Skip to content

Mandag 11. november 2019 gjestet visedekan ved Forsvarets høgskole/førsteamanuensis ved Institutt for Forsvarsstudier, Saira Basit Ph. D. med foredraget Asias stormakter posisjonerer seg. Strid og samarbeide mellom India, Pakistan og Kina – blant andre.

Mer informasjon om Saira Basit finner du her. Tidligere avholdte foredrag i Oslo Militære Samfund av Saira Basit finner du her.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes eller hvor du lytter til podcast.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 4. desember 2017 hadde vi æren av å ha ambassadør Kai Eide på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foredragets tema var Afghanistan, et land og en region Kai Eide har svært god kjennskap til.

Med sitt foredrag avsluttet ambassadør Eide OMS sitt høstsemester. Og det var et svært engasjerende og spennende foredrag vi fikk servert.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet.  Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar.  Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall.  Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden.  Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

  • USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
  • krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
  • store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
  • vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
  • vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
  • kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
  • kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
  • Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle.  Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene.  Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen.  Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder.  Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

  • Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
  • Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
  • Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
  • Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
  • Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
  • Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
  • Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt.  Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

 

———— SLUTT ————

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 25. november 2013

Generalmajor Rune Jacobsen
Generalinspektør for Hæren

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”12 år i Afghanistan – hva nå?”

Innledning

Ærede forsamling,

Det er med ydmykhet og stolthet jeg i kveld fra denne respekterte talerstol vil dele mine tanker om Hærens utvikling med dere. Men før jeg gjør så, vil jeg starte med å takke min forgjenger og gode kollega; generalmajor Per Sverre Opedal for hans innsats for Hæren og våre soldater. Han overlevert meg den 24. april i år en Hær i meget god stand, og vi står nå ved startlinjen for en historisk og viktig modernisering av Hæren og landmakten som helhet.

Hæren forteller to viktige historier: Den ene om hærsoldatene som reiste tappert til et fjernt land og utviste stort mot sammen med sine internasjonale og lokale våpenbrødre. Den andre om hærsoldatene som står på vakt og beredskap hjemme, fordi nasjonen trenger visshet om at dens ytterste skanse er sikret og statssikkerheten ivaretatt.

Hæren har en rik og spennende historie som del av Norges militærmakt, og som virkemiddel for å nå politiske mål. Det 21. århundre gir oss nye muligheter og nye trusler. Gjennom globalisering, teknologiske nyvinninger, folkevandring, urbanisering, ressurskonkurranse, miljøutfordringer, økonomisk uro, store forskjeller i levestandard og ustabile strømninger, vil Norge, på tross av at vi fremstår som en oase av stabilitet og ro, bli påvirket av verden rundt oss. Våre utfordringer og oppgaver har endret karakter. Men det finnes en tidløs linje i vår utøvelse av landmakt på vegne av de folkevalgte.

Det er våre politiske beslutningstakere som bestemmer hva Hæren skal være og hvor den skal anvendes. Det er min oppgave å sørge for at Hæren har en troverdig evne og reaksjonstid hver dag, samt fornye den, slik at den forblir en relevant kapasitet også overfor fremtidens utfordringer.

Årets gjennomføring av Army Summit handlet om å forutsi fremtiden og hvordan best forberede seg på en ukjent morgendag. En av mine observasjoner var at beredskap og evne gikk igjen som to sentrale begrep hos flere. Mer konkret snakket man om en troverdig beredskap og en fleksibel evne som fundament for å møte ukjente utfordringer i fremtiden.

Sokrates skal ha uttalt at ”en uorganisert mobb er like lite en hær, som en haug med steiner er et hus.” Han har helt rett (uten sammenligning forøvrig). Hæren er mer enn antall ansatte, soldater, materiell, avdelinger og geografisk lokalisering. Den må være organisert, utrustet, samtrent og mentalt forberedt på å mestre det ukjente.

Troverdig stridskraft og reaksjonsevne, blir to helt sentrale begrep på min vakt som generalinspektør.

Dette handler om; å legge forholdene til rette for at – våre soldater og avdelinger skal lykkes. Det handler om realistisk og utfordrende trening – materiell som er tidsriktig og klart, og en logistikk som fungerer. Det handler videre om å motivere medsoldater til å bestå den ytterste prøven når det er krevet, og i praksis leve opp til Hærens kjerneverdier respekt, ansvar og mot.

Flere hendelser de siste årene har minnet oss alle om at frihet og levesett ikke er noe vi kan ta for gitt. Vi som bærer uniform og landets politiske ledelse har igjen erfart at beredskap og evne ikke kan være tomme tall og prosenter. I en troverdig statssikkerhet er dette to viktige hjørnesteiner.

Derfor vil jeg i kveld reflektere over to sentrale forhold: hvordan skaper vi en troverdig reaksjons- og stridsevne, samtidig som vi fornyer oss mot en relevant og fleksibel landmakt i fremtiden? For å vite hvor du går, må du vite hvor du står. La meg derfor starte med status for Hæren ved utløpet av 2013.

Status 2013

Vi driver operasjoner hver eneste dag, i Norge og utlandet. Hver dag står det hærsoldater flere steder i verden med skjerpet blikk og løser oppdrag. Dette er våre strategiske korporaler og en innsats som vi ikke må glemme eller ta for gitt.

Det er leveransene fra soldater i tjeneste hver dag som definerer Hæren.

Lengst nord har Grensevakten operert delvis etter det nye grensevaktkonseptet. Som del av det nye konseptet, tilføres avdelingen en av to nye grensestasjoner ved årsskiftet, grensestasjon PASVIK. Konseptet vil skape en ny hverdag for grensevakten, og ikke minst øke den operative utholdenheten for våre grensejegere.

Grensevakten og MP-kompaniet i Brigade Nord skal gjennomføre en prøveordning med frivillig 18 måneders førstegangstjeneste for utvalgte stillinger. Tilbakemeldingene så langt er svært positive til å forlenge førstegangstjeneste, både fra de vernepliktige selv og avdelingene.

Kongevakten har ytterligere spisset seg mot sine to primæroppdrag: vakthold ved de kongelige residenser og bistand til politiet. Avdelingen utgjør Hærens viktigste bidrag til hovedstadsberedskapen, og har etablert et forbilledlig samarbeid mot andre etater. Det står stor respekt av måten de vernepliktige gardistene løser sitt oppdrag på i Oslo.

Den tredje manøverbataljonen, 2.bataljon, er omvæpnet og satt opp som en lett motorisert infanteribataljon. Jeg er imponert over de gode forberedelsene før sommeren, og resultatene som avdelingen har vist etter innrykket i august. Et nytt operasjonskonsept er under utvikling og bataljonen vil i fremtiden utgjøre en viktig kapasitet i brigadens operasjoner.

Hæren har startet etableringen av den nye hurtige reaksjonsstyrken i nord, med kjerne i Panserbataljonen og dens samvirkesystem. Flere viktige kapasiteter er allerede etablert med vervede mannskaper i bataljonen. Dette vil i vesentlig grad styrke brigadens stridsevne, og ikke minst reaksjonsevne.

Panserbataljonen leverer hovedstyrken til Police Advisory Team (PAT) kontingent 3, som deployerer til Afghanistan nå i desember. Videre har bataljonen startet sine forberedelser med å stille eskortebidrag til Nordic Battle Group 2015. Dette viser helt konkret hvordan satsningen på hele brigadesystemet gir økt operativ tilgjengelighet for oppdrag hjemme og ute.

Telemark bataljon har over år levert avdelinger til operasjonen i Afghanistan. Etter hjemkomst, er det nå trening av bataljonsstridsgruppen som har prioritet frem mot NATO Response Force beredskap i 2015.

Brigadens deltakelse på fellesoperative arenaer i 2013, senest forrige uke i Bergen, har vist på en meget god måte hvilke kapasiteter og ledelsesnivå Brigade Nord tilfører en fellesoperativ ramme. Det fellesoperative samvirket har kommet langt når sjef NO TG fra Marinen kan etablere en samlokalisert kommandoplass med brigadekommandoen på land. Det er en svært gledelig og nødvendig utvikling, og jeg vil berømme NO TG og Brigade Nord for initiativet.

Hærens befalsskole er nå samlet på Rena under ledelse av Krigsskolen og skal sikre en felles utdanning, profesjonsidentitet og dannelse for alle sersjanter i Hæren. Det gir oss et robust miljø for utdanning av våre sersjanter og troppssjefer. Det gir oss muligheten til å holde en sterkere rød tråd mellom nivåene i utdanningen, samtidig som det gir befalsskolen tilgang på faglige og pedagogiske muskler i HVS og Krigsskolen.

Fra 1. januar 2014 vil Hæren overføre Forsvarets spesialkommando til den nyopprettete avdelingen; Forsvarets Spesialstyrker. Hæren vil fortsatt pleie et nært forhold til FSK gjennom å samarbeide om utdanning, materiellutvikling og kompetanseflyt mellom avdelingene.

De neste årene er ikke planen å endre Hæren i større grad, men å fornye den i betydelig omfang. Personell- og kompetanseområdet er av særlig betydning i moderniseringen av Hæren, i tillegg til materiellområdet.

Overgang mot nasjonale oppgaver

Som jeg nevnte kort innledningsvis, har Hærens fokus siden 2012 skiftet fra hovedfokus på levering av kontinuerlig bidrag til NATOs operasjon i Afghanistan, til økt beredskap og evne for nasjonale oppgaver. Evnen til å levere styrkebidrag til operasjoner utenfor Norge opprettholdes, men Forsvarets nasjonale oppgaver skal i større grad være dimensjonerende for alle sider ved Hærens virksomhet fremover.

Det er imidlertid viktig å minne hverandre om at tolv år med løpende oppdragsløsning i Afghanistan har gitt Forsvaret generelt og Hæren spesielt, betydelig merverdi på mange områder. Jeg vil spesielt fremheve den oppdragsviljen og evne norske soldater og avdelinger har vist på bakken. Det står stor respekt av måten oppdraget har blitt løst på, og ikke minst av de som har gjort jobben på våre vegne.

Derfor er det en minst like viktig oppgave å dokumentere og formalisere de avgjørende erfaringene høstet i Afghanistan over i våre prosedyrer, utdanningsprogrammer og reglementer hjemme. Dette er det viktigste Hæren gjør i øyeblikket. Og det er en god måte å hedre de som har betalt en høy pris for sin innsats, at vi tar vare på de lærdommer som våre soldater har betalt med blod, svette og tårer.

Tilsvarende har løpende operasjoner i over 50 år hjemme i Norge gitt Hæren unike erfaringer i store forband og komplekse spørsmål. Dette er leveranser på lik linje med Afghanistan. Forsvar av Norge i rammen av FOHs operasjonsplan, med vekt på fullspektrum, høyintensive operasjoner, har de siste årene vært noe nedprioritert til fordel for Afghanistanoperasjonen. Re-etablering av denne evnen vil være en av mine hovedprioriteter i tiden fremover.

Det har opp gjennom årene blitt stilt spørsmålstegn med Hærens reelle stridsevne. Dette er en innfallsvinkel jeg i kveld ikke vil gå konkret inn i, annet enn å fastslå at den etter mening pr dato er god.

For ti år siden mistet Hæren mange årsverk, og med dem, viktig kompetanse. Det var en tøff hestekur. Kompetansen har siden den gang møysommelig blitt bygget opp igjen. Hæren har i dag mer enn dobbelt så mange ansatte som sommeren 2005, og har nå en fornuftig balanse mellom volum og innhold i strukturen i forhold til gitte rammer, men strukturen er tynn og sårbar.

Det denne Hæren har vist de siste tolv år på bakken i Afghanistan og hjemme hver eneste dag, gjør meg trygg på at vi har de viktigste byggesteinene på plass: soldater av høy klasse med vilje og evne til å utgjøre en forskjell. Kombinasjonen av den fornying som har skjedd og pågår fremover, med tjenesten hjemme og ute, gjør oss mer relevant enn noen gang tidligere.

Derfor er det min påstand i kveld, at Hæren har aldri vært kvalitativt bedre enn den er i dag!

Jeg har så langt reflektert rundt situasjonen i dag, og vil nå rette blikket fremover.

Hæren frem mot 2020

Fremover mot 2020 skal Hæren fortsatt være en moderne, relevant og fleksibel landmakt som kan levere. Hæren skal ha en markert økt operativ tilgjengelighet, og vår reaksjons- og stridsevne skal kontinuerlig forbedres og vedlikeholdes.

Det er viktig at Forsvaret utvikles i tett samarbeid mellom vårt operative hovedkvarter (FOH), forskningsmiljøet ved FFI, Generalinspektørene og FSJ. Vi må utfordre våre etablerte sannheter med tidsriktige og relevante scenariespill. Vi må evaluere vår egen og felles evne gjennom øvelser som GRAM. Dette er en uhyre viktig samarbeidssløyfe som tydeligere bør være premissgivende for Forsvarets fremtidige struktur- og kapasitetsutvikling.

Slik jeg ser det, må Hæren balansere to leveranser eller perspektiver:

Troverdig NÅ, med en reaksjons- og stridsevne til å løse gitte oppdrag.

Samtidig evne å utvikle relevante og fleksible militære kapasiteter og avdelinger i takt med fremtidens teknologi og trusler.

Troverdig nå

Troverdig nå, betyr at våre omgivelser stoler på at vi har den nødvendige evne, kvalitet og vilje. Vi må med andre ord være klar med det vi har, her og nå i våre garasjer og depoter, til innsats og støtte for kriser og hendelser.

  1. juli med bilder av gardister som ligger i paradeuniform med skuddsikker vest og klargjør stillinger på slottsplassen forteller om en resolutt vilje til å handle under kyndig ledelse av dyktige befal. For min del, viser bildene fra Slottsplassen en korrekt forståelse av oppdraget, plikt og rolle. Vi var klar med det vi hadde der og da – slik fungerer også resten av Hæren i dag.

Evne bygges særlig gjennom realistisk øving og trening. Ti år med scenariobasert trening og øving til operasjoner i utlandet har medført økt bevissthet på alle nivå i Hæren. Evne betyr også at vi har rett kompetanse og erfaring på rett sted i organisasjonen.

Troverdighet bygges gjennom transparent innsikt til våre kvaliteter og kapasiteter. Disse må utvikles i samvirke med andre sivile beredskapsetater. Det at hæravdelinger i store og mindre forband øver sammen med sivile instanser som politi og akuttmottak, gjør treningen realistisk og reell i nasjonal målestokk. Det gjør vår felles evne mer robust, og bedre i stand til å håndtere nye hendelser sammen, spesielt på lavere konfliktnivå.

Verneplikten er en viktig del av vår troverdighet. Flere har kritisert verneplikten i forhold til reell operativ evne fordi det tar for lang tid å utdanne de vernepliktige til høyt nok nivå av kampkraft, og at vernepliktige avdelinger bare har tilfredsstillende evne fra tre til seks måneder i året.

Jeg er grunnleggende uenig i konklusjonen om at verneplikt ikke gir tilstrekkelig operativ evne. Våre vernepliktige soldater viser en imponerende vilje til å løse oppdrag, til å gjøre sin plikt fra første dag.

Verneplikten står derfor ikke til diskusjon i Hæren. Den er grunnlaget for å bygge vår Hær, basert på de best kvalifiserte og motiverte ungdommer som ønsker å tjenestegjøre for noe som er større enn dem selv. Det er verneplikten som gir Hæren og nasjonen tilgang på reflekterte ungdommer med de riktige holdningene til å utøve makt på samfunnets vegne.

Den er et fundament og grunnlag for kvalitet i oppdragsløsningen som svært mange av mine allierte hærsjefer misunner meg. Forsvar er en samfunnsoppgave. Det er en hjørnestein i den moderne nasjonalstaten. Verneplikten er som tubaen i et musikkorps, du hører den kanskje best når den er borte.

Innføring av kjønnsnøytral verneplikt var et nødvendig første skritt i en modernisering av verneplikten. Den gir Forsvaret og Hæren tilgang på hele årskullet. Vi trenger og ønsker de beste fra hvert årskull til førstegangstjenesten.

Det er derfor en prioritert oppgave fra min side å modernisere førstegangstjenesten. Alle vernepliktige i Hæren tilføres særskilt kompetanse som jeg ønsker å utnytte bedre. Det være seg til befalsskole, krigsskole eller verving.

Jeg vil videreutvikle førstegangstjenesten i både form, innhold og ikke minst lengde. Vi må ta diskusjonen på hvilken tjeneste som skal være 12 måneder som i dag, hvor vi evt bruker 18 måneder, og minst like viktig, hvor kan vi ha 6 måneders førstegangstjeneste? Dette gjør Hæren selvfølgelig ikke alene, men vi vil være en sterk pådriver og bidragsyter.

Etablering av Hurtig Reaksjonsstyrke (HRS) Nord og økt bruk av 18 måneders tjeneste i kompetansekrevende stillinger, øker behovet for vervede, og begrenser tilgangen av mannskaper til vernepliktreserven. Flere må kalles inn til kortere tjeneste, for deretter å brukes i våre beredskapsavdelinger og Heimevernet.

Hærreserven er viktig for å opprettholde vår reaksjonsevne og operative utholdenhet. Personellet i Hærreserven er tidligere kontingenter fra de siste 3 årene. Det er Per, Ali og Kari, disponert inn i stilling som sanitetssoldat eller skytter, i kompani A, som de også gjorde tjeneste i under sin førstegangstjeneste.

For meg som GIH, illustrerer det faktum at Norge har operert i 12 år under varierende og krevende forhold i Afghanistan uten kjente brudd på krigens lover eller overtramp mot sivilbefolkningen, vernepliktens sanne kvaliteter. Det viser en profesjonalitet og holdningsstyrke blant norske soldater som bare er imponerende.

Det er min plan at Hærens avdelinger i fremtiden skal gå over til flerårige trening- og øvingsplaner, slik at avdelinger og deres respektive samvirkesystemer utvikler seg sammen over tid. Vi nullstiller ikke årlig, men repeterer kort bærende ferdigheter og beveger oss videre. Vi må knytte deler av Hærreserven til dette, slik at bærende kompetanse repeteres og den operative evnen og tilgjengeligheten økes i hele strukturen.

Ærede forsamling, jeg håper det har kommet tydelig frem at jeg har stor tro på dagens hær, den utviklingsretning som er lagt gjennom inneværende LTP, og ikke minst vernepliktens betydning for Hærens størrelse og kvalitet.

Et viktig spørsmål for meg i dag er, hvordan skal vi så sikre denne relevans og troverdighet også i fremtiden?

Relevant og fleksibel i fremtiden

En troverdig hær må være fleksibel og relevant for fremtidig bruk. Hvis ikke har den gått ut på dato.

Bruken av, og begrunnelsen for vår Hær og våre avdelinger, er og forblir et demokratisk ansvar. Det er de folkevalgte som bestemmer hva Forsvaret skal være.

Hvordan Hæren skal organiseres, utrustes og trenes er mitt ansvar. Det er mitt ansvar å sørge for at de folkevalgte har en troverdig hær de kan bruke i morgen.

En effektiv og troverdig Hær er fleksibel og løser alle pålagte oppgaver. Dette fordrer en bredde i kapasiteter, og bredden orkestreres i dag og i fremtiden av en brigadeledelse.

Brigade Nord er hjørnesteinen i forsvaret av landterritoriet. Den er på linje med kampfly og fregatter en kapasitet vi ikke kan være foruten. En hær i Norge mindre enn en brigade, er i mine øyne ikke en hær, men en milits. Brigaden er det laveste nivå som kan slå en motstander og ta tilbake tapt terreng, kritisk masse om dere vil.

Hærens videre utvikling skal finansieres gjennom bevilgninger og interneffektivisering. Gjennom Hærens siste omstilling i høst for å frigjøre ressurser til LTP målsettinger, er Hæren blitt svært slank innen EBA og personell. Noen vil kanskje si svært tynn, på grensen til mager – jeg velger å si senete.

For å nå LTP målene må vi bli enda flinkere til å identifisere og ta ut gevinst. Bla gjennom å trene og øve smartere, det være seg med økt simulatorbruk, tilpasse materiell i daglig bruk til daglig behov, og omlegging av måten vi gjennomfører kurs på. I dag er det substans bak våre avdelingstegn i hærens organisasjonskart. For å beholde solide avdelinger og systembredde fremover, må vi prioritere ressursene enda strengere dit de gir størst effekt.

Bevisst bruk av smartere innsatsfaktorer som kortholdsammunisjon fremfor skarp ammunisjon er ikke bare billigere, men gir muligheten for avanserte skyteøvelser på de skyte- og øvingsfeltene vi allerede har. Det betyr at vi må fremskaffe smartere løsninger tidlig i materiellprosjektene. Simulatorer bør kanskje komme først og ikke sist, slik at konvertering og opptrening kan skje med laser fremfor granater.

Ny teknologi og operative konsepter som NbF fokuserer på økt operativ evne, mens vi i realiteten allerede er tvunget til å se på hvordan vi kan gjøre tingene våre billigere. Det er et paradoks, og det må være et felles ansvar å sørge for at vi i fremtiden kan være soldater og ikke kremmere.

Hærens evne til å føre kommando på taktisk nivå betinger en brigadekommando som daglig utøver taktisk ledelse på vegne av styrkeprodusent eller operativ sjef.

Det er gjennom en operativ og aktiv brigadestruktur at Hæren gir våre offiserer realkompetanse i landmakt og hæroperasjoner, som grunnlag for videre tjeneste på fellesoperativt nivå i Norge, eller ved allierte staber.

Brigadekommandoen er også det laveste nivå for utnyttelse og synergi med de fellesoperative ressurser som flystøtte og maritim støtte. Det er også i en brigaderamme at våre bataljonssamvirkesystemer med kjerne i de tre manøverbataljonene oppnår tilstrekkelig fleksibilitet og utholdenhet.

Det gleder meg at betydningen av brigaden er tydeliggjort i Stortingsproposisjon og iverksettingsbrev for langtidsperioden. Brigaden tilføres her nytt materiell og viktige årsverk i en størrelsesorden som det er lenge siden vi har sett.

Til tross for min entusiasme for, og tro på Hærens pågående utvikling, skal jeg ikke legge skjul på at veien videre er ressursmessig krevende. Kravene til interneffektivisering er beintøffe. Slik jeg ser situasjonen nå, er utfordringene ikke uoverkommelige, men det krever at vi lykkes med å drifte smartere, slik at våre ressurser i størst mulig grad kan nyttes til trening og øving. Trening og øving må gjøres rimeligere, med like god eller høyere kvalitet.

Oppsummert; den fremtidsrettede Hæren har en stående brigade, med en robust brigadekommando, og med systembredde til å kunne gjennomføre fullspektrum operasjoner også i 2035.

Mangfold

En relevant og fleksibel hær er også en hær med stort mangfold.

Hæren har i likhet med Forsvaret arbeidet over flere år med å rekruttere og beholde flere kvinner. Flere kvinner er i seg selv et mål fordi det gir oss muligheten til å være relevant i flere situasjoner og kulturer, samtidig som det gir oss et bedre grunnlag for å rekruttere de beste soldatene. Personlig er jeg og overbevist om at heterogene avdelinger er bedre oppdrags- og problemløsere enn homogene.

Dagens og fremtidens Hær er sammensatt og spesialisert, med krav til fleksibilitet både nasjonalt og internasjonalt. Det gir et rom og behov for en lang rekke forskjellige mennesketyper, uavhengig av kjønn, kultur, religion og legning. Det er derfor i Hærens interesse å kunne rekruttere bredt i befolkningen som helhet.

Det betyr flere sivile i stillinger, hvor sivile gjør en minst like god som en militær ansatt. Det betyr at vi må satse mer på alle typer kompetanse, herunder rekruttere bedre, og anvende tilgjengelig personell smartere og mer fleksibelt.

Fremtidens hæravdelinger vil operere i en annen form for mangfold: sammen med andre flernasjonale styrker. Interoperabilitet blir derfor viktigere. Norge sammen med Russland er de eneste kjente land i Vesten med reell vekst i forsvarsbudsjettene. Våre allierte har alle reduksjoner, enkelte til dels store reduksjoner. Av denne grunn tror jeg fremtidens internasjonale oppdrag av rent økonomiske årsaker, i større grad enn tidligere vil bli flernasjonale.

Dette vil kreve økt samøving med våre foretrukne partnere. Tilsvarende vil likhet i type materiell, prosedyrer og evne til nettverksbasert samhandling, bli stadig viktigere. Særnorske løsninger og standarder vil vanskeliggjøre flernasjonal innsats. Derfor er det viktig at Hærens fornying ikke bare muliggjør evne til, men faktisk øker vår evne til interoperabilitet.

Spesialistordning

Interoperabilitet er også viktig i personelldimensjonen. Fornying av kompetansestrukturen med innføring av et NATO kompatibelt spesialistkorps vil ikke bare øke vår interoperabilitet, men jeg vil si det så sterkt at det er å anse som en nødvendig forutsetning for at Hæren skal nå sine mål.

Flere av mine forgjengere har arbeidet iherdig for en slik ordning, og jeg konstaterer med glede at ny regjering har dette i sin plattform. Forsvaret og Hæren er svært kompetansekrevende organisasjoner. Vi trenger både ”mastere” og ”mestere.” Det pågående arbeidet i FD, med ny befalsordning, som ivaretar hensynet til masteren og mesteren, er i aller høyeste grad fremtidsrettet.

Hæren har tidligere satt merkelappen spesialist på dette befalet som ønsker å være en utøver av militærmakt med et ”mesterbrev” innenfor sitt fagfelt. OR-tilpasset befalsordning (som det heter på NATO språket), skaper et høyst påkrevet handlingsrom for å beholde tyngre kompetanse på lavere nivå i Hæren. Spesialister er befal som er yrkestilsatt i et eget fagrettet karrieresystem. Spesialistene representerer dybde- og fagkompetanse og skal bidra til kontinuitet gjennom lang tjenestetid ved avdeling på lavt nivå.

Realistisk trening innebærer en økt risiko. Mesteren på bakken er en garantist for at slik trening kan gjennomføres, og derigjennom øke soldatenes og avdelingens operative evne. Spesialistbefalet skaper således rom for realistisk trening på en troverdig og ikke minst sikker måte.

Kombinasjonen av ”mastere” og ”mestere” vil gi Hæren bedre avdelinger med høyere ferdighetsnivå, mindre ulykker og til en lavere kostnad.

Innføring av en spesialistbefalsordning i Hæren er for meg det viktigste målet på min vakt.

Fra personelldimensjonen vil jeg nå bevege meg til hardware dimensjonen.

Materiell

Hæren står overfor den største fornyingen av sitt hovedmateriell siden Marshall-hjelpen. Selv om vi er soldater i bunn, opererer våre mannskaper og befal teknologiske plattformer som i kompleksitet ligner mer og mer på moderne jagerfly og fregatter.

I årene fremover mottar vi materiell for over 20 milliarder kroner, fordelt på omkring 160 aktive materiellprosjekter. Jeg vil i kveld trekke frem noen få prosjekter, og hvordan de fornyer vår operative evne.

Hærens nye kampvogner (CV90) blir like mye en sensor og informasjonsbærer som de blir et stridskjøretøy. Gjennom nettverksbaserte systemer økes andelen sensorer og effektorer betraktelig. Vår evne til å dele og bruke den økte informasjonsmengden blir avgjørende.

Hovedkampsystemet med nye stridsvogner, nye tyngre støttevogner og fornying av alle sider ved vårt artilleri, gir Hæren en helhetlig og balansert fornying i hele systembredden.

Kampluftvern vil tilføre brigaden og landmakten en ny og helt nødvendig kapasitet, og samtidig direkte bidra til økt operativ evne og styrkebeskyttelse. Jeg vil benytte anledningen til å takke generalinspektøren for Luftforsvaret for det gode samarbeidet vi har på luftvernsiden.

Ubemannede, ubevæpnede droner er en annen side hvor Hæren og Luftforsvaret sammen må finne de gode løsningene, som setter oss i stand til å skape bedre situasjonsforståelse og evne til å løse oppdrag i en landtaktisk eller fellesoperativ ramme. Tilsvarende bør vi også i tiden fremover se på mulighetene for å implementere en mer robust taktisk transporthelikopter kapasitet til støtte for Landmakten. Dette foreligger ikke i eksisterende planer, men jeg mener tiden er moden for å tørre å diskutere dette.

Den enkelte soldat er også et system i seg selv. Moderne bekledning, beskyttelse, ildkraft og kommunikasjon, gjør den enkelte av oss til et system på lik linje med kampvogner og andre. Det er en hårfin balanse mellom teknologisk nyvinning og praktisk nytte på dette området. Vi står overfor mange av de samme problemstillingene som ellers: hvor mye vekt kan vi tillate, hvilke systemer arbeider godt sammen og motsatt.

Den norske soldat har utstyr i verdensklasse, det være seg bekledning, bevæpning eller beskyttelse.

Det er samtidig viktig å minne hverandre om at moderne høyteknologi også medfører økt sårbarhet.

