Skip to content

Mandag 6. januar 2020 gjestet forsvarsminister Frank Bakke-Jensen Oslo Militære Samfund og leverte sin årlige statusoppdatering.

Du kan lytte til talen her.

Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide gjestet Oslo Militære Samfund 11. januar 2016 med sitt Nyttårsforedrag: «En ny langtidsplan for forsvarssektoren – vårt utgangspunkt og våre valg».

Kjære venner. Godt nytt år! Nyttårsforedraget her i OMS er et av årets høydepunkter for en forsvarsminister, og det er godt å se dere alle igjen.
I dag, i overgangen mellom 2015 og 2016, er det ingen tvil om at Forsvaret står overfor massive utfordringer. Det er heller ingen tvil om at vi har lagt bak oss et år som både var preget av det samme utfordringsbildet. Men samtidig viste 2015 oss at det også nytter å prioritere og fokusere den innsatsen vi gjør – på en enda bedre måte enn vi har gjort tidligere.
I 2015 sluttet Stortinget seg enstemmig til regjeringens forslag til ny militærordning – en gjennomgående endring av hvordan vi forvalter personell og kompetanse i Forsvaret, og jeg vil påstå: Den kanskje største reformen i norsk forsvarssektor på mange tiår. Det er innlysende for alle dere, men trolig knapt merkbart for de som ikke kjenner sektoren. Vi prioriterte seiling og nærvær i nord. Vi bidro sterkt til NATOs reform og modernisering. I 2016 skal det første kullet i den nye allmenne verneplikten inn og tjenestegjøre. Dette er en grunnleggende og prinsipielt viktig endring av en av samfunnets kjerneinstitusjoner. Og i forrige uke åpnet vi Forsvarsmateriell – den nye etaten – som skal sikre mer kosteffektiv forvaltning og strategisk styring av investering og materielldrift i sektoren.
I 2016 øker forsvarsbudsjettet med 9,4 %. Vi skal vri ressursbruken mot operativ aktivitet i nord, som seiling med ubåt og flyging med MPA. Vi stasjonerer en ubåt fast i Ramsund, så den kan seile om lag 250 døgn i nord, og vi øker lengden på og antallet tokt med Orion. Vi starter en massiv styrking av etterretningstjenesten på 370 millioner bare for 2016, og tar et tydelig grep om etterslepet på vedlikehold som har ridd Forsvaret som en mare i lang tid. Og vi investerer i vår viktigste militære kapasitet i overskuelig fremtid i form av F-35.
Det er jeg stolt av. Noe annet jeg er veldig stolt av er at vi har tatt vår del av det internasjonale ansvaret for fred og sikkerhet. Jeg har selv vært til stede der norske soldater har hatt viktige oppgaver i året som er bak oss. I Polen traff jeg styrker på beredskap for NATO, i en urolig tid, der vår deltakelse gjør at en blir både stolt og ydmyk. I Baltic Air Policing ble jeg møtt med samme profesjonalitet, samme betydning av et helt crew som jobber mot et felles mål: En operativ kapasitet enten det er i tjeneste nasjonalt eller på vegne av vår Allianse. Og her hjemme tok jeg med meg generalsekretær Jens Stoltenberg til Bodø for å vise hvordan vår QRA bidrar til god situasjonsforståelse og synlig tilstedeværelse når noen forsøker å komme nær nasjonens grenser, og hvordan vi ivaretar beredskap på vegne av NATO.
Samtidig vet jeg, og dere, at vi står overfor store utfordringer i årene som kommer. Og det er det jeg snakke om i dag. Nyttårsforedraget er en av de beste arenaene for å adressere store og viktige spørsmål. I kveld er sånn sett ikke noe unntak. Tiden er ikke inne for å ta forsvarspolitiske hvileskjær. Vi har en betydelig jobb foran oss.
Utsiktene, både på kort og lang sikt, for det norske Forsvaret er meget utfordrende, og jeg er her i kveld for å dele disse utfordringene med dere. Det er nemlig ikke slik at landets sikkerhet er kun forsvarsministerens anliggende. Det er vårt felles ansvar. Og det er et ansvar ingen av oss kan ta med letthet.
Inneværende langtidsplan, lagt frem av regjeringen Stoltenberg i 2012, la til grunn at en økonomisk omprioritering internt i forsvarssektoren på noe over 600 millioner kroner i langtidsplanperioden – mellom 2013 og 2016 – som følge av nedtrappingen i Afghanistan, ville løse de fleste av sektorens utfordringer. De anbefalingene som Forsvarssjefen har lagt på mitt bord vil for kommende langtidsplanperiode kreve mer enn 30 milliarder kroner akkumulert ekstra til investering og drift de neste fire årene. 30 milliarder! Og da har man tatt utgangspunktet i budsjettet for 2015, som allerede var betydelig økt for å betale for våre nye kampfly.

Ine Marie Eriksen Søreide. Foto: OMS

Jeg tror vi kan være enige om at dette er utfordrende. Av situasjonen kan vi utlede to hovedkonklusjoner: Et moderne og kapabelt forsvar koster langt mer enn det man tidligere har tatt inn over seg. Og, det forsvaret vi har i dag har et økonomisk etterslep som har bygget på seg over tid. Dette gir oss en dobbel, økonomisk utfordring.
Som om ikke det var nok: Alle tenkelige alternativ i dagens situasjon forutsetter betydelige omprioriteringer og det forutsetter endringer og nedleggelser. Vi står altså overfor et av de største økonomiske løftene i nyere forsvarshistorie, men må samtidig gjøre omprioriteringer og endringer som vi av erfaring vet vil skape motstand både blant politikere, i lokalsamfunn, hos ansatte og blant folk flest.
Og: Selv om vi politikere skulle evne å finne 30 ekstra milliarder til Forsvaret i det korte perspektivet, er det likevel mange, kanskje også her i kveld, som vil hevde at det ikke vil kunne anses som en styrking av Forsvaret.
Kjerneelementene her er økonomi, samfunnsansvar og sikkerhetspolitikk. La meg starte med økonomi og vårt samfunnsansvar.
Økonomi og samfunnsansvar
Jeg har ikke tenkt å dvele lenge ved hvorfor det har blitt slik. La meg bare slå fast, og jeg er sikker på at jeg har mesteparten av salen med meg på det, at et moderne og kapabelt forsvar koster mer enn det vi politikere over tiår har vært villig til å betale.
Status i dag er at Forsvaret trenger flere milliarder kroner ekstra de neste årene bare for å ta inn etterslepet på driftssiden. Det akkumulerte etterslepet alene utgjør om lag 2,5 milliarder kroner. På investeringssiden er bildet enda mer utfordrende. Vi skal finne penger til å fortsette den helt nødvendige innfasingen av et nytt kampfly, samtidig som vi står overfor andre store investeringer i alle forsvarsgrenene. Dagens økonomiske utfordringer er i seg selv krevende nok. Det vil de være i 2017. Og det vil de ikke minst være når vi ser fem, ti og femten år inn i fremtiden. Det er da vi forstår de virkelige proporsjonene av det vi nå står ovenfor.
Svaret burde være enkelt. Hvorfor kan ikke bare politikerne legge på noen milliarder ekstra på forsvarsbudsjettet hvert år, så ordner dette seg? Det finnes minst to svar på det: Det ene handler om at økte bevilgninger alene ikke vil løse de utfordringene vi ser. Mange av de tiltakene som må gjennomføres er ikke drevet av økonomi, men av operative behov som må fylles for i det hele tatt å kunne opprettholde et relevant forsvar.
Det andre svaret handler om å se utviklingen av vår sektor som en del av en større helhet. Det står om den langsiktige bærekraften i norsk økonomi. Det er et politisk ansvar. Regjeringen, støttet av Finansdepartementet, må ivareta helheten i statsbudsjettet og norsk økonomi. Vi skal se det store bildet, og Finansdepartementet skal ha pulsen på norsk økonomi. Det innebærer også at de må fortelle deg at du ikke kan få alle pengene du trenger, fordi nasjonen ikke har råd til det. Dette fremstår ofte som veldig irriterende, all den tid det burde være åpenbart for alle, også for Finansdepartementet, at akkurat din sektor virkelig trenger disse pengene.
Så er vi nok alle, innerst inne, glade for at vi har en ansvarlig forvalter av landets økonomi. Til slutt er det jo akkurat den vi alle er avhengig av for å få lønnen vår, pensjonen vår, og alle andre tjenester vi er så heldige å ha krav på her i landet.
I dette ligger også et stort politisk dilemma for regjeringen. Vi vil ha et sterkt forsvar, men vi må også føre en ansvarlig økonomisk politikk. En ansvarlig økonomisk politikk forutsetter en effektiv og kostnadsbevisst offentlig sektor. Det er en forutsetning for at landet skal kunne bære sine forpliktelser også i årene fremover.
Så kan man heller ikke se norsk økonomi isolert fra verden for øvrig. Hvis noen av dere nettopp har vært i utlandet, så er det umulig å ikke registrere at man får veldig mye mindre for pengene sine nå enn det man gjorde for et par år siden. Hva er det som har skjedd? Jo, i hovedsak at den norske stats hovedinntektskilde, oljen, har falt dramatisk i pris. På noen måneder er oljeprisen redusert fra 110-120 dollar fatet til under 40 dollar fatet, og ingen vet om bunnen er nådd. Dette har store konsekvenser for oss alle: Selvfølgelig for en forsvarssektor som er tungt eksponert for valutarisiko, men også for regjeringen og Stortinget som likevel må levere det årlige statsbudsjettet.
Og la meg skyte inn her: Der de fleste av oss kan velge å droppe utenlandsturen på grunn av en svakere norsk krone, så kan ikke Forsvaret brått bestemme seg for å gjøre større endringer i drift og investeringer. Betydelige deler av materiellanskaffelsene til Forsvaret gjøres i utenlandsk valuta. I tillegg har disse anskaffelsene ofte lang ledetid. Derfor vil makroøkonomiske forhold, som utviklingen av valutakurser- og drivstoffpriser, raskt kunne merkes i arbeidet med å balansere de årlige budsjettene. Et eksempel: Da nye korvetter ble planlagt innfaset var drivstoffprisen forutsatt å være fire kroner per liter. I dag må vi ta høyde for nesten åtte kroner literen.
Poenget er at vi ikke lenger planlegger med store, årlige økninger i vårt nasjonalprodukt. Makroøkonomiske forhold, som lavere oljepris, gir direkte konsekvens for verdiskapingen i landet. Det betyr at vi også må bruke mindre penger. Mange eksperter spår at denne situasjonen vil vedvare. Det er vanskelig å si om vi snakker om tre, fem, ti år, eller kanskje mer, men vi må ta alvoret innover oss. Dette gjelder for alle sektorer, også forsvarssektoren.
I det arbeidet vi har foran oss vil vi altså merke at norsk økonomi er i en omstillingsfase. Vi går fra særstilling til omstilling. Vi vil merke at nye økonomiske rammebetingelser utløser en mye hardere prioritering. Det står om å sikre arbeidsplasser, om velferd og om å lykkes med en omstilling av norsk økonomi. I sum handler det om vårt samfunnsansvar.
Vi må også ta innover oss store og akutte utfordringer fra migrasjonsbølgen som nå treffer hele Europa. Det får store og uforutsette konsekvenser på statsbudsjetter over i alle land – også vårt. Det vil kreve noe av oss alle.
Jeg ville ikke snakket sant hvis jeg sa at tøffere tider for norsk økonomi og behovet for å avhjelpe migrasjonsbølgen, ikke påvirker vårt handlingsrom. I det såkalte tilleggsnummeret til statsbudsjettet for 2016 måtte regjeringen i løpet av en måned, umiddelbart etter at 2016-budsjettet ble lagt frem, finne 9,5 milliarder kroner til å håndtere og finansiere en rekke akutte tiltak knyttet til asyltilstrømningen. Det kom ikke av seg selv. Alle sektorer påvirkes av dette. Og det erkjenner også de andre partiene på Stortinget. Heller ikke de så rom for særlig økte bevilgninger til Forsvaret i sine alternative budsjetter for 2016, ut over det løftet regjeringen la inn.
Derfor har jeg sagt at regjeringens budsjett for dette året står seg godt. Vi har valgt å prioritere noe tydelig nettopp for å svare på en endret sikkerhetspolitisk situasjon og for å svare på noen av utfordringene i Forsvaret. Dette er skritt i riktig retning, men det løser langt fra alle problemer. Den analysen deler forsvarssjefen og jeg, og jeg regner med han vil komme inn på dette når han taler her neste uke.
La meg derfor si noe om den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen.
Sikkerhetspolitikk
Taktomslaget de siste tre årene har vært betydelig. Det gjelder våre økonomiske rammebetingelser, anerkjennelsen av den reelle situasjonen i Forsvaret og våre sikkerhetspolitiske omgivelser.
La oss skru tiden noen år tilbake. I 2012 fikk vi presentert langtidsplanen for perioden 2013-2016. Vi ble fortalt at omstillingen av Forsvaret i stor grad var ferdig. Vi skulle ha et solid fundament å bygge videre på, og vi skulle i større grad kunne gjøre endringer fordi det var lurt, og ikke fordi vi måtte. Vi skulle ha et forsvar i balanse.
Norge stilte seg i spissen for å bringe NATO hjem igjen og ta hånd om alliansens kjerneoppgaver. I likhet med våre allierte la Norge planer for en gradvis avvikling av vår deltakelse i Afghanistan. Utfordringene fremover lå et annet sted. Det var en betydelig uro om de videre implikasjonene av Europas finanskrise og hvordan dette ville ramme forsvarsevnen. Tett koblet til dette var USAs rebalansering mot Asia og Stillehavet. Det forsterket bildet av et på sikt mer svekket Europa.
Vår – og også NATOs – sikkerhetspolitikk var fortsatt basert på tanken om Russland som en strategisk partner. Vi så en forsiktig optimisme om at den arabiske våren var begynnelsen på en ny tid for Midtøsten og Nord-Afrika, hvor autoritære regimer skulle bli avløst av demokratiske styresett. Situasjonen i Syria minnet oss samtidig om krefter som trakk i en helt annen retning.
I dag må vi erkjenne at mange av de forestillingene vi hadde om hvordan verden ville utvikle seg, ikke slo til. Vi befinner oss derfor i dag i en mye mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon med et mangefasettert og komplisert trussel- og risikobilde.
Vi har fått store utfordringer tett på NATOs territorium som kan få direkte konsekvenser for norsk og alliert sikkerhet. USA har ikke tatt blikket bort fra Europa, men den langsiktige strategiske prioriteringen av Asia og Stillehavet ligger fast. Midtøsten står i flammer – sannsynligvis i overskuelig fremtid.
Vårt eget kontinent er i rask og til dels dramatisk endring. Det er drevet fram av utviklingstrekk i og utenfor Europa. Det som for noen år siden handlet om håndteringen av en finanskrise, rommer i dag flere og mye mer fundamentale utfordringer for det europeiske fellesskapet.
Russlands anneksjon av Krim og pågående destabilisering i Ukraina er et skarpt brudd med forestillingen om Russland som en strategisk partner. Det representerer et skifte i europeisk sikkerhetspolitikk med store implikasjoner for europeisk og global sikkerhet. Derfor er dette også den enkelthendelsen som mest av alt rokker ved de sikkerhetspolitiske forutsetninger som ble lagt til grunn i langtidsplanen som ble vedtatt i 2012.
Vi er tvunget til å se Russland med andre øyne enn vi gjorde den gang. Det er et Russland som massivt bygger opp og moderniserer sitt forsvar. Et Russland som gjennom sin høye militære aktivitet, særlig i Østersjøen og nå også i sør, tester NATO og enkeltland.
Selv i en tid der Russland rammes av sterkt fallende oljepriser og av sanksjonspolitikken, velger de fortsatt å bruke rundt 20 % av statsbudsjettet på forsvar. Det russiske forsvarsbudsjettet for 2016 er beregnet å utgjøre ca. 4 % av BNP. Til sammenligning er gjennomsnittet for europeiske NATO-land 1,3 %. Russland hadde i fjor en investeringsandel i sitt forsvarsbudsjett på over 60 %.
Det er også verdt å merke seg at det russiske forsvarsministeriet har annonsert at over 4000 militære øvelser vil finne sted i 2016. Det er 10 ganger så mange som NATO har planlagt i den samme perioden.
Utstyr, systemer og kapasiteter i nordområdene er prioritert. Vi kan rimelig tydelig slå fast følgende: Den militærstrategiske balansen i nord forskyver seg i Russlands favør. Vi må forholde oss til at det foreligger en betydelig asymmetri i forholdet til Russland. Asymmetrien i seg selv er ikke ny. Det nye er at tilliten mellom Russland og Vesten er betydelig svekket. Det er en vesentlig forskjell fra bare noen få år siden.
Det gjelder også den utviklingen vi har sett i store deler av Midtøsten og Nord-Afrika. Det som var av forsiktig håp og optimisme er for lengst knust. Knust av en ødeleggende borgerkrig i Syria. Knust av enorme humanitære lidelser og rå og hensynsløse terrororganisasjoner.
Flere land i og utenfor Europa er ofre for ISILs brutale terroranslag. Det skaper frykt og behov for økt beredskap og samarbeid mellom land. Midt i denne krisen er det skapt håp om en effektiv global allianse mot terror og en fremtidig løsning på borgerkrigen i Syria. Russlands forsøk på å bli en viktig medspiller på den globale arena er likevel, etter mitt syn, beheftet med betydelig usikkerhet.
Med utspring i Syria, Afghanistan og en rekke andre land i Midtøsten og Nord-Afrika, står Europa overfor den største migrasjonsbølgen siden andre verdenskrig. En situasjon som slår inn over et EU som allerede sliter med samhold, økonomiske utfordringer og at viktige land vurderer å bryte ut av unionen. Stadig oftere snakkes det om nasjonalstatens, og ikke EUs, betydning i møte med vår tids kriser.
Vi registrerer urovekkende tendenser i det europeiske politiske landskapet. Radikale krefter både på høyre- og venstresiden vinner terreng i en rekke land. Nasjonalisme er på fremmarsj. Tilliten til de politiske og demokratiske institusjonene, inkludert EU og NATO, er svekket.

La meg derfor summere opp kveldens tredje hovedutfordring: Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har fått nye og mer krevende rammebetingelser. Verden har ikke gått i den retning vi ønsket oss. I dette bildet kommer også erkjennelsen av at dagens forsvar ikke har tilstrekkelig god evne til å løse sine aller mest krevende oppgaver. Den langtidsplanen som ble vedtatt for fire år siden, var bygd på et premiss om fortsatt lavspenning i våre nærområder. Derfor ble Forsvaret optimalisert for å løse fredstidsoppgaver og kunne stille enkelte styrkebidrag ute og hjemme.
Ved lanseringen av planen ble det hevdet at vi hadde «et forsvar for vår tid». Det underliggende premisset var at Forsvaret var i en så fullkommen tilstand at det nå kun var tale om finjusteringer innenfor videreførte økonomiske rammer. De av dere som husker diskusjonene fra den tiden vil vite at jeg ikke delte denne optimismen.
Jeg var også grunnleggende uenig i bærekraften i de økonomiske planforutsetningene, og jeg stilte meg spørrende til om vi hadde et «forsvar i balanse». Disse bekymringene delte jeg med dere også fra denne talerstolen høsten 2012.
I dag har en ny erkjennelse seget inn i de fleste fagmiljøer og den forsvarspolitiske debatten er snudd på hodet. Knapt noen snakker om «et forsvar for vår tid». Enda færre om «et forsvar i full balanse». I stedet er det en bred erkjennelse i nær sagt alle politiske partier og i opinionen at vi har et forsvar med betydelige mangler.
Men vi har gjort det beste ut av denne vanskelige situasjonen de siste par årene. Vi har klart å stille viktige bidrag i NATO for å svare på en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Vi er en av pådriverne bak reformprosessene i NATO. Vi har igangsatt et arbeid med sentrale allierte om de nordlige maritime flankene med Warszawa-toppmøtet som viktig milepæl. Vi har økt beredskapen og tilstedeværelsen her hjemme. Forsvarets ansatte har lojalt stilt opp. Derfor har Forsvaret levert høy kvalitet.
Og jeg har lyst til igjen å rose våre militært og sivilt ansatte som gang på gang viser en imponerende evne til å løse oppdrag her hjemme og i krevende internasjonale operasjoner. Som statsråd har jeg hatt flere møter i 2015 som har gjort meg utrolig stolt over det arbeidet som legges ned.
Jeg har møtt soldatene våre i Irak som trener sikkerhetstyrker i temperaturer opp til 53 grader. Jeg er blitt møtt med takknemlighet av irakiske og kurdiske soldater for den jobben som gjøres. I Nord-Norge har jeg møtt motiverte soldater under øvelse Joint Viking. Jeg har sett høy profesjonalitet i kirurgiske team i sanitetsbataljonen, og at hektiske øvelser i en urolig sikkerhetspolitisk tid lar seg kombinere med nystekte vafler i sanitetsbataljonens telt. Og selv har jeg bidratt som ubåtfører og hjelpekokk ombord på ubåten KNM Utvær i et døgn i neddykket tilstand i Bjørnefjorden. Som bonus var jeg utenfor mobildekning på en dybde som er gradert informasjon.
Alt det våre soldater gjør kommer ikke av seg selv. Det har en pris. Vi ser at det øker presset på en allerede tynt bemannet struktur og stramme driftsbudsjetter. Vi ser at forutsetninger, mål og ambisjoner ikke samsvarer med de krav som i dag stilles til reaksjonsevne og tilgjengelighet.
En annen viktig erkjennelse er den forsvarsspesifikke kostnadsveksten, realveksten, og de utfordringer denne fører med seg. Vi har jobbet mye, godt støttet av FFI, med en omforent forståelse av hva som er driverne bak denne kostnadsveksten. Realveksten i forsvarsutgiftene har hittil blitt forutsatt håndtert innenfor forsvarsbudsjettene, med noen få unntak. Sagt med andre ord har man ikke hittil tatt inn totalkostnaden av over tid å skulle holde seg med full bredde av relevante kapasiteter i strukturen. Når vi, i motsetning til våre politiske forgjengere, anerkjenner disse kostnadsfaktorene, innebærer det også en helt annen forpliktelse. Det betyr at regnestykkene vi legger til grunn må være mer robuste, mer realistiske. Mangelen på slik robusthet og realisme har medført nettopp den uthulingen og de etterslepene vi nå ser. Dette påvirker i sterk grad Forsvarets aktiviteter og operative evne på kort sikt.
Nettopp derfor er det heller ikke noen løsning å fortsette med den innretningen Forsvaret har i dag. Forsvarssjefens beregninger viser at en videreføring av dagens modell vil ha et merbehov i forhold til 2015-budsjettnivået på i størrelsesorden 180 milliarder kroner akkumulert i et 20-års perspektiv. Men enda viktigere: Det vil ikke gi oss det Forsvaret vi trenger. Det er derfor tvingende nødvendig at vi tenker nytt og tenker langsiktig.
Våre valg og tilhørende risiko
Daværende oberst Otto Ruge uttalte følgende i februar 1940, altså snaue to måneder for Norge ble angrepet: «Jeg er realist. Jeg har lært av livet at pessimisten kommer ikke noen vei uansett hvor godt utrustet han er. Mens optimisten alltid får utrettet noe, om det så er med bare nevene. Man må bare vite hvor en vil hen og hva en har å fare med».
Dette sitatet passer seg i kveld fordi jeg anser meg selv som en realist. Og jeg tilhører ikke minst leiren av optimistene som ser fremover og tror endring er mulig. «Man må bare vite hvor en vil hen og hva en har å fare med», sier Ruge. Sagt på en annen måte: Vi må ta utgangspunkt i våre rammebetingelser og se hvordan vi innenfor disse rammene best kan utvikle et forsvar som er i stand til løse sine oppgaver. Det krever realisme og at vi ser verden som den er, ikke slik vi skulle ønske at den var.
I Forsvarsdepartementet jobbes det nå hardt med å analysere alle råd og innspill. Forsvarssjefens fagmilitære råd er selvfølgelig en svært viktig del av dette. Og la meg slå det fast her og nå; jeg er glad for at forsvarssjefen klart og tydelig kommer med sine anbefalinger. Jeg forstår godt hvorfor han kommer med dem.
Samtidig vet jeg også at forsvarssjefen er fullt innforstått med at det som nå ligger på bordet er svært krevende å håndtere, for Forsvarsdepartementet, regjeringen og Stortinget. Vi skal se på helheten og finne frem til løsninger som er politisk mulige og forsvarspolitisk sunne. Som jeg har vært inne på: Forutsetningene er betydelig endret siden 1. oktober i fjor.
Jeg vet også at forsvarssjefen ser risikoen ved å legge en plan som er så ambisiøs at det er fare for at den ikke vil bli fulgt opp. I et slikt scenario fortsetter vi å ta beslutninger basert på forutsetninger som ikke blir innfridd, og så er vi tilbake der vi startet. Hvis vi sier at «best case» er en ambisiøs plan som faktisk blir fulgt opp, så er «worst case» en ambisiøs plan som ikke blir fulgt opp med nødvendige ressurser.
Realistiske økonomiske betraktninger må veies mot våre sikkerhetspolitiske behov. Og omvendt. Det som kan virke sikkerhets- og forsvarspolitisk klokt, kan i et større samfunnsøkonomisk perspektiv fremstå som ren ønsketenkning. Men logikken går også den andre veien: Vi må ta våre endrede sikkerhetspolitiske omgivelser på alvor og innrette Forsvaret deretter. Vår oppgave er å finne den rette balansen mellom tre akser: Det forsvarspolitiske fornuftige, som folket kan støtte opp under og politikerne kan levere.
Mitt budskap har så langt i kveld vært fokusert på det jeg vil kalle en orientering om de realitetene som danner rammen rundt LTP-arbeidet. Eller å definere det vi i forsvarskretser kaller «avfarende plass». Jeg tror vi alle kan enes om at dagens avfarende plass er svært krevende. Vi har store økonomiske etterslep, vi har en krevende sikkerhetspolitisk situasjon og vi har en ny samfunnsøkonomisk virkelighet. Det er i disse omgivelsene vi skal foreta valg som vil prege Forsvaret i mange år framover.
Et nøkkelord i disse avveiningene er risiko. Hvilken risiko innebærer de forskjellige militære alternativene gitt det sikkerhetspolitiske landskapet, og, ikke minst, hvilken risiko kan man ta med tanke på framtidige regjeringers finansieringsevne og finansieringsvilje? Hvor store budsjetter kan vi realistisk legge til grunn i årene framover, og hvilke fagmilitære prioriteringer vil gi mest effekt innenfor disse rammene? Her finnes det dessverre ingen fasit. Fordi dette er ingen eksakt vitenskap. Dette handler først og fremst om å gjøre avveininger og vurderinger som er basert på kunnskap, klokskap og skjønn.
La meg si litt om kjerneproblemstillingen. Som jeg sa tidligere i kveld er nå de fleste enige om at Forsvaret har vært underfinansiert i forhold til planene som har vært lagt. Dette er negativt for Forsvaret og det er definitivt ikke en fornuftig bruk av samfunnets penger. Gang på gang har man gjennomført investeringer basert på forutsetninger som i ettertid har vist seg ikke å være bærekraftige. På samme måte har vi tillatt oss å planlegge med en struktur som over tid er overdimensjonert sett opp mot realistiske driftsbudsjetter. Det betyr at fartøy blir liggende til kai, fly står på bakken og kjøretøy blir stående i garasjen.
Denne type planlegging kunne virke rimelig i et mobiliseringsforsvar, eller et forsvar bygget på lang varslingstid. Da kunne man i ro og mak øve opp og bemanne ekstra struktur på sikt. Slik er det ikke lenger. Hvis det er én ting vi må ta inn over oss, så er det at Forsvarets beredskapsordninger, varslingstider og reaksjonstider er i dramatisk endring. Vi snakker ikke lenger om måneder og år, men om timer og dager. Det må også få konsekvenser for forsvarsplanleggingen.
Hva er så alternativet? Det svaret har jeg ikke til dere i kveld. Det svaret skal vi finne i løpet av de neste månedene. Det jeg kan si i kveld er at vi ikke kommer utenom også å vurdere andre alternativer enn de forsvarssjefen anbefalte i oktober, og andre innretninger. Forsvarssjefens oppdrag var å levere et fagmilitært råd, og det er flere faktorer han derfor ikke er bedt om å vurdere som departementet og regjeringen likevel må vurdere. Dette spiller også inn på helheten.
Vi skal inn i et landskap med ganske andre forutsetninger enn det som ble lagt til grunn i de to forrige langtidsplanene. Spesielt utfordrende er dette når vi ikke kan benytte framgangsmåten fra de siste tiårene, ved å beholde hele bredden, men redusere antall enheter i et kampsystem, eller rett og slett ved å senke aktivitetsnivået og ambisjonsnivået for Forsvaret i perioder der nye prosjekter og investeringer skal gjennomføres.
Vi skal dessuten se på hele Forsvaret, alle enkeltdelene, og ikke bare deler av Forsvaret. Vi må se på bredden av kapasiteter innen hær, sjø og luft. Kan vi velge nye teknologiske løsninger, kan vi fokusere ressursene på færre og mer spissede kapasiteter, kan vi kutte hele kapasiteter uten at dette etterlater for stor risiko på sikt? Vi snakker om store og grunnleggende spørsmål omkring Forsvarets fremtid.
Av dette tvinger det seg fram noen svært krevende avveininger, ikke minst om risiko. Vi må spørre oss selv hvor vi kan tillate oss en større risiko for å sikre oss på andre områder vi anser å være vitale for norske interesser. Så vil det alltid være slik at vi i fremtiden må leve med risiko. Det gjelder ethvert forsvar – risiko vil aldri helt kunne fjernes. Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å redusere denne eller definere denne tydeligere.
Litt forenklet sagt, så har vi i dag et forsvar der risikoen er smurt ganske jevnt utover. Noen steder er risikoen veldig stor. Vår målsetting er å sette sammen et forsvar som løser sine pålagte oppgaver der risiko er erkjent og tydeliggjort, og ikke som et resultat av bristende forutsetninger og planer.
For å komme dit må vi vurdere alle Forsvarets bestanddeler og sammensetningen av dem. Ingen deler av Forsvaret eller de øvrige etatene i sektoren er i utgangpunktet skjermet fra denne vurderingen. Vi må nå, som i tidligere langtidsplaner, sette tydelige mål om interneffektivisering. Vi må bidra betydelig selv til å flytte noen av de ressursene vi har i sektoren fra mindre til mer prioritert virksomhet. Vi må holde alle mulighetene åpne og ta et kritisk blikk på hele ønskelisten. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at ressurser prioriteres til operativ struktur fremfor annen aktivitet. Dette er også inngangen til hvordan vi nå ser på hele personell-, utdanning- og støttestrukturen. Vi vet det vil kreve at virksomhetene i sektoren må bli innovative når det gjelder utnyttelse av personellressursene.
Det viktigste er at uansett hvilken struktur vi til slutt velger, så skal den være finansiert, den skal være øvd og trent og den skal være godt utstyrt. Vi må bort fra tanken om at en større struktur på papiret og materiell i garasjen, langs kaia eller i hangaren er bedre enn en mindre, spissere, men reelt operativ struktur som kan løse sine pålagte oppgaver – med de vanskelige valgene en slik vridning vil innebære. Gjør vi ikke det vil Forsvaret ikke klare å løse de mest krevende oppgavene.
Det er også viktig at vi får tatt nødvendige beslutninger så raskt som mulig. Samtidig er det en voldsom utfordring at nesten alle alternativene som nå ligger på bordet forutsetter en rask og sterk økning av forsvarsbudsjettene. I dagens økonomiske virkelighet er dette langt fra noen selvfølge – for noen sektor.
Regjeringen har styrking av forsvarsbudsjettene som en av sine kjernesaker. Det har vi levert. Vi har utnyttet det handlingsrommet vi har hatt. Vi har tatt noen tøffe valg for å møte en endret sikkerhetspolitisk situasjon og vi har styrket budsjettene. Budsjettet for 2016 er økt med 9,4 %. Det gir oss mer tilstedeværelse i nordområdene, mer aktivitet med våre ubåter, Orion-fly og Kystvakten. Vi styrker Etterretningstjenesten, vi prioriterer overvåking, tilgjengelighet og kampfly, og vi griper tak i driftssituasjonen gjennom en ekstra satsing på vedlikehold i Sjøforsvaret.
Jeg var så heldig å være til stede da det første av våre F-35 fly ble levert i Texas i begynnelsen av september. En 1600 meter lang produksjonslinje med om lag 30-40 fly. De enkle arbeidsoppgavene løses av noen få roboter, mens de kompliserte løses av et stort antall mennesker. Jeg tror vi var mange der som kjente på stoltheten over å overvære klargjøringen av et fly for fremtiden.
Her i den hjemlige budsjettdebatten er det samtidig noen som har hevdet at siden størsteparten av økningen har gått til F-35, så teller dette på en måte ikke. Den logikken har jeg vanskelig for å forstå. Flyene var forhåndsbestilt, men langt fra forhåndsbetalt. F-35 blir et kjerneelement i Forsvarets oppgaveløsning, så at anskaffelsen av denne kapasiteten ikke skulle telle som en styrking av Forsvaret, faller på sin egen urimelighet. Pengene – flere milliarder hvert år – prioriteres til dette framfor eksempelvis samferdsel og sykehus. Det er resultat av et villet løft og klare politiske prioriteringer.
Når det er sagt, så er det viktig å tilføye at utfordringene jeg har gjort rede for i kveld er av en slik dimensjon at dette vil kreve forpliktelser langt utover denne regjeringsperioden. Vi må raskt velge en kurs og beslutte hovedprinsippene for det Forsvaret vi skal ha de neste 10-20 årene, men også kommende regjeringer og kommende Storting skal år for år bevilge pengene og eventuelt justere kursen. Vi skal planlegge økonomisk for sektoren mange år frem i tid, vel vitende om at bevilgningsreglementet i Stortinget kun tillater ettårig budsjettering. Det er derfor vi må legge alt til rette for at vi skal få en plan som gir oss tilstrekkelig trygghet og som er økonomisk bærekraftig.

Tvilen er kanskje alltid størst når en står i vanskelige situasjoner. Det å ikke ta beslutninger kan ofte synes å være den enkleste utvei eller løsning. Jeg mener det ikke er en farbar vei. Hvis vi ikke tar nødvendige beslutninger nå, så vil de for alle praktiske formål bli tatt for oss ved at den økonomiske situasjonen blir så prekær at man igjen må ty til kortsiktige og lite fremtidsrettede beslutninger. Det er nå vi har muligheten til å påvirke fremtiden og ikke la utviklingen styre oss.
For det er like mye mulighetene våre jeg vil vektlegge fremover. Muligheten til å utforme et nytt og mer bærekraftig forsvar for fremtiden. Det er nå vi har mulighet til å skru på alle delene av Forsvaret slik at det peker riktig vei. Derfor ser jeg heller ikke på omstilling som utelukkende noe negativt. Jeg ser på det som en mulighet fordi det tvinger oss til å tenke nytt, annerledes og bedre.

Min målsetting er å legge fram en troverdig og god langtidsplan for Forsvaret. En langtidsplan som gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver og verne om våre interesser. En plan som er økonomisk bærekraftig, og som gir en effektiv og fornuftig bruk av samfunnets ressurser.

Krevende rammebetingelser
Mine damer og herrer,
En forsvarsminister har to hovedoppgaver. Den ene er som ansvarlig for utviklingen av forsvarssektoren og den andre som en del av et kollegium som ivaretar nasjonens samlede interesser. Jeg ønsker å bidra til et virkelighetsbilde som gjør oss i stand til å ta riktige beslutninger. Så er det også slik at nå, når alle kort er kommet på bordet, er vel ingen i tvil om at dette er svært krevende.
Regjeringen har lovet en forsvarspolitisk kursendring og vi har lovet en styrking av Forsvarets operative evne. Det leverer vi, men jeg kan også si at det vi må gjøre er av et slikt omfang at det ikke vil kunne løses på én langtidsplan.
Vi har et mer krevende trussel- og risikobilde. Vi ser at nye konfliktlinjer og trusselbilder trer fram og blander seg med de som allerede er der. På toppen av dette følger en mer usikker tid for norsk økonomi. Samlet gir dette oss svært krevende rammebetingelser. Vi må erkjenne at det vil ta tid å rette opp alle skjevhetene. I kommende langtidsplan må vi aller først bøte på ubalansen som allerede er der. Parallelt med dette må vi legge grunnlaget for en reell og varig styrking av Forsvarets operative evne. Og vi må sikre oss at vi innretter Forsvaret slik at vi på sikt kan få en mer reell balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.
Uten en organisasjon som i mange år har vist vilje til å arbeide målrettet for endring, ville jeg kanskje tenkt annerledes. Uten disse menneskene, de ansatte og vernepliktige, ville jeg muligens ha tvilt. Det gjorde ikke han jeg traff under «felles opptak og seleksjon» (FOS) på Sessvollmoen i juni fjor. Sliten og fullstendig utmattet etter en veldig lang marsj, feide han all tvil til side: «Mitt største ønske er å være i Forsvaret resten av livet!»
Hva nå? Som sagt, de konkrete løsningene er ikke klare ennå. La meg likevel forsikre forsamlingen om at jeg kommer til å fortsette min åpenhetslinje både før, under og etter at den nye langtidsplanen er lagt fram. Vi jobber nå sent og tidlig med innspill, analyser, vurderinger, konsekvensanalyser og økonomiske beregninger. Jeg vet at det blir tøffe tak, både fagmilitære og politiske. Og jeg starter veldig gjerne her i kveld med å ta imot spørsmål fra dere.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. februar 2015

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide

Ærede forsamling, kjære forsvarsvenner, mine damer og herrer,

Rett før nyåret kom første bind i en bokutgivelse av de sjeldne – historien om Forsvarsdepartementet.

Her får vi lære mer om departementets tidlige formative periode, og om verden slik den artet seg sett fra Norge fra 1814 fram til 1940. Vi blir minnet om at norsk forsvarshistorie er kompleks og sammensatt. At den er breddfull av motsetninger og tidvis ganske dysfunksjonelle løsninger. Sett under ett blir forsvarsplanleggingen omtalt som ønsketenkning. Bare unntaksvis var den mer enn høystemte intensjonserklæringer.

Kunnskap om fortiden gjør oss bedre rustet til å møte fremtiden. Men jeg vil legge til – selve løsningene ligger nok ikke i fortiden. Morgendagens forsvar krever andre svar enn dem vi ga i går. Det som var riktig i 2012 eller 2013, er ikke nødvendigvis riktig i 2015 eller i 2020.

I fjor da jeg sto her, så verden ganske annerledes ut enn den gjør i dag. Russlands militære maktbruk overfor Ukraina lå fortsatt noen uker foran oss. Det forteller oss hvor brått og uventet sikkerhetsbildet kan endre seg.

Det nye sikkerhetsbildet preget også diskusjonene under ministermøtet i Brussel og sikkerhetskonferansen i München rett før helgen. Mine samtaler og inntrykk etter disse møtene bekrefter at det arbeidet vi nå gjør i NATO er både riktig og nødvendig.

Jeg tror ingen vil bestride at vi ved inngangen til 2015 er omgitt av større sikkerhetspolitisk uro enn på veldig lenge. Jeg ser på det med stort alvor. Det er ekstra alvorlig fordi de brå skiftene vi ser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser forsterker endringsbehovene i vårt eget forsvar.

Og det var også fra denne talerstolen jeg i fjor tegnet et bilde som nok brøt med forestillingen om at absolutt alt står så bra til i Forsvaret.

I kveld vil jeg, basert på erfaringene og kunnskapen vi har innhentet det siste året, si det enda tydeligere: Forsvaret av i dag lar seg ikke videreføre på mellomlang og lang sikt. Ambisjonsnivå, struktur og tilgjengelige ressurser er under stort press, og vil komme i ytterligere ubalanse hvis vi ikke gjør tydelige veivalg. Og dette er ikke bare et spørsmål om økonomiske ressurser. Det dreier seg like mye om organisering, om å tilpasse oss ny teknologi og om å få mer forsvar ut av hver krone.

Jeg mener at det på flere områder kreves en kursendring. Det er ganske tøft å si til dere – til en organisasjon som har vært i kontinuerlig omstilling i 15 år. La meg derfor legge til – det er fordi vi har svært dyktige ansatte er mye veldig bra. Jeg vil verken svartmale eller skjønnmale. Jeg vil være realistisk. Og i vår tid er vi godt kjent med at endring normaltilstanden – på godt og vondt.

Derfor sier jeg at mitt fremste mål er å motivere til nytenkning og endringsvilje. Denne gangen er det min tur til å berede grunnen for vanskelige valg og harde prioriteringer. Og som jeg sa til dere i fjor, vi som politikere må se på om de løsninger vi anbefalte står seg.

Politikk handler om å ta valg, om å prioritere og å gjennomføre. Det er i spenningen mellom det ønskelige og det mulige våre valg må gjøres. Jeg har understreket behovet for realisme og nøkternhet i stedet for ønsketenkning. Det vil jeg gjenta i kveld.

Jeg vil løfte fram noen viktige perspektiver og sammenhenger. Jeg vil snakke om situasjonen i vårt eget forsvar og alvoret i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og jeg vil bruke denne anledningen til å drøfte noen dilemmaer vi står overfor i arbeidet med å utvikle et forsterket og fornyet forsvar for fremtiden.

La meg starte med hva vi har gjort så langt, hva vi har lært og hvor vi skal.

Mangler, utfordringer og veien videre

I løpet av det siste året har vi gått grundig gjennom Forsvarets driftssituasjon, struktur og bemanning. Det har vært nødvendig og viktig. Vi har sett hva vi får til godt og vi har sett mangler, gap og hvor skoen trykker mest.

Denne gjennomgangen bekrefter at viktige deler av vår forsvarsstruktur ikke har den reaksjonsevnen og utholdenheten som de store endringene omkring oss krever at vi bør ha.

Kombinasjonen av endringene i omverdenen, utfordringer knyttet til Forsvarets operative evne og stramme økonomiske forutsetninger synliggjør et krevende bilde og flere store dilemmaer.

Det skyldes først og fremst at noen viktige forutsetninger for gjeldende planer på vesentlig punkt er endret. Ikke minst gjelder det vår forståelse av varslingstider. Vi har lenge forutsatt at vi ville få tidlig varsel, og store deler av våre styrker er derfor satt opp med lange klartider.

Det holder ikke lenger. I dag er det sånn at deler av strukturen, hvis vi ikke gjør endringer, vil miste sin relevans fordi de ikke er i stand til å etablere den nødvendige reaksjonsevnen. Og la meg for ordens skyld legge til: Vi er ikke alene om dette. Alle europeiske land opplever nå den samme utfordringen med å få satt høy reaksjonsevne på et tilstrekkelig volum av styrker.

Vi ser også mangler ved utholdenheten i viktige deler av Forsvaret. Begrenset kapasitet innenfor logistikk og understøttelse av strukturen gir en begrenset utholdenhet.

Logistikken – og dette har vært en utfordring i flere år, som nå ses stadig tydeligere – er ikke tilstrekkelig dimensjonert for å sikre evnen til samtidighet i styrkeoppbyggingen, førsteforsvar og mottak av alliert støtte. Vi ser både samtidighetsutfordringer og forsinkelser ved klargjøring av avdelinger og redusert utholdenhet.

Logistikkunderstøttelse krever støtte fra det sivile samfunn. Derfor må vi sikre at totalforsvarsordningen er oppdatert og relevant. Utfordringene rundt oss krever altså ikke bare militære svar. Det nye trusselbildet tester oss på evnen til nasjonalt samspill. Vår evne til å respondere raskt og koordinert på tvers av sektorer vil være avgjørende.

Summen av de funn og sårbarheter vi har funnet og kartlagt, innebærer at vi må innrette Forsvaret annerledes. Vi har behov for et spissere forsvar med høyere beredskap, med evne til rask styrkeoppbygging, med større utholdenhet, og med et sterkere sivilt-militært samspill.

Til et slikt forsvar finnes det ingen snarveier. Og det finnes heller ikke enkle svar eller løsninger. Det er en krevende og kostbar eksersis. Men ikke la det være noe som helst tvil – det er helt nødvendig.

Regjeringens arbeid vil i hovedsak følge to spor. For det første vil vi fortsette å øke forsvarsbudsjettene og fortsette å prioritere operativ aktivitet og beredskap. Vi har tilleggsfinansiert de internasjonale operasjonene Forsvaret har deltatt i fra slutten av 2013 og i 2014.

For aktiviteten internasjonalt har vært veldig høy og variert i 2014. I tillegg til våre langvarige oppdrag som i for eksempel Afghanistan, har det vært veldig mange oppdrag det ikke var tatt høyde for. Fra RECSYR og transport av kjemiske stridsmidler ut av et krigsherjet Syria, via kommandofartøy i NATOs stående maritime styrker, transport av medisinsk utstyr til ebolabekjempelse i Sierra Leone og betydelige bidrag for å berolige allierte land i øst. Så har vi sørget for tilleggsfinansieringen av kampflyene – et stort, men avgjørende viktig økonomisk løft.

Jeg er enig med forsvarsjefen i at de mer grunnleggende utfordringene ikke alene løses innenfor de årlige budsjettene. De løses heller ikke innenfor gjeldende langtidsplan eller fullt og helt i én ny langtidsplan. Vi må derimot i fellesskap se nøye på om vi i enda større grad kan vri ressursene fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Og vi må se på muligheten for å øke bevilgningene mer enn vi allerede gjør. Det er et arbeid jeg nå står midt i og som jeg stort sett bruker all min tid på.

Det andre sporet regjeringen følger, er å legge grunnlaget for en mer langsiktig kursendring. Kort og godt er det å utvikle et relevant forsvar for fremtiden. Dette har to sider. Den ene er at vi skal opprettholde et høyt investeringsnivå. F-35 og JSM er to eksempler på det – en kjernekapasitet som ingen motstander vil kunne ignorere. Den andre er å gå løs på de grunnleggende sårbarheter og mangler vi ser. Det er å stake ut en ny retning – en ny langtidsplan for Forsvaret.

I det arbeidet har jeg lagt vekt på åpenhet, offentlighet og engasjement. Jeg har gått bredt ut for å søke råd og innspill. Når jeg gjør det, så vet jeg samtidig at vi kommer til å bli utfordret. Jeg vet at det vil kunne skape uro og jeg vet at vi helt sikkert kommer til å bli stilt overfor noen veldig krevende valg og dilemmaer.

Forsvarssjefens fagmilitære råd vil ha særlig stor betydning. Det er viktig at vi har en forsvarssjef som kommer med tydelige og uavhengige råd. Forsvarssjefen skal legge fram sitt fagmilitære råd 1. oktober, nøyaktig ett år etter at jeg ga ham oppdraget. I tråd med mitt ønske om åpenhet, var det full åpenhet om oppdragsbrevet, og forsvarssjefen og jeg gjennomførte en felles pressekonferanse.

Jeg ser også fram til rapporten fra den uavhengige ekspertgruppen som skal vurdere Forsvarets forutsetninger for å kunne løse sine mest krevende oppgaver i sikkerhetspolitisk krise og krig. Den gruppen offentliggjør sitt arbeid i løpet av våren.

Jeg har gitt Nasjonal sikkerhetsmyndighet i oppdrag om å fremme et sikkerhetsfaglig råd. Vi lever som vi alle vet i et stadig mer sårbart samfunn. Det sikkerhetsfaglige rådet skal ikke bare kartlegge dette, men også fremme forslag til hvordan vi beskytter våre verdier gjennom forebyggende tiltak.

Vi har oppnevnt et Vernepliktutvalg som vil gi viktige innspill til hvordan vi kan ta denne samfunnskontrakten inn i en ny tid.

Og til sist, har jeg bedt om råd fra eksterne konsulenter for å se hvordan vi kan bruke ressursene våre enda smartere – og finne enda bedre måter å nyttiggjøre oss 43 milliarder for å skape økt operativ evne.

I sum vil dette gi oss, Regjeringen og deretter Stortinget, et solid grunnlag for politiske beslutninger og vedtak.

Jeg forventer debatt. Eller sagt på en annen måte – jeg ønsker meg debatt. Ingen er tjent med at forsvarspolitikken utelukkende diskuteres i lukkede kretser. Forsvaret av Norge er ingen særinteresse. Det angår hele samfunnet. Vi er alle med og betaler den forsikringspremien det er å holde seg med et forsvar.

Derfor er jeg opptatt av at vi lykkes med å løfte forsvarsdebatten og -interessen, i hele samfunnet. Jeg mener det er på høy tid med et bredt offentlig ordskifte om evnen til å forsvare landet og våre interesser. Her trenger jeg hjelp av dere – fortsett å engasjere dere. Dere gjør alle, på ulike måter, en uvurderlig jobb for å skape forståelse for og engasjement rundt forsvarssaken.

Vi lar oss ofte engasjere mest av spørsmål som lokalisering. Det er forståelig, vi er alle oss selv nærmest. På mange måter er jeg likevel redd for at denne diskusjonen bidrar til å skygge for de bakenforliggende problemene – og for løsningene.

Tiden er inne for å løfte blikket og se utover partipolitikkens grenser. Det er enklere sagt enn gjort. Etter åtte år i opposisjon vet jeg en god del om dette. De kortsiktige politiske seirene står ofte veldig høyt i kurs. I et større perspektiv gir dette derimot ingen vinnere. Og kanskje minst av alt tjener det Forsvaret som trenger langsiktige og forutsigbare rammer.

Med det alvoret som omgir oss, er det ikke tid å diskutere tapere eller vinnere, eller hva som oppleves som «rettferdig» fordeling – geografisk eller organisatorisk. Det er ikke tid for å diskutere gårsdagens beslutninger eller legge opp til politiske omkamper.

De utfordringene vi står overfor treffer derfor ikke bare denne regjeringen. Også fremtidige regjeringer vil måtte håndtere dette – uavhengig av partifarge. Jeg mener at enhver ansvarlig regjering må ta disse utfordringene på alvor. Vi må sammen finne fram til hvordan vi sammen kan bygge et relevant forsvar. Det er det vi kommer til å bli målt på. Det er her vi må legge prestisjen.

Jeg vil bruke mye av tiden framover til å se etter nye løsninger. Vi må tørre å spørre oss selv om de løsningene vi har valgt, gir oss det Forsvaret vi trenger i fremtiden. Og vi må ikke låse oss til én måte å tenke på.

Det forutsetter at vi erkjenner at det er noen sider ved dagens situasjon som er annerledes enn for noen år siden. Det gjelder våre sikkerhetspolitiske omgivelser og det gjelder Forsvarets økonomiske rammebetingelser. La meg i tur og orden si litt mer om dette.

Våre sikkerhetspolitiske omgivelser

2014 har, som Jens Stoltenberg sa, vært et svart år for sikkerheten i Europa. Vi er vitne til betydelige forskyvninger i det sikkerhetspolitiske bildet. De forutsetningene vi har lagt til grunn siden avslutningen av den kalde krigen ser nå helt annerledes ut.

Summen av utfordringer internasjonalt er større enn på svært lenge. Spennvidden er stor og truslene mot vår sikkerhet er flere. Vi må styrke vår evne til å håndtere det uforutsette. Vi må sikre oss mot truslene enten det dreier seg om konvensjonelle eller asymmetriske utfordringer, hybrid krigføring, cybertrusler, terrorisme eller fremveksten av ekstremisme. Gamle og nye utfordringene smelter sammen. Den ene forsvinner ikke når den nye kommer til.

Den russiske aggresjonen mot Ukraina, anneksjonen av Krim og den aktive og pågående destabiliseringen av områdene i øst er et sannhetens øyeblikk i europeisk sikkerhetstenkning. Dette er omveltende for hvordan vi kan tillate oss å tenke rundt europeisk sikkerhet og forsvar.

Grunnleggende internasjonale kjøreregler er brutt. Folkeretten er den grunnmuren Europa har bygget opp etter dyrekjøpte erfaringer i to ødeleggende verdenskriger. Når den brytes, senkes terskelen for bruk av militær makt. Ukrainas innbyggere er de som i dag betaler den høyeste prisen.

Vi har i dag å gjøre med et annet Russland. Internasjonalt samarbeid er erstattet av økt spenning. Sett fra Moskva er militær opprustning og aggresjon svaret på de utfordringene de ser rundt seg. Det etterlater ingen tvil om at tyngdepunktet i russisk sikkerhetspolitikk igjen handler om interessesfærer og maktpolitikk.

I 2014 var Russlands militære aktivitet på et nivå vi ikke har sett siden sovjettiden. Vi ser en helt annen bredde og kvalitet. Øving, trening og militær modernisering er ikke i seg selv problematisk eller illegitimt. Alle land som ønsker å utvikle et relevant og stridsdyktig forsvar gjør det.

Noe annet er det når et land velger å ignorere internasjonale avtaler og regler. Da reduseres sikkerheten. Jevnlige tokt med tunge strategiske bombefly over Østersjøen og til dels aggressive flyvninger med krenkelser av andre lands luftrom føyer seg inn i det bildet. Det kan ikke leses som noe annet enn en styrkedemonstrasjon fra russisk side.

Sett fra Norge er bildet noe mer sammensatt. Der naboland og nære allierte opplever territorielle krenkelser og økt aktivitet, ser vi et mer gjenkjennelig mønster. Antallet identifiseringer av fly var omtrent på samme nivå i 2014 som i 2013 i våre nærområder, mens det i Østersjøområdet var en tredobling av russisk flyaktivitet. Men vi ser også hvordan russiske flyvinger, seilaser, øvelser og testaktivitet i nordområdene preges av stadig større kompleksitet og kvalitet. Nordområdene er ikke blitt et mindre militærstrategisk viktig område for Russland.

Nytt og oppgradert materiell, etablering av nye avdelinger, mer komplekse operasjonsmønstre, en helt ny strategisk mobilitet, og opprettelse av Den arktiske kommandoen på russisk side, gjør at det er viktig at vi fortsetter å følge utviklingen framover svært nøye. Vi må også ta høyde for at konflikter som oppstår andre steder kan forplante seg i vår retning. Økt årvåkenhet og tilstedeværelse er ett av svarene på dette.

Vi må samtidig ta hånd om de viktige oppgavene Norge og Russland møter sammen i nord. Vi har et viktig folk-folk samarbeid som kan videreutvikles. Og vi deler ønsket om trygghet og stabilitet i nordområdene. Derfor opprettholder vi samarbeidet om grensevakt, kystvakt, søk og redning og kontakten mellom FOH og Nordflåten, selv om det bilaterale militære samarbeidet er innstilt.

Fasthet og forutsigbarhet har alltid tjent våre interesser i nord. Det er uendret. Uendret er også vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste i NATO.

Jeg mener at betydningen av Alliansen er større enn på lang tid. Vi må aldri glemme at NATO er en politisk allianse, bygget på et verdifellesskap over Atlanterhavet. Vi må slå ring om NATOs politiske troverdighet. Det gjør vi gjennom å sikre Alliansens militære troverdighet.

Essensen av toppmøtet i Wales var nettopp dette. Det var likevel mye mer; det ga en klar marsjordre om å igangsette en styrking av NATO. Dette dreier seg om beslutninger som har som formål å forsterke NATOs kjernefunksjoner, å styrke evnen til planlegging og gjennomføring av kollektive forsvarsoperasjoner, og å skjerpe beredskap og reaksjonstid.

Løfter vi blikket tror jeg summen av de endringene vi nå ser i NATO, vil gi oss et NATO «før og etter Wales». Husk at vi kommer fra en tid hvor veldig mange forbinder NATO-styrker og norske soldater med ørkenuniform og operasjoner langt utenfor Europa. Dere og jeg vet at bildet er mye mer sammensatt.

Vi ser nå konturene av noe nytt. Vi må basere oss på at større deler av Forsvarets virksomhet vil handle om beskyttelse av Alliansens territorium.

Det utfordrer oss. Telemark bataljons opphold i Latvia i fjor høst var noe mer enn å bare sende et kompani for å øve. Det er snakk om en konseptuell endring som påvirker hele Forsvaret. I de gjeldende planene våre har vi ikke lagt opp til det vi i dag kaller beroligelsesoperasjoner.

Avskrekking og beroligelse er noe helt annet enn å delta i kamphandlinger i Afghanistan. Det å øve på NATOs planverk for kollektivt forsvar, er ganske ulikt det å drive opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. I den nye sikkerhetspolitiske situasjonen må Forsvaret være innstilt på å gjøre begge deler. Vi trenger en forsvarsstruktur med operasjonskonsepter for å løse ulike typer oppdrag hjemme og ute.

Jobben vi har tatt på oss i Afghanistan skal vi fullføre sammen med våre allierte. Og vi skal bruke tiden framover til å trekke noen grundige lærdommer for fremtiden. Jeg har store forventninger til det arbeidet Afghanistan-utvalget nå er i gang med.

Underveis må vi tørre å spørre: Hva gjør en slik langvarig internasjonal innsats med Forsvaret? Hvordan påvirker det innretning, tenkning og ikke minst rekruttering?

Jeg mener innsatsen i Afghanistan har gitt Forsvaret og våre allierte mye viktig erfaring. Tre korte erfaringer stikker seg etter min mening umiddelbart ut;

Én; landmakten kan i dag på en helt annen måte enn tidligere gå sømløst inn i en alliert operasjon. Denne evnen til samvirke må vi ta vare på og utvikle videre, fordi den er minst like viktig på alliert territorium.

To; Forsvarets omstilling og modernisering har fått vesentlig drahjelp. Menneskene er den viktigste delen av dette. Vi har en generasjon av soldater og offiserer med lang erfaring fra både planlegging og gjennomføring av krevende operasjoner under tøffe forhold.

Tre; det varige og viktige løftet for våre veteraner. Jeg kan knapt huske en sak med så bred tverrpolitisk enighet og oppslutning. Det gjør at jeg er optimistisk med tanke på arbeidet videre, selv om mye fortsatt gjenstår. I regjeringens nye oppfølgingsplan legges det opp til en bred tilnærming for særlig å sørge for at veteranene gis god oppfølging i møte med sivile etater og institusjoner.

Vi må ta vare på alt dette. Og vi må forberede oss på det nye sikkerhetsbildet. For oss og for våre allierte, innebærer det en stor dreining av både planverk og hvordan vi øver og trener.

«Forsterkninger er vår sikkerhet». Siden 1970-tallet har det vært et mantra i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Men har vi egentlig tenkt veldig gjennom dette de siste 15-20 årene? Har vi øvd nok på det?

Norge vil fortsatt føre en aktiv invitasjons- og vertskapspolitikk. Og vi vil delta enda mer i relevante øvings- og treningsaktiviteter i andre deler av alliansen for å styrke det kollektive forsvaret.

Til høsten skal mer enn 25 000 soldater delta på den iberiske halvøy i den første nye typen storskala-øvelser. Her skal de øve samvirke, beredskap og reaksjonsevne. Her demonstreres avskrekking og forsvar av allianseområdet. Vi stiller fra Norge er substansielt bidrag til denne øvelsen.

Neste gang øvelsen avholdes er i 2018. Som noen av dere kanskje så kunne NATOs generalsekretær og jeg i forrige uke annonsere at Norge påtar seg oppgaven med å være vertskap for den neste høyprofiløvelsen. Vi har lang erfaring med alliert øving og trening i Norge. Geografisk balanse er viktig. Vi må forstå utfordringene sett fra alle deler av Alliansen. Her har de nordlige delene av Alliansen en vesentlig plass. Og øvingsscenariet for 2018-øvelsen er kollektivt forsvar. 2015-øvelsen fokuserer på krisehåndtering.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon trenger vi styrker som kan stille på kortere varsel. Når Norge sammen med Tyskland og Nederland skal teste og utforme en ny hurtig-reaksjonsstyrke, handler det nettopp om skjerpet beredskap og reaksjonstid. Det er bra for vårt hjemlige forsvar og det er viktig for Alliansen. Og det er viktig for Norge å ta ansvar for å gjennomføre vedtakene fra toppmøtet. Men vi må ikke glemme oppfølgingen av resten av Readiness Action Plan: Det er her mange av de store utfordringene ligger.

De tiltak vi gjør i NATO handler om å stå bedre rustet til å håndtere utfordringer fra flere hold. En mer spent og usikker tid i Europa forsterkes av utviklingen i Midtøsten. Også her har det strategiske bildet endret seg raskt.

Det er en utvikling vi må møte på flere plan. Økt beredskap her hjemme er ett. Bekjempelse av radikalisering et annet. Militær støtte til kapasitetsbygging i Irak et tredje. Regjeringen har besluttet å bidra med om lag 120 norske soldater. Sammen med allierte og partnere er målet å gjøre irakiske sikkerhetsstyrker bedre rustet til å håndtere trusselen fra ISIL.

Jeg er glad for at vi har evnet å svare på utfordringene rundt oss og at vi stiller opp når det trengs. Dette kommer ikke av seg selv. Det vet vårt personell på vakt hjemme og ute. Som der vet bedre enn noen er det personellet som har tatt belastninger og gjort det mulig for Norge å stille i internasjonale operasjoner.

Høyere aktivitet hjemme og ute koster. Det merkes i den daglige driften av Forsvaret. En endret og mer alvorlig sikkerhetssituasjon kommer kort og godt med en annen prislapp.

Det er ikke egnet til beroligelse, men Norge er altså ikke alene om å ha disse utfordringene i Alliansen. Endringene i NATO skaper hodebry for både økonomer og styrkeprodusenter. Europas økonomiske nedgang treffer dessuten forsvarsområdet ekstra hardt. Og den fortsetter å utfordre samholdet i Europa.

Den økonomiske krisen er langt fra over. 21 av 28 NATO-allierte brukte mindre penger på forsvar i 2014 enn i 2008. Så mens utfordringene rundt oss øker, så fortsetter budsjettene å synke.

Vi ser mer polariserte samfunn. Fremveksten av radikale protestbevegelser og anti-establishmentpartier og nasjonalisme kan lede til økt renasjonalisering av sikkerhets- og forsvarspolitikken. I så fall risikerer vi en forvitring av det europeiske sikkerhetsfellesskapet, og det kan ha konsekvenser for vår evne til å fatte beslutninger.

EU og NATO har vært og er uvurderlige for å inkludere Sør- og Øst-Europa i dette fellesskapet. NATOs stabiliserende betydning på det sikkerhetspolitiske området kan neppe overvurderes.

Norge er et av få europeiske land som har opprettholdt stabile forsvarsbevilgninger gjennom disse årene. Dette har gjort at vår relative posisjon i NATO neppe har vært sterkere noen gang. Men det betyr samtidig at vi må betale en større del av regningen for vår egen sikkerhet. Det bringer meg over på et annet viktig område – Forsvarets økonomiske rammebetingelser.

Forsvarets økonomiske rammebetingelser

Gitt Forsvarets situasjon og det nye sikkerhetspolitiske landskapet, bør vi styrke budsjettene mer enn vi allerede gjør?

Enhver regjering må selvsagt avstemme sin politikk mot den økonomiske virkeligheten. Det gjelder å finne balansepunktet mellom det som er ønskelig og det som er mulig.

Jeg tar ikke mål av meg å forfatte andre bind av Forsvarsdepartementets historie. Jeg synes likevel jeg kan tillate meg å gi et røft historisk perspektiv på norsk forsvarsøkonomi. Ofte kan historien kaste et klarere lys over dagens situasjon og også endrede forutsetninger.

Vi vet hvordan vi bygget opp Forsvaret på 1950- og 60-tallet. Vi var en mottaker av sikkerhet i en periode der USA hadde et særlig strategisk blikk på nordflanken og på sjøstridskreftene. Flåteplanen av 1960 husker kanskje noen? Det var den tiden da de fleste fartøy var bemannet til enhver tid. Det samme gjaldt kystfortene i nord – med beredskapstider på 30 minutter.

På 1970- og 80 tallet fikk vi også ganske mye drahjelp utenfra. Vi vil huske denne tiden for NATOs store infrastrukturprosjekter. Gjennom utstrakt bruk av fellesfinansiering – et tema som i dag nesten ikke eksisterer i NATO – kunne vi bygge store militære anlegg, flystasjoner og fort.

På 1980-tallet økte igjen USA sine forsvarsbevilgninger, noe som kom Europa og Norge til gode. Vi la også ned betydelig med forsvarspenger på egen hånd. Likevel var vi på mange områder også i denne perioden prisgitt støtte utenfra.

Så kom Murens fall. Vi gjennomførte i likhet med andre allierte omstillingen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar. Vi tok ut den såkalte fredsdividenden. Store midler ble frigjort gjennom å redusere strukturen og avhende eiendom.

Et omfattende internt effektiviseringsarbeid muliggjorde en veldig bred modernisering av Forsvaret. Hvis vi lykkes med den gjenstående del av planen, har Forsvaret fra 2002 til 2016 kunnet omprioritere en akkumulert sum på om lag 60 milliarder kroner fra lavere til høyere prioriterte områder.

Det har gjort det mulig å finansiere moderniseringen og omstillingen av Forsvaret i en periode med nærmest flat budsjettutvikling. Utilsiktet kanskje, men like fullt, så tillot vi oss i denne perioden å nedprioritere beredskapslagrene våre og evnen til styrkeoppbygging av hele strukturen.

Og vi gjorde noe annet som er helt vesentlig: Vi aksepterte et redusert operativt nivå for å dekke noen av utgiftene ved nyinvesteringer. Våre fem fregatter fulgte en slik logikk. Det kan godt hende det var fornuftig i en situasjon da utviklingen rundt oss tilsa at dette var mulig.

Fremme ved vår egen tid er utgangspunktet et ganske annet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gir ikke rom for redusert operativ aktivitet. Vi ser derimot økte krav og forventninger til mer beredskap over hele krisespekteret, inkludert støtte til det sivile samfunn. Vi ser at vi må fylle beredskapslagrene våre, ikke tømme dem.

Vi skal også investere i kampfly som samlet sett koster mer enn det vi så langt har tatt ut gjennom effektivisering og omprioriteringer. USA er lokomotivet innenfor F-35 partnerskapet, men det er likevel ganske få tegn på at en ny «Marshallhjelp» er på trappene.

Tvert i mot er det et sterkt innenrikspolitisk press i USA for å redusere forsvarsutgiftene sine. Det treffer også oss. Europa må bære en større del av kostnadene for egen sikkerhet.

Det ble vi også minnet om under forsvarsministermøtet i NATO forrige uke. Målsettingen om å stoppe nedgangen i forsvarsbudsjettene og å arbeide for at minimum 2 % av BNP skal benyttes til forsvar i løpet av en tiårsperiode, er svært krevende for de fleste av våre allierte.

Vi har også et stykke å gå før vi når 2 %-målet. Men vi står likevel fast på det. Jeg vil samtidig si at 2 %-målet er langt fra det eneste målet på operativ evne. Vilje til å investere i fremtidige kapasiteter, og til tørre å omstille Forsvaret er også viktig. Jeg vil også legge til omfanget av øvelser og hvordan vi øver og trener. Jeg er glad for at vi er et av få land nå møter målet om å bruke mer enn 20 % av budsjettet på investeringer, at vi fortsetter moderniseringen og at vi bruker mer på øving og trening.

Det er utfordrende å skjerme tunge investeringer. Selv om nye kampfly er besluttet, vil jeg minne om at det er denne regjeringen som innenfor sine budsjetter skal finne rom for reelle budsjettøkninger i mangemilliardklassen. Flyene er forhåndsbestilt, men jeg kan love dere at de er langt fra forhåndsbetalt.

De milliardene må vi kjempe for i konkurranse med veldig mange andre viktige samfunnsområder. Og tilsvarende må vi fortsatt finne rom for vår del av investeringen, som forutsatt, innenfor forsvarsbudsjettene. Jeg kan love at det ikke kommer av seg selv. Det er beintøffe prioriteringer.

Vi må sørge for at de operative enhetene er tilstrekkelig bemannet. Dette har jeg en god dialog med forsvarssjefen om. Og vi må fortsette å fornye og investere i nytt materiell. Vi må fortsette å planlegge for de store materiellanskaffelsene i nær fremtid og 15-20 år fram i tid.

Slik vi nå gjør med Hæren, som gjennomgår en omfattende modernisering med innfasing av nye stormpanservogner, CV-90. Det et vesentlig kapasitetsløft der bare investeringen er på omkring 10 milliarder kroner.

Nye ubåter er annen helt vesentlig anskaffelse. De utgjør en forskjell for Forsvarets totale evne – og de gir troverdighet til den fremtidige krigsforebyggende terskelen. Derfor er jeg glad for at regjeringen nylig fattet et prinsippvedtak om nyanskaffelse av ubåter fremfor levetidsforlengelse av dem vi har.

Samtidig er en ubåtanskaffelse også et godt eksempel på hvilke økonomiske utfordringer vi står overfor. Vi kan ikke lenger finansiere den type anskaffelser enten bare ved å redusere volumet eller gjennom effektivisering. Hvis vi ønsker ubåter må vi skape rom for det, og vi vet det vil kunne innebære å prioritere noe ned.

Behovet for fly, ubåter og moderne hærmateriell er enkelt å forstå, og det er lett å samle støtte om anskaffelsene. Det samme gjelder også andre moderne kampsystemer. Andre vesentlige deler av vår forsvarsstruktur har færre støttespillere. Jeg tenker da på de systemene som skal gi oss situasjonsforståelse og evne til koordinert innsats.

Vi ser behovet for å styrke den evnen i årene som kommer, med særlig vekt på overvåkning av våre enorme maritime områder og luftrommet. Det er felleskapasiteter vi må diskutere nøye, både gjennom det fagmilitære råd og innenfor rammen av langtidsplanen.

Forsvaret er en type virksomhet som må holde tritt med utviklingen. For å være relevant må vi stadig forbedre ytelsen til de militære innsatsmidlene. Derfor ser vi en teknologisk fordyrelse i vår sektor som er høyere enn ellers i samfunnet.

Vi kan enkelt slå fast er det ikke vil bli billigere å anskaffe og drifte et høyteknologisk forsvar. Vi kan i dag med en viss sikkerhet anslå at F-35 blir nesten 400 millioner dyrere å operere hvert år enn F-16. Andre nye plattformer som NH90 og CV90 følger samme logikk og mønster. Vi får en helt annen og ny kapasitet, en helt annet bredde, men altså til en helt annen pris.

Igjen ser dere konturene av diskusjonene vi skal ha i året som kommer. Og behovet for å fatte strategiske viktige, men også tøffe beslutninger.

Vi skal fortsette å gjøre en veldig grundig jobb internt for å være trygge på at vi bruker ressursene riktig. Vi må igjen stille oss spørsmålet – har vi mer å gå på? På andre områder enn vi har jobbet til nå? Kan vi gjøre ting annerledes? Gjør vi de riktige tingene – gjør vi tingene riktig?

Jeg er i den sammenheng ikke redd for å søke råd hos eksterne konsulenter. Jeg har derfor bedt McKinsey vurdere effektiviseringspotensial innenfor utvalgte funksjoner i sektoren.

Hensikten er å bringe klarhet i om vår organisering og våre løsninger innenfor stab, støtte og ikke minst forvaltningsvirksomhet er hensiktsmessig. Og la meg understreke: Vi rører ikke ved den operative aktiviteten og evnen. Tvert i mot gjør vi dette for å styrke den operative evnen.

I dag kjøper vi eksempelvis både kontorstoler og terminalbriller enkeltvis og med stor variasjon i prisen. Ved å ikke bruke rammeavtaler og faste standarder betaler Forsvaret sannsynligvis veldig mye mer enn vi trenger. Dette er penger jeg gjerne heller skulle brukt på mer ammunisjon og flere øvingsdøgn.

De valgte løsningene skal være våre egne. Eierskapet må være i organisasjonen for å gi effekt. Rapporten jeg etter hvert mottar, kommer derfor selvsagt til å gjøres tilgjengelig for alle parallelt med departementets eget arbeid.

For meg dreier dette seg først og fremst om at vi som jobber i denne sektoren finner smartere og bedre måter å gjøre tingene på – der dette er hensiktsmessig og mulig – og at vi i fellesskap skaper entusiasme for dette. Uten at jeg skal gå sentralbanksjefen i næringen – han holder som kjent sin årstale først på torsdag – vil jeg likevel peke at vi gjør dette i en situasjon der stadig flere peker på svekkede utsikter for norsk økonomi. Og det er også i en tid der det snakkes om behovet for å satse på kompetanse og utdanning.

La meg derfor avslutningsvis dele noen refleksjoner rundt akkurat det siste.

Kompetanse, personell og verneplikten

Nesten 60 % av Forsvarets årlige driftsutgifter er personellrelatert. Det illustrerer først og fremst hvordan personellet er selve kjernen i Forsvaret. Sektorens rundt 20.000 ansatte gjør en utrolig jobb. Med det betyr samtidig at vi løpende må vurdere hvordan vi utdanner og rekrutterer. Målet må hele tiden være økt tilgjengelighet og relevans – økt operativ evne. Dette har flere sider.

Militær kompetanse og operativ erfaring er behov som alltid vil være der. Gode militære ledere, dyktige soldater som kan sitt håndverk, som brenner for det de gjør – det er det som skaper stridsevne. Derfor må vi også sørg for at de med militær kompetanse brukes til det de kan best og er utdannet til – altså militærfaglige oppgaver.

Vi snakker om kompetanse innenfor planlegging, ledelse og gjennomføring av militære operasjoner. Og ikke minst om den yrkeskodeks som er så avgjørende for den militære profesjonen.

Forsvaret – som først og fremst skal produsere operativ evne – må finne en riktig balanse mellom offiserer i stabsfunksjoner og de som er ute i operative stillinger. Det handler grunnleggende sett om hvordan vi bemanner og organiserer Forsvaret. Det handler om hvordan vi prioriterer de militære personellressursene i et forsvar der den operative strukturen har behov for styrket bemanning.

Rask teknologiutvikling og rask endringstakt har kommet for å bli. Det fordrer et tilpasningsdyktig forsvar – og det krever mer satsing på spesialisert kompetanse, erfaring og kontinuitet. Trenden i Forsvaret jo dessverre vært litt motsatt – manglende spesialisering og for lav ståtid i operative tjenestestillinger.

En grenader skifter stilling i gjennomsnitt hver 14. måned. Samtidig vet vi at det koster 1,7 millioner kroner å utdanne en skytter på CV-90 – bare i ammunisjon. Stadig flere stillinger for vervet personell er så spesialiserte og så kostnadskrevende at vi må ha ordninger som gjør det mulig for personellet å bli spesialist over lengre tid.

Vi må derfor skape en ordning som gir mulighet for å ha en karriere innenfor et spesialfelt. På denne måten ivaretas både den enkeltes og Forsvarets behov.

Arbeidet som er gjort for å forberede etableringen av en ny personell- og befalsordning, er et svar på dette. Vi foreslår innføringen av et spesialistkorps i Forsvaret. Målet er å styrke kontinuiteten, kompetansen og den operative evnen. Reduserte kostnader forbundet med stadig å produsere ny kompetanse som blir værende for kort tid i stillingen, er i så fall en kjærkommen tilleggseffekt av det.

Å etablere et spesialistkorps vil også øke ansvaret som hviler på den enkelte offiser. Kvalitet og innhold i offisersutdanningen blir derfor enda viktigere. Tradisjonelt er Forsvarets kultur i stor grad knyttet til offiserenes rolle og anerkjennelse av breddekompetanse.

Det blir derfor viktig å skape anerkjennelse også for spesialistkorpsets rolle og forståelse for hvordan offiserer, befal, grenaderer og matroser skal utfylle hverandres arbeidsoppgaver. En kultur som bygger på gjensidig respekt og forståelse vil være en forutsetning for at et spesialistkorps skal fungere godt.

Vi må også se nøye på hvordan vi driver vår kompetansebygging. Er dagens løsning den mest hensiktsmessige eller kan andre modeller være bedre? Dette er også en del av forsvarssjefens oppgaver å vurdere i det fagmilitære rådet.

Jeg tror nok en trend er at fremtidens utdanning i økende grad må finne sted i et tettere samspill med sivile utdanningsinstitusjoner og her har vi allerede kommet et godt stykke på vei.

Vi må tenke bredere. En del av det er å ansette flere med sivil utdanning og gi de som har behov nødvendig militærfaglig kompetansepåfyll. Kan vi også bli flinkere til å bruke sivile i stillinger som all hovedsak har sivile kompetansekrav sånn at de som har militær kompetanse kan settes inn i de stillinger som krever det?

Den tradisjonelle veien inn i Forsvaret har vært gjennom verneplikten. Fra 1. januar i år er den veien gjort bredere. Inntaket av jenter født i 1997 er starten på en historisk samfunnsreform. Dette vil først og fremst styrke den operative evnen, men jeg føler meg også trygg på at det vil være med å styrke Forsvarets anseelse og betydning i det norske samfunnet.

Vi har i dag et høyteknologisk forsvar med høy endringstakt og dynamikk, som krever et bredt spekter av spesialisert kompetanse. Vårt personell må derfor ha det mangfoldet. Allmenn verneplikt gir Forsvaret anledning til å rekruttere de best egnede og mest motiverte.

Vi har en organisasjon med en helt unik bredde i oppgaver og funksjoner. Det gjør selvsagt at behovet for vernepliktige varierer mellom forsvarsgrenene. Derfor må vi se etter modeller som svarer godt på Forsvarets behov.

Også her må vi stille spørsmålet: Hvordan kan vi bruke førstegangstjenesten på en måte som gir økt operativ evne? Har vi den rette balansen mellom hvor vi bruker førstegangstjenestegjørende og hvor vi bruker vervede?

Vi må ikke glemme at førstegangstjenesten har vært – og fortsetter å være – en sentral rekrutteringsbrønn til vervede og til befalsutdanning. Den er også avgjørende for å bemanne dagens styrkestruktur. Dette er altså ikke et enten eller, men det er et både og. Uansett, Forsvarets behov skal være styrende for praktiseringen av verneplikten og også eventuelle justeringer av førstegangstjenesten, for eksempel gjennom større differensiering av tjenestetiden. Jeg har forventinger til at både Vernepliktutvalget og forsvarssjefen i det fagmilitære rådet vil gå nøye inn i disse problemstillingene.

Et forsvar for fremtiden

Kjære alle sammen,

Jeg har ønsket å dele noen tanker rundt vår tid og utfordringer vi står overfor – hjemme og ute. Og jeg har snakket om noen dilemmaer vi møter. Et dilemma stiller deg som kjent overfor to muligheter som begge vil gi et uønsket resultat.

Det er ikke helt tilfeldig. Jeg tror at vi ved den korsveien vi nå er må forberede oss på at mange av valgene vi har foran oss kan framstå som dilemmaer. Viktigst av alt er det likevel at vi våger å ta de vanskelige diskusjonene. Og at vi våger å ta gode beslutninger i tide.

Tidspunktet hvor Forsvaret ikke lenger kan finansiere fornyelse ved hjelp av reduksjon, uten at det går utover bredden av strukturelementer, nærmer seg. Det vil i så fall være en ny epoke i norsk forsvarsplanlegging. Det er ikke retorikk. Det er en realitet.

Jeg vil stå ved det ansvaret det er å legge om kursen og sikre en bærekraftig finansiering av den kursendringen. Derfor vil jeg invitere alle politiske partier til å være med på å finne gode bærekraftige løsninger for Forsvaret. Jeg gjør det i visshet om at alternativet til tøff prioritering og videre endring kan være forvitring og irrelevans.

Det har seg nemlig sånn at det ikke er nok å ønske seg en bedre fremtid. Vi må aktivt jobbe for den. Vi må virke i vår tid og ikke overlate til ettertiden å rydde opp for de valg vi ikke evnet å ta. Som vi i første bind av Forsvarsdepartementets historie kan lese at våre forgjengere er blitt testet, vil vi også bli testet: Høystemte intensjonserklæringer eller realistiske målsettinger vi kan innfri?

Det er dette som er kjernen i våre felles anstrengelser framover. For et forsterket og fornyet forsvar – et forsvar for fremtiden!
Takk for meg!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. januar 2014

Forsvarsministerens nyttårsforedrag

«Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk»

Kjære forsvarsvenner! Et riktig godt nytt år.

Det er ni år siden forrige gang en Høyre-statsråd sa de ordene fra denne talerstolen.

Jeg er stolt og glad over å innlede årets foredragsrekke her i Oslos militære og forsvarspolitiske storstue. Jeg er glad for å stå på denne talerstolen igjen.

Gjennom fire år som leder av utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget har jeg hatt det privilegium å reise gjennom det norske Forsvaret i store avdelinger og små enheter: På øvelser og medaljeseremonier, på tokt langs kysten og på besøk hos norske styrker ute. I mine første uker som forsvarsminister har jeg kunnet fortsette å møte norske soldater som gjør en enestående innsats hjemme og ute. De gjør en jobb for oss alle. De risikerer egen trygghet og eget liv for vår fred, frihet og sikkerhet.

La meg derfor benytte denne anledningen til å sende en nyttårshilsen til alle våre soldater. En spesiell hilsen går til alle dem som er ute i operasjoner på vegne av Norge. Mine beste ønsker for det nye året går ikke minst til mannskapet på KNM Helge Ingstad.

Møtene med soldatene og våre andre ansatte har vist meg at svært mye er veldig bra i det norske forsvaret. De har vist meg at moderniseringen og omstillingen av Forsvaret har gitt oss et helt nytt og bedre forsvar. Dette tror jeg få vil bestride.

Vi har et forsvar med moderne plattformer. Vi har en svært kompetent organisasjon med dyktige ansatte. Forsvaret leverer meget høy kvalitet. Det ser vi i daglige operasjoner her hjemme, på land, i lufta og i norske farvann. Vi har sett det i Adenbukta, vi ser det i dag blant annet i Middelhavet, i Afghanistan, i Afrika og i Midtøsten.

Ved inngangen til et nytt år er det derfor godt å kunne slå fast: vi har et forsvar som holder en svært høy kvalitet.

Så langt er bildet gjenkjennelig. Dette er en historie som er blitt fortalt flere ganger før, også fra denne talerstolen. De siste årene har denne beskrivelsen blitt krydret med uttrykk som «at omstillingen er fullført», «fullfinansiert forsvar» og at vi er i «full balanse».

Fra tid til annen har jeg tenkt at slike fyndord ikke utgjør hele virkeligheten – at de virker tilslørende. Alt for ofte har vi blitt presentert for det jeg vil kalle en «redigert virkelighet». La meg si klart i fra. Jeg er ikke komfortabel med denne type retorikk.

Min fortelling i kveld vil derfor være litt annerledes. Og den er forankret i tre viktige prinsipper: Åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger. Jeg vil at denne regjeringens forsvarspolitikk skal kjennetegnes av og måles på dette. Flere av dere vil sannsynligvis kjenne igjen mitt budskap her i kveld. For de utfordringene jeg ser i dag, er langt på vei de samme som jeg så før 16. oktober.

Jeg er ikke her for å skjønnmale. Jeg vil snakke om de utfordringene Forsvaret har i dag og framover. Jeg vil ha utfordringene opp på bordet. Bare slik kan vi løse dem.

Vi ønsker å styrke den operative evnen. For å få til dette må Forsvaret ha en bærekraftig økonomi. Og vi må vite at beslutningene som er tatt står seg i et langsiktig perspektiv. Det krever realisme og en god porsjon nøkternhet.

Vi må rett og slett vite om dagens planer og ressursmessige forutsetninger gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver om 10-15 år. Altså, står dagens planer og forutsetninger seg over tid, eller må noe justeres?

I regjeringsplattformen skriver vi at «Det er et fortsatt behov for økte bevilgninger, modernisering og reform». Og alle disse faktorene må sees på. Framfor alt må vi ta nøkterne skritt mot gradvis større og varige bevilgninger.

Vi vil prioritere ressursbruken slik vi mener er riktig. Det betyr at vi må se nøye på hvordan vi kan løse våre oppgaver mer rasjonelt og effektivt. Kontrollspørsmålene må alltid være: «Blir det mer forsvarsevne av dette?» og «Bidrar det til bærekraft over tid?»

Det er dette jeg vil snakke med dere om i kveld. Jeg vil snakke om regjeringens og min visjon for norsk forsvarspolitikk.

Jeg vil ta utgangspunkt i tre grunnleggende spørsmål:

For det første: Er dagens forsvar en ubetinget suksesshistorie, eller har vi åpenbare utfordringer i årene som kommer?

For det andre: Hvilke sikkerhetspolitiske utviklingstrekk ser jeg ved inngangen til 2014?

Og for det tredje: Hvordan vil dette samlet påvirke regjeringens valg og prioriteringer?

La meg starte med å snakke om det Forsvaret vi har.

Det å gjøre opp status

Det er sunnhetstegn ved det norske demokratiet at ulike regjeringer kommer og går uten stor dramatikk. En ny regjering og en ny statsråd kan stoppe opp, vurdere veivalg i ett nytt lys og utfordre etablerte sannheter.

For meg som forsvarsminister handler det om å ta pulsen på det Forsvaret vi har i dag. Hvor går ting bra og hvor går det mindre bra? Kall det gjerne å gjøre opp et bo. Det er viktig å bruke tid på det. Minst av alt er vår sektor tjent med forhastede beslutninger.

Jeg har samtidig ikke til hensikt å dvele for lenge ved politikken til tidligere regjeringer. Og jeg har heller ikke behov for å snakke ned politikken til forrige regjering, i hvert fall ikke mer enn nødvendig. Det er mye som er bra og det skal bevares. Mitt mål er å endre det som bør endres og forbedre det som bør forbedres. Jeg vil først og fremst se framover.

For meg er det også viktig å bygge på de lange linjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk:

– NATO som fundamentet.

– Den vesentlige betydningen av FN og folkeretten.

– Vårt samarbeid med naboer, venner og partnere i Norden og Europa.

– Vårt nærvær i nord.

Bred enighet er en styrke vi skal bygge på der vi kan skape den. Enighet kjennetegnet også inngangen til den grunnleggende omstillingen av Forsvaret. Retnings- og taktskiftet for ca. 15 år siden var påkrevet og har tatt oss langt.

La meg gi den forrige regjeringen honnør for mye av arbeidet den har utført. Sammen med Forsvaret og sektoren for øvrig, sørget den forrige regjeringen for at vi langt på vei nådde mange av målsettingene vi satte oss i omstillingen. Og sammen har de bidratt til at vi i dag har et fleksibelt forsvar med moderne materiell og kompetente ansatte. Det største løftet har Forsvaret selv tatt.

Kvaliteten på de bidrag Norge i dag stiller i internasjonale operasjoner er allerede nevnt, og kan med fordel gjentas. Vi har tatt kvantesprang. I dag har vi små, men meget kompetente enheter. Disse kan anvendes til internasjonal innsats og løpende – og krevende – fredstidoppdrag her hjemme.

Det har også vært en styrke at Stortinget har stilt seg samlet bak deltakelse i den store militære operasjonen vi nå ser gå mot slutten. Norges deltakelse i ISAF har vært en prøvestein – særlig for Hæren – men deltakelsen har selvsagt preget hele Forsvaret.

Svært mange nordmenn kan se tilbake på en tid som soldat i Afghanistan. Deres innsats har også vært sentral for å skape en ny og bedre politikk for våre veteraner. Vi har i dag et helt annet apparat for å ta vare på våre soldater før, under og etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er et arbeid regjeringen vil fortsette å prioritere høyt.

Det gjelder også satsningen på kompetanse og rekruttering. I det første intervjuet jeg ga som forsvarsminister ble jeg spurt om hva som er den aller viktigste saken for meg som ny minister. Svaret var enkelt. Det er «personell og kompetanse».

Jeg vil si det enda sterkere: For meg er dette startpunktet når vi skal sikre at Forsvaret i framtiden har den nødvendige operative evnen. Eller som tidligere Generalinspektør i Hæren generalmajor Per Sverre Opedal sa det, nettopp fra denne talerstol: «Vi skal utstyre menneskene, ikke bemanne utstyret». Det betyr at vi må investere i de menneskene som skal utgjøre det framtidige forsvaret. Og vi må stille oss slik at vår sektor fortsatt oppfattes som en relevant og attraktiv arbeidsgiver.

Så har denne regjeringen på flere områder andre inngangsverdier enn den forrige. Jeg har sagt tidligere at åpenhet er viktig for meg. Og da mener jeg ikke åpenhet som et honnørord, men reell åpenhet. Åpenhet betyr særlig å bidra til et korrekt bilde av virkeligheten.

Jeg vil ha åpenhet så langt det er mulig og innenfor de rammene som naturlig gis. En god del informasjon er gradert og tilgangen er regulert i lov. Men det er etter min oppfatning et rom for mer åpenhet innenfor de rammene loven setter.

Jeg ønsker meg en mer redelig og ærlig kommunikasjon rundt Forsvarets utfordringer. Jeg vil bidra til å lukke gapet mellom retorikk og realitet. Vi ønsker å bringe på det rene hva som er den egentlige situasjonen. Her vil jeg også lytte til de ansatte og til kritiske røster. Jeg vil vite hvor skoen trykker. Det skal være stort rom for faglig brytning og diskusjon før beslutning treffes, men det betyr ikke at gjennomføringen av vedtatt politikk skal være et løpende seminar.

Vi politikere mener jo oppriktig at de beslutningene vi tar er til det beste. Men av og til mangler vi evnen til å erkjenne at vi tok feil. Jeg tror vi må bort fra den fristelsen det er å si at vi alltid lykkes, at alt vi gjør er bra, at det meste er perfekt på eget felt. Sånn er det nemlig ikke.

Jeg tror vi kan bli flinkere til å kommunisere hva som er bra og hva som er mindre bra. Skal vi ha tillit til alt som er bra i dagens forsvar, må vi også snakke om utfordringene. Vi trenger å formidle hele bildet, ikke bare deler av det. Og vi ønsker å bruke de rette bildene og de rette begrepene.

Prinsippet om å vri ressurser fra lavere prioriterte formål til operativ evne vil være viktig også for denne regjeringen, men vi vil samtidig kommunisere ærlig rundt hva det faktisk handler om: Knalltøffe interne omprioriteringer og krevende effektivisering og endring. Det holder simpelthen ikke å flytte tall fra et sted til et annet innenfor et allerede stramt budsjett og kalle det «en styrking». Pengene tas jo fra et annet sted og det må vi fortelle.

I stedet for kreativ bildebruk, er jeg opptatt av å snakke om virkeligheten slik den er. Det betyr at vi også må snakke om de forutsetningene vi bygger vårt innsatsforsvar på

At dette blant annet handler om at vi, som alle andre sammenlignbare land, har valgt å holde oss med gradert beredskap. Og minst like viktig, at et innsatsforsvar med hele strukturen på alarmberedskap og med umiddelbare klartider ikke kan bli et forsvar i «full balanse». Jeg tror vi trygt kan si at det hadde vært uhyre kostnadskrevende og betydelig underfinansiert.

Så må vi jevnlig vurdere forutsetningene som ligger til grunn for den graderingen i beredskap vi har valgt. Altså balansen mellom det som faktisk står klart og det som skal styrkeoppbygges. Det er både en fagmilitær og en politisk vurdering.

Og hva er «full balanse» hvis det er slik at deler av vedtatt struktur har mangler eller har mindre tilgjengelighet enn planlagt? Og kan vi egentlig snakke om «full balanse» så lenge vi har bemanningsproblemer som reduserer operativ evne både i Sjøforsvaret og Luftforsvaret?

Det er en økende erkjennelse av at omstillingen til et innsatsforsvar også har hatt en pris. Omstillingen har gitt oss evnen til å stille raske og relevante bidrag i internasjonale operasjoner. Og det har gitt oss et forsvar som er godt på sine fredstidsoppgaver – overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Kystvakt, grensevakt, våre spesialstyrker og andre enheter som også skal støtte det sivile samfunn – det meste av dette er i dag i svært godt skikk.

Dette har vært en villet prioritering. Den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss har tilsagt en bevisst prioritering av disse oppgavene. Men igjen, det har hatt en kostnad. Vi ser at vi på noen områder kan ha sluppet oss litt for langt ned. At selve ryggraden, evnen til å forsvare Norge og allierte i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ha ønsket.

Vi er ikke alene i NATO om å ha disse utfordringene. Akkurat det bør ikke berolige oss. Tvert i mot. Regjeringen er derfor særlig opptatt av å opprettholde NATO som en relevant og sterk allianse – istand til å ivareta sine kjerneoppgaver, med særlig vekt på kollektivt forsvar.

Vi må samtidig svare ærlig når vi spør oss selv: Er vi godt nok forberedt til å ivareta våre oppgaver innenfor kollektivt forsvar? Har vi tilstrekkelige systemer og kapabiliteter for å kunne håndtere en situasjon den dagen vi må trykke på «den store knappen»?

Jeg tror vi må være ærlige og si at vi ser mangler. Vi ser at det er oppstått en skjevhet. Et omfattende arbeid med revitalisering av forsvars- og beredskapsplaner er satt i gang. Ut fra dette må vi vurdere våre kapasiteter og deres tilgjengelighet. Vi vil ha reell operativ evne som er tilpasset vår tid og framtidige utfordringer. Noe annet er også vesentlig: Vi må også spørre oss om vi måler operativ evne på en god nok måte – altså om målingen gir det riktige bildet av den operative evnen?

La meg legge til: Vi står i dag ikke overfor én konkret og direkte militær trussel. Samtidig ser vi tydelige bevegelser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser nye utfordringer kjennetegnet av en kort eller ikke-eksisterende varslingstid. Og vi ser at mer tradisjonelle utfordringer gjenoppstår. Og med det nye allianser og motsetninger. En ting synes klart og det er at Norge på sikt må regne med å gjøre mer av jobben selv. Det krever at vi posisjonerer oss fornuftig. Her hjemme og der ute.

Sikkerhetspolitiske utfordringer og prioriteringer

I morgen reiser jeg til USA for å møte min amerikanske kollega Chuck Hagel. Jeg vil møte en amerikansk forsvarsminister som er en svoren atlantist. Det er jeg glad for. I vår regjeringsplattform framhever vi det transatlantiske forholdet i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Det har regjeringspartiene lang tradisjon for. Denne regjeringen har det transatlantiske båndet i ryggmargen fordi vi kjenner både historiens lærdommer og verdien av ekte fellesskap.

Akkurat nå er dette kanskje viktigere enn på lenge. Mitt besøk til USA skjer mot et bakteppe som er både krevende og interessant.

Forsvarsminister Hagel var like før jul på en lengre rundreise. Reisen brakte ham blant annet til Midtøsten og Afghanistan, to deler av verden hvor både USA og Norge er dypt engasjert.

Det gjelder ikke minst konflikten i Syria. Situasjonen der er kritisk. Jobben med å få destruert de kjemiske stridsmidlene er viktig og her bidrar Norge tungt. Men dette løser ikke krisen for millioner av uskyldige krigsofre. Situasjonen i Syria, sammen med andre politiske omveltninger i regionen, har skapt en selvforsterkende spiral av tett sammenvevde regionale konflikter med potensial for dramatisk eskalering.

Når det gjelder Afghanistan, registrerer jeg at vi politikere gjerne omtaler hvert eneste år som avgjørende. For 2014 tror jeg vi med god grunn kan gjøre det. Gjennomføringen av presidentvalget i vår vil gi noen indikasjoner på landets demokratiske tilstand. At maktovertakelsen oppfattes å være legitim og valget finner sted uten for mye vold, vil være avgjørende.

Avslutningen på ISAF-operasjonen blir en politisk merkestein. Det vil gi oss en anledning til å se både bakover og framover. Bakover når vi her hjemme og i NATO-rammen evaluerer innsatsen. Framover når vi, som de andre ISAF-partnerne, vurderer rammene for eventuell deltagelse i den nye operasjonen Resolute Support Mission.

Norge skal stå løpet ut sammen med sine allierte og bidra på egnet måte. Alt avhenger nå av at president Karzai undertegner den bilaterale sikkerhetsavtalen med USA, fordi denne også vil danne rammen for NATOs videre tilstedeværelse.

Mitt besøk til USA er dessuten viktig for bedre å forstå de større og langsiktige endringene vi ser i internasjonal politikk. Hva er utfordringene og hva kan denne regjeringen gjøre? La meg bruke litt tid på å svare på dette.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er kompleks og uforutsigbar. Aktørbildet er langt mer uoversiktlig enn før. Endringene skjer langt raskere enn tidligere. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er ikke lenger så tydelig. Vi er mer eksponert for det som skjer langt unna oss, og geografisk avstand gir ikke lenger automatisk trygghet. Blant annet har konflikten i Syria mobilisert sivile norske statsborgere til borgerkrig. Det er urovekkende.

Løfter vi blikket, ser vi endringer i det geopolitiske bildet. Vi ser nye lokomotiver i verdensøkonomien. Tyngdepunktet flytter seg mot Asia og Stillehavsområdet. I motsetning til Europa og Vesten, kjennetegnes ikke denne regionen av institusjoner som regulerer samarbeid. I stedet ser vi gryende nasjonalisme knyttet til uløste grensespørsmål. Det er en dårlig kombinasjon.

Vi ser tydeligere maktspill enn på lenge også nærmere oss selv. Situasjonen i Ukraina er et alvorlig eksempel. Det er fortsatt mye som står på spill i den politiske utviklingen i Europas nabolag. Det understreker hvor viktig det er at vi fortsatt følger nøye med på utviklingen i våre egne nærområder.

Økonomisk vekst gir grunnlag for økte militærinvesteringer. Trendene er tydelige. Vi ser at enkelte land og regioner øker forsvarsbudsjettene, mens andre må kutte. Ett synes dermed klart: Vi går inn i en tid med mindre relativ militær overlegenhet. Forspranget, det militære og teknologiske, er i ferd med å krympe. Sikkerhetsoverskuddet i vår del av verden minker.

Noen snakker om en verdensorden med fravær av en systembærer. Andre peker mot en multipolar verdensorden. Begge gjør det uansett mulig å snakke om faren for økt stormaktrivalisering. Vestlige verdier og interesser kan i større grad bli utfordret.

Et annet trekk er samtidig verdt å merke seg: Over tid er antallet væpnede konflikter blitt færre. De fleste av dagens konflikter er intrastatlige. De kjennetegnes gjerne av svak statsmakt, flere krigførende parter og vold mot sivilbefolkningen.

Hva framtiden bringer, er som alltid uvisst. Og jeg tenker at nettopp at i en slik brytningstid blir våre valg ekstra viktige – og de blir vanskelige.

Vi må forstå hva den globale maktforskyvningen innebærer. Og vi må posisjonere oss fornuftig internasjonalt. Vi må samtidig stå fjellstøtt i det verdi- og interessefellesskap vi allerede er en del av. Norge skal forbli våre venners venn. Dette krever innsats, engasjement og konsistens over tid.

Vårt bilaterale forhold til USA er av en slik karakter. I dag er det sikkerhets- og forsvarspolitiske forholdet til USA svært godt. Samarbeidet strekker seg over mange og viktige saksfelt.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Gode venner bør også si fra om ting som er mindre bra. I lys av Snowden-avsløringene, som har vært krevende for mange land, ikke minst her i Europa, er det naturlig å diskutere etterretningssamarbeid under mitt besøk til USA.

Mitt budskap er følgende: Vi skal fortsette å ha et dypt og effektivt etterretningssamarbeid. Men det er samtidig helt avgjørende at denne virksomheten er underlagt streng politisk kontroll, og at deling av informasjon skjer med bakgrunn i nasjonale prioriteringer og kontroll. Vi må kunne stole på at alle som deler og mottar slik informasjon ivaretar den på forsvarlig måte.

Vi trenger i vår tid saker som samler snarere enn splitter oss. Det transatlantiske forholdet stikker dypt, men kan likevel ikke tas for gitt. Vi må jobbe for å bevare, fornye og forsterke det.

I parentes bemerket hadde jo særlig ett parti i den forrige regjeringen som grunnstilling å være kritisk til USA – uansett. Vår regjering følger i stedet det som har vært den brede konsensus i mer enn 60 år og ønsker et nært og godt forhold til vår største og viktigste allierte.

I dag ser vi et USA med innenrikspolitiske utfordringer. Økonomien preges av høy arbeidsledighet, høy gjeld og underskudd i statsfinansene. Det er et USA som må gjennom omfattende kutt i offentlige utgifter, også i forsvarssektoren.

Noe annet er også viktig: Når problemene tårner seg opp hjemme, blir det som skjer lenger borte mindre viktig. Det har vi sett når finanskrisen har skylt over Europa. Og vi kan se i det i amerikansk politikk. USA redefinerer sine interesser i en endret verden.

For Norge er det viktig at vi har et handlekraftig USA. Vi er tjent med at USA fortsatt kan fylle en lederrolle internasjonalt. Det er nettopp det USA gjør når det engasjerer seg i Asia og i Stillehavsområdet.

NATO og Europa er ikke likevel upåvirket av dette. Det forventes mer av oss. Ikke minst at vi forbereder oss på en tid med redusert amerikansk vilje til å betale for Europas sikkerhet. Den økonomiske situasjonen i Europa gjør dette krevende.

Vi skal huske at hele 15 europeiske NATO-land har kuttet mer enn 10 % i forsvarsutgiftene siden 2008. Noe annet som bør bekymre oss, er at hele 11 land i alliansen bruker under 10 % av budsjettet på nyinvesteringer.

De europeiske alliertes forsvarsevne er med andre ord redusert. Og ikke nok med det, denne utviklingen forsterker også byrdefordelingsproblemet ytterligere.

Få land i Europa er, som Norge, i stand til å øke eller opprettholde sine forsvarsbudsjetter. I europeisk målestokk er vi nå på 9. plass blant allierte i størrelsen på forsvarsbudsjettet, tett bak Polen og Nederland. Det gir økt tyngde. Vår relative posisjon i NATO har aldri vært sterkere. Men: Viktigere enn budsjettstørrelsen isolert er at ressurser står i forhold til oppgaver og forpliktelser.

For: et relativt høyt budsjett betyr også noe annet – det forventes mer av oss. Vi blir lagt merke til av allierte. Det forplikter her hjemme, og når vi kalles på ute.

Regjeringen vil investere i mer samarbeid med USA bilateralt. Jeg vil si det kanskje aller viktigste i dag er å sikre at NATO forblir utgangspunktet for USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske engasjement i Europa.

Vi vil engasjere amerikanske beslutningstagere i europeiske sikkerhetsutfordringer. Og vi vil videreutvikle det praktiske samarbeidet. Det betyr blant annet mer øving og trening – i Norge og steder der USA øver og trener. I år vil derfor en norsk fregatt for første gang delta i verdens største maritime øvelse utenfor Hawaii.

Vi vil også ta en aktiv rolle i NATO. Fram mot september-toppmøtet i Storbritannia vil vi jobbe for en allianse som klarer å omstille seg til tiden etter Afghanistan. NATO er for meg veldig mye mer enn Afghanistan. Det er først og fremst en politisk allianse. Det er det politiske felleskapet som utgjøre selve fundamentet. Uten dette vil ikke alliansen være bærekraftig.

Et redusert operasjonstempo fordrer mer trening og øving for å sikre evnen til samvirke mellom allierte – og med sentrale partnere. Dette legges det nå opp til gjennom NATOs Connected Forces Initiative. Det er mer øving og trening som skal sørge for at gevinstene ved mange års operasjoner sammen vedlikeholdes.

For meg handler dette initiativet ikke alene om behovet for militært samvirke og synlighet. Det dreier seg dypest sett om vilje til å forstå og anerkjenne hverandres sikkerhetsbehov. Og det dreier seg om byrdefordeling og om sammen å bygge den kollektive sikkerhet over Atlanteren.

Fram mot toppmøtet vil vi derfor ta til orde for større europeisk vilje til å delta i trening og øvelser som er relevante for USA. Noen ganger kan det være i Nord-Amerika. Andre ganger kan det, som neste år, være med utgangspunkt på Hawaii.

Vi må bort fra forestillingen om at kollektivt forsvar kun dreier seg om USAs bidrag til Europa. Europa kan ikke lenger bare være en nettoimportør av sikkerhet. Vi må i langt større grad evne å være en eksportør.

Samtidig skal vi fortsette å jobbe for at USA også i framtiden engasjerer seg i europeisk sikkerhet. CFI handler derfor også om nordamerikansk prioritering av trening og øvelser i Europa, og om større oppmerksomhet om egne nærområder og behovet for regional situasjonsforståelse i NATO.

Derfor vil regjeringen fremme Norge som vertsland for store allierte øvelser. Vi ser det som avgjørende at NATO opprettholder kompetanse om hele allianseområdet.

Neste år avholdes en av NATOs såkalte høyprofiløvelser i Portugal, i Spania og i Middelhavet. Jeg ser det som naturlig at den neste øvelsen, i 2018, avholdes i nordregionen. Vi har derfor nå signalisert overfor NATO at Norge vil vurdere å tilby alliansen å være vertsland for denne øvelsen neste gang den finner sted.

Det er ingenting som tyder på at Alliansen vil få mer penger å rutte med framover. Derfor blir økonomi og ressursbruk en viktig sak fram mot toppmøtet. Jeg håper vi vil få se et Europa som står opp for det transatlantiske fellesskapet også på dette området. Vi trenger et Europa som viser vilje til å avlaste USA.

Europeiske allierte må vurdere nye og mer kreative måter å bruke ressursene på. Også her må vi tenke utradisjonelt – vi må utenfor den velkjente boksen. Investeringer og anskaffelser er én ting. Kanskje enda større potensial er det å hente i integrerte løsninger innenfor militære avdelinger og understøttelse av disse.

Jeg tror europeiske allierte i økende grad blir avhengige av at de store nasjonene står fram og tar lederskap. Storbritannia, Frankrike og Tyskland kan hver for seg fungere som samlingspunkter for grupper av mindre land rundt felles prosjekter.

Et tysk initiativ, det såkalte rammenasjonsinitiativet, er sånn sett interessant. Kort fortalt handler det om at større allierte trekker til seg mindre i utviklingen av forsvarskapabiliteter.

Jeg ser på dette som et initiativ som kan bane veien for mer struktur, effektivitet og forutsigbarhet når nye kapasiteter skal utvikles. Ja visst kan dette virke utfordrende på de enkelte landenes suverenitet. Slike prosesser vil alltid være sensitive, men like fullt er det nødvendig å gå i denne retningen.

Derfor er det også tvingende nødvendig at felles initiativ og eventuelle reduksjoner i nasjonale kapasiteter gjøres tett koordinert mellom landene. Min frykt er at konsepter som «pooling and sharing» og «smart defense» kan bli unnskyldninger eller soveputer. Det er ikke noe «smart» over en lang serie ukoordinerte kutt. Tvert i mot svekker det alliansens forsvarsevne.

For Norge vil det være viktig å styrke samarbeidet med utgangspunkt i vår region. Norge skal være med og ta en reell lederrolle i utviklingen av NATO og den nordeuropeiske dimensjonen i alliansen.

Vi vil ta aktivt del i å styrke handlingsevnen både i NATO og i EU. Vi tror Norge er tjent med å delta i relevante initiativ innenfor rammen av i EU.

Regjeringen vil fortsette å prioritere det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet (NORDEFCO). I 2014 har vi formannskapet og det gir oss mulighet til å påvirke innretningen på samarbeidet.

Også nordisk kapabilitets- og materiellsamarbeid forblir en sentral del av forsvarssamarbeidet. At regjeringen så seg nødt til å avbryte den felles anskaffelsen av artillerisystemet Archer, handler ikke om en nedprioritering av verken nordisk eller norsk-svensk samarbeid. Et eksempel er at vi dagen før underskrev en avtale om nordisk samarbeid om drift og vedlikehold av transportfly.

Et annet eksempel jeg særlig vil peke på i norsk-svensk samarbeid, er CV 90, nye panservogner til Hæren, som vi anskaffer fra svensk forsvarsindustri. Dette er på en måte Hærens «kampflyprosjekt» – til en verdi av mer enn 6 milliarder kroner er det den største investeringen i Hæren noensinne.

De nordiske landene skal fortsatt prioritere felles evne til å stille effektive styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Gjennom deltakelse i Afghanistan, har samarbeidet særlig på logistikksiden gitt viktig lærdom. Vi skal bygge på dette.

For meg er nordisk samarbeid ensbetydende med økt operativ effekt til bedre pris. Jeg ønsker meg konkrete og praktiske samarbeidsområder. Det betyr mer øving og trening på tvers av landegrensene, også med tredjeland.

Vanskelige valg – viktige veivalg

Jeg har til nå beskrevet noen utfordringer her hjemme og i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. En konklusjon er at det neppe blir kjedelig å være forsvarsminister framover. En annen er at alt ikke står så bra til som vi kunne ønske.

Jeg kan dessverre ikke love enkle løsninger, heller ingen såkalte «quick fix». For som kjent, i forsvarspolitikken finnes sjelden slike. Å skape den reelle balansen krever fortsatt reform og omstilling, vanskelige valg og tøffe prioriteringer. Det kreves framfor alt smart tenkning.
Vi går nå nøye gjennom status for tiltak, frister og kostnader i inneværende langtidsplan. Det er et omfattende materiale som vil kreve tid å vurdere. Vi skal ta oss den tiden. Min beskjed har vært at gjennomgangen skal skje uten prestisje i hva som tidligere er gjort, eller hva vi sa i opposisjon.

Utgangspunktet skal være nåsituasjonen og hva som i dag er de beste faglige vurderingene. Og jeg har gitt beskjed om at jeg vil at alle utfordrer seg selv, tenker kreativt og utenfor boksen, når løsningsforslag skal presenteres.

Min holdning er at der forutsetningene har endret seg, må vi vurdere tidslinjene og ytterste fall også omgjøring av beslutninger. Dette gjelder spesielt Luftforsvaret, som står midt i en krevende omstilling hvor det å fatte riktige beslutninger og gjennomføre riktige tiltak, i riktig rekkefølge og i riktig tempo er essensielt.

Jeg understreker at dette ikke må forstås som en invitasjon til omkamper om beslutninger det hele veien har vært enighet om – eller de beslutningene som ikke har samlet politisk enighet bak seg. Og, i den grad noen skulle være i tvil – beslutningen om anskaffelse av F-35 kampfly ligger fast. Det jeg derimot vil ha visshet om er at alt i strukturen rundt våre nye kampfly er slik de bør være.

Jeg vil se beslutningsgrunnlaget i sin helhet. Og jeg vil ha en status for virksomhet vi skal flytte, bygge opp eller avvikle. Jeg vil vite om sannsynligheten for avvik i kostnader og tidsfrister. Jeg vil vite hvordan omstillingen vil påvirke Luftforsvarets styrkeproduksjon og operative evne. Kort og godt – vet vi noe i dag som vi ikke visste da langtidsplanen ble vedtatt i Stortinget i juni 2012?

Vi gjør dette vel vitende om at historien vil kunne dømme oss hardt når det gjelder vår evne til å beregne tid og kostnader ved å flytte eller legge ned avdelinger. Derfor har jeg bedt om å få de gode og realistiske anslagene. I tillegg vil jeg jeg unngå forhåndsgitte politiske svar eller konklusjoner.

Vi vil vite om det vi beslutter i dag vil stå seg i et langsiktig perspektiv og bidra til å sikre et forsvar med reell balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser: Et forsvar med høy operativ evne.

Jeg har også sagt at vi må utfordre oss selv på andre områder. For å kunne nå et slikt mål, må vi blant annet tenke nytt om hvordan vi i dag forvalter og drifter forsvarssektoren.

Et viktig poeng for meg er hvordan vi bedre kan lykkes med å integrere Forsvaret i samfunnet rundt oss. Jeg vil ha et forsvar som åpner seg mer mot samfunnet. Ikke bare fordi det er viktig som et demokratisk prinsipp. Men også fordi det åpner for samarbeid og gode fellesløsninger. På sikt mener jeg dette er en forutsetning for et sterkt forsvar.

Jeg tror det er effektiviseringsgevinster å hente innenfor flere områder. Utvidet bruk av offentlig-privat samarbeid er en vei vi ønsker å se nøye på. En annen er å vurdere bortsetting av tjenester og funksjoner der leverandører i samfunnet gjør dette bedre og billigere. Vi må samtidig sørge for at Forsvarets særegne behov sikres.

Jeg mener det er et behov for å se nøyere på hvordan vi anskaffer moderne materiell. Dyre og langvarige utviklingsprosjekter må balanseres med «godt nok»-hyllevare der dette er tilstrekkelig.

Vi vil også bort fra en praksis med parallelle strukturer for Forsvaret, der beredskapsmessige hensyn ikke tilsier at det er nødvendig. Vi vil profesjonalisere nøkkelfunksjoner innenfor forvaltning i Forsvaret og effektivisere offentlige innkjøpsprosesser i alle sektorer, ikke bare vår.

Vi bør finne ut hvor Forsvaret sammen med andre samfunnsaktører kan finne gode, og kanskje rimeligere, fellesløsninger. Jeg tror at det vil gi et resultat som totalt sett er bedre for AS Norge.

Allianser og nye samarbeidsflater må også ledsage oss i arbeidet med kompetansereformen. Min grunntanke er den samme her; et åpnere Forsvar, og et Forsvar som i økende grad er integrert med resten av samfunnet.

Vi kan ikke lenger ta for gitt at framtidens medarbeidere vil ønske et livslangt karriereløp i vår sektor. For at Forsvaret skal framstå som en attraktiv arbeidsgiver for flere, trenger vi nye ideer og ny retning.

Det betyr mer integrerte kunnskaps- og kompetansemiljøer. Se til Cyberforsvaret på Jørstadmoen, Forsvarets Ingeniørhøgskole og Høgskolen på Gjøvik. Rundt Mjøsa og Innlandet finner sivile og militære teknologitunge miljøer sammen til felles beste.

Vi vil være ambisiøse. Vi vil se et forsvar som i større grad er en del samfunnets totale kunnskapsproduksjon – fra utdanning til et felles arbeidsmarked. Vi vil gjøre utveksling av kompetanse mellom sivil og militær sektor enklere og mer fleksibel.

Forsvaret som arbeidsmarked må ha en åpen dør inn og ut. I dag er avgangen for stor for en del personellkategorier. Vi mister teknikere i Luftforsvaret og Sjøforsvaret. Hæren mister grenaderer og avdelingsbefal i ung alder. Det er langt fra en ideell situasjon. Derfor kreves både kortsiktige og mer varige tiltak.

Vi trenger dyktige offiserer. Vi har behov for både generalister og spesialister med tung militær utdanning som skal fylle stillinger der militær kompetanse er påkrevet. Samtidig er det en rekke stillinger i støttestrukturen på ulike områder, hvor det er både ønskelig og mulig å rekruttere inn personer med sivil bakgrunn. Forsvaret består allerede i dag av mange sivile som løser viktige oppgaver.

Vi må vise både endringsevne og endringsvilje. Vi må akseptere at endring er normen, ikke unntaket i alle deler av samfunnet. Dette er en dynamikk vi må ta inn over oss for å forbli relevante i fremtiden.

Behovene i samfunnet endrer seg. Kunnskaps- og teknologitunge bedrifter utgjør en økende andel av norsk verdiskapning. Tilsvarende er Forsvarets behov i endring. Etterspørselen etter spiss- og dybdekompetanse vokser. Spesialisering er en tydelig trend. Er vi i dag i stand til å svare på et slikt behov?

Mitt korte og kanskje litt unyanserte svar er nei. Det litt lengre og presise svaret er at vi i dag ikke har et system som godt nok ivaretar spesialistenes behov. I dag mister vi altfor mange her fordi vi ikke kan framvise en karrierevei for denne gruppen. Og med det mister også Forsvaret viktig erfaring og kompetanse.

Regjeringen ønsker å innføre et spesialistkorps. Personell- og befalsordningene er under revisjon for å sørge for at et slikt spesialistkorps er tilpasset norske forhold og Forsvarets behov.

Samtidig skal vi åpne for økt grad av mangfold. Også her skal vi være i takt med samfunnet for øvrig. Vi har allerede gjort mye bra. Forsvaret fikk nettopp Mangfoldsprisen. Det er likevel ikke nok å etablere større mangfold. Vi må bli bedre på å bruke dette mangfoldet.

En del av kompetansereformen omfatter også innføring av allmenn verneplikt hvor plikter og rettigheter gjelder begge kjønn. Verneplikten skal være likestilt, hensiktsmessig og relevant, og vi jobber nå med å identifisere innføringsmodell.

Det er viktig for meg at framtidens vernepliktsordning baserer seg på vernepliktens grunnleggende prinsipper og framtidens behov, og ikke på historiske svar til en forgangen tid. Verneplikten skal være tilpasset Forsvarets og samfunnets reelle behov.

For meg står kompetansereformen som vår kanskje største utfordring framover. Og den mest krevende. Våre oppgaver, vår samlede evne til å sikre et godt forsvar for framtiden, står og faller på om vi lykkes med dette.

Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk

Mine damer og herrer, kjære alle sammen.

Jeg har ikke gitt dere noen glansbilder i dag. Jeg har skrytt av alt det jeg mener er bra. Og la det være sagt – det er veldig mye. Og så har jeg pekt på noen viktige utfordringer framover.

Mitt budskap har vært følgende: Vi må ha en forsvarsstruktur som er tilstrekkelig til å løse våre sikkerhetspolitiske utfordringer på en langsiktig og økonomisk bærekraftig måte. Noen vil si det er enkelt, ja kanskje banalt. Like fullt er det dette jeg som forsvarsminister blir målt på: At Forsvaret kan levere når det trengs.

En som har vært på Stortinget en del år, kan ikke ha unngått å se en og annen forsvarspolitisk hestehandel. Men det Forsvaret trenger er rasjonelle valg som tjener Forsvaret. Det gir oss som politikere et ansvar. Det må vi leve opp til etter beste evne.

Utviklingen rundt oss tillater rett og slett ikke de nest-beste løsningene. Til det er utfordringene framover for markante og tydelige.

Derfor er mitt fremste mål åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 7. januar 2013

Ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen


Nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfunn

«Vårt innsatsforsvar – i en relevant Allianse»
Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Godt nytt år!

Det er veldig hyggelig for meg å være tilbake på denne viktige talerstolen.

Det skal sterk rygg til å bære gode tider heter det. Jeg tenker at det gjelder akkurat her og nå.

Vårt forsvar er i en svært gunstig situasjon. Der andre land kutter, bygger vi opp.

Vi er samtidig en del av det europeiske og det videre globale skjebnefellesskapet.

Derfor må vi vedlikeholde og utvikle det vi har oppnådd. Og vi må forstå og handle når våre strategiske omgivelser endrer seg.

Hovedtema i kveld er strategiske endringer vi står ovenfor. Det er vårt innsatsforsvar i en relevant Allianse.

Mitt utgangspunkt er tre observasjoner og tre budskap.

Den første er mine viktige lærdommer fra forsvarsomstillingen. Det er en fortelling om beslutningsvilje og vanskelige valg. At valg nytter.

Vi har nådd våre mål. Den nye langtidsplanen knytter fortid og fremtid sammen. Men den fratar oss ikke fra å ta vanskelige valg. La det være mitt første budskap.

Min andre observasjon angår det fremtidige arbeidsmarkedet. Fremtidens gullstandard ligger i evnen virksomheter har til å tiltrekke, beholde, videreforedle og anvende kompetanse. Dette angår også oss.

Det er i dag vi må legge grunnlaget for å sikre at vår sektor er konkurransedyktig i et fremtidig arbeidsmarked. Det er mitt andre budskap i kveld.

En tredje observasjon er store endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser nye og gamle motsetninger. Vi ser et nytt konfliktpotensial. Og vi ser nye samarbeidsmuligheter og allianser tre fram.

De tre ukene før jul reiste jeg til Kabul, Ankara og Washington. Ikke tre vilkårlige hovedsteder. Men tre land som hver på sin måte er viktige for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Samlet sett forteller de mye om trendene rundt oss.

Vi skal føre en fornuftig sikkerhets- og forsvarspolitikk som gjør oss i stand til å møte de nye utfordringene. Det er mitt tredje og siste budskap i kveld.

La meg starte med et hyggelig gjensyn.

Viktige lærdommer, et hyggelig gjensyn

Det å komme tilbake til denne sektoren har vært en god opplevelse. Jeg kommer til et forsvar med en rasjonell struktur og med høy operativ evne.

Det er gått syv år siden jeg ble forsvarsminister første gang. Det var i sannhet en annen tid. Vi hadde et annet forsvar, et forsvar midt i en krevende omstilling.

Jeg husker det som en meget spennende, men også vanskelig tid. Spennende fordi gevinstene av de valgene vi tok var fjerne og utydelige. Vanskelig fordi det innebar upopulære beslutninger der nedsidene derimot var nære og konkrete. Mange ansatte var berørt.

En ting er å forstå at det tar tid å ta ut gevinster i forsvarssektoren. Noe annet er å tørre å gjøre det.

Ja, jeg valgte en tøff linje. Vi tok noen vanskelige beslutninger.

Det handlet om å ta modige og viktige steg mot et moderne innsatsforsvar. Et forsvar med tydelig vekt på oppgavene her hjemme og med evne til å stille opp ute der det var nødvendig.

Lærdommen satt dypt i meg da vi la fram langtidsplanen for perioden 2009-2012. Langsiktig balanse, fremfor kortsiktig populisme.

Også nå var det harde prioriteringer og tøffe valg. Vi måtte gjennom mye smerte. Vi la ned virksomheter. Noen steder bygget vi opp. Og vi flyttet. Det vil Porsanger og Værnes huske. Og det vil Bodø og Stavanger også vite.

Skepsisen var stor. Motforestillingene mange.

Vi merket det særlig ved etableringen av FOH i Bodø. At det ville medføre kompetanseflukt. At vårt operative hovedkvarter ville ta lang tid å bygge opp.

Vi reduserte distriktstrukturen i Heimevernet. Vi avviklet Heimevernets egen førstegangstjeneste for mannskaper. I en kort tid var det årlige treningsnivået i områdestrukturen helt nede i null. Også dette var vanskelig. Det skapte uro og bekymring.

Hærens utholdenhet var satt alvorlig på prøve med langvarige styrkebidrag i Afghanistan. Det syntes umulig både å stille substansielle styrkebidrag ute, og samtidig ivareta en brigadeambisjon for styrkene her hjemme.

Selvsagt var det vanskelig, men vi klarte det.

Jeg har reist og besøkt de fleste av Forsvarets avdelinger de siste månedene.

Jeg har sett at ting som lå på tegnebordet for fire år siden, nå er på plass. Jeg har sett et forsvar som leverer med høyere operativ evne, døgnet rundt. Uten de store ord, uten de store overskriftene. Det er imponerende.

Jeg har møtt en hær som vokser seg sterk på Rena og i Indre Troms. En hær som øver og trener mer i brigadeforband. En hær som på seks år har økt bemanningen med over 50 %. Og en hær det investeres tungt i.

Et solid løft for en landmakt med økt mobilitet og reaksjonsevne. En hær som har tatt tunge og avgjørende løft i Afghanistan. En hær som er en ettertraktet ressurs blant våre allierte. Fordi Hæren leverer.

Vårt Sjøforsvar er ikke til å kjenne igjen. Sist jeg var statsråd hadde vi kun én seilende fregatt i Frithjof Nansen. Våre korvetter eller MTB‘er var under bygging i Mandal.

I dag er de her. Fem nye fregatter og seks korvetter. Som nylig har hatt vellykkede testskytinger med sjømålsmissiler, et teknologisk kvantesprang for et land med ansvar for store havområder.

Sjøforsvaret har nådd sine mål. En sjømakt med en av Europas mest moderne baser i Haakonsvern. En sjømakt som seiler stadig mer her hjemme. Som snart skal tilbake til Aden-bukta. Nå som kommandofartøy i NATOs stående maritime styrke. Det er et stort ansvar og en stor anerkjennelse.

Vi har en Kystvakt med samlet ledelse i Sortland. Som daglig løser viktige oppdrag. Som trygger vår suverenitet. En Kystvakt som hindrer lovovertredelser. Som sikrer økonomisk vekst ved å holde tyvfisket nede.

Både fregattene og kystvaktfartøyene vil få enda bedre operativ evne med nye helikoptre.

På mine reiser har jeg møtt et moderne Heimevern. Et Heimevern som har fått spisset kompetanse og materiell for å kunne ta ansvar for sikring av samfunnets viktigste installasjoner.

Jeg har sett et Heimevern som øver stadig mer for å bli enda bedre. Et Heimevern med lokal nærhet i sine 11 distrikter. Som øver og trener for å kunne handle lokalt når det kreves.

Vi har et heimevern med en rasjonell styrkestruktur som evner å yte viktige bidrag til samfunnssikkerhet og sikkerhetspolitiske kriser.

Og jeg har sett et Luftforsvar i endring. Et Luftforsvar som er i gang med en krevende omstilling for å gjøre seg klar til å motta den største investeringen i Forsvaret noensinne. Som også har økt antallet flytimer og som leverer her hjemme og utenfor Norge.

Vi har et Luftforsvar som stiller i fremste rekke. En meget god reaksjonsevne under oppdraget i Libya. Et livreddende helikopterbidrag i Afghanistan. Og nå med transportfly til ISAF-operasjonen. De klarer dette til tross for den tragiske ulykken i mars som rammet denne delen av Forsvaret så sterkt.

Og jeg har sett et FOH som raskt og uten opphold ivaretok sin rolle som hovedkvarter. Trygt plassert i nord, men med blikket rettet dit våre styrker opererer.

Men mest av alt, har jeg møtt menneskene som har tatt tunge løft hjemme og ute. Slike møter gjør meg ydmyk og takknemlig.

Mitt gjensyn med veteransenteret på Bæreia forteller mye. Det var et møte med en entusiastisk stab som tror på og brenner for veteranenes sak. En stab som sammen med sine gjester gledet seg over at vi fornyer og styrker senteret.

Mine samtaler med veteranene ga meg visshet om at vi er på rett vei. At løftet vi tok for våre veteraner gir resultater. Og at vi kan bli enda bedre.

Jeg har sett hvor vi kom fra. Jeg har sett hva det har kostet. Derfor har jeg har stor respekt for alle dem som har stått i disse endringene.

Forsvarets ansatte kan være stolte. Forsvarsjefen har gått foran. Han har vært tydelig i sine valg. Han har hatt gjennomslag. Min takk går til alle som har bidratt.

Vi skal fortsette å flytte ressurser til høyere prioritert virksomhet. Og vi skal fortsette å bygge et godt forsvar.

Gjennom fornying og forbedring. Gjennom kontinuerlig utvikling og tilpasning. Ettersom vi ser behovene og mulighetene oppstå.

Utviklingen rundt oss er sjelden lineær. Som beredskapsorganisasjon må vi være forberedt på det uforutsette.

Derfor må vi tenke bredest mulig også når det gjelder sikkerhetspolitiske kriser.

Terroren som rammet oss 22. juli 2011, er en del av dette. Den flyttet vår forestillingsevne.

Det er riktig at Forsvaret aldri ble satt på en reell prøve. Vi har likevel mye lærdom å hente fra 22. juli kommisjonen.

Vi trenger et effektivt sivilt-militært samarbeid. God samhandling mellom forsvar og politi er avgjørende. Derfor er dette en hovedprioritet i den nye langtidsplanen.

Vi skal bli bedre på risikoerkjennelse. «Risikoforståelsen bestemmer om man øver, hva man øver på, og hva man lærer», skriver 22. juli kommisjonen.

Hva er så den største risikoen eller trusselen for Norges sikkerhet i dag? La meg si følgende:

Jeg tror det er viktig å skille mellom hva som er største trussel og hva som er mest sannsynlige trussel.

Den største trusselen mot Norge er en sikkerhetspolitisk krise i våre nærområder: At det blir en krig eller konflikt her i nord. Men dette er også lite sannsynlig.

En mindre, men mer sannsynlig trussel, er at vi kan bli utsatt for et omfattende cyberangrep med store konsekvenser.

Cyber er i dag en strategisk sikkerhetsutfordring. Derfor er forsvarssektorens samlede evne til sikkerhet og operasjoner i det digitale rom et satsningsområde for denne regjeringen.

Vi har etablert et Cyberforsvar. Og vi styrker Etterretningstjenestens kapasitet på dette området. Vi gjør et historisk løft for at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal kunne motvirke trusselen i det digitale rom.

Lærdommene, konkluderer 22. juli-kommisjonen, handler i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.

Dette har også overføringsverdi til Forsvaret som beredskapsorganisasjon.

Kultur, holdninger og ledelse er bærebjelker i enhver sunn og handlekraftig organisasjon. Dette kan vi ikke bevilge oss fram til.

Dikteren Arne Garborg sier det slik: «For pengar kan ein få alt, heiter det. Nei, ikkje alt. (…) skale av ting kan du få for pengar, men ikkje kjernen».

For kjernen i dag er menneskene i vår sektor. I et moderne og teknologitungt forsvar er den menneskelige ressurs avgjørende.

Derfor er dette vår neste store strategiske utfordring.

Vi tar fatt på dette nå. Gjennom en kompetansereform.

La meg si noen ord om dette arbeidet.

Kompetanse i en ny tid

Kompetanseutvikling er nøkkelen til fremtidig verdiskapning. Påstander om at vår nasjonalformue ligger i oljen eller pensjonsfondet, er simpelthen ikke riktig. Arbeidskraften utgjør alene over 80 prosent av vår nasjonalformue.

Satsningen på kompetanse i Forsvaret er ikke noe nytt. Kompetanseutvikling har vært en rød tråd i forsvarsomstillingen. Gjennom rekruttering, utdanning og trening. Hele vår organisasjon er preget av dette. Vi har en lærende organisasjon.

Riktig kunnskap, sunne holdninger og gode ferdigheter. Det er sentrale kvaliteter i vårt forsvar. Det er en rettesnor for våre soldater.

Ja, et forsvar som daglig leverer høy kvalitet, er for meg det beste bilde av en organisasjon med riktig kompetanse som kan betjene moderne våpensystemer.

Med en slik organisasjon i ryggen er det en takknemlig oppgave å være politiker. Med det følger også et stort ansvar. Et ansvar denne regjeringen har tatt og vil fortsette å ta.

Det er i dag vi må legge grunnlaget for å sikre at vår sektor er konkurransedyktig i et fremtidig arbeidsmarked.

Gjør vi ikke dette er jeg redd vi vil få et forsvar uten nok relevant kompetanse. Enda verre – vi kan ende opp med å ha investert i høyteknologiske plattformer som ikke vil gi oss den forventede forsvarsevnen.

Utfordringene i Sjøforsvaret, har gjort problemstillingen synlig. Dette er alvorlig.  Derfor gjør vi noe med dette.

Min største bekymring er likevel ikke det som skjer i dag. Det er det som venter oss lenger fram i tid som bør uroe oss. At Forsvaret er konkurransedyktig i arbeidsmarkedet når dagens barn skal velge arbeidsgiver.

