Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Sverre Lodgaard, NUPI, foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS). Foto: OMS Presse

Mandag 6. november 2017 hadde vi gleden av å få besøk av seniorforsker Sverre Lodgaard fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt som foredro om Nord-Korea. Sverre Lodgaards ekspertområder er geopolitikk, Midtøsten, iransk utenrikspolitikk, kontroll med og nedrustning av atomvåpen og Irans og Nord-Koreas atomprogrammer. Lodgaard var direktør for NUPI i perioden 1997–2007.

Lodgaards arbeidserfaring er like imponerende som foredraget han avholdt, som også viste seg å ha en svært god timing sett opp mot det aktuelle nyhetsbildet man har om Nord-Korea om dagen.

Arbeidserfaring

2007- Seniorforsker, NUPI
1997-2007 Direktør, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Oslo
1992-1996 Direktør, United Nations Institute for Disarmament Research (UNIDIR), FN-kontoret, Geneve
1987-1992 Direktør, Institutt for fredsforskning (PRIO), Oslo
1980-1986 Forsker, Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI)

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. .

Foto: OMS/Etterretningstjenesten

Foredrag i Oslo Militære Samfund, februar 1962
Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang

Oslo Militære Samfund ønsker å takke Etterretningstjenesten for velvillighet med å finne frem til dette foredraget og bilde av tidligere Sjef E, Vilhelm Evang. Et aldri så lite stykke norsk militær historie. Foredraget ble sitert i daværende sjef for Etterretningstjenesten, generalmajor Torgeir Hagens foredrag som han avholdt i Oslo Militære Samfund den 20. november 2006 med tittelen: E-Tjenesten i en omskiftelig verden.

Her er Evangs foredrag fra 1962:

Ordtaket «Kunnskap er Makt» har i vår tid – atomalderen – fått et sannferdigere innhold enn noen gang tidligere i historien. Dette gjeler på alle felter. Det er karakteristisk nettopp for vår tid at kunnskapens betydning som ren maktfaktor øker i et enormt tempo. At vitenskap og forskning i stigende grad blir bestemmende faktorer i all fremgang og utvikling, er helt ukjent når det gjelder de alminnelige samfundsmessige forhold. Oppfatningen er også i ferd med å trenge igjennom når det gjelder det sikkerhetspolitiske område, betydningen av dette begrep da tatt i videste forstand.

Men jeg er ikke like sikker på at betydningen av kunnskap og viden er nådd fram til den samme dominerende stilling innen det rent militære området. Det gjelder kanskje for stormaktene, men for de små makter syntes konsentrasjonen om å bygge ut sine styrker å ha vært så sterk at kreftene ikke har strukket til for også å bygge ut innsats på de kunnskapsmessige områder. Utviklingen er nok i gang. Det kan sees tydelig da Sverige nå la frem ÖB 62, at vakten var markert forskjøvet i retning av å skaffe seg større kunnskaper.

Den skandinaviske halvøy og spesielt Norge, ligger i dag i en langt mere utsatt plasering på jordkloden, og manglende forståelse av problemet kunnskap som faktor i storpolitikken kan derfor bli direkte farlig for oss.

Det har ofte undret meg at det ikke er større klarhet i disse spørsmålene hos oss selv og i andre små vestlige land. En av grunnene kan en antakelig finne i Vestens militære situasjon. Spørsmålene tangerer de vestlige stormakters militære hovedproblemer meget direkte. De er vanskelige å drøfte uten å komme i betenkelig nærhet av stormaktenes mest dyrebare militære hemmeligheter. De har på den annen side etter mitt skjønn så svær betydning for Norge at det er nødvendig å forsøke å nærme seg disse problemkomplekser uten å trå noen militær hemmelighet for nær. Det vil føre til at jeg er nødt til å uttrykke meg relativt teoretisk og abstrakt, men forhåpentligvis ikke for uklart.

Bilde av første side av talen som Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang, avholdt i Oslo Militære Samfund, februar 1962. Foto: OMS

 

Et typisk trekk ved atomalderen er at begge de to militære hovedmaktene i verden i dag arbeider intenst på å skaffe seg en kjernefysisk gjengjeldelsesevne som er så sikkertvirkende at om denne evnen noen gang skulle tas i bruk, så ville det som da hendte med stor rett kunne kalles en trykk-knapp krig. Alt er søkt ordnet på forhånd med mangedobbelt sikkerhet. Det endelige mål er å er å nå en situasjon hvor det bare gjelder å trykke på en riktig knapp. Så langt er man selvsagt i dag ikke nådd, og det er heller ikke min mening å hevde at dette blir hele krigen. For alle de deltagende lands militære styrker vil dette bare utgjøre en meget liten del av den totale innsats. Men det som er vesentlig, er at denn trykk-knapp utløsning vil være en forutsetning for andre militære disposisjoner. Og det er også en kjennsgjerning at begge supermakter i størst mulig grad søker å automatisere sine strategiske gjengjeldelsesstyrker. Menneskelig mot, innsats og intelligens ansees i en kritisk situasjon ikke å holde mål. Alt vil tilsynelatende avhenge av teknikk, og teknikken kan gjøre det aller meste bedre enn menneskene. Teknikken kan sørge for at en ladning med en bestemt energimengde kan utløses i en fastsatt posisjon med bestemte, på forhånd kjente, prosentvise gjennomsnittlige avvikelser.

Men det er en ting teknikken ikke ennå kan makte, og det er å angi målet. Det riktige valg av det riktige målpunkt betinger først og fremst kunnskap. Hva menneskelige og elektroniske hjerner enn måtte gjøre av innsats, så vil resultatet helt ut avhenge av hvor riktige, pålitelige og uttømmende kunnskaper som det hele bygger på, er.

Eller la oss se det på en noe annen måte. En bestemt teknisk foreliggende kjernefysisk leveringsevne øker i militær virkning i takt med at opplysningene om målet øker i mengde, pålitelighet og tidsmessig ajourføring. Samtidig vil dens militære nytteverdi synke i takt med at opplysningene om målet er eller blir utilstrekkelige eller for gamle.

Jeg begynner vel nå å nærme meg mitt hovedpoeng. Når det gjelder de nye våpensystemer, så kan man heve deres militære nyttevirkning ved å øke ladninger, rekkevidde, treffsikkerhet eller på en annen side ved å øke kvaliteten av de kunnskaper som tillater en å velge de beste målene. Vi har fått merke i de senere år at betydningen av kunnskap om målene er fullt ut erkjent av stormaktene. En ikke ubetydelig del av kunnskapsinnhentingen finner sted i områder i nærheten av Norge og vi blir, med eller mot vår vilje, blandet inn.

Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang. Foto: Fra Etterretningstjenesten

Innen dette felt har det i tiden etter den annen verdenskrig vokset fram en helt ny tjeneste, tildels av nesten videnskapelig art, som i dag inntar en ledende stilling i moderne etterretningstjeneste. Den er født i dølgsmål, har utviklet seg i meget høy grad innen vanntette skott, men betraktes vel i dag av stormaktene som en absolutt nødvendighet.

Et resultat av dette, som i alle fall i Vest ikke synes å ha vært forutsatt, er at de metoder og midler som har vært brukt i denne kunnskapsinnhenting, har hatt virkninger langt ut over formålet. De utilsiktede og uventede konsekvenser har i enkelte tilfelle økt den internasjonale spenning. Det er nok å nevne U-2 episoden i 1960. Virkningene av denne episode har vært så kraftige at det med betydelig rett kan sies at etterretningstjenestene internasjonalt sett er kommet i en helt ny stilling.

Det er en annen vesentlig side av utbyggingen av gjengjeldelsesevnen. Det er den defensive. Hva kan gjøres for å beskytte sin egen gjengjeldelsesevne mot et forebyggende angrep fra motstanderen. I dag finnes intet våpensystem som har denne evnen, og til tross for et intenst arbeide, synes en løsning å ligge mange år inn i framtiden. Det mest effektive middel i dag synes å være å sørge for at motstanderens viden blir utilstrekkelig, upålitelig og foreldet.

Her ligger selvsagt en vesentlig forskjell mellom Øst og Vest. De store vestlige demokratier har meget begrensede muligheter for å skjule noe. De må søke gjennom mobilitet og sikrede anlegg delvis å oppveie denne svakhet. Men overordentlig meget kan vinnes i Vest ved å øke kunnskapen om målene i Øst. Sovjet har neppe vesentlige problemer med å holde rimelig kvalitet på siden viden om militære forhold i de frie, åpne land i Vest. Men de ser på sin side en meget lovende mulighet i å begrense den vestlige viden om sine egne militære mål, og har systematisk bygget ut evnen til både å holde sitt nåværende nivå og framvor alt sin videre utvikling lukket.

Det jeg vil fram til er at krigen om kunnskapene er i full gang i fred, og at utfallet av en mulig totalkrig i meget høy grad vil avhenge av utfallet av kampen om kunnskap.

I trykk-knapp krigen er følgelig endel av kampen viden fram til fredstiden foran. Krigen om kunnskap og viden går for fullt, med stor innsats og stor bitterhet, like for øynene på oss i dag. utfallet av en senere krig vil i noen grad kunne framstilles som en matematisk funksjon av resultatet av kunnskapskrigen.

Dette er så langt jeg vil gå når det gjelder gjengjeldelsesevne og sikringen av den mot et forebyggende angrep. Enda mer utpreget blir kanskje dette hvis en tenker på taktisk bruk av kjernefysiske våpen.

Men før jeg går nærmere inn på dette vil jeg sette fingeren på noen enkeltheter ved de nye våpen som en må holde klart for seg. Et fly som idag skal avgi et kjernefysisk våpen kan ikke gjøre mer enn å levere våpnet i den oppgitte posisjon. Det er urealistisk å tenke seg at det skal lete opp et mål, og flygeren skal se, tenke, kalkulere, treffe sin avgjørelse og sette den iverk. I mellomtiden har sikkert motstanderen tatt seg av den tenksomme flygeren på sin måte. Betjeningen for et rakettvåpen ser ikke målet, og vet ikke noe om det. De utfører bare rent tekniske funksjoner som teknikken ikke klarer alene. Det vil si at den militære enheten som utfører selve leveringen kan ikke gjøre noe mer enn å levere til oppgitt posisjon. De får ikke gjennom sin virksomhet noe kriterium for å forbedre de oppgitte måldata.