Den relevante og fleksible Hæren er høyteknologisk digitalt konfigurert, med evne til å gjennomføre operasjoner analogt. Moderne militær og sivil teknologi skaper fantastiske muligheter for samhandling og effekt. Samtidig skaper den en fallgruve: evnen til å utnytte ny teknologi effektivt må ikke skje på bekostning av evnen til å operere når teknologien ikke virker. Bruk av kalk, fettstift, kart og kompass må fortsatt beherskes, selv om teknologien stort sett har gjort dem overflødige.

Som oberst i HST i 2004 var jeg med å kjempe innbitt for Hærens viktige materiellprosjekt, senere også som STSJ i 2007. Jeg var ved ingen av tidspunktene sikker på at vi skulle lykkes. Det er derfor med stor glede jeg i dag konstaterer at alle de for Hæren viktige materiellfornyingsprosjekter er i ferd med å bli realisert i innen 2020.

Avslutning

Jeg har i det forutgående prøvd å beskrive status, fokus og retning for Hæren etter 12 år i Afghanistan. Bestillingen fra OMS var; GIHs visjon for Hæren. For i det minste å svare på noe av bestillingen vil jeg avslutte kveldens foredrag med at:

Min visjon for Hæren er ganske enkel. Det er en hær som har troverdighet hver eneste dag. Troverdighet i form av kompetent personell, tidsriktig materiell og samtrente avdelinger med god reaksjonsevne. Troverdighet i form av at vi leverer når vi blir bedt om innsats. Troverdighet ved at den enkelte hærsoldat bærer, ikke bare sin uniform med stolthet, men også Hærens verdier på en trygg og god måte.

Det er en relevant hær som til enhver tid har kapasitet og evne til å yte innsats innenfor et bredt spekter. Relevant og interoperabel med allierte og flernasjonale styrkebidrag. Relevant og samøvet med fellesoperative kapasiteter. Relevant og samtrent med sentrale myndigheter, institusjoner og etater. Relevant i forhold til gjeldende og sannsynlig trussel (=Brigade med full systembredde).

Men uansett hvor mye teknologi, avstandslevering og fjernstyring vi tilsetter, så er strid, konflikt og krig alltid et spørsmål om intim sosial interaksjon mellom mennesker. For Norge er det soldatene i Hæren som er den viktigste og mobile delen av denne sosiale aktiviteten, og det er deres evne og vilje til å forsvare landet som utgjør kjernen i vårt landmilitære forsvar.

Hæren er mennesker. Ansvarsbevisste og holdningssterke soldater, med evne til strid og vilje til seier, og med mot til å gjøre det som er rett.

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 30. november 2009

Ved

Kersti Larsdotter
Forsker ved Gøteborgs Universitet

Les mer om Kersti her: forsvaret.no  


Militära interventioner och framgång i inbördeskrig

 

Ärade församling.

Kersti Larsdotter Forsker ved Gøteborgs Universitet. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jag vill börja med att tacka Oslo Militære Samfund för att jag har fått möjligheten att presentera delar av min pågående forskning för er här i kväll. Jag tänkte tala om militära interventioner och framgång i inbördeskrig.

 

Olika former av militära interventioner i inbördeskrig är idag en vanlig företeelse. Men vad innebär dessa interventioner? Hur anses interventionerna kunna bidra till fred och säkerhet? Och vet vi verkligen när fred och framgång är uppnått? Jag tänkte använda kvällens föreläsning till att problematisera dessa tre aspekter av militära interventioner och framgång i inbördeskrig.

 

Jag har delat in min föreläsning i tre delar. Jag tänkte börja med en diskussion kring fredsoperationer och upprorsbekämpning. Dessa former av militära interventioner är ofta tydligt skiljda åt, både i vetenskapliga teorier och i den politiska debatten. I t.ex. Norge, Sverige och Tyskland har det tydligt framkommit i debatten att dessa staters engagemang i Afghanistan handlar om fredsfrämjande verksamhet och inte om upprorsbekämpning. Men i praktiken är detta inte lika enkelt, vilket vi kommer att se när det gäller det internationella militära engagemanget i Afghanistan. Därefter tänkte jag gå närmare in på olika sätt som fredsoperationer och upprorsbekämpning anses bidra till fred i inbördeskrig, t.ex. genom att öka förtroendet mellan de stridande parterna, genom att vinna lokalbefolkningens stöd eller genom att oskadliggöra den icke-statliga aktören, d.v.s. rebellerna. Även här kommer jag att exemplifiera de teoretiska resonemangen med de militära operationerna i Afghanistan. Slutligen tänkte jag presentera olika sätt att definiera och förstå fred och framgång i dessa operationer. Beroende på vilket sätt man värderar utfallet kan det internationella engagemanget i Afghanistan både ses som ett misslyckande och som en framgång.

 

 

Militära interventioner i inbördeskrig

Eftersom det ofta finns en tydlig uppdelning i debatten mellan å ena sidan fredsoperationer och å andra sidan upprorsbekämpning kommer jag i den här första delen av föredraget diskutera skillnader och likheter mellan dessa två sorters operationer. Den ofta framhållna distinkta uppdelningen är dock, som vi ska se, inte alldeles självklar.

 

Fredsoperationer, ibland kallade fredsfrämjande operationer, är ett samlingsnamn på olika sorters operationer, t.ex. fredsbevarande och fredsframtvingande operationer. Målet med dessa operationer är att skapa fred och säkerhet. Utöver detta finns det olika uppfattningar om vad som är den gemensamma nämnaren för dessa operationer. Det mest vanliga argumentet är att dessa operationer är opartiska, d.v.s. att operationen inte stödjer någon av parterna i konflikten. Den primära skillnaden mellan fredsbevarande operationer och fredsframtvingande operationer är att fredsbevarande operationer endast etableras efter att de stridande parterna har gett sitt samtycke (consent) till operationen. Vidare är de militära förbandens möjlighet att använda fysiskt våld vanligen begränsat till självförsvar. Denna typ av förband är därför ofta endast lätt beväpnade.

 

I fredsframtvingande operationer har de stridande parterna inte alltid har gett sitt samtycke till operationen och risken för våld är därför är högre än i fredsbevarande operationer. Här finns också ett större utrymme för de militära förbanden att använda våld eftersom de förväntas genomdriva målet för operationen med alla tänkbara medel, oavsett parternas vilja. Denna typ av förband är därför ofta mer robusta än förbanden i fredsbevarande operationer.

 

Upprorsbekämpning (counterinsurgency) är däremot en benämning på operationer där målet är att bekämpa ett uppror mot statsmakten. Upprorsbekämpning genomförs primärt av den angripna staten. Det är dock vanligt med externt stöd, vilket är den aspekt som är viktig för min diskussion här. Militära interventioner inom ramen för upprorsbekämpning genomförs således för att stödja den angripna staten. Vidare har rebellerna inte gett sitt samtycke till interventionen och våldsnivån är vanligtvis högre i denna sorts operationer än i fredsoperationer, särskilt jämfört med fredsbevarande operationer. Detta beror delvis på att operationerna inte har samtycke från rebellernas sida men också på att upprorsbekämpning ofta inkluderar mer offensiva operationer. Vissa menar till och med att upprorsbekämpningens särdrag är att genomföra offensiva operationer mot rebellerna.

 

Den stora skillnaden mellan fredsoperationer och upprorsbekämpning utifrån detta resonemang är således att i det första fallet är de militära förbanden opartiska och i det andra fallet partiska, då de stödjer den statliga aktören i konflikten. Dessutom anses målet för en fredsoperation vara fred och säkerhet medan målet med upprorsbekämpning primärt anses vara att bekämpa en av parterna i konflikten, oavsett om detta leder till fred eller inte. Detta anses ofta utgöra en tillräcklig grund för att aldrig sammanblanda teorier om och genomförande av fredsoperationer och upprorsbekämpning.

 

Men även om fredsoperationer och upprorsbekämpning skiljer sig åt när det gäller just dessa aspekter är de ofta lika när det gäller vilka uppgifter som anses viktiga inom ramen för operationen. I både fredsoperationer och upprorsbekämpning genomförs t.ex. ofta samma sorters militära uppgifter och både bistånd och politiska reformer anses viktiga. Skillnaden mellan fredsoperationer och upprorsbekämpning är dessutom inte alltid klar i praktiken, vilket är tydligt i fallet Afghanistan.

 

Det militära internationella engagemanget i Afghanistan utgörs av två olika operationer, dels Operation Enduring Freedom (OEF) vilken från början bestod av en koalition mellan USA och Storbritannien, dels International Security Assistance Force (ISAF) vilken från början vara auktoriserad av FNs säkerhetsråd.

 

Den 7 oktober 2001 angrep USA och Storbritannien talibanska och al-Qaeda-mål i Afghanistan. Detta var ett svar på al-Qaedas attacker mot World Trade Center i New York den 11 september 2001. USA och Storbritannien åberopade artikel 51 i FN-stadgan som stöd för sitt angrepp, d.v.s. de ansåg att de handlade i självförsvar. Detta var startskottet för det så kallade Global War on Terrorism. Fokus för angreppet var al-Qaedas träningsläger och den talibanska regimens militära installationer i Afghanistan. Den första delen av operationen dominerades av en bombkampanj, men redan i den inledande delen av operationen användes specialförband vilka stöttade olika anti-talibanska grupper i landet. I december samma år hade talibanerna fördrivits från makten och OEF fokuserade sina insatser på att bekämpa de kvarvarande grupperna av talibanska och al-Qaeda-krigare. OEFs del av det internationella militära engagemanget i Afghanistan har allmänt ansetts bestå av upprorsbekämpning och operationen är tydligt partisk.

 

Under OEFs inledande operationer förhandlade FN med ledarna för de största grupperna i Afghanistan och den 5 december slöts ett avtal som innebar att en inhemsk interim-regering skulle ta över ansvaret för Afghanistan från och med den 22 december (det så kallade Bonn-avtalet). Den 20 december auktoriserade FNs säkerhetsråd en militär operation genom resolution 1386, ISAF. Till en början var ISAF begränsad till områdena runt Kabul, men i december 2003 påbörjades en expansion som inkluderade hela Afghanistan. Denna del av operationen har ofta setts som en fredsoperation. Enligt t.ex. den svenska regeringens benämning är ISAF en fredsfrämjande insats. Detta är kanske inte så konstigt eftersom operationen syftar till att skapa fred och säkerhet i Afghanistan, vilket stämmer väl överrens med delar av definitionen på fredsoperationer.

 

Men enligt det ursprungliga mandatet från FNs säkerhetsråd är ISAFs uppgift att:

assist the Afghan Interim Authority in the maintenance of security in Kabul and its surrounding areas, so that the Afghan Interim Authority as well as personnel of the United Nations can operate in a secure environment.

 

Vidare framhålls vikten av att ISAF ska arbeta i nära samarbete med den Afghanska interimregeringen i implementeringen av sitt mandat. Detta innebär att ISAF ska stödja den statliga aktören i konflikten vilket i allra högsta grad gör dem partiska. Detta skulle enligt den rådande teoribildningen om fredsoperationer, men också FNs egen definition av fredsoperationer, innebära att ISAF inte kan klassificeras som en fredsoperation. På senare tid har även officiella förespråkare för ISAF påpekat att ISAF genomför upprorsbekämpning i Afghanistan även om detta inte var explicit uttryckt under ISAFs tidiga år.

 

Det är alltså inte helt enkelt att genom olika definitioner skilja mellan fredsoperationer och upprorsbekämpning. Men även om skiljelinjen inte är helt tydlig skiljer sig tänkandet kring dessa typer av operationer förvånansvärt mycket åt när det gäller hur de militära förbanden anses bidra till fred och säkerhet i inbördeskrig.

 

 

Militärt agerande i fredsoperationer och upprorsbekämpning

I denna andra del av föredraget tänkte jag gå närmare in på tre olika förhållningssätt till hur tredje parts militära förband anses kunna bidra till fred i inbördeskrig, nämligen genom att 1) påverka relationen mellan de stridande parterna, 2) påverka relationen mellan lokalbefolkningen och staten, samt 3) påverka den icke-statliga aktören i inbördeskrig. Jag kommer också att beskriva några olika sätt som de intervenerande förbanden i Afghanistan har genomfört sin verksamhet på.

 

Påverka relationen mellan de stridande parterna

I teorier om fredsoperationer anses de militära förbanden främst kunna bidra till fred i inbördes­krig genom att påverka relationen mellan de stridande parterna. Denna syn utgår från att inbördeskrig är ett resultat av att två eller fler parter i en konflikt har oförenliga mål vilka de är beredda att kämpa för med alla till buds stående medel, inklusive våld. Exempel på oförenliga mål kan vara att en part vill bryta sig loss från en stat medan den statliga parten inte tillåter detta, eller att parterna har olika syn på hur staten ska styras. Om parterna hittar en lösning som de alla kan enas om anses konflikten vara löst och fred ha uppnåtts.

 

Inom dessa teorier anses parterna även vara rationella aktörer vilka baserar sina handlingar på en kostnads­beräkning utifrån kostnader och intäkter. Om en parts kostnad för att använda våldsamma medel för att uppnå sitt mål är lägre än värdet på målet man vill uppnå så kommer man, enligt denna syn, att fortsätta kriget. Om kostnaderna däremot beräknas vara högre än värdet på målet man vill uppnå med hjälp av våldsamma medel, så kommer man sluta strida och börja samarbeta. Valet att starta ett krig och att fortsätta använda våld för att uppnå sina mål anses bland annat bero på vilka medel man har till sitt förfogande eller hur kostsamt kriget har varit, t.ex. gällande antalet förluster.

 

Utifrån dessa antaganden anses fredsoperationer i första hand vara viktiga för att hjälpa parterna att hitta en kompromisslösning som alla kan acceptera. Här anses de intervenerande förbanden kunna bidra på primärt två sätt. Dels anses de kunna öka kommunikationen mellan de stridande parterna, vilket anses leda till ökade möjligheter för parterna att hitta gemensamma intressen och minska risken för att missförstånd ska uppstå mellan dem. Dels anses förbanden kunna påverka kostnads­beräkningen för parterna så att samarbete och fred blir mer åtråvärt än fortsatt konflikt och därigenom öka incitamenten för parterna att hitta en gemensam lösning på konflikten.

 

Det finns många olika sätt som de intervenerande förbanden anses kunna öka fördelarna med fred på. De kan t.ex. höja de materiella fördelarna med fred, genom att föra med sig katastrofbistånd, skapa jobb åt lokalbefolkningen inom ramen för operationen – t.ex. chaufförer, översättare och vakter – och bygga upp statens infrastruktur. De kan också öka fördelarna med fred på ett mer indirekt sätt. Eftersom fredsoperationer vanligtvis är sanktionerade av FN och därigenom anses vara legitima av det internationella samfundet, kan de erbjuda legitimitet åt parterna i konflikten om de slutar strida. Att bli erkänd som en legitim part i en konflikt kan vara helt centralt för icke-statliga aktörer och därigenom utgöra ett starkt incitament för att sluta fred.

 

Fredsoperationer kan också öka kostnaderna för parterna att fortsätta en våldsam konflikt, framförallt genom att göra de stridande parternas angrepp mer kostsamma. När en fredsoperation är på plats måste parterna inte bara strida mot varandra, de måste även strida mot de intervenerande förbanden. Förbanden kan också öka kostnaderna för de stridande parterna genom att övervaka parternas förbandsförflyttningar, vilket gör överraskningsangrepp mer kostsamma, eller fungera som en utlösande faktor för etablering av en mer robust operation eller för att bistånd ska dras tillbaka om någon av parterna fortsätter använda våldsmedel.

 

Men ibland, även när parterna har kommit överrens och hittat en lösning som alla kan acceptera och fördelarna med samarbete och fred överstiger fördelarna med fortsatta stridigheter, så fortsätter parterna att strida. Detta anses bero på att parterna i inbördeskrig befinner sig i samma anarkiska strukturella situation som stater i det internationella systemet. Eftersom statens förmåga att beskydda sina medborgare har brutit samman när ett inbördeskrig uppstår måste de stridande parterna garantera sin egen fysiska säkerhet. En fredsprocess inkluderar dock avväpning och demobilisering av parternas förband. Detta leder till att parterna inte längre kan garantera sin egen säkerhet ifall den andra parten inte avväpnar och demobiliserar i samma takt.

 

I sådana situationer anses fredsoperationer i första hand kunna bidra till att öka förtroendet mellan de stridande parterna. Genom att övervaka implementeringen av fredsavtal och rapportera till alla parter när någon handlar i strid med avtalet kan parterna i större utsträckning sätta tilltro till varandra. På detta sätt kan närvaron av tredje part leda till att förtroendet mellan parterna ökar och därigenom att möjligheten för fred ökar. Detta liknar den funktion fredsoperationen har för att öka kostnaderna för fortsatt strid, men fokus är inte primärt att öka kostnaderna utan att öka förtroendet mellan parterna så att de vågar avväpna och demobilisera.

 

De intervenerande förbanden kan också utgöra en fysisk garant för de stridande parterna. Om någon part inte följer avtalet kan de intervenerande förbanden garantera att de inte kommer att kunna utnyttja sitt övertag genom att fysiskt hindra dem från att angripa sina motståndare. I denna funktion har tredje parts förband samma uppgifter som när de ska öka kostnaden för parterna att fortsätta väpnad konflikt, men fokus är återigen inte på att öka kostnaderna utan på att garantera parternas säkerhet så att förtroendet för varandra ökar.

 

Det som är gemensamt för alla dessa perspektiv på fredsoperationers funktion är alltså, återigen, att fokus är på relationen mellan de stridande parterna.

 

 

Påverka lokalbefolkningen

Men inbördeskrig består inte enbart av de stridande parterna. Oftast har stora delar av lokal­befolkningen inte tydligt tagit ställning för den ena eller den andra parten, och stödet till parterna kan variera över tid. Inom teorier om upprors­bekämpning ses stödet från lokalbefolkningen som en pågående process som är mycket viktig att påverka. Beroende på hur de olika parterna agerar kommer fler eller färre personer att stödja den ena eller den andra parten. Konflikter ses således som en ”tävling” mellan rebellerna och staten över lokalbefolkningens stöd och inte primärt som en konflikt mellan stridande parter. Utifrån denna syn på inbördeskrig anses de intervenerande förbandens primära uppgift vara att få anhängare till rebellerna att bli neutrala och att få de som är neutrala att börja stödja staten. Det finns i princip två olika förhållningssätt till hur detta ska gå till, dels genom att vinna lokalbefolkningens förtroende (hearts and minds), dels genom att använda tvångsmakt (coercion).

 

Enligt det första förhållningssättet måste de intervenerande förbanden vinna lokalbefolkningens förtroende, deras ”hearts and minds” för att få deras stöd. Detta kan uppnås genom att förbanden motverkar orsakerna till upproret. Inbördeskrig anses primärt ha sin grund i statens oförmåga att tillgodose lokal­befolkningen grundläggande behov, så som mat och husrum. Därigenom kan icke-statliga grupper utveckla lockande alternativ till staten och en väpnad konflikt kan uppstå om makten att styra befolkningen. Genom att de intervenerande förbanden hjälper staten att erbjuda lokalbefolkningen ökade materiella tillgångar anses lokalbefolkningens förtroende för staten återigen öka och deras stöd flyttas från rebellerna tillbaka till staten.

 

Enligt det andra förhållningssättet så kan lokalbefolkningens stöd snarare erhållas genom en kombination av positiva incitament och tvångsmakt. Lokalbefolkningen anses i detta fall inte behöva ha förtroende för statens förmåga för att stödja dem, utan det viktiga är hur de väljer att agera, för eller emot staten. De anses göra en rationell kostnadsberäkning utifrån kostnader och intäkter, precis som de stridande parterna anses göra en rationell kostnadsberäkning i fredsoperationer. Om lokalbefolkningen anser att de tjänar på att stödja rebellerna kommer de att stödja dem. Om de anser att staten kan erbjuda mer än rebellerna kommer de att stödja staten. Men enligt denna syn kommer de även att stödja staten ifall det kostar mer att stödja rebellerna än att stödja staten. Detta öppnar för användning av tvångsmakt. Genom att straffa de som stödjer rebellerna tillräckligt hårt anser man kunna vinna deras stöd. Kostnaden blir helt enkelt för stor för att inte stödja staten.

 

 

Påverka rebellerna

Ett sista sätt att förhålla sig till inbördeskrig är att se det som ”vanlig krigföring”. Målet blir då att oskadliggöra sin motpart, dvs. rebellerna. Detta är ett vanligt synsätt inom upprors­bekämpning, men det kan också appliceras på så kallade spoilers i fredsoperationer (alltså grupper som lämnar fredsförhandlingar och med våldsamma medel försöker få förhandlingarna att haverera). Fokus hamnar då på den militära förmågan att besegra sin motpart. Tre faktorer anses viktiga för att kunna uppnå detta i inbördeskrig.

 

För det första anses underrättelser vara mycket viktiga. Om man inte hittar sin motpart kan man heller inte oskadliggöra den. En mängd olika tekniker kan användas, alltifrån olika former av tvingande tekniker, som t.ex. tortyr, till tekniker där lokalbefolkningen själva väljer att vidarebefordra information till de intervenerande förbanden. Olika former av tekniska hjälpmedel kan också användas, som t.ex. avlyssning och flygspaning.

 

För det andra anses det viktigt att separera rebellerna från lokalbefolkningen. Eftersom rebellerna enligt denna syn är beroende av lokalbefolkningen för bl.a. mat, skydd och underrättelser anses en separation leda till stora problem för rebellerna. Det finns flera olika sätt som de intervenerande förbanden anses kunna uppnå detta, t.ex. genom att kontrollera befolkningen genom undantagstillstånd, tvångsförflyttning till säkra byar (så kallad villagization) och internering, och genom att begränsa rebellernas möjlighet att förflytta sig genom t.ex. fotpatruller, posteringar och krypskyttar.

 

För det tredje anses det viktigt att förstöra rebellernas tillgångar, t.ex. genom att förstöra deras matförråd, möjlighet att gömma sig i naturen och tillförsel av vapen och ammunition. Detta kan primärt uppnås med bombningar eller så kallade search and destroy-operationer. Extern tillförsel av resurser kan t.ex. förhindras genom övervakning av gränser och olika former av fysiska barriärer.

 

 

Militärt agerande på taktisk nivå

Så uppenbarligen finns det en del skillnader i vilken funktion fredsoperationer och upprorsbekämpning anses ha för att skapa fred i inbördeskrig. På den taktiska nivån, i själva genomförandet av operationerna, är det dock många saker som är lika oavsett huruvida målet är att skapa förtroende mellan de stridande parterna eller om det är för att få lokalbefolkningen att stödja staten. I båda former av operationer existerar en svår balansgång mellan att å ena sidan inte använda för mycket våld eller hot om våld och å andra sidan vara robust nog för att kunna skapa säkerhet.

 

Vikten av att de intervenerande förbanden använder så lite våld och hot om våld som möjligt är kanske störst för fredsoperationer där förbanden ska bidra till ökad kommunikation mellan parterna samt öka förtroendet mellan parterna genom att övervaka deras efterlevnad av överenskomna fredsavtal. För att våga lita på förbanden är det i båda dessa fall viktigt att parterna upplever de intervenerande förbanden som opartiska. När förband använder våld och hot om våld upplevs de ofta som mer partiska, särskilt av dem som blir utsatta för förbandens agerande.

 

Men att begränsa användningen av våld och hot om våld är också viktigt för både fredsoperationer som har avsikten att öka fördelarna med fred och i upprorsbekämpning med syfte att vinna lokalbefolkningens förtroende och stöd. I båda dessa fall kan förbanden erbjuda ekonomiska incitament för att uppnå sina syften. Om förbanden använder sig av våld eller hot om våld i dessa situationer riskerar de att minska fördelarna med fred för de stridande parterna och förlora stödet från lokalbefolkningen. Även i upprorsbekämpning med fokus på att besegra rebellerna kan användningen av så lite våld som möjligt vara mycket viktig. I detta fall anses begränsad våldsanvändning av de intervenerande förbanden kunna leda till att lokalbefolkningen erbjuder information om rebellerna och låter bli att försörja rebellerna med mat, husrum, vapen och information.

 

Mer robusta förband med förmåga att genomföra offensiva operationer är också viktigt i både fredsoperationer och upprorsbekämpning. I fredsoperationer med fokus på att öka kostnaderna för fortsatt strid krävs förband som är tillräckligt robusta för att kunna erbjuda motstånd ifall parterna väljer att fortsätta strida. Det är också viktigt för fredsoperationer som syftar till att öka förtroendet mellan parterna, då de måste kunna försäkra parterna säkerhet om de avväpnar och demobiliserar sina förband. I upprorsbekämpning är förmågan till våldsanvändning viktig på flera sätt, kanske framför allt för att kunna separera rebellerna från lokalbefolkningen och för att kunna förstöra deras tillgångar.

 

 

Afghanistan

Denna balans mellan frånvaron av våld å ena sidan och användning av våld och hot om våld å den andra sidan ser olika ut i olika delar av Afghanistan. I de norra delarna av Afghanistan är våldsnivån lägre än i de södra och östra delarna och fram tills nyligen har verksamheten där mer liknat fredsfrämjande verksamhet än upprorsbekämpning. I de södra och östra delarna av Afghanistan har verksamheten dominerats av åtgärder som mer liknar upprorsbekämpning. Eftersom min avhandling främst behandlar tidsspannet mellan 2004 och 2006 ligger det till grund för min beskrivning av genomförandet i denna del.

 

I norra delen av Afghanistan genomfördes under denna tid operationer främst genom olika former av patruller. Målet var främst att skapa kontakt med lokala makthavare och urskilja områden som kunde vara problematiska. I det nordvästra området hade PRT Mazar-e Sharif ansvar för fyra provinser. PRT bestod av ca 100 soldater. Till största del genomfördes patruller med 6-8 personer i 2 oskyddade fordon. De hade varken mycket beväpning eller mycket skydd. I det nordöstra området hade PRT Kunduz ansvar för två provinser. PRT bestod av ca 400 soldater. Patrullerna var något större än i det nordvästra området och bestod ofta av mellan 20-30 personer i upp till 10 fordon. De hade alltid med sig en bepansrad ambulans i sina patruller och hade i allmänhet både mer vapen och mer skydd.

 

I de södra och östra delarna av Afghanistan var våldsnivån mycket högre och verksamheten var i mycket större utsträckning överensstämmande med upprorsbekämpning. Målet för verksamheten var att å ena sidan bekämpa talibanerna i området och å andra sidan försöka vinna lokalbefolkningens stöd. I det östra området, vilket inkluderade 10 provinser, fanns 8 PRT, ca 5000 soldater och två brigader afghanska soldater. Både de intervenerande förbanden och afghanska soldaterna genomförde olika former av offensiva operationer för att bekämpa talibanerna. Till skillnad från förbanden i de norra områdena använde dessa förband vanligen bepansrade stridsfordon och tyngre beväpning.

 

 

Utfall i fredsoperationer och upprorsbekämpning

Nu är jag framme vid den sista delen av mitt föredrag. För att veta vilken sorts militärt agerande som leder till framgång i fredsoperationer och upprorsbekämpning måste man ju också veta hur man ska mäta utfallet. Precis som det finns många olika uppfattningar om hur man bäst uppnår fred, finns det många olika uppfattningar om vad fred egentligen innebär, och vad man egentligen kan uppnå med hjälp av militära interventioner i inbördeskrig. I denna del tänkte jag kort diskutera tre olika sätt man kan mäta fred och framgång på: maximalistiska eller minimalistiska definitioner, absoluta eller relativa definitioner samt huruvida det är hela eller delar av konflikten som är av intresse.

 

Maximalistisk eller minimalistisk definition

Olika definitioner av fred och framgång kan delas in i en skala från maximalistiska till minimalistiska definitioner. I ena änden finns maximalistiska definitioner som t.ex. inkluderar en lösning av den underliggande konflikten och ekonomisk och social rättvisa. För att fred ska anses vara uppnådd måste t.ex. den underliggande konflikten vara löst, ekonomisk och social rättvisa måste existera och mänskliga rättigheter efterföljas. Fördelen med att definiera fred på detta sätt är att fler värden än bara frånvaron av krig ligger till grund för definitionen. Nackdelen är dock att de flesta fredsoperationer utifrån denna typ av definitioner är misslyckade. Användningen av denna sorts definitioner kan i värsta fall leda till att fredsoperationer inte längre anses vara meningsfulla redskap för att uppnå fred.

 

När det gäller konflikten i Afghanistan är det tydligt att fred ännu inte har uppnåtts utifrån denna sorts definition. Utöver att Afghanistan fortfarande är ett av världens fattigaste länder så råder stora politiska och ekonomiska skillnader mellan delar av befolkningen, korruptionen är utbredd och alla delar av befolkningen har varken samma möjligheter eller rättigheter. T.ex. förbjuds fortfarande flickor i stora delar av landet att gå i skolan.

