Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 12. mars 2007


Ambassadør David Powell
British Ambassador to Norway

British Embassy, Oslo. Foto: Google/Wikipedia/Kjetil Ree


(Check against delivery)

It is a great privilege to be here tonight to address such a distinguished audience and in such a distinguished and historic setting.

I want to cover tonight three sets of issues.  First, a UK view of the current global security context; second, our security response at the national level – how the institutions and interactions can make policy responses work; and third, some of the wider issues about international co-operation.

I have subtitled this talk ‘Joining the Dots’.  This is not a particularly new or surprising concept.  The challenges of the modern world are inter-related.  An integrated response is essential:  military, diplomatic and development interventions all matter.  And few of these challenges can be addressed without international co-operation.  Of course, all countries want to make their policies as effective as possible by ensuring that the policy instruments chosen are mutually reinforcing.  I’d like this evening to reflect on what the concept means for the UK, given our particular history and our position as a medium-sized country, but one with a global perspective.

Current Security Challenges

First, the challenges.  It may be foolhardy to predict – especially about the future.  But the security environment over the next 20-30 years looks set to see continuing threats from international terrorism, weapons of mass destruction and failed – and failing – States.  Emerging trends, including climate change, resource competition and demographics, will potentially pose additional drivers for conflict.  The way these threats interact and combine will further complicate the picture.

The UK’s approach to foreign policy and particularly its security challenges has a number of characteristics:

  1. Values-based:  We believe that it is by furthering our values that we best further our interests in the era of globalisation and interdependence;
  2. Activist:  We seek to be engaged in every issue, both in helping to set the agenda and delivering it;
  3. Comprehensive:  Using the full range of instruments to deliver the agenda, including both ‘hard’ and ‘soft’ power – I’ll come back later to this point; and
  4. International:  Having as its foundation both a central role in Europe and a strategic alliance with the US.  And at the same time, engaging with broader international coalitions and working with key niche players to effect change.

This approach has delivered considerable success in the global agenda.  We have contributed, for example, to:

  1. G8 initiatives leading to $70billion of debt relief and agreement to double development assistance;
  2. Successful military interventions in Kosovo, Bosnia and Sierra Leone;
  3. Removing Saddam Hussein from power and the election of a national unity government in Iraq;
  4. Establishing democracy in Afghanistan, and eradicating terrorist camps;
  5. Pre-emptive intervention to help prevent conflict in Macedonia;
  6. The renunciation by Libya of its weapons of mass destruction programme.

Needless to say, at the same time, many other security issues remain.  The most significant would, however, probably include:

  1. Stabilising Iraq and Afghanistan;
  2. Accelerating the Middle East peace process;
  3. Countering the threat from Islamic extremism;
  4. Tackling nuclear proliferation in Iran and North Korea; and
  5. Ending the violence in Darfur.

Obviously, not all these or other future security challenges will require the use of armed force.  But some might, in both conflict and non-conflict situations:  to intervene when our strategic interests are threatened; to maintain the security and stability of the international system; and to act when there is a moral imperative to do so.  Distinctions between conflict and non-conflict situations are themselves becoming less clear and operating environments are becoming more demanding.  Military action alone is not enough:  integrated civilian and military solutions are needed.

By an integrated solution I mean the combination of both ‘hard’ and ‘soft’ power.  That is the willingness to take direct military action as well as to make diplomatic and financial commitments of a different kind.  In the military context this has required the UK to retain balanced forces, able to act against a range of threats and to maintain the strategic nuclear deterrent.

But it is fair to say that the ‘hard’ power has been considerably more controversial than the ‘soft’.  For the UK, ‘hard’ and ‘soft’ power are driven by the same principles.  The world is interdependent.  That means we work in alliance with others.  But it also means problems interconnect.  Poverty in Africa cannot be solved simply by the presence of aid.  It needs the absence of conflict.  Failed States threaten us as well as their own people.  Terrorism destroys progress.  Terrorism cannot be defeated by military means alone.  But it cannot be defeated without it.

The UK Approach

This brings me to my second set of issues:  how the UK seeks to respond in practice to new security challenges.  I shall illustrate what I mean by three examples:  the struggle against terrorism; Iraq; and Afghanistan.  And I’d like then to draw a few more general lessons.

Terrorism is not simply a security issue.  The UK’s response, termed ‘Contest’, is divided into four strands, which we term the ‘four Ps’:

  1. Prevent:  We seek to tackle the radicalisation of individuals, both in the UK and elsewhere, which sustains the international terrorist threat.  The UK’s response includes tackling disadvantage, deterring those who facilitate terrorism; and engaging in the battle of ideas by challenging the ideologies that extremists believe can justify the use of violence;
  2. Pursue:  Activities within this strand include the disruption of terrorists and their operations, and have a number of aspects:  Gathering intelligence; disrupting activity, including bringing terrorists to justice through prosecution; and international co-operation with partners and allies.  In this connection, I welcome last week’s announcement that Norway’s counter-terrorism intelligence effort is to be strengthened;
  3. Protect:  This is concerned with reducing the vulnerability of the UK and UK interests overseas to a terrorist attack and includes strengthening border security; protecting key utilities; reducing the risk of attacks on transport;
  4. Prepare:  Finally we have to ensure that the UK is as ready as it can be for the consequences of a terrorist attack.  The key elements include identifying potential risks; building capabilities; and continually evaluating and testing our preparedness.

None of these strands can, of course, be considered in isolation from the others.  Changing mindsets can be slow.  Politics on its own is not sufficient.


Turning next to Iraq, where the UK’s use of ‘hard’ power has perhaps been most controversial.  There is no doubt that Western governments did make mistakes – in regard both to some of the intelligence before the war and to some of the decisions taken after the fighting stopped.  And there is no doubt that the levels of violence by terrorists in Iraq are blighting the lives of many Iraqis.  This is not the occasion to go through the reasons for the conflict, though it is worth noting both that the conclusions we reached on Saddam’s weapons of mass destruction were shared by intelligence agencies right across the world; and that there was a track record of concealment:  Saddam’s sophisticated biological weapons programme was only uncovered when his son-in-law defected in 1996 – after the United Nations Special Commission (UNSCOM) had been already operating for many years.

I understand, of course, why some countries, including Norway, have chosen to withdraw armed forces.  But it is worth underlining the tremendous needs of the people of Iraq.  Iraq’s neighbours only on Saturday, at the Iraqi neighbours meeting in Baghdad, emphasised their support for the Iraqi Government’s efforts to confront terrorism and sectarian violence.  And the multi-national force there now is not an occupying force but is acting in a supporting role with the mandate of the United Nations and at the request of the Iraqi Government.  And this was not a government imposed by anyone.  It was the people of Iraq who turned out in their millions to vote for that government and for a positive future for their country.  By helping them to take on the violent minority who want to drag the country into chaos, we are fulfilling a responsibility which we took on when we removed the previous, murderous regime.

Over the coming months we will be reducing our troop levels in Iraq from the present 7,100 to roughly 5,500.  Over time and depending naturally on progress and the capability of the Iraq Security Forces, we will be able to draw down further.  The UK military presence will continue into 2008, for as long as we are wanted and have a job to do.  Increasingly our role will be support and training, and our numbers will be able to be reduced accordingly.

Our over-riding objective – shared by our coalition partners – remains the same:  to help the Iraqi Government create a secure environment:  the space in which they can continue the task of reconstructing their country.  We are under no illusions how difficult that task is or how acutely the fate of that country still hangs in the balance.

For the UK’s part, military forces work closely with diplomats and aid workers.  The physical side of reconstruction is important – getting the oil flowing again, putting children back into schools, repairing roads, providing fresh water and a reliable electrical supply.  But it is also about reconstructing the structure of a functioning nation:  State-building if you will.  In other words, after decades of autocratic, sectarian rule, creating a government of national unity along with the legal and non-governmental structures at every level of society that are the mark of a mature, stable democracy.  The consequences of a failure in Iraq now are every bit as stark as the failure in Afghanistan in the last decade.  A country that risks becoming an ungoverned and lawless State in the heart of the most volatile region in the world – the Middle East.


In Afghanistan, too, a joined-up approach is essential.  The UK is, of course, operating predominantly in the south.  The Afghan Government, international organisations, donor nations and Non-Government Organisations need secure environments in which to conduct much-needed reconstruction work.  The UK’s Helmand Task Force, part of the long-planned expansion of the International Security Assistance Force (ISAF) across Afghanistan, is playing a crucial role in setting the conditions for reconstruction in the south of the country.  They are working closely with the combined military and civilian UK Provincial Reconstruction Team (PRT) based in Lashkar Gah.  As we recently announced, the size of our military contingent will increase over the coming months.

In the initial stages of the deployment UK troops have seen operations designed to root out insurgents, an essential prelude to implementing their ISAF mission of facilitating development.  Deploying to provinces in the south of Afghanistan has, as expected, proved a major challenge.  The region was a Taliban heartland and the expansion of ISAF was bound to lead to clashes with those who oppose the Afghan Government.  It remains, too, the major drug-producing area of the country, and is where the trade is organised.  Nonetheless the presence of UK troops is now having a positive effect.  The people of Helmand province are starting to see the initial benefits of Afghan Government and international community reconstruction efforts.  They are starting to see that the opportunity of the future is significantly better than the alternative, the repression of the Taliban regime.


I’d like at this point to note three broader lessons we have taken from these examples and UK experience more generally.  All basically come down to one theme:  «it’s good to talk».

First, the vital importance of interdepartmental co-ordination.  Departmental government does not always lend itself easily to co-operation on cross-cutting issues.  Different cultures, working practices and terminology conspire to make co-operation difficult.  A collective desire for better co-operation is not enough to make it happen spontaneously.  In the UK the central role has long been played by the Cabinet Office (responsible to Government collectively and separate from the Prime Minister’s office).  Ministerial committees (in the case of Afghanistan, chaired by the Defence Secretary) draw together Ministers and senior officials from across government to co-ordinate the UK’s military, political, developmental and economic engagement.

Second, the need for the intelligence on which policy is based to be independent, but also policy-sensitive.  In the UK, Ministers and senior officials are served by a central co-ordinating mechanism, known as the Joint Intelligence Committee, that prepares

policy-neutral strategic intelligence and analysis on some of the key issues.  Because these assessments include intelligence, diplomatic reporting and open-source information, they aim to give as comprehensive a picture as possible.  But because the mechanism involves all the key experts getting around the table to argue about the significance of different items of information, intelligence practitioners can be much more sensitive to the needs of policy practitioners and policy can be informed by a better understanding of the strengths and weaknesses of intelligence sources.

Third, the need for policies to be explained openly and consistently.  We are seeking to take a new approach to public diplomacy, to be more strategic, better co-ordinated with others, such as the British Council and BBC World Service, and evaluated more systematically.  Public diplomacy activity is becoming much more an integral part of the UK’s plans for achieving the Government’s priorities in other countries.  In the security context, co-ordinated public diplomacy is perhaps particularly important in explaining the UK to the public in countries most suspicious of our objectives.  But there is a possibly tangential role even with our closest friends.  In Norway, for example, one of the themes being pursued by the British Council relates to the issues of identity, multiculturalism and diversity.  Efforts to increase understanding between different cultures can cross geographical borders.

So, we try to ensure that inside the UK, our strategies are joined up and are mutually reinforcing.  But in almost all areas, what the UK does must of course chime with the objectives of host governments (such as Afghanistan) and those of other international actors.  This is essential if we are to be relevant and useful – but it does also present us with some real sequencing problems if these wider reference points are not clearly defined.

The International Dimension

The last set of issues, then, that I want to cover tonight is the issue of wider international co-ordination.  Again, for this audience, I’ll focus on co-ordination where the use of armed force may be an element.

Much co-ordination is carried out within and between multilateral institutions.  The number has steadily proliferated since 1945.  Some have evolved to meet new challenges; others have not.  The result is a complex international architecture with many overlapping roles and too little focus on the value added that each institution can deliver.  Only by working with others through these institutions can we secure our international objectives, whether on human rights, security or climate change.  So there is a need to work both with individual partners and with the institutions themselves to reform institutions so that they enable results, not block them.  I would in this context pay a tribute to Prime Minister Stoltenberg’s work in reforming the UN system.

I’d also pay a tribute to Norway’s role in achieving the consensus at the Rīga NATO Summit for the Alliance as a whole to concentrate on a comprehensive approach in Afghanistan.

Afghanistan is indeed a good example.  The country is not one anyone would naturally have wanted to choose as an example of how to put together a failed State.  Clearly, applying a comprehensive approach – co-ordinating various interlocking strands of activity to achieve the desired end state – in a complex, multi-national environment, presents a major challenge.

That challenge is essentially about integrating the two aspects of the international role in Afghanistan:  to underpin our collective security by denying ungoverned space to terrorists; and second, within this framework for stability, help the new Afghan Government to build a rule of law, governance and economic activity.  As President Karzai said at his press conference in London last month:  «Reconstruction will have to be accompanied with security.  In the absence of security, reconstruction will become a difficult thing to achieve».

The UK actively seeks to ensure that actions in those institutions of which we are a member are again mutually reinforcing.

I referred earlier to sequencing issues.  This can mean, for example, that action in the UN Security Council has to take place against very tight deadlines; EU and G8 positions have to be mutually reinforcing; and macro-level economic intervention does not undercut the essential micro work carried out on the ground by aid agencies and NGOs.

Sequencing and joining the dots on the ground can be every bit as, or more, challenging.  There is a tension, for example, between the short-term planning horizons of the military, and also humanitarian players, and the longer perspective of the development agencies.  Both sets of processes need to be able to feed experience and lessons learned to each other.  And both need to take account of local actors and authorities.

As an aside here, it is worth noting that strict demarcation may not always be possible.

Sometimes, where plans and co-ordination mechanisms are under-developed, NATO will need to do some interim filling of gaps.  The practicalities on the ground, particularly in the south and east, where the civilian and NGO presence is very restricted or non-existent, mean it is inevitable that NATO will need to take on more of a lead co-ordination role within the framework of agreed objectives.  But this can only be a holding operation, until the conditions are right for the proper authorities to take over.  What is fundamental is that the real needs of the ordinary people in Afghanistan should not be held hostage to institutional rivalries.

I welcome that Norway is making a particularly substantial contribution.  There are practical and financial initiatives on education, governance, rural development, the rule of law and, most recently, oil for development.  And you have over 500 troops deployed in the north of the country, soon to be augmented by Special Forces in Kabul.

It is the military aspect of this contribution that has, I recognise, been not without some domestic controversy.  The debate in this country is probably similar to that in many others.  But because Norway is a nation that punches well above its weight internationally some of the dilemmas that many now face may be particularly acute here.  For example:

  1. How much resource can or should be spent on armed forces in a time of peace in Europe?
  2. What capabilities should a country need to maintain for national defence?  Should a country try to cover a full range of international operations or would concentration on fewer, and more sustainable niche roles be more appropriate?
  3. Should a nation explicitly plan to be able to deploy a particular proportion of its armed forces overseas – for the larger players the figure is about 20%; and
  4. To what extent will there be the political will to exercise both ‘hard’ and ‘soft’ power?  Some countries have effectively, except in the most exceptional circumstances, retreated to peacekeeping alone.  That is perhaps understandable – it reduces domestic controversy.  But there may be also less political influence with those who still do exercise that hard power.

The UK, like everyone else, can’t do everything or be everywhere.  But we continue to believe that our national interest is served by taking as wide a focus as possible.  This means in a military context that we are resourcing our armed forces at well above the 2% of GDP that is increasingly discussed as a NATO target; we maintain a range of forces, with a capacity to deploy overseas; and above all we retain the political will to use these forces for military action.

I have tried, then, in this talk to set out the context within which the UK sets the contribution its armed forces can make to international peace and security.  I am very conscious that the issues and dilemmas we face, though different in scale and resonance, may not be wholly unfamiliar to those responsible for Norway’s security policy.  I look forward with great interest to following the debate in this country on these issues as your Defence Study 07 and Defence Policy Commission unfold.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 22. januar 2007


Ambassadør Kim Traavik
Norges ambassadør i Brussel

NATO etter toppmøtet i Riga – fremtidige utfordringer

Ambassadør Kim Traavik. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

NATO-toppmøtet i Riga for knappe to måneder siden var det første i en serie på tre toppmøter som vil bli avholdt med korte mellomrom i årene fremover. Det neste kommer allerede i første halvår 2008 og vil trolig stå i utvidelsens og partnerskapenes tegn. Det tredje møtet i denne syklusen vil bli avholdt våren 2009 og vil markere sekstiårsdagen for etableringen av NATO. Vi kan og bør vente med festtalene til da, men det kan vel neppe være tvil om at NATO er den sterkeste og mest betydningsfulle forsvarsallianse verden har sett.

Dette skyldes ikke minst at Alliansen har vist og fortsatt viser evne til å tilpasse seg endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Man hører fra tid til annen at ”NATO er en Allianse på leting etter nye oppgaver”. Det kan ha vært en treffende karakteristikk i tiden like etter murens fall og den kalde krigens opphør. I dag er problemet snarere det motsatte: Oppgavene står bokstavlig talt i kø. Utfordringen er først og fremst å få ressursene til å strekke til og å unngå å spre seg for tynt.

Og oppgavene er mildt sagt varierte. Hvem ville for noen år siden ha trodd at NATO ikke bare skulle bevege seg ”out of area”, men påta seg ansvaret for stabilitet og sikkerhet i et krigsherjet asiatisk land som er dobbelt så stort som Norge og med en befolkning som er fem ganger større? Hvem ville ha trodd at NATO skulle gjennomføre omfattende humanitær støtte ikke bare til Afghanistans naboland Pakistan i forbindelse med jordskjelvkatastrofen for halvannet år siden, men også til sitt største medlemsland USA da den tropiske stormen Katrina samme høst spredte ødeleggelse langs Gulf-kysten? Og hvem ville trodd at NATO skulle bistå den afrikanske unions operasjon i Darfur?

Det er lenge siden NATOs speidet etter sovjetiske stridsvogner på de nordtyske sletter. Men Alliansens tjenester er mer etterspurt enn noensinne. Skal de fortsatt være det, og skal NATO fortsette å være et nyttig instrument for internasjonal krisehåndtering, må Alliansen nærmest på kontinuerlig basis videreføre sin tilpasning til endrede rammebetingelser og utfordringer. Og denne transformasjonsprosessen må forankres og drives frem på politisk nivå.

Derfor var da også Riga i utgangspunktet ment å være et møte med hovedfokus på endring og utvikling. Men utover høsten flyttet oppmerksomheten seg mer og mer til Afghanistan, parallelt med at kamphandlingene i den sørlige delen av landet tiltok i omfang og intensitet. Det var i Riga Alliansens innsats i Afghanistan skulle måles og veies. Utover det var forventningene til møtet relativt nøkterne. I ettertid kan man med atskillig rett si at utfallet av Riga er et eksempel på at lave forventninger kan bli overtruffet av resultatet.

Afghanistan ble naturligvis den dominerende saken på toppmøtet. Men møtet produserte også andre viktige resultater.

For det første ble Riga en bekreftelse på behovet for og viljen til å videreføre den politiske og militære omstillingen av NATO. Gjennom konkrete vedtak trakk stats- og regjeringssjefene opp kursen for den videre omstillingen. Det kanskje viktigste enkeltresultatet på dette området er at NATOs reaksjonsstyrke NRF ble erklært fullt operativ. Denne beslutningen satt riktignok langt inne, noe jeg skal komme tilbake til.

For det andre ble tre av Balkan-landene – Albania, Kroatia og Makedonia – stilt i utsikt invitasjoner til NATO-medlemskap allerede på toppmøtet i 2008, mens de tre andre – Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Serbia – ble invitert til å slutte seg til NATOs partnerskap for fred. Dermed har alle de seks landene tatt vesentlige skritt nærmere Alliansen og på veien mot full integrasjon i euro-atlantiske institusjoner. Det er et vesentlig bidrag til sikkerhet og stabilitet i vår del av verden.

For det tredje var det enighet om å utforme retningslinjer for NATOs samarbeid med andre internasjonale aktører i forbindelse med fremtidige fredsoperasjoner. Erfaringene fra Balkan og Afghanistan har vist det er et påtrengende behov for styrket koordinering og samhandling både i forberedelses- og gjennomføringsfasen.

Og for det fjerde ble grunnlaget lagt for en videre utvikling av NATOs samarbeid med tredjeland i og utenfor Europa, bl.a. land som Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, og med landene i Midtøsten og Gulf-regionen.

Sett under ett gir resultatene fra toppmøtet et godt grunnlag for det videre arbeidet i Alliansen, som opp mot Riga var kommet ut av en svært vanskelig tid. Washingtons beslutning etter 11. september 2001 om å gå utenom NATO i kampen mot internasjonal terrorisme og spenninger etter uenigheten om Irak i 2003 svekket lenge de transatlantiske båndene. Det kan ikke være tvil om at de siste årene har vært noen av de vanskeligste i NATOs historie.

Men samtidig har det vært en økende erkjennelse på begge sider av Atlanterhavet av behovet for et sterkt NATO; en felles erkjennelse av at det bare er gjennom samhold og en sterk og levedyktig Allianse vi kan håndtere utfordringer av det omfang NATO står overfor, bl.a. i Afghanistan og Kosovo.

Og mens USA under Bush-administrasjonens fire første år var preget av unilateralisme og ad hoc-pregede koalisjoner, har vi i den andre presidentperioden – og etter de massive problemene i Irak – sett at USA igjen legger vekt på NATO og multilaterale løsninger.

Når USA igjen velger å gjøre bruk av NATO er det naturligvis en svært positiv utvikling. Det binder amerikanerne – og de øvrige 25 medlemslandene – til en konsensusprosess som gir samtlige allierte medinnflytelse. Det er ikke minst i små- og middelsstore medlemslands interesse.

Men at den politiske atmosfæren i NATO har bedret seg, betyr selvsagt ikke at det nå hersker full harmoni. Arrene etter Irak-striden er ennå ikke helt borte. Fortsatt er det meningsforskjeller mellom Washington og europeiske allierte om hvordan sikkerhetspolitiske utfordringer best kan møtes. Og fortsatt er visjonene når det gjelder NATOs fremtidige rolle ulike.

Men det er jo helt normalt. Og det er et klart fremskritt at disse meningsforskjellene nå igjen kan håndteres innenfor rammen av en etablert beslutningsstruktur basert på konsensus.

Alliansens største utfordring i årene fremover vil utvilsomt være Afghanistan. Mens NATO under hele den kalde krigen ikke løsnet et skudd, har allierte soldater i Afghanistan for første gang vært involvert i regulære bakkekamper, og vi har mistet et betydelig antall allierte soldater i kamp. Canada og Storbritannia har begge mistet rundt 45 mann i de intense kampene i Sør-Afghanistan.

Utenriksministeren besøkte som kjent bl.a. Sør-Afghanistan i forrige uke. Selv møtte jeg i fjor høst kanadiske soldater i Kandahar-området og britiske i Helmand-provinsen, og det gjorde et sterkt inntrykk. Mange av dem hadde mistet gode venner og medsoldater i kampene.

Både i NATO og i medlemslandene har det vært mye oppmerksomhet omkring Alliansens manglende evne til å oppfylle omforente styrkemål, særlig når det gjelder Sør-Afghanistan. Her dreier det seg mindre om antallet soldater enn om viktige kapasiteter. Også nasjonale begrensninger på hvor de ulike styrkene kan operere og hva de kan gjøre, de såkalte caveats, har vært et omdiskutert tema. Ikke minst Kanadierne har til tider vært hardt presset i Kandahar-området. I den kanadiske debatten har det vært etterlyst mer støtte fra andre allierte og stilt spørsmål ved alliansesolidariteten.

Men selv om ISAF i perioder var presset, var det aldri en reell risiko for at NATO skulle ”tape” kampene i Kandahar-området. ISAF hadde og har militær kontroll og er godt forberedt på Talibans forventede våroffensiv, selv om den kan bli mer intens og omfattende enn tidligere år. Den vanskeligste utfordringen i dag er ikke den militære situasjon, selv om også den er krevende, men snarere å få fart på gjenoppbyggings- og utviklingsarbeidet. Dét er ikke primært Alliansens ansvar, men dersom den afghanske regjering og det internasjonale samfunn ikke lykkes bedre på dette området, vil heller ikke NATO kunne løse sin oppgave i Afghanistan.

Norge bidrar tungt i Afghanistan, både militært og på utviklingssiden. Norske soldater har et godt renommé, og gjør en innsats det er all grunn til å være stolt av. Utfordringene er store også i det nordlige Afghanistan, hvor norske soldater er stasjonert.

Hendelsene i Meymaneh for litt mindre enn ett år siden bekreftet det, og viste samtidig hvor utsatte ISAFs såkalte PRTer – de regionale stabiliseringslagene – kan være. Det er viktig å bidra til å befeste den stabilitet det har lyktes å skape i nord. Norske styrker er derfor kraftsamlet i Nord-Afghanistan. Samtidig har regjeringen som kjent sagt at spørsmålet om omfang og innretning på Norges styrkebidrag i Afghanistan er gjenstand for løpende vurdering.

ISAF og det internasjonale samfunn for øvrig har oppnådd og oppnår resultater i Afghanistan. Og da tenker jeg ikke på statistikk over hvor mange Taliban som er blitt drept. ”Body counts” bidrar snarere til å svekke NATOs omdømme, først og fremst i Afghanistan, men også innad i Alliansen. Det er langt viktigere å formidle at flere unge jenter nå har anledning til å gå på skole, at landsbyer får rent vann, at internt fordrevne kan vende hjem, og at sykehus rustes opp og får adgang til nødvendig medisinsk utstyr.

Det er naturligvis viktig at operasjonen har støtte i allierte land. Men enda viktigere er det at den afghanske befolkningen slutter opp om afghanske myndigheter og ISAF. Befolkningen må oppleve at den internasjonale militære tilstedeværelsen bidrar til deres sikkerhet og fremtid. Bare da blir sikkerhetssituasjonen virkelig bedre. Når den afghanske befolkningen vender Taliban og andre opprørsgrupperinger ryggen, mister disse gruppene sitt eksistensgrunnlag.

I Meymaneh gjør norske styrker, sammen med styrker fra Finland og Latvia, en fremragende innsats. De nyter stor respekt i lokalbefolkningen og løser sitt oppdrag på en eksemplarisk måte. Norske hjelpeorganisasjoner er også til stede, og gjør en meget god innsats. Skoler er blitt gjenoppbygd og internt fordrevne blir hjulpet tilbake i arbeid. Norske leger tilknyttet PRTet er daglig på det lokale sykehuset og hjelper til.

Denne hjelpeinnsatsen er viktig. Lokalbefolkningen ser positive resultater av den norske tilstedeværelsen. Norges engasjement er med på å underbygge afghanske myndigheters arbeid og autoritet i provinsen. På denne måten skaper vi afghansk eierskap og engasjement. Dette er en helt sentral og overordnet målsetting for den internasjonale innsatsen. Derfor må NATO og det internasjonale samfunn nettopp støtte utviklingen av afghanske institusjoner og kapasiteter, noe det legges stor vekt på i det norske hjelpearbeidet.

Fra NATOs synsvinkel er det ikke minst viktig at det settes mer kraft inn i opplæring og trening av den afghanske nasjonale hær ANA og det afghanske nasjonale politi ANP. I Riga var det full enighet om at det nå trengs krafttak på disse områdene. Også dette vil være et viktig tema når NATOs utenriksministre kommer sammen i Brussel i slutten av uken.

På norsk side er vi i tillegg særlig opptatt av å bidra til å styrke offentlig administrasjon i Afghanistan, ikke minst rundt omkring i de 32 provinsene.

Det er er fortsatt et hovedproblem at sentralregjeringen har begrenset myndighet og kontroll utenfor Kabul, selv om det har vært gjort fremskritt også på dette området.

I denne forbindelse må vi ikke glemme at Karzai-regjeringen og dens internasjonale støttespillere i utgangspunktet har en sterk stilling. I en meningsmåling som ABC News og BBC gjennomførte i fjor høst fremkommer det at 88 % av befolkningen støtter myndighetene og regjeringen. Bare 3 % ville heller hatt Taliban tilbake til makten. Nesten 90 % mener det var bra at utenlandske styrker styrtet Taliban-regimet, og nesten 80 % støtter det internasjonale styrkenærværet.

Det er viktig ikke å forskusle denne sterke oppslutningen i den afghanske befolkningen. Det kan bli vanskelig. I 2005 mente hele 77 % av de spurte at utviklingen i landet gikk i riktig retning. I fjor høst var imidlertid dette tallet sunket til 55 %. Kløften mellom befolkningens forventninger og regjeringens og det internasjonale samfunns evne til å levere er voksende. Dersom den fortsetter å vokse vil også motviljen både mot regjeringen og det internajonale nærværet kunne tilta. Derfor trengs det økt sivil innsats fra så vel Karzai-regjeringen som det internasjonale samfunns side. De som kanskje ser dette klarest, er NATOs militære ledere. COMISAF, den britiske general Richards, uttrykker det slik: Flere veier er viktigere enn flere soldater.

Skal man få maksimalt ut av det internasjonale samfunns støtte til Afghanistan, trengs det en helhetlig sivil-militær tilnærming og langt bedre samordning enn hittil. Derfor fremmet utenriksminister Støre i fjor høst en rekke konkrete forslag med sikte på å styrke helheten i det internasjonale engasjementet. Fra norsk side ble det bl.a. lagt vekt på at FN må spille den ledende rolle i koordineringen av det internasjonale engasjementet i Afghanistan. Vi understreket også behovet for å styrke samarbeidet og dialogen mellom hovedsteder og de internasjonale organisasjonenes hovedkvarter. De norske tankene fikk bred oppslutning og er godt reflektert i Riga-erklæringen.

Toppmøtet besluttet altså også at det i løpet av våren skal utarbeides konkrete forslag til hvordan NATOs militære og politiske planleggingsprosedyrer kan forbedres med sikte på å komme tidlig i inngrep og samarbeide best mulig med lokale myndigheter og andre sivile aktører i planlegging og gjennomføring av internasjonale fredsoperasjoner. Dette blir en sentral sak på utenriksministermøtet i Oslo i slutten av april i år.

Afghanistan er og forblir NATOs viktigste og vanskeligste utfordring. Når Alliansens utenriksministre samles i Brussel om fire dager vil diskusjonen i stor grad dreie seg om oppfølgingen av Riga-vedtakene, både på den militære og den sivile siden. Forut for det uformelle forsvarsministermøtet i Sevilla om tre uker vil den nye SACEUR, general Craddock, legge frem sin vurdering av hvorvidt Alliansen disponerer de styrker og kapasiteter den trenger for å løse sitt oppdrag i Afghanistan. Det kan ikke utelukkes at han vil konkludere at en økning er nødvendig.

NATOs andre hovedutfordring er Kosovo, hvor det i dag står 16000 allierte soldater, mot 30000 i Afghanistan.

Prosessen frem mot avklaring av Kosovos fremtidige status går mot slutten. Å få partene til å bli enige om en forhandlet løsning, er en stor og vanskelig, kanskje umulig utfordring. Det er en reell mulighet for at enkelte grupper i Kosovo kan ty til vold dersom de ikke er fornøyde med de forslag som FNs spesialutsending Ahtisaari om noen uker legger frem for dem. Mye av oppmerksomheten har i det siste vært rettet mot de serbiskdominerte områdene nord for elva Ibar. Men halvparten av Kosovos serbere bor i spredte enklaver i sør. Å sørge for deres sikkerhet, blir viktig for å skape et klima som tillater gjennomføring av en sluttstatusavtale. Det samme gjelder beskyttelse av kulturelle og religiøse minnesmerker.

Det betyr at NATOs forsatte tilstedeværelse er nødvendig for å sikre stabilitet. Det sier noe om hvor vellykket KFOR har vært, at dette er det eneste alle parter ser ut til å være enige om. Kosovoalbanerne, kosovoserbere, serbere, landene i regionen, Russland, FN og EU: Alle innser de at fortsatt NATO-engasjement er nødvendig inntil videre. Bare NATO er i stand til å garantere den stabilitet og ro som er nødvendig i den krevende overgangsfase Kosovo nå beveger seg inn i.