La oss så se litt på den taktiske atomkrigens krav til kunnskap. Med taktisk bruk av kjernefysiske våpen mener jeg da at en setter dem inn for å ødelegge militære enheters kampevne. Her blir det da ganske åpenbart at virkningene blir direkte avhengig av hvor gode og sikre og uttømmende og aktuelle opplysninger en har om fiendens styrker og deres nøyaktige plassering. Og de enhetene som utfører selve leveringene de kan bare levere til oppgitte posisjoner. Det gjelder stort sett enten det brukes fly eller raketter. Og det gjelder helt uavhengig av hvor leveringsmidler og ladninger er plassert. Om de er i Norge eller andre steder. Om de er betjent av nordmenn eller av andre. Det kreves en egen innsats for å skaffe disse gode og riktige opplysningene. Og den innsatsen må utføres av de styrkene som er nærmest målet. Her synes det for meg som om det ligger en klar tendens. Etterhvert som rekkevidde, treffsikkerhet og sprengvirkning øker, så skiller disse to funksjonene lag. En ting er å levere til oppgitt posisjon. Det kan etterhvert gjøres fra nær sagt hvilket som helst annet sted på jorden. Hvor ladningen kom fra spiller ingen rolle, hvis den bare eksploderer på riktig sted. Den andre funksjonen er å bestemme dette stedet riktig og tidlig nok. Det er en klar etterretningsfunksjon. Om nå kommer konsekvensen for oss her hjemme. Hvis vi ikke kan utføre denne etterretningsfunksjonen godt nok så hjelper det oss lite hvor mange ladninger vi måtte ha lagret på norsk jord. Og på en annen side. Hvis vi har denne evnen til å gi gode og riktige måldata tidlig nok, ja – så kan de brukes for et hvilket som helst våpensystem som ha tilstrekkelig rekkevidde og treffsikkerhet.

Og konsekvensene av dette tror jeg ikke at vi har trukket. Jeg ser det på den måten at vi har et behov for å utføre denne etterretningsfunksjonen på alt norsk territorium. Og det gjelder hetl uavhengig av hvor stor kampkraft vi selv har i samme område. Men det burde da være reflektert i vår organisasjon og utdannelse og i våre øvninger som en fast og stadig viktigere del. Det burde føre til at etterretningstjenesten på alle nivå ble regnet for å være en viktig del av tjenesten. Det burde føre til at evnen til å samle, bearbeide og melde opplysningner ble regnet som en meget viktig faktor når en skulle bestemme kvaliteten av en soldat, en befalingsmann, en avdeling eller en stab. Slik er det nok ikke idag. Tvert imot blir etterretningstjenesten av de fleste ærgjerrige offiserer regnet for å være en blindgate som en ikke bør rote seg bort i. Og dette slår tilbake på den alminnelige innstillingen, og det fører til at vårt forsvars evne til å samle og behandle og melde etterretninger ikke blir så god som den kunne være.

Dette ser jeg idag som et veldig alvorlig spørsmål. Og jeg vil innrømme at jeg selv ikke tror at jeg kan rette noe vesentlig på dette. Jeg har nå i mange år virket som en slags legpredikant fra etterretningstjenesten. Jeg har talt og skrevet for at etterretningstjenesten i Forsvaret skulle styrkes. Men jeg må innrømme at jeg ikke tror noe på at dette kan føre frem overfor det problemet jeg nettopp nevnte. Her tror jeg at det må kraftigere saker til. Det som det dreier seg om er jo i virkeligheten å bryte en fast innarbeidet forestilling om at etterretningstjenesten hører med til de mindre viktige disipliner. Og det er ikke noen jobb for oss som idag er Etterretningsspesialister. Det er en jobb for sjefen, fra øverst til nederst i Forsvaret. Jeg tror ikke at det er noe felt hvor vi har alt vi trenger. vi trenger ingen nye bevilgninger, ingen omlegging av basepolitikken. Dette er noe vi kan gjøre med det vi rår over idag hvis vi bare vil gjøre det.

Jeg tviler i og for seg ikke på at dette før eller senere vil finne sted. Tilslutt vil nok det hele bli så åpenbart at det ikke er til å komme utenom. Men det er jo nettopp tidsmomentet som er så viktig i denne saken. Det er i dag vi trenger denne effektiviseringen av etterretnings- og meldetjenesten i dag, og i den nærmeste fremtiden at vi mer enn noen gang trenger å øke vår forsvarsevne med alle de midlene vi rår over.

Jeg vil avslutte denne del av mitt foredrag med ennu en gang å presisere mitt hovedsynspunkt. I atomalderen er kunnskap og viten blitt en direkte maktfaktor i meget høyere grad enn noen gang tidligere. Det gjelder på alle felter. Men akkurat idag er det på det sikkerhetspolitiske området at den direkte sammenhengen mellom makt og viten er aller klarest.

Kunnskapskrigen mellom supermaktene går for fullt i dag. Det er viktig for oss å skjønne hva som her foregår, og hva som står på spill for den ene og den annen part. Hvis vi ikke gjør det kan det hende vi blir utsatt for uventede og unødvendige overraskelser.

Med kunnskap og viten som maktfaktorer har også en direkte betydning for vårt eget forsvar. Hvis vi ikke klarer å innrette oss slik at vi har den riktige viten på den riktige tid og det riktige stedet så hjelper det lite hva vi rår over av kampmidler som trenger denne kunnskapen for å kunne brukes. Det vil si at et forsvar som har dårlig evne til å samle, bearbeide, vurdere og melde den riktige viten på den riktige tiden, det er et forsvar som vil være en mindre ubehagelig motstander enn et forsvar som har en bedre evne til å utføre etterretningstjeneste. Derfor kan vi idag øke vårt forsvars verdi som en fredsbevarende faktor hvis vi sørger for bedre og mer effektiv etterretnings- og meldetjeneste. Og dette er tiltak som ikke koster noe særlig i penger og materiell, og som ikke forlanger at noe annet blir forandret enn det vi selv kan foreandre. Men jeg er selvsagt også klar over at det jeg her snakker om vil koste en rent intellektuell innsats som kan bli hard nok for oss alle. og det er altså mitt syn at den anstrengelsen den får vi ta på oss. Vi har sikkert ikke noe vondt av det.

På denne bakgrunn vil jeg vende meg mot etterretningstjenesten og så langt sikkerheten tillater det se litt på utviklingstendensene.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 11. oktober 2010
Ved
Seniorforsker Sverre Lodgaard
Norsk utenrikspolitisk institutt

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

ATOMVÅPEN OG INTERNASJONAL POLITIKK

Utfordringer for Obamas nedrustningsinitiativ.

 

I en tale i Praha 5. april 2009 utdypet Barack Obama sin ambisjon om å arbeide for ”fred og sikkerhet i en verden uten atomvåpen”. Et halvt år senere var dette punkt én i hans tale for FNs hovedforsamling. Samtidig sammenkalte han et toppmøte i FNs Sikkerhetsråd hvor lederne forpliktet seg til arbeide for en atomvåpenfri verden.

 

Det er ikke første gangen. Baruch-planen om internasjonal håndtering av kjernefysisk energi fra 1946, McCloy-Zorin erklæringen om alminnelig og fullstendig nedrustning fra 1961, og toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov i Reykjavik i 1986 hadde samme siktemål. Alle verdens stater, på fire nær, er dessuten folkerettslig forpliktet til å arbeide for nedrustning til null i den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT). Baruch-planen ble raskt overspilt av den kalde krigen, McCloy-Zorin dokumentet kom aldri i inngrep med virkelighetens verden, i Reykjavik sto det amerikanske rakettforsvarsprogrammet i veien, og stormaktene har alltid hatt et halvhjertet forhold til sine NPT-forpliktelser. Så hva blir det til denne gangen?

 

Toppmøtet i Reykjavik er både bakteppe og relieff for Obama. Det var under 20-årsmarkeringen av dette møtet at noen av Reagans nærmeste medarbeidere tok opp igjen tråden fra Reykjavik. Framstående ledere fra begge partier sluttet seg til, og det samme gjorde prominente politikere i mange andre land inklusive vårt eget. I India blåste regjeringen nytt liv i visjonen om en atomvåpenfri verden under 20-årsmarkeringen av Rajiv Ghandi’s nedrustningsplan fra 1988. Obama, som hadde engasjert seg for atomnedrustning i yngre år, tok den med seg inn i verdens viktigste kontor.

 

Da Mikhail Gorbatsjov kom til makta søkte han dialog med USA på høyeste plan. Han fikk en villig partner i Ronald Reagan, som ikke likte tanken på toppmøter hvor det aller meste var avgjort på forhånd. Reykjavik ble derfor toppstyrt, liksom møtet i Geneve året i forveien. Det var deres eneste sjanse til å overvinne vanetenkningen i embedsverkene. Begge var overbevist om at alle atomvåpnene burde fjernes, og den tanken var stort sett fremmed for byråkratene. De andre atommaktene måtte også overstyres, men det ble ikke oppfattet som noe problem. Presidentene tok det som en selvfølge at hvis de ble enige, måtte de andre innordne seg. Slik var deres dominans i det bipolare verdensbilde som da gikk mot slutten, både i egne øyne og i de fleste andres.

 

For Obama er det ikke like enkelt. Møtet i FNs Sikkerhetsråd var en invitt til toppstyring, men nå er det flere å forholde seg til. Obama opererer i en multisentrisk verden hvor makta spres østover og sørover og hvor selvtilliten i de nye maktene vokser i takt med den økonomiske veksten. Flere atommakter – India, Pakistan og Nord-Korea, og uvisshet om det iranske atomprogrammet – kompliserer bildet ytterligere. Dessuten er nedrustning til null i beste fall en lang prosess, og amerikansk politikk er blitt sterkt polarisert. Etter Obama kan det komme en president som slår kontra. Flere regjeringer er derfor avventende.

 

Andre nærer en mer fundamental tvil om prosjektet. De mistenker at atomnedrustning er del av en dobbel agenda med det siktemål å bevare og styrke USAs ledende posisjon i internasjonal politikk. I en verden uten atomvåpen kan USA bli mer overlegent enn det er i dag, og på lave nivåer av offensive våpen kan et avansert rakettforsvar gi USA noe som ligner på førsteslagsevne i forhold til de andre atommakter. Et vellykket samspill mellom nedrustning og ikke-spredning kan dessuten hindre at mindre og svakere stater anskaffer ”the great equalizer” – atomvåpen – og dermed begrense deres evne til å forsvare seg mot USAs overlegne konvensjonelle styrker. Så hvorfor skulle Iran, Nord-Korea og andre stater som er i konflikt med USA frivillig eksponere seg for trussler og ydmykelse? Sett på en eller flere av disse måtene er ikke atomnedrustning noen oppskrift på progressive politikk, men et konservativt mål: Forandring for å bevare USAs og Vestens militære overlegenhet. Det er i så fall gammelt nytt: Stormaktene har alltid forsøkt å styrke sin egen stilling. Palme-kommisjonens budskap om felles sikkerhet fra 1982 – i den kjernefysiske tidsalder er sikkerhet noe man må bygge sammen med sine motparter, til felles beste – hadde appell i Europa og til dels i Moskva, men slo aldri rot i USA.