 

I den andra änden av skalan finns minimalistiska definitioner, vilka ofta utgår från frånvaron av fysiskt våld. Det kan handla om att konflikten inte har spridit sig till nya områden eller att våldet har upphört mellan de stridande parterna. Utifrån denna typ av definitioner är det lättare att hitta framgångsrika exempel på fredsoperationer. Problemet är dock att även om det inte längre existerar något fysiskt våld så kan andra former av förtryck fortfarande vara närvarande.

 

När det gäller konflikten i Afghanistan är det även med minimalistiska definitioner tydligt att fred ännu inte har uppnåtts. Enligt t.ex. Brookings rapport Afghanistan Index så är våldet fortfarande utbrett i Afghanistan, både mellan de olika parternas förband och mot lokalbefolkningen. Under 2008 uppgick t.ex. antalet dödade afghanska civila som ett resultat av direkt strid mellan de stridande parterna till över 2000 personer, och redan i oktober 2009 var antalet dödade afghaner uppe i nästan 2000 personer. Dessutom har konflikten spridit sig utanför Afghanistan och idag är även gränstrakterna i Pakistan en del av i konflikten.

 

Mellan dessa två ytterpunkter på skalan finns ett antal olika sätt att definiera fred och framgång i fredsoperationer och upprorsbekämpning. Uppfyllande av fredsoperationens mandat är ett vanligt sätt att definiera utfallet på. När mandatet är uppfyllt kan fredsoperationen anses vara framgångsrik. Men dagens mandat är ofta mycket omfattande, och många gånger hamnar de långt ut på den maximalistiska sidan av skalan. Mandaten är dessutom ofta politiska och sällan tillräckligt precisa i sina beskrivningar för att tydlig kunna särskilja när fred eller framgång har uppnåtts. Mandaten har även en tendens att förändras över tid, vilket gör det svårt att avgöra vad som ska uppnås för att de ska anses vara uppfyllda.

 

Detta är tydligt utifrån mandatet för ISAF-missionen i Afghanistan. I det första mandatet var ISAFs uppgift att hjälpa den afghanska staten att skapa säkerhet så att andra aktörer kunde bygga upp landet igen. I senare mandat inkluderas både avväpning och demobilisering, stöd till narkotikabekämpning, stöd till uppbyggnad av den afghanska militären, polisen och rättsväsendet, samt stöd till implementeringen av Afghan National Development Strategy, en strategi med målet att återuppbygga hela det afghanska samhället.

 

Ett annat mellanliggande sätt att definiera utfallet på kan vara att fokusera på flera olika saker inom den maximalistiska-minimalistiska skalan, t.ex. 1) faktorer fokuserade på säkerhet, inklusive avväpning och demobilisering av parternas soldater och uppbyggnad av lokala säkerhetsstrukturer, 2) olika faktorer relaterade till infrastruktur, t.ex. vägar, el och telefon, samt 3) olika faktorer fokuserade på återuppbyggnad av samhället, som t.ex. skolor och sjukhus. Fördelen med detta sätt att mäta fred och framgång på är att man fångar fler aspekter än enbart fysisk säkerhet. Nackdelen är dock att genom att använda olika mått kan man hamna i en situation där vissa saker är uppfyllda men inte andra vilket kan göra det oklart när fred kan sägas vara uppnådd.

 

Beroende på vilka faktorer man inkluderar i detta sätt att mäta utfall på kan Afghanistan sägas vara en framgång. Många faktorer är inte uppnådda. Antalet inhemska militära och polisiära förband har ännu inte uppnått det antal som anses behövas för att den afghanska staten ska kunna garantera säkerhet på egen hand. Stora delar av Afghanistan har fortfarande varken vägar, vatten eller el och en stor del av befolkningen har mycket långt till sjukhus och skolor. Men några faktorer kan anses vara uppfyllda. T.ex. kan avväpning och demobilisering av förband i viss mån anses ha uppnåtts. Redan 2006 ansågs de förband som tillhörde den före detta afghanska staten (Afghan Military Forces) ha lämnat in sina sista vapen och genomgått demobilisering. Avväpningen och demobiliseringen av icke-statliga grupper pågår dock fortfarande.

 

Sammantaget ser det således ganska dystert ut för Afghanistan utifrån dessa sätt att definiera fred och framgång. Men oavsett vilka faktorer man väljer att titta på så kan man också välja mellan absoluta tal, d.v.s. det som jag hitintills har använt, och relativa tal.

 

Absolut eller relativt

Även om utfallet oftast mäts utifrån huruvida man faktiskt har uppnått den definition på fred som man har valt kan relativa definitioner vara viktiga för både teori och praktik. I relativa definitioner av fred och framgång är det själva förändringen som är av intresse. Genom att ha en relativ definition på fred och framgång kan man identifiera skillnader inom operationer som ännu inte uppnått fred. Samtliga definitioner ovan, från maximalistiska till minimalistiska definitioner, kan användas, även om det i de mest maximalistiska definitionerna kan vara svårare att identifiera skillnader än i de mer minimalistiska definitionerna. Det krävs i så fall tydliga indikatorer på vad som menas med t.ex. social och ekonomisk rättvisa.

 

Ifall vi applicerar denna form av mått på konflikten i Afghanistan så framkommer en delvis annan bild av det internationella militära engagemanget. Eftersom det kan vara svårare att urskilja förändringar i maximalistiska definitioner kommer jag här att fokusera på mer minimalistiska definitioner.

 

När det gäller begränsningen av våld är situationen i Afghanistan ett tydligt misslyckande även med en relativ definition. Enligt t.ex. Anthony Cordesman så har antalet attacker ökat från i genomsnitt 50 attacker per månad under 2003 till 566 attacker per månad 2008.

 

Ifall man istället tittar på ett antal mellanliggande faktorer så kan man dock se en förbättring inom flera områden. Vissa förbättringar kan skönjas inom faktorer relaterade till säkerhet. Enligt Brookings Afghanistan Index så har t.ex. de afghanska militära förbanden ökat från 6000 soldater 2003 till över 95 000 soldater 2009, samtidigt som deras förmåga att genomföra avancerade operationer också anses ha ökat. Inom faktorer relaterade till infrastruktur har t.ex. antal telefonanvändare ökat från ca 1 miljon 2002 till närmare 8 miljoner 2009. Och inom faktorer relaterade till återuppbyggnad av landet har vissa förbättringar skett. T.ex. har antal barn inskrivna vid skolor ökat från lite över 2 miljoner 2002 till närmare 6,5 miljoner 2009, och andelen utbildad personal på hälsokliniker har ökat med ca 70% mellan 2004 och 2006.

 

 

Hela eller delar av konflikten

Men dessa olika sätt att mäta utfall på kan problematiseras ytterligare. Fred och framgång mäts oftast utifrån en hel konflikt. Men detta är inte alltid relevant, särskilt inte när man använder sig av mer minimalistiska och relativa mått. Olika faktorer kan ju ha förändrats på olika sätt inom olika delar av en konflikt. T.ex. när det gäller lokalbefolkningens uppfattning om säkerhetssituationen så har andelen som anser att säkerhetsläget är bra eller väldigt bra ökat från 54% till 67% mellan 2006 och 2008 i de östra delarna av Afghanistan medan i de sydvästra delarna av Afghanistan så har denna andel minskat från 47% till 26% under samma tid.

 

Fördelen med att mäta fred och framgång på detta sätt är att man kan hitta variationer inom en konflikt. Detta är kanske särskilt viktigt om man vill veta hur en viss typ av militärt agerande påverkar möjligheten till fred och framgång, eftersom, vilket vi såg tidigare, det militära agerande ofta ser olika ut i olika delar av en konflikt.

 

Det verkar således som att det kan vara viktigt att närmare definiera vad man menar när man pratar om fred och framgång i fredsoperationer och upprorsbekämpning, eftersom utfallet kan variera beroende på vilken sorts definition man använder. Det är också viktigt att tydliggöra vilka aspekter man anser är viktiga för fred och framgång. Det är kanske inte alltid relevant att enbart fokusera på i vilken utsträckning våldnivån har minskat. Andra faktorer kanske är minst lika viktiga i utvärderingen av fredsoperationer och upprorsbekämpning. Det kan också vara viktigt att uppmärksamma om utvecklingen är olika i olika delar av en konflikt. Detta skulle t.ex. kunna indikera att olika former av militärt agerande påverkar utfallet olika inom ramen för en konflikt. Det skulle dock också kunna vara ett resultat av motpartens strategi.

 

 

Avslutning

I kvällens föredrag har jag försökt att problematisera militära interventioner i inbördeskrig. Jag har dels gått igenom problematiken att definiera en operation som tydlig fredsoperation eller upprorsbekämpning, detta är kanske särskilt tydligt när det gäller den FN-auktoriserade operationen i Afghanistan. Jag har också pekat på några olika sätt som fredsoperationer och upprorsbekämpning anses påverka möjligheten att uppnå fred och framgång i inbördeskrig; genom att påverka relationen mellan parterna, påverka lokalbefolkningen och genom att påverka rebellerna. Utifrån en mycket översiktlig genomgång av hur militära förband agerar i Afghanistan är det tydligt att genomförandet av militära operationer till stor del skiljer sig åt i olika delar av Afghanistan. Slutligen har jag gått in på olika sätt att definiera fred och framgång. Beroende på hur man väljer att definiera fred och framgång kan det internationella engagemanget i Afghanistan både ses som ett misslyckande och som en framgång.

 

Jag hoppas att jag genom detta har demonstrerat hur oerhört komplext detta ämne är och hur svårt det är att veta hur man ska handla. En djup förståelse för denna komplexitet och med denna en stor ödmjukhet inför uppgiften kan dock kanske bidra till en effektivare konflikthantering i framtiden.

 

Jag hoppas att ni har haft en trevlig kväll och jag tackar för er uppmärksamhet!

 

Frågor?

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. oktober 2009

Ved

Oberst Ole-Asbjørn Fauske
Sjef luftkrigsskolen.
(Norsk kontingentsjef i Afghanistan fra 26. januar til 5. august 2009)

Norsk Afghanistansatsing ved et veiskille:

Er det afghanske behov eller andre forhold som er styrende for norsk innsats i Afghanistan?

 

Formann, mine damer og herrer!

Foto: Stig Morten Karlsen, Oberst Ole-Asbjørn Fauske Sjef luftkrigsskolen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere noen av mine tanker og erfaringer knyttet til den norske innsatsen i Afghanistan. Innsatsen i Afghanistan har opptatt oss i mange år allerede, og jeg var så privilegert at jeg fikk anledning til å være norsk kontingentsjef i første halvår i år. Jeg kom tilbake i begynnelsen av august etter 6,5 måned med store utfordringer, vanskelige avveininger, og både gode og tunge øyeblikk. Men la meg presisere at jeg aldri ville vært denne perioden foruten. Innsatsen i og av det norske styrkebidraget er formidabel, og det er et stort privilegium å få lov til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker som utgjør en avgjørende forskjell for det afghanske folk.

De vanskeligste stundene i vår kontingent var selvsagt da Trond Petter Kolseth ble drept. Det å miste en av sine soldater er det absolutt verste som kan skje for en militær avdeling, og det er ingen overdrivelse å si at Trond Petters dødsfall har preget oss alle sammen. Og det kommer til å prege oss også i lang tid framover.

Til kveldens tema er det nødvendig å komme med noen presiseringer.

Grunnen til at jeg står her i kveld med denne tittelen på foredraget, er min relativt ferske bakgrunn og erfaring fra Afghanistan. Gjennom jobben som kontingentsjef – eller NCC som det heter på NATO-språket – får man meget tett kontakt med store deler av det internasjonale nærværet i Afghanistan – både militært og sivilt. Og gjennom det helt nødvendige og svært gode samarbeidet med den norske ambassaden i Kabul – og fremfor alt den norske ambassadøren – fikk jeg god oversikt over den samlede norske innsatsen også på sivil side. Men jeg representerer altså ikke Forsvarets Operative Hovedkvarter eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne.

Tittelen på foredraget kan kanskje virke provoserende på noen. Selv om selve tittelen ikke inneholder noen konklusjoner, kan spørsmålsstillingen indikere at jeg mener det er andre forhold enn hva Afghanistan trenger som er styrende for vår innsats i landet. Og la det være sagt med en gang – hensikten var nettopp å lage en overskrift som kan oppfattes som provoserende.

Hvorvidt spørsmålstegnet kan erstattes av et utropstegn, – det er ikke gitt å svare kort på. Utviklingen i Afghanistan går svært fort på mange områder, mens man på andre skulle ønske enda mer fokus og enda mer innsats. Jeg vil derfor i kveld peke på noen overordnede utviklingstrekk både i Afghanistan og i den internasjonale innsatsen i landet, for dermed å kunne se om støtten og innsatsen er målrettet mot hva Afghanistan trenger. Jeg vil deretter, ved å gå tilbake til NATOs toppmøte i Riga høsten 2006, gå gjennom rasjonale, formålet og hensikten med den internasjonale innsatsen i Afghanistan. Deretter vil jeg vise hvordan noen av innsatsfaktorene i landet har fått – og får – effekt, før jeg mot slutten vil beskrive de mest iøynefallende utfordringene for den internasjonale innsatsen. Her vil jeg spesielt legge vekt på uttalte norske målsettinger med den samlede militære og sivile innsatsen, samt å kommentere hvordan denne innsatsen i praksis møter de behovene Afghanistan har for internasjonal hjelp.

Men aller først vil jeg ta dere med på en liten ”reise” til Afghanistan, samt vise noen glimt fra historien til det norske styrkebidraget.

 

===========================

Manglende kunnskap

Det mest iøynefallende trekk ved debatten i Norge om innsatsen i Afghanistan, er etter min mening mangel på kunnskap. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget den 10. februar i år, sitat: ”For Norge vil Afghanistan også i 2009 være vårt klart ledende internasjonale engasjement, sivilt, politisk og militært.” Sitat slutt.

Jeg hadde derfor god grunn til å forvente, etter mange år med stor sivil og militær innsats i Afghanistan, at den norske debatten var betydelig mer faktabasert og at mange av aktørene i betydelig større grad hadde et ønske om å drive folkeopplysning i tillegg til å debattere den norske innsatsen.

Dessverre er ikke det tilfellet.

Men la meg likevel være raskt ute og legge til at jeg er svært godt fornøyd med – og ikke så lite imponert over – hvordan de mest sentrale aktørene bidrar. Både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet demonstrerer vilje og evne til å delta i debatten også for å opplyse om de faktiske forhold, og Regjeringen har de siste årene satt en stø kurs for utviklingen av det norske militære bidraget og den sivile innsatsen.

Men dessverre er det mange andre aktører som tåkelegger debatten og som bidrar til å ødelegge folks oppfatning av hva som faktisk skjer, hva som faktisk er situasjonen, og hva som faktisk er behovet i Afghanistan. Godt hjulpet av en sensasjonshungrig presse får man oppslag om brudd på folkeretten, ulovlig okkupasjon, NATO’s ulovlige inngripen i et lands selvstendige styre, amerikansk dominans, norske styrkers aggressive krigføring, – for bare å nevne noen momenter.

Det er vanskelig – for ikke å si umulig – å korrigere bildet hver gang. Jeg hadde i min noe naive tro på samfunnsinstitusjoner, forskermiljøer og politiske bevegelser, forventet at de mest sentrale aktørene så det som sin plikt å opplyse om hva som faktisk foregår og hva som faktisk er riktig. Men jeg er skuffet. Spesielt skuffet er jeg over både opposisjonspolitikere, forskere og samfunnsdebattanter som skråsikkert fastslår at NATO gjennomfører en USA-ledet og ulovlig okkupasjon av landet.

På tross av gjentatte og forsterkede resolusjoner fra FNs Sikkerhetsråd; invitasjon fra den lovlig valgte regjeringen i landet; en enstemmig beslutning i NATO; samt tiltredelse fra mange land utenfor alliansen, fortsetter altså mange å kalle innsatsen for en ulovlig okkupasjon. Både den norske Utenriksministeren og Forsvarsministeren har tilbakevist problemstillingen en rekke ganger, men det hjelper dessverre ikke på de som sannsynligvis av ideologiske grunner ønsker å sverte den internasjonale så vel som den norske innsatsen.

Det er selvsagt umulig å unngå at feilinformasjon, ensidig og unyansert kritikk, forsøk på å slå politisk gevinst på enkeltsaker osv, påvirker opinionen. Dermed er det allerede her en overhengende fare for at politikken kan bli påvirket – og det av innenrikspolitiske forhold mer enn av behovene i Afghanistan. Dette skal jeg komme mer tilbake til, men jeg ønsker å vise dere ett eksempel på hva jeg mener:

Sjokkrapport

Vi husker alle støyen i vår da Dagbladet kunne avsløre at det hadde kommet ut en ”sjokkrapport” i NATO som viste at norske soldater var passive tilskuere til at en afghansk kvinne ble mishandlet. Reaksjonene hjemme lot ikke vente på seg, og diskusjonen gikk i høye bølger i over en uke før man greide å formidle hva som faktisk hadde hendt og hva som faktisk var sant. Da kom flere fagmiljøer på banen og nyanserte diskusjonen betraktelig, men skaden hadde allerede skjedd. Jeg fikk mange mailer i den uken – og alle spurte med nesten ingen variasjon: Hva er det egentlig dere holder på med???

Det dreide seg selvsagt aldri om noen ”sjokkrapport”. Rapporten som Dagbladet viste til var riktig nok bestilt av NATO, og den skulle riktignok avdekke om hvorvidt ISAF evnet å følge opp hensyn til minoriteter og kvinner. Dagbladet formidlet aldri at NATO, i stort, var godt fornøyd med rapporten og tingenes tilstand, men avisen hengte seg selvsagt opp i den ene detaljen der en norsk soldat uttalte at han var usikker på hvordan en situasjon der en kvinne blir mishandlet skal håndteres.

Denne saken er verdt et foredrag alene. Ved å vise til den her, ønsker jeg bare å synliggjøre mitt poeng: Et oppslag i en avis, der en uttalelse er tatt helt ut av sin sammenheng, får store konsekvenser i mediabildet i en hel uke. Og politikere og andre uttalte seg med skråsikkerhet om saken basert på dette oppslaget, uten først å undersøke hva som egentlig var tilfellet. I Afghanistan ble det svært mye ekstra arbeid for både meg og andre sjefer med å berolige både soldater og deres pårørende hjemme. De hjemme satt naturlig igjen med de samme spørsmålene som jeg fikk på mail: ”Hva er det egentlig der driver med der borte”?

Utvikling av den internasjonale innsatsen

Ja – men hva er det så vi egentlig driver med i Afghanistan?

I sitt foredrag ved Høgskolen i Buskerud den 2. september i år, sa daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, sitat: ”Jeg understreker at vi er i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN. Og en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.

Dersom Afghanistan ikke utvikler seg i en positiv retning, risikerer vi at landet igjen blir et arnested for terrorister.

Det vil i så tilfelle bli et internasjonalt problem, som også kan få store konsekvenser for oss i Norge. En utvikling som er bra for det afghanske folket er også bra for verden og for oss her i Norge.” Sitat slutt.

NATO gikk inn i Afghanistan i 2003, og mandatet ble etter hvert utvidet fra å gjelde hovedstaden Kabul til nå å gjelde hele landet. Dette var en ny situasjon for alliansen, og innsatsen medførte store diskusjoner i medlemslandene om hvordan den internasjonale støtten til Afghanistan best burde organiseres og koordineres. Derfor var nettopp et strategisk konsept for en slik innsats ett av hovedpunktene på NATOs toppmøte i Riga høsten 2006.

Ikke uventet ble det vedtatt å følge anbefalingene om en ”Comprehensive and Integrated Approach”- som betyr at man skulle planlegge og gjennomføre både militær og sivil innsats etter en altomfattende og integrert tilnærming, med alle ressurser rettet inn mot det endelige målet. Som i dette tilfelle ville være, kort oppsummert, et Afghanistan i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og som på egne ben greier å utvikle seg i en demokratisk retning under ivaretakelse av menneskerettighetene.

Dette innebærer en helt klar forståelse av at situasjonen i Afghanistan ikke kan løses med militære midler alene. Det innebærer også at det er den sivile innsatsen som skal være i førersetet, og at den militære innsatsen skal støtte den sivile og at det er de sivile målene som skal nås.

Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen brukte ofte bildet ”Sverdet og Skjoldet”, – der den sivile innsatsen var ”Sverdet” og den militære innsatsen var ”Skjoldet”. Oppgaven for de militære styrkene skulle være å skape en sikkerhetssituasjon lokalt som muliggjorde sivil innsats. Og for å få dette til, var gjennomgripende koordinering mellom den sivile og den militære innsatsen helt essensielt.

FN har senere sluttet seg til de samme formuleringene, og benytter den samme tilnærmingen når løsning for andre områder i verden skal diskuteres.

Det er viktig å forstå at det i Afghanistan raskt bredde seg meget store forventninger til Vesten etter Talibans fall. Endelig skulle situasjonen for den jevne afghaner bli bedre, og endelig skulle man få anledning til å ta utdanning og å få et bedre liv. At forventningene i noen grad var urealistiske – det er så. Men at lovnadene fra det internasjonale samfunn også var urealistiske, det er helt sikkert.

Høsten og vinteren 2006-2007 var jeg elev ved NATO Defence College i Roma, og da – som nå – ble situasjonen i Afghanistan av mange og prominente foredragsholdere beskrevet som ved ”et veiskille”. Den sivile innsatsen var for liten, ble det påpekt, de militære styrkene greide ikke å holde områder til sivil innsats kom i gang, og situasjonen forverret seg straks styrkene måtte settes inn andre steder. Det var altså mangel på sivil innsats, og det var mangel på koordinering.

I dag er den sivile innsatsen blitt større, men den er fortsatt alt for liten. Det største problemet er imidlertid den fortsatt manglende koordinering og integrering av innsatsen. Vi opplever det daglig i de norske innsatsområdene at potensialet er betydelig for å forbedre utviklingen med eksisterende tilgang på både militære og sivile innsatsfaktorer. Men manglende koordinering og fokusering hindrer dette.

Action Districts

En av utfordringene er selvsagt at Afghanistan er et svært stort land med en stor befolkning og med mange distrikter og provinser som er vanskelig tilgjengelige og som mangler infrastruktur. Motsetningene i landet mange, og selv om det er Taliban som får skylden for de meste av det som kalles opprørsaktivitet, så er det mange flere konfliktskillelinjer å hanskes med. Etniske motsetninger, språklige skillelinjer, forskjellig kulturer og religionsutøvelse er med på å komplettere bildet. Vi må huske på at Afghanistan på mange måter minner om føydalsamfunnet i Europa i Middelalderen, der den lokale ”fyrsten” tviholder på sin makt og kjemper med ”nabofyrster” om innflytelse over befolkningen, kontroll med smugleraktivitet og annen kriminalitet, og utnyttelse av ressurser.

I dette landet er det ikke mulig å fokusere alle steder samtidig. Det ble derfor i 2008 oppnådd enighet mellom ISAF, FN, landets regjering og de viktigste internasjonale organisasjoner og NGOer om å fokusere innsatsen i såkalte ”Action Districts”. Et av disse distriktene, Ghowrmach, ble i januar i år innlemmet i ansvarsområdet til den norskledete PRT Meymaneh. Ghowrmach ble sågar kalt for ”Pilot Action District”, fordi her lå det meste til rette for at man kunne komme raskt i gang – med et visst potensiale for å lykkes. Her skulle det internasjonale samfunnet – både militært og sivilt – vise at Comprehensive and Integrated Approach faktisk virket. Nesten tre år etter Riga skulle manglende koordinering endelig ta slutt.

Og det har faktisk virket – i noen grad. Utviklingen i Ghowrmach er langt mer positiv enn hva man hadde kunnet forvente, og fremfor alt har den gått raskt. Men det mangler mye enda. Og ikke uventet er det den sivile innsatsen som henger etter. Vi har greid å få etablert et permanent, afghansk sikkerhetsmessig nærvær i distriktet. Men dessverre er den sivile innsatsen enda alt for liten og for lite koordinert.

Hvorfor er det slik, må man spørre – så lenge etter at alle var enige om at dette var den eneste veien å gå? Det er mange grunner til det. Den viktigste er at ”alle vil ha koordinering, men ingen vil bli koordinert”! Det er også mange av de sivile organisasjonene som nekter å samarbeide med militære styrker. De sier at de ikke vil bli sett på som en del av en militær operasjon, og at de er tryggere dersom de opererer uavhengig av ISAF. Det er et argument som det er mulig å forstå dersom man ser på det fra et prinsipielt ståsted. Men når man ser på situasjonen på bakken, så ser det annerledes ut. Utfordringen er at mange steder kommer ikke hjelpen fram fordi sikkerhetssituasjonen ikke tillater det. Når ISAF så skaper en sikkerhetssituasjon som er håndterbar, så sier organisasjonene at de ikke vil bli sett sammen med soldater. Så kommer ikke hjelpen fram da heller.

Norsk innsats og koordinering

La meg så si litt om den norske innsatsen og hvordan den organiseres. Norge bidrar med et relativt stort militært bidrag – først og fremst i provinsen Faryab der vi har hovedansvaret for den norskledede PRT Meymaneh.

Jeg har tidligere sagt noe om manglende kunnskaper blant deltakere i Afghanistandebatten, og dessverre er det mange som ikke forstår hva PRT Meymaneh egentlig er. Ett av problemene er selve navnet: PRT – som står for Provinsional Reconstruction Team. Den første gangen vi hørte om PRT, var da Oberstløytnant Egil Nordli dro til Meymaneh i september 2004 og var med på å etablere styrken under ISAF kommando. Oppgavene siden den gang har endret seg, og PRT er ikke ”noen militære som driver med reconstruction”. De gjorde ikke det den gangen heller, men jeg har flere ganger blitt spurt om hvorfor vi bruker militære til å drive med rekonstruksjon. Men det gjør vi altså ikke – det er bare navnet som skaper forvirring. Denne forvirringen finner vi ikke i Meymaneh. Der vet guvernøren og befolkningen meget godt hva en PRT er – men det er det altså ikke alle her hjemme som vet. Det er i og for seg uproblematisk – inntil man begynner å uttale seg om behovet for å endre noe som man tror man vet hva er.

Hovedoppgaven for PRT Meymaneh er å bidra til sikkerhetssituasjonen i Faryab ved å støtte lovlig valgte myndigheter, og ved å være partnere for den afghanske hæren og politiet. PRT er også en viktig institusjon i arbeidet for avvæpning av illegale væpnede grupper, identifisering av narkotikavirksomhet og svekkelse av makten til regionale krigsherrer. I PRT finnes også sivile koordinatorer og utviklingsrådgivere, samt sivilt norsk politi og fengselsrådgivere.

Det er viktig å huske at all operativ virksomhet i PRT er koordinert med lokale myndigheter, og operasjonene er ledet av den afghanske hæren og/eller av det afghanske politiet. Vi gjennomfører ingen egne operasjoner, vi støtter de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Det meste av den norske sivile bistanden til Afghanistan rutes gjennom den afghanske regjeringen, men ca 20 % øremerkes for innsats i Faryab. Det er den norske ambassaden i Kabul som har ansvaret for å omsette midlene til resultater på bakken – i Faryab gjennom det sivile elementet i PRT Meymaneh.

Som nevnt er det et overordnet problem i Afghanistan at det er for liten koordinering mellom sivil og militær innsats. ”Alle” ser det, og man forsøker lokalt så godt det lar seg gjøre å bli bedre til å koordinere innsatsen.

Men her hjemme i Norge er det mange som ikke liker at det blir for tette bånd mellom den militære og den sivile innsatsen. Det er prinsipielt viktig for mange at det er klare skillelinjer mellom militær og sivil innsats. Vi ser det innenfor en rekke områder.

Politiinnsatsen er utviklet gjennom året til å dreie seg mye mer om direkte samvær med afghansk politi ute i distriktene og på landsbygda. Behovet for mentorering for den afghanske politimannen er enormt, og den aller beste måten å mentorere en politimann på, er å være sammen med vedkommende når han gjør jobben sin. Afghansk politi samarbeider tett med den afghanske hæren, og de har en klar forståelse for forskjellen i ansvarsforhold og oppgaver. Dermed kan lett de norske politifolkene følge sine afghanske kolleger som mentorer, fordi de kan få nødvendig støtte (transport, mat, vann, sikkerhet osv) av de norske soldatene i PRT som følger sine afghanske kolleger. De norske politifolkene uttrykker stor tilfredshet med at det er mulig å arbeide på denne måten, men hjemme i Norge blir det av mange sett på som problematisk at de har et så tett samarbeide med de militære styrkene. Av prinsipielle årsaker – sett fra Norge – ønsker man klarere skillelinjer. I praksis ville det bety at det norske politiet ikke kom seg ut sammen med sine afghanske kolleger som de skal mentorere.

Koordinering av den sivile innsatsen.

