Skip to content

Mandag 12. mars 2018 gjestet Øivind Bratberg, førstelektor ved Universitetet i Oslo, Oslo Militære Samfund med foredraget «Europa etter BREXIT: hva vil UK – og hva vil dette bety for Europa?». Bratberg er førstelektor i statsvitenskap ved UiO og forfatter av flere bøker om britisk politikk.

Foto: OMS

Storbritannias vei ut av EU fyller alle nyhetskanaler på vei mot mars 2019, da utmeldingen skal være et faktum. Hvordan kom britene i denne situasjonen, og hva slags mandat fra folket forsøker regjeringen å oppfylle? Og hva kommer konsekvensene til å bli – for Storbritannia selv og for Europa? Dette foredraget trekker noen idéhistoriske linjer frem mot brexit-avstemningen og tar for seg noen av dilemmaene Storbritannia står overfor i dag.

Europa etter brexit: hva vil Storbritannia – og hva vil dette bety for Europa?

 

Av Øivind Bratberg

Institutt for statsvitenskap, UiO

 

Storbritannias vei ut av EU fyller alle nyhetskanaler på vei mot mars 2019, da utmeldingen skal være et faktum. Hvordan kom britene i denne situasjonen, og hva slags mandat fra folket forsøker regjeringen å oppfylle? Og hva kommer konsekvensene til å bli – for Storbritannia selv og for Europa? Dette foredraget trekker noen idéhistoriske linjer frem mot brexit-avstemningen og tar for seg noen av dilemmaene Storbritannia står overfor i dag.

 

 

Storbritannia og Europa er et forhold mellom to parter: et uavhengig kongedømme i Nordsjøen og det store, komplekse, tungrodde og uregjerlige europeiske kontinentet. Det er det enkle perspektivet fra Storbritannia. Det er et perspektiv som har overlevd seksti års med vekslende værforhold i kanalen som skiller britene fra EU.

 

Psykologisk er tosidighet en svært effektiv måte å dele opp virkeligheten på. Det er et stilrent oss og dem i det britiske bildet av Europa, en enkel strategi for identifisering med egen flokk og grensesetting mot motparten. Hvordan nasjoner definerer seg mot den andre er da også et tema som er flittig brukt i analyser av nasjonsbygging og utenrikspolitikk.

 

Men selv hvis vi aksepterer nytten av et slikt perspektiv, er Storbritannia et pussig tilfelle. Tyrkia og Russland er typiske eksempler på land hvor utenrikspolitikken ses i lys av fundamentale spørsmål om hva nasjonen skal være. Sammenlignet med disse to kan man vanskelig hevde at britenes forhold til Europa speiler en identitetsforvirring eller sivilisasjonskonflikt. Mens Tyrkia utgjør veikrysset mellom Vesten og Orienten, ligger Storbritannia tretti små kilometer med bølgeskvulp fra Frankrike. Avstanden til Brussel, Europas politiske sentrum, er 320 kilometer i luftlinje, litt lenger enn mellom Oslo og Stavanger. Storbritannias politiske historie og nedarvede institusjoner er annerledes – men er ikke alle Europas land annerledes hver på sitt vis?

 

Kanskje ligger roten til britisk annerledeshet i en særegen historisk erfaring. Eller mer presis: i en historisk erfaring som den politiske eliten har tolket på en helt bestemt måte. Det dreier seg om å være adskilt fra kontinentet og å stå imot invasjoner fra fremmede makter; om en ubrutt tradisjon for representativt demokrati og rettsstat som har vokst frem gjennom evolusjon, ikke revolusjon; om globale kontaktpunkter over verdenshavene, ikke over kanalen. Om et syn på allianser som verktøy for maktbalanse og pragmatiske handelsbånd, ikke som bindende, overnasjonalt samarbeid.

 

Et globalt ansvar

Anthony Eden ble i 1955 Winston Churchills etterfølger som britisk statsminister. Tre år tidligere, mens han fortsatt var utenriksminister under Churchill, fastslo Eden at «Storbritannias historie og interesser strekker seg langt videre enn Europa». Uten dette grunnleggende premisset, fortsatte utenriksministeren, «ville vi knapt vært mer enn noen millioner mennesker på en øy ved Europas kyst som ingen ville være videre interessert i».