 

I en multisentrisk verden må partene derfor overbevises om at nedrustning ikke er et spørsmål om ensidige fordeler eller nasjonale ofre, men et globalt felles gode. Hvis ikke de viktigste aktørene kjenner seg rimelig trygge på det kommer man ingen vei. Nasjonale interesser må ikke oppgis, men nedrustning må bli en grunnleggende nasjonal interesse. For den beste og kanskje den eneste måten å hindre at atomvåpen blir brukt er å eliminere alle sammen. Universelle moralske begrunnelser – hindre masseslakt, bevare den menneskelige sivilisasjon – er derfor like viktige som sikkerhetspolitiske argmenter om hva som best tjener internasjonal fred og sikkerhet.

 

For å illustrere noen av de viktigste spørsmålene på veien mot null kan et lite stykke scenarie-skriving være nyttig. Jeg skal derfor gå den omvendte veien av den vanlige, ta utgangspunkt i målsettingen om en atomvåpenfri verden, arbeider meg tilbake til nåtiden og avslutte med de dagsaktuelle utfordringene.

 

Nedrustning til null er ingen entydig målsetting. Noen ser for seg en verden hvor våpnene er eliminert, men hvor de raskt kan gjeninnføres hvis en stat bryter overenskomsten. Den rådende tankegangen i USA er at jo bedre utbygd den kjernefysiske infrastrukturen er, jo færre operative våpen trenger man, og går man til null må man ha alt som trengs for gjenoppbygging på kort varsel. Andre mener dette er en dårlig ide fordi den holder liv i forestillingen om at kjernevåpenkrig kan bryte ut; fordi det blir fristende å kutte ned tida fra virtuelle til reelle arsenaler mest mulig; og fordi mange flere stater kan komme til å gjøre det samme. For i en atomvåpenfri verden må de samme reglene gjelde for alle. Uttallige klager over diskriminering i NPT gjør det i hvert fall umulig å argumentere for noe annet inntil videre. Dessuten må også virtuelle arsenaler forvaltes og holdes i beredskap, og vitenskapsmenn og teknikere er aldri nøytrale eksperter, men sosio-politiske aktører med egeninteresser i eget arbeidsfelt. En slik verden vil være ustabil. Derfor er det bedre å gå under null ved å eliminere alt spaltbart materiale for våpenformål, demontere kjernefysiske anlegg, og overføre arbeidskraften til andre sektorer. Det meste taler for den varianten.

 

En verden like over null vil også være ustabil. På et nivå av la oss si 30 operative sprengladninger kan det stilles spørsmålstegn ved gjengjeldelsesevnen. En angriper kan ødelegge noen våpen og avskjære andre, og teknisk svikt i egne systemer kan aldri helt utelukkes. Våpenkonstellasjoner på dette nivået kan friste til overraskelsesangrep eller føre til uønsket opptrapping når beslutningsfatterne begynner å tro at krig er uunngåelig. ”Minimum deterrence” er et fleksibelt konsept, men når flere atommakter har valgt styrkenivåer på noen få hundre våpen har det kanskje vært av gode grunner. Det gir bedre stabilitet.

 

Hvis vi en dag nærmer oss null, vil verden se annerledes ut enn den gjør i dag. Nedrustning tar tid, så spørsmålene vil bli betraktet gjennom andre briller enn våre. Vi må derfor passe oss for formastelige antagelser om det internasjonale politiske systemet x år fra nå. Men vi vet litt om hvilke militære konstellasjoner som er mer eller mindre stabile. Med dette som utgangspunkt kan det derfor være klokt å hoppe over overgangsfasene like under og like over null og gå fra et par hundre våpen direkte til en verden betydelig under null. Det kan gjøres ved å eliminere våpenmateriale, demontere kjernefysiske anlegg og omstille kjernefysisk ekspertise før man eliminerer de gjenværende våpnene. Stabiliteten ved ”minimum deterrence” kan med fordel beholdes til man er klar til å gå over til en stabil atomvåpenfri verden. Da, og først da, vil det være betimelig å ta det endelige skrittet.

 

Hva skal til for å få alle atommaktene til forhandlingsbordet? De mindre maktene – Frankrike, Storbritannia og Kina – har sagt at først må USA og Russland komme ned på deres nivå. Sistnevnte svarer i dag for drøyt 90 prosent av alle verdens atomvåpen. Men når det kommer til stykket er de trolig mindre rigide enn så. Hvis USA og Russland reduserer sine styrker til et 3-sifret tall og inviterer de andre til forhandlinger om felles tak, blir de kanskje med. Fortsatt vil de to store fra den kalde krigens dager ha et forsprang i kvalitative og andre henseende, men likebehandling må tilstrebes i hele prosessen med sikte på universelle regler i en atomvåpenfri verden. Framveksten av en multisentrisk verden understreker betydningen av det.

 

En slik verden – og nå er vi tilbake i nåtiden – setter noen av klassikerne på den nedrustningspolitiske dagsordenen i et nytt lys. Første ledd i NPTs art. VI – ”snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløpet” – er i praksis en henvisning til tre tiltak: fullstendig prøvestans, for å stoppe det kvalitative rustningskappløpet; stans i produksjonen av spaltbart materiale for å stoppe den kvantitative oppbyggingen; og sikkerhetsgarantier for land som har frasagt seg retten til å skaffe atomvåpen. Russland og USA har foretatt 1000 tester hver; India 5. De avanserte atommaktene er langt på vei istand til å simulere atomeksplosjoner: nykommerne har ikke samme evne. Vil prøvestansavtalen bli alment akseptert under slik forhold? Bør den suppleres med forpliktelser om ikke å innføre nye våpentyper? Eller bør rekkefølgen på tiltakene endres, slik at nye store kutt i russiske og amerikanske arsenaler kommer før prøvestansavtalen trer i kraft? Liknende spørsmål kan stilles til forhandlinger om stans i produksjonen av spaltbart materiale for å unngå uakseptabel forskjellsbehandling. Under den kalde krigen var det logisk å begynne med tiltak som kunne stanse den kvalitative og kvantitative oppbyggingen av arsenalene, for deretter å reversere prosessen. Nå er logikken en annen.

 

Obama-administrasjonens nye plandokument – Nuclear Posture Review, NPR – gir ubetingede negative sikkerhetsgarantier til ca. 180 land. Tidligere har USA truet med bruk av atomvåpen mer enn 20 ganger. Nå forplikter USA seg til ikke å bruke eller true med å bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike og som etterlever bestemmelsene i NPT. Samme dokument sier at USA vil prøve å skape betingelser for overgang til en doktrine om ikke-første-bruk. Slike doktriner gir atomvåpnene én og bare én funksjon: Å hindre at andre bruker sine. Av dette følger en besnærende nedrustningslogikk: Ingen ville trenge dem hvis ingen hadde dem.

 

Vil NATOs nye strategidokument som skal besluttes i Lisboa neste måned si det samme? Etter at det konvensjonelle styrkeforholdet i Europa ble snudd om da Sovjetunionen og Warszawa-pakten falt sammen, er restene av første-bruk strategien den mest arrogante delen av NATOs militære profil. Den japanske regjeringen, som befinner seg i en lignende situasjon, er åpen for å diskutere spørsmålet. Men gamle tradisjoner sitter i veggene, nye medlemmer har sine bekymringer, og én og kanskje begge de europeiske atommaktene har motforestillinger, så det er tvilsomt. Vil dokumentet peke i retning av tilbaketrekking av alle amerikanske atomvåpen på europeisk jord? Hvis det skjer kan vi begynne å knesette et nytt prinsipp, for da vil ingen atomvåpen være stasjonert på andres territorier lenger. Men også dette er tvilsomt, av samme og andre relaterte grunner.

 

Hvis ikke Obama får russerne med på en avtale om radikale nedskjæringer vil han dele skjebne med Reagan og Gorbatsjov. I dag er det dette som er det springende punktet. I Reykjavik ble det inngått to viktige avtaler – INF avtalen som eliminerte de såkalte euromissilene, SS-20, Pershing og landbaserte kryssermissiler – og START I som reduserte de strategiske arsenalene, men så stoppet det opp. Obama har forhandlet en oppdatert og forenklet START avtale med ytterligere kutt på marginen, og har som nevnt strammet inn på atomvåpnenes rolle i amerikansk utenrikspolitikk. Det siste er vel så viktig som det første. Men etter en hektisk aktivitet fra våren 2009 til våren 2009 begynner det nå å butte imot. Først skal Nye START ratifiseres. Det lykkes nok. Men så skal det banes vei for dype reduksjoner sammen med russerne, og det er en meget krevende oppgave. På den militære siden dreier det seg bl.a. om rakettforsvar, taktiske atomvåpen og nye langtrekkende konvensjonelle våpen, og politisk reiser det spørsmål om NATOs profil i øst og andre sensitive spørsmål langs Russlands grenser i sør, politikken overfor Iran inkludert.

 

Hadde Gorbatsjov visst hva vi vet om det amerikanske rakettforsvarsprogrammet idag, hadde han kanskje ikke satt foten ned i Reykjavik. For 25 år og 150 millarder dollar senere er programmet fortsatt lite effektivt. Men russerne hadde stor respekt for amerikanernes teknologiske kapasitet og har det fortsatt. Liksom kineserne er de dessuten bekymret ikke bare for forbedringer i rakettforsvaret, men også for at et slikt storstilt program kan skape teknologiske gjennombrudd på andre områder og stille dem i klemme på uventede måter.

 

Reagan satte det som da het Strategic Defense Initiative – stjernekrigsprogrammet på folkemunne – i sammenheng med avvikling av atomarsenalene, og mente at USA og Sovjetunionen burde ha et felles rakettforsvar i tilfelle noen stakk hodet opp igjen. En slikt samarbeid er teknisk komplisert og forutsetter en grad av gjensidig tillit som ikke eksisterer. I dagens verden ville det dessuten provosere Kina og andre som blir stående utenfor. Reagans ide var at ordningen skulle være global. I dag vil en bilateral ordning gi klar beskjed om at sikkerheten er delelig, og det vil føre galt av sted.