Også i det norske ansvarsområdet er det mulig å integrere og koordinere sivil og militær innsats betydelig bedre. Forsvarets personell har ikke anledning til å bruke midler for sivile formål, og den norske sivile innsatsen går i all hovedsak gjennom NGOer og lokale organisasjoner og entreprenører. I prinsippet er dette en ansvarsfordelig som synes fornuftig, men i praksis betyr det at sjef PRT ikke har muligheten for å iversette lokale tiltak der styrkene opererer, for å bedre situasjonen for sivilbefolkningen. Ofte ville lokale tiltak raskt kunne være med på å bedre legitimiteten til styrkene – både de norske og de afghanske sikkerhetsstyrkene – ved at befolkningen ser at det skjer en positiv utvikling når landets lovlige sikkerhetsstyrker får kontroll over et område. For å vende tilbake til begrepene ”Skjoldet og Sverdet”: Når ”Skjoldet”, altså de militære styrkene, har skapt en håndterbar sikkerhetssituasjon er det viktig at ”Sverdet”, altså sivil utvikling, kommer i gang raskt. Dette kan ofte bli forhindret eller forsinket ved at militær og sivil innsats ikke er nok koordinert og integrert.

Hvorfor blir det slik?

Dette er bare noen få eksempler, men jeg tror at årsaken er manglende forståelse for behovene på bakken. Afghanistan er et land som er så forskjellig fra Norge som det omtrent er mulig å komme. Det betyr blant annet at prinsipper som er gyldige i Norge, ikke nødvendigvis er det i Afghanistan. I Norge er det riktig og nødvendig f eks å ha et klart skille mellom Forsvaret og Politiet. Men i Afghanistan er et slikt skille kunstig. Her kan ofte ikke politiet gjøre jobben på landsbygda uten at hæren er med og støtter. Et tett samarbeid og en tett koordinering er derfor helt avgjørende.

Men enda viktigere er koordineringen og integreringen av den sivile og den militære innsatsen. Som jeg viste til, har det internasjonale samfunnet forpliktet seg gjennom FN og NATO til nettopp en slik integrering og koordinering. Mange nasjoner følger opp målsettingene – f eks er Nederland, Tyskland, Danmark og USA alle nasjoner som har en meget tett koordinering av den militære og den sivile innsatsen. I den Nederlandske PRT i Tarin Kowht er det er en høytstående sivil embetsmann som har det overordnede ansvaret for både den sivile og den militære innsatsen – som er tett koordinert og integrert. I Norge fokuserer vi altså på viktigheten av å skille militær og sivil innsats, og norske myndigheter har sågar besluttet å skille den militære og den sivile virksomheten i Faryab så snart sikkerhetssituasjonen tillater at den sivile delen av PRT kan flytte ut. Jeg er ikke sikker på hvordan den helt nødvendige koordineringen skal bli bedre ved et slikt grep.

Positive utviklingstrekk

La meg si litt om den generelle utviklingen i Afghanistan.

Gjennom media får vi bilder og tekst som forteller om vegbomber, overfall, kamphandlinger, drap og lemlestelser. Dette er bilder og historier som gjør sterkt inntrykk på oss alle, og ved å følge mediabildet en tid får man lett inntrykk av at alt går galt i Afghanistan. Men selv om situasjonen fortsatt er vanskelig, er det viktig og ikke glemme at det har skjedd – og skjer – mye positivt også:

Siden 2001 har det internasjonale samfunnet bidratt med 160 milliarder kroner til Afghanistan.

85 % av befolkningen lever i dag i områder med helsetilbud. I 2001 var tallet 8 %.

Brutto nasjonalinntekt (BNI) per innbygger har økt med over 70 prosent siden 2002, og inntektssiden i statsbudsjettet er mer enn firedoblet. Inntekten per innbygger er fordoblet på tre år. Den økonomiske veksten er anslått til å være mellom 12 og 14 prosent.

22 millioner skolebøker blir nå produsert og fordelt rundt om i hele landet.

Og i følge nye tall fra FN fortsetter opiumsproduksjonen å gå ned. Fire nye provinser kan i år legges til listen over de i alt 18 provinsene som i fjor – og i år – er opiumsfrie.

Nesten fem millioner flyktninger har vendt tilbake.

Mer enn 6 millioner barn går i dag på skole i Afghanistan. 35 % av disse er jenter. Det betyr at 2,5 millioner jenter vil gå på skolen i slutten av 2009, mens ingen jenter fikk skolegang for fem år siden. Noen av disse er jentene som går på norskbygde skoler i Faryab. Det er ti universiteter i landet, mot bare ett – som knapt fungerte – under Taliban.

Nesten 80 % av barn under 5 år har fått vaksiner.

Barnedødeligheten er redusert med en firedel.

Det bygges veier (nesten 5000 km er ferdig bygget), og en stadig økende andel av befolkningen har tilgang til rent vann.

Det er ikke NATO som gjør alt dette. Men, disse positive utviklingstrekkene hadde ikke vært mulig om ikke NATO var til stede i Afghanistan. NATO bidrar med nødvendig sikkerhet slik at andre aktører kan bidra til å bedre levekårene for det afghanske folk.

At situasjonen i Afghanistan ikke er bedre enn den er, skyldes altså ikke at ISAF bidrar til sikkerheten. Det er ikke tilstedeværelsen av internasjonale soldater som er problemet – men for liten og for lite koordinert sivil innsats.

Viktige trekk ved situasjonen akkurat nå

Andre valgomgang?

Den afghanske valgkommisjonen, The Independant Election Commission (IEC) har gjennomgått og analysert valgresultatet fra presidentvalget 20. august. I analysen av valgresultatet ble det avvist nesten én million stemmer for den sittende presidenten, Hamid Karzai, på grunn av forskjellige former for valgfusk. Karzai oppnådde derfor ikke det nødvendige 50 % av stemmene, og det er derfor nødvendig med en ny valgomgang. Det har vært betydelig internasjonalt bekymring for hvordan Karzai ville komme til å reagere på resultatet, og både FN, USA og andre nasjoner har lagt et betydelig press på ham for å godta avgjørelsen og å iverksette neste valgomgang. I henhold til den afghanske grunnloven, må en eventuell andre valgomgang i et presidentvalg avholdes innen 14 dager etter at resultatet fra den første runden er offisielt anerkjent. Datoen har som kjent blitt satt til 7. november.

Det er flere forhold som i betydelig grad forventes å vanskeliggjøre gjennomføringen av den andre valgomgangen – ikke minst de logistiske utfordringene i få ut valgmaterialet. Flere steder begynner vinteren å sette inn, og det er vanskelig å garantere sikkerheten for velgerne ved alle valglokalene. Dersom det blir svært lav valgdeltakelse i den andre runden – og mye tyder på at det blir det – vil det kunne bli stilt spørsmål til legitimiteten til vinneren. Et annet problem er det administrative personellet som man er helt avhengig av for å få gjennomført valget. Mange hundre av dem som var med i første valgomgang var involvert i alvorlig valgfusk, og vil ikke bli benyttet i neste omgang.

I de siste dagene ser vi at utfordreren, Abdullah Abdullah, gjennom forsiktig språkbruk har indikert at han kan tenke seg å forhandle om en samlingsregjering. Selv om han også har godtatt den andre valgomgangen den 7. november, vil det være mulig å forestille seg at han ved lav valgdeltakelse – eller nye beskyldninger/indikasjoner om valgfusk – vil kunne komme til å foreslå å forhandle om en deling av makten. Det kan heller ikke utelukkes at slike forhandlinger kan komme til å bli gjennomført før 7. november – slik at en annen valgomgang ikke blir nødvendig. Min oppfatning er at en slik løsning ville være å foretrekke av mange grunner. Ikke minst på grunn av sikkerhetssituasjonen ved gjennomføringen av valget, men også fordi det ville kunne gi en styringsdyktig regjering mye raskere. Og det vil igjen kunne bidra til å stabilisere den politiske situasjonen i landet raskere.

Økonomi.

Den økonomiske situasjonen i Afghanistan har i stort grad blitt påvirket av sikkerhetssituasjonen i landet etter første valgomgang den 20. august. På grunn av en forverret sikkerhetssituasjon mange steder, har for eksempel transport av varer og tjenester blitt forhindret i noen grad og prisene på mange produkter har gått opp. Mange afghanere er blitt mer avventende, og vil vente og se i hvilken vei landet kommer til å utvikle seg. Det meldes om at mange virksomheter står nesten stille, og at investorer vegrer seg for å investere penger i et land med så usikre fremtidsutsikter. Prisen på mange varer og tjenester er stigende nå like før vinteren setter inn, og det gjør situasjonen vanskelig for de fleste afghanere som er avhengige av inntektene fra et landbruk med bare én innhøstning de fleste steder. Finansministeriet har nylig annonsert at de vil forsøke å bidra til stabile priser på matvarer og brensel.

Som forventet er Afghanistan nå selvforsynt med hvete. Landbruksdepartementet har sagt at tilstrekkelig regn og bøndenes fokus på kornproduksjon har øket mengden og kvaliteten nok til å forsyne hele landet. Det er åpnet nye fabrikker for å foredle og prosessere frukt, og det har gitt nye arbeidsplasser og åpnet for nye virksomheter. Det anslås at dette alene har sikret inntektene til minst 50 000 bønder. Spesielt er produksjonen av granatepler blitt en suksess. Denne produksjonen foregår nå over hele landet, og er av mange anslått til å ha den beste kvaliteten i verden.

Korrupsjon.

Det blir hevdet at uavhengig av resultatet av valget, er Afghanistan sterk hemmet av gjennomgripende korrupsjon som i alvorlig grad hindrer en ønsket utvikling innenfor en rekke områder. Dr Wadir Safi, som er professor i internasjonal lov og politikk ved Universitetet i Kabul, hevder at korrupsjonen i Afghanistan har innvirkning på så godt som alle deler av samfunnet – fra embetsmenn, politikere og den alminnelige arbeider. Det er en allment akseptert forklaring at mange vanlige afghanere søker til Taliban på grunn av den omfattende korrupsjonen i regjeringsapparat og styresett.

Infrastruktur.

Et nasjonalt afghansk datasenter ble åpnet 14. oktober. Senteret er utstyrt med moderne fasiliteter og teknologi som skal lagre landets elektroniske data i sikker og pålitelig infrastruktur. Oppstarten av dette senteret er en viktig milepæl innenfor landets økonomiske og sosiale utvikling, og det reflekterer Afghanistans mål om transformasjon mot et konkurransedyktig, innovativt og kunnskapsbasert samfunn.

Verdensbanken har donert 2 Mill USD for å installere et nytt distribusjonssystem for elektrisk kraft. Videre støttes landet til å gjøre innkjøp at 150000 ”strøm-meter” fra et indisk selskap, blant annet med 4 Mill USD fra USA. Amerikanerne har i tillegg annonsert at de vil bruke mer enn 40 Mill USD over de neste to årene for å bygge ut og sikre strømforsyningen.

Iran og Sør-Korea har nylig annonsert at landene vil samarbeide om utvikling av infrastruktur i Afghanistan. Disse prosjektene vil først og fremst bli konsentrert om helsesktoren.

Situasjonen i Afghanistan er som vi skjønner sammensatt. Mange nøyer seg med å fremheve de negative sidene, men vi må ikke glemme at det skjer mye positivt også.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget pekt på noen av de utfordringene som påvirker en ønsket utvikling i Afghanistan. Min mening er at alt for mange har for liten kunnskap om det de snakker om når de deltar i den helt nødvendige debatten her hjemme. I tillegg er debatten i noen grad påvirket av at enkelte tilsynelatende debatterer ut fra ideologiske forestillinger; eller av markeringsbehov; mer enn fakta om hva som faktisk foregår. La meg legge til at jeg overhode ikke har noe ønske om å begrense debatten eller å avskjære noen fra å ta del i den. Men jeg skulle ønske at vi kunne diskutere ut fra et opplyst ståsted om hva som faktisk var situasjonen på bakken i Afghanistan og hvilke tiltak vi må sette i verk for å hjelpe landet i en riktigere retning. Å begynne en debatt om Afghanistan med og hver gang måtte redegjøre for det folkerettslige grunnlaget for den internasjonale innsatsen, synes i beste fall noe bortkastet og er med på å tåkelegge det behovet som afghanerne har for hjelp.

Sivil og militær innsats må koordineres og integreres bedre. Viktige prinsipper som skiller militær og sivil innsats i etablerte rettssamfunn, er i liten grad gyldig i Afghanistan. Dette skulle det være unødvendig å argumentere for, for Norge har allerede forpliktet seg gjennom NATO og FN til å søke en ”Comprehensive and Integrated Approach”. Når vi i for liten grad er pådrivere i den retningen med vår egen innsats, er det nærliggende å stille spørsmål om hvorfor det er slik. Det er etter min mening ikke noen argumenter i Afghanistan for at det er nødvendig å skille den militære og den sivile innsatsen. Da må slike argumenter være å finne andre steder – dersom Norge fastholder målsettingen om å skape enda klarere skille mellom militær og sivil innsats.

Etter hvert som NATOs og det internasjonale samfunnets innsats og strategi utvikles videre, vil det være lov å håpe at samarbeidet og koordineringen av de ulike organisasjonene vil bli bedre. Det har vist seg vanskelig å koordinere innsatsen fra FN, NATO, internasjonale organisasjoner, NGO’er og andre hjelpeorganisasjoner. Selv om det alltid har hersket stor enighet om nødvendigheten av å koordinere innsatsen, har slik koordinering ennå ikke kommet dit man skulle ønske.

Norge og det internasjonale samfunnet er representert i Afghanistan for å bidra til at landet – så snart som mulig – skal kunne bli i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og sin egen utvikling, på sin egen måte, på egenhånd.

Allerede er de afghanske sikkerhetsstyrkene i stand til å lede alle operasjoner på egen hånd i det norske innsatsområdet, og de norske og andre nasjoners soldater har en støttende rolle som mentorer og som partnere.

La meg helt avslutningsvis få sitere daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen enda en gang fra sitt foredrag ved Høgskolen i Buskerud den 2. september i år:

Sitat: ”Økt afghansk eierskap og ansvar, sammen med en sterkere samordning av politisk, militær, utviklingsmessig og humanitær innsats er forutsetninger for å lykkes. Det internasjonale samfunn har erkjent dette, og jeg håper og tror på en positiv utvikling fremover.” Sitat slutt.

Jeg synes det er en bra oppsummering, og jeg håper at det vil være rettesnoren også for den samlede norske innsatsen i årene fremover.

 

Takk for oppmerksomheten – jeg svarer nå gjerne på spørsmål.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 5. oktober 2009

Ved

Kommandør Morten Svinndal


Erfaringer som militær rådgiver ved ambassaden i Kabul

 

1.    Innledning

Ø  Jobben som milråd

Kommandør Morten Svinndal. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Den norske ambassaden ligger ved Bibi Mahro eller Bassenghøyden i bydelen Wazir Akbar Khan i Kabul. Det er også høyden hvor Hassan og Amir satt under et granatepletre i boken Drageløperen av Khaled Hosseini.

Jeg tjenestegjorde ved ambassaden fra august 08 til mars 09. Stillingen som militærråd er særlig interessant ettersom den gir et godt innblikk i grensesnittet mellom forsvars- og utenrikspolitikken i det området hvor vi er mest involvert på begge disse områdene. Stillingen ga meg mulighet til å reise mye rundt i Kabul, til ISAF leire, Afghan National Security Forces (ANSF) installasjoner, ministerier, direktorater, FN kontorer og andre møteplasser. Jeg fikk også muligheten til å reise en del til de norske styrkene i Afghanistan. Jobben som militærråd består først og fremst i å være rådgiver for ambassadøren, samt være bindeledd mellom ambassaden og norske militære styrker i Afghanistan. Min oppfatning er at det er et stort behov for en slik funksjon, ettersom mye av ambassadens virksomhet har grensesnitt til militære problemstillinger, – i langt større grad enn ved andre ambassader. Militærråden er også involvert i sikkerhetsarbeidet ved ambassaden, selv om det nå er en egen sikkerhetsrådgiver som har hovedansvaret for dette.

 

Militærråden er FDs representant og får jevnlig oppdrag fra departementet. Forsvarsstaben kan dessuten være en oppdragsgiver, særlig etter at operasjonsavdelingen ble lagt inn i FST. Jeg tror det er rom for mer målrettet bruk av militærråden fra FDs og FSTs side, og jeg tror også FOH kan dra nytte av denne funksjonen med tanke på bruk av kontakter i Kabul.

 

En av de mest omfattende oppgavene er besøksvirksomhet. Hvorvidt det er en god måte å anvende ressursene på, er jeg ikke sikker på. En ting er at toppolitikere og sjefer på øverste nivå i FD og FST reiser til Afghanistan. Det er viktig at beslutningstagerne har et førstehånds inntrykk av området de sender styrker til. Slike besøk kan også være nyttige for ambassadens ansatte og gi innpass som ikke er mulig til daglig. Det forutsetter imidlertid at delegasjonene ikke er så topptunge at det ikke gir rom for deltakelse fra ambassadens personell.

 

Det er et betydelig attachemiljø i Kabul. Dette er et kontaktnett som kan være nyttig, men det krever noe mer kontinuitet enn det man får ut av 6 måneders beordringer. Jeg benyttet attachenettverket blant annet til å forberede FMINs reise til det nederlandske PRTet (Provincial Reconstruction Team) i Tarin Kot i Uruzgan, samt kontakter med den spanske ambassaden vedrørende problemstillinger av felles interesse i Badghis provinsen. Nettverket var også anvendelig når det var behov for å finne fram til kontaktpersoner i spesielle saker.

Ø  Forbehold

Før jeg går videre med presentasjonen synes jeg det er riktig å ta et par forbehold. For det første har jeg ikke vært involvert i arbeid som omfatter situasjonen i Afghanistan etter at jeg kom hjem i mars, – mine synspunkter er derfor i det vesentlige basert på det som skjedde før den tiden. Videre har jeg ikke førstehånds kjennskap til verken opplæringen for – eller tjenesten til, de norske styrkebidragene i Afghanistan. Mine synspunkter på disse områdene er derfor basert på relativt få observasjoner, samt en del briefer, samtaler, rapporter og møter. Jeg mener imidlertid at jeg har hatt mulighet til å (riktignok for en kort tid) kunne observere forhold rundt norske militære styrkebidrag i en noe større sammenheng, foruten at jeg har fått anledning til å se det militære bidraget ut fra litt andre vinkler enn den tradisjonelle militære.

 

Jeg vil gjerne si dette innledningsvis, i tilfelle noen skulle føle seg tråkket på tærne av noe av det jeg kommer til å si. For øvrig tror jeg ikke det er så galt om noen føler seg tråkket på tærne, det har etter min mening vært alt for lite tråkking på tærne i den militærpolitiske delen av Afghanistan debatten.

2.    Negativ framstilling

Ø  Utgangspunktet

Vi glemmer ofte hva utgangspunktet er; hvor Afghanistan står og har stått; økonomisk, sosialt og ressursmessig. 12 % av afghanerne har tilgang til sanitæranlegg, 23 % har tilgang på rent vann, Afghanistan rangerer som nr 176 av 180 på oversikten over verdens korrupte land. 93% av all heroin i verden kommer fra Afghanistan, 72 % av befolkningen over 6 år er analfabeter (82 % av kvinnene), 80 % av fødslene foregår hjemme uten medisinsk bistand.

 

Når Taliban falt i 2001 så skapte dette enorme forventninger blant befolkningen. Landet hadde millioner av flyktninger i nabolandene, et skolevesen som nærmest var utradert, ikke bare for jentene, men også for guttene ettersom kvinnelige lærere mange steder ble nektet å jobbe. Flere har påpekt at NGOer (Non Governmental Organizations) mange steder kunne operere tryggere under Taliban enn de kan i dag, samt at lov og orden ble bedre opprettholdt av Taliban. Jeg synes det er et utrolig snevert argument, for det første kan man jo stille spørsmål om i hvilken grad disse NGOene kunne opprettholde sin integritet i en slik situasjon, i det hele tatt virker det merkelig at NGOenes mulighet til å operere ”trygt” skal være en målestokk i denne sammenhengen. For det andre savner jeg i slike diskusjoner at vi tar inn over oss betydningen av et styresett som systematisk fratok 50% av befolkningen alle muligheter til å bli noe annet enn tjenere for de øvrige 50%, og samtidig ødela nesten hele befolkningens mulighet til å få utdanning. Jeg har en mistanke om at mange av de som sier at Talibanstyret var bedre enn dagens situasjon hadde bidratt til å fylle gatene med jevnlige demonstrasjonstog hvis et land hadde begått samme overgrep mot en etnisk gruppe.

 

Riktignok er det langt igjen for kvinnene i Afghanistan, det har vi sett flere eksempler på nylig, men 2, 2 mill jenter går nå på skole. Det er et betydelig antall kvinner på universitet, det er mange kvinner i parlamentet og det er et stort antall kvinner involvert i lokalt styresett. Selv om en fattig jente på landsbygda fortsatt har stor mulighet for å ende opp som tjener for en mann hun ikke selv kan velge, så er det alltid et håp og en liten mulighet for at hun kan bli parlamentsmedlem, forretningskvinne, lege eller mer sannsynlig – lærer. Og det håpet og den muligheten vil øke etter hvert som flere kvinner står fram som rollefigurer (men med 82% analfabetisme blant kvinner så vil det ta tid).

 

Den utraderingen av skolevesen og utdanning som Taliban sto for, kombinert med en betydelig ”brain-drain” så vel under kommuniststyret som under Taliban, er kanskje Afghanistans største utfordring i dag.

 

 

Ø  Utvikling

Fra 2002 til 2007 er elektrisitetsforsyningen i Afghanistan blitt tredoblet. Når Kabul fikk full strømforsyning i januar 2009 så var dette lokalbefolkningens store samtaleemne, men jeg så det ikke gjengitt i noe vestlig medium. Ringveien fra Kabul til Faryab er ferdigbygget med en utbyggingshastighet ikke noe norsk veiprosjekt kommer i nærheten av. 3500 skoler ble bygget fra 2001 til 2008 (UNICEF tall fra 2008), antallet barn på skolen er økt fra under 1 million (gutter) i 2001 til 6,2 millioner barn (hvorav 2,2 mill jenter) i 2008. Tallet på lærere er syvdoblet siden 2001, det er produsert 22 mill skolebøker. 80000 barn pr år reddes på grunn av redusert barnedødlighet.

Og sist, men ikke minst, 5 av 8 mill flyktninger er vendt tilbake i denne perioden. Finnes det noe annet land i verden som har klart å ta tilbake så mange flyktninger, basert på et så dårlig utgangspunkt, og samtidig kunne registrere framgang innenfor så vel økonomi som helse og utdanning?

Ø  Media og Afghanistan-eksperter

Når jeg satt i Kabul, var jeg overrasket over hvor lite media dekket Afghanistan. Til tross for at vi har 600 soldater der og landet er en av våre største bistandspartnere, så er det kun en norsk journalist fast i Afghanistan. Og når norske medier en sjelden gang skriver om situasjonen i landet så er det veldig ofte negativt. Jeg tror også at både UD og FD kan viderebringe nyheter og informasjon i et større omfang enn det som er tilfellet i dag. Det er imidlertid et tankekors at mediene er tilbakeholdne med å videreformidle gode nyheter, sannsynligvis fordi de ikke vil oppfattes som partiske. Samtidig videreformidler de relativt ukritisk dårlige nyheter, ikke minst fordi det er pressens rolle å være kritisk. Da kan man jo spørre, hvem i denne konflikten tjener på ukritisk formidling av dårlige nyheter og samtidig en meget restriktiv formidling av gode nyheter?

 

Nå skal det sies at media ikke alltid bare direkte videreformidler dårlige nyheter uten kommentarer; de benytter også såkalte ”Afghanistan-eksperter” for å få deres mening om aktuelle prolemstillinger. Disse ekspertene kan være forskere, særlig fra NUPI og PRIO. Forskerne ser ut til å ha markedstilpasset seg tabloidpressens behov og svarer ikke lenger ”på den ene siden er det slik, men på den annen side må vi huske at..”. Nå svarer forskerne ofte kort, klart og tydelig på strak arm når VG og Dagbladet ringer. For eksempel kunne Johs Harpviken fortelle at en relativt moderat nedgang i søknaden til enkelte av Forsvarets utenlandsstillinger (104 av ca 1000) skyldtes redsel for å operere i Ghowrmach. En problemstilling som så langt var ukjent for Forsvarets personelltjenester, Vernepliktsverket og andre som er direkte involvert i denne rekrutteringsvirksomheten. Andre ganger tar ”eksperter” og kommentatorer i liten grad utgangspunkt i nåsituasjonen, men argumenterer ut fra at NATO aldri burde engasjert seg i Afghanistan. Et slikt utgangspunkt kan være verdifullt for en akademisk diskusjon rundt en eventuelt neste utenlandsoperasjon, men den er veldig lite matnyttig gitt dagens situasjon.

3.    Bakgrunn

Ø  Nord vs syd

Nord-Afghanistan er langt fra problemfritt. Det er et problem at krigsherrer fremdeles utøver stor makt, enten direkte som i Balkh, eller indirekte som lengre øst i regionen. Smugling og kriminalitet knyttet til nærheten til grensene til flere naboland skaper utfordringer. Fattigdom og stor avhengighet av landbruk og derved avhengighet av svingninger i klimaet er andre problemer.

Men det er også mange muligheter i nord. UNAMA opererer relativt fritt, og de har opprettet lokale kontorer, blant annet i Meymaneh. Lokale myndigheter fungerer, om enn ikke alltid like godt. Sikkerhetssituasjonen er mer oversiktlig enn i syd, utfordringene er primært i grenseområdet til Badghis og i Kunduz. Transportsituasjonen og tilgjengeligheten er vesentlig bedret i regionen, det er åpnet for strømforsyning fra nabolandene. Før vinteren 2008 ble det varslet store problemer med kulde og matvaremangel i nord, et stort program ble iverksatt i regi av lokale og sentrale myndigheter, UNAMA og giverland, og katastrofen ble unngått. (Det skyldes nok også at vinteren 2008 ble relativt mild og snøfattig). Det er også mulig å gjøre noe med vannmangel og irrigasjon i nord hvis man kan få nødvendige investeringer og et videre samarbeid med nabolandene.

 

Ø  Nord som ”utstillingsvindu”

Nord-Afghanistan kan allerede vise til framgang. Meymaneh fikk tidlig elektrisk strøm, noe som langt fra er en selvfølge i dette landet, ringveien er nesten ferdigbygget, skoler bygges over hele Faryab, lærere utdannes i stort omfang. Hvis vi kan få denne utviklingen til å fortsette, og samtidig utvide de lokale myndighetenes innflytelse til også å omfatte urolige områder som Kunduz og Ghowrmach, da kan nordområdet bli et slags utstillingsvindu for resten av Afganistan, et vindu som viser at myndighetene med hjelp av FN og det internasjonale samfunnet, faktisk kan utgjøre en forskjell for den jevne afghaner.

 

Den etniske sammensetningen i nord er både en mulighet og en utfordring. Det er en klar sammenheng mellom pashtunsk befolkningstetthet og væpnet motstand mot myndighetene. Det bør tilsi at det er store muligheter i nord hvor pashtunerne er i mindretall og majoriteten er tadsijker og uzbekere. Imidlertid har det også vært registrert bånd mellom uzbekiske miljøer og Al Quaida, bånd som kanskje er tettere enn båndene mellom Al Quaida og flere pashtunske grupper. Det er heller ikke sikkert at all pashtunsk uro er Taliban basert, i hvert fall ikke i utgangspunktet. Videre er det en fare for at pashtunske mindretall kan bli diskriminert av flertallet, noe som kan gi næring til misnøye og motstand. Endelig kan det være motforestillinger fra et regime med forankring i pashtunske miljøer hvis provinser med overveiende tadjikisk og uzbekisk befolkning forfordeles for å holdes fram som ”utstillingsvinduer”.

 

Like fullt tror jeg tanken om ”utstillingsvindu” er en god ide. Dette er også samsvarende med militær tankegang om å forfølge suksessene, bruke ressurser der hvor vi ser framgang, og ikke alle ressursene der hvor vi stanger hodet i veggen. ISAF ser ut til å ha fått nytt fokus på nordområdene og særlig Faryab gjennom arbeidet med Focused Action Districts”. Dette setter særlig Ghowrmach og kanskje etter hvert nabodistriktene i sentrum også i ISAF hovedkvarteret. Dette innebærer en gylden mulighet til å markedsføre og få forståelse for den norske tilnærmingen i nordområdet. Det er en justering i synet på de forskjellige partnerenes rolle i ISAF, som jeg er usikker på om vi har klart å utnytte fullt ut. Det å kunne utnytte denne endringen i rollen til det norske styrkebidraget krever tung involvering og koordinering på alle plan, bilateralt mot vertsnasjonen, mellom alle norske bidrag, mellom nasjonene som bidrar i nord og mellom sivile og militære virkemidler. Hvis vi klarer å utnytte denne muligheten kan det gi Norge en viktig rolle i et meget interessant alternativt spor i Afghanistan.

 

”Utstillingsvindu” – tanken er imidlertid fraværende i Faryab-strategien (Strategi for helhetlig norsk sivil og militær innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan; UD, FD og JD – juni 2009), til tross for at det argumenteres sterkt for den i UNAMAs regionale organisasjon og blant afghanske ledere i nord.