 

Edens uttalelse passer utmerket til bildet av britiske politikere som med ryggen mot fremtiden omfavner imperiet og lar europatoget forlate perrongen en gang på 1950-tallet. Fordums storhet legger en klam hånd over evnen til nytenkning. Det er mye riktig i denne fremstillingen av strategisk stillstand – og Eden skulle selv demonstrere noen år senere, ved Suezkrisen i 1956, en nokså begrenset innsikt i de internasjonale maktforholdene som etterkrigstiden innebar.

 

Men stillstand er ikke hele historien. Storbritannia forstod, i kjølvannet av annen verdenskrig, liksom franske og tyske ledere at fordypet samarbeid ville være nødvendig. Det var bare det at Storbritannia ikke kunne legge alle eggene i ett rede: et forsterket Europa ville være til stor hjelp for britenes balansering av ulike forpliktelser.

 

En god illustrasjon på en slik analyse finner vi hos Edens sjef og forgjenger. Churchill var så visst en mann av den gamle tid, 81 år på det tidspunkt han trakk seg tilbake som statsminister. Men ryggen mot fremtiden hadde han ikke. I årene 1945-51, mens Labour holdt regjeringsmakten i London, benyttet Churchill anledningen til å fordype seg i en annen type politisk entreprenørskap. Mye av oppmerksomheten ble rettet mot arbeidet med å etablere institusjoner som kunne sikre fred og stabilitet i Europa. Europarådet og NATO var to viktige brikker i dette puslespillet, men det var også ønsket om å bygge ned grenser for handel og styrke samarbeidet rundt rustningsindustri; altså selve grunnlaget for Kull- og Stålunionen i 1952. Seks år tidligere, i september 1946, stadfestet Churchill den europeiske ambisjonen i en tale ved universitetet i Zürich:

 

Her og nå har vi et pusterom. Kanonene har stilnet, kampene har stoppet; men farene er fortsatt der. Hvis vi skal forme Europas Forente Stater, eller hvilket navn det skal få, må vi begynne øyeblikkelig… Frankrike og Tyskland må ta ledelsen i dette arbeidet. Storbritannia, det britiske Samveldet, det mektige Amerika og la oss håpe Sovjet (…) må bli venner og støttespillere av det nye Europa og støtte dets rett til å leve og skinne.

 

Dette er den samme Churchill som definerte modellen for britisk utenrikspolitikk i etterkrigstiden som tre overlappende sirkler: Europa, det atlantiske forholdet og Samveldet. Den underliggende forutsetningen i Churchills framtidsvisjon var en fremtid for Storbritannia som stormakt. Om dette ser ut som en urealistisk forutsetning i dag, er det vanskelig å bebreide Churchill for manglende klarsyn. Halvannet år før talen i Zürich satt han sammen med Roosevelt og Stalin i det bleke vinterlyset på Jaltakonferansen og planla etterkrigstidens Europa.

 

 

Ideenes betydning

Ideer omfatter forestillinger om hvordan verden fungerer («vårt globale nettverk gir oss innflytelse») så vel som normative prinsipper om hva som er verdifullt å strekke seg mot («det nasjonale demokratiet bør hegnes om»). Og britiske beslutninger kan selvsagt ha sin årsak i vrengebildet av den første typen ideer, nemlig feilslåtte forestillinger om faktiske forhold. I 1955 valgte den britiske regjeringen å utebli fra toppmøtet i Messina, det som la premissene for veien mot Roma-traktaten to år senere. Både her og senere har vente-og-se-strategier vært til skade mer enn til gavn. Slike feilvurderinger har forankring i konkrete ideer om hva som tjener nasjonens interesser. Båndene til USA hører hjemme i denne kategorien: et antatt spesielt forhold som alle britiske regjeringer mener gir Storbritannia betydelige fortrinn i internasjonal politikk – selv der ingen påviselige fortrinn er å se.

