Skip to content

Foto: Forsvaret/Kjosvold

Forsvarssjef,Kjære venner,

Vi har lagt bak oss et år preget av fremgang og høy aktivitet, men også krevende hendelser og utviklingstrekk.

Alvoret i våre sikkerhetspolitiske omgivelser ble enda tydeligere for oss i 2018.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen vekker bekymring.

Mye tyder på at vi er på vei mot en verden som er mer ustabil enn vi har sett på lenge.

Flere stormakter kjemper om dominans.

Den vestlige verdensorden slik vi kjenner den utfordres både utenfra og innenfra.

Russland er ingen global utfordrer for USA og Vesten.

Men Russland har som mål å degradere og undergrave vestlig samhold og internasjonalt samarbeid på en rekke områder.

Kina utfordrer USAs lederposisjon globalt.

Spredning av teknologi til statlige, ikke-statlige og private aktører går raskere enn før.

Andre aktørers evne til å ta i bruk avansert teknologi før Vesten har akselerert.

Militærmakt og økonomisk makt brukes mer direkte for å presse andre.

Dette på bekostning av diplomatiske og politiske løsninger.

Endringer i russisk opptreden angår norsk og alliert sikkerhet direkte.

Siden anneksjonen av Krim har Russland opptrådt konfronterende mot vestlige land og institusjoner.

Virkemiddelbruken er bredere, mer selvsikker og utilslørt.

I sum ser vi at utviklingen i våre omgivelser tilsier at vi må ta høyde for at væpnet konflikt mellom stater i Europa ikke lenger er utenkelig.

Truslene fra religiøs og politisk motivert ekstremisme ble noe lavere i 2018, men er fortsatt en alvorlig trussel mot Vesten.

Samtidig ser vi at ISILs territorium i praksis har blitt tatt fra dem.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen holder sin årlige statusoppdatering i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Kjosvold

*

Langtidsplanen som Stortinget vedtok i 2016 ble lagt for å møte de sikkerhetspolitiske og interne utviklingstrekkene vi hadde identifisert.

Planen innebærer en betydelig og langsiktig satsing på Forsvaret.

En satsing som fortsatt står ved lag.

Utviklingen siden den gang har vist at regjeringens løft kom til rett tid, og at planen peker i riktig retning.

Alvoret rundt oss og behovet for å fortsette satsingen tar vi med oss inn i arbeidet med neste langtidsplan.

Vårt fundament for å møte dagens sikkerhetspolitiske utvikling er et sterkt nasjonalt forsvar innenfor NATO-rammen.

Planen bygger på to hovedpilarer: Kampkraft og bærekraft.

Det er en ambisiøs plan, og den skal styrke vår forsvarsevne.

Nå er vi er to år inn i gjennomføringen av planen.

Nå er det naturlig at vi ser på status i gjennomføringen, og om planen svarer godt på den faktiske utviklingen.

*

Når det gjelder eksterne utviklingstrekk av betydning for norsk sikkerhet, vil jeg trekke frem fire hovedbekymringer:

Det første og viktigste for oss er utviklingen i Russland og landets forhold til Vesten.

Det andre trekket er utviklingen mot en mer ustabil og uforutsigbar verden.

Makt går i økende grad foran rett, og den regelbaserte verdensorden vi har bygget siden andre verdenskrig utfordres.

Det tredje utviklingstrekket er tydeligere utfordringer i og for det vestlige sikkerhetsfelleskapet.

Interne og eksterne utfordringer i og mellom vestlige land som hver for seg har ulike årsaker, blir samlet sett svært krevende.

Det fjerde momentet gjelder sårbarheter og utfordringer knyttet til spredningen og utviklingen av ny teknologi.

*

Hovedbekymring nummer en er Russland.

Vi ser et tydeligere alvor knyttet til vår nabo i øst.

Russiske myndigheter tar seg til rette regionalt og globalt.

Denne adferden følges av virkemidler som går på bekostning av internasjonal stabilitet.

Angrep på demokratiets grunnleggende funksjoner i Vesten er uakseptable.

I Storbritannia har vi sett både påvirkningskampanjer, forsøk på destabilisering og likvideringer.

Drapene har vært gjennomført med radiologiske stoffer og kjemiske våpen.

Britiske myndigheter har konstatert at det er svært sannsynlig at russiske aktører var involvert i disse hendelsene.

Dette er en virkemiddelbruk som kan bidra til å viske ut skillet mellom krig og fred.

Det er eksempler på det mange kaller sammensatte eller hybride virkemidler.

*

Russlands klare brudd på INF-avtalen har ført til en skarp reaksjon fra NATO.

Konsekvensene av avtalebruddet er redusert sikkerhet i Europa.

I nordområdene ser vi resultatene av den omfattende russiske satsingen på militær modernisering.

Gjennom høsten har vi sett gjentatte tilfeller av jamming av GPS-signaler.

Jamming som rammet norsk sivil virksomhet på Finnmarkskysten.

*

I dag er vårt forhold til Russland et helt annet enn under den kalde krigen.

Etter Sovjetunionens oppløsning utviklet Norge og Russland et samarbeid basert på felles interesser i nord.

