Skip to content

Mandag 19. november foredro forfatter og historiker Torbjørn Færøvik med foredrag «Dragen og elefanten – er Kina og India på kollisjonskurs?».

Du kan lese foredraget her:

Dragen og elefanten:

Er Kina og India på kollisjonskurs?

Av Torbjørn Færøvik,

forfatter og historiker

På en reise i India i 1997 ble jeg stående og se på en stor lystavle som fortalte hvor mange innbyggere landet hadde. Det virket som om tallene var i ferd med å løpe løpsk. Indias folketall hadde nettopp passert en milliard. I dag viser det samme tavlen et sted mellom 1,3 og 1,4 milliarder innbyggere. Ifølge FNs prognoser vil India om få år, trolig i 2022, passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden.

Når det skjer, vil de to landene ha til sammen 2,8 milliarder innbyggere. Det forteller oss at utviklingen i Kina og India blir helt bestemmende for vår felles fremtid. Verden er avhengig av at de lykkes, og at de lever i fred med hverandre. I motsatt fall vil følgene bli alvorlige.

I mange hundre år sto geografien i veien for et tett samarbeid mellom disse to gigantene. Himalaya var ikke lett å forsere, og sjøveien var lang. Det betyr ikke at det ikke var kontakt mellom dem. For rundt 2000 år siden fant buddhismen veien fra India til Kina. Inderne fikk også kulturimpulser fra Kina. Men selv om de var naboer, føltes avstanden lang.

Dagens kommunikasjoner gjør det lettere å samarbeide. Men i så fall må de ville det. De indiske lederne nøler av flere grunner. Med rette oppfatter de Kina som den sterke part. Til alt overmål er de kinesiske lederne tydelige på at de ønsker å gjøre landet til en global supermakt. De politiske forskjellene er også åpenbare. India er et demokrati, Kina det motsatte. Mens Indias politiske system er åpent og gjennomsiktig, er det kinesiske stengt for innsyn. Det gjør det vanskelig å etablere et tillitsfullt forhold.

Kulturelt og religiøst er de også vesensforskjellige. Konfusius, kinesernes store læremester, var opptatt av hvordan menneskene skulle leve i forhold til hverandre – ikke av Himmelen. I hinduismen, indernes store religion, er gudene rikelig til stede.

Nehru og Mao

India ble et selvstendig land i 1947, og britene trakk seg ut. To år senere grep kommunistene makten i Kina. Regjeringen i New Delhi var raskt ute med å anerkjenne det nye regimet, men allerede i 1950 fikk India en forsmak hva som var i vente. For da rykket kinesiske styrker inn i Tibet. Statsminister Jawaharlal Nehru var likevel innstilt på å samarbeide med Kina, og i 1954 reiste han på offisielt besøk til Beijing.

Nehru var jurist med utdannelse fra Cambridge. Han var vestlig orientert og hadde kullsviertro på demokratiet som den beste styreform. Mao hadde tilbrakt lange år i felten og trodde på det han kalte «folkets demokratiske diktatur». Naturligvis var de uenige om mye, men begge var opptatt av å forsvare sine respektive land mot «imperialismen». India fremsto på den tiden som en viktig aktør i den alliansefrie bevegelsen. Året etter holdt bevegelsen sitt store møte i Bandung i Indonesia, hvor både Kina og India spilte viktige roller.

Fem år senere, i 1959, gjorde tibetanerne opprør mot det kinesiske overherredømmet. Demonstrasjonene i Lhasa varte i flere dager. Dalai Lamas tiltakende Kina-angst endte med at han flyktet til India, hvor han ble tatt vel imot av daværende statsminister Nehru. Flere titusener tibetanere flyktet samme vei. Dermed ble det brått slutt på den vennskapelige dialogen. I ordkrigen som fulgte, ble Nehru anklaget for å ha gått «imperialismens ærend», og Mao sa han ville «knuse» den indiske statsministeren.

Grensestriden i Himalaya

De neste tre årene hadde Kina nok med sine hjemlige problemer. Maos mislykkede massemobilisering, Det store spranget, endte med sult og elendighet og millioner av menneskers død. Først i 1962 ble situasjonen bedre, og Kina så sitt snitt til å gi det uskikkelige India en lærepenge. Kineserne ville ta tilbake områder i Himalaya som de mente tilhørte dem. Den elendige indiske hæren hadde lite å svare med og led et sviende nederlag. Rundt 3000 indiske soldater ble drept og minst like mange ble tatt til fange. Nehru fortvilte og ble en gammel mann over natten, skriver en av hans biografer. To år senere døde han. Mens inderne sørget over sin mangeårige leder, gjennomførte Kina sin første kjernefysiske prøvesprengning. Hendelsen ble en ny vekker for India, som nå bestemte seg for å gå samme vei. Ti år senere, i 1974, var den indiske bomben en realitet.

Kina og India har en felles grense på nesten 3500 kilometer. I dag er de stort sett enige om om hvor den går. Men ennå strides de om hvem som eier hva i den nordvestlige grensesektoren, hvor krigen i 1962 fant sted. I Indias nordøstlige hjørne ligger delstaten Arunachal Pradesh. Kina gjør krav på deler av den og omtaler det omstridte området som «Sør-Tibet». Da Dalai Lama i fjor besøkte et kloster i dette området, reagerte Beijing med kraftige protester. For å styrke sitt grep har India stasjonert betydelige militære styrker i delstaten. De fleste er forlagt nær grensen til Kina. Hele delstaten er på knappe 84 000 kvadratkilometer.

I fjor havnet kinesiske og indiske styrker i en 73 dagers «stillingskrig» på Dokhamplatået i Himalaya. Platået ligger der India, Kina og Bhutan møtes. Ingen av de tre landene er enige om hvem som eier hva av det. Konflikten ble utløst da kineserne begynte å bygge en vei som ifølge bhutaneserne gikk gjennom deres territorium. Indiske styrker ble tilkalt, og stillingskrigen begynte. Heldigvis ble den avsluttet uten tap av menneskeliv.

India frykter at nye grensestridigheter kan oppstå. Den indiske regjeringen har derfor besluttet å styrke grenseforsvaret med en moderne utrustet mobil styrke. Indiske aviser skriver at den skal bestå av rundt 90 000 soldater og være fullt operasjonell i 2021 – 2022.

Kinas økonomiske ekspansjon

Så lenge Mao styrte, behøvde ikke India bekymre seg for Kinas økonomiske ekspansjon. Kineserne hadde nok med sitt. Med de økonomiske reformene og «den åpne dørs politikk» som regimet introduserte på 1980-tallet, ble situasjonen en annen. Med ett ble det fart på hjulene, og utenrikshandelen vokste.

Tidlig på 2000-tallet begynte kinesiske selskaper å investere i andre land, ikke minst i Asia. Med skiftet av partiledelse i 2012 ble Kinas utenlandske økonomiske engasjement enda sterkere, og i 2013 lanserte Xi Jinping, den nye partisjefen, sitt store Silkevei-prosjekt – en plan om å utvikle et nettverk av trafikkårer mellom Asia og Europa. Planen, kalt Belt and Road (BRI), ble hilst velkommen av mange land, dog ikke av India. «En farlig felle», fnyste flere politikere.

Kina har markedsført sitt Belt and Road-initiativ som et «vinn-vinn-prosjekt». Alle som slutter seg til det, vil tjene på det, lyder omkvedet. Lederne i Beijing peker på at Asia lider av dårlig infrastruktur. Få om noen vil bestride denne påstanden. Problemet kan være at Kina, i egenskap av initiativtaker, hovedbidragsyter og eksekutør, vil bli den største vinneren. Det er også en fare for at land som ikke ivaretar sine interesser godt nok, vil ende opp som tapere.

Siden BRI ble lansert, har statsminister Modi holdt flere møter med sine kinesiske motparter. Men ennå har han til gode å velsigne det kinesiske initiativet. I stedet har han selv tatt flere initiativer, økonomiske som militære, for å holde Kina på avstand.

Kina blir ofte omtalt som verdens største fabrikk. Hvis fabrikken skal ekspandere, trenger den nye markeder og stabil tilgang på råvarer. Jo raskere varene kan fraktes fram og tilbake, desto bedre. Dette er drivkraften bak Belt and Road-initiativet. Landets ledere har siden tidenes morgen vært vant til å tenke langsiktig. De bygde Den store muren og millioner av kilometer med diker og kanaler. Den store kanalen, en vannåre fra sør til nord, ble realisert over en periode på flere hundre år og er nesten 2000 kilometer lang. BRI føyer seg inn i denne tradisjonen, men skiller seg fra tidligere gigantprosjekter fordi det omfatter mange land, og fordi det er det dyreste noensinne.

Kinesisk jernbanebygging

Kinas ambisjon er å forbedre infrastrukturen både til lands og til vanns. Flere av landprosjektene har Indiahavet som mål. Fra byen Kunming i Kinas sørvestlige del skal det bygges veier og jernbaner til Laos, Thailand og Myanmar. Noen av prosjektene er allerede igangsatt, som byggingen av jernbanen gjennom Laos. Tanken er å forbinde den med det thailandske jernbanenettet. Prosjektet er kostnadsberegnet til seks milliarder dollar, og fattige Laos har påtatt seg å finansiere en del av gildet. Asia Times skrev i august at ca. 20 prosent av den 414 kilometer lange strekningen allerede er fullført.

Den planlagte jernbanen fra Kunming til Yangon, Myanmars økonomiske hovedstad, blir enda lengre – hele 1920 kilometer. Planen ble møtt med både skepsis og motstand da den ble lansert, men alt tyder på at den blir realisert, om enn forsinket. Tilhengerne av planen peker på at mye av dagens handel mellom Kina og Myanmar foregår sjøveien via Malakkastredet, en omvei på 3000 nautiske mil. Kina ønsker også å strekke et togspor til Mandalay, en annen viktig by i Myanmar.

Tibets hovedstad Lhasa ble knyttet til det kinesiske jernbanenettet i 2006. I 2014 ble togsporet forlenget til Shigatse, en annen tibetansk by. Nå arbeider Kina på spreng for å knytte det tibetanske jernbanenettet til Nepal. Hvis arbeidet går etter planen, skal strekningen være fullført i 2020. Siden Nepal er Indias nordlige nabo, har indiske myndigheter vært opptatt av å skjerme landet mot fremmed innflytelse. Derfor blir inderne urolige når Kina trenger seg inn i Indias «bakgård».

India er særlig skeptisk til Kinas store infrastrukturprosjekt i Pakistan, kalt «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor». India og Pakistan har vært erkefiender siden Britisk India ble delt i to i 1947. En strekning av «korridoren» skal gå gjennom den pakistansk-kontrollerte delen av Kasjmir, et område som også India gjør krav på.

Prosjektet har en kostnadsramme på 62 milliarder amerikanske dollar. Fra Kinas vestlige Xinjiang-region skal kineserne bygge både jernbane og motorvei til Pakistan, helt til havnebyen Gwadar ved Det indiske hav. Det statlige Chinas Overseas Port Holding Company inngikk i fjor en avtale med Pakistan om å leie havnen i 40 år. Med sin beliggenhet nær Hormusstredet og Persiagolfen er havnen gull verd for Kinas dyktige strateger. Kina skal også utvikle en økonomisk sone utenfor Gwadar med plass til rundt en halv million kinesere. Sonen, kalt International Port City, skal stå ferdig i 2022.

Kineserne skal i tillegg bygge et nettverk av andre veier for å knytte sammen noen av Pakistans viktigste byer. Men godene kommer ikke gratis. Prosjektet er et spleiselag som Pakistan må finansiere ved hjelp av kinesiske lån. Allerede nå er gjeldsbyrden blitt så stor at landets nye regjering, under ledelse av Imran Khan, har innledet en granskning av prosjektet. Pakistanske aviser skriver at deler av det kanskje må skrinlegges eller modifiseres, i det minste inntil videre.

Indisk uro for Sri Lanka

India har lang erfaring med fremmede inntrengere. Derfor er indiske politikere så vare for alle Kinas forsøk på å skaffe seg makt og innflytelse i det sørlige Asia og Indiahavet. I fjor inngikk Kina en avtale med Sri Lanka om å leie havnen i Hambantota, på øyas sørspiss, i 99 år. Flere kommentatorer minnet om at britene i sin tid utnyttet Kinas svakhet til å inngå enn 99-årig avtale om å leie Hongkong. Den gang ble det kalt kolonialisme.

Avtalen med Sri Lanka kom i stand etter at regjeringen i Colombo så seg ute av stand til å tilbakebetale sin massive gjeld til Kina. Inntil videre er det liten kinesisk aktivitet i havnen, men nyervervelsen har uten tvil et stort potensial. USAs visepresident Mike Pence hevdet i forrige måned at Kina har planer om å utvikle Hambantota til et militært støttepunkt for sin egen marine. Påstanden ble straks avvist av srilankesiske myndigheter, som forsikret at havnen utelukkende vil ha en økonomisk funksjon.

Avisen Hindustan Times omtaler Kinas fremgangsmåte overfor Sri Lanka som en «salami-taktikk». Kineserne skjærer først den ene skiven, så den andre. Sjansen for å lykkes synes å ha blitt større etter at den Kina-vennlige Mahendra Rajapaksa igjen er blitt statsminister. Hans forrige styreperiode, fra 2005 til 2015, huskes for sine lysskye avtaler med Kina og sin bunnløse korrupsjon. «Rajapaksas comeback gir India grunn til bekymring. I hans forrige styreperiode stjal han en viktig del av Sørøstasia fra Indias innflytelsessfære», skriver Times of India. Avisen minner om at Sri Lanka har stor sikkerhetspolitisk betydning for India, og at korteste avstand mellom de to landene er bare 12 kilometer.