Det ligger dermed ikke i kortene at KFORs styrkenivå vil bli redusert med det første, selv om enkelte allierte land nok gjerne hadde sett at det var mulig, av økonomiske grunner og i lys av situasjonen i Irak og Afghanistan. Men både varigheten og andre viktige sider ved NATOs fremtidige rolle i Kosovo er i dag uklare. Hva skal være Alliansens oppgaver, ved siden av å opprettholde ro og stabilitet i en overgangsfase? Skal Alliansen engasjere seg i sikkerhetssektor reform? Skal den påta seg ansvar for opplæring av en ny sikkerhetsstyrke i Kosovo? Og hva skal være arbeidsdelingen mellom NATO og EU, som bl.a. vil ha ansvaret for rettsstats- og politioperasjonen i Kosovo? Dette vil være viktige tema for utenriksministrene i Brussel på fredag, men også på utenriksministermøtet i Oslo til våren. Da vil vi også ha et klarere bilde av utviklingen i Kosovo i kjølvannet av statusløsningen.

Etter norsk syn vil det være naturlig med en gradvis dreining av NATOs fokus mot kapasitetsbygging og sikkerhetssektorreform. Vi er innstilt på å yte vesentlige bidrag på dette området, hvor vi har betydelig erfaring fra andre deler av Balkan, ikke minst Serbia.

Så til NATOs tredje hovedutfordring. For effektivt å kunne møte aktuelle og fremtidige utfordringer må NATO til enhver tid råde over tilpassede militære virkemidler. Den militære omformingen av NATO er følgelig en kontinuerlig prosess, og erfaringene fra pågående operasjoner, som Afghanistan og Kosovo, er viktige premisser for arbeidet med å transformere alliansens kapasiteter.

Også i Riga ble det truffet viktige beslutninger på dette området. Oppnåelse av full operativ kapasitet (FOC) for ”NATOs reaksjonsstyrke” (NRF) utgjorde et av de mest synlige resultatene. Problemet i forkant av møtet var først og fremst å få innmeldt tilstrekkelig med styrker, slik at SACEUR på militærfaglig grunnlag kunne forsvare å erklære styrken operativ. Det viste seg å være en krevende prosess. Den norske innmeldingen av deler av Telemark bataljon til NRF 8 var et viktig bidrag og en forutsetning for at det lot seg gjøre å erklære reaksjonsstyrken operativ. Generalsekretæren var så fornøyd at han lett spøkefullt ga oss følgende karakter: ”La Norvège – dix points”.

I lys av problemene med å oppnå full operativ kapasitet for NRF i forkant av Rigatoppmøtet og de vedvarende utfordringene knyttet til opprettholdelse av FOC i fremtiden, ligger det i kortene at NRF-konseptet vil bli gjenstand for ny diskusjon. Spørsmål som reaksjonsstyrkens omfang og ambisjonene knyttet til dens potensielle oppgaver vil her være sentrale.

Opprinnelig så NATO for seg en styrke på ca. 17 000 personell. Dagens konsept legger imidlertid opp til en styrke på 25 000 pr. halvårlig rotasjon. I praksis binder hver rotasjon opp nærmere 100.000 personell dersom man også tar i betraktning forberedelser og etterarbeid. Det er mange som mener at det er meningsløst å ha en så stor styrke gående på gress uten å bli brukt. Mange frykter at NRF skal råtne på rot, hvilket avspeiles i slagordet ”use it or lose it”. Også på norsk side er vi av den oppfatning at det er behov for en ny gjennomgang av konseptet, og det ligger an til en innledende meningsutveksling om dette på NATOs uformelle forsvarsministermøte i februar.

I Riga ble også det politiske styringsdokumentet ”Comprehensive Political Guidance” (CPG) godkjent av stats- og regjeringssjefene og gjort offentlig tilgjengelig. CPG gir politiske styringssignaler til det videre arbeid med transformasjon og kapasitetsutvikling i alliansen de nærmeste årene, og er direkte utledet av Alliansens strategiske konsept fra 1999. Samtidig er det verdt å merke seg at stadig flere stiller spørsmålet om tiden ikke nå er inne til å utforme et nytt strategisk konsept som i større grad reflekterer endrede rammebetingelser og utfordringer. Mange mener et nytt strategisk konsept bør foreligge til jubileumstoppmøtet i 2009. Det vil i så fall kunne bli en svært vanskelig og tidkrevende prosess som vil omfatte en rekke sensitive problemstillinger, herunder kjernevåpenspørsmålene.

Kosovo er Alliansens største, men ikke den eneste, utfordringen på Balkan. På norsk side har vi lenge ment at NATO må ha en helhetlig tilnærming til Balkan som region. For drøye seks måneder siden la Norge frem en skisse til en slik helhetlig, regional strategi. Blant annet foreslo vi at det i Riga skulle besluttes å innlemme Serbia, Bosnia-Hercegovina og Montengro i NATOs Partnerskap for fred. Begrunnelsen var at NATO best kunne bidra til sikkerhet og stabilitet gjennom en inkluderende regional tilnærming, og ikke gjennom isolasjon av enkeltland.

Det norske forslaget ble godt mottatt av mange allierte, men ikke av alle. Motstanden var primært knyttet til mangelfullt serbisk og bosnisk samarbeid med den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Hovedankepunktet var at de to ettersøkte krigsforbryterne Mladic og Karadzic ennå ikke er overlevert i Haag. Dette er naturligvis en problemstilling vi tar svært alvorlig også på norsk side. Men vi mener samtidig at målet om fullt samarbeid med straffedomstolen best kan oppnås gjennom samarbeid og dialog. Det var viktig for oss å unngå at befolkningene i Serbia og Bosnia-Hercegovina fikk en opplevelse av at Europa vendte dem ryggen. Vår vurdering var at dét snarere ville oppmuntre nasjonalistiske og radikale krefter, enn det ville styrke muligheten for utlevering av krigsforbrytere til straffedomstolen.

Beslutningen om å slippe de tre Balkan-landene inn i NATOs Partnerskap for fred (PfP) var en av de mest overraskende i Riga. Men den innebærer naturligvis ikke at NATO har frafalt kravet om fullt samarbeid med Haag-tribunalet. Rigaerklæringen stiller klare krav til Serbia og Bosnia-Herzegovina på dette punkt. Dette kravet støtter vi fullt ut fra norsk side. Og som pådrivere for å trekke Serbia og Bosnia-Hercegovina inn i varmen, har vi et særlig ansvar for å opprettholde presset på de to landene og for å bidra til at ICTY-spørsmålet forblir på dagsordenen inntil det er løst. Og det er det først når Mladic og Karadzic er vel forvarte i Haag.

Innlemmelsen av de tre landene i partnerskapsordningene er et eksempel på at vi gjennom målrettet innsats kan få gjennomslag for norske synspunkter i NATO, selv om motstanden i utgangspunktet kan være stor. Det hjelper selvfølgelig å ha en god sak og gode argumenter.

Målet for alle de seks Balkan-landene er NATO-medlemskap. Derfor vil Balkan også i tiden fremover være en viktig region for Alliansen. Fokus vil imidlertid gradvis dreies over mot trening, opplæring og reformstøtte. Vår erfaring fra Balkan har gjort at vi har kunnet levere solide innspill til NATOs arbeid på disse områdene, ikke minst når det gjelder sikkerhetssektor reform. Det er vi innstilt på å fortsette å gjøre.

I en gjennomgang av NATOs utfordringer hører også Alliansens videre utvidelse med. NATOs dør står i utgangspunktet åpen for alle land som ønsker det og som gjennom aktivt reformarbeid i handling viser at de deler det verdigrunnlag Alliansen er tuftet på.

Siden 1997 har NATO fått ti nye medlemmer. Det vil bli flere i årene som kommer. De tre såkalte Membership Action Plan-landene Kroatia, Albania og Makedonia ligger lengst fremme i køen. I Riga fikk de tre tilsagn om at en invitasjon kan komme allerede på toppmøtet våren 2008, forutsatt at de da oppfyller vilkårene.

Foran Riga foreslo Norge en fadderordning mellom individuelle allierte og de enkelte MAP-land for å styrke deres medlemskapsforberedelser frem mot 2008. En slik ordning gjennomførte vi med hell for de syv nye medlemmene som kom inn i 2004. Vi arbeider nå med konkretisering av fadderordningen for de tre MAP-landene på Balkan. Disse planene har møtt stor interesse både i regionen og blant allierte land.

Formelt dreier utvidelsesdiskusjonen seg bare om de tre nevnte landene. Georgia og Ukraina har imidlertid også vært fremme i diskusjonen. I Georgia er det stor støtte til regjeringens arbeid for NATO-tilnærming. Landet har gjennomført viktige reformer på sentrale områder, men mye arbeid gjenstår også. For å oppmuntre til fortsatte reformer, ble NATOs samarbeid med Georgia oppgradert i september i fjor. De såkalte frosne konfliktene i Sør-Ossetia og Abkhasia kompliserer imidlertid Giorgias forhold til NATO. Mange vil nok mene at medlemskap ikke kan være aktuelt for land med uløste territorielle konflikter.

Også for Ukraina er det langt frem. Den politiske prioritering av forholdet til NATO er svekket det siste året. Presidenten og statsministeren ser svært ulikt på dette spørsmålet. Og når det gjelder forsvarsreform har Ukraina fortsatt en lang vei å gå.

Men dette betyr selvsagt ikke at de to landene ikke vil være viktige partnere for Alliansen i årene som kommer. Spørsmålene om medlemskap for Georgia og Ukraina kan helt klart bli sentrale spørsmål frem mot toppmøtene i 2008 og 2009. Fra norsk side er vi opptatt av å se disse spørsmålene i en bredere sammenheng som også omfatter forholdet mellom NATO og Russland, selv om vi er helt klare på at Russland verken skal eller kan ha et de facto veto i spørsmål som gjelder NATOs videre utvidelse.

NATOs samarbeid med Russland foregår innenfor rammen av NATO-Russlandsrådet (NRC). Her arbeider NATO-landene og Russland som likeverdige partnere med et bredt spekter av sikkerhets – og forsvarspolitiske problemstillinger, og samarbeidet har både en praktisk og en politisk dimensjon. Sett med norske øyne er NATO-Russlandsrådet en viktig, men samtidig svært krevende arena. Det er ingen grunn til å legge skjul på at verken den politiske dialogen eller det praktiske samarbeidet har kommet så langt som mange hadde håpet da NRC ble opprettet for snart fem år siden.

Noen allierte med andre historiske referanser enn Norge har en mer reservert holdning til dette samarbeidet. Samtidig kunne vi noen ganger ønske oss et større engasjement også fra russisk side. Arbeidet i NATO-Russlandsrådet fremstår i dag som nokså rutinepreget og lite dynamisk. Fra norsk side er vi opptatt av å gjøre noe med det. Regjeringen tillegger som kjent samarbeidet med Russland stor vekt. Det er jo også slik at berøringspunktene mellom NATO og Russland stadig blir flere. Energisikkerhet er et nærliggende eksempel. I Riga ga stats- og regjeringsjefene NATOs faste råd i oppgave å utrede hva Alliansen kan bidra med på dette området, som supplement til det arbeid som gjøres i andre internasjonale organisasjoner og av medlemslandene selv, og med fokus bl.a. på beskyttelse av kritisk infrastruktur.

La meg avslutningsvis si noen ord om utviklingen av NATOs samarbeid med tredjeland, de såkalte partnerlandene. Også dét fremstår som en viktig utfordring for Alliansen. Gjennom samarbeid kan NATO og partnerlandene mer effektivt møte aktuelle sikkerhetsutfordringer. Utover den politiske dialogen som er en del av partnerskapsordningen dreier det seg også om støtte til nødvendige reformer innen sikkerhetssektoren og tiltak for å styrke evnen til å delta internasjonale operasjoner. En rekke partnerland har nå styrker som er interoperable med NATOs, og det har åpnet for en stadig større og mer betydningsfull partnerdeltakelse i allierte operasjoner. Atten partnerland bidrar i dag med styrker til NATOs operasjoner, ti til ISAF og tolv til KFOR.

I hovedsak er det bred enighet om denne utviklingen. Samtidig er det imidlertid klart at det gjør seg gjeldende ulike oppfatninger med hensyn til hvor langt man skal gå. Frem mot Riga ble dette avspeilet i en ganske intens diskusjon om hvilke rammeverk man skulle operere innenfor når NATO forholder seg til land som ikke tilhører de etablerte partnerstrukturer, men som ønsker å samarbeide med NATO, som f.eks. Australia, New Zealand, Sør-Korea og Japan.

Særlig USA var en pådriver for å etablere nye strukturer som ramme omkring samarbeidet med disse fire såkalte kontaktlandene, mens Frankrike var mest skeptisk. Det ble til slutt oppnådd enighet om at samarbeidet skal videreutvikles på en fleksibel måte, uten etablering av nye strukturer. Kontakt- landene vil imidlertid kunne få tilgang til en rekke mekanismer og instrumenter for praktisk samarbeid, og det legges opp til økt politisk dialog med basis i våre felles interesser. Det er imidlertid en viktig forskjell mellom et globalt NATO og et NATO med globale partnere. I dag trenger NATO å få det sistnevnte, men ikke å bli det førstnevnte.

Det er på tide å sette strek. Avslutningsvis bare dette: Omformingen av NATO og engasjementet i fjerntliggende deler av verden har ført til mer debatt om Alliansens fremtidige rolle, både innen rammen av NATOs Råd, der jeg møter den mer eller mindre daglig, og rundt omkring i medlemslandene. Det er i seg selv en god ting. Omformingen av Alliansen kan bare lykkes dersom den forstås og har støtte i medlemslandenes befolkninger. Dette er også en vesentlig utfordring, for Alliansen og for de enkelte medlemsland. Og det er nødvendigvis ikke den enkleste av de mange utfordringer NATO står overfor etter Riga.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 27. november 2006


Ambassador Benson K. Whitney

USAs ambassadør til Norge




Ambassador Benson K. Whitney USAs ambassadør til Norge. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er en ære for meg å få tale til dere i kveld. Jeg takker Oslo Militære Samfunn for invitasjonen, som jeg setter stor pris på. Imidlertid minner listen over fremragende personer, som har snakket i denne salen om sikkerhetspolitikk de seneste måneder, meg om det norske ordspråket ”å hoppe etter Wirkola”. Jeg vil gjøre mitt beste for å følge deres gode eksempler. Nå må jeg gå over til engelsk, før jeg har brukt opp de norske ordene jeg kan.

(English translation)I am much honored to be speaking to you tonight. I thank the Military Society for the invitation and I appreciate this opportunity very much. However the list of distinguished people who have spoken in this hall on security policy just in the last few months reminds me of the Norwegian caution of the danger “å hoppe etter Wirkola.” I will do my best to uphold their fine examples. Now I will switch over to English before I run out of Norwegian words I know.

People sometimes ask me what I have learned in my first year about the relationship between Norway and the United States. Two related points immediately come to mind. The first is that our nations have enjoyed a truly unique and special relationship for the past 60 years. The second is that we cannot merely assume that the US and Norway will maintain that special relationship in the 21st Century. To do so will require more and harder work. I believe strongly that it is important to our mutual interests and the world’s interest that we make that investment. And that means we must carefully attend to the true pillars of our relationship.

One essential pillar has been our common devotion to NATO and that is what I want to talk about tonight. Would it be too presumptuous to call our meeting tonight the unofficial opening of the Riga Summit? Of course, the official summit begins tomorrow with the gathering of the 26 NATO heads of state in Riga, and even as I speak, President Bush is in Tallinn, conferring with our mutual friends and allies. But for us here, I can think of no better way to kick off the summit than to take a closer look at the U.S.-Norwegian relationship to NATO. In doing so, I admit to taking my prerogative as speaker to alter the subject of my speech somewhat. The revised title of my remarks is “US and Norway—Leading a 21st Century NATO?”


Norway’s History in NATO

I was gratified to hear Foreign Minister Store, in his excellent speech in this hall, confirm that Norway is just as committed as the United States to continuing our special partnership.

He went on to say that our continued cooperation is “a partnership that draws on the experience of the past but that is driven by the challenges of the future.” He is so very right, most especially with respect to our common relations to NATO.


The “experience of the past” brings to mind the recent commemorations of Jens Christian Hauge’s remarkable life. Mr. Hauge’s contribution to bringing Norway into NATO was an important turning point in Norway’s history. Norway’s rejection of neutrality and its choice to tie its security to NATO and the U.S. was not assured, as might be assumed today. Strong voices argued that Norway should play a non-aligned role and rely on the UN for guarantees of security. No doubt many of you in this room engaged in that debate. But in the end, Norway took a hard look at the realities of the world and took the necessary steps to ensure its security. Of course, the US too made a deep commitment to the trans-Atlantic alliance from the very start.

Any honest assessment of history shows clearly that both nations greatly benefited from their NATO commitment. Our close security cooperation, both within our NATO alliance and bilaterally, was crucial for the defense of Norway and Europe during the Cold War. U.S. pre-positioned equipment here in Norway was just one demonstrable sign of how quickly we could respond to a threat to the alliance. This equipment is just as relevant today as during the Cold War—it is now a demonstrable sign of how quickly we can respond to threats worldwide. Norway has historically been one of the United State’s closest and most dependable NATO allies and one of the most vigorous advocates of the alliance’s value.

NATO has always worked to guarantee the security and independence of its member states. Of course, the methods used to ensure security have varied greatly over the years and continue to evolve. One of the remarkable things about NATO is that it has adjusted to meet each challenge, becoming a stronger institution each time. Today Norway and the U.S. have an important opportunity to provide essential leadership – to lead NATO through a critical transition period necessary to enable the alliance to address the challenges of the 21st century.

A 21st Century NATO

Minister Store’s speech was also right on target that the US – Norway relationship is, and should be, “driven by the challenges of the future.”   This is especially true with regards to NATO and defense policy. The very point of the Riga Summit is to continue NATO’s efforts to prepare – “to transform” — for these 21st century challenges. Let me emphasize that the goal of NATO remains exactly the same — to guarantee the security and independence of its member states. NATO cannot remain viable unless its collective members continued to find it in their individual security interest to belong.

The trickier part is that the nature of national security has profoundly changed. Of course, the threat of national armies clashing in Europe has greatly diminished. But globalization in all its forms has so shrunk the world that genuine threats come not from our neighbors, but from across the globe. We face not a common enemy but common threats. And these threats may not come from Europe, but they most certainly threaten Europe.


Global terrorism and proliferating weapons of mass destruction top the list, but in an ever shrinking world the threats of HIV/AIDS, poverty, energy security and what might in the past have been just regional conflicts, all pose meaningful dangers. The fact that any and all of these threats will usually arise from failed states far from our shores makes the dangers far more complex to contend with. The alliance that helped bring down the Berlin Wall, reunite a divided Europe, and bring peace to the war-torn Balkans, is today on the frontlines of a struggle every bit as important: defeating a resurgent Taliban and supporting the development of a free, democratic, and economically viable Afghanistan. The history of the conflict in Afghanistan provides a clear example of the existence, the dangers, and the nature, of these new global threats.


The very nature of these 21st century threats demand very different tools. Global threats demand global – and thus collective — solutions. These challenges have diplomatic, military and non-governmental aspects and require the broadest scope of international cooperation. These threats demand longer and deeper commitments, which require more patience and discipline. They require projecting power and resources far further from home than ever before. Afghanistan again provides a real example of the new tools we will need in the 21st century. And that is precisely what will be discussed tomorrow at Riga.


These are profound challenges. Successfully addressing them will require many complex changes in our national and multilateral institutions. The US believes that a transformed NATO should remain the foundation of our collective security arrangements. NATO is the only institution among transatlantic democracies which has the military capacity to be effective in addressing global challenges. We strongly agree with Defense Minister Stroem-Erichsen who has emphasized Norway’s firm belief in a transformed NATO.


The Demands of Change and Leadership

But we must recognize that understanding 21st century threats and believing in a transformed NATO is really the easy part. Making it happen requires change. Change is hard –very hard, and history shows that change does not happen without leaders willing to drive that change through. My central point here tonight is that successfully developing a “new” NATO will demand leadership and that Norway and the US should be partners in providing it.


Why us? For one, the tradition of a strong NATO has always been important in our nations. We closely share the set of core values that form the heart of this alliance of democracies – freedom, justice, and human rights. We hold these values not merely as a matter of principle but as an agenda for action. These values have driven both nations to actively project our influence far from home to try to change the world for the better. We are also nations with the financial resources to implement the necessary changes in our institutions to make transformation a reality. Both the US and Norway share the same vision of what a 21st century NATO should look like. Not least, we should lead because we have led before. We understand the need for that leadership and have the skills and influence necessary to the task.

Let’s look at what some of the things the US and Norway could do to provide this much needed leadership.


Creating the will

My first point is that NATO cannot succeed in the 21st century without a strong will for NATO’s mission among the people of the NATO countries.   Without popular support, change is flat out impossible. Beyond change itself, the likely protracted nature of future actions means that NATO countries need to have the will to stick with its commitments for longer periods. Abraham Lincoln rightly said “Always bear in mind that your own resolution to succeed is more important than any one thing.” Thus, political leaders of all the NATO partners must actively and aggressively explain to their citizens about these new threats, why NATO is needed, and what changes need to occur to make NATO work.


This may be harder in Europe, including Norway, because of NATO’s primary role as the Cold War deterrent. The end of the Cold War naturally invites the average person to wonder what NATO’s purpose is today. I was disturbed to read the results of a recent poll which showed a five percent drop in Norwegians who support NATO membership. I hear some voices in Norway suggesting the nation should look to primarily the EU or even the United Nations for its security needs. Other voices question the need for a robust security posture at all, suggesting Norway needs to have just good enough security– whatever that means — and no more.


It is certainly not my business to engage in Norway’s debate about what the nation’s defense policy should be. That is for Norwegians. But as a representative of a NATO partner whose security is directly tied to Norway, I can fairly hope that the government, political leaders and leading intellectuals take the time and energy to really explain to the Norwegian people the new threats and why a commitment to a NATO really matters to Norway after the Cold War. The same goes for US political leadership which must continually confront isolationism and explain why we should devote so much effort and commitment across the ocean.


In particular, I believe the Norwegian people need to better appreciate the reality of international terrorism — to see how this threat poses deep and direct dangers to all the free countries of the world, including Norway, and to see that NATO has a crucial role in fighting it. Norway is not exempt from terrorism, as we have seen in this very year. Popular reluctance to admit threats is natural, but it is up to leaders in the US and Norway to overcome it.


One of the clearest expressions of this need for can be seen in countries’ participation in NATO operations. Of course, this is where the rubber really hits the road. Both Norway and the US have strong records in NATO operations, from northern Afghanistan to the Balkans to Active Endeavor in the Mediterranean, and possibly soon to Darfur. We have stood with, and in fact often led, our NATO partners. The decision by Norway to withdraw from the NATO mission in Iraq and, for now, not to send Special Operations Forces to southern Afghanistan are exceptions to this leadership. But, I hope, they are limited exceptions. To demonstrate political will for other alliance partners means showing a complete commitment to these important NATO operations.

It is only by building the will for a transformed NATO at home and engaging in operations abroad that Norway and the US can truly be models for other alliance partners.


Bridging the cultural divide on force

NATO also needs our leadership in addressing what I believe is a genuine cultural divide between the US and Europe in how to solve problems, specifically how to balance between diplomacy and dialogue on the one hand, and the use of harder force like sanctions, isolation, and military action on the other. Please excuse these gross generalizations – but speaking in broad terms, Europeans tend to believe deeply in the process of diplomacy and dialogue as a goal and are more reluctant to think in terms of power. Americans want to solve problems peacefully through negotiation and dialogue, but do not see the process of dialogue itself as a goal and therefore are less reluctant to use power when necessary.

This difference can be characterized as impatience and patience, action and dithering, or operating out of positions of strength or weakness, depending on your perspective. There are quite legitimate reasons for the American and European approach to problems and both can, and do, play an important role in solving international conflicts.

Let us not debate which is right or wrong, but let us not ignore this difference. It is also important to note that this divide is fundamentally a genuine part of the European and American outlooks. As such, it will not change with political shifts on either side of the Atlantic.

So, how do we merge our two approaches to problem solving? Here, I think Norway can help play a constructive bridging role to harmonize these differences. This is because, although Norway has always prized dialogue, it also, as demonstrated in the Balkans, Afghanistan, and elsewhere, has understood there is a time and place for exercising power.

It is essential that we work on this issue. The U.S. cannot solve the world’s problems alone. Europe has significant power but, as Foreign Minister Store correctly stated, the United States must be a part of the solution for the world’s efforts to be successful. We must work effectively together if we hope to have success in facing the new global security challenges.

Ultimately, this is a core reason why NATO remains important for the 21st Century. NATO is where transatlantic democracies gather, consult and forge strategic consensus. And, when necessary, NATO is where they take decisions on joint action. NATO is the one organization which binds transatlantic democracies together. And it should be Norway and the US, in constructive engagement, who help reconcile some of the natural differences in outlook between the allies to creative a more effective and coherent NATO.


Leading in Transformation

Turning now to the subject of transformation, leadership for the new NATO also demands that both the US and Norway stand as strong forces for military transformation. Today’s forces need to be deployable, inter-operable, and supportable. Why? Simply put, to support our foreign policy. This is as Clausewitzian as it gets. Indeed Norway and the U.S. share almost exactly same vision for NATO. Norway has been an excellent example of a NATO ally which has seriously addressed the difficult transition from a static territorial defense to an expeditionary military able to respond to global needs and the complexity of modern conflict.


I wish more Norwegians knew about the great work being done in Stavanger at the NATO Joint Warfare Center. I visited the center the very last day that General Richards completed the training of his staff in preparation for leading the NATO troops in Afghanistan. They were learning to deal with the multi-faceted nature of modern military operations, including coordinating armed forces from multiple countries with multiple roles, working with the media, implementing development projects, and communicating with local populations. This is the future and Norway is helping make it happen in Stavanger.


Another place the US and Norway can lead the way at NATO is the purposeful coordination of development assistance and security. Again, Afghanistan is the model where the generals have clearly said that to win they must fight the Taliban, but equally importantly we must build roads and schools. Both Norway and the US have worked internally to ensure their development assistance supports their nations foreign and security policy. Again, this leadership experience should be proactively shared with other NATO partners.


Financing Change

Transformation has many obstacles but one of the biggest is cost. Change requires investment. In this regard far too many NATO countries are falling short of the NATO benchmark to spend 2% of gross national product for defense. Some NATO countries are as low as a little over 1%. European allies collectively have economies comparable to the US, yet spend only half as much on defense. Norway stands in 14th place among the partners, in the lower half, at about 1.6%. This is a place, I hope, where Norway, the wealthiest country per capita among NATO members, could assert greater leadership and increase its spending to the 2% standard, thereby providing a strong positive example. This would also give Norway the potential to provide more support to NATO operations and show leadership in that way as well.

Of course, spending on security can be hard to prioritize in a national budget. It can be difficult for the public to understand why serious investments are necessary to ensure future security. It is up to political leaders to recognize and explain this. In the U.S., for example, we had a strong debate over the “peace dividend.” In the immediate days following the Cold War, people expected the “peace dividend” would be permanent. Armed forces were cut, and intelligence agencies greatly diminished as we celebrated our new-found threat-free world. Unfortunately, this did not prove to be the case and it took the tragic events of 9/11 to fully end this debate in the U.S. I hope and pray that other nations don’t have to experience such tragedies to realize the very real dangers of today’s world.

One might ask what business is it of the US what another country spends on defense. The answer is that the failure to meet defense spending needs makes it harder for countries to contribute effectively to NATO operations. That undermines the effectiveness of the partnership. In turn, an ineffective NATO will have no future.


Purchasing modern technology and capability is essential. Airlift capacity is one clear example where investment is not being made in a very critical area. NATO cannot be expeditionary if its troops cannot be moved. The international consortium to acquire C 17s is a hopeful example of how countries can finance needed upgrades to their capability. We welcome Norway’s positive indications on joining the consortium and believe it indicates Norway’s desire to prepare for future needs.


Forward leaning Norway

In summary, let me say that the future I want to see is Norway and the United States working shoulder to shoulder to build a vigorous NATO ready to meet the challenges of the 21st century. This means leading, not following. It means not doing just enough, but all we can. It means both countries must be the most forward leaning with respect to NATO transformation and supporting the costs to make it happen. It means building a NATO with global reach and perspective, and supporting NATO operations with all the capacity that we have to share. Norway and the US have historically been leaders in NATO, holding NATO as the cornerstone of our defense policies. Now is the time to renew our commitment to leading in NATO. Leadership at NATO is right for our nations, for our relationship, and right for the world.


Thank you.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 27. februar 2006


Ambassadør Peter Stenlund

Finlands ambassadør til Norge

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund


Globalisering, geopolitik och Finlands sækerhets-
och førsvarspolitik


Mina damer och herrar

Ambassadør Peter Stenlund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det är en stor ära för mig att som nytillträdd ambassdör för Finland i Oslo få tala inför denna krävande och sakkunniga församling i Oslos historiska militära samfund med anor ända tillbaka till begynnelsen av unionstiden med Sverige. Mot denna bakgrund tror jag mig finna förståelse för en av mina viktigaste teser här i kväll: historien skyndar långsamt i fråga om säkerhets- och försvarspolitiska paradigm, våra tiders snabba och dramatiska händelser till trots. Till denna tes skall jag återkomma senare.

Den globaliserade världen brukar beskrivas som en värld av flöden, livsviktiga flöden för de i det globaliserade nätverket integrerade samhällena. Särskilt beroende av globala flöden är de rikaste länderna med stort beroende av utrikeshandel, internationella finanser samt modern kommunikations- och informationsteknologi, dvs fri rörelse för människor, kapital, varor och tjänster, EU:s fyra friheter. Finland hör utan tvekan till dessa länder.


Globaliseringen innebär ömsesidiga beroendeförhållanden som gjort krig mellan de högteknologiska staterna allt mindre sannolika. Globaliseringen innebär samtidigt ny sårbarhet i fråga om infrastruktur, kommunikationsteknologi, el- och datasystem. I synnerhet efter 9/11 har det blivit nödvändigt att planera för att avvärja asymmetriska hot.

Globaliseringen innebär också ökande ekologiska hot som en följd av växande belastning på miljön. Det mest uppenbara ekologiska hotet är de oberäkneliga klimatförändringarna. Också hot om dödliga pandemier som t.ex. fågelinfluensan får räknas in bland de ekologiska hoten.

Globaliseringen innebär också att den rika världen inte är något isolat utan är för sin säkerhet i högsta grad beroende av vad som händer i världen runt om kring. Karikatyrkonfrontationen har gett oss en oväntat dramatisk påminnelse om detta.

I Europa har både EU och Nato med sina stegvisa utvidgningar bidragit till att avlägsna krigshot. I det avseendet kvarstår ännu den stora utmaningen att integrera västra Balkan i de europeiska strukturerna. Turkiets EU-kandidatur måste ses i ett perspektiv av fred, demokrati och mänskliga rättigheter. Europa är i högsta grad beroende av utvecklingen i våra muslimska grannregioner – the Wider Middle East. Om inte de muslimska samhällena lyckas åstadkomma en ekonomiska tillväxt till gagn för breda folklager och genomföra demokratiska reformer utan att hamna i en fundamentalistisk återvändsgränd har vi att emotse mera av illegal migration, gränsöverskridande brottslighet, terror, hot om spridning av massförstörelsevapen.

Värderade åhörare

Finland vaknade till tidig insikt om behovet av ett förnyat, utvidgat säkerhetsbegrepp. Vad som i högsta grad väckte oss var Sovjetunionens sönderfall. Sammanbrottet av det totalitära samhället väckte på nittiotalet diskussioner om risk för massmigration. Oron visade sig vara överdriven, ryssarna visade sig vara synnerligen rotade i den ryska moderjorden.

Oro har senare förekommit kring ryssarnas förmåga att sköta säkrheten i sina kärnkraftverk, att omhänderta kärnavfall, att upprätthålla säkerheten i de växande oljetransporterna på Finska Viken och Östersjön, att bekämpa smittbara sjukdomar som HIV/Aids och tuberkulos, att hålla den organiserade brottsligheten i schack. Mycket av denna oro har varit befogad och är det fortfarande.