 

Innvendingene mot rakettskjold er ingen tillitserklæring til gjensidig avskrekking. Mutually Assured Destruction er et kontra-intuitivt konsept, for det sier at du er tryggest når du er naken. Forkortelsen MAD er ingen dårlig karakteristikk. Motstanden bunner i første rekke i at rakettskjold er spenningsskapende og kompliserende for kjernefysisk nedrustning. Ingen har uttrykt det så enkelt og godt som Richard Nixon da han i 1972 begrunnet den såkalte ABM-avtalen – som med noen unntak forbød rakettforsvar – med ordene ”har du et skjold, er det lettere å bruke sverdet”. USAs tilbaketrekking fra denne avtalen, Bushs planer om rakettskjold i Polen og Tsjekkia og deployeringene i Alaska og California – angivelig med adresse Nord-Korea, men i realiteten også Kina – har vært konfliktskapende og rustningsdrivende.

 

Som kjent kansellerte Obama planene for Polen og Tsjekkia, både som en konsesjon til Russland og fordi teknologien fortsatt er lite effektiv. Nå skal det istedet etableres et regionalt europeisk forsvar mot mellomdistanseraketter fra Iran og andre land i Midtøsten i rammen av NATO. Det demper uroen i Moskva, som til og med kan tenkes å samarbeide med NATO om dette. Men Nixons observasjon gjelder her også, i forhold til Midtøsten. Det er ikke Iran som truer USA og Europa, men Israel og USA som truer Iran og USA og NATO som kriger i Midtøsten. Igjen: Har man et skjold er det mindre risikabelt å bruke sverdet. Teknologien kan brukes for offensive såvel som defensive formål.

 

De taktiske atomvåpnene må også inn i neste forhandlingsrunde. Det er utenkelig at USA vil akseptere et tre-sifret nivå på de strategiske styrkene hvis russerne ikke vil begrense sine taktiske våpen, som de har 4-5 ganger så mange av. For å redusere og eliminere disse våpnene må det gjøres noe med de russiske trusselsforestillingene.

 

Kosovo-krigen sendte sjokkbølger inn i det russiske lederskapet. Siden NATO kunne bombe Serbia i strid med folkeretten, var alliansen troende til å gjøre mer av samme nærmere Russlands grenser. Russerne oppgraderte derfor atomvåpnenes rolle, angivelig som en midlertidig foranstaltning i påvente av at de konvensjonelle styrkene skulle komme på fote igjen. Den nye doktrinen fra 2010 er stort sett som den gamle. Imidlertid står USA for 45 prosent av verdens militærutgifter og Russland for 3, så skal vi vente på at de konvensjonelle styrkene blir i stand til å gjøre jobben må vi vente lenge. Alternativet er å dempe de russiske trusselforestillingene, og det er både et spørsmål om USAs og NATOs disposisjoner i øst og om psykologi og politikk i Moskva. Det berører sikkerhetsgarantiene for noen av NATOs nye medlemsland, som ikke har lagt traumet fra sovjet-tida bak seg, og det gjelder Ukrainas og Georgias status i det europeiske sikkerhetspolitiske bildet – sensitive spørsmål som ikke kan bilegges uten at forholdet til Russland omformes fra å være et motsetningsforhold til å bli en samarbeidsrelasjon.

 

Det er snart halvannet år siden partene trykte på ”omstartknappen”. Mye har skjedd til det bedre og mye gjenstår. Den europeiske sikkerhetsarkitekturen trenger en ny gjennomgang, bl.a. for å styrke prinsippet om ikke-bruk av makt – jfr. Sluttakten fra Helsinki, krigen i Georgia i 2008, og de sentral-asiatiske landene som er med i OSSE. Og det trengs et nytt løft for å bli kvitt etterslepet fra den kalde krigen. Det er behov for inngående samtaler om organiseringen av europeisk sikkerhet og samarbeid generelt og russiske trusselsbilder spesielt. Obama skjønner dette, men har begrenset handlefrihet i det tilspissede amerikanske landskapet. Alternativt er tyskerne godt plassert for å ta denne utfordringen.

 

Den amerikanske presidenten har gjort eliminering av atomvåpen til en merkesak og har allerede fått en nobelpris for sin innsats. Til å begynne med var det ganske bred oppslutning om dette i USA, langt inn i republikanernes rekker. Men så begynte motkreftene å melde seg. Idag er det mange som tror at Obama-administrasjonen vil ende opp med et kompromiss som best kan karakteriseres som ”anti-nuclear nuclearism”: Den vil støtte seg på overveldende amerikansk militær makt, atomvåpen inkludert, samtidig som den gjør substansielle og retoriske framstøt for nedrustning. ”Anti-nuclear nuclearism” trives i våpenlaboratorier og tenkesmier som en taktisk tilpasning til målsettingen om en atomvåpenfri verden og betyr mindre arsenaler og sterkere kjernefysisk infrastruktur, nærmere bestemt nedrustning så langt det er forenlig med USAs nasjonale interesse i fortsatt militær overlegenhet. Presidenten har høyere personlige ambisjoner enn så og det har også flere av hans medarbeidere, men stilt overfor motstand på hjemmebane og en betydelig porsjon internasjonal skepsis kan han komme til å ende opp med et slikt kompromiss.

 

Hele tida er polariseringen i amerikansk politikk et kompliserende element. Den er sterkere enn noen gang etter 2dre verdenskrig. Etter Obama kan pendelen svinge. Derfor holder andre stater igjen og er forsiktige for ikke å strekke seg for langt etter denne administrasjonens invitter.

 

En ny avtale mellom USA og Russland krever ingen omforming av det globale politiske systemet, men en bred samarbeidsrelasjon mellom dem. Men sett at de enes om dype kutt: Hva slags verden trenger vi da for å få med de andre maktene på nedskjæringer til for eksempel hundre våpen pluss? Da, om ikke før, blir det behov for gjennomgripende endringer i den internasjonale politiske orden, for det er da spørsmålet om et liv uten kjernefysisk avskrekking begynner å bli presserende. Da trengs det et bedre system til erstatning for kjernevåpenavskrekkingen.

 

Den europeiske konsert etter Napoleonskrigene har vært nevnt i denne forbindelse. Det var et system hvor de europeiske maktene forpliktet seg til å respektere hverandres vital interesser og vise måtehold. Henry Kissinger, med spesialkompetanse på den europeiske konsert og lignende ordninger, beskriver den som et system hvor ”stormaktene samarbeider om å befeste internasjonale normer (og hvor) felles opptreden vokser ut av felles overbevisning…Det er en verden som enten er uten en dominerende makt eller hvor den potensielt dominerende makten leder gjennom måtehold”. Han mer enn antyder at Obama-administrasjonen er tilhenger av et slikt konsert-diplomati. Ettersom makta forskyves raskt i dagens verden må systemet grunnes på felles normer. I en dynamisk verden vil alternativet – en ordning basert på et stabilt ekvilibrium mellom stormaktene – være ”dead on arrival”.

 

Forholdet mellom USA og Kina blir viktigere enn noe annet. For det amerikanske liksom det britiske imperiet er ”second country” – den eller de statene som ligger nærmest opp til hegemonen i det globale makthierarkiet – den største utfordringen. For USA er dette i første rekke Kina. Hvis ”second country” truer med å overta hegemoniet må det stoppes i tilløpet. Så langt har ikke USA akseptert gjensidig avskrekking som strategisk grunnlag for forbindelsene med Kina: Overlegenheten har vært så stor at man ikke har hatt noen sterk tilskyndelse til det. Grovt sett har amerikanerne delt seg i to leire, én som mener samarbeid er veien og én som tror at konfrontasjon er uunngåelig. De møtes i diskusjoner om hvor sterke forholdsregler som bør tas. Spørsmålet er om USA greier i tilpasse seg i tide, eller om den militære makten vil bli brukt på fallrepet for å forsvare imperiale posisjoner så godt det lar seg gjøre, slik mange tidligere imperier har gjort.

 

I Oslo Militære Samfund er det naturlig å vektlegge maktforhold, geopolitikk og militære dimensjoner ved internasjonal relasjoner. Jeg har holdt meg til det. Atomvåpenspørsmålene er toppstyrt – de er ”high politics” par excellence – og slik har jeg omtalt dem. Men det er ikke alt. I de 65 åra som har gått siden Hiroshima og Nagasaki har det vokst fram en norm om ikke-bruk som understøttes av en sterk folkelig motvilje mot disse våpnene. Og jo mer tid som går uten at atomvåpen blir brukt jo sterkere blir normen.

 

Dette har alltid bekymret dem som har prøvd å trekke maksimale fordeler av sitt atomvåpeninnehav. Derfor ble nye våpentyper som det var mer tenkbart å bruke og som derfor med større sannsynlighet ville bli brukt, utviklet. Nøytronvåpenet var kanskje det best kjente eksemplet. Men de siste 20 åra har moratoriet på atomvåpenprøver stått i veien for innføring av våpen med nye egenskaper. Under den kalde krigen ble marinefartøyer sendt til konfliktområder rundt om på kloden for å minne om at de sterkeste våpnene sto til disposisjon, men det amerikansk-russiske presidentinitativet fra 1991 tok atomvåpnene bort fra alle overflatefartøyer. I dette århundret ble normen om ikke-bruk motvirket av doktriner som utvidet bruksområdet for disse våpnene – i USA, Frankrike, Storbritannia og India, og Russland hadde gjort det samme like i forveien – men nå har Obama snudd den trenden. Terskelen for bruk av atomvåpen er dermed høynet, om ikke entydig, for faren for kjernefysisk terrorisme har kommet i tillegg.

 

Folkelige kampanjer har bitt seg tak i normen om ikke-bruk. Nå går et bredt spekter av organisasjoner og bevegelser sammen om å kreve et forbud mot atomvåpen, humanitære organisasjoner ikke minst. Det var slik avviklingen av kjemiske og biologiske våpen begynte: Først ble de forbudt ved internasjonal avtale fordi de var inhumane, og så ble det inngått avtaler om å eliminere dem. I praksis var imidlertid Geneve-protokollen av 1925, som forbød dem, en avtale om ikke-første-bruk. Dette er merkebøye også på atomvåpenområdet som realister og idealister kan gå sammen om.

