Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. oktober 2014

Generalmajor Tor Rune Raabye
generalinspektør for Heimevernet:

HEIMEVERNETS FREMTID OG ROLLE.

Plansjer/presentasjon (PDF):

2014-10-20-GIHV

0. Innledning

Takk for invitasjonen! (Plansje NR 1)

Det er hyggelig å få lov til å stå her som representant for 11 lokale grunneiere. Det er nemlig slik at våre 11 distrikter er tildelt det lokale territorielle ansvaret. Det er de som har kontroll på all militær virksomhet i sine teiger. HVs organisasjon er designet for å ivareta denne oppgaven.

Jeg erfarer at de fleste i det norske samfunnet ikke kjenner Heimevernet av i dag godt nok. Etter at jeg overtok som GIHV må jeg innrømme at det er mye også jeg ikke visste om Heimevernet. Dette er mitt utgangspunkt for denne orienteringen.
Innhold (Plansje 2)
Først må jeg orientere om hvilke tanker som ligger bak etableringen av Heimevernet. Historien er et grunnleggende element som er viktig for å forstå Heimevernet. Dernest må jeg si litt om statusen til dagens heimevern, før jeg avslutter med hvordan jeg kan tenke meg å utvikle Heimevernet inn i framtiden.
Jeg tar utgangspunkt i store og alvorlige sikkerhetspolitiske endringer i våre omgivelser. Det gjelder både Russlands ulovlige annektering av Krim og intervensjonen i Ukraina samt fremveksten av nye ekstreme terrororganisasjoner. Disse endringene har ført til at større oppmerksomhet må rettes mot Forsvarets beredskap og reaksjonsevne.

Jeg kommer tilbake til HVs rolle i forhold til den nye situasjonen. Men kort fortalt: FMR etterspør en terskel, en reaksjonsevne og utholdenhet. Mange steder i landet er Heimevernet det eneste svaret.

1. Historien
Etableringen (Plansje NR 3)
Da Regjeringen skulle gjenreise Forsvaret etter andre verdenskrig var Heimevernet en av grunnpilarene. I St.meld. nr. 32 (1945-46) heter det: «… Heimevernet skal ved plutselig overfall være på plass på et minimum av tid og søke å hindre fiendtlig framrykning gjennom eget område og naboområdene….». Motstandsbevegelsen hadde etablert et landsdekkende nettverk med forsvarsgrupper og det var viktig for regjeringen å bygge Heimevernet med utgangspunkt i de samme verdier og den frivillighet som allerede var der.
Rådsstrukturen
Rådsstrukturen ble etablert ett år før HV ble opprettet. Det skulle være et rådgivende og kontrollerende organ som også skal sikre kontakt og samarbeid med det sivile samfunnet. Rådet skulle forsterke den demokratiske kontrollen med HV, samt styrke forankringen til folket. Landsrådet er koblet til min stab med en egen generalsekretær som til daglig jobber i staben. Dagens leder av landsrådet er Are Tomasgard fra LO. Det finnes egne distriktsråd som samarbeider med distriktene og alle områder har et eget områdeutvalg. Rådsstrukturen er sammensatt av de viktigste organisasjonene i Norge med blant andre Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon. De representerer ca 5 millioner medlemskap i dag. Jeg har plikt til å orienteres rådsstrukturen om større endringer i Heimevernet. Deres stemme er viktig og har stor betydning i det norske samfunnet.

Felles historie med Forsvarets spesialkommando. (Plansje NR 5)
Heimevernet tok med seg erfaringene fra krigen og utnyttet kompetansen til personellet. HV-skolen på Dombås bidro til dette blant annet med geriljakurs på 50- og 60-tallet. Egne spesialavdelinger ble etablert og de skulle være i stand til å: «Utføre spesialoppdrag som er særlig krevende så vel fysisk som psykisk».

Dokumenter fra 1963 forteller at HVs spesialavdelinger var fallskjermhoppere som skulle drive oppklaring, observasjon, overfall, sprengning, samband, sanitet, gerilja, kringkasting, ledelse av og forbindelse med HV-styrker. Utbyttet av slike operasjoner kunne økes ved god planlegging og forhåndsplanlagte depoter i operasjonsområdet.

Hærens Fallskjermjegerskole fikk i oppdrag å starte forsøksutdannelse av fallskjermjegeravdeling i 1965.

I 1957 sa Gunnar Sønsteby til HV-bladet: «For meg stiller det seg (derfor) slik at tradisjonen og stoltheten som vi eide i Kompani Linge må føres videre til disse nye avdelingene. Det ville være tragisk om de erfaringene vi høstet så bittert ikke skal bli tatt vare på og komme det norske forsvaret til gode. Derfor mener vi det er riktig og viktig at en tar sikte på å føre Linge-tradisjonene videre til nye og yngre karer, som har viljen og evnen til å ta opp det samme arbeidet.»

HV bærer SOE-navnene videre (Plansje nr 6 – 7)
Lingeklubben bestemte at Heimevernet skulle videreføre SOEs operasjonsnavn fra krigen.
Heimevernets frivillige innsatsstyrker bærer i dag navnene med stolthet og prøver å leve opp til de verdier og egenskaper som preget operasjonene. La meg gi to eksempler:

Operasjon «Derby» var en propagandaoperasjon rettet mot okkupasjonstroppene. Max Manus og Gregers Gram ledet denne og bygde opp en organisasjon på 490 mann, hovedsakelig i Oslo. Et av resultatene var at tyskernes frykt for en alliert landgang i Norge ble holdt ved like, noe som bandt store troppestyrker her til lands. Gregers Gram ble drept i forbindelse med sitt arbeid med operasjon «Derby». I et utdrag fra rundskrivet «Vi vil oss et land» står det i julehilsenen: «…Til hverandre her hjemme sender vi julehilsen med et løfte om å holde ut til seieren er vunnet. Det primære for oss er å vinne Norge tilbake, alt annet må vike for dette ene. Norges frihet skal gjenreises, det er vår faste beslutning. Ingen naziterror skal kunne knekke oss, vi skal stå fast. Det er med HÅPET om et FRITT NORGE for øie at vi i år ønsker hverandre «God jul»».

Operasjon «Bundle». Sabotasje mot de tyske forbindelseslinjene mellom Norge og kontinentet var en høyt prioritert oppgave i motstandskampen. Dette ble ekstra viktig i krigens andre halvdel. De store troppestyrker tyskerne holdt i Norge pga invasjonsfrykten, kunne ved overføring til andre frontavsnitt gjort den allierte oppgave betydelig tyngre på kontinentet. Særlig i krigens sluttfase, da overføringene startet, gav skipssabotasjen blant annet gjennom operasjon «Bundle», sammen med jernbanesabotasjen, et viktig bidrag til sluttseieren.

HV-historien i fem faser (Plansje nr 8)

Kort historisk gjennomgang av HV fra 6. desember 1946 og frem til i dag i 5 hovedfaser:

  • I perioden 1946 – 1970 opererte HV i små forband, uten særlig tilgang til støttevåpen med hovedoppgave å beskytte lokale krigsviktige objekter. HV-skolen på Dombås ble etablert i 1947. De videreførte den taktiske arven fra Milorg og gjennomførte geriljakurs.
  • I perioden 1970 – 1984 etablerte HV stridsgrupper som kunne sammenlignes med, og gjerne opererte som infanteribataljoner. Enkelte av stridsgruppene hadde sågar egne luftstyrker og panservåpen. I denne perioden tok HV form av en reservehær som ofte trente på forsvar av objekter mot regulære mekaniserte styrker, og SHV bemannet 27. MTB-skvadron med 6 fartøy. Blant annet på grunn av den sovjetiske doktrinelle endringen på 70 tallet, med større fokus på operasjoner på dypet med spesialstyrker (SPETSNAS) ble HVs fokus endret midt på 80-tallet.
  • I perioden 1984 – 1992 gikk HV tilbake til «røttene» med fokus på sikring av viktige objekter, men denne gangen med et tydeligere fokus på at trusselen var godt trente spesialstyrker. Denne utviklingen fortsatte også etter 1992. Objektsikring ble mer og mer fremtredende i HVs taktikk, teknikk og prosedyrer.
  • I perioden 1992 – 2000 gjennomførte Forsvaret store omstillinger og Hæren ble redusert. Selv om HVs primæroppgave hadde vært å sikre Hærens mobilisering, førte ikke reduksjonen av mobiliseringshæren til en tilsvarende reduksjon av HV. HVs fokus ble imidlertid på nytt endret. Fra et ensidig fokus på operasjoner for å sikre mobilisering og sikring av viktige objekter i krig, til et fokus som i stor grad også omfattet oppgaver i fred (bistand til politiet).
  • 2000-tallet ble preget av kvalitetsreformen.

Kvalitetsreformen (Plansje nr 9)

Kvalitetsreformen ble iverksatt i 2004 og innebar en særdeles viktig utvikling for Heimevernet:

  • Strukturen ble redusert fra 85 000 til 50 000.
  • Antall distrikter gikk fra 18 til 13 i 2004.
  • Formålet med omstillingen var å etablere et styrkevolum som kunne vedlikeholdes over tid. Frigjorte midler skulle brukes til følgende formål:
    • etablering av innsatsstyrker med høyt treningsnivå 25/30 dager årlig
    • årlig kvalitetstrening av områdestrukturen
    • kompetanseheving av spesialister og befal
    • materiellfornyelse av strukturen

Dette var en meget god plan, men manglende finansiering medførte at områdestrukturen ikke fikk tilstrekkelig trening. I 2009 var det bare ett HV-område som trente. Strukturen ble derfor redusert til 45 000 soldater og 11 distrikter i 2009. Innsatsstyrkene måtte redusere treningstiden med 10 dager fra 2010. Materielloppfyllingen varierte sterkt i områdestrukturen og lå i snitt på cirka 40 prosent.

 

Sjøheimevernets historie (Plansje nr 10)

Sjøheimevernet (SHV) ble formelt opprettet i 1951 som følge av at Sjef Sjøforsvaret mente at de stående maritime ressursene ikke strakk til langs hele kysten. Det var derfor et operativt behov for overvåkning og kontroll av kystfarvannene, og andre støtteoppdrag overfor Marinen. Fartøys-kapasiteten ble basert på forhåndsrekvirerte sivile fartøyer og fartøyer fra SHV-støtteforeninger langs kysten. Fullt mobilisert var SHV på 32 SHV-områder, ca 5 500 soldater og 400 fartøyer.

I 1956 ble kystfarvannet delt opp i 5 SHV-kretser.

I 1962 ble SHV omorganisert til 5 SHV-avsnitt som fulgte Sjøforsvarsdistriktenes ansvarsområder. SHV-avsnittene hadde operativt ansvaret for sin region/landsdel. SHV-personellet var underlagt HV-distriktene, men ved beredskap/mobilisering ble SHV-områdene kommandomessig underlagt Sjøforsvarsdistriktene. Fortsatt var SHV-oppgavene fokusert mot rene maritime oppgaver som overvåkning/kontroll og støtteoppdrag overfor Marinen.

I 1994 ble operativ kontroll av SHV overført fra Sjøforsvarsdistriktene til Sjøkommandørene, samtidig som antallet SHV-avsnitt økte til 10 og antallet SHV-områder ble justert ned til 31. Rundt århundreskiftet kom objektsikring inn som et støtteoppdrag til Landheimevernet.

I 2005 ble SHV-kommandoene etablert fordelt på 4 landsdeler. Disse SHV-kommandoene ble i 2008 slått sammen til en sentral SHV-kommando på Haakonsvern med 2 SHV-grupper som dekket henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge. 2013 ble SHV-kommandoen omgjort til et SHV utdannings- og kompetansesenter og de operative SHV-avdelingene ble overført til HV-distriktene.

2. Status i Heimevernet (
Plansje nr 11)
La meg først ta noen tabloide og enkle fakta om Heimevernet.

  • Heimevernet er en landsdekkende militær organisasjon med 45 000 soldater.
  • 7 av 10 soldater av Forsvarets operative volum bærer HV-merke.
  • 99 % av soldatene i Heimevernet er sivile til daglig. Den sivile kompetansen er et viktig element i vår kompetansebrønn.
  • Heimevernet tildeles cirka 3 % av Forsvarets driftsbudsjett. Grunnutdannelsen til soldatene er gjennomført for grenenes regning.

Sitat: (Trykk fram) “I don’t know what effect these men will have upon the enemy, but, by God, they terrify me.” The Duke of Wellington.

Lokal territoriell sjef (Plansje nr 12 – 13)
Lokalt territorielt ansvar er og blir en sentral rolle for Heimevernet. I dette ligger ansvaret for å planlegge, og legge til rette for militære operasjoner i distriktene. Mottak av forsterkninger enten det gjelder egne forsvarsgrener eller NATO er og blir svært sentralt.

Funksjonen som lokal territoriell sjef innbefatter blant annet følgende funksjoner:

  • Overvåkning og kontroll av kystsonen, veisystemer og akser for å skape situasjonsforståelse. Herunder etablering av lokalt situasjonsbilde som grunnlag for innsetting av militære styrker.
  • Sikring av mennesker og viktig samfunnsinstallasjoner. Objektsikring av sentrale objekter bidrar til at Forsvaret og samfunnet kan virke i krise og krig. 90 prosent av den norske befolkningen bor langs kysten og hovedtyngden av alle varer kommer sjøveien.
  • Bekjempe eller hindre fiendtlige enheter.
  • Sivilt – militært samarbeid skal skape god kommunikasjon mellom lokale etater, bidra til god ressursutnyttelse og god lokal situasjonsforståelse. Det er Heimevernet som legger til rette for god samhandling med samtlige kommuner og fylkesmenn. Heimevernet gir anbefalinger til politiet og fylkesmenn. Heimevernet skal også legge til rette for å ta imot støtte fra det sivile samfunnet i krig.

For å løse disse oppgavene har distriktene verktøy og innebygde egenskaper:

  • Lokale kjentmann som kan gi gode råd om geografi og muligheter i terrenget
  • Militærgeografisk celle som har digitale kart og opplysninger om veier, bruer og annen relevant geografisk informasjon
  • Kontaktnett ut mot det sivile
  • Høy reaksjonsevne
  • En god blanding av sivil og militær kompetanse med en mengde fagfolk som gir mulighet for å tenke utenfor boksen.

Dagens organisasjonsskisse

Landets territorium er delt inn i 11 distrikter. Distriktene har minst en innsatsstyrke og flere områder. Totalt sett har vi 241 HV-områder og 15 innsatsstyrker.

Min stab befinner seg på Terningmoen i Elverum. Heimevernets skole og kompetansesenter er lokalisert til Dombås og min befalsskole finner vi i Porsanger. Sjøheimevernets kompetansesenter ligger i Bergen.

Totalt 45 000 soldater og ca 522 fast ansatte.

Positivt (Plansje nr 14)

Innsatsstyrkene er fullt oppsatt med 3000 frivillige soldater som normalt trener mellom 15-20 dager årlig. Utvalgte tropper trener 25-30 dager årlig. Denne styrken er godt oppsatt med avdelingsmateriell og representerer en meget god reaksjonsevne.

62 % av områdestrukturen trener årlig. Jeg endrer treningsmodellen slik at det blir to års trening av områdestrukturen etterfulgt av ett år med befalstrening. Dette skaper grunnlag for å vedlikeholde og til en viss grad utvikle operativ evne i områdestrukturen gitt dagens ressursnivå. Stortinget tar høyde for inntil 6 dager årlig tjenesteplikt for mannskaper og 9 dager årlig tjenesteplikt for befal.

På materiellsiden opplever vi en positiv trend. Komplett operativ organisasjonsplaner er revidert og materiell fordeles gradvis ut til lokale lagre i områdene. Dette bedrer reaksjonsevnen til hele strukturen.

HV samarbeider meget godt med politiet/justissektoren. Sikring i forbindelse med terrortrussel er en viktig oppgave som vi i økende grad trener på sammen med politiet.

Problemområder (Plansje nr 15)

Håndvåpen lagres hjemme i dag – riktignok uten tennstempel og sluttstykke. Dette har vært et godt prinsipp som har fungert bra i mange år, men nå ser jeg at jeg på grunn av forvaltningsmessige og sikkerhetsmessige årsaker må endre dette. Jeg har besluttet at komplette håndvåpen skal lagres på oppsetningsstedet. Dette bidrar både til bedre sikkerhet og bedre reaksjonsevne. Samtidig sørger vi for å merke våpen med navn, slik at våpenet fortsatt er personlig, innskutt og klart ved behov.

Eiendom, bygg og anlegg er en kostbar innsatsfaktor som Forsvaret ønsker å redusere fra ca 15 % ned til 10 % av driftsbudsjettet. Mitt problem er at jeg må reetablere sikre våpenlagre og materielldepoter lokalt for å øke reaksjonsevnen. Dette er kostbart, men helt nødvendig. Jeg er som generalinspektør ikke villig til å gå på akkord med sikkerheten og reaksjonsevnen er særdeles viktig for meg.

Omvæpning av områdestrukturen fra AG-3 til HK-416 har startet i år. Ambisjonen er at HK-416 blir enhetsvåpenet for hele HV. Problemet er at vi ikke har tilstrekkelig antall våpen i landet og produksjonen er i ferd med å stoppe opp. Det vil være svært krevende for meg å ha både AG-3 og HK-416 i områdestrukturen. Det krever to logistikklinjer og våpnene har forskjellige kalibre, hvilket innebærer et mer komplisert ammunisjonsopplegg. Dersom jeg ikke får flere HK-416 må jeg omskolere HK-416-skyttere til AG-3. Det er tidkrevende og lite fornuftig. Omskolering fra AG-3 til HK-416 er derimot helt uproblematisk da HK-416 har moderne siktemidler og liten rekyl.

Mobilitet Plansje nr 16
På mobilitetssiden har vi to hovedproblemer:

  • Sjøheimevernet har gamle fartøy som må skiftes ut på grunn av høye vedlikeholdskostnader. 6 flerbruksfartøy er i prosess og skal anskaffes til innsatsstyrkene. Jeg trenger 12. I tillegg trenger jeg 42 småbåter for å kunne operere i nærheten av objekter med sjøside. Her har jeg ikke et godkjent prosjekt, men behovet er åpenbart og skrikende.
  • Innsatsstyrkene nytter hovedsakelig Mercedes feltvogn som lagskjøretøy. Dette er gamle biler som er dyre å vedlikeholde. Derfor er jeg glad for at vi om ikke lenge kan erstatte disse med en moderne standard og rimelig transportkapasitet – stort sett uten militære spesifikasjoner.

Personlig bekledning og utrustning (Plansje nr 17)

HV-soldaten vil med stor sannsynlighet møte en militær trussel først. Samfunnet velger å kle opp sivile borgere i uniform, gi dem et våpen og opplæring før de skal ut og møte en motstander ansikt til ansikt. Da må samfunnet stille med det beste som finnes av personlig beskyttelse. Samtlige må ha skuddsikre vester og moderne hjelmer. Jeg som GIHV må kreve det på vegne av mitt personell. Dette handler om HMS i fredstid når vi skal gi bistand til politiet. I krise og krig handler det om forskjellen mellom liv og død.

Personell (Plansje nr 18

Personelloppfyllingen er god i HV i dag, men urbanisering og fraflytting spesielt fra Troms og Finnmark kan på sikt skape utfordringer med å skaffe nok kvalifiserte soldater.

Ny befalsordning er på trappene, men den skaper ikke nødvendig tilgang på kvalifiserte sjefer til HV. Jeg må i dag gi kurs til utvalgte soldater, slik at de kan fungere som sjefer. Mange av dem gjør en kjempejobb, men man kan ikke forvente optimal militær lederkompetanse hos en som bare har gått en kort kursrekke i HV. Med unntak av de 80 elevene som utdannes på GP driver vi kun kursing av befal i HV.

Oppgaveporteføljen til HV-distriktene er svært stor og stabene er meget små og sårbare. Når vi tar nye beredskapsmessige grep med lokale lagre og lokale treninger tror jeg at «fellen» ikke strekker til. Stabene må styrkes for å hente ut den operative effekten som potensielt ligger i strukturen.

3. Utvikling (Plansje nr 19 – 22)

Trusselen

Når Forsvarssjefen utarbeider et nytt fagmilitært råd, tar han utgangspunkt i en moderne trussel som blant annet kan inneholde følgende elementer:

  • Langtrekkende konvensjonelle missiler
  • Infiltratører som utfordrer mulige smutthull mellom Forsvarets og politiets samfunnsansvar
  • Offensive informasjonsoperasjoner som bidrar til kaos
  • Internasjonale terrororganisasjoner som ønsker svake stater der de fritt kan drive sin ulovlige virksomhet
  • Digitale angrep mot våre datasystemer og ledelsessystemer
  • Alt dette og mer til kan inntreffe samtidig.

Hvordan kan HV bidra i dette bildet?

NATO-medlemskapet innebærer også at Forsvaret må være forberedt til å delta i en artikkel V-operasjon i Europa. Internasjonale terrororganisasjoner må også i framtiden bekjempes der de har sine baser. HV som organisasjon skal fortsatt verne om hjemtrakten, men mange av mine kompetente HV-soldater skal fortsatt kunne delta i internasjonale operasjoner slik de gjorde i Libanon, Bosnia, Somalia, Sudan og Afghanistan, for å nevne noen. De tilfører oss en skarp operativ erfaring som vi ikke kan skape hjemme. Derfor ønsker jeg meg også enda flere veteraner inn i HV. Jeg kan tilby interessante oppgaver til Forsvarets veteraner.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere med FN-dagen som kommer og samtidig nevne at jeg deltar sammen med et knippe engasjerte HV-soldater på årets veterankonferanse som starter i Tromsø i morgen. Mange viktige tema skal diskuteres der.

Bistand til politiet.

Det er som kjent sivile myndigheter som har ansvaret for å håndtere krisesituasjoner. Terrorbekjempelse er og blir politiets oppgave. Tilsvarende vil en flom eller andre kriser som utløses av naturkreftene håndteres av ordførere og fylkesmenn. Dersom vi antar at et framtidig scenario utvikles fra fred via en uoversiktlig krisesituasjon, må vi sørge for at Forsvaret generelt og Heimevernet spesielt er god til å yte bistand til politiet. Forsvaret skal først og fremst trene for det vanskeligste oppdraget, som er krig. Men det er også slik at dersom man kan håndtere en væpnet konklikt, kan man også yte bistand til politiet og for øvrig gjennomføre leteaksjon etter savnet person, eller bidra i å beskytte bygda ved flom. Heimevernet øver mye sammen med politiet i dag og vi skal fortsette med det. Under sommerens terrorberedskap utvekslet vi liaisonoffiserer og gjorde enkle forberedelser for å øke reaksjonsevnen.

HVs bidrag

HV skal fortsatt bidra til en nasjonal krigsforebyggende terskel med vår lokale tilstedeværelse. Denne terskelen må være så sterk at motstanderen avstår fra å operere på norsk jord.

Det er åpenbart at reaksjonsevnen vår er viktigere enn noen sinne. Reaksjonsevnen til HV er og blir grunnleggende. Den må utvikles i tråd med trusselen, slik at vi er klare til strid i tide. Gode prosedyrer, framskutte lagre og sikre varslingssystemer skal til for å skape rask reaksjon.

Historien har lært oss at det usannsynlige fort kan bli det mest sannsynlige, derfor må vi ha en robusthet innebygget i strukturen for å kunne håndtere det uventede. Heimevernet må ha en evne til å hurtig etablere en terskel. Vi bør finne lokale tilpasninger av strukturen slik at vi får maksimal effekt av våre gode soldater. Dette kan for eksempel være å sette opp egne overvåkningsenheter på snøscootere i Finnmark, kameralag oppsatt med enkle gjerne kommersielle UAVer og videoutstyr, forhåndsdefinerte ildplaner for bruk av langtrekkende tung ild osv.

Utholdenhet er også en egenskap som er og blir viktig. De lokale HV-styrkene må holde ut til andre egne styrker kan settes inn. Dette kan være egne landstridskrefter, luftstyrker eller sjøstyrker. Alliert mottak er og blir også en svært sentral funksjon for HV i framtiden. Vi må bidra til at NATO står som et troverdig forsterkningsalternativ. Heimevernet støttet USMC i Trøndelag i sommer og støttet opp under alliert mottak på Brevik havn under øvelse Noble Ledger i september. Styrkebeskyttelse, sikring av havner og framføringsakser for allierte er noen av våre oppgaver i denne sammenheng.

Verneplikt (Plansje 23)

Vårt langstrakte land krever et volum av soldater som bare kan hentes inn ved hjelp av verneplikten. Maksimal utnyttelse av 19 måneders vernepliktstid er effektivt. Samtidig må jeg erkjenne at vi kanskje kan se på andre modeller der soldatene til HV får en kortere førstegangstjeneste. Et eksempel kan være at HV ivaretar all grunnleggende soldatopplæring på 3 til 6 måneder til alle landstyrker. Jeg ser også fram til at vi nå iverksetter allmenn verneplikt. Med de utfordringene vi står ovenfor trenger Forsvaret åpenbart å rekruttere fra hele årskullene av ungdommer. Vi skal ta vare på jentene i Heimevernet. Innsatsstyrkesjefen i GREBE på Terningmoen er forøvrig jente.