 

4.    Norske bidrag

Ø  Bistand

Norsk bistand i Afghanistan er langsiktig, den støtter primært nasjonale programmer og kanaliserer midlene gjennom nasjonale bevilgningsordninger. For å unngå korrupsjon benyttes programmer som kontrolleres av Verdensbanken. Norsk bistand er konsentrert om tre hovedområder; skole, godt styresett og landsbygdutvikling. En slik politikk gir klart fokus, den sørger for afghansk eierskap gjennom prioritering i afghanske programmer og den kan videreføres av afghanerne når norske bistandsfunksjoner trekkes ut. Dette står i motsetning til hva mange andre nasjoner gjør, blant annet med direkte støtte til utpekte distrikter. Eller som for eksempel amerikanerne gjør med en vesentlig finansiering av CIMIC tiltak i militær regi. Det kan føre til raske resultater i det lokalsamfunnet styrkene opererer, men det kan også føre til at for eksempel skoler bygges uten at provinsmyndighetene eller i alle fall utdanningsministeriet, kjenner til det. Det bidrar ikke til å ansvarliggjøre afghanske myndigheter og styrke framtidige styringssystemer, men det kan gi raskere og mer målrettede (for giveren) resultater.

 

Jeg tror den norske bistandspolitikken i stort er sund, men den har visse mangler. Det er liten fleksibilitet til å iverksette begrensede, lavkost prosjekter med kort implementeringstid, såkalte Quick Implementation Projects (QIPs). Slike prosjekter kan være effektive for å støtte lokale myndigheter i områder hvor det har vært liten myndighetsutøvelse, slik at innbyggerne ser fordeler ved tilstedeværelse av lokale myndigheter, at de ikke bare er nye maktpersoner som vil utnytte dem.

 

En annen utfordring er de klare restriksjonene som ligger på å bruke bistandsmidler innenfor sikkerhetssektoren. Et av våre hovedsatsingsområder i Afghanistan er sikkerhetssektoren, og det bør nevnes at vi støtter sikkerhetsreformen også økonomisk, men bare gjennom sentrale tildelinger. Hvis sikkerhetssektoren fortsatt skal være et satsingsområde, så bør de som gjennomfører denne oppgaven ha midler til noe begrenset støtte til sine afghanske partnere. Det være seg bygging av beskyttelsestiltak for politistasjoner, tiltak for å gjøre fremskutte baser (FOBs) sikrere og mer beboelige, eller rett og slett bygge opp politi – eller militære baser etter kamphandlinger. Etter at noen av grensepolitiets stasjoner i Faryab ble brent ned i 2008 så var det tyske bistandspenger som bygde dem opp igjen. Det er viktig at slik støtte brukes med omhu, man må unngå et avhengighetsforhold og oppmuntre til et system som bevilger nødvendig støtte fra sentralt hold. Men inntil det kommer på plass så vil det være behov for noe støtte. Jeg innser at dette neppe kan gå over bistandsbudsjettet, men det bør da bli høyde for det over FDs eller JDs budsjetter, evt et annet kapittel i UD.

 

Uansett om vi er enige eller ikke så ligger det et gjennomtenkt rasjonale bak den norske bistandspolitikken. Alle norske aktører må kjenne til og forstå norsk politikk på området

slik at de kan formidle denne i en objektiv versjon, og kanskje også er i stand til å stille kritiske spørsmål til andre lands måte å gjennomføre bistand på.

 

Når det gjelder norsk bistandspolitikk og forholdet til militære styrker så mener jeg det er viktig at politiske føringer operasjonaliseres og konsekvensene for utøvende ledd beskrives

Det må være rom for å problematisere når rammeforholdene endrer seg, ingen politikk kan være statisk, ei heller bistandspolitikken. Det er også viktig at militære offiserer forstår at bistandsarbeid er en profesjon, det er ikke noe man bare skal bestemme seg for å gjøre den ene dagen og så gjennomføre den neste. Når seriøse NGOer går inn i et område bruker de gjerne et år eller to på å bli kjent med situasjonen før de begynner aktivt bistandsarbeid. De må vurdere om mulige prosjekter er gjennomførbare, at de har støtte fra lokalbefolkning og lokale myndigheter, at de ikke skaper mer konflikt enn de løser, at de kan opprettholdes av lokalbefolkningen over tid osv. Flere norske CIMIC prosjekter har vært gjennomført med for dårlig planlegging mtp disse faktorene.

 

Ø  CIMIC

MC 411/1, NATO Military Policy sier at:
“CIMIC facilitates co-operation between a NATO commander and all parts of the civilian environment within his Joint Operations Area (JOA). CIMIC is: The co-ordination and co-operation, in support of the mission, between the NATO Commander and civil actors, including national population and local authorities, as well as international, national and non-governmental organisations and agencies.”

 

Med en slik definisjon blir det selvfølgelig helt galt når enkelte hevder at ”norske militære styrker ikke driver CIMIC”. For ganske få år siden var CIMIC et satsingsområde for Forsvaret, CIMIC miljøet ved Forsvarets stabsskole ble styrket og norsk deltakelse i CIMIC innenfor NATO alliansen ble prioritert. Så skjedde noe som jeg ikke har klart å finne ut av; i løpet av kort tid ble CIMIC nærmest sett på som noe vi ikke skal drive med, CIMIC miljøet ved Forsvarets Høgskole ble redusert og oppgaven er nå delegert til en forsvarsgren og sees tydeligvis ikke mer som en fellesoperativ disiplin. I våre nåværende styrkebidrag er CIMIC ikke-eksisterende, avdelingene våre i Afghanistan har ikke en gang øremerkede CIMIC offiserer, dette til tross for at vårt største bidrag i Afghanistan, PRT Meymaneh, i stor grad er et CIMIC element.

 

Det har vært klare signaler fra politisk hold om at såkalt ”CIMIC for hearts and minds” ikke er akseptabelt. Militære styrker skal altså ikke bruke mat eller ulltepper for å vinne befolkningens tillitt. Det er ikke vanskelig å forstå en slik politisk føring, men det viktig å påpeke at ”CIMIC for hearts and minds” bare er en liten del av dette fellesoperative området. ISAF har dessuten gitt klare direktiver om at militære styrker kun skal bistå i humanitære nødsituasjoner hvis vertsnasjonen eller FN ber om det, eventuelt ved force majeure. Spontane militære utdelingsaksjoner til sivile i Afghanistan er mer utslag av misforstått CIMIC aktivitet enn oppfølging av retningslinjer fra ISAF sentralt.

 

CIMIC funksjonen skal også sørge for kontakt med lokale sivile myndigheter, FN og NGOer for koordinering og samarbeid. CIMIC elementet skal gi råd til den militære sjefen med tanke på hensyn til sivile forhold under planlegging av militære operasjoner, samt bidra til å rette opp skader forårsaket av slike operasjoner. CIMIC skal bidra til at militær informasjonsinnhenting også tar hensyn til forhold som gender, politiske forhold og sivil infrastruktur, og i størst mulig grad dele denne informasjonen med sivile samarbeidspartnere.

 

Og så har ikke PRTet vår en gang en CIMIC offiser? Hva skjedde egentlig når CIMIC miljøet i Forsvaret ble vingeklippet og ordet CIMIC nærmest ble noe negativt? Hvilke føringer ble gitt og med hvilken begrunnelse? Jeg har ikke funnet noen. Det er riktig at det har vært gitt politiske føringer om ”hearts and minds” CIMIC, men dette gir bare grunn for en mindre justering, ikke en utradering av hele CIMIC konseptet. Er denne endringen forankret i noe beslutningsdokument og blir disse synspunktene i så fall tatt med inn i NATO under den pågående revisjonen av AJP-09? Jeg bare stiller spørsmålet.

 

Når dette er sagt så tror jeg at den norske politikken på dette området er bra, men politikken må forankres i styringsdokumenter og tolkningen av styringssignalene må justeres slik at ”barnet ikke hives ut med badevannet.” Militære styrker har vanligvis ikke kompetanse til å drive bistand, med dagens rotasjonssystem er heller ikke militære lenge nok i området til å kunne fylle denne funksjonen. Jeg mener imidlertid at militære styrker bør kunne ha påvirkning på Quick Implementation Projects ved at behov rapporteres av militære styrker, vurderes av sivile bistandseksperter og evt implementeres av NGOer eller lokale myndigheter. Militære styrker bør også ha midler til å iverksette mindre anskaffelser innen sikkerhetssektoren, rydde opp etter eventuelle militære ødeleggelser og for eksempel utbedre veiakser som er ødelagt etter militær bruk eller som kreves for bedre operativitet for sikkerhetsstyrkene.

5.    Sikkerhetsstyrkene

ISAF, og ikke minst USA, har iverksatt et enormt program for å sette den afghanske hæren (ANA) i stand til å klare seg selv. Denne støtten består av mentorering gjennom OMLTer (Operational Mentoring and Liaison Team) på flere nivåer, materiellstøtte, støtte til bygging av militære skoler og treningssentre og støtte til ANA fondet. Det er viktig å påpeke at Norge bidrar på alle disse områdene, ikke bare med OMLTer. Et viktig element er også partnering, dvs at regulære ISAF styrker opererer side om side med afghanske sikkerhetsstyrker, det være seg ANP (Afghan National Police) eller ANA, for å trene dem i forskjellige disipliner, eller rett og slett tilføre dem kapasiteter de ellers ikke har. Denne typen støtte er av stor viktighet hvis ANSF skal kunne lede egne operasjoner, mitt inntrykk er at ISAF muligens kunne lagt vekt på partnering litt tidligere, i alle fall i nord hvor forholdene lå til rette for det. Offisielt har ISAF vist til viktigheten av partnering lenge, men det tok lang tid før de sentrale føringene ga utslag i vesentlig høyere rapportering av gjennomførte ”joint patrols”.

 

I denne sammenhengen omtaler jeg ANSF som ett, ettersom forholdet mellom politi og militære i Afghanistan er mye tettere enn det vi er vant til i Norge. Dette er nok et resultat både av konstante regionale forskjeller og det faktum at ANSF er involvert i en pågående væpnet konflikt. I utgangspunktet skal ANA støtte ANP slik at politiet kan legge forholdene til rette for sivil myndighetsutøvelse. Men på veien mot en slik målsetning hender det for eksempel at elementer i ANP blir benyttet på en måte som vi assosierer med militære operasjoner. I slike tilfeller kan det være behov for ISAF støtte direkte til ANP. Det er derfor viktig at militære og sivile mentorer samarbeider og ideelt sett vil det være en fordel om de har noenlunde samme doktrinelle og kulturelle plattform.

 

Den norske politisatsingen i Afghanistan har vært altfor fragmentert og fullstendig uten klare, overordnede målsetninger. Det norske politibidraget i Afghanistan har hatt mange dyktige politifolk som utvilsomt har gjort en kjempejobb på sine områder, men for få polititjenestemenn har vært spredd på altfor mange prosjekter, og for få politifolk har vært fordelt til Faryab.

 

Det er i denne sammenhengen at jeg mener kritikken mot sammenblanding av politi og militær virksomhet er meningsløs. Denne kritikken er blant annet kommet opp gjennom en kronikk skrevet av en gruppe NUPI forskere i Dagbladet 26. juni. I denne kronikken kritiserer forfatterne den såkalte ”Faryab-strategien” fordi den på den ene siden framhever betydningen av å skille militære og sivile roller, og på den andre siden åpner for Police Mentoring Teams (PMTs) bemannet med polititjenestemenn og militærpoliti. Jeg følger langt på vei kritikken mot strategien når det gjelder denne, jeg vil kalle det nærmest ”fundamentalistiske” hangen til å måtte presisere forskjellen mellom militær og sivil innsats. Det vi trenger er mer informasjonsutveksling og samarbeid, ikke et større skille. Men det er viktig å skille oppgavene, hvor sivil side skal støtte skolevesen, landsbygdutvikling og godt styresett; mens militær side skal støtte sikkerhetsreformen. I en slik todeling faller imidlertid politisatsingen på ”feil” side ut fra norsk tenkemåte. Derfor vil jeg også kritisere NUPI forskernes forutsetning for kritikken, oppfatningen om at politistøtte er et sivilt tiltak, som ikke må blandes sammen med militær virksomhet. Vi må ikke ta med oss gamle norske dogmer og begrensninger hvis vi skal hjelpe afghanerne til å løse sine problemer. Og for de av oss som har sett en afghansk politipatrulje i Faryab, med samme typer jeeper som ANA bruker, RPGer, maskingevær montert på planet og AK-47er; de har ikke altfor mye til felles med et landsens norsk lensmannskontor.

 

Jeg tror opprettelsen av norske PMTer en god ide. De militære mentorene kan bidra til nødvendig styrkebeskyttelse slik at mentorelementet kan operere uavhengig i området. De kan bidra til å mentorere afghansk politi i de militære disiplinene de utvilsomt har behov for å beherske og de kan besørge koordinering med ISAF styrker i området. Samtidig kan politimentorene besørge politifaglig mentorering og koordinering mot politimentorer på provinsnivå. Hvis vi kan få norske PMTer i Faryab så vil det gi en helt annen mulighet til å samarbeide optimalt og koordinere innsatsen opp mot afghanske sikkerhetsstyrker og lokale myndigheter.

 

Og selv om norske PMTer ikke skulle være en optimal løsning, så finnes det meg bekjent ikke noe alternativ med noe som helst potensiale til å løse utfordringen med manglende trening av ANP. Norske myndigheter har besluttet at norsk politi i Afghanistan skal underlegges EUPOL. En beslutning som ble tatt omtrent samtidig med at Tyskland, som tidligere ledende nasjon i EUPOL, besluttet ikke å legge sin økte politisatsing under EUPOL. Tyskerne innså at mentorering må begynne på distriktsnivå, mens EUPOLs mandat er på provinsnivå. De innså videre at EUPOL var for byråkratisert til å oppnå gode resultater på bakken. Derfor iverksatte tyskerne et bilateralt prosjekt med opprettelse av PMTs som baserer seg på programmet til det amerikansk ledede Focused District Development (FDD). Nå bør det gjøres oppmerksom på at EUPOL i ettertid har fått ny ledelse, denne ledelsen har vist en mer pragmatisk innstilling til politimentoreringen og åpnet for at norske politifolk under EUPOL kan inngå i PMTs som følger FDD programmet. FDD er det eneste landsomfattende politiprogrammet på distriktsnivå i Afghanistan, og det er lite trolig at de ledende nasjonene vil endre dette på grunn av norsk profesjonsstrid eller dårlige erfaringer fra Menstadslaget. Hovedproblemet med norsk politisatsing i Faryab er at vi ikke allerede er i gang med PMTs parallelt med satsingen på støtte til ANA og støtten vi gir på sivil sektor.

 

Ø  PRT

Mitt inntrykk er at det norske PRTet i Meymaneh har godt ord på seg, både i ISAF og hos afghanske myndigheter. Det eneste problemet sett fra ISAF HQ er manglende rapportering på CIMIC, noe som offisielt skyldes at den norske PRTet ikke gjennomfører bistandsprosjekter, uoffisielt at bistandsmyndighetene ikke ønsker å rapportere bistand gjennom ISAF kommandokjeden.

 

Jeg tror det er viktig at det norske styrkebidraget utvikles videre slik at det bedre tilpasses de framtididge behovene for å sette ANSF i stand til å fungere uten støtte. I en slik diskusjon er det viktig å skille mellom PRTet, som en støtte til sivile myndigheter, og støtten vi gir til sikkerhetsreformen. Gjennom en mer aktiv tilnærming til mentorering og partnering, vil det være behov for en mer fleksibel, og kanskje også mer mobil militær- og politistyrke. PRT funksjonen bør etter min mening løsrives fra det militære styrkebidraget og etter hvert få sivil ledelse. Den bør i større grad kunne mentorere provinsadministrasjonen i dens arbeid for å utvikle en fungerende sivil administrasjon og være et bindeledd mot UNAMA og norske bistandsmyndigheter. En slik tilnærming er vesentlig forskjellig fra ”Faryab-strategien” som blander sammen uttrykket PRT med det norske militære styrkebidraget og argumenterer for å trekke det sivile bidraget ut av PRTet.

 

Et eventuelt skille mellom den virksomheten som støtter sikkerhetsreformen og den som støtter sivile fokusområder, må samtidig ivareta et enda bedre samarbeid og en enda bedre informasjonsutveksling mellom de to sektorene. Mitt inntrykk er at samarbeidsklimaet mellom sivil og militær side i PRTet har vært noe varierende, fra meget godt i noen perioder, til ikke fullt så godt. Lessons learned på dette området må være at slikt samarbeid må institusjonaliseres gjennom klare beskrivelser eller konsepter, og ikke gjøres personavhengig.

 

Det har ofte vært fokus på forholdet mellom antall militære og antall sivile i PRT leiren. Mange, også personer som etter min mening burde vite bedre, har brukt disse forholdstallene til å påpeke at det er et misforhold mellom sivil og militær støtte til provinsen. Dette er helt irrelevant. For det første implementeres norsk støtte primært gjennom NGOer eller de kanaliseres gjennom sentrale myndigheter som så tildeler midler lokalt. Mange hundre NGO medarbeidere jobber daglig med å implementere norskstøttede prosjekter i Faryab, endog i Ghowrmach. I tillegg kommer alle private kontraktører som arbeider for ”norske penger” på prosjekter støttet av sentraladministrasjonen. De relativt få sivile i PRT leiren er ambassadens utsendte for å følge implementeringen som ledes av NGOene og for å være bindeledd til den militære delen av PRTet og de lokale myndighetene. Men dette er altså bare en liten del av den sivile innsatsen.

 

Samtidig er det viktig å huske at den sivile innsatsen går mot hele Afghanistan, kun ca 20% går til Faryab. På den andre siden er den militære innsatsen i mye større grad konsentrert om nettopp Faryab, som ”vårt” område i støtten til sikkerhetsreformen. Men politiinnsatsen har altså ikke reflektert den prioriteringen av sikkerhetsformen som militær side har hatt mot Faryab.

 

Etter de første offensive operasjonene i Faryab/Badghis området ble det konkludert med at militære operasjoner uten oppfølging av sivile myndigheter, vil ha liten effekt på sikt. Likevel synes jeg (som utenforstående observatør) at det tok lang tid fra dette ble innsett til ISAF styrkene i RC N inntok en mer støttende tilnærming. Nå kan det skyldes flere forhold, operasjoner (som vi kaller det militært) som skal gi varig effekt må støttes, eller kanskje ledes av UNAMA, ISAF, ANA, ANP og ikke minst provins- og lokale myndigheter. Det kan være at det tok tid å få alle disse elementene på plass. Det er også viktig at ANSF sentralt nå deltar aktivt i ISAF HQs planprosesser. De har hatt en sentral rolle i prioriteringen av såkalte Focused Action Districts. Alt dette gjør at det nå i større grad er myndighetenes behov som er førende, UNAMA støtter disse på sivil side og har (i alle fall i nord) tatt en ledende rolle i samordningen av internasjonale aktører. ANP skaper et sikkerhetsmiljø som tillater lokale myndigheter, UNAMA og NGOer å fungere. ANA legger forholdene til rette for at ANP kan drive myndighetsutøvelse i området. ISAF skal mentorere ANA slik at de best mulig kan utføre denne oppgaven, støtte afghanske styrker hvis de møter mer motstand enn de kan takle, og tilføre ANA kapasiteter de ellers ikke har (MEDEVAC, FAC, sanitet, transport etc).

 

Denne viktige endringen i innretning i nord synes jeg ikke media har fått fram i det hele tatt og jeg synes det er betimelig å spørre i hvilken grad presse- og informasjonsenhetene i FD og UD har klart å videreformidle dette.

6.    Avslutning

Ettersom jeg nå har vært innom flere forskjellige momenter som jeg har valgt å ta opp basert på 6 måneders tjeneste i Afghanistan, så kan det være vanskelig å avslutte med en konklusjon. Jeg vil derfor bare antyde ett tiltak jeg tror kan bidra til å klarlegge rammebetingelsene bedre.

 

Jeg tror vi har en tendens til å reagere og analysere altfor sent når endringer i politisk-militært område initieres nedenfra eller når rammebetingelsene tilsier en endring. Når vi så reagerer har vi lett for å foreta drastiske endringer uten at situasjonen er tilstrekkelig vurdert, eller uten å analysere hva konsekvensene av våre drastiske endringer kan bli.

 

Samtidig ser vi at føringer fra strategisk nivå tar for lang tid før de implementeres på taktisk og stridsteknisk nivå, kunnskapen om ”gender-fokuset” og FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet er et eksempel på dette. Til en viss grad kan det også virke som om tolking av strategiske signaler blir overlatt til sjefene på bakken i Afghanistan, uten at de blir operasjonalisert på veien ned i kommandokjeden. Det kan også virke som om innretningen mot mentorering/partnering kom altfor sent ned til taktisk og stridsteknisk nivå, selv om dette også er avhengig av ISAFs kommandokjede. Videre er mitt inntrykk at norske offiserer i liten grad er orientert om norsk politikk på bistandsområdet og ikke evner å målbære denne i ISAF systemet eller overfor egne styrker.

 

Jeg tror det er et behov for at overordnede føringer blir mer sporbare, – på alle nivåer. Det krever at vi har skriftlige -, la oss kalle det konsepter, for hva vi vil oppnå i Afghanistan. Slike overordnede konsepter må forankres på politisk nivå. Så må vi sannsynligvis lage tilsvarende konsepter som operasjonaliserer de overordnede føringene for sjefene på bakken. Da vil det i alle fall bli sporbart hvor eventuelle overordnede føringer stoppes, neglisjeres, treneres, eller sinkes. Det vil også være mulig å vise beslutningstagerne hva endringene deres medfører, det vil si hvordan konseptet ser ut og virker når endringen er gjennomført. Slik som at når norske styrker ikke kan drive ”hearts and minds CIMIC” så fratas de et styrkebeskyttelsestiltak som andre nasjoners styrker benytter. Politiske myndigheter må gjøres oppmerksom på slike konsekvenser og ta ansvaret for dem.

 

En slik bevisst bruk av konsepter vil også kunne lette og formalisere innføringen av endringer basert på erfaringslæring eller endringer av rammefaktorer. Den vil bidra til å øke bevisstheten om hva vi skal gjøre og hvorfor vi er der. Og endelig kan bruk av gjeldende konsepter bidra til å fjerne tvil om gjeldende policy og forhindre uformelle ad hoc innspill under besøk og lignende, samt bidra til å hindre hyppige kursendringer basert på oppfatninger fra den til enhver tid fungerende ledelsen.

 

Vi har behov for å innføre en kultur som bedre ivaretar gode beskrivelser av hva vi skal oppnå og hvordan vi har tenkt å gjennomføre det. Slike beskrivelser må være fundert i et fler-departementalt miljø så lenge vi deltar i operasjoner hvor flere sektorer er involvert. Basert på disse må vi ha militære beskrivelser av hvordan vi vil operere for å nå de militære målsetningene i en slik strategi. Vi deltar ikke lenger i internasjonale operasjoner med standardiserte militære oppsetninger som opererer etter standard prosedyre. Når vi oppretter NADer, PRTer, OMLTer og for den saks skyld fregatter til anti-piratoperasjoner så må vi bruke ressurser på å beskrive og kontinuerlig forbedre disse bidragene, på samme måte som vi tidligere har brukt ressurser på konsept og doktrineutvikling for standard militæroperasjoner. Det er også behov for nasjonale konsepter basert på NATO doktrine når politiske føringer gjør at vi må avvike fra internasjonal doktrine slik som tilfellet er for CIMIC området.

 

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. januar 2008

Ved

Generalmajor Robert Mood,

Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren – Hæren ved et veiskille

 

INNLEDNING

Generalmajor Robert Mood, Generalinspektør for Hæren. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Vi skuer inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat har lagt bak oss. Positive og negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

De internasjonale mekanismene og institusjonene som ble etablert i det forrige århundret, for det forrige århundrets utfordringer, må grunnleggende fornyes eller avløses av mekanismer og institusjoner med global forankring, troverdighet og evne til å handle dersom verden skal gå ut av dette århundret i bedre stand enn da vi gikk inn i det.

Norge sees på som en aktør med rikelig mulighet til både å bidra ute og til å skape stabilitet og fasthet her hjemme. Mine damer og herrer, enkelte hevder i debatten at vi bør bidra mindre i internasjonale operasjoner ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme. Det er ikke et aktuelt valg; det er en illusjon. Forsvaret vårt har så liten kapasitet at vi er mer avhengig av NATO og andre allianser, enn noen gang siden NATO ble etablert.

Kun i praktisk og forpliktende samarbeid med NATO-land og andre aktuelle koalisjoner har vi kapasitet til å håndtere kriser eller konflikt, det være seg i Nord-Norge, på Balkan, i Middelhavsområdet eller under fjernere himmelstrøk.

Hvis vi skulle slutte å bidra ute ville det altså redusere vår evne til å bidra under større kriser og konflikt her hjemme ytterligere, i tillegg til å gi oss mindre innflytelse over operasjonene.

Mine damer og herrer, de som begrenser debatten til hvorvidt vi skal bidra mindre ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme, reiser en grunnleggende debatt vi skal ønske velkommen; det er på tide å slutte å diskutere hvor lite Forsvar vi kan ha.

Tidenes miniatyrforsvar henger krampaktig sammen med dogmet om at andre vil ta et hovedansvar for kriser og konflikt som direkte rammer oss her hjemme og for de større ute i verden.

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det tid for debatten om hvor mye forsvar Norge trenger for å være en stat med vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme – i større grad på egenhånd.

Bak hver nordmann er det over 400.000,- kr på bok. Vi har vunnet i Lotto – uten å ha kjøpt kupong. Vi tar uhemmet for oss av dyrebare ressurser, belaster miljøet langt mer enn de fleste og velter oss i forbruk. En situasjon som gjør at verden med rette kan forvente mer av oss.

 

FORSVARET

FSJ la i høst fram sin studie og anbefaling for Forsvarets utvikling den neste fire-årsperioden. Nesten samtidig kom Forsvarspolitisk utvalg med sin anbefaling. Forsvarssjefen sa det slik fra denne talerstol: ”Maktbrukens hensikt ville med andre ord ikke være å erobre territorium eller påføre oss størst mulig skade for dets egen del, men å demonstrere vilje og understreke styrken i de politiske krav som var fremsatt.” For egen del vil jeg legge til; Vi vil bli overrasket, det vil komme krevende utfordringer vi ikke ser i dag.

 

Historien forteller oss dessuten at overraskelsene oftest kommer fra retninger vi ikke venter. Historien har vist oss at det uforutsette vil skje. 11. September 2001 ble vårt bilde av verden endret.

Norge var med ett i krig, da NATO-alliansens artikkel V for første gang trådte i kraft.

Overraskelsen var total – selv for verdens mektigste mann George W Bush. De fleste husker sikkert hans uttrykk da han fikk de første meldingene, mens han hørte skolebarn lese i Florida. Vi husker hvordan verden endret seg på de 102 minuttene det tok fra første flyet traff det nordlige tårnet til begge Twin Towers lå i grus.

Ekspertene spør seg nå – hva er det neste? Det eneste vi med rimelig sikkerhet kan si er at det vil være overraskende, det vil være spektakulært og det vil medføre økt ustabilitet lokalt, regionalt og globalt.

Forsvarsministeren snakket om forsikringspolisen i sitt foredrag nylig. Innholdet i -og verdien av- dagens polise er nok vanskelig og forstå, selv for forsvarskjennere.
Det er lett å la seg forlede av selve begrepene Forsvar og Hær til å tro at vi er en aktør av betydning i krise eller konflikt – ute eller hjemme.

Det er vi selvsagt ikke, vi er så små at vi i praksis er ute av stand til å påvirke utfallet av større kriser eller konflikt i særlig grad.
Det grunnleggende poeng er at Norge i 2008 er mer avhengig av at andre er villig til å ofre sine sønner og døtre for oss og våre interesser enn noen gang siden 1945. Ansvaret for å sannsynliggjøre at det vil skje hviler ikke på oss i Hæren.

I skjæringspunktet mellom en stadig mer usikker verden, stor nedbygging av vår evne til å forsvare eget territorium, økte forventninger til oss fra våre allierte, økt strategisk betydning av Nordområdene og et selvbevisst Russland som ruster opp, er det naturlig at vi spør oss selv; Hva skal vi forsvare oss mot, med hva og hvordan?

Vi har mye å verne og det er mye vi i Norge har behov for å forsvare oss mot. Intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, navlebeskuende selvgodhet og den store kampen for at våre barnebarn skal ha en klode det er mulig å leve på.
Et positivt og inkluderende mangfold i Hæren kan bidra med små drypp til å bekjempe intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, men vår rolle vil nok bli sterkere knyttet til den store kampen for miljøet.
Fordi denne kampen vil kunne utløse egosentriske krefter og spenninger mellom regioner, mellom folkeslag, mellom stater. Økende konkurranse om ressursene i Nordområdene og et selvbevisst Russland forsterker usikkerheten. Overraskelser fra uventet hold er imidlertid historiens svar.