Som ett led i sin utvidgade säkerhetssyn har Finland sedan början av nittiotalet varit engagerat i närområdessamarbete både med Ryssland och de baltiska länderna. Och genom initiativet om EU:s Nordliga Dimension år 1997 har Finland djupare engagerat också den Europeiska Unionen i att hantera hot och nya samarbetsmöjligheter i norr. Exempelvis det lednings- och övervakningssystem för Finska Vikens oljetankertrafik, som Finland, Ryssland och Estland åstadkommit, är ett uppmuntrande resultat i grannlandssamarbetet.

Men det nya breda säkerhetsbegreppet begränsar sig inte enbart till närområdena utan har också lett till globala aktivitet från Finlands sida. Redan som utrikesminister i mitten på 90-talet genomdrev vår dåvarande utrikesminister Tarja Halonen en ny syn i vår säkerhetspolitik, som gjorde arbetet för mänskliga rättigheter till ett viktigt säkerhetsbefrämjande instrument. I en bok utgiven i höstas berättar hon om hur hon fick kämpa med skeptiska UD-tjänstemän innan den nya synen var integrerad i regeringens säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen år 1995.

Som President har Halonen följt upp denna politik bl.a. genom att tillsammas med Tanzanias President Mkapa leda den av ILO tillsatta Världskomissionen för globaliseringens sociala dimension. Kommissionen utarbetade rapporten » A fair globalization, Creating opportunities for all». Också den s.k. Helsingfors-processen är ett inslag i denna globala politik. Under denna vinters presidentvalskampanj fick Halonen i någon mån motta kritik för att en mera intressera sig för att förbättra världen än att fokusera på Finlands framtid. Kritikerna saknade förmåga eller vilja att se sambanden mellan den globala och den nationella säkerheten.

Bästa åhörare

I världsläget post 9/11 kan säkerhet inte upprätthållas enbart med militära medel. Utöver hotet om terrorism förutsätter också det högteknologiska samhället ett brett säkerhetstänkande. Detta har föranlett Finlands regering att utarbeta en strategi för tryggandet av samhällets livsviktiga funktioner. Denna fastställdes år 2003 och håller på att verkställas.

Som en del av strategin har tio olika hotbilder utarbetats. Dessa ger en bra bild av bredden i ett modernt säkerhetstänkande: Tillåt mig räkna upp dem:

1) Hot mot informationssystem,

2)Olaglig inresa och befolkningsrörelser som äventyrar säkerheten

3) Hot mot befolkningens hälsa och föda

4) Miljöhot

5)Ekonomiska hot

6)Organiserad brottslighet och terrorism


8)Internationell spänning

9) Allvarlig kränkning av Finlands territoriella integritet samt krigshot

10)Väpnat angrepp och krig samt efterkrigstillstånd.

Det är lätt att se att flera av dessa hotbilder är högaktuella, i synnerhet hotet mot befolkningens hälsa genom fågelinfluensan. Beredskapen inför storolyckor prövades på ett överraskande sätt genom tsunamin. De ekonomiska hoten diskuteras i hela Europa efter gaspriskonflikten mellan Ryssland och Ukraina. Frågan om den territoriella integriteten blev aktuell då rysk militärplan kränkte vårt luftrum våren och sommaren 2005.

De regeringen behandlade denna strategi betonade den särskilt vikten av att landets ledning förses med snabba och pålitliga lägesbilder, som behövs för ledandet av livsviktiga funktioner. Regeringen efterlyste utvecklad underrättelseverksamhet riktad mot organiserad brottslighet, inklusive terrorism. Säkerheten i det elektroniska data- och informationssystemet förbättras liksom också beredskapen inför plötsliga,allvarliga epidemier.

Bästa åhörare

Det är en populär uppfattning att Finland blev EU-medlem av säkerhetspolitiska orsaker. I och med att Sovjetunionen sönderfallit och avtalet mellan Finland och Sovjet om vänskap, samarbete och bistånd upphört att gälla uppstod ett politiskt momentum, som möjliggjorde medlemskap i EU. Jag har också hört sägas att Nato-landet Norge inte hade detta säkerhetspolitiska behov, vilket ledde till att folket svarade nej i folkomröstningen år 1994.

Det talades inte mycket säkerhetspolitik i folkomröstningskampanjen om medlemskapet i början av nittiotalet. Mera handlade om den långa linjen i handelspolitiken under efterkrigstiden som hade endast en logisk fortsättning – medlemskap i EU. Den stora förhandlingsinsatsen sattes in på att skapa levnadsförutsättningar för vårt nordliga jordbruk och för att skapa utvecklingsförutsättningar för våra nordliga och östliga glesbygder. Instinktivt ville folk genom att rösta ja bekräfta Finlands plats i Europa. I medlemskapsförhandlingarna avhandlades säkerhetspolitiken på 21 minuter! Finland kunde acceptera de säkerhetspolitiska artiklarna i Maastrichts-fördraget utan några som helst förbehåll medan Danmark på grund av misslyckade folkomröstningar inte ännu heller förmått avlägsna sina undantag.

Vår militära alliansfrihet har inte hindrat oss från att som EU-medlem aktivt och initiativrikt – ofta i samarbete med den alliansfria partnern Sverige – bidra till utvecklingen av EU:s säkerhets och försvarspolitik, i synnerhet då det gällt att bygga upp EU:s miltiära och civila krishanteringsförmåga. Utrikesminister Erkki Tuomioja har gjort bedömningen att EU under de senaste fem åren utvecklats snabbast inom säkerhets- och försvarspolitiken.

EU-medlemskapet är en hörnsten i vår säkerhetspolitik. Dödläget i fråga om ratificeringen av EU:s nya grundfördrag är därför ett bekymmer, även om mycket kan föras vidare också utan fördrag. Ett bekymmer är det i synnerhet om dödläget leder till att EU på grund av enskilda medlemsstaters motstånd inte förmår leva upp till sina löften i fråga om den fortsatta utvidgningen. I Finland anser därför många att vi borde bidra till att bryta dödläget genon att ratificera fördraget som en politisk signal inför vårt EU-ordförandeskap det andra halvåret 2006.

I den säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen hösten 2004 säger regeringen att en enhetlig union, ömsesidigt ansvar och gemensamma åtganden också inom denna sektor gagnar Finlands säkerhet. Därtill konstaterar regeringen att skyldigheten för EU-staterna att bistå varandra i betydande grad ökar den ömsesidiga solidariteten. Denna inställning åtnjuter brett stöd i Finlands riksdag, inte enbart i regeringspartierna utan också inom oppositionen, både till höger och vänster.

Fördraget skulle förstärka solidariteten mellan medlemsstaterna. Enligt fördraget kan ett gemensamt försvar upprättas så snart som det Europeiska rådet enhälligt kan besluta om detta. Samtidigt konstateras att den artikel i vilken detta stadgas inte skall påverka den särskilda karaktären hos vissa medlemsstaters säkerhets- och försvarspolitik. Därtill skall den respektera de förpliktelser, som följer av det nordatlantiska fördraget. Det torde vara uppenbart att detta arrangemang respekterar de militärt alliansfria ländernas status.

Utöver stadgandet om ett framtida gemensamt försvar stadgar fördraget om skyldighet att med alla till buds stående medel ge stöd och bistånd till den medlemsstat som utsätts för väpnat angrepp på sitt territorium. Också i detta fall respekteras vissa medlemsstaters särskilda karaktär.

I den mån det i Finland förekommit kritik mot grundfördragets skrivningar har en del sakkunniga ifrågasatt om det var nödvändigt att förutsätta skrivningarna om vissa medlemsstaters särskilda karaktär. Kunde det kanske ha legat i Finlands intresse att förbehållslöst acceptera den allt starkare solidariteten, en utveckling mot en allians? Den obesvarade frågan är vilka konsekvenser en sådan utveckling skulle få för det transatlantiska samarbetet. Enligt Finland är det inte nödvändigt att utveckla EU till en militärallians, som skulle dubblera Natos roll. Berlin Plus arrangemanget, som ger EU tillgång till Nato-resurser i krishanteringsoperationer är synnerligen viktigt, inte minst i fråga om logistik.

För Finland är det viktigt att EU och dess säkerhetsdimension inte utvecklas till något som konkurrerar med eller ersätter säkerhetssamarbetet mellan Förenta staterna och Europa. Detta är viktigt för säkerheten i Finland och i Europa samt i ansträngningarna för att lösa internationella problem, betonade statsminister Matti Vanhanen presenterade 2004 års säkerhetspolitiska redogöresle i riksdagen. Jag vill uppmärksamma er på att dessa redogörelser eller vitböcker, som läggs fram en gång per mandatperiod, är det centrala styrinstrumentet av Finlands säkerhets- och försvarspolitik.

För att ännu uppehålla mig i grundfördraget så introducerar det ett så kallat strukturerat samarbete, som skall upprättas av de medlemsstater, som uppfyller högre krav på militära resurser och som har gjort mera bindande åtaganden på detta område med tanke på de mest krävande uppdragen. Finland vill aktivt medverka till ett permanent strukturerat samarbete som främjar utformningen av unionens militära kapacitet. För Finland har det varit viktigt att EU:s krishanteringsförmåga utformas så att alla medlemsländer, som har vilja och förmåga, har rätt att medverka.

Trots att grundfördragets öde är synnerligen oklart har det varit möjligt att med stöd av gällande fördrag i praktiken verkställa nya åtagandena inom säkerhets- och försvarspolitiken. Det är mot denna bakgrund inrättandet av EU:s snabbinsatsstyrkor, eller stridsgrupper, skall ses. Finland kommer att delta i två av EU:s snabbinsatsstyrkor, den ena under Sveriges ledning och den andra under ledning av Tyskland.

I den av Sverige ledda styrkan, som kommer att stå klar år 2008 kommer utöver Finland Norge och Estland att ingå. Denna får därmed en nordisk profil – Danmark kan ju inte delta då landet står utanför EU:s arbete med internationell krishantering. I den tyskledda styrkan kommer Holland och Finland att ingå och den blir den första multilaterala styrkan som träder i beredskap redan den 1.1.2007.

Multilateralt samarbete inom ramen för snabbinsatsstyrkor kräver både djuphet och närhet i samarbetet. Snabb medverkan i krävande uppdrag förutsätter samövningar i en helt annan utsträckning än vad som behövts för traditionella fredstrupper. Snabbhetskravet ställer också alldeles nya krav på synkroniserat beslutsfattande, på EU-nivå och i de länder som medverkar i en gemensam snabbinsatsstyrka. I varje enskilt land ställs stora prov på samverkan i beslutsfattandet mellan regering och riksdag och med medverkan av försvarsmakterna i utarbetandet av beslutsunderlaget. Det säger sig självt att vi har att se fram emot en ny historisk fas av nära samverkan över riksgränserna mellan politiska beslutsfattare och myndigheter i de länder, som samarbetar inom en gemensam multinationell styrka. Detta förstärker också samarbetet mellan Finland och Norge.

I anslutning till inrättandet av EU:s snabbinsatsstyrkor har Finland haft skäl att förnya sin lagstiftning om militär krishantering. Lagstiftningsarbetet blev oväntat svårt på grund av en delikat balansgång ur konstitutionell synvinkel vad beträffar presidenten och regeringens kompetens. Därför är arbetet ännu inte slutfört, trots att försvarsmakten har ett akut behov av den nya lagen för att kunna gå vidare i rekryteringen av soldater för den tyskledda styrkan.

Den nya lagen behövs av flera skäl. Ett är mandat-frågan. Det primära målet också i den nya lagen är att få FN:s bemyndigande för de operationer i vilka Finland medverkar. Men kravet är inte ovillkorligt. Utrymme lämnas för att i exceptionella situationer medverka i en operation utan FN-mandat, ifall en sådan är nödvändig av t.ex. humanitära skäl eller om en utebliven operation skulle leda till att konflikten eskalerar till ett regionalt krig, eller kanske att ett folkmord hotar. Enligt den nya lagen kan Finland delta i militär krishantering – jag citerar- «som har bemyndigats av Förenta Nationerna säkerhetsråd eller undantagsvis i annan internationell militär krishantering som syftar till att upprätthålla eller återställa internationell fred och säkerhet eller till att stöda humanitär hjälpverksamhet eller skydda civilbefolkningen med beaktande av målsättningen för och principerna i Förenta nationernas stadga samt övriga regler i den internationella rätten.» Citatet slut.

En intressant bakgrundsdetalj är att Finland sedan år 2000 två gånger varit tvungen att avstå från medverkan på grund av att den föråldrade lagstiftningen förutsatte FN-mandat. I det ena fallet gällde det ett av Norge lett observationsuppdrag i Nuba-bergen i Sudan. Det andra fallet var en operation i Darfur i Sudan som startades av Afrikanska Unionen och som EU stödde. FN:s mandat gavs först i ett senare skede. Dessa båda fall ger belysning till varför Finland behöver en flexiblare lagstiftning.

Ett andra skäl till den nya lagen är nödvändigheten att anpassa regelerna för användningen av maktmedel till vad som gäller hos våra partner i t.ex. EU:s snabbinsatsstyrkor eller i Nato-uppdrag. Finland har av hävd haft en klart mera restriktiv inställning än jämförbara länder. Nu moderniseras lagen så att användningen av maktmedel anpassas till vad som är nödvändigt med tanke på uppdraget.

Ett tredje viktigt skäl är att garantera en snabb beslutsprocess för ibruktagande av EU:s snabbinsatsstyrkor. Viktigt är att en redogörelse skall ges till riksdagen om det är fråga om militärt särskilt krävande krishanteringsuppdrag eller uppdrag som inte baserar sig på bemyndigande från FN:s säkerhetsråd. Också innan en beredskapsperiod börjar för en EU-snabbinsatsstyrka med finsk medverkan, skall en redogörelse ges till riksdagen. Om styrkan skall tas i aktivt bruk i en akut krishantering räcker det med att regeringen hör riksdagens utrikesutskott. Slutligt beslut fattas av presidenten.

Bästa åhörare

Jag har uppehållit mig rätt länge vid Finlands medverkan i internationell krishantering för att visa att vi bär vår del av bördan på ett internationellt plan, trots att vi betonar territorialförsvarets fortsatta relevans. I själva verket hör Finland till de länder som har det största antalet soldater i internationella operationer räknat per capita, bland EU-länderna näst mest efter Storbritannien. Det kan synas som en paradox att Finland i förhållande till sin storlek bidrar mera till Natos krishanteringsoperationer än de flesta av medlemsländerna, och att vi ytterligare förstärker vår förmåga att delta.

I februari 2006 hade Finland 753 personer i fredsbevarande uppdrag. De flesta medverkar i Nato-operationer med fullmakt från FN. Vi har 450 finländare i KFOR i Kosovo samt ca 100 i ISAF i Afganistan, i nära samarbete med Norge. I EU:s Bosnien-operation Althea har vi 178 personer. I Afrika har Finland rätt begränsade erfarenheter och det återstår att se vad vårt ansvar inför FN och EU kan kräva av oss i exempelvis Kongo eller Sudan.

Värderade åhörare

Jag sade redan i början att historien skyndar långsamt i fråga om försvarspolitiska paradigm. Detta gäller i högsta grad Finlands syn på behovet av ett territoriellt försvar. Ur vår synvinkel är den senaste femtonårsperioden utan kallt krig endast ett ögonblick i historien.

Vad beträffar sannolikheterna för att militärt angrepp riktat mot Finland under den nu överskådliga tiden gör vi säkert inte någon annan bedömning än t.ex. Norge och Sverige. I fråga om Ryssland har vi säkert en likartad bedömning av förmåga och avsikt, capability and intention.

Ingen av de nordiska länderna vill militarisera relationerna till Ryssland. Liksom Norge har Finland stora förväntningar på de ekonomiska relationerna med Ryssland, som utvecklats på ett utmärkt sätt. Exporten har de två senaste åren vuxit med ca 25-30% och Ryssland är tillsammans med Tyskland och Sverige vår viktigaste handelspartner. Också investeringarna i Ryssland växer och kommer att få en ny kraftig stimulans den dag då Ryssland blir medlem i världshandelsorganisationen WTO. I den globaliserade världsekonomin finns det stora fördelar i att ha starka tillväxtekonomier i närområdet. För Finland är det viktigt att Ryssland ekonomiskt integreras med väst, fortsätter sin utveckling mot marknadsekonomi samt förstärker sin demokrati genom bl.a. rättsstatliga reformer. En sådan utveckling gagnar samtidigt säkerheten i hela regionen.

Jag vill också betona att Finlands regering gör bedömningen att säkerheten i Finlands näromgivning utvecklats positivt under 2000-talet. EU:s utvidgning har stabiliserat Europa. De baltiska ländernas Nato-medlemskap är också positivt med tanke på stabiliteten.

Trenden i Europa har blivit att avveckla det klassiska territorialförsvaret och i dess ställe uppbygga flexibla insatsförsvar anpassat för samarbete internationellt. Varför kan då t.ex. Norge och Sverige avveckla territorialförsvaret men inte Finland? Kommendören för Försvarsmakten, amiral Juhani Kaskeala har belyst frågan med i iakttagelsen att Sverige är geopolitiskt så skyddat att det skulle behövs en verklig omvälvning av läget i norra Europa innan ett allvarligt militärt hot skulle riktas mot Sverige.

Om jag tillåts tolka honom ligger skillnaden i Finlands 1300 km lång gräns med Ryssland. Ur Finlands synvinkel är Ryssland fortsättningsvis en stormakt försedd med kärnvapen bland vilka inte minst de taktiska bekymrar. Regeringen gör bedömningen att de ryska markstridskrafternas materiel i Leningrads militärdistrikt kommer att vara fortsatt stark ännu i många år. Koncentreringen av resurser på förband för kontinuerlig beredskap ser ut att ha lyckats. I distriktet finns relativt mycket luftvapensmaterial och den används nu effektivare än för några år sedan. Den senaste tidens ekonomiska uppsving har förbättrat utbildning och övningar inom de väpnade styrkorna. Försvarsbudgeten har vuxit år för år sedan år 2000 men de väpnade styrkorna kan se fram emot att få ny krigsmateriel i större omfattning först i mitten av 2010-talet.

Ryssland upprätthåller en avsevärd militär beredskap i både S:t Petersburgsområdet och på Kola halvön samtidigt som Kaliningrad också forstättningsvis spelar en viktig roll. Slutsatsen ur Finlands synvinkel är att så länge det finns förmåga, capability, på den ryska sidan är det onödigt att spekulera i hur intentionerna kunde utvecklas på kortare eller längre sikt. Existensen av förmåga ger Finland skäl att skynda långsamt i sin prövning av territorialförsvarets framtida relevans, särskilt som upprätthållandet av det inte hotar någon utan bidrar till bättre förutsägbarhet och säkerhet i hela närområdet. Somliga ser också ett samband mellan upprätthållandet av territorialförsvaret och Finlands status som ett militärt alliansfritt land.

Det skall också framhållas att en eventuell återuppbyggnad av ett avvecklat territorialförsvar baserat på värnplikt skulle vara båda tids- och kostnadskrävande. Ett beslut om en återuppbyggnad i en försämrad säkerhetspolitisk situation kunde av omgivningen tolkas som onödigt dramatiskt, i synnerhet i jämförelse med ett kontinuerligt upprätthållande och en steg för steg modernisering och rationalisering av territorialförsvaret så att det också tillgodoser internationella samarbetsbehov och förmår besvara nya asymmetriska hot.

I sin redogörelse beskriver den finska regeringen tre kris- eller hotmodeller, som används vid försvarsplaneringen:

 en regional kris, som kan ha följdverkningar för Finland

 politisk, ekonomisk och militär påtryckning, som kan inbegripa hot med militära maktmedel och begränsad användning av sådana

 användning av militära maktmedel, vilket kan innebära ett strategiskt överfall eller ett anfall som inleds med ett strategiskt överfall och som görs i syfte att erövra områden.

Därtill innefattar försvarsplaneringen också förberedelser, som syftar till att i samarbete med de övriga myndigheterna förhindra att den asymmetriska krigföringens metoder riktas mot samhället eller begränsa följderna av sådana eventuella angrepp.

De krigstida trupperna indelas i territoriella och operativa trupper. De territoriella truppernas styrka kommer att vara ca 250 000 man och de operativa styrkornas ca 100 000 man. Det frivilliga försvaret kommer att förstärkas genom att bilda landskapstrupper, som skall ingå i de krigstida territoriella trupperna. Därtill utreds utbildning av de frivilliga landskapstrupperna för samarbete med civila myndigheter i insatser vid undantagstillstånd och civila krissituationer.

Finlands regering har uppfattningen att allmän värnplikt förenad med territorialt försvar är det mest kostnadseffektiva sättet att organisera försvaret på ett trovärdigt sätt. Samtidigt kan detta försvar utbilda utmärkta trupper för internationella behov, också krävande sådana. Därtill räknar sig också Finland som en av världens ledande nationer då det gäller att göra försvaret nätverksbaserat med hjälp av modern teknologi. Här har vi haft draghjälp av Nokia.

Värderade åhörare

Debatten i Finland om den militära alliansfriheten har väcker uppmärksamhet i våra grannländer, senast i samband med presidentvalet. Ett eventuellt medlemskap i Nato har varit föremål för utredningar. Efter att den parlamentariska säkerhetsgruppen lade fram sitt betänkande våren 2004 och regeringen fastslagit sin säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen är det uppenbart att Finland inte i den nuvarande situationen kommer att använda den s.k. Nato-optionen. Däremot kommer en ansökan om medlemskap i Nato att kvarstå som en möjlighet i Finlands säkerhets- och försvarspolitik också i fortsättningen.

Under de närmaste åren ligger utmaningarna främst i ett utveckla förmågan till medverkan i EU:s krishantering och att avdela resurser för detta. Samtidigt utvecklas också samarbetet med Nato via EU och inom ramen för fredspartnerskapet. Detta skall ske samtidigt som också försvaret berörs av de rationaliseringskrav som uppställts för hela den offentliga förvaltningen.
Som EU-medlem vill Finland befrämja goda transatlantiska relationer som en viktig faktor i förstärkandet av fred och säkerhet i Europa, inte minst de det gäller att bekämpa terrorism och spridning av massförstörelsevapen.
Värderade åhörare

Sammanfattningsvis kunde sägas att Finlands säkerhets- och försvarspolitik enligt regeringens redogörelse baserar sig på tre grundläggande element; militär alliansfrihet, ett trovärdigt nationellt försvar och en aktiv medverkan i EU:s säkerhets- och försvarspolitik, som upprätthåller en stark transatlantisk relation.

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 24. oktober 2005

ved Mats Ringborg
Sveriges Ambassadør i Norge

« Perspektiver på det svensk-norske samarbeidet»

Kære førsamling,


Mats Ringborg. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jag vill börja med att tacka för inbjudan att komma hit här ikväll, till detta ärevördiga sällskap. Det är en stor ära för mig att ha blivit utvald till talare i Oslo Militæra Samfund, särskilt när jag ser listan på de personligheter som har varit här före mig.


Samtidigt kanske det inte är helt onaturligt att en representant för Sverige har valts ut att komma hit – vi skriver ju 2005 och under detta år har de svensk-norska relationerna i hög grad stått i fokus.


En stor del av denna uppmärksamhet har – också det av naturliga skäl – riktats mot vår gemensamma historia. Unionstiden och händelserna år 1905 har granskats och analyserats i stor detalj.


Jag tänkte här i kväll avstå från att upprepa allt som sagts under året om detta. I stället tänkte jag säga något om vad vi har gjort tillsammans under detta jubileumsår, hur vi på svensk sida upplever vad vi har gjort tillsammans, och också något om utblickar mot framtiden.


Om historikerprojektet måste jag ändå konstatera att väldigt mycket har kommit fram som har varit intressant och värdefullt. Vi har fått nya inblickar som gör att vi förstår bättre varför det blev som det blev 1905 och varför det är som det är idag. Inte minst tror jag att kunskapsnivå i Sverige om vår gemensamma historia har höjts ordentligt. Och där har det funnits stora brister.


«Markering» och «markera» har ju detta år blivit långt mer vanliga ord i det norska språket än det har varit tidigare. Vi talar ju gärna om «100-årsmarkeringen», och om att vi «markerar» att 100 år förflutit sedan den fredliga upplösningen av den svensk-norska unionen.


Begreppet har ju kommit att debatteras och ifrågasättas och jag vill passa på tillfället att göra några tillrättalägganden.


Det sägs ibland, också från mycket framstående representanter för den norska regeringen, att det är vi i Sverige som helst vill använda ordet «markera» och att det är vi som har framfört önskemål att man i Norge skall tala om en markering och inte en feiring. Anledningen skulle vara att vi i Sverige inte förmodas ha något intresse av att fira att Norge gjorde revolution år 1905, och att vi därför skulle föredra en mer neutral beteckning på hela händelsen.


Och så hävdas det att man på norsk sida av hänsyn till Sverige valt att tala om en 100-årsmarkering och inte en feiring eller ett jubileum eftersom vi i Sverige annars skulle bli ledsna och förtörnade;


Då vill jag påpeka att detta faktiskt är helt fel.


Vi har aldrig framfört några synpunkter på det norska ordvalet. Att de ansvariga i Norge valde att använda ordet markering hängde samman med att man ville tona ned det nationalistiska och chauvinistiska elementet i hela 100-årsprogrammet, och att man ville minska risken för självgodhet och alltför kraftigt viftande av norska flaggor.


För vår del på svensk sida hade ni i Norge gärna kunnat tala om en feiring och ett jubileum. Det är väl naturligt att man feirar någon som fyller hundra. Man kan väl dessutom säga att vi är vana vid en tämligen stark norsk nationalism, så det är inget vi oroar oss för.


Så förhåller det sig med detta.


Så vi har haft en avspänd och positiv attityd till allt detta, och vi har också sagt oss att vi gärna firar tillsammans med Norge.


Vad vi särskilt har anledning att fira tillsammans är ju förstås det sätt på vilket unionen upplöstes. Det gjorde vi i hög grad i Karlstad nu den 23 september, dagen för Karlstadsförliket. Då var det rena folkfesten. Hela Stora Torget var fullt av folk hela dagen, de två statsministrarna höll fina tal och stämningen var på topp.


Francis Sejersted tror jag brukar säga att det är vi svenskar som verkligen har anledning att vara stolta över hur det gick i Karlstad. Och det kan man ju hålla med om.


Så när vi bjöds in att medverka i 100-årsprogrammet och göra saker tillsammans just detta år var det något som vi tog emot väldigt positivt, och vi såg att detta kunde vara ett fantastiskt tillfälle att göra värdefulla och fina och morsomma saker tillsammans.

Vi såg tillsammans en möjlighet att sätta fokus på den vänskap och närhet som finns mellan Sverige och Norge, som alltid har funnits där och som har utvecklats alltmer under hela tiden efter unionens upplösning. Och vi såg en möjlighet att lägga en ännu starkare grund för ett fortsatt samarbete till nytta och glädje för oss alla. Och allt detta är ju precis vad vi har gjort.


Jubileumsåret är inte slut ännu men vi kan ändå konstatera att vi under det här året tillsammans har genomfört ett enormt stort antal aktiviteter och projekt på alla nivåer. Som jag ser det har allt varit vellykket. Och jag vill gärna understryka att vi har haft ett fantastiskt fint samarbete med Norge 2005 AS, med norska UD, kultur- og kirkedepartementet, Stortinget och alla andra.


Svenskar och norrmän, som redan är världens bästa grannar, har kommit ännu närmare varandra, stämningen har varit positiv för att inte säga uppsluppen, vi har visat att vi trivs tillsammans, vi har lärt oss mer om varandra, vi har lagt en stark grund för fortsatta kontakter och för samarbete på alla områden. Otaliga personliga kontakter har förstärkts och etablerats.


Och dessutom har vi blivit påminda om viktiga delar i vår samtidshistoria – händelser som det är viktigt att vi har i minnet när vi förhåller oss till varandra och när vi ser på läget på den skandinaviska halvön i ett internationellt perspektiv.


Det är varken möjligt eller önskvärt att redovisa allt som har hänt och gjorts i år men jag vill gärna peka på några av de mer centrala punkterna.


De norska och svenska Kungaparen har under det här året besökt varandra, något som jag skulle tro är ganska unikt.


Det norska Kungaparet anlände till Stockholm med kungaskeppet Norge den 1 september och bara ankomsten var ett ståtligt och festligt evenemang, med Kronprinsessan Victoria som stod och mötte på kajen vid Skeppsbron, i strålande sol och med vajande flaggor.


Men det mest minnesvärda under detta besök var ända de två kungaparens besök på Mälsåkers Slott, på en ö i Mälaren.


Där mötte de två kungaparen ett antal grånade män – män som i unga år under åren 1943-45 utbildats till politisoldater just vid Mälsåker. En av dem – förre riksantikvarien Stefan Tschudi-Madsen – höll ett gripande anförande om sina erfarenheter av Sverige och svenskarna under denna tid. Vi skall komma ihåg att ungefär 13 000 man av de s.k. polititrupperna utbildades i Sverige, och att dessa styrkor spelade en viktig roll i stabiliseringen av Norge i krigets slutskede och därefter.


För alla oss som var med var Stefan Tscudi-Madsens berättelse en enastående upplevelse och ett minne för livet – och som sagt en påminnelse om en viktig del i vår samtidshistoria.


En svensk journalist och skribent – Anders Johansson – har nyligen kommit ut med en bok om polititrupperna med titeln «Den Glömda Armén». Boken kommer att presenteras vid ett evenemang som ordnas av polititruppernas veteranförening på Akershus den 1 november.


När det svenska Kungaparet besökte Norge i början av juni fick vi en annan påminnelse. I anslutning till en lunch som det svenska Kungaparet gav för det norska på Voksenåsen avtäckte Kung Carl Gustaf en byst av Torgny Segerstedt. Bysten hade donerats av Illegale Presseforening och Norsk Redaktörforening. Den är ett uttryck för den vikt man på norsk sida fäster vid det moraliska stöd som publicisten och humanisten Torgny Segerstedt gav till motståndskampen under kriget.


Vid det här tillfället fick de två Kungarna också ta emot var sin del av det jubileumsbokverk som har skrivits om Sverige och Norge sedan 1814 av Francis Sejersted och Bo Stråth. Det handlar om två imponerande volymer som behandlar unionstiden och tiden efter 1905.


Under det svenska Kungaparets besök här invigdes också som alla vet den nya Svinesundsbron. Det var en spektakulär händelse och in viktig investering i svenskt-norskt samarbete. Får vår del kan vi också konstatera att den nya bron har fått positiva effekter på gränshandeln, något som vi naturligtvis välkomnar. Att den norska kronan också har blivit en hel del starkare gentemot den svenska under det senaste halvåret har väl också bidragit.


Och så invigdes Nobels Fredssenter under det svenska besöket. Nobel är ju sannerligen något vi har gemensamt. Att Alfred Nobel i sitt testamente från 1896 bestämde att Stortinget skulle dela ut fredspriset är ju något som har kommit att bli mycket betydelsefullt för Norge.


Det finns oerhört mycket mer jag skulle kunna nämna – våra länders statsministrar deltog i en manifestation på Eidsvoll 17 maj och i ett fantastiskt seminarium på Voksenåsen om Folke Bernadotte och de Vita bussarna, med deltagande av flera norrmän som räddades till livet och friheten genom denna insats. Vid detta tillfälle invigde också Kjell Magne Bondevik en jubileumsutställning om Voksenåsen – i år är det 50 år sedan gåvobrevet om nationalgåvan Voksenåsen överlämnades av Einar Gerhardsen till Tage Erlander. Voksenåsen, nationalgåvan som Sverige fick som tack för stödet under kriget, är en institution som vi sätter oerhört stort värde på – en dynamisk mötesplats för svenskar och norrmän, en plats för kulturutbyte, samtal i samhällsfrågor och trivsam samvaro.


Och de två statsministrarna träffades som sagt igen i Karlstad den 23 september.