Enkelhet

HV må fortsatt bygge på prinsippet om enkelhet. Stort volum innebærer at vi må velge enkle og kosteffektive løsninger. Eksempelvis kan lagene våre settes opp med jaktradio som koster noen hundrelapper, i stedet for høyteknologisk militært utstyr til titallstusen kroner.

Relevante kapasiteter (Plansje 24)

Heimevernet må besitte relevante kapasiteter. Heimevernet skal utnytte vernepliktens restverdi og tilby kapasiteter som er så gode at en motstander ikke lar seg friste til å utføre militære operasjoner mot oss. La meg dele noen tanker om hva dette kan være:

  • En god situasjonsforståelse er en forutsetning for å sette inn HV-styrker i distriktene. Dette krever kommunikasjonssystemer som kan motta høyere nivås situasjonsbilde og som samtidig muliggjør sending av rapporter fra lokale HV-soldater til høyere nivå.
  • Alle må være i stand til å dokumentere hva som skjer i en kaotisk situasjon. Kamerateam kan være avgjørende for oss.
  • Kommunikasjonsødeleggelser som kan sinke en framrykning langs veier. Herunder sprengning av bruer og bruk av kjøretøyminer.
  • Panserbekjempelseskapasitet må knyttes opp til minefelter og kommunikasjonsødeleggelser.
  • Tilrettelegging for langtrekkende tung ild vil også være vesentlig. Her tenker jeg på ildstøtte fra land-, sjø- og luftstridskrefter.
  • Evne til å samvirke med egne spesialstyrker.
  • Evne til å drive trafikkontroll for å støtte logistikken.

Som tidligere nevnt: HV-soldaten må få god utrustning med et moderne personlig våpen, skuddsikker vest og moderne hjelm. Våre vernepliktige som skal gå i kamp med HV-merket på skulderen vil med stor sannsynlighet gå i strid først og de fortjener det beste utstyret. Dette handler om respekt og anerkjennelse fra samfunnets side for den som velger å risikere eget liv.

Trening (Plansje 25)

HV-avdelinger må få tilstrekkelig trening. HV bygger på de beste soldatene som har gjennomført førstegangstjenesten i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret eller fellesinstitusjoner. Da kan vi ikke la denne kompetansen forvitre. Innsatsstyrkene må få anledning til å trene 25-30 dager årlig, og områdestrukturen må som et minimum trene 5 dager to år på rad for deretter å trene befalet år tre. Dette gir dem en god mulighet til å være operative. Ideelt sett hadde jeg ønsker å gi hver soldat seks dager årlig trening iht Stortingets rammer.

Sitat: Trykk fram “Anyone who thinks that future battlefields will not contain Infantrymen knows nothing about war.” Unknown US Marine

Lokal tilstedeværelse (Plansje nr 26)

Sist, men ikke minst skal HV som lokal grunneier legge til rette for mottak av andre egne styrker og allierte forsterkninger. Den territorielle oppgaven er viktig. Samarbeidet med sivile myndigheter og lokal kjennskap gir HV mulighet til å legge til rette for effektiv innsetting av andre egne styrker.

HV er til stede i hver bygd hvert sekund, minutt, time og dag, året rundt. (Trykk neste)
Skal landsdekkende beredskap og utholdenhet forbedres, vil det kun være HV som kan etablere dette innen rimelig tidshorisont og kostnad.

Avslutning (Plansje nr 27 – 28)

Heimevernets rolle er viktigere enn noensinne og danner en initial terskel i vårt forsvar.

Framtidens Heimevern må være territorielt, rettidig og relevant:

  • Heimevernet skal fortsatt være territorielt. Våre elleve lokale territorielle grunneiere må kunne etablere et godt situasjonsbilde, sivilt som militært. Et godt sivilt – militært samarbeid er et viktig element i dette.
  • Heimevernet må kunne reagere rettidig. Vi skal ta opp kampen mot en væpnet motstander i tide. Vår gode reaksjonsevne er en innebygd egenskap i Heimevernet. Dette er vår viktigste egenskap som må pleies og verdsettes også i framtiden. Med 45 000 soldater har vi også et volum som også gir nødvendig utholdenhet i framtiden. Volum er også en moderne kvalitet i seg selv.
  • Heimevernets styrker må være relevant. Vi må kunne møte en motstander som består av regulære landstridskrefter, eller som består av en blanding av sivile og militært personell, en såkalte hybridmotstander. Dette krever robuste avdelinger som inneholder alt fra objektsikringsavdelinger i områdene til offensive kapasiteter i innsatsstyrkene.

Mine vernepliktige HV-soldater må trolig gå i strid først. Da fortjener de den beste soldatutrustningen og kvalitetstrening.

Det er bare Heimevernet som kan etablere en militær landsdekkende beredskap og utholdenhet innen rimelig tidshorisont og kostnad.

 

 

La meg avslutte med et sitat fra Dave Grossmann som er en pensjonert oberstløytnant med 23 års erfaring fra US Army. Han har utviklet sitt eget fagfelt «killology» og er opptatt av trening og forberedelse til strid:
(Plansje Sitat)
«You never rise to the occasion in battle, you sink to the level of your training»

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 13. oktober 2014

Orlogskaptein Frode Voll Mjelde, SKSK

Military team performance in virtual and live exercises
Norsk tittel: «Ytelsesmåling av militære team i simulator-, og felt-øvelser»

Foredraget er basert på avhandlingen jeg gjorde som mastergradstudent ved U.S. Naval Postgraduate School (2011-2013), med tittel «Performance assessment of military teams in simulator and live exercises».

Hensikten med avhandlingen er å oppnå økt innsikt i hvordan simulatorøvelser kan kombineres med feltøvelser for å måle team-ytelse, og hvorledes slik kunnskap kan anvendes for å øke effektiviteten til militære team. Militær trening på lagsnivå gjennomføres vanligvis som feltøvelser for å oppnå tilstrekkelige realistiske forhold – noe som krever økonomiske og tidsmessige ressurser. Feltøvelser er samtidig en krevende arena for ytre observasjon og evaluering av samspillet innad i et team. Det kan således være vanskelig å bedømme i hvilken grad gode eller dårlige vurderinger og utførelser var påvirket av (1) teamets interpersonlige evner (teamwork), (2) teamets militære ferdigheter (taskwork), eller (3) en kombinasjon av disse.

Hypotesene fremsatt i avhandlingen handlet om å finne svar på følgende spørsmål:

  1. Kan ett enkelt observasjonsverktøy benyttes til pålitelig måling av ytelse og prestasjoner hos militære team både i simulator-, og feltøvelser?
  2. Vil teamets målte ytelse i simulatorøvelser kunne predikere ytelsesnivå i en påfølgende feltøvelse?
  3. Vil likhet og gjenspeiling av stressfaktorer i begge øvingsdomener forbedre evnen til å predikere ytelse?

Avhandlingen er støttet av Sjøkrigsskolen (SKSK) som har et mål å styrke kadettenes evne til effektiv utførelse av oppdrag i komplekse militære miljøer. Denne interessen har ledet frem til utvikling av et observasjonsverktøy for å vurdere den totale ytelsen til militære lag i komplekse militære øvelser.

Observasjonsverktøyet benyttet i avhandlingen omfatter 12 parametere for å vurdere teamwork (åtte) og taskwork (fire) egenskaper. Teamwork er prosesser som omfatter interaksjoner gruppemedlemmer må utvikle og utføre for å fungere effektivt som et team: Team orientering, støttende atferd, gjensidig resultatoppfølging (inkluderer gjensidig tillit), lukket-sløyfe kommunikasjon, team ledelse, felles mentale modeller, omstillingsevne og fleksibilitet. Taskwork prosesser refererer til atferd knyttet til den operative virksomheten i et komplekst og stressende miljø: Kreativ handling, hurtighet, grundighet og gjennomføringsevne. De fire taskwork parameterne i denne studien ble spesielt valgt for å evaluere adferd knyttet til robusthet. Parameteren gjennomføringsevne gir samtidig et mål på sluttresultat av oppdraget siden evalueringen også baserer seg på fra utfallet teamets handlinger, både individuelle og kollektive.

Norske offiserer brukte verktøyet til å vurdere og rangere adferden til åtte kadettlag ved to separate 4-timers simulatorøvelser og én 48-timers feltøvelse. Hvert lag ble rangert på en skala fra én til syv for hver av de 12 parameterne. Hvert kadettlag hadde åtte-ni gruppemedlemmer, jevnt fordelt i forhold til alder, kjønn, bakgrunn og bransje, med 1-4 års tidligere tjeneste i det norske Forsvaret.

Simulatorøvelsene besto av realistiske og utfordrende scenarier, representative for militære operasjoner, og som krevde demonstrasjon av teamarbeid og taskwork kompetanse i henhold til SKSK læringsmål. Feltøvelsen ble gjennomført som en deløvelse til Sjøkrigsskolens avsluttende lederskapsøvelse, Telemakos, som er en meget krevende militær feltøvelse.

Alle åtte lagene gjennomførte de samme øvelsene i et gjentatt forsøksdesign. Rangering av ytelse ble analysert for å fastslå; (1) i hvilken grad teamets ytelse i en serie av simulatorøvelser kan forutsi deres ytelse i en feltøvelse, og (2) om læringsmålene for en feltøvelse realistisk og effektivt kan oppnås gjennom scenario-baserte simulator øvelser. Positiv korrelering mellom ytelse i simulatorøvelse og feltøvelse var sterkest når krav til stressmestring og robusthet som finnes i det reelle miljøet var gjenskapt i simulatormiljøet, og svakest der simulatorøvelsen ikke gjenspeilte de samme ytelseskravene.

Studien fant støtte for alle hypoteser og viste at observasjonsverktøyet kan (1) måle teamets prestasjoner i simulatorøvelser, og forutsi hvilke lag som vil prestere godt (eller dårlig) i en påfølgende feltøvelse, og (2) at Scenario-baserte simulatorøvelser kan gjenskape de samme krav til ytelse hos militære team som finnes i feltøvelser når det er en tilstrekkelig likhet mellom stressfaktorer og krav til robust adferd i begge øvingsdomener.

Observasjonsverktøyet viste seg å være et effektivt hjelpemiddel for å forutsi lagenes rangering ved vurdering av teamwork og taskwork adferd i både simulerte og reelle miljøer. Men, inspeksjon av de karakterene observatørene satte avslørte begrensning i utvalg. Flertallet av observatørene utnyttet ikke den tilgjengelige 7-punkts skalaen til sitt fulle omfang, noe som gjør det vanskelig å identifisere hvilke av de 12 parameterne som har størst eller minst betydning for teamets ytelse. Denne begrensningen, samt tilbakemeldinger fra observatørene, har ført til forbedringer på prosedyrene for gjennomføring av videre studier og til endringer i selve verktøyet. Funnene fra studien benyttes nå for et pågående forskningsprogram der SKSK bruker det reviderte verktøyet i en longitudinell studie for å vurdere prestasjoner hos kadettlag i simulatorøvelser og feltøvelser i perioden fra 2014 til 2017.

Konklusjon
Kravene til operasjonell effektivitet og konkurransefortrinn på slagmarken skaper behov for effektiv team trening og verktøy for analyse av prestasjoner. Verktøyet benyttet av SKSK satte militære observatører i stand til å vurdere kadettlagenes ytelse i to simulatorøvelser og i en feltøvelse. Verktøyet viste seg å være enkelt å implementere innenfor en kort tidsramme, og gav en meningsfull predikering av lagenes fremtidige prestasjoner. Godt konstruerte scenario-baserte simulatorøvelser sammen med et effektivt observasjonsverktøy kan således representere en kostnadseffektiv løsning for konstruktiv vurdering av militære teams ytelse.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. oktober 2014

Utenriksminister Børge Brende

Utfordringer i norsk utenrikspolitikk

Sjekkes mot fremføringen

Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast. Men verden ligger ikke fast.

Dramatiske hendelser i våre østlige og sørlige nærområder forsterker en utvikling hvor stadig mer av utenrikspolitikken blir innenrikspolitikk.

Stadig mer av utenrikspolitikken blir også sikkerhetspolitikk.

Våre verdier og interesser er de samme. De ligger fast. I en tid hvor grunnprinsipper i vår verdensorden utfordres, er det avgjørende at vi hegner om det som har brakt oss fremgang, velstand og sikkerhet.

Derfor holder vi fast ved våre venner og allierte og fortsetter å engasjere nye aktører. Vi setter vår frihet og sikkerhet høyt, og vårt ståsted er FN, NATO og Europa.

Historien har vist nødvendigheten av å forsvare våre verdier når andre truer dem.

***

Verden rykker stadig nærmere, på godt og vondt.

Truslene mot vår sikkerhet blir flere og mindre oversiktlige.

-Hvem hadde trodd at grenser i Europa skulle flyttes med våpenmakt i 2014?

-Hvem hadde sett for seg at ekstremister skulle dominere deler av et territorium som strekker seg fra Aleppo i det nordvestlige Syria til landsbyer en time unna Bagdad?

-Hvem hadde forestilt seg at seksti nordmenn skulle reise til Syria for å kjempe med de samme ekstremistene?

-Hvor mange hadde forutsett at konflikten i Syria ville utløse forhøyet terrorberedskap midt i den norske fellesferien?

-Hvem trodde at FNs sikkerhetsråd skulle samles til krisemøte om helse?

Ebolautbruddet i Vest-Afrika har så dramatiske helsemessige og økonomiske følger at det også kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser – i og utenfor regionen.

Det trengs en rask økning den internasjonale innsatsen om utbruddet skal stanses. Det er derfor jeg sammen med helseministeren og forsvarsministeren i dag har varslet en dobling av Norges innsats.

***

Å utforme norsk utenrikspolitikk krever at vi analyserer endringer som er raskere og mer omfattende enn tidligere, og omsetter analysen i handling.

Endringene i det økonomiske bildet er stort sett velkjente. Men ingen forutså egentlig det totale sammenbruddet som kunne ha rammet den globale økonomien i 2008, med basis i de store ubalansene som hadde fått bygge seg opp over tid.

Lærdommen er at det er vanskelig å forutsi hendelser.

Den beste måten å være forberedt på det ukjente på er gjennom en forutsigbar politikk, og ikke minst, å ha grunnplankene i orden:

Balanse i økonomien, en politikk som fremmer vekstkraft og inkludering, en sikkerhetspolitikk basert på at vi vet hvem som er våre venner, samt et forsvar og et suverenitetsvern som ikke bare er bygd for godværsdager.

I tillegg til disse grunnplankene, må vårt svar på de nye utfordringene være å spisse analyseverktøyene.

Vi må styrke vår evne til å håndtere det uforutsette, enten det gjelder konvensjonelle eller asymmetriske utfordringer, hybrid krigføring, cybertrusler, sjørøveri, organisert kriminalitet eller fremveksten av ekstremisme og terrorisme.

Derfor vil regjeringen styrke NATO-samarbeidet og vårt nasjonale forsvar, og vi har innledet en omfattende analyse av hvordan vi skal møte de globale, transnasjonale truslene.

***

Uforutsette hendelser har også tidligere endret historiens gang.

De færreste forutså Murens fall før den raste sammen. Men i ettertid har det ikke manglet på analyser av hvordan Sovjetunionen gravde sin egen grav gjennom flere tiår, politisk som økonomisk.

Andre utviklingstrekk med betydning for vår velferd og sikkerhet er mer langsiktige – og lettere å få øye på.

Vi vet at økonomisk og politisk makt flyttes østover og sørover, men har vi skaffet oss full oversikt over hva dette innebærer for norske interesser?

Kinas økonomi har vokst 10 prosent årlig siden 80-tallet, og med 60 prosent bare siden 2008. I samme seksårsperiode har euroområdet stått på stedet hvil.

Vi må vite hvilken tid vi lever i: Tiden etter den kalde krigen er over.

I 2014 går vi ubønnhørlig inn i tiden etter tiden etter den kalde krigen.

Noen mener den kalde krigen er tilbake.

Men verden er ny:

Da må skaffe oss nye briller å betrakte verden med og løsrive oss fra gamle begreper.

Russland er ikke Sovjetunionen.

Etter andre verdenskrig hadde Moskva en økonomisk og militær tyngde som gjorde det mulig å være en av to supermakter, med støttespillere i nær sagt alle verdensdeler.

Det var når den økonomiske styrken forsvant at makten forduftet.

Russisk økonomi utgjør i dag mindre enn 3 prosent av verdensøkonomien.

I dag er det ikke Russland som kan konkurrere med USA om global innflytelse.

Det er Kina.

Forholdet mellom Kina og USA er et helt annet enn det var mellom Moskva og Washington.

USA og Kina er konkurrenter med mange motstridende interesser, men de er også gjensidig avhengige og bundet sammen i et skjebnefellesskap, ikke minst økonomisk.
Kina er avhengig av vestlige eksportmarkeder for å kunne fortsette sitt økonomiske mirakel, mens det var avgjørende for USA og Europa at Kina holdt hjulene i gang under finanskrisen.

Også andre aktører er kommet til.

Verdens fem største økonomier er i dag USA, Kina, Japan, Tyskland og Frankrike. Innen ti år vil India og Brasil trolig gå forbi Tyskland og Frankrike. Sju av de ti raskest voksende økonomiene i fjor var afrikanske.

Den globale maktforskyvningen bekrefter at den økonomiske utviklingen påvirker hvem som øker sin politiske innflytelse – og hvem det er som sakker akterut.

Veien til økt politisk makt går gjennom en sterk økonomi – ikke gjennom å flytte grenser ved hjelp av våpenmakt.

***

Europa og Nord-Amerikas relative tyngde reduseres i forhold til aktører i øst og sør.

Dette betyr ikke at vi får en ny verdensorden, eller at verdiene som har ligget til grunn for denne ordenen svekkes.

Verden endrer seg – men den snus ikke på hodet.

Vi må fortsette å hegne om en multilateral verdensorden der vi forfølger våre interesser ved å overholde anerkjente rettsregler.

Vi må knytte bånd til nye aktører og bidra til å bygge opp regionale insitusjoner hvor disse er i emning – som i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Vi må sørge for at nye aktører finner sin plass innenfor den eksisterende verdensordenen, snarere enn at de etablerer en ny.

Vår verdensorden har ikke bare vært holdt oppe av FN og forpliktende rettsregler, men også av et USA som har hatt en økonomisk, politisk og militær tyngde uten sidestykke i historien.

USA vil forbli verdens mest innflytelsesrike stat i lang tid fremover.

Ikke bare fordi landet har 25 prosent av verdensøkonomien, men kanskje først og fremst fordi amerikanerne besitter et nettverk av allierte og partnere – vevd sammen av verdier og historie.

For Norge vil det være avgjørende å opprettholde et tett forhold til USA, og fordype vårt samarbeid.

Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet, for på den måten å sikre at USA forblir engasjert i NATO, Europa og verden. På sikt er det ikke bærekraftig at USA bærer 70 prosent av de samlede forsvarsutgiftene i Alliansen.

***

Den mest akutte trusselen mot internasjonal sikkerhet står i øyeblikket et par kilometer fra NATOs grense.

Den brutale terrororganisasjonen ISIL omringer byen Kobani i det nordlige Syria, ikke langt fra Tyrkia.

Igjen tvinges lokalbefolkningen på flukt. Vi opplever scener som ligner bildene vi har sett altfor mange av de siste månedene.

Jeg vil aldri glemme barna jeg nylig møtte i flyktningleirene i Erbil, eller deres historier om flukten fra Mosul og de hjerteskjærende opplevelsene.

ISILs herjinger er en trussel mot Syria, Irak, Midtøsten og oss alle.

Dette er en global utfordring som krever et raskt, globalt svar.

Kampen må føres med et bredt sett av virkemidler – kortsiktige som langsiktige.

Også Norge må bidra.

 

Kampen må føres militært, politisk, ideologisk og humanitært. Strømmen av fremmedkrigere og finansiell støtte må stanses.

Norge bidrar på alle disse områdene.

Norge er blant de største humanitære bidragsyterne knyttet til konflikten i Syria.

 

I 2014 har vi bidratt med om lag en milliard kroner til å hjelpe befolkningen i Syria og Irak.

 

Dette inkluderer Forsvarets effektive innsats for å fjerne deklarerte kjemiske våpen fra syrisk jord. Vi har forsikret oss om at disse våpnene ikke kan brukes mot det syriske folket en gang til.

 

Vi støtter tiltak mot finansiering av terrorisme, og regjeringen vil fremme et konkret lovforslag rettet mot fremmedkrigere.
Vi har lagt fram en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme her hjemme.

Vi skal bidra til å avkle argumentasjonen til dem som har fyret opp under etniske og religiøse motsetninger – eller skapt dem.

 

***

 

Skal kampen mot ISIL lykkes, kreves det en bred, inkluderende innsats fra landene i regionen og fra verdenssamfunnet. Like viktig er det med en bred, inkluderende regjering i Bagdad.

Tidligere statsminister Malikis styre er et skoleeksempel på hvordan kortsiktig favorisering av egen gruppe har påført den samme gruppen en katastrofe på lengre sikt.

Al-Abadis nye regjering må føre en politikk som inkluderer sunnibefolkningen, kurdere, kristne og andre grupper.

 

Makten må deles.

 

Folk i de konfliktrammede områdene må få ta del i styret av eget land – og oppleve på kroppen at det er skjedd et maktskifte i Bagdad.

 

Folket må tilbys håp og muligheter.

 

***

Militære midler er ikke tilstrekkelig, men i tilfellet ISIL nødvendig.

For oss er det viktig at deltakelsen har god dekning i folkeretten. Irak har anmodet om militær støtte i kampen mot ISIL.

Norge har sendt stabsoffiserer som skal være med å planlegge og lede den internasjonale innsatsen mot ISIL i Irak.

Etter anmodning fra den irakiske regjeringen har USA inntatt en ledende rolle i den internasjonale militære innsatsen mot ISIL. En rekke nasjoner deltar, ikke minst arabiske land.

Dette er ikke et slag mellom Vesten og islam.

Dette er verdens oppgjør med ISIL.

Regjeringen vurderer ytterligere militære bidrag.

***

ISILs middelalderske brutalitet er blandet med en beherskelse av sosiale medier som hører hjemme i det 21. århundre.

Den samme teknologiske utviklingen som har gitt oss så mye velferd og sikkerhet vendes mot oss.

Også truslene mot vår sikkerhet globaliseres. Flyktningestrømmer, ekstremisme, terrorisme og cybertrusler tar ikke hensyn til landegrenser.

Dette er vårt nye trusselbilde.

En rekke steder i Nord-Afrika og Midtøsten ser vi fremveksten av grupperinger som kombinerer kriminell virksomhet, forretninger og terrorisme.

Angrepet på In Amenas-anlegget i Algerie var en tragisk påminnelse om dette.

Regjeringen har derfor satt i gang et omfattende arbeid for å skaffe bedre oversikt over de transnasjonale truslene, og vil legge frem en stortingsmelding om dette til våren.

Avskrekking virker fortsatt – men ikke like effektivt mot asymmetriske trusler.

***

Det sikkerhetspolitiske landskapet har endret seg i sør, og det har endret seg i øst.

Midt i hjertet av Europa.

Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og uansvarlige destabilisering av Øst-Ukraina har utfordret arkitekturen som har sikret et stabilt Europa siden den kalde krigens slutt.

Dette handler overhodet ikke om historiske rettigheter eller behovet for å beskytte russiskspråklige utenfor landets grenser.

Dette handler om brudd på det fundamentale folkerettslige forbudet mot å intervenere overfor andre stater med væpnet makt, gjennom tvang og annen utilbørlig innblanding, enten de gjør det selv eller gjennom støtte til lokale aktører.

Frem til anneksjonen av Krim bestred Moskva aldri grensene mellom Ukraina og Russland.

I Budapest-memorandumet av 1994 bekreftet derimot Russland sin respekt for Ukrainas territorielle integritet. Utgangspunktet var blant annet Kievs frivillige oppgivelse av verdens tredje største kjernevåpenarsenal.

***

Vi har ikke hatt noe annet valg enn å forsvare spillereglene som har trygget norsk velferd.

NATO har svart med de tiltakene det er naturlig for NATO å iverksette. Disse har bidratt til avskrekking overfor Russland og beroligelse overfor allierte som opplever en direkte trussel.

Alliansen har opptrådt samlet og med fasthet, og på en måte som ikke bidrar til eskalering.

Den samlede reaksjonen fra NATO, EU, Europarådet, OSSE og andre toneangivende aktører har gjort det mulig å gi Russland et klart svar om at slike handlinger ikke lønner seg.

Sanksjonene rammer russisk økonomi.

***

Enkelte kritiske røster har den senere tid hevdet at det såkalte “Vesten” kan klandres for Russlands opptreden – ved å opptre naivt og å overse Russlands strategiske interesser. Ved å glemme realpolitikkens imperativer.

Det er vanskelig å dele et slikt syn.

Kritikerne overser for det første at Ukraina ikke er en bonde på et sjakkbrett – men en nasjon med mer enn førti millioner mennesker som har en opplagt rett til å velge sin egen fremtid.

Dessuten er kritikken basert på en gammeldags oppfatning av nasjonale interesser –og på en utdatert definisjon av realisme.