Nå har også Maldivene havnet i den kinesiske gjeldsfellen. Det lille øyriket har vel 400 000 innbyggere fordelt på 298 kvadratkilometer. På få år har det opparbeidet en gjeld til Kina på tre milliarder amerikanske dollar. Både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er bekymret for landets økonomi. Samtidig har flere tusen kinesere etablert seg på Maldivene. Mange er engasjert i ulike businessforetak knyttet til turisme og bygging av infrastruktur. Øyrikets nye president, Ibrahim Mohamed Solih, ble innsatt for bare to dager siden. Nå lover han å rydde opp i «rotet» etter sin Kina-vennlige forgjenger. Blant de utenlandske gjestene under innsettelsen var den indiske statsminsteren, som varslet at India er beredt til å hjelpe Maldivene ut av krisen. India har tradisjonelt hatt en sterk innflytelse på øygruppen.

Flere andre land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, er i samme kritiske gjeldssituasjon som Sri Lanka og Maldivene.

Rivalisering til havs

I takt med sin økonomiske ekspansjon moderniserer Kina marinen i raskt tempo. Da Kina for to år siden nektet å bøye seg for Haag-domstolens kjennelse i den betente striden om Sørkinahavet, vakte det sterke reaksjoner i New Delhi. «Skal Kina vise den samme forakt for lov og rett også i våre farvann?» spurte den indiske utenriksministeren. Kina gjør krav på 85 prosent av Sørkinahavet. Grenselinjen som regjeringen i Beijing egenhendig har trukket, er i konflikt med territorialkravene til land som Vietnam, Filippinene, Malaysia, Indonesia og Brunei. I tillegg til å være verdens travleste skipsled, har Sørkinahavet store fiskefelter og betydelige olje- og gassressurser.

I 2013 klaget Filippinene Kina inn for en spesialdomstol i Haag. Allerede før den avsa sin kjennelse i 2016, stemplet Kina den som «reaksjonær». Mens striden fortsetter, er kineserne travelt opptatt med å styrke sitt militære nærvær i Sørkinahavet, blant annet ved å forvandle små rev og atoller til militære utposter. USAs 7. flåte, som er tungt til stede i Stillehavet, kan lite gjøre uten å starte en krig. De fleste observatører anser derfor Kinas anneksjon som et fullbyrdet faktum. Amerikanske marinefartøyer fortsetter å patruljere området, men ikke uten risiko. I forrige måned var et amerikansk og et kinesisk marinefartøy nær ved å kollidere med hverandre. USA hevdet at den kinesiske motparten hadde opptrådt uansvarlig, mens Kina la all skyld på USA.

India er ingen aktør i denne striden, bortsett fra at landet har en sterk interesse av retten til fri ferdsel på verdenshavene.

Kina har ennå ikke skaffet seg marinebaser i Indiahavet, med unntak av den ett år gamle basen i Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet. Anskaffelsen av basen ble begrunnet med Kinas behov for å kunne delta mer effektivt i FN-ledede operasjoner i området, samt å beskytte kinesiske skip i Adenbukta. Behovet for å bekjempe somaliske pirater ble eksplisitt nevnt. Også USA, Frankrike og Japan har baser i Djibouti. Samtidig er China Merchants Group i ferd med å utvikle Afrikas største frihandelssone i Djibouti. Landet er et av Afrikas minste, men lilleputtstatens ledere har lenge drømt om å gjøre den til et slags Afrikas Singapore.

Indiahavet er ikke mindre betydningsfullt enn Sørkinahavet. Mesteparten av handelen mellom Asia og resten av verden går via Malakkastredet og Indiahavet. For regjeringen i New Delhi er det viktig at havretten og annen rett følges, og at ingen land tar seg til rette. Men stilt overfor et Kina som opptrer stadig mer nærgående, ser de indiske lederne ingen annen utvei enn å ruste opp. Som et uttrykk for at India ser med uro på utviklingen i sitt naboskap, var landet ifølge SIPRI verdens største importør av større våpen («major arms») fra 2012 til 2016. Indias uro skyldes ikke bare Kina, men også forholdet til Pakistan, som har vært betent helt siden 1947.

India oppgir å ha 1,2 millioner soldater i aktiv tjeneste, mot Kinas 2,3 millioner. Målt i antall fartøyer er den den indiske marinen bare en tredjedel av den kinesiske. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI konstaterer i sin siste rapport (mars 2018) at Asias andel av de globale forsvarsutgiftene øker år for år. Pådriveren er Kina. I 2008 utgjorde landets andel 5,8 prosent. I fjor hadde den steget til 13 prosent.

Ifølge offisielle tall brukte India i fjor 51 milliarder dollar på forsvaret, mot Kinas 152 milliarder. Janes Defense Weekly skriver at Kinas forsvarsbudsjett er ventet å øke til 233 milliarder dollar i 2020.

India er ennå fattig

India ble i en lang periode etter 1947 styrt av Kongresspartiet. I de senere år er landet blitt ledet av en koalisjon med basis i det høyreorienterte Bharatya Janata Party (Det indiske folkepartiet). BJP representerer markante hindu-nasjonalistiske strømninger, i rak motsetning til det sekulære Kongresspartiet. I utenrikspolitikken skiller det seg fra Kongresspartiet ved sin tydelige pro-amerikanske holdning.

Ved å liberalisere deler av indisk økonomi har BJP klart å få fart på økonomien. Under statsminister Modi har regjeringen understreket viktigheten av å lokke utenlandske investorer til landet. «Make in India», lyder slagordet. Indiske politikere håper at India skal bli mer attraktivt for investorer enn Kina. «Jeg ønsker å si til alle verdens folk: Kom hit, lag det i India … Selg varene i hvilket som helst land, men lag dem her. Vi har dyktighet, talent, disiplin og et ønske om å utrette noe», sa statsminister Modi da han lanserte kampanjen i 2014. Landet har i alle fall arbeidskraft nok, og den er billigere enn Kinas.

Indere og andre snakket lenge med forakt om «den hinduistiske vekstraten» på tre prosent. Nå vokser økonomien raskere enn Kinas. Årets resultat ventes å bli rundt 8 prosent, mot Kinas 6,5 prosent. India har åpenbart et stort potensial for utvikling, særlig hvis landet velger å prioritere forsømte sektorer som helse, utdanning og infrastruktur.

India er likevel langt fattigere enn Kina. Landets bruttonasjonalprodukt er bare en fjerdedel av Kinas. En tredjedel av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En like stor andel regnes som analfabeter. Landet utmerker seg med sine store sosiale forskjeller, og det eldgamle kastevesenet lever i beste velgående. Mange betrakter det som et alvorlig hinder i arbeidet for rettferdighet og sosial utvikling.

India søker nye venner

Stilt overfor den kinesiske utfordringen er India villig til å pøse nye milliarder inn i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret. Statsminister Modis regjering arbeider også hardt for å utvikle samarbeidet med land som deler Indias uro. Høyest på listen står USA. Kort etter at Donald Trump tiltrådte som amerikansk president, reiste Modi på offisielt besøk til USA. «Du er en sann venn», sa Trump til Modi på plenen utenfor Det hvite hus. Han tilføyde at forholdet mellom de to landene aldri hadde vært bedre. Da samtalene var over, forsikret begge lederne at de ville styrke det tosidige «strategiske partnerskapet». Det betyr ikke at det er friksjonsfritt, men utad fremstår det som godt.

USA signerte for tre år siden en tiårig rammeavtale om felles utvikling og produksjon av avansert forsvarsteknologi. Russland har i en årrekke vært Indias viktigste våpenleverandør. Nå blir USA viktigere, og de to holder stadig hyppigere felles militærøvelser. Under Trump har USA i økende grad erstattet betegnelsen «Asia-Pacific Region» med «Indo-Pacific Region». Mens den førstnevnte betegnelsen var myntet på det østlige Asia og Stillehavet, omfatter den andre noe større: en region som også omfatter India og Stillehavet. «Vi bruker uttrykket Indo-Pacific fordi det understreker viktigheten av Indias økende betydning», sa en talsmann for Det hvite hus for en tid siden.

India er også opptatt av å styrke samarbeidet med flere andre land. I forrige måned reiste statsminister Modi på offisielt besøk til Japan. I likhet med India er Japan dypt urolig på grunn av Kinas økende rolle og atferd. Partene forhandler nå om en avtale som vil gi Japans marinefartøyer adgang til Indias baser i Andamanhavet.

Da Modi besøkte Vietnam for to år siden, ble de to landene enige om å inngå et begrenset forsvarssamarbeid. Selv om landet styres av et kommunistparti som har mye til felles med det kinesiske, har Vietnam og Kina overlappende krav i Sørkinahavet. Kinas marine har ved flere anledninger jaget vietnamesiske fartøyer, sivile som militære, ut av de omstridte områdene. Ifølge en meningsmåling har bare 16 prosent av vietnameserne et positivt syn på Kina.

India står utenfor den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, men arbeider bevisst for å utvikle samarbeidet med medlemslandene. Malaysia og Indonesia står høyt på listen. Forholdet til Malaysia er blitt spesielt viktig etter at 92 år gamle Mahathir bin Mohamad overtok som statsminister tidligere i år. Den drevne veteranen, som var regjeringssjef fra 1981 til 2003, er sterkt kritisk til Kina og har kansellert flere store avtaler med Beijing. Han anklager Kina for å praktisere en ny form for kolonialisme og vil redusere Malaysias avhengighet av et regime han oppfatter som totalitært. Det demokratiske Australia er et annet viktig land for India.

Den kinesiske partisjefen Xi Jinping ble gjenvalgt på partikongressen i fjor høst. I sin tale til delegatene sa han at Kinas system kunne tjene som modell for land i Den tredje verden. Uttalelsen vakte naturligvis stor oppsikt utenfor Kinas grenser. Hans mye omtalte «kinesiske drøm» er å gjøre landet til en global supermakt. Det er en skremmende tanke for mange, særlig så lenge landet er et strengt diktatur.

«Aldri før har de ansatte i Indias utenriksdepartement arbeidet så mye overtid», skriver Indian Express. «Kina holder dem i arbeid.»

På nasjonalforsamlingens sesjon i mars i år ble grunnlovsbestemmelsen som begrenset presidentens styretid til to terminer, fjernet. Xi kan dermed fortsette som statsoverhode på livstid, om han selv vil. Han er gjenstand for økende persondyrkelse, og hans politiske program, kalt «Xi Jinpings tanker», studeres flittig av både partimedlemmer og andre. Men Xi Jinping har også sine kritikere, selv om de velger å formulere seg forsiktig. Flere kinesiske økonomer og intellektuelle har i den senere tid kritisert hans Belt and Road-prosjekt. De mener det er for ambisiøst, og at de enorme pengesummene som Kina bruker på det, kunne ha gått til påtrengte hjemlige oppgaver. Xi har også måttet tåle kritikk for sin lite fleksible holdning i handelsstriden med USA. Mange tolker hans steile positur som uttrykk for svakhet, og ikke det motsatte. Uansett møter han ingen synlig opposisjon verken i eller utenfor kommunistpartiet. Det sterke overvåkningsapparatet som regimet har utviklet, gjør det heller ikke lett å organisere noen opposisjon.

I India skal det holdes valg på ny nasjonalforsamling i 2019. De fleste observatører anser det for sannsynlig at statsminister Modi og hans BJP vil seire på ny. Hans viktigste utfordrer er Kongresspartiet og dets leder, Rahul Gandhi. Han er sønn av Rajiv og Sonia Gandhi og representerer fjerde generasjon i Nehru-Gandhi-dynastiet.

Rivalisering og samarbeid

Inntil videre vil forholdet mellom India og Kina være preget av både rivalisering og samarbeid. Både samhandel og annen utveksling er økende. Bare i fjor steg samhandelen med 18 prosent, til 84,4 milliarder. Indias eksport til Kina økte med hele 40 prosent. På listen over Indias viktigste handelspartnere rangerer Kina på topp, foran USA, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Kinesiske selskaper har i tillegg investert betydelige summer i indisk økonomi. India har et stort behov for å forbedre sin infrastruktur, og Kina vil gjerne bidra. Et tettere økonomisk samarbeid kan være et bidrag til å dempe konfliktene i forholdet, men kan også gjøre India sårbar for kinesisk utpressing.

Begge land innser viktigheten av å samarbeide om miljøet. Kina fyres opp med kull, og India er ikke så langt etter. Tall fra 2017 viser at 15 av de 20 mest forurensede byene i Asia ligger i Kina og India. Den tredje pol, det store isødet i Tibet som gir vann og næring til flere asiatiske land, utsettes for store påkjenninger grunn av den globale oppvarmingen. Store breområder krymper år for år. I Himalaya har klimaskiftet utløst erosjon og jordskred. På grunn av temperaturstigningen kan viktige elver som Yangtsekiang, Guleelva, Mekong, Brahmaputra og Indus komme i ulage. Klimaskiftet berører også folkerike land som Pakistan og Bangladesh. Mottiltak bør settes inn i raskt. Havene er også berørt at det som skjer, og lavtliggende landområder risikerer å bli oversvømmet. Maldivene og Bangladesh nevnes ofte som eksempler, men deler av India og Vietnam er også utsatt.

Et fredelig Asia avhenger av et godt forhold mellom Kina, India og Japan. USA må bidra på sin måte. Kina bærer et stort ansvar for utviklingen videre. Fortsetter landet å styrke sin stilling på bekostning av naboene, kan Asia og verden gå inn i en urolig, i verste fall farlig, fase.

Mandag 4. desember 2017 hadde vi æren av å ha ambassadør Kai Eide på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foredragets tema var Afghanistan, et land og en region Kai Eide har svært god kjennskap til.