I motsetning til under den kalde krigen har vi et varmt og tett forhold til det russiske folk, og vi opprettholder et godt forhold til Russland på mange områder.

Disse båndene er viktige for å sikre forsvarlig ressursforvaltning, skape tillit og forhindre og håndtere episoder og kriser.

Som et lite land har Norge likevel alltid hatt et balansert forhold til vår nabo i øst.

Vi kommer ikke bort fra at Russland er en stormakt, med kjernefysiske våpen, i våre nærområder.

Det er derfor med ekte bekymring vi ser et tydeligere alvor i våre omgivelser som følge av russisk opptreden.

En opptreden som kan utfordre stabiliteten i våre nærområder.

Igjen er operasjonene rettet mot de verdiene det vestlige fellesskapet er tuftet på:

Demokrati, trykke- og talefrihet, religionsfrihet og universelle menneskerettigheter.

For én ting må vi ikke glemme: Vesten er et verdifellesskap.

Tar man bort troen på våre felles, universelle verdier og idealer, tar man også bort kjernen i det vestlige fellesskapet.

Verdier som er under et økende press.

Verdier det er viktigere enn noen gang at vi står samlet i vårt forsvar av.

*

Så vil jeg likevel understreke at den negative utviklingen gir oss grunn til å være enda mer iherdige i våre forsøk på dialog og samarbeid.

Vi skal fortsette å være en stabil, forutsigbar og lesbar nabo.

Slik kan vi hindre overraskelser og redusere potensialet for misforståelser.

Det gjør vi ved at vi samarbeider med Russland der det er mulig og hensiktsmessig.

Sammen med Russland forvaltes torskestammen i Barentshavet på en bærekraftig måte.

Vi samarbeider også om forskning, grensevakt, kystvakt og søk og redning.

Norske erfaringer knyttet til dialog med Russland i nord blir lyttet til av våre allierte.

Det gir Norge en viktig rolle, og et handlingsrom vi må utnytte.

*

For å hindre misforståelser og overraskelser er det viktig med god situasjonsforståelse i nord.

At det er nettopp Norge som har et vedvarende og sterkt nærvær i nord er beroligende.

Det er beroligende fordi det er forutsigbart for Russland.

Samtidig er det et tungt norsk bidrag til byrdefordeling i alliansen.

*

Den andre hovedbekymringen er utviklingen mot en mer ustabil og uforutsigbar verden.

Da den kalde krigen var over, stod USA igjen alene som supermakt.

Støttet av allierte fra alle verdenshjørner, men med Europa fremst blant disse.

Lederposisjonen som USA og Europa har hatt utfordres nå fra flere hold.

Vårt teknologiske fortrinn er langt fra like stort som det var.

Det pågår en relativ økonomisk maktforskyving – vekk fra USA og Europa.

Våre verdier utsettes for press både utenfra og innenfra.

Vestlig militær overlegenhet er heller ikke like selvsagt som den var.

NATO var i to tiår involvert i tunge, fredsopprettende, humanitære og krevende antiterroroperasjoner utenfor eget territorium.

Mens andre aktører brukte tiden til å lære av våre styrker og utnytte våre svakheter.

Kina, Russland og Iran var blant dem som satset tungt på ny teknologi og nytt materiell – og nye måter å bruke disse på.

Vi har nå kommet i en situasjon der Kina og Russland vil være i stand til å etablere militær overlegenhet i enkelte regioner begrenset i tid og rom.

*

Det spås at Kinas økonomi vil vokse forbi amerikansk økonomi innen 2040.

Det er også et potensial for at Kina og til dels Russland kan ta igjen amerikansk forsprang på avanserte våpensystemer.

Det er ingen tvil om at dette er en utvikling som vi må ta innover oss og følge nøye.

Vi ser også at autoritære regimer senker terskelen for å sette makt foran rett.

Stat-til-stat-utfordringer dominerer utviklingen langt tydeligere enn for bare fem år tilbake.

En småstats handlingsrom i dette bildet risikerer å bli langt mindre.

Derfor angår dette oss direkte.

*

Den tredje hovedbekymringen er større og tydeligere utfordringer på vestlig side.

Hvordan vi evner å holde alliansen samlet og enes om felles løsninger på vestlig side har direkte betydning for norsk sikkerhet.

Dette manifesterer seg både i og mellom land.

Det verdimessige, politiske og økonomiske gapet mellom dem som styrer og de som blir styrt øker.

Populismens fremvekst i stadig flere vestlige land bekymrer.

Den gir skarpere retorikk, press på etablerte normer og verdier og et mer krevende internasjonalt samarbeidsklima – også mellom vestlige land.

Det er et sterkt behov for samlende ledere og idéer.

For det er en fare for ytterligere fragmentering.

Som vil gjøre det vanskeligere å samles om strategiske løsninger på interne og eksterne utfordringer.

NATO er som vi vet designet for amerikansk lederskap.

Derfor er det viktig at alle allierte slutter opp om alliansen og at vi jobber tett med amerikanerne slik at også deres sikkerhetsinteresser blir ivaretatt.

Vi har i NATO hatt en formidabel utvikling siden 2014 – på tross av disse utfordringene.