Ett intensivt utbyte har ägt rum mellan Riksdagen och Stortinget. Flera näringslivsarrangemang har ägt rum både i Norge och i Sverige. Kulturutbytet har varit synnerligen intensivt. Och det är inte slut ännu – den 18 november deltar våra två länders utrikesministrar (hoppas jag) i ett seminarium om Dag Hammarskjöld på Voksenåsen. Vid detta tillfälle skall också den svenska utrikesministern inviga en utställning om Hammarskjöld.


Allt detta och mycket därtill har varit till stor glädje och nytta. Inte minst handlar det om en mängd mellanfolkliga aktiviteter som har ägt rum längst hela våra långa gräns. Det har varit fantastiskt att se vilket engagemang som har lagts ned på allt detta från tusentals människor i båda våra länder.


Någon gång i våras kunde man i tidningen Nationen läsa en artikel om att de rödgröna partierna hade kommit överens om att utreda frågan om ett intensifierat överstatligt samarbete med Sverige, som ett alternativ till ett norskt medlemskap i EU. Ordet «union» användes inte i sammanhanget eftersom – som Kristin Halvorsen säger i artikeln – «ordet union är ett belastat ord i det norska språket». En särskild hurtigarbetande kommitté hade tillsatts för ändamålet.


Några kanske satte morgonkaffet i halsen när man lästa detta – ända tills det stod klart för läsaren att artikeln var publicerad fredagen den 1 april.


Detta är alltså inte något som har diskuterats på Soria Moria.


Detta hindrar inte att tanken på en ny svensk-norsk union då och då har kastats fram i diskussionen just i år, och det är ju intressant i sig.


Landshövdingen i Karlstad, alltså fylkesmannen, och rektorn för Karlstad Universitet skrev i våras en artikel jag tror det var i Dagbladet där man kraftfullt argumenterade för en ny svensk-norsk union, utan att gå in på alltför många detaljer, och det kanske var bäst så, men ändå. Bakgrunden är naturligtvis att man i Värmland känner en särskild närhet till Norge, och att man ser en stor potential för kontakter och samarbete i Värmland – Hedmark – Östfold –Osloregionen.


I Dagsavisen i mars redovisades en undersökning enligt vilken 12 procent av de tillfrågade norrmännen var noe positive eller svaert positive till en ny union med Sverige. Att siffran är så pass hög är rätt intressant.


En professor vid Oslo universitet har – i varje fall enligt en tidningsrubrik – kallat 7 juni för en «sorgens dag».


Det gavs ut en bok i våras som bar titeln «Unionen vi gick miste om» och som innehöll en rad artiklar av svenska och norska skribenter;


En av artiklarna – författad av en norrman – hade rubriken «Hundre år har vaert nok –gjör klar for en ny union». Den är faktiskt riktigt morsom. Författaren ser framför sig en ny folkomröstning i Sverige där alternativen är fortsatt EU-medlemskap eller union med Norge. Han är övertygad om att svenska folket skulle rösta för det senare alternativet. I en annan artikel i samma bok förutser författaren att en svensk-norsk union kan bli resultatet av en kollaps av EU-samarbetet.


Man kan säga mycket om detta men det tänker jag inte göra. Jag vill bara konstatera att EU-samarbetet inte kommer att kollapsa, och att Sverige är och kommer att förbli medlem av den europeiska unionen. Att EU just nu går igenom en period med stora svårigheter förändrar inte detta förhållande. Medlemskapet är ett uttryck för europeisk tillhörighet, ett sätt att tillvarata nationella intressen, en insikt om att det är kokt att dela suveränitet med andra för att få till stånd gemensamma lösningar, en möjlighet att ta ansvar för och påverka utvecklingen i Europa.


Apropå EU vill jag också fästa er uppmärksamhet på en skrift som kommit ut i år inom ramen för historikerprojektet projekt 1905. Den har titeln «Verre enn unionen med Sverige» och handlar om hur unionsbegreppet har använts under de norska EU-debatterna mellan 1961 och 1994.


Skriften handlar givetvis om hur negativa associationer till unionsbegreppet i det norska folket – som en följd av unionen med Sverige – har utnyttjats av nej-sidan i argumentering mot att gå in i en ny union. Uttrycket «verre enn unionen med Sverige» är hämtat från ett anförande som Anne Enger Lahnstein höll 1992.


Bakom detta ligger naturligtvis den starka betoningen i Norge på suveränitet, självständighet och nationell kontroll. Detta är ett tema som i hög grad kommer igen i den norska politiska debatten, i högre grad än i många andra länder, och en god del av förklaringen får nog sökas i den norska historien. Vi märker det t.ex. i diskussionen om ägandet av norska energi- och naturresurser och i synen på det offentligas roll och på statligt företagande.


Vi har naturligtvis noterat att det finns ett starkt motstånd mot varje tanke på utländskt ägande av norska vattenkraftverk, och att behovet av «nasjonal kontroll» just inom denna sektor betonas mycket starkt. Det här är bekymmersamt, tycker vi. Statkraft har nyligen köpt vattenkraft i både Sverige och Finland, och det har vi inga synpunkter på. Här har vi ett problem. Det handlar om lika möjligheter och rättvisa villkor.


Men det här var nog ett sidospår. Vad jag vill komma till är att det här talet om en ny union kan vi nog glömma bort.


Fast det beror ju kan man hävda också på vad man menar med begreppet union. Det finns naturligtvis många olika slags unioner.


När Kung Carl Gustaf höll sitt tal vid galamiddagen för det norska kungaparet på Stockholms slott 1 september citerade han sin farfars far Gustav V som besökte Kristiania som kung första gången i november 1917 för ett nordiskt trekungamöte.


I sitt officiella tal vid detta tillfälle beklagade Gustav V givetvis unionens upplösning men han fortsatte så här:


«låtom oss skapa en ny förening, icke av det gamla slaget, men en förståelsens och hjärtas förening, vars livskraft jag hoppas skall vara av mer bestående natur än den forna».


Detta är väl fint sagt. Citatet återfinns i Francis Sejersteds del av jubileumsbokverket. Och många av oss känner att det är just detta vi har uppnått under det här året – en hjärtans förening.


Sedan kan jag inte låta bli att fästa er uppmärksamhet på en skrift som har publicerats av Norges SSB och svenska SCB. Den har titeln «Hundre års ensomhet? – Norge og Sverige 1905 – 2005» och innehåller en rad uppsatser där men jämför förhållandena i Sverige och Norge. Det är intressant och morsom läsning – en av uppsatserna behandlar gränshandeln och en annan har titeln «Ulven – den siste unionisten». En annan uppsats har titeln «Lagad lunch og nistepakker» och behandlar våra olika matvanor och hur vi tillbringar vår tid. Bl.a. konstateras att «en noe större andel av svenskene enn nordnmenne er på arbeid tidlig om morgenen, og de legger sig tidligere. I tillägg er en betydelig större andel av svenskene på arbeid utover ettermiddagen, og de kommer seinare hjem fra jobb». Här finns mycket mer att ösa ur.


Vad som är alldeles uppenbart för alla, och detta står ännu klarare efter allt som skett och gjort under detta jubileumsår, är att potentialen för ett utvidgat svensk-norsk samarbete «på marken», genom företag, individer, organisationer, kommuner, utbildningsanstalter och myndigheter, är mycket stor.


Jag tror det är just Francis Sejersted som har påpekat att det praktiska och jordnära samarbetet har utvecklats starkt och väl, och att det finns goda förutsättningar att detta skall ske även i framtiden. Vad som har misslyckats, enligt Sejersted, är de mer grandiosa projekten där regeringarna är direkt inblandade. Då går det ibland inte så bra.


Vad som bör göras i detta läge är att regeringarna ger högsta prioritet åt just åtgärder som kan förbättra förutsättningarna för detta praktiska samarbete och för handel, investeringar och för alla former av rörlighet och utbyte över gränsen. Och då handlar det främst om två saker – att avveckla gränshinder och att förbättra infrastrukturen.


Den nya bron över Svinesund och besluten att bygga ut E 6 till motorvägsstandard viktiga framsteg, men när det gäller infrastrukturen finns det mycket som återstår att göra. Framför allt handlar det om E 18 mellan Oslo och riksgränsen.


Den nya norska regeringen har sagt sig vilja satsa mer på väg och järnväg och jag skulle vilja uttrycka en förhoppning om att man prioriterar just utbyggnaden av E 18 öster om Oslo så att vi får motorvägsstandard också på den vägen. Det behövs, om man ser till den nuvarande standarden, om man ser till nuvarande och förväntad trafikvolym. Motorväg på denna sträcka skulle innebära en tillväxtinjektion på bägge sidor av gränsen.


Och jag läser i den rödgröna politiska plattformen från Soria Moria att den nya regeringen vill satsa på goda tågförbindelser mellan de skandinaviska huvudstäderna. Detta tycker jag låter mycket lovande, för här finns det mycket att göra på norsk sida.


När det gäller gränshinder finns mycket som återstår att göra när det gäller personers rörlighet men vi måste också inse att det handlar om komplicerade system som det inte är lätt att harmonisera. Men det är viktigt att jobba vidare med detta, och inte tappa taget.


På landbruksområdet är alla medvetna om att Norge för en synnerligen protektionistisk politik, som leder till höga matpriser och begränsat produkturval. Tullskyddet är ofta så högt att det är omöjligt för svenska livsmedelsföretag att konkurrera. Jag måste ärligt tala säga att signalerna från Soria Moria på denna punkt inte är uppmuntrande. Vi får hoppas på WTO-förhandlingarna, och så småningom på ett omtänkande som leder till att vi får rimliga villkor för handeln på detta område. Jag hoppas att det en dag skall bli möjligt att köpa svenska ostar i Oslo. Dom är goda.


Eftersom vi befinner oss i ett militärt sällskap kan jag inte låta bli att fästa er uppmärksamhet också på en annan del av plattformen från Soria Moria.


På två ställen tar man upp frågan om industriellt samarbete vid stora försvarsmaterielbeställningar. Det heter att regeringen kommer att gå igenom rutinerna för inköp av försvarsmateriel med sikte på att säkra en inköpspolitik som säkrar offsetarrangemang och överensstämmelse med norska utrikespolitiska mål. Och att regeringen kommer att förutsätta att motköp och industriellt deltagande vid större försvarsupphandlingar sker i högre grad än idag.


Man anar att det bakom dessa uttalanden ligger stor besvikelse med den utdelning som norsk försvarsindustri fått inom ramen för JSF-projektet. Jag kan förstå denna besvikelse, men jag är inte förvånad. Dessutom vet vi att JSF-projektet brottas med stora problem och fördyringar. Frågan är helt enkelt om detta alternativ för ersättare till F 16-planen är ekonomiskt realistiskt.


I detta läge finns det ett alternativ. Det är ett alternativ som förre ordföranden i forsvarskommittén har kallat för gott och realistiskt. Jag talar naturligtvis om Gripen, som är ett helt annat plan idag än vad som var fallet för 10 år sedan och som har köpts av två NATO-länder, nämligen Tjeckien och Ungern. Utan att jag själv har tittat på detta i någon detalj kan man föreställa sig att möjligheterna för norsk försvarsindustri i ett Gripen-projekt skulle vara av en helt annan dimension än vid samarbete med någon annan samarbetspartner. Jag hoppas och tror att den nya norska regeringen kommer att titta ordentligt på detta.


Karl Johan på sin tid hade föreställningen om den skandinaviska halvön som en strategisk enhet, och det kanske var därför som det blev som det blev år 1814. Man kan tycka att det också idag ligger mycket sanning i detta, geografiskt, politiskt, kulturellt och ekonomiskt.


Det är svårt att tänka sig att allt det som svenskar och norrmän har gjort tillsammans under det här året, den kraftsamlig på det svensk-norska som har skett på alla nivåer, inte skulle få långsiktiga effekter.


När Kung Carl Gustaf höll sitt tal vid galamiddagen för det norska Kungaparet på Stockholms slott den 1 september var han inne på tanken att frön kanske hade såtts till en ny skandinavism, med utgångspunkt i den gemenskap vi känner – vi som bebor den skandinaviska halvön. Kanske är det så, som Kungen nämnde, att känslan för den skandinaviska tillhörigheten, ett gemensamt fotfäste, den nordiska modellen, gör sig mer påmind i en globaliserad värld, där de värden som det skandinaviska civilsamhället representerar och den skandinaviska samhörigheten framstår som allt viktigare.


Tack för uppmärksamheten.

Foredrag i

Oslo Militære Samfund

mandag 14. desember 2004

”NATO etter utvidelsen og toppmøte i Istanbul –
Hvor går vi?”


ved Ambassadør Kai Eide

Norges faste delegasjon til NATO





Ambassadør Kai Eide

Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund


Kontroller mot fremføringen



For fire dager siden hadde vi det regelmessige desembermøtet blant NATOs utenriksministere. Og man kan lese mye av en dagsorden og et møteprogram. La med illustrere hva jeg mener: Utenriksministrene traff et vedtak om iverksettelse av NATOS treningsmisjon i Irak, de drøftet utvidelsen av NATOs engasjement i Afghanistan, de diskuterte Midt-Østen, de hadde historiens første arbeidsmiddag med utenriksministrene fra 7 Middelhavsland – inkludert Egypt og Israel. De drøftet utvidet samarbeid med partnerland i Kaukasus og Sentral – Asia, NATO og Russland utvekslet brev, som formaliserer Russlands medvirkning i NATOs flåteoperasjon i Middelhavet. De første russiske fartøyene er forresten allerede på plass. Og så drøftet de den vanskelige situasjonen i Ukraina. I tillegg kommer selvsagt utviklingen på Balkan, hvor NATO i Bosnia og Herzegovina for 10 dager avsluttet den første militæroperasjonen i NATOs historie. For ikke å glemme Kosovo – hvor spenningen er blitt høyere etter at en mulig krigsforbrytertiltalt er utnevnt til statsminister i en ganske kritisk periode for området. La meg bare til slutt nevne at man – etter initiativ fra president Bush – ble tentativt enige om et NATO-toppmøte 22. februar neste år.


En del kommentatorer betegnet det som et relativt begivenhetsløst møte. I det store og hele rutine – uten krav på spesiell oppmerksomhet og omtale. Dersom det var kommentarer så var de konsentrert om problemene med å få de ressursene Alliansen trenger til sine operasjoner i Irak og Afghanistan. Og det er for så vidt helt riktige påpekninger.


Men ser vi det hele i perspektiv så er det jo oppsiktsvekkende hvor fundamentalt annerledes Alliansen ser ut i dag i forhold til hva vi har vært vant til inntil for svært kort tid siden. Mye av dette stammer fra vedtak under toppmøtet i Istanbul i juni måned, hvor 7 nye medlemsland deltok for første gang under et slikt møte. Og en del går litt lengre tilbake – i første rekke til toppmøtet i Praha i oktober 2002. Men heller ikke det er spesielt lenge siden, bare drøyt to år. NATO gjennomgår en ganske fullstendig transformasjon – politisk og militært. Noen mener det går for langsomt. Andre mener det går litt for raskt. I alle fall synes jeg at det – midt i mye snakk om troverdighet og manglende ressurser – kan være grunn til å stoppe opp litt for å se hvor mye som egentlig er utført.


Jeg kom tilbake til min tredje periode i NATO for to år og tre måneder siden – rett foran toppmøtet i Praha. Jeg følte meg som en veteran etter to tidligere opphold på 1980 og 90-tallet. Og jeg følte det enda sterkere når generalsekretæren ønsket meg velkommen nettopp som en skikkelig veteran – en som kjente NATO ut og inn. Men da jeg beveget meg inn i møterommene kom den store overraskelsen. Riktignok kjente jeg igjen diskusjonene om Balkan – som ga meg et fast holdepunkt i min nye tilværelse. Men samarbeidet med Russland, med 26 partnere til Kinas grense og med 7 land på den andre siden av Middelhavet var helt nytt. Diskusjonene om militær transformasjon satte også helt nye krav til en ambassadør, som inntil nå hovedsaklig hadde kunnet konsentrere seg om politiske problemstillinger. Hvor mye Alliansen hadde endret seg fikk jeg også oppleve når Rådets medlemmer – i samlet flokk eller i mindre grupper – skulle ut på besøk. Nå var det ikke lenger allierte hovedkvarterer, som var de hyppigste reisemål. Foruten de mer rutinemessige besøkene til Sarajevo og Pristina gikk besøkene nå til steder som Kabul og Doha. Og i morgen skal jeg selv – med en gruppe andre kolleger – til Tel Aviv, hvor situasjonen i Midt – Østen og samarbeid med landene i denne regionen står på dagsordenen.


Samtidig lå det mørk sky over hovedkvarteret da jeg ankom i september 2002. Det hersket en sterk følelse av at toppmøtet i Praha ville bli en viktig prøve på NATOs troverdighet. I USA snakket man om at ”the mission defines the coalision”. Det var en direkte utfordring til NATO som vårt viktigste sikkerhetspolitiske instrument: Var Alliansen beredt til å leve opp til sitt vedtak om å kunne settes inn hvor som helst – og ikke bare innenfor Europas grenser? Og var de allierte – innenfor rammen av NATO – i stand til å operere sammen med teknologisk stadig mer avanserte amerikanske styrker?


Toppmøtet i Praha ble et veiskille. Da det var avsluttet hersket det enighet om at man hadde bestått prøven. Stats- og regjeringssjefene var blitt enige om å opprette en ny utrykningsstyrke, NRF, og anskaffe militære redskaper NATO ville ha behov for ved operasjoner langt vekk. Og de hadde satt fart i arbeidet med å få på plass en ny kommandostruktur.


Men en ting er selvsagt vedtak. En annen er å følge dem opp i praksis – selv om de er vedtatt på det høyeste politiske nivå. Jeg skal ikke gå i noen som helst detalj. La meg bare slå fast at vi i dag har en ny kommandostruktur – med den nye transformasjonskommandoen i Norfolk og Joint Warfare Center ved Stavanger som hovedelementer. Vi har en NATO Response Force, selv om den ikke skal være fullt utviklet før til neste år. Og vi har – eller er i ferd med å få – en helt ny evne til å løfte styrker langveis og til å operere sammen under fjerne og vanskelige himmelstrøk.


Dette arbeidet har sannelig ikke funnet sted i noe enkelt politisk terreng. Vi hadde selvsagt håpet på litt ro omkring arbeidet med disse helt nye oppgavene. Men det tok ikke mange månedene før Alliansen befant seg inne i en ganske alvorlig krise i forbindelse med Irak og med utviklingen av EUs nye forsvars- og sikkerhetspolitikk.


Det første gjaldt spørsmålet om assistanse til Tyrkia – som hadde bedt om konsultasjoner under NATO-paktens art. 4 – fordi landet mente å stå overfor en trussel i forbindelse med Irak-konflikten. Og det andre gjaldt enkelte EU-lands ønske om å danne et eget militært hovedkvarter for planlegging av operasjoner utenfor Brussel. Og det rett etter at vi var blitt enige om rammen for samarbeid mellom de to organisasjonene i form av det vi kaller Berlin plus arrangementet. Det var kriser, som fant sine løsninger – men bare etter ganske harde politiske brottsjøer. Og de varslet oss alle om at Irak og forholdet til EU var to temaer vi kunne få slite med i betydelig tid fremover.


Og mens vi strevet med å komme oss etter disse problemene meldte en annen kraftig utfordring seg. Det var blitt klart at ISAF i Afghanistan ville komme inn i store problemer, dersom man hver sjette måned skulle være avhengig av at et nytt land meldte seg for å ta ansvaret for hovedkvarter og styrken i Kabul. Behovet for stabilitet og forutsigbarhet var stort. Den logiske løsningen var å gjøre det hele til en NATO – operasjon, den første utenfor Europa – i et land, hvor historien ikke inneholder mange suksesser med hensyn til internasjonalt engasjement. Våren 2003 gikk med til en intensivopplæring i afghanske forhold før NATO overtok ansvaret for ISAF i august 2003. Så gikk det ikke mange ukene før presset fra FN, NGO-samfunnet og afghanerne selv, om å utvide operasjonen til å gradvis dekke hele landet, ble så sterkt at en beslutning om dette ble truffet i desember samme år. Det var forventet at planlegging og styrkegenerering ville være krevende og ta tid. Og det var da heller ikke før under Istanbul-møtet vi kunne konstatere at den første fasen i utvidelsen var gjennomført.


Og dermed er jeg vel endelig tilbake ved det, som er tittelen på dette foredraget; NATO etter toppmøtet i Istanbul. Men jeg har brukt såpass tid på denne innledningen for å få frem at det nok var Praha-toppmøtet – mer enn Istanbul – som ble vendepunktet. Og det som skjedde mellom de to toppmøtene er omfattende og imponerende.


Istanbul-toppmøtet ble på en måte en kontrollstasjon på den veien, som ble staket ut i Praha. Samtidig ble det en ny og viktig etappe i omformingen av NATO.


Alle visste at Irak lett kunne komme til å bli den mest kontroversielle saken under møtet og at den kunne komme til å splitte Alliansen på samme måte som på våren 2003. Ingen kunne se seg tjent med en åpen konfrontasjon om dette temaet, ikke minst fordi amerikanerne bare befant seg noe måneder unna et presidentvalg. Derfor ble de mer ambisiøse tankene om at NATO skulle ta over for den polske divisjonen i den sørlige delen av landet lagt til side. Man valgte et mer begrenset alternativ – nemlig opprettelse av en NATO-misjon for trening av irakiske sikkerhetsstyrker. Det var et alternativ, som kunne samle bred konsensus uten de store problemene. Og slik ble det.


Samtidig hersket det en sterk følelse av at internasjonale organisasjoner måtte vie større oppmerksomhet til landene i det som ble kalt ”the broader Middle East” – et uttrykk ingen verken før eller senere har maktet å definere med noen særlig grad av presisjon. Initiativet – som til slutt ble kalt ”the Istanbul Cooperation Initiative” – hadde sin opprinnelse i et amerikansk utspill. Men det vakte bredt gehør blant de andre allierte, selv om det hersket betydelig uenighet om innhold og form. Her dreide det seg om et område med store reformbehov, et område som lett kunne danne utgangspunkt for ytterligere ekstremisme og terrorhandlinger. Initiativet var ment som et bidrag til å redusere den økende og farlige kløften mellom Vesten og den muslimske verden.


Etter toppmøtet i Istanbul er det nedlagt et betydelig arbeid for å følge opp toppmøtets beslutninger. Nå skal jeg i første rekke konsentrere meg om Irak. Og i forrige uke kunne utenriksministermøtet vedta å iverksette operasjonen i Irak – etter 5 måneders diskusjon og planlegging. Når den er endelig utbygget skal denne misjonen – for det er en ”mission” og ingen ”operation” – omfatte flere hundre instruktører, i tillegg til omfattende styrkebeskyttelse og annet støttepersonell. Men det er langt frem; utenriksministrene ble enige om – etter råd fra SACEUR – at man nå hadde de nødvendige ressursene for å iverksette annen fase i første del av misjonen. For øyeblikket befinner det seg ca. 60 NATO – personell i Bagdad. Når den nåværende beslutningen er gjennomført på bakken vil antallet øke til ca. 300. Den er begrenset til opplæring innenfor den såkalte Green Zone, mens man i neste del av misjonen skal etablere et eget treningssenter utenfor Bagdad.


Jeg tviler på at man noen gang har vært gjennom en så lang og omstendelig prosess med noen Operasjonsplan som det vi denne gang opplevde. Og jeg tror heller ikke at vi på norsk side har engasjert oss såpass sterkt – sammen med en gruppe andre allierte – for å sørge for at det hersket tilstrekkelig klarhet på et par helt sentrale punkter. Det ene gjaldt styrkebeskyttelsen, hvor det var viktig for oss å skape klarhet i hva som er NATOs eget ansvar og hvilket ansvar som hviler på den amerikansk-ledete koalisjonsstyrken. Det var ingen enkel oppgave – særlig for den neste utbyggingen av misjonen. Den andre utfordringen gjaldt omfanget av og formen for den opplæring, som skal finne sted.


For oss var det viktig å sikre at dette kun dreide seg om en treningsmisjon og at man ikke på noen måte – verken gjennom styrkebeskyttelsen eller den opplæring som gis – skal komme inn i eller gi veiledning i pågående kampoperasjoner. Det er en treningsmisjon. Verken mer eller mindre. Den diskusjonen vi gikk gjennom på dette området gjorde det viktig for oss å sørge for at vi unngikk enhver ”mission creep” eller glidning av arbeidet utover det som ligger i en treningsmisjon. Samtidig var det viktig å understreke at det er Rådet, som skal og vil ha full kontroll over utviklingen i arbeidet. Og disse hensynene fikk vi gjennomslag for.


Det er klart at dette var spesielt krevende i en situasjon, hvor vi skal operere parallelt med en stor koalisjonsstyrke – som også gjennomfører opplæring – og hvor man på amerikansk side nok ville ha ønsket å gå lengre med hensyn til NATOs oppdrag enn det flertallet på europeisk side ønsker.


I den offentlige debatten omkring Irak-oppdraget har det vært diskusjoner om hvor mange land og hvilke, som vil delta i dette NATO-oppdraget. Det kan lett bli en litt misvisende debatt. Om det til enhver tid er 10, 12 eller 14 land, som er med gir et ufullstendig bilde av virkeligheten. Jeg tror det er viktig å holde fast ved noen hovedpunkter:


For det første har alle NATO-land på høyeste nivå gått inn for å opprette misjonen i Irak. For det andre har også samtlige tatt aktivt del i utformingen av rammene for den. I den grad den fellesfinansieres vil alle vært med på å bære byrdene. Men enkelte land gjorde det klart allerede i Istanbul at de ikke kom til å delta i den med sine styrker. Det gjaldt i første rekke Tyskland. Det har ingen reagert på. Derimot har det skapt debatt at enkelte NATO – land heller ikke ønsker at de offiserer de bidrar med til NATO – kommandoer skal få delta i Irak. Dette en noe vi aldri har opplevd tidligere og som vi må håpe at vi kan unngå i senere operasjoner.


For det andre er det slik at en del NATO-land, særlig flere av de nye medlemmene, mangler relevant instruktørkapasitet. Noen velger også å gjennomføre opplæring i sine egne land. Ett NATO-land skal for eksempel overføre et betydelig antall tunge stridsvogner og velger – logisk nok – å gjennomføre opplæring før stridsvognene overføres og ikke etter at de er kommet til Irak.


For det tredje gjennomfører allerede en rekke allierte nasjonale treningsprogrammer i land rundt Irak eller i eget land. Det gjelder blant annet Tyskland og Frankrike. Disse kan koordineres og meldes inn til NATO-misjonen dersom vedkommende land skulle ønske det.


Og for det fjerde deltar en del allierte i den amerikansk – ledete koalisjonen i Irak og ønsker å konsentrere seg om den.


Samlet sett er det dermed et lite antall NATO-medlemmer som – dersom de har relevant ekspertise – ikke bidrar med opplæring i en eller annen form. Felles for samtlige allierte de at de er enige om viktigheten av slik opplæring, fordi stabiliteten i Irak vil være best tjent med at irakerne selv kan ta over ansvaret for sikkerheten i eget land og at utenlandske styrker kan forlate landet så raskt som mulig.


Men en ting er åpenbart: Irak forblir et kontroversielt tema mellom allierte og vil fortsette å være det. Og det er kontroversielt innad i en rekke medlemsland. Dermed blir enigheten i Alliansen bygget på skjør grunn. Det tilsier varsomhet i utformingen av Alliansens politikk. Samtidig er det ikke overskudd på den type styrker man er ute etter. Arbeidet med å generere nødvendige styrker til Irak kan bli minst like komplisert som det har vært i Afghanistan. ISAF er politisk sett en mindre kontroversiell operasjon, både mellom medlemslandene og innad i allierte land. Her dreier det seg mer om tilgjengeligheten av styrker og budsjetter, mens man i Irak får de politiske stridighetene på toppen de ressursmessige problemene. Men la meg tilføye et element – og det har med videreutviklingen av Alliansens engasjement i Irak å gjøre. Mens man tidligere drøftet mulighetene for at NATO kunne overta for den polske divisjonen i Irak eller kanskje enda mer, så ser jeg i dag dette som et langt mindre sannsynlig scenario. Jeg tror det vil forbli med treningsmisjonen og at det deretter settes strek.


Utenriksministrene ga, som altså nevnt, klarsignal til iverksettelse av Irak-misjonen. Vi hadde også ønsket at den kunne registrere at vi hadde tilstrekkelige ressurser til å utvide ISAF i Afghanistan til den såkalte fase 2, det vil si området i vest, rundt Herat. Men det gikk ikke. Det mangler fortsatt styrker til to såkalte PRTer – som er mindre ISAF-øyer plassert rundt i regionene og som ofte dekker flere provinser med sitt stabilitetsfremmende arbeid. Vi har heller ikke det som skal til av sanitet og helikoptre. Disse kategoriene har det helt fra starten av vært vanskelig å få på plass. Men det er bevegelse blant flere allierte; det gjelder både for Herat-området og for Kandahar-området i sør, som utgjør tredje fase. Når det har vært så vanskelig så har det flere årsaker. Det er ressursmessig krevende å deployere helikoptre til så vanskelige områder – og ressursene er begrensede, selv om helikoptrene finnes. Når det gjelder sanitet er det – særlig for mindre land – vanskelig å opprettholde slike enheter over tid, særlig på grunn av begrensningen i tilgjengelige ressurser.


De vanskelige klimatiske og terrengmessige forhold gjør det også vanskeligere. Man må ha utstyr og personell, som kan brukes i ganske ekstreme værforhold og i stor høyde langt unna. Slikt koster mer enn det å ha styrker på Balkan. Samtidig hersker det en frykt for at dersom man sier seg villig til å yte et spesielt bidrag over en kortere periode, så risikerer man å bli sittende fast utover den tiden man hadde tenkt seg – fordi det rett og slett ikke melder seg etterfølgere.


Likevel vil jeg påstå at ISAF har vært en suksess. Den har for det første bidratt avgjørende til stabilitet og ro i hovedstaden. Uten denne stabiliteten ville ingen sentralmyndighet ha kunnet etablere seg og gradvis utvide sin kontroll over nye deler av landet. Der PRTene er kommet på plass har de også bidratt til stabilitet ved å dempe stridigheter mellom lokale stridsherrer og dermed gi sentralregjeringen en anledning til å få fotfeste. Flere av den har også bidratt til opplæring av den afghanske hæren og politiet og til demobilisering av militser underlagt lokale krigsherrer. For hærens vedkommende har man kommet et godt stykke på vei. Når presidentvalget ble avviklet uten særlig uro – i motsetning til det man fryktet – så var det ikke minst takket være den afghanske hæren. Demobiliseringen av militsstyrker har også gitt resultater, selv om det fortsatt er langt igjen.


Det vi nå skal se på innen NATO er hvordan vi kan bringe de to militære operasjonene i Afghanistan nærmere sammen. Det dreier seg om den amerikansk-ledete OEF og NATO-operasjonen ISAF. Målet må være å bringe dem helt sammen under en ledelse. Men det kan ligge et stykke frem i tid og vil ikke kunne skje før OEF er kommet lengre i sitt arbeid med å bekjempe opprørere, særlig i sør og sørvest. Omfanget av slike ”skarpe” operasjoner innen OEF er i ferd med å avta i omfang. Mye av det arbeid OEF utfører i dag ligner på det stabilitetsarbeidet ISAF gjennomfører. I første omgang burde det ligge an til en bedre utnyttelse av hverandres ressurser. Dersom ISAF i større grad kan trekke på utstyr amerikanerne har utplassert innen rammen av OEF, så vil det gjøre det lettere for ISAF å plassere seg i vest og sør i landet og dessuten lettere for flere av PRTene å påta seg oppgaver en del av dem i dag ikke utfører.