Med sitt foredrag avsluttet ambassadør Eide OMS sitt høstsemester. Og det var et svært engasjerende og spennende foredrag vi fikk servert.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9.desember 2013

FN operasjonen i Kongo – Et 50 års minne

Generalmajor (p) Eivind Stai
Oberst Bjørn E. Stai/Luftoperativt Inspektorat
Major Rune Jarwson/Luftforsvarsstaben

Generaler, (Admiraler), kollegaer, ærede forsamling. Jeg vil først få takke direksjonen for at den har gitt oss en mulighet til å ta et historisk tilbakeblikk på den norske deltagelsen i FN-operasjon ONUC i Kongo fra 1960 til 64. Tittelen et 50-års minne henspeiler helt konkret til èn del av den norske innsatsen, nemlig Luftvernbataljonens bidrag i 1963, og det er nettopp denne og de øvrige av Luftforsvarets bidrag som utgjør kjernen i dagens foredrag.

Derfor er det også tre luftvernartillerister fra Luftforsvaret som står på podiet i dag. Vi har satt sammen en tredelt presentasjon. Undertegnende vil som innledning gi en kort oversikt over den samlede Norske deltagelsen i Kongo operasjonen med hovedvekt på de flyoperative bidrag. Deretter vil Major Rune Jarwson, som har studert og skrevet om operasjonen, gi en orientering spesielt myntet på bidraget fra den Norske LvBn. Til slutt vil en veteran fra Kongo, pensjonert GM Eivind Stai, fungere som et «tidsvitne» og fortelle hvordan operasjonen artet seg fra bakken på Kaminabasen i provinsen Katanga i 1963.

Bakgrunn og opptakten til FN operasjonen

I Kongo-konflikten fra 1960 til 1964 var FN engasjert i sin til da største operasjon, både med tanke på oppdragets størrelse, kompleksitet og ikke minst operasjonsområdets utstrekning.

Den 30. juni 1960 fikk Kongo sin selvstendighet fra koloniherren Belgia. Avkoloniseringen var dårlig forberedt og var preget av stormaktsinteresser – både økonomiske og politiske – og ikke minst indre stridigheter og rivalisering hos de nye makthaverne. Soldatene i «Force Republique» var svært misfornøyd med at det kun var belgiske offiserer i sikkerhetsstyrken, og gjennomførte et mytteri der alt belgisk befal ble avsatt. Belgiske fallskjermsoldater ble 11. juli satt inn i flere byer i Katanga-provinsen og dette skapte panikk rundt om i hele landet. Katanga sto for mer enn halvparten av Kongos inntekter, og rett etter at de belgiske soldatene hadde inntatt Katanga, ble provinsen erklært selvstendig av Katangas leder Moise Tshombe. President Kasavubu og statsminister Lumumba anså Katangas løsrivelse som et resultat av belgisk våpenhjelp til provinsen og søkte derfor den 12. juli FN om hjelp, etter anbefalinger fra USAs ambassadør. Den 14. juli 1960 ble FN resolusjonen 143 vedtatt der Belgia ble bedt om å trekke seg ut av Kongo, og militær assistanse ble autorisert for å opprettholde ro og orden.

Generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, forespurte den 16. juli om Norge hurtigst mulig kunne stille styrker til deltakelse i ONUC. Han var ute etter flygere, og spesielt helikopterflygere, men også flymekanikere og lette rekognoseringsfly. Forsvarsdepartementet og Luftforsvarets Overkommando drøftet saken, og de kom frem til at Luftforsvaret kunne sende 16 mann og to lette rekognoseringsfly uten at dette ville degradere Norsk beredskap nevneverdig. Allerede den 20. juli 1960, bare fire dager etter, reiste de første norske deltagerne med en C-119 fra 335 Skv til hovedstaden Leopoldville, og det norske bidraget var i gang. Tiden til forberedelse var da selvsagt svært kort, materiell og utrusning var begrenset, og kunnskapen om konflikten, mandatet og oppdraget var svært mangelfulle. Situasjonen i landet var uoverskuelig; alle de ulike partene i konflikten, manglende organisering av FN styrken og den ugjestmilde naturen, var med på å gjøre forholdene meget vanskelige for de første norske fredsbevarerne i Kongo.

Oversikt over de norske bidragene Helikopter + annet

Luftforsvaret stilte det største styrkebidraget, Hæren bidrog betydelig og offiserer fra Sjøforsvaret deltok også. Med enorme avstander var lufttransport kritisk, og Norge stilte fra starten av konflikten med besetning og bakkemanskaper til flere fly- og helikoptertyper samt sambandspersonell. Siden bidro Norge med flere kapasiteter, inklusive militærpoliti, transportkontroll, etterretningspersonell, mekanikere og sanitetspersonell i tillegg til en lett LVA Bn. Norsk personell tjenestegjorde på ulike baser i Kongo, med hovedvekt på N’Djili og N’Dola flybasene i Leopoldville, og på Kaminabasen og i Elisabetville i Kantangaprovinsen. Norge hadde og så «Air Commander» i Kongo en periode (1962-63) ved GM Christian Roy Kaldager. Luftforsvaret bidro med 790 mann av en total deltagelse på 1173 nordmenn gjennom hele perioden.

Helikopterbidragene besto for det meste av besetningsmedlemmer og teknikere, og norske helikopter ble aldri deployert til Kongo. De første norske deltagerne ble organisert i «Air Transport Base N’Dolo» sammen med svenske og danske styrker. Det ble i hovedsak fløyet med amerikanske Shikorsky 55 (eller H-19) – en helikoptertype Norge også opererte. Selv om helikopterpersonellet var underlagt en bestemt avdeling, ble de flyttet rundt til de områdene der det var behov for dem, sammen med det nødvendige antall helikopter. Det meste av flygingen ble utført over tett jungel «grønne helvete» og det eksisterte ingen organisert søk og redningstjeneste. Oppdragene fløyet fra Leopoldville var i stort transportoppdrag, og i provinsen Katanga fløy man rekognosering, medevac, veipatruljer, forsyninger ut til militære enheter i provinsen og transport av fredsmeklere. Helikoptrenes større ettersyn ble gjort på hovedbasene i Kamina og Leopoldville. Beskytning fra bakken var ikke uvanlig og noen av skadene som ble utbedret var etter kulehull. Flere norske flygere og besetningsmedlemmer ble tatt til fange både av katangesiske og uavhengige soldater. Heldigvis hadde mange nordmenn forberedt seg det de kunne, på egenhånd. Enkle forhandlerteknikker som utdeling av røyk, kjeks og sjokolade gjorde mange høvdinger blide, og førte da også til at nordmennene som oftest slapp fri etter kort tid.

Transportfly

I løpet av de fire årene ONUC var operativ ble det sendt ned fire norske fly til Kongo. Dette var to deHavilland Canada Otter fly (DHC-3) som var stasjonert i Kongo under hele operasjonen, og to Fairchild C-119G Boxcar transportfly fra 335 skvadronen, som kun var i Kongo i kortere perioder fra 1960 til 64. C-119og C-47 opererte ut fra ulike baser og utførte tradisjonelle transportoppdrag av både mat, forsyninger, ammunisjon og personell. Flyturer på opptil 12 timer var ikke unormalt, men det mest vanlige var oppdrag på en til syv timer. Blant alle transportskvadronene var det C-47 skvadronen Norge sendte flest personell til. DHC-3 Otter flyene kom opprinnelig fra Bodø Flystasjon og ble flydd derfra til Gardermoen hvor de ble demonterte og malt i FN farger. Den 30. juli 1960 ble flyene lastet i en amerikansk C-124 Globemaster på Gardermoen og fløyet til N’Dolo. Otterne ble plassert der det var behov for dem, ikke bare ved hovedkvarteret til Light Aircraft Squadron (LAS). Begge flyene var først stasjonert ved N’Dolo og ble flyttet til Air Tansport Unit Kamina sammen med resten av skvadronen i september samme året. Dette kom til å bli den permanente basen til avdelingen, under svensk ledelse.

Otter # 303 sitt siste oppdrag i 1964 ble spesielt. Under rekognoseringstur langs veien mot Lemera basen ble det åpnet ild mot flyet fra en veisperring, og et treff i en ledning medførte umiddelbart fall i oljetrykket. Under nødlandingen på en nærliggende vei ble den venstre vingen slått mot noen trær og flyet snurret 120 grader før det forsvant ut i bushen. Ingen av de seks ombord kom til skade i kollisjonen, men Otter 303 ble totalvrak og fløy aldri igjen.

Det norske transportfly- helikopterpersonellet og personell i øvrige funksjoner på basene gjorde utvilsomt en betydelig innsats for FN i Kongo, men innsatsen var også preget av mangelfulle forberedelser, opplæring om operasjonen, terreng, og kulturforståelse. Det må anses som ganske sikkert at en del av veteranene fra Kongo opplevde situasjoner som var vanskelig å leve med i etterkant og noen oppfølging av deltagerne i etterkant fantes ikke på 1960 tallet.

Med dette vil jeg avslutte denne første delen av dagens foredrag og overlate ordet til Maj Rune Jarwson.

Luftvernartilleriets deltakelse i Kongo 1963, foredrag i OMS

(Major Rune M. Jarwson, Luftforsvarsstaben)

Generaler, gode kolleger, ærede forsamling!

Jeg vil begynne med å takke for invitasjonen til å snakke om Luftvernartilleriets deltakelse i Kongo i 1963.

Det er nå 50 år siden Norge deployerte L-60 kanoner til Afrika. Om dere tenker: ”Han der holder seg godt til å ha deltatt i Kongo for 50 år siden” så må jeg umiddelbart fortelle at jeg aldri har vært i Kongo! Årsaken til at jeg står her som foredragsholder i dag det er at jeg har en snart 10 år gammel semesteroppgave fra Luftkrigsskolen som fortsatt forfølger meg.

Da jeg gikk LKSK 2 ble kadettene oppfordret til å skrive historiske oppgaver. Noe av årsaken til dette var at Luftforsvaret hadde ”ryddet” i arkivene sine på 70-tallet og at svært mye dokumentasjon var gått tapt. Jeg må innrømme at det å skrive denne oppgaven var en svært spennende oppdagelsesreise. Ferden startet i Luftmilitært tidsskrift og Norsk militær tidskrift via Gunnerus biblioteket i Trondheim og videre til Bortsettingsarkivet og Riksarkivet. Det var svært lite informasjon å finne og Luftvernet var stort sett omtalt i bisetninger. Vi var to kadetter som drev kildesøk og det var først da vi kom i kontakt med generalmajor Stai og andre veteraner at det endelig løsnet. Over en kopp nykokt kaffe og fersk hjemmebakst hos generalmajoren i Halden fikk vi tilgang til førstehånds informasjon og selve erfaringsrapporten fra 1963!

Min del av presentasjonen her i kveld blir altså en slags nypremiere av den semesteroppgaven jeg leverte inn en mild maidag i 2004. Det fulgte faktisk med litt prestasjonsnerver denne gangen også.

I min presentasjon vil jeg fokusere på følgende hovedtema:

  • Lufttrusselen og behovet for Luftvern Kongo
  • Den politiske beslutningsprosessen om å sende Luftvern til ONUC
  • Oppsetning og deployering av avdelingen
  • Endret oppdrag
  • Redeployeringen av avdelingen

Lufttrusselen og behovet for Luftvern

Et spørsmål som gjerne blir stilt ifm dette temaet er: ”Hva skulle vi med Luftvern i Kongo?”

På grunn av tidspress og et enormt operasjonsområde så var det slik at flåten med transportfly utgjorde ryggraden for hele ONUC-operasjonen. De kunne ikke basere seg på større logistikkoperasjoner med bruk av jernbane, lektere eller kjøretøy da vei og jernbane var i dårlig forfatning. Landaksene gikk i tillegg gjennom militært usikre områder.[1] Effektiviteten til FN var derfor avhengig av luftmobilitet for å transportere tropper og forsyninger både inn til Kongo og internt i landet.

Katanga, som den norske bataljonen deployerte til, var en av de rikeste og mest utviklede delene av Kongo og Moise Tshombe som var selvutnevnt leder for provinsen jobbet for å løsrive Katanga fra de sentrale myndighetene. Han hadde engasjert en mengde leiesoldater og opprettet også et eget flyvåpen som besto av ett franskprodusert treningsjetfly og 10 småfly. Jetflyet, av typen Fouga Magister, ble fløyet av en belgisk leiesoldat[2] og kunne utrustes med maskingevær, lette bomber og missiler. Som den norske bataljonssjefen sa så var det gudbedre ikke rare greiene militært sett, men de ga likevel total luftoverlegenhet og de var en formidabel trussel for FN som manglet tyngre våpen og overhodet ikke hadde luftvern.[3]

Flyene skapte alvorlige forstyrrelser for oppdraget, og spesielt de sivile mannskapene på transportflyene som var leid inn av FN nektet å fly i Kongo så lenge Fougaen opererte fritt. Transportoperasjonen var faktisk på grensen til å bryte sammen på grunn av effektiv propaganda rundt flyets kapasitet. Dette førte til at Sverige deployerte fem jagerfly av typen J29B Tunnan i slutten av september 1961 for å beskytte av flyflåten.[4]

Katangas flyvåpen ble også brukt til å angripe FN leire og Fougaen klarte for eksempel å hindre frigjøringen av en irsk bataljon som var beleiret ved å bestryke bakkemål. Bataljonen måtte overgi seg etter å ha gått tom for ammunisjon og forsyninger, og ble holdt fanget i nesten en måned. I september 1961 ble også Kaminabasen angrepet over en firedagers periode av fly som kastet små bomber. To av disse angrepene medførte personskade med drepte og sårede.[5]

Da Katanga startet en offensiv i desember 1961 ble det besluttet å ødelegge Luftkapasitetene deres. Og det klarte de svenske pilotene å gjøre i løpet av noen få dager.

I løpet av 1962 rustet Katanga igjen opp den militære kapasiteten og situasjonen forverret seg på ny.

Politisk beslutningsprosess om å sende luftvern

I oktober 1962 mottok Norges Faste Delegasjon ved FN en forespørsel fra FNs generalsekretær om å bidra med luftvernstyrker i Kongo. Denne ble videreformidlet til regjeringen den 25. oktober og anmodning gikk konkret på å avgi et batteri på 12 stykk 40mm luftvernkanoner til FNs vaktstyrker i Kongo.