Alliansen har fortsatt mye å bedre, og byrdefordeling i bred forstand er svært viktig for en troverdig allianse.

Det handler om kapasiteter og ressurser, men først og fremst en demonstrert politisk vilje til å investere i egen sikkerhet.

Utfordringene på vestlig side blir søkt utnyttet av andre stater, deriblant Russland, som ser at de kan svekke vestlig samhold.

Som igjen bidrar til det økte alvoret i våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

*

Den fjerde hovedbekymringen er knyttet til den teknologiske utviklingen.

Spredningen, mulighetene og sårbarhetene endres i et forrykende tempo.

La meg være helt klar på at ny teknologi gir oss svært mye.

Som et av verdens mest teknologisk avanserte land høster vi gevinstene av å ta i bruk moderne teknologi.

Utviklingen av autonomi, kunstig intelligens, utnyttelsen av stordata, kvantedatamaskiner, nettverk og sensorer vil gi alle samfunnsområder muligheter vi bare er i starten av å oppdage.

Men med nye muligheter kommer altså nye sårbarheter.

Sårbarheter noen aktører kan forsøke å utnytte.

Det må vi forholde oss til.

Kampen om data er en av vår tids største og viktigste trekk.

Kampen gjør seg gjeldende for den enkelte borger, for selskaper, samfunnet og for stater.

Hver enkelt data- og systemeier må sikre sine systemer på egnet og forsvarlig måte.

Dette er bare nok et kappløp mellom offensive og defensive tiltak.

Men i en helt ny verden.

Det kan være svært uklart om det er en statlig eller ikke-statlig aktør som står bak en hendelse.

*

At hver enkelt sektor og hver enkelt aktør tar ansvar er derfor helt essensielt.

Og det er det vi legger opp til med sikkerhetsloven som trådte i kraft for en uke siden.

Loven er en funksjonell rammelov som både tar hensyn til teknologiutviklingen og sikkerhetsbehovet.

Det betyr blant annet at den gamle sikkerhetsloven oppstilte krav om hvor mange låser det skulle være på døren.

Den nye sikkerhetsloven stiller krav til et sikkerhetsnivå som gjør at ingen uvedkommende skal kunne komme seg inn.

Loven gjelder alle offentlige og private virksomheter som har en rolle i understøttelsen av grunnleggende nasjonale funksjoner.

Mottoet for arbeidet er samarbeid for sikkerhet.

*

Sosiale medier og digitaliseringen av den enkeltes hverdag har bidratt til den utviklingen vi har sett.

De fleste av oss er engasjert i sosiale nettverk via internett.

Norske borgere gir bevisst og ubevisst bort store mengder informasjon til globale aktører.

Informasjon som kommersielle og statlige aktører kan bruke for å kartlegge den enkeltes oppfatninger og meninger.

Det kan igjen brukes til målrettede tiltak for å påvirke opinionen og derigjennom undergrave tilliten til demokratiet.

Vi har alle de siste årene måttet erkjenne hvordan informasjon vi deler via internett kan utnyttes og settes sammen på måter som kan øve betydelig innflytelse.

Til og med påvirke demokratiske valg.

Ved å spille på de skillelinjene som allerede eksisterer mellom grupper i samfunnet, og ved bruk av målrettet kommunikasjon mot hver enkelt av oss, er skadepotensialet mye større enn tidligere.

Det gjør at vi må ta grep for å sørge for at skillelinjene i samfunnet forblir på et nivå hvor de er gjenstand for rasjonell debatt – og ikke lar hat, mistenksomhet og konspirasjonsteorier råde.

*

Vår internettrafikk lagres allerede av en lang rekke aktører – statlige så vel som kommersielle.

Mange av dem utenfor norske myndigheters kontroll.

Vi har allerede tollvesen og grensekontroll og mulighet for brevkontroll.

Men per i dag har vi ingen muligheter til å håndtere tilsvarende sårbarheter i det digitale rom.

Regjeringen har derfor lagt frem forslag til en oppdatert og tilpasset lov for Etterretningstjenesten.

I loven ligger et forslag om tilrettelagt innhenting av informasjon.

Hensikten er å gi Etterretningstjenesten hjemmel til å lagre såkalte metadata om trafikk mellom Norge og utlandet i inntil 18 måneder.

Metadata er data om data – altså ikke innholdsdata.

Det er som å fotografere utsiden av en konvolutt – uten å åpne den.

Ingen vil ha mulighet til å se innholdet før det foreligger tillatelse fra en domstol ved skjellig grunn – altså domstolskontroll.

Avdekkes informasjon om kriminell virksomhet i Norge, vil Etterretningstjenesten ikke gis mulighet til å bruke eller videreformidle dette.

Informasjonen fra den tilrettelagte innhentingen kan bare brukes dersom det er innenfor Etterretningstjenestens mandat:

Mandatet er å forsvare Norge mot trusler utenifra.

Vi har også foreslått nødvendige tiltak for å sikre demokratisk kontroll med tjenesten, i tråd med de utvidede fullmaktene som foreslås gitt.

Til sammen vil vi beskytte Norge, Norges sikkerhet og handlefrihet, og våre borgeres personvern.