 

Kanskje kan man finne noe av forklaringen på denne typen vurderinger i det man kan kalle psykologiens geopolitikk. Geopolitikken er i utgangspunktet dypt realistisk fundert. Man tar sin egen geografi og topografi som utgangspunkt og vurderer mulighetene for samhandling med venner og forsvar mot fiender. I Storbritannias tilfelle ligger Atlanterhavet der med USA som nærmeste oversjøiske nabo. Over havet strekkes den anglo-amerikanske akse, med det engelske språket, rettsstat, liberalt demokrati og markedsøkonomi som førende prinsipper.

 

På den andre siden av Storbritannia er det europeiske kontinentet. Verdiene som knyttes til det er av typen man ikke vil identifisere seg med. Føderalisme som idé har vært regnet som en fremmed og ullen måte å innrette statsmakten på i britisk politisk tradisjon. Dernest handler Europa også om katolsk innflytelse over politikk og samfunnsliv, det handler om fragmenterte samfunn og en politisk historie punktert av perioder med voldelige eneherskere. Frankrike og Belgia er interessante skremmebilder hver på sitt vis: franskmennene for sin hang til ideologiske prinsipper, belgierne for sin endeløse maktdeling mellom grupper og nivåer som låser både handlekraft og politisk sunn fornuft i kompromisser.

 

Storbritannia er en sjømakt mer enn noe annet – en sjømakt med globale handelspartnere, marinen som bærende militært element og et imperium som gjennomgående handlet om handel. En nasjon som gjør India til koloni gjennom et handelsselskap har åpenbart en grunnidé om varebytte som utviklingens mening og mål. Begrepet frihandelsimperium er en god illustrasjon: i mange tilfeller var den britiske regjeringen tilfreds med indirekte styre gjennom lokale allierte så sant stabil tilgang på råvarer til hjemlig konsum og videreforedling var etablert.

 

Baklengs inn i europeisk samarbeid

Slike ideer var sammen med den ferske krigserfaringen selve bakteppet da de konservative regjeringene til Churchill (1951-55) og Eden (1955-57) lot europatoget gå. Tanken var at britenes eget lokomotiv, med hele imperiets vognsett, skulle skyte enda større fart mot vekst, fred og velstand. Det skulle snart vise seg at den strategien var feilslått. Hva så med mulighetene i Europa? I Frankrike var president Charles de Gaulle krystallklar i sitt syn på det frie Storbritannia, en nøkkelalliert fra krigens dager som han ikke desto mindre så som en fare for europeisk integrasjon. De Gaulles veto mot britenes medlemskapssøknad i 1962 ble gjentatt fem år senere.

 

Forut for disse problemene hadde britene tatt initiativet til dannelsen av EFTA i 1960, et frihandelsområde tuftet på mellomnasjonalt samarbeid. Men EFTA fanget opp en serie med småstater og nådde ikke inn i det som var sakens – og Europas – kjerne. Og verre skulle det bli. For mens Storbritannia tilbrakte 1960-tallet på venterommet ble premisser lagt som har fulgt EU videre på ferden og som også Storbritannia har måttet avfinne seg med. Det klassiske eksempelet her er EUs felles landbrukspolitikk (CAP), som var på plass alt ved tiårets begynnelse. Frankrike kom svært heldig ut av måten landbrukspolitikken ble innrettet på; det britiske synet var (og er) at CAP ble designet for franske landbruksinteresser.

 

I 1973 var medlemskapet omsider et faktum. De 45 årene etter har vært fulle av svinger og humper i veibanen. Vi skal stoppe et øyeblikk ved Margaret Thatcher. Da hun ble presset ut av statsministerstolen i 1990, var hennes uforsonlige syn på EU en vesentlig årsaken, ved siden av den upopulære koppskatten på lokalnivå og en lederstil som nå lå nærmere Djengis Kahn enn i hennes tidligere perioder. Etterfølgeren John Major fikk jobben med å forene et parti som var splittet mellom pragmatiske EU-tilhengere og en indre opposisjon som ønsket å bryte fullstendig med unionen. Lite kunne være bedre egnet til å strides om enn Maastricht-traktaten.