På bakgrunn av forespørselen utarbeidet Forsvarsdepartementet stortingsproposisjon nr. 39 (1962-63) der det ble foreslått utkast til fire romertallsvedtak:

Stortinget samtykker i:

  1. At Norge stiller til disposisjon for De Forente Nasjoners Vaktstyrker i Kongo ett lett luftvernbatteri med befal og mannskap.
  2. At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å foreta ekstrainnkalling av det nødvendige antall rekrutter.

III.            At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å beordre befal og mannskaper til FN-oppdrag utenfor landets grenser.

  1. At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å postere de direkte utgifter vedrørende luftvernbatteriet under tjenesten i Kongo på en forskuddskonto og at de tilsvarende refusjonsbeløp fra FN krediteres samme konto. På samme måte forholdes med utgiftene vedrørende de mannskaper som kalles inn i Norge til erstatning for dem som reiser til Kongo.

Av materiell ble det foreslått å sende bl.a. 12 stk L/60 kanoner, 12 stk firling mitraljøser,
1 radarstasjon og et tilstrekkelig antall kjøretøyer, dessuten feltkjøkken, håndvåpen, utrustning osv.

Bemanningen ble beregnet av Luftforsvarets overkommando til å bestå av rundt 55 befal og 260 korporaler og menige.[6] Proposisjonen ble saksbehandlet i Stortinget av Utenriks- og konstitusjonskomiteen gjennom Inst. S. Nr. 56/ 1962-63,[7] og videre behandlet i Stortingsdebatten 11. desember 1962. Utenriks- og konstitusjonskomiteens formann, Finn Moe fra Arbeiderpartiet, la frem saken og etterpå ble det åpnet for en debatt som ble svært kortfattet; kun tre stortingsrepresentanter knyttet kommentarer til saken.

  • Stortingsrepresentant Ingvaldsen (H) kommenterte at det var viktig at vi holdt egen beredskap i orden.
  • Stortingsrepresentant Bondevik (Krf) mente at Norge hadde en plikt til å være med i det fredsarbeidet som det er å ha vaktstyrker på utsatte steder i verden, samt at oppdraget ikke ville svekke egen beredskap hjemme.
  • Stortingsrepresentant Johan Andersen (Ap) kommenterte vedtak III og henstilte til at det skulle bli tatt hensyn til vernepliktige menige mannskaper som sa nei til å reise ut i operasjonen.

Alle romertallsvedtak ble enstemmig bifalt bortsett fra vedtak II som fikk to stemmer i mot.[8]

Ut fra den korte debatten og romertallsvedtak tre som ga FD fullmakt til å beordre befal og mannskaper til FN-oppdrag utenfor landets grenser synes det som om det var stor politisk vilje til å bidra i FN.

For cirka 10 år tilbake så hadde vi en relativt stor debatt rundt beordringsplikten av befal til internasjonal tjeneste. I lys av denne debatten så er romertallsvedtak tre spennende i seg selv.

Oppsetting og deployering

De forberedende arbeidene med å sette opp den norske luftvernavdelingen startet i midten av november 1962, altså rundt tre uker etter at forespørselen ble mottatt av Forsvarsdepartementet. Major Vidkun Isaksen ble plukket ut som sjef og dro til Kaminabasen i Kongo på en kortere rekognoseringstur i begynnelsen av desember og fullskala forberedelser ble iverksatt først da Stortinget godkjente innstillingen den 15. desember 1962.
Den 24. desember 1962, altså ni dager senere, ble hovedmateriell og ammunisjon skipet fra Oslo med et fartøy som het M/S Vikaren. Og den 2. januar 1963 møtte befal og mannskaper frem på Gardermoen for engasjement og verving. Forpartiet reiste fra Gardermoen den 8. januar og hovedstyrken reiste 14. og 15. januar.[9]

Bataljonen fikk altså 12 dager til innklarering, vurdering og kontroll av personellet. Engasjert befal møtte samtidig med korporaler og menige og det ble vanskelig å få gjennomført en tilfredstillende kontroll av personellet. Bataljonen ble derfor også belastet med en del personell som aldri skulle vært tatt ut til denne type tjeneste.

De som ble innkalt var fra alle forsvarsgrener og i alderen 20 til 40 år. Hovedvekten på utdanningen ved Gardermoen ble lagt på artilleridisipliner.

Organisasjon for Luftvern

Rent organisatorisk så ble en standard norsk luftvernbataljon brukt som grunnlag for oppsetningen. Denne ble redusert til 333 mann som ble organisert i en bataljonsstab, to kanonbatterier, ett stabsbatteri og en sanitetsavdeling. Bataljonen skulle i størst mulig grad settes opp med vervede mannskaper, men det viste seg imidlertid at det var store vanskeligheter med å få skaffet frivillig vervet personell med artillerikunnskaper. Det ble derfor tilbeordret 44 menige fra beredskapsbatteriene på Rygge og Sola. Den endelige styrken ble på 325 mann med 29 offiserer, 34 sersjanter og 262 korporaler og menige.

Når det gjelder logistikkdelen av oppdraget så var den relativt omfattende. Etterforsyning av reservedeler og erstatningsmateriell for teknisk og intendanturmessig vedlikehold kunne ikke påberegnes under oppholdet i Kongo. Planlegging og forberedelse av dette måtte derfor gjøres før avreise og opplegget ble basert på at bataljonen skulle være selvforsynt de første seks måneder av tjenesten i Kongo.

Hovedmateriellet og ammunisjon som ble sendt fra Norge juleaften ankom havnen ved Matadi den 21. januar 1963. Deretter var det videre transport med jernbane til Leopoldville, en kjøretur til flyplassen N’djili og så lufttransport til Kaminabasen.[10] Fra de første flylastene ankom basen den 2. februar tok det rundt en måned før alt materiellet var på plass.[11] Rundt 400 tonn med materiell var da fraktet til Kamina.[12]

Endret oppdrag

På juleaften 1962, altså samtidig som hovedmateriellet ble skipet ut fra Norge, ble FN-tropper i Kongo angrepet av katangesisk gendarmeri i Katangas hovedstad, Elisabethville, uten å besvare skytingen. Etter at ildgivningen hadde pågått noen dager og etter at Tshombe forgjeves hadde gitt ordre til sine styrker om å stoppe skytingen, så fant FN det nødvendig å gå til motaksjon. Den 29. og 30. desember iverksatte FN operasjon ”Grand Slam”. De svenske J29B Tunnan gjennomførte vedvarende angrep mot flyplassene ved Kolwezi og Jadotville og i løpet av de to dagene operasjonen varte fløy de 30 sorties og avfyrte 90 missiler og 5000 runder med 20mm kanoner. Selv om muligens ett til to ”Harvard” skolefly fra andre verdenskrig unnslapp var lufttrusselen i stor grad fjernet allerede før den norske luftvernbataljonen ankom Kongo.[13]

Bataljonssjef Isaksen har i ettertid fortalt at det syntes klart allerede før avreise at oppdraget ville få en endret karakter, men at FN mente at Katanga fortsatt ville kunne mobilisere flykapasitet med evne til å angripe Kaminabasen. De ønsket derfor at et luftforsvar ble etablert på basen.[14] Ved ankomst sørget kaptein, nå generalmajor, Eivind Stai for at det ble utarbeidet luftvernstillinger og komplette planer for luftforsvar.

På Kaminabasen var FN-troppene sterkt redusert på grunn av avgivelser som skyldtes uroligheter rundt om i Katanga og forsvaret av den enorme basen var bygget på kun ett svensk kompani.[15] Det nye oppdraget til den norske Luftvernbataljonen ble endret til vakthold og sikring av basen, men det spiste raskt på seg siden de var godt oppsatt med kjøretøy og tunge våpen. I tillegg til vaktoppdrag gjennomført de detasjementer og patruljer på opp til 600 km ut fra basen. De hadde også spesialister innen blant annet samband, ingeniør og bilmekanikere som ble flittig benyttet av FN.

Organisasjon for vakthold og sikring (V&S)

For å kunne løs de nye oppgavene ble det nødvendig å omorganisere bataljonen, men bataljonen måtte imidlertid ha for øye at den på kort varsel skulle kunne gå inn i sin primærrolle. Derfor ble den opprinnelige struktur stort sett beholdt, mens de enkelte enheter ble reorganisert internt. Kanontroppene ble organisert i 3 geværlag og et støttelag. Sambandstroppen ble organisert i mindre sambandsenheter, siden alle spesialoppdrag, det være seg detasjementer eller lengre patruljer, måtte utstyres med radiosamband og dertil egnede folk. Enheter som ikke ble aktivisert, som f.eks OP lag og LKR lag i Kontroll og varslingstroppen, ble overført til andre gjøremål og satt til å fylle vakanser som oppsto ved hjemsending av uskikket personell. Det ble også opprettet en liten leiravdeling som utførte nødvendig arbeid for driften av leiren.

Oppdragstyper

Oppdragene som ble løst kan til en viss grad sammenlignes med de oppdragene som Norge har utført i Libanon, Kosovo og Afghanistan, dvs patruljering, objektsikring og PSYOPS; altså det å vinne befolkningens tillitt.

Som et ledd i bestrebelsene etter å opprettholde ro og orden innen sekter C, sendte sektorsjefen ut patruljer til steder hvor det ikke var FN-detasjementer. Hensikten med disse patruljene var å vise styrke, rekognosere veinettets og broenes beskaffenhet, lodde stemningen blant sivilbefolkningen, samt å sørge for ro og orden. Den norske bataljonen ble tildelt flere patruljer, bl.a. til eksotiske steder som Kaniama, Kitenge, Munanga, Sokele og Kabondo Dianda.

Uteoppdragene begynte 14 dager etter etableringen på Kaminabasen. Det første detasjementet var Kilubi, og siden kom Kaniama, Kapanga, Sandoa og Luena.  Det er ikke tid til å dykke ned i detalj i oppdragene, men jeg vil berøre et par eksempler.

I Sandoa hadde bataljonen i oppdrag å blant annet innregistrere eks-gendarmer i den kongolesiske nasjonale arme (ANC). Befolkningen var meget Tshombe-vennlig og politisk bevisste. En vesentlig årsak var at Tshombe var fra dette distriktet og at hans mor og søsken bodde i byen. En bataljon av Tshombes gendarmer hadde vært forlagt i Sandoa og blitt boende etter at gendarmeriet var avviklet. Både nordmennene og svenskene, som hadde kontroll over området før den norske bataljonen overtok, prøvde å få gendarmene innregistrert i ANC uten å lykkes i stor grad. Gendarmer i full uniform ble flere ganger påtruffet i distriktet og måtte dermed bringes inn til det sivile politiet som inndro distinksjoner og emblemer. Bataljonen gjorde flere anstrengelser for å vinne befolkningens tillitt. Blant annet gjennom å arrangere fotballkamper, yte medisinsk bistand, transportbistand, og annen hjelp som de hadde utstyr og kvalifikasjoner til.

I Luena skulle de blant annet opprettholde ro, orden og sikkerhet innen ansvarsområdet. Ved en episode ba tre innfødte om hjelp etter at det sivile politiet hadde drukket seg full og gått amok i bydelen Cité Africaine. De var etter sigende bevæpnet med rifler og kniver og skulle ha mishandlet sivile. Da de norske patruljene kom til byen var politiet forsvunnet, men de fant et par eldre menn som var blitt slått i ansiktet og en kvinne som hadde fått brukket fingrene. Sju politimenn ble senere arrestert.

Det var også en del annet bråk som blant annet var stelt i stand av en ANC-styrke som hadde tatt seg til rett i byen Bukama. Styrken hadde fått FN-status, men de kastet sivile på gaten og avvæpnet det politiet og jaget de fra byen.

Re-deployering

I begynnelsen av mai 1963 kom de første ryktene om en fremskyndet repatriering av den norske luftvernavdelingen og den 18. mai ble bataljonssjefen kalt opp på radio fra Leopoldville og gitt ordre om å være klar til avreise den 27. og 28. mai. Altså 10 dager senere. Begrunnelsen for den tidligere hjemreisen var at FN manglet økonomiske ressursene til å opprettholde militære styrker i Kongo.

I løpet av den 20. mai ble de siste norske detasjementene inndratt og den siste uken ble konsentrert om gjøremål for klargjøringen før avreise. Blant annet ble det drevet intenst med sluttprøver for idrettsmerket, og pakking, veiing og utklarering av basen.

Bataljonen reiste fra Kaminabasen med 130 mann den 27. mai og med 135 mann den 28. mai. De fløy med Boing 707 fra Sabena som landet på Gardermoen sent på kvelden den 28. og 29. mai.  Personellet ble dimittert i løpet av torsdag 30. mai. På Kaminabasen var det igjen ett etterparti på 40 mann, 3 mann på sykehus og en offiser som var avgitt til sektorstaben. Etterpartiet kom til Norge i midten av juni og materiellet kom i begynnelsen av august.

Slide: Oppdrag utført

Oppdraget som luftvernbataljonen møtte i Kongo ble ganske annerledes enn de planla, men ut fra de skussmål avdelingen fikk av sjef ONUC så løste de oppdraget sitt på en meget tilfredsstillende måte:

“Your presence at Kamina at a vital stage of UN’s peaceful operations was a real deterrent to those opposing law and order and in no small way brought a quick decision in the establishment of peace in Katanga.”[16]

Offiseren som var avgitt til sektorstaben var generalmajor Stai som nå skal fortelle hvordan det var å være der.

Eivinds foredrag:

(Generalmajor (p) Eivind Stai – veteran fra ONUC)
(Skriftlig foredrag foreligger ikke)

Avslutning – «wrap-up»

Den 30. juni 1964 var hele FN-styrken trukket ut. Gjennom hele perioden fra 1960 til 1964 deltok over 70 000 soldater, nesten 3000 sivile administratorer, og 4200 eksperter fra 38 ulike nasjoner. 234 omkom, derav 195 i strid. Norge mistet én person (Sjt Hans Kristian Hansen).