*

Men den teknologiske utviklingen har også hatt innvirkning på det militære trusselbildet.

Langtrekkende presisjonsvåpen er en slik utvikling.

Lenge var evnen, kompetansen og ressursgrunnlaget til å utvikle slike kapasiteter kun forbeholdt noen få aktører.

Første og fremst på vestlig side.

Fordelene de ga, var så store at andre land også har satset tungt på sine egne, tilsvarende systemer.

For eksempel har Russland utviklet, testet og utplassert slike våpen.

Nå kan de potensielt nå mål over hele Europa, på svært kort varsel.

Beskyttelse mot slike våpen er svært krevende.

Det gjør at vi er i en situasjon der geografisk avstand og spredning ikke gir samme beskyttelse som før.

Samtidig har den teknologiske utviklingen også gitt oss nye kapasiteter i vårt forsvar.

Kampflyet F-35 er ett eksempel.

Flyet har formidable egenskaper:

Lav synlighet, avanserte sensorer, nettverkskapasitet, evne til å dominere det elektromagnetiske spektrum og til å nå mål på lang avstand.

Det gjør flyet i stand til å løse oppdrag eldre kampfly aldri ville klart.

Noe som gir oss en strategisk kapasitet med stor verdi.

Etter planen skal Stortinget beslutte anskaffelsen av de siste seks kampflyene under behandlingen av budsjettet for 2020.

Så langt er anskaffelsen på tid, innenfor kostnadsrammen og med den forventede kapasitet.

Det vil den fortsette å være.

I år vil F-35 overta operative oppgaver fra F-16 – en stor milepæl for Forsvaret.

Vi anskaffer et femtegenerasjons kampfly for hele Forsvaret.

F-35 er altså et godt eksempel på hvordan vi skal tenke forsvar fremover.

Hele Forsvaret er ett system – som virker sammen i alle domener.

Da må vi ta teknologien til hjelp – ikke bare for å skaffe flere og mer avanserte våpenplattformer og -systemer.

Men for å hente ut gevinstene av nye måter å gjøre tingene på – på alle områder.

Slik at vi kan frigjøre ressurser til å styrke den operative evnen.

Men også slik at vi kan hente ut synergier – både når det gjelder kapasitet og effektivitet.

*

Et sterkt nasjonalt forsvar innenfor rammen av NATO er grunnlaget for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Bare med en selvstendig evne, som er troverdig og tilstrekkelig robust, er vi i stand til å sikre oss selv og våre allierte og slik bidra til internasjonal fred og sikkerhet.

Men vi er en liten stat, og verken kan eller vil stå alene.

Derfor må vi være en stabil og god alliert.

Innenfor rammene av NATO.

Vi må prioritere å bruke en tilstrekkelig stor andel av nasjonens ressurser på forsvar.

Samtidig som vi fostrer gode relasjoner gjennom andre former for samarbeid, for eksempel ved materiellanskaffelser.

Noe som også bidrar til at vi får mest mulig ut av midlene sektoren får tildelt.

Samarbeidet med USA og Storbritannia om nye maritime patruljefly er godt eksempel.

*

Norsk sikkerhet trygges også gjennom aktiv innsats utenfor NATOs territorium.

Byrdefordeling er nemlig også et spørsmål om deling av risiko.

Gjennom å stille med kompetente og etterspurte styrkebidrag til krevende oppdrag deler vi risiko.

Vi deltar i operasjoner sammen med nære allierte for å motvirke de faktorene som fører til ekstremisme, konflikt og migrasjon.

Som når våre styrker er med på å utvikle lokale sikkerhetsstyrkers kompetanse og evne til å løse alvorlige hendelser, i Afghanistan, Irak og Sahel-regionen.

Våre styrker har gjort seg bemerket for sin profesjonalitet og vilje og evne til å dele risiko med dem de gir opplæring.

Vi kan også prioritere å delta i FNs operasjoner, for å understøtte den eneste verdensomspennende aktøren som fremmer en regelbasert verdensorden.

Slik vi gjør når vi fra mai i år igjen skal bidra med transportfly i Mali.

*

Den verdensorden vi har bygget opp etter andre verdenskrig hviler på amerikansk lederskap.

Verdensbanken, FN, og NATO – alle kom i stand som et resultat av amerikansk engasjement og amerikansk finansiering.

Som i mange andre land skjer det også politiske endringer i USA.

Der følger vi nøye med på utviklingen.

USA er og forblir vår nærmeste allierte.

Men vi kan ikke forvente at USA skal kunne og ville gjøre alt alene.

Tvert imot er NATO en forsvarsallianse, hvor hvert enkelt medlemsland har et selvstendig ansvar for et troverdig nasjonalt forsvar.

Som sammen skaper troverdig kollektiv forsvarsevne og evne til avskrekking.

Et troverdig, robust og relevant forsvar er altså grunnlaget for vår sikkerhet.

Våre bilaterale forhold, og ikke minst, vårt medlemskap i NATO, er bygget på vår nasjonale forsvarsevne.

Forsvaret må derfor utvikles videre, slik at vi sikrer relevans og troverdighet.

Derfor har regjeringen bevilget mer penger til Forsvaret.