 

NPT er en oppskrift for nedrustning til null. Men det er en rudimentær oppskrift. Dessuten sier ikke avtalen noe om hva slags atomvåpenfri verden man bør styre mot. På ett eller annet stadium må det derfor vedtas en konvensjon som klargjør hvordan prosessen fram mot målet skal være. Arbeidet med en konvensjon er både et regjeringsprosjekt og et folkelig prosjekt og ledes av mennesker med høy ekspertise. Et vanskelig spørsmål er hvordan man kan sikre dynamikk og framdrift i nedrustningsprosessen uten å bruke almanakken, dvs uten å tidfeste når de ulike tiltakene og fasene skal gjennomføres, for stormaktene vil ikke forplikte seg til noe tidsskjema. Har man stor makt vil man også ha frihet til å bruke den.

 

Til slutt: Hva er vitsen med å stirre inn i krystallkula når nedrustningsprosessen er så prosessavhengig? Veien blir jo til til mens man går?

 

For at politiske ledere skal være istand til å treffe beslutninger om en kompleks virkelighet må virkeligheten forenkles. Heuristiske antagelser kan vise seg feilaktige, men ved å gjøre prosessen mot en atomvåpenfri verden mer tenkbar – lettere å forestille seg – blir realiseringen av den også mer sannsynlig.

 

Er dette begynnelsen på slutten for atomvåpnene? Tjue år etter Reykjavik krevde Shultz, Kissinger, Nunn og Perry omkamp, og Obama stilte seg til disposjon. Reykjavik var et stort skritt framover, selv om målet glapp. Det kan også bli Obamas skjebne. Han har tatt noen viktige steg allerede, men målet krever en annen verden enn vår.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
19. november 2001


ved Rolf Tamnes og Kjetil Skogrand

Fryktens likevekt

Atombomben, Norge og verden

1945–1970

Angrepene på USA den 11. september kostet 6 000 mennesker livet, sendte sjokkbølger inn i det amerikanske og internasjonale samfunn og utløste en krig mot terrorisme. Krig i den klassiske atomalderen – for eksempel rundt 1960 – kunne ha ført til en halv milliard døde og til utslettelse av en hel sivilisasjon. Det er mot denne bakgrunn vi må forstå general Omar Bradleys utsagn om at den eneste måten å vinne en atomkrig på, er å sørge for at den ikke bryter ut. Noen mener at atomkrigens ødeleggende virkning nettopp virket til å forhindre at den aldri brøt ut. Kjernefysisk avskrekking har på en avgjørende måte bidratt til å bevare freden i Europa, uttalte Francois Mitterand ved en anledning.

 

På den annen side vet vi i dag at svakheter i systemene og begrensninger i aktørenes rasjonalitet kunne ha skapt en atomkatastrofe – et inferno; Haldor Laxnes framholdt ved en anledning at atomalderen gjør det mulig for menneskene å danne seg en temmelig nøyaktig forestilling om helvete. Eller, for å tale i generalenes språk: Lord Mountbatten sa at hvis den tredje verdenskrig blir utkjempet med atomvåpen, vil den fjerde bli utkjempet med pil og bue.

 

Det er mot denne bakgrunn ikke besynderlig at atomvåpen har vært et kontroversielt spørsmål i alle år og utløst mange protestkampanjer. En kjent norsk barnepsykolog hevdet på 80-tallet at det for barn var viktig å få vokse opp i et aktivt og våkent motstandsmiljø mot atomvåpen. Forsøk på å være balansert virket bare fordummende, hevdet psykologen.

 

I den boka vi har skrevet, om norsk atompolitikk i etterkrigstiden fram til 1970, har vi lagt stor vekt på å være balanserte. Dette er ikke forargelsens historie, ikke en bok om helter og skurker. Dette plager enkelte. En kritiker bemerker at det her ikke er noen etiske vurderinger, enn si anfektelser. Vårt utgangspunkt er nok et annet: Vi tror på en leser med kunnskap og klokskap, som selv vil og kan vurdere og konkludere. I tillegg er det ofte slik at den “sinte” forfatter skriver sin selvbiografi, om sine egne prøvelser – og den fortellingen er ofte mer patetisk enn interessant.

 

La meg også understreke at den boka vi har skrevet, ikke er en bok om norsk atomdebatt, men om politiske og militære aktører som spilte en viktig rolle – som hadde åpenbar innflytelse på beslutningsprosesser. Vi har identifisert opinionsstrømninger, fordi det påvirker beslutningsprosesser, men vi har ikke kartlagt i detalj opposisjonelle grupper og enkeltpersoner. Derfor er knapt noen enkeltpersoner på den politiske venstresiden omtalt, og atomkritiske offiserer – som Arne Haugan – må også nøye seg med en fotnote. Profilerte atomtilhengere som Nils Ørvik og Gunnar Randers har heller ingen plass i denne fremstillingen. Den enkle sannhet var at deres innflytelse på utformingen av norsk atompolitikk var rett beskjeden.

 

La oss starte med å introdusere et viktig pedagogisk grep i vår framstilling. Vi kan si at norsk atompolitikk består av to plan:

For det første den politiske utformingen av overordnede retningslinjer, det vi kan kalle den offisielle eller deklaratoriske politikk; dernest den konkrete militære virksomhet, det vi kan kalle operasjonell praksis. I denne presentasjonen skal vi først gi en oversikt over utformingen av den offisielle norske atompolitikken i perioden 1945–70. Deretter vil vi gi en oversikt atomintegrasjonen i praksis og beskrive hvor langt Norge på ulike områder ble tilpasset alliansens kjernevåpenbaserte strategier. Vi vil deretter på dette grunnlag drøfte hvorvidt det var samsvar mellom den erklærte politikken og den praktiske virksomheten. Til sist vil vi presentere enkelte overgripende perspektiver på norsk atompolitikk, og oppsummere den militære og politiske betydningen av denne politikken.

 

 

  1. Offisiell atompolitikk

La oss starte med den offisielle atompolitikken. Hele perioden 1945–56 kan i norsk sammenheng betraktes som en forsmak på atomalderen. De første årene etter annen verdenskrig var preget av at atomenergien ble sett på som et sentralt element i en allmenn moderniseringstrend, både sivilt og militært. I en kort fase like etter krigen hadde norske myndigheter en ambisjon om å produsere norske atomvåpen en gang i framtiden. Allerede ved tilslutningen til Atlanterhavspakten i 1949 sto det imidlertid klart at Norge neppe noen gang ville utvikle og produsere atomvåpen selv.

 

Rett forut for etableringen av Atlanterhavspakten i 1949 formulerte den norske regjeringen den såkalte baseerklæringen om at allierte stridskrefter ikke kunne stasjoneres på norsk jord i fredstid. To år senere ble denne erklæringen gjentatt og presisert. Basepolitikken kom til å utgjøre et viktig referansepunkt også for norsk atompolitikk.

 

Gjennom tilslutningen til A-pakten ble Norge medlem av en allianse som baserte sitt forsvar på atomvåpen. Fem år senere, i 1954, ble atomvåpnenes rolle i Nato sterkt framtredende da det ble vedtatt å basere alliansestrategien på doktrinen om massiv gjengjeldelse. Denne strategiens fremste kjennetegn var avskrekking basert på evnen til å gjennomføre et bredt og knusende atomslag som på det nærmeste ville utslette motparten som sivilisasjon.

 

Det skulle ta flere år før gjennomføringen av denne strategien fikk direkte, praktisk betydning for Norge. Norske politiske myndigheter følte derfor i første omgang ikke noe behov for å formulere en eksplisitt politikk på området. I fasen fram til 1957 utformet imidlertid Norge fire grunnteser med hensyn til atomvåpen i Natos forsvarsanstrengelser mer allment:

 

*   Norge ga sin tilslutning til en alliansestrategi bygd på atomvåpnenes avskrekkende betydning.

 

*   Samtidig understreket norske myndigheter sterkere enn de fleste Nato-land at alliansen til enhver tid måtte ha en troverdig konvensjonell kapasitet for å unngå at atomvåpen måtte settes inn på et tidlig konfliktstadium og ved mindre kriser.

 

*   Norge framsto dessuten i alliansesammenheng som en sterk tilhenger av det sentralistiske prinsipp om at kontrollen med atomvåpnene måtte sentraliseres innen Natos sentrale kommandoer, samtidig som hovedansvaret for bruk av atomvåpen i siste instans måtte ligge hos USA. Enhver spredning av atomvåpen, også innenfor alliansen, ble derfor betraktet som uheldig.

 

*   Norske myndigheter poengterte også at en eventuell beslutning om å bruke atomvåpen måtte tilligge politiske myndigheter – ikke fagmilitære. Hovedansvaret måtte ligge hos den amerikanske presidenten. Samtidig ønsket Norge at Natos organer ble hørt så langt dette lot seg gjøre.

 

Det er seksårsperioden 1957–63 som framstår som den klassiske atomepoken på norsk side. På alliert side var denne perioden gjennomsyret av arbeidet for å tilpasse planer og styrkestruktur til doktrinen om massiv gjengjeldelse. En viktig nytt skritt i en slik retning kom da Natos toppmøte i Paris i desember 1957 bestemte at atomvåpen skulle lagres i de enkelte land. Tidligere hadde amerikanernes linje vært at atomladninger skulle oppbevares sentralt og distribueres til europeiske styrker først i krise eller krig. Nå ble atomvåpen integrert i medlemslandenes styrker allerede i fredstid.

 

I denne perioden ble det formulert en norsk atompolitikk som i prinsippet forble uendret senere. I 1957 utmeislet norske myndigheter fire grunnteser med hensyn til stasjonering og bruk av atomvåpen:

 

*   Norge avviste utplassering av atomvåpen av offensiv karakter. I forkant av Natos toppmøte i Paris i 1957 hadde Norge vært nevnt som en aktuell kandidat for utplassering av mellomdistanseraketter. Slik stasjonering ble klart avvist av norske myndigheter. Dette avslaget stod det liten strid om i Norge.

 

*   Norge ønsket likevel å kunne trekke på alliert atomvåpeninnsats i forsvaret av landet, det vi har kalt allierte atomopsjoner.