Det er store utfordringer Alliansen står overfor både i Afghanistan og Irak. Så store at vi vel alle var kommet i en situasjon, hvor vi viet for liten oppmerksomhet til situasjonen på Balkan. Det var i ferd med å bli ”yesterday’s news” til de grader at vi alle fikk en ubehagelig overraskelse i mars dette året. Urolighetene i Kosovo avslørte at vi ikke hadde hatt øret nært nok til bakken og forstått hvilken frustrasjon samfunnet der levde med. Og urolighetene var et tilbakeslag. De viste også at det internasjonale samfunn manglet en strategi, som kunne imøtekomme de politiske og økonomiske ambisjonene hos den albanske majoriteten og berolige minoritetene i den engstelse de følte. Og årsaken var klar; ingen hadde våget å ta tak i det ene avgjørende spørsmålet som dreiet seg om Kosovos fremtidige status. I dag er man i ferd med å få en slik strategi på plass.


Urolighetene rammet selvsagt i første rekke den serbiske minoriteten, men også det internasjonale samfunn – inkludert FN og NATO. Vi oppdaget at vi ikke var tilstrekkelig forberedt på det som var den mest sannsynlige formen for uroligheter i området. Nasjonene som hadde sendt styrker til KFOR hadde lagt nasjonale begrensninger på dem i den grad at de ikke var i stand til å forsvare verken serbere og andre minoriteter eller kulturelle og historiske minnesmerker og religiøse bygninger – slike som er så avgjørende for at menneskene skal føle identitet – mot sivile opptøyer. Mange manglet også utstyr. Likevel må det tilføyes at det også var KFOR, som fikk stanset urolighetene – ikke minst ved hjelp av de reservene som ble hentet inn på kort varsel.


Jeg må også nevne at den norske styrken var blant de som greide seg aller best i denne vanskelige situasjonen. De fikk da også stor ros av allierte militære ledere. Fra SACEURs side kom det forespørsel om Norge kunne bidra til å lære opp andre lands kontingenter i å møte nettopp denne type uroligheter og i hvordan man må arbeide for å få best mulig kontakt med de samfunnene man opererer innenfor.


I løpet av de månedene som er gått er mange av de nasjonale begrensningene fjernet. Enkelte allierte har opplevd en ganske intens innenrikspolitisk debatt etter det som skjedde i mars måned. KFOR er i dag bedre rustet til å møte tilsvarende utfordringer. Under utenriksministermøtet i forrige uke var det også enighet om at man ikke nå kan redusere styrkenærværet i Kosovo. Man står fremfor en kritisk periode i Kosovos politiske utvikling, hvor spørsmålet om provinsens sluttstatus kan stå på dagsorden i løpet av noen måneder. Og man befinner seg i en situasjon, hvor den nyvalgte statsministeren, Ramush Haradinaj, om noen dager kan bli tiltalt av krigsforbrytertribunalet i Haag. Skulle det skje må man være forberedt på nye uroligheter. Det kan bety en ny utfordring mot den politiske prosessen i Kosovo. Men jeg vil tilføye at nye uroligheter – uansett hva grunnen måtte være – ikke minst vil ramme Kosovo – albanernes ambisjoner og vil skape ytterligere tvil om deres evne og vilje til å sørge for en velordnet statusprosess og et multietnisk Kosovo.


La meg legge til NATOs flåteoperasjon i Middelhavet, den såkalte Operation Active Endeavor – hvor vi overråker skipstrafikken med sikte på å motvirke transporter, som kan støtte internasjonal terrorisme. Det er en operasjon, hvor NATO – landenes skip kan gjennomføre bording av andre fartøyer med samtykke av skipets ledelse. Samtidig kan operasjonen varsle allierte land om mistenkelig transport. Det er en art. 5 operasjon, som ble iverksatt i kjølvannet av hendelsene den 11. september 2001.


Samlet sett er det altså et ganske imponerende antall operasjoner og misjoner Alliansen nå utfører på samme tid. Og det er ganske forskjellige operasjoner under ulike himmelstrøk og klimatiske forhold. Ingen av disse operasjonene er mer enn 5 år gamle etter at vi for 10 dager siden avviklet den første NATO-operasjonen noensinne, nemlig SFOR i Bosnia og Herzegovina.


Og det er operasjoner som har utviklet seg ganske betydelig – ikke minst med hensyn til deltakerkrets. I dag kan man ikke lenger snakke om rene NATO – operasjoner. Det dreier seg om NATO – ledete operasjoner. Ved siden av Norge var det de finske og svenske styrkene, som gjorde den beste innsatsen i Kosovo i mars måned. En svensk brigader var den første, som orienterte NATOs Råd da vi besøkte Kosovo i begynnelsen av april. I Afghanistan arbeider også Norge sammen med finske styrker i Maymaneh, mens svenske soldater gir oss støtte sammen med britene fra støttebasen i Mazar e Sharif. På samme måte vil Norge delta i EUs nye styrke i Bosnia – hvor Tyrkia stiller med rundt 350 mann. Og – sist, men ikke minst – under utenriksministermøtet i forrige uke kunne vi som nevnt foreta en brevveksling med Russland, som åpner opp for russisk deltakelse i flåteoperasjonen i Middelhavet.


Men det stiller oss også overfor nye utfordringer. Sverige, Finland og andre bidragsytere til NATO – ledete operasjoner vil ikke være tilfreds med å kun stille styrker. De vil også delta i den politiske prosessen. Derfor er drøftelsene om NATO – operasjoner i NATO ofte utvidet, slik at andre bidragsytere kan ta del. Under et slikt møte om ISAF for noen måneder siden brøt det ut en ganske heftig diskusjon mellom allierte om et sentralt politisk tema. Da jeg snudde meg til min nederlandske nabo for å kommentere det hele så jeg i stedet inn i ansiktet til ambassadøren fra New Zealand, som spontant utbrøt at ”dette var sannelig et spennende møte!”


Land utenfor NATO deltar altså stadig mer i diskusjoner innen Alliansen. Men ikke bare i diskusjoner og operasjoner på bakken. Deltakelsen betyr også at de beveger seg stadig mer inn i Alliansens transformasjonsarbeid. I første rekke gjelder det EU – land, som ikke er med i NATO. Både fra NATO og disse landene selv settes det selvsagt grenser for hvor langt man ønsker at en slik medvirkning skal gå. Men det er klart at det transformasjonsarbeidet som finner sted innenfor NATO vil også sette preg på fremtidige EU – operasjoner, ved å forme de europeiske alliertes styrker og tenkemåte. Transformasjonen setter preg på operasjonene og operasjonene gir verdifulle impulser til det videre transformasjonsarbeidet. Det er i samvirket mellom de to at dynamikken oppstår. Derfor blir det viktig å delta i begge deler.


Møtet med nye utfordringer viser oss også andre utfordringer vi må ta hensyn til. Det gjelder ikke minst arbeidet med den nye NATO Response Force, det viktigste av de transformasjonsredskaper Alliansen nå råder over. Men NRF stiller oss også overfor nye avveininger og hensyn. Ett av dem dreier seg om hvor tungt vi går inn i NRF og hvor mye vi legger inn i pågående operasjoner. Alle har vi begrensede ressurser. Når Norge har gått inn i NRF med hele Telemarks-bataljonen begrenser det selvsagt de ressursene vi har til rådighet for operasjoner. Behovet for å delta i operasjonene har ikke avtatt. Det vil være viktig at vi til enhver tid balanserer det ene hensynet mot det andre. Når vi er ferdige med denne rotasjonen vil vi selvsagt være bedre rustet til deltakelse i pågående operasjoner.


Samtidig vil det være viktig for transformasjonsarbeidet at USA tar større del både i NRF og i pågående operasjoner innen NATO. I dag er denne deltakelsen relativt beskjeden – først og fremst på grunn av forpliktelsene i Irak. Derimot er Frankrikes deltakelse i operasjonene blant de aller største – sammen med Tyskland. Samtidig er de to viktigste operasjonene, KFOR og ISAF, under fransk kommando. Det er nok et bilde, som ikke helt stemmer med det inntrykk de fleste sitter med.


Operasjonene har også endret karakter – og kommer til å forandre seg enda mer i årene som kommer. Jeg husker godt Bosnia og Herzegovina i 1997, da jeg selv ledet FN – operasjonen der, som hovedsakelig var operasjon for monitorering, reform og opplæring av landets politi. Den besto av 2000 ubevæpnede politifolk fra omkring 30 land – i seg selv en utfordring. Ved siden av seg hadde den SFOR, som den gang hadde over 30.000 soldater. Til sammen dekket de sikkerhetssektoren i det internasjonale nærværet. Men verken FN eller SFOR hadde mandat eller evne til å ta seg av sivil uro det vi kaller ”riot control”. Og det lokale politiet hadde ingen interesse i å slå ned på sine egne i inter-etniske sammenstøt. Det eksisterte et ”security gap” ingen kunne dekke. General Wesley Clark forsøkte intenst å skyve denne oppgaven over på FN ved opprettelsen av et eget væpnet politi. Av ulike grunner fant verken jeg eller mine oppdragsgivere det hensiktsmessig at FN påtok seg en slik oppgave ved siden av de oppgavene vi allerede hadde. Enden på diskusjonen ble at SFOR fikk sine egne enheter, et slags gendarmeri, for å håndtere denne type utfordringer.


Selvsagt er det egentlig ikke en militær oppgave å påta seg politioppgaver. Derfor må opprettelsen av en godt fungerende politistyrke være blant de viktigste det internasjonale samfunn går løs på i en post-konflikt situasjon. Det er viktig at arbeidet med å skape slike politistyrker begynner parallelt med det internasjonale militære engasjementet og at en internasjonal politistyrke best mulig søker å dekke behovet inntil lokalt politi kan overta ansvaret. Dette skjedde i og for seg slik i Kosovo. Men det tar tid å få en pålitelig og effektiv lokal politistyrke på plass. Og et internasjonalt politi mangler ofte den tyngde man har behov for. I slike situasjoner finnes det ofte ingen annen til å avskrekke og ta seg av lokale uroligheter enn en militær styrke. Vi står ikke lenger foran operasjoner av den ”gammeldags” typen, hvor oppgaven er å nedkjempe en militær motstander eller å stille seg mellom to militære motstandere. Det er interne konflikter vi står overfor og oppgaven er blitt mer sammensatt og krevende.


I fremtiden tror jeg vi kommer til å måtte tilpasse oss ytterligere til utfordringer vi ser så alt for klart allerede. I Kosovo er organisert kriminalitet en av de viktigste hindringene for å få på plass et ordnet og velfungerende samfunn. I Afghanistan er det opiumsproduksjonen, som nå representerer to tredjedeler av økonomien og har sine forgreninger gjennom hele samfunnet. Vi vil aldri kunne utforme en meningsfylt ”exit strategy” hvis vi ikke også ser hvordan vi kan spille en større rolle i slike sammenhenger. Diskusjonen pågår med hensyn til hvilken rolle vi skal spille på dette området i Afghanistan. Operasjonsplanen åpner allerede for en viss, beskjeden rolle i narkotikabekjempelse. Det vil ikke være snakk om en rolle i frontlinjen. Snarere er det et spørsmål om hvordan vi best kan hjelpe afghanske myndigheter og de som har ledelsen i dette arbeidet i det internasjonale samfunn. I alle fall kan vi ikke komme i en situasjon, hvor vår rolle blir å skape stabilitet for et samfunn hvor organisert kriminalitet dominerer.


La meg i denne sammenheng vise til et norsk-amerikansk initiativ innen NATO. Det dreier seg om bekjempelse av menneskehandel. Sammen har vi drevet frem et arbeid, som skal sørge for at vi alle har enn ”zero tolerance policy” med hensyn til å tillate at personell i en NATO – ledet operasjon engasjerer seg i noen former for aktivitet, særlig kjøp av seksuelle tjenester, som kan bidra til menneskehandel. Denne politikken – som nå er vedtatt både i NATOs Råd og i partnerskapsforumet EAPC – innebærer også en forpliktelse til samarbeid med vertslandets myndigheter om bekjempelse av slik kriminalitet. Her dreier det seg om respekt for menneskerettigheter. Men det dreier seg også om operasjonens evne til å lykkes i å oppfylle sitt mandat, nemlig å bidra til et samfunn preget av demokratiske institusjoner, respekt for loven og en ordnet økonomi og ikke et samfunn preget av at kriminelle har undergravet både økonomien og de politiske strukturene. Det dreier seg om på samme tid om menneskerettigheter, sikkerhet og samfunnsutvikling og dermed om vår egen ”exit strategy”.


NATOs innsats krever også større deltakelse i de politiske prosessene. Slik det er i dag har Alliansen som sådan begrenset herredømme over den politiske utviklingen i de områdene hvor den er engasjert. Det berører igjen Alliansens ”exit strategy”, som hovedsakelig blir liggende i andres hender. Ikke minst ser vi det i Kosovo, hvor den politiske ledelsen ligger i hendene på FNs spesialutsending og kontaktgruppens medlemmer. I Afghanistan er det internasjonale sivile nærværet enda langt mer fragmentert. NATO blir lett en ”force provider” uten nødvendig politisk innflytelse. Dette har skapt en debatt om hvorvidt Alliansen også bør ha en politisk spesialutsending der den har operasjoner, for å kunne være mer med i den politiske prosessen, som bestemmer lengden og karakteren av Alliansens bidrag.

Jeg har viet mye oppmerksomhet til operasjoner. Men Alliansen er mye mer enn dette. Selv er jeg imponert over hvordan vi i løpet av kort tid har utviklet en rekke rammer for samarbeid med ulike grupper partnerland. Av særlig viktighet er NRC – NATO Russia Council. Det ble dannet i mai 2002 og er dermed bare to og et halvt år gammelt. Men det er en viktig nyskapning. Her møtes 26 NATO – land og Russland uten at de allierte gjennomfører noen som helst konsultasjoner på forhånd. Det har ikke vært lett å utvikle en levende politisk dialog innenfor denne rammen. Likevel tror jeg den er i ferd med å få et nytt momentum. Det gjelder ikke minst ettersom russerne nå kommer til å medvirke i OAE i Middelhavet. Samtidig planlegger russerne å etablere en ny fredsbevarende styrke allerede i februar. Den vil forhåpentligvis også kunne arbeide sammen med allierte i internasjonale operasjoner. En slik utvikling vil gi NRC et annet og langt mer operativt innhold.


Samtidig er den politiske dialogen i ferd med å bli mer innholdsrik – selv om den iblant også preges av politiske motsetninger. Det var tilfelle da vi for et par uker siden hadde en lengre diskusjon om situasjonen i Ukraina, den første vi har hatt om en pågående og akutt krisesituasjon, som berører oss alle og hvor motsetningene – men også fellesinteressene – er åpenbare. Ukraina kunne ha kommet til å sette sitt preg på utenriksministermøtet i NRC forrige torsdag. Etter at man kvelden før møtet kom frem til enighet i Kiev fikk møtet imidlertid et svært konstruktivt preg, hvor den historiske enigheten om russernes medvirkning i Middelhavet kom til å stå i sentrum.


Det store partnerforumet – EAPC, med 46 medlemsland – gjennomgår også en viktig utvikling. Under toppmøtet i Istanbul ble NATO enige om å vie større oppmerksomhet på landene i Sentral-Asia og Kaukasus. Årsakene er åpenbare, ikke minst når det gjelder Sentral-Asia; det dreier seg om land, som ligger i et sårbart område rundt Afghanistan. Vi har en sterkt felles interesse i å stabilisere både dette landet og hele regionen. Til det trenger vi medvirkning fra de sentral-asiatiske landenes side. Og de ønsker etter hvert å gi sine bidrag og å samarbeide nærmere med Alliansen. Fra norsk side har vi selvsagt vært med på å stimulere dette nye samarbeidet. Men vi har også lagt vekt på at et slikt ”strategic shift”, som man kaller det, ikke må føre til at vi legger mindre vekt på de partnerland som står oss nærmest og som gir de største bidrag til våre operasjoner – som Sverige og Finland.


To land står utenfor denne samarbeidsrammen, på grunn av deres manglende samarbeid med krigsforbryter-tribunalet i Haag, ICTY. Alle er enige om at et fullt samarbeid og utlevering av personer som general Mladic og Karadzic er viktig for at Serbia og Montenegro og Bosnia og Herzegovina skal ta sete rundt EAPC – bordet. Men samtidig er vi lite tjent med å isolere de kreftene, som ønsker og arbeider for reform. Jeg har selv opplevd – senest for to uker siden – hvor sterkt moderate krefter i Beograd ber oss innstendig om samarbeid, slik at de kan slå hull på lukkede sikkerhetsstrukturer. Etter vår mening kan vi ikke vise disse kreftene ryggen. De trenger oss for å kunne gjøre det vi krever av dem. Vi trenger også et samvirke med Beograd for å kunne nærme oss det vanskelige statusspørsmålet i Kosovo på en best mulig måte. Fra norsk side var vi derfor tilfreds med at Istanbul – toppmøtet åpnet opp for prosjekter av den type vi har med EAPC – og Partnerskap for Fred – landene. Men det er vanskelig å komme videre. Uenigheten i Alliansen om hvor balansen skal ligge mellom press og dialog hemmer fortsatt samarbeidet og bidrar etter vår mening til at moderate krefter ikke får den støtte de trenger og dermed ikke kan bidra til den politikken vi forventer av dem.


Innledningsvis nevnte jeg også utenriksministermøtet med de 7 såkalte dialoglandene på den andre siden av Middelhavet. Det var en historisk begivenhet og første gang man har sittet sammen på denne måten. Selv tilhørte jeg dem, som var tvilende til hvorvidt vi ville få det til. Men vi står overfor mange av de samme truslene og behovet for samarbeid er stort. Samtidig går vi forhåpentligvis inn i en mer lovende periode med hensyn til arbeidet med Palestina – konflikten. Det forklarer nok at dette første utenriksministermøtet kunne finne sted. Til nå har vi imidlertid verken fra NATOs side eller fra disse landene lagt nok oppmerksomhet og ressurser inn i dialogen over Middelhavet. Jeg tror heller ikke vi kommer til å oppleve noe dramatisk taktskifte i nærmeste fremtid. Flere av disse landene preges nok fortsatt av en skepsis overfor hva NATO står for. Men vi har tatt et viktig skritt ved å løfte samarbeidet opp på et høyt politisk nivå. I dette ligger det også en viss forpliktelse fra begge sider til å gjøre samarbeidet mer omfattende.


Den nyeste utfordringen med hensyn til partnerskap ble også formulert i Istanbul. NATO – toppmøtet besluttet å invitere landene i det videre Midt-Østen til et samarbeid om forsvarsreformer og kampen mot terrorisme. Initiativet er mottatt med interesse fra flere av landene i området – særlig blant Gulf – landene. Men det er viktig at det finner sin rette plass, som ett element i en bredere tilnærming til landene i denne regionen. De kreftene som ønsker reformer er sterkere enn noen gang. Utenfor regionen er det en økende erkjennelse av at stabilitet nå forutsetter reformer av samfunnene og at slike reformer ikke truer stabiliteten, slik enkelte til nå har trodd. Men reformer må i første rekke komme innenfra. Vi kan støtte opp om dem og bidra med våre ressurser og vår ekspertise.


Samtidig er reformprosessen i dette området selvsagt ikke først og fremst et spørsmål om forsvar, men om politikk, økonomi og sosiale reformer. Derfor må NATO gi sitt bidrag sammen med EU, G-8 og andre aktører. Dette har vi fra norsk side lagt stor vekt på. Vi må få til en bred internasjonal tilnærming tuftet på et felles eierskap og hvor så mange land som mulig i regionen tar del, slik at det ikke skapes nye skillelinjer. Enn rekke allierte har også understreket hvor viktig en løsning av Palestina – konflikten vil være for å bygge tillit mellom oss og landene i regionen. Etter norsk initiativ inneholder da også utspillet fra Istanbul en henvisning til at det også skal kunne omfatte palestinske myndigheter. Selv ser jeg frem til den dag vi kan instruere palestinske sikkerhetsstyrker – såfremt de skulle ønske det – ved NATOs skoler, for eksempel i Oberammergau. Og det interessante er jo at ingen lenger ser det som en absurd tanke.


Jeg legger vekt på disse partnerskapsrammene for å illustrere at NATO selvsagt er mye mer enn en militærallianse. Det er en politisk organisasjon og den må brukes politisk til å fremme samarbeid på tvers av regioner. Men dette forutsetter varsomhet og hensyntagen til de spesielle særtrekk hver region og hvert land preges av. Her må vi bli flinkere. Det er lett å ende opp i en situasjon, hvor gode hensikter gir gale resultater på grunn av manglende kunnskap og evne til å vise respekt. Og iblant er vi uenige om hva det innebærer. Men selv vokabularet betyr noe. Under en konferanse i Doha for en tid siden opplevde jeg hvordan en vestlig taler forklarte behovet for sterkere samarbeid med at regionen nå var av større strategisk interesse for oss. Jeg tviler på at dette er en språkbruk, som virker beroligende og tillitsvekkende. Det er viktig å unngå at initiativer oppfattes som pådyttet utenfra. De må utvikles og fremmes i fellesskap.

Til slutt noen ord om to helt sentrale problemstillinger, som berører Alliansens fremtid og troverdighet. Den gjelder først og fremst forholdet over Atlanterhavet. Kan vi nå – etter en komplisert periode – bevege oss over i en mer lovende tid i USAs forhold til Alliansen? Jeg tror svaret er et betinget ja. USA vil alltid utøve lederskap. Og jeg har et inntrykk av at det er en større vilje i dag til å utøve mer av dette lederskapet gjennom Alliansen og ikke utenfor den. At president Bush ønsker et NATO – toppmøte rett etter presidentinnsettelsen er et godt tegn. Vi har i USA og Vest – Europa fortsatt et dypt verdifellesskap. Men vi har til dels forskjellig stil og språkbruk når det gjelder hvordan vi skal forsvare dette verdifellesskapet. Og vi ser til dels forskjellig på bruk av ulike virkemidler i møtet med de truslene i står overfor. De forskjellene tror jeg i utgangspunktet er av mer varig karakter. Samtidig befinner vi oss ikke lenger i den kalde krigens dager – heldigvis. Men det betyr nok også at interessefellesskapet ikke er det samme som den gang vi sto overfor en felles fiende, som hadde samtliges udelte oppmerksomhet.


Derfor er det viktig når amerikanerne signaliserer og viser en større vilje til å bruke Alliansen både til konsultasjoner og operasjoner. Jeg tror det hersker en større forståelse i USA – selv om den ikke alltid kommer like godt frem – av at man trenger europeerne og ikke er tjent med et transatlantisk skisma. Den utviklingen må vi på europeisk side gjøre godt bruk av. Å hovere over amerikanske feilgrep tror jeg ikke er veien å gå, selv om man selvsagt må ha en åpen meningsutveksling. En større amerikansk vilje til å bruke Alliansen må også møtes med en tilsvarende europeisk vilje til å medvirke. Men det setter igjen krav til at beslutningene innen Alliansen formes med utgangspunkt i en genuin konsensus og ikke i en konsensus som oppfattes som om den er presset frem. Det må ligge en følelse av politisk samstemmighet bak de beslutningene som treffes. Når enkelte allierte gir uttrykk for at de under enhver omstendighet av politiske grunner ikke kommer til å delta i en operasjon – verken med sine egne styrker eller med de offiserene de har sendt til NATOs kommandostruktur – da viser det også at den nødvendige grad av politisk samstemmighet ikke foreligger.


Det er selvsagt ikke slik at samtlige allierte må delta i enhver operasjon Alliansen vedtar å igangsette. Det er i utgangspunktet urealistisk og representerer ikke en fornuftig bruk av ressurser. Og jeg tror heller ikke at det forventes fra amerikansk side, uansett hvor sterkt presset iblant kan føles. Selv tror jeg at den nye prosessen for styrkegenerering kan hjelpe oss i denne sammenheng. Den tar sikte på å se de ulike operasjonene i sammenheng og over et lengre perspektiv. Dermed kan landene også få større anledning til å prioritere over tid, noe som igjen vil skape større forutsigbarhet om hvilke ressurser Alliansen kan gjøre regne med til ulike operasjoner. Personlig tror jeg det er riktig av allierte å foreta slike prioriteringer og ikke nødvendigvis skulle ha sitt eget fotavtrykk overalt hvor Alliansen engasjerer seg. Jeg tror at en slik tilnærming også vil bidra til å gjøre Alliansen mindre kontroversiell i medlemslandene.


For det er ingen tvil om at de operasjonene vi kan komme til å stå overfor – liksom noen av dem vi nå har i gang – vil være mer kontroversielle enn det vi er vant med. Og Alliansen er lite tjent med at deltakelse i NATOs operasjoner blir gjenstand for stadige kontroverser innad i en rekke allierte land.


Men la meg understreke at uansett hvor mye eller lite vi akter å bidra med til en operasjon, så har vi selvsagt en uavkortet rett til å være med på å forme den. Det er ikke slik jeg iblant hører at enkelte kanskje burde forholde seg tausere fordi man ikke planlegger å delta. Gjennom de beslutninger vi nå treffer former vi vår felles Allianse, slik vi skal forsvare den i egen opinion.


Det andre og siste forholdet gjelder ressursene. Vi må samtidig passe på at ambisjonsnivået ikke blir for stort og skaper stadige problemer med å leve opp til det. Det gjelder først og fremst de militære operasjonene. Det er grenser for hvor store ressurser vi har til rådighet og hvor mye vi kan engasjere oss i på samme tid. Samtidig må vi sørge for at vi har evnen til å forklare de operasjonene vi engasjerer oss i overfor vår egen opinion. Dette blir mer krevende etter hvert som vi har beveget oss ut av Europa. Vi må sørge for at det er tilstrekkelig sammenheng mellom diskusjonene rundt toppmøtebordene og kjøkkenbordene. For det er rundt de siste det bestemmes hvilke ressurser medlemslandene skal ha til rådighet for sine forsvarsbudsjetter. Det er langt vanskeligere å forklare hvorfor vi skal engasjere oss i Afghanistan og Irak enn det var på Balkan. Men det er slett ikke umulig. I dag er heroin fra Afghanistan ett av de verste masseødeleggelsesvåpen som brukes hver dag i alle allierte hovedsteder. Det ødelegger vår ungdom og våre samfunn. Makter vi å skape et stabil Afghanistan kan vi også beskytte oss selv bedre både mot denne forbannelsen og mot terrorisme.


Ressursproblemet gjelder også alle våre partnerskapsprogrammer. Realveksten i NATOs sivile budsjett vil neste år være 0.6%, men ambisjonsnivået i forhold til partnerland øker langt mer. Dermed kan vi stå overfor et betydelig troverdighetsproblem, som vil svekke Alliansen som politisk redskap.

Og helt til slutt; ingen må tro at det er med militære virkemidler vi løser de konfliktene vi nå står overfor. En overdrevet tillit til militære virkemidler vil verken skape tillit i de samfunn hvor vi engasjerer oss eller i våre egne samfunn. Her kan nok vektleggingen iblant være noe forskjellig i ulike allierte hovedsteder pg behovet for et mer omforent syn til stede. Sofistikerte militære virkemidler er nødvendige, men de er mindre viktig enn en sofistikert bruk av politiske virkemidler. Det er bare når vår egen opinion føler seg overbevist om at vi alle har dette perspektivet at vi også kan få den varige oppslutning om Alliansen som den vil behøve.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. november 2001 ved

Øyvind Nordsletten
Norges ambassadør til Russland




Ærede formann, oberst Vidar Flack ! Ambassadør Kvitsinskij ! Medlemmer av Militære Samfund ! Mine damer og herrer !

Sovjetunionen, og senere Russland, har gjennom årene vært, er, og vil etter alt å dømme fortsette å være, en sentral og dimensjonerende faktor i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om forholdet til vår nabo i nordøst, om ikke direkte, så i alle fall implisitt, har gått igjen som et underliggende tema i mange av de foredrag som har vært holdt i det viktige og ærverdige forum som Oslo Militære Samfund er.


Som norsk sendemann til Russland setter jeg pris på den anledning som – sett fra vårt ståsted i Moskva – er gitt til å redegjøre for utviklingen i Russland, og til å gi til beste synspunkter på hva denne utviklingen betyr for Norge og videreføringen av forholdet til vår store nabo. Jeg gjør det med desto større glede som Russland selv, og forholdet mellom Vesten og Russland, er inne i en grunnleggende positiv og dynamisk utvikling, en utvikling som vil kunne innebære store forandringer i måten vi oppfatter hverandre på, og føre til en større intensitet og dybde i kontaktene og samarbeidet. Vi skal være nøkterne i våre vurderinger og ikke ta noe for gitt. Enkelte har brukt store ord som revolusjonerende og paradigmeskifte om det som nå skjer i forholdet til Russland. Bare fremtiden kan vise om det er grunnlag for det, men muligheten for at det er en slik ny giv vi står overfor, er til stede.


Den russiske føderasjon vil ved det kommende årsskiftet feire sitt tiårsjubileum. Første juledag, 25. desember 1991, erklærte president Mikhail Gorbatsjov at han gikk av, og at Sovjetunionen opphørte å eksistere. Bak seg har det nye Russland en turbulent periode der det erklærte mål har vært å bygge en ny stat og et nytt samfunn basert på demokratiets, rettsstatens og markedsøkonomiens prinsipper. Det har vært en periode med store prøvelser. I tillegg til å skulle tilpasse seg de nye politiske realiteter – inkl. tap av supermaktstatus og bortfall av et kjent politisk og sosialt system – skjedde det på kort tid et sammenbrudd i økonomien, og en oppløsning av den sosiale orden som radikalt og brutalt omkalfatret livet for millioner av russere. Politikken var under Boris Jeltsin preget av maktkamp mellom politikere som kom og gikk, tautrekking og rivalisering – ikke minst mellom sentrum og periferi, og mellom presidentmakt og nasjonalforsamling. I Kaukasus utfordret opprørere sentralmakten direkte, noe som reiste spørsmålet om statens integritet og førte til en ødeleggende borgerkrig i Tsjetsjenia. Kort sagt – stabilitet og forutsigbarhet – om enn i sovjetisk forstand – ble erstattet med kaos og grunnleggende usikkerhet. Ikke rart at mange i denne situasjon så bakover og søkte løsningen på fremtidens utfordringer i fortidens erfaringer.


Til tross for all turbulens, tilbakeslag og tilløp til kaos, kan vi imidlertid konstatere at Russland har blitt trofast mot de fundamentale mål: Russland av i dag bærer demokratiets kjennetegn, rettsstatens prinsipper vinner i økende grad fram, og konturene av en markedsorientert økonomi avtegner seg. Ikke slik å forstå at noen idealtilstand er i ferd med å inntreffe – Russland har ennå, en lang vei å gå før målene er nådd, og det er flere sider ved utviklingen som det er grunn til å rette et kritisk blikk mot. Men hovedretningen er positiv.
For omverdenen er det av avgjørende betydning at på det utenrikspolitiske plan, er konfrontasjon erstattet av samarbeid og styrket tillit.


Sett i perspektiv og i sum, har det som er oppnådd i de forgangne ti år, lagt grunnlaget for en utvikling som peker fremover og bærer bud om et Russland som vokser i styrke, og inntar sin rettmessige plass i et integrerende Europa og en globalisert verden.


Mens det tiåret som ligger bak oss, for Russlands vedkommende, var preget av oppløsning, uro og søken etter identitet og nytt fotfeste, har inngangen til det 21. århundre brakt landet en etterlengtet større grad av orden og vist en vei ut av uføret. Der hvor pessimismen og rådvillheten gjorde seg gjeldende, ser man i dag gryende optimisme og fremtidstro. Ikke minst er disse positive tendenser kommet klart til uttrykk etter at Vladimir Putin tok over som Russlands leder nyttårsaften 1999, og i mars 2000 ble valgt til landets andre president. Han oppnådde den gang ca 53 % av stemmene. I dag støttes han av rundt 75 % av befolkningen.


Hva er det som er skjedd ? Hvordan har Russland på så kort tid kunnet gå over fra å være preget av kaos og oppløsning, til å bli et land i fremgang som opptrer med nye autoritet på den internasjonale arena ? Jeg gjør ikke krav på å kunne gi det fulle og hele svar, men vil peke på noen viktige faktorer.