På samme måte som verden har endret seg, har også kriteriene for hvordan vi fastsetter og forfølger nasjonale interesser endret seg.

I en globalisert verden, hvor verdien av verdenshandelen er åttedoblet siden 1970, er den gjensidige avhengigheten og skjebnefellesskapet mellom nasjonene større enn noen gang.

I en slik verden ivaretas nasjonale interesser best i samarbeid med andre. La det gjerne være konkurranse, men ikke konfrontasjon eller konflikt.

En realist er en aktør som innser sine interesser – og handler deretter.

Asias vekst viser at velstand og innflytelse oppnås ved å handle med dine naboer – ikke ved å invadere dem.

Men skal vi styrke vår evne til å forutse det uforutsette, må vi ta inn over oss at ikke alle aktører tenker som oss.

Det finnes fortsatt aktører som handler i strid med egne interesser.

Mens stadig flere stater inntar et vinn-vinn-perspektiv og innser at økt handel og velstand gagner alle, synes Russland dessverre å henge fast i sitt syn på internasjonal politikk som et nullsumspill.

Det er ikke dette Russland trenger for å sikre egne borgeres velferd.

Russland trenger sårt diversifisering av en oljeavhengig økonomi og korrupsjonsbekjempelse, og må ikke minst legge til rette for en livlig handel.

Dette krever harmoniske og forutsigbare forhold landene imellom, ikke bruk av militær makt.

Et Ukraina som handler med EU, utelukker ikke et Ukraina som handler med Russland. Et Ukraina som handler med EU, vil kunne øke sin velstand og dermed også etterspørre flere russiske varer.

Tidligere finansminister Kudrin har spådd fem prosent nedgang i russisk økonomi.

Å skape uorden i Ukraina, og utløse sanksjoner fra handelspartnerne, fjerner Moskvas fokus fra Russlands virkelige utfordringer.

Vi vet fra Midtøsten og Afrika hvordan svake statsdannelser fører til lovløshet og konflikt som sprer seg over landegrenser.

Det kan umulig være i russisk interesse å skape lovløshet hos naboen.

Den meningsløse nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet over Ukraina kan kanskje ha vært utilsiktet.

Men den var resultatet av et tilsiktet forsøk på å skape lovløshet på den andre siden av grensen.

Dette er farlig – og høyst uansvarlig.

Fordekt militær maktbruk av den typen vi opplever i Øst-Ukraina er et klart brudd på folkeretten – på samme måte som enhver annen form for ulovlig bruk av militær makt.

Ulovlig maktbruk blir ikke lovlig bare fordi man fjerner flagg og merker fra uniformene.

Bruk av fordekte metoder – og krigføring gjennom stedfortredere – er noe vi må være bedre forberedt på i fremtiden – også andre steder.

***

Under toppmøtet i Wales i september kom NATOs ledere med et tydelig svar på de nye utfordringene vi ser i sør og øst.

Da datoen for møtet ble fastsatt i fjor høst, var det flere som stilte spørsmål ved om den potensielle dagsordenen i det hele tatt var «summit worthy».

Den bekymringen forsvant med Russlands folkerettsbrudd på senvinteren. Dessverre

Russlands opptreden har utløst et forsterket fokus på forsvarsevne og kollektiv sikkerhet i Alliansen.

NATOs største suksess var å vinne den kalde krigen – uten krig. Siden har alliansen vist en unik evne til å tilpasse seg skiftende sikkerhetspolitiske landskap.

NATOs tyngde ligger i solidariteten og det demokratiske verdifellesskapet som binder Europa og Nord-Amerika sammen, og som er med på å støtte opp om en internasjonal rettsorden ledet av FN.

Alliansens politiske tyngde avhenger av en troverdig forsvarsevne.

Fred og trygge grenser er forutsetninger for vekst og velferd. Derfor vil regjeringen styrke det norske forsvaret og spille en aktiv rolle i styrkingen av NATOs politiske og militære evne.

I nord har Norge erfart hvordan NATO-medlemskapet og et robust nasjonalt forsvar har opphevet mye av asymmetrien i forhold til en større nabo, og gitt oss styrke til å inngå dialog og samarbeid med Russland.

Dette viser at det ikke er noen motsetning mellom et robust forsvar og et bredere sett av sikkerhetspolitiske virkemidler som handel, samarbeid og tillitsbyggende tiltak over landegrensene. Tvert imot.

Under toppmøtet ble det vedtatt en handlingsplan for å forbedre det kollektive forsvaret. Reaksjonsevnen skal styrkes.

NATO skal settes i stand til å svare på et bredere spekter av trusler.

Det blir økt vekt på nærområdene, flere øvelser med vekt på kollektivt forsvar og økt satsning på etterretning. Det er også enighet om å snu trenden med fallende forsvarsinvesteringer.

Flernasjonalt samarbeid i NATO styrkes gjennom flere initiativ. Norge, Storbritannia og fem andre land skal samarbeide om en hurtigreaksjonsstyrke som kan stille på kort varsel.

Norge vil fortsatt være en pådriver for å videreutvikle NATO som det sikkerhetspolitiske førstevalget. Da må vi også ta ansvar, fremstå som en troverdig alliert og bidra konkret til å styrke forsvarsevnen.

Når våre allierte ber om det for sin egen sikkerhet, er det i tråd med våre solidariske forpliktelser å stille opp.

Vi ville ha forventet det samme hvis vi følte vår sikkerhet truet.

Derfor har vi allerede sendt en mekanisert kompanistridsgruppe til Latvia.

Norske fly skal også delta i NATOs overvåkning av luftrommet i Baltikum.

***

For to uker siden var stats- og regjeringssjefer samlet i New York for å åpne FNs generalforsamling.

Sammen drøftet de hvordan vi sammen skal møte de enorme utfordringene i Syria og Irak, ebolaepidemien i Vest-Afrika og faren for en ny sultkatastrofe i Somalia.

Et samlet sikkerhetsråd vedtok en bindende resolusjon der alle land pålegges å innføre tiltak mot fremmedkrigere. Dette er FN på sitt beste, i sentrum av global politikk og diplomati.

Samtidig må vi erkjenne at vår verdensorden ikke er perfekt.

Humanitære kriser, konflikter, ekstremisme og den manglende evnen til å bygge opp helseberedskap i Vest-Afrika viser at det internasjonale systemet ikke alltid evner å holde tritt med globaliseringens utfordringer.

Men vi må forbedre og oppdatere den verdensordenen som har sikret oss så mye fred og velstand, ikke forkaste den, eller la andre rive den ned.

 

Vi må styrke systemets evne til å håndtere det uforutsette og uforutsigbare – og samtidig unngå at de mest aktuelle krisene fjerner fokus fra store globale utfordringer som bekjempelsen av fattigdom og klimatrusselen.

 

Det handler om vår velferd – og vår sikkerhet.

 

Det er ingen motsetning mellom å forfølge norske interesser og å samarbeide med andre – disse to henger nøye sammen.

Vi forsvarer våre interesser ved å stå opp for våre verdier.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. april 2014

Forskningsleder Terje Holm, Forsvarsmuseet

«1814 – Grunnloven, krigen, soldaten».

Grunnloven

Historiefaget er alltid en debatt om hva som har skjedd og hvorfor. Tolkningen er avhengig av utgangspunktet til forfatteren eller historiefortelleren. Vår kollektive oppfatning av Eidsvoll 1814 og Grunnloven fra den gangen, er vel mye preget av hva 1814 betyr for oss i dag? Hva som egentlig lå bak de enkelte vedtak og hva de den gangen egentlig mente, kan altså være en annen sak.

En av diskusjonene som historikere har hatt rundt problematikken er hvorfor Norge klarte å utarbeide en Grunnlov og oppnå såpass stor grad av selvstendighet? Svarene har dreid seg om: Hvor mye betydde ytre faktorer, og hvor mye betydde de indre? Det skal vi se på til å begynne med.

I norsk nasjonalhistorie tillegges indre årsaker stor vekt. Eidsvollsgrunnloven var kronen på en lang indre utvikling der Norge hele tiden ble seg sin egenartete stilling bevisst. Selvsagt ligger det noe i det, men uten den smeltedigelen som revolusjons- og napoleonskrigene var, klarer ikke jeg å se hvordan lille fattige Norge skulle ha lykkes med Prosjekt Eidsvoll-1814.

Hva ligger bak denne påstanden? Fredrik VI av Danmark og Norge hadde etter flåteranet i 1807, valgt å stå sammen med Napoleon og Frankrike i striden. Dette førte til krig både mot Sverige og mot England. Felttoget i 1808 med påfølgende handelsblokade som resulterte i sult og nød, var hendelser som var med å bevisstgjøre folk i Norge. Og etter at Bernadotte, den franske marskalken som ble valgt til tronfølger i Sverige i 1810, kom inn på arenaen, og etter at han valgte å endre svensk strategi fra å ta Finland tilbake fra Russland, til heller å få Norge som erstatning for tapet av nettopp Finland, mot at Sverige ga håndfast hjelp i sluttkampene mot Napoleon, var egentlig brikkene satt. Det var duket for endringer av maktforholdene i Norden, og for endringer innad i Norge.

Og situasjonen skulle bli verre for København: Slaget ved Leipzig i oktober 1813 var Napoleons største, og mest avgjørende nederlag. Det var egentlig langt viktigere enn Waterloo halvannet år senere. Maktforholdene i Europa tippet for alvor over i de alliertes favør, og støttespillerne kunne kreve sine gevinster. For Bernadotte, eller Karl Johan som vi kjenner ham best som, var det som nevnt å overta kontrollen over Norge. Karl Johan rykket etter Leipzig nordover mot Danmark, og etter forhandlinger i Kiel ble freden sluttet den 14. januar 1814. Det er ofte nødvendig å understreke at det var en fredsavtale. Danmark-Norge hadde faktisk vært i krig med bl a Sverige fra høsten 1813.

Det er freden i Kiel som fører Norge over fra den danske til den svenske kongen. Vi skal ikke dvele for mye rundt motiver og ønsker. Kongen i København hadde egentlig ikke så mange andre valg, hvis han ville unngå åpen krig i selve Danmark. Det interessante for oss i dag er at avtalen ikke ble godtatt i Norge. Den ble derimot startskuddet for arbeidet som endte med Grunnloven i mai måned.

Mange vil gjerne se Grunnloven som genuint skapt for å dekke behovet for et selvstendig Norge, men vi må ikke glemme at det er mange faktorer som trekker tolkningen av Eidsvollverket over i et større maktspill, der eksempelvis kongen i København og kronprinsen, stattholder Kristian Fredrik, i det skjulte kan ha samarbeidet for å bringe de gamle unionspartnerne, Danmark og Norge, sammen igjen. En Grunnlov og proklamasjonen av ny stat, ville kanskje forstyrre svenskenes ønsker så mye, at stormaktene igjen satset på en sterk oldenborgerstat?

Jeg mener dette var utgangspunktet for Kristian Fredrik. At han fra nærmest dag 1 skulle gå inn for reell norsk selvstendighet, harmonerer ikke med hans stilling som stattholder og status som tronarving til den danske trone. Men Kristian Fredrik var ikke alene på arenaen. Rundt seg hadde han nordmenn som var bevisste på situasjonen, og som hadde moderne ideer om folkesuverenitet med i bagasjen. Kristian Fredrik ble derfor langsomt trukket inn i et langt mer dyptgående opprør enn hva han nok i starten så for seg. Han hadde håpet at enkle demonstrasjoner skulle være tilstrekkelig, men nå ble det opprør i en annen skale, og med en Grunnlovgivende forsamling som det sentrale element. De som sto rundt Kristian fikk ham til å innse at hans stilling som leder i Norge, var avhengig av at folket ga ham makten. Prosessen med Grunnloven skapte denne forutsetningen, og med ett var Norge selvstendig, og Kristian konge! Det er der krigen starter. Europa og Sverige godtok ikke den norske aksjonen. Vi skal om et øyeblikk behandle krigen, men først litt om viktige militære paragrafer i Grunnloven av 1814.

Det er særlig to paragrafer jeg tenker på. § 25, den såkalte landevernsklausulen og § 109, som sier noe om borgernes plikt til å gjøre soldattjeneste, vernepliktparagrafen.

I dag er vi nok mest opptatt av den siste, men jeg vil først si noen ord om landevernsklausulen. Den lød i 17. mai-utgaven av Grunnloven slik:

Kongen har højeste Befaling over Rigets land- og Søe-Magt. – Den maae ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Krigsfolk, undtagen Hjelpe-Tropper mod fiendtlig Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.-

Paragrafen ble nøye diskutert i forbindelse med revisjonen av Grunnloven høsten 1814. Mange norske forhandlere sto steilt på teksten, men Karl Johan mente at det ikke var mulig å forsvare riket hvis ikke kongen fikk større disposisjonsrett over styrkene. Den endelige lovteksten ble et kompromiss der kongens, i nyere tid regjeringens, bruk av styrkene ble regulert slik at norske tropper ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke, og videre at det bare var de såkalte linjetropper som i det hele tatt kunne brukes utenfor landets grenser. Landvernet og andre bakre oppbud kunne aldri, slik 4. november Grunnloven sier, sendes ut av landet. Linjetropper kunne imidlertid kongen trekke ut av landet, når det var snakk om forsvarskrig.

Linje, landvern og etter hvert landstorm, var viktige begreper på 1800- og tidlig 1900-tall. Paragrafen medførte, da unionsstriden med Sverige ble sterkere mot slutten av det nittende århundret, at Norge økte størrelsen av de bakre oppbud, og dermed ble den styrken kongen faktisk kunne bringe med seg ut av landet begrenset. På den måten ble kongens makt innskrenket. Etter unionsbruddet i 1905 ble fordelingsnøkkelen forandret til fordel for linjen. Bruken av paragrafen mot slutten av 1800-tallet, er et interessant eksempel på hvordan unionsmotstanderne arbeidet fram mot 1905. Det var et elegant politisk grep å styrke den hjemlige forsvarsmakten, på bekostning av regjeringens handlekraft.

Den andre militære paragrafen er den som innfører allmenn verneplikt.

  • 109 lyder innledningsvis slik:

Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpliktet i en viss Tid at værne om sit Fædreneland, uden hensyn til Fødsel eller Formue. …

Dette er vernepliktsparagrafaen. Det er innledningsvis viktig å merke seg at verneplikt er en rekrutteringsmetode. Gjennom historien har det imidlertid vært lagt vekt på systemets angivelige oppdragende funksjon: Alle skal gjøre tjeneste og gjennom tjenesten blir soldatene knyttet sterkt sammen og til landet, til nasjonen. I det lå det egentlig en revolusjon, mente man! Det var ikke lenger bare kongene som «eide» landet. Landet ble også noe som angikk den vanlige mann. Borgeren fikk sin andel. Det må likevel understrekes at dette var forhold som kanskje ikke ble så godt registrert i 1814.

Videre må det også poengteres at lovgiverne i 1814 faktisk ikke ga noe endelig svar på hvordan systemet skulle virke i praksis. Det ble overlatt til en komite, samt det neste Stortinget å avgjøre.

Å godta allmenn verneplikt, selv om Norge hadde hatt vernepliktlignende systemer også før 1814, var imidlertid ikke lett. Fritaksregler var det mange av. Den kanskje mest spesielle var retten til å leie en annen til å gjøre tjenesten for seg, den såkalte stillingsretten. Den rettigheten ble ikke opphevet før i 1876. Ideen bak rettigheten var at tjenesten som soldat ble ansett å være så krevende, at hvis den enkelte mente han ikke var i stand til å gjennomføre den, måtte han ha en mulighet til å frasi seg retten!

Tilslutt vil jeg også nevne at selv om man har verneplikt, så er det den til en hver tid gjeldende forsvarsordning som avgjør hvor mange som faktisk må stille som soldater. Rett etter 1814 ble hæren redusert til bare 12 000 mann, hvorav 2 000 var vervet. Med en tjenestetid, dvs den tiden soldaten sto i rullen, på fem år, trengte det militære bare om lag 2 000 av hvert årskull. Statistikken sier at det i 1820 ble født om lag 30 000 i Norge. Hvis vi regner med at halvparten var gutter får vi et brutto utskrivningskull på 15 000. Av dette trengte det militære altså bare 2 000. Utskrivningsprosenten ble da, så lenge det var fred, om lag 15. Under den kalde krigen var prosentandelen adskillig høyere. I dag er vi imidlertid igjen tilbake til en utskrivningsprosent som er så lav at det reelt sett ikke blir så mye snakk om tvang, som det var på 1960-70-tallet. Innføring av verneplikt for kvinner vil, når vi følger dette resonnementet, høyst sannsynlig, ikke bety så mye for den enkelte, fordi behovet for soldater ikke er så stort.

Vernepliktspørsmål er spennende og tankevekkende, men jeg velger foreløpig å forlate temaet til fordel for en gjennomgang av krigen 1814.

Krigen

Krig sies gjerne å være politikk med andre midler. Og krigføringen i stort er nok det, selv om det på taktisk nivå kan registreres mye aktivitet som grenser inn på det jeg vil kalle kultur. Før jeg behandler hendelsene må jeg gi et lite riss av hvordan styrkene den gangen var organisert, og litt om hvordan de virket i felten.

Forsvarsmakten i 1814 var tredelt: Det var de bevegelige landstyrkene, det var det stasjonære landforsvaret (dvs festninger og skanser) og det var maritime stridskreftene. Elementene kunne operere sammen, men også hver for seg, når det kom til bruken. I 1814 virket de i stor grad sammen, og de påvirket dermed hverandre. Dette i motsetning til felttoget i 1808, som i mye kun var en bevegelig landkrig, der det maritime element og festningene sto litt på siden.

For å forstå bedre hva som skjedde er det viktig å vite hva de enkelte ledd besto av, og hva de var i stand til å utrette. Vi starter med de maritime styrkene.

I dansketiden var det en fellesflåte som fram til 1807 både var tallrik og slagkraftig, når den, eller hvis den, var gjort stridsklar. Det var den normalt ikke. Normalt lå den såkalt avtaklet i havn. Engelskmennenes kupp i 1807, der de bombarderte København til kapitulasjon og deretter tok flåten med tilbake til England, reduserte den oldenborgske maritime styrke til en skjærgårdsflotilje, med dårlig kapasitet til å møte en motstander på åpent hav.

Når det er sagt må det ikke glemmes at alle sjømakter den gangen, hadde slike fartøyer av enklere standard, beregnet på kystnære strøk. Fartøyene var i stor grad ro-baserte. Det var ikke nødvendigvis negativt i alle sammenhenger. I vindstille ble de store seilbaserte skipene liggende i ro. Da hadde ro-fartøyene en sjanse til å ramme selv store skip, ved eksempelvis å komme inn ifra akterenden, slik at man unngikk en eventuell bredside. Norge disponerte i 1814 rundt regnet 120 slike fartøyer, ved siden av noen brigger og andre seilfartøyer. Frykten for anslag kysten rundt, medførte at skipene ble fordelt litt langs hele kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, selv om konsentrasjonen var størst i sørøst. En samtidig kritiker av hvordan krigen i 1814 ble ført, sier om utgrupperingen at han ikke kunne forstå hvorfor ikke alt var konsentrert i sørøst! For den som ikke sitter med ansvar er det alltid lett å kommentere, særlig etter at en krig er over!

Det faste forsvaret var, for situasjonen i 1814, særlig knyttet til festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger og Akershus. I tillegg var Blaker skanse sentral både i 1808 og 1814. Øvrige anlegg ble ikke trukket direkte inn i virksomheten. Forskansningenes funksjon var særlig å binde opp fiendens styrker og alltid fungere som et usikkerhetsmoment, hvis man ikke fikk nøytralisert dem. Vi skal se at det var nettopp slik de fungerte. Men krigen ble likevel ikke avgjort gjennom beleiring og tap av viktige festninger.

Det bevegelige landforsvaret besto grovt sagt av fotsoldater, artilleri og rytteri. Hver av disse kategoriene var igjen delt i underenheter. Tilhørende fotfolket var det for det første musketerene, også kalt linjeinfanteri. De var særlig trent til å opptre i sluttede formasjoner, skulder ved skulder.

Den andre kategorien fotfolk var jegere. I tillegg til å opptre sluttet var de også trent til å danne løsere skytterlinjer, kjeder, for å sikre linjeinfanteriet og for å forstyrre fienden mest mulig. Spesialkorpset: Jegerkorpset, hadde ansvaret for sikring av armeen som helhet, mens regimentsjegerne tok seg av sikring av bataljoner og kompanier.

I Norge fantes også skiløpere, men det var egentlig bare jegere som om vinteren brukte ski.

Noen savner kanskje grenaderene i denne oversikten? De var sentrale i 1808, men soldatkategorien ble nedlagt i 1810 og erstattet av de nevnte regimentsjegerne.

Hovedvåpenet for linjeinfanteriet var flintelåsgeværet, mens jegere, skarpskyttere og skiløpere var utstyrt med rifler. Linjeinfanteristens sidevæpning var bajonetten, mens de andre også hadde enten en sabel eller en jegerhirsjfenger.

Artilleriet var delt både etter størrelse og etter transportmåte. Det var: lett, middels og tungt artilleri og det var gående, kjørende og ridende artilleri. Når det i tillegg opplyses at våpnene var enten kanoner, haubitsere eller mortere, og at alle typer skyts hadde flere ammunisjonstyper til ymse bruk, forstår man raskt at en artillerist hadde mange valgmuligheter.

En morsom tilleggsinformasjon, er at kuskene, under transport, ikke satt på kanonvognen, slik man skulle tro. Artilleriets kusker red på hestene til venstre i trekkspannet.

Rytteri i Norge var ensbetydende med dragoner, som må sies å være et middelstungt rytteri. I stormaktsarmeene var det også både lett og tungt rytteri. Mangel på hester og vansker med å skaffe nok fôr, begrenset imidlertid hestebruken her i landet.

Kunsten for en hærfører var å kjenne disse kategorienes egenskaper, og helst også den enkelte spesielle avdelings sterke og svake sider, for å få full effekt.

Felttoget

Mens Grunnloven ble utarbeidet på Eidsvoll var hovedtyngden av den svenske hæren ikke tilgjengelig for oppdrag mot Norge. Svenskene sto fortsatt på kontinentet. Styrkene som var tilbake var ikke i stand til å utfordre de norske, og derfor ble det ingen svensk innblanding før på ettersommeren. Men da kom det også til krig.

Til forskjell fra tidligere tider, da kampene på den norsk/svenske grensen gjerne var en del av et større krigsteater, sto Norge nå alene. Sverige hadde støtte fra stormaktene, og de hadde bare felttoget mot Norge å tenke på. Deres krigsmål var å tvinge igjennom det de hadde oppnådd i Kiel, og nordmennenes mål var, om ikke full selvstendighet, så i hvert fall å beholde mest mulig av Grunnloven.

Karl Johan følte nok også at han måtte ta hensyn til den nye politiske virkeligheten i Norge. Det ville være uklokt å knuse nordmennene helt. Overmakten, for det må vi si svenskene hadde, skulle bare brukes slik at Kristian Fredrik fikk en god mulighet til å trekke seg tilbake med verdighet, ble det snakket om på svensk hold.

Heller ikke Kristian Fredrik var, kom det fram i løpet av krigen, interessert i å satse alt på et usikkert felttog. Dette bakteppet må være på plass for å forstå hvorfor krigen ble litt passivt ført fra begge partene.

Hvor mange soldater var det i 1814? I 1814 var, på krigens første dag, antallet svenske og norske tropper klare til innsats mellom 80 og 90 000. Da krigen i Norge startet 9. april 1940 var det, grovt sett, om lag 40 000 tyske og norske soldater på plass. Det kan kanskje gi grunn til refleksjoner?

Den norske utgrupperingen bygde på antagelsen at svenskene ville angripe i Sør-Øst mot Kristiania over Blaker. Den norske forsvarsplanen tok utgangspunkt i dette, og styrkene ble gruppert ut for å demme opp for et slikt alternativ.

Men svenskene tenkte annerledes. Fienden gjør gjerne det! Karl Johan konsentrerte så godt som alle sine drøye 40 000 mann mot den søndre delen av den sørøstre arenaen, sett fra norsk side. Han ville, med støtte av de maritime styrkene, rykke inn i Norge over Svinesund. Bare noen mindre styrker ved Eda skanse brøt bildet. Her var Ghan, ulykkesfuglen fra Trangen i 1808, igjen sjef for en svensk jokeravdeling.

Ved siden av sterke hærstyrker, hadde svenskene også en sterk flåte å sette inn. Svenskene hadde i tillegg til ro-fartøyer, også linjeskip og ande mindre seilfartøyer. Svenskene var således overlegne også til sjøs, og kunne egentlig presse de norske skipene tilbake, ved sin blotte tilstedeværelse.

Jeg har laget noen skisser som skal vise utviklingen og vi begynner med den første.

(Kommentarene til skissene blir gitt noe uavhengig av teksten her. Den er bare ment som en huskeliste.)