Hva vet vi så om det fremtidige arbeidsmarkedet annet enn at det blir hardere? Følgende er vesentlige:

  • Vi vet at den enkelte arbeidstaker vil ha en sterk bevissthet om sin egen verdi.
  • Vi vet at de mest attraktive organisasjonene vil være de som satser på kompetanse og utvikling av hver enkelt medarbeider.
  • Vi vet at det for de fleste vil være naturlig å bytte jobb flere ganger.
  • Vi vet at det er en forventning om at vi må stå lenger i arbeidslivet.
  • Og vi vet at de fleste familier vil være avhengig av å kunne ha to karrierer samtidig.

Dette er noen av de utviklingstrekk vi skal presentere overfor Stortinget i en egen melding. Den vil ikke gi alle svar. Men den vil peke ut en retning for hva vi skal gjøre.

Dette handler om mange ting. Det handler om å skape best mulig forutsetninger for å kunne løse krevende oppgaver. Og det handler om hvordan vi skal få tak i de beste hodene i samfunnet.

I år markerer vi at det er 100 år siden kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn. Sterke kvinner brøt en barriere.

En viktig sak i 2013 vil være debatten om flere kvinner i Forsvaret.

Spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt er satt på dagsorden gjennom langtidsplanen.

De vernepliktige ønsker dette. Forsvarsledelsen støtter det. Og Stortinget har bedt om en grundig vurdering.

Oppgavene Forsvaret løser er i endring. De stiller høye krav, ulike kvaliteter og egenskaper. Derfor trenger vi å trekke på de aller beste og mest motiverte. Og vi trenger flere kvinner i Forsvaret.

Stortinget har pekt på at dette først og fremst er et politisk spørsmål. Derfor må vi ha en bred og grunnleggende debatt.

Verneplikten er fundamentet i det norske Forsvaret. Det skal den fortsatt være.

Jeg er veldig opptatt av at den militære profesjonen og dens egenart bevares. Vi trenger militære spesialister og militære ledere. Vi trenger ansatte med en sterk profesjonsidentitet.

Derfor skal vi rendyrke vår utdanning mot våre operative behov. Vi skal la andre sivile utdanningsinstitusjoner ta seg av det de er gode på. Utdanning skal styres etter innsatsforsvarets behov.

På enkelte områder utdanner og sysselsetter vi innenfor en og samme nasjonale næringsklynge. Det gode eksempelet er maritim sektor. Et annet er domenet teknologi og IKT. Mer samarbeid på tvers av sektorer er påkrevd.

Vi må få til en mer smidig utveksling mellom Forsvaret og det sivile arbeidsmarked.

Vi skal fortsette å legge til rette for at våre ansattes kompetanse kan komme andre til nytte. Veteranene og tidligere ansatte i Forsvaret har mye viktig erfaring og kunnskap.

Vi må sørge for at de får en plass i arbeidslivet hvor denne kompetansen kan utnyttes både til samfunnets og den enkeltes beste. Det kan også komme Forsvaret til nytte.

Norske Reserve Offiserers Forbund og Norges Forsvarsforening har kommet med viktige innspill. Om hvordan vi kan «oversette» den militære kompetansen til noe som en sivil arbeidsgiver forstår og kan dra nytte av. Dette er viktig for våre veteraner.

Vi må bli flinkere til å hente inn kompetanse fra det sivile der det er behov. Vi gjør det i dag. Vi skal trolig gjøre det enda mer. Forsvaret har i fremtiden behov for flere spesialister og færre generalister.

Det skal være kompetansen som avgjør hvem som tilsettes. Derfor må vi øke fleksibiliteten i våre systemer for rekruttering, ansettelser og tilsettingsformer – kort sagt hele livsløpet.

Det å gå fra godt sagt til godt gjort, krever vilje, evne og tydelige valg. La meg legge til, godt samarbeid med alle parter og arbeidstakerorganisasjonene. Det har vi hatt så langt. Og vi trenger det i det videre arbeidet. Det ser jeg fram til.

Fra Kabul til Washington via Ankara

Mine damer og herrer,

«En kontorpult er en farlig utkikksplass for den som vil danne seg et bilde av verden», sier John Le Carre. Spionfortfatteren minner oss om at vi må reise for å forstå.

I desember var jeg igjen tilbake i Afghanistan. Dette var min 11. reise dit, men den første på tre år. Det å vende tilbake etter noen år gjør en i stand til å se endringer tydeligere.

Hovedstaden Kabul gjør alltid inntrykk. Langs de tungt trafikkerte veiene er verksteder av bølgeblikk og containere. Mange små butikker klorer seg fast. Bak de mange murene aner vi et annet liv, et afghansk hverdagsliv.

Det er ikke tvil om at flere tiår med konflikt setter spor. I en sterkt befestet by, ser man også lyspunkter. For de er der.

Jeg så et Afghanistan som ruster seg til å stå på egne ben, men samtidig ikke vil bli helt forlatt. Det store militære nedtrekket følger planen. De afghanske sikkerhetsstyrkene får mer ansvar.

Hæren og politiets videre utvikling må være rammet inn av robuste sivile institusjoner. Også Norge må forberede seg på å videreføre sin opplæring og rådgivning etter 2014. For å holde fast ved det vi har bygd opp.

Jeg møtte afghanske kvinner og menn som fortalte om et veiskille. Om forventninger. Om håpet om et afghansk samfunn i sikkerhet og verdighet. Og om de vanskelige spørsmålene på veien videre.

En omfattende korrupsjon som uthuler tillitten til myndighetene, er et slikt område. Et annet er skjørheten i forsoningsarbeidet.

Jeg merket meg en forsiktig optimisme blandet med et stort alvor. Et alvor og en uro over at Taliban på ny kan styrke seg.

Major Khoshhal Sadat som leder Spesialpolitienheten i Kabul (CRU), delte sine tanker med meg. Han var ikke mange årene da hans far omkom under den sovjetiske okkupasjonen.

Sadat vokste opp med en mor som gjorde alt hun kunne for å gi sine barn en utdannelse. En enke og en mor som opplevde hvordan Taliban slo og mishandlet kvinner. En mor som aldri ga opp.

«I love my soldiers, but my mother is my hero», sa Sadat. I sin mor så han både lidelse og smerte, men også et håp. For et hardt prøvd folk.

Khoshhal Sadats historie er dessverre ikke unik. Fortellingen om afghanske kvinner er en beretning om grov undertrykkelse, om tap av verdighet og en stemme.

Igjen ble jeg minnet om behovet for sette kvinnene i stand til å delta i en forsoningsprosess. Kvinner på alle nivåer, i parlamentet og i hjemmene, i Kabul og i distriktene. Det er blant de forhold som må på plass for å sikre en varig politisk løsning.

Men også denne veien er kronglete og lang. Likevel, en forsiktig optimisme. Nye initiativ, nye samtaler med Pakistan som kan gi håp.

Hasina Safi, en forkjemper for kvinners rettigheter sa det likevel slik da jeg traff henne: «Frykten for Taliban er iboende i enhver afghansk kvinne, men den dag i dag tør ingen gi åpent uttrykk for dette».

I nord så jeg merkbare endringer. For første gang reiste jeg ikke til Maimanha for å møte norske soldater. Turen gikk til Mazar-e-Sharif. Ved Camp Maimanah er det i dag 1. brigade/209. ANA korps som står vakt.

Det gir grunn til ettertanke. Vår tid i Faryab har vist hvordan uro plutselig kan blusse opp. Våre soldater har opplevd harde kamper. Få her hjemme kan fatte de prøvelsene de har gjennomgått.

Befolkningen og styresmaktene i Faryab vet at de vil bli hjemsøkt av ny uro. Vi forlater dem likevel ikke tomhendt. Lokale myndigheter har fått en godt rustet og trent hær til å ta vare på sikkerheten. En terskel mot økt uro og ustabilitet.

Likevel – spørsmålene stilles og vil fortsette å bli stilt: Var det verdt det? Har vi oppnådd det vi ville?

Jeg tror ikke det finnes et enkelt svar. Utfordringene i Afghanistan er komplekse. Det finnes ingen raske løsninger. Konfliktene vil ikke være borte når vi drar.

Poenget er at vi dro til Afghanistan fordi det ikke var andre virkemidler som nådde fram. I dag er ikke landet lenger et fristed for al Qaida og opptrening av terrorister.

Når vi gjennomgår vår deltakelse skal vi ikke glemme dette. Og vi skal heller ikke glemme at Norges innsats har hatt en tydelig innretting, både sivilt og militært.

Derfor må vi unngå at en debatt om hva vi har oppnådd, blir en diskusjon om militærmakten alene. Omfanget av de utfordringer som har vært og er i Afghanistan, har aldri vært tenkt løst militært. Det har vært et av flere virkemidler.

Norske soldater kan være stolte. De har gjort en fremragende innsats. De har stått skulder ved skulder med våre afghanske kolleger.

Derfor dro jeg hjem i visshet om at våre bestrebelser har vært riktige. Tiden vil vise om Afghanistan og det internasjonale samfunn har klart å skape en varig og bærekraftig statsmakt.

Min andre reise i desember gikk til Ankara. Det å stå ved minnesmerket over grunnleggeren av det moderne Tyrkia, Mustafa Kemal Atatürk, gjør inntrykk.

Et møte mellom fortid og nåtid. Et land i stor endring. Med tydelige visjoner og ambisjoner om sin rolle i regionen og i verden.

Det er også et land geografisk lokalisert i randen av vår Allianse mot et urolig nærområde.

Tyrkia har naboland som Irak og Syria og historiske bånd til hele Midtøsten, Sentral-Asia og Balkan.

Hele Europa og Midtøsten er berørt av krigen i Syria. Vi kan ikke utelukke at konflikten spres videre.

Utviklingen i Tyrkias nærområder illustrerer noe viktig:

At verdenssamfunnet ikke har lyktes med å hindre en blodig konflikt med titusener av sivile ofre i Syria.

At verdenssamfunnets evne til å beskytte mot krig og konflikt er begrenset.

At konflikter i utkanten av NATOs territorium berører oss både militært og sivilt. I dag huser Tyrkia mer enn 200 000 flyktninger fra Syria.

Derfor er situasjonen i Syria nok en påminnelse om at vi trenger en effektiv og årvåken Allianse. Vi trenger et NATO som er i stand til å praktisere kollektivt forsvar.

Beslutningen om å styrke det tyrkiske luftforsvaret med patriotmissiler er derfor viktig.

Den er et uttrykk for NATO-landenes solidaritet med Tyrkia. Slik sender vi et meget viktig signal til det tyrkiske folket om at NATO er til å stole på.

Dette minner oss om at forsvar hjemme ikke er hjemme i snever forstand, men inkluderer hele Alliansen. Det er dette NATO som kollektiv allianse handler om.

Derfor er vi veldig tilfredse med at NATOs forsterkningsplaner ikke bare kom til anvendelse, men at de fungerte effektivt. Det overrasker meg jo ikke, men det er heller ingen selvfølge.

I møte med en ny realøkonomisk virkelighet, er flertallet av allierte hardt rammet. Nettopp i en slik tid krever det sterk rygg til å holde fast ved den grunnleggende solidariteten Alliansen er tuftet på.

Ja, vi må forhindre at solidariteten blir den økonomiske motgangens første offer. Det ble den ikke i Tyrkias tilfelle.

Luftstyrkene er blant de beste eksemplene på hvordan NATO har ivaretatt beredskap i eget område, også mens alliansen har vært sterkt engasjert i internasjonale operasjoner. Struktur og planverk for luftstridsmidler er utformet slik at NATO kan reagere hurtig ved behov i våre nærområder. Det gir trygghet også her hjemme.

Vi trenger et NATO som har god kunnskap om utviklingen i sine nærområder. Det gjelder i et urolig Midtøsten. Og det gjelder i våre stabile nordområder.

Dette var tanker jeg tok med meg til Washington den siste uken før jul. Kontinuitet og videreføring av politikk, men også en gjenvalgt amerikansk ledelse som står friere i sine valg. Som posisjonerer seg for mer varige endringer også i sin sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Møtet med den amerikanske forsvarsministeren Leon Panetta forsterket dette inntrykket. Perspektivet er globalt. Sikkerhetsutfordringer i tiden fremover omtales som meget krevende.

Uroen over forsvarsinvesteringene i de europeiske land ble gjentatt. Og det samtidig som at amerikanerne selv må redusere sine forsvarsbudsjetter ytterligere.

Panetta var tydelig også på et annet punkt. F-35 programmet er i rute. Den amerikanske administrasjonen vil arbeide innenfor ni-lands gruppen for integreringen av Joint Strike Missile i F-35. Jeg merket meg også en stor interesse for det norske sjømålsmissilet.

Dette er gode nyheter for Kongsberg og for Norge.

Noe annet var også vesentlig. Det at USAs sikkerhets- og forsvarspolitikk fokuserer mer mot Asia og Stillehavsområdet. Og det at stadig flere asiatiske land lener seg mot USA for egen sikkerhet og stabilitet.

Derimot er USA ikke i ferd med å forlate Europa. Ja, omleggingen mot Asia er kanskje overdrevet. Den skjer ikke over natten. Den har vært planlagt lenge. Det at operasjonene i Irak og også Afghanistan nærmer seg slutten, gjør dette mulig først nå.

Både Panetta og andre samtalepartnere gjorde et tydelig poeng av at båndene til Europa og NATO er sterke. At de er helt avgjørende for USAs egen sikkerhet og globale posisjon.

USA vil anvende nye virkemidler for å samvirke tett med sine allierte. Slik vedlikeholdes samhandlingsevnen med europeiske allierte. Og slik sikrer vi at USA raskt kan forsterke Europa hvis det skulle bli nødvendig.

La det være klart; de transatlantiske båndene er solide. USA vil ikke gi slipp på det de har bygget opp. Derfor vil de hegne om NATOs kjerneoppgaver. Og de vil sikre at artikkel V er robust og troverdig.

Dette kommer ikke av seg selv. NATO må vise seg relevant for amerikanske beslutningstagere og velgere. Fortellingen om NATO som politisk samlende i et tidligere splittet Europa, må gjenfortelles med nye og tidsriktige virkemidler.

For meg handler dette om å innrette seg slik at de allierte er skodd til å møte nye sikkerhetsutfordringer. At vi evner gradvis å omstille oss fra et sikkerhetsbilde til et nytt i emning. Og at kuttene blant europeiske allierte er fornuftige og koordinerte.

Vi skal huske det at USAs andel av de totale forsvarsutgiftene i NATO øker jevnt. For få år siden var Europas andel én tredjedel. I dag nærmer vi oss én fjerdedel. Noe annet bør likevel uroe oss mer. Forsvarsutgiftene totalt sett i NATO er sterkt fallende.

Vi står foran et mer broket sikkerhetspolitiske bilde. Situasjonen i Midtøsten er nevnt. Vi ser fremveksten av nye stormakter, mens gamle konsoliderer seg på nytt. Og vi ser skjerpede fronter mellom stormakter i Stillehavsområdet. Vi konstaterer at land utenfor NATO øker sine forsvarsutgifter.

Dette er en utvikling vi skal følge nasjonalt og som vi skal sette på dagsorden i NATO. Et viktig initiativ er tatt nettopp av Panetta. Med norsk støtte. Til neste forsvarsministermøte i NATO vil vi få kartlagt mangler i strukturen. Et arbeid med å forbedre styrkeplanprosessene er også igangsatt.

Inntrykkene fra Washington bekrefter at USA og Norge «leser fra samme noteblad». Vi tenker likt om endringer i våre strategiske omgivelser.

Noe annet er også viktig: Panetta og andre sentralt plasserte i den amerikanske administrasjonen roste utviklingen og kvaliteten på det norske forsvaret. Vi har et forsvar som er tidsriktig og relevant. Og vi har et norsk-amerikansk sikkerhetspolitisk samarbeid som er usedvanlig godt.

Chuck Hagel blir i følge amerikanske medier i dag kl 1900 norsk tid, nominert til stillingen som ny forsvarsminister i USA. Han er formann i den amerikanske atlanterhavskomiteen og er en sterk tilhenger av NATO-samarbeidet.

Jeg kjenner Hagel som en realpolitiker med stor innsikt og med et stort engasjement for transatlantisk samarbeid. Hvis han blir USAs nye forsvarsminister, lover dette godt for vårt bilaterale samarbeid og for arbeidet med å sikre at NATO forblir en relevant Allianse.  

I våre nærområder åpner den globale oppvarmingen for et gradvis isfritt Arktis. Med det åpner det seg også nye muligheter. Men dette vil også gjøre våre nærområder strategisk viktigere, og muligens også mer utsatt.

Derfor må vi fortsette arbeidet med å legge et fundament for samarbeid i nord. Slik sikrer vi fortsatt stabilitet. Det er dette regjeringens nordområdepolitikk handler om.

Vi skal fortsette å arbeide for et godt og konstruktivt samarbeid med Russland. Vi skal investere i det militære samarbeidet i Nord-Europa. Med de nordiske land når det viser seg riktig. Og med våre allierte, Tyskland, Storbritannia eller Nederland. Her gjør vi mye allerede.

Vi må gjøre ting smartere, mer kosteffektiv og kvalitetsmessig bedre. Innenfor rammen av Smart Defence og Connected Forces Initiative som kom ut av det siste toppmøtet.

Dypest sett handler dette for meg om å ta vare på det NATO vi var med å stifte i 1949. Oppgavene og perspektivet er endret mye. Likevel – det grunnleggende består.

Derfor skal vi fortsette arbeidet med å høyne NATOs profil i våre nærområder. Det innebærer også å kunne håndtere artikkel V situasjoner.

Artikkel V er ikke en stor knapp du kan trykke på når krisen oppstår. Som alt annet må også dette jevnlig øves.

Ny teknologi, ny kompetanse og planverk må hele tiden oppdateres, øves og vedlikeholdes. Ellers forvitrer de.

Ja, ressursene må finne hverandre også her.

Oppfølgingen av nærområdeinitiativet et av flere viktig områder. Da jeg presenterte dette for mine kolleger i NATO i 2008 var skepsisen hos mange stor. Det er hyggelig å konstatere at i dag snakker alle om det.

Vi har økonomiske muskler og vi har store areal. Derfor påhviler det oss et stort ansvar.

Vi arbeider for tettere kobling mellom vårt nasjonale hovedkvarter og NATO. Og vi fortsetter å legge til rette for store allierte øvelser her hjemme.

Fordi vi ønsker å videreføre det gode samvirke fra Afghanistan. Og fordi vi vil ha en relevant Alliansen som er godt forberedt til neste krise.

Vilje til å prioritere – vilje til å ta valg

Kjære forsvarsvenner,

Jeg snakket tidligere i kveld om lærdommer. Den kanskje viktigste av dem alle er at den som skal være i takt med tiden ikke kan stå stille.

Selv om vi har gjort vår jobb her hjemme, kan vi ikke tillate oss å stanse opp. Vi må aldri abdisere fra en målsetting om å lage et bedre forsvar. Vi er gode i dag, fordi vi gjorde riktige valg i går. Det skal vi fortsette å gjøre.

Den nye langtidsplanen handler om nettopp dette.

I møte med nye strategiske utfordringer, må vi handle i dag for å bli værende i forkant. Vi må ta vare på og bygge videre på vårt gode utgangspunkt.

Derfor har jeg valgt å vektlegge fremtidens kompetansebehov. Og derfor har jeg snakket mye om de sikkerhetspolitiske endringene vi ser rundt oss.

Vi får mye ros i NATO. Ikke bare fordi vi har et stort forsvarsbudsjett. Men fordi vi har hatt mot til å ta noen vanskelig valg. Fordi vi har våget å prioritere. Og fordi vi i dag fortsetter å fatte viktige strategiske valg.

For vårt innsatsforsvar – i en relevant Allianse.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 9. januar 2012 ved Forsvarsminister Espen Barth Eide

«Avgjørende valg for et fremtidsrettet Forsvar»

Se TV2s nettartikkel «Barth Eide frykter europeisk splid i krisetider» fra foredraget her.

 Innledning

 Ærede forsamling,
Godt nytt år! På terskelen til det nye året, vil jeg gjerne dele noen perspektiver på Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske situasjon.

Jeg vil i dag rette mye oppmerksomhet mot forsvarspolitikk i en økonomisk vanskelig tid. Jeg vil snakke om hvordan den økonomiske uroen og vårt fremtidige forsvar henger sammen. Det er ikke mulig for Norge å stille seg på sidelinjen og forvente at vi ikke rammes. La meg gjøre det klart; på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området berøres vi allerede av de omfattende budsjettunderskuddene i den vestlige verden.

Som medlemmer av NATO er vi del av en forsvarsallianse som har «kollektiv forsvar» som sitt viktigste prinsipp. Det betyr at vi er forpliktet ovenfor hverandre til å videreutvikle et sterkt og troverdig forsvar. Det betyr også at vi er avhengige av at våre allierte har kapasiteter tilgjengelige for å komme oss til unnsetning, slik vi også skal kunne gjøre ovenfor dem. Europa befinner seg i en tid med mindre penger til forsvar, mindre forsvar og i verste fall mindre sikkerhet. Vi må innse at dette er en varig og ikke forbigående tilstand. Mot et slikt bakteppe må vi også ta våre fremtidige valg.

Reduksjonene i de fleste vestlige lands forsvarsbudsjetter krever politisk handling. Løsningene finner seg dessverre ikke selv. Norge skal i løpet av denne våren gjøre noen viktige valg. Det er det politikk dreier seg om. Det er å ta avgjørende valg. Jeg vil derfor i dag også rette oppmerksomhet mot valgene vi står overfor. Jeg vil fremheve betydningen av at vi fortsetter å holde orden i eget bo. Jeg vil legge vekt på at vi internasjonalt sett, er i en meget gunstig situasjon, men at dette ikke kan bli en hvilepute. Derfor vil jeg dele noen overordnede perspektiver på forsvarspolitikken slik denne regjeringen ser det. Jeg vil snakke om de viktige grep vi har tatt. Og jeg vil betone de avgjørende valg vi nå må ta for fortsatt å sikre et fremtidsrettet Forsvar.

Det er naturlig å starte med et blikk på Forsvaret her hjemme før jeg vender oppmerksomheten mot den økonomiske uroen vi ser rundt oss. La meg til slutt i foredraget si noen ord om vårt fremtidige forsvar og neste langtidsplan.
Omstillingsmålene nådd

Jeg har det unike privilegium å overta som forsvarsminister like etter at regjeringen har lagt fram et budsjett som fullfinansierer inneværende langtidsplan. For første gang på mange tiår ser vi en langtidsplan som ligger an til full måloppnåelse.

Vi er privilegert i Norge som har de tyngste omstillingsgrepene bak oss. Privilegert fordi vi ligger helt fremst i omstillingen fra gammelt til nytt forsvar. Med omstillingen av Forsvaret ser vi slutten på en av de største omstillingsprosessene i offentlig sektor noen sinne.

Denne omstillingen har vært den bærende idé gjennom tre langtidsplaner. Stoltenberg I-regjeringen, med Bjørn Tore Godal som forsvarsminister, tok for alvor tak i erkjennelsen av at vi måtte bygge en helt ny forsvarsmodell. Vi skulle ha et endret Forsvar tilpasset fremtiden. Vi ville ha et Forsvar med en struktur og et materiell som kunne brukes, her og nå. Vi ville ha et Forsvar fordi vi så en verden rundt oss der bruk av militærmakt ikke kunne utelukkes. Både Bondevik II-regjeringen og Stoltenberg II videreførte det Godal satte i gang. Og nå er vi altså praktisk talt i mål.
Vårt bidrag til Libya-operasjonen i fjor gir et godt bilde på omstillingsresultater i praksis. For om lag 15 år siden var våre F-16 fly kun i stand til å gjennomføre luft-til-luft operasjoner. Tilsvarende skal vi huske at langt inn på 90-tallet, kunne ikke verksteds- og støttefunksjoner følge flyene ut i operasjoner. Våre flybaser var stasjonære. Det eneste som flyttet på seg, var flyene selv. Slik fremstår Forsvarets håndtering av Libya-operasjonen som noe helt nytt. Ja, det fremstår som tegn på vellykket omstilling.

Jeg er stolt av det vi fikk til i Libya. I Libya-operasjonen sendte vi våre flyvere og spesialister ut i et meget skarpt oppdrag. Våre mannskaper viste seg fort blant de aller dyktigste i en bred koalisjon. Aller mest stolt er jeg over hvordan våre soldater omhyggelig kvalitetssikret sine mål for at vi ikke på en utilsiktet måte rammet sivile.
Det understreker for meg at vi omstiller mer enn materiell og struktur. Det handler også om å utvikle et personell kjennetegnet av en unik kombinasjon av profesjonalitet og klokskap. Det handler om modenhet og gode holdninger. Dette handler om å ta de riktige valg. Tilbakemeldingene fra NATO om Norges innsats har vært usedvanlig gode. Det gjør meg trygg på at det vi har gjort og fortsetter å gjøre er riktig.

På vei mot et slikt effektivt Forsvar, har prioritering vært nødvendig.  Det har handlet om å kunne fatte vanskelige og noen ganger upopulære beslutninger. Det har handlet om å ta valg som ble avgjørende for fremtiden.

Det er flere som skal hedres for at vi er kommet dit vi er i dag. Fremsynte politikere fra mange politiske leire har bidratt til dette. Men også andre har vært med å bane vei. Uten den viljen som Forsvaret har vist til både tøffe omstruktureringer og søke intern effektivisering, kunne omstillingen aldri ha vært gjennomført. De virkelige endringsagentene er derfor Forsvarets egne ansatte. De sentrale arbeidstakerorganisasjonene har hatt en viktig rolle. De har sett helheten i virksomheten framfor mer kortsiktige behov. Omstilling med dialog.
Vi husker at dette etter hvert ble rettesnoren for samarbeidet.
Forsvaret i dag

Alle har vi grunn til å være stolte. Stolte fordi vi i dag ligger i front i Europa i omstillingen av forsvarsektoren. Stolte fordi vi har lykkes å utvikle et Forsvar med økt operativ evne, økt anvendelighet, styrket evne til strategisk ledelse, konsentrert og med tilpasset base- og støttestruktur. Allierte ønsker å lære av oss.

Ja, vi har en god «resultatliste».

Vi har innfridd på de økonomiske målene vi satte oss. Forsvarsektoren har blant annet gjennom interneffektvisering og omstilling frigjort én milliard kroner. Regjeringen har holdt sin del av avtalen og har tilført Forsvaret 800 millioner 2008 kroner. Forsvaret har derfor i løpet av fireårsperioden fått to milliarder mer å rutte med.

Vi har holdt løftet om et Sjøforsvar med nye fregatter og korvetter.  Marinen har fått en sterk base i Bergen. Sist onsdag ble Sortland som base for Kystvaktens ledelse formelt åpnet. Når nye helikoptre og sjømålsmissiler er på plass får Norge et av de mest moderne og effektive sjøforsvar i Europa.
Vi la opp til en Hær med et tydelig fotavtrykk i nord og sør. I dag ser vi en Hær med indre Troms og Østerdalen som sine geografiske tyngdepunkt. Slik vil det fortsatt være. Hærens bemanning er også økt hvert år siden 2005. Hæren har tatt tunge løft i Afghanistan. Med en ny innretting av vårt styrkebidrag til Afghanistan, vil denne belastningen nå bli merkbart lavere for Hæren. Det gjør det igjen mulig å bygge opp og trene brigadenivået i Hæren. Det gjorde vi med øvelse Rein i november i fjor, og det skal vi igjen gjøre under den store Cold Response-øvelsen i mars i år.

Vi har levert på løftet om å fatte en prinsippbeslutning om anskaffelse av nye kampfly. Moderniseringen av Luftforsvaret er videreført i påvente av en beslutning om Luftforsvarets nye basestruktur. Våre aldrende F-16 fly er modernisert og nye transportfly anskaffet. Nye maritime helikoptre er under innfasing og de maritime flyene er under oppdatering.
Vi la opp til en dyptgripende kvalitetsreform av Heimevernet. I dag er Heimevernet knapt til å kjenne igjen i forhold til et tiår tilbake. Heimevernstaben er i dag samlet på Elverum. Vi ser et mer fleksibelt og moderne heimevern. En av mine første større investeringsbeslutninger som forsvarsminister var anskaffelse av 5 000 nye håndvåpen (HK 416) til Heimevernet. Ja, den tid er heldigvis for lengst over at Hærens lillebror er heimevernsoldater med litt store og utslitte klær.

Vi lovet å gjennomgå og fornye Forsvarets logistikk- og støttevirksomhet. En omfattende omstrukturering og effektivisering er i dag gjennomført. Vi har tatt grep når forutsetningene endrer seg. Eksempelvis ble Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller (LHK), før jul etablert som statsforetak for å kunne være med å konkurrere om fremtidige vedlikeholdsoppdrag på luftmilitære fartøy. Statsforetaket AIM Norway SF vil kunne påta seg kommersielle vedlikeholdsoppdrag på det nye kampflyet F-35, både de norske og de som tilhører våre allierte.

Mange av de mest krevende utfordringene framover vil ligge i FLO. Jeg kommer derfor til å følge nøye kompetansebehovene FLO har. Jeg vil ha stort fokus på forvaltningspraksis og FLOs evne til å omsette i en tid med endrede rammevilkår.

Jeg kunne fortsette. De gode resultatene er mange. Det er likevel ikke poenget. Poenget er at vi i dag har et innsatsforsvar som leverer internasjonalt og nasjonalt hver eneste dag. Det er dette som er målet på om vi har lykkes med vår omstilling. Svaret gir seg selv.

Vi har også sett at det er enkeltdeler ved forrige langtidsplan vi måtte endre underveis. Da vi så at det ble vesentlig dyrere å flytte Sjøforsvarets rekruttutdanning til Haakonsvern enn det som ble lagt til grunn, ble KNM Harald Hårfagre på Madla likevel besluttet videreført. Dette viser at omstillingen heldigvis er en dynamisk prosess, og at man kan justere kursen underveis.

Ja, for vi lærer hele tiden. Vi tilpasser og vi fornyer oss. Hendelser rundt oss påvirker vårt arbeid.

Vi har oppnådd mye. Samtidig ser jeg også en rekke klare og reelle utfordringer i tiden som kommer, på det hjemlige, forsvarspolitiske feltet. Logistikk- og støttevirksomheten er allerede nevnt. La meg bruke litt tid på å beskrive ytterligere fire viktige utfordringer slik jeg ser det.
Utfordringer i det videre arbeidet

Kompetanse- og personellforvaltning

For det første personell og kompetanse. Den fornyelse og modernisering vi har sett, er i ytterste konsekvens nytteløs hvis vi ikke har mennesker til å betjene nye avanserte anskaffelser. Som nevnt, kan ikke omstilling lykkes dersom alt dreier seg om struktur, geografi og kjøp av nye plattformer. Mer enn noe annet må vi nå investere i personellet.

Fortellingen om dagens innsatsforsvar, er for meg også en fortelling om nye sett av oppgaver, nye kompetansebehov. Det er også en fortelling om et endret arbeidsmarked der Forsvaret møter en mye tøffere konkurranse om rett kompetanse.

Som alt annet, hviler også innsatsforsvarets kvalitet på dets kompetanse. Tiden er etter mitt syn derfor overmoden for at kompetanse og personellutviklingen gis en tydelig strategisk retning og styring. Personellet skal være en sentral del av virksomhetsstyringen i sektoren. Det skal være anerkjent som det avgjørende virkemiddelet for å oppnå de strategiske mål Forsvaret setter seg.

De omfattende omstillingene etter den kalde krigen har i for liten grad omfattet de ansatte i Forsvaret. Ja, det er nesten påtakelig at personell- og kompetanseområdet ikke er blitt gjenstand for en helhetlig og systematisk gjennomgang. Dette blir en sak jeg kommer til å ha særlig fokus på i tiden som kommer.

Derfor har vi i høst gjennomført en forstudie som har involvert 200 personer fra alle etater i sektoren. Studiens formål er å kartlegge hvordan utfordringene oppleves. Den ser på sektorens evne til å tiltrekke, rekruttere og beholde riktig kompetanse nå og i fremtiden. Og den beskriver hvordan de ansattes kompetanse utvikles gjennom jobb og utdanning og ikke minst evnen til strategisk styring av kompetansen.

Denne studien løfter fram personell og kompetanse i forsvarssektoren som et langsiktig strategisk utviklingstema. Jeg ønsker at dette arbeidet skal gi den nye langtidsplanen en tydelig retning på personell- og kompetanseområdet.

Jeg ser at i et Forsvar med stor etterspørsel etter spisskompetanse, kreves det at vi legger til rette for en karriere som spesialist. Vi må anerkjenne at selv om Forsvaret utfører en rekke ulike oppgaver, er disse avhengige av hverandre i en verdikjede. Vi må i større grad anerkjenne vår gjensidige avhengighet til samfunnet for øvrig. Vi må reflektere mangfoldet i samfunnet gjennom et større mangfold i personellet vi rekrutterer.

Vi har en lang tradisjon for å produsere kompetanse til resten av samfunnet. Vi har derimot i liten grad anvendt kompetanse utviklet av andre. I et stadig mer kompetanseintensivt forsvar må vi sikre at kompetansen den enkelte medarbeider tilegner seg forblir i organisasjonen, ved at vi beholder riktig personell, men også gjennom bedre systemer for å dele og dokumentere erfaringer og kunnskap.

Vi må sikre at kompetansestrukturene er tilpasset de faktiske behov og mål organisasjonen har i dag, og at de er egnet for å møte de utfordringer sektoren kan forvente å møte i fremtiden. Vi må ha en personellpolitikk som gjør at vi rekrutterer, beholder og videreutvikler både militære og sivile medarbeidere med høy motivasjon og riktig kompetanse, tilpasset Forsvarets behov og oppgaver. Jeg vil her ikke minst understreke betydningen av å beholde og rekrutterer flere kvinner til Forsvaret.

Jeg har utrolig mange ganger latt meg imponere over menneskene i Forsvaret. Vi forvalter rett og slett en av samfunnets mest komplekse kompetansebeholdninger. Men vi skal bli enda bedre på å forvalte og videreutvikle denne kompetansen. Vi skal være ambisiøse. Mitt mål er at Forsvaret blir den fremste offentlige aktøren på strategisk styring av kompetanse- og personellutvikling. Jeg ønsker derfor at dette blir et viktig tema for Stortinget og det politiske miljø i tiden vi har foran oss. Jeg ser også frem til å samarbeide nært med arbeidstakerorganisasjonene i sektoren om dette.

En relatert utfordring – faktisk en jeg tenker mye på om dagen – er om vi har et avlønningssystem i dagens forsvar som er tilpasset vår tid, dagens utfordringer og vårt innsatsforsvar. Dessverre er det jo slik at så fort Forsvaret faktisk skal gjøre noe, i hvert fall utover arbeidstidens slutt eller på et annet sted i inn- og utland enn der folk vanligvis tjenestegjør, begynner taksameteret å løpe fort.

Vi vet fra andre beredskapsetater at dette er en praksis med dype røtter inn i statens lønnssystem. Det betyr ikke at dagens ordninger er fredet. Det betyr heller ikke at de nødvendigvis er hensiktsmessige.

Vi har i dag et lønnssystem som faktisk virker begrensende på Forsvarets evne til løse sine oppgaver. Etter min mening er det derfor på høy tid å vurdere hvorvidt grunnlønnen for offiserer kan heves og tilleggene reduseres. La meg umiddelbart gjøre det klart; dette handler ikke om å spare penger! Det dreier seg ikke om å redusere lønnsvolumet, men om forholdet mellom lønn og tillegg. Fremtidens offiserer skal ikke tjene mindre enn i dag.

Det kan være vi skal sikte mot et system der folk i operative roller utstyres med gode og konkurransedyktige grunnlønner. Da skal vi også legge til grunn at man av og til som en del av jobben ligger i telt, fører et fartøy på nattestid eller i noen dager befinner seg et annet sted i landet enn der man normalt tjenestegjør. Denne diskusjonen vil vi selvsagt ha sammen med tjenestemannsorganisasjonene, og det jeg gir uttrykk for her er mer en konstatering av en utfordring enn et uttrykk for at disse tankene er ferdig tenkt.

Materiell versus drift

For det andre, fornyelse av materiell. De tunge investeringene vi gjør i Sjøforsvaret og Luftforsvaret, kommer i forlengelsen av en bevisst satsning på vårt nærområde. Vi ser at dette er plattformer som gir stor operativ kapasitet. Samtidig ser vi at disse nye materiellinvesteringene vil kreve store driftskostnader. Det betyr at vi skal være ekstra oppmerksomme på at disse kapasitetene ikke i utilbørlig grad tar ressurser fra andre viktige deler av Forsvarets kapasiteter. De er ment å være hjørnestener i vår nye struktur, ikke gjøkunger. Utviklingen i Forsvaret må fortsatt være tuftet på en langsiktig, bærekraftig balanse mellom investering og drift.

Fregattene og de nye kampflyene er eksempler på nye og avanserte plattformer som kan løse mange flere oppgaver enn forgjengerne. Både de nye fregattene og kampflyene har et mye bredere spekter av kapasiteter enn forgjengerne – det vil si at de kan utføre mange flere oppgaver. Derfor kan vi ikke bare tenke at vi erstatter gamle fregatter med nye fregatter og gamle kampfly med nye kampfly – vi må også vurdere hvordan vi skal utnytte de kraftig utvidede mulighetene som ligger i nyanskaffelsene. Vi må være åpen for endringer, for nytenkning. Og da må vi bli flinkere til å se på Forsvaret som en helhet, og ikke som en ansamling av forsvarsgrener.
Tilpasning til nye oppgaver – tiden etter Afghanistan

For det tredje, ser jeg utfordringer i det vi for enkelhets skyld kan omtale som tiden etter Afghanistan. I det ligger det summen av flere og sammensatte utfordringer som vil møte oss den dagen den siste norske soldaten vender hjem fra Afghanistan en gang i 2014 – altså om et par år. La meg nøye meg med et par observasjoner.

Sammen med øvrige ISAF-land og våre allierte, styrer vi nå mot en overføring av sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter i 2014. Jeg er veldig stolt over at våre soldater ligger langt framme i trening og opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker.

Samtidig som vi styrer mot ansvarsoverføring i Afghanistan, oppfyller president Obama sitt løfte om å trekke amerikanske styrker ut av Irak. De siste amerikanske soldatene kom hjem til jul. Jeg tror disse to tingene til sammen kan tyde på at de store, lange, intense og landtunge operasjonenes tid nå kan være over, i hvert fall for en god stund. Dette er faktisk et tydelig signal fra amerikansk hold, og ble ytterligere understreket da president Obama i forrige uke la fram Pentagons nye Defense Strategic Guidance. Amerikanske styrker skal ikke lenger dimensjoneres for å kunne gjennomføre storskala stabilitetsoperasjoner, heter det i forsvarsstrategien som ble presentert sist uke.

Libya-operasjonen peker muligens frem mot en ny type operasjon der oppgavesettet og ambisjonsnivået er mer avgrenset og tydeligere definert. Hvis dette er riktig, må vi innstille oss på en tid der vi ikke lenger er kontinuerlig i operasjoner i NATO-rammen slik vi er blitt vant til. Og det er verd å merke seg at mens vi nå – omtrent på tiårsdagen for at vi gikk inn i Afghanistan – også kan markere at vi har lagt bak oss en operasjon i Libya som både begynte og sluttet innenfor kalenderåret 2011. Det er lenge siden sist vi kunne si noe slikt! Men la meg ile til med å advare her; vi har alltid en tilbøyelighet til å forsøke å planlegge for neste krig basert på den siste. Det kan like godt være at Libya historisk sett vil vise seg som unntaket.

Uansett betyr at vi kan komme til å se en hær som ikke lenger føler seg like strukket og overbelastet. Vi vil i stedet se en hær som er moderne utrustet og trent til å håndtere høyintensive operasjoner, men som muligens vil ha færre tunge oppdrag av langvarig karakter i operasjonsteatre langt hjemmefra. Oppdragene i utlandet har gitt Hæren ny kompetanse, nytt materiell, en kvalitativ ny og bedre slagkraft i forsvaret av Norge. Hæren skal ha stor anerkjennelse for måten omstilling og skarpe operasjoner i samtidighet er håndtert. En mental omstilling står slik jeg ser det nå for døren med større vektlegging av hjemlige oppgaver. Dette blir ikke nødvendigvis enkelt for alle deler av Hæren og det er viktig at vi har et stort fokus på dette fremover.

En slik utvikling tvinger oss til å se på hvordan vi kan bli bedre på å nyttiggjøre oss av kompetansen i Forsvaret. Det høye operasjonstempoet i Afghanistan har gjort noe med hvordan vi tenker om Forsvaret og hvordan det tenkes internt i Forsvaret. Vi må se på hvordan vi rekrutterer. Vi må vurdere nærmere hva vi gjør i en situasjon der trening og øving hjemme blir regelen fremfor jevnlige rotasjoner i utenlandsoperasjoner. Vi må se på hvilke typer kapasiteter som på sikt vil etterspørres, ikke minst av FN. Og vi må huske på at det er de nasjonale oppgavene og NATOs kollektive forsvar som er og forblir dimensjonerende for Forsvaret, også for Hæren. Og endelig, i dette bildet som er del av tiden etter Afghanistan; jeg vil at vi skal bli stadig bedre på å ta vare på dem som har vært ute. Jeg vil derfor ha stort trykk på å gjennomføre Handlingsplanen for veteraner.

Bistand til det sivile samfunn

Mitt fjerde og siste poeng er knyttet til de erfaringer vi som land har gjort oss i året som gikk. Mer enn noe annet vil året 2011 bli husket for udåden som fant sted 22. juli. Den grufulle hendelsen har også aktualisert Forsvarets bistand til det sivile samfunn.

Senest i romjulen fikk vi gjennom uværets ødeleggende kraft, belyst Forsvarets bistand fra en annen vinkel. For lokalsamfunn uten grunnleggende infrastruktur, var blant annet Heimevernets innsats sterkt etterspurt og nødvendig.

  1. juli og ekstremværet på Vestlandet, viser på hver sin måte et Forsvar som stiller opp når vårt samfunn settes på prøve. Forsvaret har alltid bistått det sivile samfunn etter beste evne ved behov, det skulle bare mangle. Ved ulykker, kriser, naturkatastrofer og terroranslag er Forsvaret beredt til å yte bistand. I slike situasjoner har det vist seg at særlig Heimevernets styrker er etterspurte kapasiteter.

 

Vi tror vi står foran en tid der det vil bli mer, ikke mindre behov for denne type bistand. Vi er sårbare ikke minst for de klimatiske endringene. Vi opplever en sårbarhet i forhold til ny teknologi. Vi tror dette vil styrke folks behov for å vite at beredskapsetatene er tilgjengelige, at de er i nærheten. Vi innser at betydningen av trygghet er også det å vite at akutt hjelp er tilgjengelig. Storting og Regjering står midt oppe i et aktivt arbeid for å trekke de langsiktige konsekvensene av lærdommene fra sommerens tragiske hendelser.

 

Regjeringen vil derfor strekke seg langt for å opprettholde et landsdekkende heimevern. HV skal være nært der folk bor, og der viktige samfunnsinteresser skal sikres. Og vi vil fortsette å strekke oss mot å utvikle et heimevern med et tydelig oppgavesett som øves på en relevant måte og tilføres tidsriktig materiell.

De viktige prosessene som nå er underveis knyttet til samfunnets samlede beredskap, vil utgjøre et meget viktig bakteppe for langtidsplanleggingen i Forsvaret. Forsvarssjefens fagmilitære råd omhandler styrking av objektsikring og behovet for en tydeligere ansvarsavklaring opp mot politiet og andre beredskapsenheter. Her vil jeg ikke minst samarbeide tett med min gode kollega og forgjenger, Grete Faremo, som jo nå fra første januar kan titulere seg Justis- og beredskapsminister. Her er det viktig at vi ser beredskap i bred forstand. Dette må vi gjøre med utgangspunkt i at neste krise mest sannsynlig blir helt annerledes enn 22. juli.

Kjære forsamling,

Dette er status for forsvaret pr. i dag. I foredragets siste del vil jeg gå nærmere inn på spørsmålene knyttet til neste Langtidsplan. La meg dog først vende blikket ut fra Norge og ut på den internasjonale situasjonen slik jeg ser den.
Et blikk utover – global økonomisk uro

Mine damer og herrer,

Vår egen verdensdel, Europa, er inne i det som kan være regionens verste krise siden andre verdenskrig. Det er ikke mine ord, men Tysklands forbundskansler Angela Merkel sine. I de mest kriseutsatte land ser vi stor arbeidsledighet, manglende tro på fremtiden, og økende sosial uro. Når rene teknokratiske regjeringer oppnevnes, er det ikke bare tegn på behov for faglig ekspertise. Det er også et tegn på at tillitten mellom velgere og de folkevalgte er tynnslitt. Dette er urovekkende.

Den økonomiske krisen har avdekket en rekke svakheter på det økonomiske området. Den har ikke minst avdekket hvordan fraværet av politisk styring, kan gjøre robuste demokratier skjøre.

Vi ser at den indre politiske stabiliteten flere land er satt på prøve. Ordensmakten utfordres. Vi ser utviklingstrekk i enkelte land i det østlige Europa som gir grunn til uro. Dette er i dag nærstående land, men med en ganske kort demokratisk historie. Dette er ikke bare alvorlig for de enkelte land. Det er også alvorlig for et Europa som kan trekkes i en stadig mer innadvendt retning.

Vi skal også huske på at fattigdom, arbeidsledighet og håpløshet gir gode vekstvilkår for politiske grupperinger som har rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger på sin dagsorden. At omfanget av voldelige, antidemokratiske og ekstreme holdninger vokser i økonomiske nedgangstider, er nær sagt en historisk lovmessighet. Vi skal derfor følge denne utviklingen nøye.

Internasjonalt samarbeid er i dag mer påkrevd enn noen sinne. Vi trenger mer internasjonalt samarbeid og mindre alenegang. Vi må gå den vanskelige veien videre sammen, ikke alene og ukoordinert. Vi må arbeide for å bevare Alliansens samlede kapasitet. Jeg vil derfor ta til orde for at de landene som ser seg nødt til å kutte i budsjettene, så langt mulig søker å samordne dette gjennom NATO. Vi må påse at den økonomiske krisen ikke leder til renasjonalisering av sikkerhets- og forsvarspolitikken. Dette er ingen farbar vei. Historisk sett vet vi at dette har vært veien mot et splittet Europa. Ja, det tilligger meg i min nåværende rolle å minne om at en økonomisk og sosial krise også kan utvikle seg til en sikkerhetspolitisk krise.

Jeg tror ikke dette blir følgene denne gangen. Vi har i dag en helt annen robusthet i form av internasjonale institusjoner og mekanismer. Vi skal likevel være oppmerksomme på mulighetene for et fragmentert Europa i sikkerhetspolitisk forstand. Et grunnleggende fundament for NATO og EU er nettopp å holde Europa samlet, et Europa med solide transatlantiske bånd.

Både fra Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementets side har vi over tid beskrevet en utvikling der fremvoksende stormakter som Kina, India, Brasil og Indonesia, for å nevne noen, endrer de globale maktforhold. Det samme gjør et revitalisert Russland. Vi ser en verden der Vestens tradisjonelle politiske og økonomiske dominans er på vikende front. USA vil fortsatt i mange år være verdens eneste militære supermakt. Men avstanden til nr. 2 vil bli mindre. Dette er USAs politiske ledelse også smertelig klar over.

Vi må rett og slett innse at verdens økonomiske kraftsentrum ikke lenger er Europa. Finanskrisen har forsterket dette. Fremfor oss er det særlig Asia som mye av den økonomiske makten nå graviterer mot. På 60- og 70-tallet var Vestens andel av verdens BNP på over 60 %. Nå er den på full fart nedover på 40-tallet, og midt i dette århundret kan den være helt nede i 30 %. Dette peker altså mot en helt annen verden enn den vi som sitter her har vent oss til å legge til grunn.
Vi ser at USA og Kina etablerer seg som de to nye supermaktene. Vi er vitne til en markant ny fase i amerikansk politikk overfor Kina. USAs nye forsvarsstrategi bekrefter det vi fra norsk hold har pekt på lenge; at med en endret global orden, vil USAs fokus flyttes til Asia og Stillehavet. USA møtes av et fremvoksende Kina som i økende grad projiserer makt i sine interesseområder. De møter et Kina som søker å styrke sitt handlingsrom i regionen. Kina gjør ikke noe annet enn det stormakter historisk sett pleier å gjøre. Men forholdet mellom USA og Kina må antas å bli svært viktig for det internasjonale klimaet fremover. Dette er egentlig helt logisk – men konsekvensen er jo at den vekten amerikanerne legger på Europa vil gå ytterligere med, samtidig som det kuttes i forsvarsbudsjetter både på europeisk og amerikansk side.

Det er selve den grunnleggende strukturen i det internasjonale systemet som er i forandring. Det korte, unipolare øyeblikket er allerede over, og det globale tyngdepunktet beveger seg østover. Historisk sett har vi sett at militær oppbygging og krav om økt internasjonal innflytelse ofte følger sterk økonomisk vekst.

I dette bildet skal også Europa gjenfinne sin rolle.
Finanskrisen er utvilsomt den største utfordringen NATO i dag står overfor. Det er flere grunner til det. Den økonomiske krisen påvirker alle land, ja og kanskje særlig forsvarsbudsjettene. Forsvarsbudsjettet blir ofte sett på som et enkelt sted å ta penger fra. De negative virkningene av et redusert forsvar fremstår ikke bare som svært langsiktige. De er nær sagt abstrakte i sitt vesen. Det smerter mye mer å ta fra de synlige og nære ting slik som helse, utdanning og samferdsel.

Flertallet av allierte har kuttet i forsvarsbudsjettene. Disse land har i dag lavere forsvarsutgifter enn i 2008 da krisen inntraff for første gang. Dette skjer samtidig med .at NATOs største medlemsland, USA, opplever en alvorlig budsjettkrise.

For de europeiske allierte er kuttene i forsvarsbudsjettene likevel mer dramatiske enn for USA. Kuttene finner sted samtidig med at omfattende omstillingsbehov av de militære organisasjoner melder seg. Vi ser en lang rekke land som i motsetning til Norge har valgt å utsette omstilling av sine forsvar. Vi ser land som ikke har oppnådd den brede politiske forankringen vi kjenner fra egen omstilling. Vi forsto at det ville ta mange år før vi så gevinstene av omstilling. Omstilling tar nemlig tid. Det smerter lenge før det smaker. Og vi var klar over at det var dette lange blikket vi måtte bruke når vi vurderte kostnadene for en omstilt struktur og nytt materiell.

Finanskrisen medfører derfor behov for omstilling og kutt på et langt mer eksistensielt nivå. NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen ordlegger seg på kirurgens vis når han sier at «det kommer til et punkt hvor du ikke lenger kan kutte fett. Du kutter i muskelen, og deretter inn i benet».

For det er ikke tvil om at de økonomiske kuttene er kritiske for NATO. De representerer en alvorlig utfordring for byrdefordelingen, for de transatlantiske bånd. Vi skal huske på at USAs andel av alliansens totale forsvarsutgifter er på om lag 75 %. Det har økt de senere årene. Vi vet samtidig at det er kun USA som er i stand til å stille de tyngste støttekapasitetene som NATO trekker på i eksempelvis Libya-operasjonen.

La meg legge til at heller ikke FN går fri fra uroen i finansmarkedene. Vi skal huske at viktige bistandsmidler som FN er forvalter av, også er et område som rammes i nedgangstider. Derfor settes de mekanismene FN besitter og som har vist en økende evne til å stabilisere land etter en konflikt, under et tydelig press. Dette skal vi som er opptatt av sikkerhetspolitikk være oppmerksomme på.

Samtidig: Om antagelsen om at de store, vestlig-dominerte militære operasjonene tid går mot slutten, kan vi se at et økt behov de globale verktøyene vil styrkes. En slik utvikling vil vi fra norsk side fortsette å jobbe for.
Land tvinges i dag til å kutte hele elementer i forsvarsstrukturen. Dersom disse kuttene ikke ses i sammenheng med alliansens behov, vil det over tid kunne medføre store gap i NATOs samlede forsvarsevne. Vi trenger derfor oftere å se at innsparingene skjer i samforstand med alliansens samlede behov. Vi må forhindre at hullene i vårt felles sikkerhetsnett blir større.

Vi skal videre huske på at de økonomiske utfordringene kommer i tillegg til at land utenfor alliansen, tidvis opplever stor vekst.

Mens Europa og USA kutter i forsvarsbudsjettene, vokser forsvarsutgiftene i land som Russland og Kina. Fra 2000 til 2008 økte det russiske forsvarsbudsjettet med 10 % årlig. Heller ikke Russland har unngått finanskrisens svøpe, men vi ser fortsatt en klar vekst. Kina har tredoblet forsvarsbudsjettene i siste tiårsperiode. Dette er skjedd samtidig med en omfattende omstilling fra et invasjonsforsvar med bondehæren som ryggrad, til et moderne og mobilt innrettet forsvar. Slik bekrefter Kina en ny type ambisjon knyttet til sine nærområder.

USAs kutt i budsjettene koblet med at stadig mer av de militære kapasitetene flyttes mot Asia, gir forskyvninger som er alvorlige for Europa og NATO. Samlet sett ser vi en redusert oppmerksomhet mot vårt eget kontinent. Men enda viktigere; vi ser en redusert kollektiv forsvarsevne.

I grove trekk er dette bildet som vil prege tiden fram mot og selve NATOs toppmøte i Chicago i mai.

La meg derfor si noe om hva NATO gjør for å møte disse utfordringene. Og la meg si noen ord om hva dette betyr for NATO, hva Norge gjør, eller snarere, hva det krever av Norge.
Mot et tettere og smartere forsvarssamarbeid

Et norsk svar har over tid vært å finne fram til flere felles løsninger enten det dreier seg som i NATO-, i nordisk eller i bilateral regi.

Det må skapes samarbeidsløsninger som gir en økt samlet kapasitet. Dette er så vel i NATO og de enkelte medlemslands interesse. På samme måte som her hjemme, gjelder det å få mer forsvar ut av pengene.

Hva som gjør NATO virkelig unik, er kombinasjonen av en integrert militær struktur og dens permanent tilgjengelige politiske beslutningsmekanisme. Ingen annen organisasjon har denne kombinasjonen. Dette skiller alliansen fra andre sammenlignbare internasjonale organisasjoner. Derfor må den opprettholdes, ikke utvannes.

Vi har over de siste to tiår sett en utvikling der NATO i økende grad blir assosiert med løpende militære engasjementer utenfor sitt eget kjerneområde. Mange synes i dag å tro at dette er selve formålet med NATO. Oppvoksende generasjoner har i dag lite kunnskap om hvorfor NATO opprinnelig ble etablert.

Flere i denne forsamling vil huske et annet NATO. At militær kapasitet fungerte etter hensikten nettopp når det ikke ble noe behov for faktisk å bruke den. At avskrekking ble oppnådd gjennom å holde egnede militære styrker i beredskap, tiår etter tiår. At dette var den viktigste grunnen til å ha land-, sjø- og luftstyrker og en lett tilgjengelig, og å investere i en felles kommandostruktur. At det var forsvaret av eget territorium, kollektivt forsvar og artikkel fem som var kjernen Washington-avtalen.

Selvfølgelig, tidene har forandret seg. Vi skal fortsette å vektlegge alliansens operative engasjementer. Vi må bruke alliansen når FN og verdenssamfunnet ber om det. Men pendelen har svingt for langt. Vi trenger å finne en bærekraftig balanse.

Vi trenger å vite at NATO kommer hjem og at artikkel fem står på solid grunn. Dette har vært et hovedbudskap for Norge i flere år og har vunnet bred oppslutning, også i det nye strategiske konseptet.

La meg nevne to viktig spor som vi fra norsk side aktivt arbeider for i NATO.

For Norges del har vi vært tydelig på betydningen av at de europeiske allierte kommer sammen om å utvikle de store støtte- og felleskapasitetene med NATO som ramme og tilrettelegger. Norge deltar i dag i alle de flernasjonale felleskapasitetene innenfor rammene av NATO. En av disse fikk jeg selv prøve da et av våre nye, fellesfinansierte C-17 transportfly tok oss til Afghanistan før jul. I en krok av flyet, kunne vi skimte et Bell-helikopter, sammen med svært mye annet utstyr og mange mannskaper. Det sier litt om kapasiteten disse flyene representerer.

Vi skal huske at slike felleskapasiteter er avgjørende for NATOs effektivitet og troverdighet.  Det er kapasiteter som et felles kommandoapparat, AWACS og luftbåren bakke-overvåking (AGS) som gir NATO sitt særlige fortrinn. Uttrekning fra NATOs fellesprosjekter, som vi har sett den senere tid, bidrar derfor ikke bare til å uthule NATOs militære evne. Den gjør NATO enda mer avhengig av USA, et USA som søker mot Stillehavsregionen.

I morgen tidlig reiser jeg til Washington der jeg møter min amerikanske kollega. Møtet med forsvarsminister Leon Panetta kommer på et godt tidspunkt. Vi er begge relativt ferske i våre roller som forsvarsministre. USA og Norge deler syn i mange av de saker som NATO i dag står overfor. Vi har sterke bånd.  Jeg vil drøfte med Panetta hvordan vi sammen kan bidra til at NATO kommer seg styrket ut av krisen gjennom å tenke kreativt rundt områder som «smart defence».

Det blir også viktig for meg å drøfte oppfølgingen av et annet vesentlig norsk initiativ. Nærområdeinitiativet ble som kjent lansert i 2008 som et grep for å finne en bedre balanse i NATO, mellom oppgavene ute og på alliansens territorium. Nå tar vi dette initiativet et hakk videre.

Nærområdeinitiativet er en måte å tenke mer smartere forsvar. Det gir NATO økt synergi. Det bringer NATO hjem.

Vi skal bringe NATO hjem fordi vi trenger det, ja simpelthen fordi vi ikke kan risikere at NATOs kjerneoppgavene forvitrer. NATOs grunnleggende kompetanse innen artikkel fem situasjoner og beredskapsplanlegging, må holdes ved like i en tid der de fleste offiserers erfaring stammer fra Afghanistan eller Balkan.

At det er en del slike mangler fikk vi avdekket under NATOs årlige krisehåndteringsøvelse i fjor. Øvelsen viste at kompetansen, prosedyrene og rutinene for håndtering av artikkel 5 i NATOs kommandoapparat må bedres. Vi hadde dessverre rett i vår bekymring for at det store operasjonstempoet hadde sine sider for alliansens evne til å vedlikeholde sine kjerneoppgaver.

Nærområdeinitiativet kan ikke løse dette alene, men peker i en retning som høster bred støtte i Alliansen. Vi ønsker å benytte Forsvarets operative hovedkvarter som et pilotprosjekt, der samarbeid med NATOs felles hovedkvarter i en prøveperiode blir formalisert. Vi ønsker å bruke dette prosjektet til å gi NATOs kommandostruktur et regionalt fokus. Vi ønsker å vise at det er «smart defence» å koble nasjonale hovedkvarter til NATOs kommandostruktur. Vi ønsker å vise at dette gir synergi for alliansen og for Norge. Dette gir mer forsvar for pengene. Det gir økt sikkerhet for NATO. Og det gir økt sikkerhet for Norge.

Jeg er glad for å se hvordan ulike samarbeidsløsninger nå etableres innad i alliansen. Fremskyndet av finanskrisen, ble såkalt «smart defence» for alvor satt på NATOs dagsorden i fjor sommer. Det var etter min mening på høy tid.

Flere allierte ser nå spesielt hen til det nordiske samarbeidet. Det mange kanskje så på som en utradisjonell måte å samarbeide på, er i dag et eksempel til etterfølgelse. Der flere var skeptiske, merker vi i dag en økende interesse, et ønske om å lære. Og la det være klart: Vi bytter ikke fra oss samarbeidet og våre forpliktelser som NATO-medlem. Vi skaper et viktig supplement. Det er i vår interesse å knytte de nordiske partnerland nærmere NATO. Våre nordiske brødre i øst tenker akkurat det samme om å knytte Island og oss nærmere opp til det sikkerhetspoliske samarbeidet i EU.
De nordiske land har over tid samarbeidet om å utvikle felles løsninger. Dette er ikke noe nytt. I den økonomiske krisen ønsker vi å gå foran som et godt eksempel. Som nære naboland, har vi særlige fortrinn gitt i vår geografiske plassering. Men vi opplever også en høy grad av tillitt. Vi tenker grenseoverskridende, og ja, vi tør tenke utradisjonelt. Vi tenker likt om behovet for å effektivisere forsvaret. Og vi deler ambisjonen om å få mest mulig ut av ressursene. Jeg er glad for at også Danmark nå legger merkbart større vekt på det nordiske forsvarssamarbeidet enn for bare få år siden.

For dette samarbeidet ligger langt framme. Anskaffelser, logistikk, operasjoner og utdanning – det er alle områder vi i dag samarbeider om og som løpende utvikles. Norge og Sverige har gått sammen om et nytt artillerisystem. I dag trener svenske, finske og norske jagerfly regelmessig sammen på tvers av landenes grenser. I fjor ble det gjennomført i alt 62 dager med felles trening og øving, med utgangspunkt i flystasjonene i Bodø, Rovaniemi og Umeå. Her møter vi andre «fremmede» fly. Vi tar oss inn i andre lands luftrom. Vi oppnår en stor treningsgevinst, uten å bruke en krone ekstra, ingen må deployeres til noe annet sted og alle trekker på sine eksisterende treningsbudsjetter.

Et annet eksempel: Under mitt nylige møte med nordiske forsvarsministere i Örebro, ble Norge, Sverige og Danmark enige om å vurdere muligheten for et samarbeid om taktiske transportfly, Hercules C130. Vi deler intensjonen om en fremtidig, felles Hercules-flåte som vi kan trekke på etter behov.

Samtidig er det med en gruppe av land som vi ønsker å styrke vårt bilaterale samarbeid med. Ja, det bilaterale forsvarssamarbeidet vi har hatt i en årrekke med land som Tyskland, Polen, Storbritannia og også Nederland – det styrkes og utvikles videre. Norge oppgraderer i dag sitt samarbeid med alle disse landene.

På Hærsiden har samarbeidet med Nederland og Tyskland vært viktig, ikke minst for Telemarkbataljonen. Det flernasjonale samarbeidet i European Participating Air Forces (EPAF) om kampfly, et annet. Vi har samarbeidet om operasjoner, drift og vedlikehold av F-16. Anskaffelsen av F-35 åpner for å ta dette samarbeidet videre.

At Norge utvikler et samarbeid med disse landene, er ikke et foretak for Forsvaret alene. La meg minne om at med land som Storbritannia og Tyskland, ligger det en bred strategisk satsing fra regjeringens side. Energisamarbeidet er et slikt strategisk område som bringer oss sammen.

EUs oppfølging og strategi på vil vi fra norsk side også følge opp. Det et vårt syn at EUs militære samarbeid bør styrkes. Dette gjelder innenfor forskning og utvikling, innkjøp, utdanning og de militære oppdrag man velger å ta på seg. Norge er derfor aktivt til stede i de samarbeidsløsningene som har en tilleggsverdi for oss. Det europeiske forsvarsbyrå er en slik arena. Dette gir Norge og norsk forsvarsindustri en viktig tilgang til det europeiske forsvarsmarkedet og forskning og teknologiområdet. Vi har en sterk og konkurransedyktig forsvarsindustri i Norge som har vokst kraftig de siste årene. Dette er en utvikling vi vil legge til rette for å utvikle videre.

Kjære forsamling,

Jeg har pekt på noen viktige byggeklosser. Jeg kunne valgt andre eksempler. Det er likevel ikke poenget. Det viktige er å understreke at dette er byggeklosser vi bygger for Europa og for NATO. Det er en styrking av NATOs evne og kapasiteter som vi retter vårt arbeid mot. Det er i alliansen samlede evne Norges sikkerhet i ytterste konsekvens ligger.

Et tettere forsvarssamarbeid, «smart defence», kommer ikke av seg selv. Vi trenger også «smart governments». Vi trenger fremsynte politikere som våger å tenke langsiktig fremfor de kortsiktige og populistiske løsningene. Ikke minst i dag trenger vi politikere som tør å treffe de avgjørende valg.

La meg derfor i foredragets siste del derfor vende hjem til de valg vi selv snart skal treffe.
Kommende langtidsplan

Ved utløpet av inneværende år ligger vi an til å ha et forsvar i balanse mellom ambisjoner, struktur og ressurser. Vi har et solid fundament for videre utvikling.

Vi ser at strukturrasjonalisering og interneffektivisering har frigjort betydelige midler som allerede gir betydelig økt operativ evne.

Vi ser at vi er i en posisjon hvor vi i større grad kan gjøre endringer fordi det er lurt, ikke fordi vi må, men fordi vi fortsatt ønsker et forsvar som stadig leverer mer operativ evne.

Siden omstillingen nå for alle praktiske formål er gjennomført, kunne vi jo fortsette med den strukturen vi har i dag. Hvorfor gjør vi ikke det? Mitt svar på dette er tredelt:

Det ene er at en internasjonal rettsorden ikke er et gode som bare er der. Den må hele tiden vernes, forsvares og videreutvikles. Vår frihet og våre verdier må vedlikeholdes og hegnes om i en omskiftelig verden. Når land kutter i forsvarsutgiftene, er det ikke fordi de forventer at verden er blitt et tryggere sted. Når land velger å sanere sin sikkerhet, er det ikke fordi vi trenger mindre sikkerhet. Det må vi ha klart for oss.

Det andre er at selv etter en vellykket omstilling, ønsker vi ikke å abdisere fra ambisjonen om å skape et bedre forsvar. Vi moderniserer for å få mer ut av pengene. Vi moderniserer for å gi oss selv muligheten til å ha et forsvar ikke bare for i dag, men for fremtidens generasjoner. Finanskrisen forteller oss ikke bare at vi må arbeide for bedre og mer integrerte løsninger i alliansen og i Norden. Den sier oss også at vi i en tilspisset situasjon kanskje må gjøre mer av jobben selv uten at det skal føre til mer nasjonalisering av sikkerheten. Og den forteller oss at vi må ha orden i eget hus.
Mitt tredje og siste svar er at vi ønsker å se at de positive ringvirkningene som materialiserer seg i dag, også gjør det i årene vi har foran oss. Jeg minner om at vi nå øker den operative evnen mer enn bevilgningsøkningene. Det betyr at omstillingstiltakene virker. Det betyr at vi har lykkes i å flytte ressurser fra en stor støttestruktur til operative leveranser. Dette er det solide tall på. Dette skal vi fortsette med. Ikke nødvendigvis gjennom store omstillinger, men gjennom fornying og forbedring som skal gjøre virksomheten mer effektiv, ikke minst på områder som personnel- og kompetansestyringen.

Kommende langtidsplan blir en nyskapning. Det er en langtidsplan, men den er ikke helt lik de gamle. Vi ser det er behov for en annen og mer tilpasset planleggingslogikk som gjør det mulig å foreta løpende endringer etter hvert som behovene oppstår. Vi trenger ikke vente til neste fireårsplan. Vi kan i dag konsentrere oss om de delene av Forsvaret der utviklingen tilsier at viktige beslutninger må fattes.

Føringene på hvor vi skal, henter vi fra flere kilder. Gjeldende langtidsplan – som jo ble lagt fram for fire år siden av denne regjeringen, med det samme stortingsflertallet som vi har i dag – legger sine føringer. Regjeringsplattformen fra 2009 uttrykker klare og tydelige visjoner om hvor Forsvaret skal og hvilke mål regjeringen har for forsvarssektoren. Og, kort etter at jeg tiltrådte fikk jeg et annet og meget viktig innspill, Forsvarssjefens fagmilitære råd, overlevert fra forsvarssjef Harald Sunde.

Det har som ventet blitt debatt om et fagmilitært råd. Slik skal det være. Det er stor interesse for Forsvaret i Norge, det berører mange mennesker, og mange øsker å delta i debatten. Og det er naturlig all en tid vi denne gangen snakker om en av fastlands Norges største investeringer. Og det er ikke minst naturlig gitt de betydelige ringvirkninger dette vil kunne gi de stedene som er kandidater til å huse våre nye kampfly. Slik jeg ser det, er det likevel viktig at en slik debatt ikke alene blir en distriktspolitisk kappestrid.
I forsvarspolitikken skal flere hensyn vektes. For meg som forsvarsminister, er min fremste prioritet å legge til rette for at Norge har et relevant og bærekraftig alliansetilpasset innsatsforsvar. Vi må ha et Forsvar som er tilpasset utfordringene mot vår samfunns- og statssikkerhet. Det er her jeg håper at tyngdepunktet i debatten vil ligge enten man kommer fra Ørlandet, Bodø eller fra Evenes eller fra et hvilket som helst annet sted i Norge.

I en tid der vi skal gjøre en av de største samfunnsanskaffelsene noensinne, er mitt fremste anliggende derfor mindre å diskutere fra hvor dette skjer, men snarere å begrunne hvorfor vi skal ha et forsvar.
Det er svært gledelig 80 % i en meningsmåling svarer at NATO-medlemskapet trygger landet. Og vi skal glede oss over at NATO gir Norge en positiv vurdering av både innretting og bidrag til alliansen og operasjoner i utlandet.

Samtidig kan vi ikke unndra oss det faktum at stadig færre nordmenn i dag møter Forsvaret enten det er gjennom verneplikten eller i lokalsamfunnet. Vårt ansvar er å unngå at Forsvaret blir en sak for spesielt interesserte. Derfor trenger vi en diskusjon om forsvarspolitikken på forsvarspolitikkens premisser.

Jeg kunne sagt mye om Forsvarets oppgaver og hvorfor vi har et forsvar. La meg likevel her nøye meg med å dele et grunnleggende perspektiv.

Når skattebetalerne er villige til å gi oss 40,5 milliarder årlig på Forsvarsdepartementets budsjett er det én altoverveiende grunn til det: At vi skal være gode til å forsvare Norge.

Vi snakker om det Forsvarspolitisk utvalg i 2007 omtalte som det tidløse behov. At en stat må ha et Forsvar ikke kun for å møte den til enhver tid eksisterende trussel i samtiden, men også som et svar på en verden vi ikke vet hvor vil gå. At Forsvaret representerer et tidløst behov – å sørge for statens sikkerhet.
Å forebygge krig handler om å ha et sterkt nok Forsvar til at det skal være lite fristende å utfordre oss militært, eller påføre oss en politikk gjennom trusler eller bruk av vold og militærmakt. Det er begrunnelsen for at vi har et Forsvar.

Mer enn noe annet er Forsvarets primære formål å bygge en konfliktforebyggende terskel. Sammen med en fornuftig utenriks- og sikkerhetspolitikk skal Forsvarets krigsforebyggende terskel bidra til stabilitet i vårt eget nærområde. Dette er ikke bare i norsk interesse. Ved å holde orden i eget hus på forsvarssiden bidrar vi også til regional stabilitet.

Vårt NATO-medlemskap er en del av den konfliktforebyggende terksel og forblir grunnsteinen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norges forsvar er således et bidrag til NATOs samlede stabiliserende og konfliktforebyggende evne. I en tid der mange av våre allierte bygger ned sine forsvar, kjenner jeg som forsvarsminister særlig på dette ansvaret.
La meg derfor avslutningsvis fokusere spesielt på et sentralt element i den krigsforebyggende terskel. Et moderne kampflyvåpen er en forutsetning for å etablere en avskrekkende skranke mot aggresjon. Derfor må vi prioritere det. Slik vi prioriterte fregattene og kystkorvettene i forrige tiår. Og slik vi løpende har prioritert modernisering av Hæren.

Derfor er anskaffelse av nye kampfly et bærende tema i kommende langtidsplan. Dette fordi kampfly er dimensjonerende på hele Forsvarets øvrige strukturer. Og fordi Norge ikke kan risikere å stå uten et kampflyvåpen.

Det er avgjørende at vi deler dette perspektivet. Vi kan ikke tillate oss å henge etter eller skape et gap som våre arvtakere i fremtiden må streve for å fylle. Vi må ha et topp moderne Forsvar som ligger i fremkant. Forsvaret er en kniv som må holdes skarp.

Jeg hører av og til noen si at vi ikke kan kjøpe F-35 fordi det kan svekke Sjøforsvaret, eller det kan svekke Hæren. Mitt svar på dette er enkelt: Vi kjøper ikke F-35 til Luftforsvaret. Vi kjøper det til hele Forsvaret. Uten kontroll i luftrommet er både land- og sjøstyrker sårbare.

Vi kjøpte heller ikke F-16 for å være snille med Luftforsvaret. Det var bare en eneste grunn til at vi på den tiden kjøpte 72 F-16. Det var at Norge trengte det for å utøve sin suverenitet i Nord, og delta i det allierte kollektive forsvar.

Vi vil huske at dette var en forsvarsanskaffelse som sprengte alle vante rammer. Faktisk gjorde anskaffelsen av F-16 et større innhugg i statsbudsjettet enn F-35 flyene vil gjøre i årene som kommer. Thorvald Stoltenberg, som satt mitt oppe i denne beslutningen som statssekretær og senere forsvarsminister da F-16 ble valgt på 70-tallet, forteller at intet er nytt under solen. Dagens kampflydebatt er sydd over samme retoriske lest. Også den gang var det krevende talleksersiser rundt kostnadsbildet. Også den gang var det tøffe diskusjoner om antall og lokalisering. Tilsynelatende kompetente folk trakk i tvil om F-16 i det hele tatt ville bli noe av, eller kunne fly hvis det først ble bygget. Noen mente at vingene ville falle av. Vel. Det er noe eget med kampfly. De engasjerte da og det engasjerer i dag. Slik skal det vel være.

Blant dem som har fulgt norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, tror jeg det er svært få som vil hevde at Nordli-regjeringens, Rolf Hansnes og Torvald Stoltenbergs beslutning den gang da ikke var riktig. I dag er de fleste enige om at det var en forutseende beslutning. Jeg ønsker at neste generasjon skal kunne si at vi gjorde det samme.

Vi vet at dette vil utgjøre et betydelig et stort løft for samfunnet. I tillegg skal vi utvikle en basestruktur som står seg i tid. Derfor er det viktig at vi sikrer den beste løsningen. Vi kan ikke leve med halvgode løsninger. Vi må også minne oss om at vi ikke kjøper F-35 til en bestemt landsdel. Vi kjøper det til hele Norge. La meg likevel slå fast en ting; uavhengig av hvor kampflyene skal plasseres, vil flyenes viktigste oppgaver først og fremst finnes nordområdene.

Derfor må vi også sørge for at vi har en effektiv basestruktur som kan understøtte en slik målsetning. Det handler slik jeg ser det om valget mellom å fly mer eller salte ned forsvarsbudsjettets penger til å drifte ressurskrevende baser. Det handler om å prioritere økt operativ evne, fremfor økte utgifter til base- og støttestruktur.

Vårt valg dreier seg om ikke minst om dette. Vi må spørre oss selv om vi vil gi avkall på de stordriftsfordeler vi oppnår gjennom sambruk av blant annet bygg, støttetjenester og kompetanse på et og samme sted. Og vi må spørre oss selv hvor mye vi anser det hensiktsmessig å anvende av samfunnets ressurser på investeringer og driftskostnader i to fremfor en base.

Våre svar på disse spørsmålene vil ha bæring på hele Forsvarets videre utvikling. Når jeg skal vurdere dette, gjør jeg derfor det i en regjering som tar ansvar for å skape balanse for fremtidige generasjoner. Gir vi noe, må vi ta dette fra et annet sted. Det har forsvarssjefen forholdt seg til. En ansvarlig regjering vil velge samme vei.
Avslutning

Kjære forsamling,

Oscar Wilde sier et sted; «Kynikeren kjenner bare tingens pris, ikke dens verdi».

I et Europa preget av økonomiske utfordringer har kynismen gode kår. Det er i økonomiske nedgangstider at kortsiktig politikk er lett å ty til.

Vi vet at forsvarspolitikk handler om langsiktighet og leveringsevne. Det handler om å ta ansvar – å se utover seg selv.

Det handler ikke minst om å forstå mekanismene som virker i en raskt omskiftelig verden. For ganske nøyaktig hundre år siden postulerte den britiske forfatteren og journalisten Norman Angell i sin bok «Den store illusjonen» at økonomisk avhengighet, økt utdanningsnivå og ny teknologi ville gjøre krig ikke bare fornuftstridig, men rett ut umulig. I hvert fall ville en krig mellom moderne industriland være over etter meget godt tid. Dette var noen få år før skuddet i Sarajevo i 1914. Boken var god den, men fungerte ikke som fremtidsprognose. Like lite som statsminister Gunnar Knudsens utsagn nettopp samme år om at den verdenspolitiske himmel var skyfri.

Vi har lært at verden forandrer seg hurtig. Vi vet vi kan bli trukket i retninger vi for kort tid siden ikke trodde var mulig. Det var ingen som kunne forutse Berlin-murens fall. Det var ingen som kunne forutse 11. september 2001 eller at vi i 2012 ville ha stått ti år i Afghanistan. Det var ingen som kunne forutse at norske jagerfly skulle bidra til å beskytte Libyas befolking og til Gaddafis fall. Og det er ingen som kan forutse hvordan våre omgivelser ser ut om fem år, eller 10-15 år.

Derfor må vi ha et sterkt forsvar og en ansvarlig og realistisk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Derfor må vi finne løsninger i fellesskap med land som står oss nært.

Derfor er dette igjen tid for å ta de avgjørende valg.

Ja, Forsvaret har en pris, men en enda større verdi i dag og for fremtidige generasjoner.
******

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 10. januar 2011

Ved Forsvarsminister Grete Faremo

Forsvarsministerens nyttårsforedrag

”Det vi ønsker skal bli varig, må vi forandre”. Bill Clintons ord beskriver godt hvorfor vi som ønsker et sterkt forsvar alltid må vær opptatt av endring.

Det er dette vi nå driver med i Forsvaret. Forandring. For meg som sosialdemokrat er det bare endring og reform som kan oppfylle målene om trygghet for alle. Verden rundt oss forandrer seg. Vi må gjøre det samme. Forandre, forbedre og forsterke.  Konservatisme skaper ikke trygghet i en verden i endring.

Men all forandring må ha retning og framdrift.

Har vi tatt oppgaven alvorlig nok? Hvilke utfordringer blir vi stilt overfor framover, og hva må vi endre i tiden som kommer? Og ikke minst – hvordan skal vi endre, for å skape trygghet?

Forsvaret har de siste ti år vært igjennom en grunnleggende omstilling. Tida er kommet for mer gradvise endringer, heller enn altomfattende reformer.

Utviklingen krever likevel av oss at vi forstår den tiden vi lever i og hvilke endringer som er nødvendige framover. Da har vi også en mye å lære av historien. La meg derfor starte med et lite tilbakeblikk.

Tilbakeblikket

Jeg ble statsråd for første gang i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i november 1990. Som bistandsminister fokuserte jeg på fattigdomsbekjempelse og støtte til de aller fattigste land i verden. Samtidig var jeg naturligvis tett på de ufattelige endringsprosessene som pågikk i Øst-Europa, og de første forsøk på å tilpasse seg en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon både i NATO og i det norske forsvaret.

Tenk på den sikkerhetspolitiske situasjonen i 1991:

  • Tyskland var igjen samlet
  • Warzsawapakten var i full oppløsning.
  • I august 1991 ble det med nød og neppe avverget et militærkupp i Sovjetunionen. Landet ble oppdelt i 15 republikker i desember samme år.
  • Det ble fremforhandlet avtaler for reduksjon av de enorme våpenkonsentrasjonene i Europa.
  • Det ble inngått avtaler for reduksjon av strategiske kjernevåpen.
  • NATO reduserte beredskapen i de konvensjonelle styrkene.
  • Uroen på Balkan spredde seg. Vi så begynnelsen på det som ble den første blodige krigen i Europa etter 2. verdenskrig.
  • Irak hadde invadert Kuwait, og vi var redde for en storkrig i Persia-gulfen.

I flere kretser, også i Norge, ble det stilt spørsmål om NATO kunne legges ned. Det ble heldigvis raskt enighet om å videreføre NATO-samarbeidet. Alternativet ville vært at de vestlige land hver for seg utviklet en re-nasjonalisert sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det kunne i så fall ha satt Europa tilbake til en tid med stadige kriger og hvor småstater levde i fare for å bli ofre for større og mektigere stater.

Retningen for NATO-samarbeidet ble nedfelt i NATOs nye strategi fra 1991. Det ble samme året også besluttet å reformere det vestlige forsvarssamarbeidet, både i struktur og innretning.

I Norge hadde Willoch-kommisjonen nedsatt i 1990 skapt en enighet om at utviklingen krevde forandring. Vår krigsstyrke på denne tiden talte 13 brigader i Hæren. I 1992 foreslo Kommisjonen å redusere til 6 brigader og 17 selvstendige bataljoner. Krigsstrukturen gikk fra 320.000 til 215.000 soldater.

Inn i en ny tid

Men det var først med Bjørn Tore Godals nye, politiske initiativ i 2000 at omstillingen av både struktur og innretning startet for alvor. Og dermed også debatten.

Som Godal selv skiver i boka ”Utsikter”: Det handlet om at minst ti års forsømmelser toppet seg og kom til overflaten på to måter.

  • ”For det første ble det synlig at finansieringskrisen var blitt akutt gjennom mange års systematiske underfinansiering av tidligere vedtatt forsvarsstruktur”.
  • For det andre pekte han på tregheten med å ta innover seg konsekvensene av murens fall. ”Forsvarspolitiske miljøer våknet fra sin tornerosesøvn, – ikke av en vakker prins, men av et uhyre som fortalte dem om en virkelighet man helst ikke ville høre om”.

10 år senere har vi gjennomført en av de mest omfattende og vellykte omstillingsprosesser noen gang i Norge. Vi har fått et Forsvar, med en struktur tilpasset vår tids sikkerhetspolitiske utfordringer, betydelig redusert i volum og med grunnleggende endret innretning. Vi har fått et innsatsforsvar med en mer fleksibel og mobil styrke, egnet til bruk både ute og hjemme. Den operative evnen er styrket og vil være ytterligere styrket når langtidsperioden 2009-2012 er i mål. Vi er midt i en modernisering av kapasiteter vi kan være stolte av. På nødvendige områder er bemanningen på vei opp igjen.  Hæren har hatt en 50 prosent personelløkning siden 2005.

Vi har bygget ned det gamle for å bygge opp det nye. Fortsatt har vi et stykke igjen, men inneværende langtidsplans mål er i hovedsak innen rekkevidde. At en langtidsplan er relativt i rute i det vanskelige tredjeåret er også unikt. Det viser en vilje både i Forsvaret og i de politiske miljøer som gir meg tro på at vi skal komme i mål, og oppnå den balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser som er planlagt.

Gode venner,

Vi lever i en verden med et trusselbilde i endring. Forsvarets oppgave er først og fremst å forebygge og forhindre krig. På tross av dette er det fortsatt mange som synes å mene at Forsvarets viktigste oppgave er å forsvare territoriet. Men det handler om mye mer enn det! Vi skal forsvare, beskytte og verne den infrastrukturen og de verdiene som vårt samfunn bygger på – både hjemme og ute.

Vi trenger derfor en løpende diskusjon om våre reelle forsvarspolitiske utfordringer fremover. Det er fristende å minne om dette idet den forsvarspolitiske debatten igjen ser ut til å være redusert til en ren kronekamp, ispedd noen opphetede diskusjoner om organisering av Heimevernet på troppsnivå, og om hvilke pansrede kjøretøy Forsvaret skal velge.

Hvor hadde vi vært i dag uten omstillingen? Vi hadde hatt et forsvar i dyp strukturell krise, som hadde vært uegnet til å møte fremtidens sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer.

Omstillingen handler først og fremst om å endre holdninger.

Kald krig-tankegangen satt fast i mange til langt ut på 2000-tallet, og vi får fortsatt små påminnelser om at den fremdeles eksisterer. Deler av motstanden mot nedleggelsen av HV016 illustrerer dette.

Vi må ha et forsvar som endrer seg i takt med det sikkerhetspolitiske bildet som omgir oss. Mange av de utfordringene som ble avdekket tidlig på 1990-tallet er der fortsatt i dag. I tillegg har nye kommet til, med konsekvenser som vi må analysere og utvikle løsninger for å møte.

Endringer i vår tid

Vi har de siste tjue årene opplevd to store sikkerhetspolitiske omveltninger; Sovjetunionens fall i 1991 og terrorangrepene mot USA i 2001.

I dag, i 2011, står vi ved et nytt, tredje, tidsskille. De sikkerhetspolitiske endringene vi er vitne til, framstår som mindre dramatiske enn oppløsningen av Warzsawa-pakten og Sovjetunionen. Men endringene kan på sikt vise seg å være mer grunnleggende. Veksten i land som Kina, India og Brasil gjør at USAs og vestens dominerende stilling gradvis avløses av en ny verdensorden. Vi er vitne til fremveksten av flere globale maktsentra, mens USAs og de vestlige lands relative makt svekkes. Det er ingen tegn til at dette reverseres. Tvert imot kan utviklingen raskt forsterkes.

Dette har flere konsekvenser.

Først: økt risiko for stormaktsrivalisering. Dette er bekymringsfullt, fordi det også øker risikoen for bruk av militær makt, spesielt mot mindre stater.

Dernest: Faren for stormaktsrivalisering øker på grunn av større konkurranse om hegemoni og strategiske ressurser. Klimaendringene kan føre til indre uro og i verste fall til konflikt, spesielt i de deler av verden som er mest ustabile og dårligst stilt. Allerede nå ser vi at de mest negative konsekvensene av klimaendringene er en del av bakteppet for kriser og konflikter i utsatte områder, som på Afrikas Horn. I Nordområdene er mulige interessemotsetninger knyttet til issmelting, framtidige transportveier og utnyttelse av fisk-, olje- og gassressurser. Vi vet ikke hva slag utfordringer dette vil stille oss overfor i fremtiden, og må planlegge for ulike scenarier.

En tredje utfordring er spredning av masseødeleggelsesvåpen og langtrekkende missiler for å bære disse.  NATO vedtok på toppmøtet i Lisboa i november å gi sin tilslutning til utvikling av et nytt missilforsvar.

Dataangrep utgjør en fjerde alvorlig trussel mot våre åpne samfunn. Nylige eksempler er hackingen av Nobelkomiteens nettsider forut for fredsprisutdelingen i 2010, samt de omfattende Wikileaks lekkasjene av sensitiv informasjon. Angrep mot IKT-systemer er en ny form for krigføring, som også kan ødelegge strømforsyninger, industriprosesser og andre samfunnskritiske virksomheter og funksjoner. Derfor må slike trusler møtes både med sivile og militære virkemidler.

En femte utfordring er kampen mot terror. Selvmordsangrepet i Stockholm i desember, og avsløringen av terrorplaner i Danmark nå i romjulen viste at også vi her i Norden er innenfor rekkevidden av denne type angrep. Terrorisme er en viktig sikkerhetsutfordring, men vi må ikke la den bli altoverskyggende.  Det mest bekymringsfulle scenariet er utsiktene til at internasjonal terrorisme kobles med masseødeleggelsesvåpen. Så langt har vi unngått dette, men faren er der.

Konsekvensene for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk

Hva betyr dette for oss? Vi står overfor et meget sammensatt sikkerhetspolitisk bilde, som endrer seg raskere enn før. Selv om det ikke foreligger noen konkret trussel mot Norge, må vi kunne håndtere provokasjoner og uforutsette trusler. Dette kan være begrensede militære angrep og ikke-militære angrep som for eksempel cyberangrep. Slike angrep kan imidlertid settes inn raskt, og gjøre oss sårbare. Som sådan kan representere en klar trussel mot vår territorielle integritet og politiske handlefrihet.

 

Dette understreker hvor viktig det er for små land å ha gode allierte og venner. Ikke minst viser utviklingen hvor viktig et sterkt internasjonalt rettssamfunn og et godt fungerende globalt styresett er.

 

Utfordringene understreker også betydningen av nasjonale kapasiteter. Det dreier seg blant annet om at vi har troverdig nasjonal evne til å håndtere kriser opp til et visst nivå. Og evne til bidra til NATOs kollektive forsvar dersom dette skulle kreves.

 

Dagens forsvarsstruktur er et godt utgangspunkt for å møte situasjonen. Ny gjennomgang og oppdatering av nasjonale beredskapsplaner og totalforsvar, kommandoordninger og mottaksapparatet for allierte øvelser og forsterkninger er eksempler på tiltak som bør på plass. Vi utarbeider nå en nasjonal cyber-strategi.

 

Nato toppmøtet i Lisboa 2010.

Norge har et alliansebasert forsvar. Langtidsplanen for 2009 til 2012 beskriver rammer og mål for vårt Forsvar og våre forventninger om alliert støtte. NATOs toppmøte i november ga oss et godt utgangspunkt for videre arbeid med våre sikkerhetsutfordringer, både i form av det nye strategiske konseptet og reformvedtak om ny kommandostruktur.

 

I min tale her i Oslo Militære samfunn for ett år siden gikk jeg igjennom Norges holdninger og krav både til konseptet og reformene. Jeg er derfor fornøyd med at norske standpunkter ble så godt reflektert i resultatene fra toppmøtet. I tillegg var det uvanlig stor enighet om veien videre. For det første løftes forpliktelsen om kollektivt selvforsvar fram i nytt strategisk konsept. Dette er i tråd med det norske nærområdeinitiativet som vi har arbeidet for lenge.

  • Videre skal den felles operative planleggingen for forsvar av medlemslandenes territorium styrkes. Vi øker dermed NATOs troverdighet og effektivitet for å samordne og lede den kollektive forsvarsinnsatsen i Europa.
  • NATOs kommandostruktur skal ha et regionalt fokus. Dette må innrettes slik at NATOs fellesoperative hovedkvarter har innsikt i og forståelse for de enkelte medlemslandenes sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer. NATOs kommandostruktur skal kobles til og samarbeide med relevante nasjonale strukturer. Ordningen vil være et viktig effektiviseringstiltak og tilføre NATO sårt tiltrengt kompetanse og kapasitet.
  • NATOs styrker skal være mobile og kunne settes inn der behov oppstår. Den nye strukturen vil gi økt fleksibilitet og evne til å møte dagens og morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Norge har vært en av pådriverne for disse endringene som vil gi NATO en mer effektiv og likevel langt billigere organisasjon med redusert personellbehov, fra 16.000 til ca 9.000 personer.

NATO skal i fremtiden ha to fellesoperative hovedkvarter. Jeg regner med at hovedkvarteret som nå ligger i Brunssum i Nederland blir videreført. Det er dette hovedkvarteret i Nord-Europa som skal ha et regionalt fokus, og som skal ha tilknytning til nasjonale militære strukturer. Det skal også ha kapasitet til å lede operasjoner utenfor NATOs nærområder.

Både Forsvarsdepartementet og allierte land arbeider nå med å gjøre NATO-toppmøtets reformbeslutninger om til praktiske resultater.

De nasjonale hovedkvarterene på NATO-landenes territorier vil få en viktigere rolle. Dette vil få stor betydning for oss. Forsvarets operative hovedkvarter ved Bodø kan bli viktig i en ny regional kommandostruktur, og bidra til å styrke NATOs oversikt og situasjonsforståelse av nordområdene.

NATO vil fortsatt ha behov for et Joint Warfare centre som er en del av transformasjonskommandoen. Jeg jobber hardt for at senteret fremdeles skal bli liggende i Stavanger. Prosessen som går nå, er en del av oppfølgingen av toppmøtet og avgjøres etter planen i juni.

Partnerskap, nordisk- og flernasjonalt forsvarssamarbeid

Toppmøtets beslutninger om å utvide og utdype partnerskap med andre land og organisasjoner er svært viktig for Norge.

Vi har landegrense mot tre land, som alle omfattes av partnerskapet med NATO. Russland har en særstilling gjennom NATO-Russland Rådet. Sverige og Finland er de land utenfor NATO som vi har mest samarbeid med.

Den positive utviklingen i forholdet til Russland, både bilateralt med delelinjeavtalen som prikken over i’en, og i NATO, åpner nye muligheter. Klimaendringene i Arktis vil understreke vårt lands strategiske plassering enda mer. Nedsmeltingen av polisen kan på sikt endre seilingsmønsteret for sivil og militær skipstrafikk i nord. For Russland vil nordområdene også være av økende strategisk betydning.

Kjernevåpnenes betydning for Russland vil neppe avta, og en meget stor andel av disse våpnene vil være lokalisert i våre nærområder. Russland øker sin militære tilstedeværelse og øker sitt forsvarsbudsjett. Vi må selvsagt forholde oss også til disse fakta når vi planlegger neste generasjons dimensjonering av vårt eget forsvar.  Dette krever en forutsigbar og konsekvent forsvars- og sikkerhetspolitikk basert på NATO-medlemskapet og i tett samvirke med våre nærmeste allierte.

Partnerskapet med EU og FN har naturligvis også stor betydning for Norge. Vi deltar i deler av forsvarssamarbeidet i EU, og hele vårt internasjonale engasjement er basert på prinsippene i FN.

Etter finanskrisen har flernasjonalt forsvarssamarbeid blitt stadig viktigere.

Vi opplever at kostnadsveksten gjør at ingen land har råd til å opprettholde nasjonale og dyre strukturer alene. Se bare på den nylig inngåtte fransk-britiske avtalen om forsvarssamarbeid.

Det nordiske forsvarssamarbeidet er i stadig utvikling. På mange måter har samarbeidet her vært den sterkeste katalysatoren for styrket samarbeid også på andre sektorer.

Et stadig tettere samarbeid de senere år om utenriks- og sikkerhetspolitikk, styrket samarbeid om trening, planlegging, øvelser og innkjøp – ja, ikke bare innen Nato, men også mellom de nordiske land – dette vil fortsette, også i årene som kommer. Økt nordisk samarbeid skal være en tilleggsdimensjon til det vi allerede har.

En separat nordisk solidaritetserklæring med militære bistandsgarantier er i dag ikke aktuelt. Når Regjeringen likevel har satt en nordisk solidaritetserklæring på dagsorden, så skjer det i erkjennelsen av at nye sikkerhetsutfordringer av ikke-militær karakter er økende. Det er grunn til å merke seg at NATOs partnerskapspolitikk og nordisk forsvarssamarbeid har vært i endring de siste 20 år.

Det norske forsvaret har i dag et utstrakt flernasjonalt samarbeid på en rekke områder, og med en rekke partnere. Samarbeidet i NATO utgjør grunnsteinen. Norge samarbeider også direkte med enkelte allierte eller grupper av allierte stater, blant annet gjennom Nordsjøsamarbeidet. Samvirket med våre nordiske naboer foregår innenfor rammen av NORDEFCO. Og som eneste land utenfor EU har vi en samarbeidsavtale med Det europeiske forsvarsbyrået, EDA.

I fjor høst inviterte jeg, etter initiativ fra min britiske kollega til et møte i Oslo hvor alle de nordiske og baltiske land, samt Polen, Tyskland og Storbritannia deltok. Også Nederland ønsker å delta i denne typen møter i fremtiden. Vi drøfter nå hvordan vi kan ta dette initiativet videre. Kanskje vi nå kan kombinere disse tilnærmingene og utvikle et samarbeid som omfatter både våre nordiske partnere og våre nord-europeiske allierte.  Det er ingen motsetning mellom de ulike arenaene der Norge driver forsvarssamarbeid. Det kan være aktuelt å samarbeide om styrkeproduksjon, trening, utdannelse, øvelser og operasjoner.

Kjernevåpen, missilforsvar, nedrustning

Gode venner. Ingen forbrytelse mot mennesket og vår sivilisasjon er større enn bruken av kjernevåpen. Vi må alltid sende et klart signal til verden: Dette er våpen vi ikke ønsker.

Jeg er derfor fornøyd med at det strategiske konsept for første gang slår fast at NATO skal arbeide for en verden uten kjernevåpen. NATO skal ha en økt rolle når det gjelder nedrustning, ikke-spredning og rustningskontroll. Dette har regjeringen vært særlig opptatt av. Når START-avtalen nå er ratifisert vil vi intensivere arbeide for å redusere eller eliminere de kortrekkende kjernevåpnene. Slike kjernevåpen utgjør fremdeles en stor sikkerhetsutfordring.

Toppmøtet har besluttet at NATO skal gå videre med utviklingen av et territorielt missilforsvarssystem for å møte trusler fra ballistiske missiler. Det betyr at det systemet NATO allerede er i ferd med å etablere for tropper i felt, utvides til også å omfatte alliert territorium og befolkning. Norge er opptatt av at det holdes fast ved at et slikt forsvarssystem må rettes mot reelle trusler, være kostnadseffektivt og ivareta sikkerheten til alle medlemsland. Regjeringen har tidligere uttrykt stor skepsis mot de gamle amerikanske planene om et rakettskjold. Det missilforsvaret som nå er vedtatt vil være NATO-basert og underlagt alliert kommando- og kontroll. Det vil bygge opp under alliansens grunnleggende prinsipp om kollektiv sikkerhet, noe vi fra norsk side har vært svært opptatt av. Det er positivt at det er bred enighet i alliansen og med Russland om at vi skal utvikle rakettforsvaret i samarbeid med Russland. Det er mer enn vi torde håpe på for bare kort tid tilbake. Men vi må aldri glemme at heller ikke et effektivt missilforsvar vil kunne komme til erstatning for gode diplomatiske konfliktløsningsmekanismer.

Toppmøtet konkluderte også med at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av alliansens politikk for forsvar og avskrekking, og jeg vil fra norsk side fortsette jobben med å fremme norsk politikk i den forbindelse.

Afghanistan

NATO trenger også en mer systematisk og helhetlig fellestilnærming til internasjonale operasjoner. Situasjonen i Afghanistan viser hvor krevende det er å få på plass varige politiske løsninger.

Det internasjonale samfunnet og afghanske myndigheter må forfølge politiske prosesser parallelt med den militære innsatsen – det finnes ingen militær løsning alene i Afghanistan. Det trengs økt fokus på økonomisk utvikling, både fra Afghanistan og det internasjonale samfunnet. Det er også viktig å se sikkerhetsutfordringene i en regional sammenheng der spesielt Pakistan, men også India spiller viktige roller. Dette fikk jeg grundig belyst i forbindelse med min reise til Pakistan og Afghanistan i desember.

NATO og afghanske myndigheter bekreftet på toppmøtet målsetningen om at afghanske sikkerhetsstyrker tar over sikkerhetsansvaret for hele Afghanistan innen utgangen av 2014. Konseptet for overføring av sikkerhetsansvaret – såkalt transisjon – er fortsatt under utvikling, men målet er at afghanerne våren 2011 kan overta ansvaret i de første provinsene. Afghanerne har allerede ansvaret for sikkerheten i Kabul. Transisjon er imidlertid ikke ensbetydende med tilbaketrekking av NATO-styrker. NATO og afghanske myndigheter signerte på toppmøtet en erklæring om langsiktig sikkerhetssamarbeid også etter 2014.

Vi må fortsatt ha et langsiktig fokus, og samtidig sørge for at norske styrkebidrag til enhver tid settes sammen på en måte som er tilpasset det operative behovet. Etter hvert som afghanerne gjennomfører selvstendige operasjoner, vil NATO spille en mer tilbaketrukket og støttende rolle. Norge er langt framme i opptreningen av afghanske militære styrker i Faryab. Våre styrker har hatt fokus på kapasitetsbygging gjennom lengre tid.

Det er besluttet at norsk militær innsats skal opprettholdes på samme nivå i 2011, men med en innretning som styrker opplæringsperspektivet ytterligere.

Jeg vil gjerne også fremheve at norske soldater i Afghanistan har et særdeles godt omdømme både hos militære og sivile ledere jeg besøkte. Jeg er stolt over måten våre soldater utfører sin tjeneste på.

Oppdraget i Afghanistan er utfordrende – spesielt for Hæren.  Omstillingsprosessen som Forsvaret står midt oppe i forsterker dette.

Ny langtidsplan

Jeg har snakket om det sikkerhetspolitiske trusselbildet som omgir oss. Og jeg har pekt på at NATO fortsatt er hjørnesteinen for vår sikkerhet. Med nytt strategisk konsept og ny kommandostruktur, står alliansen bedre rustet til å møte de nye utfordringene.

Grunnlaget for vår langtidsplanlegging bygger på vårt NATO-medlemskap. Vi har endret og omstilt vårt eget forsvar for å sette det bedre i stand til å møte dagens og framtidas utfordringer. Dette gir oss et godt utgangspunkt for videre tilpasning.

Veien videre legges gjennom en ny langtidsplan, som regjeringen tar sikte på å legge fram for Stortinget våren 2012.  Vi følger opp beslutningen om å gå over til en modell med kontinuerlig langtidsplanlegging som bebudet i inneværende langtidsplan. Dette Stortinget vil som foregående Storting, få anledning til å diskutere rammene for Forsvarets videre utvikling.

Jeg vil videreføre praksis med å presentere et overordnet perspektiv for Stortinget. Politisk vedtatte langtidsplaner med tydelige mål er et viktig verktøy for å sikre langsiktighet og bredest mulig enighet om forsvarspolitikken. De er også avgjørende for å kunne styre forsvarssektoren på effektivt og forsvarlig vis.

Men vi skal ikke tegne opp hele Forsvarets struktur fra grunnen av i hver langtidsplan. I den neste og de kommende langtidsplanene kan vi konsentrere oss om spørsmål der det innenfor en helhetlig ramme er ønskelig å justere kursen eller treffe sentrale beslutninger.

Forsvarssjefens rolle i langtidsplanleggingen

Forsvarssjefens rolle er ikke endret i den nye planmodellen – han fremmer fortsatt sitt uavhengige, fagmilitære råd. Hans råd er sentralt i utarbeidelsen av den nye langtidsplanen. Jeg har nettopp sendt forsvarssjefen et rammeskriv om dette. Han vil i månedene som kommer lede prosessen som munner ut i et mer utførlig fagmilitært råd for den nye langtidsplanen.

Forsvarssjefens rolle som den fremste fagmilitære rådgiver ligger altså fast – jeg vil si hans rolle er vel så viktig som tidligere. Fagmilitære råd har størst relevans og betydning når de utvikles i tett samspill med politikkutformingen.

Utarbeidelsen av en ny langtidsplan skal være en bred og inkluderende prosess. Forsvarssjefen involverer egen organisasjon for å identifisere utfordringer og i å utrede løsninger. Fagorganisasjonene og forskningsmiljøene deltar i prosessen. Jeg ønsker et bredt grunnlag for de tilrådinger jeg skal legge frem for Stortinget våren neste år.

I den kommende langtidsplanen er det noen temaer som allerede avtegner seg som sentrale:

  • hva betyr utviklingen i NATO og hos våre allierte for den videre moderniseringen av Forsvaret?
  • Hvordan skal vi håndtere utfordringer både hjemme og ute best mulig? I denne sammenheng bør landforsvaret behandles spesielt, slik at det kan fastlegges en klar og langsiktig innretning og ambisjon for landstyrkene i planen.
  • Nye kampfly og Luftforsvarets basestruktur

La meg si litt mer om utviklingen av våre kapasiteter i lys av en ny langtidsplan.

God etterretning

Vi må alltid ha et godt oppdatert situasjonsbildeVårt fokus på etterretning er derfor forsterket og vil ha prioritet også framover.  Forsvaret, ikke minst Etterretningstjenesten bidrar med informasjon som gir oss et løpende og godt situasjonsbilde for våre nordområder, så vel som for de områder der vi deltar i utenlandsoperasjoner. Det gir oss innsikt og forutsigbarhet om utviklingen. I tillegg gir det sterk tilknytning til våre viktigste allierte.

Dette saksområdet har stor offentlig interesse. Jeg har derfor bedt sjefen for Etterretningstjenesten om å utarbeide en ugradert trusselvurdering som et bidrag til en bedre informert, og dermed mer fruktbar, offentlig debatt om de mange sikkerhetsutfordringer vi står overfor. Denne vil komme i løpet av året.

Luftforsvaret – nye kampfly og basestruktur

I Luftforsvaret dekker nye transportfly behovet for strategisk løftekapasitet og nye maritime helikoptre er rett rundt hjørnet. Ikke minst har vi tatt beslutningen om anskaffelse av nye kampfly av typen F-35 og vi planlegger nå selve anskaffelsen.

Kjære forsamling – anskaffelsen av de nye kampflyene vil pågå det neste tiåret. Det er den største enkeltanskaffelsen i vår historie. Ingen må la seg overraske over at det fra tid til annen kommer endringer og justeringer. Men la oss ikke miste fokuset over noen måneders forsinkelser eller justerte ordrebøker: Vi trenger et modernisert kampflyvåpen. F-16 vil bli faset ut i løpet av noen år. Norge kan ikke tilby neste generasjon et forsvar uten kampfly.

Kampflyene og Luftforsvarets basestruktur kommer til å stå svært sentralt i den nye langtidsplanen – ja, det kommer til å bli den viktigste struktursaken som Stortinget inviteres til å ta stilling til når planen fremlegges.

Regjeringen har ikke behandlet spørsmålet om lokalisering av de nye kampflyene. Siden høsten 2009 har Forsvarsdepartementet utredet de ulike alternativer som vurderes, nemlig Bodø, Evenes og Ørland og kombinasjoner av disse.

Vi kan ikke se kampflyene isolert fra resten av Luftforsvarets basestruktur. Luftforsvaret er i dag lokalisert på åtte fly- og luftforsvarsstasjoner. I tillegg har Luftforsvaret to skoler og tre helikopterdetasjementer. Totalt altså 13 steder med styrkeproduksjon eller operativ virksomhet. Dette er først og fremst et resultat av historisk arv og reflekterer ikke Luftforsvarets behov i dag.  Basestrukturen er dessuten uforholdsmessig dyr i drift.

Nok en gang vil jeg vise til den historiske innledningen til dette foredraget. Noen ganger er det nødvendig å vise evne til å ta tydelige grep for å unngå å bli hengende fast i fortiden. Luftforsvarets basestruktur er overmoden for reform. Innføringen av nye kampfly er et naturlig utgangspunkt for å gjennomgå og modernisere hele Luftforsvarets basestruktur.

Landforsvaret

Et annet viktig tema for den kommende langtidsplanen er Hærens fremtidige struktur og innretting. I snart ti år har vi bidratt til en komplisert og vanskelig operasjon i Afghanistan. Det er Hæren som har båret de største byrdene.

Utfordringen ligger særlig i å produsere styrker som tilfredsstiller kravene til kollektivt forsvar, samtidig som de er relevante og tilgjengelige for flernasjonal krisehåndtering. Denne doble målsettingen er krevende. Men det er nødvendig å klare begge deler, både av kompetansehensyn og for å opprettholde landmaktens relevans.

Utlandsinnsatsen må avveies mot de nasjonale behov. Ved oppdrag av lengre varighet må innsatsen legges på et nivå og ha en innretning som ikke fører til forvitring av styrkestrukturen som igjen gir nedsatt evne til styrkeproduksjon.  Alle relevante deler av Forsvaret må nyttes, spesielt i oppdrag innen flernasjonal krisehåndtering som medfører kontinuerlig tilstedeværelse over lang tid.

Samtidig må vi huske at våre operative leveranser i Afghanistan også dreier seg om å lykkes med å nå andre mål vi har satt oss: Å bidra til stabilisering av en region som kan skape betydelig internasjonal uro og krig. Å bekjempe terrorisme. Å stille opp når FN og NATO trenger oss.

Når det gjelder Heimevernet har Kvalitetsreformen lagt rammene for et nytt og moderne innsatsheimevern som skal fortsette å utvikle seg som den hovedpilaren det er i det norske Forsvaret. Framover gjelder det å sikre en høyere øvingsaktivitet og at vi har en mest mulig effektiv struktur.

Sjøforsvaret

Vårt havområde er fem ganger større enn landterritoriet. Derfor ønsker jeg et sterkt sjøforsvar. Det har vi. I 2011 vil Norge faktisk ha en av Europas mest moderne mariner.  Sjøforsvaret har evne til å løse oppdrag i Barentshavet så vel som i Aden-bukten.

Den neste store utfordringen for Sjøforsvaret på investeringssiden gjelder spørsmålet om fremtidig ubåtkapasitet. Her skal vi foreta grundige avveininger og gjøre de utredninger som kreves og trekke riktige konklusjoner i tide.

Den nye langtidsplanen må ha fokus på hvordan vi best kan videreføre våre ambisjoner om å drifte sjøforsvarets struktur på en god måte.

Sivil-militært samarbeid

Det nye trusselbildet vi står overfor knyttet til dataangrep og terror, krever også et helt nytt fokus på sivilt-militært samarbeid. Vårt moderne samfunn er sårbart. Det gjelder også i betydelig grad vår militære evne. Det er derfor viktigere nå enn før å se de sivile og militære virkemidlene i sammenheng. Vi må sikre oss at vi har samarbeidsordninger mellom militær og sivil sektor som fungerer effektivt. En gjennomgang av disse ordningene har nylig avdekket behov som vi nå ser nærmere på.

Veteranene

Før jeg avslutter vil jeg si noen ord om siste ukes store mediedebatt. Det er ingenting som ligger meg mer på hjertet enn at våre soldater skal få den støtten og anerkjennelsen de fortjener. De må oppleve at de blir tatt vare på før, under og etter at de har vært i tjeneste. Derfor har denne regjeringen tatt tak i veteranpolitikken på en helt annen måte enn før. Vi har tatt et sjumilssteg siden 2005!

Mediebildet handler i stor grad om unnlatelsessyndene. Og det er ikke så merkelig. Når vi retter lyskasteren mot et felt som lenge lå i skyggen, så kommer tidligere tiders forsømmelser fram.

Vi er i gang med å gjøre noe med dem. Og jeg gir meg ikke før alle instanser og etater har den kunnskapen de trenger for å ivareta soldatenes behov og rettigheter. Det gjelder Forsvaret, det sivile helsevesen, NAV, Statens pensjonskasse, kommunene og fastlegene. Selv om Forsvaret har en viktig rolle som arbeidsgiver, er det et samfunnsansvar å sørge for at soldater som har blitt skadet i tjenesten får hjelp, behandling og erstatning.

I løpet av januar etablerer vi et pilotprosjekt i Åmot og Elverum. Målet er å utvikle en god, samarbeidsmodell for å ivareta skadde soldater. De må få et godt helsetjenestetilbud og hjelp til å komme tilbake i arbeid. I tillegg må vi ivareta familienes behov for støtte og informasjon.

Avslutningsvis vil jeg gjøre det klart at jeg erkjenner at det finnes personer der ute som ikke føler seg ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Jeg møter personell som har hatt det vanskelig, men som likevel har vært fornøyd med oppfølgingen Forsvaret og samfunnet eller har gitt. Når det er sagt er jeg helt klar på at hver og en som opplever at samfunnet svikter er en for mye.

Selv om mye er gjort, er det fortsatt mye som står igjen. Mange er utålmodige og det forstår jeg godt. Jeg er også utålmodig. Vi er mange som må jobbe sammen for å få dette til. Men på veien er det viktig å se på hva vi oppnår – ikke bare på hva som gjenstår.

Avslutning

La meg til slutt oppsummere. Som for 20 år siden, er vi i dag vitne til grunnleggende endringer i det internasjonale sikkerhetspolitiske bildet. NATOs nye strategiske konsept reflekter disse endringene og våre posisjoner fikk bredt gjennomslag på toppmøtet.

Beslutningene om reform gir oss muligheten til å få en tettere sammenbinding mellom det norske forsvaret og NATOs militære strukturer. Og finanskrisen gir, sammen med andre utviklingstrekk, mulighet for en tettere kobling mellom vårt forsvar og våre nord-europeiske allierte og nordiske partnere. Disse mulighetene skal vi utnytte fullt ut.

Vi må også gjennom praktiske tiltak og ny langtidsplan sørge for at disse resultatene reflekteres i utøvelsen av det nasjonale forsvarets virksomhet og i våre forsvarsplaner.

Våre nærområder vil få økt strategisk betydning i tiden fremover. Ambisjonen er at vårt alliansebaserte innsatsforsvar skal ha en forebyggende funksjon i våre nærområder, og samtidig være et viktig bidrag til internasjonal krisehåndtering.

Vi må derfor fortsette å forandre for å være relevante. Det krever politisk vilje, og det krever evne til endring i etaten. Jeg vet også at endring er krevende både for Forsvaret og for folk flest, men det er evne til endring som sikrer oss trygghet. Vi skal imidlertid tilpasse oss med større ro enn tidligere, – i trygghet om at en del grunnleggende rammer alt er lagt.

Vi trenger en forsvarsdebatt som gjør at vi har befolkningens forståelse og anerkjennelse av behovene for endring. Første bud for å få til det er økt vekt på åpenhet og en god diskusjon om Forsvarets utvikling..

Vi må forandre på en måte som tar vare på menneskene i organisasjonen.  Et godt samarbeid med organisasjonene er sentralt for å sikre et vitalt og sterkt forsvar også i årene som kommer. Det fagligpolitiske samarbeidet har stått som en garantist for et forsvar som i dag fremstår som moderne, kompetansedrevet og godt rusta for framtidige utfordringer.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 4. januar 2010

Ved

Forsvarsminister Grete Faremo
Forsvarsministerens nyttårsforedrag

Med evne til innsats – Det norske Forsvaret 2010

Deres Majestet

Mine damer og herrer,

Forsvarsvenner

 

Innledning

Det er en stor glede for meg å innta talerstolen her i Oslo Militære Samfund i kveld.  Velgerne har talt og gitt Regjeringen Stoltenberg II fornyet mandat for nok en stortingsperiode.  Personlig er jeg ny i min rolle som forsvarsminister, men jeg ”styrer videre i samme kurs som forgjengeren”, slik Dagbladet slo fast før jul. Jeg ønsker selvsagt å bygge på det gode arbeidet som ble gjort i forrige periode.

 

Langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2009-2012 ligger fast.

Arbeidet med å styrke Forsvaret fortsetter. Ikke minst fordi Forsvaret kontinuerlig må tilpasse seg så vel endrede geopolitiske omgivelser som nye samfunnsmessige krav.  Vi er i ferd med å få et svært moderne innsatsforsvar.

 

Menneskene i Forsvaret, og den kunnskapen de besitter, er Forsvarets aller viktigste ressurs og utgjør en kraftfull kompetanseorganisasjon. Et slikt forsvar stiller også helt andre krav til ledelse enn tidligere. Økt åpenhet, vekt på kjerneverdier og profesjonell forvaltning blir fokusområder i mitt virke som forsvarsminister. Jeg kommer nærmere inn på alle disse temaene i kveldens foredrag.

 

Men la meg likevel begynne på den sikkerhetspolitiske arena.

 

Revisjonen av NATOs strategiske konsept

En prosess som vil ha stor politisk oppmerksomhet gjennom hele 2010, er revisjonen av NATOs strategiske konsept. Dette konseptet er alliansens mest overordnede dokument, nest etter selve NATO-traktaten fra 1949.  Konseptet vil legge politiske føringer for NATOs langsiktige innretning. Disse føringene vil Regjeringen være med på å bestemme innholdet i.

 

NATO er en organisasjon av stater som vil ”trygge sin frihet, kulturarv og sivilisasjon”, og som er bygget på rettsstatens prinsipper, folkestyre og individets frihet. Dette er universelle prinsipper og verdier, uavhengige av den kalde krigens stramme sikkerhetspolitiske ramme.

 

NATO er på mange måter en unik organisasjon. Alliansen har et felles planverk, en integrert militær kommandostruktur og en permanent tilgjengelig beslutningsmekanisme; Det nordatlantiske råd. Ingen annen organisasjon har denne kombinasjonen. NATO har vært vår sikkerhetspolitiske hjørnestein siden vi undertegnet Atlanterhavspakten 4. april 1949, og vil fortsette med å være nettopp dét. Oppslutningen om NATO medlemskapet i Norge er meget sterk og økende.

 

Prosesser og milepæler

NATOs gjeldende strategiske konsept er fra 1999. Svært mye har skjedd siden da. Toppmøtet i Strasbourg/Kehl i fjor vår besluttet derfor å sette i gang arbeidet med et nytt og oppdatert strategisk konsept.

 

For tiden pågår det som kalles en refleksjonsfase. NATO arrangerer fokuserte seminarer om nøkkelspørsmål i samarbeid med utvalgte medlemsland. En såkalt ”vismannsgruppe,” ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright, deltar på alle disse seminarene. Gruppen skal utarbeide en rapport med sine vurderinger til NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen. Til sommeren vil så Generalsekretæren legge frem sitt forslag for medlemslandene. Deretter går vi inn i en mer formell forhandlingsprosess. Medlemslandene skal etter planen sluttføre forhandlingene om et nytt strategisk konsept innen toppmøtet i Lisboa denne høsten.

 

All erfaring tilsier at muligheten for å påvirke slike prosesser er størst når man engasjerer seg allerede i refleksjonsfasen. Derfor har vi fra norsk side vært aktive fra starten.

 

Hovedsaker og problemstillinger.                                                                                                                Norges syn er at NATO fortsatt først og fremst må være en forsvarsallianse og den primære organisasjonen for håndteringen av de alliertes sikkerhetsutfordringer. Alliansens betydning som forum for dialog mellom USA og Europa må opprettholdes.

 

Fra norsk side har vi særlig understreket at konseptet må fokusere på NATOs kjerneoppgaver. Alliansens evne til å forsvare alle medlemslandene i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5 må fortsatt være grunnleggende. Med andre ord må NATO være i stand til å gi medlemslandene den tryggheten som ligger i et kollektivt forsvar.  Gjensidig bistand i tilfelle væpnet angrep er selve fundamentet NATO er bygget på. Alle medlemslandene må føle at deres grunnleggende sikkerhetsinteresser blir ivaretatt. Derfor må NATO også ha relevante og troverdige kapasiteter. Dette kan høres selvfølgelig ut – men er det ikke for alle. De siste årene har alliansen hatt et så stort militært og politisk fokus på operasjoner ”out of area” at de egentlige kjerneoppgavene har kommet noe i bakgrunnen.

 

Vi ønsker ikke å sette opp dette som et enten – eller. NATO bør fortsatt kunne påta seg internasjonale operasjoner ”out of area” og utenfor artikkel 5, forutsatt at disse er forankret i klare FN-mandat.  Men balansen mellom ”hjemme” og ”ute” bør gjennomgås på nytt. Denne avveiningen mellom ”hjemme” og ”ute”, og mellom ”artikkel 5” og ”ikke-artikkel 5”-operasjoner, er nå et av de viktigste spørsmålene i strategidiskusjonen. Det er liten tvil om at vi fra norsk side har bidratt til å sette nettopp denne tematikken høyt på dagsordenen.

 

I avveiningen ligger også at vi ikke må forveksle det som er mest akutt her og nå med det som er viktigst i det lange løp. Dette krever evne til å løfte blikket og tenke langsiktig – i stedet for rett og slett å anta at fremtiden er en ren fremskriving av dagen i dag.

 

Denne tenkingen er oppsummert i det vi kaller nærområdeinitiativet. Dette innebærer:

 

  • Å styrke NATOs troverdighet når det gjelder å ivareta medlemslandenes sikkerhet
  • Å styrke alliansens situasjonsforståelse og etterretningssamarbeid
  • Å øke den allierte øvings- og treningsaktiviteten i NATOs nærområder
  • Og at alliansens struktur og forsvarsplanlegging reflekterer disse prioriteringene

 

Spørsmålet om alliansens fremtidige avskrekkingsevne, inkludert atomvåpnenes betydning, vil stå sentralt i forhandlingene. Fra norsk side arbeider vi for en løsning der alliansens kjerneoppgaver og alliert solidaritet opprettholdes, men hvor atomvåpnenes rolle reduseres i alliansens strategi. Det er ingen motsetning i dette. Det er et selvstendig sikkerhetspolitisk mål å bidra til atomnedrustning og ikke-spredning. Norge arbeider aktivt med dette som mål frem mot den viktige tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen, NPT, senere i år.

 

Atomnedrustning og ikke-spredning henger nært sammen, og dagens atomvåpenstater må ta sin del av ansvaret. Det amerikansk-russiske samarbeidet om en ny START-avtale er positivt i så måte. En balansert nedrustningsprosess mellom disse to statene vil være et viktig bidrag til å styrke sikkerheten i Europa så vel som i verden for øvrig. Vi må ikke glemme at disse to statene fortsatt besitter hele 95% av verdens atomvåpenarsenal.

 

Norge ønsker et effektivt NATO med vekt på artikkel 5. Vi må derfor sikre effektiv avskrekning, men uten den vektleggingen av atomvåpen som vi har med oss fra den kalde krigens dager. Dette betyr i sin tur at NATO-landene må besitte relevante, konvensjonelle militære kapasiteter som er egnet til å demonstrere alliansesolidaritet i praksis.

 

Alliansen trenger en reformprosess. Først og fremst må det fokuseres på en bedre balanse mellom ambisjonsnivå og tilgjengelige ressurser. NATO bør gi prioritet til deployerbare kapasiteter som kan dekke hele krisespekteret, inkludert høyintensivoperasjoner. Kravene fra enkeltoperasjoner må ikke være styrende for den langsiktige forsvarsplanleggingen.  Eksempelvis må ikke akutte behov i Afghanistan bestemme hva NATO bør prioritere i det lange løp. I motsatt fall kan vi fort ende opp med en overfokusering på kapasiteter som først og fremst trengs i langdryge stabiliseringsoperasjoner. Kapasiteter som ikke nødvendigvis er de samme som de som gir sikkerhetspolitisk relevans i alliansens nærområder. Vi må derfor sikre at NATO beholder en militær evne som dekker hele spekteret av alliansens oppgaver.

 

Erfaringene fra NATOs operasjoner illustrer behovet for å samarbeide tett med andre internasjonale aktører. Bare slik sikrer vi helhetlige løsninger. Disse vil omfatte både sivile og militære virkemidler. Vi ser det i Afghanistan, men det gjelder like mye for Nordområdene.

 

I internasjonale operasjoner betyr en slik tilnærming gjerne samarbeid med organisasjoner som FN, EU eller Den afrikanske union. I Nordområdene kan det være den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO, Arktisk råd og institusjonene under FNs havrettskonvensjon.

 

NATO bør ikke forsøke å kopiere den virksomheten som foregår i disse organisasjonene, men settes bedre i stand til å samvirke med dem. Dette er like riktig ”hjemme” som ”ute”. Fra norsk side ønsker vi derfor å sette fokus på NATOs forhold til andre internasjonale organisasjoner i konseptarbeidet. Ikke minst gjelder dette forholdet til EU.

 

Forholdet mellom NATO og EU er en viktig sak for Norge. Vi har et nært samarbeid med EU, også på det forsvars- og sikkerhetspolitiske feltet. Vi deltar i EUs innsatsstyrker.  Den norske fregatten Fridtjof Nansen deltar i EUs ATALANTA-operasjon i Adenbukta. Vi har knyttet oss til EUs forsvarsbyrå, EDA, som arbeider for et mer integrert marked i Europa for forsvarsmateriell.

 

EU har blitt en viktigere sikkerhetspolitisk aktør enn før. Lisboa-traktaten, som trådte i kraft for en måned siden, vil sannsynligvis forsterke denne utviklingen. Noe vi forholder oss aktivt til. Det er nå viktig å få på plass et effektivt samarbeid mellom NATO og EU. Operativt for å unngå duplisering ved utvikling av militære kapasiteter, og finansielt for å unngå sløsing med ressurser.

 

Vi håper at sammenfallet i tid mellom iverksettelsen av Lisboa-traktaten i EU og konseptarbeidet i NATO bør kunne blåse nytt liv i dette samarbeidet allerede i inneværende år.

 

Fra både NATOs og norsk side legger vi opp til en åpen og inkluderende prosess frem mot toppmøtet i Lisboa. Senere denne måneden vil utenriksministeren og jeg være vertskap for et stort alliert strategiseminar her i Oslo. Seminaret er det tredje i rekken. Temaet er nettopp alliansens partnerskap.

 

Utfordringer i nord – Norge, NATO og Russland 

Når vi snakker om nærområdene, snakker vi om alliansens nærområder helt generelt. Det kan være seg rundt Østersjøen, Svartehavet eller Middelhavet. I Norge definerer vi Nordområdene som vårt viktigste nærområde.  Dette fremgår både av Soria Moria-erklæringen fra 2005 og vår oppdaterte plattform fra høsten 2009. Utviklingen de siste årene har etter mitt syn vist at dette er en riktig prioritering.

 

Vi ser en voksende internasjonal oppmerksomhet omkring endringene i Arktis. Vi ser dette hos våre allierte, i Russland og i Asia. Muligheter for nye seilingsruter og energiutvinning skaper forventning og optimisme. Samtidig kan økt skipstrafikk og petroleumsproduksjon gi store, negative konsekvenser for fiske og miljø. Og la meg slå fast det selvsagte – at isen i Arktis smelter er en svært dårlig nyhet for oss alle.  Dette må likevel ikke hindre oss i å begynne å tenke på konsekvensene av at det faktisk skjer.

 

Hvorfor er vi så opptatt av Nordområdene fra et forsvars- og sikkerhetspolitisk ståsted? Utfordringene er jo stort sett av sivil natur.  Klima, miljø, transport, energi og fiskeri. Burde ikke Forsvaret ligge lavt i dette området heller enn å invitere til økt militær aktivitet?

 

Svaret er nei. En slik passiv politikk vil signalisere manglende ambisjoner, evne og vilje til å ivareta så vel våre interesser som forpliktelser. Stikkord er suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Forsvaret utøver dessuten viktig bistand til det sivile samfunn i dette området. Eksempelvis gjennom kystvakttjeneste, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold. Det er ikke noe prinsipielt nytt i dette. Det nye er at utfordringene øker i volum og i geografisk utstrekning, som en konsekvens av klimatiske endringer. Om ikke vi forbereder oss på dette, kan vi ikke regne med at noen andre gjør det for oss.

 

På grunn av de store avstandene, er militær tilstedeværelse i nord en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid. Å være tilstede med fartøy, fly og landstyrker øker også evnen til å forebygge episoder og kriser. Dessuten har det en viktig signalfunksjon som bidrag til regional stabilitet.

 

Fire av de fem statene som grenser til Polhavet – det vil si Canada, Danmark, USA og Norge – er medlemmer av NATO.  NATO-medlemmet Island er også sterkt berørt av utviklingen. Alliansen har derfor en naturlig rolle å spille i forhold til mulige sikkerhetsutfordringer i regionen.

 

Vi etterlyser ikke et permanent høyt NATO-nærvær i nord, slik som under den kalde krigen. Det vi ønsker er først og fremst en bevissthet rundt sikkerhetsutfordringene som gjenspeiles i planverk, informasjonsutveksling og øvingsaktiviteter. I tillegg ønsker vi et nærmere samarbeid mellom vårt nye operative hovedkvarter i Bodø og NATOs kommandostruktur. Flere regelmessige øvelser i NATO-regi vil demonstrere solidaritet. De vil samtidig kunne danne grunnlag for et samarbeid med Russland på flere områder. Jeg tenker spesielt på søk og redning til sjøs, operasjoner under vinterforhold, beskyttelse av seilingsleder og anti-terror operasjoner.

 

Russland revitaliseres som stormakt. Vi er etter alt å dømme på vei inn i en ny geopolitisk normaltilstand.  For ordens skyld: Dagens Russland ligner svært lite på Sovjetunionen. Russland representerer ikke noe alternativt politisk-økonomisk system. Landet har mange gjensidige avhengighetsforhold til oss i vest, og dessuten en rekke interne utfordringer som begrenser dets handlefrihet.

 

Russland er en viktig del av europeisk sikkerhet. NATO- og EU-landene må derfor ha en god dialog østover. Det er oppmuntrende at den amerikansk-russiske dialogen nå synes å ha kommet over i et mer positivt spor.

 

Samtidig ser vi jo – nærmest fra orkesterplass – at Russland har gjenopptatt sin militære aktivitet i våre nærområder.  Selv om vi ikke ser dette som noen trussel rettet mot Norge, må vi følge utviklingen nøye. Norges sikkerhetspolitiske situasjon påvirkes i høy grad av utviklingen i Russland. Derfor er det så viktig at vi styrker samarbeidet med Russland, også på forsvarsområdet. Vi må samtidig ta høyde for at det kan oppstå situasjoner der vi har motstridende interesser.  Vi hevder derfor vår suverenitet og tar vår myndighetsutøvelse og vårt jurisdiksjonsansvar på alvor.

 

Utenlandsoperasjoner

Akkurat som NATO opplever også vi som land dualiteten hjemme – ute.  For det å være en fredsnasjon utelukker ikke at vi til tider må stille opp med aktive bidrag til militære operasjoner utenfor våre egne nærområder.

Som president Obama så treffende uttrykte det i sin Nobeltale:  Krigens instrumenter har en rolle å spille for å bevare fred.  Dette er helt i tråd med en tenkning som har stått sentralt i norsk politisk tenkning i svært mange år: Makten må forankres i retten, men noen ganger må makten brukes i rettens tjeneste.

 

Derfor er vi i Afghanistan, derfor er vi i Tsjad og derfor patruljerer fregatten Fridtjof Nansen Somalia-kysten. For selv om vi har store oppgaver hjemme, har vi også et medansvar for internasjonal sikkerhet. Dette bidrar vi til gjennom NATO, FN og EU. Det er mange år siden Norge hadde så mange soldater i utenlandsoperasjoner som vi har i dag. Om lag 900 nordmenn tjenestegjør akkurat nå i internasjonale operasjoner gjennom de tre nevnte organisasjonene, som alle er viktige for norsk sikkerhet. Dette utgjør et betydelig bidrag, sett i lys av Norges størrelse. Enda flere gjør seg klare til innsats, har nettopp kommet hjem, eller støtter opp om våre utenlandsoperasjoner her hjemmefra.

 

Flertallet i det norske folk støtter opp om vår deltakelse i ISAF- operasjonen i Afghanistan, der vi er ett av 42 bidragsytende land. Denne støtten må forvaltes med den største respekt.  Operasjonen har også full oppslutning i Stortinget.

 

Både vår militære og sivile innsats i Afghanistan er svært omfattende, og bidrar til hjelp til selvhjelp. I Afghanistan er hovedformålet nå på militær side å sette afghanerne bedre i stand til å overta ansvaret for egen sikkerhet.  Der er vi på linje med den nye amerikanske strategien. Den legger også vekt på økt beskyttelse av den afghanske befolkningen fremfor direkte konfrontasjon med opprørerne – en tilnærming vi fra norsk side har ivret for lenge.

 

Nøkkelen til suksess i Afghanistan er trening og oppbygging av afghanske statsinstitusjoner, herunder hæren og politiet. Arbeidet med å styrke de afghanske sikkerhetsstyrkene skal koordineres gjennom en felles NATO treningsmisjon. For å finansiere dette, er det etablert et NATO støttefond der Norge bidrar med 20 millioner dollar i år. I tillegg bidrar vi med ytterligere 10 millioner dollar til oppbyggingen av afghansk politi. Samtidig vrir vi vårt eget militære bidrag ytterligere i retning av trening, opplæring og støtte.

 

Meningen er at afghanske styrker trinnvis skal overta ansvaret for sikkerheten utover i distriktene. Når dette skjer, betyr det ikke at ISAF-styrkene trekker seg ut, men at de går over i en tydeligere støtterolle for afghanske styrker og myndigheter. Dette er den eneste veien å gå for å sikre at den internasjonale innsatsen for sikkerhet og stabilitet i Afghanistan skal bære frukter.

 

Vi stiller samtidig klare krav til den afghanske regjeringen. Den internasjonale støtten vil vurderes i lys av oppfølging fra afghanske myndigheters side. Tiltak for å bekjempe korrupsjon, forbedre styresettet og skape bedre levekår for det afghanske folk er temaer som vil stå sentralt på den store konferansen om veien videre i Afghanistan som skal avholdes i London mot slutten av måneden.

 

Egne erfaringer

Rett før jul kom jeg hjem fra en rundreise til våre tre største operasjoner.

Her så jeg norske soldater gjøre en formidabel innsats under både vanskelige og uvante omgivelser. Det være seg under en stekende afrikansk sol eller i et vinterkledd Afghanistan.

Det gjør sterkt inntrykk å se vårt personell agere momentant på alarm om såret afghansk personell i felt.  Jeg fikk også sett betydningen av helikopterstøtten vi yter i nord-provinsen i Afghanistan for å sikre rask medisinsk hjelp til sårede.

 

Den samme profesjonaliteten og ønsket om å hjelpe møtte jeg hos de norske mannskapene i Tsjad. Der sørger de for høykvalitets helsetjenester til en FN-styrke med krevende oppgaver. De finner vann, og de bidrar til å stabilisere krisen som Darfur-konflikten har skapt. Vår innsats i Tsjad er et konkret uttrykk for Regjeringens ambisjon om å prioritere Norges deltagelse i FN-ledede fredsoperasjoner, med særlig vekt på kapasiteter som kan gjøre disse operasjonene mer effektive. I for mange år har vestlige land glimret med sitt fravær i FN-ledede operasjoner. At Tsjad-bidraget termineres til sommeren har vært planlagt siden oppstarten og representerer ikke noe brudd med denne linjen. Vi er i dialog med FN om hvor vår innsats kan gjøre mest nytte for seg i fremtidige operasjoner – selvsagt innen rammen av hva Forsvaret er i stand til å bære over tid.

 

Jeg besøkte også vårt bidrag i ATALANTA i Adenbukta. Mens jeg var om bord, fikk KNM Fridtjov Nansen oppkalling om pirater. Mannskapet satte full fart.  Det viste seg at ”piratene” akkurat denne gangen var fredelige fiskere, men drillen var like fullt imponerende. Et profesjonelt team, dyktig ledet og med kvalifisert personell som dekket alle funksjoner.  De var godt trent og visste hva som var ventet av dem.

Jeg ble stolt av det jeg så i alle operasjonene jeg besøkte. Jeg så personell som leverer, som holder høy faglig standard, og med høy moral. Noe av det jeg spesielt bet meg merke i var entusiasmen og engasjementet som legges for dagen.

Forsvaret har valgt respekt, ansvar og mot som sine kjerneverdier.  I operasjonene ute så jeg hvordan disse kjerneverdiene ble satt ut i livet på en forbilledlig måte.  Som jeg vil komme tilbake til senere, er det mye å lære i hverdagsdriften her hjemme av det man gjør i felt.

Det nye Innsatsforsvaret    

For å løse Forsvarets primæroppgave; forsvar av vår politiske suverenitet og territorielle integritet, tilfører vi en rekke nye militære kapasiteter og oppgraderer andre. Ikke minst slike som er av særlig betydning for å ivareta våre interesser i nordområdene. Det er derfor nøye samsvar mellom regjeringens nordområdestrategi og utviklingen av Forsvaret.

Etter et tiår med omfattende reformer, er vi i ferd med å få på plass et moderne innsatsforsvar av høy kvalitet. Forsvaret er inne i en investeringsmessig fornyelse som savner sidestykke i nyere tid.

Vi innfaser nye fregatter og MTBer og har anskaffet nye kystvaktfartøy. Våre nye transportfly dekker behovet for strategisk løftekapasitet, og det første av våre nye maritime helikoptre vil bli levert i inneværende år.

 

Hærens avdelinger vil få økt ildkraft, mobilitet, beskyttelse og ikke minst styrket evne til å samvirke i et fellesoperativt miljø. Blant annet anskaffes et helt nytt artillerisystem, Archer. Vi oppdaterer våre CV 90 stormpanser-vogner og anskaffer nye stridsoppklaringssystemer.

Våre soldater får nytt utstyr, blant annet nye håndvåpen og kommunikasjonsutstyr. Dette betyr mye for soldatenes sikkerhet og stridsevne.

Heimevernet har gjennomgått en dyptgripende kvalitetsreform. To nye fartøy til Sjøheimevernet i 2010 vil være et ytterligere steg mot et mer fleksibelt og moderne heimevern.

Dette forsvaret er vesentlig mindre målt etter personell enn under den kalde krigen. Men enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et nivå som markerer et kvantesprang sammenliknet med det gamle mobiliseringsforsvaret. Det er dessuten interessant å merke seg hvordan deler av kritikken av denne omleggingen synes å ligge flere år på etterskudd. Nedbyggingen fant sted frem mot midten av dette tiåret. Siden 2005 har Forsvaret tvert i mot blitt større. År for år.

Kampfly

Anskaffelsen av kapasiteten kampfly er den desidert største investeringen vi står overfor i årene som kommer.

Kampflyvåpenet utgjør en hjørnestein i en moderne forsvarsstruktur. Flyene gir en fleksibel kapasitet som kan utføre et bredt spekter av oppgaver knyttet til ildstøtte, informasjonsinnhenting og langtrekkende presisjonslevert ild.

I tillegg til å ha en selvstendig evne til å løse oppdrag, er kampflyene en forutsetning for å kunne utnytte sjø- og landstyrker fullt ut. Flyene representerer derfor en svært sentral komponent i Forsvarets totale operative samvirkesystem. Det vi kjenner som det nettverksbaserte forsvaret.

Når de nye flyene av typen F-35 er på plass, vil vi få et vesentlig bedre forsvar. Frem til da skal vi holde vår flåte av F-16 i god skikk, gjennom fortsatte oppgraderingsprogrammer.

 

Næringslivssamarbeid

Det er mange viktige næringspolitiske aspekter ved forsvarssektorens virksomhet.  Jeg tenker da på Forsvarets kjøp av varer og tjenester og på våre omfattende investeringer. Samlet er det snakk om årlige utbetalinger opp mot 20 milliarder kroner til ulike norske og utenlandske leverandører. Vår anskaffelsespolitikk bygger på hovedregelen om åpen og fri konkurranse.

 

Denne regjeringen vil føre en næringspolitikk som stimulerer til utvikling av et nyskapende, kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv. Der det er kostnadseffektivt og forenlig med forsvarssektorens behov, bruker regjeringen disse anskaffelsene aktivt til blant annet å videreutvikle industriell kompetanse i Norge. På denne måten fremmes også sysselsetting og eksport. Det er med glede jeg kan konstatere at eksporten av norsk militært materiell til utlandet har opplevd en kraftig vekst de siste årene. Det er liten tvil om at dette er ett uttrykk for at Regjeringen har lykkes i å styrke partnerskapet mellom Forsvaret og industrien.  Det er samtidig betryggende for meg å vite at denne veksten skjer innen klare rammer som ett av verdens strengeste eksportkontrollregimer setter.

 

Industrielt samarbeid knyttet til Forsvarets anskaffelser er viktig i denne sammenheng. Gjenkjøp er et sentralt element og et betydelig virkemiddel i vår anskaffelsespolitikk. Som følge av gjenkjøpsordningen mottar norske bedrifter årlig om lag 2 milliarder kroner fra utenlandske leverandører. Enten som kjøp av produkter og tjenester – eller i form av bidrag til forsknings- og utviklingsvirksomhet og industrielle samarbeidsprosjekter mellom norske og utenlandske bedrifter. Sammenliknet med andre støtteordninger, er tilskuddene gjennom gjenkjøpsordningen den viktigste næringslivsstøtten for forsvars- og sikkerhetsrelatert industri i Norge.

 

Gjenkjøpsavtalene skal bidra til å styrke nasjonal industriell kompetanse, teknologiutvikling og markedsmuligheter. Dette vil også kunne påvirke annen sivil industri. Utvikling av militær høyteknologi fører ofte til produkter og virksomhet som kan utnyttes av annen teknologibasert industrivirksomhet. Militær høyteknologi kan bidra til industriell innovasjon og verdiskapning i fremtidens Norge, og gi grunnlag for nye industrisatsinger. Forsvarets anskaffelser kan med andre ord være en viktig katalysator for sivil virksomhet i Norge på en rekke områder.

 

Kampflyanskaffelsen kan tjene som et godt eksempel. Forsvarsdepartementet stiller store krav til kampflyleverandørens industriplan. Vi vil i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet arbeide aktivt for at denne industriplanen skal inneholde langsiktige, konkrete og realistiske muligheter for norsk industri.  La meg her minne om at en solid norsk forsvarsindustri også er av stor betydning for Forsvaret selv.

 

Forsvaret som en kompetansebasert organisasjon.

Forsvaret har i de senere årene fått – og vil fortsatt få – mye nytt og avansert materiell. Medarbeidernes kompetanse er likevel vår avgjørende og viktigste kapital. Hele personellkorpset; militært og sivilt tilsatte samt våre soldater, må ha kompetanse til å operere og utnytte dette avanserte materiellet. Personellets tekniske kompetanse skal dessuten holde materiellet ved like, og bidra med logistikk som gir fleksibel og effektiv drift.  Nyere konfliktscenarier har vist at vi må ha evne til å improvisere. Vi må raskt og effektivt kunne sette inn operativ kompetanse i nye strukturer. Våre teknikere og logistikkpersonell må kunne understøtte nyetableringer langt vekk fra våre hjemlige baser.  Vår tilpasningsevne er kritisk for vår styrke.  Det samme gjelder kompetanse og forståelse om kultur og mangfold.

 

Vårt nye innsatsforsvar bærer alle trekkene som kjennetegner en kompetansebasert organisasjon.  Store utfordringer innen teknologi og logistikk, nye arbeidsprosesser og utfordringer krever spisskompetanse og et Forsvar som er i kontinuerlig omstilling for å finne de beste løsningene.  En slik organisasjon krever sterke og tydelige ledere som kan utføre sine oppgaver i vanskelige situasjoner og konflikter, og som evner å foreta gode etiske vurderinger.

 

Ledere i Forsvaret leder avdelinger i krig og konflikt.  De samme lederne må også kunne motivere til god forvaltningsledelse i fredstid.  Forsvaret må ha evnen til å motivere alle medarbeiderne, ikke minst de som hver dag utfører støtte- og forvaltningsfunksjoner. Utøvelsen av disse funksjonene er av stor betydning for folks oppfatning av Forsvarets effektivitet og funksjonsmåte. Forsvaret nyter stor tillit blant folk flest. Omdømmet har likevel blitt satt på prøve ved en del anledninger, vesentlig knyttet til forvaltnings- og forretningsmessige forhold.

 

En kompetanseorganisasjon krever ledere som ”ser” medarbeiderne sine, som stiller krav, som legger godt til rette for innsats fra medarbeidere og som selv bidrar positivt til organisasjonens omdømme.

 

”Respekt, ansvar og mot” er Forsvarets kjerneverdier.  Jeg ønsker større fokus på hva dette betyr for utøvelsen av Forsvarets forvaltningsoppgaver.

 

Forsvaret i en ny tid

Det kan virke mest relevant å operasjonalisere kjerneverdiene respekt, ansvar og mot i skarpe situasjoner.  Der hvor holdninger og handlinger kan bety forskjellen mellom liv og død.  En god leder vil vite å planlegge, organisere og  strukturere innsatsen for å løse oppdraget på best mulig måte.  En god leder vil vite at kunnskap om motstanderen, godt kjennskap til eget utstyr og god trening trengs for å være best mulig forberedt.

 

Som dere forstår: Et hovedspørsmål for meg er hvordan vi skal sikre at den sterke og gode kulturen for profesjonalitet og kompetanse som jeg selv også var vitne til ute i operasjonene, kommer til sin rett ved alle sider av Forsvaret.  Et svar er å ha et bevisst forhold til kjerneverdiene, også innenfor områder av mer administrativ natur. Dette vil også bidra til å bedre forsvarssektorens omdømme. Dette omdømmet må preges av gode ledere som baserer seg på tydelige verdier.  Noe som må gjennomsyre all aktivitet i sektoren, ikke bare i den skarpe enden. Et godt omdømme er ikke minst er viktig når det gjelder spørsmål om rekruttering.

 

Rekrutteringen til Forsvaret

Verneplikten og førstegangstjenesten gir Forsvaret en helt spesiell mulighet til å rekruttere unge mennesker inn i organisasjonen. Samtidig gir dette en vesentlig del av befolkningen innblikk i den virksomheten Forsvaret driver. Vi skal heller ikke glemme at mange av våre vernepliktige utfører viktige fredsoperative oppdrag, som grensevakt og tjeneste i Garden. Jeg konstaterer med glede at verneplikten har meget høy oppslutning i befolkningen, og at samtlige partier på Stortinget ønsker å opprettholde denne viktige samfunnskontrakten mellom Forsvaret og befolkningen. Dette gir oss samtidig et ansvar for kontinuerlig å tilpasse verneplikten til en ny tid. En forbedret sesjonsordning vil gi mulighet til å informere hele årskullet om Forsvaret, samtidig som vi får et seleksjonssystem som velger ut de som er egnet og best motivert.

 

Forsvaret har et vell av gode utdanningsmuligheter innenfor mange fagområder.  Utdanning er en kjerneaktivitet i et Forsvar med kompetanse som viktigste ressurs. Det skal imidlertid ikke forhindre at vi kontinuerlig vurderer hvordan vi best, og på en mest mulig effektiv måte, kan tilføre medarbeiderne våre denne kompetansen. Vi må også være tydelige når vi rekrutterer til Forsvarets skoler; vi skal rekruttere til et yrke, ikke bare til en utdanning. Et yrke som også innebærer helt spesielle farer og utfordringer.

Søkertilfanget i Forsvaret varierer som regel med arbeidssituasjonen i samfunnet for øvrig. Vi er for tiden inne i en god periode med en positiv utvikling i søknadstallene til våre utdanningsordninger. Utfordringen fremover blir å opprettholde disse gode søkertallene, samt å sikre at flest mulig fortsetter i Forsvaret etter sin plikttjeneste.

 

Personell i utenlandsoperasjoner

Norske soldaters opptreden ute er en viktig faktor for Forsvarets omdømme.  Like viktig er den måten vi ivaretar dem på når de kommer hjem.

 

Det å delta i utenlandsoperasjoner er blitt en normal del av tjenesten.  Å delta i slike operasjoner gir de aller fleste opplevelser og kompetanse de ikke ville vært foruten. Oppdragene oppleves ofte som svært meningsfylte samtidig som de gir anledning til å teste ut egne ferdigheter og holdninger i krevende situasjoner. Men vi vet at noen sliter tungt med opplevelser fra utenlandstjenesten. Denne regjeringen har styrket oppfølgingen av våre veteraner vesentlig.  Arbeidet ble påbegynt gjennom Langtidsplanen og fulgt opp gjennom fjorårets Stortingsmelding ”Fra vernepliktig til veteran” – om ivaretakelse av personellet før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner. Denne meldingen legger særlig vekt på forebyggende tiltak, kompetanseoppbygging, forskning og utvikling, samarbeid på tvers av samfunnssektorer samt tiltak for å styrke anerkjennelsen av personellets innsats. Jeg gleder meg til å følge dette arbeidet videre gjennom den påbegynte handlingsplanen.

 

Åpenhetskultur

Forsvaret er en viktig samfunnsaktør på flere områder.  Forsvaret forvalter ansvaret for maktutøvelse i krig og konflikt. Det er en stor arbeidsgiver, forvalter et omfattende næringslivssamarbeid og forestår ikke minst forvalting og bruk av betydelige beløp bevilget av Stortinget. Samfunnet har krav på å vite hvordan de store summene som settes av årlig til Forsvaret er brukt.  Det gjelder alt fra hvordan vi anvender statens regler for offentlige anskaffelser til hvordan vi håndterer  krav til habilitet, notoritet, kontraktsforhold og mye annet. Forsvarssektoren vil i året som kommer merke at jeg krever åpenhet. Innenfor rammene som lovverket setter, ønsker jeg at Forsvaret skal åpne seg mot samfunnet i større grad enn tidligere.

Skal vi åpne opp mer, må folk også tåle å bli eksponert for virkeligheten.  Jeg ble derfor ganske forundret da jeg i går kunne lese i Dagbladet at jeg burde ha sensurert opptakene fra nyttårshelgens kamphandlinger i Afghanistan, med bakgrunn i hvordan en norsk soldat beskrev et fulltreff mot en angripende fiende.

Selvfølgelig er det enklere å veie sine ord på gullvekt bak en skrivepult i Akersgata enn når man er utsatt for et bakholdsangrep i Afghanistan. Forsvarets intensjon med å frigi egne bilder var imidlertid å vise hvordan virkeligheten noen ganger oppleves blant de vi sender ut – noe jeg tror var en helt riktig vurdering.

Avslutning

Regjeringens mål er å sikre at Norge har et moderne forsvar med hær, sjøforsvar, luftforsvar og heimevern som gir relevant evne i hele krisespekteret. Jeg kalte derfor dette foredraget for ”Med evne til innsats – det norske Forsvaret i 2010”. Min målsetting var å vise at vårt Forsvar av i dag nettopp har en slik evne. Hjemme og ute.  Som suverenitetshevder i det kalde nord og som internasjonal bidragsyter i Afghanistans karrige fjell og under Afrikas brennende sol.

I et Europa hvor forsvarsbudsjettene i enkelte land kuttes med opp til 30 prosent, er Norge i en situasjon med realvekst i forsvarsbudsjettene. Vi driver en omfattende videreutvikling av det norske Forsvaret. Vi gjennomfører en av det offentlige Norges største omstillingsprosesser. Vi faser inn nytt moderne materiell. Denne omstillingen medfører selvsagt utfordringer. Øvingsnivået er lavere enn vi skulle ønske, og innfasingen av enkelte nye kapasiteter er forsinket. Når det er sagt, er det likevel et privilegium å kunne omstille uten at dette skjer samtidig med budsjettkutt.  Alternativet til omstilling og modernisering er ikke status quo, men forvitring. Vi kan derfor ikke miste målet av synet: Europas mest moderne forsvar er innen rekkevidde.

I tida som kommer er vi dermed i en situasjon hvor vi har overskudd og mulighet til å kunne satse enda tyngre på kompetanseoppbygging og utviklingen av etikk, åpenhet og lederkultur i Forsvaret.

Norge spiller også en rolle i utviklingen av europeisk og global sikkerhetspolitikk. Jeg har beskrevet utformingen av NATOs nye strategiske konsept som et eksempel på dette. Vårt virke innen FN og sammen med EU har samme formål. Vi gjør en innsats for global fred og sikkerhet – det er tross alt vårt fremste forsvarsverk. Og bak det står et solid Forsvar med evne til innsats.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 5. januar 2009

ved

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Forsvarsministerens nyttårsforedrag:

Det moderne innsatsforsvaret – fra fremtidsvisjon til realitet

Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Godt nytt år!

Det er hyggelig å være tilbake her på en av Norges aller viktigste talerstoler for forsvarsdebatt.

Vi har gått inn i et nytt år hvor den internasjonale arenaen preges av store og vanskelige saker:

Finanskrisen har fått større konsekvenser enn noen kunne forutse bare for få måneder siden. Måten denne krisen spredte seg raskt over landegrensene viste oss nok en gang at vi lever i globaliseringens tidsalder. Vi har sett hvordan spenningsnivået har økt mellom India og Pakistan. Vi har også på nytt opplevd hvordan uenighet om energileveranser har skapt et mer anstrengt forhold mellom Russland og Ukraina.

Men ikke minst ser vi den prekær humanitære situasjonen i Gaza. Krigføringen som nå utvikler seg har ett offer; sivilbefolkningen på begge sider.

Norge tar sterkt avstand fra en krigføring som medfører store sivile lidelser og vi mener at de israelske troppene må trekkes ut umiddelbart. Vi erkjenner Israels rett til å forsvare seg, men proporsjonalitet er viktig. Den israelske maktbruken er uforholdsmessig sterk.

Sivilbefolkningen i Gaza har ikke noe sted å gjemme seg, og de kan ikke flykte. Den israelske bakkeoperasjonen i Gaza er derfor en dramatisk opptrapping av konflikten. Vi snakker her om en sivilbefolkning som allerede er hardt prøvet gjennom mange år med strengt stengningsregime og nå mange dager med bombeangrep og krigshandlinger. Samtidig må Hamas umiddelbart innstille rakettutskytningene mot Israel.

Det finnes ingen militær løsning på denne konflikten. Det må legges press på partene for å inngå en ny våpenhvile. Sikkerhetsrådet og regionale aktører må samle seg om et entydig krav om stopp i de militære kamphandlingene og skape grunnlag for en troverdig og varig fredsløsning.

Jeg vil samtidig minne om at selv om alles øyne nå er rettet mot Midtøsten pågår det alvorlige hendelser også andre steder i verden. I Kongo har det i julen funnet sted nye bestialske overgrep da hundrevis av sivile ble massakrert under en julekonsert.

Det er nå er fjerde gangen jeg står på denne talerstolen.
Det gir rom for refleksjon.
Hva har vært det viktigste vi har fått til i løpet av disse årene?

For det første har vi fått et økt fokus på Forsvaret i Norge.

For det andre at vi har vi økt fokuset på at det er menneskene som utgjør ryggraden i Forsvaret.

For det tredje har vi satset mer på FN.

Og sist, men ikke minst er jeg fornøyd med at vi nå har et Forsvar som bygges opp – ikke ned.

Etter tiår med grunnleggende omstilling er ikke lengre det moderne innsatsforsvaret en fjern fremtidsdrøm. Bitene er nå for alvor i ferd med å falle på plass.

For å vise hvordan dette tar form, vil jeg bruke første del av denne talen til å snakke om de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene, og om hvordan disse gir seg utslag for oss. Det er naturlig å begynne med Russland og nordområdene, og hvordan vi møter utfordringene her med nye politiske grep. Deretter vil jeg ta dere med for å se hvilken hverdag som møter våre soldater i felten i Afghanistan.

Så vil vi bevege oss videre for å se på fremtidige operasjoner i det konfliktherjede sentrale Afrika. Til slutt ønsker jeg å snakke om anskaffelse og innfasing av et bredt spekter av moderne materiell, og hva vi gjør for å ta bedre vare på menneskene i Forsvaret.

Sikkerhetspolitisk bilde

Murens fall og 11. september representerte de to tidsskillene som har dominert sikkerhetspolitikken de siste tiårene. Da jeg stod på denne talerstolen i fjor, brukte jeg mye av tiden på å beskrive det tredje store sikkerhetspolitiske veiskillet: Geopolitikkens retur. Det dominerende trekket nå er at verden har flere maktpoler. USA er fortsatt verdens mest innflytelsesrike land. Men vi er samtidig vitne til en gradvis reduksjon i vestens relative makt. Vi ser nye stormakter reise seg; i første rekke Kina og India, men også andre stater i Asia og i Sør-Amerika. Flere år med høye energi- og råvarepriser har også bidratt til at vi har sett fremveksten av et mer selvhevdende Russland.

 

Dette kan også få betydning for samarbeidet i NATO. Samtidig vet vi at Alliansen, i etterkant av den kalde krigen, har vist en enestående evne til å omstille seg. NATO fyller 60 år i år. Selv om de grunnleggende prinsipper for alliert samarbeid fortsatt ligger fast er det et veldig annerledes NATO vi nå har. NATOs fremtidige rolle i forhold til de globale utfordringer vi nå ser, vil være en viktig diskusjon i Alliansen i det året vi nå har gått inn i. Jeg kommer nærmere tilbake til utviklingen i NATO senere i talen.

Russland og nordområdene

For vår egen del, ser og føler vi nærværet av et rikere Russland. Et Russland som opptrer mer enerådende og som bruker en retorikk som er mer nasjonalistisk og mer ensrettet.

 

Budskapet er enkelt når de russiske flyene nærmest ukentlig flyr langs kysten vår, eller hangarfartøyet Kutznetsov seiler forbi oss: Russland er ikke svakt lengre.

 

Nå er ikke dette budskapet rettet direkte mot Norge, men ment å sende et signal til Vesten og NATO generelt. Men når spenningsnivået mellom Russland og Vesten øker, gir det ringvirkninger også i nordområdene. Russerne har økonomisk sett interesse av å holde dette området stabilt. Samtidig kommer vi ikke bort fra at nordområdene er av stor militærstrategisk betydning. Den militære aktiviteten er lavere enn under den kalde krigen, men er på sitt høyeste siden Murens fall. Og vi må belage oss på at det vil være normalen fremover.

 

I 2008 opplevde vi også at Russland, for første gang siden Sovjetunionen kollapset, har vært i krig med en annen stat.

 

Det kan ikke herske tvil om at Georgia handlet uklokt og selv må ta et betydelig ansvar for begivenhetene i august i fjor. Samtidig rettferdiggjør ikke det den russiske handlemåten. Maktbruken var overdreven og ute av proporsjoner.  Den russiske anerkjennelsen av utbryterrepublikkene Sør-Osetia og Abkhasia gjorde det enda vanskeligere å finne fram til varige og omforente løsninger i dette viktige hjørnet av Europa.

 

I kjølvannet av denne hendelsen har mange spurt seg;
Hvilke konsekvenser har dette for oss?

 

Jeg er opptatt av at vi verken overdramatiserer eller undervurderer denne situasjonen.

 

Hendelsene i Kaukasus gir absolutt grunn til ettertanke. Den russiske tonen overfor Vesten har blitt tøffere, og krigen med Georgia har tilspisset situasjonen betydelig.

 

Saker som missilforsvar, Kosovos status og ikke minst NATO-utvidelse har gjort at Russland selv opplever å være under sterkere press. Samtidig har finanskrisen og den massive nedgangen på børsen i Moskva med all tydelighet vist at Russland er en del av den globale økonomien. I motsetning til mange andre fremvoksende økonomier er den russiske økonomien sterkt avhengig av olje- og gassprisene.

 

Jeg tror derfor at russiske myndigheter ser viktigheten av å være tilknyttet det internasjonale fellesskapet.

 

Vårt fokus er at vi også i vanskelige tider, og kanskje ikke minst da, trenger dialog. Norge var derfor, en pådriver i NATO for å gradvis gjenoppta dialogen i NATO-Russland-rådet. Dette fikk vi gjennomslag for.

 

Regjeringen satte, da vi tiltrådte i 2005, nordområdene på toppen av agendaen. Vi var trygge da på at det var viktig. Og utviklingen siden har bekreftet at vi hadde rett.

 

Den gang var det mange røster som nok mente at militær tilstedeværelse i nord var en anakronisme fra den kalde krigens dager. I dag er disse røstene stilnet.

 

Den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene har økt. Det er klimautfordringene og ressurs- og energispørsmål som står i sentrum. Men i dette området ser vi kanskje tydeligere enn andre steder at i utgangspunktet sivile utfordringer fort kan anta mer sikkerhetspolitisk karakter.

 

Siden 2005 har vi derfor økt den operative evnen innenfor alle Forsvarsgrenene med fokus mot nord, og gjort Heimevernet mer relevant og bedre egnet enn det noen gang har vært. Vi har lagt vekt på at tilstedeværelse skal være en del av det daglige bildet i nord. Det er en viktig del av Norges bidrag til å opprettholde stabile rammebetingelser i nordområdene. Men det gjør samtidig at vi også er forberedt dersom en krise skulle oppstå.

 

I langtidsplanen fortsetter denne satsningen. Ikke minst ser vi dette gjennom satsningen på Sjøforsvaret, personelløkningen i Hæren, valg av kampfly, fortsatt satsing på Etterretningstjenesten og etableringen av Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan.

 

Langtidsplanen trekker opp et bredt sikkerhetspolitisk bilde med nordområdene i sentrum, og den videre strukturutviklingen i Forsvaret er en direkte funksjon av denne.

 

Mange av utfordringene vi møter i nord skal vi håndtere nasjonalt. Det er vi forberedt på. Men det er også forhold her som må håndteres i en NATO-ramme, slik det har vært for Norge helt siden vi ble medlem av Alliansen. En viktig oppgave for oss er derfor å trekke Alliansens oppmerksomhet mot våre utfordringer i nord.

 

Nordområdedimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk er både et produkt av særskilte utfordringer i dette området, men også av at utviklingen internasjonalt i økende grad påvirker våre nærområder. Vi ser det gjennom økt konkurranse om strategiske ressurser. Og vi ser det i form av interessemotsetninger knyttet til uavklarte grenselinjer i havområdene i nord. Globale klimaendringer vil gjøre utvinning og transport av energi i Arktis til et enda mer sentralt tema i fremtiden.

 

Utsiktene til en kraftig økning av varetransporten gjennom polare strøk har en annen viktig langsiktig effekt: den kommer til å bringe Norge i enda tettere inngrep med de fremvoksende økonomiene i Asia. Etter hvert som isen forsvinner vil dette gi helt andre muligheter for seiling i Nord. En fremtidig polarrute kan redusere seilingsruten fra Kina eller Japan til Vest-Europa med opp til 7 400 kilometer. Det er svært viktig at vi begynner å planlegge for en slik utvikling allerede nå. Evnen til overvåkning, militært nærvær, søk og redning og oljevern er i dag svært lav i polare områder.

 

Det er naturlig at Norge står sentralt i utviklingen av felles løsninger på disse problemstillingene. I året som har gått har vi derfor etablert nærmere politiske kontakter med Kina, Japan, Sør-Korea og India, med et særlig fokus på maritim sikkerhet og Nordområdespørsmål i en ny geopolitisk virkelighet. I disse dager tiltrer også vår nye forsvarsattache i Kina.

Han er den første norske forsvarsattache i Det østlige Asia, noe jeg ser på som nok et uttrykk for hvordan våre sikkerhetspolitiske omgivelser forandrer seg. Tilsvarende har vi trappet opp dialogen med andre stater i nordområdene som Canada, USA og Danmark.

 

Utviklingen i våre nærområder er også med å danne bakgrunn for at Norge jobber for en viss justering av NATOs politikk. Allerede før hendelsene i Georgia, tok Norge initiativ til at NATO bør ha mer fokus på sitt eget nabolag. Vi kan ikke lenger ta for gitt at alle sikkerhetsutfordringene i Europa er løst en gang for alle. Både krigen i Georgia og utviklingen i ettertid viser at det norske nærområdeinitiativet var riktig og forutseende. Det som har hendt i Georgia viser noe vi fra norsk side har vært opptatt av å fremheve, nemlig at såkalte asymmetriske trusler under fjerne himmelstrøk ikke er vår eneste sikkerhetspolitiske utfordring. Den er kanskje heller ikke en gang den viktigste.

 

Sagt på en annen måte: Samtidig som vi må bli flinkere til å gjennomføre operasjoner som i Afghanistan, må vi også rette et fornyet fokus på sikkerhetsutfordringer i våre egne nærområder.

Det er ingen motsetning her. Snarere tvert i mot. En større bevissthet innad i medlemslandene om dette mener vi vil øke forståelsen for og støtten til operasjoner også utenfor Alliansens område. Dette er et budskap både utenriksministeren og jeg har gjentatt mange ganger i NATO, og som vi i betydelig grad har høstet støtte for fra sentrale allierte land.

 

Norge har derfor spilt inn en rekke konkrete tiltak for å styrke NATOs fokus på det som er Alliansens viktigste oppgave, nemlig Artikkel 5 og ivaretakelsen av medlemmenes sikkerhet. Vi mener det er riktig å gi NATO-kommandoene i Brunssum og Napoli et større regionalt ansvar. Det vil styrke NATOs kunnskap om, og erfaring med utfordringene i Alliansens nærområder – i nord som i sør. Vi ser det som viktig at NATO tar større del i den trenings- og øvingsaktiviteten som foregår. Vi mener også at Transformasjonskommandoen i Norfolk i større grad bør brukes aktivt mot den fortsatte moderniseringen av Alliansen innenfor hele bredden av sikkerhetsutfordringer. Den skal ikke bare være rettet inn mot pågående kapasitetsutvikling i konkrete operasjoner.

 

En allianse som NATO må klare å fokusere både på dagens konkrete utfordringer – som Afghanistan – og på morgendagens. Disse kan vise seg å se helt annerledes ut enn de vi står midt oppe i nå i dag. Jeg tror at vi i noen grad må konstatere at mye av den transformasjonsprosessen NATO har gjennomgått det siste tiåret har vært drevet fram av en framskrivning av et verdensbilde sterkt preget av erfaringene fra 11. september 2001. Dette har medført sterkt fokus på å møte asymmetriske sikkerhetsutfordringer. Samtidig ser vi en utvikling mot en mer multipolær og globalisert verden der stater med moderne militære kapasiteter vil kunne utgjøre trusler mot alliertes sikkerhet. Alliansen må derfor videreutvikle sin evne til også å kunne møte disse mer symmetriske sikkerhetsutfordringer på en troverdig måte.

 

Fra norsk side er det en målsetting at årets jubileumstoppmøte vil komme til enighet om å begynne arbeidet med en ny overordnet politisk strategi for NATO; et nytt strategisk konsept. Dette konseptet bør etter Norges mening finne frem til en ny balanse mellom forsvaret av Alliansens nærområder og et fortsatt medansvar for sikkerhetspolitiske utfordringer lengre borte. Samtidig bør vi utnytte den positive stemningen rundt det kommende presidentskiftet i USA til ytterligere å forsterke de transatlantiske båndene. For at de skal forbli bærekraftige også for et nytt århundre, må Alliansen tilpasses til de endringer som har funnet sted både i Europa og i Nord-Amerika siden slutten av det forrige århundre.

 

I denne forbindelse vil jeg understreke at spredning av masseødeleggelsesvåpen er en av vår tids mest alvorlige trusler. Derfor vil denne regjeringen fortsatt legge sterk vekt på rustningskontroll og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Afghanistan

Som verdensborgere fra et lite land har vi sterk interesse av å finne frem til løsninger som gagner fellesskapet. Tidligere utenriksminister Frydenlund kalte det: ”En bedre organisert verden”. Jeg tror vi bidrar best til dette gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner som har solid forankring i FN og ikke gjennom koalisjoner av villige.

 

Dette bringer meg over på et annet viktig tema for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, nemlig Afghanistan.

 

La meg starte med å fortelle om en av de opplevelsene har gjort sterkest inntrykk på meg. Under min siste reise var jeg med på en patrulje sammen med et av våre MOT-team da de besøkte en afghansk landsby. Veien frem til landsbyen var en nesten ufremkommelig ”krøtersti”. Da vi kom frem fortalte innbyggerne i landsbyen meg at i tillegg til lite mat så var det største problemet at de ikke hadde noen skikkelig brønn hvor de kunne få rent vann til seg selv og familien sin. De måtte brukte timer hver eneste dag på å skaffe seg vann. De var ute av stand til å dekke de mest basale menneskelige behov. I mange år hadde innbyggerne i denne landsbyen sett det internasjonale militære nærværet, men de hadde sett svært lite til utviklingen som skulle følge med.

 

Og det slo meg da at det vil være vanskelig å overbevise innbyggerne i denne landsbyen om at det internasjonale nærværet bidrar til en bedre fremtid uten at de selv opplever bedring av sine egne levekår. Eller sagt på en annen måte: skal vi lykkes i Afghanistan må innbyggerne i denne og andre landsbyer i Afghanistan oppleve å kunne sette mat på bordet, lage tak over hodet og ha rent vann i brønnen. Sikkerhet og utvikling må gå hånd i hånd.

 

Et hovedformål med mine mange reiser til Afghanistan er å besøke våre egne soldater og forstå mer av hvordan hverdagen deres ser ut.

 

Samtidig som våre soldater i Afghanistan har deltatt i noen av de hardeste kamphandlingene vi har vært involvert i siden andre verdenskrig, beveger de seg innenfor store deler av konfliktspekteret;

  • fra fredelig besøk i en landsby,
  • via opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker,
  • til harde kamper mot Taliban og andre fiendtlige grupperinger.

 

Dette synliggjør utfordringene i dagens fredsoperasjoner. Og det viser ikke minst hvilke krav som stilles til Forsvaret og til den enkelte soldat. Vi vet at våre soldater har håndtert oppgavene på en måte som vi kan være stolte av og som demonstrerer at vi har et Forsvar som fungerer godt.

 

Samtidig er jeg styrket i troen på at løsningen ikke er å pøse på med flere soldater. Dette dreier seg ikke om å vinne en væpnet konflikt, men å ha evne til å skape de rette rammebetingelsene for å etablere en bærekraftig fred og utvikling. Da er det ikke ett virkemiddel – det militære – som alene kan gjøre jobben. Det er kombinasjonen av de virkemidler det internasjonale samfunn har til rådighet i en helhet som vil gi resultater.

 

Fra norsk side har vi derfor brukt mye tid i internasjonale fora på å forbedre hvordan vi gjennomfører operasjoner. Politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige tiltak vil kunne være like viktige. Både FN, NATO og EU legger i dag en helhetlig tilnærming til grunn for sine operasjoner. Men, det er fortsatt langt mellom teori og praksis, og det internasjonale samfunnets innsats i Afghanistan er stadig alt for fragmentert og for dårlig samordnet.

 

Utfordringen blir å få dette til i praksis. Her har FN spesialrepresentant, Kai Eide og FN som organisasjon en særlig viktig rolle å spille. Norge legger stor vekt på å støtte opp om hans arbeid både i felt og i alle relevante internasjonale organisasjoner. På NATOs side er det for eksempel nå viktig å gå igjennom selve konseptet med regionale gjenoppbyggingslag, såkalte PRTer. Vi må stille oss spørsmålet om dette også i fremtiden er den beste modellen?

 

Norge har i året som har gått initiert flere møter og konferanser på høyt internasjonalt nivå nettopp for å sette fokus på hvor vi går videre med den samlede internasjonale innsatsen i Afghanistan. Dette er en stor og krevende debatt som jeg er helt sikker på at dere i OMS kommer tilbake til en rekke ganger i året som kommer. Vårt brede og langsiktige engasjement i Afghanistan skal det i hvert fall ikke herske noen tvil om.

 

Afrika

På samme måte som Norge er i Afghanistan både fordi vi bidrar til en fredligere verden, og fordi det tjener våre nasjonale interesser – planlegger vi å sende norske styrker til Afrika – både av idealpolitiske og av realpolitiske årsaker.

 

For det første så har også vi et moralsk medansvar for å gjøre noe med de ufattelige menneskelige lidelsene i Afrika.

Vi kan ikke ignorere at 4 av 5 som dør som følge av krig og konflikt dør i Afrika.

 

For det andre: Afrika er nærmere Europa enn vi tror. Uten et stabilt Afrika vil på sikt heller ikke områdene lenger nord være trygge. Nordområdene er våre nærområder – for våre allierte rundt Middelhavet er Afrika deres nærområder. Det som skjer i Afrika berører dem og det vil også berøre oss.

 

Utfordringene i Afrika favner imidlertid vidt, akkurat som i Afghanistan. I mange tilfelle vil de mest akutte behov være knyttet til å skape et minimum av sikkerhet. I disse tilfellene må vi i de rike landene våge å handle og bidra med soldater på bakken.

 

Utfordringene i Afrika kan synes uoverstigelige. Samtidig vet vi at når det internasjonale samfunnet velger å engasjere seg så klarer vi å stanse disse konfliktene.

 

Vi vet at det nytter.

 

  • Vi vet at det nyttet da det internasjonale samfunnet bidro til å løse konfliktene i Mosambik og Namibia.
  • Vi vet at det nyttet da vi klarte å skape fred og stabilitet etter mange år med borgerkrig og kaos i Sierra Leone og Liberia.

 

Som dere kjenner til ble denne regjeringens første forsøk på å bidra med norske soldater i Darfur stanset av den sudanske presidenten.

 

Tiltross for dette tilbakeslaget har vi arbeidet videre for å se hvor og hvordan vi kan best bidra i fredsbevarende operasjoner i Afrika.

Fra mars i år vil Norge delta med ett feltsykehus til FN-operasjonen på grensen mellom Tsjad, Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Dette er et vesentlig bidrag på 150 personell som er en kritisk kapasitet for operasjonen, som FN overtar fra EU nettopp nå i vår.

 

Den skjøre situasjonen i dette grenseområdet henger tett sammen med den humanitære tragedien i Darfur. En kvart million mennesker har flyktet over grensen fra Darfur, og atter hundretusener er internt fordrevet i Tsjad. Uten den fredsbevarende operasjonen vil disse menneskene stå i akutt fare for å bli utsatt for nye overgrep og på nytt bli drevet på flukt. Samtidig vil det være fare for at konflikten i Darfur for alvor sprer seg til både Tsjad og Den Sentralafrikanske Republikk og ytterligere destabilisere hele området.

 

Vestlige land bidrar i dag for lite til pågående FN-operasjoner. Et bidrag fra Norge til Tsjad er også et viktig incitament for andre vestlige land til å bidra mer i denne operasjonen.

 

Vi vet at det er ekstra store og krevende utfordringer ved en operasjon i Afrika. Vi vil stå overfor ekstrem varme og tropiske sykdommer. Å få frem forsyninger her, hvor det er nærmest totalt fravær av moderne infrastruktur – vil være svært vanskelig. Selv om Norge har lange og stolte tradisjoner fra militær FN-innsats helt tilbake til de aller første FN-operasjonene etter annen verdenskrig, er det nå nesten ti år siden Norge hadde et større avdelingsbidrag i en FN-ledet operasjon på land.

 

I Afrika kan vi måtte delta i operasjoner med enheter som har et annet trenings- og utstyrsnivå enn det vi er vant med.  Vi må igjen lære oss FNs prosedyrer for kommando og kontroll. Her må vi gjennom grundig planlegging og godt lederskap finne gode løsninger som fungerer på bakken.

 

For å selv få god førstehåndskunnskap om forholdene de norske styrkene kan komme til å operere under vil jeg selv i nærmeste fremtid besøke de aktuelle områdene i både Tsjad og Kongo.

 

I 1797 grep den dansk-norske flåten inn mot angrepene på våre egne handelsfartøy utenfor kysten av Afrika. Når vi nå over 200 år etter står overfor en liknende situasjon vurderer regjeringen å delta med en fregatt for å bekjempe piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia i 2009. I tillegg går vi i dialog med FN om et mulig norsk bidrag til verdens største FN-styrke i Kongo, på sikt.

 

Vi har et Forsvar anno 2009 som gjennom godt trent personell, moderne utstyr og kompetente ledere er parat til å møte de store vanskelige utfordringene et slikt oppdrag i Afrika kommer til å stille oss ovenfor.

 

Når vi nå snart har norske soldater på bakken i et FN-oppdrag i Afrika viser det at vi har fulgt opp politiske visjoner med konkret politikk.

Materiell

Et moderne forsvar må ha moderne materiell. Her vil jeg driste meg til å si at vi har gjort kvantesprang de senere årene, og vi ser nå at effekten av dette er i ferd med å slå inn i alle forsvarsgrenene.

 

Vi er på vei mot å få en av Europas mest moderne mariner. Vi er også i ferd med å få den beste kystvakten vi noen gang har hatt.

 

I luften har vi allerede det første av flere nye moderne transportfly. Som dere alle vet har regjeringen anbefalt JSF som Norges nye kampfly. I henhold til regjeringens plan la vi rett før jul frem en proposisjon for Stortinget, hvor vi foreslo at det innledes en forhandlingsprosess for anskaffelse av nye kampfly.

 

Vi mener at Joint Strike Fighter er den klart beste kandidaten til å møte det sett av sikkerhetspolitiske utfordringer vi ser for oss i tiårene som kommer. Det samme kan vi si om de nye høyteknologiske fregattene og de norskutviklede MTBene som nå fases inn fortløpende.

 

Vi befinner oss i et sikkerhetspolitisk farvann hvor de regionale og etniske konfliktene fra nittitallet er med oss, og hvor de asymmetriske truslene fortsatt gjør seg gjeldene. Men det er altså geopolitikken vi forventer vil berøre oss sterkest.

 

Dette har selvsagt også konsekvenser for hvilket verktøy Forsvaret satser på å ha øverst i verktøykassen. Det sikkerhetspolitiske tidsskillet vi stod overfor etter 11. september fokuserte på omstilling til lette og raske kapasiteter. I sin rendyrkede form sto verken fregatter eller ubåtvåpenet øverst på ønskelisten innenfor et slikt forsvarskonsept.

 

I lys av geopolitikkens retur er derimot de kapasiteter slike plattformer representerer høyst tidsriktige redskap Forsvaret trenger.

 

Hovedinnretningen på endringene av Forsvaret har vært rett. Men det har vært en viss fare for at man overtilpasset omstillingene i retning av et lett og mobilt forsvar. Vi ser behovet for et forsvar som har noe mer vekt på oppdrag hjemme, som satser noe mer på FN, og som er mer robust og tilpasset til å stå ute lengre.

 

Vårt personell på bakken i Afghanistan, og det personellet som snart reiser til Afrika, skal vite at vi gjør alt vi kan for å skaffe dem utstyr som reduserer risikoen så mye som mulig. Det er derfor vi har gått til anskaffelse av nye pansrede IVECO-kjøretøy. Det er derfor vi har brukt millioner på nye jammere mot improviserte bomber. Det er også en hovedårsak til at vi hurtig har klart å få på plass nye moderne transportfly.

 

Også når det gjelder utstyr og materiell, viser vi med dette at bitene i det moderne norske Forsvaret er i ferd med å falle på plass.

 

Denne regjeringen har fortsatt moderniseringen av Forsvaret som både har vært nødvendig og riktig. Samtidig har vi sett behovet for å justere siktet noe.

Mennesker i Forsvaret

Riktig utstyr er som sagt svært viktig, men vi må ikke glemme at Forsvarets virkelige ryggrad er de ansatte.

Forsvaret består av enkeltmennesker. Det handler om deres trivsel og deres sikkerhet. Det handler om å ta vare på den enkelte, det handler om trygghet og det handler om å skape en god arbeidshverdag.

 

Det er et viktig vendepunkt når vi nå ikke lengre reduserer, men øker bemanningen i det norske Forsvaret. Vi har sett dette spesielt i Hæren. I de årene denne regjeringen har sittet, har Hærens bemanning økt med over 40 prosent. Dette er viktig, ikke minst for å redusere den slitasjen på personell som vi har sett over flere år. Vi jobber også med å øke andelen avdelingsbefal, slik at flere av våre medarbeidere vil kunne delta i utenlandsoperasjoner.

Med de planene vi nå har for vår utenlandsinnsats i 2009, inkludert Afghanistan og Afrika, vil fordelingen på alle forsvarsgrener være langt bedre enn den var for kun ett år tilbake. Dette er også uttrykk for et ønske om å la alle deler av Forsvaret få sin del av den viktige erfaringen som ligger i moderne, militær utenlandsinnsats.

For å forenkle og styrke vår evne til å lede pågående operasjoner har vi tatt tre nye grep. For det første ble operasjonsavdelingen i Forsvarsdepartementet overført til Forsvarsstaben ved årsskiftet. For det andre blir Forsvarets operative hovedkvarter etablert på Reitan. Disse to grepene vil gi oss et entydig kommando- og kontrollapparat, og en styrket evne til å planlegge og til å lede pågående og fremtidige operasjoner.

 

For det tredje flytter vi generalinspektørene for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret ut der forsvarsgrenen har sin hovedvirksomhet. Dette vil gi nærhet til forsvarsgrenens utviklings-, utdannings og treningsvirksomhet. Samlet sett vil disse tre grepene gi Forsvaret en styrket og mer synlig ledelse, samt klarere ansvars- og kommandoforhold.

 

Da denne regjeringen tiltrådte sa statsministeren at vi ikke bare skal endre politikkens innhold, men også politikkens form. Erfaringen min er at det ikke bare er viktig hva vi oppnår når vi moderniserer – men hvordan vi moderniserer. Så grunnleggende omstillingsprosesser som Forsvaret har vært gjennom de siste tiårene må skje på en menneskelig måte. Menneskelig fordi de ansatte i Forsvaret og de som representerer dem skal tas på alvor og involveres i alle viktige prosesser.
Demokrati handler også om at arbeidstakere skal ha innflytelse over sin egen arbeidshverdag og sin egen arbeidsplass. Derfor har døren min stått åpen for dem som har ønsket å møte meg – og den vil stå åpen også i fremtiden.

Gjennom dette tette samarbeidet og den åpne dialogen har vi oppnådd gode resultater. Befalsorganisasjonene var sentrale da vi igjen fikk på plass oppsigelsesvernet for mange av dere offiserer. De tillitsvalgte var sentrale da vi i stedet for å opprette aksjeselskap satset på å effektivisere verkstedene våre. Sammen med de verkstedsansatte har vi på denne måten klart å bruke ressursene bedre og dermed kunne sette av mer til den spisse enden. Men her er det ikke tid til noen hvileskjær – vi må fortsatt stå på i fremtiden for å forbedre resultatene enda mer.

 

Også når soldatene våre kommer hjem skal de oppleve at de blir godt tatt vare på av Forsvaret og av samfunnet for øvrig. I tett samarbeid med veteran- og personellorganisasjonene er vi i ferd med å styrke rettighetene og tilbudene til veteranene våre. Regjeringen kommer til å stå på hardt for at veteranene og familiene deres blir så godt tatt vare på som mulig.

 

Deltakelse i utenlandsoperasjoner vil være normalsituasjonen for Forsvarets ansatte. Derfor er det også viktig for våre soldater at den dagen de kommer hjem som veteraner, så vet de og deres pårørende at de får god oppfølging og et verdig tilbud. Veteranarbeidet blir også dermed viktige steg i retning av et moderne og godt forsvar.

 

Jeg er stolt over soldatene og veteranene våre. Jeg er stolt over det motet de viser. Den freden de skaper. Den rettferdigheten de arbeider for. Og ikke minst er jeg stolt over det håpet de bringer i møte med en plaget sivilbefolkning.

 

Et moderne Forsvar betyr også et mer mangfoldig Forsvar, et Forsvar med flere kvinner og flere innvandrere. Vi kan ikke akseptere at ett stort område innenfor det offentlige, skal ”unntas” fra likestillingspolitikken eller integreringspolitikken. For det første fordi et Forsvar som skal være forankret i det norske folk også må gjenspeile folket. Og for det andre fordi et Forsvar med flere kvinner og flere innvandrere gir oss et bedre forsvar. Et forsvar som er bedre i stand til å løse de krevende oppgavene vi står ovenfor hver dag.

Gjennom Forsvarspolitisk utvalg og gjennom arbeidet med Langtidsproposisjonen for Forsvaret har vi fått en bred erkjennelse i det politiske Norge om at Forsvaret måtte tilføres flere – og ikke mindre ressurser. Og at dette handler om mer enn bare ord, har vi vist i inneværende år. Her tar vi altså halvparten av løftet vi lovet gjennom Langtidsplanen allerede det første året i fireårsperioden. Vi har også slått fast at det vernepliktsbaserte Forsvaret er fremtidens forsvar.

Avslutning

Etter år med uro, stor omstilling og mye usikkerhet har vi nå lagt grunnlaget for stabilitet og forutsigbarhet. Moderniseringen er nå for alvor i ferd med å bære frukter. Regjeringen møter økt turbulens i nordområdene med økt tilstedeværelse og nye politiske grep her hjemme og i NATO. Ute deltar Forsvaret i en uhyre krevende operasjon i Afghanistan. Denne operasjonen og fremtidige operasjoner i Afrika setter både personellet enkeltvis og Forsvaret som helhet på store prøver. Men dette er prøver som Forsvaret består, dette er oppgaver og oppdrag vi løser i dag og som vi evner å løse i fremtiden.

Med det nye materiellet, som skal være med oss 20 til 40 år inn i fremtiden, har vi fått større fleksibilitet da vi gjennom å styrke bemanningen kan øke kapasiteten om situasjonen skulle tilsi det.

 

Vi har et godt Forsvar i Norge. Et Forsvar som er tilpasset utfordringene av i dag. Et balansert Forsvar som er fleksibelt og robust og klar til å møte kjente og ukjente trusler av i morgen.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foto: Dagen.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund, mandag 7. januar 2008, ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Forsvarsministerens nyttårsforedrag: ”Trusler og utfordringer, sikkerhet og forsvar”

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Vi har nettopp rundet et årsskifte, og for mange av oss er det tiden for å gjøre opp status – både med oss selv og forholdet til våre omgivelser. Et tilbakevendende spørsmål i en slik selvransakelse er om vi har tatt fornuftige forholdsregler for å beskytte hus og hjem. Er forsikringene i orden?

 

Også for meg som forsvarsminister er et årsskifte en naturlig påminnelse om å tenke igjennom om landets forsvarspolise er god nok.

 

Og når man sitter og funderer på forholdet mellom kostnad og risiko, kan man av og til fristes til å konkludere med at premien er for høy. Den store katastrofen inntraff ikke i år heller, og vi har jo så mye annet å bruke pengene på. Slike betraktninger får god næring når man får i hende en oppmuntrende avis-forside – det forekommer, selv om det er sjelden – der det står at ”Sverige vil forsvare Norge”.

 

Det er jo en besnærende tanke, at vi kan legge fakturaen i naboens postkasse. Nå viste det seg at det var en noe forhastet slutning, og at virkeligheten også denne gang, var noe mer sammensatt.

 

Det vi må konkludere med, også ved dette årsskiftet, er ikke bare at forsikringen vår må opprettholdes og at vi forlenger den gjensidige avtalen vi har med våre allierte. Vi må også se på om det er behov for forbedringer, om innholdet i forsikringen gjenspeiler det aktuelle trusselbildet.

 

Og det er disse to spørsmålene jeg kommer til å bruke mesteparten av tiden min på i kveld:

  • Hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer er det vi står overfor ved inngangen til 2008?
  • Og hva får de å si for utformingen av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk?

 

La meg begynne lengst borte, på den andre siden av kloden. For det er der de kreftene er virksomme som nå driver frem den største forskyvningen i de globale maktforholdene. Kina, med 1,3 milliarder innbyggere, har de siste 25 år hatt en økonomisk vekst på nesten ti prosent i året. Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Verden har aldri sett noe lignende. Men alt tyder på at dette likevel bare er begynnelsen.

Den økonomiske tyngden gir Kina stadig større internasjonal betydning, med potensial til å bli en global aktør på linje med USA. Vi ser allerede at Kinas økende innflytelse går igjen i alt fra økonomiske konjunkturer og miljøspørsmål til utviklingen i Afrika og arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen til Nord-Korea og Iran.

 

Når vi holder Kinas volum og vekst sammen med den tilsvarende utviklingen i India og det som skjer ellers i Asia og andre steder, kan vi konstatere at Vesten relativt sett svekkes på den internasjonale scenen. USA er fortsatt verdens mest innflytelsesrike land, i kraft av økonomi, teknologi, populærkultur og det militære. USA vil i mange år vil ha overlegen evne til global militærmakt. Dette forhindrer ikke at vi er vitne til en gradvis reduksjon i USAs relative makt og innflytelse.

 

Selv om dette i hovedsak skyldes fremveksten av nye globale aktører, tror jeg vi også skal peke på USAs vedvarende militære engasjementer i andre land. Disse konfliktene binder opp store ressurser, og selv om de har bekreftet den militære overlegenhet hos verdens eneste supermakt, har de også demonstrert begrensningene i bruk av militær makt, ikke minst i Irak.

 

Min kollega i Washington, forsvarsminister Robert Gates, reflekterte nylig over nettopp dette: Militærmaktens begrensning. I en tale til studentene ved Kansas State University for noen uker siden var hovedbudskapet at vi må styrke vår kapasitet til å benytte ”soft power” og til bedre å integrere den med ”hard power”.

 

Gates etterlyste en dramatisk økning i budsjettene til det han omtalte som ”de sivile instrumentene i nasjonal sikkerhet”: Diplomati, strategisk kommunikasjon, utenlandsk bistand, frivillig innsats og økonomisk gjenoppbygging. USAs forsvarsminister slo fast at en av de viktigste erfaringene fra krigene i Irak og Afghanistan er at militær suksess ikke er nok for å vinne.

 

Jeg deler fullt ut disse synspunktene, og jeg synes det Robert Gates her sier lover godt for det videre sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet mellom våre to land. USAs forsvarsminister pekte i talen på det samme som vi lenge har argumentert sterkt for i Afghanistan, at sikkerhet må følges av økonomisk fremgang, godt styresett, utvikling av en rettsstat, intern forsoning, opplæring og utrustning av sikkerhetsstyrker under demokratisk kontroll, og – ikke minst – å sikre befolkningen mat og bolig, arbeid og helsestell.

 

Samtidig som vi er vitne til en utvikling fra en verden med en supermakt til en verden med flere sterke aktører, ser vi også at det er bevegelse innen den vestlige verden. USAs militære nærvær i Europa er blitt sterkt redusert og vi må forvente at USAs oppmerksomhet i stadig sterkere grad vil være rettet andre steder.

 

Samtidig har EU lagt betydelige ambisjoner i utviklingen av sin felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. EU har på få år gått fra å ha en nærmest symbolsk til å få en synlig og gradvis større reell sikkerhetspolitisk rolle. Med 27 medlemmer omfatter EU de fleste land på det europeiske kontinent og fremstår i stadig sterkere grad som Europas stemme overfor omverdenen.

 

 

Hva så med Russland? Hvordan skal vi forstå utviklingen i den staten som under hele den kalde krigen var den viktigste premissleverandør for vår – og alle andre vesteuropeiske lands – forsvarstenkning?

 

Vi ser nå at Russland etter nærmere ti års fravær er tilbake på den internasjonale arena. Og det Russland vi ser, er vesensforskjellig fra det vi så på 90-tallet. Det er preget av ny økonomisk handlefrihet, økt selvtillit og vilje til selvhevdelse. Men det er også preget av intern maktsentralisering og ensretting.

 

Denne utviklingen internt skjer samtidig med at vi opplever et mer anstrengt forhold mellom Russland og Vesten. Hvordan det kommer til uttrykk kan vi lese i avisene hver dag.

 

Ett eksempel der Russland og vestlige land har ulike syn er i spørsmålet om Kosovos status, som har utløst ny usikkerhet på Balkan. Situasjonen er uavklart, og minner oss om at det fremdeles kan komme etterskjelv som følge av de politiske og militære rystelsene i dette hjørnet av Europa på 90-tallet.

 

Et annet eksempel er CFE-avtalen om konvensjonelle styrker i Europa – den mest vellykkede avtalen i sitt slag noensinne.

 

Foreløpig er det ikke grunn til å dramatisere de praktiske konsekvensene av at Russland har suspendert CFE-avtalen, men det er bekymringsfullt når det skapes usikkerhet omkring avtalens fremtid.

 

I tillegg til CFE-avtalen og Kosovo, registrerer vi denne konfliktlinjen mellom Russland og vestlige land i spørsmålet om videre utvidelse av NATO og i diskusjonen om missilforsvar. Begge disse spørsmålene blir tema på Alliansens toppmøte i Bukarest i begynnelsen av april.

 

I våre nærområder har Russlands fornyede evne til regional maktutøvelse de siste månedene gitt seg uttrykk i gjenopptakelsen av en gammel øvelse. I løpet av 2007 observerte vi 88 russiske fly utenfor vår lange kystlinje. I 2006 var det tilsvarende tallet 14. Toktene har omfattet store formasjoner av kampfly og strategiske bombefly som vi ikke har sett siden oppløsningen av Sovjetunionen.

 

Vi konstaterer at de russiske flyene har holdt seg i internasjonalt luftrom, og vi har ingen grunn til å tro at moderniseringen av og den økte aktiviteten i det russiske forsvaret er rettet mot Norge.

 

Men vi gjør det også klart at vi følger denne utviklingen nøye, og at vi forventer at virksomheten foregår innenfor rammene av avtaleverk og tillitskapende samvirke. Vår politikk overfor Russland skal fortsatt være preget av pragmatisme, interesser og samarbeid. Siktemålet er fortsatt stabilitet, en forsvarlig forvaltning av naturressursene og godt naboskap.

 

Et eksempel på hvordan vi kan bidra til et godt naboskap fikk vi se på fjernsynsnyhetene noen dager før jul. Da kom et norsk Sea King-helikopter et havarert russisk fartøy til unnsetning ved Fiskerhalvøya utenfor Murmansk. Bergingsmannen og den øvrige besetningen på helikopteret reddet samtlige 12 russiske sjøfolk om bord og fløy dem trygt inn til Kirkenes.

 

Et eksempel på hvordan man ikke bidrar til å utvikle et godt naboskap fikk vi en uke tidligere, da en russisk hangarskipsgruppe satte i gang en øvelse nær norske plattformer i Nordsjøen. Øvelsen, hvor det også deltok jagerfly, førte til at helikoptertrafikken til og fra noen av plattformene måtte innstilles.

 

Men dette oppfatter vi som et unntak fra regelen. Regelen er godt samarbeid og nye møteplasser, slik vi så et eksempel på i september i fjor. Da la en russisk ubåt for første gang – i alle fall så vidt vi kjenner til – til kai ved hovedbasen til Det norske sjøforsvaret…

 

Ambisjonene til Putins Russland er tydelige, og i kraft av sitt territorium, sine råvarer og sin militære evne, er det å forvente at Russland vil komme til å spille en betydelig rolle i internasjonal politikk i årene som kommer. Vår felles grense og mange kontaktpunkter i nord tilsier at Russlands forsterkede internasjonale rolle også vil avspeiles i våre nærområder.

 

Som dere vet, er Nordområdene Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Det innbærer engasjement og aktiviteter over et vidt felt, også innen forsvarssektoren. Vi må, i årene som kommer, være forberedt på å bruke betydelige ressurser på å ivareta våre interesser i nord.

 

Samtidig som de tunge aktørene rundt oss – EU, USA, Russland og Kina – er i bevegelse i forhold til hverandre, må de – og alle vi andre – forholde seg til uroen i beltet som strekker seg fra Pakistan gjennom Midt-Østen til Nord-Afrika.

 

Årsakene til de mange konfliktene og krigene er sammensatte. Når man dukker ned i historien og geografien, i økonomien og demografien i dette store området, finner man nær sagt alle tenkelige årsaker til krig og konflikt.

 

Hendelsene i Pakistan de siste par ukene har illustrert hvilke dramatiske utslag motsetningene kan få og minner oss om betydningen av å sikre stabile samfunn i denne delen av verden.

 

Det vil føre for langt å gå nærmere inn i dette, la meg bare slå fast at konfliktene her ikke bare utsetter menneskene som bor der for store prøvelser. Konfliktene destabiliserer betydelige områder og får konsekvenser for nabolandene, ja, de påvirker den globale sikkerhets- og forsvarspolitikken fra Canada til Canberra.

 

Det er i denne virkeligheten vi for første gang siden 2. verdenskrig har hatt norske soldater i omfattende kamphandlinger og hvor vi har mistet to av våre i året som gikk. Det er også for innsats i dette terrenget vi sammen med Sverige har stilt en bataljon med ingeniør-soldater til disposisjon for FN.

 

Innsats i Afghanistan og Sudan, Asia og Afrika, er alvorlige påminnelser om hvor involvert vi er i internasjonal sikkerhetspolitikk, og om hvor lite geografisk avstand betyr for egen sikkerhet. ”Langt borte” eksisterer ikke lenger.

 

Utfordringen er ikke bare å finne en løsning på de konfliktene som står i lys lue og hvor det ryker fra geværpipene. Det pågår også et kontinuerlig diplomati, der Norge er sterkt engasjert, for å forhindre at latente og frosne konflikter bryter ut i krigshandlinger.

 

I disse anstrengelsene blir vi minnet om advarselen fra den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov. Han skal ha sagt at ”Dersom det henger et gevær på veggen i første akt, så kommer det alltid til å gå av før stykket er slutt”…

 

Problemet mange steder er at vi kommer inn på scenen alt for sent, slik at vi ikke får hektet geværet ned fra veggen før dramaet starter.

La meg, etter dette forsøket på å risse opp noen av de tydeligste strekene i det store geopolitiske bildet, komme inn på noen av de andre, grenseoverskridende komponentene som er med på å skape usikkerhet rundt oss.

 

Vi har brukt mye energi de siste årene på å motvirke internasjonal terrorisme. Selv om det er gjort mye godt arbeid – ikke minst av etterretningstjenester som har avverget flere planlagte terroraksjoner – har vi ingen illusjoner om at dette er en kamp som kan ”vinnes” en gang for alle. Internasjonal terrorisme er kompleks, og jeg kan ikke se at de bakenforliggende årsaker til terrorismen kommer til å forsvinne med det første.

 

En trussel vi antakelig har snakket for lite om de siste årene, er spredningen av masseødeleggelsesvåpen. Her er situasjonen dessverre den at det internasjonale regimet for rustningskontroll og ikke-spredning er under press. Og når stadig flere land skaffer seg slike våpen, og evne til å bruke dem over store avstander, øker usikkerheten for oss alle.

 

Ett barometer på hva vår del av verden anser for å kunne utgjøre en trussel, er agendaen på toppmøtene i NATO. Et tema som er på vei oppover på denne dagsorden, er energisikkerhet. Det pågår nå en debatt i Alliansen om hvilken rolle NATO skal ha på dette området. Et sentralt punkt i diskusjonene er sikring av infrastruktur som er knyttet til energiforsyningen i medlemslandene: Kraftstasjoner, prosessanlegg, plattformer, rør og ledningsnett – en viktig debatt for oss.

 

Denne listen over sikkerhetsutfordringer kan gjøres lenger, men jeg vil bare nevne én til, og det er klimaendring. Ingen kan stille seg likegyldig til de alarmerende rapportene fra FNs klimapanel og andre forskere. På vårt felt blir sammenhengen mellom klimaendring og sikkerhet stadig tydeligere.

 

Lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, understreket denne koplingen i sin nobeltale. Han viste til den ”trusselen som oppstår ved dramatiske folkeforflytninger, konflikt og krig om vann og andre ressurser, samt omstilling av maktbalansen mellom nasjoner”.

 

Det er interessant å reflektere litt over hvordan denne koplingen mellom klimaendring og sikkerhet på så kort tid har gått fra å være en illevarslende teori for forskerne, til å bli oppfattet som en reell trussel for folk flest. For det er det som har skjedd.

 

I den bredt anlagte omverdensanalysen som for noen uker siden kom fra den svenske Førsvarsberedningen, ble miljøpåvirkning og klimaforandring omtalt som de mest alvorlige truslene mot menneskenes sikkerhet.

 

Et par måneder tidligere kom den årlige rapporten fra The German Marshall Fund of the United States, som hvert år gjennomfører meningsmålinger om det de kaller transatlantiske trender. For første gang rangerte europeerne klimatrusselen som den mest sannsynlige av de truslene som vil berøre dem det kommende tiåret.

 

Det er selvsagt ikke de til en hver tid største utslagene på meningsmålingene og den sist ankomne analyse som styrer vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi må gjøre våre egne vurderinger og ta våre egne beslutninger. Og her er klimaendring en av flere grenseoverskridende utfordringer.

 

Mine damer og herrer,

Vi er altså en del av en verden med stormakter og geopolitiske tyngdepunkter i bevegelse. Vi er samtidig en del av en verden med et stort utvalg av grenseoverskridende trusler. Det er mye å si om dette, la meg her bare peke på én underliggende tendens: Tilbakekomsten av statenes og realpolitikkens plass i internasjonal politikk.

 

Jeg tror det er grunnlag for å si at enkelte de siste årene har undervurdert stormaktenes selvhevdelse som drivkrefter i internasjonal politikk. Etter hvert som den kalde krigen kom på avstand, ble terror og andre asymmetriske trusler etter hvert dominerende i de fleste analysene, særlig etter angrepene i USA 11. september 2001.

 

Jeg sier ikke at de asymmetriske truslene skal undervurderes. Det skal de ikke. Men vi må samtidig innse at de symmetriske truslene ikke forsvant, og at forholdet stater imellom kan, også i tiden som kommer, gi oss utfordringer på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området.

 

I sin mest kjente bok hevdet den amerikanske professoren Francis Fukuyama at historien var slutt. Hans poeng var at opphøret av den kalde krigen innebar slutten på en ideologisk utvikling der vestlig demokrati har vunnet frem som den endelige form for menneskelig styresett.

 

Jeg tror vi nå kan slå fast at det ikke var slutt på historien, likevel. Historien har vendt tilbake. Vi må forholde oss både til de symmetriske truslene og til de nyere asymmetriske truslene.

 

I en slik sammenvevd verden, og etter et år der vi

  • for første gang siden andre verdenskrig har hatt norske soldater i omfattende kamphandlinger,
  • der vi for første gang siden den kalde krigen har fått de russiske flyene tilbake utenfor kysten vår i stort omfang,
  • og der opinionen i Europa for første gang mener at klimaendring er vår største trussel,

 

– i en slik situasjon er det naturlig å spørre hva dette betyr for oss. Hva blir konsekvensene av disse sammensatte internasjonale utviklingstrekkene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk?

 

Jeg vil peke på fem overordnede prioriteringer, som viser at kjerneverdiene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk fortsatt er gyldige og tåler å bli prøvet mot et trusselbilde i bevegelse.

 

For det første må vi gjøre det vi kan for å opprettholde og styrke en internasjonal rettsorden gjennom FN. Det gjør vi ikke bare av hensyn til de fattige og undertrykte i andre deler av verden. En verdensorden basert på internasjonal rett, der omforente spilleregler setter rammen for samkvem mellom land, er til det beste for små stater.

 

Det gir oss, for å ta bare ett eksempel, en felles havrett. For et land som har en stor del av sin økonomi knyttet til ressursene i og under et havområde som er seks ganger større enn landets areal er dette av meget stor betydning.

 

Alternativet til dette internasjonale fellesskapet er de sterkestes rett, at de store går alene. Det er ikke i vår interesse. Det er derfor sikkerhetspolisk maktpåliggende for Norge å arbeide for et sterkt og respektert FN. Det gjør vi på mange måter, blant annet ved å stille opp når FN ber oss om å delta i internasjonale fredsoperasjoner, enten det skjer under blått flagg, eller når FN har gitt mandat til å opptre under NATO- eller EU-flagg.

 

Det andre vi må gjøre er beslektet med det første: Vi må søke fellesskap med likesinnede land for skaffe oss mest mulig sikkerhet. Den gjensidige sikkerhetsgarantien i NATO er derfor fundamentet i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Også her er spillereglene klare: Dersom vi ønsker et sterkt og relevant NATO som kan komme oss til unnsetning dersom vi skulle få behov for det, må vi selv bidra til å gjøre NATO sterkt og relevant.

 

Hvordan gjør vi det?

 

Vi står nå foran en ny runde med en grundig gjennomtenkning av Alliansens innretning og fokus. Vi ønsker at denne prosessen skal lede frem mot et nytt strategisk konsept for NATO. Dette vil være en god anledning til nettopp å drøfte hvordan vi skal sikre at Alliansen forblir sterk og relevant. Jeg vil peke på to områder vi fra norsk side vil legge vekt på i tiden fremover.

 

Det ene gjelder NATOs fokus. Jeg tror det er viktig at Alliansen forsterker sitt nærvær og sine aktiviteter i medlemslandene og i våre nærområder. Det er en fare for at NATO i for stor grad oppfattes som en organisasjon som bare driver med operasjoner utenfor eget territorium.

 

La meg nevne ett eksempel på hva som kan gjøres: Vi har nå under utvikling et bredt samarbeid med flere NATO-land om overvåkning og sikkerhet på og rundt Island. Her snakker vi egentlig om svære områder i Norskehavet og Det nordlige Atlanterhav. Vi ønsker at NATO tar et større eierskap til denne innsatsen. Det vil ikke bare bidra til forutsigbarhet og fortsatt stabilitet i disse store områdene. Det vil også gjøre Alliansen mer synlig i vår del av verden.

 

Vi ønsker også å forbedre NATOs evne til å lede og samordne medlemslandenes militære kapasiteter. Det handler ikke bare om å effektivisere NATOs egen kommandostruktur, men kanskje like mye å forbedre samarbeidet mellom denne kommandostrukturen og de operative kommandoene i medlemslandene. Et tettere samarbeid her vil føre til at Alliansen bedre kan nyttiggjøre seg nasjonal kunnskap. Det vil også gi NATO større innsikt i sikkerhetsutfordringene i medlemslandenes nærområder.

 

Dette kontinuerlige arbeidet for å styrke NATO som fundament i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk, forhindrer ikke at vi i tillegg investerer i et nærmere samarbeid med gode naboer og andre venner. Her har det oppstått et nytt mulighetsrom i det politiske landskapet som har åpnet seg etter den kalde krigen. Land og regioner som tidligere var murt fra hverandre, har fått muligheten til å virke sammen, basert på en erkjennelse av å ha felles sikkerhetsutfordringer.

 

Ett resultat av denne utviklingen er at de tunge institusjonene i vår del av verden ikke bare er blitt større. De er også blitt mer fleksible. Land som ikke er medlemmer i NATO eller EU tilbys forskjellige samarbeidsordninger og partnerskap. Sirklene utvides og overlapper hverandre, nye samarbeidskonstellasjoner oppstår.

 

Det er dette nye handlingsrommet vi har gått inn i for å øke verdien av vår gjensidige, kollektive forsikring. Det gjør vi ved å søke tettere samarbeid med våre naboland i Norden og våre likesinnede i en større europeisk kulturkrets.

Vi har blant annet lykkes i å etablere et nært samarbeid med de 27 medlemslandene i EU også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Ett utslag av det er at vi siden tirsdag i forrige uke har hatt rundt 150 norske soldater stående i beredskap for EUs nordiske stridsgruppe.

 

Dette viser en aktiv Europa-politikk i praksis. Selv om norsk medlemskap i EU ikke står på den politiske dagsorden akkurat nå, kan vi ikke lukke øynene for den omformingen av vår egen verdensdel som finner sted rett utenfor vår stuedør. I mitt samvirke med europeiske kollegaer merker jeg stadig mer at EUs politiske egentyngde også griper inn på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området.

 

Tanken bak denne konstruktive engasjementspolitikken i NATO og overfor våre venner i Norden og EU, er at jo bedre vi limes sammen, desto sterkere blir samfølelsen og den kollektive sikkerheten. Som det heter i tittelen på en av fjorårets mest solgt bøker: ”Saman er ein mindre aleine”…

 

Det tredje vi må gjøre, som en konsekvens av de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor, er å få de mange ulike aktørene i internasjonale fredsoperasjoner til å samarbeide bedre. Det høres kanskje ut som en selvfølge, noe vi gjør hele tiden og som det er unødvendig å trekke frem. Det er det ikke. Faktum er at det er nettopp dette – hvordan vi skal få til et bedre samarbeid – som er et kjernespørsmål i mange fora der jeg møter.

 

I FN diskuterer man det som kalles Integrated Missions. I NATO snakker man om Comprehensive Approach. I EU er terminologien Development and Security. I bunn og grunn dreier disse diskusjonene seg om det samme. Og ikke bare i New York og Brussel. Det er dette som fort blir hovedsaken i samtalene når jeg møter våre folk ute i felten, om det er i Maymane eller i Målselv.

 

Norge er en pådriver i dette arbeidet for å få til en mer helhetlig tilnærming og et bedre samarbeid mellom forskjellige sektorer. Vi har jobbet med dette på generelt grunnlag både gjennom FN, NATO og EU, og vi har engasjert oss spesielt i det som for tiden er vår største utenlandsoperasjon, Afghanistan.

 

Jeg vil si det er påfallende hvor klart våre soldater har sett nødvendigheten av et helhetlig grep om den militære, politiske, utviklingsmessige og humanitære innsatsen for at en fredsoperasjon skal lykkes. Det gjelder fra kontingentsjefen ned til 20-åringene som kommer rett fra førstegangstjeneste.

 

Denne diskusjonen – og frustrasjonen – har vokst frem av den erfaring at samarbeidet og samordningen ikke er god nok. Alle involverte må trekkes med: Militære og sivile, statsmakter og frivillige organisasjoner, stedlige myndigheter og utenlandske deltakere. Slik kan vi lykkes i oppdragene våre. Dette er den daglige erkjennelsen i Afghanistan.

 

Fra dette samarbeidet med andre aktører ute i felten er det en kort vei over til Den fjerde oppgaven vår. Den er å satse tungt på ikke-militære midler for å forhindre, dempe og løse konflikter. Denne oppgaven tilligger ikke først og fremst en forsvarsminister, den ligger også i andre departementer.

 

Når jeg nevner det, er det for å minne om at selv om Forsvaret er et viktig instrument i et lands sikkerhetspolitikk, så er det ikke det eneste. Det er viktig å være seg bevisst at det er summen av vår opptreden – blant annet innen diplomati, økonomi, bistand, miljø, fiskeri, energi og forsvar – at det er det totale resultatet av alt dette som avgjør kvaliteten på vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

 

Det er mitt klare inntrykk at forståelsen for en slik helhetlig sikkerhetstenkning er velutviklet i Forsvaret, og at denne forståelsen inkluderer en erkjennelse av at evne og vilje til å utøve militær makt er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, del av vår forsikringspolise.

 

Innenfor dette, skal vi si ”utvidede” sikkerhetsbegrepet, kan vi for eksempel spørre oss:

  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan det ligge i kommersielt norsk-russisk samarbeid i Nordområdene?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan være investert i den norsk-finansierte byggingen av 82 skoler i Faryab-provinsen i Afghanistan?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet blir gevinsten av det usynlige arbeidet ansatte i Forsvarsdepartementet gjør for å hjelpe til med å reformere forsvarssektoren på Vest-Balkan og utbre forståelsen for at forsvaret må være underlagt demokratisk kontroll?
  • Hvor mye fremtidig sikkerhet kan hentes ut i de 24 landene som er involvert i det norske bistandsprogrammet Olje for Utvikling, der formålet er å hjelpe samarbeidslandene til å forvalte sine ressurser på en måte som reduserer fattigdom?

 

Vi vil aldri få det presise svaret på disse og alle de andre spørsmålene vi kan stille om hva som bidrar til sikkerhet. Men spørsmålene illustrerer hvor bredt vi må tenke, og hvor store deler av samfunnet som på en eller flere måter må trekkes inn i en overordnet sikkerhetspolitikk.

 

Til slutt: Det femte vi må gjøre for å sikre oss mot et sammensatt trusselbilde, er selvsagt å innrette Forsvaret slik at det svarer på sikkerhetsutfordringene.

 

Dette innebærer at

  • Vi må samkjøre oss med våre venner, og stille oss slik at vi både kan yte en effektiv innsats for våre allierte når de trenger det, og være i stand til å ta imot hjelp dersom vi skulle få behov for det.
  • Vi må sørge for at Forsvaret er i stand til å hevde vår suverenitet og utøve den nødvendige myndighet som trengs for å håndtere episoder og kriser.
  • Vi må være konsekvente og forutsigbare i vår opptreden, og vi må sørge for å synliggjøre vår forsvarsvilje og vår forsvarsevne. Tilstedeværelse kan i seg selv markere politikk og påvirke atferd.
  • Og vi må, for å sitere Forsvarspolitisk utvalg, kunne heve den militære terskelen så høyt at ”ingen rasjonell motpart vil kunne tvinge sin vilje gjennom overfor norske myndigheter, uten å ty til en maktbruk som vil være helt uakseptabel for verdenssamfunnet og Alliansen”.

 

Kjære forsvarsvenner!

 

Dette er altså våre svar på de sikkerhetsutfordringene som omgir oss når vi nå har tatt de første skritt inn i 2008:

  • Vi må bidra til et sterkt og respektert FN.
  • Vi må bidra til et troverdig og relevant NATO, og forsterke samarbeidet med våre venner i Norden og Europa.
  • Vi må bli flinkere til å samarbeide med andre aktører.
  • Vi må satse tungt på ikke-militære midler, og
  • Vi må sørge for at vi har et forsvar som er best mulig innrettet mot skiftende sikkerhetsutfordringer.

 

Det er arbeidet med dette siste – innrettingen av Forsvaret – som nå fyller mesteparten av arbeidsdagene våre i Departementet. Rapporten fra Forsvarspolitisk utvalg og studien til Forsvarssjefen er viktige bidrag. Men jeg har også fått mange innspill fra politikere, lokalsamfunn, personellorganisasjoner og en lang rekke engasjerte privatpersoner som er opptatt av Forsvarets fremtid. En del av dem har skrevet interessante innlegg på nettstedet Forsvarsdialog.no, hvor vi har invitert hele befolkningen med på et forsvarspolitisk rådslag.

 

Alle bidrag tas med i den prosessen som nå pågår, og som skal ende i en ny langtidsplan for Forsvaret. Ambisjonen er å oversende Regjeringens forslag til Stortinget før påske.

 

På et tidspunkt da vi står midt oppe i dette arbeidet, vil det ikke være riktig av meg å gå inn på hvor vi befinner oss i de enkelte sakene. Men det er ingen tvil om at forsvarssektoren står overfor store utfordringer og at vi må foreta noen viktige valg.

 

2008 blir et viktig år i kampfly-sammenheng. Mot sluttet av året vil regjeringen foreslå for Stortinget hvilken av kandidatene vi vil innlede avsluttende forhandlinger med.

 

2008 blir også et år der vi må diskutere hvilken struktur vi vil ha for Hæren. Konklusjonen er ikke klar, men det står fast at oppbemanningen av Hæren skal fortsette.

 

Vi vil også måtte ta et valg når det gjelder Heimevernets vei videre.

 

I Sjøforsvaret fortsetter innfasingen av våre nye fregatter, samtidig som vi vil måtte ta stilling til de nye MTBene.

 

Et av de spørsmålene som er omfattet med størst interesse, er hvordan vår fremtidige basestruktur skal se ut. Og her vil jeg hevde at vi får god trening i å veie mange forskjellige hensyn mot hverandre. Det gjelder blant annet operative forhold, økonomi, forholdet til våre allierte og Forsvarets nærvær rundt om i landet.

 

Vi står altså midt oppe i et omfattende arbeid der alle forsvarsgrener er lagt under lupen. I denne prosessen støter vi på mange dilemmaer. Et av de største er å fatte langsiktige vedtak mot en kort horisont. Hvor stor sannsynlighet er det for at det som i dag fremstår som kloke og fremtidsrettede beslutninger virker like kloke og fremtidsrettede om bare fem år?

 

Og fem år er som kjent lite i forsvarssammenheng. Fly og fartøyer og våpen som vi kjøper er forutsatt å skulle ha en levetid på flere tiår.

 

Vi husker alle historien om kystfortene og møllposene. Dere husker kanskje også fjorårets vedtak om å kjøpe nye transportfly, en beslutning det antakeligvis ble ventet alt for lenge med ta. Og jeg registrerer at det eksisterer ulike oppfatninger om MTBenes nytteverdi.

 

Samtidig som vi daglig står midt oppe i slike dilemmaer, har vi også fått god anledning til å reflektere over den måten vi driver langtidsplanlegging på i forsvarssektoren. Kanskje vi skal spørre oss om dagens modell med fire-årssykluser er forbi.

Dette medfører kontinuerlig usikkerhet og utrygghet for alle involverte – vi har ikke før satt ut i livet den ene langtidsplanen, før vi setter i gang med den neste.

 

Jeg er rett og slett usikker på om det fortsatt formålstjenlig at vi hvert fjerde år kaster hele Forsvaret opp i luften og setter sammen bitene på nytt. Det går fint an å drive kontinuerlig organisasjonsutvikling samtidig som vi kan gjennomføre endringer.

 

Jeg var tidligere inne på hvordan det sikkerhetspolitiske bildet har forandret seg på bare de siste år. Gamle problemstillinger blir plutselig som nye. Og de hurtige endringene påvirker vår vurdering av hvordan Forsvaret skal se ut.

 

Erfaringene fra vår egen tid bør gjøre oss ydmyke. Ingen kan være skråsikker på hvordan verden ser ut om 10, eller 20, eller 30 år.

 

Denne problemstillingen gjelder på mange områder. Også for personellet. Det er fort gjort å kvitte seg med motiverte og velutdannede mennesker. Det tar mange år å få den samme kompetansen tilbake.

 

Men selv om det er det er ferdigstillelsen av proposisjonen som for tiden er hovedoppgaven for meg og alle mine medhjelpere i Departementet, er det også mange andre utfordringer å forholde seg til.

 

Jeg vil trekke frem én viktig sak, ja, jeg vil si en hjertesak, og det er oppfølgingen av Forsvarets veteraner.

 

Jeg har mange ganger sagt at personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Det medfører at vi må føre en personellpolitikk som gjør oss i stand til å rekruttere og beholde dyktige kvinner og menn.

 

Men ansvaret slutter ikke der. Vi har også et ansvar etterpå, når våre veteraner trenger hjelp og støtte etter en tjeneste som til tider kan påføre dem store belastninger.

 

Vi er opptatt av at veteranene sikres oppfølging, og at vi som samfunn sørger for at de kvinner og menn vi sender ut i internasjonale operasjoner sikres nødvendige rettigheter, enten det gjelder på det økonomiske, medisinske, eller på andre områder. I Forsvarsdepartementet gjennomfører vi derfor et omfattende arbeid for å styrke veteranenes rettigheter. Noen tiltak er igangsatt allerede, og vi vil i tiden fremover prioritere oppfølgingen av veteraner ytterligere.

 

Vi ønsker blant annet å gi veteranene et godt tilbud om velferd og rekreasjon. I denne prosessen har vi vurdert forskjellige løsninger. Og vi har nå kommet til at det beste alternativet er å kjøpe Bæreia ved Kongsvinger og etablere dette som veteransenter. Jeg er glad for at også veteranorganisasjonene støtter denne beslutningen.

 

Som vi alle vet: Forsikringer er ikke gratis. Én av kostnadene ved å opprettholde en solid polise for landets sikkerhet, er ikke alltid så lett å få øye på. Da tenker jeg på de påkjenninger man kan bli utsatt for når man sendes ut i krevende oppdrag, ikke bare av sitt eget land, men på vegne av verdenssamfunnet. Jeg tenker på de mange kvinner og menn som blir plassert på en internasjonal scene med det oppdrag å få rolleinnehaverne til å hekte geværet ned fra veggen og fjerne det fra dramaet. Det er ingen ufarlig oppgave.

 

Sånn sett blir også denne beslutningen om å etablere et velferds- og rekreasjonssenter for våre veteraner et betydningsfullt bidrag til å forbedre forsikringen vår. En liten post i den store polisen, men en stor og fortjent anerkjennelse av de mange enkeltmenneskers innsats for vår alles fred og sikkerhet.

 

Takk for oppmerksomheten.