For det første: For første gang på mer enn ti år opplever Russland stabilitet. Først og fremst kommer dette til uttrykk i et langt mer konstruktivt forhold mellom den utøvende makt, dvs. presidenten og regjeringen på den ene side, og nasjonalforsamlingen, Dumaen, på den annen. Mens Dumaen under Jeltsin med jevne mellomrom diskuterte om presidenten skulle stilles for riksrett, hersker det i dag en stor grad av enighet. Tyngdepunktet i Dumaen ligger i Edinstvo bevegelsen (Enhet) som er Putins støttespiller. Dit sogner også en rekke uavhengige representanter og andre grupperinger. Men også opposisjonen, representert ved det fortsatt største partiet – Kommunistpartiet – og de konservative, representert ved Unionen av høyrekrefter og Jabloko bevegelsen – slutter ofte opp om regjeringens forslag, og makter, der hvor man er uenig, sjelden å få gjennomslag for alternative forslag og synspunkter.


Putin har også gått inn for å strømlinjeforme det politiske liv. En ny lov om politiske partier er nylig vedtatt, og vil etter alt å dømme lede til en vesentlig sanering av de ca 180 registrerte politiske partier. Man kan i dag øyne konturene av tre blokker i russisk politikk – en i det politiske sentrum gruppert rundt Edinstvo, en på venstresiden samlet rundt Kommunistpartiet og en på høyresiden.


Også på andre vis har Putin gått inn for å omforme styringssystemet. Ikke minst er det lagt vekt på å hevde sentralmaktens autoritet og overhøyhet i forhold til de 89 føderasjonssubjektene (dvs. delstatene), som Den russiske føderasjonen består av. De valgte guvernørene i disse delstater innehar vide fullmakter og rettigheter, og øvet gjennom sin deltagelse i Føderasjonsrådet – et av de to kammer i Nasjonalforsamlingen – dessuten betydelig almen innflytelse. Landet er nå i tillegg til føderasjonssubjektene inndelt i 7 føderale distrikter. I spissen for disse står en representant utpekt av presidenten som har til oppgave å kontrollere at lokale lover og vedtak er i samsvar med det føderale lovverk. I sum er det neppe tvil om at de nevnte grep har styrket sentralmaktens stilling på bekostning av guvernørenes og regionenes posisjon, selv om disse fremdeles har betydelig innflytelse.


For det andre: Økonomien i bedring. Etter krakket i august 1998 er Russland i ferd med å komme seg på fote. Mens mange vestlige land og Japan sliter med lav vekst, og risikoen for lavkonjunkturer og stagnasjon øker, hadde Russland i 2000 en vekst i BNP på nesten 8 %. Denne veksten fortsetter, om enn i noe lavere tempo, og antas i 2001 å ville ligge på mellom 5 og 6 %. Uansett dreier det seg om en av de raskest ksende økonomier i verden. Sjansene for fortsatt vekst og fremgang er gode, selv om fallende priser på olje og gass som står for en femtedel av statens inntekter, vil kunne virke negativt inn. Neste års budsjett opererer således med en vekst på vel 4 %. Russland har i de seneste år hatt betydelige overskudd på handelsbalansen og kunnet legge seg opp økte valutareserver, noe som har vært sterkt medvirkende til at rubelen har kunnet holde seg på et stabilt nivå. Inflasjonen synes under kontroll selv om den ligger mellom 10 og 20 %. Budsjettet er brakt i balanse.
Den økte valutainntjeningen har satt Russland i stand til – uten å ta opp nye lån – å betjene sin tyngende utenlandsgjeld på ca 140 milliarder USD, tilsvarende 1.2 billion (1275 milliarder) norske kroner, eller mer enn det doble av det norske oljefondet. Bare i 2003 vil det gå med 170 milliarder norske kroner i tilbakebetaling av gjeld og renter.


På det makroøkonomiske plan har bedringen i økonomien gitt seg utslag i øket interesse for bedriftsetablering, privat initiativ og entreprenørskap. De utenlandske investeringer er stigende. For den enkelte borger har fremgangen betydd øket forbruk og levestandard, og, ikke minst, regularitet i utbetalinger av statlige lønninger og pensjoner.


For det tredje. Putin har innledet et ambisiøst reformprogram. I alle sine programmatiske taler etter han ble valgt, har Putin fremhevet behovet for modernisering og effektivisering av nær sagt alle sider ved det russiske samfunn. Det er ikke uten grunn at Peter den første, den store reformator tsar på 1700 tallet, i dag holdes fram som eksempel til etterfølgelse. En rekke nye lovforslag er fremmet for å sette ut i livet slagordet om ”Lovens diktatur” – dvs. tesen om at lov, og ikke arbitrære administrative avgjørelser, skal styre samfunnsutviklingen. Først og fremst gjelder dette økonomien. I løpet av høstsesjonen 2000 og vårsesjonen 2001 vedtok Dumaen en rekke nye lover av vidtrekkende betydning. Det er innført nytt skattesystem basert på en flat skatt på 13 % for alle lønnsmottagere, mens bedriftsbeskatningen ligger på 24 %, satser som er blant de laveste i verden. En ny lov om privat eiendomsrett til jord er vedtatt; ikke uten sverdslag ettersom det dreier seg om brudd med gamle og seiglivede tradisjoner. I Dumaen kom det endatil til håndgemeng. Foreløpig gjelder loven ikke jordbruks- og skogbruksområdene, men den er likevel svært viktig i seg selv, og som et symbol på viljen til å kaste av seg fortidens arv.


Det er også kommet en rekke nye lover som sikter mot å etablere et genuint uavhengig rettsvesen med nøytrale dommere, noe man åpent innrømmer er et stort problem.


Flere nye vidtrekkende lovreformer står for døren. Ved siden av fortsatte reformer med sikte på å bedre rammevilkårene til økonomien, herunder når det gjelder bank og kredittvesenet, satser Putin tungt på en slanking og omlegging av byråkratiet og statsadministrasjonen. Det er hevdet at produktiviteten i Russland ligger mellom 50 og 20 ganger lavere enn i Vesten. En ikke uviktig årsak til dette, er et lammende og ofte korrupt byråkrati. Også på andre områder som arbeidslivet og sosiale ytelser og pensjoner, er det allerede, eller vil det bli, vedtatt nye lover. Som man vil se, dreier det seg i mange tilfeller om de samme utfordringer vi selv strir med – forskjellen er bare at problemene i Russland stikker langt dypere enn vi kjenner dem.


For det fjerde: Putin har ført en høyprofilert og aktiv utenrikspolitikk. Under president Jeltsin ble Russland medlem av G-8 gruppen av verdens ledende industriland. Som representant for et land i oppløsning med store økonomiske problemer og tyngende utenlandsgjeld, maktet imidlertid Jeltsin i begrenset grad å projisere makt og innflytelse på den internasjonale arena. Med Putin er inntrykket av en famlende fordums stormakt borte. Fram stiger i stedet et selvbevisst og styrket Russland med en langt klarere vilje til å forsvare og markere nasjonale interesser, noe også omverdenen, inkl. vi merker. For den jevne russer som er vokst opp i en stormaktstradisjon, er følelsen av å tilhøre en stat, som igjen blir tatt på alvor, ikke uviktig.


For det femte: Putin har maktet å fange opp den latente identifikasjonen som fremdeles finnes i brede lag av folket med sovjettiden, og forene ulike strømdrag i samfunnet. Politikk er ikke minst et spørsmål om psykologi. Meningsmålinger som ble gjennomført for ikke lenge siden, viste at av alle politikere i det 20. århundre kom Leonid Brezjnev, forgrunnsfiguren fra den såkalte stillstandstiden på 60-, 70-, og 80-tallet, ut som den desidert mest populære. Putin har maktet å fange opp nostalgien for fortiden, herunder gjennom fastsettingen av nye statlige symboler. Flagget, trikoloren, og riksvåpenet – den tohodede ørn – stammer fra tsartiden, mens nasjonalsangen er den samme som under sovjettiden, om enn med nye tekst. På dette og andre vis har Putin illustrert sitt eget utsagn om at ”Den som ikke kjenner sorg ved Sovjetunionens oppløsning, har intet hjerte. Den som ønsker seg tilbake dit, har ingen hjerne”.


For det sjette: Putin har satset på lov og orden og på å nedkjempe separatistene i Tsjetsjenia. Da Putin overtok makten, stilte han opp bevaringen av landets integritet som et overordnet mål.
Ikke minst gjaldt dette kampen mot separatistene i Tsjetsjenia. I løpet av de to år som er gått siden den såkalte andre Tsjetsjenia-krigen brøt ut i 1999, er separatistenes stilling klart svekket som følge av innsetting av store styrker og bruk av massiv og ikke målrettet bruk av ildkraft. Putin har selv karakterisert krigen som vår felles tragedie. Begge sider har hatt betydelige tap, russerne etter offisielle oppgaver ca 2000 drepte. Borgerkrigen har vært en betydelig belastning på alle plan – i form av menneskelige lidelser, humanitært, omfattende brudd på menneskerettigheter, økonomisk og for landets omdømme. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den linje Putin har stått for, har nytt stor oppslutning. Det gjør også det lov-og-orden image som generelt har vært hans kjennetegn. Bare i det siste har man tatt til orde for drøftelser med motparten i Tsjetsjenia, slik Vesten hele tiden har oppfordret til. Forhåpentligvis vil de kontaktene som nå er innledet, kunne medvirke til en løsning, selv om det vil ta lang tid å lege sårene og stabilisere Nord-Kaukasus.




Jeg har ovenfor søkt å skissere noen av grunnene til at Russland i dag er på fremmarsj politisk, økonomisk og sosialt. Bildet har mange positive sider. Det er imidlertid langt fram til man nærmer seg en løsning på de omfattende utfordringene landet står overfor. Selv om økonomien er i vekst, og tallene kan virke imponerende, er det viktig å se dem i perspektiv. Det sier mye at Norge med 4.5 millioner mennesker mot Russlands 145 millioner, har et BNP på 1500 milliarder kroner, mens Russlands ligger på 2400 milliarder, altså ikke en gang dobbelt så stort. Det norske statsbudsjettet er bare ubetydelig mindre enn det russiske – 630 mot 570 milliarder kroner. Disse oppgavene reflekterer ikke de mørke tallene i den svarte russiske økonomien, men sier likevel mye om hvor langt fram det er. Vel kaster utenlandske investorer nå i større grad enn før, blikket mot Russland, men fremdeles er de utenlandske investeringene i for eksempel i Polen og Ungarn, ja endatil i Estland med sine halvannen million innbyggere, mye større enn i Russland. Og fremdeles lever et sted mellom en femtedel og en tredjedel av befolkningen under den offisielle fattigdomsgrensen.


Kanskje den mest illustrerende indikatoren på tilstanden i det russiske samfunn, og på omfanget og kompleksiteten i de oppgaver som ligger foran, er den dramatiske nedgangen i folketallet. Årlig reduseres befolkningen som følge av lav fødselshyppighet og høy dødelighet – gjennomsnittlig levealder for menn er ca 60 år – med ca 700.000 personer. Stanses ikke denne tendensen, vil folketallet i Russland, et land som fra før har en befolkningstetthet lavere enn det grisgrendte Norge, i løpet av 30 år i følge prognosene kunne gå ned mot 110 millioner.


Det gjøres ikke lenger noe forsøk på å bortforklare disse negative trekkene. Ikke minst har Putin selv bidradd til en realistisk kriseforståelse. Han har slått fast at selv om man maktet å opprettholde en økonomisk vekst på 8 %, vil det gå 15 år før Russland når igjen Portugals velstandsnivå. Når så er sagt, skal man også ta i betraktning at Russland som verdens største land – ca 45 ganger Norge – har større naturressurser på nesten alle områder enn andre stater, og dessuten menneskelige ressurser som – gitt gunstige rammevilkår – vil ha de beste forutsetninger for å sikre at fremgangen opprettholdes.




Mot bakgrunnen av denne gjennomgangen av sentrale trekk i den innenrikspolitiske utvikling, vil, jeg se nærmere på utenriks- og sikkerhetspolitikken.


Hadde jeg holdt dette foredraget for tre måneder siden, ville det på dette punkt, måttet bli klart annerledes. Viktige tema ville da ha vært påvisningen av russisk samarbeidsvilje overfor Europa og USA, men også like klar skepsis og kritikk av et Vesten som – slik det ble hevdet – overser, eller neglisjerer russiske interesser, ikke minst gjennom utvidelsen av NATO og bombingen av Kosovo, som Russland opplevde som en tilsidesettelse av Sikkerhetsrådet og folkeretten. Motstanden mot de amerikanske planer for et missilforsvar, samt vekten på en multipolær verden, som et motstykke til USAs rolle som eneste supermakt, ville også vært sentrale trekk. Understrekningen av Russland som en euro-asiatisk makt, der forholdet til Kina og India fremstår som viktige elementer, ville vært et ytterligere fremtredende aspekt.


Etter 11. september er dette bildet radikalt endret. Ikke slik at de nevnte problemstillinger, ikke lenger er relevante. De består, og russiske motforestillinger og skepsis i de nevnte spørsmål gjør deg fremdeles gjeldende. Men de overskygges av den nye samarbeidsånden som er vokst fram i løpet av de siste månedene. Ord som revolusjonerende og den endelige slutt på den kalde krigen, har vært brukt. Når det er blitt slik, skyldes det ikke minst at Russland fra første stund etter terrorangrepene, stilte seg på USAs side. Putin var den første som 11. september ringte president Bush og ga uttrykk for sympati og støtte. De senere møtene mellom de to, først i Shanghai i oktober, og nå sist i Washington og Texas, har styrket inntrykket av at vi står foran et kvalitativt nytt amerikansk – russisk forhold basert på en helt annen nærhet og tillit enn tidligere.


Årsaken til den nye samarbeidsånden ligger først og fremst i de felles utfordringer man står overfor i kampen mot terrorismen. For Russland er ikke terrorisme ukjent, det er bare et par – tre år siden flere hundre mennesker ble drept i bombeeksplosjoner i Moskva. Putin har gjentatte ganger vist til at ekstremisme og religiøs fanatisme er den farligste truselen Russland og Vesten stilles overfor, og oppfordret til samarbeid. For russerne har det også selvsagt spilt inn at i kampen mot terrorismen, vil også Russlands krigføring i Tsjetsjenia kunne komme i et annet lys. Amerikanerne har på sin side erkjent at Russland vil være en nøkkelpartner, herunder når det gjelder å kunne mobilisere de sentral-asiatiske statene for koalisjonens mål. Russland har stilt luftrom til disposisjon for USA, levert våpen og utstyr til Nordalliansen og utvekslet etterretninger med en hittil ukjent grad av åpenhet. Ja, i følge media har amerikanske diplomater uttalt at i kampen mot internasjonal terrorisme, har Russland gjort mer enn enkelte NATO land. Kanskje er det symptomatisk at den nye amerikanske ambassadøren i Moskva, som inntil nylig var USAs NATO ambassadør, for et par dager siden skrev en artikkel i en russisk avis under overskriften: Begynnelsen på en allianse mellom

USA og Russland ?


Kampen mot terrorisme har også virket som katalysator på andre deler av det amerikansk-russiske forhold. Under det nylige USA-besøket varslet partene store nedskjæringer i kjernevåpnene – fra 6000 / 7000 ned til 1500 – 2200 stridshoder – og at de ville fortsette arbeidet fram mot et nytt sikkerhetspolitisk rammeverk for det 21. århundre. Det militære samarbeidet intensiveres, herunder når det gjelder felles materiellutviklingsprosjekter.


Fremdeles er det imidlertid nok av utfordringer der det vil kreve både evne til kompromiss, fantasi og godvilje å komme fram til samlende løsninger. Spørsmålet om et globalt missilforsvar står her i en særstilling, og selv om man fra russisk side er innstilt på fortsatte drøftelser, er den grunnleggende skepsisen fortsatt klart til stede. Også når det gjelder Iran og Irak har USA og Russland divergerende oppfatninger. Motsetningene på disse områder, understrekes det, vil imidlertid ikke hindre utviklingen av et bredt samarbeid på andre felter.


Russland har fra første stund vært motstander av utvidelsen av NATO og karakterisert alliansen som en anakronisme. Ikke minst er det advart mot medlemsskap for de baltiske land. Denne motstanden er ikke borte, selv om holdningen i dag synes noe mer nyansert. Realistisk sett innser man at alt tyder på at nye medlemmer vil bli tatt opp på toppmøtet i Praha i november neste år. Spørsmålet blir dermed hva man kan få igjen i form av gjennomslag for russiske synspunkter?


Det er i dette lys man må se den dynamiske utviklingen som nå finner sted i forholdet mellom alliansen og Russland. President Putin besøkte Brussel i begynnelsen av oktober d.å., og sist uke var generalsekretær Robertson i Moskva. Alt tyder på at vi i løpet av de kommende måneder vil oppleve et klart endret forhold mellom NATO og Russland. I stedet for det nåværende permanente fellessråd (JPC), der man møtes i formatet 19+1, vil man kunne få et forum bestående av 20 likeverdige deltagere som også møtes hyppigere. I stedet for – slik det er nå – å begrense seg til konsultasjoner og meningsutvekslinger, diskuteres muligheten for at man i det nye forum vil treffe felles beslutninger og iverksettelse av tiltak på gitte områder som kampen mot terrorisme, ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen, sivilt beredskap, fredsbevaring, øvelser etc.
Oppfølging av det russiske forslaget om et regionalt missilforsvar – ”theatre missile defense” – vil likeledes kunne være tema.

Det dreier seg om intet mindre enn et kvantesprang i samarbeidet, og vil – dersom det blir satt ut i livet slik det diskuteres i dag – kreve omstilling og mentalitetsendring på russisk, men, tror jeg også vi ærlig må si, også på alliert hold, inkl. hos oss selv. Det nye samarbeidsmønsteret er ikke ukontroversielt, verken på russisk eller alliert hold. Ikke minst viktig å sikre at det nye forumet ikke gir noen vetorett for den annen part, noe Putin overfor Robertson også har gjort det klart at man ikke søker.


Spørsmålet har også vært stilt om et mulig russisk NATO-medlemsskap. Putin reiste det retorisk like etter at han tok over ledelsen. Det ble presisert at det i tilfelle ville dreie seg om et helt annet NATO, enn den alliansen vi kjenner i dag. Fra NATOs side har Lord Robertson presisert at NATO aldri har sagt at Russland ikke kan bli medlem, og at alliansen forblir en åpen organisasjon. Partene er imidlertid enige om at det viktige i dag, ikke er å drøfte et høyst hypotetisk medlemsskapsspørsmål, men å intensivere og utvide samarbeidet langs de linjer som nå trekkes opp. Putin har på sin side nylig uttalt at Russland er innstilt på å gå så langt i samarbeidet som alliansen selv kan gå inn for.


Hva det ligger i dette, kan bare tiden vise. Fra norsk side er vi positivt innstilt til de tanker som nå ligger på bordet, men vi vil samtidig være tjent med å legge en nøktern vurdering til grunn av hva det på kort sikt vil være mulig å oppnå, og heller ikke nære illusjoner om at det, selv med en ”new beginning” i forholdet mellom NATO og Russland, ikke vil gjøre seg gjeldende interessemotsetninger og uenighet.


Et iøynefallende innslag i den nye russiske Vest-politikken er den vekt som legges på utbyggingen av forholdet til EU. Hvert halvår avholdes det toppmøter, og under det nylige møtet i Brussel under det belgiske formannskap oppnådde Russland tilsagn om konsultasjoner om krisehåndtering og politiske spørsmål, som neppe i sitt vesen står tilbake for de ordninger Norge har som medlem av EØS. Russlands bidrag til ESDP – herunder, slik antydet, med strategisk transportkapasitet, samband og satellitetterretning – er sentralt tema i dialogen.


Partene er også enige om å drøfte spørsmålet om å utvikle et felles europeisk økonomisk rom, en betegnelse som til forveksling minner om EØS. Hva dette samarbeidet vil innebære, rår det foreløpig stor usikkerhet om, men det er opprettet en høynivågruppe ledet av Javier Solana og visestatsminister Viktor Khristenko som i disse dager møtes i Moskva. Fra EUs side satser man ikke minst på lovharmonisering og russisk tilpasning til WTO, en organisasjon Russland håper å kunne bli medlem av om få år.


Uansett er det klart at et forsterket samarbeid med EU og Russlands deltagelse i de europeiske integrasjonsprosesser, på samme måte som samarbeidet med NATO, vil får stor betydning også for Norge. Ikke minst gjelder dette på energiområdet. Russland og EU har innledet en egen dialog der et av målene er å legge til rette for russiske leveranser av olje og gass til det europeiske marked i årene fremover. Dette er et spørsmål som klart berører Norge, idet vi skifter med Russland om å inneha plassen som verdens nest største petroleumseksportør – med de konkurrerende, men også felles interesser det innebærer.


Russland strekker seg over to kontinenter, faktisk ligger ca to tredjedeler i Asia. Både geopolitiske forhold og historiske erfaringer har gjort spørsmålet om hvor Russland hører hjemme – i den vestlige sivilisasjon, kultur og verdifelleskap, eller i en egen slavofil og euro-asiatisk tradisjon – til et tilbakevendende tema i samfunnsdebatten.


Det vil være selvsagt være feil å hevde at denne diskusjonen er avsluttet. Putin har med Russlands aktive og konkrete deltagelse i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme og den nye holdningen til et bredt samarbeid med Vesten, likevel tatt at langt og viktig steg som kan innevarsle en ny epoke i internasjonal politikk. Fortsatt må man imidlertid regne med at Russland være en krevende partner og en hard forhandler som kjenner sitt verd, og er rede til å forsvare sine interesser.


Ingen bør være i tvil om at når ledelsen i Kreml går inn for en slik ny linje, er det ikke for å tekkes Vesten, men fordi man ser et slikt samarbeid som et middel fram mot det erklærte mål som er en gjenreising av Russland som stormakt, og respektert og økonomisk fremgangsrikt medlem av det internasjonale samfunn. Samtidig har Putin fra første stund ikke lagt skjul på at Russland er en del av det europeiske verdifellesskap, og utviklet nære kontakter til sine europeiske kollegaer. Det er derfor ikke noen plutselig helt-om-vending vi er vitne til, men et strategisk veivalg.


Et så vidt radikalt oppbrudd fra etablerte posisjoner og tradisjoner, vil ikke være ukontroversielt. Vestvendingen i Russlands orientering har da også ikke bare blitt positivt mottatt. Ikke minst fra militære kretser, men også i Dumaen, har det reist seg stemmer som advarer mot å bryte med hevdvunne, lange linjer og parametre og mot å gå for langt og for fort fram i forhold til USA og NATO. Mange har vanskelig for å gi avkall på tidligere tiders oppfatninger, og frykter at amerikanerne og Vesten skal komme styrket ut av det som nå skjer, på bekostning av russiske interesser. Selv om han står sterkt, kan ikke Putin uten videre feie skepsisen til side. Hvilken substans det nye forholdet mellom Russland og Vesten i siste instans vil få, gjenstår derfor å se. Avgjørende for Putin vil imidlertid være om han på sentrale områder kan vise til tellende resultater og motytelser for Russlands del. Her påviler det flere et ansvar for å finne den rette balansen.




Det norske forsvaret står midt oppi en grunnleggende omlegging fra et invasjonsforsvar, basert på kald-krigs scenarier, til moderne effektive, mobile styrker som ved siden av forsvar av territoriet, har deltagelse i internasjonale operasjoner som en viktig prioritering. Dere kjenner langt bedre enn meg rekkevidden av denne oppgaven, og de krav den stiller til nytenkning og endringskompetanse. Selv om de væpnede styrker i de to land er vidt ulike, befinner Russland seg i en tilsvarende stilling. Også Russland satser på å gå fra et mobiliseringsbasert til et reaksjonsorientert forsvar med mobilitet, fleksibilitet og hurtighet som kjennetegn. Og om omstillingsprosessen er komplisert og omfattende i Norge, er kompleksiteten større, og utfordringene enda mer legio for den russiske forsvarsledelsen. De økonomiske ressurser til gjennomføring er, relativt sett, likeledes udelt knappere enn hva vi har til disposisjon.


De russiske væpnede styrker har helt siden oppløsningen av Sovjetunionen, befunnet seg i en konstant og smertelig reduksjons- og omstillingsprosess. Målet er å komme ned på en personellramme på ca 800.000 mann, hvorav et stort antall profesjonelle soldater, og med et antall atomstridshoder på under 1500. Til å lede dette arbeidet har president Putin utnevnt Sergej Ivanov, som er det moderne Russlands første sivile forsvarsminister. I tillegg til selve omorganiseringen, stilles han overfor store utfordringer når det gjelder fornyelse av våpenmateriell og utstyr. I de siste ti år har det bare i høyst begrenset grad vært mulig å anskaffe nye våpen, noe som også har ført til at store deler av den avanserte og omfattende russiske forsvarsindustrien, har problemer med å overleve.


Like mye som materiellsiden, dreier fornyingen av det russiske forsvar seg om å endre mentalitet og tilnærming. De konsepter som gjelder i dag, bærer ennå preg av tidligere tiders tenkning. Samtidig opptrer russiske styrker – slik vi ser det i Kosovo – allerede i dag i samvirke med NATO land i internasjonale operasjoner. For begge parter gir dette verdifulle erfaringer for videreutviklingen av det bredere samarbeid på det sikkerhetspolitiske og militære plan som vi nå aner konturene av.




Det er sagt at norsk utenrikspolitikk finner sin utforming i et vekselspill innenfor et triangel bestående av Europa, USA og Russland. Skiftende norske regjeringer har lagt vekt på å opprettholde et saklig og mest mulig konstruktivt samarbeid til vår store nabo i øst, og på å bevare lavspenning og stabilitet i våre nærområder. I etterkrigstiden skjedde dette gjennom fasthet og deltagelse i det transatlantiske sikkerhetssamarbeid, kombinert med beroligelse i form av selvpålagte restriksjoner og tilbakeholdenhet. Vi hadde et rasjonelt forhold til Sovjetunionen, men samarbeidet var begrenset.


Kontaktene og samarbeidet med det nye Russland har aldri vært bredere og dypere enn de er i dag. I løpet av det siste året er det utvekslet besøk på regjeringssjefsplan, nå sist ved daværende statsminister Jens Stoltenbergs besøk i Russland i juni i år. Russlands president er invitert til Norge, og vi håper at besøket kan finne sted om et års tid. Det vil gi anledning til et statusopptak i alle hovedspørsmål og en gjennomdrøfting av perspektivene for den videre utvikling i naboforholdet. Slik statsministerens samtaler med president Putin og sin russiske kollega, statsminister Mikhail Kasianov, i Moskva sist sommer viste, er mulighetene for fremgang betydelige. Høynivådialogen har også gjort det mulig å ta opp og tale åpent om kontroversielle tema og uløste spørsmål. De finnes nemlig ennå.


Målsettingen for norsk Russlandspolitikk kan kort oppsummeres slik:


Å ivareta norske interesser og bidra til å styrke stabiliteten, åpenheten og tilliten i våre nærområder.


Å legge forholdene til rette for et bredt samarbeid på alle relevante områder så som handel og økonomi, miljøvern og atomsikkerhet, fiskeri, energi, kultur og miljøvern. Et slikt samarbeid er en forutsetning for å kunne møte de mange felles utfordringene partene står overfor.


Å utvikle det regionale samarbeid gjennom Barentsrådet og et nært folk-til-folk samarbeid over grensen i Nord.


Å bidra til nedbygging av tidligere skillelinjer og styrke integrasjonsprosessene og det all-europeiske samarbeidet.


For å iverksette disse målsettingene har regjeringen utarbeidet en egen Russlandsstrategi. Hensikten er at den skal tjene som et langsiktig og systematisk redskap for utbyggingen av naboforbindelsene. Et viktig instrument i denne sammenheng er også de årlige budsjettene som avsettes for gjennomføring av ulike samarbeidsprosjekt.


Det vil føre for langt å gå inn på alle samarbeidsområdene. Jeg skal nøye meg med å peke på noen få. La meg i denne forsamling begynne med de militære forbindelser.


Det er i dag bred kontakt mellom våre væpnede styrker. De to forsvarsministre møttes under statsministerens besøk i Moskva. Om kort tid forestår her i Oslo stabssamtaler mellom høye representanter for forsvarsdepartementene. Både stabsskolen og Forsvarets Høyskole har i løpet av året vært i Moskva, og en rekke militære sjefer har besøkt hverandre, inkl. ØKN til sjefen for Nordflåten, admiral Vjatjeslav Popov. Sjefen for ØKS vil om kort tid besøke Leningrad Militærdistrikt som bl.a. styrkene på Kola-halvøya sorterer under. Fra begge sider er det vist stor åpenhet og vilje til samarbeid. Den personlige kontakt og tillit som oppstår, slik det for eksempel skjedde da daværende ØKN tok med seg admiral Popov i en norsk ubåt på et neddykket tokt i Vestfjorden, har vist seg uvurderlige når det røyner på, slik det hendte i forbindelse med ”Kursk” ulykken. Viktig er det at kontaktene etter hvert også omfatter avdelingsnivå. Utvekslingen mellom 6. divisjon og 200. motoriserte infanteribrigade i Petsjenga, ikke langt fra norskegrensen, er et eksempel på det.


Tidligere forsvarsminister Johan Jørgen Holst viste i sin tid at det var hevdet at krigen er for viktig til å bli overlatt til generalene. På den annen side – fortsatte han – er freden for viktig til å bli overlatt til politikerne og sivilistene alene. Ikke minst med de muligheter vi nå ser for et nytt og annerledes samarbeid mellom Russland og Vesten om sentrale sikkerhets- og forsvarspolitiske oppgaver, vil våre militære ha en nøkkelfunksjon. Blant de tema som vil kunne være aktuelle i en fremtidig norsk – russisk sammenheng er eksempelvis utveksling av elever på stabs- og krigsskoler. Fra norsk side har vi også invitert til russisk deltagelse på øvelser i fredsbevarende operasjoner, og håper det kan bli en realitet. Muligens er heller ikke den dagen utenkelig da materiellanskaffelser fra den annen part – slik enkelte NATO land nå drøfter med Russland – vil kunne komme på tale.


Også når det gjelder atomsikkerhet og miljøvern har det utviklet seg et samarbeid mellom norske, russiske og amerikanske militære myndigheter (AMEC). Målet er å bidra til å rydde opp i de betydelige mengder radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel som finnes i de russiske nordområdene som følge av militær aktivitet, først og fremst fra Nordflåtens side. Også på den sivile siden er dette et av de mest omfattende innsatsområder, og det er fra norsk side opp gjennom årene avsatt flere hundre millioner kroner til dette arbeid.


”Kursk” ulykken illustrerte behovet for et nærmere samarbeid om varsling og redning i forbindelse med ulykker i Barentshavet, og den store betydning militære ressurser har i denne forbindelse. Vi er kommet godt i gang med arbeidet for bedrede bilaterale samarbeidsrutiner på dette feltet. Samtidig er dette et spørsmål som også følges opp i NATO.


Fiskerisamarbeidet er en viktig del av det norsk-russiske samarbeid. I fellesskap forvalter vi noen av verdens rikeste fiskeressurser. Stort sett går samarbeidet bra, men den assymetri som gjør seg gjeldende når det gjelder adgangen til å drive forskning på bestandsutviklingen i de respektive økonomiske soner, har vært et problem for norske myndigheter. Kystvakten spiller en viktig rolle i håndhevingen av reglene for fisket innenfor våre jurisdiksjonsområder. Fisk og sjømat inntar også en dominerende plass i den norsk eksport til Russland – ca to tredjedeler av eksporten på ca 2 milliarder kroner i inneværende år, er fiskeprodukter.


Russland og Norge er blant verdens ledende petroleumsprodusenter med de sammenfallende, og ulike interesser det innebærer. Vi ser det ikke minst i disse dager med fallende oljepriser. Vi har således gjort det klart at kutt i norsk produksjon, må ledsages av tilsvarende tiltak, ikke bare hos OPEC, men også hos andre store produsentene som Russland og Mexico. Gjennom det norsk-russiske forum for energi og miljø, fører vi en bred dialog om aktuelle problemstillinger, inkl. om mulighetene for norske selskap som Hydro og Statoil til å delta i russisk petroleumsvirksomhet. I mellomtiden opplever vi også at tunge russiske selskaper som Yukos kjøper seg inn i norske bedrifter i petroleumsbransjen. Det er på en og samme tid en illustrasjon på en russisk økonomi er i fremgang, og på at russiske selskap opptrer på den internasjonale arena slik andre selskaper gjør det. Det er også noe vi må venne oss til som et ledd i hva man kan kalle ”normaliseringen” av vår oppfatning av Russland.