 

*   Norge sa imidlertid nei til lagring av atomladninger på norsk jord i fredstid – det vi har kalt en norsk fredsopsjon. Denne grunntesen skulle bli hovedelementet i Norges deklaratoriske atompolitikk. Den norske ikke-lagringsdoktrinen ble først formulert gjennom et vedtak på regjeringspartiets landsmøte våren 1957, dernest gjennom statsminister Einar Gerhardsens erklæring på Natos toppmøte i desember samme år.

 

*   Derimot var det bred støtte for å beholde en prinsipiell mulighet for at atomladninger kunne transporteres inn og disponeres av norske styrker i krise eller krig. Dette har vi betegnet som den norske krise- og krigsopsjonen.

 

Det var spørsmålet om lagring av atomladninger i fredstid som vakte mest debatt i Norge, både blant politiske beslutningstakere og i offentligheten. I 1961 nådde denne debatten en avklaring ved at Stortinget bekreftet de sentrale grunntesene i norsk atompolitikk. Forbudet mot fredstidslagring av atomladninger ble gjentatt og sementert. Dermed ble det satt en endelig stopper for planer om at norske styrker skulle disponere atomvåpen i fredstid.

 

Stortingsbehandlingen i 1961 rokket imidlertid ikke ved muligheten for at norske styrker fikk tilført og kunne benytte atomvåpen i krise eller krig. Den norske krise- og krigsopsjonen ble altså ikke formelt skrinlagt. I prinsippet var det heller ingenting i veien for at det ble gjort forberedelser i fredstid i form av utdannelse og trening slik at norske styrker kunne bruke atomvåpen i en eventuell krig. Men også denne muligheten ble nå sterkt innsnevret. I 1963, uten at det var offentlig kjent, avviste forsvarsminister Gudmund Harlem et amerikansk tilbud om å etablere en ordning der norske jagerflygere skulle læres opp for å kunne benytte atomladninger som kunne fraktes inn på kort varsel i krise eller krig. Like etterpå fastslo Harlem i Stortinget at norske styrker ikke trente på bruk av atomvåpen. Harlem hadde dermed avvist alle former for forberedelser i fredstid, og dette skulle bli en del av en utvidet fortolkning av norske atomrestriksjoner.

 

Ved utløpet av 1963 hadde norsk atompolitikk nådd et modent stadium. Grunntesene var sementert, og de kom ikke til å endre seg etter dette. Det var her av stor betydning at norsk og alliert tenkning kom mer på linje som en følge av Natos overgang til fleksibel respons i 60-årene, som innvarslet en dyptgripende endring av alliansens strategi. Offisielt fant dette skiftet sted i 1967, men i praksis hadde omleggingen begynt å avtegne seg fra begynnelsen av 60-tallet, også på nordflanken.

 

I den klassiske atomalderen hadde de norske atombegrensningene vakt særdeles liten forståelse innad i Nato, og særlig på slutten av 50-tallet ble Norge utsatt for betydelig press fra alliert hold. Dette endret seg fra 60-tallet. På politisk nivå i USA og Storbritannia forsonte man seg i det store og hele med norsk atompolitikk tuftet på grunntesene. Etter hvert uttalte ledende amerikanske og britiske politikere seg ikke sjeldent positivt om norsk atompolitikk, med henvisning til at den bidro til nordisk stabilitet og lavspenning, blant annet ved at russerne lot Finland være i fred. Også på norsk fagmilitært hold ble man etter hvert bekvem med en ren konvensjonell rolle. På alliert fagmilitært hold var begeistringen mindre. Således ble spørsmålet om å forberede bruk av kjernevåpen i Norge reist ved flere anledninger fra 60-tallet og framover.

Den siste, store diskusjonen om dette fant sted i 1983, da det fra alliert side ble foreslått å sertifisere norsk 155 mm artilleri for kjernefysisk ammunisjon, slik at ladninger eventuelt kunne bringes inn i krise eller krig. Norske myndigheter avviste også dette framstøtet, uten at det vanskeliggjorde forholdet til alliansen.

 

 

  1. Norsk atomintegrasjon i praksis

Parallelt med utviklingen av en offisiell atompolitikk, ble Norge stilt overfor krav og ønsker om praktisk integrasjon av norsk territorium og norsk personell i alliansens atomplanlegging. Slik integrasjon kan deles i to hovedkategorier. For det første ble det reist krav om baserettigheter og installasjoner i Norge som kunne benyttes i forbindelse med en alliert atomoffensiv. For det andre var det behov for medvirkning fra norsk personell og norske styrker. Vi skal her gjennomgå tiltak som ble iverksatt.

 

  1. Baserettigheter og installasjoner

Det første hovedpunktet dreier seg om baser og installasjoner. Vi skal her nevne tre ordninger eller funksjoner.

 

a) SAC-arrangementet av 1952

Den første ordningen gjaldt spørsmålet om baserettigheter for USAs strategiske bombeflystyrke, Strategic Air Command (SAC). SAC var USAs kjernefysiske knyttneve og var tiltenkt hovedrollen i et eventuelt amerikansk gjengjeldelsesangrep. Gjennom et arrangement i 1952 stilte norske myndigheter flyplassene Sola og Gardermoen til rådighet for SAC i krigstid. De sentrale elementene var i første omgang mellomlandinger for eskortefly samt for bombefly etter utførte krigsoppdrag. I tilknytning til arrangementet ble det etablert sambandsstasjoner på Sola, Gardermoen/Kjeller og i Bodø. Amerikansk personell ble stasjonert for å ta seg av beredskapslagre og for å betjene sambandsstasjonene i samarbeid med norsk personell. Våren 1960 var antallet fast stasjonerte amerikanere kommet opp i 80.

 

Da SAC-arrangementet ble etablert, hadde amerikanske bombefly fortsatt relativt kort rekkevidde og var avhengige av framskutte baser og eskortestøtte. Etter hvert ble det imidlertid utviklet raskere bombefly med større rekkevidde. Sammen med U-2-krisen var dette en hovedgrunn til at arrangementet ble grunnleggende revidert og sterkt redusert i omfang i 1960. SAC beholdt likevel muligheten til å benytte flyplassene i krigstilfelle.

 

  1. b) 3rd Air Force Task Force North

Den andre viktige ordningen med tilknytning til norske baser, var en mindre alliert flystyrke som skulle baseres på norsk jord i krig og utføre kjernefysiske oppdrag for Nordkommandoen på Kolsås. Flystyrken hadde betegnelsen 3rd Air Force Task Force North. Styrken ble etablert i 1956. Sola ble først utpekt som hovedbase for flyene, men fra 1962 ble hovedbasen flyttet til Flesland. Denne flystyrken kunne blant annet foreta atomangrep mot sovjetiske angrepsstyrker som var på vei mot Norge, eller som allerede hadde satt seg fast på norsk jord.

 

  1. c) Installasjoner, lagre og staber

For det tredje ble det etablert en rekke andre installasjoner, lagre og staber i Norge som kunne benyttes av kjernevåpenbærende styrker. Før ulike kategorier av slike anlegg listes opp, må det understrekes at langt de fleste av dem også hadde konvensjonelle oppgaver, slik at kjernefysiske støttefunksjoner bare utgjorde en komponent. Fra 70-tallet og framover ble dessuten denne atomkomponenten gradvis skjøvet i bakgrunnen til fordel for konvensjonell virksomhet.

 

*   Norge huset allierte hovedkvarter og kommandoposter som inngikk i Natos kommandosystem, og flere av disse hadde øremerkede oppgaver dersom alliansen skulle ta i bruk atomvåpen.

 

*   Det ble etablert en rekke allierte sambandssystemer på norsk jord som blant annet kunne benyttes til å koordinere kjernefysiske angrep.

 

*   Radarstasjoner i Norge spilte en viktig rolle for overvåkningen av det europeiske luftrommet og for koordineringen av eventuelle atomoperasjoner.

 

*   Atomstyrker kunne direkte eller indirekte dra nytte av navigasjonssystemer med stasjoner i Norge.

 

*   Norsk territorium var utgangspunkt for ulike typer etterretningsvirksomhet, som blant annet kunne benyttes til å fastlegge atommål i nordområdene.

 

*   Norske havner og flyplasser med tilhørende installasjoner ble utbygd slik at kunne betjene allierte atomavdelinger.

 

*   Det ble dessuten bygd lagre i Norge som oppfylte Natos krav til lagring av atomladninger. De aller fleste av dem var tiltenkt norske styrker, men noen av dem skulle brukes av allierte styrker. På grunn av det norske lagringsforbundet var det uaktuelt å lagre selve atomladningene i Norge i fredstid. På Flesland, som var hovedbase for den taktiske flystyrken fra 3rd Air Force, ble det imidlertid oppbevart en fullt sammensatt øvelsesbombe uten atomladning. I lageret på Flesland er det dessuten mye som tyder på at det i en periode ble lagret ikke-nukleære komponenter til atomvåpen, øremerket for de samme allierte flystyrkene. Selve sprenghodene skulle etter planen transporteres inn fra allierte lagre utenfor Norge i det flystyrken ble overført.

 

 

  1. Norsk medvirkning

Den andre hovedkategori i integrasjonsprosessen gjaldt norsk medvirkning. Norsk personell og norske styrker ble involvert i en rekke oppgaver med betydning for alliansens kjernefysiske slagkraft. Slik norsk innsats kan deles i indirekte og direkte medvirkning.

 

Den indirekte medvirkningen besto i at nordmenn bemannet kontroll-, varslings-, sambands- og navigasjonssystemer med betydning for allierte atomstyrker, og i at norske mannskaper skulle assistere allierte atomvåpenbærende fly og fartøyer på norske krigstidsbaser. Her må det understrekes at slik støtteinnsats selvsagt også kunne ytes til konvensjonelle styrker, ja, innsatsen ville i de fleste tilfeller være lik enten styrkene benyttet konvensjonell eller kjernefysisk ammunisjon. Derfor var det i mange tilfeller ikke nødvendig å informere personell på lavere og midlere nivå om at det kunne bli aktuelt å støtte kjernevåpenstyrker. Norske offiserer fylte dessuten en rekke poster i det integrerte kommando- og kontrollsystemet, samt i ulike staber, der de i større eller mindre grad kom i berøring med atomvåpenproblematikk. Blant annet bidro norske militære myndigheter til utarbeidelsen av alliansens lister over atommål.

