Skip to content

Mandag 9. april 2018 gjestet seniorforsker dr. Thomas Hegghammer fra Forsvarets forskningsinstitutt – FFI – Oslo Militære Samfund med foredraget «Terrorismen som trussel i dag – og fremover».

 

Seniorforsker dr. Thomas Hegghammer foredro i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Oslo Militære Samfund

Personellseminar del I

mandag 8. november 2010

Innledning ved Helge Måseidvåg, formann OMS, og seniorforsker Frank Brundtland Steder, FFI over temaet:

«Forsvarets personellstruktur og personellsystem- status og hensiktsmessighet.”

 

A – Formannens introduksjon til personellseminar 8. nov 2010

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Mine damer og herrer

 

Som vi alle er vel kjent med har forsvarssektorens rammefaktorer endret seg betydelig de siste 20 år. En rekke ulike foredrag her i Oslo Militære Samfund har påpekt – at betydelige reformer og modernisering – har vært helt nødvendig for å tilrettelegge for at Norge skal ha et tidsriktig og effektivt forsvar – innrettet for å møte dagens og fremtidens oppgaver både hjemme og ute.

 

Allikevel er det grunn til å stille kritiske spørsmål i hvilken grad vi faktisk har lykkes i å omstille Forsvaret til det moderne og relevante innsatsforsvaret i tråd med dagens utfordringer, som gjennom de siste to tiår har vært forsøkt designet. La meg i denne sammenheng påstå: En vellykket modernisering av forsvarsektoren er minst like avhengig av hensiktsmessige endringer eller tilpasninger i personellstrukturen og personellsystemet, som at materiell og organisasjon fornyes og tilpasses de oppgaver Forsvaret skal løse.

 

OMS har funnet det nødvendig å sette et grundigere søkelys på den personellsammensetning og det personellsystem vi har i Forsvaret i dag. Mye kan tyde på at vi ikke har den hensiktsmessige innretning på personell – og kompetansesiden som vi burde hatt. Årsakene til dette er nok flere og sammensatte – disse vil vi komme nærmere inn på i paneldebatten neste mandag. Skal vi forstå personellstrukturens – og personellsystemets muligheter og begrensninger – må vi skaffe oss innsikt i realiteter og ikke basere meningsutveklinger på emosjoner fordi vi selv er en brikke i systemet, antagelser eller øyeblikksbilder.

 

I dagens møte vil derfor Forsvarets forskningsinstitutt levere en meget interessante og omfattende presentasjon – som gir oss en tidsserie av de faktiske forhold i personellstrukturen og personellsystemet. Denne innsikten vi her og nå vil få – bør legge grunnlaget for paneldebatten neste mandag – en paneldebatt tuftet på innsikt og rasjonalitet.

 

Følgelig vil vi gjennom disse to mandagene søke å nærme oss svar på sentrale spørsmål som:

 

  • Hva er status og utviklingstrekk i Forsvarets personellstruktur og personellsystem og hva er dennes hensiktsmessighet ift. det innsatsforsvaret vi bygger?
  • Er Forsvarets omstilling reell før en betydelig tilpasning av personellstrukturen og -systemet er gjennomført?” Hvis nei – hva bør gjøres?

 

Jeg registrerer at det er mange meninger med tilhørende høy temperatur i diskusjoner relatert til hensiktsmessigheten av dagens personellstruktur og personellsystem i Forsvaret.

 

La meg kort gi et lite eksempel på meningsbrytning og temperatur mellom sentrale aktører i denne sammenheng:

 

I sin åpningstale til landsmøtet i Norges offisersforbund, nå i oktober 2010, brukte avtroppende forbundsleder i Norges offisersforbund, Peter Andre Moe åpningstalen til å gi generalinspektøren i Hæren, generalmajor Per Sverre Opedal en bredside: Jeg siterer: Han ”(altså GIH) springer rundt og argumenterer for å gjeninnføre et underoffiserskorps. Noen tror tydeligvis at vi skal løse Forsvarets fremtidige utfordringer på personellområdet med etterkrigstidens lagdelte personelløsninger – går det ikke an å få tilrettevist den mannen?”

 

Jeg tar her og nå ikke stilling til hvem av disse to herrene som har de beste argumenter. Poenget er å synliggjøre at det er sterke krefter som ser den videre utvikling av personellstrukturen og personellsystemet med ulike øyne.

 

Skal vi med substans og faglig innsikt kunne diskutere personellstrukturens sammensetning og personellsystemets hensiktsmessighet ift. dagens og fremtidens oppgaveløsning – bør dette være tuftet på solid innsikt i faktagrunnlag og ikke øyeblikksbilder eller antakelser.

 

Målsettingen med dagens møte er derfor å legge fram et systematisk og grundig bilde av utviklingstrekk, status og trender relatert til forsvarssektorens personellstruktur og gjeldende personellsystem.

 

Dermed bør vi ha lagt et godt grunnlag for en saklig, temperaturfylt og god paneldebatt neste mandag – hvor vi ønsker å diskutere hensiktsmessigheten med dagens personellstruktur og hvor og hvilken retning vi eventuelt bør gå videre i utviklingen av personellstrukturen og personellsystemet.

 

Planen for dagen i dag er:

 

Vi er i gang med min introduksjon, deretter vil sjefsforsker Frank Brundtland Steder fra FFI gi en inngående presentasjon av utviklingen i i perioden fra 1994 og frem til i dag. Steder vil også trekke opp utviklingstrekk fremover basert på det datagrunnlag som presenteres. Vi tar deretter en 10 minutters pause ca kl 1900 før vi avslutter med spørsmål og kommentarer.

Med denne innledning vil jeg overlate ordet til sjefsforsker Frank Brundtland Steder fra FFI.

B – Sjefsforsker Frank Brundtland Steders innledning

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det foreligger ikke et skriftlig manus, men Steders innledning fremgår av Power Point Presentasjonen: 2010-11-08-Steder.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 1. november 2010

ved

Iver Johansen, forsker

Forsvarets forskningsinstitutt

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Se plansjer under.

SCENARIOER I FORSVARSPLANLEGGINGEN

(Klikk på bildet over for Power Point Presentasjon)

Deres majestet, formann, mine damer og herrer.

 

Jeg vil først få takke Oslo Militære Samfund for denne anledningen til å dele mine tanker om et viktig emne for planleggingen av fremtidens forsvar.

 

Tittelen på dette foredraget – Scenarioer i forsvarsplanleggingen – vil nok for de fleste gi nokså vage indikasjoner om hvor foredragsholderen har tenkt seg. Scenarioer kan jo være så mangt, og forsvarsplanprosessen er jo i dag en svært mangslungen affære det ikke er lett å overskue det fulle omfanget av. Det vil derfor være på sin plass innledningsvis å gi en nærmere presisering både av begrepene selv, og av hvilke problemstillinger jeg kommer til å ta opp i foredraget. Her står etter min mening to spørsmål sentralt. For det første, hva er scenarioer og hva bruker vi dem til, og for det andre, hvordan går vi frem for å utforme dem?

 

Jeg vil gripe tak i disse spørsmålene ved å se nærmere på scenarioer som analyseverktøy, og hvordan vi ved FFI har gått fram for å beskrive mulige sikkerhetspolitiske utfordringer i fremtiden. Til sist vil jeg forsøksvis komme inn på noen mer prinsipielle spørsmål vedrørende bruken av scenarioer. Spørsmålet jeg vil ta opp er hvor meningsfullt det er å lage militære scenarioer når enn klar trussel ikke er lett å få øye på.

 

Tilbake til det første spørsmålet: Hva er scenarioer, og hva bruker vi dem til?

 

Et scenario kan ganske enkelt defineres som en beskrivelse av en fremtidig utvikling innen et bestemt saksfelt. Hensikten med scenarioer er å vurdere konsekvensene av ulike fremtidige utviklingsmuligheter. Scenarioer er altså verktøy som en analytiker eller en planlegger kan benytte seg av for å redusere omfanget av usikkerhet i planleggingen. I en viss forstand kan man si at en gjennom scenarioer konstruerer en serie ”syntetiske” fremtider som kan tjene som referansepunkter for de handlingsvalg en står overfor i dag. Et scenario har altså ingen verdi i seg selv. Man lager scenarioer for å bruke dem til noe, og et scenario får først verdi når det tilfører analysen ny innsikt som ikke med mindre innsats kan tilegnes med andre metoder.

 

Planlegging av Forsvarets fremtidige utvikling må nødvendigvis skje med et blikk mot fremtiden. Forsvarsplanleggingen foregår under kontinuerlig påvirkning fra endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet. Disse endringene lar seg imidlertid bare i en svært begrenset grad forutse med noen tellende grad av presisjon. Det er bare å kaste et blikk 20–25 år tilbake i tid, så vil en raskt oppdage at så å si ingen av de systemomveltende hendelsene – om det nå var Berlinmurens fall, krigene i Jugoslavia eller 11. september – var varslet, selv ikke i omtrentlig form, før de inntraff. Samtidig vet vi at alle disse hendelsene har fått dramatiske konsekvenser, ikke minst for Forsvaret.

 

Det vil derfor være av umåtelig stor verdi å kunne brette ut hele spennet av mulige utviklingsbaner når den fremtidige forsvarsstruktur skal fastlegges. Samtidig skal vi være svært nøkterne når vi går i gang med scenarioarbeidet. Det å lage mange scenarioer gir i seg selv ingen garanti for å unngå overraskelser. Det er gjerne det alternativet man ikke tenkte på – fordi det var ”utenkelig” – som kommer som en overraskelse. Det er nå en gang slik at man unngår de krigene man forbereder seg på, og ender opp med å kjempe de man ikke hadde evne til å forestille seg.

 

Betyr det at scenarioer bare er spill for galleriet; at man så å si konstruerer et skinn av forutsigbarhet over noe som er fundamentalt uforutsigbart. Jeg tror ikke det. Jeg tror at den scenariobaserte metode har mye for seg, ikke minst for den type planlegging som Forsvaret driver, hvor strukturendringer skjer med til dels svært lange tidskonstanter. For at metoden skal ha mening må imidlertid scenarioarbeidet skje på en systematisk måte hvor man klargjør forutsetninger og dermed muliggjør en større bevissthet om begrensningene arbeidet omfattes av.

 

Dette bringer oss over til det neste spørsmålet: Hvordan går vi frem for å utforme scenarioer, og hvordan benyttes de i analysen? Utgangspunktet her er at scenarioer er utgangspunkt for beregninger av militære ytelser. Scenarioene fungerer som målestokken militært materiell, strukturelementer eller hele forsvarsstrukturer måles mot. For oss som driver med planlegging av Forsvarets fremtidige struktur, er det viktig å kunne si noe om ytelsen til planlagte eller foreslåtte fremtidige forsvarsstrukturer. Gjennom analyse av scenarioene får vi et sett kapabilitetskrav – dvs. evner eller kapabiliteter forsvarsstrukturen må inneholde dersom den skal kunne løse sine oppgaver. Når vi sammenligner kravene – som er gitt av scenarioene, med kapabilitetene – som er gitt av strukturen, kan vi dermed få et mål på den relative ytelse en gitt strukturløsning har.

 

For at vi skal kunne få til dette er det nødvendig at scenarioene inneholder tilstrekkelig presis og konkret informasjon om geografi, aktører, styrketall og tidslinjer. Scenarioene må altså, for at de skal kunne brukes i analysen, beskrive konkrete, militære hendelsesforløp innenfor et gitt geografisk rom. Men dette er ikke alt. I tillegg må scenarioene være realiserbare – mulige – under et gitt sett av sikkerhetspolitiske og militære forutsetninger. Og her er vi ved et kjernespørsmål: Hvordan sikrer vi oss at scenarioene er konsistente, dvs. at de både er internt logiske og samsvarer med mulige eksterne utviklingsmuligheter? Og samtidig – og like viktig – hvordan kan vi resonnere for å eliminere de scenarioer vi ikke behøver å forberede oss på?

 

Utgangspunktet er for så vidt enkelt. Vi har stilt oss spørsmålet: Hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer kan Norge bli stilt overfor i fremtiden? Spørsmålet utløser imidlertid flere nye spørsmål. Ikke minst spørsmål av typen: Hva slags sikkerhet, for hvem og mot hva? Uten å gå inn på noen lang diskusjon av dette vil jeg bare fastslå at vi her snakker om trusler fra ulike aktører utenfor Norge, som med ulike midler kan true (i) norsk territorium, (ii) befolkningen eller (iii) myndighetenes evne til å fatte og iverksette politiske beslutninger.

 

Merk at denne problemformuleringen knytter scenarioene eksplisitt til Norges territorium og nærområder. Utfordringer som møter Forsvaret i operasjoner ute faller altså utenfor, ikke fordi de ikke er viktige eller alvorlige, men fordi Norge på en helt annen måte enn i de nasjonale scenarioene har valgfrihet mht. hvordan og med hvilke midler man ønsker å møte disse. Utfordringer utenfor Norge vil derfor ikke i samme grad ha – som man sier – dimensjonerende vekt.

 

Scenarioarbeidet kan på mange måter sammenlignes med å tegne et slags sikkerhetspolitisk utfordringskart over Norge. Vi har nærmet oss problemet i en prosess med to steg. Det første steget består i å utvikle et sett generiske scenarioer – scenarioklasser – som til sammen representerer en inndeling av hele det sikkerhetspolitiske utfallsrommet.

 

Det andre steget består så å si i å bevege seg inn i hver enkelt scenarioklasse og utarbeidet ett eller flere konkrete scenarioer med spesifisert geografi, aktører, styrketall etc. Her vil vi imidlertid krysse grensen for hva det er mulig å snakke om i et åpent forum som dette. De mer overordnede scenarioklassene er imidlertid ikke beheftet med slike begrensninger, og jeg vil derfor konsentrere drøftingen om disse.

 

Spørsmålet jeg har skissert ovenfor, krever noen radikale forenklinger. I analysen har vi valgt å nærme oss dette ved innledningsvis å stille fire enkle spørsmål:

 

  1. Hvilke typer aktører i det internasjonale systemet kan utgjøre en sikkerhetsutfordring for Norge?
  2. Hvilke overordnede målsettinger kan disse aktørene tenkes å handle ut fra?
  3. Hvilke metoder kan anvendes for å realisere målsettingene?
  4. Hvilke kapasiteter er nødvendig for å gjennomføre en gitt metode?

 

Med utgangspunkt i disse spørsmålene har vi identifisert følgende parametre: aktør, mål, metode, middel.

 

Det vil føre alt for langt her å gå nærmere inn på hvordan vi har gått frem for å bryte ned hver enkelt parameter i et sett verdier – eller tilstander parameteren kan opptre i. Resultatet av dette arbeidet kan oppsummeres i denne tabellen.

 

Tabellen skal leses på tvers av kolonnene, hvor enhver verdi på én kolonne kan kombineres med hvilken som helst verdi på de andre.

 

I prinsippet inneholder tabellen hele universet av teoretisk mulige sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge. Totalt utgjør dette 768 ulike kombinasjoner. Vi er imidlertid interessert i de praktisk mulige utfordringene – de som faktisk kan inntreffe – og de er sannsynligvis langt færre.

 

Fremgangsmåten for å avgjøre hvorvidt en gitt kombinasjon er mulig eller ikke, består i en undersøkelse av hvert enkelt par av verdier i matrisen med sikte på å avklare deres konsistens – i praksis om verdiene kan opptre samtidig. Kombinasjoner som inneholder minst ett ikke-konsistent par kan forkastes.

 

Med utgangspunkt i tabellen kan man fastslå at et militært angrep i stor skala med sikte på en langsiktig besettelse av norsk territorium – det som vi tidligere omtalte som ”invasjonsscenarioet” – er den mest omfattende teoretisk mulige utfordring mot Norge. Dette scenarioet gjenfinnes i kombinasjonen av verdiene i den øverste raden i tabellen (stat/grupper av stater – erobring/regimeendring – militær kontroll over hele Norge – omfattende militær innsats). Spørsmålet vi må avklare, er om dette scenarioet også er praktisk mulig.

 

Problemet kan isoleres til to kritiske spørsmål knyttet til parene (i) stat/grupper av stater – erobring/regimeendring og (ii) stat/grupper av stater – militær kontroll over hele Norge. Spørsmålene er:

 

  1. Kan det finnes en ”stat/grupper av stater” som har ”erobring/regimeendring” som mål?
  2. Kan det finnes en ”stat/grupper av stater” som kan tenkes å benytte ”militær kontroll over hele Norges territorium” for å realisere dette målet?

 

Det første spørsmålet kan ganske raskt og uten noen utdypende drøfting besvares med et ”ja”. Det andre spørsmålet er det verre med. For å kunne svare bekreftende på dette må vi kunne identifisere minst en konkret stat med både politisk vilje og militær evne – i dag eller i fremtiden – til å anvende militær kontroll over hele norsk territorium som metode for å realisere sine målsettinger.

 

Dette er et av de scenarioene som synes ekstremt usannsynlig, men hvor det ikke lar seg gjøre å føre noe endelig bevis for dets umulighet. Utfordringen er derfor å finne holdbare argumenter slik at konklusjonen blir troverdig.

 

Her kan man imidlertid allerede i utgangspunktet sjalte ut en lang rekke land fordi de mangler nødvendig militær evne. Men også blant de land som har den tilstrekkelige evnen – her finnes det et lite knippe – kan de fleste raskt elimineres fra listen over potensielle trusler fordi de mangler ethvert motiv. I praksis står vi igjen med Russland som en potensiell usikkerhet.

 

Men selv om man skulle kunne konstruere et mulig politisk motiv, gjenstår spørsmålet om militær evne. Uten å gå inn på en omfattende diskusjon av Russlands militære evne, vil jeg driste meg til følgende konklusjon: Russland besitter i dag ikke nødvendig militær evne til å ta og holde norsk territorium, og en oppbygging av en slik evne vil kreve økonomiske uttellinger og omprioriteringer av en art som er i motstrid til de fleste rimelige scenarioer for Russlands fremtidige politiske utvikling. Denne konklusjonen hviler på to kritiske forutsetninger: (i) at Norge opprettholder en nasjonal militær forsvarsevne, og (ii) at NATO bevarer en evne til å støtte Norge militært.

 

En regulær invasjon med sikte på permanent besettelse av norsk territorium, er derfor så usannsynlig at det ikke er rimelig at det skal være styrende for Forsvarsplanleggingen.

 

Hva så med mer begrensede militære scenarioer? Vi snakker da om militær maktbruk med begrensninger i både mål og militær innsats. Her snakker vi om scenarioer som omfatter verdiene ”fremtvinge politisk endring” og ”militær kontroll over deler av norsk territorium”. I dette tilfellet er selvsagt mulighetene flere, spesielt fordi dette nærmest per definisjon faller innenfor det militært mulige for en rekke aktører. Samtidig er også de politiske og normative barrierene lavere, selv om det fortsatt er betydelige terskler å krysse for enhver stat som vil bruke militær makt mot Norge.

 

Beveger vi oss lenger nedover på skalaen for både aktører, målsettinger, metoder og midler, oppstår stadig flere mulige scenarioer. Stater kan anvende militær makt på ulike måter til signalisering av politiske intensjoner (symbolsk maktbruk); nettverk og enkeltindivider kan utnytte ikke-militære maktmidler til å angripe infrastruktur eller mennesker; ulike foretak kan drive miljøkriminalitet i norsk økonomisk sone for økonomisk vinning etc.

Til sammen skaper tabellen utgangspunkt for en rekke mer eller mindre ulike scenarioer. I vår analyse er alle disse mulighetene sammenfattet i til sammen seks scenarioklasser. Disse seks klassene er en form for generiske scenarioer og utgjør – ut fra de premissene analysen bygger på – en uttømmende inndeling av Norges sikkerhetspolitiske utfordringsunivers. Man kan si at scenarioklassene er det sikkerhetspolitiske kartet som vi snakket om innledningsvis.

 

Den første og mest omfattende type militær utfordring som faller innenfor mulighetsrommet, har vi valgt å kalle Strategisk overfall. Scenarioet beskriver en situasjon hvor en stat anvender store militære styrker mot Norge, men hvor både målene (fremtvinge politisk endring) og metodene (begrenset militær kontroll) er begrensede. Maktbruken kan ha som siktepunkt å utnytte den territorielle kontrollen til å fremtvinge politiske konsesjoner av en eller annen art fra norske myndigheter.

 

En mer begrenset militær maktanvendelse, men for de samme prinsipielle grunner som ovenfor – har vi kalt Begrenset angrep. Forutsetningen om mer begrenset styrkebruk gir grunnlag for å trekke to konklusjoner. (i) At bare svært begrensede scenarioer av typen raid og nålestikkangrep er realistisk, og (ii) utvalget aktører som kan anvende denne metoden – spesielt om vi tar hensyn til fremtidig teknologisk utvikling, spesielt av langtrekkende våpen – kan bli større en vi hittil har regnet med.

 

Militær makt kan også anvendes ”symbolsk”. Med det mener vi en situasjon hvor en stat ønsker å signalisere militær evne og politiske vilje ved å sende et kraftfullt signal gjennom bestemte former for deployering, manøvrering eller lignende med militære enheter. Dette er gjerne forbundet med fremsettelse av krav, og det ligger underforstått at styrkebruken kan trappes opp dersom kravene ikke imøtekommes. Vi har valgt å kalle denne scenarioklassen Tvangsdiplomati.

 

Aktørene behøver imidlertid ikke være stater. Det er et hovedtrekk ved den internasjonale utvikling de seneste årene at aktører som ikke er stater (individer, grupper eller nettverk) i økende grad opptrer på den internasjonale arena. I de tilfeller der slike aktører anvender makt – og her oppvises en nærmest grenseløs innovativ evne både når det gjelder virkemidler og fremgangsmåte – omtales dette i regelen som terrorisme. Norge kan heller ikke erklære seg immun mot denne typen utfordring. Vi omtaler denne scenarioklassen som Terrorangrep.

 

Nå er det selvsagt et spørsmål om terrortrusselen kan karakteriseres som sikkerhetspolitikk. Terrorangrep vil så å si per definisjon manifestere seg som et indre ordens- eller sikkerhetsproblem, og dermed være en oppgave for den indre sikkerhetsetat. Imidlertid representerer terrortrusselen en ny type utfordring hvor skillet mellom utadrettet sikkerhetspolitikk og innadrettet rettshåndhevelse oppløses. Det kan derfor være gode grunner til å inkludere denne trusselen i scenarioklassene.

 

Enkeltindivider, organisasjoner og foretak begår jevnlig en rekke former for kriminalitet. Dette er et marginalt fenomen for Forsvaret og faller i nesten alle tilfeller innenfor Politiets domene. Unntaket er Norges grense mot Russland (Grensevakten) og utøvelse av jurisdiksjon i Norges økonomiske sone og i vernesonen rundt Svalbard. Til sjøs har fortsatt politiet myndighet, men tjenesten utføres av Kystvakten, som operativt står under Forsvarssjefens kommando. Disse utfordringene er følgelig tatt inn i utvalget av scenarioklasser. Vi har valgt å kalle denne Kriminalitet.

 

De scenarioklassene vi har presentert hittil representerer avvik fra det normale. I storparten av tiden foregår en fredsmessig militær aktivitet fra andre land preget av fredsmessig, ofte rutinepreget, militær virksomhet knyttet til øvelser, innsamling av etterretning eller lignende. Der dette foregår nær norsk territorium vil Forsvaret stå overfor utfordringen å følge med på aktiviteten, og avskjære denne dersom den skulle være i strid med norsk eller internasjonal lov, eller om den skulle fremstå som truende på noen måte. Dette utgjør en mer eller mindre permanent lav-nivå sikkerhetspolitisk utfordring som vi har valgt å kalle Militære fredstidsoperasjoner.

 

Da er jeg fremme ved det siste spørsmålet jeg stilte innledningsvis: Hvor meningsfullt er det å basere forsvarsplanleggingen på scenarioer når truslene er diffuse og de farligste scenarioene fortoner seg ekstremt usannsynlige?

 

Jeg har tidligere i dette fordraget beskrevet scenarioer som, i en viss forstand, apolitiske verktøy som analytikeren anvender seg av for å regne seg fram til den optimale forsvarsstrukturen. Det er ikke så viktig hvordan scenarioene ser ut, eller om de kan opptre med en stor eller liten sannsynlighet. Det vesentlige er om de gir oss et godt nok utgangspunkt for å teste ut ulike teoretiske forsvarsstrukturers evne til å håndtere de oppgaver et gitt scenariosett inneholder.