At Russland og Vesten engasjerer hverandre i et omfattende og kvalitativt annerledes samarbeid, betyr ikke at motsetningene vil opphøre. Uenighet må vi være innstilt på i de store internasjonale spørsmål, og det samme må vi være forberedt på i våre tosidige forbindelser. Et mer selvbevisst Russland er – slik vi har sett eksempler på – er ikke bare enklere å ha med å gjøre. Det avgjørende er imidlertid at partene viser tillit og legger for dagen ekte samarbeidsvilje, slik vi ser så klare tendenser til i dag.


Uten å skulle overdrive betydningen av det, må vi også ha in mente at Norge, når bortses fra Kaliningrads grense mot Polen, i dag er det eneste NATO-land som grenser mot russisk territorium. Igjen, uten å ønske å gjøre for mye ut av det, må vi også konstatere at Norge ikke er med i EU, og ikke deltar på like fot i det nære samarbeid som utvikler seg, inkl. nå også på områder som krisehåndtering. Dette er realiteter som i gitte situasjoner kan gjøre vår stilling mer utsatt. Sist, men ikke minst befinner vi oss i den situasjon at, mens den norsk – russiske landegrense er klart demarkert, har vi etter tredve års forhandlinger, ennå ikke kommet fram til en løsning i spørsmålet om avgrensning av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Vi står således overfor uløste jurisdiksjonsspørsmål med de krav det stiller til konstruktiv opptreden fra begge parters side. At Norge og Russland gjør gjeldende ulike fortolkninger av flere punkter i Svalbard-traktaten, gjør ikke bildet enklere. Dette er også realiteter som er viktige å ha for øye i videreføringen av naboforholdet.


Vi må nøkternt konstatere at det i forholdet mellom Norge og Russland til dels gjør seg gjeldende uenighet og reelle interessemotsetninger. Det er ikke egnet til å overraske, og vi må være innstilt på å leve med det i forhold til Russland, som vi gjør det i forhold til andre land. Avgjørende er imidlertid – slik utenriksminister Igor Ivanov uttrykte det under det norske statsministerbesøk i Moskva sist sommer – at det er langt mer som forener, enn som skiller, og at det med god vilje ikke er noe spørsmål som ikke kan løses gjennom forhandlinger og felles anstrengelser. Oppgaven må være søke å begrense interessemotsetningene, der de måtte gjøre seg gjeldende, til et minimum og komme fram til fornuftige ordninger som bidrar til at vi ikke kompliserer situasjonen unødig i spørsmål der vi er uenige i sak. Vi må unngå at ulike oppfatninger vokser til problemer som kaster skygge inn over naboforholdet i sin alminnelighet, eller hindrer et rasjonelt samarbeid, f.eks. om forvaltningen av fiskeressursene. Dette har vi lykkes med i avgrensningsforhandlingene der dette nettopp er avholdt en nyttig runde i Moskva.


På det sikkerhetspolitiske plan har tilpasningen av de selvpålagte restriksjoner til den nye sikkerhetspolitiske virkelighet, inkl. åpningen for begrenset alliert øvelsesvirksomhet øst for 24 grader ø.l., vakt negative reaksjoner på russisk hold. Globus II radaren i Vardø har likeledes vært et tilbakevendende tema, herunder under statsministerens samtaler med den russiske ledelsen i Moskva i juni d.å. Fra vår side er det vist til at øvelsesvirkomheten ikke med rimelighet kan oppfattes som en trusel mot noen. Når det gjelder radaren er det ikke lagt skjul på at den også har etterretningsformål, og at dette fremstår som en legitim, og i siste instans tillitsskapende aktivitet. Vi må tro at med det nye fellesskap som nå vokser fram, vil kritikken på de nevnte punkter kunne forta seg. Noen garanti for dette har vi imidlertid ikke, og vi bør som før være forberedt på å møte kritikk med fasthet, åpenhet og vilje til dialog.


Siden Svalbard ble en del av Kongeriket på 1920-tallet, har Russland vært etablert der i 70 år – i perioder med flere personer enn i de norske bosettingene. Selv om det tidvis har vært friksjoner, har samarbeidet på øygruppen gjennomgående vært godt. Det er imidlertid ikke til å komme forbi at russiske myndigheter – til dels med betydelige styrke – har gjort, og gjør, gjeldende divergerende oppfatninger hva fortolkningen av traktaten angår. Sist har vi sett dette i forbindelse med den nye miljøvernloven for Svalbard som Stortinget vedtok i vårsesjonen, og når det gjelder status for fiskevernsonen ved Svalbard. Fra vår side er det fra høyeste hold gjort klart at vi ser positivt på det russiske nærværet på Svalbard og – motsatt av hva som har vært hevdet – ikke kan, eller vil, trenge russerne bort fra øygruppen. Norske myndigheter er derfor – samtidig som vi praktiserer en streng fortolkning av traktaten og hevder norsk suverenitet – opptatt av å finne praktiske løsninger som gjør det mulig å kombinere økonomisk virksomhet med vernehensynene.


Norge og Russland har som gode naboer levd i fred i tusen år, noe som også vil bli illustrert gjennom en bred kulturhistorisk mønstring som vil bli vist i Oslo og St. Petersburg i 2004 /2005. Sammen har vi et viktig ansvar for å styrke stabiliteten, tilliten og samarbeidet i Nord Europa. Ved inngangen til det 21. århundre synes forutsetningene for å løse disse oppgaver bedre enn noensinne. Det er nå opp til oss alle – slik utenriksminister Jan Petersen nylig uttrykte det i en kommentar til utfallet av det amerikansk-russiske toppmøtet – å gripe de nye mulighetene som skapes.


Takk for oppmerksomheten.


Foredrag i Oslo Militære Samfund
5. mars 2001

ved Andrej F. Sokolik
Ambassador Extraordinary and Plenipotentionary.
Embassy of the Slovak Republic


Excellencies, Ladies and Gentlemen,


It is a great honor and privilege for me to have the opportunity to address this distinguished audience. I am very delighted to be here today presenting the foreign and security policy of the Slovak Republic. As you can see I have modified a little the title of the lecture, because we are building our security policy as we are sure we do not have any enemies in the Europe any more.

Issues of international relations and foreign policy, including security, is a complicated and multifaceted area involving many factors at various levels of analysis. As far as I know, this is the first lecture of Slovak Ambassador, anyway I am the first Ambassador of the Slovak Republic appointed to the Kingdom of Norway since December 1999. So I am the first diplomat from Slovakia who has the privilege to deliver lecture to distinguished audience of the Oslo Military Society. Therefore, first I would evaluate development, both international and domestic in Slovakia, since the fall of the Berlin Wall, which marked the end of one era and, the beginning of a new, different one. Recalling the changes that happened since that historical turning point is an important backdrop for understanding priorities of Slovak foreign and security policy, a presentation of which will follow that general introduction.


Let me present you the map of Europe and where Slovakia is situated in the region and the basic data about my country.

AREA: 49 035 km2.

POPULATION: 5,387 mil.




The dramatic events that were taking place in Central and Eastern Europe in 1989 – 1990 brought about momentous changes in both, domestic and international dimensions. Domestically, nations of Central and Eastern Europe got rid off communism and embarked upon quite an unknown journey, undertaking an unprecedented multiple transition. The end of that journey was only loosely defined as democracy and market economy. There are many models of both democracy as well as market economy in social theory as well as in practice. And the nations of the region engaged in the experiment were also taking with them their own unique historical and cultural luggage. So, the outcome of the endeavor of each of these countries could have been only guessed at that time. On the international plane, the collapse of communist regimes was matched by deep tectonic shifts in the international order: the end of the Cold War, and the end of bipolarity that characterized it. It is true that the Cold War was a remarkably stable era in European and world history. Though it must be pointed out that this stability was at the expense of peoples in Central and Eastern Europe and their freedoms. The dramatic events of 1989-1990 brought this era which some have called also a „long peace“ to a close. What would replace this „long peace“ was not certain.


For comparison, consider previous windows of opportunity in the 20th century. The victory of the Western democratic powers in 1918 and the collapse of the empires that had long dominated Central Europe and the Balkans created a historic opportunity for founding of independent democratic states. The new states in Central and Southern Europe, and Czechoslovakia among them, indeed adopted democratic constitutions and designed their institutions on the Western model. But this experiment in Western-style democracy was short-lived, already in the following decade democracy gave way to authoritarian and corrupt regimes. Czechoslovakia was, in fact, the only exception to the rule of that time, remaining the only „isle of democracy“ in Central and Eastern Europe, and indeed also one of the few in Europe as a whole. Of course, the causes of such a development were manifold, but the overall international environment in Europe was central: it was simply not conductive to efforts at fostering democracy. Another chance appeared few decades later with the end of the Second World War which gave rise to hopes of creating a new post-war order. But the international context was not better: despite promises to allow free and fair elections in liberated countries, the Stalinist Soviet Union had other plans. Carefully staged communist take-overs took place in countries liberated by the Red Army, the Cold War started dividing Europe for long decades into a geopolitical West and East. I would like to add a few words about “Prague spring” during 1968 – 1969. This process was unsuccessful because of no help from Western Europe. The result was occupation by Soviet army and much stronger restrictions afterwards by communist regime.

With the fall of communism over ten years ago, yet another chance occurred in Europe. But this time, the international context has been favourable to the strife of democratising nations.

The Western part of Europe is consolidated, stable, democratic, and prosperous. And moreover, there is a myriad of international institutions, which make their member states closely intertwined and their interests convergent. Most importantly, there are two institutional pillars of European and transatlantic political landscape: the North Atlantic Treaty Organisation (NATO), and the European Union (EU). Those two organisations play an important role of a „behaviour check“ of new democracies.


In Czechoslovakia, the big tasks of transition, which lay ahead in 1989 –1990, and which had to be dealt with almost simultaneously were many, but they fall basically into three broad groups, which is why some observers have come to call it a „triple transition“: first, creating new political institutions; second, building a market economy; third, forging a new cultural identity with new ties and bonds, and new ethnic and national definitions. If I take just the first point, transforming, or creating political institutions anew, meant not only „rewriting“ the constitution – which in itself is not an easy task – but also implementing this new constitution into an everyday life. In case of Czecho-Slovakia, it meant moreover transforming a „federalized totality“ (to use Václav Havel’s term) into a genuine federation, to define anew the powers of, and relationship between the Czech and Slovak Republics and the federation.

In this connection, the Czechoslovakia split has to be mentioned. When President Havel came up in early 1990 with the proposal to change the name of our republic form Czechoslovak Socialist to simply Czechoslovak, he certainly didn’t want to unleash a long constitutional crisis. But one thing is sure: the period at the beginning of a transformation from a totalitarian to democratic regime characterized by a fragile political scene was not the right backdrop for a thorough re-negotiation of the Czecho-Slovak federation. To create „a more perfect union“ is never an easy task, and the Czecho-Slovak split still waits for a thorough assessment. However, one fact remains clear, as someone has written, „Czecho-Slovakia came apart under the tremendous strain of [a triple transition] ]».

So, in January 1993, there it was: Slovakia in its „year zero“. The start was accompanied by many difficulties. Soon, misgivings about Slovak democracy, political and economic stability, and future development started to be voiced, at home and abroad. Indeed, since 1993 Slovakia has had its ups and downs. Fareed Zakaria pointed out the rise of which it has had an experience with a kind of “illiberal democracy” in his famous article (“The rise of Illiberal Democracies” in Foreign Affairs, Vol. 76, No.6; November/December 1997). This kind of internal Slovak development was inevitably reflected in relations of the country with „the rest of the world“. It influences their perception of the country as stable and reliable, or as the opposite. Slovakia learned its painful lessons about this connection between internal and international levels, between domestic and foreign policies. It meant that despite formulating foreign policy priorities such as the OECD, EU and NATO memberships, these priorities were simply neither reasonable, nor attainable due to domestic policies. Slovakia was excluded, or better to say, it had gradually excluded itself from the European and the transatlantic integration processes: in 1997 at the NATO Madrid summit Slovakia, unlike its partners from Visegrad group – Czech Republic, Poland, Hungary and Slovakia – V4, was not invited to begin talks on NATO membership; then in December 1997 at the EU summit in Luxembourg, Slovakia was not invited to begin accession negotiations with the union, again unlike the V4 partners. The reason in both cases was the same: Slovakia did not fulfil political criteria of these institutions.



The general elections held in autumn 1998 meant a key turning point for Slovakia which since then corrected the previous „democratic deficit“. As a result, its position on the international stage has changed as well. We started accession negotiations with the EU, became a member of the OECD (autumn 2000), and are considered a hot candidate for the next round of the NATO enlargement. Slovakia has also revitalised co-operation in the Central European region. In short, it is a country that can be counted on. Therefore, although Slovakia is indeed only a small country with many ethnic groups, it does not regard itself as a completely powerless object of world and European developments. On the contrary, Slovakia is aware that it has its share of responsibility for what is happening beyond its frontiers.

Railroads: 3,662 km (Double-tracked: 1,011 km, Electric: 1,373 km.

Roads: 17,889 km (Motorways 295 km).

River ports and danube: Bratislava and Komarno.

Airports: 25 (International 8).






Ethnic structure of the Slovak Republic:


Slovak:                      85,6 %                      Hungarian:   10,5 %

Romani:                   1,7 %                         Czech:           1,0 %

Ruthenian:               0,3 %                         Ukrainian:     0,3 %

Moravian/Silesian:  0,1 %                         German:       0,1 %

Jewish                      0,01 %                      Polish:           0,06 %

Bulgarian:                0,03 %                      Others:          0,3 %



For Slovakia, its national interest as broadly defined earlier (ensuring security and prosperity) means above all attaining the membership in NATO and the EU. These two central institutional pillars of the Euro-Atlantic landscape, our membership in them, represent the only realistic way of ensuring our security and prosperity. These priorities are defined in various governmental documents with differing degrees of detail, from the Program Declaration of the Government of the Slovak Republic adopted in 1998, which outlines priorities in general terms, to a very specific yearly Foreign Policy Assessment and Plan which every year in a great detail evaluates how we have proceeded on our way towards fulfilling our priorities, and what shall we do next year in order to fulfill them.


Among these program documents, one has a special place. It is called Foreign Policy Priorities of the Slovak Republic for the Period of 2000 – 2003: Medium-term Concept. It is specific because it is the first medium term concept of Slovak foreign policy, and also because its time-span goes beyond the present government’s term of office.

The document was adopted by our Parliament with the support of all main political parties. In this connection I would like to concentrate only on those priorities that are either of the highest importance to us, or that are in some way specific to Slovak Republic: the EU and NATO, Central Europe, and South-Eastern Europe. Relations with our neighbours have nevertheless had a special place in this Central European dimension of our foreign policy. Each has had a special significance to us, but I would mention especially the Czech Republic and Hungary.


With the Czechs, we had shared for over 70 years a common state that disintegrated only recently. Czechs are for us Slovaks like brothers. Now being here for more then one year, I can tell, that our relations are similar to those of Norway and Sweden. And we, as well, have invented a lot of jokes about our bigger brother…As a result, our now independent republics are tight together by a myriad of close links, from the trade to family ones. These facts give to Czecho-Slovak relations undisputedly a very peculiar taste, though at times it was a bitter one. Between 1993-98 the official relations could be characterised as tepid. It was partly due to some problems stemming from the past. The change came in 1998, after the general elections held in both republics which opened a space for more intensive co-operation. Today, the Czecho-Slovak relations are the best and most intensive at all levels and in all dimensions since the „velvet divorce“. In May 2000, we finally closed the complicated chapter called „division of the property and assets of the Czecho-Slovak Federation“. Czech political representatives and diplomats voice their strong support for our effort to catch up with the V4 partners in the EU and NATO integration processes. Both sides have an interest in keeping the customs union as long as it would be possible, and both sides would prefer avoiding the erection of the Schengen border on the Czecho-Slovak frontier. People from both banks of the border-river Morava still have a vivid interest in what is happening on the other side, they travel hence and forth – still without needing a passport – to do business or visit family and friends.


With the Hungarians to the south, we once used to share a common state as well.





Before Czecho-Slovakia was created in 1918, the Slovaks and Hungarians had been living together alongside other nations for over a thousand years in the Hungarian Kingdom, Habsburg Empire, and dual Austro-Hungarian Monarchy After the break-up of the latter in the aftermath of the World War I., and establishing of new states with their borders, millions of ethnic Slovaks and Hungarians found themselves in a new Hungary and Czecho-Slovakia respectively. Today, ethnic Hungarians comprise about 10 % of the population of the Slovak Republic, which makes them one of the largest ethnic minorities, if not the largest one, in the whole of Europe.


This fact, together with centuries of a common history gives also to the Hungarian-Slovak relations a special flavour. Since 1993, these relations have followed a very similar pattern to the Czecho-Slovak ones, going from tepid to very good, warm, and friendly at present. At their worst, due to lack of political will and mutual trust, disputes over the most controversial issues such as policies towards ethnic minorities or the Gabčíkovo-Nagymaros Dam on the Danube river gathered strongly nationalistic tinge. Nevertheless, like in the case of Czecho-Slovak relations, also Hungarian-Slovak relations started to normalise after the 1998 Slovak general elections, and today they are better than ever. Today, our ethnic Hungarians have their representatives not only in the parliament but also in the government, including a deputy prime minister for human rights and minorities. Let me be a little bit poetical, too. We human beings need bridges, from symbolic moral-ethic bridges, which help us to overcome our problems as well as concrete ones.

The bridge from Sturovo-town in Slovakia to Ostrihom-town in Hungary, which are separated only by the Danube River, destroyed by bombs during the WW II, was badly needed by both countries and now finally is under construction with the help of EU.


I have already mentioned the Visegrad group, which is an informal grouping, the aim of which is to increase mutual understanding and facilitate a close people – to people co-operation. I have to admit that the co-operation of the Nordic countries is for us an excellent example for closer ties among countries of the region. The work of the group is not based on institutional structures, the only permanent V4 structure is the Visegrad Fund established only recently in order to administer and manage finances for common activities in various areas. Besides this, the work of the group is based on regular contacts, meetings, information exchange, and consultations between representatives of member states at various levels. Simultaneously, the V4 is an important vehicle on our journey to the EU (for Slovakia to NATO as well), because it facilitates our co-operation in substantial EU (NATO) matters. It also shows to the outside world that candidates are capable of mutual support and co-operation instead of competing among themselves.


Another important vector of our foreign and security policies besides the Central European one is directed towards South Eastern Europe, particularly the Western Balkans where the situation represented the major security concern in Europe in the 90s. Maybe you do not know, but states of former Yugoslavia were destination of nearly each Slovak family during summers because it is the shortest access to the sea from Slovakia. So we were for years very familiar with development of problems there that turned into open conflict. Activities and involvement of Slovakia in this region has had three distinct dimensions: military, diplomatic, and civic. In military dimension, Slovakia alongside many other NATO and PfP (Partnership-for-Peace) countries has taken part in operations led by the alliance.

During the Kosovo air campaign, Slovakia allowed air and ground transports of NATO forces through its territory, which considerably simplified the logistic aspect of the operation. Our forces have participated in the AFOR, SFOR, and KFOR operations under the NATO leadership, and today are still deployed in Kosovo. A diplomatic dimension has been represented above all by activities of the Slovak foreign minister Eduard Kukan, a special envoy of the UN Secretary General for the Balkans who has done a valuable „behind-the-scenes“ diplomatic work in the region, highly appreciated by the Secretary General and other world political leaders. The third, civic dimension was of no lesser importance. Many Slovak NGOs and civic associations became very active in the Balkans, and especially in Serbia. People from the Slovak NGOs not only took part in monitoring of elections in various Balkan countries, or in training their own monitors, but most importantly taught their colleagues from the local NGOs the techniques, so to say, of activating civil society in their respective countries. As it turned out in Serbia, this activated civil society was crucial in change of the Belgrade regime last year. The Slovak NGOs still remain involved in Serbia and other countries of the Western Balkans, and spread the field of their activities to other countries that have problems with democratisation and transition, such as Belarus, but recently also Ukraine.


A good example of a synergy of efforts of the Slovak governmental and non-governmental institutions to promote change in Serbia was the so called Bratislava Process. It was a series of five international conferences initiated and co-organised by our ministry of foreign affairs that took place between July 1999 and July 2000.

These conferences provided a unique forum for a discussion between representatives of Serbian opposition, political as well as civic, of trade unions, opposition media, and municipalities on one side, and representatives of the international community on the other. The aim of the „Bratislava Process“ was to promote partnership, communication, co-operation between the two sides, to prevent on the side of Serbian opposition and pro-democratic forces the strengthening of feelings of isolation and exclusion (since it was the Belgrade regime that was to be isolated), and to explore concrete ways of assistance to them. Many of those Serbs who participated in the „Bratislava Process“ today sit in the new Serb or Yugoslav government or parliament.


Slovakia is similarly active and engaged in Cyprus where a conflict has been simmering with a greater or lesser intensity for a long time. Our activities in Cyprus have been led by our conviction that a considerable part of that problem is represented by the deep distrust and bias between the Greek and Turkish Cypriots, and that these biases could be overcome only through mutual contacts and dialogue. We have, through our embassy in Nicosia, mediated meetings and talks of the main political parties leaders from the two sides, as well as meetings and co-operation of Cypriot NGO representatives working in the field of human rights. A landmark happening that was organised by seven political parties from both parts of Cyprus and co-ordinated by the Embassy of the Slovak Republic took place in September last year when over eight thousand ordinary Greek and Turkish Cypriots visited a cultural festival in Nicosia. This was the greatest common public gathering of the two sides since the beginning of a Turkish occupation of the northern part of the island in 1974. Slovak Republic will continue in such activities on all three levels, political, non-governmental, and people-to-people contacts. I would like to point out that even Norwegian authorities involved in the conflict appreciate the role of Slovakia in the situation in Cyprus.


Whether in the Balkans, or in Cyprus, the Slovak Republic has proved that it is an active and responsible actor on the European stage. Of course, we have not been involved in these troubled areas in order to show off. We genuinely feel our share of responsibility for promoting positive developments beyond our borders and our Central European region, positive developments that correspond with, and are conductive to a gradual integration and unification of Europe.


Thus I have proceeded to another level, direction, or dimension of our foreign and security policy: all-European and Euro-Atlantic. It is Slovakia’s highest priority to join the NATO and EU, the two central institutional pillars of this area, as I have already pointed out. It is my pleasure to inform this distinguished audience that our Parliament approved one week ago, after long and enormous discussion, basic changes in our Constitution. The changes prepared, from our side, all the constitutional provisions for future membership of Slovakia in NATO and EU.


Slovakia started accession negotiations with the EU following the decision of the Helsinki summit in December 1999, so today we are in the second year of negotiations.


Over that time, we have proceeded considerably in both, negotiations as well as in substantial preparation of our economy and legislation for the EU membership. The last Regular Report of the European Commission evaluates Slovakia for the first time as a functioning market economy. Our strategic aim vis-a-vis the EU is to join it together with our three partners from the Visegrad group. It would make sense considering the close ties among our countries. To attain this goal requires an effort on both sides, on the side of Slovakia as well as the union.

To be able to enlarge, the union has to reform itself, its structures and procedures. From this point of view, we consider the last EU summit in Nice a right step in the right direction. On our side, the membership in the EU requires further efforts at fulfilling membership criteria and conditions. This year, we would like to open all remaining negotiating chapters. Our goal is to enter the union on the 1st of January 2004.

Besides these challenges connected with the enlargement, there is one additional challenge regarding the EU as well as Europe more generally, and that is its European Security and Defence Policy (ESDP).

Although in a sense the EU has always been to a great extent also a security system for Western Europe, it recently stepped up its efforts at playing the security role in Europe more explicitly and directly. Therefore, a clear division of labour and a definition of consultations and co-operation mechanisms between the EU and NATO is very important. In European security architecture, they should complement each other, avoid duplication and achieve synergy. Slovakia, as a candidate for a membership in both, watches the EU-NATO dialogue over these issues with a certain apprehension. We feel that it has bearing also on the enlargement of both institutions. And after all, what is at stake, is European security, security for all.


For Slovakia, NATO remains the cornerstone of European security.








As we have seen, Europe after the Cold War has turned out to be less stabilized and its development less predictable than all of us would have wished. Therefore, the idea of ensuring security through a system of collective defence, through an alliance, is still an attractive and sensible one. Slovakia views North Atlantic Alliance as the only functioning and reliable security institution in Euro-Atlantic area and wants to become its full-fledged member. Taking into consideration the nature of risks and challenges in Europe today, Slovakia wants to participate in all alliance’s new roles and missions. As I have demonstrated earlier, our active policy in troubled regions of Europe stands as the evidence that Slovakia can contribute and not solely consume security. It shows that it will be a reliable ally.


Our present efforts are aimed at ensuring our preparedness for accession at a moment when the alliance is ready to extend invitations to new candidates. In this context, Slovakia attaches great significance to the conclusions of the Washington summit at which the alliance reaffirmed its open doors policy. No less significant for us was the adoption of the Membership Action Plan (MAP), which is a practical manifestation of the will to accept new members in the future. Based on the MAP, on our experience from PfP, and on consultations with the NATO and member states, we have launched a comprehensive process of preparing the country for membership. At this point I would like to stress very good cooperation between Norwegian and our Departments of Defence in many areas of common interest which our government highly appreciate.

The co-operation was strengthen during very successful visit of Slovak Ministry of Defence to Norway in September 2000. First, an institutional structure was set up to facilitate close and flexible co-operation of various governmental agencies and departments involved in the process of preparation. A governmental committee was created and led jointly by the Minister of Foreign Affairs and the Minister of Defence, which oversees fourteen key areas of preparation for membership. A working group composed of representatives of the relevant government departments was formed for each of these areas. As a follow-up to the adoption of the MAP, a document of principle was drafted – the National Programme of Preparation of the Slovak Republic for NATO Membership (NP PRENAME), which is updated annually. The general part presents the target parameters of preparedness for membership in NATO which should be attained by 2002, i.e. at the time when we hope to receive the invitation to begin talks on the membership during NATO summit in Prague, our previous capital town. The second part translates the target parameters into specific tasks, measures, dates, responsibility for their fulfilment and funding.


The priorities of our preparation as they are expressed in the NP PRENAME for the year 2001 include: creating the necessary legislative framework with an emphasis on strategic documents and legislation arising from the NATO acquis; implementing the defense sector reform; creating a national crisis management system; implementing measures in the area of a protection of classified information, and providing sufficient financial resources. Although a lot remains to be done, we have already fulfilled some important tasks. For instance, in the area of legislation and strategic documents, we have formulated a Security Strategy of the Slovak Republic which defines threats, risks, and challenges of the international security environment in line with the new Strategic Concept of the alliance.


A further reform is closely connected with the question of resources. We have pledged to increase defence spending by 0.1 per cent annually. However, it would be of no use for Slovakia to pledge that it will allocate two per cent of its annual budget to defence if its economy stagnates. So the issue of resources is closely connected with further economic reform and performance.


Let me show you few graphs and charts that could describe our economical development and situation.


GDP PER CAPITA ($ Thousands)

1: Czech Rebublic  2: Hungary    3: Poland      4: Slovakia    5: Slovenia

Ten year transition period in economic area means that our country still does not reach the parameters of economic life which we have had before 1990. The reasons are very clear – the market of previous socialistic countries has collapsed. We dramatically decreased production and trade of armament industry which played in our economy a big role. We have opened our borders for goods from abroad, mostly from west. Our previous government did not start the process of transformation of the industry and did not allow foreign companies to invest to our industry. You can see from this chart (Att. 8) that our GDP per capita is raising steadily but is still below level before 1990. For our economy which is not so rich like yours is very important to bring foreign investors and investment to our country. The situation has dramatically changed after election1998 as you can see from this chart. I would like to admit that part of this investment is coming even from Norway thanks to good co-operation with Norsk Hydro, Telenor, Hadeland Glassverk and others.



Moreover, it is not only the question of how much we spend on defence but above all on what the money is spent. So we need not only to increase the defence spending, but above all allocate resources more efficiently in order to ensure compatibility and interoperability of our armed forces with those of the member states.






We are well aware that MAP and NP PRENAME, though very important, is primarily a technical matter. But the enlargement process will be a political decision after all. The decision to enlarge will have to command a strong political support based on a consensus among allies, and within each member and candidate country the support based on a consensus of all major political parties as well as the public at large. Our public understands that as well: opinion polls show that the membership of Slovakia in NATO, despite a previous fall, is today supported by half of Slovak population with a potential for further increase. This is important, since NATO is an organisation of free democratic states which have the will to unite in defence of their values. Therefore, the allies must be convinced that our perspective of the world rests on the same values of democracy, freedom and protection of human rights. Slovakia wishes to be a member of this community of democracies, it wants to take part in its building and defence. Please, let me express our hope that Norway will support our aim to be member of NATO during the summit in Prague next year.

Ladies and Gentlemen, I think that I covered my time and satisfied your curiosity. At this point I would like to thank to Mr. O. Grinden, Chairman of the Oslo Military Society and to the committee for invitation to present foreign and security policy of Slovak Republic on the floor of this very important society which I really appreciate. I hope that my lecture will help to deepen friendly and fruitfull co-operation between our countries and people. In case that any of you would like to get more information about our country from any field, please feel free to contact me.


Thanks you very much for being such an attentive audience.


“The Kosovo conflict – experiences of a new NATO member”

Presentation by Gábor Iklódy, Ambassador of Hungary in Oslo

Oslo Militaere Samfund, 24 January 2000

Ladies and Gentlemen,

It is a great pleasure and honour for me to be here this evening and to address such a distinguished gremium as the Oslo Militaere Samfund. May I thank Brigadier Oddbjörn Grinden and also others for offering me this opportunity. I am delighted to share a few thoughts of mine with you on the experiences of a conflict, which has been in the focus of many discussions over the past period. There are certainly many lessons that we all must learn from the Kosovo experience. Its impact on a variety of issues, including the ones that go far beyond the scope of Kosovo proper, will be analysed extensively in the period to come. It is my conviction that the more honest we are in our analyses, the better service we do to ourselves for the future should the need arise for the international community to take resolute action again to prevent or manage conflict. I will therefore not confine myself in this presentation only to the broadly agreed uncontroversial conclusions but will rather try to provoke further thoughts on the matter. After the presentation I would be pleased to take your questions or comments.

It is particularly challenging for a Hungarian to speak on the Kosovo experience at least for three reasons. First, because my country barely joined the Alliance after an extremely short honeymoon, which lasted less than two weeks following accession, when it had to prove in practice that it was indeed ready, willing and able to share responsibilities with the other members. Secondly, among the Allies Hungary was the only one sharing directly borders with the FRY. So, just 12 days after our formal accession we found ourselves practically at war with one of our neighbours. Thirdly, what made Hungary’s case even more delicate was that on the territory of the FRY a roughly 300.000 strong Hungarian national minority lived.

Ladies and Gentlemen,

Before addressing some concrete aspects of the experiences gained, let us have first a general look on the overall results of the Kosovo operation. On the positive side it is to be noted that NATO‘s five core demands established on Milosevic were met. Operation Allied Force, the very first offensive action taken by NATO in its 50 year history, ended with the withdrawal of Yugoslav forces from Kosovo and the return of most refugees to their homes. As a result, a NATO-led international force keeps the peace in the area and the way has been opened for a political settlement as well as for more long-term international efforts aimed at stabilising and democratising the entire region. It is equally legitimate to say that as a result of NATO’s military action the consequences of ethnic cleansing could be largely reversed and Milosevic’s abilities to fight new wars were reduced. The biggest result where the Alliance could fully achieve its objective was that the spillover of the conflict to adjacent regions and resulting further bloodshed could be prevented. NATO’s credibility as a powerful alliance that in addition to the defence of the territory of its members is ready to go out of area to defend also shared values and stop bloodshed was preserved.