Skisse 1 viser utgangspunktet med norske vaktavdelinger (grønn farge) fram mot grensen. Hovedstyrkene er markert med rødt. De besatte grovt sett Glommalinjen. Og bak disse igjen, markert med sort, lå to reserveavdelinger. Legg merke til de norske maritime styrkene ned Hvalerøyene. Her var om lag 40 fartøyer utgruppert for å beskytte armeens høyre flanke. Svenskenes styrker er markert med blått.

Skisse 2 viser hvordan den svenske marine sørget for at nordmennenes høyre flanke ble svekket: De norske fartøyene trakk seg vekk uten kamp!

Skisse 3 antyder de to første svenske landangrepene. Ett i Enningdalen, og et noe lenger vest, over Iddefjorden. Det var det østligste framstøtet som først gikk inn. Så snart de norske vaktstyrkene var trengt tilbake, etablerte svenskene her et brohode. Kontrollen i øst medførte at det var mulig å slå en bro over fjorden i vest. Dermed klarte svenskene å få også tyngre skyts med i angrepet.

Skisse 4 viser den nødvendige norske omgrupperingen. Målet var å demme opp mot sør. En av reserveavdelingene, den som hadde ligget i Follo, ble nå også satt inn. Omorganiseringen for å møte den reelle trusselen skapte selvsagt uro i de norske rekker! Beleiringen av Fredriksten festning startet også i denne fasen av krigen.

Skisse 5 viser hvordan svenskene fikk kontroll over et større areal, og hvordan nordmennene ble tvunget tilbake til Glomma. Her ble det etter hvert etablert en mer utbygd forsvarslinje.

Skisse 6 viser episoder fra krigen med dato for når de særlig hadde betydning. I nord foregikk kampene ved Lier, Skotterud og Matrand. Datoene for disse operasjonene er 2. til 5. august. Det som skjedde var at det først kom til en batalje ved forskansningene ved Lier. Her ble svenskene stanset. Nordmennene hadde lært av feilene de gjorde i 1808. Den gangen var styrkene ved Lier for små, og man klarte derfor ikke å holde forsvarslinjen skikkelig besatt, når man kom under press.

I 1814 slo nordmennene fienden tilbake. Den norske sjefen i området, oberst Krebs, sendte sine tropper etter svenskene, og ved de mindre sammenstøtene ved Skotterud og Matrand, ble svenskene helt slått og jagd ut av landet.

Lenger sør antydes tapet av Fredrikstad den 4. august, videre opptakten til det u-utkjempede slag ved Rakkestad den 6. og kampene ved Langenes skanse den 9. Den siste trefningen fant sted ved Kjølberg bro den 14. Den 14. august ble også freden i Moss, Mossekonvensjonen, vedtatt, og krigen var forbi. To dager senere, den 16., overtok svenske tropper kontrollen over Fredriksten festning.

Sluttkommentar om krigen

Krigen fikk ikke noe godt ettermæle i norsk militærhistorie. Mange mente, og noen mener det fortsatt, at den ble svakt ført. Og det ble den hvis hensikten var å slå svenskene koste hva det koste ville! Men det var ikke noe alternativ. Kristian Fredrik innså nok nederlaget den dagen krigen brøt ut, og han forsøkte derfor å begrense skadene i størst mulig grad. Det ser også ut til at heller ikke Karl Johan ønsket en total krig. Derfor oppsto det flere situasjoner der nordmennene, med en mer offensiv linje, kanskje kunne ha oppnådd lokale seire. Og det har fått mangt et brushode i ettertid til å reagere kraftig på måten krigen ble ført. Men slike seire, som nok kunne ha kommet, ville sikkert i neste omgang medført større svensk press for å rette opp feilen. Med den overlegenhet svenskene hadde, ville de likevel tilslutt ha vunnet fram. Og vi skal huske at da krigen tok slutt den 14. august, sto egentlig svenskene klare til å starte en omfattende offensiv, som kanskje ville ha endt med totalt norsk sammenbrudd. Da ville forhandlingene ha blitt svært vanskelige sett fra norsk side.

Krigen hadde i starten ingen egentlige fronter, slik vi tenker oss det. I starten var det bare tynne vaktkjeder fram mot svenskegrensen. Hovedstyrkene var samlet i større grupper lenger bak. Enhetene kunne så rykke fram ved behov.

Etter de innledende kampene, og etter at forpostene var blitt en del av armeen igjen, dannet det seg derimot en front med utgangspunkt i Glomma. Denne forsvarslinjen ble imidlertid ikke alvorlig utfordret, fordi freden, Mossekonvensjonen, trådte i kraft 14. august.

Soldaten

Tilslutt vil jeg presentere noe av det jeg har skrevet om i boken Grunnlovens soldater. Ideen med den boken var å beskrive det vi kan kalle utdanningsmålet for norske soldater før 1814, og det var ikke så rent lite. Jeg har tatt for meg de enkelte soldatkategoriene og beskrevet det spesielle for hver enkelt, men også fellesstoffet. Begrepet den lille krig, alt som etter datidens definisjon måtte utføres utenom et slag, har også fått bred plass. Ved hjelp av reglementer, håndbøker og beretninger har det vært mulig å gi en ganske detaljert skildring av det normative kravet til hæren. Jeg skal ikke fylle resten av kvelden og natten med dette stoffet, men ganske kort presentere et moment, nemlig feltvaktholdet.

Det er kanskje slik at mange ser på fortiden som enkel og liketil, at man tidligere ikke tok ting så nøye og at man ikke var profesjonelle. Det blir feil. De var like gode, eller dårlige den gangen, i forhold til sine forutsetninger, som vi er i dag.

Vakthold hadde som målsetting å gi den beskyttede styrken tid nok til å gjøre seg klar til strid. Så enkelt er denne tjenesten definert, og dette gjaldt både om armeen var på marsj, om den sto i ro eller om den lå innkvartert i en by.

Å beregne tiden til forberedelser innbefattet vurdering av mange forhold: som størrelsen på den vakttrengende avdelingen, hvordan den var forlagt og ikke minst avstanden til fienden. Var egen styrke stor trengte den lengre tid på å bli klar, noe som medførte at vaktholdet måtte skjerpes. Var avstanden til en mulig fiende stor, trengte man imidlertid ikke så kraftig vakthold fordi avstanden medførte at man fikk mer tid til forberedelser, og sto de to styrkene tett ved hverandre og var man da allerede utgruppert i stridsformasjon, var behovet for et sterkt vakthold heller ikke til stede. Da holdt det med noen få poster et par tre kilometer borte. For den ansvarlige var det altså mange faktorer å ta hensyn til.

I reglementene opereres det gjerne med idealtilfeller. Man tenkte seg en teltleir med nærsikring og så et utgående feltvakthold rundt det hele, særlig i retning mot fienden. Imidlertid finner vi ikke dette idealtilfelle i virkelighetens Norge, verken i 1808 eller 1814. Det ble organisert feltvakthold. Det har vi sett under gjennomgangen av krigen i 1814. Men soldatene i hovedavdelingen lå ikke i leir, de var som regel innkvartert hos bønder og borgere, eller de lå i barhytter i tryggere områder.

Imidlertid, under øvelser og annen trening var bruk av telt vanlig. Felttjenestereglementet av ca 1788 har en illustrasjon som hjelper oss i å forstå hvordan en slik leir skulle organiseres. La oss se på den skissen, (nr 7).

En teltleir var på mange måter en garnison. Teltene ble slått opp etter en nøye plan der behovet for at soldatene raskt skulle stille opp, var det sentrale. Oppstillingsplassen, den såkalte Place d’Armes, var vendt mot fienden. Styrken i en leir var delt i de som hadde fri og de som var beordret på vakt. Alle som ikke var organisert i en av vaktstyrkene fikk ligge i sine telt hele natten igjennom, hvis ikke noe uforutsett skjedde. Ble det alarm var det å få på skotøy, ta tak i geværet og få med patrontasken, før man raste ut og opp til oppstillingsplassen. Dette var de hvilenes situasjon.

Vaktstyrken var delt i fire kategorier. Den første kategorien var livvaktene rundt de høyere offiserene og hovedkvarteret. Disse vaktstyrkene kommenteres ikke ytterligere. For hver bataljon ble det også organisert både en såkalt fanevakt og en brann/arrestvakt. Behovet for en utrykningsstyrke var også til stede. En slik styrke ble kalt en pikett. Soldater satt opp i piketten fikk normalt ligge i sine egne telt, riktignok i full mundur. Det var selvsagt langt fra sikkert at de måtte rykke ut i løpet av natten.

Den mest aktive og dermed viktigste vakten, var fanevakten. Den var da også overordnet de andre. Styrken var på opp i mot 40 mann og åtte poster ble bemannet. (Videre utbroderes vedettjenesten. Dens hovedoppgave: å oppdage folk som nærmet seg leiren, understrekes. Egenkontrollen med «Hvem der!» tas også med. Hvis systemet fungerte, ville ingen, usett, nå inn til leiren. Dette er kommentarer til lysbilde.)

Brannvakten hadde ansvaret for å gå brannvakt, samt passe på trenet og eventuelle arrestanter. Dens forlegningsområde var langt bak i leiren.

Nærsikringen av en leir var imidlertid ikke tilstrekkelig for å oppnå målsetningen med vaktholdet. Det er her den såkalte forposttjenesten kommer inn. Det skulle etableres en sammenhengende linje av enten enkle- eller dobbeltposter, såkalte vedetter, i en passende avstand fra leiren. I tillegg var det nødvendig med patruljevirksomhet samt å få inn informasjon fra det som blir benevnt spioner. Spioner var betegnelsen på alle som gav informasjon, uavhengig av om de var utsendt fra armeen eller om det var tilfeldige folk man plukket opp, og så forhørte.

For å støtte den framskutte vedettkjeden ble det også etablert mer permanente poster. Både såkalte hovedposter og feltvakter. Dette var både hvileområder og kommandosentra for postmannskapene. Forposttjenesten var skissemessig organisert slik denne figuren viser. (Skisse 8 viser dette skjematisk.)

Vedettenes hovedoppgave var å varsle et fiendtlig angrep. Det ble gjort ved bruk av lydsignaler som rop eller skudd. Det var nøye instrukser for hvordan soldatene skulle forholde seg i slike tilfeller.

I tillegg hadde vedettene oppgaven som første ledd i kontrollen av personer som nærmet seg egne styrker. Det kunne både være sivile, egne soldater, desertører, parlamentærer og, som nevnt, fiendtlig soldater på alvorlige oppdrag mot egen styrke. I særlig håndbøkene og dagbøkene er visitasjonstjenesten forklart, både gjennom instrukser og gjennom eksempler. De som har vært soldater vil i dette stoffet finne svært mange likhetspunkter med rutinene som også i dag brukes.

At reglementene ble fulgt vises særlig gjennom en dagbok som omhandler virksomheten ved ekserserskolen, rekruttskolen, i Trondheim i 1807.

Avslutning

Da nærmer jeg meg slutten, og jeg har altså belyst tre sider av den militære historien rundt 1814. Jeg har presentert militære aspekter i Grunnloven, jeg har gjennomgått krigen i 1814, og avslutningsvis gitt noen glimt fra soldatens hverdag.

Foto: Forsvaret

Nils Johan Holte Sjef Forsvarets spesialstyrker Forsvarets spesialstyrker

Foredraget leses i vedlagte PDF-fil.

2014-03-31-Holte

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 10. mars 2014 med Kommandørkaptein Arnstein Lund, Musikkinspektøren i Forsvaret. Musikkinspektøren på talerstolen, musikkinnslag ved messingsekstett fra Kongelige norske marines musikkorps.

”Forsvarets musikk en anakronisme eller en tidsmessig ambassadør for Forsvaret”

II. Formann, mine damer og herrer.

Militærmusikk – det har i tidligere tider vært ensbetydende med ”krigsmusikk”. Helt siden antikkens dager har mange folkeslag brukt signalinstrumenter for flere formål: Til å formidle ordrer, til å oppildne egne soldater og for å skremme fienden.

Fra 1627 ble det i Norge opprettet tamburer ved festningene og videre i en bestemmelse fra 1767 er det at alle infanteriregimenter i tillegg til tamburer og pipere skulle ha ansatt seks ”hoboister”, dvs blåsere. Det var i forbindelse med en ny hærordning 1817-18 det ble opprettet fem brigademusikkorps i Norge. Kongelige norske marines musikkorps (KNMM) ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1820.

Forsvarets musikk var på 1800 tallet en av de aller mest betydningsfulle kulturinstitusjonene i Norge.

  • Militærmusikkens musikkskoler var de eneste offentlige institusjoner som underviste i musikkfaget.
  • Militærmusikerne virket ikke bare for Forsvaret men også blant annet som komponister, kirkemusikere, organister, teatermusikere og musikklærere.
  • Militærkorpsene formidles datidens populærmusikk til allmenheten.
  • Militærmusikken var fremtredende i både samfunnslivet og samtidsdebatten.
  • Militærmusikken representerte Forsvaret i inn og utland, som en kuriositet kan nevnes at Marinemusikken spilte ved åpningen av Zueskanalen i Egypt i 1869.

Struktur endringer i militærmusikken i forhold til endrede behov i Forsvaret har vært en virkelighet fra militærkorpsenes opprinnelse. I 1887 kom de første forslag om nedleggelse. Den gang ble korpsene reddet av et veto av Kong Oscar II, etter at den legendariske musikkinspektøren, Major Ole Olsen, i audiens talte forsvarsmusikkens sak. I 1911 ble imidlertid 6. Brigades musikkorps opprettet i Harstad og ved overgang til ny hærordning i 1919, ble korpsene knyttet til divisjonene og kalt divisjonsmusikkorps.. Stortinget vedtok riktig nok på bakgrunn av økonomiske begrunnelser å nedlegge divisjonsmusikkorpsene både i 1927 og 1933, men måtte omgjøre vedtakene på grunn av stor motstand både fra militært og sivilt hold.

Etter krigsårene var militærkorpsene svært populære og ingen har vel spilt for et større og mer begeistret publikum enn da pensjonert Premierløytnant Johannes Hanssen, tidligere sjef for 2. Divisjons musikkorps i Oslo og «Valdresmarsjens far», ledet et sammensatt militærkorps opp Karl Johan 17. mai 1945.

Stortinget vedtok i 1953 etablering av Forsvarets stabsmusikkorps og videreføring av fem distriktsmusikkorps i tillegg til Marinemusikken.

En Norsk Offentlig Utredning fra 1978 fastslo at korpsene burde bestå men styrkes for å møte utfordringene i en ny tid. I 1988 fikk vi på ny en musikkutredning i Forsvaret som ledet til Stortings Proposisjon nr. 52 (1992 -93) og Stortingsmelding nr. 19 (1992-93) om Forsvarsmusikken. Resultatet ble at musikkorpsene i Forsvaret ble styrket og fikk tilført 49 nye stillinger som skulle fordeles på de syv musikkorpsene gjennom en gradvis opptrapping frem til år 2000.

Dette var et raskt tilbakeblikk i historien til militærmusikken før århundreskiftet.

Musikkinnslag Tamburer Forsvarets stabsmusikkorps

Forsvarets musikk har siden tidlig 2000-tallet på lik linje med det øvrige Forsvaret, vært gjenstand for en organisasjonsendring og tilpassing ift overgangen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar. Ved langtidsplanen for Forsvaret, St prp. 42 (2000 -2001), ble Forsvarets musikk organisert med fem musikkorps.

Forsvarets musikk ble opprettet som en egen avdeling, en ”fellesinstitusjon” i Forsvaret under Forsvarsstaben og korpsene ble dermed flyttet fra Generalinspektøren for Hæren og Generalinspektøren for Sjøforsvaret til musikkinspektøren. Musikkinspektøren fikk derved to hatter, både som faginspektør innen musikk for hele forsvaret og som Sjef for Forsvarets musikk, med kommandomyndighet over de fem profesjonelle korpsene. Administrasjonene både i musikkinspektoratet og i korpsene ble samtidig til sammen styrket med 12 stillinger innenfor rammen på 178 stillinger.

Utfasing av de to ”gamle distriktsmusikkorpsene” i Halden og Kristiansand i 31.12.2002 var starten på en reorganisering der Forsvarets musikk ved hjelp av strategi har strukturert driften og videreutviklet nye virkeområder innenfor militærmusikken.

Analysen av Forsvarets musikk virksomhet ble gjennomført tidlig i 2004. En nødvendig og viktig prosess med til dels store utfordringer internt i forhold hva den nye tilnærmingen til drift av virksomheten ville medføre.  Resultat ble en fullt utviklet strategi med god forankring i Forsvarsstaben, ved daværende avdeling for Produksjon, Operasjon og Drift. Virksomhetsgrunnlag og visjon var grunnleggende faktorer som tidlig måtte på plass sammen med et strategisk mål-bilde der de åpenbare hovedutfordringene ble identifisert.

Gjennom analyse av blant annet Forsvarets virksomhetsgrunnlag og andre styrende dokumenter kom strategigruppen frem til følgende virksomhetsgrunnlag:

  • Forsvarets musikk skal i kraft av sin posisjon som en landsdekkende kulturinstitusjon bidra til at Forsvarets omdømme styrkes.
  • Forsvarets musikk skal støtte opp om Forsvarets virksomhet nasjonalt og internasjonalt ved å utvikle og tilby et bredt spekter av militærmusikk som ivaretar publikums behov og interesser.

Visjonen ble gjenstand for en lang prosess med mange ulike utkast som til slutt ble omforent i en enkel setning; Forsvarets musikk skal være en verdifull ressurs for Forsvaret og en ledestjerne i norsk kulturliv. Målgruppen ble identifisert til å være virksomheten Forsvaret, det offentlige Norge og samfunnet for øvrig.

Strategien skulle således bygge opp om et hoved leveransemål: Styrke Forsvarets musikk som sentral aktør i militært og sivilt kulturliv. Målet er at Forsvarets musikk skal være et verktøy for å underbygge Forsvarets profesjonskultur og identitet både internt og eksternt, den skal bidra til å skape samhold og motivasjon blant de ansatte, samt bidra til å styrke Forsvarets omdømme. Dette skal oppnås ved å prioritere seremoniell virksomhet samt tilby Forsvaret og det sivile samfunn et bredt spekter av arrangementer som gjenspeiler det moderne Forsvaret – stikkord er; allsidighet, kvalitet og presisjon. Forsvarets musikk rolle som en sentral tradisjons- og kulturbærer skal videreutvikles og styrkes til Forsvarets beste.

Gjennom strategiprosessen ble en rekke mål identifisert, disse var knyttet til spesifikke kompetanse utfordringer innen økonomi, produksjon, kommunikasjon og markedsføring, samt administrasjon og ledelse. I tillegg ble også fokuset satt på å styrke utvikling av militærmusiker profesjonen og utdannelse av musikkoffiseren. Det er for øvrig viktig å tillegge at budsjettutviklingen i hele perioden har vært positiv. Fra 2005 fikk Forsvarets musikk et høynet inntektskrav fra Forsvarsdepartementet på bakgrunn av at man så mulighet for økte inntekter innenfor et sivilt/militært kultur samarbeid.

Øvrige milepæler i perioden:

  • To av de ”gamle” Hær korpsene ble flyttet over til annen forsvarsgren. Henholdsvis Forsvarets musikkorps Trøndelag  i Trondheim, til Luftforsvaret som Luftforsvarets musikkorps i 2006 og Forsvarets musikkorps Vestlandet i Bergen, til Sjøforsvaret i 2009, hvorpå korpset fikk sitt endelige navnebytte til Sjøforsvarets musikkorps i 2011.
  • I 2008 ble som et ledd i omorganiseringen av Forsvaret, Forsvarets Avdeling for Kultur og Tradisjoner (FAKT) opprettet. Militærkulturen skulle gjennom dette utnytte synergier av tettere samarbeide og et overordnet felles ledelsesnivå.
  • Forsvarets musikk Råd ble som et ledd i omorganiseringen besluttet opprettet.
  • I 2009 kom Stortingsmelding nr. 33 (2008 – 2009) ”Kultur å Forsvare” Om kulturvirksomheten i Forsvaret frem mot 2020. Stortingsmelding 33 tok for seg militærkulturen og dens særpreg, betydning og utviklingspotensial. For Forsvarets musikk pekte regjeringen på 4 fokusområder:

o   videre satsning på publikumsrettede aktiviteter

o   styrkning av korpsenes kunstneriske uttrykk og repertoar, herunder en gradvis, moderat opptrapping i de minste korpsenes besetning.

o   i større grad å ivareta Forsvarets egne behov i forhold til seremoniell aktiviteter.

o   Utvikle korpsenes samarbeidsnettverk med sivile aktører.

  • I tillegg la regjeringen opp til å videreføre korpsstrukturen med fem musikkorps og pekte på at det er et behov for å forbedre den administrative kapasiteten knyttet til de enkelte korpsene, slik at forsvarsmusikkens aktivitetspotensial kan utnyttes bedre.
  1. Analyse  påstand ”Anakronisme ” eller tidsmessig ambassadør for Forsvaret.

Er det da slik at dagens Forsvarets musikk fremstår som en type overlevning fra en svunnen tid, et innholdsløst uthult skall uten noen reel funksjon eller oppdrag, en kulturell dinosaur som skulle vært utdødd for lang tid siden? Forsvarets musikk er kanskje å sammenligne med andre typer av symbolske enheter som f.eks Yeomen of the Guard ved Tower of London, eller Sveitsergarden i Vatikanet i Roma.

Som Musikkinspektør i Forsvaret gjennom 10 år er mitt svar et ettertrykkelig NEI!

Dette kan klart relateres til en målbar endring i militærmusikkens leveranser og den utvikling som gjenspeiles i Forsvarets musikk av i dag. Utviklingen er markant både i forhold til de oppdrag og oppgaver korpsene løser internt for Forsvaret og de oppdrag som er rettet mot det sivile kulturlivet. Dagens militærmusikk har både en målrettet og tydelig funksjon i Forsvaret med klar referanse til innsatsforsvaret og dagens struktur, samtidig som korpsene er kulturelle kapasiteter med stor verdi i forhold til det sivil-militære samarbeidet.

Etterspørselen av militærmusikk er økende både i og utenfor Forsvaret. Internt er militærmusikken blitt en selvsagt bidragsyter under seremonier og aktiviteter av forskjellig format.  Behovet for en felles plattform gjennom symbolhandlinger og seremonier er tydeligere enn for bare noen år tilbake. Disse bygger profesjonsidentitet og samhold, skaper stolthet blant de ansatte og forankrer Forsvaret i samfunnet.

Militærmusikken løser fremdeles i dag mange av de samme oppdragene som opprinnelig var primærfunksjonen i tidlige tider. Dette danner et fundament for den rike tradisjon Forsvarets musikk forvalter uten at den fremstår som overlevning fra en svunnen tid. Norsk Militær Tattoo er et godt eksempel på dette hvor den mange hundreårige tradisjonen og rituelle seremonien med marsjering og avspilling av Tappenstrek signalet, det vil si å sette «tappen i øl-tønna», er utviklet til militærmusikkens fremste merkevare.

Forsvarets Musikk omfatter fem profesjonelle musikkorps i Forsvaret. Korpsene er lokalisert i Harstad, Trondheim, Bergen, Oslo og Horten. Norsk Militær Tattoo er også organisert som en avdeling av Forsvarets musikk og gjennomføres hvert annet år i Oslo Spektrum. I tillegg har Musikkinspektøren det musikkfaglige ansvaret for Hans Majestets Kongens Gardes musikkorps og Heimevernets fire musikkorps.

Allsidigheten i militære oppdrag og konsertproduksjonen gjør at Forsvarets musikk utøver alt fra oppdrag for en enkelt musiker ved seremonier og solistoppdrag, seremonielle signal kvartetter, små og store grupper/ensembler samt storband, til fullt militærkorps. Det gjennomføres årlig i overkant av 500 oppdrag av ulik art. Balansen mellom militære oppdrag og oppdrag innen det militær/sivile kultursamarbeidet er i dag på 50/50. Militærkorpsene med sin regionale tilknytning, har som fortrinn at de i sum er landsdekkende. For Forsvaret betyr det synlighet og hørbarhet i alle landsdeler.

I økende grad inviterer Forsvarets avdelinger også et sivilt publikum til sine arrangementer. Eksempler på det er Sjøkrigsskolens dag i Bergen sentrum, ungdomskonserter i regi av Brigade Nord og åpningen av Kreftaksjonen i regi av Luftkrigsskolen.

Forsvarets musikk har utviklet en rekke kompetansefelter i perioden fra 2003. Det grunnleggende er selvsagt fremføring og utøvelse av musikk på et høyt profesjonelt nivå spesialisert innenfor feltet militærmusikk. Innunder dette kompetanseområdet ligger selvsagt parade og seremoni virksomhet, produksjon av Norsk Militær Tattoo og et vidt spekter av tilpassede produksjoner for Forsvaret, fra rekruttering og ”events” til jubileer og festforestillinger.

Forsvaret har i over 200 år hatt ansatt profesjonelle musikere, dirigenter, komponister og arrangører. Dagens militærmusikere skiller seg fra gårsdagens. De høye kravene til utdanning og nøye selektering gir Forsvarets musikk en personellressurs som kvalitativt er i verdensklasse. Dette fordrer oppgaver og faglige utfordringer på høyde med kompetansen og forventningene. Forsvarets musikks musikere er avgjørende for kvaliteten på militærkorpsene som kunstneriske virksomheter. Musikernes profesjonalitet og profesjonskultur er en viktig faktor i forhold til arbeidet med å styrke Forsvarets omdømme.