Norge er blant de stater som bør vise vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme, på et militært nivå som ansees rimelig ift vår rikdom, vårt ansvar for ressursforvaltning og vår rolle som energileverandør.
Vi vet alle at de negative og destruktive kreftene i vårt samfunn ikke kan bekjempes ved å sitte stille, vi må ta opp kampen aktivt – på den rette arenaen. Lederskap handler om å skape relevante resultater som gavner alle; å lede fra front – ved å stille krav til seg selv først. I kampen for klimaet og klodens fremtid bruker vi våre ressurser til å skape best mulig resultater der det teller – regnskog og CO2 kvoter. Samtidig må vi være et internasjonalt klimaeksempel på hjemmebane – ikke en egosentrisk nasjon som unnviker egne tiltak ved å kjøpe de ute.

Slik er det også med Forsvaret; vi må ta opp kampen for demokratiet, vi må kjempe for NATOs relevans og sloss for samfunn i oppløsning der kampen utkjempes, som i Afghanistan eller i Afrika. Vi må samtidig holde oss med nok militær kapasitet her hjemme
til at vi ikke skaper usikkerhet om stabilitet og fasthet.

Der er vi ikke i dag, men heldigvis er det slik at vår deltagelse ute gir direkte relevante erfaringer, som gjør oss bedre enn hvis vi bare var hjemme. Vi er faktisk så små at vi er helt avhengig av de erfaringer vi høster ute for å ha troverdig kapasitet her hjemme, alene eller sammen med venner og allierte.

Samtidig kan vi konstatere at Norge, i motsetning til da vi valgte NATO-medlemskapet i 1949, i 2008 har både menneskelige, teknologiske og økonomiske ressurser til å etablere et Forsvar med en selvstendig kapasitet å regne med – hvis vi vil.
For noen mrd pr år ekstra kombinert med de riktige struktur- og infrastrukturtiltak, planlagt og fulgt opp i et langsiktig perspektiv, ville vi innen, la oss si 25 år, ha en rimelig kapasitet på egenhånd, som alternativ til dagens nedbyggingskurs og som utgangspunkt for forpliktende samarbeid om store utfordringer.

 

HÆREN

Før jeg tar for meg detaljer om Hæren, vil jeg fremheve at kampfly er avgjørende for å hevde Norges interesser her hjemme, og kjærkommen støtte til styrkene våre ute. Dagens hær er helt avhengig av mobilitet for å løse oppdrag; helikoptre, transportfly og luftvern er derav viktigere for Hæren enn for Luftforsvaret. Vi trenger også en Kystvakt med god kapasitet og en marine som står i forhold til oppgavene.
Vi trenger et landsdekkende Heimevern med territoriell troverdighet og lokal forankring.
Mine etterfølgende betraktninger om Hæren må ikke oppfattes i motsetning til ovenstående, selv om Hæren de siste 10-15 år er redusert med over 95 % i volum. For dagens samlede Hær vil motstand være et symbolsk kollektivt selvmord ved et tradisjonelt angrep fra en seriøs aktør, men selv det kan selvsagt ha uvurderlig politisk betydning i åpningsfasen av en konflikt.

 

 

HÆREN I DAG

Status i Hæren er at det vi gjør, det gjør vi i følge andre enn oss selv, svært godt. Den norske Hæren har oppnådd anerkjennelse internasjonalt som tuftet på deltagelse i en lang rekke operasjoner. De siste femten årene har vi vært i Libanon, Bosnia, Kosovo, Makedonia, Irak, Sudan og Afghanistan.
Vi har deltatt i skarpe operasjoner, noe som har gitt oss avgjørende erfaringer for videre utvikling.
Nasjonalt løser grensevakten og kongevakten hver time, hver dag, hele året, sine oppdrag. Pågående og krevende operasjoner løses på en utmerket måte.

Årsaken til at Hæren lykkes med sine oppdrag, er tredelt.

For det første har Hæren fokusert på lagarbeid med gjensidig forsterkende kapasiteter – combined arms innenfor en brigaderamme. Vi har utviklet samvirkemiljøer der lederskap er blitt satt på prøve, og erfart at nøkkelen til suksess ligger i samarbeid mellom de ulike troppearter.

Det har gjort det mulig å reise ut i internasjonale operasjoner med visshet om at vi kan delta i kamphandlinger, men også med en velutviklet evne til å samarbeide med andre og se vår rolle som støttefunksjon.
For det andre har vi kunnet tære på lagrene etter en stor mobiliseringshær. Det er ikke lenger tilfelle.

Det kanskje viktigste av alt er et unikt personellkorps rekruttert via verneplikt og førstegangstjeneste. Vi har lyktes på tross av Hærens størrelse, ikke på grunn av.

Ullevål sykehus har 8600 ansatte, Hæren har 3100. Det sier jeg ikke fordi jeg ønsker å redusere helsetilbudet ved Ullevål, men fordi jeg ønsker å påpeke at enhver organisasjon har en nedre grense for bemanning. Hæren gleder seg over økende ressurser, men er fortsatt for liten. Vi leverer over evne, og forvitrer over tid.

Kvaliteten på vernepliktige mannskaper er utmerket, og det er i mange tilfeller en konkurranse om å avtjene sin verneplikt. Jeg hilser også alle kvinner som vil gjøre en jobb i Hæren velkommen inn i rekkene.

Vi trenger den kompetanse og det mangfold kvinnene representerer, de vil gjøre Forsvaret bedre. Det er grunn til å merke seg at andelen av kvinner som deltar i internasjonale operasjoner langt overstiger den andel av kvinner som tjenestegjør i Forsvaret her hjemme. Det viser at kvinner ser de muligheter og utfordringer som ligger i deltagelse i operasjoner i utlandet.
Motstandsmann og krigshelt Gunnar Sønsteby uttalte på sin 90-årsdag 11. januar at deltagelse i internasjonale operasjoner er ”den beste utdanning en norsk ungdom kan ta”. Mange ungdommer har forstått det, i tillegg til at de brenner for en bedre verden.

Det er den direkte grunnen til at Hæren, på tross av sin størrelse, har vært i stand til å kunne stille avdelinger for langvarige oppdrag i utlandet.

Sønsteby er ikke bare kjent som motstandsmann og krigshelt. Han har også et omdømme som forkjemper for demokratiet. Det er nettopp i kampen for demokratiet at Hæren er relevant. Hæren er først og fremst mennesker. Demokrati utvikles ved dialog mellom mennesker, ikke ved unødig våpenbruk. Vi er gode som team først og fremst på grunn av menneskene i laget, ikke på grunn av våpnene, teknologien eller kjøretøyene. Det er også først og fremst mennesker vi etterspør.

Effekten av dagens Hær er som sagt begrenset, selv etter en moderat økning av antall ansatte i 2006 og 2007. Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.

Det er da gledelig å konstatere at folket, så vel som de folkevalgte nå synes å ha vilje til å ta et oppgjør med den gradvise avviklingen av landmakten. Vi i Hæren må vise oss tilliten verdig og ta vare på hvert menneske og hver familie bedre enn i dag, løse oppdrag som i dag og skape enda mer operativitet for pengene enn i dag.
Dette bringer meg over til de utfordringer Hæren i dag står ovenfor.

 

HÆRENS UTFORDRINGER

Det er krevende å videreutvikle Hæren. Forsvarsstrukturer er ”standhaftige i sin natur”. Det tar tid å bygge opp kompetanse, det tar tid å sikre finansielt grunnlag – det tar tid å omsette investeringsmidler. Vi trenger både relevante operative kapasiteter og en fremtidsrettet kompetanseorganisasjon. Hæren kan gjerne kjøpe en tjeneste, som for eksempel en økonomiutdannet medarbeider fra BI. Spørsmålet er hvor man kjøper en bataljonsjef eller batterisjef som er i stand til å løse oppdrag med bruk av dødelige maktmidler, samtidig koordinere med et stort spekter av andre aktører og ta vare på sine menn og kvinner?
Hæren skal løse alle oppdrag; tradisjonell krigføring, fredsoperasjoner, kamp mot en asymmetrisk motstander, bekjempe terror og støtte i en nasjonal krise.
I tillegg øker ambisjonene om internasjonale bidrag; fra enkeltmenn til avdelinger. Hvem hadde for kort tid siden trodd at vi skulle bidra tungt i den militære opplæringen av Afghanske, brigader og bataljoner? Det gjør vi nå.

Dette, sammen med Regjeringens nordområdesatsing og den geopolitiske utfordring gjør det derfor betimelig å stille følgende spørsmål: Er dette riktig tidspunkt for dramatiske endringer av Hærens innretning og struktur? Eller er det tid for fasthet i kjernen og en gradvis, forutsigbar vekst for å møte fremtidens utfordringer?

Dagens hær har svakheter. Erfaringsnivået direkte etter dagens førstegangstjeneste er for lavt til å sette avdelingene rett inn i de mest krevende oppdrag. Først og fremst pga mangelfull samtrening på kompani og bataljonsnivå.

Vi er for få ansatte i forhold til oppdragene og det er ubalanse i fordelingen mellom kampavdelinger og nisjekapasiteter. Vi har heller ikke kapasitet til å raskt omsette lærdom og erfaring til nye prosedyrer og nytt materiell. I verste fall kan det bety tap av menneskeliv.
I 2006 ble en soldat skutt i armen av sin kamerat. Det hadde utviklet seg en metode for å gi støtte til maskingeværet ved å plassere MG’en på ryggen til makkeren som lå i snøen. Til tross for at de var av våre mest erfarne MG-skyttere, med over 70.000 avfyrte skudd, var ulykken et faktum. Ikke fordi de var dårlige skyttere – men fordi vi ser ettervirkninger etter år med nedbygging av kompetansemiljøene. Der var ingen til å evaluere og korrigere, verken den feilslåtte utviklingen eller soldaten som fulgte avdelingspraksisen.

Det var et indirekte resultat av ubalanse mellom oppdrag og budsjett, mer enn et direkte resultat av uforsiktig omgang med våpen og ammunisjon.

For å takle disse utfordringene, er mine målsettinger først og fremst å styrke kontinuiteten i avdelingene, styrke kompetansen og samtreningen samt sikre bedre ivaretakelse av de få som får problemer i etterkant av operasjoner. Hovedgrepet er mer korttidsverving etter fullført 12 måneders førstegangstjeneste. 12 måneders korttidsverving fordelt på 6 måneder samtrening etterfulgt av 6 måneder i oppdrag og 36 måneder avdelingsspesifikk korttidsverving, der personellet følger avdelingen i trening og operasjoner.
Jeg håper 2008 vil være det året det ble klart for alle at Hæren og Forsvaret styrkes ytterligere. Alternativet vil være en Hær som mister sin relevans og troverdighet.
Det vil være en alvorlig situasjon for landet fordi støtte fra andre i en vanskelig situasjon, nasjonalt eller internasjonalt, står om tillit og troverdighet mellom likeverdige partnere.

En hærstruktur med flere bataljoner vil kunne bedre operative leveranser, med en kompetansemessig forankring på brigadenivå. Den evnen er vesentlig for å bli vurdert seriøst i NATO’s forsvarssamarbeid.

Det er et kvalitetsstempel som gjør det mulig å stille alle typer bidrag, fra kompetente enkeltmenn og kvinner til fullt oppsatte brigader.
Det er derfor i første rekke uttrykk for evne til å stille en militær kapasitet for nasjonal eller internasjonal innsats, mens viljen fortsatt vil være politisk betinget.

Innføringen av avdelingsbefal og økt innslag av kortidsvervede på 36 mnd kontrakt tilfører avdelingene mer erfaring og bedre kontinuitet. Det vil igjen bidra til å øke den operative evnen også i avdelinger med innslag av vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Avdelinger som vil kunne stå vakt, bekjempe naturskade og delta i søk etter kort tids førstegangstjeneste, men som etter fullført 12 mnd førstegangstjeneste og påfølgende samtrening vil være klar til kamp hjemme eller ute.
Vi har ingen grunn til å tro at det politiske ønsket om langvarige oppdrag i utlandet vil avta – tvert om. Paradokset er at større kontinuerlige oppdrag ute enn det 1+ 5 tillater vil føre til at evnen til nasjonal krisehåndtering på brigadenivå forvitrer. Samtidig er en liten hær helt avhengig av å hente erfaringer ute, for å forbli relevant og ha påvirkning på operasjonene. For liten struktur vil ikke tillate en bærekraftig rotasjonsordning på bataljonsnivå i internasjonale operasjoner. Kontinuerlige bidrag kun på kompaninivå øker sårbarheten.

Delvis fordi avhengigheten til andre lands styrker øker, men også fordi virkemidlene på kompaninivå er begrenset. Resultatet er begrenset evne til å løse oppdrag i hele bredden av Forsvarets oppgaver.
Balansepunktet mellom førstegangstjeneste og verving kan selvsagt tilpasses Hærens behov og de politiske ønsker, men det forutsetter tilstrekkelig størrelse på en struktur som over tid kan bygges opp til å være både relevant og troverdig.

Slikt sett blir det viktigste arbeidet med Langtidsproposisjonen, å sikre bedre kontinuitet, bedre kompetanse og mer samtrening av avdelingene. Dette må etterfølges av god ivaretakelse av personellet før, under og etter at man har deltatt i de operasjoner hvor Hæren er engasjert. Jeg er trygg på at jeg har hele Hæren i ryggen når vi fremmer disse råd. Forsvarsstudie 07, i likhet med Forsvarspolitisk utvalg, legger til rette for en
styrking av Hæren. Det er slikt sett underordnet om Hæren formateres i to eller fem manøverbataljoner, men selv fem er for lite hvis vi både skal bidra med bataljonsbidrag ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

Imidlertid er også slik at om man ikke er villig til å fullfinansiere ambisjonene, så er konsentrasjon av ressursene et riktig grep.

 

AFGHANISTAN

Innsatsen i Afghanistan har mange dimensjoner; blant de viktigste er Afghanistans fremtid, NATOs fremtid og vestens sikkerhet. Våre soldater gjør en fremragende jobb, de løper risiko hver dag, tar krevende og vanskelige etiske valg, skaper resultater som skaper håp.

Soldatene bidrar for det første sterkt til å gi Afghanistans kvinner og barn en sjanse til et bedre liv, utenfor rekkevidden av Talibans undertrykkende klør. Skoler, rent vann, sykehus, fengsler, sin egen Hær og politi, for å nevne noe av alt det positive som skjer.

For det andre er NATOs samhold og fremtid på vektskålen i Afghanistan. Våre demokratier vil så gjerne fred og fremgang, at det er vanskelig å takle krigen mot de ekstreme kreftene som et viktig støttende element for stabilitet og hjelpearbeid.
Unødige nasjonale begrensninger og innenrikspolitikk skaper friksjon. NATO tåler neppe et nederlag uten at det vil få konsekvenser. Så lenge Norge er enda mer avhengig av NATO enn under den kalde krigen, vil et nederlag kunne ha meget store konsekvenser for Norge.
For det tredje er det i norsk interesse å bidra til at treningsarenaene for de som vil ramme oss, med bomber og verst tenkelige stridsmidler, er færrest mulig. Et Afghanistan og for den del et Pakistan i oppløsning vil direkte påvirke vår egen sikkerhet, som i 2001.

En forsvinnende liten del av tiden for våre avdelinger består av kamp, tilstedeværelse og dialog dominerer. Norske soldaters tilstedeværelse handler først og fremst om synlig tilstedeværelse, patruljering med -og opplæring av- den Afghanske hæren, møte med myndigheter samt kontinuerlig analyse og evaluering av situasjonsbildet. Reaksjoner fra Faryab’s provinsmyndigheter til hendelsen ved Hotel Serena viser at Norges innsats blir lagt merke til. Guvernør av Faryab samt andre provinsledere har alle kondolert og vært oppriktig lei seg da besøket dessverre måtte avlyses. Dette er stolte og gjestfrie mennesker som vi møter daglig, som støtter vårt mandat og gledet seg til besøk.
Joschka Fischer, utenriksminister og visekansler i Tyskland fra 1998 til 2005 sier i Dagbladet 6 jan 2008; ”Tida er derfor overmoden for et NATO-toppmøte der alle medlemmene gjør opp status for situasjonen og trekker de nødvendige konklusjoner. De nasjonale reservasjonene må bort, og det må vedtas en felles strategi for suksess, inkludert en kraftig økning i den sivile og militære bistanden til Afghanistan, hvis landet skal hindres fra å synke ned i det samme bunnløse dypet som Irak.”

Her hjemme ser vi aktører som fortsatt foretrekker diskusjonen fra 2001; hvorvidt det internasjonale samfunn burde intervenere eller ei i Afghanistan. Som om vi ikke allerede var der.

Det er på høy tid alle erkjenner at det internasjonale samfunn er i Afghanistan sammen, vi er moralsk og praktisk forpliktet, og det handler om både Afghanistans, NATOs og Norges interesser. Med Joschka Fishers ord; ”Det ville vært mer enn en tragedie – det ville vært politisk dårskap uten sidestykke – hvis Vesten, på grunn av manglende engasjement og politisk framsyn unnlater å forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte.”

Vi forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte enten det blir fordi det politiske prosjektet mislykkes som følge av manglende vilje til å stille opp med mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og bedre samordning – eller det blir som følge av at vi om 15-20 år har klart å bringe at stort og krevende politisk prosjekt – uten militær løsning – frem til suksess. Suksess fordi politisk mot og lederskap resulterte i mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og målrettede militære offensive kapasiteter samt bedre samordning. Noe som styrket Afghanistans egne institusjoner, slik at de i 2025 stod på egne ben, med en samlende og troverdig regjering, politi med sterkt redusert korrupsjon og en effektiv Hær som på egen hånd klarte å kontrollere de ekstreme kreftene.

Det sistnevnte optimistiske scenarioet forutsetter at våre politiske ledere tar inn over seg at Afghanistan sannsynligvis er et mer krevende prosjekt en gjenoppbygging av Tyskland etter 1945.

Jan Even Sandal spør retorisk i et debattinnlegg i Dagbladet.no søndag 06. januar 2008 om vi kan akseptere en halvhjertet operasjon?

Han gir selv svaret; ”Svaret bør være et rungende nei! La oss gi det afghanske folk en grunn til å stole på verdenssamfunnet igjen. La oss hjelpe dem med å bygge et samfunn som kan være et fyrtårn for de øvrige landene i den muslimske verden.

Dette samfunnet bør ikke bygges som en kopi av ”det vestlige ideal samfunn”, men utvikles gjennom det beste fra den islamske humanistiske tradisjon.”

I en utsatt og vanskelig hverdag har Norge i 2007 – gjennom afghanske myndigheter, FN og NGOer i Faryab støttet 107 skoler, utdanning av 1130 lærere, 21 landsbyprosjekter, 1100 hus for flyktninger, 261 brønner, 636 latriner og 4 helseklinikker. I tillegg kommer kapasitetsbygging av provins- og distriktsmyndigheter. Norges tilstedeværelse handler om så mye mer enn «krig mot Taliban». Hver dag – også fra militær side som i sin sikkerhetsfunksjon er med å støtte oppunder det sivile samfunn – foretas det møter med afghanske sivile aktører, provins, – og distriktsmyndigheter, tidligere («nåværende») krigsherrer, religiøse ledere, nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner med en kontinuerlig evaluering, analysering og rapportering om behov og effekt som resultat.
Fremskritt i Afghanistan er også avhengig av at vi har militær evne til å utfordre de ekstreme kreftene offensivt på individnivå, evner å lære opp og støtte den afghanske hær og politiet, samtidig med at sivilt og frivillig hjelpearbeid styrkes. Hvis vi skal lykkes må de langsiktige politiske og humanitære mål og kapasiteter være premiss for målrettet militær handling helt ned på taktisk nivå.

Likegyldighet ift våre bidrag ute ville også være et alvorlig demokratisk nederlag. Debatten i seg selv tåler vi godt. Det er selvsagt slik at det ikke finnes en militær løsning alene i Afghanistan, like lite som det finnes en løsning uten militær innsats. Mer politikk, mer soldater og bedre samordning under sivil ledelse er en god resept.
Det er viktig og riktig at vi diskuterer veien videre – det betyr ikke at vi ikke står bak våre soldater fullt og helt – tvert om.

 

 

VETERANER

Forsvaret og Hæren betraktet i mange år tjeneste utenfor landets grenser som en bi-geskjeft. Det er nok mye av årsaken til at arbeidet for veteranene også har vært en bi-gesjeft både for Forsvaret og det sivile samfunn. De siste årene har internasjonale operasjoner blitt en av hovedoppgavene våre og operasjonene blir skarpere. FSJ kommenterte dette slik i OMS 26. november: ”Vi ser nå konturene av et forsvar hvor skarpe operasjoner, inklusive kamphandlinger, er en realitet og en profesjonell selvfølge’’.

Selv om vi som har valgt å bruke livet som demokratiets soldater gjør det frivillig, er det meget viktig – særlig for de yngste av oss – at nasjonen stiller seg bak sine soldater. Vi må forsterke arbeidet for å ta bedre vare på veteranene våre. I tilegg til samtrening og god fleksibel utrustning, er det tre faktorer jeg vurderer som avgjørende for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste:

  • at soldatene føler trygghet for hjelp hvis man blir såret
  • at soldatene og deres pårørende opplever anerkjennelse for den jobben som gjøres, og
  • at soldatene og pårørende føler trygghet for at det er enkelt og ubyråkratisk og få hjelp hvis man trenger det når man kommer hjem – eller hvis behovet dukker opp 10 år etterpå.

Dette handler også om en nasjons selvrespekt. Mange vil huske hvordan behandlingen av krigsveteranene under Vietnam-krigen rokket ved grunnvollene i det amerikanske samfunnet og bidro til nederlaget.
Kompetanseutfordringene kan illustreres ved at 11 % av enhetene innen psykisk helsevern for voksne oppgav, i følge undersøkelsen ”Behandling av psykisk traumatiserte i Norge”, at de behandlet veteraner (Tidskrift for Norsk legeforening 2003, Ellinor F Major).

Det innebærer at 89 % ikke har behandlet, eller oppfattet at de har behandlet veteraner. Det er bekymringsfullt.

Forsvarsministeren kunngjorde nylig den gledelige nyheten om at Forsvaret har kjøpt tilbake Bæreia, og at dette vil bli et veteransenter. Dette er et gledelig og nødvendig steg i riktig retning.

Jeg vil her også ta til orde for at veterandagen – selve frigjøringsdagen – 8. mai, gjøres til noe langt mer enn i dag. Symbolikken taler for seg selv. Arven fra Gunnar Sønsteby og våre krigsveteraner fra 2. verdenskrig føres videre av soldater som Tor Arne Lau Henriksen, Kristoffer Sørlie Jørgensen, Kjetil Brakstad, Kenneth Lysell og Stig Bjarne Wigestrand Moe for å nevne noen få av våre mange unge helter. Lysell og Wigestrand Moe kjørte i bilen bak Kristoffer Sørli Jørgensen da sistnevntes bil ble angrepet med en IED, og Kristoffer omkom. Sammen berget de livet til Kjetil Bragstad. Vi skal merke oss Lysells budskap:
”Jeg mistet en kamerat og det var veldig tøft. Men samtidig føler jeg at denne jobben er så viktig. Jeg vil gjøre noe i stedet for å bare sitte hjemme å prate – de norske styrkene bidrar til at skoler, infrastruktur og fengsler bygges opp, men det hører man lite om her hjemme”.

Professor Lars Weiseth, en av Norges fremste eksperter på krigstraumer forteller at mange utenlandsveteraner i for liten grad føler at Norge setter pris på dem, og det blir da enda vanskeligere for dem å takle post-traumatiske lidelser. Han mener at soldatene som skades eller får problemer derfor bør få krigspensjon, omtales som krigsskadde og ikke havne i den enorme gruppen sammen med yrkesskadde. – Det gir en helt annen identitet og stolthet enn at du kommer i den store gruppen av oss andre som kan bli yrkesskadet,” uttaler han. Jeg slutter meg helhjertet til dette, men det er viktig å huske at det å bli oppfattet som ”køsniker”, strider mot mye av det veteranene står for.

La meg også fremheve de mange konstruktive innspill som kommer fra både FNVLF, Veteranforbundet SIOPS og andre.
De er verdt å lytte til i regjeringens helhetlige arbeid for å styrke vårt veteranarbeid.

AVSLUTNING

Jeg startet dette foredraget med å skue inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på enn det århundret vi har lagt bak oss. Positive, men også negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet hjemme.
Hærens personell vil gjerne bidra til stabilitet og fasthet hjemme samt handlekraft ute. Gjensidig forsterkende politiske tiltak.
Jeg håper vi har passert skilleveien; vi har så vidt startet marsjen mot større evne, tross en kunstpause i 2008 – vilje skorter det ikke på.

 

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det -viktigst av alt- tid for den riktige debatten om Forsvaret, debatten om hvor mye Forsvar vi trenger for både å bidra substansielt ute og for å verne Norge og Norges interesser – med fasthet her hjemme.

 

Hæren både vil og kan være en positiv bidragsyter – hvis vi gis anledning.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 22. januar 2007

Ved

Ambassadør Kim Traavik
Norges ambassadør i Brussel


NATO etter toppmøtet i Riga – fremtidige utfordringer

Ambassadør Kim Traavik. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

NATO-toppmøtet i Riga for knappe to måneder siden var det første i en serie på tre toppmøter som vil bli avholdt med korte mellomrom i årene fremover. Det neste kommer allerede i første halvår 2008 og vil trolig stå i utvidelsens og partnerskapenes tegn. Det tredje møtet i denne syklusen vil bli avholdt våren 2009 og vil markere sekstiårsdagen for etableringen av NATO. Vi kan og bør vente med festtalene til da, men det kan vel neppe være tvil om at NATO er den sterkeste og mest betydningsfulle forsvarsallianse verden har sett.

Dette skyldes ikke minst at Alliansen har vist og fortsatt viser evne til å tilpasse seg endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Man hører fra tid til annen at ”NATO er en Allianse på leting etter nye oppgaver”. Det kan ha vært en treffende karakteristikk i tiden like etter murens fall og den kalde krigens opphør. I dag er problemet snarere det motsatte: Oppgavene står bokstavlig talt i kø. Utfordringen er først og fremst å få ressursene til å strekke til og å unngå å spre seg for tynt.

Og oppgavene er mildt sagt varierte. Hvem ville for noen år siden ha trodd at NATO ikke bare skulle bevege seg ”out of area”, men påta seg ansvaret for stabilitet og sikkerhet i et krigsherjet asiatisk land som er dobbelt så stort som Norge og med en befolkning som er fem ganger større? Hvem ville ha trodd at NATO skulle gjennomføre omfattende humanitær støtte ikke bare til Afghanistans naboland Pakistan i forbindelse med jordskjelvkatastrofen for halvannet år siden, men også til sitt største medlemsland USA da den tropiske stormen Katrina samme høst spredte ødeleggelse langs Gulf-kysten? Og hvem ville trodd at NATO skulle bistå den afrikanske unions operasjon i Darfur?

Det er lenge siden NATOs speidet etter sovjetiske stridsvogner på de nordtyske sletter. Men Alliansens tjenester er mer etterspurt enn noensinne. Skal de fortsatt være det, og skal NATO fortsette å være et nyttig instrument for internasjonal krisehåndtering, må Alliansen nærmest på kontinuerlig basis videreføre sin tilpasning til endrede rammebetingelser og utfordringer. Og denne transformasjonsprosessen må forankres og drives frem på politisk nivå.

Derfor var da også Riga i utgangspunktet ment å være et møte med hovedfokus på endring og utvikling. Men utover høsten flyttet oppmerksomheten seg mer og mer til Afghanistan, parallelt med at kamphandlingene i den sørlige delen av landet tiltok i omfang og intensitet. Det var i Riga Alliansens innsats i Afghanistan skulle måles og veies. Utover det var forventningene til møtet relativt nøkterne. I ettertid kan man med atskillig rett si at utfallet av Riga er et eksempel på at lave forventninger kan bli overtruffet av resultatet.

Afghanistan ble naturligvis den dominerende saken på toppmøtet. Men møtet produserte også andre viktige resultater.

For det første ble Riga en bekreftelse på behovet for og viljen til å videreføre den politiske og militære omstillingen av NATO. Gjennom konkrete vedtak trakk stats- og regjeringssjefene opp kursen for den videre omstillingen. Det kanskje viktigste enkeltresultatet på dette området er at NATOs reaksjonsstyrke NRF ble erklært fullt operativ. Denne beslutningen satt riktignok langt inne, noe jeg skal komme tilbake til.

For det andre ble tre av Balkan-landene – Albania, Kroatia og Makedonia – stilt i utsikt invitasjoner til NATO-medlemskap allerede på toppmøtet i 2008, mens de tre andre – Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Serbia – ble invitert til å slutte seg til NATOs partnerskap for fred. Dermed har alle de seks landene tatt vesentlige skritt nærmere Alliansen og på veien mot full integrasjon i euro-atlantiske institusjoner. Det er et vesentlig bidrag til sikkerhet og stabilitet i vår del av verden.