While not questioning many of the results achieved, some critics point out that what actually happened in Kosovo was not a triumph of air power but rather, as so often experienced in the history of the Yugoslav drama, a failure of prevention. Already in 1992-93 when Serbian repression and police violence broke loose in Kosovo, which provoked a quick radicalisation of the Kosovo Albanians it was absolutely clear that an explosion there was imminent with all its incalculable high-risk regional consequences.

In spite of this, for long years the international community took no preventive action whatsoever. The fact that this time outside intervention to stop brutality was launched earlier than in the case of Bosnia where a quarter of a million people had to be massacred first and other close to 3 million forced to leave their homes, could be regarded as a step in the right direction but for many innocent victims it was still too late and was considered as half-hearted.


As opposed to Bosnia where after several years of open warfare most refugees have not and probably will never return to their homes, in Kosovo the large majority of Albanians did return mainly from neighbouring Albania and Macedonia even if conditions for their resettlement were neither satisfactory nor safe. But one should not loose sight of the fact that there is now another exodus taking place in Kosovo that of the Serbs which seems to be unstoppable. One should add: this is happening before the eyes of KFOR, which cannot stop atrocities, committed this time against the Serbs. While failure to promote the return of displaced persons to their homes in Bosnia erodes one of the basic principles of the Dayton construction, the failure of efforts to prevent the fleeing of Serbs from Kosovo raises serious doubts about the attainability of the objective to build a multiethnic society there. The creation of an ethnically clean Kosovo and its separation from Serbia seems therefore to have become a reality. If we are honest to ourselves, then probably what we should aim at here is to make sure that this process takes place in an internationally controlled way and that the resulting negative effects are reduced to an extent possible.


When one tries to make an overall balance of the operation, it is generally agreed that NATO has achieved its primary, short-term objectives in Kosovo. The Alliance was militarily victorious even if actually not one but two wars were conducted in parallel. One in the air by NATO aircraft aimed at forcing Milosevic to stop ethnic cleansing in Kosovo, the other on the ground, by Serb military and paramilitary forces to squeeze the unarmed Albanians out of Kosovo. This victory was never questionable even if for several weeks the air campaign did not stop ethnic cleansing but rather speeded it up, multiplying the number of victims and putting in particular Albania and Macedonia under immense political, economic and social strain. To complete the picture, it is to be acknowledged, however, that NATO was not successful in achieving its secondary objective, namely to remove Milosevic from power, and thus promoting a change towards democracy in the country. Observers in this context often put the question: can democracy be imposed on a country and its people if they do not want it? The answer can hardly be other than no. Not only because democracy by definition cannot be imposed, but also because that whole thing would be doomed to failure unless the provoked change is supported by the emergence of a self-sustaining system. But that would require well functioning democratic institutions, which, at present Serbia does not have. Consequently, the approach that the whole problem would get solved with the removal of Milosevic is clearly an overly simplistic one. It is certainly a necessary but alone insufficient criterion.


While armed brutality and genocide could indeed be halted, the ultimate consequences of the Kosovo conflict are still to be determined, which will largely depend on actions yet to be taken. It will certainly not be easier to win the peace than it was to win the war. If we want this newly regained peace to last longer than many cease-fires of the past Balkan conflicts of the 90s, than we must create the necessary conditions for it. Without a genuine international involvement and assistance the chance for success will remain slim. This is only through integration and the raising of personal interest in reconciliation that the wounds of recent tragedies can be healed and the historical separation of the Balkan region from the rest of Europe can be gradually overcome. As experience has shown, international action has been lagging far behind unfolding events in the former Yugoslavia even if in most of the cases future explosions have been clearly foreseeable. So, one important lesson that we learned from all this is that problems of the Balkans should not be taken out of context and handled separately, just because the others are not burning yet, but should rather be approached in their complexity. It is high time to address with honesty and realism, in a non-hypocritical way all problems of the region, whatever sensitive they may be and regardless whether we thought they had already been settled or have been thus far unaddressed. It is equally important to develop with creativity and political far-sightedness a coherent and comprehensive vision that also provides for the necessary resources to support such plans.

The South-East European Stability Pact has the potential, for the time being only the potential, to become a good framework for providing the necessary incentives. In order to achieve the results required assistance should, of course, be made dependent on the performance of individual countries and their efforts made towards democracy.


Looking at the motives of NATO’s action in Kosovo the question may be put, was it a value-driven operation or there were identifiable interests behind the decision taken as well? I think that NATO, and the democratic community of nations at large have become more sensitive towards blatant and massive violations of values their societies are based on. At the same time it is equally clear that interests did have an important role to play in the consideration of various options. One such underlying interest had already been mentioned earlier, namely the wish to prevent the destabilisation of the region on NATO’s periphery. The perspective of two million Kosovo Albanian refugees in addition to the ones that have fled the former Yugoslavia earlier and the nightmarish vision of a major explosion of the Balkan powder keg with all its unpredictable consequences, coupled with the often cited and increasingly influential CNN-effect did certainly also help policy-makers to take a more resolute stance on the issue than ever before. The absence of national interest conversely helps to explain why the international community was so slow and hesitant in responding to the genocide of the toutsis in Rwanda or why the mass-murdering of people in Tadjikistan has remained practically unnoticed. Based on such conclusions it seems to be unlikely that NATO would want to apply similar conflict management methods in the case of conflicts outside of Europe, when the national interests of its members are not jeopardised so directly. The difficulties NATO was faced with in carrying out the operation may just increase the Alliance’s reluctance to engage in a military action far away from its peripheries.


Let me now turn to another subject, namely the question of a United Nations mandate and the legitimacy of NATO’s action. As we all recall, just like in the case of Bosnia earlier, repeated attempts were made to get a clear mandate from the UN for a NATO non-Article 5 mission. No doubt, all members of the Alliance would have preferred to have an unambiguous, clear mandate for the operation. But that did not seem to be attainable since both Russia and China were prepared the use their veto right in the Security Council. In the meantime, the situation in Kosovo had developed in a way that could be neither tolerated nor condoned. So, the decision to intervene had to be taken even in the absence of a 100 percent clear authorisation from the UN Security Council. One may argue that the repeatedly confirmed Yugoslav non-compliance with relevant UN Security Council resolutions, the assessment by the UN that the situation has put regional security in jeopardy and the imminence of a major humanitarian tragedy provided the necessary political and legal framework for NATO to take action. This permissive interpretation was shared by all NATO members. At the same time we all know that others, not only outside the Alliance, but in public debates also in many NATO countries, favoured a much more restrictive interpretation claiming that only a specific UN resolution authorising explicitly NATO to take action can be regarded as a mandate. In situations of genocide, ethnic cleansing or other clear, gross and uncorrected violations of human rights references to an emerging right of “humanitarian intervention” in the accordance with Chapter VII of the UN Charter have appeared first in US and UK statements. While the point behind this argumentation is absolutely legitimate, not only from a moral but also from a security point of view, the problem is that it is still a political and not a legal argument. This is on this ground that many international lawyers keep asking the question whether we still base ourselves on the primacy of international law or not.


I have no intention to overestimate the significance of Operation Allied Force, but I am convinced that on March 24, 1999 NATO opened a completely new chapter not only in its own history, but in post World War II history in general. Even if some suggest that NATO’s Kosovo operation should not be regarded as a precedent, it was clearly a precedent as was reflected in a somewhat less explicit way in NATO’s new Strategic Concept adopted in Washington last year. With the air campaign launched in the absence of a clear and specific UN mandate (or at least while there were still hesitations about that) the era of the UN Security Council’s absolute centrality that was indisputable under any circumstances for 45 years has come to an end.

One of the messages NATO’s action conveyed was that the lives of tens of thousands of people may be more important than the desire to continue sticking to the absolute authority and centrality of the UN Security Council in situations when it had already proven to be unable or unwilling to take action in defence of human lives. So, in the future NATO may again, without any automaticity, consider military action in response to a government’s violence against its own people, if circumstances so require, even in the absence of a specific UN mandate. But only to come back then to the “traditional UN path” as quickly as possible, as was the case with the adoption of UNSCR 1244 on June 10.


Some ask the question, where are the limits of such unilateral actions, where would we end up if other regional groupings would claim the same rights? Well, I do not know, it is not yet clear how a new international order capable of responding more adequately to the needs of today and tomorrow will look like and to what extent the current international legal framework will have to be adapted. What seems to be clear however is that the realities have changed tremendously since the inception of the UN. While the UN continues to play a central role in ensuring peace all over the world, the options we have at our disposal may have to be altered just because the character of conflicts have changed fundamentally. As the statistics show, out of 92 conflicts since the fall of the Berlin wall 89 were regional intrastate ones. Their effective management may require instruments other than the one that was created to avoid the biggest worry that transpired everything right after World War II: the danger of new major inter-state conflagrations. The current international legal framework seems to have reached its limits and is not flexible enough anymore to respond adequately to these changes. The only sensible solution is to adapt the current legal framework to prevailing realities rather than vice-versa. One additional thought that I would like to offer to you in this context. The decision to launch the air campaign was taken by the consensus of the 19 members of NATO. I do not think that after having exhausted all political and diplomatic possibilities and after the failure of repeated attempts to mobilise the UN to take action their clear conclusion that they need to resort to the use of force to stop further tragedies from occurring should have less power than the nodding of the Perm 5 of which three are anyway members of NATO.


A related issue is the limits of state sovereignty. Already ten years have elapsed since the time when the then CSCE affirmed that the way a government treats its citizens is not just the internal matter of the given state, but because of its regional implications and because of the universality of human rights it is a matter of legitimate concern to the whole international community. At the same time with the process of growing interdependence and the advancement of globalisation the principle of non-intervention has lost its meaning to a large degree. Against this background the Kosovo experience seems to reflect a move away from sovereign immunity towards a new concept of international law. The message the actions taken in Kosovo and also in East Timor carry is that governments should no longer feel safe behind a shield of sovereignty, free to carry out whatever actions in violation of their citizens’ basic rights. NATO’s action in Kosovo was intended to also serve as a deterrent for other potential perpetrators of ethnic cleansing and crimes against humanity. The large scale Russian military operation now underway in Chechnya shows that this message was not fully taken everywhere and as Orwell said there are more equals than others.


NATO’s decision to actually launch the air campaign came as a cold shower in particular for Russia, which thought to be able to prevent the Alliance’s military action by expressing strong opposition to it. The fact that the air campaign started without Russia’s prior agreement represented a major blow on the country’s perception of its own traditional role as an indispensable superpower with exclusive powers in European and global security, which already for years had not actually been supported by real capabilities and resources. The novelty in this was not that the “king was naked” but that it became evident that others knew about it and behaved accordingly. Russia has been playing a kind of “champagne diplomacy on a beer budget” for many years. Clearly, with dramatically reduced resources and in the midst of an extremely deep internal crisis, Russia would have not been able to play a constructive role in Kosovo, even if it had wanted. Therefore, the objectives they set for themselves were the considerations of a superpower.

First, to preserve as much as possible from the country’s superpower role in world politics and second, to counter NATO dominance in the region by weakening its internal cohesion and, first and foremost, by preventing it from taking action in a vacuum that Russia’s inability to contribute substantially had created. Kosovo’s and Serbia’s fate could only have a secondary role to play in Russia’s thinking. In addition, Russia’s behaviour was also designed to serve the purpose of internal consumption, namely to create the image of a strong state, in a period when its erosion was fairly obvious.


NATO’s action was considered as threatening because it signalled the Alliance’s readiness to act militarily also elsewhere without Russia’s consent and therefore against its interests. Neither Russia’s traditional privileged position in security matters nor its membership in the Security Council could prevent that from happening. Russia’s warnings to NATO about stringent countermeasures, including the deployment of nuclear weapons in Belarus, the mobilisation of forces along the borders with Norway, proved to be elements of a harsh rhetoric mainly.


The Kosovo conflict laid open a key contradiction in NATO’s relationship with Russia. In spite of attempts to treat NATO, as a whole on the one hand and Russia on the other as equals in the context of the Founding Act and the NATO-Russia Permanent Joint Council, in reality, the Kosovo experience proved that NATO could not and did not regard Russia as its equal. After bombing had started not only relations cooled down, but somewhat later Russia used NATO’s military action in Kosovo as a justification for launching a major offensive against Chechnya, paying practically no attention to any outside criticism. The fact that NATO was much more inclined to agree to Russian terms for participation in KFOR than in the case of SFOR earlier and that it made no effort to stop the Russian surprise invasion of the Pristina airport clearly indicate that in spite of all unfavourable experiences NATO’s underlying objective, and that of the West in general, to engage rather than inalienate Russia has not changed, even if methods used thus far probably will need to be thoroughly reviewed. Whatever strange feelings one may have reading Russia’s leaked draft military doctrine or seeing the way the new Duma was recently elected, co-operation with the West has no alternative for Russia. I think that as rationalism and pragmatism prevail in Russia this will be more and more realised.


I am absolutely convinced that NATO’s decision to start the air campaign was the right one, and it had no alternative. At the same time there are questions about the ways the mission was implemented that need to be looked at with a critical eye so that we could find out what should have been done differently or better. No doubt, there were both deficiencies and miscalculations on NATO’s side before and also during the air campaign that brought about some unpleasant surprises. Let me just briefly touch upon some of them that seem to be important for the future.


  • When the operation started neither NATO nor any other international player seemed to have a clear and sensible political strategy as to how the conflict should be handled. A general wish to drive the parties back to the negotiating framework created in Rambouillet was neither precise nor sufficient enough. Steps beyond the air campaign were excluded in advance and there was no plan what to do if Milosevic does not want to go back to the Rambouillet framework shortly after the air campaign was launched. It is of course very difficult to expect the military to define the military objectives rightly if and when the political objectives to be followed are not crystal clear. There was even less clarity about how other components of a much-desired comprehensive approach to the problems of Southeastern-Europe should be handled. One should add to all these: NATO had no exit strategy either when the operation started.


  • The political requirements formulated before the air campaign started seemed to be rather incompatible with military imperatives. On the one hand quick military results were expected so that support in individual member countries is not exposed to unbearable tests, and on the other hand, a set of politically motivated constraints were self-imposed, such as: targeting restricted to air defence and military infrastructure; no collateral damage, i.e. no casualties among the civilians; zero death on NATO’s side; the exclusion of any ground option. These conditions taken together created a kind of “mission impossible” situation for military planners for several reasons:


  • Military force, whatever sophisticated technology is used, remains a blunt instrument and is not laser surgery. So if one wages a war, casualties cannot be excluded. Moreover, the above mentioned conditions contradicted a fundamental element of modern military doctrine which states that military force “should always execute for decisive results”.
  • The rules of the game as declared by the Alliance put a strait-jacket on NATO’s planners and at the same time helped the Serb military commanders to define exactly what they should be doing and how. NATO offered a kind of “gentlemen’s war” to Milosevic, which he was not. So, how did NATO’s conditions work in reality? NATO set the condition that no civilian targets are attacked and all collateral damage should be avoided. It meant for the Yugoslavs that they moved all heavy armour that they wanted to protect to the closest vicinity of public buildings, such as schools and hospitals. No cost in NATO lives? It was translated to mean that the air defence system had to be kept operational at any cost, so to be able to keep NATO pilots uncertain about when Yugoslav SAMs would lock on them again. As a result, air power was restricted to high altitude delivery, which reduced the effectiveness of bombing significantly. No ground forces are going to be deployed? As a result it was much easier to wait out and ignore NATO bombing and deploy or hide forces more freely. At the same time, implicitly, the Yugoslav military and paramilitary forces were given a free hand to accelerate the sweeping out of the Kosovo Albanians, using them as human shields against eventual NATO attacks. While political considerations behind the decision to rule out the participation of ground forces from the operation were quiet evident, namely to assure public support and to reassure some NATO Allies, including my own country, that were particularly worried about the extension of the operation beyond a certain point, militarily and tactically this decision was unwise and did not pay off. As we all know, the Kosovo Albanians had to pay a high price for it.
  • The fact that practically all steps NATO intended to take in Kosovo were first communicated through the media just increased strange feelings about the conduct of the operation. The intention to bring about an early collapse of the regime by firstly telling Belgrade how military pressure on them would increase if they do not comply with NATO’s conditions did not work as a method very well.


  • The fact that NATO’s unity, the cohesion among its 19 members could be maintained throughout the 78 days of the operation was of critical importance. Political unity was the prerequisite for NATO to take action as an alliance beyond its borders and the continued reconfirmation of this unified front over Kosovo limited Milosevic’s freedom of action, put pressure on Russia to accede to allied demands and helped to build a network of support among non-allied states bordering Yugoslavia. To achieve and maintain this unity was not easy at all. With regard to the pre-operation phase NATO, as you will recall, started to threaten with air strikes against Yugoslavia, as a means to enforce the provisions of the Holbrooke – Milosevic agreement. For six whole months the Alliance continued a verbal offensive that was not supported by action at all. This clearly reflects that in spite of unquestionable Yugoslav non-compliance and the damaging effects on NATO of repeated threats that remained unimplemented (of which certain other conclusions are to be drawn) actually to arrive at the triggering point was an extremely difficult decision. To maintain unity was not easier either for many NATO governments. The Greek public’s opposition to continuing the air campaign reached, according to the polls, 98%. But Greece was not alone. The Italian government’s wrestling with domestic opposition is also well known. There are two conclusions flowing from this: (a) in order to maintain unity within the Alliance one had to pay a high price by giving serious concessions to individual NATO countries at the expense of the operation’s military effectiveness. The line between minimal political concessions and maximum military effectiveness is extremely hard to find. In spite of deficiencies this time it worked out. (b) One should pay more attention to the need to generate and maintain public support in NATO member countries. As the Kosovo experience demonstrated, this important task was clearly underestimated. One should also be more careful in selecting the right arguments.

For instance the one that explained that NATO’s credibility was the reason why the air campaign had to be launched was probably not the most convincing.


  • NATO seemed to have many false perceptions or miscalculations at the beginning of the operation. It had to realise quickly that the first days of bombing did not bring about the collapse of the Belgrade regime, but rather generated a higher than ever degree of national unity behind Milosevic on the Serbian side against, as it was presented in Yugoslavia, the outside aggression. The regime could easily manipulate the public opinion in Serbia because it enjoyed an absolute information monopoly within the country, which no one made attempts to brake. The fact that NATO made no effort whatsoever at the beginning to counter-balancing the Yugoslav propaganda was a big mistake. The bombing of radio and TV stations and, in particular, efforts to offer something else to the public instead came too late and the information programmes offered were too weak and largely unprofessional, which, therefore, were sometimes rather counter-productive. A further “cold shower” was for NATO, as was already touched upon, the realisation that its military objectives could not be achieved in the order and within the time frame it had established for itself. Belgrade’s outright efforts to achieve the unbelievable: to ethnically cleanse an entire territory inhabited by almost two million Albanians representing 90% of the population was also among the unpleasant “surprises”.


Let me now say a few words on military capabilities. The allied force that participated in the operation was undoubtedly both impressive and lethal. Nevertheless, one should not lose sight of the fact that were also certain deficiencies during the operation that should make us think about urgent remedies. Such deficiencies included, inter alia:


  • Shortfalls in certain areas like precision-guided munitions, heavy airlift, secure interoperable communications, etc.
  • The unavailability of readily deployable forces for peacekeeping. (In this context let us recall what Lord Robertson had to say on the difficulty to pull together and deploy a peacekeeping contingent that represented not more than 2% of the aggregate of allied forces.)
  • The unquestionable disparity between US and European military capabilities.


The need to adapt force structures to the new requirements and to build forces that are mobile, deployable and flexible was recognised well before all the experiences of Operation Allied Force could have been gathered. NATO’s Defence Capabilities Initiative did not only recognise the problem but committed member countries to identify capability shortfalls and actually ensure that they would be remedied.


Similarly, already long before the Kosovo operation was launched the problem of disparity in US and European military capabilities was identified as an issue that requires urgent attention as it can increasingly cause disturbing interoperability problems within the Alliance. The attention was also drawn to the resulting dangers of NATO’s becoming a “two-tiered” alliance.


Kosovo did not make completely new discoveries in this field, simply brought these problems to the surface more forcefully than ever before. The assessment that without US participation the European allies would have not been able to mount this or any other Kosovo-type operation could hardly be questioned. So the need to reduce the gap within the Alliance and to reinforce European capabilities has become an imperative. Current efforts in the EU to develop a European Security and Defence Policy will hopefully concentrate first and foremost on reinforcing capabilities rather than on creating new structures. While ESDP forms part of the EU’s ongoing integration process it is also part of an overall effort to enable Europe to contribute more and to help ensure a more equitable sharing of tasks and responsibilities within the Alliance. The requirements vis-à-vis the development of ESDP as formulated by Lord Robertson, the so-called 3 “i”-s (increasing capabilities, inclusiveness and the indivisibility of the Alliance) seem to capture the essence of the thing.

In the period to come it will be critical to define NATO’s relationship with the EU rightly. The question often comes up in discussions whether the way ESDP develops can damage things that are of vital importance here for our security. The answer is yes, if things are done unwisely without the necessary care. Yes, in such a case it could damage NATO itself, its primacy not only in collective defence but also in crisis management, it could damage cohesion within NATO by creating walls between EU-member and non-EU member allies and it could cause damage in the long-term interest to keep the Americans with no less commitment in Europe.  These dangers must be avoided and achievements that are of great value for us also in the long run should not be jeopardised. In addition, with regard to the security set-up, I think it would be very unwise to fix something, which has been working and working very well.



Ladies and Gentlemen,


Hungary has been certainly a special case in this whole story in the sense that it was the only member of the Alliance that shared a common land border with Serbia and maintained a special responsibility towards a sizeable Hungarian community that lived across the border in Vojvodina. The fact that Hungary just joined the Alliance when the air campaign started did not make the country’s case any easier either.


The Kosovo operation represented a multiple challenge for Hungary.


  • The first of them actually applied to all the three newcomers in NATO. That particular challenge was a test of their commitment and abilities. In other words, shortly after accession they were given an opportunity, putting it in a positive way, to prove in practice what they had many times reaffirmed before, namely that they were indeed ready and willing to act as contributors of common security rather than mere consumers or free-riders. In the political sense all the three governments demonstrated a high level of loyalty and trustworthiness that were ready to provide full support to the operation. In Hungary Parliament passed a resolution already on the very day the air campaign started granting NATO aircraft free access not only to the Hungarian airspace but also to airfields and service facilities. In the history of the Yugoslav conflict Hungary always had a special role to play and the country contributed to the implementation of Alliance efforts already at a time when neither NATO guarantees could be offered, nor the perspectives of future membership seemed to be on the horizon. As early as of 1993 AWACS planes could use freely Hungary’s airspace, and IFOR and SFOR troops were stationed on its territory. So, Hungarian President Göncz could legitimately say a few years ago that “NATO could enter Hungary well before the country could enter NATO”. The conclusion that one can draw here is that the three countries lived up to the political expectations, demonstrated resolve and did not challenge the Alliance’s so critical consensus. They played, as was expected, a “policy taker” role and with one exception they did not take separate diplomatic initiatives to solve the problem. One can also add that the Alliance with 19 members did not function less smoothly than it would have done so with 16.


From a military perspective, the picture is less rosy. It is to be recognised that interoperability problems were not only encountered between the US and the European allies but also between the three new members and the rest of the Alliance. What flows from this experience could hardly be denied: upon accession the three did not reach a level of compatibility that could made a smooth interaction possible for them with other alliance members. But probably this did not catch anyone by surprise. When the decisions were taken on the invitation of the first wave countries military-technical considerations, similarly to earlier stages of NATO enlargement, played very little role. The question was not whether they were militarily compatible then with the Alliance but rather whether they made steady and sufficiently convincing efforts towards achieving interoperability in key areas as early as possible. It has started to change even before the accession of the three, by the appearance of the MMRs (minimum military requirements) and later with the definition of a more elaborate set of military-technical conditions set out in the MAP (Membership Action Plan).

Experience gained in Kosovo is likely to be translated into more concrete requirements vis-à-vis new applicants when NATO prepares itself for a new wave of enlargement.


  • The fact that Hungary is an immediate neighbour of the FRY represented a further challenge. On the one hand it just increased the country’s interest in containing the conflict quickly and promoting a settlement, which is effective and durable. On the other hand it also created certain limitations in the country’s freedom of action. Looking more deeply into the matter it is quite obvious that for a neighbouring country it is of fundamental importance to see predictable and stable circumstances prevail along its borders. Based on such considerations Hungary from the outset urged the international community to take preventive steps in Yugoslavia and when the conflict already broke out was among those who supported a co-ordinated and resolute international action to take place early. In order to increase the effectiveness of the outside pressure exerted on Yugoslavia Hungary also agreed to the extension of stringent international measures to include also economic sanctions, even if such measures effected very adversely its economy. One should clearly understand that durable stability in Yugoslavia could only be achieved if democracy takes root and democratic institutions start functioning. With that objective in mind Hungary has been active in promoting democratic initiatives in Yugoslavia.


Neighbourhood with Yugoslavia has also been a limiting factor. There are apparently certain rules of behaviour that neighbouring countries should always respect that are based on the fundamental interest of every country to maintain good relations with their neighbours. So it is with self-restraint that certain things need to be looked at. This was in this spirit that Hungary declared fairly early on two such limitations on itself: firstly that it is not prepared to send troops to Yugoslavia and secondly that it is not prepared to authorise NATO to launch a ground operation from Hungarian territory. With regard to the first the underlying thought behind such a constraint was to avoid any situation from occurring in which a Hungarian soldier would be forced to shoot at a Yugoslav. In other words not to create wounds that will remain there even when the conflict is long over. This basic rule for neighbours has been broadly accepted in international practice. Some may see a certain contradiction here, namely that countries that are certainly the most interested in peace and stability in their immediate neighbourhood do not participate in an international military action the very objective of which is to stop warfare there. In order to “counterbalance” the effects of such limitations Hungary was determined to offer more in other fields, so that it could contribute more substantially to Alliance efforts. This was in this spirit that Hungary for instance sent a contingent – though not combat troops – to Macedonia. Hungarian opposition to launch any NATO ground operation from Hungarian territory had several reasons besides the already mentioned general rule that wounds in the neighbourhood should not be inflicted. Let me just quickly mention two such reasons: first, the intention to avoid any eventual Serbian countermeasure that could represent a direct risk to the lives of Hungarian citizens, and second, to save the lives and property of the Hungarian minority living right on the other side of the border.


  • Another challenge Hungary was faced with stemmed from the requirement within the country to lessen to the minimum the danger of the Hungarian population being affected in any negative way by the conflict. You may ask the question: was Hungary exposed to any direct threat during the conflict? I think in certain ways yes. Militarily, the country’s membership in NATO brought about an unprecedented level of security that could be visible to any Hungarian for instance by looking up and watching NATO aircraft patrolling the Hungarian airspace. In particular in the event of a NATO ground operation, smaller incursions could not be ruled out completely. Whatever unwise a larger Yugoslav strike against targets in Hungary would have been, irrational steps could not be entirely excluded, again in particular, if a land operation had been launched from the direction of Hungary with the then obviously more ambitious objective than merely to stop ethnic cleansing in Kosovo. Two mechanised infantry brigades were deployed and moved up and down along Hungary’s border at a depth of 50-60 km. In addition to it the fact that Yugoslavia possessed chemical weapons made potentially such a risk more real. All in all nevertheless I think that realistically the likelihood of non-military risks was much higher.

What I have in mind is primarily the arrival of waves of refugees, which, in case of a ground operation in Serbia could have been much worse, affecting directly the more than 300.000 Hungarians there.


  • The presence of a sizeable Hungarian community in Vojvodina was a special challenge for Hungary. Already long ago it was clear that the way Milosevic treated the Kosovo Albanians and the degree to which the international community was ready to accept that determined to a large extent Belgrade’s policy toward its minorities, including the Vojvodina Hungarians. To prevent the exodus of the Serbs from Kosovo has been an important objective for Hungary. Apart from more general considerations also because Vojvodina constituted the main target of displaced Kosovo Serb settlers. Since 1991 as many as half a million Serbs have settled in Vojvodina. Their arrival did not only change considerably the region’s ethnic composition but since they came from war-torn regions where they themselves were exposed to atrocities, they imported a kind of “war psychosis” that poisoned the atmosphere in the traditionally calm, multiethnic Vojvodina. Vojvodina which was deprived of its autonomy just like Kosovo in 1989 because of its specific features may become an example of ethnic patience within Serbia.


The Vojvodina Hungarians who feared that they may be subjected to Belgrade’s retaliation just because of Hungary’s role in NATO’s military action kept the Hungarian government under constant pressure throughout the air campaign to exclude the region, and in particular, non-military installations from NATO’s target list and not to authorise the take-off of NATO aircraft from Hungarian airfields attacking targets in the Northern part of Vojvodina. It was not easy at all to convince them that NATO’s proclaimed objective that “Milosevic’s forces should feel secure nowhere in the country” was the right approach and that they have to cope with the fact that a disproportionately large percentage of bombs fell on Vojvodina.


The resolve of Hungary to act as a new ally was also tested in its relations with Russia. Let me dwell on two concrete cases. The first was in April 1999 when a truck convoy from Russia and Belarus wanted to cross Hungary to deliver, as it was labelled, humanitarian aid to Yugoslavia. When the authorities at the border found out that among the trucks there were easily convertible armoured trucks and that the convoy carried 60 tons of fuel that were under UN embargo they returned the convoy. The incident led to a serious deterioration of bilateral relations, unknown since the suppression of the 1956 revolution. The other case two month later was when Russia requested an overflight of six IL-76 transport aircraft firstly cheating about their cargo and destination. As it turned out to be, the request for urgent overflight happened to be submitted on the eve of the Russian surprise invasion of the Pristina airport. Instead of 10 technical crew on each plane, the planes all together in reality carried 600 fully armed infantrymen. The overflight was denied. It took a lot of time and concentrated efforts to find remedies to revert the declining trend in the Russian-Hungarian relations.



Ladies and Gentlemen,


In conclusion, let me mention a few specific lessons learned for Hungary.


  • In the political field such a lesson was, that even if some might have thought that with accession the country’s integration can be regarded as a “done deal”, the experience gathered very clearly put all deficiencies in the lime-light. The conclusion here could be that the integration process was far from being over and it would require constant political attention and the concentration of resources to carry the process forward at a higher speed.


  • The Kosovo experience made Hungarian approaches more nuanced in questions like the participation of Hungarian troops in a military effort that is carried out in a neighbouring country. While the underlying thought (not to inflict wounds in a neighbouring country) has remained the same, a distinction was made between a sufficiently permissive environment (when all parties give their consent to the presence of troops, when there is a UN mandate, etc.) and other non-permissive cases. It had to be realised that non-Article 5 operations are far more likely to be needed in Hungary’s neighbourhood than for instance in that of Denmark, and for Hungary to exclude itself from all such NATO operations would probably create a strange impression. This shift in the approach enabled Hungary to deploy a 320 strong battalion to serve with KFOR.


  • In Hungary, public support for NATO membership remained very high ever since the November 1997 referendum, which produced a sweeping result of 85% of the turnout voting in favour of membership. As the bombing campaign started the level of support dropped by some 10%. Even if it is not a dramatic decrease and the level of support by now climbed up again, this sudden change is indicative. This reflects that probably one should do more to better prepare the public for similar situations with all their implications.


  • In the military field with regard to the substance Hungary’s experiences did not differ from the ones in many allied countries. But the magnitude of the problem in Hungary was never so clearly realised. Of a 53.000 strong armed force only two battalions could be readily deployed within the country. The Hungarian Defence Forces’ air transport capacity did not give much reason to be satisfied either, which came to the surface when a large quantity of humanitarian aid was awaiting shipment to Albania. As a result of such unpleasant discoveries a strategic review of the armed forces, which was long overdue, started in Hungary, bearing also in mind the requirements of the DCI. In addition to create a balance between resources, force goals and the size and structure of the armed forces, the review is also intended to make sure that the money that is available in the budget is spent in the order of priorities.


  • The Kosovo experience also highlighted the importance to create buffers within the budget to cover unplanned and unforeseeable expenses. The lesson learned here was that if there are no such buffers within the budget then expenses could only be covered if money is taken away from other key objectives, such as modernisation.