I tråd med denne kompetansebrønnen innen musikkfaget benytter Forsvarets musikk et antall musikere i hvert korps i stilling som fagledere. Disse musikerne fungerer som Korpssjefenes fagrådgivere innenfor de ulike musikkfeltene. Kravet for ansettelse som musikkoffiser i Forsvaret er i dag 3 – 6 års musikkutdannelse(Bachelor/Master), prøvespill og intervju, oppfylle Forsvarets formelle helsekrav og gjennomføre en ettårig etatsutdanning som fører frem til yrkestilsetting som musikkløytnant.

Forsvarets musikk har de siste 10 årene knyttet til seg landets fremste dirigenter som kunstneriske ledere.  I 2013 ble stillingene som kunstneriske ledere i musikkorpsene formelt konvertert fra militær stilling  til sivile fagdirektører på åremål.  Dette ble gjort i den hensikt å styrke kunstnerisk utvikling og møte kravene til kompetanseheving av militærmusikken. De kunstneriske lederne har en særskilt funksjon og kompetanse. Foruten å forberede og gjennomføre større, sentrale produksjoner med det enkelte korps, innehar de den kunstfaglige ledelsen i korpsene. Den kunstneriske lederen skal legge forholdene til rette for videre utvikling av militærmusikken, herunder konsertproduksjon og musikkformidling tilpasset både et militært og sivilt publikum.

Det er i tillegg en felles sentral kunstnerisk leder i Musikkinspektoratet som er arrangør/komponist/dirigent innenfor feltet rytmisk musikk, det vil Jazz og populærmusikk. Forsvarets musikk har også spesialkompetanse innenfor både seremoniell gjennomføring, tamburtjeneste (det vil si ledelse av musikkorps i marsj og parade), og militærmusikk eksersis.

Korpsenes ledelse består av Korpssjef og nestkommanderende og to produsenter. Sjef og nestkommanderende forestår den daglige drift innenfor feltene ledelse, økonomi, personell og forsvarlig forvaltning. Produsentene er ansvarlige for drift og koordinering av  musikkproduksjonene. Gjennom satsning på videreføring av det sivil-militære samarbeidet er det utviklet et vidt spekter av ulike konsepter for salgbare produksjoner. Dette innebærer også en bred kompetanse innenfor salg av kulturproduksjoner, kommunikasjon og markedsføring samt publikumsrelasjoner.

Musikkinnslag Messingkvintett fra Kongelige norske marines musikkorps

De siste årene har det blitt et særlig fokus på velferd og veteraner. Hovedmålet er å styrke tilhørigheten, skape gode møteplasser for ansatte og deres pårørende og bidra til stolthet av Forsvaret.

Målet er å utvikle og ivareta tradisjoner, styrke profesjonsidentiteten og bruke musikk som et virkemiddel for å bearbeide inntrykkene fra tjenesten.

Noen eksempler:

  • Hjemkomstparader og Medaljeparader for tjeneste i Internasjonale operasjoner
  • Minnehøytideligheter og gudstjenester.
  • Veterankonserter og veteranmarkering under Norsk Militær Tattoo
  • Gradueringer og avdelingsarrangement
  • Deltagelse ved militære oppvisninger.

Fra 2006 har Forsvarets musikk årlig vært på en ukes rundreise til norske og utenlandske styrker i Afghanistan. Samtlige profesjonelle korps har hatt ansvaret for prosjekt Jul i Afghanistan og har sendt ulike typer av besetningsgrupper sammen med en sangsolist. Gruppene har tilrettelagt og presentert både musikk til underholdningskonserter, seremonier og gudstjenester. Våre kollegaers tilbakemeldinger og reaksjoner under julehøytidlighetene vitner både om musikkens betydning og funksjon.

Forsvarets musikk samarbeider med både kulturinstitusjoner og kjente artister som supplerer og forsterker militærmusikkens tilbud og verdiskapning i samfunnet. Årlig vil dette si med over 70 ulike artister og musikere. Vi urfremfører en rekke nykomponerte musikkstykker, skaper musikalske møter med tusenvis av barn og unge, og produserer over 150 konserter innen konteksten sivil-militært samarbeid.

Forsvarets musikk har fra 2003 samarbeidet med alle de fremste norske kunstnerne innen musikkfeltet og bla Ole Edvard Antonsen og Ole Kristian Ruud har virket som kunstneriske ledere for henholdsvis Luftforsvarets Musikkorps og Forsvarets Stabsmusikkorps. Av solister er det en fantastisk lang liste fra populærkultur artister til klassiske musikere et utdrag: Elisabeth Nordberg Schultz, Solveig Kringlebotn, Truls Mørk, Arve Tellefsen, Tine Ting Helseth, Wenche Myhre, Sissel Kyrkjebø, Martin Fröst, Mari Eriksmoen, Bjarte Hjelmeland, Jørn Hoel, Ernst Simon Glaser, Eide, Henrik Engelsviken, Alexander Rybak, Didrik Solli-Tangen, Odd Rene Andersen, Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Gunhild Carling, Randi Stene, Helene Bøksle, Trond Brænne, Mari Maurstad. I tillegg er det en rekke store internasjonale artister som har gjestet Forsvarets musikk det siste tiåret.

Verdien av dette er formidabel, og kvantitativt er denne kommunikasjonsflaten med etterlatt inntrykk en viktig faktor i omdømmeregnskapet til Forsvaret.

Listen over samarbeidspartnere innen kulturfeltet er lang, men noen bør kunne nevnes: Rikskonsertene, Norsk Rikskringkasting, Den Norske Opera, Trondheim Symfoniorkester, Nord Norsk Opera og Symfoniorkester, Norges Musikkhøgskole, Grieg akademiet, Musikkvitenskapelig institutt ved NTNU, Universitetet i Tromsø, Festspillene i Nord Norge, Harstad, Festspillene i Bergen, Olavsfestdagene i Trondheim, Festspillene i Vestfold, den kulturelle skolesekken, kulturhus over hele landet og til sist men ikke minst Norges Musikkorps Forbund. Samarbeidsnettverket er meget godt og understreker den annerkjennelsen Forsvarets musikk nyter i kulturlivet.

Forsvarets musikk drives på en kosteffektiv måte med liten administrasjon og en høy grad av mobilitet og reaksjonsevne. Av det totale driftsbudsjettet på 147 millioner utgjør midler til å produsere konserter og oppdrag ca. 15 %. Dette inkluderer den inntjeningen korpsene får gjennom billettsalg og andre inntekter. Lønn, husleie og faste driftsutgifter utgjør således om lag 85 % av budsjettet.

Forsvarets musikkorps har i overkant av 500 større og mindre oppdrag og produksjoner. Når en holder de faste utgiftene utenom, utgjør dette i snitt omlag kr. 30 000 pr. produksjon. Dette går med til blant annet transport, overtid, leie av konsertlokaler, dirigenter og annonser. Hvis man benchmarker dette i forhold til sivile kulturinstitusjoner vil man se at antall oppdragsløsninger og konserter pr. investert krone er opptil fire ganger så høy for Forsvarets musikk.

Publikumsutvikling har vokst seg frem som et nytt og sentralt begrep for å kunne konkurrere og bedre ivareta popularitet i befolkningen. Årlig opplever rundt 500 000 publikummere militærmusikkorpsene i Forsvarets musikk. Musikkorpsene skal ivareta all seremoniell og interne behov for musikk i Forsvaret samtidig som virksomheten også skal være en aktør i sivilt kulturliv. Publikum er derfor alt fra «det offentlige Norge», Forsvarets ansatte og «mannen i gata» til publikum som betaler for en konsertopplevelse. Publikumsutvikling handler om ulike aktiviteter som igangsettes for å møte behovet til eksisterende og nye publikumsgrupper. Eksempelvis er dette bruk av sosiale medier, produktutvikling, markedsføring, programmering, publikumspleie og distribusjon/formidling.

Verdimålingen av kultur har også et langsiktig perspektiv og må derfor vurderes gjennom et annerledes regnskap enn 
det tradisjonelle. Dette kalles omdømme- regnskap. Forsvarets musikk har gått fra å kun være militærkorps for seremoniell virksomhet i Forsvaret og med en beskjeden plass i kulturlivet, til å bli en tydelig aktør både i og utenfor Forsvaret. Dette skaper en ny type kapital. For Forsvaret gir det økte omdømmeverdier og militær profesjonsstolthet, for kulturlivet gode konsert- opplevelser, spennende arbeidsplasser og bedre kunstutvikling av militærmusikken. Forsvaret har Norges største arbeidsplass for musikere og er med sine 154 ansatte musikere en viktig verdikjede for blåsemusikere og kunstutvikling av fagfeltet i Norge.

Forsvarets musikk har gjennom de åtte siste årene gjennom kontinuerlige målinger fulgt utviklingen i kommunikasjon og markedsverdi. Forsvarets musikks verdi- skapning  er fulgt ved bruk av kvalitative og kvantitative målinger. Kvantitative tall refererer
til målbare verdier som blant annet økonomisk inntjening, antall konserter og publikumstall. Eksempler på kvalitative resultater er militærmusikkens utvikling, musikernes egenverdi og opplevd kvalitet hos publikum. Målingene viser en tydelig vekst og utviklingen peker entydig mot at Forsvarets musikk kaprer større markedsandeler i kulturmarkedet. Dette sammenfaller med utvikling og vekst internt og meget gode tilbakemeldinger fra avdelingene i Forsvaret.

Forsvaret gjennomfører årlig en innbyggerundersøkelse blant Norges befolkning. Her har musikken fått gode resultater og underbygger på en svært god måte den posisjonen Forsvarets musikk har pr i dag. Musikkinspektøren ser det som svært gledelig at 55 % har et meget eller ganske godt inntrykk av Forsvarets musikk og at nesten 80 % er på den positive siden av skalaen.

Forsvarets musikk har gjennom 20 år utviklet Norsk Militær tattoo som Forsvarets største satsning mot det sivile publikum. Arrangementet fremstår som et flaggskip som benytter militærmusikkens egenskaper i svært mange aspekter.

  • Ulike kommunikasjonsflater
  • Publikumsutvikling og relasjoner
  • Styrking av profesjonsidentitet
  • Internasjonale relasjoner
  • Kommunikasjonsplattformer – TV og DVD
  • Tradisjoner i tidsmessig kontekst

Norsk Militær Tattoo er landets største innendørs musikkarrangement med ca. 900 medvirkende artister og 20 000 tilskuer over fire dager med forestillinger. TV-produksjonen sees av 1,5 millioner seere og har en meget høy rating på seerlistene.

III.        Amatørmusikkorpsene i Forsvaret

HMKG musikkorps en viktig avdeling innen den norske militærmusikken. Korpset bemannes årlig med unge 19 -20 år gamle amatørmusikere som gjennomfører sin verneplikt. Korpset har fra 50 tallet først og fremt oppnådd sitt ry gjennom drill og marsjopptredener i inn og utland. Korpsets reisevirksomhet i inn og utland bidrar i stor grad til et styrket omdømme for Forsvaret.

Musikkfaglig har korpset dessverre falt noe i kvalitet de siste 15 – 20 årene og dette skyldes flere faktorer. Det er to hovedfaktorer som er rådende i forhold til denne utviklingen. Ved overgangen fra invasjonsforsvar til et innsatsforsvar er antall førstegangs tjenestegjørende blitt redusert samtidig som det har vært et fall i interessen for korpsmusikk i hele landet. Søknaden av kvalifisert ungdom til HMKG musikkorps har gått markant ned. Dette har blitt svært merkbart ved HMKG musikkorps, hvor de er avhengig av de beste unge musikerne i landet for å opprettholde et høyt faglig nivå.

Det er med bekymring jeg som musikkinspektør ser at denne realiteten og ønsker derved å sette inn tiltak som kan forsterke korpset inn i fremtiden. Det bør i samarbeide med utdannelse institusjonene innfor musikkfaget søkes å utvikle et undervisningsprogram som gir studiepoeng under tjenesten i HMKG musikkorps. Samtidig bør samarbeidet med Norges Musikkorps Forbund videreutvikles og forsterkes gjennom blant annet årlig kursvirksomhet, slik at rekrutteringsgrunnlaget utvides.

Et HMKG musikkorps med vernepliktig personell under et tilfredsstillende musikkfaglig minimumsnivå, vil ikke lenger kunne fungere i offisielle sammenhenger og heller ikke lenger ha nødvendig publikumsappell.

Dagens HV-korps er en ressurs som er lavt prioritert og gjenstand for ulik forvaltning ved de ulike heimevernsdistriktene de er tillagt. Driften i korpsene har variert de siste årene og musikkorpsene ved HV14 og HV16 har i stort kun løst enkelte signal og seremonioppdrag. HV01 musikkorps har noe større aktivitet med faste årlige konserter for distriktet samt noe seremoniell aktivitet. Korpset er av meget god faglig kvalitet innen amatørmusikkfeltet og hører hjemme i Norges Musikkorps Forbunds elitedivisjon.

Felles for disse 3 korpsene er at de er frivillige sivile musikkorps som virker for Forsvaret og Heimevernet. HV02 musikkorps i Oslo er velfungerende med et jevnt driftsmodus og er i motsetning til de tre andre korpsene basert på tjenestegjørende Heimevern soldater innenfor rammen av årlig tjenestegjørende dager. Korpset er av faglig god kvalitet innen amatørmusikkfeltet. Korpset representerer årlig Heimevernet ved seremonier og konserter og benyttes også til parader ved statsbesøk, Stortingets åpning og ulike representasjonsoppdrag.

Musikkinspektøren ønsker å videreutvikle HV-korpsene som positive bidragsytere i og utenfor Forsvaret. Til tross for de klare begrensinger amatørkorpsene i Heimevernet har er det bidraget de står for både verdifullt og svært positivt. Korpsene er svært rimelige kostnadsmessig i forhold til den musikkapasitet de representerer og gjennom en felles koordinert virksomhetsstyring med Forsvarets musikk, er de en ressurs verd å ivareta for fremtiden.

  1. Fremtidens Forsvarets musikk

Forsvarets musikk har det siste tiåret gjennomgått en endring som tydeligst gjenspeiles i driftsnivå og endrede leveranser.

Forsvarets musikk har forsterket sin rolle i Forsvaret og er en betydelig faktor i kulturlivet og samfunnet for øvrig. Forsvarets behov for et verdibasert kulturelt avtrykk i kommunikasjonen med samfunnet er samtidig blitt mer åpenbar enn tidligere.

Militærmusikken har alltid hatt en sentral rolle i seremoniell aktivitet ved nasjonens merkedager, som 8 og 17. Mai. Etterspørselen av militærmusikk er økende både i og utenfor Forsvaret og behovet for en felles plattform gjennom symbolhandlinger og seremonier er tydeligere enn for bare noen år tilbake. Disse bygger profesjonsidentitet og samhold, skaper stolthet blant de ansatte og forankrer Forsvaret i samfunnet. Dette er imidlertid ikke en påstand om at Forsvarets musikk i dag er en hundreprosent løsning, men peker snarer på at det åpenbart er et fortsatt behov for videreutvikling og samarbeide med Forsvarsgrenene og  avdelingene i Forsvaret. I dag løses alle innmeldte oppdrag fra Forsvaret og Forsvarets musikks fremstår som en velfungerende enhet med mulighet for bred variasjon med hensyn til ulike kapasiteter, det vil si et rikt spekter av besetninger og mindre grupper.

Kapasiteten innenfor de større formatene både den i tradisjonelle militærmusikken og symfonisk blåsermusikk begrenser seg derimot til enkelte årlige prosjekt samarbeider mellom korpsene. Dette er en åpenbar svakhet i Forsvarets musikk som er utredet og belyst ved flere anledninger, også i St meld 33 (2008 – 2009) ”Kultur å Forsvare”. Kvalitetsheving gjennom utvikling vil alltid være en sentral drivkraft i kunstproduksjon, og for Forsvarets musikk kan nettopp dette være en viktig faktor for å oppnå større verdi og økt synlighet for Forsvaret.

Som Musikkinspektør er det naturlig å peke på en utvikling som må gå i retning av en bedre utnyttelse av militærmusikken og de kommunikasjonsflater militærkulturen representerer. Det fremstår derfor også som en naturlig konsekvens å i de nærmeste årene se på en helhetlig prosess der både nye konsepter og kapasiteter, samt eventuelle strukturelle endringer har en naturlig plass.

Dagens militærmusikk har både en målrettet og tydelig funksjon i Forsvaret med klar referanse til dagens struktur og innsatsforsvaret, samtidig som korpsene er kulturelle kapasiteter med stor verdi i forhold til det militær/sivile samarbeidet. Forsvaret rår over en unik ressurs som gjennom sine leveranser har evne til både å bevege og begeistre.

Forsvaret er avhengig av Forsvarets musikk for å opprettholde en god kontaktflate og bred synlighet over hele landet. Den kommunikasjonsflaten Forsvarets musikk representerer ved sine 500 000 fysiske publikummere årlig og i tillegg et millionantall seere og lyttere gjennom TV, Radio og lydfiler på nettet, gir en meget høy positiv effekt og et stort avtrykk i samfunnet.

Dagens Forsvarets musikk og den øvrige militærmusikken i Forsvaret, HMKG musikkorps og Heimevernets musikkorps står foran et antall utfordringer. Det jeg som musikkinspektør kan si er at Forsvaret i fremtiden både vil ha behov for et bredt spekter av militærmusikk og kunne nyttiggjøre seg av den betydning musikk har som kommunikasjonsform internt og eksternt.

Musikkinnslag Messingkvintett fra Kongelige norske marines musikkorps

Arnstein Lund
Kommandørkaptein
Musikkinspektør i Forsvaret

 

Illustrasjonsfoto: Teknisk Ukeblad

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 10. februar 2014

Riksantikvar Jørn Holme
Freder forsvarshistorie i grunnlovsjubileet

Forsvarets utvikling er uløselig knyttet til samfunnsutviklingen og statsmakten i Norge. Forsvaret har vært en drivkraft i teknologiutvikling helt fram til i dag. I løpet av grunnlovsjubileet vil vi frede flere kulturminner fra vår forsvarshistorie i 1814, og forsvarsanlegg fra 1600-tallet og frem til den kalde krigen.

Forsvarsbygninger og -anlegg er en viktig kilde til kunnskap om vår felles historie. Grunnlovsjubileet er en ypperlig anledning til å rette oppmerksomheten mot hendelser og steder som har vært med på å sikre og forme vår nasjon.

Vår tidligste forsvarshistorie
Våre eldste bevarte forsvarsverk er bygdeborgene fra omkring 500 år f.Kr. til slutten av 500-tallet. De ligger som regel høyt og er synlige i landskapet som en jordvoll eller mur.  Fra 1100-tallet kom borger med høye murer og tårn som skulle forsvare kongemakten. Fra denne tiden har vi bevart fundamenter fra Sverresborg i Trondheim og Tunsberghus på Slottsfjellet i Tønsberg.  Blant våre middelalderborger er også Bergenhus og Akershus festning.

Etter hvert førte overgangen til ildvåpen til endrete behov. Forsvarsverkene ble utbygd og forsterket, og tilpasset kanoner.  På Bergenhus kan vi ennå se restene av 1500talls-festningen der middelalderborgen ble totalt endret med siktlinjer og skyteskår for de første kanonene.

Akershus festning
Akershus slott og festning er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget som en borg med sete for hertug Håkon, den senere Håkon V, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. I første halvdel av 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning som med årene ble større og større.

Den over 700 år gamle borgen har aldri falt i kamp mot en fremmed hær. Til tross for at Akershus slott og festning har vært et så viktig militært anlegg og hovedkvarter i flere hundre år, er det bare delene oppført under middelalderen som er fredet.  I desember planlegges et større antall bygninger og områder rundt selve slottet fredet, som avslutningen av grunnlovsjubileet.

Skansene langs Glomma
Landforsvaret mot hovedfienden Sverige ble fra 1600-tallet systematisk bygget opp med festninger og skanser. Glomma utgjorde en naturlig skanse mot Sverige, og var svært sentral i forsvarslinjen. Skanser i jord, tømmer og stein ble satt opp for å beskytte festninger og viktige transport-årer. I dag kan det være vanskelig å se hvor stor betydning de gamle festningsanleggene må ha hatt. Terningen skanse fra 1673 er en av de største skansene i Elverums-området og den best bevarte. Riksantikvaren ønsker å frede Terningen 2. august i år. Strategisk sett var Terningen den siste skanse dersom svenske styrker skulle lykkes med å trenge gjennom forsvarslinjene lenger sør i Glommavassdraget eller forsøke et innfall gjennom skogene fra nordøst.

Fredriksten festning i Halden
Den første norske hæren ble etablert i forbindelse med trettiårskrigen 1618-1648. Trettiårskrigens etterspill i Norden ble ikke endelig avsluttet før freden i København i 1660, da Skåne, Halland, Blekinge, Båhuslen, Särna, Jemtland og Herjedalen ble avstått til Sverige. Grensen mellom våre to land gikk ikke lenger i Göta elv, men i Iddefjorden, og den en gang så viktige borgen Båhus var nå blitt svensk.

Grenseområdene fra Elverum til Halden ble strategisk viktige områder, som lå utsatt til for svenske angrep. Derfor ble byggingen av festningsanlegget Fredriksten i Halden påbegynt i 1661. Fredriksten kneiser storslått på åssidenover byen og det er lett å overse at dette er baksiden, fronten er vendt mot slettene mot svenskegrensen.

Krigen 1814
Under Kielfreden 14. januar 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige. Etter Grunnloven ble vedtatt og Christian Frederik ble valgt som konge, gikk det ikke lang tid før Sverige angrep Norge. Den 26. juli angripes Hvaler og deretter Fredrikstad og så store deler av dagens Østfold. Svenske styrker rykker også inn fra øst mot Kongsvinger.

De svenske styrkene under ledelse av kronprins Carl Johan var overlegne i antall. De var godt utstyrt og mange hadde krigserfaring fra Europa. Den norske motstanden var nok større enn ventet, og nordmennene vant flere trefninger og slag.

Vollgravene og jordvollene ved Glomma i Askim, som var en del av forsvarsanlegget Langnes skanse, er i dag lite synlige og delvis overgrodd. De vitner om det siste større slag mellom skandinaviske land 9. august 1814. Nordmennene vant, men dagen før hadde Christian Frederik bestemt seg for å ta imot Carl Johans tilbud om forhandlinger.

Svenskene greide ikke å innta Fredriksten festning i 1814, men etter to ukers bombardement ble festningen overlevert de svenske troppene. Den militære motstanden fra Fredriksten skal særlig ha imponert Carl Johan og ført til at vilkårene i unionsavtalen ble mildere enn hva han først hadde tenkt. Fredriksten festning er ett av 14 utvalgte nasjonale festningsverk som skal bevares, og er planlagt fredet 16. august i år, på dagen 200 år etter at den norske kommandant Ohme marsjerte ut av festningen med soldatene sine.

Oscarsborg festning
Etter 1814 bygget Norge seg opp som sjøfartsnasjon. Oscarsborg festning i Drøbaksundet er et stort og viktig anlegg. Det har vært festning på stedet i over 350 år. I 1640–43 ble det bygd blokkhus her og i 1814 oppført skanser på Søndre Kaholmen, Husviktangen og Nestangen. Den danske prins og nyvalgte norske konge, Christian Frederik, inspiserte anlegget i juni 1814.

Selve Oscarsborg festning ble anlagt 1845-53 for å forsvare innseilingen til hovedstaden. Festningen fikk navn etter et besøk av kong Oscar I på Kaholmene 23. august 1855. Oscarsborg er mest kjent for senkningen av den tyske krysseren «Blücher». Et nytt torpedobatteri, ferdig i 1901, ga «Blücher» nådestøtet 9. april 1940, slik at kongefamilien og regjering unnslapp og Stortinget fikk gitt sin Elverums-fullmakt. Oscarsborg festning er planlagt fredet 9. april i år.

Frigjøring av Øst-Finnmark i 1944
Krigsminner fra andre verdenskrig forteller om et annet trusselbilde og andre prøvelser. Øst-Finnmark ble frigjort allerede i oktober 1944 av de sovjetiske styrkene. Den 25. oktober 1944 ble «Rørbua» den første norske administrativbygningen som var fri i Norge. Om lag 50 meter fra Rørbua ligger «1944-tunnelen» hvor det på det meste oppholdt seg om lag 3500 personer under kampene i Sør-Varanger i 1944. Folk fant seg til rette med provisoriske tregulv, husdyr, vinterklær og det de trengte for et opphold de ikke ante lengden av. 10 barn ble født i tunnelen i løpet av tiden folk oppholdt seg der. Utenfor, bare få kilometer unna, kjempet den tyske okkupasjonsmakta mot en stadig raskere fremrykkende sovjethær. Klokka 02:15 stod fire soldater fra Den Røde Armé i tunnelåpningen: – Dere er frie, heis det norske flagg! var den korte beskjeden.

Rørbua skal være ferdig restaurert 25. oktober 2014, på dagen 70 år etter frigivelsen. Fredning av bygningen og de gjenværende deler av 1944-tunnelen er også planlagt den dagen.