Siden vi tiltrådte har vi økt forsvarsbudsjettet reelt med om lag 30 prosent.

Også er det slik at vi er nødt til å bruke enda mer i tiden fremover.

Nettopp fordi vi ser et tydeligere alvor i den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss.

Og fordi vi må ta et større ansvar for vår egen sikkerhet.

Slik kan vi bidra til å styrke vår felles sikkerhet.

Når det gjelder amerikansk engasjement i Europa, så ber jeg om at vi ser på det de faktisk gjør.

USA er til stede med flere og tyngre militære styrker enn på mange år.

De investerer tungt i infrastruktur og andre tiltak for å styrke Europeisk sikkerhet.

Men vi må også utfylle alliansen med samarbeid i egnede flernasjonale formater.

Et eksempel er det operative samarbeidet i det britiskledete Joint Expeditionary Force.

Eller det kapabilitetssamarbeidet om ubåtkapasiteter som vi har med Tyskland.

For Norges del er også samarbeidet med de andre landene i Norden naturlig og viktig.

Enten det er gjennom nordisk forsvarssamarbeid, NORDEFCO, eller gjennom deltakelse i Northern Group, hvor vi også inkluderer Storbritannia, Tyskland, de andre nordiske landene, de baltiske stater og Nederland, Belgia og Polen.

Regionalt og lokalt samarbeid vil bli enda viktigere i tiden som kommer.

*

Inneværende langtidsplan legger opp til en endring av hvordan våre allierte trener og øver i Norge.

For best mulig effekt av treningen, ønsker vi at den skjer sammen med norske styrker i større grad enn tidligere.

At amerikanske, britiske og nederlandske styrker trener mer i nord er derfor bra for Norge.

Men den foreløpige kulminasjonen av dette var øvelse Trident Juncture 2018.

Det var den største øvelsen på norsk jord siden den kalde krigen.

Mer enn 50.000 soldater fra 31 land deltok.

Sammen med 250 fly, 65 marinefartøyer og nesten 10.000 kjøretøyer.

For å lykkes måtte vi involvere aktører fra alle samfunnssektorer i Norge.

Vegvesenet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, politiet, fylkeskommuner, fylkesmenn, kommuner, helsesektoren, Mattilsynet, strategiske partnere og lokalt næringsliv bidro med svært god støtte.

Uten dem ville det ikke vært mulig å gjennomføre øvelsen.

Øvelsen testet og ga grunnlag for videreutvikling av totalforsvaret på en måte vi aldri ville fått til uten.

Omfanget av øvelsen og revitaliseringen av kollektivt forsvar av Norge, viser imidlertid at både Norge og NATO fortsatt kan øke robustheten i planer og utførelse.

Øvelsen gav oss viktige lærdommer som vi vil trekke på i videreutviklingen av Forsvaret.

Vi må vurdere størrelse og volum, samt tilgjengeligheten på enkelte kritiske kapasiteter.

Fremover må vi også vurdere evnen til å motta og operere sammen med allierte forsterkninger.

*

Samtidig demonstrerte øvelsen at NATOs oppmerksomhet igjen rettes nordover.

Det har vi jobbet for i mange år.

Vi så det også ved at NATO opprettet en egen maritim kommando for de transatlantiske forbindelseslinjer i fjor.

Noe som forplikter oss til å delta med både personell og materiell.

USA viste også at nordområdene er viktige for dem ved at de deltok med et hangarskip i Trident Juncture.

For Norges del kan vi derfor allerede nå slå fast at øvelsen var vellykket.

Det er god grunn til å takke alle dem som arbeidet natt og dag, mange i månedsvis, for at vi skulle lykkes med øvelse Trident Juncture 2018.

*

Det kanskje aller viktigste momentet med øvelse Trident Juncture var imidlertid at alliansen viste at vi står sammen.

At vi evner å komme hverandre til unnsetning om det noen gang skulle bli nødvendig.

Og ikke minst – at vi har viljen.

Vi demonstrerte med all mulig tydelighet at NATOs artikkel fem fortsatt er kjernen i alliansen.

*

I 2018 ledet Norge også NORDEFCO-samarbeidet.

NORDEFCO utvikler seg positivt på flere områder.

Vi kom i havn med en oppdatert felles visjon.

En visjon med målsetninger om samarbeid i hele spekteret fra fred, via sikkerhetspolitisk krise til konflikt.

Vi har fått til ordninger om flytting av militære styrker over landegrensene, med et minimum av papirarbeid og byråkrati.

Økt militær mobilitet på tvers av landegrensene har stor betydning for både NATO og EU.

Det gjøres et betydelig arbeid på dette området.

Og i Norden viser vi vei.

*

Inneværende langtidsplan for Forsvaret la til grunn tre prioriteringer:

For det første skulle vi få det vi har til å virke.

Det var et nødvendig grep.

Vi er i ferd med å ta igjen manglende vedlikehold og fylle opp reservelagre og beredskapsbeholdninger.

Forsvarets logistikkorganisasjon har sørget for å ta inn store deler av vedlikeholdsetterslepet i Hæren og Heimevernet.