Oppsummert kan man si at den politiske viljen til å delta i en FN ledet operasjon var betydelig fra Norsk side. Da som nå var deltagelsen i stort basert på frivillighet blant personellet, men også rekrutering av «sivile» med militær kompetanse forekom. Det kan hevdes at dette har en klar parallell til dagens norske forsvars og sikkerhetspolitiske innretning.

Norge bidro med strategisk viktige «assets» som fly, helikopter og luftvern i tillegg til andre spesialkapasiteter. Dette valget av bidrag, med høy kompetanse og høyt teknologisk nivå, kan man hevde fortsatt er gjeldende for Norske militære bidrag til internasjonale operasjoner.

Tiden for politisk og militær behandling og beslutning var uhyre kort – både i FN systemet og nasjonalt – en situasjon vi også ser gjentar seg i nåtid (ref Libya). Det kan utvilsomt hevdes at det var store mangler i tid til, og mulighet for, opplæring og misjonsspesifikk trening for det norske personellet som deltok i ONUC. Det var heller ingen oppfølging i etterkant. Således er det godt å kunne konstatere at politiske og militære myndigheter i dag tar dette på største alvor.

Det legges i dag betydelig vekt på at høyt treningsnivå i det daglige er den viktigste faktoren i klargjøringen av forsvaret personell til innsats – både nasjonalt og internasjonalt. Dette, sammen med et organisert system for forberedelse og en velfungerende veterantjeneste forbereder dagens personell på en svært mye bedre måte både, fysisk, mentalt og i evne til å løse pålagte oppdrag.

Med dette avslutter vi foredragene og gjør klar til spørrerunden – takk for oss.

 

[1] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s 44.

[2] Huldt, Bo et al ”Bevara eller skapa fred” (Norstedts förlag AB Stocholm, 1995), s 123

[3] Major Isaksen, Vidkun ”Den norske Lv-bataljonen i Kongo” Norsk militært tidskrift 123. bind – 134. årgang/ 10. hefte 1964. s. 679

[4] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s 43 og 45.

[5] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 174

[6] Stortingsproposisjon nr 39 (1962-63) ”Om øket norsk bidrag til De forente Nasjoners vaktstyrker i Kongo”.

[7] Innstilling fra Stortinget nr 56 (1962-63) ”Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om øket norsk bidrag til De Forente Nasjoners vaktstyrker i Kongo” (St. prp. Nr. 39).

[8] Forhandlinger i Stortinget 11. desember 1962. Sak nr 13, pkt 2 votering.

[9] Isaksen, Vidkun, ”Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15-1 – 28-5, 1963” s1

[10] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 154 – 156

[11] Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15/1-28/5 1963 s. 1-2 punkt 1-6

[12] Hederen, Olle ”Afrikansk mellanspel- En berettelse om hendelserna på Kaminabasen 1960-1964” s 51

[13] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s. 48

[14] Brev fra Vidkun Isaksen, 19. april 2004.

[15] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 174

[16] Brev til bataljonssjef Oblt V. Isaksen fra Force Commander Kebbede Guebre. Isaksen, Vidkun Mai., ”Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15-1 – 28-5, 1963” vedlegg nr. 11.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 15. oktober 2007

 

Oberstløytnant Arnt Ståle Lund
Forsvarets operative hovedkvarter
(
Tidligere stabssjef i både UNMIS og SHIRBRIG)

 

”Integrerte operasjoner i FN, sett på bakgrunn i erfaringer fra UNMIS og SHIRBRIG”

 

Generaler, Admiraler, mine damer og herrer!

Oberstløytnant Arnt Ståle Lund. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Integrerte operasjoner i FN fikk fart på seg for 3-4 år siden og endte opp med et konsept som heter ”Guidance on Integrated Missions” og et dokument som heter ”Integrated Mission Planning Process”.

Ikke alle nyvinninger har en positiv start. Selv om resultatet over tid bedrer seg, vil en ”trang fødsel” ofte sitte i gjen i folks persepsjon av nyvinningen i årevis. Jeg har valgt å belyse integrasjonen fra begge sider – både de problemer som oppsto innledningsvis og ved å beskrive positive trekk for å avmystifisere noen av mytene rundt FN og deres integrerte operasjoner. Jeg har også valgt å beskrive SHIRBRIGs rolle under oppstarten av UNMIS.

 

Behovet for og utviklingen av integrerte operasjoner har foregått over flere år. Det er spesielt innenfor koordinering av humanitær bistand og samordning av allerede tilstedeværende FN-organisasjoner, -programmer og -funds samt logistikk, behovet har vært størst, men etterretning og integrert trening har kommet etter. Misjonene gikk fra å være militært ledet med en Force Commander som leder av misjonen til sivilt ledet med en SRSG på toppen.

UNMIS er i så måte den første FN-misjonen som er fullt ut integrert, og den vil bli brukt som modell for å forklare hva integrasjonen innebærer i praksis.

 

UNMIS handler om mer enn en regulær FN deployering. Det handler også om Afrika og ikke minst afrikansk tidsbegrep.

Mens mennesker i vesten regner med at de er på vei inn i framtiden, regner afrikanerne med at de er på vei inn i fortiden. En østafrikansk religionsforsker har studert tidsbegrepet og fant ingen ord eller uttrykk som rommer tanken om fjern framtid. Verbalformer som refererer til framtid, dekket maksimalt et halvt til to år. Denne nære framtiden er mer en utvidet form for nåtid, og begivenheter som hører til i denne perioden er ofte initiert allerede, som en fødsel eller en innhøsting.

 

Tidsbegrepet er høyst reelt da alle tidsfrister, unntatt en, i fredsavtalen er forsinket. Den ene tidsfristen ble styrt av Force Commander og kunne derved overholdes. Alle de andre følger mer eller mindre afrikansk tidsbegrep. Årsaken til dette tidsgapet er delvis å finne i den vestlige verdens press på forhandlingspartene i å komme fram til en fredsavtale innen en gitt tidsfrist lenge før partene selv var modne for endringer.

 

UNMIS ble etablert med bakgrunn i FN-resolusjon 1590, har ca 8809 soldater, 607 militære observatører, 660 FN-politi, 904 internasjonale, 2523 lokale og 248 FN-frivillige på bakken, tilsammen 13814, og er en såkaldt ”Protected Observermission” som i kort går ut på at det er observatørene som utfører mesteparten av jobben beskrevet i resolusjonen, mens de øvrige styrkene skulle stå for beskyttelse, sanitet og logistikk. Mandatet er i seg selv et kapittel VI-mandat, men har en kapittel VII opsjon ved at FN kan beskytte ut over rent sevforsvar. Det vil si at FN også kan beskytte andre FN-enheter, materiell og sivile som er i umiddelbar fare, med følgende begrensninger; innenfor deployeringsområdene og innenfor egen kapasitet. I hovedsak betyr dette at FN ikke er forpliktet å forflytte seg til andre områder enn der de er deployert for å beskytte sivile, og at det kun er dersom de har styrke nok og er organisert slik at de kan gjøre det. Dette kapittel VII-tillegget i FN mandatet er et resultat av flere tidligere feilslåtte misjoner så som Rwanda, Somalia og tidligere Jugoslavia, og er kommet for å bli i framtidige misjoner.

 

 

SHIRBRIG, en forkortelse for: ”the Multinational Stand-by High Readiness Brigade for United Nations operations.” er en hurtig deployerbar mekanisme stilt til rådighet for FN. Kjernen i brigadestaben er eneste stående element, kalt planelementet, og består av 15 offisere fra 10 forskjellige land og er lokalisert i Danmark, litt nord for København. Norge har hatt tilstedeværelse av en til to offiserer siden starten i 1997. Selv har jeg tjestegjort både som G3 og stabssjef i tilsammen 5 år.

SHIRBRIG spilte en sentral rolle i oppstarten av UNMIS ved at planelementet laget utkast til operasjonskonsept på oppdrag fra DPKO og gjennomførte planprosesser med disse i NY hvor konseptene ble videreutviklet og modifisert. I februar 2004 sendte planelementet sin G3 til DPKO som det første militære medlem av FNs tekniske team som detaljplanlegger den administrative og forsyningsmessige støtte. I april deployerte dette teamet til Sudan og fortsatte planleggingen på bakken. På dette tidspunkt var det klart at brigadestaben i SHIRBRIG skulle danne kjernen i UNMIS militære hovedkvarter og vi plasserte inn hver enkelt offiser i stillinger i samarbeid med DPKO. Således ble jeg innplassert som stabssjef, en senior-stilling Norge ikke ville fått med sitt beskjedne styrkebidrag uten å være med i SHIRBRIG-samarbeidet. I juli 2004 deployerte SHIRBRIG 14 av 27 militære stillinger til UN Advance Mission in Sudan – en såkaldt ”Special Political Mission” som skulle legge grunnlaget for UNMIS.        Når FN resolusjon 1590 kom i påsken 2005 tok det en måned før jeg var på plass, og resten av SHIRBRIGs bidrag kom etter i løpet av en og en halv måneds tid. Dette besto i ca 50 stabsoffiserer og hovedkvarterskompaniet på 250 mann. Norges bidrag av dette var et sanitetselement i kompaniet og 8 stabsoffiserer.

 

 

Denne støtten til FN gikk ikke upåaktet hen.

 

 

Det er første gang i historien at SHIRBRIG blir nevnt i en FN resolusjon og indikerer at FN ser positivt på det arbeidet som er utført av SHIRBRIG, ikke bare under deployering, men også under forberedelser og støtte til DPKO under utarbeidelser av operasjonskonsept.

Jeg var selv med når SHIRBRIG Presidency fra Romania fikk audiens hos USG Guehenno (sjef DPKO) 2 måneder før resolusjon 1590 kom. Guehenno var vel informert om SHIRBRIG og dens meritter. I teksten står det følgende:

 

”Expressing appreciation for the important contributions of the Standby High Readiness Brigade (SHIRBRIG) towards the planning, preparation, and initial deployment of a peacekeeping operation, as well as the preparatory work by the United Nations Advance Mission in Sudan.”

 

 

Denne skrift er også å betrakte som min tjenesteuttalelse.

 

 

SHIRBRIGs bidrag til UNMIS var en sukksess på mange områder. Stabsoffiserene og den danske stabstroppen i hovedkvarterskompaniet kjente hverandre og hadde flere stabsøvelser bak seg med det til følge at oppstarten av misjonen gikk med mindre friksjon enn ventet. Vi fant tonen raskt og etablerte stabsrutiner som gjorde at vi nådde operasjonell status på kort tid. Etter et halvt år trakk SHIRBRIG seg ut av misjonen – på linje med etablert og godkjent operasjonskonsept. Jeg fikk forlengelse som COS UNMIS da min tid i SHIRBRIG var fullgått, og fikk merke konsekvensene av uttrekningen. Effektiviteten i hovedkvarteret sank målbart. Spesielt rammet var personellseksjonen – som alle stabsoffiserer og observatører var avhengig av. Det tok ca 3 mnd før vi hadde gjenopprettet effektiviteten.

Det er ingen tvil om at SHIRBRIG-konseptet har sin berettigelse når det gjelder hurtig etablering av nye misjoner, spesielt etablering av kjernen av et hovedkvarter.

 

 

Denne skissen beskriver organisering av UNMIS hovedkvarter og danner utgangspunktet for videre beskrivelse av integrasjon.

 

Jan Pronk var Senior Representative of Secretary General (SRSG), en meget bestemt herremann og god leder på mange måter. Men han hadde også sine egne meninger og var vanskelig å overbevise når han først hadde bestemt seg for en handlemåte. Gode argumenter og nok av tid ledet ofte til overbevisning. Da gikk han fullt og helt inn for ny handlemåte. Eksempler er kontroversen angående Assessment and Evaluation Commission ledet av den norske ambassadør Tom Vroldsen som Pronk ønsket å lede selv, overtagelsen av Joint Military Commission på Nubafjellene ledet av Brigader Jan Erik Wilhelmsen som påtalte svakheter ved FN-systemet og Pronks ønske om en egen sektor på Jebel Marrah i Darfur. I alle disse tilfelle lykkes det å få ham til å endre standpunkt.

En uheldig påstand relatert til effektiviteten av sudanesiske styrker førte desverre til at han ble utvist fra Sudan i november 2006.

Pronk organiserte lederteamet som vist på plansjen. De grønne medlemmene var der fra starten, og det skulle ta ham 9 mnd å endre oppfatning og bringe de hvite medarbeiderne inn i teamet. Jeg hadde fast plass fra starten av. Dette lederteamet møttes 5 dager i uka og virket meget godt da det ble gitt grundige referater fra politiske møter, problemområder ble diskutert og forslag til løsninger ble drøftet.

 

Principle Deputy SRSG, Taye Brook Serihoun, fungerte som SRSG helt fram til oktober i år da ny SRSG, Ashraf Jehangir Qazi fra Pakistan, ble utnevnt. Taye var en langt roligere person, men staben hans var et produkt av det sivile FN-systemet. Force Commander var i Juba, Deputy FC i Abuja og jeg senior i Khartoum. En konvoy med Southern Sudan Defence Forces var blitt angrepet av opprørere i nærheten av Abyie og resulterte i 17 drepte. Neste konvoy var underveis og ble nøye monitorert av FN, og beredskapstiltak for beskyttelse iverksatt. Taye ønsket oppdatering underveis, derfor troppet jeg og Chief Operations Officer inn på hans kontor. Døren sto åpen, han satt i telefonen, jeg banket på døren og han viftet oss inn. Mens han satt i telefonen kom en av hans rådgivere inn og hvisket at jeg kunne ikke bare gå inn på kontoret hans uten å booke tid på forværelset. Taye nevnte ikke et ord, mottok briefen og var fornøyd. Men hans personlige stab kunne ikke glemme dette og var rasende. Til slutt var jeg nødt til å sende en E-mail til Taye, med kopi til hans personlige stab, og beklage situasjonen. Slike situasjoner med manglende forståelse for sivil/militær integrering og at militære operasjoner krever militær framferd må en leve med i misjonsområdet. Moralen er; husk etikette!

 

 

 

Deputy SRSG har i denne misjonen fått ansvaret som humanitær koordinator. Med dette menes at han, på vegne av SRSG, har ansvar for å koordinere alle tilstedeværende FN-organisasjoner – det såkaldte ”Country Team”. Dette er ikke noen lett oppgave da de andre FN-organisasjonene så som UNHCR, UNDP, WHO, WFP for å nevne noen styres av og rapporterer til andre organer i FN enn DPKO.

I et notat vedrørende integrerte misjoner er DSRSG sågar gitt myndighet til å omprioritere virksomheten til den enkelte organisasjon for å nå målene i FN resolusjonen. I UNMIS klarte DSRSG å styre denne virksomheten i positiv retning ved å ha ukentlige møter med ”Country Team” og produsere en omforent arbeidsplan for Sudan. Denne ble i neste omgang brukt som grunnlag for å omsette uhjelpsmidler til handling og koordinere virksomheten.

Den militære organisasjonen hadde en perifer rolle i dette arbeidet. Møtene i ”Country Team” ble avholdt i UNMIS hovedkvarter, og Force Commander var fast medlem av teamet – en oppgave han etterhvert overførte til meg.

Denne delen av integreringen så fra mitt ståsted ut til å fungere meget bra.
UN Mine Action Office ble også styrt av DSRSG, og her møtte vi innledningsvis større problemer. Ved etableringen av Joint Mission Operation Centre (JMOC) manglet vi et oppdatert minesituasjonsbilde, bruk av minerydderessurser, prioriterte områder, klarerte områder og ikke minst minebevissthet. I Integrated Support Services (ISS) hadde vi to ingeniører med minebakgrunn som jeg prøvde å få omdisponert til operasjonssentret – uten å lykkes. Selv FC ønsket ikke å konfrontere DSRSG i denne saken. Etter ca 5 mnd, og etter lange samtaler med UN Mine Action Office klarte jeg å få en representant fra dem til å etablere seg permanent i operasjonssentret. Det øket minebevisstheten betraktelig og endelig klarte vi å oppdatere minebildet. Nå viste det seg at denne personen var tidligere britisk offiser med operasjonell innsikt og ga derfor meget gode briefer og situasjonsbilder. Operasjonsrommet ble etterhvert noe trangt og jeg var på leting etter utvidelsesmuligheter. I den ”humanitære” bygningen fant jeg to ledige rom, men ble nektet å plassere offiserer i uniform der. Det kunne skade forholdet til sivile aktører og andre FN-organisasjoner. Uniformer er ikke alltid velkomne – selv ikke innenfor eget hovedkvarter. Minedelen startet dårlig, men bedret seg og fungerte til slutt etter intensjonen.

 

Etteretning er et fremmedord i FN, men funksjonen er der under et annet navn; Joint Mission Analysis Cell (JMAC), eller UMAC som Pronk kaldte det. Organisasjonsmessig hører dette kontoret under Mission COS og rapporterer direkte til SRSG. JMAC skal samle inn informasjon, analysere denne og distribuere etteretninger (som det står i policyen) til DPKO og internt i misjonen. Intensjonen er at JMAC skal ha representanter fra de fleste hovedaktører i misjonen, så som UNPOL, MIL, UN DSS, UNDP, sivilt tilsatte, etc. Dette for å innhente og analysere informasjon fra flere ulike kilder, samtidig som hver organisasjon sørger for å dekke sine interesser. UN Directorate for Safety and Security (UNDSS) har alene ca 300 enkeltpersoner spredd rundt i Sudan, spesielt på de områder en finner FN-enheter, sivile eller militære. Disse utfører daglig en sikkerhetsvurdering og sender rapporter inn til UNMIS hovedkvarter.
Organisasjonen er ikke ulik en ren etteretningsorganisasjon. Nestkommanderende i UNDSS i Sudan ble nylig utvist da han sendte en melding til ”UNMIS-all” om at det var fare for terrorangrep mot FN-styrkene. Sudanesisk etteretning fanget opp denne melding og ble irritert da de ikke var konsultert om trusselen i deres eget land. Samvirke med sudanasiske myndigheter var noe vi måtte vurdere hele tiden, og vi måtte være oss bevisst språkbruken. Å ta seg til rette gikk rett og slett ikke. JMAC fungerer egentlig som en militær organisasjon med ord og uttrykk som er velkjente: ”Collection Plan”, ”Priority Information Requirement”, ”Critical Information Requirement” og ”Request for Information”. Problemet med denne organisasjonen var at kun militære og politi hadde opplæring i etteretning og analyse. De sivile måtte læres opp på stedet, noe som ikke var like enkelt da de ofte hadde en viss avstand til uniformert personell. Selv om det er klart uttrykt at JMAC skal betjene alle i misjonen, var det et overfokus på SRSGs behov, mens FC ofte kom i skyggen. Det kunne vi ikke leve med. Heldigvis hadde vi 5 etteretningsoffiserer i egen stab som vi etter lange forhandlinger klarte å integrere sømløst i JMAC. Disse sørget for å trekke ut den informasjonen FC trengte, samtidig som vi solgte inn FCs CIRs. Nok et eksempel på en vanskelig oppstart av et kontor som var nytt og som skulle finne sin rette måte å jobbe på. Hele tiden går det ut på å myke opp samarbeidslinjer på en måte som blir akseptert i organisasjonen.

 

Organisasjonen til Director of Administration (DOA), eller bedre kjent som Chief Admin Officer er den som er mest gjennomført når det gjelder sivil/militær integrasjon. Spesielt gjelder dette avdelingen som heter Integrated Support Services (ISS) – eller logistikk som vi benevner det her hjemme. Det startet med at de var totalt adskilt – som vi finner i de gamle misjonene, til å være samlokalisert og nå fullt ut integrert. Sivile og militære sitter side om side og utfører oppgaver innen logistikk, ingeniørtjenester, kommunikasjon, transport, lufttrafikk, etc. Offiserene er faglig underlagt sjef ISS, men de er kommandomessig underlagt FC.

Alt som har med permisjon, rotasjon og penger styres av den militære staben. ISS skal betjene alle i misjonen, sivile som militære. De er i stor grad detaljstyrt fra DPKO og har liten fleksibilitet. Kontorplasser, kjøretøyer, datamaskiner, samband, etc for sivile ble ofte prioritert først mens observatørene og stabsoffiserene kom til sist. De var også lite koordinert internt med det til følge at de som drev med kommunikasjon hadde en annen tidsplan og prioritetsliste enn ingeniørene og logistikk. Samhandelen mellom ISS og det militære hovedkvarteret var ikke det beste. Vi kjørte separate prosesser, møtevirksomhet og oppdateringer. Hver morgen kjørte vi en Mission Update briefing som var åpen for alle. I starten var det kun den militære staben tilstede, men etterhvert kom også noen av de sivile på banen. UNDSS, Political Affairs, Public Affairs, ISS, UMAC, UNPOL, UNMAO, for å nevne noen.

Alle ga etterhvert en kort oppdatering om situasjonen på sine egne fagfelt. Director of Administration hadde et lite kontor som heter Mission Support Coordination Centre bestående av 4 personer. Disse skulle gå rundt til de forskjellige enheter og bringe med seg spørsmål og svar. En helt uholdbar og ineffektiv situasjon. FC ønsket direkte kontakt med sjefsnivået, noe som aldri ble institusjonalisert. Til nød stilte Deputy Chief ISS opp på Mission Update. Hans stilling var militær med oberst grad og var den eneste utenom FC av de militære som sto på FNs lønningsliste. Det var nødvendig for å kunne ha fullmakt til å anvise bruk av penger. En annen årsak til at han var militær var at han nettopp skulle være bindeleddet til FC.

Nok et eksempel på at det tok tid å etablere den integrerte misjonen og at problemet i stor grad ligger hos personellet med lang tjeneste i et gammelt FN-system og hvor evne og vilje til omstilling i mange tilfeller var totalt fraværende.

 

Det at FC måtte støtte seg helt og fullt til ISS går rimelig bra i lavintensitetsoperasjoner, men dess mer situasjonen tilspisser seg blir gapet mellom behov og evne til å levere for stort. General Romeo Dallaire, tidligere FC i Rwanda og forfatter av boken; ”Shake hands with the Devil”, besøkte FC UNMIS. I samtalene inne på FCs kontor kom han inn på dette med forsyningstjenesten og hvordan det fungerte i UNMIS. FC så på meg og sa; ”you can answer that question Col Lund”. Jeg beskrev situasjonen som følger: FC har mistet en fot og fått en krykke til erstatning – nemlig ISS. Så mistet han ett øye – JMAC. Uansett hvor gullbelagt krykka er så taper han 100 metern i kappløp med andre, og uansett hvor fint glass det er i glassøyet så ser han dårligere med ett øye. General Dallaire trakk på smilebåndet og sa at han kjente igjen situasjonen og skjønte at den ikke hadde bedret seg vesentlig siden han selv opplevde katastrofen i Rwanda.

 

Når det er sagt, la ikke dette være en oppfatning av at det ikke har vært bedringer å spore i FN-systemet. Min beskrivelse kom etter noen måneder i felt og lenge før UNMIS som organisasjon hadde satt seg.

 

Noen tror at DOA fører kommando over militære støtteavdelinger så som sanites-, transport- og ingeniøravdelinger. Det er feil. FC er gitt operasjonell kontroll (OPCON) over alt militært personell, mens DOA, eller sjef ISS, er gitt takstisk kontoll (TACON). I praksis betyr dette at DOA, eller sjef ISS, prioriterer hvilke arbeidsoppgaver som skal gjøres i hvilken rekkefølge og sørger for den administrative forflytning og øvrig logistikk som trengs for utførelse av oppdraget. FC vurderer sikkerheten og bestemmer om det er nødvendig å sikre forflytning eller utførelse av oppdraget med styrker. For UNMIS var det kontroversiell tekst når det gjalt kommando og kontroll mellom det som sto i operasjonskonseptet og det som sto i ”Force Commanders Directive”. Det siste dokumentet hadde mest korrekt ordlyd som gjengitt ovenfor. For misjonen i Darfur er denne uklarheten ryddet vekk.

 

Kunne logistikken vært organisert annerledes? Både ja og nei! FNs nitidige kontroll med- og godkjenning av budsjettene sitter så langt inne at det er vanskelig å rokere ved. Veien fra budsjettforslag fra misjonen via DPKO, ”Advisory Committee and Budgetary Questions” (ACABQ), ”Fifth Committee” og generalforsamlingen er et langt lerret å bleke. Det er ingen tvil om at nyvinningen er en bedre måte å koordinere all FN-logistikk på, men tilfredsstiller ikke alltid det militære behoved for fleksibilitet. Jeg ser i hovedsak to måter å løse dette på, og det er enten å avsette et beløp som kan brukes til å myke opp fleksibiliteten, eller sette krav om at alle, eller utvalgte avdelinger har større grad av selvforsyning. Det siste er det som er mest nærliggende og som FN tyr til fordi det krever mindre politisk innsats enn å endre budsjett-rutiner i FN-systemet.

 

Ett eksempel på den stivbente budsjettkontrollen er vår egen CAO som godkjente bruk av et kredittkort for betaling av drivstoff til SRSGs fly som mellomlandet i Kairo. CAO skulle innhentet tillatelse fra en person høyere opp i systemet, men tidspress og tid på døgnet gjorde at han tok en sjefsavgjørelse. Han ble suspendert fra stillingen, reiste til NY og ble satt under granskning. Etter ca ett år ble saken avgjort og han ble renvasket. I år har den nye generalsekretæren, Ban Ki-moon, tatt saken opp på nytt – uten å begrunne dette.

 

Joint Mission Operation Centre (JMOC) var innledningsvis 100% militært. Ingen andre hadde ”interesser” i denne tjenesten. Vi prøvde mange tilnærminger for å få andre etater til å etablere permanent tilstedeværelse her. Etter mange samtaler og forhandlinger kom UNMAO, UNPOL og UNDSS på banen etterhvert. Jon Garangs tragiske bortgang i august 2005 endret noe på dette. Påstand om at ”noen” hadde skutt ned helikoptret førte til en Nord-Syd konflikt hvor ca 150 sivile ble drept i Khartoum, og et tilsvarende tall i Juba og portforbud ble innført i Khartoum. Plutselig fikk den sivile delen av hovedkvarteret et behov for samarbeide med den militære delen. Resultatet ble et policy-paper der det ble enighet om at ved hendelser av lignende intensitet skulle operasjonsrommet styrkes med POLAD, LEGAD, AIROPS, ISS og andre viktige funksjoner avhengig av hvilken type krise. Etterhvert begynte JMAOC å fungere som det skulle.

 

Integrated Mission Training ble ledet av en sivil FN-tilsatt. I tillegg til dette hadde vi 3 offiserer som drev med trening av alle innkommende observatører og stabsoffiserer. ”Induction Training”, som alle måtte gjennomgå, var en blanding av sivile pålegg som gender issues, sexual abuse, rule of law, human rights, orientering om misjonen, miner og militær informasjon så som hvor styrkene var deployert og deres mandat. Observatørene hadde en uke lenger kurs enn de sivile med et innhold som var mer eller mindre rent militært. Våre 3 offiserer administrerte sammensetningen av denne undervisningen. Den sivile organisasjonen ønsket å sette sammen hele IMT til ett felles team under sivil kommando. Dette tok jeg opp flere ganger med Senior Admin Officer som ønsket at offiserene skulle stå under kommando av sjef IMT som er sivil. Dette kunne vi ikke akseptere da FC ønsket å kunne gi direktiver om innhold i leksjonene til observatørene. Jeg mente det var tilstrekkelig at de var administrativt underlagt IMT og samarbeidet om alle kurs og tok direktiver fra både militært og sivilt hold. Saken var ikke løst da jeg reiste hjem.

 

Et annet eksempel på integrering er planleggingen av misjonen i Darfur. Innledningsvis startet planleggingen med ett team i Sudan og ett team i New York. Sudan teamet ble ledet av Senior Political Officer og rapportererte direkte til Pronk. Teamet besto av et 20-talls forskjellige interesser, inklusive alle sivile overordnede funksjoner som vist på organisasjonskissen. På militær side ledet operasjonssjefen arbeidet og samkjørte med ledelsesteamet med FC i førersetet. Inndeling i 3 sektorer som fulgte naturlige administrative grenser ble tidlig vedtatt da de 8 AMIS sektorene var tegnet på kryss og tvers og ikke fungerte som annet enn teiggrenser mellom bataljonene. En kamelbataljon ble vurdert og fremmet som forslag til DPKO under argumentet at det er best å bekjempe fienden med de midler han selv bruker, jamfør Janjaaweed. Kamelbataljoner er vankelig å oppdrive, og India hadde nedlagt sin siste kamelbataljon for flere år siden, derfor ble denne tatt ut av lista. Underveis kommuniserte vi på VTC en gang i uka, men dette var ikke nok. Det ble bestemt at Sudan-teamet skulle reise til NY og samkjøre planleggingen med deres team. Jeg ble sendt for å dekke den militære delen. Under ledelse av Department of Political Affairs ble vi samlet i ett rom i FN-bygningen for innledning til gruppearbeidet. Av 43 tilstedeværende var kun 3 stk militære – jeg og 2 fra Military Planning Service. Dette sier noe om Integrated Planning og samordning av alle funksjoner som blir nevnt i en FN-resolusjon. Resultatet var et utkast til generalsekretærens planleggingsdirektiv hvor alle behov og vinklinger var listet samt et utkast til FN-resolusjon. Basert på dette kom resolusjon 1706 – som aldri ble implementert, men ble etterfulgt av resolusjon 1769 som omhandler hybrid-misjonen ledet av en Joint Special Representative som skal rapportere både til FN og AU.

Sikkerhetsrådets splittelse når det gjelder operasjonen i Darfur kan også få følger for senere FN-operasjoner i Afrika. Hybridløsninger og samvirke med AU kan bli mer eller mindre permanente framtidige løsninger.

 

Selv om jeg har påpekt kritiske forhold ved integrerte misjoner er det ingen tvil om at dette er framtiden. Instrumentet er der, men er fyllt med mennesker som trenger tid til å omstille seg selv og måten de samhandler på. For militært personell er det færre hindringer da de kommer fra strukturerte militære organisasjoner og ofte er ute på sin første misjon. Verre er det med sivile som har lang fartstid i FN-systemet og har flere misjoner av den gamle typen bak seg. De trenger definitivt tid til omstilling.

 

Min erfaring fra det året jeg tilbrakte i Sudan er at en skal ta tiden til hjelp, ikke hisse seg opp, møte folk personlig og ikke bare via telefon og mail, så ordner det meste seg. Jeg har sett flere unge, entusiastiske, pågående offiserer møtt veggen i FN-systemet, og har tilbrakt mange timer i beroligende og oppklarende samtaler med disse. Å ta mål av seg å endre FN-systemet er som å danse med elefanter. I stedet for å lære dem vals blir du opptatt av å hindre at de tråkker på deg.
 

Takk for oppmerksomheten

 

 

 

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. mars 2007

ved

Oberstløytnant Jan Arnfinn Molberg
Sjef Forsvarets veteranadministrasjon

Foto:
Kontingen 36 i UNIFIL under avreise til Libanon. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

 

FORSVARETS VETERANADMINISTRASJON

Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) ble opprettet 1. februar iht Forsvarsjefens beslutningsnotat av 7. desember 2005, og skal være veiledende, samlende, støttende og den øverste koordinerende instans for alt veteranarbeid. FVA er organisert i PØS/FST. Vi er altså en ny organisasjon, men jeg kan forsikre forsamlingen om at vi er godt i gang. Det samme har jeg tidligere også sagt til Forsvarssjefen, samtidig som jeg har berømmet han for det initiativ han tok ved å beordre opprettelsen av organisasjonen, et initiativ som også støttes av våre ledende politikere. Forsvarets Veteranadministrasjon har derfor solid ryggdekning i det pågående arbeid og det er selvsagt en betryggende støtte.

Forsvarssjefen, general Sverre Diesen har hatt en anerkjennelse av veteraner i tankene i flere år, og det har altså resultert i etableringen av Forsvarets Veteranadministrasjon. Det er tema i aften, samtidig som jeg vil knytte noen kommentarer til de resultater vi har oppnådd og de utfordringer vi fortsatt står overfor.

FVAs OPPDRAG

Hva er FVAs oppdrag?

  • FVA skal være en troverdig og nøytral instans for alle veteraner.
  • FVA skal på vegne av Forsvaret være overordnet kontaktpunkt for veteraner som henvender seg til Forsvaret.
  • FVA skal være kontaktpunkt for veteraner som har behov for oppfølging samt gi veiledning og råd til veteraner. FVA skal på vegne av Forsvarsstaben være den koordinerende myndighet for bruk av Forsvarets samlede ressurser i tilegg til å kanalisere saker videre.
  • FVA skal ivareta, veilede og koordinere alle veterantiltak på vegne av Forsvarsstaben.
  • FVA skal være Forsvarssjefens rådgivende organ i alle spørsmål som angår veteransaker.
  • FVA skal ha nært samarbeid med de frivillige veteranorganisasjonene.

HVA ER EN VETERAN?

Historisk sett er det antagelig lettere å snakke om veteransaker og veteranbegrepet i nasjoner som har lange tradisjoner på dette området som et resultat av deltakelse i mange store og små konflikter, ikke minst tilbake til 1. verdenskrig. Veteranbegrepet er i noen nasjoner ennå eldre, tenk på England, Frankrike og USA. For oss her i Norge rekker imidlertid det historiske bakteppet ikke lenger enn til 2. verdenskrig.

Jeg vet at vi her til lands har stor respekt for våre veteraner fra 2. verdenskrig. Ikke minst har litteraturen bidratt til at vi alle kjenner navn og personer som Gunnar Sønsteby og Max Manus fra Hjemmefronten og generalene Otto Ruge og Carl August Fleischer fra felttoget i 1940. Fra Utefronten huskes menn som Sjøforsvarets Leif ”Shetlands”-Larsen, og fra spesialavdelingene menn som Martin Linge. Fra Luftforsvaret kan nevnes Per Hysing-Dahl, som i sin tjeneste som flyger landsatte og hentet agenter fra det okkuperte Frankrike, eller menn som general Sverre Bratland som under invasjonen i Normandi og felttoget i Europa var en av de meget få norske offiserer som tjenestegjorde i den britiske hær. Veteranbegrepet ble altså knyttet til forsvar av nasjonen, ofte til begrepet, – aldri mer 9. april.

Slik er det ikke lenger. Norge har lenge deltatt i internasjonale operasjoner både under FNs lyseblå flagg og NATOs mørke blå, som for eksempel i Afghanistan. Vi har også sagt ja til å delta i EU nye innsatsstyrker. Det betyr at vi produserer veteraner hver eneste dag, og da blir begrepene med en gang nære og ofte mer personlige. Vi må ta inn over oss at internasjonale operasjoner og de ”nye veteraner” fra INT OPS i de første årene ofte kom i skyggen av det historiske bakteppet, – vår tradisjonelle oppfatning av veteran begrepet og det faktum at under den kalde krigen var det mer meritterende å tjenestegjøre i Brigaden i Nord-Norge enn for eksempel i UNIFIL.

I dag er det annerledes, så la meg gå rett på sak og se på veteranbegrepet slik vi definerer det:

En veteran er en person som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands.

Nå er ikke det å være veteran noen diagnose, det er en honorær benevnelse, og det var dette som Forsvarssjefen satte på kartet ved opprettelsen av FVA. Vi kan selvfølgelig ikke sammenlikne oss med USA med et veteranbudsjett på 585 milliarder kroner årlig og et eget departement med en egen minister eller statsråd for veteransaker. Vi finner heller ikke noe steds i Forsvarets personell lovgivning begrepet ”veteran” brukt som betegnelse på Forsvarets personell med slik bakgrunn som vi legger i begrepet. Det ville, tror jeg, på mange måter vært lettere om man hadde også offisielt innført begrepet ”veteran”, fordi det er positivt vinklet. Da ville alle kunne akseptere å være veteran, helst ” stolt veteran”. Jeg er nokså sikker på at mange i denne sal er enig med meg når jeg våger den påstand at først med opprettelsen av Forsvarets Veteranadministrasjon blir samfunnets honnør til våre veteraner satt i system, kall det gjerne organisert.

KRIGSSEILERNE

Når vi snakker om veteraner, så er det, i hvert fall for meg, naturlig først og fremst å nevne krigsseilerne som bemannet våre skip i det som de selv kaller ” de fem lange år”, og alle de vansker de møtte da de skulle forme sin nye hverdag. Den gang hadde vårt samfunn ikke de samme erfaringer om krigsskader og ettervirkninger, og mange led urett i mange år fordi man ikke visste. For dem det angikk så ble det en kamp på liv og død, og det ble faktisk opp til krigsseilerne og krigsveteranene selv, enkeltvis eller via sine organisasjoner å føre kampen både mot myndighetene som ikke hadde noen brukbare retningslinjer å forholde seg til, og ellers alle dem som mente å vite bedre. Jeg skal ikke her rippe opp i den årelange kamp våre veteraner selv måtte føre for krigspensjon og adekvat behandling, bare minne om det.

KRIGSINVALIDEFORBUNDET

Det store samlingspunktet etter krigen ble Krigsinvalideforbundet. Det arbeid man der i alle år utførte og fortsatt utfører, la grunnen både for vår forståelse og respekt for alle dem som deltok i 1940-45,og også for de nye lover og regler vi etter hvert fikk og som i dag er innbakt i vårt lovverk. Det kom ikke av seg selv, det ble kjempet frem, men for mange som trengte hjelp ble dessverre ventetiden for lang. Resultatet kjenner vi og det er mitt håp at vi denne gang ikke skal behøve å gjøre de samme feilene om igjen, dvs for sent og for lite som stort sett ble våre veteraner fra 1940-45 til del.

DET ORGANISERTE VETERANARBEID

Veteranene fra 1940-45 organiserte seg tidlig, jeg kan nevne Krigsseilerforbundet, Lingeklubben, Skottlandsbrigadens Veteranforbund, RAFA for å nevne noen. Andre, så som Grenselosers og Kureerers Forening kom senere. Ikke alle var like heldige, og historien om våre krigsseilere og krigsinvalider og spesielt deres forhold til etterkrigssamfunnet, ikke minst myndighetenes ofte avvisende holdning er ikke spesielt hyggelig lesning for vår generasjon som faktisk står i gjeld til de kvinner og menn som deltok i motstandskampen 1940-45. Og så, selv om krigen er slutt, så fortsatte vi og fortsetter også i dag å produsere veteraner. La meg si et par ord om de første, som også faktisk ble den største gruppe etterkrigsveteraner.

TYSKLANDSBRIGADENE

Mer enn 50.000 unge norske menn og noen få kvinner reiste til Tyskland ” for fredens sak”, som det het om dem som gjorde tjeneste i årene 1947-53. Hele 40 av dem omkom i tjenesten. Tysklandsbrigadene bestod av vanlige førstegangs tjenestegjørende personell med 6 måneders tjeneste i Norge og ytterligere 6 måneders tjeneste i Tyskland.

FN- OG NATO VETERANER

Med opprettelsen av UNEF i Midt-Østen i 1956 fikk vi de første FN-Veteraner, hvis vi da ser bort fra de kvinner og menn som gjorde tjeneste ved Det norske Feltsykehuset i Korea i 1950-53, Korea-Veteranene. Internasjonale operasjoner, først i regi av FN og senere under NATO. Senest som del av EUs kampgrupper, har gitt oss enda flere veteraner, senest fra Balkan, Irak og Afghanistan.

VETERANFORBUND

Foreløpig har vi fire slike forbund:

1)     Koreaforeningen,

2)     FN- Veteranenes Landsforbund, FNVLF fra 1960, i dag med ca 5.500 medlemmer, befal og mannskaper i alle aldre, og

3)     Veteran forbundet SIOPS (Skadde i Internasjonale Operasjoner) fra 2006 med ca 200 aktive medlemmer, og

4)     Tysklandsbrigadens Veteranforbund sentralt samt regionale foreninger.

INTERNASJONAL INNSATS KOSTER

Norge som nasjon har hatt betydelige omkostninger, både økonomiske og ikke minst personellmessig i sitt engasjement for fredens sak. Foruten de 40 som mistet livet i tiden 1947-53 under tjenesten i Tyskland var det hele 21 kvinner og menn som mistet livet under tjeneste i Libanon og ytterligere 23 i andre internasjonale operasjoner. Totalt dreier det seg altså om et tap på 84 døde i tillegg til de mange som har sår på kropp og sjel etter tjenesten.

HOVEDMÅLET

La oss se på hovedmålet for vår virksomhet, det er delt i fire:

  • Sikre at den enkelte veteran får reell tilgang på riktig informasjon fra FVA om hva Forsvaret kan gjøre for den enkelte, med vekt på våre aktiviteter for eksempel veterantreff sentralt og lokalt.
  • Sikre at den enkelte veteran får informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter med krav til den enkelte om i størst mulig grad selv også bidra til sin egenutvikling.
  • Sikre lik og alminnelig tilgang for den enkelte veteran med tanke på aktiv deltakelse i så vel organisasjonsarbeid som i den demokratiske prosess knyttet opp til egne rettigheter.
  • Sikre gjennomføringen av anerkjennende tiltak for veteranene.

VISJON

Forsvarets Veteranadministrasjon har en visjon:

INNSATS FOR DEG

OVERORDNET MÅL OG PRIORITERING

Det er fire hovedprinsipper for FVAs virksomhet basert på personellets rettigheter før, under og etter tjenesten ute:

  • Sørge for at alle veteraner til enhver tid skal føle seg som del av det norske samfunnet med de rettigheter og plikter som naturlig faller på den enkelte i kraft av vedkommendes kompetanse og status som veteran.
  • Sørge for at kunnskap og erfaring fra veteranene og deres organisasjoner tas vare på slik at den bidrar til å heve den kompetanse som både landet, tjenesten ute, Forsvaret selv og veteranenes egne organisasjoner er avhengig av for at tjenesten både ute og hjemme skal oppleves positivt.
  • Sørge for å legge forholdene til rette for arbeidet opp mot veteranenes egne organisasjoner, slik at arbeid med veteraner og veteransaker overalt, både sentralt og lokalt oppfattes utelukkende som positivt, utfordrende og meningsfullt.
  • Sørge for at alle tiltak som iverksettes har en rekrutteringsfremmende form.

VETERANER HJELPER VETERANER

Det burde derfor være i veteranenes egne interesse at man søkte sammen, også organisatorisk, gjerne i ett samlende forbund for eksempel (Norsk Veteranforbund, i daglig tale for eksempel ”Veteranforbundet”). Dette har vært gjort før, da 23 forskjellige krigsveteranforeninger etter 2. verdenskrig slo seg sammen under betegnelsen Samarbeidsrådet for krigsveteranforeninger, til daglig kalt ”Samarbeidsrådet».

Det er som kjent ingen som kan tale veteranens sak bedre enn veteranene selv. Et samlende nytt forbund kunne kanskje gi bedre muligheter for nettopp det, og samtidig gi plass til samtlige deltakere fra norske militære internasjonale operasjoner og kanskje også sivile organisasjoner. Innen en slik ramme burde det være gode muligheter for kurs og utdanning og annen kameratstøtte for eksempel på nordisk basis og eventuell også organisasjonsutvikling av de enkelte veteranforbund i samarbeid med FVA.

GAMLE SAKER TAR TID

Etter vel et års drift synes det å vise seg noen hovedtrekk som jeg     vil forsøke å belyse nærmere, men la meg presisere at FVA stort sett hele dette året har arbeidet med såkalte ” gamle saker”, spesielt fra UNIFIL dvs Libanon samt fra Balkan. Det er ”gammel elendighet” eller ” gamle synder” som vi nå forsøker å rydde opp i. Jeg vil si at vi stort sett har lykkes, men det har også vist seg at noen saker tar lenger tid enn vi først hadde tenkt.

Det går stort sett på tilgjengeligheten av nødvendig dokumentasjon, noe som kan ta tid siden mange avdelinger er nedlagt.

Vi har i FVA hatt ca 280 saker basert på ca 4200 henvendelser, hvorav noen saker er løst og andre er i prosess. Ikke uventet viser det seg at den frustrasjon som enkelte veteraner tidligere ga uttrykk for, forsvinner etter hvert som de ser at det er noen som tar fatt i de enkelte saker, og at de får hjelp. Dette er imidlertid en evig pågående prosess, rett og slett fordi vi med vårt internasjonale engasjement produserer veteraner hver eneste dag. For ikke å bli misforstått, så er jeg uten videre enig i at det personell vi sender ut i internasjonale oppdrag i dag antagelig er de best motiverte, best trenede og best utstyrte og ledede soldater og avdelinger vi har hatt siden 2. verdenskrig. Det ville imidlertid være feil å hevde at nettopp derfor er sjansene eller muligheten for psykiske senvirkninger nærmest ikke eksisterende.

Slik er det ikke. All erfaring og all forskning viser at jo flere skarpe oppdrag vi deltar i, jo mer øker sjansen for at personellet før eller senere blir innhentet av psykiske senskader, ofte flere år etter avsluttet tjeneste. Vi har alle en terskel, det er individuelt, men ingen vet hvor høy den er. La det være sagt med det samme.

De aller, aller fleste av dem som deltar eller har deltatt i internasjonale operasjoner klarer seg meget bra både under tjenesten ute og hjemme etter avsluttet tjeneste. Men, det er noen som sliter med minnet om sterke opplevelser, og det er disse vi hører om i ettertid, i pressen, radio og TV og det er disse vi må være spesielt oppmerksomme på. Igjen i klartekst, det er disse som spesielt trenger vår oppmerksomhet. Graden av skade varierer fra 3-5 % ref UNIFIL-undersøkelsen. Vi har ikke noen større undersøkelse som antyder graden av psykiske senskader fra de senere operasjoner, for eksempel Afghanistan.

Man må imidlertid være forsiktig slik at man ikke ”sykeliggjør” alle veteraner. Nettopp UNIFIL undersøkelsen fra 1992 konkluderte med et hele 80 % av de som svarte mente at de hadde overveiende positive erfaringer fra tjenesten, militært, sosialt og psykisk.

UNIFIL studien dokumenterte at 5 % av personellet hadde høy grad av selvrapporterte posttraumatiske reaksjoner etter en periode på gjennomsnitt 7 år etter avsluttet tjeneste. På dette grunnlaget maner jeg til en smule edrulighet når man fokuserer på alle dem som har problemer etter endt tjeneste. Det er ingen grunn til å gjøre problemene større enn de er, de er selv med en skadeprosent på 3-5 % sannelig store nok. Vi skal huske på at personellet også har familier, og for hver eneste veteran med problemer, så er det ikke bare snakk om enkelt tilfeller, men ofte også om familier som trenger hjelp.

ANSVAR OG ANERKJENNELSE

Ansvar og anerkjennelse står helt sentralt i vårt daglige arbeid. Budskapet er at Forsvaret tar ansvar for sine veteraner. Det gjør vi ved å vise anerkjennelse og respekt. Dette er spesielt viktig overfor personell som kanskje lenge og altfor lenge har vært henvist til seg selv, ofte også uten å ha fått den nødvendige anerkjennelse som ligger i å kunne motta en medalje med tilhørende diplom og håndtrykk som takk for vel utført tjeneste.

Anerkjennelse kan være så mangt, et klapp på skulderen og et anerkjennende ord er ofte nok i felt, men mange forventer noe mer. Anerkjennende tiltak har vært betydelig undervurdert, vi har rett og slett ikke vært gode nok til det, og det må gjerne være synlig for eksempel i form av en medalje eller en spesiell form for oppmerksomhet. Derfor prioriterer nå FVA anerkjennende tiltak som veterantreff landet rundt, markeringer av jubileer og deltakelse ved veteransamlinger ute i lokalmiljøene.

MÅLGRUPPE OG FORMÅL

Hvor mange er det som er FVAs målgruppe?

Målgruppen som FVA skal arbeide innenfor er som jeg sa innledningsvis militært personell som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands. Og, FVA skal primært ha ansvar for den delen av veterankorpset som utgjøres av personell som ikke har et fast tilsettingsforhold og/eller til daglig tjenestegjør i Forsvaret. Vi snakker da om ca 110.000 norske kvinner og menn i alle aldre.

VETERANER I ALLE ALDRE

En veteran er ikke nødvendigvis en gammel mann eller for den saks skyld, en gammel kvinne. Veteranbegrepet knytter seg til den tjenesten man har hatt, dvs en skarp tjeneste i en tidsbegrenset periode nasjonalt eller internasjonalt. Det dreier seg om tiden fra 1940, -et tidsspenn på 67 år, og derfor er det en glede å se veteraner i alle aldre komme sammen når FVA arrangerer veterantreff på 15 steder i landet. Disse veterantreffene gjennomføres normalt en gang pr mnd. Dette gjennomføres i samarbeid med FNVLF.

ARBEIDSGRUPPER ER NEDSATT

I Stortingsproposisjon nr 1 (2006-07) for budsjettåret 2007 står det på side 49; bl.a. om oppfølging av personell som har deltatt i internasjonale operasjoner; ”Det etableres en arbeidsgruppe for å se på arbeidsgivers ansvar og veteraners rettigheter. Berørte instanser og organisasjoner, vil trekkes inn i arbeidet”. Dette førte til at man høsten 2006 etablerte en intern arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet for å vurdere veteranenes stilling. FVA deltar i gruppen sammen med bl.a. FN-Veteranenes Landsforbund (FNVLF.)

Det er også etablert en interdepartemental gruppe bestående av bl. a Forsvarsdepartementet, Helse – og Sosialdepartementet, Justisdepartementet m/ flere. Gruppen støtter seg i arbeidet på flere referansegrupper hvor bl.a. FVA deltar.

FREMTIDIGE LOVENDRINGER?

Det har vært diskutert om ikke Norge trenger en veteranlov på lik linje med hva man finner hos andre nasjoner. Det er også dem som mener at det ikke er nødvendig, men at vi ville være godt hjulpet om vi klarte å samle alle eksisterende lover og forordninger. Jeg føler at det ikke vil være riktig av meg her og nå å gå nærmere inn på denne problemstillingen, da disse sakene for øyeblikket er under utredning.

SKADE – OG ERSTATNINGSSAKER

Når det gjelder skade – og erstatningssaker, så har man altså kommet så langt at man har nedsatt to grupper som skal se nærmere på veteraners rettigheter, som tidligere nevnt i samarbeid med veteranorganisasjonene selv. Her er det mye vi fortsatt ikke vet nok om, for eksempel:

  1. Omfanget av antatte skader etter utenlandsoperasjoner
  2. Antatte erstatningssaker, også skjulte (mørketallssaker)
  3. Hva slags saker er det snakk om, tunge saker?
  4. Vurdere utredningskompetanse
  5. Hva antas slike saker å omfatte i såkalt skadeverdi?

SENSKADER

Ikke minst i saker som omhandler senskader hvor kravene til dokumentasjon og bevis i dag er såkalt absolutte, bør man kanskje arbeide for en oppmykning av reglene. Dette fordi perioden mellom skadetidspunktet og tidspunktet kravet reises ofte ligger langt fra hverandre i tid, og dokumentasjon ofte ikke er like tilgjengelig ut fra organisasjonsmessige endringer. Størstedelen av de saker som FVA behandler, er saker som fortsatt ikke er avgjort. Et rimelig krav synes å være at man snarest fikk en ytterligere høyning av dagens erstatningssum etter Forskrift av 1. januar 2005 om menskader.

Dette er som kjent en tilleggserstatning for dem som allerede har fått sine saker behandlet i det offentlige helsesystem og som får sine uførepensjoner. Den gjennomsnittlige uførepensjon er ikke stor pga manglende opptjening, og mange er derfor henvist til å reise erstatningskrav mot staten. Denne problemstillingen må de oppnevnte arbeidsgruppene se nærmere på.

VETERANSENTER

Vi er også opptatt av å kunne etablere et nasjonalt hjem for våre veteraner ” Et sted å være”, et sted som også skal være et ressurs ,- og rekreasjonssted .Et utvalg under ledelse av tidligere forsvarssjef, general Arne Solli er nedsatt for å se på innholdet til et slikt veteransenter hvor man ser for seg at stedet både er eid og drevet av Forsvaret innenfor Forsvarets Militære Organisasjon (FMO). Utvalgets innstilling skal foreligge i mai -07.

KAN FVA BLI BEDRE?

Ja, det kan vi og det dreier seg først og fremst om å være synlige, mer synlig enn i dag ved hele tiden å videreutvikle og vinne erfaringer med det konsept vi har. Det er alt sammen noe som har vår største oppmerksomhet, og når jeg sier det så sterkt, så taler jeg ikke bare på egne vegne, men også på vegne av alle mine medarbeidere som hver og en også har vært behjelpelig med de mange innspill jeg har fått til dette foredraget.

KAN OGSÅ ANDRE BLI BEDRE?

Det arbeid som jeg og mine medarbeidere er opptatt av dreier seg i aller høyeste grad om et samarbeid, et samspill som også innbefatter hvordan vi skal få mest mulig ut av de økonomiske midler som myndighetene til enhver tid stiller til disposisjon for våre veteraner. Jeg tror at vi kunne få mer ut av de tildelte midler hvis veteranorganisasjonene kunne finne sammen i f eks en nasjonal veteranorganisasjon. Det ville på mange måter lette arbeidet hvis vi i Forsvarets Veteranorganisasjon kun hadde en organisasjon å forholde oss til.

Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre til samhold og samarbeid mellom de ulike veteranorganisasjoner, slik at vi sammen kan få det optimale ut av det arbeid vi alle er opptatt av, til beste for våre veteraner.

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. februar 2007

ved

Avdelingssjef Jan Ivar Botnan
Forsvarets forskningsinstitutt

IKKE-DØDELIGE VÅPEN
(Kort resymé)

Ved internasjonale operasjoner under FN eller NATO møter Forsvaret utfordringer som ligner svært på politioppgaver. Utfordrerne er ikke bare mer eller mindre velorganiserte militære avdelinger, men også uforutsigbare grupper av sivile. Forsvaret har vært involvert i hendelser der de har savnet muligheten for kunne gradere sin maktanvendelse, og har derfor besluttet å anskaffe såkalte ikke-dødelige våpen.

Internasjonalt foregår det en omfattende utvikling av teknologi som gjør det mulig å temporært sette personer eller utstyr ut av spill, uten at permanente skader påføres. Foredraget beskriver situasjoner der ikke-dødelige teknologier vil være nyttige, hvordan internasjonale konvensjoner regulerer bruken av ulike våpen i militære operasjoner og politioppdrag, og resultatene fra uttesting av aktuelle våpen.

Se PDF-presentasjon her:

2007-02-26 Botnan presentasjon