Kald krig

Det går ikke mange år etter annen verdenskrig før en ny «front» etableres, nå mot øst. Perioden frem til 1989 som går under navnet «kald krig» representerer også viktig forsvarshistorie. Flere kulturminner fra den kalde krigen vil bli fredet i 2014. De vitner om våpenkappløpet og trusselen om en kjernefysisk krig vi opplevde i en ikke veldig fjern, men likevel svært annerledes fortid.

Videre lesning:

Landsverneplan for Forsvaret
Nasjonale festningsverk på Forsvarsbyggs nettsider
Stortingets grunnlovskalender

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. januar 2014

RESYMÉ

Kontreadmiral Jan Sommerfelt-Pettersen, Sjef FSAN

«STATUS I SANITETEN – OG VEIEN VIDERE»

 

Sanitetens hovedoppgave er å tilrettelegge for at operative sjefer kan gjennomføre sine oppdrag med minst mulig begrensninger fra sykdom eller skade.

Sjef Forsvarets Sanitet har som oppgave å utøve medisinsk fagmyndighet i Forsvaret og styrkeprodusere. Fokus på sanitet er blitt sterkt økende, og taps- og skade-toleransen i internasjonale operasjoner er ikke spesielt høy. Mediaene er umiddelbart på plass, følger nøye utviklingen og sprer det ut over nettet. Dette stiller ytterligere krav til å levere en sanitetskjede med den riktige kompetansen og materiellet. Det norske samfunn gir – heldigvis – forholdsvis liten eksponering for den type skader vi opplever i væpnete konflikter, som gjør at Forsvaret må besørge deler av denne utdannelsen selv. Det kan skje i form av kursing og hospitering i relevante områder andre steder i verden.

Historisk sett har utviklingen av den sivile behandlingen av skader fulgt erfaringer militærmedisinerne har gjort i krig og konflikter. Nyutvikling har vi også flere eksempler på fra Irak og Afghanistan. Samarbeidet til det sivile helsevesen er vesentlig for å oppnå best mulig resultat, og det vil bli lagt vekt på å forsterke samarbeidet. Man må se på totalstrukturen på personell-siden. Forsvaret er avhengig av å ha oppdatert fagpersonell til våre oppsetninger, samtidig som vi selv i svært liten grad er i stand til å gi dem det i fredstid. Disse må holdes oppdatert gjennom jevnlig arbeid i det sivile helsevesenet, og kunne avgis til Forsvaret ved behov. Det siste er ikke uproblematisk for helsevesenet, og ytterligere samarbeid bør inngås.

Norge har et lite og sårbart Forsvar – for lite hevdes det ofte. Slitasjen på personellet i forhold til stadige deployeringer har vært høy. Dette har også rammet Saniteten hardt, og vi har mistet kompetent og viktig personell ut av organisasjonen grunnet dette. FSAN vil øke fokus på rekruttering og personellbehandling ytterligere, for å ivareta vår viktigste ressurs, og gjøre karriereløp noe mer forutsigbart og familievennlig.

Vi opplever et øket fokus på oppfølging av veteraner, hvor flere kommuner har tatt initiativ og gjort gode grep for å bedre situasjonen. FSAN har et høyt fokus på at norske veteraner skal ha et så bra tilbud som mulig, og få den respekt og anerkjennelse de har fortjent.

Samarbeidet med Forsvarsgrenene skal bedres ytterligere, og FSAN ønsker å støtte med adekvate ressurser der våpengrenene har behov, både i forhold til sykestuedriften og kompetanseoppbygging.

Forsvaret er lite og profesjonaliseres stadig. FSAN følger denne utviklingen, og vil ha fokus på å levere til de forpliktelser Forsvaret krever, både innen enheter, enkelt personell, materiell og konsepter. Sjef FSAN vil utøve sin fagmyndighet, og gi føringer og støtte til organisasjonen. Militærmedisin som fag skal bli styrket, gjennom intern fokus og samarbeid til andre lands militære sanitet og det sivile helsevesen.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 13. januar 2014

Forsvarssjefens nyttårsforedrag – Admiral Haakon Bruun-Hanssen

«Forsvaret ved inngangen i 2014 – Status og utfordringer»

Gode forsvarsvenner, Godt nytt år!

Det er nå 20 år siden forrige Forsvarssjef i mørkeblå uniform stod på denne talerstolen. I kveld er det med stolthet og spenning jeg vil dele mine betraktninger om status og utfordringer i Forsvaret.

Som utdannet navigatør forstår jeg betydningen av å ha en god avfarende plass. Det holder ikke bare å vite hvor du skal. Du må også vite hvor du kommer fra. Jeg har benyttet den relativt korte tiden i stillingen som Forsvarssjef til å danne meg et bedre bilde av nå-situasjonen og status.

Og la meg tidlig poengterer at det er veldig mye som er meget bra i Forsvaret. På de fleste områder er Forsvaret i svært god skikk. Jeg måtte ikke til Oslo for å se dette.

Det er samtidig ikke til å legge skjul på at vi også har viktige utfordringer foran oss. Et hovedanliggende for meg i kveld er å løfte fram noen av disse.

Jeg vil likevel starte med nåsituasjonen og når det gjelder status i Forsvaret så er det to forhold som opptar meg spesielt.

Jeg vil først snakke om den operative evnen slik den kommer til uttrykk i daglige operasjoner og løsning av Forsvarets oppgaver. Og det er kanskje ikke overraskende, men det er særlig her jeg ser de største utfordringene framover.

Dernest vil jeg angi en status for arbeidet med implementeringen av Langtidsplanen for Forsvaret (2013-2016). Avslutningsvis vil jeg gi noen korte betraktninger omkring kompetansereformen og allmenn verneplikt.

Forsvarsministeren presenterte et overordnet sikkerhetspolitisk bilde i forrige uke, hvor fravær av en direkte militær trussel mot Norge, et svekket militært Europa og USAs fokusering mot Stillehavet var sentrale tema.

Jeg støtter fullt ut den beskrivelsen som ble gitt. Fra dette overordnede bildet kan jeg se flere konsekvenser for Forsvaret, men først og fremst så kan det forventes at Forsvaret må ta et større ansvar i vårt eget nærområde.

Prp.73 S innfører en ny oppgave til Forsvaret. ”Forsvaret skal utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO medlemskapet.” Selv om oppgaven og begrepet er nytt, er det ikke noe nytt i innhold. Oppgaven er å drive avskrekking i den hensikt å forebygge bruk av militærmakt mot Norge. Vårt NATO medlemskap og NATOs troverdighet som sikkerhetsgarantist er vårt fremste ankerfeste.

I en periode med nedgang i militære kapasiteter i Europa vil det være viktig at sikkerhetsgarantien opprettholdes og at Forsvaret oppleves å ha en troverdig evne til å drive avskrekking i våre områder. Kjernen i en slik avskrekking er tilgjengelig og relevant kampkraft samt vilje til å benytte denne.

Vår troverdighet i avskrekking ligger i gjentatte demonstrasjoner av denne vilje og evne, både i hjemlige områder og under internasjonale operasjoner i fjerne himmelstrøk.

La meg trekke frem noen eksempler på slik demonstrasjon av vår militære evne:

  • Kystvaktens kontinuerlige nærvær i Nord-områdene med gråmalte skip, deres rettferdige og håndfaste håndhevelse av norsk suverenitet og suverene rettigheter, er første møte med vårt terskelforsvar.
  • Vår F-16 QRA som alltid er på vingene og identifiserer russiske militære fly som flyr vestover langs vår kyst. En relevant og årvåken beredskap.
  • Norske spesialstyrker på gatene i Kabul som bekjemper komplekse terrorangrep. Et synlig bilde på høy kompetanse.
  • Norske F-16 som dag etter dag leverte presisjonsvåpen på mål i Libya. Politisk vilje og militær kvalitet på øverste hylle.
  • Våpenøvelsene med Norsk Sjømålsmissil (NSM) i Andfjorden høsten 2012, hvor både fregatten og korvetten traff sine mål på mer enn 100km avstand. Video av våpenøvelsene ble lagt ut i media, og er et synlig bevis på at vår modernisering også gir økt militær kraft.
  • Øvelse COLD RESPONSE med mer enn 16000 deltagere fra mange NATO land som trener og øver i vårt arktiske klima.

Både i media og fra denne talestolen er det blitt stilt spørsmål ved realismen i vurderinger av Forsvarets operative evne. Det er hevdet at den reelle situasjon i Forsvaret holdes skjult. Mitt mål i dag er å bidra til et mest mulig riktig bilde av vår operative evne.

La meg starte med det grunnleggende.

Forsvarets rasjonale er å forsvare Norges sikkerhet, interesser og verdier mot eksterne trusler og angrep. Regjeringen har gitt Forsvaret 9 oppgaver med tilhørende ambisjonsnivå som vi skal ha operativ evne til å løse.

Vi har i dag et innsatsforsvar som skal kunne løse det brede spekteret av oppgaver. Beredskapstider fastsettes med utgangspunkt i besluttet ambisjonsnivå. Avdelinger og enheter stiller klar med operative kapasiteter snarest mulig og senest innen den beredskapstid som er gitt. Forsvaret er til enhver tid klar til innsats med flere ulike operative kapasiteter og over hele spekteret av oppgaver. Det er dette vi kaller operativ evne, altså som et mål på hva Forsvaret leverer nå og hva Forsvaret kan levere ved et økt trusselnivå.

Modellen, som er hentet fra NATO, og som Forsvaret benytter for å vurdere operativ evne tar utgangspunkt i noen fastsatte rammebetingelser. Disse er Forsvarets oppgaver, den operative strukturen, ambisjonsnivået (inkludert klartider) og økonomi.

Basert på de gitte rammebetingelser har Forsvaret utledet operative krav. Dette er innen områdene evne og kapasiteter, reaksjonsevne, deployerbarhet, utholdenhet og interoperabilitet. Disse skal igjen kunne gis en objektiv vurdering.

Hver enkelt strukturenhet vurderes opp mot de operative krav i fastsettelsen av den operative evnen. Denne modellen har som utgangspunkt at de nevnte rammebetingelsene er tilstrekkelige for å løse Forsvarets oppgaver. Dermed vil en tilfredsstillelse av de operative krav medføre at Forsvaret har en operativ evne til å løse Forsvarets oppgaver.

Hvordan er nå den operative evne i dag? Det kan best illustreres med å belyse noen av våre pågående operasjoner og enkelte forhold rundt øvrige deler av Forsvarets oppgaver.

La meg begynne med en del av strukturen jeg kjenner svært godt – Forsvarets operative hovedkvarter. Dette er det operative navet i Forsvarets virksomhet. Herfra ledes alle våre operasjoner og øvelser. Her sitter vår fremste kompetanse til å planlegge og lede militære operasjoner. Forsvarets fredstidsoppgaver gjennomføres som en kontinuerlig operasjon som sikrer hovedkvarteret praktisk erfaring med å lede operasjoner hver dag. Operasjoner og øvelser evalueres fortløpende og bidrar til forbedring av kompetanse, prosedyrer og prosesser, samt å avdekke mangler og svakheter i styrkestrukturen.

FOH ble i november 2013 erklært fullt operativ etter en ekstern evaluering. Hovedkvarteret er meget godt kvalifisert for å lede militære operasjoner. De bruker NATO prosedyrer gjennomgående, og har jevnlig samarbeid med Joint Force Commander Brunssum og Joint Warfare Centre i Stavanger. Fra sistnevnte får vi tilgang til erfaringer fra NATOs pågående operasjoner.

Overvåking og etterretning er en sentral del i internasjonale operasjoner og under daglige operasjoner her hjemme. Disse gir grunnlag for å produsere oppdaterte situasjonsbilder til nasjonale beslutningstakere så vel som norske styrker i felt. Slike situasjonsbilder deles også med NATO.

Vi må erkjenne at økt aktivitet i nordområdene, både militært og kommersielt, bringer med seg et økt behov for å overvåke stadig større områder. Samtidig er den operative leveransen med våre maritime patruljefly (MPA) for lav. Gapet mellom behov og leveranser er dessverre økende. Ulike alternativer for å øke kapasiteten innen maritim overvåking er til vurdering.

Lengst mot øst, gjør Grensevakten en stor og viktig jobb. Vi har å gjøre med hovedsakelig vernepliktige soldater, og de løser sine oppgaver på riksgrensen til Russland på en forbilledlig måte. Schengen evalueringen i 2012 ble bestått med glans.

Det ble den blant annet fordi disse ungdommene er godt skolert, trenet og motivert og løser oppgavene med stort ansvar. Soldatene har militær opplæring samt et 40 timers politi-kurs. De får noe av sin myndighet fra sjef FOH (Suverenitetshevdelse) og noe fra politimesteren i Øst-Finnmark (Myndighetsutøvelse etter Riksgrenseloven og Schengen avtalen). De er et at flere gode eksempel på praktisk samarbeid mellom Forsvaret og politiet. Og la meg legge til. Det er også glimrende eksempel på kvaliteten vi oppnår gjennom å rekruttere unge kvinner og menn gjennom førstegangstjenesten.

Suverenitetshevdelsen på sjøen ivaretas primært av Kystvakten, men marinen bidrar ved behov, noe som gir mulighet for tilpasset og proporsjonal respons. I luften er det beredskapsflyene i Bodø (QRA) som ivaretar denne oppgaven. Beredskapen er meget god på disse områdene og oppdragene løses raskt og effektivt når de oppstår.

Myndighetsutøvelsen på sjøen håndteres av Kystvakten med sine 15 fartøyer. Med dobbel besetning på 13 av fartøyene har de kontinuerlig nærvær i prioriterte områder. I 2013 gjennomførte de 1660 fiskeri-inspeksjoner, noe som resulterte i 57 anmeldelser eller oppbringelser. Dette er på nivå med tidligere år. Utnyttelsesgraden av Kystvaktfartøyene er også på et stabilt høyt nivå. Kystvakten utførte i tillegg 159 søk og redningsoppdrag og over 3000 oppdrag for andre etater.

Vi ser samtidig slitasje og mangler. Nordkapp klassen er nå mer enn 30 år gamle. Fartøyene sliter med mange defekter og mangelfull tilgang på reservedeler. Disse fartøyene planlegges derfor erstattet rundt 2020. I tillegg har mangelen på tilstrekkelig helikopter timer til Kystvakten vært prekært over flere år. Dette har svekket evnen til å avdekke brudd på fiskerilovgivningen. Det planlegges å starte operasjoner med NH90 fra KV fartøyene til våren. Det vil likevel ta år før disse leveransene er tilfredsstillende.

Redningstjenesten har levert over 1400 rednings- og ambulanseoppdrag i 2013. Sea King helikoptrene er gamle, og driftsutfordringene er nå betydelige. Anskaffelsen av AW101 hilses velkommen, og Forsvaret ser frem til at disse avløser Sea King innen 2020. Anskaffelse av AW101 parallelt med en forsinket innføring av NH90 vil by på utfordringer for både Forsvarets logistikkorganisasjon og Luftforsvaret. Innføring av to nye helikoptersystem samtidig stiller krav til økt kapasitet og kompetanse hos disse organisasjonene.

Forsvaret bidrar til samfunnssikkerheten på en rekke områder. I 2013 har Forsvaret hatt 2+2 Bell 412 helikoptre i beredskap til støtte for politiet. Beredskapen er levert 100%.

Fra sommeren 2013 har både FSK/HJK, som førøvrig nå har skiftet navn til bare FSK, og MJK vært på beredskap til støtte for politiet. Begge avdelingene er godt trent for oppdraget og de øver regelmessig sammen med politiet. Forsvarets avdelinger har i 2013 også hatt ca. 350 oppdrag knyttet til rydding av eksplosiver av ulike typer og kategorier.

I sum er Forsvarets evne til å løse fredtidsoppgaver meget god, men det er nødvendig med fortløpende investeringer slik at ambisjonsnivået kan opprettholdes. I tillegg må ambisjonsnivået for maritim overvåking revurderes.

Fra våre operasjoner internasjonalt er det også svært mye bra.

For nøyaktig en måned siden møttes to norske fregatter i Middelhavet. KNM Fridtjof Nansen på vei hjem etter 6 måneder i NATO-operasjonen ”OCEAN SHIELD” utenfor kysten av Somalia. KNM Helge Ingstad på vei til Kypros og Syria for å delta i operasjon RECSYR (Removal of Chemical Agents from Syria).

Om 10 dager avslutter KNM Fridtjof Nansen sin 8 måneders periode som flaggskip i NATOs stående fregatt/destroyer styrker. Rollen overtas av en ny norsk fregatt, KNM Thor Heyerdal, for de neste 6 månedene. Også denne gangen blir styrken ledet av en norsk flaggoffiser.

KNM Fridtjof Nansen og styrkeledelsen får ros i NATO for sin innsats i Adenbukten. De bidro til bedre koordinering av ressursene og bedre dekning i området mellom de tre maritime styrkene (NATO, EU og CMF) og bidragene fra en rekke enkeltnasjoner. KNM Fridtjof Nansen med marinejegerlagene opererte tett på den somaliske kysten i de områdene hvor piratene har sine reder. Slik etablerte de en tydelig og robust trussel som trolig avskrekket mange kapringstokt i startgropen. Det at ingen vellykkede kapringer fant sted kom altså ikke av seg selv.

Fartøyet var i sjøen, på oppdrag ca. 150 av 180 døgn uten feil eller defekter. Et resultat ingen andre nasjoner kan vise maken til og som Sjøforsvaret i det året de skal feire sitt 200 års jubileum kan være meget stolte av.

Under sin tale i fjor hadde min forgjenger en utførlig gjennomgang av den norske innsatsen i Afghanistan. Jeg nøyer meg derfor med å gi en kort status. I Afghanistan fortsetter nedtrekket av norske styrker i takt med nedtrekket i alliansen. Vi har imidlertid fortsatt ca. 200 soldater i International Security Assistant Force (ISAF) operasjonen og leverer viktige bidrag som politi mentorer i Mazar-e-Shariff (MeS) og Kabul. Spesialstyrkene våre i TF 51 har gjort og gjør fortsatt en fremragende jobb med å bygge kompetansen og ferdighetene til det afghanske spesialpolitiet i Crisis Response Unit (CRU). Så vel våre allierte som det afghanske innenriksministeriet ønsker å forlenge TF 51 utover 2014.

Police Advisory Team (PAT) i MeS skal etter planen avsluttes 10. mai i år. Dette markerer slutten på våre utøvende bidrag i nordregionen. Som en konsekvens vil ”CAMP NIDAROS” bli tømt og avhendet i løpet av sommeren. En betydelig redusert National Contingency Commander (NCC) og National Support Element (NSE) overføres til Kabul for understøttelse av TF 51 ut 2014. Dette reduserer vårt bidrag i ISAF med ca. 50% i forhold til i dag.

NATO planlegger å videreføre et begrenset engasjement i Afghanistan etter 2015. Dette engasjementet som betegnes ”Resolute Support Mission” (RSM) er avgrenset til trening, rådgivning og støtte. Forutsetningen for et slikt oppdrag er at det inngås avtale mellom Afghanistan og NATO. Det foreligger forskjellige planalternativer for RSM, hvor den totale styrke varierer, og Norges bidrag ikke er besluttet.

Dette er bare noen eksempler på viktige internasjonale bidrag til fred og sikkerhet. Sammen forteller de oss at norske styrker er og vil fortsette å være etterspurt i internasjonale operasjoner. Jeg tror det er flere grunner til dette.

For det første har Norge relativt sett blitt en større militærmakt innenfor NATO alliansen på 28 land. For det andre har vi økonomi til å bruke militære styrker i operasjoner i langt større grad enn mange andre NATO land. For det tredje leverer det norske forsvaret alltid fullverdige bidrag, og for det fjerde så leverer Norge alltid høykvalitative styrker som løser oppdraget.

Ja, vi må i dag erkjenne at Norge ikke utelukkende er en importør av sikkerhet fra NATO, men at vi nå også er en viktig eksportør for den sikkerhet NATO gir sine medlemsland og det internasjonale samfunn. Norge er blitt en foretrukket partner for mange i ulike sammenhenger. Dette gleder meg som FSJ. Forholdene gir Norge muligheten til å bli en viktigere aktør og premissgiver i NATO. En mulighet vi bør utnytte.

Norge høster altså mange lovord fra allierte og samarbeidspartnere i internasjonale operasjoner. Vår anseelse innad i alliansen har økt de senere år, samtidig merkes en økende etterspørsel og forventning om norske styrkebidrag i operasjoner. Vi har tatt på oss viktige og krevende oppgaver, og løst også dem på en meget god måte. De erfaringene vi har ervervet omsettes til økt operativ evne her hjemme.

Like fullt skal vi også merke oss følgende: Hver gang spørsmål om nye bidrag kommer, blir vi påminnet om hvor små og tynt bemannet strukturen vår er. Konsekvensen av en «lean» fredstidsbemanning gir utfordringer når et relevant styrkebidrag skal sammenstilles samtidig som pålagte beredskapskrav og styrkeproduksjon skal ivaretas her hjemme.

For nøyaktig en uke siden ble det fra denne talerstolen understreket at omstillingen til innsatsforsvar har gitt et forsvar med evne til raskt å stille i relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og som er god på sine fredstidsoppgaver. Dette helt sammenfallende med min beskrivelse og vurdering av våre daglige operasjoner, hjemme og ute.

Det ble samtidig pekt på en kostnad knyttet til den samme omstillingen: At vi kan ha sluppet oss for langt ned på enkelte områder, og at selve ryggraden – evnen til å forsvare Norge i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ønske.

Omstillingen og moderniseringen av Forsvaret har gitt oss bedret kapasitet gjennom nye systemer og våpenplattformer. Nye fregatter og korvetter har økt vår sjømilitære kapasitet betydelig. Antall våpen er doblet og rekkevidden på våpnene er mer enn 4-doblet. Hvert fartøy har betydelig større slagkraft enn forrige generasjon. En sammenligning på antall skrog med tidligere er derfor meningsløst. De nye havgående kystvaktfartøyene av Barentshav-klassen har økt kapasiteten og utholdenheten for maritim krisehåndtering. Innføringen av hurtige reaksjonsstyrker i Hæren har bedret Forsvarets evne til å forsterke posisjonen i utsatte områder dersom dette blir påkrevet, og nye C-130J transportfly har bedret mobiliteten i slike sammenhenger. GPS-, laserstyrte bomber og lengre rekkevidde på andre våpen gir kampflyflåten en vesentlig forbedring innen både luft til luft og luft til bakke operasjoner.

Vi øver og trener mere, med høy kvalitet i alle deler av Forsvaret. Treningen og øvingen er blitt mer effektiv, blant annet gjennom å hente impulser fra allierte nasjoner. Eksempler på dette er Tiger Air Meet, Cross Border Training, marinefartøyenes oppøving i UK og USA, og nå sist Artilleri bataljonen på øvelse i Tyskland. Her hjemme er Felles operative arenaer etablert for å styrke samtreningen på tvers av forsvarsgrener og avdelinger. Denne øvingsformen er en suksess. I tillegg er de siste års store øvelser i Forsvaret vært viet beredskap, kommando og kontroll og kampkraft i Forsvarets mest krevende oppgaver. Erfaringene fra disse øvelsene viser at Forsvarets kapasiteter jevnt over holder en høy standard.

Vi har mye og solid kompetanse: De siste 10 års erfaringer fra internasjonale operasjoner har bidratt til å heve kompetansen i alle ledd i Forsvaret. Vi har fått bedre militære ledere, bedre enkeltmannsutrustning, og bedre soldater, og en vesentlig forbedret evne til å operere i et fellesoperativt miljø hvor enheter og avdelinger støtter hverandre på tvers av forsvarsgrenene. Vår evne til å operere sammen med sentrale allierte er også styrket, særlig i Hæren. Vi har som organisasjon ikke innehatt så mye erfaring fra skarpe operasjoner siden annen verdenskrig.

Selv om vi kontinuerlig moderniserer, har høy kvalitet og god kompetanse deler jeg Forsvarsministerens bekymring om at ryggraden ikke er så solid som den burde være.

Min vurdering er at vi i dag har bemannet for liten del av strukturen og at deler av den bemannede strukturen også er for tynt besatt. Dette er noe alle Generalinspektører har gitt uttrykk for i de senere år. Etter hvert som den nye strukturen operasjonaliseres og erfaringer fra operasjoner erverves ser vi enkelte uønskede konsekvenser av «lean manning konseptet». Et eksempel som viser dette. Det er fullt mulig å seile en fregatt fra mandag til fredag med vedtatt bemanning (125 pax), men ikke gjennomførbart uten økning i bemanningen i en operasjon over 6 måneder med opp til 150 dager i sjøen.

Et for lavt ambisjonsnivå i den daglige virksomhet skaper ubalanse mellom oppgaver, struktur og ressurser. Særlig er bemanningssituasjonen alvorlig fordi den bremser nødvendig kompetanseproduksjon i Forsvaret. For lav bemanning skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og svekker både strukturens reaksjonsevne og utholdenhet.