For det tredje var det enighet om å utforme retningslinjer for NATOs samarbeid med andre internasjonale aktører i forbindelse med fremtidige fredsoperasjoner. Erfaringene fra Balkan og Afghanistan har vist det er et påtrengende behov for styrket koordinering og samhandling både i forberedelses- og gjennomføringsfasen.

Og for det fjerde ble grunnlaget lagt for en videre utvikling av NATOs samarbeid med tredjeland i og utenfor Europa, bl.a. land som Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, og med landene i Midtøsten og Gulf-regionen.

Sett under ett gir resultatene fra toppmøtet et godt grunnlag for det videre arbeidet i Alliansen, som opp mot Riga var kommet ut av en svært vanskelig tid. Washingtons beslutning etter 11. september 2001 om å gå utenom NATO i kampen mot internasjonal terrorisme og spenninger etter uenigheten om Irak i 2003 svekket lenge de transatlantiske båndene. Det kan ikke være tvil om at de siste årene har vært noen av de vanskeligste i NATOs historie.

Men samtidig har det vært en økende erkjennelse på begge sider av Atlanterhavet av behovet for et sterkt NATO; en felles erkjennelse av at det bare er gjennom samhold og en sterk og levedyktig Allianse vi kan håndtere utfordringer av det omfang NATO står overfor, bl.a. i Afghanistan og Kosovo.

Og mens USA under Bush-administrasjonens fire første år var preget av unilateralisme og ad hoc-pregede koalisjoner, har vi i den andre presidentperioden – og etter de massive problemene i Irak – sett at USA igjen legger vekt på NATO og multilaterale løsninger.

Når USA igjen velger å gjøre bruk av NATO er det naturligvis en svært positiv utvikling. Det binder amerikanerne – og de øvrige 25 medlemslandene – til en konsensusprosess som gir samtlige allierte medinnflytelse. Det er ikke minst i små- og middelsstore medlemslands interesse.

Men at den politiske atmosfæren i NATO har bedret seg, betyr selvsagt ikke at det nå hersker full harmoni. Arrene etter Irak-striden er ennå ikke helt borte. Fortsatt er det meningsforskjeller mellom Washington og europeiske allierte om hvordan sikkerhetspolitiske utfordringer best kan møtes. Og fortsatt er visjonene når det gjelder NATOs fremtidige rolle ulike.

Men det er jo helt normalt. Og det er et klart fremskritt at disse meningsforskjellene nå igjen kan håndteres innenfor rammen av en etablert beslutningsstruktur basert på konsensus.

Alliansens største utfordring i årene fremover vil utvilsomt være Afghanistan. Mens NATO under hele den kalde krigen ikke løsnet et skudd, har allierte soldater i Afghanistan for første gang vært involvert i regulære bakkekamper, og vi har mistet et betydelig antall allierte soldater i kamp. Canada og Storbritannia har begge mistet rundt 45 mann i de intense kampene i Sør-Afghanistan.

Utenriksministeren besøkte som kjent bl.a. Sør-Afghanistan i forrige uke. Selv møtte jeg i fjor høst kanadiske soldater i Kandahar-området og britiske i Helmand-provinsen, og det gjorde et sterkt inntrykk. Mange av dem hadde mistet gode venner og medsoldater i kampene.

Både i NATO og i medlemslandene har det vært mye oppmerksomhet omkring Alliansens manglende evne til å oppfylle omforente styrkemål, særlig når det gjelder Sør-Afghanistan. Her dreier det seg mindre om antallet soldater enn om viktige kapasiteter. Også nasjonale begrensninger på hvor de ulike styrkene kan operere og hva de kan gjøre, de såkalte caveats, har vært et omdiskutert tema. Ikke minst Kanadierne har til tider vært hardt presset i Kandahar-området. I den kanadiske debatten har det vært etterlyst mer støtte fra andre allierte og stilt spørsmål ved alliansesolidariteten.

Men selv om ISAF i perioder var presset, var det aldri en reell risiko for at NATO skulle ”tape” kampene i Kandahar-området. ISAF hadde og har militær kontroll og er godt forberedt på Talibans forventede våroffensiv, selv om den kan bli mer intens og omfattende enn tidligere år. Den vanskeligste utfordringen i dag er ikke den militære situasjon, selv om også den er krevende, men snarere å få fart på gjenoppbyggings- og utviklingsarbeidet. Dét er ikke primært Alliansens ansvar, men dersom den afghanske regjering og det internasjonale samfunn ikke lykkes bedre på dette området, vil heller ikke NATO kunne løse sin oppgave i Afghanistan.

Norge bidrar tungt i Afghanistan, både militært og på utviklingssiden. Norske soldater har et godt renommé, og gjør en innsats det er all grunn til å være stolt av. Utfordringene er store også i det nordlige Afghanistan, hvor norske soldater er stasjonert.

Hendelsene i Meymaneh for litt mindre enn ett år siden bekreftet det, og viste samtidig hvor utsatte ISAFs såkalte PRTer – de regionale stabiliseringslagene – kan være. Det er viktig å bidra til å befeste den stabilitet det har lyktes å skape i nord. Norske styrker er derfor kraftsamlet i Nord-Afghanistan. Samtidig har regjeringen som kjent sagt at spørsmålet om omfang og innretning på Norges styrkebidrag i Afghanistan er gjenstand for løpende vurdering.

ISAF og det internasjonale samfunn for øvrig har oppnådd og oppnår resultater i Afghanistan. Og da tenker jeg ikke på statistikk over hvor mange Taliban som er blitt drept. ”Body counts” bidrar snarere til å svekke NATOs omdømme, først og fremst i Afghanistan, men også innad i Alliansen. Det er langt viktigere å formidle at flere unge jenter nå har anledning til å gå på skole, at landsbyer får rent vann, at internt fordrevne kan vende hjem, og at sykehus rustes opp og får adgang til nødvendig medisinsk utstyr.

Det er naturligvis viktig at operasjonen har støtte i allierte land. Men enda viktigere er det at den afghanske befolkningen slutter opp om afghanske myndigheter og ISAF. Befolkningen må oppleve at den internasjonale militære tilstedeværelsen bidrar til deres sikkerhet og fremtid. Bare da blir sikkerhetssituasjonen virkelig bedre. Når den afghanske befolkningen vender Taliban og andre opprørsgrupperinger ryggen, mister disse gruppene sitt eksistensgrunnlag.

I Meymaneh gjør norske styrker, sammen med styrker fra Finland og Latvia, en fremragende innsats. De nyter stor respekt i lokalbefolkningen og løser sitt oppdrag på en eksemplarisk måte. Norske hjelpeorganisasjoner er også til stede, og gjør en meget god innsats. Skoler er blitt gjenoppbygd og internt fordrevne blir hjulpet tilbake i arbeid. Norske leger tilknyttet PRTet er daglig på det lokale sykehuset og hjelper til.

Denne hjelpeinnsatsen er viktig. Lokalbefolkningen ser positive resultater av den norske tilstedeværelsen. Norges engasjement er med på å underbygge afghanske myndigheters arbeid og autoritet i provinsen. På denne måten skaper vi afghansk eierskap og engasjement. Dette er en helt sentral og overordnet målsetting for den internasjonale innsatsen. Derfor må NATO og det internasjonale samfunn nettopp støtte utviklingen av afghanske institusjoner og kapasiteter, noe det legges stor vekt på i det norske hjelpearbeidet.

Fra NATOs synsvinkel er det ikke minst viktig at det settes mer kraft inn i opplæring og trening av den afghanske nasjonale hær ANA og det afghanske nasjonale politi ANP. I Riga var det full enighet om at det nå trengs krafttak på disse områdene. Også dette vil være et viktig tema når NATOs utenriksministre kommer sammen i Brussel i slutten av uken.

På norsk side er vi i tillegg særlig opptatt av å bidra til å styrke offentlig administrasjon i Afghanistan, ikke minst rundt omkring i de 32 provinsene.

Det er er fortsatt et hovedproblem at sentralregjeringen har begrenset myndighet og kontroll utenfor Kabul, selv om det har vært gjort fremskritt også på dette området.

I denne forbindelse må vi ikke glemme at Karzai-regjeringen og dens internasjonale støttespillere i utgangspunktet har en sterk stilling. I en meningsmåling som ABC News og BBC gjennomførte i fjor høst fremkommer det at 88 % av befolkningen støtter myndighetene og regjeringen. Bare 3 % ville heller hatt Taliban tilbake til makten. Nesten 90 % mener det var bra at utenlandske styrker styrtet Taliban-regimet, og nesten 80 % støtter det internasjonale styrkenærværet.

Det er viktig ikke å forskusle denne sterke oppslutningen i den afghanske befolkningen. Det kan bli vanskelig. I 2005 mente hele 77 % av de spurte at utviklingen i landet gikk i riktig retning. I fjor høst var imidlertid dette tallet sunket til 55 %. Kløften mellom befolkningens forventninger og regjeringens og det internasjonale samfunns evne til å levere er voksende. Dersom den fortsetter å vokse vil også motviljen både mot regjeringen og det internajonale nærværet kunne tilta. Derfor trengs det økt sivil innsats fra så vel Karzai-regjeringen som det internasjonale samfunns side. De som kanskje ser dette klarest, er NATOs militære ledere. COMISAF, den britiske general Richards, uttrykker det slik: Flere veier er viktigere enn flere soldater.

Skal man få maksimalt ut av det internasjonale samfunns støtte til Afghanistan, trengs det en helhetlig sivil-militær tilnærming og langt bedre samordning enn hittil. Derfor fremmet utenriksminister Støre i fjor høst en rekke konkrete forslag med sikte på å styrke helheten i det internasjonale engasjementet. Fra norsk side ble det bl.a. lagt vekt på at FN må spille den ledende rolle i koordineringen av det internasjonale engasjementet i Afghanistan. Vi understreket også behovet for å styrke samarbeidet og dialogen mellom hovedsteder og de internasjonale organisasjonenes hovedkvarter. De norske tankene fikk bred oppslutning og er godt reflektert i Riga-erklæringen.

Toppmøtet besluttet altså også at det i løpet av våren skal utarbeides konkrete forslag til hvordan NATOs militære og politiske planleggingsprosedyrer kan forbedres med sikte på å komme tidlig i inngrep og samarbeide best mulig med lokale myndigheter og andre sivile aktører i planlegging og gjennomføring av internasjonale fredsoperasjoner. Dette blir en sentral sak på utenriksministermøtet i Oslo i slutten av april i år.

Afghanistan er og forblir NATOs viktigste og vanskeligste utfordring. Når Alliansens utenriksministre samles i Brussel om fire dager vil diskusjonen i stor grad dreie seg om oppfølgingen av Riga-vedtakene, både på den militære og den sivile siden. Forut for det uformelle forsvarsministermøtet i Sevilla om tre uker vil den nye SACEUR, general Craddock, legge frem sin vurdering av hvorvidt Alliansen disponerer de styrker og kapasiteter den trenger for å løse sitt oppdrag i Afghanistan. Det kan ikke utelukkes at han vil konkludere at en økning er nødvendig.

NATOs andre hovedutfordring er Kosovo, hvor det i dag står 16000 allierte soldater, mot 30000 i Afghanistan.

Prosessen frem mot avklaring av Kosovos fremtidige status går mot slutten. Å få partene til å bli enige om en forhandlet løsning, er en stor og vanskelig, kanskje umulig utfordring. Det er en reell mulighet for at enkelte grupper i Kosovo kan ty til vold dersom de ikke er fornøyde med de forslag som FNs spesialutsending Ahtisaari om noen uker legger frem for dem. Mye av oppmerksomheten har i det siste vært rettet mot de serbiskdominerte områdene nord for elva Ibar. Men halvparten av Kosovos serbere bor i spredte enklaver i sør. Å sørge for deres sikkerhet, blir viktig for å skape et klima som tillater gjennomføring av en sluttstatusavtale. Det samme gjelder beskyttelse av kulturelle og religiøse minnesmerker.

Det betyr at NATOs forsatte tilstedeværelse er nødvendig for å sikre stabilitet. Det sier noe om hvor vellykket KFOR har vært, at dette er det eneste alle parter ser ut til å være enige om. Kosovoalbanerne, kosovoserbere, serbere, landene i regionen, Russland, FN og EU: Alle innser de at fortsatt NATO-engasjement er nødvendig inntil videre. Bare NATO er i stand til å garantere den stabilitet og ro som er nødvendig i den krevende overgangsfase Kosovo nå beveger seg inn i.

Det ligger dermed ikke i kortene at KFORs styrkenivå vil bli redusert med det første, selv om enkelte allierte land nok gjerne hadde sett at det var mulig, av økonomiske grunner og i lys av situasjonen i Irak og Afghanistan. Men både varigheten og andre viktige sider ved NATOs fremtidige rolle i Kosovo er i dag uklare. Hva skal være Alliansens oppgaver, ved siden av å opprettholde ro og stabilitet i en overgangsfase? Skal Alliansen engasjere seg i sikkerhetssektor reform? Skal den påta seg ansvar for opplæring av en ny sikkerhetsstyrke i Kosovo? Og hva skal være arbeidsdelingen mellom NATO og EU, som bl.a. vil ha ansvaret for rettsstats- og politioperasjonen i Kosovo? Dette vil være viktige tema for utenriksministrene i Brussel på fredag, men også på utenriksministermøtet i Oslo til våren. Da vil vi også ha et klarere bilde av utviklingen i Kosovo i kjølvannet av statusløsningen.

Etter norsk syn vil det være naturlig med en gradvis dreining av NATOs fokus mot kapasitetsbygging og sikkerhetssektorreform. Vi er innstilt på å yte vesentlige bidrag på dette området, hvor vi har betydelig erfaring fra andre deler av Balkan, ikke minst Serbia.

Så til NATOs tredje hovedutfordring. For effektivt å kunne møte aktuelle og fremtidige utfordringer må NATO til enhver tid råde over tilpassede militære virkemidler. Den militære omformingen av NATO er følgelig en kontinuerlig prosess, og erfaringene fra pågående operasjoner, som Afghanistan og Kosovo, er viktige premisser for arbeidet med å transformere alliansens kapasiteter.

Også i Riga ble det truffet viktige beslutninger på dette området. Oppnåelse av full operativ kapasitet (FOC) for ”NATOs reaksjonsstyrke” (NRF) utgjorde et av de mest synlige resultatene. Problemet i forkant av møtet var først og fremst å få innmeldt tilstrekkelig med styrker, slik at SACEUR på militærfaglig grunnlag kunne forsvare å erklære styrken operativ. Det viste seg å være en krevende prosess. Den norske innmeldingen av deler av Telemark bataljon til NRF 8 var et viktig bidrag og en forutsetning for at det lot seg gjøre å erklære reaksjonsstyrken operativ. Generalsekretæren var så fornøyd at han lett spøkefullt ga oss følgende karakter: ”La Norvège – dix points”.

I lys av problemene med å oppnå full operativ kapasitet for NRF i forkant av Rigatoppmøtet og de vedvarende utfordringene knyttet til opprettholdelse av FOC i fremtiden, ligger det i kortene at NRF-konseptet vil bli gjenstand for ny diskusjon. Spørsmål som reaksjonsstyrkens omfang og ambisjonene knyttet til dens potensielle oppgaver vil her være sentrale.

Opprinnelig så NATO for seg en styrke på ca. 17 000 personell. Dagens konsept legger imidlertid opp til en styrke på 25 000 pr. halvårlig rotasjon. I praksis binder hver rotasjon opp nærmere 100.000 personell dersom man også tar i betraktning forberedelser og etterarbeid. Det er mange som mener at det er meningsløst å ha en så stor styrke gående på gress uten å bli brukt. Mange frykter at NRF skal råtne på rot, hvilket avspeiles i slagordet ”use it or lose it”. Også på norsk side er vi av den oppfatning at det er behov for en ny gjennomgang av konseptet, og det ligger an til en innledende meningsutveksling om dette på NATOs uformelle forsvarsministermøte i februar.

I Riga ble også det politiske styringsdokumentet ”Comprehensive Political Guidance” (CPG) godkjent av stats- og regjeringssjefene og gjort offentlig tilgjengelig. CPG gir politiske styringssignaler til det videre arbeid med transformasjon og kapasitetsutvikling i alliansen de nærmeste årene, og er direkte utledet av Alliansens strategiske konsept fra 1999. Samtidig er det verdt å merke seg at stadig flere stiller spørsmålet om tiden ikke nå er inne til å utforme et nytt strategisk konsept som i større grad reflekterer endrede rammebetingelser og utfordringer. Mange mener et nytt strategisk konsept bør foreligge til jubileumstoppmøtet i 2009. Det vil i så fall kunne bli en svært vanskelig og tidkrevende prosess som vil omfatte en rekke sensitive problemstillinger, herunder kjernevåpenspørsmålene.

Kosovo er Alliansens største, men ikke den eneste, utfordringen på Balkan. På norsk side har vi lenge ment at NATO må ha en helhetlig tilnærming til Balkan som region. For drøye seks måneder siden la Norge frem en skisse til en slik helhetlig, regional strategi. Blant annet foreslo vi at det i Riga skulle besluttes å innlemme Serbia, Bosnia-Hercegovina og Montengro i NATOs Partnerskap for fred. Begrunnelsen var at NATO best kunne bidra til sikkerhet og stabilitet gjennom en inkluderende regional tilnærming, og ikke gjennom isolasjon av enkeltland.

Det norske forslaget ble godt mottatt av mange allierte, men ikke av alle. Motstanden var primært knyttet til mangelfullt serbisk og bosnisk samarbeid med den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Hovedankepunktet var at de to ettersøkte krigsforbryterne Mladic og Karadzic ennå ikke er overlevert i Haag. Dette er naturligvis en problemstilling vi tar svært alvorlig også på norsk side. Men vi mener samtidig at målet om fullt samarbeid med straffedomstolen best kan oppnås gjennom samarbeid og dialog. Det var viktig for oss å unngå at befolkningene i Serbia og Bosnia-Hercegovina fikk en opplevelse av at Europa vendte dem ryggen. Vår vurdering var at dét snarere ville oppmuntre nasjonalistiske og radikale krefter, enn det ville styrke muligheten for utlevering av krigsforbrytere til straffedomstolen.

Beslutningen om å slippe de tre Balkan-landene inn i NATOs Partnerskap for fred (PfP) var en av de mest overraskende i Riga. Men den innebærer naturligvis ikke at NATO har frafalt kravet om fullt samarbeid med Haag-tribunalet. Rigaerklæringen stiller klare krav til Serbia og Bosnia-Herzegovina på dette punkt. Dette kravet støtter vi fullt ut fra norsk side. Og som pådrivere for å trekke Serbia og Bosnia-Hercegovina inn i varmen, har vi et særlig ansvar for å opprettholde presset på de to landene og for å bidra til at ICTY-spørsmålet forblir på dagsordenen inntil det er løst. Og det er det først når Mladic og Karadzic er vel forvarte i Haag.

Innlemmelsen av de tre landene i partnerskapsordningene er et eksempel på at vi gjennom målrettet innsats kan få gjennomslag for norske synspunkter i NATO, selv om motstanden i utgangspunktet kan være stor. Det hjelper selvfølgelig å ha en god sak og gode argumenter.

Målet for alle de seks Balkan-landene er NATO-medlemskap. Derfor vil Balkan også i tiden fremover være en viktig region for Alliansen. Fokus vil imidlertid gradvis dreies over mot trening, opplæring og reformstøtte. Vår erfaring fra Balkan har gjort at vi har kunnet levere solide innspill til NATOs arbeid på disse områdene, ikke minst når det gjelder sikkerhetssektor reform. Det er vi innstilt på å fortsette å gjøre.

I en gjennomgang av NATOs utfordringer hører også Alliansens videre utvidelse med. NATOs dør står i utgangspunktet åpen for alle land som ønsker det og som gjennom aktivt reformarbeid i handling viser at de deler det verdigrunnlag Alliansen er tuftet på.

Siden 1997 har NATO fått ti nye medlemmer. Det vil bli flere i årene som kommer. De tre såkalte Membership Action Plan-landene Kroatia, Albania og Makedonia ligger lengst fremme i køen. I Riga fikk de tre tilsagn om at en invitasjon kan komme allerede på toppmøtet våren 2008, forutsatt at de da oppfyller vilkårene.

Foran Riga foreslo Norge en fadderordning mellom individuelle allierte og de enkelte MAP-land for å styrke deres medlemskapsforberedelser frem mot 2008. En slik ordning gjennomførte vi med hell for de syv nye medlemmene som kom inn i 2004. Vi arbeider nå med konkretisering av fadderordningen for de tre MAP-landene på Balkan. Disse planene har møtt stor interesse både i regionen og blant allierte land.

Formelt dreier utvidelsesdiskusjonen seg bare om de tre nevnte landene. Georgia og Ukraina har imidlertid også vært fremme i diskusjonen. I Georgia er det stor støtte til regjeringens arbeid for NATO-tilnærming. Landet har gjennomført viktige reformer på sentrale områder, men mye arbeid gjenstår også. For å oppmuntre til fortsatte reformer, ble NATOs samarbeid med Georgia oppgradert i september i fjor. De såkalte frosne konfliktene i Sør-Ossetia og Abkhasia kompliserer imidlertid Giorgias forhold til NATO. Mange vil nok mene at medlemskap ikke kan være aktuelt for land med uløste territorielle konflikter.

Også for Ukraina er det langt frem. Den politiske prioritering av forholdet til NATO er svekket det siste året. Presidenten og statsministeren ser svært ulikt på dette spørsmålet. Og når det gjelder forsvarsreform har Ukraina fortsatt en lang vei å gå.

Men dette betyr selvsagt ikke at de to landene ikke vil være viktige partnere for Alliansen i årene som kommer. Spørsmålene om medlemskap for Georgia og Ukraina kan helt klart bli sentrale spørsmål frem mot toppmøtene i 2008 og 2009. Fra norsk side er vi opptatt av å se disse spørsmålene i en bredere sammenheng som også omfatter forholdet mellom NATO og Russland, selv om vi er helt klare på at Russland verken skal eller kan ha et de facto veto i spørsmål som gjelder NATOs videre utvidelse.

NATOs samarbeid med Russland foregår innenfor rammen av NATO-Russlandsrådet (NRC). Her arbeider NATO-landene og Russland som likeverdige partnere med et bredt spekter av sikkerhets – og forsvarspolitiske problemstillinger, og samarbeidet har både en praktisk og en politisk dimensjon. Sett med norske øyne er NATO-Russlandsrådet en viktig, men samtidig svært krevende arena. Det er ingen grunn til å legge skjul på at verken den politiske dialogen eller det praktiske samarbeidet har kommet så langt som mange hadde håpet da NRC ble opprettet for snart fem år siden.

Noen allierte med andre historiske referanser enn Norge har en mer reservert holdning til dette samarbeidet. Samtidig kunne vi noen ganger ønske oss et større engasjement også fra russisk side. Arbeidet i NATO-Russlandsrådet fremstår i dag som nokså rutinepreget og lite dynamisk. Fra norsk side er vi opptatt av å gjøre noe med det. Regjeringen tillegger som kjent samarbeidet med Russland stor vekt. Det er jo også slik at berøringspunktene mellom NATO og Russland stadig blir flere. Energisikkerhet er et nærliggende eksempel. I Riga ga stats- og regjeringsjefene NATOs faste råd i oppgave å utrede hva Alliansen kan bidra med på dette området, som supplement til det arbeid som gjøres i andre internasjonale organisasjoner og av medlemslandene selv, og med fokus bl.a. på beskyttelse av kritisk infrastruktur.

La meg avslutningsvis si noen ord om utviklingen av NATOs samarbeid med tredjeland, de såkalte partnerlandene. Også dét fremstår som en viktig utfordring for Alliansen. Gjennom samarbeid kan NATO og partnerlandene mer effektivt møte aktuelle sikkerhetsutfordringer. Utover den politiske dialogen som er en del av partnerskapsordningen dreier det seg også om støtte til nødvendige reformer innen sikkerhetssektoren og tiltak for å styrke evnen til å delta internasjonale operasjoner. En rekke partnerland har nå styrker som er interoperable med NATOs, og det har åpnet for en stadig større og mer betydningsfull partnerdeltakelse i allierte operasjoner. Atten partnerland bidrar i dag med styrker til NATOs operasjoner, ti til ISAF og tolv til KFOR.

I hovedsak er det bred enighet om denne utviklingen. Samtidig er det imidlertid klart at det gjør seg gjeldende ulike oppfatninger med hensyn til hvor langt man skal gå. Frem mot Riga ble dette avspeilet i en ganske intens diskusjon om hvilke rammeverk man skulle operere innenfor når NATO forholder seg til land som ikke tilhører de etablerte partnerstrukturer, men som ønsker å samarbeide med NATO, som f.eks. Australia, New Zealand, Sør-Korea og Japan.

Særlig USA var en pådriver for å etablere nye strukturer som ramme omkring samarbeidet med disse fire såkalte kontaktlandene, mens Frankrike var mest skeptisk. Det ble til slutt oppnådd enighet om at samarbeidet skal videreutvikles på en fleksibel måte, uten etablering av nye strukturer. Kontakt- landene vil imidlertid kunne få tilgang til en rekke mekanismer og instrumenter for praktisk samarbeid, og det legges opp til økt politisk dialog med basis i våre felles interesser. Det er imidlertid en viktig forskjell mellom et globalt NATO og et NATO med globale partnere. I dag trenger NATO å få det sistnevnte, men ikke å bli det førstnevnte.

Det er på tide å sette strek. Avslutningsvis bare dette: Omformingen av NATO og engasjementet i fjerntliggende deler av verden har ført til mer debatt om Alliansens fremtidige rolle, både innen rammen av NATOs Råd, der jeg møter den mer eller mindre daglig, og rundt omkring i medlemslandene. Det er i seg selv en god ting. Omformingen av Alliansen kan bare lykkes dersom den forstås og har støtte i medlemslandenes befolkninger. Dette er også en vesentlig utfordring, for Alliansen og for de enkelte medlemsland. Og det er nødvendigvis ikke den enkleste av de mange utfordringer NATO står overfor etter Riga.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved Truls H. Tønnessen, forsker, FFI

Internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten

Se presentasjon (PDF) her:

2006-10-16-Tonnessen.pdf

Formann, mine damer og herrer.

Truls H. Tønnessen, forsker, FFI. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Jeg vil begynne med å si at mitt hovedarbeidsområde på FFI er opprørsbevegelsen i Irak, med særlig vekt på de mer internasjonale gruppene – og med internasjonal mener jeg de gruppene som består av både utlendinger og irakere og at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser. I praksis er dette i hovedsak snakk om de ulike gruppene som avdøde Abu Musab al-Zarqawi har vært leder for. Det er også disse gruppene som ligger tettest opp til al-Qaidas ideologi.

 

I foredraget vil jeg først gå litt inn på hvordan internasjonal terrorisme ofte oppstår i forlengelsen av en væpnet konflikt, og bruke konflikten i Afghanistan som et eksempel på hvor viktig væpnede konflikter kan være for utviklingen av internasjonal terrorisme.

 

Deretter vil jeg ta for meg noen hovedtrekk ved utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen, og særlig forholdet mellom de internasjonale og lokalene gruppene i Irak er viktig for å forstå utviklingen. Så vil jeg snakke om hvordan konflikten i Irak påvirker den internasjonale terrorismen på ulike måter.

 

 

Internasjonal terrorisme og væpnede konflikter

Internasjonal terrorisme oppstår ofte i forlengelsen av lokale væpnede konflikter, og dette kan skje på flere måter. Konflikten kan spres direkte ved at de krigende partene benytter seg av terrorisme. For eksempel kan lokale opprørsgrupper som kjemper mot en overlegen militærmakt velge å benytte seg av terrorisme for å få internasjonal oppmerksomhet. Eksempler på dette er palestinske grupperinger som på 1970-tallet kapret fly eller lignende for å få oppmerksomhet rundt Palestinasaken.

En annen type direkte spredning kan være at en gruppe utfører terrorhandlinger i land som støtter deres lokale fiende. Formålet med dette er å redusere dette landets støtte til fienden. Eksempel: Den algirske gruppen GIAs (Den bevæpnede islamske gruppen) terrorkampanje i Frankrike da Frankrike støttet Algeria i kampen mot GIA.

En konflikt kan også sprees symbolsk, ved at andre (utenfor det opprinnelige konfliktområdet), inspireres eller provoseres av konflikten. En lokal konflikt kan også virke tilretteleggende for internasjonal terrorisme på den måten at konflikter skaper infrastrukturer som er gunstige for terroristgrupper (slik som overflod av våpen, mulighet for treningsleire osv). En fjerde effekt av lokale konflikter kan være å gi opphav til brutaliserte krigsveteraner og militariserte samfunn. Afghanistan på 1980- og 1990-tallet kan tjene som eksempel på de to sistnevnte spredningsfaktorene.

 

Afghanistan og framveksten av en internasjonal terrorisme-bevegelse

Konflikten i Afghanistan på 1980-tallet spilte en veldig viktig rolle for internasjonaliseringen av islamsk terrorisme. Islamistisk vold hadde også forekommet før dette – i 1979 var det som kjent en islamsk revolusjon i Iran, mens den egyptiske presidenten Anwar Sadat ble drept av en islamsk gruppe i 1981 blant annet på grunn av Egypts fredsavtale med Israel. Men dette var lokale hendelser, på den måten at det var egyptere og iranere som handlet ut fra lokale forhold og som kjempet om statsmakt (framfor territorium) i sine respektive hjemland. Men i Afghanistan var det kampen om territorium, og ikke kampen om statsmakt, som var den samlende faktor. Kampen i Afghanistan handlet om å frigjøre et muslimsk territorium fra ikke-muslimer, og appellerte dermed til et bredere lag av muslimer fra ulike nasjoner enn kampen om statsmakt internt i Egypt. Slike lokale grupper som kun er opptatt av et avgrenset geografisk område finnes fortsatt – både Hizbollah og Hamas er eksempel på slike grupper og de er til en viss grad i konkurranse med de mer internasjonale gruppene som al-Qaida.

 

I Afghanistan dannet de arabiske mujahedin (eller ”hellige krigere”) leire hvor de fikk både ideologisk og militær trening, som dere ser et eksempel på det øverste bildet her. Den treningen de fikk her og ikke minst kamp erfaringen var viktig for deres senere aktiviteter. Og de relasjoner som ble knyttet i disse leirene er helt avgjørende for å forstå utviklingen av den internasjonale islamistiske terrorismen – de beholdt kontakten da de senere forlot Afghanistan og ble med det opphav til et verdensomspennende nettverk. Mange av nettverkene, både i Europa og utenfor Europa, som har blitt avslørt i tilknytning til terrorisme har på en eller annen måte en kobling til tiden i Afghanistan.

Det mest kjente terrornettverket fra Afghanistan er al-Qaida, men det er viktig å få fram at al-Qaida var langt fra den eneste aktøren blant de arabiske mujahedin i Afghanistan på 1990-tallet og flere var i opposisjon av ulike grunner til al-Qaida og Usama bin Ladens lederskap. For eksempel drev Abu Musab al-Zarqawi, den tidligere lederen for de al-qaida inspirerte gruppene i Irak, sin egen leir i Afghanistan og den organisasjonen han dannet her utgjorde også den indre kjerne i hans grupper i Irak.
Han var i ideologisk uoverensstemmelse med bin Laden, og takket nei til å bli med i al-Qaida nettverket da han var i Afghanistan.

 

Men etter amerikanernes invasjon og Talibans fall var ikke Afghanistan lengre et gunstig område for å bedrive jihad, og det ble nødvendig å finne nye områder å være aktive på.

 

Jakten etter arenaer for ”jihad”

På 1980-tallet var flere av de arabiske mujahedins uønsket i sine hjemland – og en viktig grunn til at de fikk lov til å dra til Afghanistan i utgangspunktet var at de arabiske regimene ønsket å bli kvitt de brysomme islamistene og syns det var helt greit at de dro til Afghanistan. Vi må huske på at dette var like etter drapet på Sadat og revolusjonen i Iran, så det var en frykt for trusselen fra islamistene. Ingen tenkte særlig på hva som eventuelt ville skje med dem hvis de engang skulle reise tilbake fra Afghanistan. Så istedet for å returnere til sine hjemland dro de fra Afghanistan til andre steder – Tajikistan, Bosnia, Sudan. Senere fikk også flere innvilget politisk asyl i Europa.

 

Jihadistene er i stor grad avhengig av at de har et friområde hvor de kan trene og holde på med sine saker i fred og hvor det er mulig for dem å ferdes uten å bli arrestert. Afghanistan hadde vært et slikt område, men etter 2001 var det mye vanskeligere å være aktive der, og da USA begynte å snakke om invadere Irak framsto Irak som et meget lovende land for å bedrive jihad. Dette var jo en gjentagelse av den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, ved at en ikke-muslimsk styrke invaderte et muslimsk land, og dette er den sterkeste motivasjonsfaktoren bak væpnet jihad.

 

Abu Musab al-Zarqawi begynte i 2002 å forbrede seg på den amerikanske invasjonen og allierte seg med tidligere bekjentskaper fra Afghanistan-tiden og han skaffet seg en base i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Som dere sikkert husker ble Zarqawi brukt av Colin Powell som ”beviset” på koblingen mellom al-Qaida, Ansar al-Islam og det irakiske regimet. Det eneste som ser ut til å stemme var at at Zarqawi var i irakisk Kurdistan og hadde kontakt med Ansar al-Islam Han var på dette tidspunktet ikke tilknyttet bin Laden og al-Qaida og var heller en slags konkurrent til bin Laden. Zarqawi hadde heller ikke kontakt med regimet til Saddam Hussein. Koblingen til Ansar al-Islam var også indirekte – han hadde kontakt gjennom tidligere forbindelser fra tiden i Afghanistan og disse arbeidet for å skaffe Zarqawi et fotfeste i nord-Irak. Dette peker på et generelt problem når det gjelder ”fenomenet” Zarqawi – det er altfor mye fokus på personen Zarqawi framfor hans organisasjon. Han har alltid vært avhengig av en rekke samarbeidspartnere og sentrale personer rundt seg.

 

I forhold til Afghanistan var det en rekke fordeler med å bedrive jihad i Irak. Irak er et arabisk land, og dermed her det mye lettere å bli integrert i lokalbefolkningen og samarbeide med befolkningen enn i Afghanistan hvor arabisk ikke var morsmålet. Historisk er også Irak viktigere enn Afghanistan ettersom Baghdad var hovedsete for det muslimske (Abbaside) kalifatet fra 749 til 1258, og for mange av de internasjonale jihadistene er målet å gjenopprette nettopp det islamske kalifatet.

 

Den irakiske motstandsbevegelsen nøt også stor legitimitet innad i den muslimske verden, ettersom dette var en amerikansk okkupasjon i hjertet av den arabiske-muslimske verden. Amerikanernes okkupasjon av Irak passet dermed perfekt med det globale jihadistiske verdensbildet, hvor USA blir ansett for å bedrive et korstog mot Islam og den muslimske verden.

 

Forholdet mellom lokale og globale grupper i Irak

Før jeg går videre inn på utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen vil jeg komme inn på forholdet mellom de lokale og internasjonale gruppene i Irak ettersom dette forholdet er viktig for å forstå opprørsbevegelsens utvikling.

 

De lokale gruppene består av irakere som ønsker å få amerikanerne ut av Irak og å fjerne det de oppfatter som en USA-kontrollert irakisk regjering. De mer religiøst orienterte lokale gruppene (som feks Den islamske hæren i Irak), ønsker å opprette en islamsk stat, mens andre igjen er mest opptatt av å bevare Iraks sunni-muslimske karakter (som regel de mer patriotiske gruppene). De ønsker generelt ikke å spre konflikten utover Iraks grenser, men det er de lokale gruppene som står bak majoriteten av (de mindre) angrepene mot amerikanske og irakiske styrker.

 

De internasjonale gruppene derimot består som regel av både irakere og utledninger og ofte ledet av utledningene. Deres mål er å opprette en islamsk stat i Irak som skal danne utgangspunktet for et såkalt kalifat, og de ønsker dermed å spre konflikten utover Iraks grenser. Den fremste representanten for de internasjonale gruppene var Zarqawi og hans grupper. Den første gruppen han opprettet het al-Tawhid wa al-Jihad (som kan oversettes med ”Enhet og hellig krig” og høsten 2004 allierte han seg med bin Laden og gruppa byttet da navn til ”al-Qaida i Mesopotamia” eller ”al-Qaida i landet med de to elver”. Det finnes også en mer kurdisk-preget gruppe i nord-Irak, Jaysh Ansar al-Sunna som er en slags etterfølger til Ansar al-Islam og som også har en del utledninger i sine rekker. Men denne gruppa er ikke like klar på at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser som Zarqawi har vært, og ledelsen av denne gruppa består hovedsakelig av irakere.

 

Det er et viktig poeng at utlendingene i Irak utgjør maksimalt 10 % av opprørsbevegelsen, men de spiller en veldig synlig rolle ettersom de som regel står bak selvmordsangrepene og er ledere for de mest voldelige opprørsgruppene.

 

Forholdet mellom de lokale og internasjonale opprørerne i Irak har vært turbulent, noe som gjennomgangen av opprørsgruppenes utvikling vil vise.

 

Islamiseringen av den irakiske opprørsbevegelsen

I 2002 og 2003 var internasjonale jihadister til stede i irakisk Kurdistan sammen med Ansar al-Islam. Noen av de samarbeidet med Zarqawi og han selv kom dit i 2002, men han reiste rundt i Irak for å forsøke å rekruttere folk og forsøkte også å rekruttere fra sitt hjemland, Jordan. I irakisk Kurdistan trente de og samlet våpen og rekrutterte og dette ble kraftig forsterket etter det irakiske regimets fall i 2003 – mange flere arabiske mujahedin kom da til Irak. Fram til arrestasjonen av Saddam Hussein i desember 2003, holdt utlendingene og de mest radikale gruppene en lav profil, da de fryktet at deres angrep skulle bli tatt til inntekt for Saddam Husseins og hans tilhengere. Men gruppa til Zarqawi har i ettertid påtatt seg ansvaret for flere brutale angrep før Saddams arrestasjon – blant annet angrepet på FN-hovedkvarteret i Baghdad, bombingen av den jordanske ambassaden i Baghdad, og drapet på den shiitiske lederen Baqir al-Hakim.

 

Etter at Saddam Hussein var arrest ble det imidlertid lettere for jihadistene å kjempe på vegne av seg selv og fra 2004 ble de internasjonale gruppene mer aktive. De internasjonale jihadistene, ledet an av Zarqawi var på denne tiden i taktisk allianse med de religiøst orienterte lokale opprørsgruppene. De ble bundet sammen av felles mål – å fordrive amerikanerne fra Irak og å hindre etableringen av et nytt og demokratisk regime.

Høydepunktet for denne alliansen kan nok sies å være kampene mot amerikanerne i byen Falluja mars/april 2004 som var et av hovedsentrene for motstandsbevegelsen. Da kjempet de lokale sammen med de internasjonale i felles front mot amerikanerne. Men fra 2004 ble opprørsbevegelsen i økende grad dominert av de internasjonalt orienterte gruppene og særlig i mediebildet, hvor de makabre halshugningene ble stående som representative for opprørsbevegelsen. Og oppmerksomheten rettet mot Zarqawi og hans gruppe ble ikke mindre da han høsten 2004 erklærte at han formelt sluttet seg til Bin Ladin og al-Qaida.

 

Det sterke fokuset på de internasjonale gruppene førte til et forverret forhold mellom de internasjonale og lokale opprørsgruppene.

 

 

Polariseringen av opprørsbevegelsen

Dette ble særlig tydelig i løpet av 2005. Da var det tiltagende konflikt mellom de lokale og globale opprørsgruppene, og dette skyldes hovedsakelig to ting. Det ene var Zarqawi gruppenes blodige kampanje mot shiamuslimene, noe som de lokale opprørsgruppene ikke fant hensiktsmessig. De ønsket jo ikke en borgerkrig, de ville kjempe for et sterkt og samlet, men sunni-ledet Irak. Det samme hensynet gikk også igjen i den andre grunnen til den økende polariseringen. I løpet av 2005, og særlig i den siste halvdelen er det mulig å snakke om en slags politisk ”modning” eller ”oppvåkning” blant de lokale opprørsgruppene. Ved at sunnimuslimene boikottet valgene og avsto fra politisk deltagelse, fikk shiamuslimene enda sterkere innflytelse og sunnimuslimene innså at det kunne være fordelaktig å kombinere en militær strategi med politisk strategi, slik som feks IRA i nord-Irland har gjort med Sinn Fein som en politisk fløy.
Zarqawi var sterkt i mot denne utviklingen, og som et motsvar på dette samlet Zarqawi de gruppene som delte hans internasjonale ideologi i en paraplyorganisasjon kalt ” Mujahedins konsultasjonsråd” eller Majlis Shura al-Mujahidin (og på bildet her ser dere logoen til dette rådet og de ulike gruppene som er med i rådet. Poenget med logoen er at de løfter i flokk og står samlet under ett banner).

 

Zarqawis gruppe var den klart sterkeste i paraplyorganisasjonen, men den nest viktigste av de mer internasjonale gruppene Jaysh Ansar al-Sunna, er ikke med i koalisjonen. Noen av de tidligere samabeidspartnerne til Zarqawi erklærte nå krig mot al-Qaidas tilhengerne i Irak. Blant annet var en av de sterkeste lokale islamske gruppene, Den islamske hæren i Irak, i væpnet konfrontasjon med al-Qaida sympatisører. Med andre ord, opprørsbevegelsen i Irak var kommet til en viktig vendepunkt og en prosess mot økt ”irakifisering” av opprørsbevegelsen begynte.

 

Betydningen av et friområde: Eksemplet al-Zarqawi

Denne økede misnøyen blant Zarqawis støttespillere gjorde det vanskelig for ham å

holde seg i skjul, og bidro sannsynligvis til at at amerikanerne kunne drepe ham i juni i år. Zarqawi var fra Jordan og dermed utledning i Irak og han var derfor avhengig av støtte fra lokalbefolkningen. Dennes støtten fant han særlig i Anbar regionen, det store området mellom Baghdad og Syria og Jordan. I dette området har motstanden mot okkupasjonen var særlig kraftig, her ligger blant annet Falluja og Ramadi som har vært sentre for opprørsbevegelsen. Ettersom dette området grenset til Syria, Jordan og Saudi-Arabia, land som Zarqawi rekrutterte mange av sine medlemmer fra, var det et fordelaktig sted å være basert. Zarqawi ble støttet av innflytelsesrike sunni-stammer i Anbar og dette ble et slags friområde for Zarqawi og hans internasjonale brigade.

Det ville vært vanskelig for Zarqawi og bygge en såpass kraftig organisasjon som han gjorde uten å ha tilgang til et slikt friområde og en viss støtte fra lokalbefolkningen der. Men særlig i løpet av 2005 og begynnelsen av 2006 mistet Zarqawi gradvis denne støtten pga av hans blodige taktikker og forsøket på å igangsette borgerkrig i Irak. Som sagt gjorde Zarqawis angrep det vanskeligere for den irakiske opprørsbevegelsen å delta i politiske prosesser. De ønsket å komme seg ut av skyggen til Zarqawis spektakulære angrep og få en egen selvstendig stemme. I 2006 gikk flere av sunni-stammene i Anbar derfor sammen og grunnla en væpnet styrke, kalt ”Anbars revansjebrigader” som hadde som mål å drepe al-Qaida medlemmer. Dermed ble det vanskeligere for Zarqawi å skjule seg, samtidig som terskelen for å angi Zarqawi stadig ble lavere, og til slutt ble han som kjent drept den 7. juni i år.

 

Kan Irak bli et nytt Afghanistan?

Dette var en rask gjennomgang av hovedtrekkene ved den irakiske opprørsbevegelsen med vekt på den mest internasjonale delen av den. Nå skal jeg gå over til å snakke om det som egentlig er dagens tema – potensiale for spredning av terrorisme fra Irak til andre land. Her vil jeg begynne med å sammenligne Irak med Afghanistan. Som sagt, så var konflikten i Afghanistan helt avgjørende for framveksten av internasjonal islamistisk terrorisme. På spørsmålet om Irak vil bli et nytt Afghanistan vil jeg svare nei.

 

Det er flere grunner til dette, men hovedgrunnen er den økte bevisstheten rundt fenomenet islamistisk terrorisme og hvilken rolle konflikten i nettopp Afghanistan spilte for framveksten av dette fenomenet. I Afghanistan fikk de arabiske mujahedin støtte fra mange hold, både fra USA, fra Pakistan og fra arabiske regimer, særlig Saudi-Arabia. De arabiske regimene bidro ikke bare med penger, men tillot eller snarere oppfordret muslimer til å dra til Afghanistan for å kjempe – som sagt så var jo dette også en måte å bli kvitt brysomme elementer på. Det har vært spekulasjoner om at land som Syria aktivt støtter opprørsbevegelsen i Irak, og det kan nok tenkes at enkelte i Syria gjør det men det er tvilsomt at dette er statsstyrt.

De fleste land frykter konsekvensene av å skape en ny internasjonal muslimsk brigade og er dermed nølende i sin støtte. Saudi-Arabia skal nå bygge et slags sikkerhetsgjerde på grensen til Irak for å hindre saudiere fra å komme seg til Irak og omvendt. Den irakiske opprørsbevegelsen mottar også viss en finansiell støtte fra enkeltpersoner i Gulfen, men ikke i samme skala som i Afghanistan på 1980-tallet.

 

Videre har mangelen på friområder i Irak gjort det vanskelig for opprørsgruppen å etablere store treningsbaser og leire. Noen mindre baser har blitt opprettet, men i en helt annen målestokk enn i Afghanistan. Det flate terrenget gjør også at amerikanernes luftherredømme og overvåkningsteknologi kommer bedre til sin rett Sammen med kraftig motstand fra amerikanske og irakiske styrker har det derfor vært vanskelig å utvikle en så kraftig bevegelse som vi så i Afghanistan.

 

Potensiell spredning fra Irak-konflikten

Men dette betyr ikke at vi skal undervurdere den potensielle spredningen fra Irak, og særlig ettersom det har blitt rapportert om muslimer fra europeiske land som har dratt til Irak. Og de internasjonale og al-Qaida-inspirerte opprørsgruppene i Irak har vist vilje til å angripe mål utenfor Irak, men da hovedsakelig i Midtøsten. Zarqawi var særlig opptatt av sitt hjemland, Jordan, og Israel. I en av sine siste taler sa han at vi kjemper i Irak, men våre øyne er rettet mot Jerusalem. Og gruppa til Zarqawi har gjennomført flere angrep i Jordan – blant annet selvmordsangrepet mot hotellene i Amman, et rakettangrep mot en amerikansk båt i den jordanske havnebyen Aqaba og gruppa har også påtatt seg ansvaret for noen raketter som ble skutt fra Libanon og inn i Israel.

Zarqawis etterfølgere har bekreftet at de ønsker å fortsette med angrep utenfor Irak. Zarqawi har også sagt flere ganger at de vil finne seg en ny base dersom det skulle bli vanskelig å oppholde seg i Irak. Og som vi har sett så har utviklingen i den irakiske opprørsbevegelsen utøvd gradvis større press mot de internasjonale jihadistene, samtidig som den pågående borgerkrigen mellom sunna og shia-muslimer overskygger alt annet. Det er dermed en viss fare for at de globale jihadistene finner det vanskelig å operere i Irak.

Det store spørsmålet er hva som da skjer: Vil de søke seg til nye konfliktsoner (Somalia, Sudan, Afghanistan), vil de reise tilbake til sine hjemland og planlegge aksjoner, vil de infiltrere vestlige land eller vil de bli pasifisert?

 

Ideologisk og strategisk utvikling i lys av Irak-konflikten

Men de viktigste konsekvensene for internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten er av mer strategisk og teoretisk art.

 

I den strategiske litteraturen til jihadistene har Irak blitt framstilt som den viktigste arena for bekjempe det de omtaler som ”korsfarernes og jødenes allianse mot islam”. Slik har det vært helt siden sensommeren 2002, da det ble klart at USA ønsket å invadere Irak samtidig som Afghanistan mistet sin sentrale stilling etter den amerikanske invasjonen i 2001. Irak har blitt framstilt som den endelige og avgjørende kampen mellom korsfarer og muslimer – seier eller tap her vil ha avgjørende konsekvenser for det jihadistenes framtid og forholdet mellom Islam og ”korsfarerne”. Seier vil bety en islamsk stat som danner utgangspunkt for et nytt kalifat, mens tap vil føre til et ”USA-dominert” Midtøsten. Samtidig har det sterke fokuset på Irak og Iraks tiltrekningskraft svekket jihadbevegelsen i andre land, og dermed har det oppstått interne konflikter om hvor viktig Irak er i forhold til de øvrige land. Blant jihadistene i Saudi-Arabia for eksempel var det uenighet om det var best å kjempe i Saudi-Arabia eller i Irak. Debatten går da på om man skal ramme ”korsfarerne” overalt eller kun i Irak.

 

De jihadistiske reaksjonene på Muhammad-karikaturene var et godt eksempel på denne diskusjonen – noen mente det var viktigst å straffe Danmark, mens andre igjen mente at det var viktigst å konsentrere seg om Irak og å straffe ”korsfarer-statene” som helhet. Flere fryktet at karikaturene skulle ta fokuset bort fra det viktigste, nemlig kampen mellom Islam og ”korsfareralliansen”, som særlig utfoldet seg i Irak. Danmark var en del av okkupasjonsmakten i Irak, og en del av ”korsfarer-alliansen”, så flere mente at det var bedre å angripe danske mål i Irak. Dette viser Iraks sentrale stilling i verdensbildet til de globale jihadistene. På den annen side, det mislykkete forsøket på å sprenge et tysk tog i slutten av juli i år skal angivelig vært motivert av Muhammad-karikaturene og Tyskland var jo som kjent en av de kraftigste motstanderne mot Irak-krigen. Så det er tydelig at Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren.

 

Vi har også sett en spredning av metoder brukt i Irak – selvmordsangrep, gisseltakninger, og halshugninger spredde seg til områder hvor dette tidligere ikke hadde vært brukt, for eksempel ble selvmordsangrep vanlig i Afghanistan hvor det ikke hadde vært brukt til da, og det virker også som selvmordsangrep har fått økt legitimitet innad i det jihadistiske miløjet. På den andre siden er det også flere av de radikale ideologene som har tatt avstand fra Zarqawis blodige kampanje i Irak – og han har fått kritikk fra både sin tidligere mentor (Muhammad al-Maqdisi) og fra Ayman al-Zawahiri, nr 2 i al-Qaida nettverket, for å drepe unødvendig mange sivile.

 

Jihad Online og ”individualiseringen av terrorisme”

Kanskje den aller viktigste konsekvensen på langt sikt er den revolusjonerende bruken av Internett som vi har sett i forbindelse med konflikten i Irak. Ved hjelp av Internett har det vært mulig for alle med Internett-tilgang og som behersker arabisk å være meget godt informert om hva som skjer i Irak og å følge med på de ulike gruppenes aktiviteter. De største gruppene har sine egne nettsider, sine egne mediaavdelinger som viser filmer fra deres aktiviteter, kommunikeeer hvor de påtar seg ansvar for angrep, sprer deres ideologi osv. Dette er en viktig del av gruppenes spredning av propaganda, men gjør det også mye lettere enn det for eksempel var i Afghanistan å følge med og få informasjon om gruppene uten selv å være der. Dette har bidratt til å kraftig redusere avstanden mellom opprørsbevegelsen og deres potensielle sympatisører i utlandet. I tillegg sirkulerer det enorme mengder teknisk-taktisk informasjon om våpen, eksplosiver og terrormetoder på radikale islamistiske nettsider.

 

Det er mange som har hevdet at Internett i en viss grad har erstattet de afghanske leirene som møtested og kompetansesenter. Internett har imidlertid ikke kommet så langt og de instruksjonsvideoene som har blitt lagt ut, er ganske enkle. Derimot er Internett viktig for dannelsen av et slags ”globalt virtuelt jihadist-miljø”. De to-tre siste årene har det kommet flere Internett-baserte forum hvor alle mulige nyheter om jihadbevegelsene og særlig om Irak blir lagt ut. Dette er alt fra rapporter om gjennomført angrep, til forseggjorte filmer og tidsskrifter. Det har blitt opprettet egne produksjonsselskaper – en av de ledende mediekanalene er Global Islamic Media Front, som dere ser på illustrajonen her. På internett kan også få informasjon om hvordan man skal komme seg til Irak, hvis man ønsker å kjempe der. Internett er dermed et veldig egnet forum for spredning av propaganda og for rekruttering. Det finnes flere eksempler på personer som har blitt radikalisert gjennom Internett og som har gjennomført aksjoner eller dratt til Irak for å slåss. Men samtidig er det viktig å ikke overdrive effekten av internett – internett kan ikke alene forklare hvorfor noen velger å utføre terrorhandlinger eller å kjempe i Irak.

 

Forumene blir også brukt til å distribuere og diskutere ideologi og strategi. Hvilke mål er mest hensiktsmessige, hva er legitimt å angripe og hvilke taktikker er legitime er eksempler på diskusjoner på forumene. Men dette kan faktisk bidra til å forsterke de konfliktlinjene som finnes innad i jihadistbevegelsen – tidligere har dette blitt lagt lokk på ettersom det ikke eksisterte noen gode diskusjonsforum eller kanaler for kritikk. Og jihadbevegelsen er mye mer splittet enn det man kanskje får inntrykk av, og pleier derfor å framsette generelle og overordende mål – slik som opprettelsen av det islamske kalifatet. Men hvordan man best kan nå målet og hvilke prioriteringer som er viktigst er det ofte sterk uenighet om. Som sagt dette ble tydelig etter Muhammad-karikaturene hvor det var sterk debatt om både hvilke mål som var viktigst og hvilke taktikker – noen ville kun ha økonomisk boikott, andre ville gjennomføre angrep i Danmark, mens andre igjen syns det var langt verre at amerikanske styrker var stasjonert i det hellige Saudi-Arabia og at overgrepene mot muslimer fortsatte i Abu Ghraib og Guantanamo for eksempel.

 

Internett har dermed forsterket tendensen mot en økende desentralisert ”individualisert jihad”, hvor lokale grupper eller personer tar initiativ til planlegging og gjennomføring av angrep uten noen tydelig kobling til topplederne. Dette er også en utvikling uavhengig av Internett, men Internett har bidratt til å kraftig forsterke utviklingen. For i dag er det bedre å omtale al-Qaida som en bevegelse, eller en ide, eller en –isme (al-qaedisme eller jihadisme), framfor en sentralstyrt organisasjon. al-Qaida har hele tiden hatt en veldig fleksibel struktur, men med en klart definert ledelse. I dag er det mange aktører som ikke har direkte koblinger til al-Qaida, men som følger al-Qaidas ideologi og som står bak terrorangrep.

 

 

Irak-konflikten som motivasjon

Irak-konflikten har også blitt spredd gjennom at Irak har vært en viktig motivasjon for å gjennomføre et angrep utenfor Irak. Her er det viktig å få fram at motivasjonene for å gjennomføre et angrep er kompleks sammensatt, men Irak konflikten har etter alt å dømme mye å si for hvilke mål man velger å angripe. Til nå har det ikke forekommet angrep gjennomført av jihadister som har vendt tilbake fra Irak. Men ved Madrid-angrepet 11 Mars 2004 var koblingen til Irak særlig tydelig. FFI fant her i ettertid et dokument som var skrevet høsten 2003, hvor det ble anbefalt å gjennomføre et angrep i Spania i forkant av valget i 2004. Spania var en del av okkupasjonsstyrkene i Irak, og det var ventet at motkandidaten til den sittende statsministeren, Aznar, ville trekke de spanske styrkene ut av Irak hvis han vant valget. Og strategien virket – Aznar tapte valget blant annet på grunn av 11 mars angrepet og Spania trakk sine styrker ut av Irak. Det er ikke bekreftet en direkte kobling mellom dokumentet og angrepet, men det er nærliggende å tro at dokumentet ble lest av de som gjennomførte angrepet.

 

Okkupasjonen av Irak blir også framstilt av jihadistene som en del av det USA-ledete korstoget mot Islam, og alle land som deltar eller har deltatt i koalisjonen blir nevnt som mulige mål – og dette er også en av de viktigste faktorene for målutvelgelse. I tillegg har Irak-konflikten skapt sterke symboler som mishandlingen av fanger i Abu Ghraib-fengslet, og kampene mot amerikanerne i Falluja har fått en nesten mytisk status. Hendelser som dette blir ofte nevnt som grunnen til radikaliseringen og som grunnen til at noen ønsker å gjennomføre et terrorangrep for eksempel i Europa. Men som sagt, det ligger også ofte andre ting bak – innenriksforhold som integrasjonspolitikk, hardere behandling av muslimer i Vesten etter 11. september og lignende.

 

Konklusjon

Da vil jeg kort avslutte med de viktigste punktene. Irak kommer nok ikke til å bli så viktig for internasjonaliseringen av terrorisme som Afghanistan var ettersom det er en mye større bevissthet mot å unngå et nytt Afghanistan. Men det er fortsatt stor spredningsfare til tross for dette. Hva dette på sikt kan føre til, er det veldig vanskelig å si noe om. Derimot har Irak-konflikten konsekvenser for internasjonale terrorisme på andre måter – Irak har blitt en av de viktigste motiverende faktorene bak terrorangrep, men som eksemplet med det siste planlagte angrepet i Tyskland viste – Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren. Irak-konflikten har sammenfalt med en meget rask Internettutvikling, og man kan si at Irak er den første ”internett-baserte jihad” hvor det er mulig å sitte hjemme hvor det nå måtte være å engasjere seg i opprørsbevegelsen i Irak.

 

Takk for oppmerksomheten