 

Men scenarioer er ikke bare nøytrale verktøy. Scenarioer er i høyeste grad også politikk, og som sådan vil de uvegerlig si noe om hva vi tror om politiske interessekonstellasjoner i fremtiden, hva slags konflikter som kan oppstå, og dermed noe om hva vi bør gjøre for å forebygge hendelser som vi for enhver pris vil unngå. Analytikeren kan derfor ikke i lengden gjemme seg bak den analytiske logikk og på den måten gjøre seg usårbar for kritiske spørsmål som retter seg mot selve de politiske fundamentene for analysen.

 

Scenarioplanlegging under den kalde krigen var enkelt. Vi hadde en identifiserbar fiende i en konkret nabostat – Sovjetunionen – som kunne tilskrives både en militær kapasitet og et klart motiv for – under gitte omstendigheter – å sette i verk et angrep mot Norge. Det var ett overordnet scenario, og dette trengte ingen ytterligere begrunnelse.

 

I de militære planene fikk dette scenarioet konkret form som en, i ytterste konsekvens, fullskala invasjon av hele Norge. Scenarioet ble den formen den kalde krigens norske forsvarsstruktur ble støpt i. Invasjonsscenarioet tjente dermed en dobbel hensikt. Det var for det første bestemmende for hvordan Forsvaret burde se ut, og det brede folkeforankredet norske mobiliseringsforsvaret ble i en mer avgrenset teknisk forstand definert som det optimale svar på utfordringen. Invasjonsscenarioet ble imidlertid også, på en mer implisitt måte, sett på som selve rasjonalet for Forsvaret. Det ble på sett og vis årsaken til at vi overhodet holdt oss med en militær forsvarsevne.

 

Da den kalde krigen tok slutt forsvant den mest synlige og åpenbare militære trusselen mot Norge. Politisk orienterte Russland seg mot en mer normal stormaktsrolle, og samtidig falt den store sovjetiske militærmakten mer eller mindre fullstendig fra hverandre. Denne utviklingen skapte en kløft mellom de to funksjonene scenarioene har spilt i forsvarsplanleggingen. På den kapasitetsmessige siden var – og er – det fortsatt en betydelig militær kapasitet på russisk side som kan regnes inn i descenarioer Forsvaret baserer sin planlegging på. Men i hvilken grad kan disse scenarioene gi oss grunnlaget – det politiske rasjonale – for å opprettholde en nasjonal militær forsvarsevne?

 

Dette er kanskje i første rekke et problem for Hæren. Til sjøs og innenfor det luftmilitære domene er det fortsatt få problemer med å peke på et uendelig antall utfordringer som Forsvaret vil måtte ta seg av. Men hvor stor er sannsynligheten for at en annen stat skal ta seg inn på norsk landterritorium med militære styrker?

 

Her synes logikken å bryte sammen. Det europeiske sikkerhetssystemet har tilsynelatende skapt barrierer mot militær aggresjon som i praksis har gjort omfattende krigføring nær umulig. Og Norge er i tillegg beskyttet av en allianse med samlede militære ressurser som langt overgår enhver tenkelig motstanders.

 

Spørsmålet er imidlertid hva denne typen innsikter er verdt. I hvert fall om en retter blikket tilstrekkelig langt frem, og her vet vi at vi i militær sammenheng må regne tidsenheter i dekader og ikke i måneder eller år. Faren består nemlig i å gjøre en lineær fremskrivning av den politiske utvikling til en absolutt sannhet, og dersom man samtidig har forankret Forsvaret i et gitt scenario, er veien kort til at den nasjonale forsvarsevnen forvitrer når troen på scenarioet blir borte.

 

Den svenske forskeren Wilhelm Agrell skriver i avslutningskapitlet i boka Fredens illusioner: Det svenska nationella försvarets nedgång och fall 1988–2010 følgende:

 

”Fredens lockelser är och förblir stora, och under perioder av medvind kan de utvecklas till kraftfulla filter som förmår utestänga eller finna andra förklaringar på varningssignaler. Allt detta är djupt mänskligt; vi ser det vi vill se och ju mer vi vant oss vid en normalitet, desto svårare är det att mitt i denna bild upptäcka konturerna av något annat.”

 

Agrell peker i sin analyse på Georgia-krigen sommeren 2008 som det punkt hvor illusjonen om det alleuropeiske sikkerhetssystemet ble punktert. Det hadde vist seg å være ”en kuliss som ryssarna pietetsløst kört rakt igenom.”

 

Dette er ikke fra min side nevnt som et forsøk på å stable en russisk trussel på beina. Eksempelet burde imidlertid mane til en grad av realisme om hvor langt scenariotenkningen rekker som begrunnelse for Forsvaret.

 

I stedet fro å stirre seg blind på det ene eller andre scenarioet må et nøkternt utgangspunkt være at den største utfordringen Forsvaret kan møte er en væpnet konflikt med en annen stat i våre egne nærområder. Jeg skal ikke begi meg ut på vidløftige teoretiske analyser av det internasjonale systemets grunnleggende natur, og det permanente nærvær av muligheten for bruk av våpenmakt som en del av dette. Dette er en erkjennelse man ikke trenger scenarioer – mer eller mindre sannsynlige – for å begrunne. Samtidig ser jeg her den plass scenarioer kan spille i planleggingen av det konkrete forsvaret vi skal ha. Altså ikke for å begrunne hvorfor vi skal ha et forsvar, men for å planlegge hvordan det skal se ut. Nettopp for å kunne opprettholde en meningsfull forsvarsevne er det nødvendig at vi som er opptatt av disse spørsmålene, tvinger oss til å tenke systematisk gjennom hvordan de fremtidige militære utfordringer kan se ut i praksis.

 

For å runde av med en spissformulering: Forsvaret må primært begrunnes ut fra omfanget av de risikoer det innebærer ikke å ha det. Den nødvendige forsvarsevnen finner vi fram til gjennom analysen av et konkret scenario.

 

Takk for oppmerksomheten!

Paneldebatt og diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund

Mandag 2. Oktober 2009

 

Tema:

 

Hjemme, ute eller begge deler? Skal Forsvaret videreutvikles i ekspedisjonær retning eller er en tradisjonell norsk territoriell tilnærming fortsatt ønskelig og valgbar?

 

Innleder: Doktorgradsstudent Ole Jørgen Maaø

Øvrige i panelet: Forsker Anders Kjølberg, FFI og major Sverre Kaarli, FSTS

 

Under: Paneldeltakerne følger nøye med innlegg fra salen.

Fra venstre- Maaø, Kjølberg og Kaarli. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

 

 

 

 

Innledning ved Ole Jørgen Maaø:

Innledning ved Ole Jørgen Maaø. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ærede forsamling,

Først må jeg få takke for muligheten til å stå på denne talerstolen. Det har jo nærmest vært en liten invasjon fra trønder-riket her i det siste, dette er det tredje foredraget på rad her i Oslo Militære Samfund som holdes av personer fra Luftkrigsskolen. Ikke verst for den klart minste av våre tre krigsskoler.

 

For en historiker er det veldig spesielt å stå her, siden dette er en av mest ærverdige talerstoler i landet, ”dit kommer jo til og med Kongen av og til” som en av veteranene på Historisk Institutt ved NTNU sa når jeg fortalte hvor jeg skulle holde foredrag.

 

Men, dette skal altså ikke være et historisk foredrag, jeg har kommet hit for å innlede til debatt om forholdet mellom hjemme og uteforsvaret. Nei, ikke nå igjen, vil kanskje en del si, dette må jo snart være et utdebattert emne? Men, det er det ikke, og det vil trolig heller aldri bli det. En kan godt forsøke å hevde at det ikke eksisterer noe spenningsforhold mellom det nasjonale og det internasjonale, men den norske politiske debatten om Forsvaret, når vi en sjelden gang har en, tar nesten alltid sitt utgangspunkt i dette spenningsforholdet. Internt i Forsvaret vises det også godt, der Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet alle finner gode begrunnelser for sin nasjonale misjon, synes ikke det å være like enkelt for Hæren. Mer om akkurat det senere.

 

Årsakene til at dette spenningsforholdet – mellom hjemme og uteforsvaret – er det sentrale i norsk forsvarsdebatt er trolig mange. Men hovedårsaken er mest sannsynlig at debatten berører de grunnleggende spørsmål om hvorfor staten holder seg med militærmakt. Da snakker jeg om de overordnede spørsmål som for eksempel:

  • Hva skal vi egentlig med Forsvaret? Er det til for å krige eller til for å unngå krig?
  • Hvilke faktorer skal være dimensjonerende for Forsvarets størrelse og struktur?

 

For analytiske formål her i vår sammenheng kan en i grovt se for seg 4 arketyper av forsvar, på en skala fra rent hjemmeforsvar til rent uteforsvar. I midten vil vi ha to utgaver av Forsvaret. Det jeg har kalt hjemme-ute forsvaret, arketype nr 2 på plansjen, er et forsvar som henter sin legitimitet og sitt rasjonale i den geografiske størrelsen Norge, men med internasjonale avleggere. Den internasjonale innsatsen i seg selv er ikke nødvendigvis et biprodukt, men det er den struktur man har skaffet seg med tanke på hjemmeforsvaret som er avgjørende for hvilke kapasiteter man kan stille med ute. Dette hjemmeforsvaret vil således i betydelig grad bli skapt på bakgrunn av de trusselanalyser som gjøres mot norsk område.

I kontrast til dette står så det jeg har benevnt som ute-hjemme forsvaret, altså arketype nr 3 på plansjen, som henter sin legitimitet og sitt rasjonale hovedsakelig ifra internasjonale operasjoner, og der man kun holder seg med et rent fredstidsmessig minimum av kapasiteter hjemme.

 

Imidlertid er det viktig å påpeke at det kan finnes mange utgaver av et internasjonalt norsk forsvar. Eksempelvis vil spørsmålet om hvorfor vi deltar i internasjonale operasjoner ha stor betydning for uteforsvarets innretning. Deltar vi fordi vi mener forsvaret av Norge starter der krigen mot terror begynner, vil dette uteforsvaret trolig få en nokså offensiv innretning. Deltar vi imidlertid på basis av internasjonale forpliktelser og/eller internasjonal solidaritet, kan uteforsvaret trolig ha noe større fokus på fredsbevaring og en mer humanitær profil, og derfor også en langt mer defensiv innretning.

 

Det er ikke dette foredragets intensjon å åpne en debatt om internasjonale operasjoners legitime grunnlag og politiske hensikt, herved inviteres OMS til å gjøre akkurat det. Men det er vel liten tvil om at norske bidrag til internasjonale operasjoner har blitt gradvis mer offensive av karakter siden det store bruddet med den rene fredsbevaringslinjen kom midt på 90-tallet ifm SFOR i Bosnia. Derfor er det dette foredragets utgangspunkt at et evt fremtidig uteforsvar, altså type 3 i min inndeling, har en relativt skarp innretting med kapasitet til fredsopprettende operasjoner.[1]

 

Det norske Forsvaret av i dag fremstår som noe av en hybrid mellom disse to arketypene. Mens store deler av Luftforsvaret, Sjøforsvaret og Heimevernet tilhører arketype nr. 2, står størsteparten av Hæren midt inne i arketype nr. 3. Det trenger ikke nødvendigvis å være noe galt i dette, men som vi skal se videre i dette foredraget skaper dette spenning rundt sentrale områder i norsk forsvarspolitikk.

 

To av de fire arketypene, forsvarstypene på flankene, anser jeg som helt urealistiske. Det er ikke politisk realistisk i dagens norske samfunn verken med et rent hjemmeforsvar eller et rent uteforsvar.

 

Det rene hjemmeforsvar mangler internasjonal troverdighet og signaliserer i for liten grad internasjonal og alliansemessig solidaritet fra et av verdens rikeste land. Deltagelse i internasjonale operasjoner har vært en del av det norske Forsvaret tilnærmet kontinuerlig siden 1945 og en skulle kunne anta at Forsvarets bidrag i internasjonale operasjoner dermed har kommet for å bli (selv om vi historikere er skeptiske til formuleringer av ”kommet for å bli-typen”). Dette vises da også gjennom sammenslåingen av Stortingets utenrikskomite og Forsvarskomite i den nye felles komiteen. Ergo er det rene hjemmeforsvar en ikke-aktuell problemstilling.

 

Det rene uteforsvar er også en utopi. Det er en hovedårsak til dette; Forsvaret utfører svært mange nødvendige oppgaver til hverdags her hjemme. Min gamle kollega Nils Naastad ved Luftkrigsskolen brukte begrepet hverdagsluftmakt om alt det Luftforsvaret faktisk gjør hver eneste dag her hjemme av reelle operasjoner (og ikke bare trening). Dette begrepet kan vi kanskje gjenbruke og snakke om hverdagsforsvaret, som opererer hver eneste dag: man overvåker grensen mot Russland på landjorda, havområdene i nord og sør med både kystvakt og Orion-fly, vi har jagerflyberedskap på Bodø, redningstjenesten er på beredskap osv osv. Slike kapasiteter må vi – uansett internasjonalt engasjement – holde oss med.

 

Ergo står vi igjen med to alternativer, forsvar med fokus hjemme med internasjonale avleggere (alt 2) eller et med fokus ute med treningsbase hjemme sammen med et absolutt minimum av kapasiteter for hverdagsforsvaret (alt 3). Det finnes naturligvis utallige varianter også av disse arketypene, men de hjelper oss videre i diskusjonen, og jeg vil heretter bare kalle disse to for henholdsvis hjemme- og uteforsvaret.

 

Under Bondevik II-regjeringen, med Krohn Devold som forsvarsminister, var man på full fart mot variant nr 3. Da gikk man svært langt i politiske dokumenter med å signalisere at Forsvarets hovedrasjonale befant seg utaskjærs, ja i ”Styrke og Relevans, strategisk konsept for Forsvaret” kunne man lese at:

 

”Styrker som utelukkende er egnet til å ivareta rent nasjonale oppgaver, skal videreføres bare i den grad de dekker et klart definert nasjonalt behov som ikke kan dekkes på annen måte.”[2]

 

Med slike formuleringer ser en fort at det som kan prioriteres er avdelinger som dekker rent internasjonale behov. Kan hende var det ikke slik man tenkte, men da formulerte man seg i så fall ekstremt klønete. I tillegg hører det med at Forsvarets internasjonale engasjement fra midten av 90-tallet og utover ble gjort betydelig skarpere, noe som ble forsterket under Krohn Devold, delvis på grunn av faktorer langt utenfor regjeringens kontroll, så som krigen i Afghanistan med mer.

 

Den rødgrønne regjeringen har de siste fire årene forsøkt å ta Forsvaret noe hjem igjen. Gjennom å øke fokuset betraktelig på de norske utfordringene i nordområdene, fant man igjen en klar og tydelig nasjonal rolle og relevans for Forsvaret. Imidlertid har regjeringens fokus i forsvarspolitikken de siste par årene i økende grad dreid mot hengemyra i Afghanistan, der NATO sliter med å få til fremgang.

 

Så vil enkelte si, med den nylig avgåtte forsvarssjef Sverre Diesen som den mest sentrale, at debatten om et hjemme- eller uteforsvar er en konstruert debatt. Disse vil hevde at hvis en analyserer de seneste konfliktene, så vil en komme fram til at det er de samme ressursene det bør satses på både hjemme og ute. Forsvaret skal bli mindre, mer modulært, mer mobilt og mer nettverksbasert. Får vi til det, hevder man, får vi et forsvar som fungerer både hjemme og ute, fordi det er de samme kvalitetene ved det norske forsvaret som etterspørres i de tenkte scenariene både hjemme og ute.

 

Jeg stiller meg skeptisk til denne argumentasjonen. Jeg tror dette er tilpasningspolitikk, siden vi ikke klarere å holde oss med to forsvar, blir argumentet slik. Det er da også akkurat her Diesen har møtt mest skepsis i sine år som forsvarssjef, til tross for at han iherdig har påstått at Forsvaret har lagt om i hovedsak av hensyn til hjemmeforsvaret, er det få som synes å ha trodd ham på det. Jeg tror at balansen mellom hjemme og ute-forsvaret er sentralt for flere forsvarspolitiske avveininger. Jeg vil derfor kort drøfte tre områder der jeg mener valget mellom fokus hjemme eller ute vil få konsekvenser for Forsvarets innretting fremover. De tre områdene er:

  • Forsvarets struktur og kapasiteter
  • Verneplikten
  • Profesjonsetikk og krigerkultur

 

Forsvarets struktur og kapasiteter

Om en velger i hovedsak å søke rasjonale for Forsvaret hjemme eller ute, vil valget få potensielt vidtrekkende konsekvenser for Forsvarets størrelse, struktur og kapasiteter. Hjemmeforsvaret må være mer balansert og kanskje også noe større enn det man kan tenke seg for et uteforsvar, som kan være mindre og mer nisjeorientert.

 

Jeg skal gi dere et eksempel på en måte å tenke på om uteforsvaret i denne sammenheng. For noen år siden hadde en kollega og jeg et lite fordypningsfag med noen kadetter ved Luftkrigsskolen som vi kalte Luftmakt i lavintensitetskonflikter. I løpet av studietiden ga vi kadettene i oppdrag å finne ut hvilke kapasiteter en burde holde seg med hvis en tenkte at fremtidens luftforsvar skulle være laget for å delta i operasjoner i utlandet. Kadettenes svar var transporthelikopter. Argumentet var at helikoptre hadde vært anvendt i så å si alle internasjonale operasjoner siden 60-tallet, samtidig som det var mangelvare innad i NATO-alliansen, spesielt i Europa. Ergo ville en eventuell norsk satsing på transporthelikoptre medføre en nisje som vi kunne selge inn til både FN, NATO, og evt EU, nærmest i en hver tenkelig internasjonal operasjon.

 

Selv om akkurat dette vitner om akademisk leking med argumentasjonsrekker, er poenget valid. Hvis et hovedmål med norsk sikkerhetspolitikk er å sikre at norske militære styrker er med der det skjer utenlands, for derigjennom å sikre norsk politisk innflytelse, ja så må vi ha styrker som er relevante. Dermed kan en voldsom nisjesatsing være veien å gå, fordi man da har kapasiteter som nærmest alltid vil få være med.

 

Hæren er den av forsvarsgrenene som har tatt dette poenget lengst. Hæren satser sterkt på internasjonale operasjoner som selve rasjonale for forsvarsgrenen. Som jeg hevdet innledningsvis er det et spenningsforhold mellom forsvarsgrenene ift hjemme og uteforsvaret. Det er merkelig nok, tatt Forsvarets historie i betraktning, Hæren som synes å være gjøkungen om vi sikter mot et hjemmeforsvar. Trusselbildet mot den norske stat pr i dag gir fra liten til nesten ingen relevans for tradisjonelle manøveravdelinger. Det er da også hovedårsaken til at de tre siste Forsvarssjefene, for øvrig alle fra Hæren, har anbefalt våre politiske myndigheter å bygge hærstrukturen såpass kraftig ned. De siste orienteringer jeg har fått om Hærens ideer om fremtidig struktur – jeg tar høyde for at de kan være noe utdaterte – tyder da også på at det er det internasjonale oppdrag som har vært styrende for strukturvalgene i Hæren. Hæren har store problemer med å begrunne sin nåværende struktur i et hjemmeforsvar.

 

Trusselbildet i nasjonal sammenheng er langt mer maritimt nå enn i invasjonsscenariene under den kalde krigen. De fleste hendelser og episoder en kan se for seg, vil være av maritim karakter, eller i det minste ha betydelige maritime innslag. Den største verdiskapningen skjer på en utvidet norsk sokkel, det være seg av petroleumsprodukter eller mat. Et hjemmeforsvar vil, som for øvrig også general Diesen har påpekt i en rekke sammenhenger, gi større relativ tyngde til sjø- og luftmilitære kapasiteter på bekostning av manøveravdelinger i Hæren. Det må da også bety at Hærens dominerende posisjon i det norske forsvaret ikke bare bør, men må forlates, om fokuset rettes på hjemmeforsvaret. Hæren fremstår som langt mer relevant for uteforsvaret.

 

Verneplikten

Et annet sentralt område av norsk forsvarspolitikk jeg mener berøres kraftig av hjemme-ute spørsmålet, er vernepliktens fremtidige skjebne.

 

For hjemmeforsvaret, eller rettere sagt for deler av hjemmeforsvaret, så som grensevakten, Garden, Heimevernet og deler av Luftforsvaret og Sjøforsvaret, er det fortsatt relativt lett å se en funksjon for verneplikten i militær sammenheng. Gitt det relativt lavintensive trusselbilde man ser mot norske områder i dag, kan vi anta at verneplikten kan fylle en relevant funksjon også i fremtidens hjemmeforsvar. Her tilhører jeg altså ikke de som mener at teknologien nå har blitt så avansert at vernepliktige ikke kan betjene den, snarere tror jeg at teknologien faktisk kan bety at mye blir enklere å operere. I tillegg skulle en kunne tro at dagens og morgendagens ungdom kommer til å være nokså teknologikompetente. Men, nok om det.

 

Hvis vi sikter mot et uteforsvar, så fordrer det – i motsetning til for hjemmeforsvaret – imidlertid at man argumenterer bredere enn ren forsvarsevne om man skal beholde verneplikten i noenlunde samme form som i dag. For internasjonale operasjoners vedkommende fungerer verneplikten i dag i beste fall som en rekrutteringsbrønn. Rent rasjonelt bør et uteforsvar medføre at verneplikten opphører å eksistere, den er allerede uthulet nok som den er.

 

Kommentator Kato Nykvist i Nationen hevder at norske politikere fører en strutsepolitikk i forhold til verneplikten. I frykt for å profesjonalisere Forsvaret i en slik retning at det til slutt blir bestående av skyteglade eventyrere, så velger de i følge Nykvist å opprettholde verneplikten som en slags fasade av kontakt mellom Forsvaret og samfunnet. Det er på tide med en realistisk vernepliktsdebatt, hevder Nykvist, gjerne med utgangspunkt i Diesens poenger om ytterligere profesjonalisering.[3]

 

La oss forsøke å holde tunga beint i munnen her nå. Hvis vi mener at Forsvaret skal utvikle seg enda mer i retning av et uteforsvar, og hvis man utelukkende legger Forsvarets behov til grunn, bør nok verneplikten ikke bare diskuteres, den bør avvikles.

 

Men kan det tenkes andre grunner til at vi skal beholde verneplikten, selv med et uteforsvar? Det sentrale argumentet her, blant annet gjentatt i det nye strategiske konseptet for Forsvaret ”Evne til innsats”, er at det norske forsvaret ikke bare skal være for folket, men av folket. Ved at det er den gjengse mann og kvinne som tjenestegjør i Forsvaret, så skal samfunnets verdier også være Forsvarets verdier.

 

Her kan man naturligvis innvende at når avtjeningsgraden beveger seg ned mot 30 % av kun den mannlige delen av befolkningen, er deler av dette argumentet tynnslitt. Skal Forsvaret forankres i samfunnet gjennom verneplikten, så må antallet som avtjener den betydelig opp. Imidlertid er verneplikten, til tross for den lave avtjeningsgraden, fortsatt en garantist for at Forsvaret faktisk utgjøres av folket, det er først når vi eventuelt profesjonaliserer fullstendig at begrepet folkeforsvar blir helt hult.

 

Hvis man er av den oppfatning at Forsvaret skal være av folket og gjenspeile det norske samfunnets verdier og normer, kan man derfor velge å beholde verneplikten, av denne grunn alene.

 

Profesjonsetikk og krigerkultur

Akkurat her berører vi nå indirekte en av de sentrale debattene om det norske Forsvaret det siste året, debatten om den såkalte krigerkulturen. Jeg er svært positiv til at dette debatteres åpent og bredt i det norske samfunnet, det er særdeles viktig for Forsvaret og for den enkelte soldat at offentligheten vet hva det norske Forsvaret gjør i internasjonale operasjoner. La oss også slå fast at denne krigerkulturen er uløselig knyttet til internasjonaliseringen av Forsvaret, det er skarpe operasjoner i Afghanistan som har tvunget fram en debatt om dette. Dermed blir balansen mellom hjemme- og uteforsvar, samt uteforsvarets karakter nokså sentral ift denne krigerkulturens uttrykk.

 

Jeg er dypt skeptisk til mange sider ved en del av synspunktene knyttet til den såkalte krigerkulturen og argumentene som er fremført i debatten. La meg innvie dere i fem av mine poenger eller bekymringer i så henseende.

 

For det første synes jeg argumentet om at profesjonelle avdelinger nærmest som en nødvendighet utvikler en for aggressiv krigerkultur, er svært tynt. Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom profesjonelle styrker og skyteglade eventyrere som ønsker å krige. Eksemplet på det motsatte finnes blant våre egne. Deler av Luftforsvaret og Sjøforsvaret har vært mer eller mindre profesjonelle styrker i lang tid. Samtlige av Luftforsvarets flyskvadroner og også våre Kontroll og Varslingsstasjoner, er så å si profesjonelle avdelinger, og de har vært det lenge. Jeg kjenner mange av disse miljøene og en rekke av de offiserene som jobber der. Det finnes ikke fnugg av aggressiv og krigslysten krigerkultur i disse avdelingene. Men de er svært profesjonelle og dyktige. Også jagerflygere blir tilfredse når de ser at de lykkes med å levere våpen på det mål som er utpekt for dem, i et stressende kampmiljø. Men, jeg har fortsatt til gode å møte noen som har lyst til å kjenne hvordan det er å drepe, eller som har lyst til å komme i kamp bare for å få vist at man duger.

 

For det andre er jeg bekymret over at det muligens er i ferd med å utvikle seg direkte usunne holdninger blant norske offiserer og soldater, i hvert fall hvis rapporteringen i norsk presse er troverdig. Personlig har jeg blitt skremt av noen av holdningene til personell som i hvert fall har tjenestegjort i den norske hæren, avdekket blant annet av Aftenposten i høst. Man snakker, etter mitt syn uheldig nok – om en krigerkultur. Uansett om vi går i retning av mer profesjonelle styrker eller ei, må det tas et oppgjør med en del feilslåtte holdninger som synes å være eksisterende i noen miljøer.

 

La meg først slå fast at vi har grunn til å være stolte over hva norske avdelinger, spesielt fra Hæren, får til i Afghanistan, også når de er i kamp. Å mestre i strid er den ytterste test for en militær avdeling, og jeg er enig med flere kommentatorer som har påpekt at dette bør man være stolt av. Imidlertid betyr dette ikke at vi skal eller bør ønske oss mer kamp. Heri ligger min bekymring.

 

Et av argumentene som fremføres er at man opplever tilfredsstillelse når man endelig får prøvd det man har trent så mye på. Det er naturligvis forståelig. Men å gå fra den følelsen til å ønske seg en aldri så liten kamp – det er å tråkke langt over en etisk grense for offiserer. Vi må jo få prøvd det vi trener så mye på sier man, og så sammenligner man seg med kirurger. Har du hørt på maken!
Analogien, mine dammer og herrer, er så feilslått som den kan få blitt, kirurger reparerer folk, soldater ødelegger dem. Og soldater skal altså kunne ødelegge svært effektivt om de må, men de skal ikke ønske seg det. Det samme skal da heller ikke kirurger, om de kjeder seg litt på en vakt der nede på St Olavs akuttmottak, skal de ikke sitte og håpe på en aldri så liten trafikkulykke så det blir noe å gjøre.

 

Årsaken til at man ikke skal ønske seg slikt er naturligvis at både trafikkulykker og krig medfører død og elendighet for andre folk. En god og sunn profesjonsetikk, det være seg for både kirurger og soldater, innebærer altså ikke at man skal ønske seg død og elendighet for andre mennesker. Men soldater skal være beredt til å drepe – om de må.

 

Undrer meg på hva som hadde skjedd om de amerikanske eller sovjetiske soldatene som bestyrte atomvåpnene under den kalde krigen – eller for den saks skyld i dag – hadde tenkt på den måten?[4] De driller og driller de, men de får aldri praktisert skikkelig. Og gudskjelov for det!

 

Soldatyrket er et yrke man skal trene på, men samtidig ikke ønske å praktisere. Det betyr altså ikke – og la meg gjenta dette – at man ikke kan føle tilfredsstillelse hvis en selv, ens våpen og ens avdeling fungerer i en stridssituasjon. Men, man skal altså ikke som soldat ønske å slåss. Årsaken er simpelthen at vårt yrke – når man må praktisere kjernekompetansen – medfører død og fordervelse for andre folk. Våpenmakt skal være siste utvei, så også for norske soldater i Afghanistan. Vi skal slåss og slåss godt og effektivt – men først når vi må!

 

Dette handler i bunn og grunn om hvorfor vi har et forsvar. Er Forsvaret til for å forhindre krig eller til for å krige? Jeg vil altså si at det utvilsomt er til for å forhindre krig, men om det må krige, så skal det naturligvis gjøre det på best mulig måte. Slik begynner da også de overordnede sikkerhetspolitiske målene til Norge: ”Å forebygge krig…”[5]. Den store ideen med et forsvar er altså nettopp det; Forsvar.

 

Å ha et forsvar som er til for å forebygge krig, men som samtidig kan krige hvis det må, er det mål vi må streve mot. Heri ligger intet motsetningsforhold, det konstrueres i så fall bare hos umodne offiserer og soldater.

 

Mitt tredje poeng omkring denne krigerkulturen er derfor at jeg liker begrepet svært dårlig. Jeg tror man kunne valgt et smartere begrep for å signalisere avstand til de altfor aggressive krigerkulturene vi finner i andre land – eksempelvis USA. Jeg sier meg derfor enig med synspunktene oberstløytnant Palle Ydstebø har fremført flere ganger, om at det vi skal dyrke frem er en soldatkultur, der æresbegrepet – også i form av kontrollert voldsbruk – står sterkt. Krigere – som Ydstebø påpeker godt – kriger for krigens skyld – og dit skal vi vel neppe?[6]

 

For det fjerde, så er det tilsynelatende slik at man tror at denne offensive krigerkulturen har kommet for å bli på grunn av at norske soldater faktisk slåss ganske mye i Afghanistan. Det er naturligvis rett at norske soldater slåss nokså mye i Afghanistan, senest nå på torsdag i følge rapportene. Men, og dette er et stort historisk men, norske internasjonale operasjoner har sjelden vært av det intensive slaget vi finner i Afghanistan. Det betyr at Afghanistan kan være et unntak, og vi skal vokte oss vel for å gå i den klassiske fella å tro at dagens typiske konflikt – Afghanistan – er det typiske for fremtidens operasjoner. Det kan likeså godt være piratoppdraget utenfor Somalia eller feltsykehuset i Tsjad eller noe helt annet som er fremtiden, det vet vi rett og slett ikke. Afghanistan-oppdraget, når det nå måtte ende, setter naturligvis sitt kraftige samtidige preg på Forsvaret, men vi skal vokte oss vel for å la Afghanistan være vår guide til fremtiden.

 

I tillegg kommer det paradoks at den krigerkultur enkelte synes å mene vi burde framelske blant våre soldater i Afghanistan, står i kontrast til den kultur vi trenger i det jeg tidligere har kalt hverdagsforsvaret. Vi skal vokte oss vel for å holde oss med kystvaktskippere, jagerflygere, Orionskippere eller fregattsjefer med krigermentalitet, slike er vi langt fra tjent med i den daglige dont her hjemme.[7]

 

Mitt femte poeng hva gjelder denne krigerkulturen, er at jeg, i kontrast til hva general Diesen har fokusert på gjennom foredrag og artikler om profesjonsetikken og krigerkulturen, at også vårt nye, mindre og skarpere forsvar, må ha store ideer å tro på. Her er det snakk om ideer som er større enn oss selv. Om frihet, likeverd og demokrati. Ofrene som den enkelte skal kunne gi som soldat må være tuftet på ting som er større enn en selv og ens kamerater. De store ideene, de politiske filosofiene om man vil, den grunnleggende etikken, for oss den største ideen av dem alle – at Forsvaret er til for å skape trygghet for andre, at det faktisk er slik at de i uniform tar risiko fordi noen andre skal føle seg trygge – de ideene må vi aldri glemme i diskusjonen om profesjonsetikk. Begrepet Forsvaret sier jo ganske mye, vi skal forsvare noe noen andre verdsetter.

 

Konklusjon

Av de to typene forsvar jeg har diskutert i dette foredraget; et hjemmeforsvar og et uteforsvar, er det etter mitt syn bare det første alternativet som kan opprettholdes over tid. Uten en viss forankring i folket i form av at Forsvaret er garantisten for sikkerhet for folket og landet her hjemme, og at det er det som danner utgangspunkt for selve strukturen, vil man slite med selve det legitime grunnlaget for våpenmakten: hvorfor skal landet bruke 35 milliarder av sine kroner til en organisasjon som ikke gir noe tilbake? Her er jeg for øvrig helt på linje med den sittende regjeringen, som klart og tydelig i den nye regjeringserklæringen har sagt fra at Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene er ”Forsvarets førsteprioritet og dimensjonerende for strukturen.”[8]

 

Hjemmeforsvaret med internasjonale avleggere, alternativ 2 blant de jeg har skissert her i dag, er således det eneste som gir et tilstrekkelig rasjonale for Forsvaret. Da må vi trolig kvitte oss med deler av den nyvunne krigerkulturen, og vi kan beholde verneplikten, rett og slett fordi den sikrer at forsvaret utgjøres av folket. Det kan, mine damer og herrer, gå på bekostning av Hærens dominerende posisjon i Forsvaret. Men det offeret får man tåle, selv her i den norske Hærens mest tradisjonsrike intellektuelle bastion!

[1] Dette står i en viss kontrast til den sittende regjeringens politikk, siden de i sin regjeringserklæring klart og tydelig varsler at de ønsker å prioritere FN-ledede operasjoner (s. 10). Men, det sa de også i 2005, uten at det har medført det store skiftet i norske prioriteringer (her er det engasjementet i Afghanistan som styrer norsk politikk i stor grad, ikke omvendt). I tillegg er ikke FN-operasjoner i dag nødvendigvis ren fredsbevaring, enkelte av dem har mer offensiv karakter og mandat.

[2] Forsvarsdepartementet, Styrke og Relevans. Strategisk konsept for Forsvaret, Oslo: 2005, Forsvarsdepartementet, pkt. 188, s. 77.

[3] Se Kato Nykvists kommentar i Nationen 5.10.2009, http://www.nationen.no/meninger/kommentar/article4624715.ece

 

[4] Takk til stipendiatkollega Espen Storli ved NTNU for dette poenget.

[5] Her gjengitt fra Forsvarsdepartementet (2009): ”Evne til innsats. Strategisk konsept for Forsvaret”, lastet ned fra http://www.regjeringen.no/upload/FD/Dokumenter/Evne-til-innsats_strategisk-konsept-for-Forsvaret.pdf, s. 9

[6] Se eksempelvis Ydstebø, Palle (2009): Soldatkultur, ikke krigerkultur” i Edström, Håkan, Lunde, Nils Terje og Matlary, Janne Haaland (red.): Krigerkultur i en fredsnasjon: norsk militærprofesjon i endring, Oslo: Abstrakt forlag

[7] Takk til Gjert Lage Dyndal for dette poenget

[8] Se ”Politisk plattform for flertallsregjeringen utgått av Arbeideropartiet, Sosialistisk Venstrepart og Senterpartiet, 2009-2013”, tilgjengelig fra http://arbeiderpartiet.no/Politikken/Politisk-plattform-2009-13, s. 10

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. februar 2009

Ved
Paul Narum

Administrerende direktør Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

 

FORSVARETS STATUS OG UTVIKLING – FFIs PERSPEKTIV

 

 

Innledning

Paul Narum Administrerende direktør Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Tittelen på foredraget er Forsvarets status og utvikling – FFIs perspektiv. Siden det er FFIs perspektiv jeg skal gi er det utviklingen jeg vil ha i fokus. De av dere som er kommet for å få FFIs syn på eller kommentarer til rapporten fra Riksrevisjonens undersøkelse av omstillingen i forsvarssektoren eller forskjellige medieoppslag om tilstanden i Forsvaret, vil gå hjem skuffet i kveld.

 

På den andre siden er det viktig grundig å forstå både historien og den reelle nåtilstanden når vi skal stake ut den videre kursen. I denne sammenheng er alle bidrag til å etablere en best mulig situasjonsforståelse svært verdifulle. Både de som gjennomføres internt og de mere eksterne, og spesielt de som er kritiske og påpeker mangler eller skjevheter. Men altså; noen elendighetsbeskrivelse av situasjonen i Forsvaret, eller noen kommentarer på den elendighetsbeskrivelsen som vi ser fra mange hold, kommer altså ikke her i kveld. Jeg vil se framover.

 

Status

Forsvaret passerte mange viktige milepæler i fjor. To av disse peker seg ut som særdeles viktige. Den ene var vedtaket om Langtidsplanen for den videre utviklingen av Forsvaret, og konkretiseringen av denne i form av årets forsvarsbudsjett. Den andre var Stortingsproposisjon nummer 36, ”Nye kampfly til Forsvaret” som ble lagt fram rett før årsskiftet.

 

Langtidsplanen er viktig først og fremst fordi den signaliserer at den kontinuerlige nedbyggingen av Forsvaret som har pågått gjennom de siste tjue årene skal stoppe opp, og at budsjettene skal få en utvikling som kompenserer for den reelle kostnadsutviklingen i Forsvaret. For å beskrive betydningen av dette brukte forsvarssjefen i foredraget sitt her sist høst det bildet at ”Forsvaret har med langtidsplanen og neste års budsjett tatt et skritt tilbake fra kanten av stupet”. Dette er et godt bilde som han naturligvis har full dekning for å bruke, og jeg vil spinne litt videre på det fordi det kan hjelpe til med å forklare dagens situasjon. Det var ikke flatt lende før stupkanten; det var en bratt nedoverbakke. Noe grus forsvant ned i dypet i det vi klarte å stoppe. I stedet for å stå trygt på flat mark beveger vi oss langs kanten av stupet med bratt oppoverbakke på den andre siden av oss. Dette er en farefull ferd som krever forsiktig gange og hvor konsekvensene av å trå feil er store. Det kommer jeg tilbake til senere.

 

Kampflyproposisjonen er viktig fordi den signaliserer at det er en politisk vilje til at Norge skal ha et slagkraftig kampflyvåpen, og fordi den peker ut veien til å anskaffe og drifte denne vesentlige delen av Forsvaret. Det er lagt avgjørende vekt på at kampflykapasiteten skal kunne ivareta våre nasjonale oppgaver i hele konfliktspekteret, inkludert høyintensive stridshandlinger, og skal også på det nivå kunne være vårt bidrag i internasjonale operasjoner. Gjennom denne vektleggingen legger også kampflyvalget en mal for den kvaliteten vi skal ha på også resten av Forsvaret. Det skal altså være et forsvar som virkelig er i stand til å føre krig både i en nasjonal sammenheng og under internasjonale operasjoner når det er nødvendig.

 

Status i Forsvaret ellers er preget av den brytningstiden vi er inne i. Vi har vært igjennom en lang periode med nedbygging. Denne nedbyggingen har tildels ikke vært planlagt og er til dels blitt til som et resultat av de årlige budsjettildelingene. Et av resultatene er at de helt nødvendige reduksjons- og omstillingsprosessene som er gjennomført de senere årene i mange tilfeller har kommet altfor sent i gang og, som et resultat av det igjen, har måttet gjennomføres svært raskt med de problemer det har medført. Disse omstillingene har vært helt nødvendige og selv om vi i etterpåklokskapens klarsyn ser at mye kunne vært gjort annerledes, er det helt klart at det var ingen opsjon å ikke gjennomføre dem.

 

Svært oppmuntrende er det at det i den situasjonen vi har vært i de siste årene, har vært mulig å gjennomføre tunge investeringer i nytt materiell. Fregattene, MTB-er og transportfly er kanskje de største og mest synlige, men det er også mye annet. Dessverre er vi nå inne i en periode der mye av det nye ikke er på plass samtidig som gamle er borte. Det er borte enten fordi det på grunn av økonomien ikke er mulig å drifte det gamle samtidig som det nye er under innføring, eller fordi det gamle rett og slett er teknisk utslitt og kassert. Resultatet er redusert operativ evne på mange områder. Men, det er også slik at den operative evnen vil bli bedre de kommende årene etter hvert som det nye kommer på plass.

 

Gjennom de store materiellprosjektene er kursen inn i en bærekraftig framtid er på mange måter staket ut både for Luftforsvaret og Sjøforsvaret.

 

For Hæren er situasjonen en litt annen. Her er det ikke åpenbart hvor vi er på vei. Jeg vil ikke her gå inn i den pågående diskusjonen om hvorvidt Hæren er for stor eller for liten, hvor stor den egentlig er eller om den burde ha vært helt annerledes. Det tillater ikke tiden. Jeg er heller ikke klar for å gjøre det fordi vi, etter min oppfatning, mangler deler av den grunnleggende gjennomtenkingen av hvilken rolle landmakten skal spille i dagens og framtidens forsvar, og hvordan vi skal organisere oss for å framskaffe denne landmakten. Gjennom et høyt prioritert prosjekt som vi er i ferd med å starte opp på FFI og som vi har kalt Framtidens landmakt, vil vi i nært samarbeid med Forsvaret foreta nettopp denne grunnleggende gjennomgangen.

 

På bakgrunn av vår hovedoppgave, som er å gi forskningsbaserte bidrag til utviklingen av Forsvaret, må status for FFI sies å være god. Vi er involvert i alle deler av Forsvaret, og gir bidrag som spenner fra problemløsning i det daglige til å bidra til den langsiktige utviklingen.

 

For materiell spenner arbeidet vårt fra behovsanalyser, prototyper og eksperimentering, til spesifikasjonsutvikling, assistanse til drift og midtlivs-oppdatering og til slutt – avhending. Vår ambisjon er å ha aktiviteter inn mot alle de viktige materiellkategoriene: undervann, overflate, land, luft eller romsystemer, uavhengig av hvilken levetidsfase materiellet er i innen de forskjellige områdene.

 

Det at FFIs oppdragsmengde øker viser at resultatene av vårt arbeid blir verdsatt hos våre samarbeidspartnere i resten av Forsvaret. Som et resultat av dette har vi, målt i vår måleenhet, forsker/ingeniørår per år vokst med mer enn 25 % i løpet av noen få år. Dette har vi fått til også fordi vi har rekruttert svært godt, selv i det vanskelige arbeidsmarkedet. Det er gjennomgående mange gode søkere på alle stillingsannonsene våre, og når vi har gått gjennom listene og funnet ut hvem vi helst vil ansette, takker disse stort sett ja til tilbudet om stilling. Årsaken til at vi er så attraktive har først og fremst å gjøre med at vi kan tilby faglig utfordrende oppgaver i et miljø rettet inn mot anvendt forskning og som jobber inn mot brukere som faktisk er interesserte i resultatene av arbeidet vårt.

 

Behovet for langsiktighet

Fjorårets to store milepæler i Forsvaret, Langtidsplanen og Kampflyproposisjonen, er sterkt koblet og har det til felles at konsekvensene av beslutningene bare gradvis kommer til syne. Tidsperioden for anskaffelse og levetid er mye lengre enn perspektiver for langtidsplaner vedtatt i Stortinget, levetider for regjeringer eller funksjonstiden til de av oss som har vært involvert i prosessene gjennom våre stillinger eller politiske verv. Det er et par stortingsperioder før de nye kampflyene begynner å komme til landet, og skal vi dømme etter forrige kampflygenerasjon skal de være med oss fram til 2060.

 

Den egentlige forskjellen mellom budsjetter som følger kostnadsutviklingen kontra budsjetter som reelt faller med 2 prosent hvert år, kommer først til syne på sikt. Budsjettsvikt ett år kan Forsvaret alltid håndtere. Man reduserer litt på øvelser, flyr og seiler litt mindre, tar kanskje litt mere ut av lager enn det legges inn og gjennomfører andre såkalte sparetiltak. Dette kan Forsvaret kanskje også gjøre andre året med budsjettsvikt, og kanskje til og med tredje. På sikt er det naturligvis ingen annen måte å håndtere en slik budsjettsvikt på enn redusere Forsvarets volum. Den reduksjonen i kjøpekraft på nær 50 prosent vi har hatt i løpet av de siste årene har derfor, som vi alle vet, resultert i en kraftig reduksjon av størrelsen på Forsvaret.

 

La oss konkret se på de to milepælene, Langtidsplanen og Kampflyproposisjonen sammen. La oss ta et moderat langsiktig perspektiv og tenke oss 15 år inn i framtiden. Går alt etter planen er da de nye kampflyene operative og vi er på vei inn i driftfasen av vårt nye topp moderne kampflyvåpen. Hvordan vil de som på det tidspunkt er ansvarlige for Forsvaret bedømme situasjonen og de utfordringene de står overfor?

 

Et er sikkert; det vil sterkt avhenge av om den snuoperasjonen som er signalisert for budsjettutviklingen faktisk er fulgt opp i de årlige budsjettildelingene i årene fram mot 2024. Er de det, vil kjøpekraften til budsjettet i 2024 være den samme som kjøpekraften til dagens budsjett. At dette er på plass er selve grunnlaget for at vi også på det tidspunktet vil ha et balansert forsvar, sett inn mot Forsvarets oppgaver – selv om Forsvarets ledere i 2024 fortsatt vil ha sine utfordringer.

 

Er forutsetningene ikke blitt fulgt opp, og den trenden vi kan observere fra de foregående tjue årene fortsetter, vil kjøpekraften innen 2024 være redusert med en tredjedel, og budsjettet målt i kjøpekraften til 2009-kronene bare være litt i overkant av 20 milliarder kroner. Blir dette situasjonen vil naturligvis Forsvaret på det tidspunkt være i en umulig situasjon og påstander om gigantiske feilinvesteringer, dårlig planlegging og manglende realisme vil med rette sitte løst. De kan med rette spørre om hvor vi var som planla og tok de beslutningene som førte oss opp i dette. Vel; flere av oss er her i kveld. Alle vi som i dag er i ”systemet”.

 

Nå er det slik at utviklingen av Forsvaret må basere seg på den til enhver tid gjeldende langtidsplan, og at budsjettene bevilges årlig. Skal vi ha det kampflyvåpenet i 2024 som vi nå planlegger med må imidlertid intensjonen om uforandret kjøpekraft i budsjettene følges opp hvert eneste år, og de skiftende storting må stå fast bak intensjonene i kampflyproposisjonen. Dette krever at det er, uttalt eller ikke, enighet i de toneangivende politiske miljøene rundt hovedretningslinjen for utvikling av Forsvaret de kommende tiårene.

 

Det er ikke åpenbart at det skal være slik, men både den politiske behandlingen av Langtidsproposisjonen og Kampflyproposisjonen så langt, gir grunnlag for en viss optimisme sett fra Forsvarets side.

 

Behovet for fleksibilitet og riktig virkelighetsforståelse

Det at handlinger og beslutninger må sees i et langsiktig perspektiv betyr naturligvis ikke at vi en gjør en absolutt forutsetning om at framtiden faktisk blir slik vi la til grunn da det langsiktige perspektivet ble utviklet. Et blikk tilbake på de siste tjue årene gir en betydelig ydmykhet for mulighetene til å komme med detaljerte forutsigelser om hvordan verden vil fortone seg om tjue år. Både fra forsvarssektoren og fra andre deler av samfunnet har vi nok av eksempler på hvor galt det går når ”planfastheten” settes i høysetet og de vedtatte målene forfølges uansett hvordan forutsetningene og omgivelsene ellers endrer seg. Det kan gå bra en tid, men det ender ofte med en katastrofe. Verden har forandret seg og vi må forandre oss med den, sa Barak Obama i sin tiltredelsestale. Uten sammenlikning for øvrig, for oss er det heller ingen opsjon å la være å tilpasse seg til verden slik den til enhver tid faktisk er. Samtidig som vi har sett tideligere, er det heller ikke en opsjon å ikke arbeide i et langsiktig perspektiv. I tillegg til det åpenbare dilemmaet som ligger i å forene de to tidsskalaene, som jeg skal komme tilbake til, er det noen fallgruver det er lett å gå i. Dette er knyttet til de to begrepene ”de strategiske målene” og ”verden slik den faktisk er”.

 

I alle organisasjoner er det sterke drivkrefter i retning av å framstille situasjonen som sunnere og bedre enn hva den faktisk er. Det er mange årsaker til dette. Fra den enkeltes naturlige ønske om å føle at han eller hun er en del av en god og framgangsrik organisasjon til organisasjonens eget behov for å framstå i et best mulig lys overfor kunder eller oppdragsgivere. Faren ligger her i at vi begynner å styre og å utvikle organisasjonen basert på dette glansbildet av nåsituasjonen i stedet for det reelle bildet. Dette er en utfordring både for privat og offentlig sektor, og vi har nok av eksempler på hvor galt det da kan gå. Etter min oppfatning er enkelte av de problemene deler av finanssektoren har hatt i det siste vært direkte knyttet til dette. Banksjefene var intellektuelt fult ut i stand til å forstå at sikkerheten de hadde for sine lån var svært tvilsom, og det er helt åpenbart at de ville ha tjent på å gjøre noe med det. De var imidlertid ikke i stand til å ta dette inn over seg før de gikk utfor stupet.

 

Mens privat sektor får sitt selvbilde korrigert av markedet, dog ofte for sent, er ikke den mekanismen like sterk i offentlig sektor. For Forsvaret er det derfor særdeles viktig at vi er nådeløse i vurderingen av oss selv, og også i enkelte tilfeller bruker eksterne krefter for å få på bordet det reelle bildet av nåsituasjonen. Bare da er vi i stand til å drive organisasjonen framover i positiv retning og i stand til å identifisere de utviklingstrekkene som ukorrigerte vil lede til de store katastrofene.

 

Også med de strategiske målene kan vi raskt trå feil. Vi må innse at de av natur er av langsiktig karakter, og de må derfor ikke endres for raskt. Da ender vi bare opp med kostnadene og ikke gevinstene før vi starter en kostbar vei mot et nytt mål som vi heller ikke når. Vi må også sikre oss at dersom vi, kanskje av svært gode grunner, etter hvert befinner oss på en kurs som ikke peker fram mot målet enten endrer kurs eller endrer mål. Begge deler er ofte like vanskelig, men det å ha evne til å gjøre det tidsnok er også løsningen på det dilemmaet som langtidsplanlegging mot strategiske mål i en omskiftelig verden, representerer.

 

De to milepælene Forsvaret passerte i 2008 kan vi se på som to strategiske mål. I begynnelsen av 2020-tallet skal vi som det ene målet; ha et moderne slagkraftig kampflyvåpen og som det andre målet; skal kjøpekraften til forsvarsbudsjettet på det tidspunkt være den samme som i dag. Gitt historien og situasjonen i dag er dette ambisiøse mål og som jeg tidligere har påpekt, sterkt koblet til hverandre. Det er naturligvis opp til det til enhver tid sittende Storting å endre disse målene. Det er likevel mitt håp at endring i negativ retning for Forsvaret av disse målene ikke skal skje. Men dersom det skjer kan jeg ikke få vektlagt sterkt nok hvor viktig det da er at Stortinget er eksplisitt om at det faktisk har ombestemt seg og i realiteten har satt seg nye mål. Dette vil nok eventuelt bli svært vanskelig, men det er den eneste måten å unngå at vi ender opp med et forsvar i ubalanse og store feilinvesteringer i mennesker og materiell.

 

Kontinuerlig langtidsplanlegging

Forsvarsplanleggingen i Norge har til nå vært gjennomført med en fireårs syklus. Arbeidet starter med en gjennomgang av hele Forsvaret hvor alt sees i et tjueårs perspektiv med utgangspunkt i viktige rammefaktorer som oppgaver, arv og ressurser. Dette resulterer i Forsvarssjefens strategiske mål for Forsvaret og de tiltak han mener bør gjennomføres for å nå dette målet. Dette utgjør en viktig del av grunnlaget for regjeringens langtidsplan, som til slutt vedtas av Stortinget og gir føringer for utviklingen av Forsvaret i den kommende fireårsperioden.

 

En del problemer med denne måten å arbeide på er etter hvert blitt åpenbare. Vi kan sammenfatte disse problemene under tre overskrifter: Omfattende revurderinger, unødvendig kompleksitet og begrenset styringsfleksibilitet. Ett år eller to etter at Stortinget har vedtatt en langtidsplan, starter arbeidet med grunnlaget for den neste. Slik systemet virker, er i prinsippet alt oppe til vurdering igjen. Baser som er besluttet nedlagt, vurderes opprettholdt, og strukturkomponenter som er besluttet opprettholdt, vurderes for mulig utfasing. Prosessen får uvegerlig et preg av omkamp, og det virker ikke befordrende på relasjonene mellom Forsvaret og det politiske miljøet. I tillegg er det unødvendig slitsomt for dem som er berørt av beslutningene, og heller ikke spesielt positivt for Forsvarets omdømme.

 

Problemet med unødvendig kompleksitet har sin rot i størrelsen og kompleksiteten av den organisasjonen som skal utredes. Når alt skal vurderes på nytt hvert fjerde år, mens bare en begrenset del av organisasjonen faktisk skal opp til vurdering og beslutning, sier det seg selv at vi kunne ha skaffet oss et godt beslutningsgrunnlag med betydelig mindre ressursbruk. Eller, nok enda bedre, benytte ressursene til å sørge for at de beslutningene som skal fattes er bedre underbygget enn hva de til dels tidligere har vært til nå.

 

Begrenset styringsfleksibilitet er noe Forsvaret har merket de senere årene ved at Stortinget blir invitert til å fatte vedtak som gir for stramme føringer for utviklingen over en såpass lang periode som fire år. Viktige betingelser og føringer kan endres på en slik måte at kursen bør legges om, mens resultatet blir at vi forfølger en linje for lenge på grunn av de sterke bindinger et stortingsvedtak innebærer.

 

For å bøte på disse problemene er det besluttet at vi skal gå over til en annen måte å drive langtidsplanleggingen på, som har fått arbeidstittelen ”Kontinuerlig langtidsplanlegging”. Dette er en riktig og viktig beslutning, og arbeidet med å utforme det nye konseptet er i full gang. Målet må være en arbeidsmåte som tar vare på det utredningsgrunnlaget vi til enhver tid har, og retter innsatsen mot de områdene der det faktisk er behov for et oppdatert beslutningsgrunnlag. Men i iveren etter å modernisere må vi passe på å ivareta det som var bærebjelkene i det gamle systemet, nemlig helhet, langsiktighet og samsvar mellom mål og midler.

 

Planleggingen må underbygge beslutninger som gir en optimal struktur som er bærekraftig over tid. FFI har som ambisjon å bidra til dette, med utgangspunkt i våre erfaringer og vår oppdaterte kompetanse. Bare ved å holde fast ved helhetstekingen og et nøkternt langtidsperspektiv kan vi sørge for at de enkeltvedtak som fattes, og som ofte er av strategiske karakter, blir så riktige som det er mulig å få dem på det tidspunkt de blir fattet. Den endelige beslutningen om kampflyanskaffelsen er en beslutning av en slik karakter, og vi vil få flere, om enn ikke så store, i årene som kommer.

 

Jeg skal nå gå over til å gi et par aktuelle eksempler fra dagens FFI-virksomhet. Jeg har valgt eksempler som kombinerer det å være svært viktige i dag og for framtiden, med at det bare er på grunn av en bevisst langsiktig satsing hos oss at vi er i stand til å gjøre det vi nå gjør. Det at vi er der vi er nå er derfor et resultat av strategiske valg som ble gjort for lenge siden, og som så ble fulgt opp med daglig aktivitet tilpasset de til enhver tid gjeldende realitet i rammebetingelsene våre.

 

 

Kjernevåpen

Det første er arbeidet vårt innenfor området kjernevåpen og strekker seg helt tilbake til FFIs begynnelse. Som vi alle vet eksisterte kjernevåpen på det tidspunktet, og de var allerede tatt i brukt i krig. I en rapport som omhandlet konsekvensen av den militærtekniske utviklingen under krigen konstaterte FFIs forskere dette faktum og konkluderte med at i en slik situasjon var et forsvar uten kjernevåpen irrelevant.

 

I kjent FFI-ånd, som allerede da preget instituttet, satte de øyeblikkelig i gang med å gjøre noe med dette. Forskerne reiste på studiereiser til USA uten, i alle fall i følge rapportene, å få mye ut av det. De gjorde overslag over hva dette krevde og hva det ville koste å skaffe seg kjernevåpen, og som det mest synlige resultat ble arbeidet med atomreaktoren på Kjeller satt i gang. Nå ble vi etter hvert med i Nato og kom inn under den amerikanske kjernevåpenparaplyen. Egne kjernevåpen var derfor ikke så relevant lenger og reaktoren ble av denne og andre grunner videreført i sivil regi i Institutt for atomenergi, nå Institutt for energiteknikk.

 

Apropos langsiktighet er det interessant å legge merke til at Institutt for energiteknikk nettopp fikk konsesjon til å drifte den samme reaktoren fram til 2018, sytti år etter at arbeidet med den startet opp. Selv om vi ikke lengre hadde som mål å utvikle egne kjernevåpen, så likevel FFI det som viktig å ha en teknisk grunnkompetanse på feltet. Dette har tatt forskjellige former opp gjennom årene og jeg skal ikke ta hele historien, men bare nevne at det blant annet medførte at vi var med i inspeksjonsteamene som så etter et mulig kjernevåpenprogram i Saddam Husseins Irak i forkant av invasjonen i 2002.

 

Nå til noe av det vi gjør i dag.

 

Norge har naturligvis undertegnet Ikke-spredningsavtalen som trådte i kraft i 1970. Av internasjonale avtaler er den i dag praktisk talt det eneste vi har å bygge på i arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Den gir USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina status som ”midlertidige” kjernevåpenstater. Art. I forbyr kjernevåpenstater å dele kunnskapen og våpnene sine med oss andre. Art. II forbyr oss andre å bygge kjernevåpen og også å utveksle relevant informasjon internasjonalt. Art. IV oppmuntrer til fredelig bruk av kjernefysisk teknologi i kjernekraft, medisin, landbruk osv, og er naturligvis viktig fordi den gir alle land rett til å være med å høste fruktene av denne helt sentrale teknologien. Art. VI forplikter alle stater til å arbeide for fullstendig kjernefysisk nedrustning.

 

Vi hører stort sett om Ikke-spredningsavtalen når vi ønsker å hindre nye stater i å skaffe seg kjernevåpen, og lite om at den faktisk forplikter eksisterende kjernevåpenstater til fullstendig nedrustning. Et poeng her er at Ikke-spredningsavtalen i seg selv gjør det svært vanskelig for ikke-kjernevåpenstater å forvisse seg om at kjernevåpenstatene faktisk ruster ned dersom det skjer. Det vil svært vanskelig eller kanskje praktisk talt umulig å verifisere 100 prosent at alle våpen og alt uran og plutonium av våpenkvalitet er forsvunnet. Tillitskapende tiltak vil måtte spille en stor rolle i denne prosessen.

 

Dette har ført til at FFI har gått hele sirkelen, og nå igjen er et kjernevåpenlaboratorium, riktignok bare i øvelsessammenheng. Som de første i verden samarbeider Norge og Storbritannia om hvordan ikke-kjernevåpenstater og kjernevåpenstater kan arbeide sammen om nedrustning. Partnere på britisk side er Ministry of Defence og Atomic Weapons Establishment i Aldermaston, som er de som utvikler, produserer og vedlikeholder britiske kjernevåpen. I første omgang tar landene for seg en situasjon der en kjernevåpenstat sier at de skal hugge opp ett av sine kjernevåpen. Spørsmålene er da: Hva er tilstrekkelig informasjon for at ikke-kjernevåpenstaten kan føle seg trygg på at dette faktisk finner sted? Må spesiell teknologi utvikles eller spesielle lokaler bygges? Tillater Ikke-spredningsavtalen at denne informasjonen blir utvekslet? Hvor langt kan kjernevåpenstaten gå uten å kompromittere egen sikkerhet? Osv.

 

I desember 2008 simulerte FFI og Institutt for energiteknikk sammen, kjernevåpenstaten Torlands atomvåpenlaboratorium. Ikke-kjernevåpenstaten Luvania ble spilt av det britiske teamet, og deres inspektører inspiserte disse anleggene som en forberedelse til en større inspeksjon som skal foregå i 2009. Under den øvelsen skal Luvania verifisere at Torland faktisk hugger opp et av sine kjernevåpen. Det er en vanskelig prosess, men erfaringene fra den forberedende inspeksjonen er så langt lovende. Dette arbeidet har fått stor oppmerksomhet omkring i verden og er blitt referert til på ministernivå i Storbritannia.

 

Gjennom vårt medlemskap i Ikke-spredningsavtalen har Norge et strategisk mål om en kjernevåpenfri verden. Arbeidet ved FFI er med på å legge noe av grunnlaget for å nå dette målet.

 

Innføring av nettverksbasert forsvar

Vi har besluttet å innføre nettverksbasert forsvar i Norge. Nettverksbasert forsvar er inspirert fra den sivile verdens utnyttelse av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og som vi prøver å overføre til det militære domene for å kunne operere mer effektivt. NbF er altså basert på grunnideen om å kunne bli mer tilpasningsdyktig, fleksibel og effektiv basert på å utnytte moderne IKT. Bakgrunnen er at oppgavene endrer seg, de blir på mange måter mer komplekse, og er i større grad preget av uforutsigbarhet. I dag må Forsvaret ha evnen til å hurtig omorganisere og respondere til flere typer oppdrag – også de oppdrag som det nærmest er umulig å forutsi på forhånd. Dette krever til dels nye operasjonsmåter, med mer samarbeid. Økt evne til samarbeid krever økt tilgang og deling av informasjon på tvers – både teknologisk og organisatorisk.

Aktørene skal altså kunne velge den organiseringsformen som de til enhver tid finner best egnet. Det kan være den tradisjonelle, men kan også anta andre former på tvers av tradisjonelle linjer. Med andre ord, såkalt nettverksorganisering, på virksomhetsnivå. Et annet uttrykk kan være ”samhandling i nettverk”. Det å velge å innføre dette i Forsvaret er i sannhet et strategisk valg. Både på grunn av de gjennomgripende konsekvensene det får og på grunn av kompleksiteten og tiden det vil ta, å få det på plass.

 

Elementer av det som i dag kalles nettverksbasert forsvar har vært satsingsområder ved FFI i svært lang tid. Vi innså tidlig hvilken betydning utviklingen innen digital elektronikk ville få for Forsvaret. Dette ledet til at vi, som noen av de første i verden, tok i bruk digitale telefonsentraler i felt og moderne nett-radioer. Luftvernsystemet NALLADS var på mange måter et NbF-system før begrepet NbF ble oppfunnet.

 

FFI var aktivt med på å utvikle det som etter hvert skulle bli til internettet, og FFI var den første institusjonen utenfor USA som var med i nettverket. En vesentlig eller kanskje mere riktig, en alt overveiende del av arbeidet ved FFI har dreid seg om å utnytte og utvikle IKT-teknologien til beste for Forsvaret. Denne helt sentrale delen av NbF har vi derfor gode forutsetninger for å håndtere på en god måte.

 

Men Nettverksbasert forsvar er mye mere enn det.

 

Dette bildet viser en kvalitativ beskrivelse av NbF, brukket opp i 3 modenhetsgrader og 9 dimensjoner. Den kvalitative beskrivelsen gjør at det å måle NbF-modenhet er svært komplisert og jeg skal ikke gå nærmere inn på det, bare si at vi nå i hovedsak anser oss å være på nivå 1 og har som mål å etablere Forsvaret på nivå 2 innen 2012: Her, i denne sammenhengen, ønsker jeg å peke på den andre aksen med de 9 dimensjonene. Om det heller skulle være 7, 8, eller kanskje 10 dimensjoner, kan også diskuteres. Poenget mitt er at kun én av de 9 dimensjonene dreier seg om ren teknologi. Alle de andre tar for seg ikke-teknologiske aspekter.

 

I Norge, som i andre land, har det meste arbeidet hittil dreiet seg om det teknologiske og som jeg har nevnt tidligere har vi rimelig kontroll over dette, selv om mye arbeid naturligvis gjenstår også her. Den virkelige store utfordringen nå er de ikke-teknologiske dimensjonene. Her har vi, som mange andre, ennå ikke kommet veldig langt og det krever at vi tar tak i disse problemstillingene med stor tyngre og på en mer strukturert måte enn hva vi har gjort til nå.

 

Noen eksempler:

 

  • Organisasjonsutvikling i lys av NbF
  • Utvikle doktriner
  • Utvikle hensiktsmessig incentivsystem for ledere
  • Trening og øving

 

Mye vil måtte endres, å innføre NbF krever en koordinert innsats fra hele Forsvaret, styrt og inspirert fra toppen. Forsvarets Høgskole og FFI vil være sentrale i arbeidet, men det vil også nær sagt alle andre enheter i Forsvaret også være. I et nylig avsluttet prosjekt ved FFI, kalt ”NbF Implementeringsplan”, vurderte vi kvalitativt hvordan Forsvaret kan løse sine ulike oppgaver på en bedre måte uten å introdusere nye avdelinger eller strukturkomponenter ved økt samarbeid på virksomhetsnivå,. En lang rekke forslag til tiltak er identifisert og de tekniske implikasjonene vurdert og kort beskrevet. Forhåpentligvis vil dette inspirere de ulike miljøene i Forsvaret til å prøve ut nye samarbeidsformer, og derigjennom sette mer ”trøkk” i NbF-utviklingen.

 

En av de mange utfordringene vi vil få er å tilpasse de praktiske konsekvensene av den teorien som jo NbF fortsatt på mange vis er, til realitetene i de oppgavene som Forsvaret skal løse. Med den rette balansen mellom ideologi, planfasthet og pragmatisme og hele tiden å ha effektiv oppgaveløsning for øye, er jeg overbevist at vi her er på riktig vei. Så vil vi sikker se at også i et NbF-perspektiv vil Forsvaret om ti år vise seg å være annerledes enn hva vi tenker oss i dag. Slik skal det også være i en organisasjon som hele tiden lærer.

 

Avslutning

Med den nye Langtidsplanen og budsjettet som ble vedtatt for i år ble utviklingen av det norske forsvaret satt på et nytt spor – et spor som peker fram mot en stabil forsvarsstruktur. Dette er det nye utgangspunktet for forsvarsplanleggingen framover – selv om mulighetene for å spore av naturligvis er til stede, og avstanden til kanten av stupet er kort.

 

Vi må imidlertid ikke bli forledet til å tro at en stabil struktur betyr fravær av omstilling. Tvert i mot tyder mye på at omstillingstakten vil øke. Nye plattformer med nye drifts- og vedlikeholdskonsepter, en betydelig økning i internasjonalt samarbeid på mange plan, (noe jeg ikke har hatt tid til å gå inn på i dette foredraget), innføring av NbF, ny teknologi og nye oppgaver nasjonalt og internasjonalt er bare noen få stikkord i denne sammenhengen. Kanskje ikke godt nytt for en organisasjon som etter sigende er omstillingstrett. Da er det bare å huske at omstilling kombinert med nedbygging – og det hele som oftest på etterskudd slik som vi nå har vært igjennom, er noe helt annet enn omstilling som et ledd å videreutvikle, modernisere og tilpasse. Den siste type omstilling er både sund og nødvendig for enhver organisasjon.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 1. oktober 2007

Ved

Oberstløytnant Per Leines Lausund
stud MPH Universitetet i Tromsø/FFI

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Bør vi frykte B-våpen brukt av terrorister?

FFI-prosjektet 1091 «Evaluering av B trussel“

Formann, ærede forsamling

Oberstløytnant Per Leines Lausund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

BØR vi frykte B-våpen brukt av terrorister? Hadde det stått KAN hadde det hele blitt noe mer filosofisk og psykologisk, for vi kan selvsagt frykte terroristers bruk av B-våpen hvis de har dem. Og selv om terror er basert på dette mer enn noe annet skal jeg forsøke med en mer pragmatisk vinkling og forsøke å belyse om biologisk terrorisme FORTJENER at vi bruker krefter på å frykte den, eller om vi har anvendte virkemidler som gjør den mer ufarlig.

Jeg vil innledningsvis understreke to ting:

– jeg vil bare omtale ikke-statlige terroristers eventuelle bruk av B-våpen

Og

– jeg snakker her først og fremst som meg selv og som MPH-student ved Universitetet i Tromsø hvor jeg ferdigstiller en masteroppgave om samme tema. Oppgaven har en knytning til et FFI-prosjekt som omhandler evaluering av B-trussel, men jeg skal ikke binde andre enn meg selv med mine vurderinger.

2

Jeg skal bruke tiden deres her i kveld til å snakke litt om biologiske våpen, hva de er og hvordan de var ment å virke.

Deretter litt om terroristen, hvem han eller hun er og hva vi kan forvente at han gjør med B-våpen.

Ut fra disse to forsøke å beskrive den bioterrorhendelsen jeg mener er den mest sannsynlige, og også den med høyest risiko når sannsynlighet og konsekvenser vurderes.

Og ut fra effekten av den på individ og samfunn forsøke å svare på spørsmålet vi begynte med: BØR vi frykte B-våpen brukt av terrorister, og hva kan vi gjøre eller gjør vi med det.

Det vil bli noe tid, håper jeg, til kritiske (og selvfølgelig også støttende) kommentarer fra salen etterpå.

3

Biologiske våpen, eller B-våpen.

Disse består av to hoveddeler: det mikrobielle virkestoffet og leveringsmiddelet.

Virkestoffet, også kalt trusselstoff eller agens, er som NATO-definisjonen over viser en mikroorganisme eller en gift (toksin) fra denne som skaper sykdom hos mennesker, planter eller dyr, eller som bryter ned materiell. I denne sammenhengen vil fokus være rettet mot de som skaper sykdom og død blant mennesker.

Leveringsmiddelet som fullfører definisjonen på våpen kan være bomber, bomblets i klusterbomber, spraytanker, stridshoder på missiler eller avanserte aerosolgeneratorer, eller enkle ting som miltbrannsporer i sukkerbit: dette ble utviklet til bruk mot trekkdyr allerede under første verdenskrig.

For å kunne kalles et egentlig våpen må begge elementene være med, og det må ha en kjent virkning: virkestoffet må virke på kjent og forutsigbar måte, innpakningen eller stridshodet må sørge for sikker lagring og sikker spredning i målet, og det må kunne leveres der man vil bruke det. Og for å oppnå dette kreves testing: først in vitro, så på vanlige forsøksdyr, og så på aper eller i noen tilfeller mennesker.

4

De biologiske våpen hadde sin gullalder i tiden etter første verdenskrig og frem til 1970-årene. Mange land hadde omfattende programmer, mest kjent er vel USA og Sovjetunionen. Det var noen små forskjeller i de arsenalene de forskjellige landene hadde, men felles var at de var meget effektive populasjonsdrepere med dokumentert virkning. Og først og fremst strategiske pga sin virkning, og smitte ble tilstrebet gjennom luftveiene.

Produksjonen av biologiske våpen var svært krevende både teknisk og vitenskapelig, og krevde enorme ressurser, som etter nedleggelsen av programmene nok ble overført til mer fornuftige gjøremål, som f eks å ivareta mikrobiologisk diagnostikk og forskning på å stoppe sykdomsspredning. Og å stoppe spredning av kunnskap om B-våpenproduksjon og vilje til bruk: for å sitere Han Swyter i et foredrag for det amerikanske vitenskapsakademiet: ”Hvis vi vil drepe hele befolkninger, gir det strategiske kjernefysiske arsenalet oss den muligheten. Og den beholder vi uansett. Vi trenger ikke dødelige biologiske våpen i tillegg”

Og ”Viktigheten av å hindre spredning av biovåpen er mer verdt enn til og med livene til tusenvis av (våre) soldater. Dermed kan vi fordømme bruken og trenger ikke den kapabiliteten”.

Og som USAs president sa 25 nov 1969:Biologiske våpen har massive, uforutsigbare og potensielt ukontrollerbare konsekvenser jeg har derfor bestemt at: USA skal fornekte bruken av biologiske agens og våpen under henvisning til Geneveprotokollen av 1925, og som vi er kjent med senere:BTWC fra 1972.

5

Jeg skal kort nevne noen av de viktigste agens eller trusselstoffer som inngikk i de biologiske arsenalene. Listen er hentet fra det amerikanske Centre for Diseases Control. De er viktige fordi de blir gjenkjent som mulige biovåpen: Vi begynner med kategori A, de som har størst våpen- og sykdomsfremkallende potensial.

Først i rekken har vi miltbrann, som i alle biovåpensammenhenger har en plass på toppen. Det er først og fremst en drøvtyggersykdom, og har sin styrke i at den lager giftstoffer som hurtig dreper offeret uten annen forvarsel enn litt influensaliknende sykdom. Samtidig er det en sykdom alle dyrleger måtte teste for når de påtraff dyr som hadde dødd hurtig, og etter 2001 er vel alle oppmerksomme på potensialet den har. Den danner svært hardføre sporer som kan tørkes og lett pustes inn. Den kommer imidlertid i mange varianter, og det er stor forskjell i sykelighet og dødsrate etter smitte.

Neste plass har botulinumtoksin. Verdens giftigste, og en teskje er nok til et ukjent antall millioner. Hvis den spres riktig, og det kunne man. Og vesentlig mer enn en teskje. De fleste husholdninger gjør sitt beste for å unngå å lage det, og bakterien det kommer fra er grunnlaget for temperaturkrav til kjøling og varmholding av mat, samt definisjonen av lettbedervelige matvarer. Også denne kommer i mange varianter, alle bakteriene er ikke like gode giftprodusenter.

Pest har allerede gjort et stort innhugg i verdens befolkning, og det er antatt at så mange som 190 millioner er drept av det gjennom tidene. Sikkert er i hvert fall at pesten har forandret historien. Dette er index-mikroben i biologisk krigføring, kjent fra Kaffa på den tid Svartedauen begynte. Den er imidlertid vanskelig å få til å overleve utenfor lopper og kropp, og skikken med å kaste pestbefengte lik over bymurene er vel å regne som forlatt. Det er antatt at den fantes på listen over biovåpen, men da enten genetisk eller kjemisk forandret slik at den var mer motstandsdyktig mot nedbrytning.

Kopper er en utryddet sykdom, men sto ganske sikkert på listen over biovåpen i den tidligere Sovjetunionen. Kopper er svært dødelig og karakteristisk, og var, før effektiv vaksine, en grusom sykdom. Det spekuleres i om noen har eller kan gjenskape kopper til terrorbruk, men virkningen vil være så ukritisk og vanskelig kontrollerbar at dette er et tvilsomt terroragens. Og tilgangen er vanskelig, muligheten for dramatisk egensmitte stor.

Harepest eller tularemi er en annen, mindre dødelig bakterie, med voldsom smitteevne. Jeg husker fortsatt en professor i mikrobiologi som hadde forelesning for oss veterinærstudenter på slutten av 70-tallet og fortalte at hvis man åpnet en ampulle med harepestbakterier var det best at en annen gjorde det pga smittefaren. Den skaper lang tids sykdom, også den med influensalignende symptomer.

Tilslutt har vi blødningsfebrene, eksempelvis Ebola og Marburg, som er svært vanskelige å smitte med og håndtere, og som må manipuleres genetisk for at de skal kunne brukes fordi de lever så dårlig utenfor verten sin. Men som er minst like dramatiske som fugleinfluensa. Dette er virus for spesialister med stort forskningsbudsjett.

6

Vi har også en B-kategori. Det ble i et tidligere sitat henvist til ”dødelige biologiske våpen”. Dette er eksempel på de IKKE dødelige, men som allikevel fremkaller lang tids sykdom. Her finner vi også agens som er vanligere forekommende og kjent fra hverdagens avisoverskrifter: Salmonella, E coli, papegøyesyke og annet. Disse regnes som mindre farlige i en bioterrorsammenheng, og kan være vanskelige å ta æren for for en terrorist som bruker dem, fordi de oftere forekommer naturlig enn de som er i Kategori A og har mindre våpenpreg.

7

Et B-våpen vil som tidligere nevnt være avhengig av et agens (virkestoff eller trusselstoff) med kjent virulens, altså evne til å lage sykdom i målet.

Dernest må det ikke miste virkningen sin fra det blir fylt i stridshodet og til det når målet, det må ha en stabilitet: dette går på agens formulering, partikkelstørrelse, og at det beholder sin virulens.

Når det utløses i målet må dette skje på en slik måte at agens faktisk kan trenge inn i offeret, eller infisere. Den vanligst planlagte infiseringsformen for biologiske våpen var å lage en aerosol ved utløsningen, altså en sky av partikler eller dråper i størrelsesorden 5-10 mikrometer. Disse forble svevende lenge nok til at de kunne pustes inn og dermed gjøre nytte av de snaut 100 kvadratmeterne dårlig forsvart overflate som er i lungene, og maksimerte dermed eksponeringen for agens.

Det siste punktet, helse-miljø-sikkerhet, kan virke noe malplassert i denne sammenhengen. Men HMS-problematikken er noe av det mest kompliserte i produksjonen av biologiske agens. Ikke bare skal smitte holdes innesluttet, men agens må for all del ikke forurenses. Og det er små, elektrostatiske og svært farlige gjenstander det er snakk om.

Grunnlaget for landenes B-våpenprogrammer var intens forskning innen teknologi, naturvitenskap, medisin og mikrobiologi for å oppfylle disse kravene. Dette engasjerte 100.000-vis av årsverk, minst 20% av dem svært vitenskapelige. Dette måtte til for å lage B-våpen som kunne brukes slik vi ser for oss våpen: Et middel med kjent (om enn omfattende) virkning som kan nyttes etter valg i et scenario for å gi en utnyttbar effekt mot en måloppnåelse.

Hvor vanskelig det er, kan best beskrives med Iraks mangeårige og målrettede innsats som NESTEN resulterte i et deployerbart og virksomt system i 1991, men bare nesten.

8

Da er vi kommet til utøveren: Terroristen.

Min oppfatning av de terroristene som markerer seg tydeligst i dagens samfunn, og som det nyttes store ressurser for å bekjempe, er svært gode på ideologi, religion og dels politikk, og slik har det vel vært i tidligere tider også, den gang vi hadde Rote Arme Fraksjon og andre, lignende bevegelser.

De er sjelden akademisk fordypet innen naturvitenskap, og mens det tidligere gikk 100.000-vis av årsverk til produksjon av B-våpen, går det nå minst like mange til mottiltak mot nettopp spredning av slike og mot terrorister som kan tenkes å benytte dem. I tillegg er det en rekke internasjonale konvensjoner og regimer (som BTWC, Australiagruppen og andre) som retter seg mot farene ved kunnskaps- og teknologispredning omkring emnet.

Nasjonalt har vi bevisstgjøringsprogram som f eks Politiets sikkerhetstjenestes Prevent-program, og andre nasjoner har liknende. Disse har som formål å bevisstgjøre industri og akademia på faren for at deres produkter kan nyttes til produksjon av masseødeleggelsesvåpen eller terrorhandlinger med slike agens. Og disse vanskeliggjør ytterligere ulegitimert søken etter kunnskap og utstyr til produksjon av biologiske trusselstoffer eller våpen.

I sum gir dette svært vanskelige studieforhold for den som ulovlig vil studere et svært komplisert og multidisiplinært tema.

9

(Pia Therese Jansen

“The effect and effectiveness of counter-terrorism methods used by Israel, 1993-2006”

Phd, International Relations, University of St. Andrews, St. Andrews, Scotland, 2007).

Det er mange definisjoner på terrorisme, men den mest beskrivende jeg har sett er som følger: den omtaler 5 faktorer: For det første, at terror er en metode, ikke en ideologi slik det fremsto I enkelte venstreradikale miljøer på 70-tallet. Terror er et verktøy for å nå et mål. Dernest inneholder terror trusselen om systematisk og bevisst vold. Den er vanligvis rettet mot sivile, den fremstår som vilkårlig og ofte har målet symbolsk verdi. Den fjerde faktoren er skrekken og frykten som oppstår som en konsekvens av de tre første, og som muliggjør taktisk suksess, og når denne oppnås kan terroristene nå den femte faktoren, deres strategiske mål som er politisk.

Terror som metode krever et middel, som er det som skal bidra til at de øvrige faktorene eller kravene oppfylles. Tradisjonelt er dette drap og blodig vold, oftest kombinert med smell og eksplosjoner. Det er viktig at aksjonen er synlig!

Og i likhet med det som skjer i andre markeder er det en stadig søken etter nye, mer spektakulære aksjonsformer.

Det å true med og vise at man kan skape sykdom i et mål vil tilfredsstille kravet om å være spektakulært, forutsatt at det kan vises at det er ekte. Derfor tror jeg en bioterrorist vil søke mot kjente trusselstoffer som middel, stoffer som forbindes med død og masseødeleggelse. Først da vil han fullt ut kunne spille på frykten for å dø i sotteseng, frykten for vilkårlig å rammes av dødelig pestilens.

Og tyngepunktet bioterror rettes mot, og som vi må forsvare, er samfunnets følsomhet for sykdom. Vi er ikke vant til at folk dør av smittsom sykdom, og vi ønsker ikke å minnes på sårbarheten som var den gang spedalske vandret i gatene og tuberkulose og polio tok barna.

10

Kravene til agens til bruk i bioterrorrollen er i prinsippet de samme som kravene til biologiske våpen:

De må kunne fremkalle sykdom, ha tilstrekkelig virulens.

Tidligere var dette kjøpbart, man kunne bestille veldefinerte, dødelig stammer og få dem tilsendt. Nå må de stjeles, eller finnes i naturen. I begge tilfelle er det usikkert hvor potent det man finner er, og store ressurser må nyttes for å teste, sikre og vedlikeholde en virulens som mikroben ikke er avhengig av under fremdyrking: og naturen er økonomisk, det man ikke trenger kan man klare seg uten. Den japanske sekten Aum Shinrikio, kjent for sine anslag med nervegass, glemte dette under sine mindre kjente men mer spektakulære forsøk på å spre miltbrann. Og det de klarte var å spre en ufarlig variant, noe som vel ikke ga den tilsiktede effekt og oppmerksomhet.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter med et agens med tvilsom virkningsgrad…

De må være stabile: Stabilitet under produksjon går nettopp på at mindre farlige stammer ofte vokser raskere i kultur enn de farlige og dermed reduserer trusselstoffets virulens, samtidig som slike ekstrafaktorer ofte mister effekt ved lagring. Dette er en felle jeg selv har opplevd under uttak av mikrober fra frys for bruk i forsøkssammenheng. Dosekravet for effekt ble stadig høyere, bakterien mistet anslagsevne under fryselagringen.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter med et agens med liten anslagsevne…

Trusselstoffet må kunne infisere, og for å klare det må det spres i målet på en slik måte at det kommer inn i ofrene. De to åpenbare innfallsportene er luftveier og tarm, og de må da fremstilles i en slik form at de kan opptas, og de må renses slik at ikke folk holder pusten i ren vemmelse over lukt og smak. Dette er teknikk av ypperste sort, og vanskelig å mestre.

Sannsynligheten er stor for at terroristen lager et middel som ikke er effektivt infiserende…

Produksjonen må skje under kontrollerte former og forhold, slik at denne ressurspersonen som produserer det hele ikke avgår i sykdom underveis, og utøverne når frem til ugjerningsstedet og ikke dør i dekkleiligheten. Agens må også skjermes for forurensning som gjør det mindre virksomt. Dette er ventilasjonsteknikk og sterilteknikk som kan ta flere år å bygge og validere, og selv om en terrorist kan klare seg med noe høyere smitterisiko enn vi godtar i våre mikrobiologiske laboratorier tar dette tid. Og enda vanskeligere er det å teste smittestoffet, forsøksdyr er ikke lett tilgjengelige, testmetodene er kompliserte, og lokalitetene enda mer så.

Sannsynligheten er stor for at terroristen sitter igjen med et middel med suboptimal renhetsgrad, med usikker anslagsevne, uten effektiv infeksjonsevne og med tvilsom virkningsgrad.

11

Jeg har forsøkt å oppsummere tabellarisk behovet for ressurser og kunnskap for å nå de forskjellige nivåene innen bioterror og utvikling av agens.

Bakgrunnen er i kort:

Nivå 0 er bruk av forurensende materiale i vann, mat osv, dvs kadaver, avføring o l som ikke krever ferdigheter eller utdannelse.

Nivå 1 krever fremdyrking av noe man tror er et smittestoff, enten i renkultur eller blandet, og med usikker om noen virkning. På dette trinnet kan utøveren godt hente inn materiale fra døde eller syke individer eller fra miljø. Krever enkel lab, grunnleggende mikrobiologisk utdannelse og god kjennskap til laboratorierutiner.

Nivå 2 er fremdyrking av karakterisert, rent agens, og rensing og kontroll av sluttproduktet, samt kontroll av virkning på forsøksdyr eller cellekultur. Krever velutstyrt laboratorium med høy beskyttelsesgrad (BSL 3) og tilgang til forsøksdyr og smittevern. Det krever omfattende skolering og praktiske og teoretiske kunnskaper om mikrobiologisk arbeide og teknikker. Aum Shinrikio trodde de var på dette nivået, men var det altså ikke.

Nivå 3 er som forrige, men inkluderer etterbehandling av renset trusselstoff for å bedre holdbarhet og spredeevne. Eksempler på dette kan være tilsetningsstoffer som reduserer elektrostatisk betinget klumping eller mikroenkapsulering som beskytter mot miljøpåvirkning. Dette nivået krever omfattende mikrobiologisk kompetanse og arbeidserfaring, lagarbeide mellom flere skolerte personer, og også kompetanse innen organisk kjemi. På dette nivået kan man lage noe som ligner B-våpen, men for å kunne lage dem virkelige må man ytterligere ett trinn opp, til nivå 4 der også leveringsmiddelet er med. Her er man på et nivå som krever en trygg statlig støtte, og som faller godt utenfor begrepet ikke-statlig terrorisme.

Utfordringene er kompetanse, teknologi, erfaring og studietid og tid til prøving, samt uttesting av agens på levende organismer og i spredningsfase. Dette er svært vanskelig tilgjengelige faktorer som gjør det hele svært ressurskrevende. Men ikke umulig. Men å skaffe dette uten at det er synlig er vanskelig, og det krever et fredelig og beskyttet miljø å operere i over tid. Irak brukte minst 6 år.

12

The antigen appeared to be composed of aggretates of 15-kDa subunit. Eschercia coli minicell analysis and Western blotting (immunoblotting) of miniceli extracts containing the cloned pH 6 Ag locus revealed that a 1.7-kilobasepair (kb) region of Y. pestis chromo-somal DNA produced 16- and 15.kDa immunoreactive proteins. We used transposon mutagenesis of the pH 6 Ag-coding…

Hva kan vi forvente av terroristen?

Ikke dette, men det er hverdagen til de forskerne som forsøker å finne ut hva som får mikrobene til å virke som de gjør. Det kreves mye av leseren for å forstå at dette faktisk er ett av mange elementer i utledningen av pest-bakteriens liv og virke, og det å omsette denne kunnskapen til levedyktige, smittefarlige pestbasiller krever enda mer.

Kunnskapen er imidlertid tilgjengelig, men ikke overalt. Og for å søke den opp må du etterlate deg spor, tydelige spor, på universitetbibliotek og andre kilder til vitenskapelige tidsskrifter. Spor som de som driver etterforskning av mulige terrorister som vil bruke biologiske våpen kan finne. Det samme gjelder innkjøp av utstyr: det skal lite til før du legges merke til av laboratorieutstyrsfirmaene som en merkelig, interessert person.

13

Vi må for det første forvente at han velger et agens som er på listen over høyrisikoagens relatert til bioterrorisme og som har inngått i et våpenprogram. Det er da gjenkjennelig som et våpen og er dokumentert farlig. Og det er viktig for terroristen. Min favoritt, som jeg tror også vil være terroristens førstevalg, er Bacillus anthracis, eller milbrannbakterien, basert på tilgang, enkelhet, hardførhet og rykte. Og at jeg har den som favoritt er langt i fra originalt: Det er gjengangeren i ALLE de biologiske våpenprogrammene som er brakt ut til offentlig kjennskap. Jeg vil tro det også ligger på en førsteplass hos de vi ikke har fått vite noe om også. Derfor er det det mest sannsynlige.

Liten tid vil være tilgjengelig og behovet for fasiliteter vil ikke være mulig å tilfredsstille pga den stadige uroen terroristen utsettes for. Dette tilsier produksjon av små mengder. Noen gram vil være overkommelig, og kan godt være nok. Den angitte mengden ved pulverbrev-anslaget i USA i 2001 er angitt å være i denne størrelsesorden, så den er ikke veldig original den heller.

Det må spres: fordi infeksjonsraten er ett av de usikre punktene må vi kunne kreve at terroristen velger et trafikknutepunkt til sine handlinger, og gjerne ett som er veldig åpent for allmenn ferdsel. Det kan være flyplassterminaler FØR innsjekking (eller endog i køen til sikkerhetskontrollen), det kan være en T-banestasjon i rushtrafikken eller det kan være en bussterminal. Leveringsmiddelet, om vi kan kalle det dét, vil være lavteknologisk, også fordi dette ikke gir signaler ved anskaffelsen: Akkurat her er han på trygg grunn, det kreves ikke noe veldig avansert utstyr til et lite anslag hvis man selv er forberedt på å bli infisert.

14

Så var det jeg forestiller meg som terroristens mest sannsynlige handlemåte ut fra det jeg har gjennomgått frem til nå. Jeg understreker at dette ikke er noe som kan kalles vitenskapelig sant, men antagelig nær nok til å kunne brukes. Erfaringsmaterialet er noe spinkelt, heldigvis, og jeg håper ingen får praktisk erfaring som imøtegår dette eksempelet:

Etter flere års studier og arbeide og et halvt års direkte forarbeide mot denne aksjonen har terroristen vår klart, enten alene eller i fellesskap med noen få andre, å produsere noen få gram miltbrannsporer. Disse har han vasket som best han kunne, og han oppbevarer dem i væskeform fordi dette skal være det minst problematiske for utøveren. Han har vært heldig og dyktig, og fått frem en variant av miltbrannbakterien som er middels virulent, kanskje på høyde med en som lett dreper storfe. Kanskje var det der han fant den opprinnelige kulturen til det han bruker nå.

Hele operasjonen er planlagt med minst mulig spor som kan vekke interesse hos det lokale sikkerhetspolitiet, og alle remedier har vært slike som kan kjøpes uten å vekke oppmerksomhet. Selve spredningen av trusselstoffet skal foregå med en sprøytebeholder av den typen som brukes til å spraye planter med glansemiddel det offentlige rom, og diskré grønne kjeledresser er innkjøpt.

Som mål er valgt en større jernbanestasjon med stor rushtidstrafikk, og med noen plantegrupper i det vi kan kalle det innendørs oppmarsjområdet: her er trafikantene tett samlet og opptatt av å følge stimen frem til toget, ikke å studere en enslig arbeider eller to som forskjønner plantene. Og det er lite sannsynlig at lokale vektere vil bekymre seg, de er mer opptatt av tiggere og småkriminelle som prøver å utnytte den samme trengselen.

Han beregner ett kvarter som tilstrekkelig tid…

15

Terroristen vår gjør som planlagt, og sprayer litt på plantene, litt ut i luften, smiler til forbipasserende, hilser til vekterne, gjør seg ferdig med to planteoppsatser og forsvinner. Han er vel vitende om at sannsynligheten for at han selv klarer seg er liten, men prøver seg med antibiotika allikevel.

Hans medsammensvorne betrakter det hele litt på avstand, konstaterer at det hele er utført, og forbereder pressemeldingen som skal komme.

Det eneste som skjer de første 24 timene er at terroristen blir alvorlig syk, matt, har tungt for å puste, og varsler sine medsammensvorne. Disse kommer med sympatiske lyder, konstaterer at alt er gått som håpet, og er nok selv litt bekymret over sin egen helse.

I løpet av natt til andre dag dør seks mennesker etter et akutt og dramatisk sykdomsforløp. De seks er på forskjellige steder, og det går noen timer ut i andre dag før noen i helsevesenet oppfatter at det er flere som er døde brått av uforklarlige årsaker. Med beredskapsøvelser friskt i minne går de til presse og radio, og i nettets tidsalder er dette det samme som at det er offentlig tilgjengelig. Takket være dette blir de som behandler ytterligere 7 syke mennesker oppmerksomme på muligheten for bioterrorbetinget sykdom, og intensiverer behandlingen. Ingen av de syke er i stand til å gi noen sammenhengende beretning om hva de har gjort de siste dagene, men dette blir klarlagt når mediene etter å ha varslet om de seks første døde offentliggjør en pressemelding fra en terrorgruppe som erklærer seg ansvarlig og varsler flere døde i nær fremtid.
De gir opplysninger om at det er brukt en dødelig sykdom i aksjonen, og at det skal ramme alle som har reist fra byen den dagen. Dette igjen resulterer i at svært mange henvender seg til fastlege og legevakt med all slags symptomer og sykelighet samt et utall personer som ringer til media og sier at de også har utført en aksjon. Det fører også til at helsemyndighetene kobler de syke og dødes reisevei opp mot hverandre. I løpet av anslagsvis fire dager er det hele blitt et mulig hendelsesbilde, og etter ytterligere tre uker med prøver og undersøkelser der nærmest “alle” blir mobilisert er hendelsesforløpet i store trekk kjent. I mellomtiden har seks av de syv behandlede også dødd, og av de 300 som ble eksponert er 60 blitt tilført en dose som er tilstrekkelig til å gi symptomer. 20% er behandlet på grunnlag av influensalignende symptomer og legebesøk, mens det blant de resterende har vært et stort antall egenmeldinger og hangling. Hva de har feilet oppdages i den etterfølgende gjennomgangen av mulige eksponerte.

Jernbanestasjonen er stengt, og godt og vel 3000 mennesker er antibiotikabehandlet som følge av en eksponeringsrisikovurdering.

16

Hva er oppnådd?

Flere års planlegging har resultert i et anslag der 3000 mennesker er rammet i den forstand at de har fått medisinering på grunnlag av en mistanke og en risikovurdering av mulig eksponering:

  • 300 er reelt eksponert, og
  • 60 er blitt syke i varierende grad:
  • Seks døde i løpet av 36 timer
  • Ytterligere seks dør i løpet av 50 timer
  • 13 er behandlet for mer eller mindre alvorlige sykdomssymptomer som er relatert til hendelsen
  • 35 mennesker har hatt kortvarig sykefravær som følge av eksponering.

I tillegg kommer et ukjent antall innbilt syke som trenger legetilsyn: her kan nevnes at det i forbindelse med Aum Shinrikios aksjon i Tokyo var 1000 som viste symptomer på nervegasseksponering, men 5000 som krevde behandling. Antallet er direkte avhengig av kvaliteten på oppklaringen og opplysningene til publikum.

Den direkte utøveren er død, og kunnskapen hans med ham.

Og jernbanestasjonen er stengt i noen uker, med de følger det får for trafikkavviklingen.

17

Vi kan sammenfatte slik:

Det første resultatet av flere års målrettet innsats og planlegging er et litt mindre antall drepte og skadde enn det som kunne oppnås med en middelsstor sprengladning plassert samme sted til samme tid. Imidlertid er det en viktig tilleggseffekt: Terskelen for bruk av biologiske agens i terrorrollen er krysset.

Det andre resultatet er en direkte følge av det første: det er oppdaget og bekreftet at dette er et menneskeskapt sykdomsutbrudd forårsaket av en bioterrorhendelse, og helsevesen, politi, sivile beredskapsorganisasjoner og andre involverte får ”carte blanche” til å ta utøverne. Det er også sannsynlig med et ikke ubetydelig internasjonalt samarbeide her.

I tillegg får beredskapsarbeidet i helsevesenet et kraftig løft, overvåkningssystemene styrkes, og infeksjonsmedisin blir igjen populært. Dette siste alene vil sannsynligvis berge flere liv enn de som ble mistet i terroraksjonen.

Et ytterligere resultat er at en gjentagelse av aksjonen blir vanskelig. Det er en klar avsky hos publikum mot det å bruke sykdom som virkemiddel, og det vil ikke være vanskelig å få støtte til en videre opptrapping av jakten på antidemokratiske elementer som behefter seg med den slags. Det kan her sees på bio-anslaget i USA i 2001 og hva som skjedde på bioterror-beredskapssiden etter dette. Et nytt anslag vil bare øke årvåkenheten ytterligere hos ordensmakt og helsevesen.

Alt i alt er jeg skeptisk til at dette kan ha noen positiv verdi fra terrorutøverens side, og jeg tror heller ikke det er en anslagsform som vil øke den støtten og sympatien de måtte ha: Til det rammer dette for vilkårlig.

18

Vi må også spørre oss hvor mange 12 døde og i overkant av 40 syke egentlig er.

I utgangspunktet er det en tragedie at folk dør i all slags hendelser, det være seg ulykker eller sykdom eller terroraksjoner. Men fra et pragmatisk perspektiv er det nødvendig å se hva dette utgjør i helheten:

Antagelig ville en middelsstor bombe på samme sted skapt like stor dødelighet og skade.

I forbindelse med et utbrudd av Legionærsyke i Nederland i 1999 døde ca 22 mennesker, mens ca 250 ble syke. Her var manglende desinfeksjon av vannet i et utstillingsboblebad på en blomsterutstilling den sannsynlige årsaken til at legionellabakteriene fikk blomstre opp og smitte mange av de som gikk forbi. Menneskelig feil, ikke ond vilje, men alvorlig resultat.

I Stavanger, mens det pågikk leting etter miltbrannbakterier i USAs post, døde 7 og 28 ble alvorlig syke av Legionærsyke. Dette skapte ikke panikk, men bedret beredskapen. Dog døde ca 10 i Fredrikstad-Sarpsborg-området i 2005 av legionærsyke, men fra en annen kilde. Heller ikke dette skapte panikk, men bedret beredskapen.

Hvert år dør anslagsvis mer enn 1200 mennesker av influensarelatert sykdom i Norge. Dette skaper ikke panikk, tvert imot, det er dessverre normalt.

Antall trafikkdrepte hvert år er 280-300.

I enkelte bedrifter er sykefraværet på ca 7%. Dette vil si at vår tenkte bioterrorhendelse skapte et sykefravær tilsvarende de daglige fraværet i en middelsstor bedrift i en uke. Heller ikke dette er grunnlag for panikk.

Antall drepte og syke etter det jeg har beskrevet som det mest sannsynlige forløpet av en bioterrorhendelse er altså ikke uvanlig, og ikke i seg selv en grunn til å skape stor frykt.

19

Bør vi frykte B-våpen brukt av terrorister?

Mitt svar på dette er et klart nei, gitt den veldig beskjedne sannsynligheten som er for at noen skal klare det og de forholdsvis små konsekvensene rent tallmessig. Det jeg beskrev var det jeg har kommet til er det mest sannsynlige hendelsesforløpet ved en bioterrorhendelse, og antall døde og syke blir ikke eksepsjonelt i forhold til annen sykdom.

Allikevel mener jeg det er helt riktig å være på vakt mot slike hendelser: et utbrudd av menneskeskapt sykdom er en forferdelig hendelse. Det florerer imidlertid mange naturlige, nye eller nyutgitte sykdommer som kan gi stor sykelighet og som opptrer på samme måte som et utbrudd etter et bioterroranslag: En ny pandemisk influensa er høyt oppe på listen, den siste virkelig store var Spanskesyken som drepte flere enn det mennesker klarte med konvensjonelle og kjemiske våpen under hele første verdenskrig. Nye sykdommer har kommet til, nye blir kjent, og mobiliteten til mennesker og varer medfører at hele verden fort blir samme sykdomsregion.

Sjeldne sykdommer er vanskelige å oppdage, og værre om årvåkenheten ikke er tilstede. Er årvåkenheten der er sannsynligheten større for at slik sykdom oppdages tidlig nok til å kunne begrenses. Dette vil også bidra til å bekjempe virkningene av, og dermed sannsynligheten for, et bioterroranslag.

Slik årvåkenhet vil ikke være nok til å hindre hverken bioterrorhendelser eller at nye sykdommer opptrer, men vil begrense virkningene kraftig.

20

Hva skal til for at vi ikke skal måtte frykte slike hendelser?

Som jeg har snakket om tidligere i kveld er en vesentlig faktor at de ikke-statlige aktørene ikke har den nødvendige tiden og roen til å opparbeide kunnskap teoretisk og praktisk. Dersom de får en trygg havn å operere ut fra kan dette endres. Det samme dersom årvåkenheten i samfunnet reduseres slik at de kan gjøre sine innkjøp og hente sin kunnskap uten forstyrrelse. Så det er et betinget nei til det å frykte terroristers bruk av B-våpen.

I tillegg kreves det kunnskap, pragmatisk kunnskap om fenomenet hos beslutningstagere og ansvarlige individer, som kan formidle denne til publikum hvis slike hendelser inntreffer. Vi må nemlig alle ta ansvar for å dempe fryktvirkningene av en slik trussel. For som Anne Stenersen ved FFI har vist ved sin gjennomgang av Jihadist-nettsider er det fortsatt en interesse for denne type midler hos noen av de potensielle utøverne.

Og vilje til å støtte det arbeidet som skal bidra til at slikt ikke skjer er viktig, både hjemme og ute. Som jeg har vært inne på tidligere er tid til utvikling og tid og mulighet til kunnskapsutvikling hos terroristene en sentral faktor i deres søken etter masseødeleggelsesmidler generelt. Et fortsatt press på deres organisasjon og aktivitet, en fortsatt uroskaping, er en forutsetning for at de ikke skal få den nødvendige tiden.

Kunnskap og en beredskap i helsevesenet mot nye sykdommer og mot epidemier, samt kunnskap om hvorledes trusselstoffene kan oppdages både i miljø og individer, og en vilje til også å ta høyde for villet sykdom er viktig, likesom et samarbeide mellom helsemyndigheter og sikkerhetstjenesten.

Medias rolle er like viktig: det er de som formidler fryktbildet ved slike hendelser, og for dem er det vesentlig å kunne formidle kritisk journalistikk men basert på sann, pragmatisk kunnskap.

Kunnskap og innsats for å hindre spredning av grunnlaget for å lage biologiske våpen (og andre masseødeleggelsesvåpen) er sentralt i en rekke internasjonale regimer som har som mål å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Disse er basert på kunnskap om hvor avskyelig tanken om å leke Gud og spre sykdommer for å fremme sin sak er, og en vilje til å stå oppreist og ta avstand fra denne type våpenbruk uansett hvor edle motivene måtte fremstå. Fortsatt støtte til dette arbeidet er viktig.

For igjen å sitere fra Geneve-protokollen av 1925:

“Use of such weapons has been outlawed by the general opinion of civilized mankind.”

Og skal man fullføre risikobildet vi utsettes for i det daglige:

Kjør forsiktig hjem, for møtende bilister, det kan det være god grunn til å frykte.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. februar 2007

ved

Avdelingssjef Jan Ivar Botnan
Forsvarets forskningsinstitutt

IKKE-DØDELIGE VÅPEN
(Kort resymé)

Ved internasjonale operasjoner under FN eller NATO møter Forsvaret utfordringer som ligner svært på politioppgaver. Utfordrerne er ikke bare mer eller mindre velorganiserte militære avdelinger, men også uforutsigbare grupper av sivile. Forsvaret har vært involvert i hendelser der de har savnet muligheten for kunne gradere sin maktanvendelse, og har derfor besluttet å anskaffe såkalte ikke-dødelige våpen.

Internasjonalt foregår det en omfattende utvikling av teknologi som gjør det mulig å temporært sette personer eller utstyr ut av spill, uten at permanente skader påføres. Foredraget beskriver situasjoner der ikke-dødelige teknologier vil være nyttige, hvordan internasjonale konvensjoner regulerer bruken av ulike våpen i militære operasjoner og politioppdrag, og resultatene fra uttesting av aktuelle våpen.

Se PDF-presentasjon her:

2007-02-26 Botnan presentasjon

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved Truls H. Tønnessen, forsker, FFI

Internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten

Se presentasjon (PDF) her:

2006-10-16-Tonnessen.pdf

Formann, mine damer og herrer.

Truls H. Tønnessen, forsker, FFI. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Jeg vil begynne med å si at mitt hovedarbeidsområde på FFI er opprørsbevegelsen i Irak, med særlig vekt på de mer internasjonale gruppene – og med internasjonal mener jeg de gruppene som består av både utlendinger og irakere og at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser. I praksis er dette i hovedsak snakk om de ulike gruppene som avdøde Abu Musab al-Zarqawi har vært leder for. Det er også disse gruppene som ligger tettest opp til al-Qaidas ideologi.

 

I foredraget vil jeg først gå litt inn på hvordan internasjonal terrorisme ofte oppstår i forlengelsen av en væpnet konflikt, og bruke konflikten i Afghanistan som et eksempel på hvor viktig væpnede konflikter kan være for utviklingen av internasjonal terrorisme.

 

Deretter vil jeg ta for meg noen hovedtrekk ved utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen, og særlig forholdet mellom de internasjonale og lokalene gruppene i Irak er viktig for å forstå utviklingen. Så vil jeg snakke om hvordan konflikten i Irak påvirker den internasjonale terrorismen på ulike måter.

 

 

Internasjonal terrorisme og væpnede konflikter

Internasjonal terrorisme oppstår ofte i forlengelsen av lokale væpnede konflikter, og dette kan skje på flere måter. Konflikten kan spres direkte ved at de krigende partene benytter seg av terrorisme. For eksempel kan lokale opprørsgrupper som kjemper mot en overlegen militærmakt velge å benytte seg av terrorisme for å få internasjonal oppmerksomhet. Eksempler på dette er palestinske grupperinger som på 1970-tallet kapret fly eller lignende for å få oppmerksomhet rundt Palestinasaken.

En annen type direkte spredning kan være at en gruppe utfører terrorhandlinger i land som støtter deres lokale fiende. Formålet med dette er å redusere dette landets støtte til fienden. Eksempel: Den algirske gruppen GIAs (Den bevæpnede islamske gruppen) terrorkampanje i Frankrike da Frankrike støttet Algeria i kampen mot GIA.

En konflikt kan også sprees symbolsk, ved at andre (utenfor det opprinnelige konfliktområdet), inspireres eller provoseres av konflikten. En lokal konflikt kan også virke tilretteleggende for internasjonal terrorisme på den måten at konflikter skaper infrastrukturer som er gunstige for terroristgrupper (slik som overflod av våpen, mulighet for treningsleire osv). En fjerde effekt av lokale konflikter kan være å gi opphav til brutaliserte krigsveteraner og militariserte samfunn. Afghanistan på 1980- og 1990-tallet kan tjene som eksempel på de to sistnevnte spredningsfaktorene.

 

Afghanistan og framveksten av en internasjonal terrorisme-bevegelse

Konflikten i Afghanistan på 1980-tallet spilte en veldig viktig rolle for internasjonaliseringen av islamsk terrorisme. Islamistisk vold hadde også forekommet før dette – i 1979 var det som kjent en islamsk revolusjon i Iran, mens den egyptiske presidenten Anwar Sadat ble drept av en islamsk gruppe i 1981 blant annet på grunn av Egypts fredsavtale med Israel. Men dette var lokale hendelser, på den måten at det var egyptere og iranere som handlet ut fra lokale forhold og som kjempet om statsmakt (framfor territorium) i sine respektive hjemland. Men i Afghanistan var det kampen om territorium, og ikke kampen om statsmakt, som var den samlende faktor. Kampen i Afghanistan handlet om å frigjøre et muslimsk territorium fra ikke-muslimer, og appellerte dermed til et bredere lag av muslimer fra ulike nasjoner enn kampen om statsmakt internt i Egypt. Slike lokale grupper som kun er opptatt av et avgrenset geografisk område finnes fortsatt – både Hizbollah og Hamas er eksempel på slike grupper og de er til en viss grad i konkurranse med de mer internasjonale gruppene som al-Qaida.

 

I Afghanistan dannet de arabiske mujahedin (eller ”hellige krigere”) leire hvor de fikk både ideologisk og militær trening, som dere ser et eksempel på det øverste bildet her. Den treningen de fikk her og ikke minst kamp erfaringen var viktig for deres senere aktiviteter. Og de relasjoner som ble knyttet i disse leirene er helt avgjørende for å forstå utviklingen av den internasjonale islamistiske terrorismen – de beholdt kontakten da de senere forlot Afghanistan og ble med det opphav til et verdensomspennende nettverk. Mange av nettverkene, både i Europa og utenfor Europa, som har blitt avslørt i tilknytning til terrorisme har på en eller annen måte en kobling til tiden i Afghanistan.

Det mest kjente terrornettverket fra Afghanistan er al-Qaida, men det er viktig å få fram at al-Qaida var langt fra den eneste aktøren blant de arabiske mujahedin i Afghanistan på 1990-tallet og flere var i opposisjon av ulike grunner til al-Qaida og Usama bin Ladens lederskap. For eksempel drev Abu Musab al-Zarqawi, den tidligere lederen for de al-qaida inspirerte gruppene i Irak, sin egen leir i Afghanistan og den organisasjonen han dannet her utgjorde også den indre kjerne i hans grupper i Irak.
Han var i ideologisk uoverensstemmelse med bin Laden, og takket nei til å bli med i al-Qaida nettverket da han var i Afghanistan.

 

Men etter amerikanernes invasjon og Talibans fall var ikke Afghanistan lengre et gunstig område for å bedrive jihad, og det ble nødvendig å finne nye områder å være aktive på.

 

Jakten etter arenaer for ”jihad”

På 1980-tallet var flere av de arabiske mujahedins uønsket i sine hjemland – og en viktig grunn til at de fikk lov til å dra til Afghanistan i utgangspunktet var at de arabiske regimene ønsket å bli kvitt de brysomme islamistene og syns det var helt greit at de dro til Afghanistan. Vi må huske på at dette var like etter drapet på Sadat og revolusjonen i Iran, så det var en frykt for trusselen fra islamistene. Ingen tenkte særlig på hva som eventuelt ville skje med dem hvis de engang skulle reise tilbake fra Afghanistan. Så istedet for å returnere til sine hjemland dro de fra Afghanistan til andre steder – Tajikistan, Bosnia, Sudan. Senere fikk også flere innvilget politisk asyl i Europa.

 

Jihadistene er i stor grad avhengig av at de har et friområde hvor de kan trene og holde på med sine saker i fred og hvor det er mulig for dem å ferdes uten å bli arrestert. Afghanistan hadde vært et slikt område, men etter 2001 var det mye vanskeligere å være aktive der, og da USA begynte å snakke om invadere Irak framsto Irak som et meget lovende land for å bedrive jihad. Dette var jo en gjentagelse av den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, ved at en ikke-muslimsk styrke invaderte et muslimsk land, og dette er den sterkeste motivasjonsfaktoren bak væpnet jihad.

 

Abu Musab al-Zarqawi begynte i 2002 å forbrede seg på den amerikanske invasjonen og allierte seg med tidligere bekjentskaper fra Afghanistan-tiden og han skaffet seg en base i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Som dere sikkert husker ble Zarqawi brukt av Colin Powell som ”beviset” på koblingen mellom al-Qaida, Ansar al-Islam og det irakiske regimet. Det eneste som ser ut til å stemme var at at Zarqawi var i irakisk Kurdistan og hadde kontakt med Ansar al-Islam Han var på dette tidspunktet ikke tilknyttet bin Laden og al-Qaida og var heller en slags konkurrent til bin Laden. Zarqawi hadde heller ikke kontakt med regimet til Saddam Hussein. Koblingen til Ansar al-Islam var også indirekte – han hadde kontakt gjennom tidligere forbindelser fra tiden i Afghanistan og disse arbeidet for å skaffe Zarqawi et fotfeste i nord-Irak. Dette peker på et generelt problem når det gjelder ”fenomenet” Zarqawi – det er altfor mye fokus på personen Zarqawi framfor hans organisasjon. Han har alltid vært avhengig av en rekke samarbeidspartnere og sentrale personer rundt seg.

 

I forhold til Afghanistan var det en rekke fordeler med å bedrive jihad i Irak. Irak er et arabisk land, og dermed her det mye lettere å bli integrert i lokalbefolkningen og samarbeide med befolkningen enn i Afghanistan hvor arabisk ikke var morsmålet. Historisk er også Irak viktigere enn Afghanistan ettersom Baghdad var hovedsete for det muslimske (Abbaside) kalifatet fra 749 til 1258, og for mange av de internasjonale jihadistene er målet å gjenopprette nettopp det islamske kalifatet.

 

Den irakiske motstandsbevegelsen nøt også stor legitimitet innad i den muslimske verden, ettersom dette var en amerikansk okkupasjon i hjertet av den arabiske-muslimske verden. Amerikanernes okkupasjon av Irak passet dermed perfekt med det globale jihadistiske verdensbildet, hvor USA blir ansett for å bedrive et korstog mot Islam og den muslimske verden.

 

Forholdet mellom lokale og globale grupper i Irak

Før jeg går videre inn på utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen vil jeg komme inn på forholdet mellom de lokale og internasjonale gruppene i Irak ettersom dette forholdet er viktig for å forstå opprørsbevegelsens utvikling.

 

De lokale gruppene består av irakere som ønsker å få amerikanerne ut av Irak og å fjerne det de oppfatter som en USA-kontrollert irakisk regjering. De mer religiøst orienterte lokale gruppene (som feks Den islamske hæren i Irak), ønsker å opprette en islamsk stat, mens andre igjen er mest opptatt av å bevare Iraks sunni-muslimske karakter (som regel de mer patriotiske gruppene). De ønsker generelt ikke å spre konflikten utover Iraks grenser, men det er de lokale gruppene som står bak majoriteten av (de mindre) angrepene mot amerikanske og irakiske styrker.

 

De internasjonale gruppene derimot består som regel av både irakere og utledninger og ofte ledet av utledningene. Deres mål er å opprette en islamsk stat i Irak som skal danne utgangspunktet for et såkalt kalifat, og de ønsker dermed å spre konflikten utover Iraks grenser. Den fremste representanten for de internasjonale gruppene var Zarqawi og hans grupper. Den første gruppen han opprettet het al-Tawhid wa al-Jihad (som kan oversettes med ”Enhet og hellig krig” og høsten 2004 allierte han seg med bin Laden og gruppa byttet da navn til ”al-Qaida i Mesopotamia” eller ”al-Qaida i landet med de to elver”. Det finnes også en mer kurdisk-preget gruppe i nord-Irak, Jaysh Ansar al-Sunna som er en slags etterfølger til Ansar al-Islam og som også har en del utledninger i sine rekker. Men denne gruppa er ikke like klar på at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser som Zarqawi har vært, og ledelsen av denne gruppa består hovedsakelig av irakere.

 

Det er et viktig poeng at utlendingene i Irak utgjør maksimalt 10 % av opprørsbevegelsen, men de spiller en veldig synlig rolle ettersom de som regel står bak selvmordsangrepene og er ledere for de mest voldelige opprørsgruppene.

 

Forholdet mellom de lokale og internasjonale opprørerne i Irak har vært turbulent, noe som gjennomgangen av opprørsgruppenes utvikling vil vise.

 

Islamiseringen av den irakiske opprørsbevegelsen

I 2002 og 2003 var internasjonale jihadister til stede i irakisk Kurdistan sammen med Ansar al-Islam. Noen av de samarbeidet med Zarqawi og han selv kom dit i 2002, men han reiste rundt i Irak for å forsøke å rekruttere folk og forsøkte også å rekruttere fra sitt hjemland, Jordan. I irakisk Kurdistan trente de og samlet våpen og rekrutterte og dette ble kraftig forsterket etter det irakiske regimets fall i 2003 – mange flere arabiske mujahedin kom da til Irak. Fram til arrestasjonen av Saddam Hussein i desember 2003, holdt utlendingene og de mest radikale gruppene en lav profil, da de fryktet at deres angrep skulle bli tatt til inntekt for Saddam Husseins og hans tilhengere. Men gruppa til Zarqawi har i ettertid påtatt seg ansvaret for flere brutale angrep før Saddams arrestasjon – blant annet angrepet på FN-hovedkvarteret i Baghdad, bombingen av den jordanske ambassaden i Baghdad, og drapet på den shiitiske lederen Baqir al-Hakim.

 

Etter at Saddam Hussein var arrest ble det imidlertid lettere for jihadistene å kjempe på vegne av seg selv og fra 2004 ble de internasjonale gruppene mer aktive. De internasjonale jihadistene, ledet an av Zarqawi var på denne tiden i taktisk allianse med de religiøst orienterte lokale opprørsgruppene. De ble bundet sammen av felles mål – å fordrive amerikanerne fra Irak og å hindre etableringen av et nytt og demokratisk regime.

Høydepunktet for denne alliansen kan nok sies å være kampene mot amerikanerne i byen Falluja mars/april 2004 som var et av hovedsentrene for motstandsbevegelsen. Da kjempet de lokale sammen med de internasjonale i felles front mot amerikanerne. Men fra 2004 ble opprørsbevegelsen i økende grad dominert av de internasjonalt orienterte gruppene og særlig i mediebildet, hvor de makabre halshugningene ble stående som representative for opprørsbevegelsen. Og oppmerksomheten rettet mot Zarqawi og hans gruppe ble ikke mindre da han høsten 2004 erklærte at han formelt sluttet seg til Bin Ladin og al-Qaida.

 

Det sterke fokuset på de internasjonale gruppene førte til et forverret forhold mellom de internasjonale og lokale opprørsgruppene.

 

 

Polariseringen av opprørsbevegelsen

Dette ble særlig tydelig i løpet av 2005. Da var det tiltagende konflikt mellom de lokale og globale opprørsgruppene, og dette skyldes hovedsakelig to ting. Det ene var Zarqawi gruppenes blodige kampanje mot shiamuslimene, noe som de lokale opprørsgruppene ikke fant hensiktsmessig. De ønsket jo ikke en borgerkrig, de ville kjempe for et sterkt og samlet, men sunni-ledet Irak. Det samme hensynet gikk også igjen i den andre grunnen til den økende polariseringen. I løpet av 2005, og særlig i den siste halvdelen er det mulig å snakke om en slags politisk ”modning” eller ”oppvåkning” blant de lokale opprørsgruppene. Ved at sunnimuslimene boikottet valgene og avsto fra politisk deltagelse, fikk shiamuslimene enda sterkere innflytelse og sunnimuslimene innså at det kunne være fordelaktig å kombinere en militær strategi med politisk strategi, slik som feks IRA i nord-Irland har gjort med Sinn Fein som en politisk fløy.
Zarqawi var sterkt i mot denne utviklingen, og som et motsvar på dette samlet Zarqawi de gruppene som delte hans internasjonale ideologi i en paraplyorganisasjon kalt ” Mujahedins konsultasjonsråd” eller Majlis Shura al-Mujahidin (og på bildet her ser dere logoen til dette rådet og de ulike gruppene som er med i rådet. Poenget med logoen er at de løfter i flokk og står samlet under ett banner).

 

Zarqawis gruppe var den klart sterkeste i paraplyorganisasjonen, men den nest viktigste av de mer internasjonale gruppene Jaysh Ansar al-Sunna, er ikke med i koalisjonen. Noen av de tidligere samabeidspartnerne til Zarqawi erklærte nå krig mot al-Qaidas tilhengerne i Irak. Blant annet var en av de sterkeste lokale islamske gruppene, Den islamske hæren i Irak, i væpnet konfrontasjon med al-Qaida sympatisører. Med andre ord, opprørsbevegelsen i Irak var kommet til en viktig vendepunkt og en prosess mot økt ”irakifisering” av opprørsbevegelsen begynte.

 

Betydningen av et friområde: Eksemplet al-Zarqawi

Denne økede misnøyen blant Zarqawis støttespillere gjorde det vanskelig for ham å

holde seg i skjul, og bidro sannsynligvis til at at amerikanerne kunne drepe ham i juni i år. Zarqawi var fra Jordan og dermed utledning i Irak og han var derfor avhengig av støtte fra lokalbefolkningen. Dennes støtten fant han særlig i Anbar regionen, det store området mellom Baghdad og Syria og Jordan. I dette området har motstanden mot okkupasjonen var særlig kraftig, her ligger blant annet Falluja og Ramadi som har vært sentre for opprørsbevegelsen. Ettersom dette området grenset til Syria, Jordan og Saudi-Arabia, land som Zarqawi rekrutterte mange av sine medlemmer fra, var det et fordelaktig sted å være basert. Zarqawi ble støttet av innflytelsesrike sunni-stammer i Anbar og dette ble et slags friområde for Zarqawi og hans internasjonale brigade.

Det ville vært vanskelig for Zarqawi og bygge en såpass kraftig organisasjon som han gjorde uten å ha tilgang til et slikt friområde og en viss støtte fra lokalbefolkningen der. Men særlig i løpet av 2005 og begynnelsen av 2006 mistet Zarqawi gradvis denne støtten pga av hans blodige taktikker og forsøket på å igangsette borgerkrig i Irak. Som sagt gjorde Zarqawis angrep det vanskeligere for den irakiske opprørsbevegelsen å delta i politiske prosesser. De ønsket å komme seg ut av skyggen til Zarqawis spektakulære angrep og få en egen selvstendig stemme. I 2006 gikk flere av sunni-stammene i Anbar derfor sammen og grunnla en væpnet styrke, kalt ”Anbars revansjebrigader” som hadde som mål å drepe al-Qaida medlemmer. Dermed ble det vanskeligere for Zarqawi å skjule seg, samtidig som terskelen for å angi Zarqawi stadig ble lavere, og til slutt ble han som kjent drept den 7. juni i år.

 

Kan Irak bli et nytt Afghanistan?

Dette var en rask gjennomgang av hovedtrekkene ved den irakiske opprørsbevegelsen med vekt på den mest internasjonale delen av den. Nå skal jeg gå over til å snakke om det som egentlig er dagens tema – potensiale for spredning av terrorisme fra Irak til andre land. Her vil jeg begynne med å sammenligne Irak med Afghanistan. Som sagt, så var konflikten i Afghanistan helt avgjørende for framveksten av internasjonal islamistisk terrorisme. På spørsmålet om Irak vil bli et nytt Afghanistan vil jeg svare nei.

 

Det er flere grunner til dette, men hovedgrunnen er den økte bevisstheten rundt fenomenet islamistisk terrorisme og hvilken rolle konflikten i nettopp Afghanistan spilte for framveksten av dette fenomenet. I Afghanistan fikk de arabiske mujahedin støtte fra mange hold, både fra USA, fra Pakistan og fra arabiske regimer, særlig Saudi-Arabia. De arabiske regimene bidro ikke bare med penger, men tillot eller snarere oppfordret muslimer til å dra til Afghanistan for å kjempe – som sagt så var jo dette også en måte å bli kvitt brysomme elementer på. Det har vært spekulasjoner om at land som Syria aktivt støtter opprørsbevegelsen i Irak, og det kan nok tenkes at enkelte i Syria gjør det men det er tvilsomt at dette er statsstyrt.

De fleste land frykter konsekvensene av å skape en ny internasjonal muslimsk brigade og er dermed nølende i sin støtte. Saudi-Arabia skal nå bygge et slags sikkerhetsgjerde på grensen til Irak for å hindre saudiere fra å komme seg til Irak og omvendt. Den irakiske opprørsbevegelsen mottar også viss en finansiell støtte fra enkeltpersoner i Gulfen, men ikke i samme skala som i Afghanistan på 1980-tallet.

 

Videre har mangelen på friområder i Irak gjort det vanskelig for opprørsgruppen å etablere store treningsbaser og leire. Noen mindre baser har blitt opprettet, men i en helt annen målestokk enn i Afghanistan. Det flate terrenget gjør også at amerikanernes luftherredømme og overvåkningsteknologi kommer bedre til sin rett Sammen med kraftig motstand fra amerikanske og irakiske styrker har det derfor vært vanskelig å utvikle en så kraftig bevegelse som vi så i Afghanistan.

 

Potensiell spredning fra Irak-konflikten

Men dette betyr ikke at vi skal undervurdere den potensielle spredningen fra Irak, og særlig ettersom det har blitt rapportert om muslimer fra europeiske land som har dratt til Irak. Og de internasjonale og al-Qaida-inspirerte opprørsgruppene i Irak har vist vilje til å angripe mål utenfor Irak, men da hovedsakelig i Midtøsten. Zarqawi var særlig opptatt av sitt hjemland, Jordan, og Israel. I en av sine siste taler sa han at vi kjemper i Irak, men våre øyne er rettet mot Jerusalem. Og gruppa til Zarqawi har gjennomført flere angrep i Jordan – blant annet selvmordsangrepet mot hotellene i Amman, et rakettangrep mot en amerikansk båt i den jordanske havnebyen Aqaba og gruppa har også påtatt seg ansvaret for noen raketter som ble skutt fra Libanon og inn i Israel.

Zarqawis etterfølgere har bekreftet at de ønsker å fortsette med angrep utenfor Irak. Zarqawi har også sagt flere ganger at de vil finne seg en ny base dersom det skulle bli vanskelig å oppholde seg i Irak. Og som vi har sett så har utviklingen i den irakiske opprørsbevegelsen utøvd gradvis større press mot de internasjonale jihadistene, samtidig som den pågående borgerkrigen mellom sunna og shia-muslimer overskygger alt annet. Det er dermed en viss fare for at de globale jihadistene finner det vanskelig å operere i Irak.

Det store spørsmålet er hva som da skjer: Vil de søke seg til nye konfliktsoner (Somalia, Sudan, Afghanistan), vil de reise tilbake til sine hjemland og planlegge aksjoner, vil de infiltrere vestlige land eller vil de bli pasifisert?

 

Ideologisk og strategisk utvikling i lys av Irak-konflikten

Men de viktigste konsekvensene for internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten er av mer strategisk og teoretisk art.

 

I den strategiske litteraturen til jihadistene har Irak blitt framstilt som den viktigste arena for bekjempe det de omtaler som ”korsfarernes og jødenes allianse mot islam”. Slik har det vært helt siden sensommeren 2002, da det ble klart at USA ønsket å invadere Irak samtidig som Afghanistan mistet sin sentrale stilling etter den amerikanske invasjonen i 2001. Irak har blitt framstilt som den endelige og avgjørende kampen mellom korsfarer og muslimer – seier eller tap her vil ha avgjørende konsekvenser for det jihadistenes framtid og forholdet mellom Islam og ”korsfarerne”. Seier vil bety en islamsk stat som danner utgangspunkt for et nytt kalifat, mens tap vil føre til et ”USA-dominert” Midtøsten. Samtidig har det sterke fokuset på Irak og Iraks tiltrekningskraft svekket jihadbevegelsen i andre land, og dermed har det oppstått interne konflikter om hvor viktig Irak er i forhold til de øvrige land. Blant jihadistene i Saudi-Arabia for eksempel var det uenighet om det var best å kjempe i Saudi-Arabia eller i Irak. Debatten går da på om man skal ramme ”korsfarerne” overalt eller kun i Irak.

 

De jihadistiske reaksjonene på Muhammad-karikaturene var et godt eksempel på denne diskusjonen – noen mente det var viktigst å straffe Danmark, mens andre igjen mente at det var viktigst å konsentrere seg om Irak og å straffe ”korsfarer-statene” som helhet. Flere fryktet at karikaturene skulle ta fokuset bort fra det viktigste, nemlig kampen mellom Islam og ”korsfareralliansen”, som særlig utfoldet seg i Irak. Danmark var en del av okkupasjonsmakten i Irak, og en del av ”korsfarer-alliansen”, så flere mente at det var bedre å angripe danske mål i Irak. Dette viser Iraks sentrale stilling i verdensbildet til de globale jihadistene. På den annen side, det mislykkete forsøket på å sprenge et tysk tog i slutten av juli i år skal angivelig vært motivert av Muhammad-karikaturene og Tyskland var jo som kjent en av de kraftigste motstanderne mot Irak-krigen. Så det er tydelig at Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren.

 

Vi har også sett en spredning av metoder brukt i Irak – selvmordsangrep, gisseltakninger, og halshugninger spredde seg til områder hvor dette tidligere ikke hadde vært brukt, for eksempel ble selvmordsangrep vanlig i Afghanistan hvor det ikke hadde vært brukt til da, og det virker også som selvmordsangrep har fått økt legitimitet innad i det jihadistiske miløjet. På den andre siden er det også flere av de radikale ideologene som har tatt avstand fra Zarqawis blodige kampanje i Irak – og han har fått kritikk fra både sin tidligere mentor (Muhammad al-Maqdisi) og fra Ayman al-Zawahiri, nr 2 i al-Qaida nettverket, for å drepe unødvendig mange sivile.

 

Jihad Online og ”individualiseringen av terrorisme”

Kanskje den aller viktigste konsekvensen på langt sikt er den revolusjonerende bruken av Internett som vi har sett i forbindelse med konflikten i Irak. Ved hjelp av Internett har det vært mulig for alle med Internett-tilgang og som behersker arabisk å være meget godt informert om hva som skjer i Irak og å følge med på de ulike gruppenes aktiviteter. De største gruppene har sine egne nettsider, sine egne mediaavdelinger som viser filmer fra deres aktiviteter, kommunikeeer hvor de påtar seg ansvar for angrep, sprer deres ideologi osv. Dette er en viktig del av gruppenes spredning av propaganda, men gjør det også mye lettere enn det for eksempel var i Afghanistan å følge med og få informasjon om gruppene uten selv å være der. Dette har bidratt til å kraftig redusere avstanden mellom opprørsbevegelsen og deres potensielle sympatisører i utlandet. I tillegg sirkulerer det enorme mengder teknisk-taktisk informasjon om våpen, eksplosiver og terrormetoder på radikale islamistiske nettsider.

 

Det er mange som har hevdet at Internett i en viss grad har erstattet de afghanske leirene som møtested og kompetansesenter. Internett har imidlertid ikke kommet så langt og de instruksjonsvideoene som har blitt lagt ut, er ganske enkle. Derimot er Internett viktig for dannelsen av et slags ”globalt virtuelt jihadist-miljø”. De to-tre siste årene har det kommet flere Internett-baserte forum hvor alle mulige nyheter om jihadbevegelsene og særlig om Irak blir lagt ut. Dette er alt fra rapporter om gjennomført angrep, til forseggjorte filmer og tidsskrifter. Det har blitt opprettet egne produksjonsselskaper – en av de ledende mediekanalene er Global Islamic Media Front, som dere ser på illustrajonen her. På internett kan også få informasjon om hvordan man skal komme seg til Irak, hvis man ønsker å kjempe der. Internett er dermed et veldig egnet forum for spredning av propaganda og for rekruttering. Det finnes flere eksempler på personer som har blitt radikalisert gjennom Internett og som har gjennomført aksjoner eller dratt til Irak for å slåss. Men samtidig er det viktig å ikke overdrive effekten av internett – internett kan ikke alene forklare hvorfor noen velger å utføre terrorhandlinger eller å kjempe i Irak.

 

Forumene blir også brukt til å distribuere og diskutere ideologi og strategi. Hvilke mål er mest hensiktsmessige, hva er legitimt å angripe og hvilke taktikker er legitime er eksempler på diskusjoner på forumene. Men dette kan faktisk bidra til å forsterke de konfliktlinjene som finnes innad i jihadistbevegelsen – tidligere har dette blitt lagt lokk på ettersom det ikke eksisterte noen gode diskusjonsforum eller kanaler for kritikk. Og jihadbevegelsen er mye mer splittet enn det man kanskje får inntrykk av, og pleier derfor å framsette generelle og overordende mål – slik som opprettelsen av det islamske kalifatet. Men hvordan man best kan nå målet og hvilke prioriteringer som er viktigst er det ofte sterk uenighet om. Som sagt dette ble tydelig etter Muhammad-karikaturene hvor det var sterk debatt om både hvilke mål som var viktigst og hvilke taktikker – noen ville kun ha økonomisk boikott, andre ville gjennomføre angrep i Danmark, mens andre igjen syns det var langt verre at amerikanske styrker var stasjonert i det hellige Saudi-Arabia og at overgrepene mot muslimer fortsatte i Abu Ghraib og Guantanamo for eksempel.

 

Internett har dermed forsterket tendensen mot en økende desentralisert ”individualisert jihad”, hvor lokale grupper eller personer tar initiativ til planlegging og gjennomføring av angrep uten noen tydelig kobling til topplederne. Dette er også en utvikling uavhengig av Internett, men Internett har bidratt til å kraftig forsterke utviklingen. For i dag er det bedre å omtale al-Qaida som en bevegelse, eller en ide, eller en –isme (al-qaedisme eller jihadisme), framfor en sentralstyrt organisasjon. al-Qaida har hele tiden hatt en veldig fleksibel struktur, men med en klart definert ledelse. I dag er det mange aktører som ikke har direkte koblinger til al-Qaida, men som følger al-Qaidas ideologi og som står bak terrorangrep.

 

 

Irak-konflikten som motivasjon

Irak-konflikten har også blitt spredd gjennom at Irak har vært en viktig motivasjon for å gjennomføre et angrep utenfor Irak. Her er det viktig å få fram at motivasjonene for å gjennomføre et angrep er kompleks sammensatt, men Irak konflikten har etter alt å dømme mye å si for hvilke mål man velger å angripe. Til nå har det ikke forekommet angrep gjennomført av jihadister som har vendt tilbake fra Irak. Men ved Madrid-angrepet 11 Mars 2004 var koblingen til Irak særlig tydelig. FFI fant her i ettertid et dokument som var skrevet høsten 2003, hvor det ble anbefalt å gjennomføre et angrep i Spania i forkant av valget i 2004. Spania var en del av okkupasjonsstyrkene i Irak, og det var ventet at motkandidaten til den sittende statsministeren, Aznar, ville trekke de spanske styrkene ut av Irak hvis han vant valget. Og strategien virket – Aznar tapte valget blant annet på grunn av 11 mars angrepet og Spania trakk sine styrker ut av Irak. Det er ikke bekreftet en direkte kobling mellom dokumentet og angrepet, men det er nærliggende å tro at dokumentet ble lest av de som gjennomførte angrepet.

 

Okkupasjonen av Irak blir også framstilt av jihadistene som en del av det USA-ledete korstoget mot Islam, og alle land som deltar eller har deltatt i koalisjonen blir nevnt som mulige mål – og dette er også en av de viktigste faktorene for målutvelgelse. I tillegg har Irak-konflikten skapt sterke symboler som mishandlingen av fanger i Abu Ghraib-fengslet, og kampene mot amerikanerne i Falluja har fått en nesten mytisk status. Hendelser som dette blir ofte nevnt som grunnen til radikaliseringen og som grunnen til at noen ønsker å gjennomføre et terrorangrep for eksempel i Europa. Men som sagt, det ligger også ofte andre ting bak – innenriksforhold som integrasjonspolitikk, hardere behandling av muslimer i Vesten etter 11. september og lignende.

 

Konklusjon

Da vil jeg kort avslutte med de viktigste punktene. Irak kommer nok ikke til å bli så viktig for internasjonaliseringen av terrorisme som Afghanistan var ettersom det er en mye større bevissthet mot å unngå et nytt Afghanistan. Men det er fortsatt stor spredningsfare til tross for dette. Hva dette på sikt kan føre til, er det veldig vanskelig å si noe om. Derimot har Irak-konflikten konsekvenser for internasjonale terrorisme på andre måter – Irak har blitt en av de viktigste motiverende faktorene bak terrorangrep, men som eksemplet med det siste planlagte angrepet i Tyskland viste – Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren. Irak-konflikten har sammenfalt med en meget rask Internettutvikling, og man kan si at Irak er den første ”internett-baserte jihad” hvor det er mulig å sitte hjemme hvor det nå måtte være å engasjere seg i opprørsbevegelsen i Irak.

 

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 25. oktober 2004

”Forsvarets forskningsinstitutts rolle

i fremtidens forsvar”

 

ved Paul Narum
Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt

 

Innledning

Utviklingen av et moderne og fleksibelt forsvar i en tid preget av omfattende sikkerhetspolitiske, militære og teknologiske endringer, stiller høye krav til kunnskap og kompetanse i hele organisasjonen. Militær transformasjon forutsetter omfattende satsing på teknologi, konseptutvikling og eksperimentering – dette vil stå sentralt i utviklingen av Forsvaret i overskuelig fremtid. Anvendelse av militærmakt bygger i stor grad på bruk av moderne teknologi for å oppnå høy effektivitet, god beskyttelse av egne styrker og begrensning av unødige skader.

 

Den militære overlegenhet som Vesten har kunnet fremvise under de siste års konflikter, har den teknologiske overlegenheten som en av de viktigste grunnpilarene. Det er bare denne som kan forklare at krigen mot enhver militær motstander vinnes så totalt, og praktisk talt uten egne tap. Denne ”winner takes all”-asymmetrien er årsaken til at vi kan fastslå at kvantitet ikke er noen erstatning for kvalitet for de som ønsker å delta i denne type internasjonale operasjoner. Samtidig har vi flere eksempler på begrensninger i denne type militærmakt. Mens krigen mot en militær motstander raskt vinnes, byr stabilisering av samfunnet og opprettelsen av ekte fred på store utfordringer. Her er det åpenbart behov også for volum og utholdenhet for styrkene. Det må derfor holdes et våkent øye også på volumet av våre militære styrker.

 

Det er kanskje heller ikke alltid slik at det nødvendigvis er et konkurranseforhold mellom det å være høyteknologisk og modere – og det å være mange. Vi vil kanskje i fremtiden se at de teknologiske fremskrittene ikke bare utnyttes til effektivitetsøkning og reduksjoner i antall enheter og i personell, men også til å opprettholde volumet innenfor gitte ressursrammer.

 

Et godt eksempel fra vår egen historie på at dette er mulig er utviklingen av MTB-våpnet. Det ble på 60-tallet klart at fartøyer med den kapasitet vi trengte ville bli så store og kostbare at vi bare ville kunne anskaffe noen svært få. Det var ny teknologi og nye måter å løse oppgavene på, med sjømålsmissilet Penguin i spissen, som gjorde at vi kunne opprettholde et stort antall slagkraftige fartøyer i Marinen. Med den evnen til tilstedeværelse langs kysten og seighet som det ga.

 

Teknologi er også en helt avgjørende faktor for evnen til å operere sammen med andre lands militære styrker. Det norske forsvaret må til enhver tid være tilgjengelig for flernasjonale operasjoner med effektive systemer basert på oppdatert teknologi. Det er også viktig å være klar over at det ikke er nok å besitte teknologien, det er også nødvendig å besitte kompetanse om sine og andres tekniske løsninger. Bare da har vi en mulighet for å få systemer som kobles sammen – til faktisk å virke sammen.

 

Forskjellig satsing på å ta i bruk avansert teknologi og materiell er en hovedforklaring på det økende gapet mellom militære kapasiteter i USA og Europa. Det er en tiltakende bekymring på begge sider av Atlanterhavet for hva dette kan få å si for evnen til å kunne virke sammen i fremtiden. Det som minimum kreves er at hver enkelt nasjon, stor som liten, yter sitt bidrag og gjennom koordinert innsats i internasjonalt samarbeid, bidrar til å motvirke at disse forskjellene fortsetter å øke i samme høye tempo.

 

Ny teknologi kan også åpne muligheter til å forbedre eller effektivisere andre sider ved Forsvarets virksomhet, f.eks. styrkeproduksjon eller drift og vedlikehold av materiell.

 

Norge er en småstat med et lite forsvar og unike utfordringer i våre nærområder. De fleste faktorene som krever endring og påvirker endring, er eksterne og utenfor vår kontroll. Vi trenger egen innsikt i teknologiens muligheter og konsekvenser for selv å kunne legge premissene for forsvarsplanlegging, materiellanskaffelser og militære operasjoner, og for å kunne treffe selvstendige valg. Valgene og oppgavene står i kø innenfor alle forsvarsgrenene og innen forsvaret som helhet: Sjøforsvaret står overfor krevende oppgaver med innfasing av nye plattformer og systemer, og om få år vil vi måtte gjøre fundamentale valg om fornyelse av Hæren og Luftforsvaret. Derfor har nasjonal, teknologisk rettet forskning og utvikling (FoU) avgjørende betydning for et fremtidsrettet Forsvar.

 

FFIs rolle

Forsvarets forskningsinstitutts rolle er bl. a. beskrevet i St.prp. nr. 42 (2003–04). I denne sammenheng vil jeg særlig understreke fire forhold:

 

For det første er FFI Forsvarets forskningsinstitusjon. Dette betyr at instituttet må være en integrert del av Forsvaret, og at forskning og utvikling for militære formål vil prege instituttets virksomhet. Aktiviteter i grenselandet mellom militær og sivil side – eller utelukkende til støtte for det sivile samfunn, vil bare bli utført i den grad det er hensiktsmessig og forenelig med Forsvarets behov. Som en integrert del av Forsvaret vil instituttet sette like høye krav til kostnadseffektiv drift som Forsvaret for øvrig, og sikre effektiv bruk av forskningsmidlene bl.a. gjennom nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

 

For det andre har instituttet en strategisk rådgiverrolle: Å bistå den øverste ledelsen av Forsvaret med å fremskaffe et best mulig grunnlag for å treffe beslutninger om Forsvarets utvikling. Dette henger tett sammen med FFIs integrerte rolle i Forsvaret. Instituttet skal først og fremst holde seg orientert om trekk ved den militærtekniske utvikling som kan påvirke forutsetningene for forsvarsplanleggingen og ta nødvendige initiativ til at slik innsikt blir formidlet til Forsvarets ledelse. Men instituttet skal også – ut fra sin forskning, kunnskap og tilgang til et internasjonalt nettverk av forsvarsforskere – kunne gi råd innenfor hele spekteret av Forsvarets virksomhet.

 

For det tredje er FFI et forskningsinstitutt som følger anerkjente vitenskaplige prinsipper i sitt arbeid og har et utstrakt i sitt arbeid med andre militære og sivile forskningsinstitusjoner i inn- og utland. Gjennom den kraftsamling av kunnskap og teknologisk rettet forskning og utvikling som FFI representerer, har Forsvaret tilgang til troverdige fagmiljøer og ekspertise, selv om den totale FoU-aktiviteten i Forsvaret er svært begrenset sett i internasjonal målestokk.

 

For det fjerde vektlegger FFI anvendt forskning, innrettet mot reelle og viktige forskningsproblemstillinger for Forsvaret. Dette innebærer et bredt arbeidsområde, fra spørsmål knyttet til norsk sikkerhet, forsvarsplanlegging og konseptuelle løsninger, til vurderinger av spesifikke systemer, materiellkomponenter og tekniske løsninger. Det betyr også at FFI legger vekt på arbeider der våre bidrag kan bli utslagsgivende for Forsvarets beslutninger.

 

I stortingsproposisjonen heter det videre at FFIs virksomhet skal rettes inn mot å:

 

  1. Drive langsiktig forskning rettet mot teknologiområder som er avgjørende for den langsiktige utviklingen av Forsvaret, og innenfor fagområder som er særlig viktige for norske forhold,
  2. Utføre forskning rettet mot militærteknologiske områder som skal gi hurtig effekt innenfor f.eks. militær transformasjon,
  3. Utføre kostnytteanalyser av helheten av Forsvarets virksomhet, med spesiell vekt på logistikk- og støttevirksomheten, samt
  4. Øke vektleggingen av hurtig innfasing av standardisert materiell i Forsvaret, fremfor egenutvikling av løsninger. Dette er viktig for å sikre interoperabilitet med allierte og ikke minst ut i fra kostnadshensyn.

 

FFIs rolle slik den er beskrevet i proposisjonen er i hovedsak en videreføring av den rollen instituttet har hatt de senere årene, men med enkelte viktige endringer:

 

Vi skal nå i større grad dekke hele Forsvaret, og ikke bare den spisse enden, og det legges øket vekt på aktiviteter som bidrar til rask effekt ute blant brukerne og på innfasing av standard materiell. Sett i lys at forholdene der det legges til rette for en god balanse mellom den kortsiktige og den langsiktige delen av aktiviteten, er dette en dreining i riktig retning. Et Institutt bare opptatt av de langsiktige problemstillingene ville kanskje utføre god forskning, men ville ikke være relevant for Forsvaret. Tilsvarende er det viktig at det langsiktige perspektivet beholdes for at Instituttet skal kunne fylle sin rolle som nettopp beskrevet.

 

FFIs organisasjon og styring

FFI er organisert som et forvaltningsorgan med utvidete fullmakter og er underlagt Forsvarsdepartementet. Et styre med syv medlemmer er ansvarlige for den forvaltningsmessige driften av Instituttet. Når det gjelder faglig styring og rapportering av resultater fra Instituttets arbeid går det direkte linjer inn i departementet og til Forsvaret, avhengig av arten av arbeidet og finansieringskilden.

 

Forsvarets forskningspolitiske råd har ansvaret for all FoU-virksomhet i Forsvaret, hvorav FFI utgjør en vesentlig del. Rådets medlemmer oppnevnes av Forsvarsdepartementet etter innstilling fra Forsvarssjefen og fra Norges Forskningsråd. Rådet ledes av Forsvarssjefen og består ellers nå av stabssjef i Forsvarsstaben, sjef for Fellesoperativt hovedkvarter, sjef for Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i FD, administrerende direktør i Forsvarets Logistikkorganisasjon og administrerende direktør for FFI. I tillegg har rådet fem medlemmer oppnevnt etter innstilling fra Norges Forskningsråd. Rådet møtes to ganger i året og har spesielt ansvaret for den langsiktige delen av forskningen ved FFI; den delen som er finansiert av den såkalte basisbevilgningen. Denne utgjør i 2004 Mkr. 153 som svaret til 29% av omsetningen.

 

Et annet viktig formelt styringsorgan er Forsvarets forskningsforum, som behandler forslag til nye prosjekter, prosjektendringer og sluttmeldinger. Forsvarets forskningsforum sikrer at prosjektene er i tråd med styringssignalene gitt av Forsvarets forskningspolitiske råd og i henhold til Forsvarets behov for forsknings- og utviklingsstøtte. Forsvarets forskningsforum bidrar også til at forskningsresultatene formidles til Forsvaret. Forsvarets forskningsforum har omfattende representasjon fra Forsvarsdepartementet, Forsvarets militære organisasjon og Forsvarsbygg.

 

Sjef for Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet leder Forsvarets forskningsforum sammen med FFIs administrerende direktør. For FFI møter ellers hele ledelsen og de forskningssjefer som deltar i behandlingen av aktuelle prosjekter.

Til sammen utgjør disse tre styringsorganene; Styret, Forsvarets forskningspolitiske råd og Forsvarets forskningsforum, en balansert enhet som sikrer at Instituttet drives forretningsmessig og faglig på en god måte. I de enkelte prosjektenes løpetid blir i tillegg fremdriften fulgt av et prosjektråd, der både oppdragsgiver og brukere av prosjektresultatene er representert.

Internt er instituttet organisert i fem produktorienterte avdelinger: Analyse, Ledelsessystemer, Land- og luftsystemer, Maritime systemer og Beskyttelse. Dette er en ny organisasjon som trådte i kraft fra 1. januar i år. Den skal speile våre oppdragsgiveres behov, og gjøre det lett å finne frem og samarbeide med FFI.

Videre er det etablert en egen planenhet for sterkere koordinere og styre strategi og planarbeidet. Planenheten koordinerer også nasjonalt og internasjonalt samarbeide og produktutvikling og markedsføring på tvers av avdelingsgrensene. Alle interne driftsfunksjonene er samlet i Staben, og ledes av en stabssjef, som i tillegg er direktørens stedfortreder.

 

Finansiering

I 2003 var Instituttets inntekter Mkr 521. Blant annet på grunn av interne effektiviseringstiltak med fokus på å styrke forskningsaktiviteten og på å redusere volumet på stabs- og støttefunksjonene kunne regnskapet gjøres opp med et driftsoverskudd på Mkr 42. Dette har vi nå latt komme våre kunder til gode ved å redusere timeprisene. Et uforandret aktivitetsnivå for forskningsvirksomheten vil derfor kunne vidreføres med et inntektsnivå på Mkr 480 i 2003 – kroner.

 

Vi har fire hovedkilder for denne finansieringen: Basisbevilgningen, behovsrettede strategiske forskningsmidler, oppdragsfinansiering innen Forsvaret og oppdragsfinansiering fra kilder utenfor Forsvaret. De to første finansierer aktivitet med et mellom- og langsiktig tidsperspektiv, samt den strategiske rådgivningen, mens oppdragsforskingen i de aller fleste tilfellene har et mer kortsiktig perspektiv. I 2003 dekket basisbevilgningen 29% av aktiviteten, de strategiske midlene 32% og oppdragsforsking 39%. Oppdragsforsking utenfor Forsvaret utgjorde 7 % av totalomsetningen. Dett legges i planverket opp til finansieringen av den langsiktige forskningen skal reduseres med 20 prosent i perioden frem mot 2008. Dette skjer som en del av reduksjonen av de samlede kostnadene til FoU i Forsvaret med ca. 330 millioner kroner fra 2003 til 2008. Det er et paradoks at den økte vektleggingen av transformasjon, eksperimentering, kvalitet og kompetanse – kombineres med planlagte kraftige kutt i Forsvarets FoU-midler, men slik er det.

 

FFI vil søke å kompensere for reduksjonen i midlene til den langsiktige forskningen med øket innsalg av oppdragsforskning inn mot Forsvaret, men sett i lys av reduksjonene av den totale FoU-innsatsen i Forsvaret kan dette bli vanskelig. Jeg anser en økning av sivil rettet forskning opp mot 20 prosent både som forenelig med FFIs formål og som en måte å beholde bredden og volumet i forskningsvirksomheten ved Instituttet ved like.

 

Satsningsområder

Det norske forsvarsbudsjettet er naturligvis lite i forhold til budsjettene i mange av de landene vi ønsker å samvirke tett med i internasjonale operasjoner. I tillegg velger vi å bruke en forholdsvis liten, og minkende, andel av budsjettet til FoU. Det er derfor en utfordring å sørge for at vi er på høyde med våre partnere internasjonalt. Vi bidrar i dette arbeidet med å satse selektivt innen områder som er av spesielt stor betydning, samtidig som vi opprettholder en breddekompetanse på flest mulig områder gjennom systematisk å dra nytte av nasjonalt og internasjonalt samarbeide.

 

Våre fem satsingsområder er Transformasjon og CDE, terrorisme og samfunnssikkerhet, innføring av nettverksbasert forsvar, militære operasjoner og forsvar og sikkerhet i nordområdene. Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på innholdet i disse satsningsområdene, samt vise eksempler fra aktiviteten på FFI.

 

  1. Transformasjon og CDE

Prosjektene faller i to hovedkategorier, nemlig forsvarsanalyser som grunnlag for Forsvarets langsiktige planlegging og forskning som direkte bidrar til Forsvarets økte satsing på konseptutvikling og eksperimentering.

Forsvarsanalysene utvides gradvis tematisk, og vil omfatte både organisasjon, operativ struktur og ikke-operativ virksomhet. Hovedproblemstillingene er knyttet til fleksibilitet, reaksjonsevne og kosteffektivitet i et langsiktig perspektiv.

 

Instituttet vil fortsatt bidra med solid funderte, langsiktige kostnadsberegninger og ytelsesvurderinger både på kapabilitets- og strukturnivå. Studier av viktige internasjonale sikkerhetsaktører og av mulige strategiske konsekvenser av den teknologiske utvikling, danner et nødvendig grunnlag for forsvarsanalyseaktiviteten.

 

I sum utgjør dette ca. 21 % av Instituttets total kapasitet. Aktiviteten innen konseptutvikling og eksperimentering er i første omgang rettet mot de behov Forsvaret har på overordnet nivå for å prioritere, planlegge og styre CDE-aktivitetene. FFI vil bidra til å utvikle bedre metoder og prosesser, og støtte forberedelser til og gjennomføring av viktige konseptuelle eksperimenter. Det vil også bli utviklet kompetanse og metodikk for modellering og simulering til støtte for Forsvarets trenings- og eksperimenteringsaktiviteter. Vi tar sikte på at FFIs analysestøtte til Forsvarets operative hovedkvarter i denne sammenheng skal bli et viktig bindeledd mellom vår nasjonale og Natos eksperimenteringsvirksomhet.

 

FFI gjennomfører også konseptutvikling og eksperimentering som en integrert del av mange av våre andre prosjekter. Dette gjelder for eksempel viktige områder som autonome system, under vann og i luften, (AUV og UAV), satellittovervåkning, elektronisk krigføring og operasjoner i datanett (CNO). For tiden er disse aktivitetene i hovedsak tatt inn i satsingsområde 3, innføring av nettverksbasert forsvar. Instituttet vil imidlertid fortløpende vurdere hvordan den CDE-relaterte aktiviteten bør finansieres og organiseres. En større andel separate prosjekter med eksplisitte CDE-målsettinger finansiert over Forsvarets spesielle CDE rammebevilgning er en aktuell mulighet. Forsvarets nye konsept for fremskaffelse av materielle kapasiteter legger økt vekt på de tidlige prosjektfasene. Her vil FFI kunne bidra med spesialkompetanse innen konsept- og systemutvikling.

 

  1. Terrorisme og samfunnssikkerhet

Dette satsingsområdet inneholder forskning om terrorisme som fenomen, analyser av tiltak mot økende samfunnssårbarhet og forskning relatert til masseødeleggelsesvåpen. Dette utgjør ca. 8 % av total kapasitet ved Instituttet.

 

Den grunnleggende terrorismeforskningen gir innsikt i ulike terroristaktørers bakgrunn, motivasjoner og adferd. Dette er nødvendig for å forstå hvilken trussel terrorisme utgjør, både i en internasjonal og nasjonal kontekst. Andre lands og internasjonale organisasjoners respons på og tiltak mot terrorisme blir også studert. Instituttet startet forskning innen dette feltet mot slutten av 1990-årene og har bygget opp en kompetanse som har fått internasjonal anerkjennelse; spesielt for forskning om terrorisme motivert av radikal islamism.

 

Forskningen omkring masseødeleggelsesvåpen, opprettholder viktig kompetanse innen atomvåpen, biologiske, radiologiske og kjemiske våpen, med vekt på endringer i trusselbildet og bedre beskyttelsestiltak. Risikoen er stor for at terrorgrupper kan få tilgang til kjemiske, biologiske og radiologiske våpen. Slike våpen vil kunne påføre omfattende og vanskelig kontrollerbare skader og har et stort potensial for terroriserende psykologisk påvirkning. FFI vil arbeide videre for å bedre militær og sivil beredskap mot slike våpen.

 

Kjernevåpentrusselen er preget av usikkerheten om tilgjengelighet av spaltbart materiale og spredning av teknisk kunnskap om konstruksjon av bomber. Forskningen tar sikte på å skape en bedre forståelse av dette komplekse trusselbildet, som grunnlag for innretting og dimensjonering av mottiltak.

 

Studiene av samfunnssårbarhet gjøres i hovedsak på oppdrag fra andre departementer enn FD, primært Justisdepartementet, og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Gjennom de siste 8–10 årene har viktige samfunnsfunksjoner blitt grundig analysert og tiltak for å redusere kritisk sårbarhet, er foreslått. Arbeidet går videre bl.a. med en tilsvarende studie av sårbarheter og mottiltak knyttet til den raskt økende avhengigheten av IKT-systemer i samfunnet.

3 Innføring av nettverksbasert forsvar

FFI både har og planlegger en omfattende forskning på innføring av et nettverksbasert forsvar. Forskningen foregår i nær kontakt med andre land. Men alle land har delvis sine særegne forutsetninger i form av utstyr, organisasjon og kultur.

Det er derfor behov for en solid og godt målrettet nasjonal forskning. Fremover vil dette legge beslag på rundt 24 % av total kapasitet ved Instituttet.

 

I prinsippet dekker begrepet NbF alle deler av et moderne forsvar, inndelt i fire kategorier av komponenter: informasjonsinfrastruktur, beslutningstakere, sensorer og effektorer. Vår satsing innen dette området er i hovedsak ment å skulle omfatte de nye og spesielle komponentene i et nettverksbasert forsvar og det som er viktigst for en rask og vellykket innføring. Forskningen på dette området bygger på instituttets kompetanse innen områdene sensorer, våpen, samband og ledelsessystemer, bygget opp gjennom tunge aktiviteter over mange tiår.

 

Også innen elektronisk krigføring og operasjoner i datanettverk har instituttet spisskompetanse av internasjonalt format. Når det gjelder de organisatoriske og ledelsesmessige aspektene, opprettholder instituttet en begrenset egenkompetanse og vil satse på et nært samarbeid med Forsvarets skolesenter. Instituttets planlagte aktivitet har to hovedtyngdepunkter, nemlig et eget ”NbF-program” og informasjonsoperasjoner. NbF-programmet er utformet i nært samarbeid med Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet, som har definert et bredt dekkende ”Program NbF Infrastruktur” for hele Forsvaret.

 

FFIs NbF-program inneholder tre hovedkomponenter:

  • NbF i operasjoner adresserer organisatoriske, konseptuelle og kognitivt relaterte problemstillinger og skal vise hvordan Forsvaret bør innføre ny teknologi, endre organisering og tilpasse operasjonene for å få størst mulig effekt av innføring av nettverkstenkning.
  • NbF Beslutningsstøtte omfatter forskning på omfatter forskning på datafusjon, distribuert billedoppbygging og IT-baserte løsninger for å støtte planlegging og beslutningsfatning. Informasjonsstyring og sikkerhet er gjennomgående og sentrale temaer.
  • NbF Grid dekker områdene transmisjon, nettstrukturer, distribusjonssystemer og arkitektur. Økt båndbredde, mobilitet og tjenestekvalitet er sentrale målsettinger.

 

Informasjonsoperasjoner er et meget omfattende felt som har fått økt betydning. FFI velger å konsentrere sin aktivitet innen dette feltet om elektronisk krigføring (EK) og operasjoner i datanettverk (Computer Network Operations, CNO).

 

Den EK-forskningen som inngår her, gjelder jamming av systemer basert på radar og IRsensorer. Den teknologiske utvikling innen disse områdene er svært rask. Hurtig signalbehandling er avgjørende for å kunne jamme fremtidens radarsystemer.

 

Ny laserteknologi vil gi muligheter for gjennombrudd i utviklingen av mottiltak mot IR-søkere. Innen begge disse sentrale områdene har omfattende sivile anvendelser gitt grunnlag for militære systemer med dramatisk økt ytelser til redusert kostnad.

 

Innen Computer Network Operations satser instituttet på konsolidering og videreutvikling innen den offensive delen av spektret (Computer Network Attack, CNA). Også her foregår det en rivende teknologisk utvikling, samtidig som militære organisasjoner gjøres stadig mer avhengig av funksjonerende informasjonssystemer. FFI satser på å videreutvikle sin spisskompetanse og dermed skape grunnlag for selektivt internasjonalt samarbeid. Under dette satsingsområdet finner vi også en del forskning som er faglig nært relatert de to nevnte hovedtyngdepunktene. Dette gjelder eksempelvis forskning på radar og IR-sensorer, satellittovervåkning og støtte til evaluering av NSM (norsk sjømålsmissil).

 

  1. Militære operasjoner

Dette satsningsområdet omfatter forskningsprosjekter som vil understøtte Forsvarets arbeid med å nå de krevende mål som er satt om økt tilgjengelighet, effektivitet, fleksibilitet og evne til samvirke med andre nasjoner. I sum utgjør disse prosjektene ca. 26 % av FFIs total kapasitet.

Hovedtyngden av prosjektene er innrettet mot å gi bidrag til utvikling og operativ/teknologisk vurdering av nye kapasiteter som planlegges avskaffet, og til rask og kosteffektiv utprøving og innfasing av nye systemer.

 

Innen feltet land-/luftsystemer er aktiviteten samlet i fem delområder: kampfly, luftvern, panserstrid, presisjonsstyrte våpen, og overvåkning, deteksjon og identifikasjon. Av sentrale prosjekter kan nevnes innføring av UAV som ny ressurs i Forsvaret, assistanse til utvikling og valg av nye kampfly, soldatutrustning og teknologi for nettverksintegrert stridskjøretøy.

 

Instituttet har bred og solid kompetanse innen militære, maritime systemer og operasjoner, og vil videreføre den tunge satsingen på dette området. Forskningen dekker sentrale problemstillinger både innen operasjoner i norske kystnære områder og internasjonalt. Det tyngste prosjektet er evaluering av Nansenklasse fregatt. Andre viktige delområder er autonome undervannsfarkoster, undervannsbåter, minemottiltak og navigasjon. Satsingsområdet innbefatter også en serie analyseprosjekter innen logistikk, som omhandler både nasjonale og flernasjonale problemstillinger, og forskning om ikke-dødelige våpen, som er rettet mot nasjonale, sivile så vel som militære behov.

 

  1. Forsvar og sikkerhet i nordområdene

Av instituttets samlede kapasitet utgjør dette forskningsområdet rundt 8 % av Instituttets samlede kapasitet. For tiden arbeider vi med å utforme flere prosjektforslag som på sikt kan føre til at området ekspanderer noe. Prosjektene viarbeider med fordeler seg i følgende fire delområder: Russland som sikkerhetspolitisk aktør, miljø og forurensninger, kartlegging av geofysiske og metrologiske forhold og kaldværsoperasjoner (Cold Weather Operation, CWO).

 

Forskningen om Russland som sikkerhetspolitisk aktør skal opprettholde en minimumskompetanse på Russland som skaper de nødvendige forutsetninger for kontakt og samarbeid med andre tilsvarende forskningsmiljøer både i Norge og utlandet. Kompetansen er spesielt viktig som grunnlag for instituttets bidrag til Forsvarets langsiktige strukturplanlegging.

 

Miljøforskningen angår dels nasjonale miljøkonsekvenser av Forsvarets egen aktivitet, dels forurensningsproblemer i de nordlige havområdene knyttet til russiske kjernevåpen og atomdrevne fartøyer. Planen inneholder videre arbeider for å bidra til sikrere behandling av radioaktivt avfall på Kola.

 

Kartleggingen av geofysiske forhold i de nordligste havområdene foregår ved bruk av instituttets forskningsfartøy HU Sverdrup. For Sjøforsvaret viderefører Instituttet arbeidet med å utvikle moderne, operative tjenester for meteorologisk og oseanografisk informasjon. Forskningen knyttet til operasjoner under kalde værforhold utgjør første trinn i å videreutvikle norsk spesialkompetanse som skal understøtte etableringen i Norge av et ”Center of Excellence for Cold Weather Operations” innen Nato. Avhengig av hvordan denne planen blir realisert, vil instituttet vurdere å øke forskningen på dette feltet.

 

Langsiktig innrettet forskning

Vi legger stor vekt på å se alle instituttets aktiviteter i sammenheng med våre forsvarsrelevante satsingsområder. Dette bidrar til nær integrasjon mellom den langsiktige, kompetanseoppbyggende og den mer kortsiktige, leveranseorienterte forskningen. Den langsiktige innrettede forskningen står likevel i en viss særstilling – det er en spesiell utfordring å sørge for at den langsiktige strategiske utviklingen i tilstrekkelig grad blir tatt vare på og dermed bidra til at Forsvaret på mellomlang og lang sikt utvikler seg på en måte som harmonerer med fremtidens oppgaver.

 

Instituttet får som tidligere nevnt i underkant av en tredjedel av sine midler i form av en årlig basisbevilgning over forsvarsbudsjettet, basisbevilgningen skal brukes for å utvikle kompetanse på lang sikt, og er en nødvendig forutsetning for at FFI skal kunne fylle sin selvstendige rådgiverfunksjon. Det er nødvendig å sikre at disse midlene blir benyttet som forutsatt. Her har Forsvarets forskningspolitiske råd en sentral rolle. For å tilrettelegge for bedre prioritering og styring, har instituttet foretatt en ny gjennomgang av hvordan de basisfinansierte forskningsprosjektene kategoriseres i ulike forskningsprogrammer. Vi har valgt å operere med følgende to hovedtyper:

 

Grunnlagsstudier som skal bidra til at instituttet holder seg oppdatert om viktige trekk i den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Forskningen skal holde høyt internasjonalt nivå. Innrettingen skal ikke være styrt av Forsvarets problemstillinger på kort sikt.

 

Strategiske forskningsprogrammer som er en type prosjekter som skal bidra til å utvikle bred basiskompetanse, og spesialkompetanse innen utvalgte områder med sikte på anvendelse i et 5–10 års perspektiv.

 

Internasjonalt samarbeid

St.prp. nr. 42 legger stort vekt på internasjonalt samarbeid og flernasjonale løsninger som en mekanisme for å opprettholde et moderne forsvar med begrensede ressurser. Dette gjelder ikke minst forskning, utvikling og materiellanskaffelser. Proposisjonen fremhever bl.a. potensialet som ligger i samarbeidet med våre viktigste allierte, inkludert Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland (Nordsjøstrategien).

 

All forskning er i prinsippet av global karakter og bygger på internasjonalt samarbeid, internasjonal arbeidsdeling og internasjonal konkurranse. Dette gjelder imidlertid i begrenset grad for anvendt militær forskning, som ofte, av ulike grunner, utføres gjennom rent nasjonale programmer eller i lukkede, flernasjonale samarbeider. Innenfor denne type lukkede samarbeidsordninger er det ikke mulig å få tilgang til informasjon på et område uten selv å bidra med betydelig innsats. Men ofte kan en forholdsvis begrenset aktivitet av høy kvalitet være tilstrekkelig til å komme på innsiden innen et område og få tilgang til resultatene fra andres arbeid. Derfor kan vi med en god kombinasjon av selektiv satsing og bred teknologisk basiskompetanse knytte oss til flernasjonalt FoU-samarbeid. Dette er realistisk sett den eneste måten vi kan oppnå tilstrekkelig bredde innen forsvarsforskningen til å kunne ivareta den strategiske rådgiverrollen og sikre fleksibilitet. Derfor er internasjonalt samarbeid et sentralt, strategisk virkemiddel i instituttets forskning. Instituttet vil særlig prioritere følgende deler av det internasjonale samarbeidet:

 

NATO Research and Technology Organisation (RTO)

Forskningssamarbeidet i Nato gir oss unike muligheter til internasjonalt samarbeid over et bredt spektrum. Samtidig er et aktivt norsk engasjement i RTO en forutsetning for å kunne bidra til Natos aktiviteter og forme og oppfylle våre forpliktelser overfor Alliansen.

 

Western European Armaments Group (WEAG)

Innen rammen av dette vesteuropeiske materiellsamarbeidet har det foregått teknologi- og materiellrelatert forskning i en rekke forskjellige paneler og grupper. Norge er aktiv deltaker på flere områder. WEAG er nå i ferd med å bli integrert i EU som European Defence Agency (EDA), og det er usikkert hvordan dette vil påvirke norsk deltagelse. Det vil være svært uheldig dersom vi stenges ute fra en effektiv deltakelse i det som blir fortsettelsen av WEAG. Fremdriften er også usikker, men det synets som om overgangen som var planlagt til å skje ved utgangen av 2004, nå tidligst vil fine sted mot slutten av 2005.

 

 

Anglo-Netherlands-Norwegian Collaboration Project (ANNCP)

Det trilaterale forskningssamarbeidet mellom Storbritannia, Nederland og Norge gir muligheter til et tettere og dynamisk samarbeid på utvalgte områder. Samarbeidet har pågått over lang tid, og effektive, ubyråkratiske arbeidsformer er utviklet. FFI legger stor vekt på at dette samarbeidsprogrammet opprettholdes og videreutvikles.

 

Bilateralt samarbeid

På FoU-området foreligger det bilaterale samarbeidsavtaler med Canada, Danmark, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Sverige og USA. Selv om samarbeidsmulighetene i stor grad varierer fra område til område, åpner denne type avtaler for meget tett og fleksibelt samarbeid med andre land. Spesielt viktig er samarbeidet med sentrale forskningsinstitusjoner i USA. Nordsjøstrategien omfatter som tidligere nevnt, Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland. På forskningssiden samarbeider vi allerede tett med Storbritannia og Nederland, og fremover vil det vil bli lagt økt vekt på å utvikle det bilaterale forskningssamarbeidet med Tyskland som i dag er mer begrenset

 

Alt dette er fora med lange tradisjoner. Som i de fleste andre internasjonale samarbeidsfora er det ikke alt som fungerer optimalt, og det er store rom for forbedringer. Dette må imidlertid ikke få skygge for at det i hovedsak fungerer og at problemet med dobbeltarbeid på langt nær er så stort når det gjelder forskning som det er for utvikling og produksjon av forsvarsmateriell.

 

Avslutning

De kommende årene vil bli svært utfordrene for det norske Forsvaret. Store endringer vil bli gjennomførte samtidig som utviklingen i den internasjonale situasjonen er usikker.

Budsjettsituasjonen er vanskelig. I sitt foredrag her i OMS for to uker siden pekte Forsvarssjefen på at det er en ressursmessig underdekning på 4 milliarder kroner i henhold til planrammen for inneværende periode med påfølgende negative konsekvenser for nødvendige materiellinvesteringer, samt at problemene i inneværende langtidsperiode overføres og til dels forsterkes i neste periode. For FFI er det en ekstra utfordring at vi får en vesentlig del av våre inntekter gjennom horisontal samhandl med Forsvaret.

 

FFIs oppgave er å være den forskningsbaserte pådriveren og premissgiveren for den omstillingen som skal skje. Dette er en oppgave vi løser ved å engasjere oss i alle sentrale problemstillinger for Forsvaret som ligger innenfor vårt arbeidsområde. Dette spenner fra sikkerhetspolitikk, via økonomi, operasjonsanalyse og teknologiutvikling til detaljerte tekniske arbeider innen alle de store anskaffelsesprosjektene og inn mot eksisterende utstyrskategorier. Gjennom dette gir vi vårt bidrag til den løpende omstillingen og til at denne skjer i et langsiktig perspektiv.

 

Takk for oppmerksomheten!