La meg så gå over på Langtidsplanen for Forsvaret. Etter statsrådens foredrag her sist mandag er det noen som har tatt til orde for omkamper. Akkurat det var litt rart synes jeg. Min oppfatning av det statsråden sa var at omkamper ikke er ønskelig.

Som forsvarssjef vil jeg forholde med til de beslutningene som er fattet. LTP ligger fast så lenge de politiske myndigheter ikke endrer sine prioriteringer og jeg vil gjennomføre planen slik jeg har fått i oppdrag.

Jeg ser på LTP som et meget godt utgangspunkt for videre utvikling og fornying av Forsvaret. Den viderefører de områdene som allerede er styrket gjennom tiltakene i forrige periode. Og den angir retning og setter tydelige mål for nye områder.

De viktigste målsettingene knytter seg til strukturtilpasninger i Luftforsvaret, samt styrking av Hæren og Heimevernet. Videre retter planen oppmerksomhet mot behovet for å styrke kompetansen.

Langtidsplanen fastsetter også en økonomisk planramme som sikrer Forsvaret forutsigbarhet. Planen for å styrke Forsvaret legger til grunn en frigjøring av ressurser fra vårt internasjonale engasjement, interneffektivisering og ekstratildeling for anskaffelse av kampfly.

Jeg anser planen som god og realistisk. Det er samtidig ingen tvil om at den er meget stram økonomisk. Den stiller svært strenge krav til at Forsvaret evner å effektivisere i riktig omfang til riktig tid.

Det er veldig hyggelig å konstatere at vi på noen områder er godt i gang. Vi ligger foran plan i forhold til frigjøring av ressurser fra internasjonale operasjoner, men vi merker at det blir stadig vanskeligere å gjennomføre forventet interneffektiviseringen.

Forsvarsjefens mulighet til å gjennomføre egne tiltak hviler på organisasjonens evne til å frigjøre ressurser gjennom effektivisering ut over allerede pålagte krav. Ser man kun på kostnadsfordelingen i Forsvaret peker personellområdet seg ut som område med et potensiale for frigjøring av ressurser. Imidlertid kan dette fort bli kontraproduktivt da jeg mener vi allerede har en for lav fredstidsbemanning.

Jeg har videre en klar forventning til at regjeringen følger opp sin del av den vedtatte langtidsplanen – spesielt tilleggsfinansieringen knyttet til kampfly.

For meg vil innføringen av nye kampfly være en prioritert sak. Både at flyene kommer til rett tid og at vi har en struktur klar til å ta mot disse. La meg si noen ord om dette.

Anskaffelsen av kampflyet F35 tilfører Forsvaret ytterligere kvalitet og en svært relevant og fremtidsrettet kapasitet. Den vil uten tvil styrke den operative evne i Forsvaret når den settes i operativ drift. Jeg merker positive framskritt fra produsentens side. Lockheed Martin har nå produsert over 100 fly, og mer enn 10000 timer er fløyet. En lang rekke feil er løst og skarpe våpentester er gjennomført. Det er gode nyheter.

Norges to første fly er i produksjonslinjen. Disse blir levert neste år. Som kjent vil de fire første bli værende som trening og utdanningsfly i USA. I 2017 vil de første flyene komme til Norge og Ørlandet. Da skal den nye kampflyplassen stå klar til å ta i mot dem.

Planene for utbyggingen på Ørlandet er godt i gang. Det er arbeidet mye med trasevalg og støykonsekvenser. Planprogrammet som beskriver hvilke tema/områder som skal utredes er til høring. Reguleringsplanen med konsekvensutredninger vil ventelig bli behandlet i Ørland kommune til høsten, noe som tillater byggestart ved inngangen 2015.

Tidsplanen er svært stram, men Forsvarsbygg har god tro på at den er realistisk forutsatt oppstarten ikke forsinkes. Det er et nitidig og ressurskrevende arbeid som fordrer kløkt og kompetanse på mange nivå. Jeg har stor tillitt til den jobben som nå gjøres.

Generalinspektøren for Luftforsvaret har utarbeidet en omstillingsplan for Luftforsvaret. Den omfatter alle vedtakene fra Prp.73S (LTP) samt senere endringer knyttet til tidspunkt for overføring av QRA (Quick Reaction Alert) til Evenes.

Også her er det tale om en meget stram tidsplan. Det forutsettes at gevinster hentes ut for å finansiere omstruktureringen. Planen bygger på en rekke forutsetninger og alle konsekvenser knyttet til viktige valg er ikke ferdig vurdert. Omstillingsplanen gir imidlertid den nødvendige retningen for raskt å komme i gang med omorganiseringen.

Omstilling av den størrelsesorden Luftforsvaret skal gjennom, er unektelig svært krevende. Jeg ser veldig tydelig at dette også skaper usikkerhet hos mange ansatte. Dette var en klar tilbakemelding jeg fikk både på Ørlandet og i Bodø under mine besøk i november. Mange avdelinger skal omorganiseres og flytte de neste årene. Flere ansatte forteller at de ikke vet hvordan omstillingen skal gjennomføres og hvordan deres nye hverdag blir. Her har vi en jobb å gjøre. Vi må tegne et komplett bilde av målene og veien frem dit. Vi kan nok aldri fjerne all usikkerhet, men vi kan gjøre den mindre.

Ørlandet og Trondheim blir det fremtidige kraftsenteret i Luftforsvaret, og målet må være å legge mest mulig av virksomheten dit. By og land må knyttes sammen slik at vi skaper rom for livslange karrierer for begge ektefeller. Vi må skape fremtiden og motivere våre ansatte til å bli med på ferden.

Det å flytte avdelinger innebærer kompetansetap. Dette gjelder i Forsvaret som i andre organisasjoner. Kompetanse lar seg erstatte, men viser seg ofte kostbart og svært tidkrevende. Midlertidige løsninger må finnes og iverksettes slik at organisasjonen fungerer gjennom omstillingsprosessen.

Uønsket avgang av teknisk personell fra Bodø er dessverre langt høyere enn forventet. Omfanget svekker kampflyvåpenets operative evne. For å bremse avgangen er teknisk vedlikehold av F-16 videreført ut 2019 i Bodø, og flytting av QRA utsatt til 2019. Dette er ett grep for å sikre operative leveranser. Flere grep er nødvendig for å erstatte tapt kompetanse og sikre at våre jagerpiloter får tilstrekkelig treningsgrunnlag.

Etableringen av panserbataljonen i Hæren som en hurtig reaksjonsstyrke er godt i gang. Raskere nedtrapping i Afghanistan har frigjort ressurser til raskere oppbygging i Hæren. Antallet vervede øker raskt og så vel stridsevne som reaksjonsevne er allerede merkbart forbedret. 2. bataljon er omformet til en lett motorisert infanteribataljon og nye operasjonskonsept er under utvikling. Forsvarets logistikkorganisasjon prioriterer Hærens materiellprosjekter og det er god progresjon i fremskaffelse av moderne materiell for Hæren, selv om Forsvaret må gå en ekstra runde rundt fremtidig artilleri til Hæren.

Heimevernet har fått tilført frigjorte midler for økt trening og kompetanseheving før opprinnelig planlagt, noe som medfører at de når målene i langtidsplanen før forventet.

Den øvrige strukturen var denne gangen ikke gjenstand for en dyptgående vurdering, da den i stort allerede var omstilt gjennom tidligere stortingsvedtak. Ved neste korsvei må styrking av denne øvrige strukturen igjen ses på.

La meg kort knytte noen kommentarer til beslutninger utenfor LTP

Den første angår en våpengren jeg kjenner godt. Jeg registrerer med glede at arbeidet med å ta frem underlag om fremtidig ubåtkapasitet for politisk beslutning inneværende år, er i rute. Alternativene som vurderes er levetidsforlengelse eller nyanskaffelse.

Den andre angår organiseringen av spesialstyrkene. Det er med glede at jeg i morgen offisielt innsetter ny sjef for en felles spesialstyrkeavdeling, Forsvarets spesialstyrker. Etableringen av Forsvaret spesialstyrker vil styrke den videre utvikling av dette miljøet og gi en mer robust og effektiv organisering.

Oppsummert så vil jeg hevde at status i Forsvaret i forhold til de målsettinger som ligger i Langtidsplanen er innen rekkevidde. Det er selvsagt utfordrende og krevende, men jeg setter lit til at Forsvarets meget dyktige medarbeidere også løser disse utfordringene. Det er likevel for tidlig for meg å si om endrede forutsetninger vil ha ytterligere innvirkning på tiltakene i Langtidsplanen.

Et annet sentralt tema i LTP var kompetanse. I ettertid er dette blitt fulgt opp med Stortingsmelding nr. 14 (2012-2013), Kompetanse for en ny tid. Kompetansereformen er viktig for utvikling av Forsvaret i fremtiden og jeg har store forventninger til det pågående arbeidet.

Selv om vi i Forsvaret allerede har en svært kompetent personellmasse, fritar det oss ikke fra å forberede oss på fremtiden. Mine forventninger er at vi nå benytter anledningen til å snu alle stener slik at vi kan få på plass et system som er til det beste for både medarbeideren og Forsvaret. Vi må sikre at vi rekrutterer riktige medarbeidere, gir muligheter for kompetanseutvikling og at Forsvaret får dekket sitt kompetansebehov der den trengs. I dette ligger også at Kompetansereformen må bidra til at Forsvaret fortsatt fremstår og oppleves som en attraktiv arbeidsplass.

Jeg ønsker videre at personellordningene gir en reell mulighet til å tjenestegjøre og utvikle sin kompetanse i et karriereløp, som enten generalist eller spesialist. Det blir viktig å få til ordninger som sikrer en akseptabel lønnsutvikling for de enkelte karriereløp. Videre forventer jeg at personellordningene legger til rette for overganger mellom forskjellige kategorier (generalist/spesialist, sivil/militær) eller karriereløp (vertikalt/horisontalt).

Verneplikten er et sentralt fundament for Forsvaret. Motivert ungdom som avtjener sin førstegangstjeneste er avgjørende for å bemanne deler av Forsvarets operative enheter. En meningsfull førstegangstjeneste sammen med et representativt mangfold av vernepliktige er vesentlig for Forsvarets legitimitet og omdømme i samfunnet, samt for rekruttering til en videre karriere i Forsvaret.

Når allmenn verneplikten trer i kraft mener jeg det fortsatt er Forsvarets behov som skal legges til grunn for antall soldater inne til førstegangstjeneste. Både kvinner og menn kan gjennomføre alle oppgaver i Forsvaret. Det er sterkt ønskelig med økt kvinneandel i førstegangstjenesten da Forsvaret har behov for kompetansen. Dette vil bidra til økt mangfold og støtter opp om legitimiteten til verneplikten.

Når dagens behov medfører at kun 1/6 av årskullet får anledning til å gjennomføre militærtjeneste bør uttaket i størst mulig grad hentes fra ungdom som er motivert for førstegangstjeneste og som er kvalifisert for videre karriere i Forsvaret. Jeg mener at motivasjon og personlige egenskaper skal være sentrale seleksjonskriterium for uttak.

Jeg vil avslutte med å understreke hovedbudskapet mitt. Vi har meget dyktig personell som hver eneste dag gjør en stor innsats for at vi skal løse våre oppdrag og nå våre mål. Mye er derfor svært bra i Forsvaret ved inngangen i 2014. Vi stiller relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og vi er gode på fredstidsoppgavene våre. Og kanskje aller viktigst. Med dyktig og motivert personell, og en LTP som gir oss både retning og godt grunnlag, har vi dessuten alle forutsetninger for å lykkes med moderniseringen og den videre utviklingen av Forsvaret. Her har jeg store forventninger til kompetansereformen! Den skal utgjøre et verktøy som styrker vår evne til å møte personellets forventninger og Forsvarets behov.

Men som jeg også har påpekt her i kveld, vi har samtidig utfordringer. Av disse vil jeg særlig fremheve en for lavt bemannet fredstidsstruktur. Dette har innvirkning på vår evne til krisehåndtering og forsvar mot væpnet angrep. En for lav bemanning bremser kompetanseproduksjonen vår, skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og virker negativt inn både på reaksjonsevne, stridskraft og utholdenhet.

Ambisjonsnivå og bemanning i fredsstrukturen må bli en viktig debatt i tiden fremover. Dette området må adresseres for å lykkes med en kontinuerlig forbedring av Forsvaret og opprettholde balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. januar 2014

Forsvarsministerens nyttårsforedrag

«Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk»

Kjære forsvarsvenner! Et riktig godt nytt år.

Det er ni år siden forrige gang en Høyre-statsråd sa de ordene fra denne talerstolen.

Jeg er stolt og glad over å innlede årets foredragsrekke her i Oslos militære og forsvarspolitiske storstue. Jeg er glad for å stå på denne talerstolen igjen.

Gjennom fire år som leder av utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget har jeg hatt det privilegium å reise gjennom det norske Forsvaret i store avdelinger og små enheter: På øvelser og medaljeseremonier, på tokt langs kysten og på besøk hos norske styrker ute. I mine første uker som forsvarsminister har jeg kunnet fortsette å møte norske soldater som gjør en enestående innsats hjemme og ute. De gjør en jobb for oss alle. De risikerer egen trygghet og eget liv for vår fred, frihet og sikkerhet.

La meg derfor benytte denne anledningen til å sende en nyttårshilsen til alle våre soldater. En spesiell hilsen går til alle dem som er ute i operasjoner på vegne av Norge. Mine beste ønsker for det nye året går ikke minst til mannskapet på KNM Helge Ingstad.

Møtene med soldatene og våre andre ansatte har vist meg at svært mye er veldig bra i det norske forsvaret. De har vist meg at moderniseringen og omstillingen av Forsvaret har gitt oss et helt nytt og bedre forsvar. Dette tror jeg få vil bestride.

Vi har et forsvar med moderne plattformer. Vi har en svært kompetent organisasjon med dyktige ansatte. Forsvaret leverer meget høy kvalitet. Det ser vi i daglige operasjoner her hjemme, på land, i lufta og i norske farvann. Vi har sett det i Adenbukta, vi ser det i dag blant annet i Middelhavet, i Afghanistan, i Afrika og i Midtøsten.

Ved inngangen til et nytt år er det derfor godt å kunne slå fast: vi har et forsvar som holder en svært høy kvalitet.

Så langt er bildet gjenkjennelig. Dette er en historie som er blitt fortalt flere ganger før, også fra denne talerstolen. De siste årene har denne beskrivelsen blitt krydret med uttrykk som «at omstillingen er fullført», «fullfinansiert forsvar» og at vi er i «full balanse».

Fra tid til annen har jeg tenkt at slike fyndord ikke utgjør hele virkeligheten – at de virker tilslørende. Alt for ofte har vi blitt presentert for det jeg vil kalle en «redigert virkelighet». La meg si klart i fra. Jeg er ikke komfortabel med denne type retorikk.

Min fortelling i kveld vil derfor være litt annerledes. Og den er forankret i tre viktige prinsipper: Åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger. Jeg vil at denne regjeringens forsvarspolitikk skal kjennetegnes av og måles på dette. Flere av dere vil sannsynligvis kjenne igjen mitt budskap her i kveld. For de utfordringene jeg ser i dag, er langt på vei de samme som jeg så før 16. oktober.

Jeg er ikke her for å skjønnmale. Jeg vil snakke om de utfordringene Forsvaret har i dag og framover. Jeg vil ha utfordringene opp på bordet. Bare slik kan vi løse dem.

Vi ønsker å styrke den operative evnen. For å få til dette må Forsvaret ha en bærekraftig økonomi. Og vi må vite at beslutningene som er tatt står seg i et langsiktig perspektiv. Det krever realisme og en god porsjon nøkternhet.

Vi må rett og slett vite om dagens planer og ressursmessige forutsetninger gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver om 10-15 år. Altså, står dagens planer og forutsetninger seg over tid, eller må noe justeres?

I regjeringsplattformen skriver vi at «Det er et fortsatt behov for økte bevilgninger, modernisering og reform». Og alle disse faktorene må sees på. Framfor alt må vi ta nøkterne skritt mot gradvis større og varige bevilgninger.

Vi vil prioritere ressursbruken slik vi mener er riktig. Det betyr at vi må se nøye på hvordan vi kan løse våre oppgaver mer rasjonelt og effektivt. Kontrollspørsmålene må alltid være: «Blir det mer forsvarsevne av dette?» og «Bidrar det til bærekraft over tid?»

Det er dette jeg vil snakke med dere om i kveld. Jeg vil snakke om regjeringens og min visjon for norsk forsvarspolitikk.

Jeg vil ta utgangspunkt i tre grunnleggende spørsmål:

For det første: Er dagens forsvar en ubetinget suksesshistorie, eller har vi åpenbare utfordringer i årene som kommer?

For det andre: Hvilke sikkerhetspolitiske utviklingstrekk ser jeg ved inngangen til 2014?

Og for det tredje: Hvordan vil dette samlet påvirke regjeringens valg og prioriteringer?

La meg starte med å snakke om det Forsvaret vi har.

Det å gjøre opp status

Det er sunnhetstegn ved det norske demokratiet at ulike regjeringer kommer og går uten stor dramatikk. En ny regjering og en ny statsråd kan stoppe opp, vurdere veivalg i ett nytt lys og utfordre etablerte sannheter.

For meg som forsvarsminister handler det om å ta pulsen på det Forsvaret vi har i dag. Hvor går ting bra og hvor går det mindre bra? Kall det gjerne å gjøre opp et bo. Det er viktig å bruke tid på det. Minst av alt er vår sektor tjent med forhastede beslutninger.

Jeg har samtidig ikke til hensikt å dvele for lenge ved politikken til tidligere regjeringer. Og jeg har heller ikke behov for å snakke ned politikken til forrige regjering, i hvert fall ikke mer enn nødvendig. Det er mye som er bra og det skal bevares. Mitt mål er å endre det som bør endres og forbedre det som bør forbedres. Jeg vil først og fremst se framover.

For meg er det også viktig å bygge på de lange linjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk:

– NATO som fundamentet.

– Den vesentlige betydningen av FN og folkeretten.

– Vårt samarbeid med naboer, venner og partnere i Norden og Europa.

– Vårt nærvær i nord.

Bred enighet er en styrke vi skal bygge på der vi kan skape den. Enighet kjennetegnet også inngangen til den grunnleggende omstillingen av Forsvaret. Retnings- og taktskiftet for ca. 15 år siden var påkrevet og har tatt oss langt.

La meg gi den forrige regjeringen honnør for mye av arbeidet den har utført. Sammen med Forsvaret og sektoren for øvrig, sørget den forrige regjeringen for at vi langt på vei nådde mange av målsettingene vi satte oss i omstillingen. Og sammen har de bidratt til at vi i dag har et fleksibelt forsvar med moderne materiell og kompetente ansatte. Det største løftet har Forsvaret selv tatt.

Kvaliteten på de bidrag Norge i dag stiller i internasjonale operasjoner er allerede nevnt, og kan med fordel gjentas. Vi har tatt kvantesprang. I dag har vi små, men meget kompetente enheter. Disse kan anvendes til internasjonal innsats og løpende – og krevende – fredstidoppdrag her hjemme.

Det har også vært en styrke at Stortinget har stilt seg samlet bak deltakelse i den store militære operasjonen vi nå ser gå mot slutten. Norges deltakelse i ISAF har vært en prøvestein – særlig for Hæren – men deltakelsen har selvsagt preget hele Forsvaret.

Svært mange nordmenn kan se tilbake på en tid som soldat i Afghanistan. Deres innsats har også vært sentral for å skape en ny og bedre politikk for våre veteraner. Vi har i dag et helt annet apparat for å ta vare på våre soldater før, under og etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er et arbeid regjeringen vil fortsette å prioritere høyt.

Det gjelder også satsningen på kompetanse og rekruttering. I det første intervjuet jeg ga som forsvarsminister ble jeg spurt om hva som er den aller viktigste saken for meg som ny minister. Svaret var enkelt. Det er «personell og kompetanse».

Jeg vil si det enda sterkere: For meg er dette startpunktet når vi skal sikre at Forsvaret i framtiden har den nødvendige operative evnen. Eller som tidligere Generalinspektør i Hæren generalmajor Per Sverre Opedal sa det, nettopp fra denne talerstol: «Vi skal utstyre menneskene, ikke bemanne utstyret». Det betyr at vi må investere i de menneskene som skal utgjøre det framtidige forsvaret. Og vi må stille oss slik at vår sektor fortsatt oppfattes som en relevant og attraktiv arbeidsgiver.

Så har denne regjeringen på flere områder andre inngangsverdier enn den forrige. Jeg har sagt tidligere at åpenhet er viktig for meg. Og da mener jeg ikke åpenhet som et honnørord, men reell åpenhet. Åpenhet betyr særlig å bidra til et korrekt bilde av virkeligheten.

Jeg vil ha åpenhet så langt det er mulig og innenfor de rammene som naturlig gis. En god del informasjon er gradert og tilgangen er regulert i lov. Men det er etter min oppfatning et rom for mer åpenhet innenfor de rammene loven setter.

Jeg ønsker meg en mer redelig og ærlig kommunikasjon rundt Forsvarets utfordringer. Jeg vil bidra til å lukke gapet mellom retorikk og realitet. Vi ønsker å bringe på det rene hva som er den egentlige situasjonen. Her vil jeg også lytte til de ansatte og til kritiske røster. Jeg vil vite hvor skoen trykker. Det skal være stort rom for faglig brytning og diskusjon før beslutning treffes, men det betyr ikke at gjennomføringen av vedtatt politikk skal være et løpende seminar.

Vi politikere mener jo oppriktig at de beslutningene vi tar er til det beste. Men av og til mangler vi evnen til å erkjenne at vi tok feil. Jeg tror vi må bort fra den fristelsen det er å si at vi alltid lykkes, at alt vi gjør er bra, at det meste er perfekt på eget felt. Sånn er det nemlig ikke.

Jeg tror vi kan bli flinkere til å kommunisere hva som er bra og hva som er mindre bra. Skal vi ha tillit til alt som er bra i dagens forsvar, må vi også snakke om utfordringene. Vi trenger å formidle hele bildet, ikke bare deler av det. Og vi ønsker å bruke de rette bildene og de rette begrepene.

Prinsippet om å vri ressurser fra lavere prioriterte formål til operativ evne vil være viktig også for denne regjeringen, men vi vil samtidig kommunisere ærlig rundt hva det faktisk handler om: Knalltøffe interne omprioriteringer og krevende effektivisering og endring. Det holder simpelthen ikke å flytte tall fra et sted til et annet innenfor et allerede stramt budsjett og kalle det «en styrking». Pengene tas jo fra et annet sted og det må vi fortelle.

I stedet for kreativ bildebruk, er jeg opptatt av å snakke om virkeligheten slik den er. Det betyr at vi også må snakke om de forutsetningene vi bygger vårt innsatsforsvar på

At dette blant annet handler om at vi, som alle andre sammenlignbare land, har valgt å holde oss med gradert beredskap. Og minst like viktig, at et innsatsforsvar med hele strukturen på alarmberedskap og med umiddelbare klartider ikke kan bli et forsvar i «full balanse». Jeg tror vi trygt kan si at det hadde vært uhyre kostnadskrevende og betydelig underfinansiert.

Så må vi jevnlig vurdere forutsetningene som ligger til grunn for den graderingen i beredskap vi har valgt. Altså balansen mellom det som faktisk står klart og det som skal styrkeoppbygges. Det er både en fagmilitær og en politisk vurdering.

Og hva er «full balanse» hvis det er slik at deler av vedtatt struktur har mangler eller har mindre tilgjengelighet enn planlagt? Og kan vi egentlig snakke om «full balanse» så lenge vi har bemanningsproblemer som reduserer operativ evne både i Sjøforsvaret og Luftforsvaret?

Det er en økende erkjennelse av at omstillingen til et innsatsforsvar også har hatt en pris. Omstillingen har gitt oss evnen til å stille raske og relevante bidrag i internasjonale operasjoner. Og det har gitt oss et forsvar som er godt på sine fredstidsoppgaver – overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Kystvakt, grensevakt, våre spesialstyrker og andre enheter som også skal støtte det sivile samfunn – det meste av dette er i dag i svært godt skikk.

Dette har vært en villet prioritering. Den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss har tilsagt en bevisst prioritering av disse oppgavene. Men igjen, det har hatt en kostnad. Vi ser at vi på noen områder kan ha sluppet oss litt for langt ned. At selve ryggraden, evnen til å forsvare Norge og allierte i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ha ønsket.

Vi er ikke alene i NATO om å ha disse utfordringene. Akkurat det bør ikke berolige oss. Tvert i mot. Regjeringen er derfor særlig opptatt av å opprettholde NATO som en relevant og sterk allianse – istand til å ivareta sine kjerneoppgaver, med særlig vekt på kollektivt forsvar.

Vi må samtidig svare ærlig når vi spør oss selv: Er vi godt nok forberedt til å ivareta våre oppgaver innenfor kollektivt forsvar? Har vi tilstrekkelige systemer og kapabiliteter for å kunne håndtere en situasjon den dagen vi må trykke på «den store knappen»?