 

Seks år tidligere hadde Storbritannia vært entusiastiske forkjempere for Enhetsakten, som la grunnsteinen for det indre marked, med fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital. Enhetsakten handlet om markedsliberalisering, det passet som hånd i hanske til Thatchers ideologiske prosjekt. Maastricht var det verre med: pilarene som her skulle legges handlet om innledningen på en føderal struktur, ikke om å bygge ned grenser men å bygge opp institusjoner: om felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, om felles valuta, om en «sosial dimensjon» som antydet felles minstestandarder for arbeidstakerrettigheter og velferdsstat. Dette var ikke frihandelsforkjempernes traktat. Major fikk den likevel gjennom, men med alvorlige skuddsår både for sin egen posisjon og for partiets samhold – og for Storbritannias anseelse i Europa.

 

Det brygger opp til storm

De siste to tiårene har vært en periode hvor mye av utviklingen i EU har gått i Storbritannias favør. Men britiske perspektiver på samarbeidet har blitt stadig dystrere.

Østutvidelsen i 2004 er slående et eksempel på hva Storbritannia alltid har ønsket seg fra det europeiske samarbeidet: utvidelse i bredden snarere enn i dybden, med nye markeder og muligheter. Utvidelsen brakte også inn medlemsland med politiske synspunkter som Storbritannia vil kjenne seg igjen i: utenrikspolitisk, gjennom en tilbøyelighet til å se mot USA, og økonomisk, gjennom ønsket om frie markeder.

 

Men den samme østutvidelsen skapte også problemer. Storbritannia var ett av bare tre EU-land (de to andre var Irland og Sverige) som ikke innførte noen overgangsordning for arbeidsinnvandring fra EUs nye medlemsland i øst. Konsekvensene var vidtrekkende. Den utenlandskfødte andelen av befolkningen hadde økt fra 4,9 prosent i 1961 til 8,3 prosent i 2001. I det første tiåret av 2000-tallet gjorde man et sprang videre til 11,9 prosent. Underveis ble den europeiske innvandringen også en het potet for politikerne. Ved parlamentsvalget i 2015 var det høyrepopulistiske partiet UKIP blitt tredje størst i oppslutning. Suksessen var tuftet på en allmenn EU-motstand, men med særlig brodd mot fri flyt av arbeidskraft i en tid med press på boliger, infrastruktur og velferdstjenester. UKIP lyktes ikke i å vinne mer enn én enkelt parlamentsrepresentant, men partiets popularitet påvirket de etablerte partiene – fremfor alt det konservative partiet – til å gå i rette med den store europeiske innvandringen til Storbritannia.

 

Så fulgte EU-avstemningen St.Hans-aften 2016, en avstemning statsminister David Cameron ikke var nødt til å holde, men likevel gikk inn for.

 

Folkeavstemningen og etterspillet

Den korte og intense valgkampen før folkeavstemningen handlet om økonomiske argumenter og om nasjonal suverenitet, men også om innvandring. Først og fremst gjaldt det arbeidsinnvandring gjennom EUs indre marked. Men veksten i flyktninger til Europa i 2014 og 2015 påvirket også debatten. De britiske øyer ble i utgangspunktet lite påvirket av flyktningebølgen over Middelhavet. Men EUs kapasitetsproblemer i møte med flyktningkrisen enda et argument for å rygge tilbake fra kjernen i det europeiske samarbeidet ble enda et argument for å rygge unna forpliktende europeisk samarbeid. Inntrykket av et kriserammet Europa var et vektig argument for dem som ønsket Storbritannia ut av unionen – for å gjenvinne nasjonal suverenitet, men også for å kobles fri fra både eurokrise og flyktningkrise. For finanskrisen – og eurosonekrisen som fulgte – hadde også gitt EU et dårlig rykte i Storbritannia.