 

Den direkte medvirkningen besto i at norske kampstyrker var tiltenkt en rolle i atomoffensiven. Her skal vi særlig peke på to aktuelle norske bidrag:

 

*      Det første var konvensjonelle støtteoppdrag i forbindelse med en eventuell vestlig kjernefysisk luftoffensiv. Her ble norske flystyrker tildelt konkrete oppdrag fra siste halvdel av 50-tallet, delvis under betegnelsen Snowcat. Oppdragene innebar at norske jagerbombefly og rekognoseringsjagere skulle støtte utføringen av SACEURs atomangrep gjennom tokt mot fremmed territorium. Jagerbomberne skulle angripe fastlagte mål med konvensjonelle midler, mens rekognoseringsjagerne skulle utføre rekognosering før og etter atomangrepene. Målene lå i Nordvest-Russland, Baltikum, Polen og Øst-Tyskland – og Finland. I en kommentar til vår omtale av disse planene da boken ble lansert, uttalte den finske ambassadør Ole Norrback at «Finland var et ensomt land under den kalde krigen». Ensomhet eller ikke, i krig måtte finnene påregne bomber fra begge sider.

 

Disponeringen av norske flystyrker til slike operasjoner var uttrykk for den oppfatning at Norges skjebne i krig var uløselig knyttet alliansens evne til å gjennomføre en strategisk kjernefysisk luftoffensiv raskt og effektivt. På norsk side var man helt på det rene med at tapene for deltakende skvadroner ville bli svært høyt, men konklusjonen var likevel at tapsrisikoen stod i forhold til operasjonenes viktighet.

Med fleksibel respons rykket den massive luftoffensiven i bakgrunnen og det norske luftforsvaret skiftet fokus til et mer nasjonalt innrettet invasjonsforsvar med konsentrasjon om defensive kontraluftoperasjoner og forsvar mot sjøinvasjonsstyrker.

 

*   Den andre formen for direkte medvirkning var muligheten for å utstyre norske styrker med atomammunisjon slik at de kunne delta i den allierte offensive atomoffensiven eller bidra til å forsvare norsk territorium ved hjelp av taktiske atomvåpen. Det norske lagringsforbudet fra 1957 blokkerte en norsk fredsopsjon på kort sikt. I en periode fra 1957 til noen år inn på 60-tallet ble det likevel foretatt en del forberedelser med henblikk på å gi norske styrker atomkapasitet, enten for den mulighet at lagringspolitikken i fredstid skulle bli endret, eller med tanke på innføring av atomvåpen i krise og krig. Det er særlig tre slike forberedende tiltak som fortjener oppmerksomhet: anskaffelsen av våpensystemer, øvings- og treningsvirksomhet, og atomlagre.

 

Norske styrker mottok en rekke våpensystemer som ved siden av å benytte konvensjonell ammunisjon også kunne utstyres med atomvåpen. Det gjaldt først og fremst bakke-til-bakkevåpenet Honest John, luftvernsystemet Nike, en rekke ulike jagerbombere, samt, helt mot slutten av perioden, den selvdrevne haubitsen M109. Men selv om disse våpensystemene kunne tilpasses bruk av atomammunisjon, ble de aldri formelt sertifisert for en slik rolle i Norge.

 

Det andre området av forberedende tiltak, var øvings- og treningsvirksomhet. Nils Handal, forsvarsministeren i perioden 1955-61, ønsket at norske styrker skulle få opplæring i bruk av atomammunisjon for egne våpen, men amerikanerne krevde at Norge i tilfelle måtte endre sin lagringspolitikk. Dessuten krevdes formelle avtaler som Norge vegret seg mot å inngå.

 

Følgelig fikk ikke norske styrker kjernefysisk kompetanse. En del jagerflypiloter fikk imidlertid en viss opplæring i bombeteknikker som var særlig egnede for bruk av atomvåpen. Selv om disse teknikkene også kunne benyttes konvensjonelt, er det klart at Luftforsvarets ledelse beordret denne opplæringen fordi det ville forberede flygerne til en kjernefysisk rolle. Men verken norske fly eller piloter ble noen gang sertifisert for atomvåpenbruk.

 

Det tredje forberedende tiltaket var byggingen av atomlagre. Fram til midten av 60-tallet ble det bygd i alt syv Nato-godkjente atomlagre på norsk jord, de fleste tiltenkt norske styrker: I Asker, Våler, Trøgstad og Nes for luftvernsystemet Nike; på Setermoen for rakettvåpenet Honest John; samt i Bodø for jagerbombere. I tillegg kom lageret for allierte fly på Flesland. Dessuten ble det sannsynligvis bygd minst fem konvensjonelle ammunisjonslagre som var konstruert slik at de lett kunne tilpasses atomvåpen: Bardufoss, Værnes, Lista, Torp og Gardermoen.

 

Fra alliert hold var det meningen at lagrene skulle fylles med atomammunisjon allerede i fredstid. Fordi Norge sa nei til fredstidslagring, ble lagrene på norsk jord i praksis beredskapslagre som først kunne aktiviseres i en krisesituasjon, enten for norske styrker eller for allierte forsterkninger. I praksis ble lagrene fylt med konvensjonell ammunisjon.

 

I 1961 ble lagringsforbudet i fredstid som sagt bekreftet av Stortinget. I 1963 avviste dessuten forsvarsminister Harlem et tilbud om en forberedt norsk atomrolle og uttalte i Stortinget at norske styrker ikke trente på bruk av atomvåpen. Samtidig oppga alliansen arbeidet med planer for overføring av atomvåpen til norske styrker. Dermed var de forberedelsesprosessene vi her har beskrevet, stanset på halvveien. I krise eller krig ville det følgelig tatt lang tid å gi norske styrker reell atomkapasitet, sannsynligvis flere måneder.

 

  1. Taktisk atomvåpeninnsats i Norge

Norsk atompolitikk gjorde at Norge ikke hadde egne stående styrker som kunne benytte taktiske atomvåpen mot en angriper. Det fantes imidlertid flere allierte atomvåpenstyrker som kunne settes inn i invasjonsforsvaret i Norge. Riktignok var det bare én mindre flystyrke med atomvåpen som etter planene skulle stasjoneres i Norge i krig – Fleslandstyrken. Men atomvåpen kunne leveres av fly basert utenfor Norge, enten ved hjelp av SAC, britiske Bomber Command, SACLANTs sjøbaserte fly, eller amerikanske taktiske fly basert i Storbritannia og Vest-Tyskland. På tross av en betydelig kapasitet var det likevel klart at distansene ville gjøre leveringstiden ganske lang. Massiv bruk av taktiske atomvåpen på kort varsel bød derfor på større vansker i Norge i forhold til det sentrale Europa, der atomstyrkene lå tett. Om dette faktum skulle betraktes som dypt bekymringsfullt eller ikke, var avhengig av perspektivet.

 

Under fleksibel respons ble fokus i en periode rettet mot atomminer eller demoleringsladninger (“atomic demolition munitions” – ADM). Slike miner kunne benyttes til å lage fysiske sperringer uten at fienden nødvendigvis ble påført personelltap, og brukt på en slik måte kunne de betraktes som klart defensive våpen. Det ble anslått at om lag 30–40 ladninger ville trenges i området fra Alta til Vestfjorden for å forsinke en sovjetisk framrykking i betydelig grad. Etter lengre tids utredninger ble imidlertid planene skrinlagt i 1979. Ved lanseringen av boka vakte disse planene naturlig nok oppsikt i de områder der minene var vurdert benyttet. Med utgangspunkt i et intervju med en av forfatterne i NRK-programmet «Nordnytt» kunne imidlertid et presseovervåkningsbyrå berolige med følgende saksopplysning: «Atomminene skulle ikke brukes i fredstid». Det var formodentlig i det minste en liten trøst.

 

 

III. Liv og lære

Etter at vi nå har først har sett på den offisielle atompolitikken og dernest på den praktiske virksomheten, er det på sin plass å vurdere samsvaret mellom liv og lære. Var det sammenfall mellom det myndighetene sa og det norske militære gjorde? På tross av tallrike påstander om det motsatte, var det lite av den praktiske aktiviteten som utgjorde åpenbare brudd i forhold til regjeringens erklæringer.

 

Treningsvirksomheten brøt således ikke med politikken. Da Harlem erklærte overfor Stortinget at trening på bruk av atomvåpen for norske styrker ikke fant sted, var all organisert opplæring av denne typen ganske riktig avsluttet i Norge. Noen få norske piloter kom riktignok i flyktig berøring med liknende trening i Canada senere, men det skyldtes at de fulgte et kursopplegg som var tilpasset kanadiske styrker.

 

I tråd med de politiske deklarasjonene ble det heller ikke stasjonert allierte kampstyrker eller stridskrefter på norsk jord i fredstid. Støtteapparatet for SAC på Sola, Gardermoen og i Bodø var likevel av et slikt omfang at det kunne utløst en ubehagelig offentlig debatt om det hadde vært kjent.

 

Det ble ikke oppbevart atomladninger på norsk jord. Dersom lagringen av bombekomponenter på Flesland var blitt kjent, kunne imidlertid også dette skapt et betent ordskifte.

 

En annen problemstilling er imidlertid om det var samsvar mellom det bilde av norsk atompolitikk som ble presentert overfor opinionen og Norges faktiske medvirkning i Vestblokkens atomvåpenbaserte forsvarsstrategi. Vi kan trygt si at norske styresmakter la større vekt på å informere allmennheten om de norske forbeholdene enn om omfanget av tiltak som innlemmet Norge i atomforsvaret. Skulle man dømme etter uttalelsene fra ulike representanter for norske myndigheter, kunne man nærmest få et inntrykk av at Norge hadde stilt seg utenfor alliansens kjernefysiske forsvarsanstrengelser. Et slikt inntrykk var ikke i samsvar med graden av norsk tilpasning.

 

Her kan det riktignok påpekes at en del kjernefysiske integrasjonstiltak ble offentlig omtalt mer eller mindre indirekte. Atomlagrene var inkludert i en stortingsproposisjon under betegnelsen “sikrede lagre”. I en stortingsmelding kunne det indirekte leses ut at norske jagerbombere i krig skulle angripe fiendtlige installasjoner på fremmed territorium. Forsvarsminister Handal framholdt dessuten i et foredrag at det norske forsvaret ville bli utstyrt med våpen som kunne nytte atomladninger, og at det ikke ville kreve lang tid å omstille seg til slik ammunisjon. Inntrykket av en norsk jomfruelighet i forhold til alliansens atomforsvar var således mindre framtredende på 50- og 60-tallet enn den oppfatning som delvis skulle feste seg senere. SAC-arrangementet og Fleslandstyrken ble imidlertid fullstendig hemmeligholdt, og de fleste andre konkrete tiltakene som knyttet Norge direkte til alliansens atomslagkraft var også strengt skjermet mot allment innsyn. Også innenfor Forsvaret var informasjonen forbeholdt de med tjenestelig behov, og det fantes knapt noen institusjonell hukommelse om tidligere tiltak etter at de involverte hadde forlatt aktiv tjeneste.

 

Det er likevel viktig å understreke at det ikke var noe i den uttrykte atompolitikken som var til hinder for et intimt operasjonelt samarbeid. Intet var for eksempel sagt om at norsk personell ikke kunne trene på å drive luftledelse av strategiske fly på vei til bombemål i Sovjetunionen. En nøkkel til forståelsen av den norske atompolitikken var at den bare omfattet det som var sagt, verken mer eller mindre.

 

 

  1. Overordnede perspektiver

Etter denne gjennomgangen skal vi drøfte tre overordnede perspektiver på atompolitikken.

 

  1. Integrasjon og avskjerming

Det første hovedperspektivet gjelder den norske balansen mellom integrasjon og avskjerming. Norske holdninger til forpliktende internasjonalt samarbeid har ofte vært preget av ambivalens. Som utenriksminister Knut Frydenlund uttrykte det i forbindelse med Norges tilknytning til det internasjonale energibyrået IEA på 70-tallet: Norge ønsket å være med uten å være med, eller omvendt. Også norsk atompolitikk kan ses i et slikt perspektiv. Norge ønsket å ha fordelen av den sikkerhet som lå i det integrerte alliansesamarbeidet og i å være plassert under atomparaplyen, men ville unngå belastningen med å ha våpnene på egen jord. I 1961 uttalte således statsminister Gerhardsen et håp om at USAs deployering av Polaris-ubåter kunne løse atomvåpenspørsmålet “uten å belaste de enkelte land”. Tyve år senere framholdt statsminister Gro Harlem Brundtland: “Vi ønsker at atomvåpen ikke skal bli brukt fra norsk jord, men at atomvåpen sendes fra andre lands territorier”.

 

Hva var motivene bak den norske avskjermingspolitikken i atomspørsmål? Fire forhold må særlig nevnes.

 

Den første grunnen var at Norge ikke ønsket å framstå som unødig provoserende overfor supermaktsnaboen i øst.

 

Den andre grunnen var hensynet til den nordiske balansen generelt og til Finland spesielt. Det var en frykt på norsk side for at en endring av norsk atompolitikk ville få negative konsekvenser for hele Norden. Samtidig var det klart at sovjetisk aggresjon eller trusselpolitikk i Nord-Europa kunne føre til at Norge endret sin atompolitikk. Denne argumentasjonen sto sentralt i en hemmelig redegjørelse om norsk atompolitikk i Nato i april 1960, noe som viser at begrepet “nordisk balanse” og den tilhørende argumentasjonen var utviklet og presentert tidligere enn det som hittil har vært antatt.

 

Den tredje grunnen var et allment norsk ønske om handlefrihet og kontroll i en eventuell krise. Norske myndigheter var på vakt mot allierte planer som innebar automatisk, eller nær ved automatisk, overføring av kjernevåpenbærende styrker til Norge.

 

Den fjerde grunnen var indrepolitiske hensyn. Den folkelige atomvåpenmotstanden i Norge utmerket seg ved sin styrke og sitt omfang. Atomskeptikerne omfattet dessuten en rekke personer i sentrale samfunnsposisjoner. Statsminister Gerhardsen var selv blant de reserverte. Sterkere enn de fleste sentrale sikkerhetspolitiske beslutningstakere uttrykte han misnøye med Norges tette integrasjon i alliansen. Han syntes å ha sympati for rådgiveren Andreas Andersens ideer om at Norge kunne stille seg på sidelinjen i en framtidig stormaktskrig. Men også hos Gerhardsen fantes det en dobbelthet. Samtidig som han vegret seg mot atomvåpnene, ledet han Norges regjering i en periode da landets forsvar ble stadig sterkere innvevd i atomkrigsplanene. Han var informert om byggingen av atomlagre, om norske piloters trening på atomvåpenlevering og om at Loran-C kunne knyttes til Polaris-programmet.

 

Selv om det var bred enighet om å bevare handlefrihet i forhold til atomvåpenbruk i krise eller krig, var balansepunktet mellom integrasjon, handlefrihet og avskjerming gjenstand for intern strid i Arbeiderpartiets elite. Striden sto først og fremst om å opprettholde muligheten til å endre politikken i framtiden hvis forutsetningene endret seg. Gerhardsen så ut til å ville spikre fast den gjeldende politikken slik at en framtidig omvurdering nærmest var utelukket. Lange, og i enda større grad Handal, var blant motstanderne av en slik linje. Grunnlaget for deres motstand var først og fremst prinsipielt fundert: De ønsket å unngå flere selvpålagte begrensninger som bandt norske myndigheter i en uforutsigbar framtid.

 

  1. Beslutningsprosesser

Det andre overordnede perspektivet gjelder beslutningsprosesser. Debatten omkring norsk atompolitikk har i stor grad vært knyttet nettopp til spørsmål om beslutningsprosesser, saksgang og informasjon. Ved ulike anledninger har det vært antydet at det har foregått atomrelatert virksomhet i Norge som de konstitusjonelle myndigheter ble holdt uvitende om. Vår undersøkelse underbygger ikke et slikt inntrykk, snarere tvert i mot. Det kan dokumenteres at ulike atomspørsmål gjennomgående var gjenstand for bred drøfting i det politiske beslutningssystemet. Nær sagt alle sentrale saker med tilknytning til atombevæpning eller etablering av installasjoner og baser på norsk jord ble behandlet i regjeringens sikkerhetsutvalg, de fleste også i hele regjeringskollegiet. Stortingets utvidede utenriks- og konstitusjonskomité var dessuten underrettet om nær sagt alle relevante saker.

 

På den annen side var det et strengt hemmelighold i forhold til dem som ikke hadde tjenestelig behov for å vite og i forhold til nordmenn flest. Dette gjenspeilte naturlig nok sakenes karakter, samtidig som åpenhet generelt var et mindre framtredende hensyn den gangen enn senere. Paradoksalt nok ser det ut til at sovjetiske myndigheter på en del områder var bedre informert enn de fleste nordmenn om Norges plass i alliansens kjernevåpenplaner. I 1958 ble således russerne informert av Finn Moe, formannen i utenrikskomiteen, om at atomlagre ville bli bygd i Norge.

 

 

  1. Norsk atompolitikk: Militær og politisk betydning

Det tredje overordnede perspektivet gjelder norsk atompolitikks militære og politiske betydning. Vurderingen av norsk atompolitikk avhenger av hvilke øyne som ser, og av hvilke perspektiver den ses i lys av.

 

Følgende momenter kan danne grunnlag for å vurdere den militære betydningen av de norske atomforbeholdene:

 

*   Den norske avvisningen av atomvåpen i fredstid bidro i liten grad til å svekke Natos samlede forsvar. I et bredere strategisk perspektiv var det mye viktigere at norske myndigheter aksepterte etableringen av krigsbaser for allierte styrker samt installasjoner for etterretning, samband og navigasjon i Norge.

 

*   Derimot kan det argumenteres for at avvisningen isolert sett bidro til å svekke det norske forsvarets stridsevne. Fraværet av atomvåpen i Norge styrket inntrykket av at russerne hadde de beste kortene på hånden ved en konflikt i nord.

 

*   Det må likevel understrekes at innføring av atomvåpen i Norge kunne ha fått negative konsekvenser som hadde oppveid tenkelige fordeler. Fredstidslagre med atomvåpen ville økt muligheten for at atomvåpen ble benyttet på norsk område i en krig. Det er dessuten mulig at norske atomvåpen ville ført til en ytterligere kjernefysisk styrkeoppbygging på den andre siden av grensen. Uansett må det understrekes at en håndfull norske atomladninger aldri kunne skapt noen regional styrkebalanse i forhold til russernes enorme arsenaler.

 

*   Fra en militær synsvinkel framsto Norge som noe av en gratispassasjer i en allianse der de fleste måtte betale for atombeskyttelsen ved å akseptere våpnene på egen jord. Danmark sto riktignok i prinsippet på samme linje som Norge, men danskene tillot utplassering av amerikanske atomvåpen på Grønland i årene 1958–65.

 

Den politiske betydningen av den norske atompolitikken kan oppsummeres slik:

 

*   De norske atombegrensningene virket i perioder konfliktskapende på Norges forhold til alliansen, men det er ikke grunnlag for å hevde at politikken rokket ved grunnvollene i dette samarbeidet eller ved vestmaktenes alminnelige tillit til Norge som en nær og lojal partner.

 

*   Norsk atompolitikk kan betraktes som et tillitskapende tiltak, som hadde en gunstig innvirkning på relasjonene i Nord-Europa i fredstid. Trolig bidro for eksempel Norges atombegrensninger til å dempe det russiske presset mot Finland.

 

*   Sist, men ikke minst: Atompolitikken var med på å dempe de indrepolitiske motsetningene i Norge; den bidro til å skape en relativt bred nasjonal enighet om sikkerhetspolitikken. Ikke minst her ligger nøkkelen til atompolitikkens robusthet og varighet.

 

 

La oss til slutt poengtere kompleksiteten i norsk atompolitikk i den aktuelle tidsperioden. Dette åpner for ulike fortolkninger. Noen kommentatorer har lagt vekt på Norges særstatus i alliansen. Andre har festet seg ved at Norge ble dypt integrert i en alliansestrategi der kjernevåpnene sto sentralt, og vår dokumentasjon på dette er blitt tatt til inntekt for at fredsaktivistene hadde rett. Atter andre er forarget over hva de oppfatter som et norsk dobbeltspill – at Norge var med uten å være med, eller omvendt.

 

Vår konklusjon er at norsk atompolitikk fikk preg av å være en finstemt balansepolitikk, noen vil si i grenselandet mellom det geniale og det schizofrene. Noen vil mene at atompolitikken i så måte ikke er enestående, men at demokratiske småstater må ta mange hensyn og se mange veier.

Om foredragsholderne:

Dr. philos. Rolf Tamnes er direktør ved Institutt for forsvarsstudier og professor II ved Universitetet i Oslo. Cand. philol. Kjetil Skogrand er forsker ved Institutt for forsvarsstudier. De to utga våren 2001 boka Frykten likevekt. Atombomben, Norge og verden 1945–1970. Tiden Norsk Forlag.