Jeg tror vi må være ærlige og si at vi ser mangler. Vi ser at det er oppstått en skjevhet. Et omfattende arbeid med revitalisering av forsvars- og beredskapsplaner er satt i gang. Ut fra dette må vi vurdere våre kapasiteter og deres tilgjengelighet. Vi vil ha reell operativ evne som er tilpasset vår tid og framtidige utfordringer. Noe annet er også vesentlig: Vi må også spørre oss om vi måler operativ evne på en god nok måte – altså om målingen gir det riktige bildet av den operative evnen?

La meg legge til: Vi står i dag ikke overfor én konkret og direkte militær trussel. Samtidig ser vi tydelige bevegelser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser nye utfordringer kjennetegnet av en kort eller ikke-eksisterende varslingstid. Og vi ser at mer tradisjonelle utfordringer gjenoppstår. Og med det nye allianser og motsetninger. En ting synes klart og det er at Norge på sikt må regne med å gjøre mer av jobben selv. Det krever at vi posisjonerer oss fornuftig. Her hjemme og der ute.

Sikkerhetspolitiske utfordringer og prioriteringer

I morgen reiser jeg til USA for å møte min amerikanske kollega Chuck Hagel. Jeg vil møte en amerikansk forsvarsminister som er en svoren atlantist. Det er jeg glad for. I vår regjeringsplattform framhever vi det transatlantiske forholdet i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Det har regjeringspartiene lang tradisjon for. Denne regjeringen har det transatlantiske båndet i ryggmargen fordi vi kjenner både historiens lærdommer og verdien av ekte fellesskap.

Akkurat nå er dette kanskje viktigere enn på lenge. Mitt besøk til USA skjer mot et bakteppe som er både krevende og interessant.

Forsvarsminister Hagel var like før jul på en lengre rundreise. Reisen brakte ham blant annet til Midtøsten og Afghanistan, to deler av verden hvor både USA og Norge er dypt engasjert.

Det gjelder ikke minst konflikten i Syria. Situasjonen der er kritisk. Jobben med å få destruert de kjemiske stridsmidlene er viktig og her bidrar Norge tungt. Men dette løser ikke krisen for millioner av uskyldige krigsofre. Situasjonen i Syria, sammen med andre politiske omveltninger i regionen, har skapt en selvforsterkende spiral av tett sammenvevde regionale konflikter med potensial for dramatisk eskalering.

Når det gjelder Afghanistan, registrerer jeg at vi politikere gjerne omtaler hvert eneste år som avgjørende. For 2014 tror jeg vi med god grunn kan gjøre det. Gjennomføringen av presidentvalget i vår vil gi noen indikasjoner på landets demokratiske tilstand. At maktovertakelsen oppfattes å være legitim og valget finner sted uten for mye vold, vil være avgjørende.

Avslutningen på ISAF-operasjonen blir en politisk merkestein. Det vil gi oss en anledning til å se både bakover og framover. Bakover når vi her hjemme og i NATO-rammen evaluerer innsatsen. Framover når vi, som de andre ISAF-partnerne, vurderer rammene for eventuell deltagelse i den nye operasjonen Resolute Support Mission.

Norge skal stå løpet ut sammen med sine allierte og bidra på egnet måte. Alt avhenger nå av at president Karzai undertegner den bilaterale sikkerhetsavtalen med USA, fordi denne også vil danne rammen for NATOs videre tilstedeværelse.

Mitt besøk til USA er dessuten viktig for bedre å forstå de større og langsiktige endringene vi ser i internasjonal politikk. Hva er utfordringene og hva kan denne regjeringen gjøre? La meg bruke litt tid på å svare på dette.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er kompleks og uforutsigbar. Aktørbildet er langt mer uoversiktlig enn før. Endringene skjer langt raskere enn tidligere. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er ikke lenger så tydelig. Vi er mer eksponert for det som skjer langt unna oss, og geografisk avstand gir ikke lenger automatisk trygghet. Blant annet har konflikten i Syria mobilisert sivile norske statsborgere til borgerkrig. Det er urovekkende.

Løfter vi blikket, ser vi endringer i det geopolitiske bildet. Vi ser nye lokomotiver i verdensøkonomien. Tyngdepunktet flytter seg mot Asia og Stillehavsområdet. I motsetning til Europa og Vesten, kjennetegnes ikke denne regionen av institusjoner som regulerer samarbeid. I stedet ser vi gryende nasjonalisme knyttet til uløste grensespørsmål. Det er en dårlig kombinasjon.

Vi ser tydeligere maktspill enn på lenge også nærmere oss selv. Situasjonen i Ukraina er et alvorlig eksempel. Det er fortsatt mye som står på spill i den politiske utviklingen i Europas nabolag. Det understreker hvor viktig det er at vi fortsatt følger nøye med på utviklingen i våre egne nærområder.

Økonomisk vekst gir grunnlag for økte militærinvesteringer. Trendene er tydelige. Vi ser at enkelte land og regioner øker forsvarsbudsjettene, mens andre må kutte. Ett synes dermed klart: Vi går inn i en tid med mindre relativ militær overlegenhet. Forspranget, det militære og teknologiske, er i ferd med å krympe. Sikkerhetsoverskuddet i vår del av verden minker.

Noen snakker om en verdensorden med fravær av en systembærer. Andre peker mot en multipolar verdensorden. Begge gjør det uansett mulig å snakke om faren for økt stormaktrivalisering. Vestlige verdier og interesser kan i større grad bli utfordret.

Et annet trekk er samtidig verdt å merke seg: Over tid er antallet væpnede konflikter blitt færre. De fleste av dagens konflikter er intrastatlige. De kjennetegnes gjerne av svak statsmakt, flere krigførende parter og vold mot sivilbefolkningen.

Hva framtiden bringer, er som alltid uvisst. Og jeg tenker at nettopp at i en slik brytningstid blir våre valg ekstra viktige – og de blir vanskelige.

Vi må forstå hva den globale maktforskyvningen innebærer. Og vi må posisjonere oss fornuftig internasjonalt. Vi må samtidig stå fjellstøtt i det verdi- og interessefellesskap vi allerede er en del av. Norge skal forbli våre venners venn. Dette krever innsats, engasjement og konsistens over tid.

Vårt bilaterale forhold til USA er av en slik karakter. I dag er det sikkerhets- og forsvarspolitiske forholdet til USA svært godt. Samarbeidet strekker seg over mange og viktige saksfelt.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Gode venner bør også si fra om ting som er mindre bra. I lys av Snowden-avsløringene, som har vært krevende for mange land, ikke minst her i Europa, er det naturlig å diskutere etterretningssamarbeid under mitt besøk til USA.

Mitt budskap er følgende: Vi skal fortsette å ha et dypt og effektivt etterretningssamarbeid. Men det er samtidig helt avgjørende at denne virksomheten er underlagt streng politisk kontroll, og at deling av informasjon skjer med bakgrunn i nasjonale prioriteringer og kontroll. Vi må kunne stole på at alle som deler og mottar slik informasjon ivaretar den på forsvarlig måte.

Vi trenger i vår tid saker som samler snarere enn splitter oss. Det transatlantiske forholdet stikker dypt, men kan likevel ikke tas for gitt. Vi må jobbe for å bevare, fornye og forsterke det.

I parentes bemerket hadde jo særlig ett parti i den forrige regjeringen som grunnstilling å være kritisk til USA – uansett. Vår regjering følger i stedet det som har vært den brede konsensus i mer enn 60 år og ønsker et nært og godt forhold til vår største og viktigste allierte.

I dag ser vi et USA med innenrikspolitiske utfordringer. Økonomien preges av høy arbeidsledighet, høy gjeld og underskudd i statsfinansene. Det er et USA som må gjennom omfattende kutt i offentlige utgifter, også i forsvarssektoren.

Noe annet er også viktig: Når problemene tårner seg opp hjemme, blir det som skjer lenger borte mindre viktig. Det har vi sett når finanskrisen har skylt over Europa. Og vi kan se i det i amerikansk politikk. USA redefinerer sine interesser i en endret verden.

For Norge er det viktig at vi har et handlekraftig USA. Vi er tjent med at USA fortsatt kan fylle en lederrolle internasjonalt. Det er nettopp det USA gjør når det engasjerer seg i Asia og i Stillehavsområdet.

NATO og Europa er ikke likevel upåvirket av dette. Det forventes mer av oss. Ikke minst at vi forbereder oss på en tid med redusert amerikansk vilje til å betale for Europas sikkerhet. Den økonomiske situasjonen i Europa gjør dette krevende.

Vi skal huske at hele 15 europeiske NATO-land har kuttet mer enn 10 % i forsvarsutgiftene siden 2008. Noe annet som bør bekymre oss, er at hele 11 land i alliansen bruker under 10 % av budsjettet på nyinvesteringer.

De europeiske alliertes forsvarsevne er med andre ord redusert. Og ikke nok med det, denne utviklingen forsterker også byrdefordelingsproblemet ytterligere.

Få land i Europa er, som Norge, i stand til å øke eller opprettholde sine forsvarsbudsjetter. I europeisk målestokk er vi nå på 9. plass blant allierte i størrelsen på forsvarsbudsjettet, tett bak Polen og Nederland. Det gir økt tyngde. Vår relative posisjon i NATO har aldri vært sterkere. Men: Viktigere enn budsjettstørrelsen isolert er at ressurser står i forhold til oppgaver og forpliktelser.

For: et relativt høyt budsjett betyr også noe annet – det forventes mer av oss. Vi blir lagt merke til av allierte. Det forplikter her hjemme, og når vi kalles på ute.

Regjeringen vil investere i mer samarbeid med USA bilateralt. Jeg vil si det kanskje aller viktigste i dag er å sikre at NATO forblir utgangspunktet for USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske engasjement i Europa.

Vi vil engasjere amerikanske beslutningstagere i europeiske sikkerhetsutfordringer. Og vi vil videreutvikle det praktiske samarbeidet. Det betyr blant annet mer øving og trening – i Norge og steder der USA øver og trener. I år vil derfor en norsk fregatt for første gang delta i verdens største maritime øvelse utenfor Hawaii.

Vi vil også ta en aktiv rolle i NATO. Fram mot september-toppmøtet i Storbritannia vil vi jobbe for en allianse som klarer å omstille seg til tiden etter Afghanistan. NATO er for meg veldig mye mer enn Afghanistan. Det er først og fremst en politisk allianse. Det er det politiske felleskapet som utgjøre selve fundamentet. Uten dette vil ikke alliansen være bærekraftig.

Et redusert operasjonstempo fordrer mer trening og øving for å sikre evnen til samvirke mellom allierte – og med sentrale partnere. Dette legges det nå opp til gjennom NATOs Connected Forces Initiative. Det er mer øving og trening som skal sørge for at gevinstene ved mange års operasjoner sammen vedlikeholdes.

For meg handler dette initiativet ikke alene om behovet for militært samvirke og synlighet. Det dreier seg dypest sett om vilje til å forstå og anerkjenne hverandres sikkerhetsbehov. Og det dreier seg om byrdefordeling og om sammen å bygge den kollektive sikkerhet over Atlanteren.

Fram mot toppmøtet vil vi derfor ta til orde for større europeisk vilje til å delta i trening og øvelser som er relevante for USA. Noen ganger kan det være i Nord-Amerika. Andre ganger kan det, som neste år, være med utgangspunkt på Hawaii.

Vi må bort fra forestillingen om at kollektivt forsvar kun dreier seg om USAs bidrag til Europa. Europa kan ikke lenger bare være en nettoimportør av sikkerhet. Vi må i langt større grad evne å være en eksportør.

Samtidig skal vi fortsette å jobbe for at USA også i framtiden engasjerer seg i europeisk sikkerhet. CFI handler derfor også om nordamerikansk prioritering av trening og øvelser i Europa, og om større oppmerksomhet om egne nærområder og behovet for regional situasjonsforståelse i NATO.

Derfor vil regjeringen fremme Norge som vertsland for store allierte øvelser. Vi ser det som avgjørende at NATO opprettholder kompetanse om hele allianseområdet.

Neste år avholdes en av NATOs såkalte høyprofiløvelser i Portugal, i Spania og i Middelhavet. Jeg ser det som naturlig at den neste øvelsen, i 2018, avholdes i nordregionen. Vi har derfor nå signalisert overfor NATO at Norge vil vurdere å tilby alliansen å være vertsland for denne øvelsen neste gang den finner sted.

Det er ingenting som tyder på at Alliansen vil få mer penger å rutte med framover. Derfor blir økonomi og ressursbruk en viktig sak fram mot toppmøtet. Jeg håper vi vil få se et Europa som står opp for det transatlantiske fellesskapet også på dette området. Vi trenger et Europa som viser vilje til å avlaste USA.

Europeiske allierte må vurdere nye og mer kreative måter å bruke ressursene på. Også her må vi tenke utradisjonelt – vi må utenfor den velkjente boksen. Investeringer og anskaffelser er én ting. Kanskje enda større potensial er det å hente i integrerte løsninger innenfor militære avdelinger og understøttelse av disse.

Jeg tror europeiske allierte i økende grad blir avhengige av at de store nasjonene står fram og tar lederskap. Storbritannia, Frankrike og Tyskland kan hver for seg fungere som samlingspunkter for grupper av mindre land rundt felles prosjekter.

Et tysk initiativ, det såkalte rammenasjonsinitiativet, er sånn sett interessant. Kort fortalt handler det om at større allierte trekker til seg mindre i utviklingen av forsvarskapabiliteter.

Jeg ser på dette som et initiativ som kan bane veien for mer struktur, effektivitet og forutsigbarhet når nye kapasiteter skal utvikles. Ja visst kan dette virke utfordrende på de enkelte landenes suverenitet. Slike prosesser vil alltid være sensitive, men like fullt er det nødvendig å gå i denne retningen.

Derfor er det også tvingende nødvendig at felles initiativ og eventuelle reduksjoner i nasjonale kapasiteter gjøres tett koordinert mellom landene. Min frykt er at konsepter som «pooling and sharing» og «smart defense» kan bli unnskyldninger eller soveputer. Det er ikke noe «smart» over en lang serie ukoordinerte kutt. Tvert i mot svekker det alliansens forsvarsevne.

For Norge vil det være viktig å styrke samarbeidet med utgangspunkt i vår region. Norge skal være med og ta en reell lederrolle i utviklingen av NATO og den nordeuropeiske dimensjonen i alliansen.

Vi vil ta aktivt del i å styrke handlingsevnen både i NATO og i EU. Vi tror Norge er tjent med å delta i relevante initiativ innenfor rammen av i EU.

Regjeringen vil fortsette å prioritere det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet (NORDEFCO). I 2014 har vi formannskapet og det gir oss mulighet til å påvirke innretningen på samarbeidet.

Også nordisk kapabilitets- og materiellsamarbeid forblir en sentral del av forsvarssamarbeidet. At regjeringen så seg nødt til å avbryte den felles anskaffelsen av artillerisystemet Archer, handler ikke om en nedprioritering av verken nordisk eller norsk-svensk samarbeid. Et eksempel er at vi dagen før underskrev en avtale om nordisk samarbeid om drift og vedlikehold av transportfly.

Et annet eksempel jeg særlig vil peke på i norsk-svensk samarbeid, er CV 90, nye panservogner til Hæren, som vi anskaffer fra svensk forsvarsindustri. Dette er på en måte Hærens «kampflyprosjekt» – til en verdi av mer enn 6 milliarder kroner er det den største investeringen i Hæren noensinne.

De nordiske landene skal fortsatt prioritere felles evne til å stille effektive styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Gjennom deltakelse i Afghanistan, har samarbeidet særlig på logistikksiden gitt viktig lærdom. Vi skal bygge på dette.

For meg er nordisk samarbeid ensbetydende med økt operativ effekt til bedre pris. Jeg ønsker meg konkrete og praktiske samarbeidsområder. Det betyr mer øving og trening på tvers av landegrensene, også med tredjeland.

Vanskelige valg – viktige veivalg

Jeg har til nå beskrevet noen utfordringer her hjemme og i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. En konklusjon er at det neppe blir kjedelig å være forsvarsminister framover. En annen er at alt ikke står så bra til som vi kunne ønske.

Jeg kan dessverre ikke love enkle løsninger, heller ingen såkalte «quick fix». For som kjent, i forsvarspolitikken finnes sjelden slike. Å skape den reelle balansen krever fortsatt reform og omstilling, vanskelige valg og tøffe prioriteringer. Det kreves framfor alt smart tenkning.
Vi går nå nøye gjennom status for tiltak, frister og kostnader i inneværende langtidsplan. Det er et omfattende materiale som vil kreve tid å vurdere. Vi skal ta oss den tiden. Min beskjed har vært at gjennomgangen skal skje uten prestisje i hva som tidligere er gjort, eller hva vi sa i opposisjon.

Utgangspunktet skal være nåsituasjonen og hva som i dag er de beste faglige vurderingene. Og jeg har gitt beskjed om at jeg vil at alle utfordrer seg selv, tenker kreativt og utenfor boksen, når løsningsforslag skal presenteres.

Min holdning er at der forutsetningene har endret seg, må vi vurdere tidslinjene og ytterste fall også omgjøring av beslutninger. Dette gjelder spesielt Luftforsvaret, som står midt i en krevende omstilling hvor det å fatte riktige beslutninger og gjennomføre riktige tiltak, i riktig rekkefølge og i riktig tempo er essensielt.

Jeg understreker at dette ikke må forstås som en invitasjon til omkamper om beslutninger det hele veien har vært enighet om – eller de beslutningene som ikke har samlet politisk enighet bak seg. Og, i den grad noen skulle være i tvil – beslutningen om anskaffelse av F-35 kampfly ligger fast. Det jeg derimot vil ha visshet om er at alt i strukturen rundt våre nye kampfly er slik de bør være.

Jeg vil se beslutningsgrunnlaget i sin helhet. Og jeg vil ha en status for virksomhet vi skal flytte, bygge opp eller avvikle. Jeg vil vite om sannsynligheten for avvik i kostnader og tidsfrister. Jeg vil vite hvordan omstillingen vil påvirke Luftforsvarets styrkeproduksjon og operative evne. Kort og godt – vet vi noe i dag som vi ikke visste da langtidsplanen ble vedtatt i Stortinget i juni 2012?

Vi gjør dette vel vitende om at historien vil kunne dømme oss hardt når det gjelder vår evne til å beregne tid og kostnader ved å flytte eller legge ned avdelinger. Derfor har jeg bedt om å få de gode og realistiske anslagene. I tillegg vil jeg jeg unngå forhåndsgitte politiske svar eller konklusjoner.

Vi vil vite om det vi beslutter i dag vil stå seg i et langsiktig perspektiv og bidra til å sikre et forsvar med reell balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser: Et forsvar med høy operativ evne.

Jeg har også sagt at vi må utfordre oss selv på andre områder. For å kunne nå et slikt mål, må vi blant annet tenke nytt om hvordan vi i dag forvalter og drifter forsvarssektoren.

Et viktig poeng for meg er hvordan vi bedre kan lykkes med å integrere Forsvaret i samfunnet rundt oss. Jeg vil ha et forsvar som åpner seg mer mot samfunnet. Ikke bare fordi det er viktig som et demokratisk prinsipp. Men også fordi det åpner for samarbeid og gode fellesløsninger. På sikt mener jeg dette er en forutsetning for et sterkt forsvar.

Jeg tror det er effektiviseringsgevinster å hente innenfor flere områder. Utvidet bruk av offentlig-privat samarbeid er en vei vi ønsker å se nøye på. En annen er å vurdere bortsetting av tjenester og funksjoner der leverandører i samfunnet gjør dette bedre og billigere. Vi må samtidig sørge for at Forsvarets særegne behov sikres.

Jeg mener det er et behov for å se nøyere på hvordan vi anskaffer moderne materiell. Dyre og langvarige utviklingsprosjekter må balanseres med «godt nok»-hyllevare der dette er tilstrekkelig.

Vi vil også bort fra en praksis med parallelle strukturer for Forsvaret, der beredskapsmessige hensyn ikke tilsier at det er nødvendig. Vi vil profesjonalisere nøkkelfunksjoner innenfor forvaltning i Forsvaret og effektivisere offentlige innkjøpsprosesser i alle sektorer, ikke bare vår.

Vi bør finne ut hvor Forsvaret sammen med andre samfunnsaktører kan finne gode, og kanskje rimeligere, fellesløsninger. Jeg tror at det vil gi et resultat som totalt sett er bedre for AS Norge.

Allianser og nye samarbeidsflater må også ledsage oss i arbeidet med kompetansereformen. Min grunntanke er den samme her; et åpnere Forsvar, og et Forsvar som i økende grad er integrert med resten av samfunnet.

Vi kan ikke lenger ta for gitt at framtidens medarbeidere vil ønske et livslangt karriereløp i vår sektor. For at Forsvaret skal framstå som en attraktiv arbeidsgiver for flere, trenger vi nye ideer og ny retning.

Det betyr mer integrerte kunnskaps- og kompetansemiljøer. Se til Cyberforsvaret på Jørstadmoen, Forsvarets Ingeniørhøgskole og Høgskolen på Gjøvik. Rundt Mjøsa og Innlandet finner sivile og militære teknologitunge miljøer sammen til felles beste.

Vi vil være ambisiøse. Vi vil se et forsvar som i større grad er en del samfunnets totale kunnskapsproduksjon – fra utdanning til et felles arbeidsmarked. Vi vil gjøre utveksling av kompetanse mellom sivil og militær sektor enklere og mer fleksibel.

Forsvaret som arbeidsmarked må ha en åpen dør inn og ut. I dag er avgangen for stor for en del personellkategorier. Vi mister teknikere i Luftforsvaret og Sjøforsvaret. Hæren mister grenaderer og avdelingsbefal i ung alder. Det er langt fra en ideell situasjon. Derfor kreves både kortsiktige og mer varige tiltak.

Vi trenger dyktige offiserer. Vi har behov for både generalister og spesialister med tung militær utdanning som skal fylle stillinger der militær kompetanse er påkrevet. Samtidig er det en rekke stillinger i støttestrukturen på ulike områder, hvor det er både ønskelig og mulig å rekruttere inn personer med sivil bakgrunn. Forsvaret består allerede i dag av mange sivile som løser viktige oppgaver.

Vi må vise både endringsevne og endringsvilje. Vi må akseptere at endring er normen, ikke unntaket i alle deler av samfunnet. Dette er en dynamikk vi må ta inn over oss for å forbli relevante i fremtiden.

Behovene i samfunnet endrer seg. Kunnskaps- og teknologitunge bedrifter utgjør en økende andel av norsk verdiskapning. Tilsvarende er Forsvarets behov i endring. Etterspørselen etter spiss- og dybdekompetanse vokser. Spesialisering er en tydelig trend. Er vi i dag i stand til å svare på et slikt behov?

Mitt korte og kanskje litt unyanserte svar er nei. Det litt lengre og presise svaret er at vi i dag ikke har et system som godt nok ivaretar spesialistenes behov. I dag mister vi altfor mange her fordi vi ikke kan framvise en karrierevei for denne gruppen. Og med det mister også Forsvaret viktig erfaring og kompetanse.

Regjeringen ønsker å innføre et spesialistkorps. Personell- og befalsordningene er under revisjon for å sørge for at et slikt spesialistkorps er tilpasset norske forhold og Forsvarets behov.

Samtidig skal vi åpne for økt grad av mangfold. Også her skal vi være i takt med samfunnet for øvrig. Vi har allerede gjort mye bra. Forsvaret fikk nettopp Mangfoldsprisen. Det er likevel ikke nok å etablere større mangfold. Vi må bli bedre på å bruke dette mangfoldet.

En del av kompetansereformen omfatter også innføring av allmenn verneplikt hvor plikter og rettigheter gjelder begge kjønn. Verneplikten skal være likestilt, hensiktsmessig og relevant, og vi jobber nå med å identifisere innføringsmodell.

Det er viktig for meg at framtidens vernepliktsordning baserer seg på vernepliktens grunnleggende prinsipper og framtidens behov, og ikke på historiske svar til en forgangen tid. Verneplikten skal være tilpasset Forsvarets og samfunnets reelle behov.

For meg står kompetansereformen som vår kanskje største utfordring framover. Og den mest krevende. Våre oppgaver, vår samlede evne til å sikre et godt forsvar for framtiden, står og faller på om vi lykkes med dette.

Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk

Mine damer og herrer, kjære alle sammen.

Jeg har ikke gitt dere noen glansbilder i dag. Jeg har skrytt av alt det jeg mener er bra. Og la det være sagt – det er veldig mye. Og så har jeg pekt på noen viktige utfordringer framover.

Mitt budskap har vært følgende: Vi må ha en forsvarsstruktur som er tilstrekkelig til å løse våre sikkerhetspolitiske utfordringer på en langsiktig og økonomisk bærekraftig måte. Noen vil si det er enkelt, ja kanskje banalt. Like fullt er det dette jeg som forsvarsminister blir målt på: At Forsvaret kan levere når det trengs.

En som har vært på Stortinget en del år, kan ikke ha unngått å se en og annen forsvarspolitisk hestehandel. Men det Forsvaret trenger er rasjonelle valg som tjener Forsvaret. Det gir oss som politikere et ansvar. Det må vi leve opp til etter beste evne.

Utviklingen rundt oss tillater rett og slett ikke de nest-beste løsningene. Til det er utfordringene framover for markante og tydelige.

Derfor er mitt fremste mål åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger.