Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Nylig avtroppet formann i OMS, kommandørkaptein Iren Isfeldt, la i dag ned krans ved kaptein Øyvinn Øi sin minnesbauta utenfor Oslo Militære Samfunds lokaler.

Vi skal forsøke finne og publisere Øis legendariske og nærmest klarsynte foredrag fra talerstolen i OMS våren 1939 – rett før krigsutbruddet med tittelen «Det strategiske overfall». Han fikk dessverre så rett så rett på mange områder. Foredraget vakte sterke reaksjoner i dagspressen på den tiden.

Les mer her: https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yvinn_%C3%98i

Krans nedlagt av nylig avgått formann i OMS, kommandørkaptein Iren Isfeldt. Foto: OMS

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet.  Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar.  Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall.  Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden.  Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

  • USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
  • krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
  • store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
  • vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
  • vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
  • kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
  • kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
  • Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle.  Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene.  Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen.  Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder.  Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

  • Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
  • Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
  • Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
  • Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
  • Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
  • Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
  • Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt.  Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

 

———— SLUTT ————

Direktør Kjetil Nilsen i NSM – Nasjonal Sikkerhetsmyndighet taler i Oslo Militære Samfund (OMS). Foto: OMS.

Mandag 27. mars 2017, gjestet direktør for Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, Kjetil Nilsen, Oslo Militære Samfund hvor han avholdt foredraget «Risiko og sårbarheter i en ny tid». NSM avholder samme uke sin velkjente Sikkerhetskonferansen, og foredraget kom dagen før åpning av konferansen.

Se presentasjonen som ble vist her og les manus her.

 

Må sammenholdes mot fremføring

Oslo Militære Samfund 27. mars 2017

Risiko og sårbarheter i en ny tid

Kjetil Nilsen
Direktør Nasjonal Sikkerhetsmyndighet

INNLEDNING

Kjære alle sammen,

Først vil jeg takke for invitasjonen. Det er en stor ære å komme hit for å snakke om et tema som ligger meg nær, nemlig risiko og sårbarheter i en ny tid.

I løpet av de siste månedene har flere fra denne talerstol, på en god måte beskrevet utviklingen i den sikkerhetspolitiske situasjonen og redegjort for et krevende trusselbilde og hvilke utfordringer forsvaret står overfor i årene som kommer. I dag er det ikke truslene fra andre som er hovedtema, men sårbarheter av betydning for samfunnet, og hva vi kan gjøre for å redusere dem.

I mitt innlegg kommer jeg til å reflektere rundt hvordan risikobildet utvikler seg, og hva vi kan gjøre med sårbarhetene innenfor IKT-sikkerhet og objektsikkerhet, samt litt om menneskenes rolle i dette. Her vil jeg særlig komme inn på

  •   Styring av sikkerhetsarbeidet
  •   At grunnsikringen må bli bedre
  •   At vi har for mange IKT-driftsmiljøer i det offentlige
  •   At evnen til å oppdage cyberhendelser må bedres
  •   Vi trenger mer kompetanseSamfunnet er i endring og jeg vil innledningsvis nevne noen internasjonale trender 1

Må sammenholdes mot fremføring

som vi må ta høyde for når vi innretter oss for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer.

Digitalisering og globalisering skaper økt kompleksitet. Informasjonstilgangen er overveldende. Den digitale utviklingen skaper store avhengigheter på tvers av virksomheter og landegrenser. Store menneskemengder forflytter seg, og det oppstår humanitære utfordringer. Det er klare tendenser til økt polarisering og tilliten til de styrende synes å være svekket. Populisme synes å være i fremmarsj. En ny situasjon har oppstått i Europa etter Brexit, og valget i USA har skapt usikkerhet. Vi og flere land i Europa skal gå til valg senere i år. Alt dette gir en uoversiktlig og krevende situasjon. Likevel tror jeg at rekkevidden av den teknologiske utviklingen som skjer rundt oss og konsekvensene som følger av den som vi har dårligst forutsetning for å forstå. Utviklingen skaper nye måter å kommunisere på, og mennesket innretter seg raskt. Alt rundt oss kommer innen kort tid til å inneholde en datamaskin, en sensor som kommuniserer med andre. Arbeidslivet endres når automatiseringen slår til for fullt. Nasjoner og virksomheter som ikke henger med i utviklingen vil bli akterutseilt. De lange planprosessene er en utfordring. Teknologiutviklingen kommer ikke til å vente på dem.

Som en følge av disse trendene er det blitt vanskeligere å sammenfatte og etablere et risiko- og sårbarhetsbilde, og det utløser behov for nye sikkerhetstiltak.

Norge er et av verdens tryggeste land, og voldsnivået er lavt. Landets økende velstand og utviklingen av velferdsstaten har ført til at Norge ofte rangerer høyt på oversikter over de beste land å bo i. Befolkningen har høy tillit til myndighetene, men det er samtidig en forventning om at myndigheter og viktige samfunnsaktører sikrer at samfunnsfunksjonene våre fungerer.

Med dette som bakteppe vil jeg nå gå inn i det risikobildet vi ser for 2017.

 

Et motstandsdyktig samfunn med god beredskap mot hendelser, skapes blant annet gjennom et godt forebyggende sikkerhetsarbeid. Forebyggende sikkerhet handler om å etablere god grunnsikring i form av informasjon, objekter og viktige samfunnsfunksjoner, både nå og i fremtiden. Det er grunnsikringen som må ta støyten dersom vi ikke får noe forvarsel eller om vi står overfor en ny type angrep som vi ikke har planlagt for.

Både offentlig forvaltning og private virksomheter har verdier som må beskyttes mot spionasje, sabotasje, terrorisme og andre sikkerhetstruende hendelser. God styring av sikkerhet er det viktigste virkemiddelet og en nødvendig forutsetning for å identifisere og iverksette effektive, helhetlige sikringstiltak.

Mangelfull planlegging og styring av sikkerhetsarbeidet er fortsatt en utfordring. Dette er alvorlig.

Den overveiende delen av avvik som er avdekket gjennom NSMs tilsyn, burde virksomhetene selv ha avdekket gjennom interne sikkerhetsrevisjoner. Uten at sikkerhetsrevisjoner er gjennomført, blir også grunnlaget for ledelsens evaluering svakt, noe som igjen kan føre til feil prioriteringer av korrigerende tiltak for å redusere risikoen mot virksomhetens verdier.

NSM utfører hvert år tilsyn med både private og statlige virksomheter. Det vi ofte ser, er at mange store foretak og forvaltningsinstitusjoner sliter med å implementere de fire store hovedtiltakene innen sikkerhetsstyring, som er

verdivurdering, risikoanalyser, internrevisjon og ledelsesevaluering.

Det finnes ofte sikkerhetsfaglig kompetanse i virksomhetene, men den blir ikke alltid systematisk utnyttet. Det finnes også tegn som tyder på at underordnede etater i en del tilfeller ikke får tilstrekkelige styringssignaler om og oppfølging av sitt arbeid med forebyggende sikkerhet fra overordnet departement, som har et særlig ansvar for sikkerheten i egen sektor.

Vi anbefaler at virksomhetene etablerer et system for kontinuerlig styring og forbedring av sikkerhetsarbeidet. Dette vil bidra til å gjøre virksomhetenes sikkerhetsarbeid mer systematisk og lettere å følge opp.

Vi anbefaler også at overordnede virksomheter styrer og følger opp underordnede på sikkerhet.

Det må være kultur for å melde fra om avvik og hendelser. Den som rapporterer, bør ikke utsettes for negative konsekvenser, men heller oppmuntres til å rapportere. Luftfartsindustrien er et eksempel på en sektor hvor dette lenge har vært etablert.

Nesten 30 prosent av befolkningen, er bekymret eller svært bekymret for at cyberangrep skal slå ut viktige styringssystemer viser DSBs store befolkningsundersøkelse som ble lagt frem nylig. På dette området ser vi privatpersoner som er redd for å bli hacket, virksomheter som er redde for økonomisk tap, og det er en mulighet for at sentral infrastruktur kan bli satt ut av spill. Cyberangrep har beveget seg fra hacking på gutterommet, via kriminelle handlinger, til å bli et angrepsverktøy for en nasjonalstat.

PST og E-tjenesten har tidligere i vinter trukket frem Russland og Kina som de mest aktive etterretningsaktørene i Norge. Vi i NSM ser at statlige aktører forsøker å etablere et fotfeste i norske virksomheters digitale infrastruktur.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet NorCERT driver et nasjonalt sensornettverk for å avdekke digitale angrep (VDI). Våre sensorer er utplassert i kritisk infrastruktur og i virksomheter som har kritiske samfunnsfunksjoner eller driver med høyteknologi. Når alvorlige angrep avdekkes, koordinerer vi og bistår i håndteringen av disse. Gjennom vårt sensorsystem har vi i løpet av det siste året sett cyberangrep rettet mot offentlig forvaltning og næringsliv. Det dreier seg om fremmed etterretningsvirksomhet og avanserte datanettverksoperasjoner.

Cyberangrepene øker i antall. I 2016 registrerte NSM nok en økning i antall hendelser fra året før. Samtidig antar vi at det er store mørketall når det gjelder det årlige totale antall cyberhendelser i Norge. Mange virksomheter avdekker og håndterer slike hendelser selv, uten at dette rapporteres til NSM eller til andre myndigheter. I tillegg antas det å være mange hendelser som av tekniske eller kapasitetsmessige årsaker ikke blir oppdaget.

I løpet av 2016 var det særlig to trender i risikobildet for IKT-hendelser som bekymrer oss. Den ene er at de mest alvorlige og ressurskrevende sakene fra avanserte trusselaktører øker i omfang. Den andre er at nettopp disse aktørene har begynt å angripe mindre norske virksomheter med sårbare IKT-systemer for å utnytte de kompromitterte nettverkene videre som infrastruktur i angrep mot andre, tilsynelatende mer attraktive mål.

Den dominerende angrepsmetoden for målrettede angrep er infiserte vedlegg i e- poster sendt til utvalgte personer. Trusselaktørens intensjon er å få mottakeren til å klikke på vedlegget. Angrepet er skreddersydd til offeret, med innhold det er lett å la seg lure av. Eksempelvis kan e-posten se ut som om den kommer fra en kollega. Angrep mot norske myndigheter og teknologivirksomheter er typisk i denne kategorien.

Angrep med formål å innhente informasjon er det normale. Det er heldigvis slik at Norge ennå ikke har opplevd cyberangrep i betydningen fullskala operasjoner mot oss med formål å gjøre effektfull skade. Flere land har opplevd reelle cyberangrep. Vi husker alle angrepet mot et kraftanlegg i Ukraina med påfølgende bortfall av strøm for mange hundretusener før jul i 2015. Både Estland i 2007 og Georgia i 2008 har opplevd cyberangrep. Felles for angrepene er at de har vært knyttet til en tilspisset politisk situasjon. NSM vurderer at risikoen for angrep med stort skadepotensiale vil være høyest i tilknytning til en konkret sikkerhetspolitisk situasjon.

Det store volumet av IKT-hendelser i Norge er imidlertid kriminalitet med økonomisk vinning som formål. To eksempler på dette er tjenestenektangrep og løsepengevirus med kryptolåsing av systemer. Slike angrep kan forårsake stor skade for kritisk infrastruktur og samfunnsviktige funksjoner. Løsepengevirus vil kunne sette ut hele virksomheter i dager eller uker. Dersom omfanget blir stort nok, vil det kunne få store konsekvenser ikke bare for enkeltmennesker og virksomheter, men for hele samfunnet. Heldigvis er det fortsatt slik at den norske delen av internett er relativt rent i forhold til mange andre land.

Vi vurderer at økning i alvorlige cyberangrep, kompromittering av nettverk i mindre virksomheter, bruk av cyberangrep og stjålet informasjon til påvirkning og et stort volum økonomisk motiverte hendelser er trender som vil fortsette i 2017 og videre fremover.

En stor utfordring er at det foreligger mange sårbarheter en trusselaktører kan utnytte. Ikke bare tekniske.

For det første dreier det seg om den økte kompleksiteten i IKT-strukturen vår. Samfunnet vårt består av det Lysne-utvalget kalte lange uoversiktlige verdikjeder, der mange store og små virksomheter er koblet sammen gjennom ulike digitale produkter og tjenester. Det skaper avhengigheter og innebærer at vi arver andre virksomheters sårbarheter. For virksomhetene som er avhengig av digitale tjenester, er det derfor vanskelig å ha tilstrekkelig innsikt i, og kontroll over egne sårbarheter. Dette øker samfunnets totale sårbarhet. Det seneste uttrykket for denne sammenhengen ble kjent da en eller flere underleverandører til Nødnett fikk bistand fra indiske selskaper, en sak hvor etterforskning fra politiet og tilsyn fra NSM og Nkom fremdeles pågår.

De lange verdikjedene stiller store krav til kompetanse hos dem som bestiller og følger opp leveranser. Det er ikke alle virksomheter som har slik kompetanse.

Den andre utfordringen som jeg vil trekke frem er fragmentering. Både når det gjelder tekniske løsninger og når det gjelder struktur og organisering av IT- tjenester. Dette er egentlig to sider av samme sak.

I offentlig forvaltning ser vi en stor svakhet i at IKT-løsningene er fragmenterte og at ansvaret er fordelt på mange aktører. Fragmenterte driftsmiljøer skaper kompleksitet og unødige variasjoner på nettverk og systemer. Det skaper utfordringer funksjonelt for å få de ulike programmene til å snakke sammen, og sikkerhetsmessig fordi det er mange løsninger som skal forvaltes og oppdateres. Dette resulterer i flere sårbarheter og mulige angrepsflater.

IKT Norge gjennomførte for noen år siden en undersøkelse som viste at det fantes ca. 600 forskjellige IKT-driftsmiljøer i offentlig sektor. Nesten alle etater har sitt eget. Jeg, som direktoratsleder, står nesten fritt til å velge hvordan jeg vil organisere mitt IKT-driftsmiljø, og hva slags løsninger jeg velger å satse på. Jeg kan ha et eget driftsmiljø eller sette ut driften, og jeg kan inngå leverandøravtaler med nesten hvem som helst. De færreste etater eller direktorater har kompetanse til å gjøre slike valg. Å beholde autonomien og «sjølråderetten» har vært viktigere enn sikker og effektiv drift på IKT-siden. En slik holdning koster oss dyrt som samfunn, og vi har ikke råd til å holde på slik i lengden. Over tid svekker en slik tilnærming både sikkerheten i datasystemene, og mulighetene for å dra full nytte av den nyeste teknologien. Små driftsmiljøer har rett og slett ikke ressurser til å henge med på utviklingen.

Felles IKT-løsninger og infrastruktur er viktig for sikker samhandling både innen sektorer og mellom sektorer. Ved en samfunnsmessig eller sikkerhetspolitisk krise må IKT-systemene være tilgjengelige og virke som de skal.

NSM mener det er behov for færre IKT-miljøer i offentlig sektor. Vår vurdering er at dette vil gi stordriftsfordeler med mer robuste kompetansemiljøer og kostnadseffektive løsninger, både funksjonelt, driftsmessig og sikkerhetsmessig.

Større IKT-miljøer har lettere for å tiltrekke seg og bygge opp sikkerhetsfaglig kompetanse og annen spesialkompetanse.

Vi mener også at det er behov for en felles robust IKT-infrastruktur i statsforvaltningen. Flere land har satt i gang tiltak for å innfri kravene om en mer effektiv statsadministrasjon og for å øke digitaliseringen. Et av hovedtiltakene er å etablere en robust felles infrastruktur tilrettelagt for samhandling og kobling av data.

Jeg har nå fokusert på offentlig sektor, men prinsippene er relevante for private virksomheter også.

Selv om vi rydder og strukturer oss på en god måte vil det være teknologiske sårbarheter vi må håndtere. Det er den tredje utfordringen jeg vil trekke frem. Det er mange teknologiske sårbarheter. En trusselaktør vil benytte seg av kjente sårbarheter, fordi de gir maksimal gevinst med minimal risiko for å bli oppdaget. I klartekst betyr det at kjente metoder er veien inn i en virksomhets datasystem. Trusselaktøren går inn der gjerdet er lavest, for eksempel ved å få noen til å klikke på en lenke i en epost.

Den gode nyheten er at det er mulig å beskytte seg mot de fleste kjente sårbarheter hvis man følger våre og andres tilsvarende grunnleggende råd. Vi har utarbeidet 4 helt grunnleggende råd, og 10 råd for sikring av egne nettverk. Opp mot 90% av angrepene kan forebygges gjennom å følge disse rådene.

Direktør Kjetil Nilsen i NSM – Nasjonal Sikkerhetsmyndighet taler i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS.

Den dårlige nyheten er at det er svært vanskelig å beskytte seg mot de mest avanserte angrepene. Imidlertid, dersom rådene følges, så tvinger vi angriperen til å anvende mer avanserte metoder. Da engasjerer vi motstanderen, og det er ikke sikkert han er villig til å bruke mer kostbare virkemidler. Et IT-våpen blir kjent når det er avfyrt.

Vi i NSM gjennomfører inntrengningstesting i norske systemer. Da er det vi som er trusselaktøren. Som regel klarer vi å bryte oss inn nesten hver gang med enkle metoder som kunne ha vært stanset dersom våre råd hadde blitt fulgt. Heldigvis ser vi at virksomhetene har blitt bedre til å erkjenne at tekniske sårbarheter finnes, og de er blitt bedre til å lukke dem.

For å møte de tekniske sårbarhetene har vi publisert flere råd om sikring av både graderte og ugraderte systemer. Dette vil vi fortsette med. Hensikten er å medvirke til at virksomhetene etablerer en god «grunnsikring» i sine IT-systemer. Vi er i ferd med å utvikle det vi kaller «Grunnprinsipper for IKT-sikkerhet». Grunnprinsippene vil legge til rette for gjenbruk i og på tvers av ulike sektorer og bygger på etablerte internasjonale standarder. Prinsippene skal gjøre det enklere å oppfylle krav i ulike regelverk og på den måten legge til rette for felles tekniske løsninger.

I 2017 vil vi prioritere det vi mener er viktigst for å gi beslutningstakere i offentlige og private virksomheter en overordnet tiltakspakke for sikring av egne informasjonssystemer. Den første tiltakspakken vil omfatte tjenesteutsetting, drift og forvaltning, aksesskontroll, kommunikasjonssikkerhet, herding, logging og hendelseshåndtering. Sikringstiltakene skal endres i takt med den teknologiske utviklingen og samtidig støtte opp under digitaliseringen i samfunnet.

Vi kan gi råd og anbefalinger, men vi er helt avhengig av at den enkelte virksomhet implementerer disse i sine systemer.

Det fjerde og siste området jeg vil trekke frem er behovet for å kunne detektere og håndtere alvorlige cyberhendelser. Evnen til å oppdage alvorlige cyberhendelser må styrkes, både på nasjonalt plan, gjennom sektorvise responsmiljøer og i virksomhetene selv. Nasjonalt må vårt sensornettverk styrkes for å gi et tilstrekkelig situasjonsbilde av den nasjonale IKT-sikkerhetstilstanden i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner.

En styrking av deteksjons- og håndteringsevnen, krever både teknologi- investeringer og retningslinjer for hendelseshåndtering. Derfor jobber vi for tiden intensivt med å utvikle et nasjonalt operativt «rammeverk for digital hendelseshåndtering». Rammeverket skal styrke Norges evne til å håndtere cyberhendelser som rammer offentlige og private virksomheter i og på tvers av sektorer. Rammeverket beskriver hva som skal gjøres slik at alle relevante aktører effektivt kan utøve sitt ansvar i en koordinert nasjonal respons.

Rammeverk for digital hendelseshåndtering vektlegger tiltak fra forberedelse og planlegging, deteksjon og respons, vurdering, rapportering og utarbeidelse av læringspunkter. Rammeverket ble første gang prøvet ut i den store nasjonale IKT- øvelsen som ble gjennomført i november 2016. Vi noterte oss en hel rekke med nyttige erfaringer som vi nå tar med i arbeidet med å ferdigstille rammeverket.

Nå har jeg snakket mye om IKT- sikkerhet. Et annet område som er viktig i det forbyggende sikkerhetsarbeidet, er fysisk sikring og objektsikkerhet.

Som dere sikkert kjenner til, var det høring i Kontroll- og konstitusjonskomiteen om arbeidet med objektsikkerhet i forsvars- og justissektoren og sikring av objekter med sikringsstyrker for en uke siden. Bakgrunnen for høringen var en revisjonsrapport fra Riksrevisjonen. Høringen fikk i alle fall frem kompleksiteten innenfor dette feltet. Det er derfor viktig å forstå at arbeidet med sikring av skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven er et kontinuerlig arbeid, som til enhver tid må ta utgangspunkt i utviklingen i trusselsituasjonen og samfunnsutviklingen for øvrig.

Som jeg nevnte tidligere, er den sikkerhetspolitiske situasjonen blitt slik at sikkerhetstruende hendelser som terrorisme, sabotasje og spionasje ofte skjer uten forvarsel. Derfor må samfunnet ha en viss grunnleggende motstandskraft. Dette kaller vi for grunnsikring. Grunnsikring skal alltid være tilstede. Sikringsstyrker fra forsvaret eller politiet er et påbygningstiltak som kommer i tillegg til grunnsikringen. Om en hendelse plutselig skjer, er det grunnsikringen som er vår beskyttelse og som må fungere.

Vår aktivitet konsentrerer seg om sikring av objekter som er viktige for rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Etter sikkerhetsloven omtales disse som «skjermingsverdige objekter.» Det kan være viktig infrastruktur, lagringsløsninger i datahaller eller andre funksjoner som rikets sikkerhet og selvstendighet er avhengig av.

Det er virksomhetene som eier, eller rår over, skjermingsverdige objekter, som har plikter i henhold til objektsikkerhetsregelverket. Et sentralt element er å bidra til å finne ut hva virksomheten skal sikre. Her er verdivurdering nøkkelen. I en verdivurdering kartlegger virksomheten sine verdier og rangerer disse etter viktighet. Dette er en forutsetning for utforming av effektive sikringstiltak og for riktig prioritering av begrensede sikringsressurser.

I fjor gjennomførte vi mange tilsyn, hvor vi avdekket store mangler når det gjelder fysisk sikring av objekter. Flere virksomheter som forvalter skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven har ikke gjort ordentlige vurderinger av hvilken risiko de faktisk står overfor. De har ikke planer for å øke sikkerheten når risikoen øker. Bare unntaksvis har de kartlagt hvem de er avhengig av i egen sektor og på tvers av sektorer. Alle disse funnene påvirker sikkerhetstilstanden i negativ retning. Dette er bekymringsfullt.

Dette betyr ikke at det ikke er etablert noen grunnsikring ved de skjermingsverdige objektene. Noen av dem ligger for eksempel dypt inne i fjellanlegg. I løpet av de siste årene har mange tiltak blitt iverksatt. Det det betyr er at det fremdeles er mangler. Vi er ikke i mål. At trusselbildet er i forandring og teknologien endrer seg viser en dynamikk som tilsier at også sikringstiltakene vil måtte endre seg. Det er et kontinuerlig arbeid, men målsetningen må være at vi skal bli bedre hele tiden.

Siden tidlig i fjor høst, har et gammelt fenomen i ny drakt dukket opp i samfunnsutviklingen. Det har fått mye omtale ikke minst i media og handler om påvirkningsoperasjoner.

Direktør Kjetil Nilsen i NSM – Nasjonal Sikkerhetsmyndighet taler i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS.

Jeg noterte meg Morten Haga Lunde sin vurdering av effekten av den russiske ambassadens påvirkningsforsøk mot norsk opinion, som han snakket om fra denne talerstol for noen uker siden. Han var trygg på at norske borgere var i stand til å gjøre egne vurderinger, eller å skille «snørr og barter» som han sa, og at pressemeldingen fra den russiske ambassaden tidligere i vinter om den norske holdningen til russiske myndigheter nok ikke fikk den effekten russerne kanskje hadde håpet. Denne vurderingen deler jeg.

Når det er sagt, så må vi huske på at den digitale arenaen er stedet hvor norsk naivitet og tradisjonell tillit til myndigheter og politiske organisasjoner møter harde realiteter fra andre samfunn. NSM har derfor gitt bistand til partiorganisasjonene for å styrke deres informasjonssikkerhet foran Stortingsvalget. Hovedfokus for rådgivningen er å øke sikkerhetsbevisstheten, i tillegg til å gi anbefalinger om tekniske tiltak for å bedre sikkerheten i organisasjonene.

Politiske påvirkningsoperasjoner, blant annet gjennom digital påvirkning, misbruker og angriper sentrale verdier i demokratiske samfunn. Disse sentrale verdiene er blant annet fri og åpen meningsdannelse og en fri og uavhengig presse. Disse verdiene kan misbrukes til å spre desinformasjon, løgn og undergraving. Når usannheter spres med stor kraft og i stort omfang, må det brukes mye energi og ressurser på å imøtegå dette.

I et samfunn med stor grad av ytringsfrihet kan slike virkemidler være vanskelige å identifisere når de skjuler seg i annen informasjon. Når det til stadighet spres drypp av undergravende informasjon, vil det være utfordrende å vite hva som bare er ufarlige enkeltutspill og hva som er del av en større, koordinert operasjon. Det kan være vanskelig å vite om det finnes en større hensikt bak og hva som er beste handlemåte for å beskytte seg. Situasjonen er derfor det som i andre sammenhenger kalles asymmetrisk, det vil si at spillereglene er ulike for den som angriper og den som angripes.

Siste linje mot spredning av falsk og stjålet informasjon i mediene er journalister og redaksjoner. Det er gledelig at VG, Dagbladet og NRK nå har gått sammen og etablert redaksjonen Faktisk, som skal faktasjekke påstander.

Myndighetsorganer, politiske partier, medier og andre virksomheter med høy grad av tillit i samfunnet bør forsterke sikkerheten i og kontrollen med egne kommunikasjonskanaler, som nettsider, e-post og kontoer på sosiale medier.

I EU er det opprettet en «task force» – en arbeidsgruppe – for å kontre desinformasjon. Initiativet skal samtidig øke EUs kapasitet til å forutsi, håndtere og svare på desinformasjon fra eksterne aktører. Vi har ikke noe tilsvarende i Norge, men kanskje vi bør vurdere noe slikt nasjonalt?

Borgere med høy kompetanse og evne til å reflektere er kanskje vårt beste forsvar mot påvirkningsoperasjoner. Borgere som tenker seg om og ikke klikker ukritisk på lenker i e-poster bidrar også til bedre cybersikkerhet. Som samfunn trenger vi kompetanse i bred forstand. Alt fra hvordan vi får inn forståelse for de digitale mulighetene og utfordringene gjennom undervisning i skolen, til hvordan vi lærer den oppvoksende generasjonen til å vurdere den enorme mengden informasjon de har tilgang til på internett med en sunn skepsis og en viss kritisk sans. Alt man leser på nettet er jo ikke sant. Her har både skolen og foreldre en viktig rolle.

I dette bildet må vårt beste vern som samfunn være å sørge for å ha grunnleggende og god kompetanse til å gjøre de rette vurderingene. Nøkkelen her er et effektivt og godt utviklet skolesystem, hvor vanlige mennesker lærer nok til at de kan gjøre riktige vurderinger.

Mennesker kan være vårt beste forsvar, men mennesker kan også utgjøre et svakt punkt. Innsidere med legitim tilgang har ikke bare tilgang til virksomhet, systemer, informasjon eller prosesser, men kan også kjenne til svakhetene ved tiltak og prosedyrer som skal sikre virksomhetens verdier. Siden en innsider kjenner virksomhetens svakheter, som kan skadepotensialet være stort. Bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid er sentrale mottiltak, sammen med konkrete tiltak som god logging i datasystemene og skjerpet årvåkenhet. Dessverre ser vi regelmessig at sensitiv og gradert informasjon lekker fra norske virksomheter. Det er et problem som virksomhetene må følge opp.

NSM jobber forebyggende med å skape motstandsdyktighet. Samtidig jobber vi operativt med å håndtere hendelser døgnet rundt. Vi er avhengig av et velfungerende samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Vi er avhengig av å ha god oversikt over situasjonsbildet i og mellom sektorer. Dette gir oss en nødvendig grunnmur som sikkerhetsarbeidet kan hvile på.

Mine hovedpoeng har vært følgende:

  •   Styringen av sikkerhetsarbeidet må bli bedre
  •   Grunnsikringen må styrkes
  •   Det er for mange IKT-forvaltnings- og driftsmiljøer i det offentlige
  •   Det er for mange og uensartede tekniske løsninger i virksomhetene
  •   Evnen til å oppdage cyberhendelser må bedres
  •   Det er behov for bedre kompetanseJeg kommer ikke unna budskapet om at det til syvende og sist er virksomhetene selv, offentlige og private, som har primæransvaret for å beskytte egne verdier. Om grunnsikringen er på plass, vil forutsetningene være bedre om vi må høyne beredskap og anvende statens maktapparat. Politi og forsvar.

Innledningsvis sa jeg at sikkerhet er til for å beskytte verdier. Vi er avhengig av sikkerhet for at befolkningen skal ha tillit til nye tjenester. Storbritannia er ett av de landene som ser på digital sikkerhet som et satsningsområde. Ikke bare for å beskytte sine interesser, men også i troen på at satsning på sikkerhet vil være lønnsomt for samfunnet og gi forretningsmessige fordeler. Sikkerhet er således ikke bare et spørsmål om å hindre at noe negativt skjer. Sikkerhet er like mye å bidra til at noe positivt kan skje. En utgift til inntekts ervervelse.

Takk for oppmerksomheten!

Mandag 13. mars 2017 gjestet Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes, Sjef Sjøforsvaret Oslo Militære Samfund med foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret».

Foto: OMS

Foredragets manus kan du lese i denne artikkelen. Det var klar tale og et inspirerende foredrag vi ble servert av kontreadmiral Saunes herunder hans personlige syn på leveransen av helikoptertypen NH-90.

Kjære alle forsvarsvenner,

Det er en stor glede for meg å få lov å stå her å presentere status og utfordringer i Sjøforsvaret. – Et Sjøforsvar som er i operasjoner eller forbereder seg for operasjoner.

For – vi har vært gjennom noen hektiske år i Sjøforsvaret – Vi har gjennomført den største omstillingen av Sjøforsvaret i nyere tid. Ny langtidsplan er vedtatt og den er i samsvar med de prioriteringen som er utviklet i Sjøforsvarets strategisk konsept 2016-2040.

Sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Lars Saunes på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

I dette foredraget vil jeg begynne med å gi en status over Sjøforsvaret i dag. Deretter vil jeg si noe om de utfordringene jeg som Sjef for Sjøforsvaret vurderer som viktige innenfor langtidsplanens perspektiv, før jeg retter blikket fremover mot 2040 for å si noe om den utviklingen jeg tror er nødvendig,- for at vi også i fremtiden skal ha et troverdig og ikke minst relevant sjøforsvar.

Sjøforsvaret skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av allierte styrker og ved behov gjenopprette territoriell integritet som en del av NATOs kollektive forsvar. Hovedoppgaven til Sjøforsvaret er å bidra til en nødvendig grad av sjøkontroll og sjønektelse i hele konfliktspekteret. Norge har omfattende ansvarsområder og interesser til havs, og Sjøforsvaret har en sentral rolle i suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i områdene Norge har råderett over. Det er vi som er NATO’s maritime styrke på Nordflanken!

Sjøforsvaret består nå av to hovedvåpen Kystvakten og Marinen som sammen bidrar til å ivareta våre nasjonale interesser som en maritim nasjon, en arktisk nasjon med globale maritime interesser

Status

Men, la meg begynne med det viktigste: Sjøforsvaret møter den usikkerheten som nå preger den globale sikkerhetssituasjonen med flere seilende fartøyer på et høyere operativt nivå enn på lenge. Vi har prioritert bemanning av fartøyene på bekostning av støtte og administrasjon i landorganisasjonen.  Vi har etablert en ny normalsituasjon med høy tilstedeværelse i Nord Norge, mer enn 50 % av den nasjonale aktiviteten i Sjøforsvaret gjennomføres i nordområdet. Ikke bare med Kystvakt som for noen år siden, våre kampfartøyer er mer eller mindre permanent tilstede i landsdelen, og en ubåt er permanent tilstede i nord. Ramsund har befestet seg som vår fremskutte base i nord.

Jeg vil nå kort gi en oversikt over hvordan vi benytter dagens struktur – hvordan vi utøver sjømakt – for å bygge opp under nasjonens interesser.

Sjøforsvaret er fortsatt i Afghanistan – riktignok ikke med et stort fotavtrykk, men Kystjegerkommandoen har et viktig oppdrag sammen med Forsvarets Spesialstyrker som løses på en svært god måte.

Sammen med Politiet bemanner vi Siem Pilot som er en Frontex operasjon ledet av politiet. Hensikten er å ivareta forsvarlig Schengen grensekontroll. Dette er en av vår tids aller største humanitære katastrofer og en flyktningstrøm som utfordrer Europa på mange områder. På ett og et halvt år har fartøyet plukket opp over 30 000 migranter og dessverre 96 døde. Dette er et ekstremt krevende oppdrag, og personellet fortjener all den ros de kan få. Vår deltakelse med Siem Pilot har vist at et lite styrkebidrag kan har svært stor effekt – samtidig som det er et synlig bevis på at vi anerkjenner våre sydlige alliertes utfordringer i sine lokale farvann.

Akkurat nå er også KNM Roald Amundsen flaggskip i en av Nato’s stående maritime styrker som og er Nato’s reaksjonsstyrke VJTF. Det betyr at den norske styrkesjefen og den taktiske Nato staben er embarkert fartøyet og «leder fra front». Norsk deltakelse i disse strykene er svært viktig for en småstat som Norge, ikke bare fordi det trekker Nato’s tilstedeværelse nordover, men også fordi det er en tydelig demonstrasjon av Norge som en troverdig alliert. Å stille med styrkesjef og flaggskip i et helt år blir naturligvis satt stor pris på både i Nato’s maritime kommando i London men er også en oppfølging av Norges forpliktelser til å etablere VJTF reaksjonsstyrker i NATO

I tillegg til å lede fregattstyrken, deltar vi med en minerydder i en av Nato’s to stående minerydderstyrker. Norge har ved flere anledninger også ledet denne styrken.

Som jeg nevnte innledningsvis, har vi nå en tydelig tilstedeværelse i Nord Norge. Alle Sjøforsvarets enheter som ikke er inne til hovedvedlikehold er nå bemannet og seiler. Gjennom de årlige bevilgningene har vi nå et avstemt budsjett som ivaretar vedlikeholdet av strukturen og langtidsplanen legger til rette for at grunnmuren i Sjøforsvaret styrkes. Sett fra mitt ståsted, er det behov for å øke aktiviteten og fortsette oppbemanningen om vi skal oppnå et stående Sjøforsvar med god kvalitet i 2020. Omstillingen i Sjøforsvaret startet allerede i 2015 og ekstrabevilgning til vedlikehold og til økt ubåt tilstedeværelse i Nord Norge har allerede gitt meget god effekt. Under øvelse Flotex i Nord Norge høsten 2016 seilte Sjøforsvaret hele strukturen for første gang, uten alvorlige defekter.

Ula klassen er nå i sluttfasen av sin tekniske oppgradering og begynner nå å bli tilgjengelig for operasjoner – dette har vi ikke hatt på mange år. Vi har i dag fire besetninger, og vår plan er å innføre et to besetnings system på våre ubåter. Vi seiler nå tre av seks undervannsbåter og dette vil være ambisjonsnivået frem til 2028 når ny ubåtklasse er på plass. Jeg er meget godt fornøyd med at regjeringen har besluttet et strategisk samarbeid med Tyskland om bygging av en felles 212 ubåt klasse. Dette var et strategisk viktig valg som medfører at den tyske og norske marine vil styrke sine relasjoner, ikke bare innenfor ubåt men også gjennom at NSM blir hovedvåpen i den Tyske marine.

Sjøforsvaret fokuserer på kvalitet og høyintensiv krigføring. Dette har våre allierte lagt merke til. Derfor ønsker de å komme til Norge for å trene sammen med oss. I 2016 gjennomførte vi blant annet ubåtøvelsen Grüner Aal – som er en torpedo skyteøvelse – sammen med Tyskland. I tillegg hadde vi på forsommeren store flernasjonale skyteøvelser i områdene rundt Andøya, der det ble skutt alt fra NSM, SM3, ESSM, Harpoon, Sting Ray torpedo og artilleri i et taktisk scenario med en rekke deltakende nasjoner. Dette er en tydelig demonstrasjon på at vi mestrer avanserte skarpskytinger og at alle våre hovedvåpen virker. Vår kvalitet underbygges også av at vi nå sertifiserer korvetter og fregatter på FOST og våre minestyrker på MOST i Belgia. Dette gir oss en ekstern kvalitetssikring som dokumenterer at fartøyene tilfredsstiller de strengeste internasjonale krav. For tiden har vi tre av fem fregatter og fire av seks korvetter sertifisert av FOST.

Vi har også for andre gang deltatt med en fregatt i oppøvingen av en amerikansk Carrier Strike Group på den amerikanske østkysten. Vår deltakelse er høyt verdsatt av U.S. Navy, og når vi nå er sertifisert sammen med slike styrker, er vår neste ambisjon å delta på en deployering sammen med amerikanerne.

Sjøforsvaret er altså svært selektiv hvem vi prioriterer samarbeid med. For å sikre en tett integrasjon med USA og Storbritannia har vi valgt å plassere en stabsoffiser i britiske Joint Expeditionary Forces – JEF – og en i STRIKFORNATO som er dobbelhattet MCC for NATO under Commander 6th fleet i Napoli. Dette gjør vi fordi vi er overbevist om at dette vil være de styrkene som kan reagere hurtigst dersom en sikkerhetspolitisk situasjon skulle inntreffe i vår del av verden.

Jeg er også svært tilfreds med at Kystjegerkommandoen ble videreført i Regjeringens Langtidsplan. Nå jobber vi med implementering av et nytt konsept for KJK, der målsetningen er å opprettholde avdelingen som en konvensjonell styrke i Sjøforsvaret, tett integrert med våre fartøyer. Dette arbeidet har allerede kommet i gang, og avdelingen har deltatt på flere deployeringer med fregatt. De spilte også en viktig rolle under operasjon RECSYR. KJK innrettes nå mot bording og styrkebeskyttelse, men også ISTAR kapasiteten skal videreutvikles. Dette vil være spesielt viktig for å kunne utnytte rekkevidden på Marinens hovedvåpen. Gjennom samarbeid og samtrening med Royal Marines 43 Commando Brigade i Storbritannia har avdelingen allerede demonstrert sitt høye ferdighetsnivå innen fartøysrelaterte disipliner.

Minevåpenet vil være først ut med overgang til autonome systemer. Allerede tidlig i 2019 skal vi ha fire Hugin systemer for autonom minejakt. To av systemene vil være containerbasert, dermed kan de plasseres om bord på fartøy, eller de kan settes på land. Dette gir stor fleksibilitet, noe vi demonstrerte i fjor sommer da vi deltok på øvelse RIMPAC i Stillehavet med et Hugin minejaktsystem som var om bord på det Canadiske fartøyet Yellowknife.  Noe lenger inn i fremtiden, vil vi også anskaffe ubemannede minesveip systemer basert på droner. Utviklingen av dette pågår nå for fullt, blant annet i regi av FFI som benytter den ubemannede plattformen «Odin» som utviklingsplattform. Målsetningen er å ta personellet ut av minefeltet.

Overtakelsen av KNM Maud mot slutten av året, vil styrke Sjøforsvarets evne til logistisk understøttelse av strukturen vesentlig. For å maksimere utnyttelsen av fartøyet kreves et helt nytt logistikkonsept for Sjøforsvaret. I tillegg til KNM Maud, vil også KNM Olav Tryggvason og etter hvert også Magnus Lagabøte inngå i dette nye konseptet. En suksessfaktor vil være å sikre en hensiktsmessig og effektiv kommando og kontroll over den forsterkende logistikken i operasjonsområdet.

Til daglig er Kystvakten permanent tilstede og ivaretar Norges maritime myndighet i våre havområder. Vi har i dag en god sammensetning av fartøyer i Kystvakten. Indre kystvakt er et godt redskap for tverretatlig samarbeid og de havgående fartøyer ivaretar fiskeriforvaltning fra Skagerak i sør til polare strøk nord for Svalbard. De ivaretar beredskap for flere etater og er hyppig involvert i søk og redning. bilde De siste årene har de gjennomført spektakulære slepe- og redningsassistanse som er belønnet med medaljer for edel dåd til sjøs og anerkjennelse for sin dyktighet. De store endringen som har påvirket våre havområder de siste årene skyldes klimaendringene i Arktis. Aktiviteten i våre økonomiske soner har økt både i omfang og utbredelse. Det er helt nødvendig å øke vår tilstedeværelse i Arktis, isen har trukket seg tilbake og nye næringsområder blir tilgjengelig. At Norge gjennom Kystvakten ivaretar sine forpliktelser i dette området er viktig og stabiliserende for å unngå konflikter. Til tross for at våre suverene rettigheter er godt forankret i havretten, opplever vi at vår ressursforvaltning utfordres.  Jeg er derfor glad for at Regjeringen har besluttet å investere i nye Kystvaktfartøyer som erstatning for Nordkappklassen. Bilde Samtidig er jeg meget bekymret for konsekvensene av nok en reduksjon på to fartøyer i Kystvakten. Igjen med begrunnelse i økt kapasitet med innfasing av nye helikopter.  Sjef Kystvakten rapporterer om betydelig risiko knyttet til manglende tilstedeværelse i flere viktige fiskerier og beredskapen i våre sørlige farvann svekkes betydelig.
Utfordringer

Som sjef for Sjøforsvaret har jeg nå ansvar for den operative leveransen, for styrkeproduksjon og for understøttelsen av den operative strukturen. For kunne ivareta dette ansvaret, må vi fortsette å utvikle Sjøforsvarets organisasjon. Skal jeg være styrkesjef med et helhetlig ansvar, kan jeg ikke bare ha kontroll på de taktiske enhetene, jeg må også ha kontroll på støttefunksjonene som logistikk, tilpasset etterretning samt kommando og kontroll. Jeg har derfor valgt å N- organisere stabene i Sjøforsvaret for å ivareta en gjennomgående støtte for meg som styrkesjef, men også til støtte for Sjef Marinen, Sjef Kystvakten og andre sjefer i støttevirksomheten.

Etter at Forsvarets Operative Hovedkvarter på Reitan la ned Sjøoperasjonssenteret i 2013, har den taktiske ledelsen av Sjøforsvarets enheter vært lokalisert i kontorbygninger på Sortland og Haakonsvern. I lys av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, har Stortinget besluttet at den taktiske ledelsen samles i forsvarsgrenene. Når den helhetlige taktiske ledelsen nå samles på Haakonsvern, kreves fysisk beskyttelse av kommandofasilitetene for å sikre forsvarlig drift også i tilfelle av krise og krig. Kystvaktens myndighetsutøvelse vil fortsatt utøves fra Kystvaktens hovedkvarter som er under etablering på Sortland, men de militære operasjoner vil ledes av Sjøforsvarets taktiske kommando i Bergen.

Vårt hovedfokus er nå å få det vi har til å virke. Som Forsvarssjefen sa fra denne talerstolen den 30. januar – vi skal styrke grunnmuren, altså vedlikehold, reservedeler, bemanning og aktivitet. Kun på denne måten kan vi øke den operative tilgjengeligheten på strukturen slik at vi kan oppnå høyere kvalitet.

Sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Lars Saunes på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

 

Økning av aktiviteten
I «Kampkraft og bærekraft» er det en tydelig ambisjon om å øke aktiviteten – men først når vi har fått det vi har til å virke. For Sjøforsvaret sin del, har vi nå gjennomført en stor omstilling og bemannet fartøyene. Vi var først ut – de andre våpengrenene ligger  bak oss i omstillingen – og implementeringen av langtidsplanen bør reflektere dette. For oss er det derfor viktig at besetningene må få øve og trene samtidig som vi befester grunnmuren. Dette må foregå i parallell, vi kan ikke ha bemannede fartøyer liggende langs kai mens vi bygger grunnmur. Da vil vi aldri nå målet. Det er også viktig at vi kommer til den erkjennelse at kortere klartider har en pris, ikke bare i vedlikehold men også i kompetansebygging og trening. Det er derfor viktig at aktivitetsnivået for fartøyene snarest kommer opp på de minimumskrav som Nato stiller til oss.

Støttevirksomhet og nye ansvarsforhold
Som styrkesjef har jeg ansvaret for en komplett oppsetting plan (KOP)av Sjøforsvarets avdelinger. For at jeg skal kunne sikre relevant beredskap og opprettholde kvalitet, er jeg avhengig av at vedlikeholds og beredskapsinvesteringer som reservedeler prioriteres i Forsvarets materiell etat. Sjøforsvaret omsetter i år for 100 millioner i reservedeler over drift for å gjennomføre nødvendig vedlikehold, men noen av våre kritiske systemer er ukurant og må erstattes. Den raske teknologiske utviklingen medfører at det ikke lenger produseres reservedeler til alle våre systemer. Effektiviseringen av støttevirksomheten i Forsvaret har medført at Sjøforsvaret er blitt mer avhengig av leverandører. Og for å være helt tydelig på det, med leverandører mener jeg ikke bare eksterne –  Det siste året har vi sett en økt fragmentering av støttevirksomheten – der jeg som styrkesjef ikke alltid kan påvirke beslutninger som har store konsekvenser for Sjøforsvaret.  For å ivareta et helhetlig ansvar, vektlegges derfor forpliktende leveranseavtaler som definerer behovet ut fra effektivitet i perspektivene kostnad, tid og omfang. For meg er det viktig å utnytte nødvendig militær kjernevirksomhet optimalt, og Sjøforsvaret har over lang tid konkurranseutsatt oppgaver til kvalifiserte sivile leverandører. En forutsetning for at dette skal lykkes er at Sjøforsvaret har nødvendig kompetanse til å kvalitetssikre sitt behov og sine leveranser.

Vedlikehold og vedlikeholdsetterslep
Nytt militært materiell er dyrt å drifte. Det fikk Sjøforsvaret erfare da vi gjennomførte de første hovedoverhalingene av fregattene og de nødvendige oppgraderingene av Ula klassen som erstatning for midtlivs oppdatering. Kostnadene er nå identifisert – de gav et underskudd som akkumulerte seg i etterslep av vedlikehold år for år. Det er derfor gledelig å se at vi fra i år har fått en permanent økning av vedlikehold i budsjettene og ekstra midler for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Om dette nivået opprettholdes, vil vedlikeholdsetterslepet i hovedsak være borte i 2020.

Her er det imidlertid en stor risiko. Vedlikehold av moderne fartøy, innebærer betydelige investeringer i nytt utstyr ettersom systemer blir ukurant og reservedeler ikke kan anskaffes. Vi kan altså ikke alltid bytte enkeltkomponenter – vi må investere i nye delsystemer, som igjen er tett integrert med andre systemer. Det sier seg selv at dette er komplekst og dyrt, og at synkroniseringen av vedlikholdsinvesteringer må være integrert i driften av systemene. Sjøforsvaret er helt avhengig av Forsvarets materiell etat for å opprettholde kvaliteten på våre kampavdelinger og at oppgraderingsprosjekter iverksettes i tide. Sjøforsvaret har de siste årene fått redusert sin materiell portefølje langt under nivået som kreves for å opprettholde nødvendig kvalitet. Vi risikerer å måtte klare oss uten viktige våpensystemer i lange perioder – grunnmuren vil altså svikte. Her er det viktig for meg å presisere at det er godkjente prosjekter og satt av tilstrekkelig med midler i de ulike prosjektene, men kun en brøkdel er omsatt. Årsaken til dette er den årlige likviditetsstyringen av materiellporteføljen som ligger utenfor mitt ansvarsområde.

Tidligere var Generalinspektørene gjennomføringsansvarlige for store investeringsprosjekt og investeringstaben i FLO var prosjektansvarlige for fremskaffelsen. I dag ligger ansvaret for investeringen i Forsvarets materiell etat og vi som styrkesjefer er bruker representanter som skal fremme våre behov og krav til kapasiteter til Forsvarsstaben. FSJ er brukeransvarlig og bestiller hos FMA. Som bruker representant er det derfor viktig å være tydelig på hva behovet er og konsekvensene av at leveranser uteblir. La meg derfor bruke NH-90 leveransen som et eksempel på de utfordringene sett fra en bruker representant.

Formann i Oslo Militære Samfund, Kommandørkaptein Iren Isfeldt introduserer Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes. Foto: OMS


I 2016 feiret vi KNM Fridtjof Nansen sitt 10-års jubileum – uten helikopter i hangaren. Kystvakten brukte i fjor store ressurser på NH-90 integrasjon. Men – vi har fortsatt ikke sett noen dokumentert plan for operative leveranser, hverken til Kystvakten eller til Marinen.

Dette får konsekvenser. Antall kystvaktfartøy har blitt redusert ettersom NH-90 skulle øke fartøyenes dekningsområde. Mangel på helikopter gir redusert beredskap og redusert evne til myndighetsutøvelse i våre enorme havområder. Fartøyenes mulighet til å komme overraskende på potensielle lovbrytere er også redusert.

For Marinens del, mangler den viktigste komponenten i kampsystemet Fridtjof Nansen. Mangel på helikopter gir en vesentlig reduksjon i fartøyenes evne til å oppdage og nedkjempe undervannsbåter. Dermed tvinges fartøyene til å ta en høyere risiko når de gjennomfører anti ubåt operasjoner.

Dessverre finnes det ikke noen hurtige og enkle løsninger på dette kompliserte problemet og ansvaret ligger i en annen etat. Jeg tenker at dette også handler om eierskap til oppdraget og for Sjøforsvaret er det i lys av den kunnskapen vi har i dag , viktig å gjøre en vurdering om NH-90 fortsatt er det rette valget.

Tilfredsstiller leveransen Sjøforsvarets behov for operative helikoptertimer til Kystvakten og fregattene? Kan vi etter snart 8 års drift dokumentere at luftforsvaret har fått et maritimt helikopter som tilfredsstiller kravene til å deployere med Sjøforsvarets fartøyer? Som bruker representant  kan jeg bare konstatere at jeg ikke får løst mitt oppdrag uten at denne leveransen er tilstede i tilfredsstillende grad.

Utdanningsreformen
Vi er nå på vei mot å etablere et femte generasjons forsvar. Dette innebærer blant annet at sensorer og effektorer knyttes sammen på en ny måte. Alt blir tettere integrert, og tradisjonelle skiller blir visket ut. Våre korvetter og fregatter er på mange måter allerede i femte generasjon. Men – vi må nå fokusere på å knytte våpengrenene tettere sammen. Ser vi bare noen år inn i fremtiden, vil vi finne en stadig større andel av bemannede og ubemannede systemer som vil virke på tvers av forsvarsgrenene. Dermed blir en stadig større del av virksomheten fellesoperativ – som for eksempel F-35 og P8.

Det er nå er besluttet å samle all profesjonsutdanning under Forsvarets Høyskole. Som sjef Sjøforsvaret er jeg opptatt av at skolene produserer offiserer og spesialister med god maritim krigføringskompetanse slik at disse kan gå rett om bord på fartøyene og raskest mulig bli klarert i stilling. Derfor må besetningene ha en solid maritim profesjonsutdanning som grunnlag.

Sammenslåingen av skolene åpner også muligheter for å etablere ny generasjon offiserer og spesialister som ser helheter på tvers av våpengrenene. Jeg håper fokuset også i fremtiden vil være på den grunnleggende profesjonsutdanningen. Ved å øke forståelsen for fellesoperasjoner på det taktiske nivå, kan vi sikre at vi i fremtiden blir i stand til å knytte sammen vårt femte generasjons forsvar på en mer effektiv måte. For å sikre at vi også i fremtiden skal være i stand til å ligge i front innen teknologisk utnyttelse, må vi også etablere et tettere samarbeid med utdanningsinstitusjoner som NTNU og universitets- og forskningsmiljøer.

Når det gjelder den høyere akademiske utdanning, bør vi i større grad enn i dag innlede et samarbeid med universiteter og høyskoler, her er det betydelig effektiviseringspotensiale.
Det maritime trusselbildet

Både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen har nylig presentert den sikkerhetspolitiske situasjonen svært presist fra denne talerstolen. Vi ser en generell usikkerhet i det sikkerhetspolitiske bildet, der etablerte sannheter nå utfordres.Både i EU og NATO er samholdet svekket og utvikling mot et regelstyrt verdensamfunn utfordres. Man skulle jo også tro at Europa ville bli tettere integrert når Russland nå igjen begynner å røre på seg, men det har ikke skjedd. Vi ser en stadig polarisering i både EU, Nato og FN. I syd Europa er det flyktningekatastrofer og terrortrussel som dominerer – hos oss i Nord er det Russland og de trans-atlantiske forbindelser som får oppmerksomheten. Samholdet i Europa settes stadig på prøve av det som kan se ut som en massiv russisk informasjonsoperasjon mot Vesten som har til hensikt å splitte og destabilisere.

Hva betyr så dette for Norge som en maritim nasjon?

Jeg vil dele de maritime utfordringene i to hovedkategorier:

  1. Russland – som er den dominerende faktor i det korte og mellomlange perspektivet
  2. og det jeg kaller «Havets århundre» – som vil dominere det langsiktige perspektivet

Russlands maritime kapasitet:
I de senere år har vi sett en kraftig utvikling av russisk maritim kapasitet, og jeg vil nevne fire punkter som viser dette. (1) Russland har nå en vesentlig forbedret evne til strategisk mobilitet og evne til global maritim påvirkning. (2) De har også utviklet svært moderne våpenteknologi, og spesielt betydningsfullt for oss er deres langtrekkende presisjonsvåpen. (3) Den russiske retorikken rundt bruk av atomvåpen er vesentlig endret – samtidig som russerne utplasserer en stadig større andel av sine atomvåpen på ubåter. (4) Krim og Syria er projeksjon av luft- og sjømakt. Vi ser i dag at Russland er i stand til å drive avanserte fellesoperasjoner med store styrker.

Det er primært endringene i Russisk militær doktrine og oppbyggingen av styrker med hurtig reaksjonsevne og moderne ildkraft som dominerer de prioriteringene vi nå gjør i det korte tidsperspektiv.

I sin maritime doktrine definerer nå Russland Nato operasjoner og USAs militære nærvær i tilstøtende områder som en trussel. Dette foregår samtidig som de militariserer Arktis ved å bygge ut militære baser langs Nord-øst passasjen, på Franz Josefs land og på de Ny-Sibiske øyene. I tillegg utplasseres moderne luftvern som i prinsippet dekker hele Arktis.

Vinteren 2016/17 ser også ut til å sette nok en rekord i lav utbredelse av isen i Arktis. Samtidig ser vi at Russland stadig bygger ut sin isbryterkapasitet. Resultatet av dette, er at Russland allerede nå kan flytte fartøyer fra Stillehavet til Atlanterhavet relativt forutsigbart langs Nord-øst passasjen. Dette løser på mange måter en av Russlands grunnleggende strategiske utfordringer.

Den nye maritime sikkerhetspolitiske situasjonen i våre områder utfordrer den trans-atlantiske link – selve hjørnesteinen i Nato samarbeidet. I Sjøforsvaret har vi derfor valgt å møte den nye situasjonen med å invitere til allierte øvelser i våre områder og allierte trener nå jevnlig med sine fartøy i våre nordområder. Vi har etablert en ny normalsituasjon der spesielt USA, Storbritannia og Frankrike prioriterer nordområdet. Dette bidrar til å heve terskelen for bruk av militær makt og sikrer at Nato’s nordflanke er på agendaen i flere hovedsteder.

Men – til tross for at vårt forhold til Russland har vært gjennom en betydelig endring, vil jeg fremheve at vi ikke ser på Russland som en direkte trussel mot Norge. Vi samarbeider godt med Russland innen flere områder til tross for at det militære samarbeidet opphørte etter den ulovlige annekteringen av Krim. Jeg vil spesielt fremheve et velfungerende samarbeid innen ressursforvaltning og søk og redning – et samarbeid som i hovedsak forvaltes av Kystvakten og FOH.

 

 

Havets århundre
I 2030 vil jordens befolkning passere 8 milliarder. En økende befolkning, med stadig høyere materielle krav behøver tilgang på ressurser som mat, metaller, energi osv. Alt dette er ressurser vi finner vi i havet. Vi ser også at ny teknologi implementeres med eksponentielt økende hastighet. Denne teknologien gjør ressursene i vannsøylen og på- og under havbunnen mer tilgjengelig. Med store verdier i havet, må vi som en småstat med et stort havimperium støtte opp under den internasjonale rettsorden med alle midler. Vi må også erkjenne at denne nye teknologien gjør vår infrastruktur i verdenshavene svært sårbar for angrep. Norge har et havimperium under vann og den globale kommunikasjonsinfrastrukturen er basert på sjøkabler.
Havet binder sammen folk og kontinenter, det er det globale limet. Men det skaper også nye konfliktlinjer. Utvikling av autonome systemer og mer effektiv energilagring, kan bidra til at geografiske avstander blir mindre viktig. Dette åpner for allianser av nasjoner med en form for felles interesse – ikke nødvendigvis en interesse basert på geografisk nærhet som har vært hovedregelen frem til i dag.

Forskere har utviklet tre ulike scenarier i et 2030 perspektiv:

  1. Status quo: som i dag, der kyststatene regulerer sokkel og økonomiske soner og FN søker å regulere det som en kan enes om
  2. Dette kan lede til en annen utvikling der videre påbygging av havretten regulerer hele fellesområdet som et felles ansvarsområ
  3. En tredje og sannsynligvis mer farlig utvikling er nasjoner og stormakter som konkurrerer om ressurser slik vi ser i Sør-Kina havet i dag.

Det vil være de dominerende stormaktene USA, Kina, Russland og i fremtiden kanskje India som i stor grad vil styre de maritime utfordringene i fremtiden. Vi ser at alle disse nasjonene bygger opp sine mariner. Pax Americana – den relativt langvarige amerikanske dominansen på verdenshavene siden 2. Verdenskrig – er nå utfordret, noe vi ser daglige eksempler på både i Sør-kina havet og rundt de omstridte Senkaku øyene mellom Kina og Japan.

Vi ser altså at stormaktene har begynt å utfordre hverandre, og de utfordringene foregår i det maritime domenet. Slik friksjon er farlig, og sett fra et sjø historisk perspektiv er det de store sjøslagene som skaper imperier, mens landkrigen flytter grenser.

 

Fremtiden

Nå skulle jeg ønske jeg kunne presentert en god løsning på alle disse utfordringene som ligger foran oss. Dessverre har jeg ikke det – men jeg vil allikevel presentere en retning Sjøforsvaret ønsker å ta slik at vi forhåpentligvis også har et relevant Sjøforsvar også i 2040, når dagens struktur er «pensjonert».

Som et utgangspunkt, er det viktig å erkjenne at det ikke lengre er militære som er ledende på teknologi, slik det var under den kalde krigen. Nå er det sivil industri og markedet som er ledende. En konsekvens av dette er naturligvis også at samme teknologi er tilgjengelig for alle parter.

Samtidig må vi erkjenne at moderne militært materiell i dag er blitt svært kostbart. Dette ser vi tydelig når vi studerer de ulike mariner. Vi ser at prisene pr fartøy blir meget høy, derfor tvinges nasjonene til å redusere antallet. Resultatet blir derfor avanserte fartøy men dessverre i for lite antall. Dette reduserer vår evne til å etablere sjøkontroll i mer enn begrensede områder. Når vi har et begrenset antall plattformer, blir også den enkelte plattform meget verdifull – vi har rett og slett ikke noen i reserve. Den hurtige teknologiske utviklingen gjør også at disse dyre plattformene blir ukurant eller gammeldags allerede etter få år i tjeneste om det ikke er en kontinuerlig fornyelse av teknologi.

Hvordan kan vi så bryte denne spiralen med stadig dyrere og mer komplekse fartøy i et stadig lavere antall. Jeg mener vi må tilnærme oss hele problemstillingen på en ny måte og stille oss spørsmålet: hvordan kan vi gjøre det vanskelig for en fiende – på en billigere måte? Mye av svaret på dette ligger nok i implementering av enda mer teknologi. Den eksponentielle teknologiske utviklingen gjør at vi i dag kan gjøre ting vi ikke engang hadde fantasi til å tenke oss bare for få år siden.

Heldigvis har vi sterke fagmiljøer i Norge, vi er verdensledende på maritim teknologi. Jeg mener at vi nå må samle nasjonens klokeste hoder for å utvikle den teknologien som kreves i fremtiden. Og da mener jeg ikke å utvikle nye plattformer basert på de eksisterende. Vi må tørre å tenke nytt, og fokuset må være på effekt, ikke plattform. Og vi må samtidig tørre å stille oss de litt ubehagelige spørsmålene – I fremtidens sjøslag vil rekkevidder på sensorer og effektorer være betraktelig lenger og mer presis enn i dag.  Er det hensiktsmessig å bruke en fregatter til 5 -10 milliarder kr til å lete etter en undervannsbåt i fremtiden?  Hvordan skal vi forsvare oss mot undervanns droner som erstatter dagens miner? er det mulig å utvikle ubemannede systemer med kunstig intelligens i et stort antall som kan skape store problemer selv for de mest stillegående ubåter?

Noen betraktninger om risiko i ltp perspektivet
I den senere tid, har debatten om to-prosentmålet dukket opp i ulike sammenhenger. I den forbindelse vil jeg si at både Fagmilitært råd og Regjeringens langtidsplan kan betraktes som det muliges kunst. Men, jeg vil allikevel henlede oppmerksomheten på tre forhold som er beskrevet i fagmilitært råd dersom Forsvarsbudsjettet skulle nærme seg to prosent av BNP.

Jeg mener at Norge som en maritim nasjon tar en svært stor risiko ved kun å anskaffe fire ubåter og ikke seks. Med fire ubåter vil vi ikke kunne levere ubåt når vi – men bare når vi kan. Dette skyldes i hovedsak behov for vedlikehold og hvor mye seilingstid en kan få ut av skrog med dagens teknologi.

Den neste risiko er Sjøforsvarets mangel på områdeluftvern. Uten effektive luftvernsystemer legger vi kritisk infrastruktur på land og i havområdene, inkludert våre fartøy svært åpen for angrep via luften.

Og til slutt vil jeg nevne at den reduksjon vi har hatt i antall kystvaktfartøy begrenser vår evne til å drive myndighetsutøvelse i et havområde som vokser, både i utstrekning og i aktivitet. Utfordringen forsterkes ytterligere av manglende NH-90 dekning på de havgående fartøyene. Antall havgående kystvaktfartøy burde vært økt.

Avslutning

La meg avslutte med å understreke noen viktige momenter.

Sjøforsvarets har nå bemannet alle tilgjengelige fartøyer. Vi benytter i dag hele strukturen til å utøve sjømakt, for å bygge opp under nasjonens interesser. Fokuset for de operative avdelingene er høyintensiv krigføring, noe som også gjør oss til en attraktiv samarbeidspartner for våre nærmeste allierte. Vår deltakelse internasjonalt gjør at vi fremstår som en troverdig alliert.

Norges geostrategiske plassering som en maritim og arktisk nasjon vil kreve et sterkt Sjøforsvar om vi skal være i stand til å møte fremtidens utfordringer.  Vi prioriterer de kortsiktige utfordringene nå, men vi må planlegge for de langsiktige endringer og ny teknologisk utvikling.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Mandag 6. mars 2017 klokken 18:00 gjestet Sjefen for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde Oslo Militære Samfund for andre gang i egenskap av Sjef for Etterretningstjenstesten.

Foredragets tittel var «Etterretningstjenestens fokus 2017». Foredraget fra 2016 finner du her.

Se generalens presentasjon her og les fordraget under bildet:

 

-Foredrag, Oslo Militære Samfund, 6. mars 2017

«Etterretningstjenestens fokus 2017»

Generalløytnant Morten Haga Lunde

Sjef Etterretningstjenesten

 

Mine damer og herrer,

Jeg vil aller først få takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. I år står jeg på denne talerstol for annen gang som sjef for Etterretningstjenesten.

Etterretningstjenesten feirer sitt 75-års-jubileum i år. 6. februar 1942 ble E-tjenesten formelt opprettet som avdeling i Forsvarets Overkommando av den norske eksilregjeringen i London. Etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten gikk den gang under navnet Forsvarets Overkommandos 2. avdeling.

 

På tjenestens 75-årsdag for nøyaktig en måned siden la jeg frem E-tjenestens ugraderte vurdering – Fokus 2017. Hensikten med Fokus er å presentere tjenestens overordnede vurderinger av utenriks- og sikkerhetspolitiske forhold som kan ha vesentlig betydning for Norge i året som kommer.

 

Jeg tror nok ikke at våre grunnleggere i 1942 så for seg at Etterretningstjenesten skulle begynne å utgi åpne trusselvurderinger, eller at etterretningssjefen skulle holde offentlige taler om tjenestens fokusområder. Ved starten i 1942 og i tiårene som fulgte var tjenesten omgitt av streng taushet, noen vil kanskje også si et slør av mystikk og ekstremt hemmelighold. Fortsatt er Etterretningstjenesten like avhengig av å verne strengt om våre kilder, metoder og kapasiteter. Samtidig ser vi det i dag som viktig å være åpne om det vi kan være åpne om. Dette handler om å ha demokratisk tillit i det norske samfunnet.

 

Det er for tiden mye diskusjon om hva vi egentlig kan stole på i informasjonsflommen som kjennetegner det moderne digitale samfunnet. Etterretnings- og sikkerhetstjenestenes oppgave har alltid vært å fremskaffe et faktabasert beslutningsgrunnlag for våre politikere gjennom egne, validerte kilder, oppdaterte innsamlingskapasiteter og grundige analyser. Vår målsetting er å skape et så nøkternt, objektivt og pålitelig bilde som mulig av de sikkerhetsutfordringer vi til enhver tid står overfor. Nå har selvfølgelig historien vist at heller ikke etterretningstjenester er ufeilbarlige. Men i en situasjon der det har blitt vanskeligere å skille klinten fra hveten i informasjonsstrømmen, er det kanskje enda viktigere enn noen gang tidligere at vi deler enkelte av våre overordnede analyser med offentligheten.

 

I fjorårets tale til denne salen pekte jeg på et krevende og utfordrende trusselbilde. Når vi nå har sett hvordan 2016 utviklet seg, tar jeg neppe munnen for full når jeg sier at situasjonen har blitt enda mer kompleks og uoversiktlig siden den gang.
I Fokus 2017 peker  vi på tre utviklingstrekk som vi mener er særlig relevante for Norge og norske interesser i året som kommer.

 

For det første er truslene i det digitale rom mot politiske, militære og økonomiske mål i Norge økende. Vi kan forvente omfattende etterretningsoperasjoner mot Norge i året som kommer. Fortsatt er aktører fra Russland og Kina de dominerende trusselaktørene mot Norge i det digitale rom. Amerikanske etterretningstjenester har som kjent også konkludert med at Russland gjennomførte omfattende operasjoner for å påvirke fjorårets presidentvalgkamp i USA. Dette kan innebære en utvikling der fremmede makter ikke lenger bare benytter sine nettverkskapasiteter til etterretningsformål, men i økende grad også som et redskap til å påvirke beslutninger, prosesser og holdninger i andre land.

 

For det andre har terrortrusselen fra militante islamister generelt blitt mer alvorlig og kompleks. Tallet på terrorangrep i Europa øker, og de fleste av disse kan knyttes til ISIL. ISIL er riktignok i ferd med å bli svekket i Irak og Syria, men organisasjonens nettverk i Europa vil likevel være en betydelig trussel også i 2017.

 

 

For det tredje har de geopolitiske motsetningene mellom Russland og Vesten økt markant i kjølvannet av konfliktene i Ukraina og Syria. Hendelser det siste året har ytterligere understreket at vi står overfor et militært styrket og sikkerhetspolitisk selvsikkert Russland, som viser økt vilje og evne til å bruke både militære og ikke-militære virkemidler for å ivareta sine strategiske målsettinger.

 

Et fellestrekk for dagens sikkerhetspolitiske utfordringer og trusler, er at teknologiske elementer har blitt en stadig mer fremtredende del.

 

Nyvinninger innenfor kommersielle krypterte løsninger gjør enkelte sosiale medier svært godt egnet til sikker kommunikasjon. Dette ble utnyttet av terroristene som sto bak terrorangrepene i Frankrike og Tyskland i 2016. ISIL rekrutterer også potensielle terrorister i Europa gjennom bruk av slike krypterte plattformer.

 

At Russland har omfattende kapasiteter for digitale nettverksoperasjoner, er ikke nytt av året. Hendelser det siste året har imidlertid understreket at slike operasjoner står sentralt i Russlands målsetting om å supplere de militære virkemidlene med ikke-militære tiltak.

 

Jeg vil vie hoveddelen av dette foredraget til Russlands sammensatte virkemiddelbruk, da jeg mener denne er særlig egnet til å belyse de generelle utfordringene vi står overfor i dag.  Jeg vil imidlertid begynne med å kaste et raskt blikk på den politiske utviklingen i Russland, siden denne utgjør bakteppet for de tiltak landet velger å benytte seg av mot omverdenen.

 

Hovedtendensene vi identifiserte i russisk innenriks- og utenrikspolitikk i fjor, ligger fortsatt fast. Internt ser vi stor grad av politisk kontinuitet, til tross for relativt omfattende personutskiftninger i den russiske politiske eliten det siste året. Vi ser fortsatt et autoritært Russland med en begrenset beslutningskrets på toppnivå og med få utsikter til økonomisk og politisk reform. I 2017 forventer vi at myndighetene vil ha et hovedfokus på tiltak for å videreføre sin makt også etter presidentvalget i mars neste år. Det meste tyder på at de vil lykkes med dette.

 

På det utenrikspolitiske plan forventer vi at Russland vil fortsette sin destabilisering av Ukraina og sin militærkampanje i Syria i 2017. Samtidig har Russlands vurdering av den nye amerikanske administrasjonen stor innvirkning på Russlands egen utenrikspolitiske kurs. Så langt tyder imidlertid lite på at russiske myndigheter for alvor er i ferd med å endre sin kritiske holdning til USA og Vesten i internasjonale spørsmål.

 

 

 

Moskvas viktigste strategiske målsettinger er fortsatt å opprettholde myndighetenes interne kontroll, å styrke Russlands kontroll over sitt «nære utland», og å sikre og forsterke landets globale stormaktsstatus. Det er en nær sammenheng mellom disse målsettingene og Russlands ønske om å svekke EU og NATO. Russland opplever disse organisasjonene  som hindre på veien mot å nå sine strategiske mål. Det er også med denne bakgrunn at den offensive virkemiddelbruken vi har sett fra Russland mot vestlige land det siste året, må forstås.

 

Russlands sammensatte virkemiddelbruk er det som ofte betegnes som «hybride trusler» eller Russlands «hybridkrigføring». Jeg er ikke den første til å påpeke at denne begrepsbruken potensielt kan lede oss galt av sted. For det første er bruken av sammensatte virkemidler ikke unikt for Russland – det er ingen land som holder seg til kun ett virkemiddel for å oppnå sine mål. For det andre gjør begrepet det vanskelig å skille legitime statlige aktiviteter fra det som må betraktes som trusler. Det er riktig at sammenliknet med det som var tilfelle for noen år siden, er en større andel av russiske tiltak i dag del av en helhetlig og offensiv strategi. Men dersom absolutt alt Russland gjør, betegnes som hybridkrig, mister begrepet raskt sin forklaringskraft. Uten å ha et ønske om å bli et «begrepspoliti», er det derfor vi i Etterretningstjenesten foretrekker å benytte de mer nøytrale begrepene «sammensatte virkemidler» eller «alle statens virkemidler».

Russiske myndigheter mener for øvrig selv at «hybridkrig» er noe vestlige land driver med, og at det de selv gjør, er å gjennomføre defensive tiltak for å forhindre krig. Begrepet russiske teoretikere bruker, er «strategisk avskrekking», der ordet «avskrekking» har en langt bredere betydning enn det ville hatt i en vestlig kontekst. Det inkluderer både tradisjonelle defensive og mer offensive tiltak, og det inkluderer også ikke-militære virkemidler.

 

På 1990-tallet og først på 2000-tallet hadde den russiske tenkningen rundt strategisk avskrekking hovedsakelig et militært fokus. Rundt 2010 begynte russerne også å inkludere ikke-militære virkemidler i denne. Ikke-militære elementer har riktignok vært tilstede både i russisk og sovjetisk tenkning også tidligere. De siste 6-7 årene har de imidlertid fått en mer fremtredende plass i russisk militærteori, og en større plass i praktisk russisk maktutøvelse.

 

De ikke-militære tiltakene avløser ikke de militære elementene, men supplerer de militære virkemidlene og virker i kombinasjon med dem. Militærmakten utgjør fortsatt bærebjelken i forsvaret av Russland, med de kjernefysiske våpnene i en særstilling. Før jeg går over til å snakke mer om de ikke-militære virkemidlene, vil jeg derfor gi en gjennomgang av status for den russiske militærmakten slik vi vurderer den fra Lutvann.

 

Siden Putin for første gang kom til makten i år 2000 har Moskva mer enn doblet sine forsvarsbudsjetter. 2017 er første gang i Putins regjeringstid at russiske myndigheter planlegger å redusere forsvarsbudsjettet noe. Bakgrunnen er den vanskelige situasjonen russisk økonomi fortsatt befinner seg i. Militærmakten beholder likevel sin høye prioritet i statsbudsjettet, ettersom kuttene ikke blir gjort til fordel for andre sivile budsjettposter.

 

Russland forsøker å skjerme det statlige våpenprogrammet GPV-2020 fra nedskjæringer. Programmet vil likevel vil bli rammet av både økonomiske kutt og forsinkelser i produksjonen i 2017. Dette skyldes en oljepris som fortsatt er relativt lav, vestlige sanksjoner og dermed bortfall av utenlandske leverandører. Utviklingen av ny våpenteknologi og nye våpenplattformer vil fortsette, men produksjonen av enkelte system blir trolig satt på vent.

 

Våpensystemer og våpenplattformer til de strategiske kjernefysiske styrkene har høyest prioritet, og blir neppe vesentlig rammet av nedskjæringene. Budsjettkuttene vil heller ikke forhindre at nytt og moderne materiell blir tatt i bruk – herunder høyteknologiske kapasiteter som utfordrer vestlige forsvarssystemer.

 

Etter flere år i konflikt har den russiske militærmakten opparbeidet seg god erfaring med å planlegge kampanjer og å gjennomføre operasjoner. Russland har vist en pragmatisk tilnærming når praktiske utfordringer skal løses. Eksempler på dette er opprettelsen av operasjonstilpassede kampgrupper, såkalte «bataljonsstridsgrupper», og hastekjøp av sivile fartøy for å fylle kapasitetshull i den militære logistikken.

 

Russland opplever etter alt å dømme at de militære operasjonene i Georgia, Ukraina og Syria har bidratt til å utvikle russisk militærmakt. Flere erfaringer fra disse konfliktene har overføringsverdi til fremtidige kampanjer og operasjoner. Evnen til overraskelse og rask styrkeoverføring forutsetter en robust strategisk transportkapasitet, styrker med lav reaksjonstid og systematiske tiltak som skjuler aktiviteten knyttet til overføringen. Disse kapasitetene har blitt forbedret gjennom modernisering og reformer de siste fem-seks årene.

 

I både Ukraina-konflikten og Syria-operasjonen har Russland vist økt evne til å koordinere sivile og militære virkemidler. Virkemidlene inkluderer alt fra fornektelse og desinformasjon på høyeste politiske nivå, til skjulte overføringer gjennom tildekt materiell og fjerning av kjennemerker. Slike tiltak skaper internasjonal usikkerhet rundt omfanget av, og formålet med, det russiske engasjementet. Denne utviklingen vil trolig fortsette i årene som kommer.

 

Et annet aspekt ved de russiske utenlandsoperasjonene er at de har skapt en arena for å prøve ut, demonstrere og markedsføre nytt materiell. Langtrekkende presisjonsvåpen inngår i det som Russland selv kaller «ikke-kjernefysisk strategisk avskrekking».

 

Både sjøbaserte landmålsmissiler og kryssermissiler levert av langrekkende bombefly ble for første gang benyttet i en kampsituasjon høsten 2015. Da mot mål i Syria. Bruken av missilene ble midtpunktet i en bredt innrettet informasjonskampanje, der avskrekkingselementet etter alt å dømme var viktigere enn den militærtaktiske virkningen på den syriske borgerkrigen. Et stadig større erfaringsgrunnlag og vedvarende innfasing av nytt materiell vil i 2017 kunne føre til at ytterligere kapasiteter blir tatt i bruk.

 

Russlands anvendelse av militærmakt i Syria har også overføringsverdi til Norges nærområder.

 

Nord-Vest Russland inkludert Kola-halvøya og de arktiske områdene er avgjørende for Russlands evne til å projisere makt. Det er først og fremst de strategiske ubåtene som står for den strategiske avskrekkingen. De strategiske ubåtene vil også i fremtiden representere den høyest prioriterte militære virksomheten i Nordvest-Russland.

 

Beskyttelse av de strategiske ubåtene er en naturlig del av den strategiske avskrekkingen, og er derfor en viktig oppgave for Nordflåten. Økt personelltrening og tilførsel av nytt og moderne materiell øker evnen til å verne om disse kapasitetene. Begge deler gir Russland et større handlingsrom i Norges nærområder. Mobile plattformer og langtrekkende presisjonsvåpen av de typer Russland har brukt i Syria, styrker evnen til å påvirke sjø- og luftaksene inn mot Norge. Kritisk norsk infrastruktur, både sivil og militær, er nå innenfor rekkevidden til russiske konvensjonelle missilsystem med høy presisjon.

Disse missilene kan leveres fra plattformer langt utenfor den norske territorialgrensen.
Russland prioriterer som sagt nordområdene og Arktis høyt. Dette viser seg blant annet i den omfattende reetableringen av infrastrukturen langs Sibirs nordkyst og på flere av de arktiske øyene i området. Vi ser tilførsel av nytt og modernisert militært og sivilt utstyr, og stadig hyppigere og mer komplekse øvelser i området. Volumet og kompleksitet i aktiviteten har økt i 2016. I sum betyr dette at Russland har forbedret sin evne over flere år  til å kunne  nekte norske og allierte sjø- og luftoperasjoner i nordområdene. Gjennom å innfase modernisert og nytt utstyr vil Russland trolig øke denne evnen ytterligere både i 2017 og i årene som kommer. For Norges del betyr dette et mer komplekst og utfordrende militært trusselbilde og redusert varslingstid.

 

Til tross for denne tydelige styrkingen av russiske militære kapasiteter, står vi fast på vår vurdering om at Russland ikke ønsker direkte militær konflikt med NATO, og at en militær konflikt mellom Norge og Russland er usannsynlig så langt vi kan vurdere det nå.

 

Samtidig står vi overfor et Russland som ser på internasjonal politikk som et nullsumspill og som viser evne og vilje til å benytte en rekke ulike virkemidler for å oppnå sine målsettinger. Militærmakten utgjør kun en søyle av de maktmidler som Russland besitter. Den andre søylen er, som jeg var inne på tidligere, en rekke ikke-militære virkemidler som gir Russland mulighet til å ramme og påvirke motstandere uten at situasjonen eskalerer til militær konfrontasjon. Jeg vil nå trekke frem de ikke-militære virkemidlene vi anser for å være mest sentrale.

 

I dette bildet står nettverksoperasjoner, populært kalt cyberoperasjoner, helt sentralt. Hendelser som er observert i 2016 viser at den russiske interessen for tradisjonelle politiske og militære mål i Norge vedvarer. Russiske aktører har i årevis forsøkt å trenge inn i datasystemer tilhørende norske myndigheter, og vi forventer at dette vil fortsette i år. En annen kontinuerlig trussel mot norske virksomheter er inntrenging og kompromittering for å etablere skjult infrastruktur, med det formål å innhente informasjon.

 

Tradisjonelt har Russlands cyberkapasiteter primært blitt brukt til etterretningsformål. Hendelser de siste to årene, ikke minst det som skjedde under den amerikanske presidentvalgkampen, kan imidlertid indikere at Russland i økende grad også ønsker å bruke disse kapasitetene til å påvirke holdninger, prosesser og beslutninger i andre land.

 

De siste to årene har Russland også forsøkt å påvirke vestlig opinion gjennom å manipulere sosiale medier. Aktiviteten omfatter blant annet kartlegging av sosiale og profesjonelle relasjoner, trakassering og kapring av profiler. Det har vært flere tilfeller med massefabrikasjon av klager til Twitter og Facebook med det mål å stenge ned Russlands-kritiske profiler. Infiltrasjon av vennenettverk på sosiale medier blir også brukt som utgangspunkt for å spre desinformasjon og propaganda. Også sjikane og trusler gjennom masseutsending av tekst- og talemeldinger via telefon er et virkemiddel som går igjen.

 

Videre forventer vi at Russland i 2017 vil videreutvikle konsept for offensive operasjoner rettet mot infrastruktur og kritiske systemer. Russlands begrensede konvensjonelle ressurser gjør det attraktivt for landet å utvikle en strategi som rammer de sårbare punktene i vestlig infrastruktur. Å utvikle digital sabotasjekapasitet blir således et virkemiddel for å jevne ut styrkeforholdet med Vesten. I en spent situasjon kan Russland bruke sabotasje i det digitale rom som virkemiddel for å skape kaos og å øve press. Sabotasje i det digitale rom kan for eksempel være å forstyrre eller hindre telekommunikasjon, trafikkstyringssystemer, kringkasting og Internett-medier.

 

Foruten cyberoperasjoner har Russland i mange år drevet informasjonsoperasjoner gjennom målrettede mediebudskap mot et internasjonalt publikum. Overfor det internasjonale publikummet er budskapet noe annerledes enn overfor det hjemlige publikum i Russland. Russland ønsker ikke nødvendigvis å etablere en sannhet eller konsensus, og budskapet som sendes ut er ikke udelt pro-russisk. Moskvas mål er heller å skape et sammensurium av stemmer og perspektiver, og følgelig en forvirring som bereder grunnen for russisk innflytelse.

 

 

De siste årene har Russland også trappet opp støtten til prorussiske politiske miljøer i Europa, særlig i de land der Moskva ser et potensial for splittelse om Russlandspolitikken. I Vest-Europa fokuserer Russland særlig på å bygge politiske allianser med vennligsinnede politikere, og på å etablere pro-russiske organisasjoner som bidrar til å legitimere Russlands verdenssyn.

 

Som nevnt innledningsvis er det imidlertid svært vanskelig å skille legitim informasjonsformidling og legitime politiske kontakter fra tiltak som er del av en helhetlig, destruktiv påvirkningsstrategi. For oss i etterretnings- og sikkerhetsmiljøet kan dette gjøre at problemet blir vanskelig å avgrense. For beslutningstakerne kan det gjøre det utfordrende å fatte adekvate mottiltak.

 

Hva andre ikke-militære virkemidler angår, vil jeg også legge til et siste element – nemlig «det ukjente». De ikke-militære virkemidlenes effekt avhenger ofte av i hvor stor grad de evner å overraske. Ved å sette opp en liste over alle Russlands ikke-militære tiltak én gang for alle, kan vi risikere ikke å se nye virkemidler som måtte dukke opp. Det har blitt stadig viktigere å se det militære og politiske helhetsbildet, og å vurdere mulige nye utslag av Russlands strategiske tenkning.

 

Russlands ikke-militære virkemiddelbruk innebærer åpenbare utfordringer for vestlige land. Kapasitetene og aktivitetene jeg nettopp har beskrevet, taler for seg. Russlands autoritære politiske system og begrensede beslutningskrets på toppnivå gjør det dessuten mulig for russiske myndigheter å fatte raske beslutninger om å ta dem i bruk. Nettverksoperasjoner, informasjonskampanjer og politisk alliansebygging er i tillegg relativt kostnadseffektive virkemidler, noe som gjør det politisk enklere å iverksette dem. Og sist, men ikke minst, er dette aktiviteter som ikke utløser NATOs artikkel 5. Russland har med andre ord flere virkemidler til rådighet som man kan benytte uten å risikere militær konfrontasjon med NATO.

 

Russland har dessuten blitt stadig mindre kompromissvillig hva landets strategiske målsettinger angår, og har vist at landet er villig til både å ta store kostnader og høy risiko når man anser dette som nødvendig. Det siste årets hendelser kan i tillegg tyde på at Russlands ønske om å opprettholde makt og kontroll både internt og eksternt, nå kan ha gått over til en holdning om at man også må forme omgivelsene for å ivareta sine sikkerhetsbehov over tid. Dessuten kan skillet mellom offensivt og defensivt være i ferd med å bli enda mer tilslørt enn det har vært før.

 

Videre skaper den politiske splittelsen vi i dag ser i flere vestlige land, mange muligheter for et Russland som både er opportunistiske og innovative i sin virkemiddelbruk.

 

 

Med dette bakteppet er det kanskje noe overraskende at jeg også vil advare mot å overdrive Russlands evne til å påvirke oss. Dagens mediebilde skaper tidvis et inntrykk av Russland som en massiv og konsolidert trussel fra øst, og et bilde av at alle landets virkemidler er effektive, sømløst koordinert og del av en gjennomtenkt strategi. Faren ved et slikt inntrykk er at det lett kan bli et selvoppfyllende profeti som tjener Moskvas interesser. Russland er riktignok mer sentralisert og konsolidert enn det som var tilfelle for noen år siden, men fullstendig enhetlig er landet fortsatt ikke. Dersom vi tillegger Russland større evne enn det er grunnlag for, risikerer vi også å gi landet større vekt enn vi egentlig behøver. Vi bør huske på at en sentral del av Moskvas strategiske kommunikasjon overfor omverdenen er å skape et bilde av Russland som sterkt og kapabelt, også når virkeligheten er langt mer nyansert.

 

Det er flere svakheter ved Russlands ikke-militære virkemiddelbruk. Der det for eksempel er et relativt veletablert doktrinelt rammeverk rundt Russlands bruk av militærmakt, er det teoretiske rammeverket for Russlands bruk av ikke-militære virkemidler foreløpig mindre utviklet. Dette gjør at russiske ikke-militære tiltak kan fremstå som tilfeldige og aggressive for omverdenen, og snarere bringe landet i vanry enn å gi det økt innflytelse.

 

Dessuten vil kontekst være vesentlig for effekten av Russlands tiltak. Aggressive russiske informasjonsoperasjoner fungerte godt på Krim, der befolkningen var russiskspråklig og til dels Russlands-vennlig. I Vesten er de nok, tross alt, generelt mindre effektive. Et eksempel på dette er meningsmålinger foretatt i årene etter Ukraina-krisen. Disse viste at den europeiske befolkningens syn på Russland var blitt langt mer negativt enn det var før krisen, til tross for russiske informasjonsoperasjoner og forsøk på politisk alliansebygging. Generelt sett er det nok fortsatt slik at Russland har begrenset evne til å regissere den politiske utviklingen i Vesten. Det vi ser, er heller at landet aktivt utnytter de mulighetene som oppstår.

 

I tillegg er det flere av Russlands virkemidler som vil være vanskelige å benytte mer enn én gang. Jeg skal ikke stå her og avblåse faren for at Russland igjen kan komme til å bruke spesialstyrker uten kjennetegn i en fremtidig konflikt. Men det er kanskje ikke åpenbart at slike «små grønne menn» vil fungere like bra en gang til som det gjorde under anneksjonen av Krim, ettersom man nå er langt mer forberedt på at en slik situasjon kan oppstå.

 

 

 

Hva betyr dette så for Norge?

I Norge har vi et stabilt og konsolidert politisk system, og en gjennomgående enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette gjør at Russland trolig ikke vil ha like lett for å identifisere og utnytte splittelser her som de har i en del andre vestlige land. Vi er heller ikke et prioritert mål for Russland i bilateral forstand.

 

På den annen side er vi medlem av NATO og alliert med USA, noe som i ulike sammenhenger kan sette oss i Russlands søkelys. Moskva vil være særlig kritisk til f.eks. norsk deltakelse i missilforsvaret eller ved eventuelle endringer i norsk basepolitikk. Dette reflekteres blant annet i utspillene som har kommet fra den russiske ambassaden i Oslo de siste ukene.

 

En annen åpenbar sårbarhet for Norge er at Russland aktivt utnytter politiske splittelser hos nære allierte som Norge er avhengig av. I 2017 skal det holdes valg i flere sentrale vesteuropeiske land, og det kan ikke utelukkes at Russland vil forsøke å påvirke disse.

 

Russland vil heller ikke ha noen hemninger med å iverksette tiltak mot Norge dersom de skulle se seg tjent med det. Kapasitetene til å gjøre det har Russland allerede, og intensjoner kan som kjent endres raskt.

 

 

 

La meg nå komme med noen avsluttende betraktninger.

 

Når det gjelder Russlands ikke-militære virkemidler, har enkelte hevdet at god teknologisk ekspertise, et stabilt politisk system og en fri og kritisk presse er det beste forsvar. Det er jeg enig i. Det er med andre ord snakk om et bredt forsvarsbegrep, med fokus på å «holde orden i eget hus».

 

Vi lever heldigvis i et samfunn der etterretningstjenesten ikke bestemmer hvordan vårt politiske system skal organiseres, eller hvordan vår presse innretter seg. Men la meg komme med noen refleksjoner når det gjelder den teknologiske biten.

 

I fjor vår ble vårt nye etterretningsfartøy, det fjerde i rekken ved navnet «Marjata», satt inn i operativ tjeneste. Et av fartøyets hovedoppgaver er å overvåke den militære utviklingen i nordområdene. Behovet for oppdatert teknologi var drivende for byggingen av den nye Marjata. Det samme ligger bak den pågående oppgraderingen av våre radarsystemer i Vardø. Disse prosessene representerer imidlertid ikke bare fornyelse, men også kontinuitet: Selve teknologien er ny, men behovet for stadige teknologiske oppgraderinger har vært en konstant gjennom Etterretningstjenestens 75-årige historie.

 

Marjata og Globus er i hovedsak innrettet mot å skaffe oss kunnskap om kapasiteter. Men trusler består som kjent både av kapasiteter og intensjoner. En stor utfordring for Etterretningstjenesten i dag er at intensjoner har blitt vanskeligere å avdekke på grunn av den teknologiske utviklingen. Kommunikasjon som tidligere gikk over radio og satellitt, foregår nå i fiberoptiske kabler. Mer enn 90% av trafikken inn og ut av Norge formidles i dag over høyhastighets fiberforbindelser. Det er også her trusler i cyberdomenet lettest kan identifiseres. Etterretningstjenesten har imidlertid ikke tilgang til denne trafikken i dag.

 

  1. september i fjor overleverte det såkalte Lysne II-utvalget sin rapport til forsvarsministeren. Utvalget konkluderer med at Etterretningstjenesten bør få tilgang til de fiberoptiske kablene, det vil si at det opprettes et såkalt digitalt grenseforsvar. 21. februar i år redegjorde forsvarsministeren i Stortinget for at regjeringen vil utrede og konkretisere hvordan en form for digitalt grenseforsvar kan etableres og lovreguleres.

 

Lysne II-utvalgets beskrivelse av de utviklingstrekk som har aktualisert behovet for slik aksess, er i stor grad sammenfallende med dem jeg har trukket frem i mitt foredrag her i dag. Utvalget trekker nettopp frem den kraftige økningen i cybertrusler mot Norge og norske interesser, og de økende truslene fra internasjonal terrorisme, der Internett-basert koordinering av terrorvirksomhet på tvers av landegrenser blir mer vanlig.

 

Som etterretningssjef skal jeg ikke underslå at jeg ser positivt på Lysne II-utvalgets konklusjoner og regjeringens beslutninger om videre prosess. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at overgangen til et digitalt grenseforsvar innebærer dilemmaer. I større grad enn det som har vært tilfelle ved tidligere teknologiske oppgraderinger, kan slik aksess by på personvernutfordringer om den ikke håndteres på riktig måte. Lysne II-utvalget foreslår omfattende begrensninger og kontrollmekanismer for å bøte på dette. Jeg anerkjenner problemstillingen fullt ut, og imøteser den offentlige debatten som kommer. Jeg ønsker også å medvirke til at den offentlige debatten baseres på et mest mulig opplyst saksgrunnlag. Deler av debatten så langt er – sett fra mitt ståsted – preget av noe manglende presisjon og delvise misforståelser.

 

 

Jeg vil kort nevne fem sentrale forhold:

  • For det første: Overvåkingsbegrepet må presiseres. Å ha mulighet til å gjøre målrettede søk i et stort datagrunnlag, er i seg selv ikke å anse som masseovervåking. At datagrunnlaget også vil inneholde trafikkdata knyttet til norske personer, data som ikke vil bli sett av menneskeøyne eller tillatt søkt etter av en domstol, innebærer ingen masseovervåking av norske borgere.
  • For det andre: Enkelte synes å legge til grunn at det finnes mer akseptable alternativer til DGF. Såkalt «målrettet datalagring» er imidlertid ikke teknologisk mulig. Det finnes ikke et «DGF light». Dersom det hadde funnes, hadde vi foreslått å bygge det. Og alternativet til DGF er uansett ikke at Etterretningstjenesten skal fortsette som før. Vi er, og vil i økende grad være, tilstede i det digitale rom. Spørsmålet er snarere hva vi skal se etter, hvilke rammer som skal gjelde og hvordan vi mest effektivt kan kontrolleres.
  • For det tredje: Det hevdes at terrorister og spioner uansett kan unngå deteksjon ved å benytte krypterings- og anonymiseringsverktøy. Det er ikke tilfelle. Selv om kryptering er en økende utfordring for etterretningstjenester, vil avanserte metoder og etterretningsdisipliner sett i sammenheng likevel kunne bøte på en del av denne utfordringen. At stadig flere sammenlignbare land etablerer DGF-lignende ordninger, senest Sveits og Nederland, er et uttrykk for at slik tilgang vurderes å ha stor etterretningsmessig verdi.
  • For det fjerde: Med den riktige lovregulering og et effektivt kontrollapparat på plass, er det mer sannsynlig at nedkjølingseffekt og formålsglidning ikke vil inntreffe enn det motsatte.
  • Og til slutt: EU-domstolen har ikke avgjort at datalagring for utenlandsetterretningsformål er i strid med menneskerettighetene. Avgjørelsen fra domstolen gjaldt pålegg til tjenestetilbydere om å lagre data for bruk av politiet til oppklaring av kriminalitet. Utenlandsetterretning skiller seg fra dette på flere måter. For det første er formålet vesentlig annerledes: Hensynet til rikets sikkerhet veier tyngre enn hensynet til kriminalitetsbekjempelse. For det annet gjaldt avgjørelsen pålegg til tjenestetilbyderne om å lagre trafikkdata, mens DGF ikke innebærer et slikt påbud. For det tredje innebærer DGFs fokus på utenlandske forhold og aktører. Foreløpig er det ingen gode grunner til å konkludere med at avgjørelsen tilsier at forslaget om DGF må legges bort eller at innrettingen må vesentlig omarbeides.

 

Jeg ser det som min oppgave å påpeke at uten et digitalt grenseforsvar i en eller annen form, vil det bli stadig vanskeligere for Etterretningstjenesten på en tilfredsstillende måte å utføre den jobben myndighetene har pålagt oss.

 

Etterretningstjenestens ambisjon er å levere rettidig, relevant og pålitelig informasjon til våre beslutningstakere.  Uten et fornuftig innrettet digitalt grenseforsvar vil det i dagens situasjon være vanskelig å være rettidig, fordi vi vil ha mindre evne til å fange opp trusler og sikkerhetsutfordringer før de materialiserer seg. Vi blir mindre relevante, fordi vi ikke er der trusselaktørene kommuniserer seg imellom. Og vi blir mindre pålitelige, fordi vi vil ha svekket mulighet til å få tak i informasjonsbiter som kan styrke eller svekke våre stående vurderinger. I en verden der våre motstandere beveger seg inn i nye rom, er vi nødt til å følge etter. Hvis ikke blir det litt som å lete etter nøkkelen under gatelykten bare fordi det er der det er lys, og ikke fordi det var der vi mistet den.

 

Motsatt vil nye teknologiske tilganger, med de beskrankninger som seg hør og bør i et demokratisk samfunn, både være i tråd med de beste tradisjoner i Etterretningstjenestens nå 75-årige historie, og gjøre oss betydelig bedre rustet til å møte de sikkerhetsutfordringene og truslene jeg i dag har beskrevet.

Takk for oppmerksomheten!

Se også: Foredraget fra 2016 finner du her.

Mandag 27. februar 2017 hadde vi besøk av direktør Cecilie Daae fra direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap (DSB) som foredro om «Totalforsvaret – beredskap for en ny tid?».

Foto: OMS

Det var en spennende og relevant brief med en rekke tankevekkere i ulike retninger. Vi takker direktøren og hennes assisterende direktør Per Brekke for et godt samkjørt foredrag.

Kort om DSB, hentet fra deres hjemmeside:

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet. Vi skal være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser, og skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering. DSB er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.

Se presentasjonen til direktør Daee ved å trykke på denne linken eller klikk på bildet under:

 

 

Neste mandag gjester Sjef Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde Oslo Militære Samfund. Les mer om dette her. Du kan lese mer om Etterretningstjenesten her.

Mandag 20. februar, gjestet ny Sjef for Cyberforsvaret, generalmajor Inge Kampenes, Oslo Militære Samfund hvor han foredro om status og utfordringer for Cyberforsvaret med foredragstittel «Operasjonalisering av beskyttelse mot en ny og fremvoksende trussel». Med sin ledergruppe til stede, fikk vi oppleve en engasjert, ydmyk og reflektert ny sjef for Cyberforsvaret.

Vi takker generalen for et meget interessant og tankevekkende foredrag, og ønsker ham lykke til i jobben som Sjef Cyberforsvaret.

Tale for Oslo Militære Samfund

«Operasjonalisering av beskyttelse mot en ny og fremvoksende trussel»

Generalmajor Inge Kampenes, Sjef Cyberforsvaret

1

Sjef Cyberforsvaret, Inge Kampenes under sitt foredrag i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

Ærede forsamling,

Det er rimelig nøyaktig to år siden sjef Cyberforsvaret stod i denne salen for å ori- entere om våre utfordringer og hvordan vi understøtter Forsvarets virksomhet. Ver- den har utviklet seg i mellomtiden, og rammene for det norske Forsvaret har en- dret seg sammen med den.

Jeg har sittet i sjefsstolen på Jørstadmoen i nøyaktig fem dager – og jeg har en op- erativ bakgrunn som kampflyver – så jeg vedstår at jeg er, og kanskje alltid vil være, på gyngende grunn når det kommer til tekniske detaljer. Jeg har tatt over en spennende, inspirerende og svært viktig jobb. Jeg har fått ansvaret for å lede en organisasjon som etablerer, drifter og beskytter Forsvarets samband. Selve limet i Forsvaret. Cyberforsvaret støtter de som styrer de militære maktmidlene, de som skal sørge for effekt slik at de militære målene nås. Vi skal holde kommunikasjon- slinjene åpne i fred, krise og krig. Cyberforsvaret skal sørge for sikkert samband på moderne krigeres premisser. Jobben er spesielt viktig i disse tider fordi vi opplever en voldsom utvikling i samfunnet, der moderne krig og konflikt i stadig større grad inkluderer aktiviteter i cyberdomenet. Dette er den raskest voksende trusselen i vår tid!

I dag vil jeg beskrive hvordan rammene for Forsvaret har endret seg. Vi har gått fra en situasjon hvor vi levde med en etablert sannhet om at det ikke fantes noen trussel mot Norge, over til et verdensbilde som er mer dynamisk, komplekst og ut- fordrende, og med potensielle statlige og ikke-statlige motstandere som har en reell evne til å påvirke beslutningsprosesser og kritiske funksjoner i landet vårt. Cyberforsvaret opplever forsøk på inntrengning i Forsvarets datanettverk så godt som hver dag.

Men jeg vil også beskrive hvordan rammene har endret seg som følge av utviklingen i samfunnet innenfor vårt fagområde, og som følge av en utvikling blant våre al- lierte og blant våre samarbeidspartnere.

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

2

Avslutningsvis vil jeg berøre personellmessige og teknologiske utfordringer som vi vil møte i årene som kommer, og hvordan jeg ser for meg å møte disse.

La meg først spole tilbake i historien til tiden før opprettelsen av Cyberforsvaret i 2012. I arbeidet med forsvarssjefens fagmilitære råd i 2011 hevdet generalmajor Roar Sundseth, da sjef for Forsvarets informasjonsinfrastruktur, at nettverksbasert forsvar, digitalisering av Forsvaret og tilføring av moderne materiell endret avhengighetene og sårbarhetene så radikalt at han så konturene av noe helt nytt.

Forsvarets avhengighet av moderne teknologi og sårbarhetene som fulgte med et stadig økende digitalt trusselbilde, la grunnlaget for å snakke om et nytt operativt domene. I tillegg til land-, luft- og sjødomenet hadde cyberdomenet – altså sum- men av Forsvarets digitale informasjon, sambandssystemer og materiell med digital avhengighet – nådd et punkt hvor man måtte forholde seg til dette som en entitet. Og ikke som et utvalg av relaterte og adskilte utfordringer.

Sundseth argumenterte for et behov for å utvikle nye kapasiteter – og ikke minst utvikle en organisasjon med ansvar for å beskytte Forsvaret og Forsvarets bruk av dette domenet – i møte med både nye militære trusler og nye muligheter.

I Sundseths tid som sjef for Cyberforsvaret konsentrerte organisasjonen seg om det som var nytt; cyberdomenet og datanettverksforsvar. Hovedprioriteringen var å bygge forståelse i egen organisasjon om at overgangen fra Forsvarets informasjon- sinfrastruktur til Cyberforsvaret faktisk innebar en reell endring, og ikke bare var en symbolhandling. Sundseth forsøkte også å starte en modningsprosess og bidra til en debatt i Forsvaret omkring det nye domenet. På alle måter gode initiativer som vi fortsetter arbeidet med.

Generalmajor Odd Egil Pedersen tok over Cyberforsvaret mot slutten av 2013 og kom ganske raskt til erkjennelsen om at grunnfjellet i IKT-virksomheten i Forsvaret ikke var godt nok. Vi hadde betydelige utfordringer med den grunnleggende sikker-

3

hetstilstanden innenfor IKT. Mye av materiellet var i ferd med å bli utdatert, og det oppsto nye sikkerhetsutfordringer raskere enn man evnet å løse problemene. IKT- virksomheten var underfinansiert, og nyinvesteringer ble ikke gjennomført i tilstrekkelig grad. Vi sto i fare for å miste sikkerhetsgodkjenning for flere sentrale systemer som følge av dette. Arbeidet med å rette opp situasjonen tok mye av Pedersens tid og konsentrasjon, og arbeidet har nå kommet langt og har god frem- drift, selv om det fortsatt gjenstår et ikke ubetydelig etterslep.

Generalmajor Pedersen mente at organiseringen av IKT-virksomheten, både i Forsvaret og i Cyberforsvaret, ikke var optimal. Han la grunnlaget for en endring av Cyberforsvaret for å styrke kjernevirksomheten, og for å tilpasse organisasjonen det nye trusselbildet og nye rammevilkår. Dette arbeidet førte hans arvtaker, brigader Kurt Pedersen, videre og planleggingen av omorganiseringen av Cyber- forsvaret er nå kommet langt. Kurt Pedersen vektla Cyberforsvarets evne til å un- derstøtte Forsvarets operasjoner nasjonalt og internasjonalt.

Historien viser at Cyberforsvarets sjefer har vektlagt to svært viktige men forskjel- lige deler av oppdragsporteføljen. De har brakt organisasjonen videre fra det ut- gangspunktet som lå til grunn for opprettelsen for fem år siden. Jeg ser det som min største oppgave å nå samle kraft rundt begge disse delene, og optimalisere Cy- berforsvarets virksomhet slik det nye trusselbildet og den teknologiske utviklingen krever – og på moderne krigeres premisser.

La meg utdype trusselbildet og konsekvensene av dette.

Det ville være å sparke inn åpne dører å argumentere for at cybertrusselen er øk- ende. Det er en erkjennelse som er etablert i samfunnet. Digitale trusler rammer og påvirker samfunnet i brede lag. Norge er et av de mest digitaliserte samfunn i verden, rangert fra helt i toppen ned til nummer fem avhengig av hvilken oversikt man velger å legge til grunn. Det fører med seg store muligheter vi bør utnytte, men også en sårbarhet som vi må ta inn over oss. Alle sektorer i Norge, det være

4

seg forsvar, justis, samferdsel og energisektoren, er alle understøttet, styrt og drevet med IKT. Vi har helt siden den spede begynnelse hatt fokus på å erstatte årsverk med kostnadseffektiv teknologi. Det har gitt mange viktige besparelser, og fornying gjennom IKT har lagt grunnlag for mye av verdiskapingen som vi ser i lan- det vårt – og ikke minst så står digitalisering fortsatt for en betydelig verdistigning.

I Forsvaret står vi i samme situasjon. Vi har søkt å opprettholde en høy operativ evne gjennom å erstatte mobiliseringsforsvarets volum med et moderne og digi- talisert forsvar med høyteknologisk materiell og et høyt operativt tempo.
Det har vi i betydelig grad lyktes med, men samtidig har vi også effektivisert bort mye av den operative utholdenheten som fulgte med fortidens volumtilnærming.

Jeg er ansvarlig for et fagområde som er i hurtigere utvikling enn noen annen del av militærmakten. Hvor levetiden for luftmateriell beregnes til å være 30 eller 40 år, så er levetid og teknologiskifter innenfor IKT estimert til å være fire til sju år. Og enda mindre for noe materiell. Utviklingen er i betydelig grad drevet frem av sivile kommersielle krefter, ikke av de militære. Det gjør at Forsvarets ansatte har forventninger til teknologien de skal benytte i jobbsituasjon og i operasjoner som er krevende for Forsvaret å imøtekomme. På den positive siden gjør dette at det er enklere å innføre og implementere ny teknologi, så mulighetene for den videre moderniseringen av Forsvaret er betydelige.

Den teknologiske utviklingen er supplert med et trusselbilde som er i hurtig utvikling, parallelt med teknologien. Trusselen er i betydelig grad drevet frem av nasjonalstater og deres hemmelige tjenester i svært lukkede miljøer. Det gjør det vanskelig å forutse og predikere hvilke trusler man til enhver tid må være for- beredt på – langt mindre hvilke trusler man kan møte i fremtiden.

Én viktig effekt av cyberangrep er usikkerheten som skapes hos beslutningstakerne. Tvilen om hva som faktisk skjer blir større, og påvirker beslutningsprosessene. Det innebærer at det vil bli stadig viktigere både å forsvare oss i cyberdomenet og å kunne foreta beslutninger under stor grad av usikkerhet. Operasjoner i cyber- domenet kan således sies å representere et paradigmeskifte fordi utviklingen går

Inge Kampenes, ny sjef for Cyberforsvaret, holdt foredrag i Oslo Militære Samfund mandag kveld. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix Foto: NTB scanpix (Se artikkel her).

5

fra en kamp om våpeneffekt til en kamp om tro og tvil om virkelighetsoppfattelsen. En slik utvikling antyder et behov for et tettere samarbeid mellom Cyberforsvaret og Etterretningstjenesten og mellom Cyberforsvaret og FOH og de taktiske sjefene.

Kort oppsummert har vi en betydelig trussel som samfunnet og Forsvaret står oven- for. En trussel som kan påvirke Forsvarets evne til å drive fredstidsdrift, men som klart også har forutsetning for å påvirke vår operative evne i krise og krig. Det er en trussel som er blant de mest dynamiske vi står ovenfor.

——-

Vi må evne å utvikle oss med denne tilstedeværende trusselen. Vi må videreutvikle vår evne til å høste operative gevinster av et høyteknologisk forsvar. Vi må utvikle konsept- og doktrinegrunnlag og vi må utvikle organisasjonen og kompetansen vår. Det vil måtte være en løpende utvikling, drevet både av endringer i trusselbildet og av teknologiske muligheter. Dette blir en betydelig oppgave, men heldigvis står vi ikke alene i prosessen.

I sommer skrev statsminister Erna Solberg under på den såkalte NATO Cyber De- fence Pledge. Dokumentet er en forpliktelse fra alliansens statsledere om å øke konsentrasjonen mot digitale trusler, og å ta cybertrusselen på alvor. Det er tre nøkkelpunkter i forpliktelsen som det er viktig å være kjent med.

Det første punktet er erkjennelsen av cyberdomenet som et domene som må forsvares på lik linje med land-, sjø- og luftdomenene. Det er i seg selv en bety- delig erkjennelse, og noe som vil føre med seg et betydelig stykke arbeid i årene som kommer. Mange i denne salen er godt kjent med dokumenthierarkiet i NATO, og forstår hvor mange styrende dokumenter som må produseres som følge av en slik erkjennelse.

I videreføringen av det, må styrende dokumenter for de andre domenene revideres og harmoniseres for å sikre at alle avhengigheter er ivaretatt. En betydelig opp- gave, men det gjør jobben enklere for Norge i det at vi ikke trenger å gjøre alt

6

dette alene. Jeg vil anbefale Forsvarssjefen at vi her, som på mange andre om- råder, bidrar aktivt og konstruktivt i arbeidet som går i alliansen og deretter im- plementerer Natos doktrine i Norge. Med minst mulig endringer. Det vil gjøre jobben vår enklere og samtidig styrke samvirket med våre allierte.

Det andre poenget som er verdt å trekke inn om Cyber Defence Pledge er hvorfor Nato velger å komme til denne erkjennelsen. Alliansen ønsker å utvikle seg i ret- ning av høyere interoperabilitet og samvirke mellom nasjonene. Det betyr at nasjonene må koble de operative IKT-systemene sine tettere sammen og utveksle informasjon og data sømløst. I Cyber Defence Pledge ligger det en erkjennelse om at disse sammenkoblingene gjør at alliansen som helhet aldri vil være sterkere enn sitt svakeste ledd. NATO har startet arbeidet med et nytt konsept, Federated Mis- sion Networking, som er en samling av standarder og tekniske løsninger som gjør denne interoperabiliteten mulig.

Skal Forsvaret kunne hente ut de fulle operative fordeler og skape reell kampkraft av nye kampfly, fregatter og en digitalisert hær, må vi skaffe Forsvaret kommu- nikasjonssystemer som gir optimalt samvirke med våre allierte. Og vi må også ha en motstandsdyktighet, en robusthet i systemene, som sammen med evnen til å drive defensive cyberoperasjoner gjør oss i stand til å forsvare oss mot avanserte cy- bertrusler.

Norge har begynt arbeidet med å tilpasse seg disse Nato-standardene. Vi er ikke i mål med det enda, men vi er aktive deltakere i arbeidet i Nato og jeg har som am- bisjon å ha en ferdig løsning i god tid før øvelse Trident Juncture i 2018. Forsvarss- jefen har gitt dette arbeidet høy prioritet, og en slik ambisjon burde være opp- nåelig når de forskjellige IKT-miljøene i Forsvarssektoren jobber godt sammen.

Det tredje og siste vesentlige momentet som har kommet fra Nato nylig er en en- dring i tankesettet rundt cyberforsvar. Vi har i militære kretser lenge sett på de- fensive cyberoperasjoner som en teknisk og IKT-orientert disiplin. Signalene som nå kommer fra Nato er at alliansen tenker cyber defence i rammen av mission assur- ance – altså evnen til å beskytte, skjerme og muliggjøre alliansens evne til å løse

7

sine oppdrag. Det er en interessant, og også en riktig, måte å tenke på. Det betyr at beskyttelse i det digitale domenet går fra å være en driftteknisk aktivitet til en integrert del av en operativ kontekst.

Nato erkjenner altså at sikkert militært samband er en forutsetning for kommando og kontroll, som igjen er en forutsetning for all oppdragsløsning – på alle nivåer. Det får betydning for hvordan vi må jobbe med disse utfordringene.

For det første så må vi slutte å tenke ensidig statisk og stasjonært rundt defensive cyberoperasjoner – det blir fort resultatet når man tenker i rammen av infrastruk- tur og nettverk. Defensive cyberoperasjoner vil i fremtiden være dynamisk opp- dragsløsning som fortløpende må tilpasse seg både motstanderens handlinger, mot- standerens mål og egne operatives planer og mål. Vi må ha evne til å fatte tiltak som forebygger og kompenserer for trussel og risiko, på samme måte som vi plan- legger for trussel og risiko mot luft-, land- og sjø-operasjoner.

Operasjoner i cyberdomenet består av både defensive-, etterretnings- og offensive kapasiteter. Disse kapasitetene må spille sammen for at man skal oppnå ønsket ef- fekt. Cyberforsvaret har i dag ansvaret for de defensive kapasitetene, men er avhengig av samarbeidet med Etterretningstjenesten for å forbedre evnen til å håndtere hendelser og gjøre en effektiv jobb. Og vice versa. Vi ser med andre ord konturene av et enda tettere samarbeid mellom våre to organisasjoner. Så lenge Cyberforsvaret er de som drifter og dermed forstår Forsvarets digitale nettverk må Cyberforsvaret ha en rolle i cyberoperasjoner. Hvordan vi skal organisere dette i Forsvaret i fremtiden vil Forsvarsdepartementet utrede inneværende år.

Den defensive kapasiteten, Cyberforsvarets ansvarsområde i dag, vil måtte utvikle evne til å drive operasjonsplanlegging. Mest viktig for oss vil i fremtiden være tyn- gdepunktsanalysene. Gjennom tyngdepunktsanalysen vil vi avklare hvor op- erasjonene og styrkene våre er sårbare, hva som er kritiske kapasiteter og hva som er motstanderens evne til å ramme sårbarhetene og kapasitetene våre.

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

 

8

Med utgangspunkt i tyngdepunktet må vi fatte tiltak. Tiltak som kompenserer for motstanderens mulige handlinger – være det seg i form av økt redundans eller økt beskyttelse av kritisk cyberlende. Forsvaret må kanskje sende mobile kapasiteter ut til avdelinger for å redusere reaksjonstid og øke evne til systemgjenoppretting. Og det kan være relevant å gjøre tilpasninger av nettverk og tjenester for å frus- trere eller forvirre motstanderen.

Fordelen i cyberdomenet er at vi har en mulighet til å tilpasse terrenget vårt til operasjonsplanene, ikke motsatt. Det gir oss muligheter som vi ikke har i de andre domenene.

Vi må også evne å se på Forsvaret i et større perspektiv enn det vi gjør i dag. De fleste av dere er kjent med nyhetene som kom for en drøy uke siden om sår- barheter knyttet til Nødnettet som følge av bortsetting av driftstjenester til andre nasjoner. Denne saken har overføringsverdi til forsvarssektoren, Forsvaret og mil- itære operasjoner. Utfordringen med moderne samband, som følge av globalisering og den globale markedsøkonomien, er at man etter hvert blir involvert i, og avhengig av, veldig lange og komplekse verdikjeder.

For å dra et eksempel som jeg er godt kjent med: Kampflyvåpenet. Det er rimelig å anta at en i fremtiden vil se at evnen til å projisere luftmakt vil være sentral for de aller fleste av Forsvarets operasjoner. F-35 vil være en kritisk kapasitet både i land-, sjø- og luftdomenet i fremtiden. Men verdikjeden bak selve maskinen og pi- loten er lang, selv om det er disse man i første omgang tenker på.

Flyet er avhengig av bakkeinfrastruktur – flyplass, radarer, luftvernsystemer, dri- vstoff, baseforsvar – listen er lang. Alle disse har digitale avhengigheter og sår- barheter. Men bakkeinfrastrukturen har også avhengigheter, alt fra logistikksys- temene knyttet til Forsvarets integrerte forvaltningssystem til drivstoff- og ammu- nisjonsforsyning, vedlikehold og reparasjonstjenester. Disse verdikjedene inkluder- er et betydelig antall militære avdelinger, men også sivile underleverandører, og sågar også utenlandske firmaer.

9

Dersom en motstander skulle ønske å søke å påvirke evnen til å projisere luftmakt med F-35, er det med andre ord mange forskjellige innslagspunkter som kan gjøre ham i stand til det. Og en dyktig motstander vil se på hele verdikjeden for å finne områder som han kan påvirke, yte innflytelse på eller degradere for å svekke den reelle operative kapasiteten til F-35.

Dersom Forsvaret ikke har en god forståelse for trussel og sårbarheter i hele verdik- jeden, og dersom Forsvaret ikke har forutsetning for å styrke eller beskytte alle ledd i verdikjeden – også utenfor Forsvaret – så kan evnen til å operere bli påvirket uten at en eneste militær avdeling nødvendigvis er berørt.

Det er verdt å reflektere over – og det er verdt å merke seg at rammene for min organisasjon fortsatt i dag er å beskytte Forsvarets systemer og nettverk – intet utenfor.

Jeg skal ikke stå i dag og gi noen fasit på hvordan Cyberforsvaret skal se ut i fremtiden – det skal omstillingen som er iverksatt gi svaret på. Men jeg har skissert noen momenter som det vil være nødvendig for oss å ha med oss inn i omstill- ingsarbeidet.

Vi skal jobbe videre med utgangspunkt i Forsvarssjefens målbilde: Sikker og effek- tiv K2IS som understøtter Forsvarets operasjoner nasjonalt og internasjonalt. Forsvaret skal ha en kostnadseffektiv organisering av IKT-virksomheten, men først og fremst skal vi ha sikkert samband som grunnlag for evnen til å drive moderne militære operasjoner, og for å drive forsvarlig forvaltning av Forsvaret i fredstid.

Når jeg sier sikkert samband, så er det tre tanker som er verdt å legge til sikker- hetsbegrepet.

Det første er sikkerhet i evnen til å formidle informasjon. Forsvaret må vite at ledelses- og styringssystemene er tilgjengelige og fungerer når vi har behov for dem. Vi må ha stabile systemer som ikke faller ut av driftstekniske forhold, som følge av klima eller som følge av slitasje. Det er en trygghet som våre operative

10

miljøer må ha når de skal planlegge og løse oppdrag, spesielt i krig og krise, men også i fredstid.

For å realisere denne stabiliteten er vi i dag i betydelig grad avhengig av etaten Forsvarsmateriell som har forvaltningsansvaret for systemene våre, men også av investeringsprosjektene som blir bestemt av Forsvarsdepartementet. Dersom det ikke investeres i infrastrukturen vår, eller den forvaltes dårlig, er det lite sjef Cy- berforsvaret kan gjøre for å kompensere for det med sin driftsorganisasjon. Men jeg kan videreutvikle et godt og konstruktivt samarbeid med Forsvarsmateriell og Forsvarsstaben, slik at ansvar og roller forstås og følges, og jeg kan sørge for at vi fra Cyberforsvarets side gjør den jobben vi skal gjøre som behovs- og kravstiller.

Den andre dimensjonen er sikkerhet for informasjonen som formidles. Avdelingene våre må vite at når meldinger sendes så kommer de frem på samme måte som de ble sendt, uten at en motstander eller andre kan endre, påvirke eller korrumpere innholdet. Denne sikre kommunikasjonen ivaretas i betydelig grad gjennom kryp- tografi. Det er et spennende område, og et område hvor Forsvaret og Norge i mange år var verdensledende. Det er en svært viktig funksjon, og en funksjon som er for viktig til at vi utelukkende skal belage oss på sivile standarder eller andres produkter. Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets forskningsinstitutt gjør vik- tig arbeid for å støtte oss på dette området, og flere av universitetsmiljøene våre driver viktig forskning. Men det er nok et område som må satses ytterligere på i fremtiden.

Den tredje og siste dimensjonen er at vi må ha evne til å forsvare militære ledelses- og våpensystemer mot fiendtlige cybertrusler, påvirkningsoperasjoner og sabotasje. Trusselbildet utvikler seg i en retning hvor fysisk ødeleggelse gjennom digitale systemer er blitt en realitet.

Hensikten til Cyberforsvaret er å sikre at den nye teknologien bidrar effektivt til kampkraft og å bidra til å forsvare Forsvarets evne til å operere optimalt i møte med et nytt og dynamisk trusselbilde. Med andre ord å opprettholde handlefrihet i

11

cyberdomenet, som det heter i Forsvarets IKT-strategi. Det er et oppdrag som blir stadig viktigere i årene som kommer.

Norge har allerede mottatt de første F-35 som benyttes til pilottrening i USA. De første flyene kommer til Norge i høst. Stortinget har videre besluttet å kjøpe nye overvåkingsfly, og nye undervannsbåter. Videre anskaffer vi kampluftvern til Hæren, og vi har startet en landmaktsutredning som skal legge grunnlaget for den videre utviklingen av Hæren og Heimevernet. Det er naturlig å anta at landmakten i årene som kommer også skal motta nytt, mer moderne og digitalisert materiell. Forsvarsdepartementet har videre erkjent at det vil være nødvendig å investere tungt i samband for å høste det fulle potensialet av disse nye plattformene. Luft- forsvaret har vært tydelig på at F-35 ikke bare er en kapasitet for luftmakt, men at kampflyet også skal være en styrkemultiplikator i land- og sjødomenet. For at dette potensialet skal kunne realiseres vil det være nødvendig å knytte Forsvarets operative avdelinger, Forsvarsgrenene og støtteavdelingene ytterligere sammen i fremtiden.

Vårt oppdrag er å legge til rette for disse sammenkoblingene både med samband, med materiell, med teknologi og med robuste konsepter som understøtter de oper- ative miljøene. I denne konteksten ser jeg det som min oppgave å bidra til å fjerne bekymringene til Forsvarets operative sjefer. Min oppgave er å legge til rette for og muliggjøre evnen til å projisere militærmakt hurtigere, mer effektivt, sikrere og med større sjanse for å lykkes. Således er Cyberforsvaret en styrkemultiplikator.

Cyberforsvaret består i dag av ca. 1300 personer, hvorav ca. 200 er elever og sol- dater. Vi har et betydelig antall sivilt tilsatte – opp mot 70% i den største av de to underavdelingene. De er meget faglig dyktige, og besitter i mange tilfeller kom- petanse som vi ikke har evne til å erstatte, hverken blant militært personell eller i det norske samfunnet forøvrig. De er også dedikerte, motiverte og gjør en meget god og viktig jobb for Forsvaret hver dag. Til dels under svært krevende forhold.

12

Men personellsammensettingen gir oss noen utfordringer når vi skal løse oppdrag i krise og krig. Vi er avhengig av å kunne benytte alle ansatte i hele konfliktspek- teret. Men det er lover, regler og konvensjoner som er begrensende på bruken av sivile i væpnet konflikt. Situasjonen er et resultat av en bevisst prioritering basert på et foreldet trusselbilde som tilsa at det ikke eksisterte en militær trussel mot Norge. Det var en periode hvor mange militære ingeniører konverterte til sivile stillinger, fordi både Forsvaret og den enkelte fant det hensiktsmessig. Som nasjon tok vi da beslutninger som nå gir oss langsiktige utfordringer.

Men vi har også fått servert en løsning av Stortinget i form av ny ordning for mil- itært tilsatte. Innføringen av det nye spesialistkorpset er en gavepakke for Cyber- forsvaret. Gjennom konvertering av sivilt tilsatte til spesialister får vi en mulighet til å benytte flere ansatte i hele konfliktspekteret. Dette arbeidet er i gang, men det tar tid. Spesielt som følge av at Cyberforsvaret i stor grad står i en særstilling i Forsvaret. Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret har ikke samme andel sivilt tilsat- te, og temaet har derfor ikke vært tilstrekkelig diskutert. Forsvarets logistikkorgan- isasjon er kanskje det nærmeste vi kommer til å ha en sammenlignbar utfordring.

Med spesialistkorpset får vi også mulighet til å beholde folk lenger i stilling enn det vi har hatt tidligere. Et mål med ordningen er å kunne gi ansatte som ønsker det en horisontal karriere hvor de har vekst i lønn og ansvar i tråd med faglig kompetanse, og kan fokusere på å bli ekstremt dyktig på sitt fag. Det er en betydelig fordel for en så teknisk virksomhet, og en kompetanseorganisasjon, som Cyberforsvaret er. Vi bruker mye ressurser på kompetansebygging og sertifisering av personell som blir sittende for kort tid i stilling.

Dette er en faktor som også gjør at konvertering av offiserer til spesialister vil være viktig for oss, og her er vi også i god prosess med å implementere den nye tilsettingsordningen. Vi gjennomfører nå to omganger med konverteringer i året frem mot 2020 når ordningen skal ta effekt for fullt.

Kompetanseproduksjon er også en utfordring, siden utdanningen som sivile insti- tusjoner bringer frem i mange tilfeller kan være utdatert den dagen ungdommene

13

skal ut i tjeneste. Jeg er så heldig, og Forsvarssjefen er så heldig, at vi har en ut- danningsinstitusjon for cyberingeniører som er koblet tett på de operative miljøene i Forsvaret. Det gir oss en mulighet til å utdanne personell med tidsriktig kom- petanse for jobben de skal løse når de kommer ut i tjeneste. Det er viktig, for alvoret er så stort innenfor vårt ansvarsområde, at vi ikke har råd til å feile. Ut- danningsmiljøet i Cyberforsvaret har også et godt og nødvendig samarbeid med forsknings- og skolemiljøer som Forsvarets forskningsinstitutt og NTNU Gjøvik. Fra i sommer blir Forsvarets ingeniørhøgskole overført til Forsvarets høgskole, og jeg er sikker på at admiral Dedichen er bevisst hvor unik og verdifull den kompetansen som produseres på ingeniørhøgskolen er for Forsvaret og vår evne til å håndtere cybertrusselen. Jeg vil legge mye energi ned i å utvikle et godt og konstruktivt samarbeid med Sjef Forsvarets høgskole, slik at vi kan utdanne det riktige antallet ingeniører og teknikere med riktig kompetanse enda mer kostnadseffektivt.

Parallelt med at vi får på plass den nye utdanningsordningen og en mer hensik- tsmessig personellstruktur – og dermed får mer forutsigbarhet rundt forholdene som går på beredskap og reaksjonsevne – så følger vi med på den teknologiske utviklingen.

Som forsvarsministeren skisserte i sitt foredrag i denne salen tidligere i år, så er planen til regjeringen i første omgang å få eksisterende kapasiteter til å fungere mer optimalt, deretter å øke operativiteten og reaksjonsevnen og til slutt å utvikle Forsvaret videre. For Cyberforsvaret vil det være nødvendig å forsere det siste punktet. Vi må være klar i forkant med våre moderne tekniske løsninger og syste- mer for å sikre at kapasitetene som tilføres resten av Forsvaret kan understøttes fra dag én.

Utviklingen og styrkingen av materiellet og kapasitetene våre vil derfor, i henhold til forsvarsdepartementets investeringsplan, begynne allerede i 2018. Fra å ha hatt betydelige kutt i investeringene innenfor vårt ansvarsområde i 2014 og 2015, så går vi nå over i en ny situasjon. Investeringsporteføljen innenfor mitt ansvarsområde de kommende årene er ambisiøs, og vi har gått fra å bekymre oss for lave in- vesteringer til å måtte kraftsamle om gjennomføringsevnen. Vi skal lykkes, men vi

Generalmajor Inge Kampenes taler i Oslo militære samfund. Foto: Cyberforsvaret

 

14

er avhengig av omforente prioriteringer og støtte fra andre deler av Forsvarssek- toren for å lykkes med dette ambisjonsnivået.

Investeringene har til hensikt å utvikle nettopp de kapasitetene som knytter Forsvaret, forsvarsgrenene og de operative plattformene våre sammen.

Digitaliseringen av Forsvaret har tidligere vært kjent som nettverksbasert forsvar. Sjef Cyberforsvaret har hatt en pådriverrolle for dette, noe som ikke vil være min- dre relevant eller viktig i fremtiden. Snarere tvert imot. Samtidig har Forsvarets ledelse hatt utfordringer med begrepet nettverksbasert forsvar de siste årene. Det er flere utfordringer som følger med begrepet. Det ene er at det gir et bilde av at man når en tilstand, er blitt nettverksbasert, og så er oppdraget løst.

Det andre er at begrepet har blitt lest forskjellig og har forskjellig betydning i forskjellige deler av Forsvaret.

Jeg ønsker derfor at vi beveger oss bort fra begrepet Nettverksbasert forsvar, og heller snakker om den løpende moderniseringen og digitaliseringen av Forsvaret. Nettopp fordi dette er en pågående og potensielt uendelig moderniseringsprosess. Teknologien innenfor elektronisk kommunikasjon og IKT beveger seg i dag fremover i kvantesprang. Generasjonene av teknologi drives frem av ambisiøse markedsak- tører, og det vil sannsynligvis aldri være mulig for Forsvaret eller det militære å ta tilbake pådriverrollen på dette området. Det er en viktig erkjennelse.

Derfor vil Forsvarets virksomhet i fremtiden måtte innrettes for å ta i bruk eksis- terende sivil moderne teknologi, med så små tilpasninger som mulig, og nytte den til militære formål.

Det fordrer at vi legger til rette for denne bruken ved å implementere robuste sikkerhetsstandarder som ivaretar Forsvarets særbehov for sikkerhet og redundans. Vi må sikre oss at vi ikke blir fristet til selv å begi oss ut på en lang og krevende teknologiutvikling. Vi har sett at materiellutviklingsløp innenfor vårt ansvarsområde kan ta opp til åtte år – om ikke lenger. Det er en betydelig utfordring som må løses. I løpet av åtte år kan teknologien ha utviklet seg flere generasjoner. Mye av det vi investerer i er, eller er i ferd med å bli, utdatert før det har blitt tatt i bruk.

15

Ved å tilpasse oss til etablerte standarder i Nato, og ved å koble en størst mulig grad av sivil hyllevare og Nato-løsninger der det er mulig, så vil vi kunne redusere implementeringstiden kraftig. Derigjennom sikrer vi at Forsvarets operative avdelinger er best mulig understøttet og mest mulig teknologisk oppdatert til en- hver tid.

Dette er alle perspektiver som vil drøftes når Forsvarsdepartementet nå skal utrede IKT- og cyberområdene i Forsvarssektoren. Arbeidet med en helhetlig gjennomgang av disse områdene ble signalisert i Langtidsplanen og bekreftet i Stortingets innstilling for noen måneder siden. Jeg ser frem til resultatet av arbeidet, for som jeg har redegjort for så er det betydelige utfordringer knyttet til IKT-virksomheten i Forsvaret. Jeg har tro på at arbeidet under departementets ledelse vil legge grunnlaget for å løse de fleste av disse utfordringene.

Uavhengig av hvilke beslutninger som tas på bakgrunn av utredningen så mener jeg det er noen sannheter vi ikke kommer utenom når vi ser inn i fremtiden.

Den ene sannheten er at IKT og cyberdomenet vil være enda viktigere for Forsvaret. Både når det kommer til videre effektivisering, men også for å sikre en optimal operativ evne og for å understøtte Forsvarets operasjoner.

En annen kjensgjerning er at cyberoperasjoner blir viktigere for Forsvaret i fremti- den, både som følge av utviklingen av trusselen og som følge av vår økende avhengighet av avanserte, nettverksbaserte våpensystemer og kommando- og kon- trollsystemer. Dette fordrer at Cyberforsvaret utvikler seg i en retning som gjør oss bedre i stand til å støtte og samarbeide med Forsvarets øvrige avdelinger.

En tredje erkjennelse er at de digitale utfordringene ikke er problemer som Forsvaret møter i isolasjon. Avhengigheten vår til totalforsvaret og øvrige sektorer i samfunnet fører med seg at interesseområdet til Forsvarssjefen innenfor cyber- sikkerhet blir større enn bare Forsvaret. Det er også slik at store deler av samfun-

16

net står ovenfor de samme utfordringene som vi gjør – fordi moderne samfunn er langt mer sammensatt og komplekse enn tidligere. Det er også forhold som vi, i vår rolle, må ta inn over oss og forholde oss til. Det kan også få betydning for hvilke oppgaver Cyberforsvaret skal ha i fremtiden – men det skal Forsvarsdepartementet og vår politiske ledelse få lov til å konkretisere.

En fjerde sannhet er at cyber er et område som vil fortsette å ha omskiftelige og dynamiske grensesnitt både internt i Forsvaret, i forsvarssektoren og mot det sivile samfunnet. Ergo kreves det et omfattende samarbeid med mange aktører. Det kreves innsats for å utvikle begrepsapparater og rolleforståelse, samt tydelige ans- vars- og myndighetsforhold. I denne sammenhengen er det hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å være pragmatisk både med tanke på ansvarsfordeling og organisering av virksomheten. Utviklingen vil kreve et omfattende samarbeid på tvers av samfunnssektorer og med det private næringslivet for å fremskaffe og un- derstøtte nødvendige kapasiteter – både materiell, leveranser og tjenester – til det beste for samfunnet, forsvarssektoren og Forsvaret.

Samtlige nasjoner i NATO jobber med å finne hensiktsmessige måter å planlegge, organisere og utføre oppgaver som hører til IKT- og cybervirksomheten. Det er der- for fornuftig å holde et øye med hva våre allierte gjør i denne konteksten.

Britene offentliggjorde i 2016 en ny nasjonal cyberstrategi. De fokuserer sin videre utvikling innen cybersikkerhet langs tre akser.

Den første aksen er kompetanse og kunnskap. Den andre samarbeid og infor- masjonsdeling. Den tredje aksen er innovasjon og modernisering.

Slik jeg ser det er dette en god strategi også for det norske Forsvaret, og de tre ak- sene var for øvrig noe generalmajor Sundseth fokuserte på i sitt foredrag her i Oslo militære samfunn for drøyt fire år siden.

17

I tillegg til å sørge for sikkert samband på moderne krigeres premisser, vil jeg videreføre arbeidet langs disse aksene, og utvikle Cyberforsvaret slik at vi forblir en tidsriktig og relevant aktør i Forsvaret. Både for understøttelse av Forsvarets operasjoner og Forsvarets virksomhet forøvrig.

Den digitale trusselen mot samfunnet og mot Forsvaret er økende. Oppmerk- somheten på dette området er økende i samfunnet, men vi er fortsatt ikke tilstrekkelig rustet til å håndtere disse truslene. Det gjelder både for samfunnet og for Forsvaret. Vi lever i spennende tider, mine damer og herrer – og det er en spen- nende tid å være sjef for Cyberforsvaret.

Takk for oppmerksomheten. Jeg vil nå svare på spørsmål fra salen.

18

Se også artikkel på NRK.no relatert til foredraget her:

Forsvaret undersøker leverandører

 

Direktør for Forsvarsmateriell, Mette Sørfonden, gjestet Oslo Militære Samfund mandag 6. februar med foredraget «Status og utfordringer i Forsvarsmateriell».

Foto: Elisabeth Sandberg, Forsvarsmateriell

Tusen takk for invitasjonen og muligheten til å gi en status på hvordan det går med oss i Forsvarsmateriell.

Innledningsvis vil jeg kort omtale vår rolle i forsvarssektoren. Deretter vil jeg fortelle historien om vår etablering, og våre leveranser i vårt første år. Hovedfokuset vil være på vårt ansvar i forhold til å bidra til Forsvarets operative evne i kommende langtidsperiode og i de som kommer deretter. Vi utruster Forsvaret med relevant og tidsriktig materiell, og materiellets levetid strekker seg inn i mange kommende langtidsperioder.

Men først en liten film om oss for å sette oss i riktig stemning.

«Vi utruster Forsvaret»

Lysbilde nr 3: Forsvarssektoren

Under Forsvarsdepartementet er det nå fem etater. Det er disse fem etatene som til sammen skal levere på en felles Langtidsplan vedtatt av Stortinget i november 2016. Iverksettingsbrevet for perioden 2017–2020 formaliserer og omsetter vedtatt langtidsplan i et helhetlig implementeringsoppdrag til etatene i forsvarssektoren; Forsvaret, Forsvarsmateriell (FMA), Forsvarsbygg (FB), Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI). Den bygger på faktisk status i forsvarssektoren ved utgangen av 2016, og konkretiserer ansvar, målsettinger, resultatkrav, tiltak og rammer. Iverksettingsbrevet gir grunnlag for årlig styring og resultatoppfølging.

Foto: Elisabeth Sandberg, Forsvarsmateriell

Vi har felles mål-, resultat- og risikostyring med standardisert metodikk tilpasset hver etat for å oppnå sektormålene som er «Operativ evne til å løse Forsvarets oppgaver» og «En bærekraftig forsvarssektor».

Min kollega ved FFI – direktør John Mikal Størdal, uttaler at denne langtidsplanen er den beste etter krigen. Så lenge har ikke jeg vært med, men jeg er enig i at denne er meget god.

Samhandlingen mellom etatene i sektoren er noe som står sentralt i mandatet fra departementet. Det forventes at vi samarbeider og bruker kreftene på læring, kompetanseutvikling og erfaringsutveksling. Vi har fått en fantastisk god støtte fra departementet og de andre etatssjefene i vårt arbeid med etableringen og drift av Forsvarsmateriell. Det er jeg veldig takknemlig for.

Med dette bakteppe med en god langtidsplan med bred oppslutning og en forsvarssektor med felles mål- og resultatstyring, retter vi blikket mot Forsvarsmateriell og vårt mandat.

Regjeringen besluttet 20. april 2015 å opprette Forsvarsmateriell med basis i deler av Forsvarets logistikkorganisasjon. Regjeringens ambisjon var at den nye etaten skulle være etablert 1. januar 2016. Hovedoppgavene som er tillagt oss er omtalt i Prop 1S (2015-2016):

Lysbilde nr. 4: Vårt ansvar

  1. Bistå Forsvarsdepartementet, Forsvaret og øvrige etater i planleggingen av fremtidige materiellprosjekter,
  2. Planlegge og gjennomføre det enkelte materiellinvesteringsprosjekt for Forsvaret og øvrige etater,
  3. Forvalte materiell og være den overordnede premissgiver for materiellforvaltningen,
  4. Gi råd til Forsvarsdepartementet og etatssjefene innenfor etatens ansvarsområder,
  5. Støtte Forsvaret og øvrige deler av sektoren med kompetanse innenfor etatens ansvarsområde,
  6. Ivareta fagmyndighet materiell og
  7. følge opp internasjonalt materiellsamarbeid og bistå Forsvarsdepartementet i markedsføringen av norsk industri

Med disse oppgavene fulgte også noen klare forventninger uttrykt av både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen og assisterende departementsråd og materielldirektør Morten Tiller:

Lysbilde nr. 5: Forventninger fra FMIN, FSJ og Matr.dir. Tiller

Forsvarsministeren forventer at vi bidrar til å levere operativ evne.
Forsvarssjefen forventer nye og enklere prosesser som reduserer tiden fra idé til leveranse.
Materielldirektør og assisterende departementsråd ser frem til kvalitetsforbedring og effektivisering, og ikke minst – at vi er i front når det gjelder forretningsetikk, godt styresett og integritet.

Disse forventningene har vi søkt å omsette i vårt arbeid med bygging av Forsvarsmateriell.

For å sikre at leveransene kunne opprettholdes, la departementet til rette for en trinnvis etablering og utvikling av Forsvarsmateriell gjennom tre faser. Dette har hensyntatt nødvendigheten av å ha balanse mellom utfordring og mestring samtidig som klare tidsfrister har vært disiplinerende for hele etaten.

Lysbilde nr. 6: Våre tre faser

Fase I fra april til desember 2015 hadde fokus på planlegging og etablering av etaten etter prinsippet «as is, where is». Det ble etablert en interimsorganisasjon under ledelse av generalmajor Dag Stølan som foresto og forberedte planlegging og etablering av etaten godt koordinert med departementet. Det ble etablert en etatsstab og parallelt foretok departementet med støtte fra Forsvaret en revisjon og utarbeidelse av retningslinjer innenfor logistikk, investering og materiellforvaltning for å tydeliggjøre den nye etatens ansvar.

Forsvaret satte av dedikert personell for å støtte opp og medvirket aktivt til konkretisering av roller, ansvar og myndighet. Det ble også klarlagt at Forsvaret skulle levere en rekke støttetjenester innenfor økonomi, IKT og personellforvaltning for å redusere Forsvarsmateriells behov for å gjøre dette selv. Dette er et godt eksempel på at vi søker å støtte hverandre i sektoren og optimalisere tilgjengelige ressurser.

Da jeg tilrådte 1. januar 2016 var alt dette tilrettelagt og klart i henhold til planen for Fase I. Det er imponerende.

Fase II brukte vi på å etablere en funksjonsdyktig etat.

Lysbilde nr. 7: Fakta og rammebetingelser

Vi har en budsjettramme på 13,2 milliarder; nærmere 30% av forsvarsbudsjettet. Med andre ord; et betydelig samfunnsansvar. Vi er 1300 ansatte og har en nødvendig sammensetning av militære og sivile. Det er helt avgjørende for å forstå brukernes behov. Over 80% av alle ansatte har en bachelorgrad eller høyere, og vi har en betydelig andel ingeniører. Innsatsfaktoren vår er kunnskap. Vi er plassert sentrale steder rundt i Norge med hovedtyngden på Kolsås, Kjeller og Haakonsvern, og sentrale staber på Militærhospitalet. I tillegg har vi et internasjonalt fotavtrykk blant annet i USA og Sør-Korea.

Vi har innrettet oss etter sektoren for å sørge for at koblingen er riktig i forhold til fag, styring og ledelse.

Lysbilde nr. 8: Sammenhengen i sektoren

Vi har valgt å videreføre kapasitetene med et tydelig leveranseansvar innenfor hovedmateriellsystemene for å sikre effektiv koordinering med departementets programområder og våre samarbeidspartnere i Forsvaret og sektoren forøvrig. Det kan være verdt å legge merke til at for å sikre leveransene til eksempelvis spesialstyrkene, så er ansvaret lagt til én kapasitet.

Lysbilde nr. 9: Prosess-organisering i FMA

Vi har tre hovedprosesser i Forsvarsmateriell; vi skal fremskaffe, forvalte og utfase materiell. For å sikre standardisering og flyt i disse, har vi valgt å ansvarliggjøre én direktør og ressurs-satt prosessteam på tvers av kapasitetene. De har til oppgave og kontinuerlig forbedre prosessens effektivitet. Hver prosess er omfattende, og det er strenge krav til etterrettelighet og dokumentasjon. Det å finne balansen på hva som er godt nok og samtidig gir nødvendig flyt er prosessteamets hovedoppgave.

Vi har valgt å satse på kontinuerlig forbedring som vår arbeidsmetodikk. Mange av dere vil kanskje kjenne dette bedre som Lean eller «Tidstyvprosjektet». Vi skal fjerne all aktivitet som ikke gir verdi, vi skal minimere venting og stans mellom ulike deler av prosessene, og vi skal bli gode på å tenke samhandling, forbedring, standardisering og forenkling.

Lysbilde nr. 10: Livssyklus for luftmateriell

Hovedprosessene kan illustreres med å vise livssyklusen for luftmateriell. Oppe til høyre finner dere våre F-16 fly som er i slutten av sin levetid; dvs vår prosess «utfase», mens helt til venstre finnes F-35 som er under «fremskaffelse» og på vei inn i prosessen «forvalte».

Vi har vektlagt å få på plass visjon, misjon og verdier for å skape et tydelig og omforent retning og grunnlag for å utvikle en god kultur i Forsvarsmateriell.

Lysbilde nr. 11: Visjon, misjon og verdier

Forsvarsmateriells visjon er «Relevant og tidsriktig» og vår misjon er «Vi utruster Forsvaret». En misjon handler om hva vi faktisk gjør og hva formålet med virksomheten er.

Min refleksjon om hva en visjon er. Enkelt sagt; det er en oppnåelig drøm som vi aldri kan slutte å strekke oss mot. Når en visjon er god, kan den stå alene og ha betydning for den enkelte medarbeider uavhengig av ansvar og rolle. Alle i Forsvarsmateriell kan assosiere seg godt med at alle oppgaver som utføres skal leveres til rett tid og med relevans og innhold til formålet.

Når visjonen går i oppfyllelse, gir den stor verdi for våre kunder og oss selv. Det gir glede og mening å være til nytte; for organisasjonen og for individet.

Forsvarsmateriell har etablert tre kjerneverdier, integritet, respekt og ansvar som vi ønsker skal prege vår kultur. Integritet skal være vår førende verdi. Den enkleste definisjonen på integritet, er at vi skal være «til å stole på». Vi forvalter store verdier på sektorens vegne. Etterrettelighet og blant annet «armlengdes avstand» til leverandører er helt avgjørende for å opprettholde tilliten. Dette er en del av integritetsbegrepet.

Lysbilde nr. 12: Navigasjonshjulet

Direktør for Forsvarsmateriell, Mette Sørfonden, gjestet Oslo Militære Samfund mandag 6. februar med foredraget «Status og utfordringer i Forsvarsmateriell». Foto: OMS

For å bli god på noe trengs det gode rammer og trening. Vi har derfor tilrettelagt et integritetsprogram for alle i Forsvarsmateriell basert på 10 års erfaring fra sektoren. Vi har fokus på å være i front når det gjelder forretningsetikk, godt styresett og integritet. Dilemmatrening er en del av dette hvor vi alle kan være enig i at det er lett i ettertid å se at noe burde vært håndtert annerledes. Utfordringen er å se det i forkant. For å kompensere for vår iboende nærsynthet har vi satt trening i system. Viktigste erfaring er at vi blir gjort oppmerksom på at vi har et dilemma.

Vi jobber nært med de andre etatene i sektoren for å sikre gjenbruk og felles forståelse. Vi får god støtte fra Senter for integritet i forsvarssektoren (SIFS) rundt vårt arbeid og har en ambisjon om å bidra til å forbedre Norges plassering på rankingen på antikorrupsjonsindeksen til Transparency International.

Det var tydelige forventninger om at vi opprettholdt våre leveranser i 2016 samtidig med etablering av etaten. Vi har overlevert materiell til Forsvaret til en verdi av over 5 milliarder kroner.

Lysbilde nr. 13: F-35, CV-90 og NH-90

Sentrale leveranser i 2016 har vært F-35 kampfly overlevert i USA til Luftforsvaret, 57 stk. CV-90 kampvogner til Hæren, NH-90 helikopter overlevert til Luftforsvaret. I tillegg fortløpende oppdateringer og oppgraderinger av materiell i daglig bruk for å sikre at operativitet opprettholdes.

Det er viktig for oss i Forsvarsmateriell at Forsvaret er tilfreds med vår utførelse av oppdraget. Forsvarssjefen uttalte før jul at samarbeidet med oss; jeg siterer: «I all hovedsak har gått meget bra, og bedre enn forventet». Det er en betryggende og god tilbakemelding å få etter et travelt oppstartsår. Det motiverer oss.

Fase III som startet 1. januar i år, strekker seg til og med 2020, og skal være fasen hvor Forsvarsmateriell gjennomfører en kompetansedreining, optimalisering og effektivisering i tråd med de forventninger regjering og departement har satt til etaten og som også langtidsplanen legger opp til.

Langtidsplanen legger opp til en økt oppdragsmengde for Forsvarsmateriell ved at mer materiell er i daglig drift. I tillegg vil investeringer i nytt materiell kreve at vi forbereder oss nå i 2017 på de investeringer som kommer til utbetaling i 2018-2020. Ambisjonen i langtidsplanen legger opp til mer enn en dobling i investeringsvolum foruten kampfly i de neste 4 årene, og det forventes en ytterligere økning i perioden deretter.

Lysbilde nr. 14: Langtidsplanen for forsvarssektoren

For perioden 2017-2020 skal materielltilgjengeligheten økes. Dette innebærer mer materiell i daglig bruk og dermed også økte krav til vedlikehold, tilgang på reservedeler og evne til raskt å kunne håndtere oppdukkende mangler og feil. Eksempler er innfasing av moderne CV90-kampvogner og full drift på øvrige systemer på landsiden. I Sjøforsvaret skal fire fregatter være operative til enhver tid og aktivitetsnivået for både Skjold-klasse kystkorvetter og Ula-klasse-ubåter økes frem til disse utfases, noe som vil medføre behov for økt støtte fra Forsvarsmateriell. To mineryddefartøyer fases ut før 2020. De øvrige fartøyene utfases etter 2020 og erstattes av autonome systemer.

Innenfor materiellinvestering vil jeg belyse noen oppgaver vi har som ligger foran oss i de kommende årene.

I 2017 har vi omfattende leveranser av fly og helikoptre til Luftforsvaret. Vi har allerede mottatt 4 F-35 fly som befinner seg i Arizona på Luke Airforce Base. Der drives det omfattende opplæring og trening. I år skal det leveres totalt ytterligere 6 fly, og de første tre flyene kommer til Ørlandet i slutten av året. Videre planlegges levert NH-90, nye redningshelikoptre og oppdaterte Sea King helikoptre. Vi har aldri mottatt så mye luftmateriell på et år. I et normalår mottar vi anslagsvis to luftfartøyer. I år forventer vi i alle fall seks-gangeren. Det forventes en ytterligere økning i nye luftfartøyer fra 2018 og i årene fremover. Innenfor Luftkapasiteter har vi bidratt aktivt til å utarbeide nødvendig beslutningsdokumentasjon for anskaffelsen av P-8 maritime patruljefly. Oppsummert er det et stort arbeidspådrag for alle i sektoren knyttet til luftkapasiteter.

Noen av de andre områdene inkluderer gjennomføring av kontraktsforhandlinger i løpet av 2017 med aktuelle norske leverandører til de tre nye helikopterbærende kystvaktfartøyene som skal avløse Nordkapp-klassen.

Vi har startet anskaffelsen av kampluftvern med leveranser fra 2018, mens øvrige større anskaffelser til Hæren vil avvente konklusjoner i Landmaktsutredningen. Videre vil også Heimevernets innsatsstyrker få nye feltvogner med leveranser fra og med neste år.

Vi har også fått i oppdrag å starte utarbeidelse av beslutningsgrunnlag for et stort antall prosjekter innen IKT-området der både antall nye oppdrag og fullføringen av de som er startet medfører et behov for å styrke denne kapasitetens evne til å planlegge og gjennomføre prosjekter.

Vi har akkurat fått avklart at valget for bygging av nye ubåter har falt på Tyskland, og regjeringen planlegger å fremme prosjektet for Stortinget i løpet av 2017. Forsvarsmateriell skal være forberedt på at Gjennomføringsoppdraget for anskaffelse av nye ubåter vil bli gitt i løpet av 2017, med målsetting om at kontrakt for nye ubåter er på plass i 2019. Dette muliggjør en innfasing av nye ubåter fra midten av 2020-tallet og frem mot 2030, som igjen bidrar til at Norge kan opprettholde en kontinuerlig ubåtkapasitet når Ula-klassen fases ut.

Materiellfremskaffelser, inkludert oppgradering i levetiden, må planlegges og gjennomføres i et lengre perspektiv. Langtidsplanen trekker opp utviklingen for flere sentrale kapasiteter utover 2020 og for mange av disse anskaffelsene vil planlegging og oppstart av investeringsprosjekter måtte gjøres i 2017-2020. Dette vil medføre økt ressursbruk i kommende langtidsplanperiode også for prosjekter som realiseres først etter 2020.

I langtidsplanen presiseres følgende tre prinsipper for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved nøkternhet i tilnærmingen til materiell som skal anskaffes:

  • En nøktern «godt nok»-tilnærming skal legges til grunn ved kravsetting av nye materiellsystemer. Det skal derfor som en hovedregel anskaffes ferdig utviklet materiell.
  • Videre skal det i alle investeringsprosjekter vurderes mulighet for å anskaffe brukt materiell og/eller tilgjengelig overskuddsmateriell.
  • Der det er hensiktsmessig og tjener norske interesser skal det søkes å etablere flernasjonalt samarbeid med allierte og partnere.

En sentral premiss i gjennomføringen av investeringsvirksomheten er mest mulig forutsigbarhet i de økonomiske rammene. Langtidsplanen legger opp til at sektoren skal kompenseres for en forsvarsspesifikk kostnadsvekst. Forsvarets forskningsinstitutt har arbeidet grundig med dette spørsmålet og fått frem de langsiktig negative konsekvensene for forsvarsstrukturen dersom dette ikke blir hensyntatt. Satsningene på investeringssiden de kommende år vil kreve økte bevilgninger for å kunne realiseres slik som regjeringen legger opp til. I motsatt fall øker risikoen for feilinvesteringer og forsinket fremdrift i anskaffelsene.

Summen av planlagte investeringer i nytt materiell krever at vi evner å skalere vår virksomhet og innrette oss etter den økte oppdragsmengden. Dette er vi allerede godt i gang med.

Fremdriften innenfor noen prosjekter er dessverre ikke som planlagt. Her må vi være åpne og ærlige om utfordringen. For NH-90, som også ble nevnt under Forsvarssjefens foredrag sist mandag, er vi ikke fornøyd med fremdriften i leveransene og den manglende operative tilgjengeligheten. Leveransen av logistikkfartøyet Maud er forsinket. Etter planen skulle fartøyet allerede vært overlevert Sjøforsvaret, men planlegges nå overlevert høsten 2017.

Foto: Elisabeth Sandberg, Forsvarsmateriell

De problemer og utfordringer som er knyttet til disse leveransene er forstått og erkjent. Dette er komplekse leveranser og årsakene til avvik er sammensatte. Forsvarsmateriell har derfor sammen med sektoren og industrien rettet blikket fremover, iverksatt tiltak og jobber nå hardt for å få leveransene på plass.

Vi håndterer ca. 160 prosjekter i parallell. For de aller fleste av disse er fremdriften meget god, men det er naturlig nok unntakene som får oppmerksomhet.

I vår plan for videre utvikling frem mot 2020 ligger også en detaljert tiltaks- og gevinstrealiseringsplan for at vi skal bidra på lik linje med de andre etatene til å bruke mindre av fellesskapets penger på administrasjon. Planen gir et godt grunnlag for effektivisering og kvalitetsheving innenfor materiellinvestering, materiellforvaltning og intern drift. For å unngå diskusjon om reell effektivisering, har FFI bistått oss med å beregne basislinjer innenfor de nevnte tre områder. Gjennomføringen av tiltakene følger departementet opp som en del av etatsstyringen.

Lysbilde nr. 15: Industrisamarbeid

Vi skal følge opp internasjonalt materiellsamarbeid og bistå Forsvarsdepartementet i markedsføringen av norsk industri. Stortinget behandlet regjeringens Meld. St. nr. 9 Nasjonal forsvarsindustriell strategi i april 2016. Behandlingen av meldingen i Stortinget viste bred oppslutning om hovedlinjene i regjeringens politikk og den Nasjonale forsvarsindustrielle strategien.

Forsvarsmateriell er en viktig medspiller når Forsvarsdepartementet skal implementere strategien og er gitt konkrete oppgaver i den videre operasjonaliseringen.

I en pressemelding fredag i forrige uke om valg av Tyskland som strategisk samarbeidspartner for nye ubåter kan man lese:

«Norske bedrifter er verdensledende på noe av den teknologien som brukes i ubåter, og regjeringen vil bruke anskaffelsen som en døråpner for å sikre norsk forsvarsindustri internasjonal markedsadgang. Anskaffelsen av nye ubåter brukes aktivt opp mot internasjonale partnere for å videreutvikle en kompetent og konkurransedyktig norsk forsvarsindustri.

Tysklands tilbud til industrisamarbeid er i tråd med Stortingets ambisjon og vil gi en rekke gode muligheter for norsk forsvars- og sikkerhetsindustri innenfor de teknologiske kompetanseområdene, i tråd med Meld. St. 9 (2015-2016) Nasjonal forsvarsindustriell strategi.»

Dette er selve essensen i Stortingsmelding 9. Eksistensen av nasjonal forsvarsindustri er sterkt knyttet til nasjonale sikkerhetsinteresser. Forsvarsindustrien er en del av de samlede ressurser samfunnet benytter for å sikre en best mulig nasjonal beredskap og reaksjonsevne mot kriser og anslag. En nasjonal forsvarsindustri med kompetanse på kritiske kapabilitets- og teknologi-områder er derfor avgjørende for vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet.

Forsvarsmateriell skal gjennom sin kompetanse, markedskunnskap og erfaring gi gode råd til Forsvarsdepartementet ved beslutning om bruk av strategiens virkemidler for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Vi vil også være en sentral faktor i den gjensidige informasjonsutveksling mellom forsvarssektoren og norsk forsvarsindustri som er vektlagt i strategien.

En av Forsvarsmateriells viktigste oppgaver er å være en krevende kunde også der hvor norsk forsvarsindustri prioriteres fremfor åpen konkurranse, være seg i utviklingskontrakter eller mere tradisjonelle produksjonskontrakter. Slik at industrien utvikler og produserer kosteffektive løsninger som tilfredsstiller sektorens behov og som derved også vil ha potensial for å lykkes på det internasjonale markedet.

Vi har en sentral rolle i å støtte markedsføringen av norsk industri i internasjonale markeder. I forbindelse med gjenkjøpsavtaler for internasjonale leverandører, er vi på denne måten med på å understøtte markedsadgang for norsk industri i et fortsatt lukket marked som kan bidra til et tilstrekkelig produksjonsvolum hos norsk forsvarsindustri. Anskaffelser til norsk forsvarssektor er i seg selv ikke nok til å bibeholde en teknologisk og kompetansemessig relevant forsvarsindustri.

Lysbilde nr. 16: Bilder fra NATO-øvelse

Flernasjonalt forsvarssamarbeid anses i økende grad som et viktig virkemiddel for å løse felles utfordringer i forsvarspolitikken. Stramme økonomiske rammer, prisvekst på militært materiell i tillegg til felles sikkerhetsutfordringer gjør det naturlig å styrke det flernasjonale forsvarssamarbeidet. Samarbeidet kan eksempelvis være større utviklingsprosjekter, rent innkjøpssamarbeid, felles understøttelse eller en kombinasjon av disse. Flernasjonalt samarbeid kan bidra til besparelser for partene, gitt riktige rammebetingelser og enighet om krav og tidslinjer for anskaffelsen.

Norge setter den kollektive forsvarsoppgaven til NATO høyt, og skal være en troverdig alliansepartner som bidrar aktivt inn i fellesskapet. Byrdefordelingen i alliansen gjelder ikke bare rene styrkebidrag, men også fremskaffelse av relevant materiell og kompetanse.

Forsvarsministeren understrekte viktigheten av samarbeidet med NATO presist i sin tale her i OMS i januar. Jeg siterer: «Uansett hvor mye penger vi bruker på Forsvaret, vil vi aldri kunne fullt ut ivareta vår egen sikkerhet alene. Til det er vi rett og slett for små og har for få innbyggere».

En rekke anskaffelser er gjennomført innenfor rammen av et internasjonalt materiellsamarbeid. Eksempler på dette er F-16, NATO Sea Sparrow missiler til fregattene og kortholdsmissiler til F-16 (Sidewinder). Internasjonalt materiellsamarbeid har vært nødvendig for å holde materiellsystemene oppdatert i levetiden ved å dele kostnader og utveksle erfaringer med andre nasjoner.

Norge støtter opp under initiativ i NATO for å ta frem felleskapasiteter. Oppfølgingen av disse områdene ledes og følges opp direkte av Forsvarsdepartementet, men Forsvarsmateriell er en aktiv støttespiller. Vi har fra 1. januar 2017 rollen som norsk representant i samarbeidsforaene i NATO Armament Groups. Vi er også engasjert i nordisk materiellsamarbeid, og har fra samme tidspunkt fått rollen som norsk representant i NORDEFCO COPA Armaments. COPA ARMA har ansvaret for materiellsamarbeidet innenfor NORDEFCO.

Lysbilde 17: Teknologi og fremtidstrender

Avslutningsvis vil jeg peke på områder som vil kreve mye av sektoren og industrien i tiden som kommer.

De største utfordringene og mulighetene er tempoet i teknologiutviklingen og vår evne til å forstå betydningen av digitalisering og fremtidstrender i det vi planlegger for å anskaffe, og konsekvensene for sektorens kompetanse. Utviklingen går fort og det krever høyere hastighet i gjennomføring av eksisterende og nye oppdrag. Dette er en erkjent utfordring i sektoren og industrien.

Vi står i begynnelsen av en digital revolusjon, og har kanskje ikke tatt det helt inn over oss?

Noen områder sektoren og industrien har på agendaen, er autonome systemer, kunstig intelligens, «internet of everything» og ikke minst Cyberdomenet som selvstendig krigføringsområde.

Det er betryggende å se hvordan sektoren og industrien mobiliserer i forhold til å forstå og møte utfordringen. FFI har presentert sin forskningsplan UTSYN som forteller hva det vil forskes på frem til 2020. Forsvarsdepartementet har satt i gang en helhetlig IKT-studie i forsvarssektoren, og norsk industri har en sentral rolle i forhold til teknologiske muligheter og trender.

Vi må uansett tenke mer standardisering og gjenbruk, vi må styrke samhandlingen innen sektoren og samarbeidet med industrien. En viktig oppgave blir å finne balansen mellom fremskritt og sårbarheter.

Lysbilde nr. 18: Vi utruster Forsvaret

Vi tar vår del av ansvaret som er tildelt oss i forsvarssektoren for å bygge et solid forsvar og vil gjøre vårt beste for å forvalte tilliten vi har fått på en god og ansvarlig måte i tråd med den langtidsplanen som Stortinget har vedtatt.

Statsråden sa fra denne talerstolen for en måned siden at «Jobben er ikke administrasjon, logistikk eller ildledelse. Den er ikke å fly, seile eller stå vakt. Jobben er å bygge Norges forsvarsevne». Forsvarssektoren er et fellesskap av kapasiteter. Vi lykkes bare sammen som én sektor.

Vi har holdt planen for Forsvarsmateriell og lagt til rette for å kunne henge med i det høye tempoet fremover. Vi skal ta vårt ansvar med å utruste Forsvaret med relevant og tidsriktig materiell for en styrket operativ evne. Takk for oppmerksomheten.

Link: Forsvarsmateriell sin hjemmeside

Foto: OMS/Etterretningstjenesten

Foredrag i Oslo Militære Samfund, februar 1962
Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang

Oslo Militære Samfund ønsker å takke Etterretningstjenesten for velvillighet med å finne frem til dette foredraget og bilde av tidligere Sjef E, Vilhelm Evang. Et aldri så lite stykke norsk militær historie. Foredraget ble sitert i daværende sjef for Etterretningstjenesten, generalmajor Torgeir Hagens foredrag som han avholdt i Oslo Militære Samfund den 20. november 2006 med tittelen: E-Tjenesten i en omskiftelig verden.

Her er Evangs foredrag fra 1962:

Ordtaket «Kunnskap er Makt» har i vår tid – atomalderen – fått et sannferdigere innhold enn noen gang tidligere i historien. Dette gjeler på alle felter. Det er karakteristisk nettopp for vår tid at kunnskapens betydning som ren maktfaktor øker i et enormt tempo. At vitenskap og forskning i stigende grad blir bestemmende faktorer i all fremgang og utvikling, er helt ukjent når det gjelder de alminnelige samfundsmessige forhold. Oppfatningen er også i ferd med å trenge igjennom når det gjelder det sikkerhetspolitiske område, betydningen av dette begrep da tatt i videste forstand.

Men jeg er ikke like sikker på at betydningen av kunnskap og viden er nådd fram til den samme dominerende stilling innen det rent militære området. Det gjelder kanskje for stormaktene, men for de små makter syntes konsentrasjonen om å bygge ut sine styrker å ha vært så sterk at kreftene ikke har strukket til for også å bygge ut innsats på de kunnskapsmessige områder. Utviklingen er nok i gang. Det kan sees tydelig da Sverige nå la frem ÖB 62, at vakten var markert forskjøvet i retning av å skaffe seg større kunnskaper.

Den skandinaviske halvøy og spesielt Norge, ligger i dag i en langt mere utsatt plasering på jordkloden, og manglende forståelse av problemet kunnskap som faktor i storpolitikken kan derfor bli direkte farlig for oss.

Det har ofte undret meg at det ikke er større klarhet i disse spørsmålene hos oss selv og i andre små vestlige land. En av grunnene kan en antakelig finne i Vestens militære situasjon. Spørsmålene tangerer de vestlige stormakters militære hovedproblemer meget direkte. De er vanskelige å drøfte uten å komme i betenkelig nærhet av stormaktenes mest dyrebare militære hemmeligheter. De har på den annen side etter mitt skjønn så svær betydning for Norge at det er nødvendig å forsøke å nærme seg disse problemkomplekser uten å trå noen militær hemmelighet for nær. Det vil føre til at jeg er nødt til å uttrykke meg relativt teoretisk og abstrakt, men forhåpentligvis ikke for uklart.

Bilde av første side av talen som Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang, avholdt i Oslo Militære Samfund, februar 1962. Foto: OMS

 

Et typisk trekk ved atomalderen er at begge de to militære hovedmaktene i verden i dag arbeider intenst på å skaffe seg en kjernefysisk gjengjeldelsesevne som er så sikkertvirkende at om denne evnen noen gang skulle tas i bruk, så ville det som da hendte med stor rett kunne kalles en trykk-knapp krig. Alt er søkt ordnet på forhånd med mangedobbelt sikkerhet. Det endelige mål er å er å nå en situasjon hvor det bare gjelder å trykke på en riktig knapp. Så langt er man selvsagt i dag ikke nådd, og det er heller ikke min mening å hevde at dette blir hele krigen. For alle de deltagende lands militære styrker vil dette bare utgjøre en meget liten del av den totale innsats. Men det som er vesentlig, er at denn trykk-knapp utløsning vil være en forutsetning for andre militære disposisjoner. Og det er også en kjennsgjerning at begge supermakter i størst mulig grad søker å automatisere sine strategiske gjengjeldelsesstyrker. Menneskelig mot, innsats og intelligens ansees i en kritisk situasjon ikke å holde mål. Alt vil tilsynelatende avhenge av teknikk, og teknikken kan gjøre det aller meste bedre enn menneskene. Teknikken kan sørge for at en ladning med en bestemt energimengde kan utløses i en fastsatt posisjon med bestemte, på forhånd kjente, prosentvise gjennomsnittlige avvikelser.

Men det er en ting teknikken ikke ennå kan makte, og det er å angi målet. Det riktige valg av det riktige målpunkt betinger først og fremst kunnskap. Hva menneskelige og elektroniske hjerner enn måtte gjøre av innsats, så vil resultatet helt ut avhenge av hvor riktige, pålitelige og uttømmende kunnskaper som det hele bygger på, er.

Eller la oss se det på en noe annen måte. En bestemt teknisk foreliggende kjernefysisk leveringsevne øker i militær virkning i takt med at opplysningene om målet øker i mengde, pålitelighet og tidsmessig ajourføring. Samtidig vil dens militære nytteverdi synke i takt med at opplysningene om målet er eller blir utilstrekkelige eller for gamle.

Jeg begynner vel nå å nærme meg mitt hovedpoeng. Når det gjelder de nye våpensystemer, så kan man heve deres militære nyttevirkning ved å øke ladninger, rekkevidde, treffsikkerhet eller på en annen side ved å øke kvaliteten av de kunnskaper som tillater en å velge de beste målene. Vi har fått merke i de senere år at betydningen av kunnskap om målene er fullt ut erkjent av stormaktene. En ikke ubetydelig del av kunnskapsinnhentingen finner sted i områder i nærheten av Norge og vi blir, med eller mot vår vilje, blandet inn.

Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang. Foto: Fra Etterretningstjenesten

Innen dette felt har det i tiden etter den annen verdenskrig vokset fram en helt ny tjeneste, tildels av nesten videnskapelig art, som i dag inntar en ledende stilling i moderne etterretningstjeneste. Den er født i dølgsmål, har utviklet seg i meget høy grad innen vanntette skott, men betraktes vel i dag av stormaktene som en absolutt nødvendighet.

Et resultat av dette, som i alle fall i Vest ikke synes å ha vært forutsatt, er at de metoder og midler som har vært brukt i denne kunnskapsinnhenting, har hatt virkninger langt ut over formålet. De utilsiktede og uventede konsekvenser har i enkelte tilfelle økt den internasjonale spenning. Det er nok å nevne U-2 episoden i 1960. Virkningene av denne episode har vært så kraftige at det med betydelig rett kan sies at etterretningstjenestene internasjonalt sett er kommet i en helt ny stilling.

Det er en annen vesentlig side av utbyggingen av gjengjeldelsesevnen. Det er den defensive. Hva kan gjøres for å beskytte sin egen gjengjeldelsesevne mot et forebyggende angrep fra motstanderen. I dag finnes intet våpensystem som har denne evnen, og til tross for et intenst arbeide, synes en løsning å ligge mange år inn i framtiden. Det mest effektive middel i dag synes å være å sørge for at motstanderens viden blir utilstrekkelig, upålitelig og foreldet.

Her ligger selvsagt en vesentlig forskjell mellom Øst og Vest. De store vestlige demokratier har meget begrensede muligheter for å skjule noe. De må søke gjennom mobilitet og sikrede anlegg delvis å oppveie denne svakhet. Men overordentlig meget kan vinnes i Vest ved å øke kunnskapen om målene i Øst. Sovjet har neppe vesentlige problemer med å holde rimelig kvalitet på siden viden om militære forhold i de frie, åpne land i Vest. Men de ser på sin side en meget lovende mulighet i å begrense den vestlige viden om sine egne militære mål, og har systematisk bygget ut evnen til både å holde sitt nåværende nivå og framvor alt sin videre utvikling lukket.

Det jeg vil fram til er at krigen om kunnskapene er i full gang i fred, og at utfallet av en mulig totalkrig i meget høy grad vil avhenge av utfallet av kampen om kunnskap.

I trykk-knapp krigen er følgelig endel av kampen viden fram til fredstiden foran. Krigen om kunnskap og viden går for fullt, med stor innsats og stor bitterhet, like for øynene på oss i dag. utfallet av en senere krig vil i noen grad kunne framstilles som en matematisk funksjon av resultatet av kunnskapskrigen.

Dette er så langt jeg vil gå når det gjelder gjengjeldelsesevne og sikringen av den mot et forebyggende angrep. Enda mer utpreget blir kanskje dette hvis en tenker på taktisk bruk av kjernefysiske våpen.

Men før jeg går nærmere inn på dette vil jeg sette fingeren på noen enkeltheter ved de nye våpen som en må holde klart for seg. Et fly som idag skal avgi et kjernefysisk våpen kan ikke gjøre mer enn å levere våpnet i den oppgitte posisjon. Det er urealistisk å tenke seg at det skal lete opp et mål, og flygeren skal se, tenke, kalkulere, treffe sin avgjørelse og sette den iverk. I mellomtiden har sikkert motstanderen tatt seg av den tenksomme flygeren på sin måte. Betjeningen for et rakettvåpen ser ikke målet, og vet ikke noe om det. De utfører bare rent tekniske funksjoner som teknikken ikke klarer alene. Det vil si at den militære enheten som utfører selve leveringen kan ikke gjøre noe mer enn å levere til oppgitt posisjon. De får ikke gjennom sin virksomhet noe kriterium for å forbedre de oppgitte måldata.

La oss så se litt på den taktiske atomkrigens krav til kunnskap. Med taktisk bruk av kjernefysiske våpen mener jeg da at en setter dem inn for å ødelegge militære enheters kampevne. Her blir det da ganske åpenbart at virkningene blir direkte avhengig av hvor gode og sikre og uttømmende og aktuelle opplysninger en har om fiendens styrker og deres nøyaktige plassering. Og de enhetene som utfører selve leveringene de kan bare levere til oppgitte posisjoner. Det gjelder stort sett enten det brukes fly eller raketter. Og det gjelder helt uavhengig av hvor leveringsmidler og ladninger er plassert. Om de er i Norge eller andre steder. Om de er betjent av nordmenn eller av andre. Det kreves en egen innsats for å skaffe disse gode og riktige opplysningene. Og den innsatsen må utføres av de styrkene som er nærmest målet. Her synes det for meg som om det ligger en klar tendens. Etterhvert som rekkevidde, treffsikkerhet og sprengvirkning øker, så skiller disse to funksjonene lag. En ting er å levere til oppgitt posisjon. Det kan etterhvert gjøres fra nær sagt hvilket som helst annet sted på jorden. Hvor ladningen kom fra spiller ingen rolle, hvis den bare eksploderer på riktig sted. Den andre funksjonen er å bestemme dette stedet riktig og tidlig nok. Det er en klar etterretningsfunksjon. Om nå kommer konsekvensen for oss her hjemme. Hvis vi ikke kan utføre denne etterretningsfunksjonen godt nok så hjelper det oss lite hvor mange ladninger vi måtte ha lagret på norsk jord. Og på en annen side. Hvis vi har denne evnen til å gi gode og riktige måldata tidlig nok, ja – så kan de brukes for et hvilket som helst våpensystem som ha tilstrekkelig rekkevidde og treffsikkerhet.

Og konsekvensene av dette tror jeg ikke at vi har trukket. Jeg ser det på den måten at vi har et behov for å utføre denne etterretningsfunksjonen på alt norsk territorium. Og det gjelder hetl uavhengig av hvor stor kampkraft vi selv har i samme område. Men det burde da være reflektert i vår organisasjon og utdannelse og i våre øvninger som en fast og stadig viktigere del. Det burde føre til at etterretningstjenesten på alle nivå ble regnet for å være en viktig del av tjenesten. Det burde føre til at evnen til å samle, bearbeide og melde opplysningner ble regnet som en meget viktig faktor når en skulle bestemme kvaliteten av en soldat, en befalingsmann, en avdeling eller en stab. Slik er det nok ikke idag. Tvert imot blir etterretningstjenesten av de fleste ærgjerrige offiserer regnet for å være en blindgate som en ikke bør rote seg bort i. Og dette slår tilbake på den alminnelige innstillingen, og det fører til at vårt forsvars evne til å samle og behandle og melde etterretninger ikke blir så god som den kunne være.

Dette ser jeg idag som et veldig alvorlig spørsmål. Og jeg vil innrømme at jeg selv ikke tror at jeg kan rette noe vesentlig på dette. Jeg har nå i mange år virket som en slags legpredikant fra etterretningstjenesten. Jeg har talt og skrevet for at etterretningstjenesten i Forsvaret skulle styrkes. Men jeg må innrømme at jeg ikke tror noe på at dette kan føre frem overfor det problemet jeg nettopp nevnte. Her tror jeg at det må kraftigere saker til. Det som det dreier seg om er jo i virkeligheten å bryte en fast innarbeidet forestilling om at etterretningstjenesten hører med til de mindre viktige disipliner. Og det er ikke noen jobb for oss som idag er Etterretningsspesialister. Det er en jobb for sjefen, fra øverst til nederst i Forsvaret. Jeg tror ikke at det er noe felt hvor vi har alt vi trenger. vi trenger ingen nye bevilgninger, ingen omlegging av basepolitikken. Dette er noe vi kan gjøre med det vi rår over idag hvis vi bare vil gjøre det.

Jeg tviler i og for seg ikke på at dette før eller senere vil finne sted. Tilslutt vil nok det hele bli så åpenbart at det ikke er til å komme utenom. Men det er jo nettopp tidsmomentet som er så viktig i denne saken. Det er i dag vi trenger denne effektiviseringen av etterretnings- og meldetjenesten i dag, og i den nærmeste fremtiden at vi mer enn noen gang trenger å øke vår forsvarsevne med alle de midlene vi rår over.

Jeg vil avslutte denne del av mitt foredrag med ennu en gang å presisere mitt hovedsynspunkt. I atomalderen er kunnskap og viten blitt en direkte maktfaktor i meget høyere grad enn noen gang tidligere. Det gjelder på alle felter. Men akkurat idag er det på det sikkerhetspolitiske området at den direkte sammenhengen mellom makt og viten er aller klarest.

Kunnskapskrigen mellom supermaktene går for fullt i dag. Det er viktig for oss å skjønne hva som her foregår, og hva som står på spill for den ene og den annen part. Hvis vi ikke gjør det kan det hende vi blir utsatt for uventede og unødvendige overraskelser.

Med kunnskap og viten som maktfaktorer har også en direkte betydning for vårt eget forsvar. Hvis vi ikke klarer å innrette oss slik at vi har den riktige viten på den riktige tid og det riktige stedet så hjelper det lite hva vi rår over av kampmidler som trenger denne kunnskapen for å kunne brukes. Det vil si at et forsvar som har dårlig evne til å samle, bearbeide, vurdere og melde den riktige viten på den riktige tiden, det er et forsvar som vil være en mindre ubehagelig motstander enn et forsvar som har en bedre evne til å utføre etterretningstjeneste. Derfor kan vi idag øke vårt forsvars verdi som en fredsbevarende faktor hvis vi sørger for bedre og mer effektiv etterretnings- og meldetjeneste. Og dette er tiltak som ikke koster noe særlig i penger og materiell, og som ikke forlanger at noe annet blir forandret enn det vi selv kan foreandre. Men jeg er selvsagt også klar over at det jeg her snakker om vil koste en rent intellektuell innsats som kan bli hard nok for oss alle. og det er altså mitt syn at den anstrengelsen den får vi ta på oss. Vi har sikkert ikke noe vondt av det.

På denne bakgrunn vil jeg vende meg mot etterretningstjenesten og så langt sikkerheten tillater det se litt på utviklingstendensene.

 

 

Mandag 23. januar gjestet oberstløytnant Palle Ydstebø ved Forsvarets stabsskole Oslo Militære Samfund hvor han foredro om «hybrid» krigføring. Manus vil bli publisert rundt 1. februar men i mellomtiden kan du først lese introduksjonen til foredraget, se plansjene han presenterte samt lytte til podcast fra foredraget.

Introduksjon:

Er Hybridkrig en trussel mot Forsvarets evne til å løse sitt samfunnsoppdrag?

Ja. Hybridkrig som begrep kan effektivt undergrave Forsvarets evne til å forstå virkeligheten og den konflikt det faktisk står i, og bli et nytt militærteoretisk moteord som undergraver offiserenes evne til å forstå og forklare framtidens konflikter.

Etter Russlands annektering av Krim og krigen i østre Ukraina har «hybridkrig» vært det mest brukte ordet for å beskrive det som foregikk, foregår og hva en trussel fra Russland består i. Det til tross for at det ikke finnes en enhetlig eller fyllestgjørende definisjon av begrepet, og at de som forsker på det «hybride» ikke finner noen fungerende definisjon. Fungerende vil si en definisjon som gjør begrepet egnet til å forklare det det brukes om. Det verste hybridhysteriet har gitt seg, men fortsatt er orden med på å definere Forsvarsdebatt og analyser.

Palle Ydstebø – Hybrid Krigføring. Foto: OMS

Det er mindre kjent at «hybrid» som militært begrep ble tatt i bruk like etter Irakkrigen startet, at Libanonkrigen i 2006 er forsøkt forklart som «hybrid» etter at NATO konstaterte at begrepet ikke tilfører noe når det gjelder å håndtere NATOs utfordringer. Men det var i 2001.

Russiske militære bruker selv ikke «hybrid»-begrepet når det gjelder egen doktrine eller krigføring; «hybride» operasjoner beskrives i russisk militære tidsskrift som noe vesten bruker mot Russland, og brukte mot Sovjetunionen helt fra de vestallierte intervensjonene etter at Russland sluttet separatfred med Tyskland i 1918.

Presentasjonsfoiler vist under foredraget:

2017-01-23_OMS_Hybridkrig_plansjer