 

I uenigheten med Brussel om EUs framtid var en klassisk understrøm kommet til overflaten på ny. Argumentet handlet om å la europeerne ordne opp sitt mellomværende – og gi dem støtte fra sidelinjen – men å sørge for å holde Storbritannia utenfor. Men den var koblet til en mørkere understrøm som sa nei til alt hva grenseoverskridende kontakt bringer med seg av elendighet – og dette siste argumentet hadde en særlig appell også i lavere sosiale lag.

 

For det var ikke i det velstående sør at EU-motstanden viste seg å være aller sterkest. Det var i det postindustrielle Storbritannias bakgård: nordlige deler av England og den sørlige stripen av Wales, hvor tap av gamle, trygge jobber ikke har blitt erstattet av vårt tids tjenesteøkonomi. Innvandring, teknologisk endring, fragmenteringen av tradisjonelle, lokale fellesskap – misnøye med alle disse forholdene kjennetegnet den harde kjerne i EU-motstanden.

 

Mønsteret fra EU-avstemningen var tydelig nok og har blitt forsterket siden. Kjernevelgeren som ønsket utmelding av EU var og er uten høyere utdanning, middelaldrende eller eldre, bosatt utenfor de store byene og hvit engelskmann eller waliser. På siden for fortsatt EU-medlemskap står unge, høyt utdannede velgere med bosted i en av de store byene (eller i Skottland).

 

Ferske meningsmålinger viser at mer enn 70 prosent i yngste aldersgruppe (18-24 år) ønsker fortsatt EU-medlemskap; og flere enn 6 av 10 i gruppen 25-34 gjør også det.  Andelen ja-velgere blant studenter ligger også mellom 60 og 70 prosent, og tilsvarende flertall finner vi også blant velgere av annet etnisk opphav enn hvit britisk. I kategoriene eldre og lavt utdannede velgere er bildet speilvendt: blant de over 75 år er bildet 70/30 i favør av brexit.

 

Det er utdanning som betyr aller mest som enkeltvariabel for fordelingen mellom de to sidene av brexit-kløften. Det betyr at EU-spørsmålet kan ses i et klasseperspektiv, men ikke helt i tråd med måten vi har vært vant til å tenke omkring klasse. Unge med utdanning er ikke noen øvre middelklasse i tradisjonell forstand, for de skårer ikke nødvendigvis høyt på jobbstatus, inntekt og formue. Men de er jevnt over komfortable med teknologisk endring, økt migrasjon, tolerante for alternative livsstiler: komfortable med det moderne samfunnet.

 

På motsatt side av kløften finner vi tradisjonell arbeiderklasse som er langt mer konservative i verdispørsmål og som søker tilbake til det Storbritannia som var: med trygge jobber, klart lederskap, stabile lokalsamfunn og tradisjonelle kjernefamilier. Hva brexit-avstemningen har brakt frem i lyset er dels en verdikonflikt og dels en debatt om globalisering vel så mye som om EU.

 

Partier i villrede

De politiske partiene har store problemer med å håndtere denne nye konflikten fordi den renner på tvers av både det konservative partiet og Labour. De konservative har sant nok flere på den eldre og verdikonservative siden, mens Labour har flere av de unge, verdiliberale som er positive til EU. Men i begge partier forsøker man å favne om en koalisjon av ulike velgergrupper som slett ikke deler grunnleggende verdier.

 

Ved parlamentsvalget i juni i fjor klarte Labour-leder Jeremy Corbyn å spille brexit-spørsmålet utover sidelinjen og gjøre valget til et spørsmål om offentlig velferd og sosial utjevning. Slik klarte han å nøytralisere den store verdikonflikten. At han klarte det, var noe av en bragd. Men mye tyder på at det vil bli vanskeligere neste gang, selv hvis brexit-prosessen i mellomtiden blir avklart. En avgrunn har åpnet seg mellom ulike velgergrupper, og hva brexit har sørget for er først og fremst å gjøre den synlig.

 

En klassisk tese innen statsvitenskapen sier at britisk politikk handler om klasse og at alle andre saker er garnityr og detaljer. Men i det nye landskapet som brexit-debatten har avdekket er det andre verdikonflikter og linjer som er tegnet opp, og de har trolig kommet for å bli.