Vi anskaffer kritiske reservedeler til stridsvognene for levetidsforlengelse inntil nye stridsvogner er på plass.

For det andre skulle vi redusere klartider, øke aktiviteten og bemanningen ved prioriterte avdelinger, og dermed heve beredskapen.

Dette er vi i gang med ved flere seilingsdøgn, mer øving og trening og med stadig bedre beredskapsforsyninger.

Vi er også i ferd med å anskaffe flere hundre nye feltvogner til Heimevernet, som sammen med et nytt logistikkonsept skal gi Heimevernet økt mobilitet, tilgjengelighet og beredskap.

For det tredje skulle vi investere i strategiske kapasiteter for fremtiden.

Det er tatt viktige beslutninger om store anskaffelser til alle forsvarsgrenene.

F-35 er nevnt.

Nye ubåter, artilleri, maritime patruljefly, nye sensorer og kampluftvern er kapasiteter som vil styrke den operative evnen i mange år fremover.

Nå er det avgjørende at hele Forsvaret opprettholder trykket på gjennomføringen av de planene som allerede foreligger.

Det må til for at vi skal kunne gå inn i neste langtidsplan med et godt utgangspunktet.

*

Dessverre kan vi ikke snakke om seilingsdøgn uten å snakke om forliset av fregatten KNM Helge Ingstad.

Og det er klart at tapet av én av fem fregatter er alvorlig.

Det er et tap vi vil føle konsekvensene av i lang, lang tid fremover.

En fregatt er et formidabelt kampsystem, og en viktig kapasitet for vår forsvarsevne.

Vi må derfor ta høyde for tapet av fregatten i den videre planleggingen, og finne gode løsninger på utfordringene det gir oss.

Forsvarssjefen har forsikret meg om at vi på kort sikt fortsatt vil være i stand til å møte våre forpliktelser.

Men vi må finne ut hvordan tapet av fregatten ikke skal føre til varig reduksjon av kampkraft eller bærekraft.

Hvilke tiltak som må til skal vi komme tilbake til i løpet av våren.

*

Det aller viktigste er likevel at ingen ble alvorlig skadd.

Alle de 137 om bord kunne feire jul med sine nærmeste.

Det er jeg glad for – det var nemlig ingen selvfølge.

Det skyldes at da katastrofen først var et faktum, utviste mannskapet godt sjømannskap – og at de var godt trent og forberedt for ulykkessituasjoner.

*

Som nevnt ble inneværende langtidsplan lagt for å møte de sikkerhetsutfordringer vi så.

Planen gir virkninger og føringer for mange tiår fremover.

Vi ser at tiltakene i gjeldende plan gjennomføres og gir effekt.

Men utviklingen rundt oss har vært enda raskere og mer omfattende enn det vi kunne forutse den gang.

Langtidsplanen gjelder inntil en ny langtidsplan vedtas.

Det har vært tradisjon å legge frem en langtidsplan for hvert sittende Storting.

Noe vi også skal gjøre denne gangen.

Den kommende planen skal bygge på dette gode fundamentet.

Den vil stadfeste at regjeringen har påtatt seg en mangeårig forpliktelse til å styrke Forsvaret.

Samtidig ser vi at det er behov for å komplementere, fylle ut og gjøre ytterligere tiltak for å få alt til å fungere enda bedre sammen.

Det er i militærmaktens natur at dens relevans blir målt i evnen til å møte den til enhver tid rådende sikkerhetssituasjonen.

Det er også i militærmaktens natur at den kontinuerlig må utvikles og holdes vedlike allerede i fredstid.

Når krisen kommer, er det for sent.

Gjennomtenkte, forpliktende planer er et nødvendig grunnlag for å gjøre justeringer underveis.

Bare slik kan vi være sikre på at vi er på rett vei.

*

Vi er allerede i gang med arbeidet med neste langtidsplan.

Forsvarsdepartementet har begynt med det innledende grunnlagsarbeidet.

En systematisk gjennomgang av ulike utviklingstrekk for å finne ut hvilke muligheter og utfordringer de gir.

Departementet har også gitt Forsvarets forskningsinstitutt i oppdrag å komme med et forskningsbasert innspill.

Forsvarssjefen sitter i rådet som styrer FFI-prosjektet.

Vi skal ha en god planprosess, og et godt samarbeid.

Deretter skal regjeringen gi politiske føringer og rammer for arbeidet med ny langtidsplan.

Forsvarssjefen vil bli bedt om å gi regjeringen faglige råd på de områder vi vil videreutvikle.

Forsvarssjefens råd baseres på en helhetlig vurdering av hva som er best for forsvarsevnen.

Jeg legger tre forutsetninger til grunn for den videre prosessen:

Den første er at forsvarssjefen skal ha en sentral rolle i arbeidet.

Forsvarssjefen er min og regjeringens fremste fagmilitære rådgiver

Vi legger stor vekt på hans anbefalinger.

For det andre skal vi bevege oss ytterligere mot å bruke to prosent av BNP på Forsvaret innen 2024.

BNP-diskusjonen er vanskelig, rett og slett, fordi det er som å skyte i fart, mot et bevegelig mål.

Regjeringen har som ambisjon å oppfylle våre forpliktelser overfor NATO.

For det tredje skal vi fortsette å videreutvikle Forsvaret, slik at vi sikrer et relevant Forsvar som også i fremtiden er i stand til å løse sine oppgaver.

Allerede nå kan jeg antyde at vi ønsker å vurdere mulighetene for å øke Forsvarets robusthet.

Vi ser at når vi seiler mer, øver mer, trener mer og er mer til stede, så slites både mannskap og utstyr mer enn vi hadde planlagt med.

Da må vi justere kursen.

Jeg skal gjøre mitt for å legge til rette for gode, offentlige debatter om den videre utviklingen av Forsvaret i arbeidet med den kommende langtidsplanen.

Vi vil ha åpenhet, vi vil ha konstruktive debatter.

Regjeringen vil ta ansvar og søke tverrpolitisk enighet om den videre styrkingen av vår forsvarsevne.

*

Inneværende langtidsplan er ambisiøs.

Den krever økte bevilgninger.

Vi har økt bevilgningene siden vi tiltrådte.

Det skal vi fortsette med.

Men samtidig legger langtidsplanen opp til at etatene selv må gjennomføre omfattende tiltak og kontinuerlig søke løsninger som gir mest mulig forsvarsevne for pengene.

Det fordrer en systematisk tilnærming og en kultur for å lete etter smartere måter å jobbe på.

En nysgjerrighet også for hvordan ny teknologi og samarbeid med andre aktører kan gi mer operativ evne.

*

Vier smertelig klar over og helt tydelige på at endring er krevende.

Krevende for personellet som blir berørt, men også fordi en god endringsprosess krever ressurser i seg selv.

Samtidig vil jeg gjerne takke alle dem som står på hver eneste dag for å løse Forsvarets oppdrag og leverer forsvarsevne.

Jeg vil særlig fremheve dem som gjør sitt aller beste – selv om de vet at store endringer, til og med nedleggelse, ligger foran dem.

Så dedikert personell trenger vi også fremover, for den videre utviklingen av forsvarssektoren vil fortsatt være krevende.

*

Samtidig må vi ikke glemme at det er noe helt særegent å være soldat.

Soldatrollen, enten man er vernepliktig, offiser eller spesialist, krever noe av en.

Man må kunne håndverket.

Man må kunne være lagspiller.

Og i tillegg krever soldatrollen et høyt refleksjonsnivå.

En bevisst holdning til egen og avdelingens – ja hele Forsvarets – funksjon.

Kunnskap om Forsvarets rolle for å verne om norsk og alliert sikkerhet.

Soldaten er beredt til å ofre det aller mest dyrebare for oss andre.

Det står det stor respekt av.

Da skal vi også møte soldatene med den respekten de fortjener.

*

Det forplikter oss som samfunn.

Og det forplikter i særlig grad oss politikere.

Det krever at vi tar vare på både dem som tjenestegjør og dem som har tjenestegjort på våre vegne.

Derfor er fortsatt gjennomføring av oppfølgingsplanen for ivaretakelse av våre veteraner et område hele regjeringen prioriterer.

Vi plikter også å sørge for at dagens soldater tjenestegjør i et relevant og troverdig forsvar.

Med utrustning og utstyr som er tidsriktig og hensiktsmessig.

I en organisasjon som er tilpasset formålet.

Kort sagt er det vår plikt å ta de nødvendige beslutninger og prioriteringer som gir oss mest mulig kampkraft for pengene.

Informasjon, samarbeid og medbestemmelse innenfor forsvarssektoren når store og viktige beslutninger fattes, er viktig for å ivareta personellet.

Derfor legger jeg stor vekt på et godt samarbeid med både arbeidstakerorganisasjonene og veteranorganisasjonene i viktige saker som berører menneskene i vår sektor.

*

Som nevnt ble øvelse Trident Juncture 2018 gjennomført på en svært god måte i høst.

Personellets innsats var avgjørende for at både vi og våre allierte var meget godt fornøyd med øvelsen.

Vi ble også påminnet om verdien av reserver som en del av forsvarsstrukturen.

Overgangen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar reduserte reservistene til en liste med personell man kunne tilkalle ved behov.

Uten at de fikk den treningen, øvingen eller oppfølgingen som er nødvendig i dagens situasjon.

Når regjeringen legger opp til økt bruk av reservister, er det trente og øvede reservister vi snakker om.

En aktiv reserve med kompetente soldater som gjennom sin grunnutdanning og jevnlig øving og trening holder et høyt nivå.

Den aktive reserven må også ses i sammenheng med de øvrige grepene som gjøres med verneplikten og førstegangstjenesten i Hæren for å styrke den operative evnen.

*

Målet med omstillings- og utviklingsarbeidet er å gjøre oss bedre rustet til å møte et utfordringsbilde i stadig bevegelse.

Blant endringene som vil være førende for Forsvaret i svært lang tid, er ny ordning for militært personell og utdanningsreformen.

Hovedrollene er på plass allerede.

Spesialisten skal være god på fag, rutiner og drill.

Offiseren skal være dyktig på ledelse, helhet, taktikk og strategi.