 

Hva nå?

Brexit- forhandlingene fyller nyhetsbildet uke for uke, og tilstandsrapporter kan man skrive, renskrive og omskrive etter tur. Hva vi vet er at det britiske medlemskapet utløper 29. mars 2019, med mindre noe eksepsjonelt skjer før den tid. Deretter følger en overgangsperiode hvor det meste vil fortsette som før, men uten britisk representasjon i EUs institusjoner. Her vil Storbritannia følge EU-lovgivning og ha full adgang til det indre marked som før. Hensikten er å sikre en myk overgang for myndigheter, næringsliv og borgere til det som blir den nye handelsavtalen mellom Storbritannia og EU. Denne avtalen vil tre i kraft etter overgangsperioden, muligens fra 1. januar 2021.

 

Slik kan man forsøke å etablere en tidslinje, og i løpet av den skal mye skje. Først og fremst skal det forhandles, og i løpet av 2018 skal partene bli endelig enige om vilkårene for utmelding og for overgangsperioden, samt rammene for den fremtidige handelsavtalen (hvor de har noe mer tid til å få alle detaljer på plass). Det kommer ikke til å bli enkelt.

 

Kjernen i uenigheten er EUs indre marked, med fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Innvandringen av arbeidssøkende europeere var en viktig årsak til at britene holdt EU-avstemningen. Den britiske regjeringen ser det som helt avgjørende å gjenopprette kontroll over egne grenser. Men fra EUs ståsted er det indre marked en pakke: Enten er man med helt og fullt – slik også Norge er gjennom EØS – eller så står man utenfor, og da er alternativet en handelsavtale som vil være langt mindre gunstig for britisk næringsliv.

 

De varene og tjenestene hvor Storbritannia står sterkest er fullstendig avhengig av grenseoverskridende handel og transport. Det gjelder finanssektoren, som trenger fri adgang til europeiske investeringsmuligheter. Det gjelder den farmasøytiske industrien, som er avhengig av europeiske patenter og laboratorier. Og det gjelder avansert maskinindustri og bilproduksjon, der et stort nettverk av underleverandører i Europa er involvert.

 

Å forlate EUs indre marked vil også gjøre livet vanskeligere for alt det andre som krysser grenser, som ikke nødvendigvis har med handel å gjøre. Det kan gjelde alt fra forskningssamarbeid til pensjonister med behov for helsehjelp. Alt som settes i spill ved å tre ut av EU er det ingen som har full oversikt over, rett og slett fordi samarbeidet er så tett og involverer alle nivåer av samfunnet. Å snakke om handelsavtale er derfor ganske misvisende: Å tre ut av EU favner om alt.

 

Blant Mays nærmeste statsråder finnes de som ønsker et så skarpt og tydelig brudd med EU som mulig og andre som ønsker en tilnærmet sømløs overgang til livet utenfor. I mellom disse to posisjonene finnes de som ser for seg en skreddersydd løsning for Storbritannia, hvor full nasjonal suverenitet kombineres med adgang til EUs indre marked for de sektorene som britene selv ønsker. Det dreier seg i så fall om et samarbeid etter à la carte-metoden uten særlige forpliktelser for Storbritannia som utenforland: «To have one’s cake and eat it too».

 

I Brussel er man ikke tilhenger av kakespising av denne typen. Men kanskje kan et annet ordspråk kan være vel så relevant her: «The proof of the pudding lies in the eating». Scenariene som er tegnet opp på begge sider er vel og bra, ikke bare skal det skrives en oppskrift, her må det bakes og spises mens det ennå er tid. Og det er ved forhandlingsbordet desserten inntas. Det europeiske publikum venter i spenning.


 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet.  Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar.  Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall.  Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden.  Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

  • USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
  • krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
  • store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
  • vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
  • vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
  • kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
  • kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
  • Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle.  Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene.  Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen.  Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder.  Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

  • Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
  • Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
  • Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
  • Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
  • Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
  • Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
  • Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt.  Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

 

———— SLUTT ————