For å si det enkelt, så skal offiseren sørge for at vi gjør de riktige tingene, mens spesialisten skal sørge for at tingene blir gjort på riktig måte.

En bærebjelke i enhver organisasjon er menneskene i organisasjonen, og deres kompetanse.

Økt tilgjengelighet, utholdenhet og kortere reaksjonstid forutsetter at vi har personell med riktig kompetanse.

Kompetansen må dessuten være tilgjengelig på rett sted til rett tid.

I et moderne forsvar, hvor det fellesoperative får stadig større vekt, og nye domener kommer til, må vi rekruttere de fremste innenfor en lang rekke disipliner.

I tillegg må vi utdanne våre egne eksperter og arbeide systematisk med videreutvikling av kompetanse.

I høst begynte det første kullet på ny ordning for offisersutdanningen.

I disse dager begynner de første elevene på ny befalsutdanning.

Elevene herfra vil de neste årene komme ut i tjeneste.

I fortsettelsen må vi blant annet følge med på om vi faktisk rekrutterer det mangfoldet vi ønsker å rekruttere.

Selv er jeg er sikker på at også fremtidens offiserer og spesialister vil være kompetente fagpersoner som leverer høy kvalitet.

*

Utdanning av offiserer og spesialister er tidkrevende og kostbart.

Vi må sørge for at vi beholder dem som er best egnet.

Fremtidens forsvar er avhengig av rekruttering, kompetanseutvikling og hensiktsmessig ståtid blant både spesialister og offiserer.

En karriere i Forsvaret – enten det er som offiser eller spesialist – skal være attraktiv og anerkjent.

Heldigvis er det stor oppslutning om førstegangstjenesten, og langt flere ønsker å gjennomføre enn det er plass til.

Vi har også en komparativ fordel få andre land er oss forunt:

Vi rekrutterer fra hele befolkningen.

At vi kan kalle inn både kvinner og menn gir oss en dobbelt så stor pool å rekruttere fra enn vi hadde før.

Det gjør at vi blir enda bedre – vi kan hente inn de best egnede, basert på kompetanse.

Til sammen ligger altså mye til rette for at vi også i fremtiden kan bekle stillinger med personell av første klasse.

Men suksess fordrer at vi fortsetter å arbeide systematisk og målrettet med personell- og kompetanseutvikling.

Det er helt avgjørende med et mangfold av kompetanse for å løse hele spekteret av forsvarssektorens oppdrag.

Da må også forsvarssektoren være en god og attraktiv arbeidsplass.

Bare slik kan vi lykkes.

*

Når vi er inne på det mangfoldet av kompetanse sektoren trenger – og at det bare vil øke i diversitet, er det en ting jeg gjerne vil ta opp.

En attraktiv arbeidsplass kjennetegnes også av fravær av mobbing og trakassering.

For å sikre hensiktsmessig ståtid må den enkelte føle seg inkludert, respektert og sett.

For å få til det, skal vi sørge for at vi legger til rette for et miljø hvor kompetanse er det avgjørende for ens plass i organisasjonen.

Et miljø der mobbing og trakassering ikke har noen plass.

*

Oppslagene i Forsvarets forum rett før jul viste at når det gjelder seksuell trakassering har vi ikke lyktes så godt som vi ønsker.

Forsvarssjefen uttalte at det gjør ham forbannet.

Det er mildt formulert sett fra min stol.

Jeg er derfor glad for at forsvarssjefen helt tydelig har sagt at Forsvaret skal videreutvikle arbeidet mot all mobbing og trakassering.

At slik adferd vil få konsekvenser for den enkelte.

Mobbing og trakassering fører til redusert operativ evne.

En avdeling hvor ikke alle føler seg verdsatt for sin kompetanse, har redusert operativ evne.

Det er ikke noe vi kan akseptere –verken forsvarssjefen eller jeg.

Det påhviler enhver leder og medarbeider i sektoren et stort ansvar for å hindre mobbing og trakassering.

Et ansvar jeg forventer at alle er seg bevisst.

*

Vi står altså overfor en krevende utvikling ved inngangen til et nytt år.

Vi ser et tydeligere alvor i våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

Vi må ta høyde for at vestlige land og institusjoner er gjenstand for en systematisk og destabiliserende kampanje.

Forståelsen av konflikt i vår tid er i endring.

Vårt naboskap til en kjernefysisk stormakt som aktivt undergraver demokratiske verdier blir mer krevende.

Med vår posisjon, både geografisk og politisk, spiller Norge en viktig rolle.

Vi er del av en storstrategisk dynamikk i våre nærområder.

Det vil være uklokt av Norge å forholde seg passiv.

Dersom vi ikke aktivt ivaretar vår posisjon og våre interesser, risikerer vi å miste innflytelse over vår egen skjebne.

Dyptgripende og varige utfordringer på vestlig side må møtes med aktiv politikk.

Vi er i ferd med å få nytt materiell med nye egenskaper og nye muligheter – men med utviklingen følger også nye utfordringer.

I sum understreker dette betydningen av et sterkt nasjonalt forsvar, som er relevant i møte med et tydeligere alvor i våre omgivelser.

Dersom vi skal få full effekt av store investeringer må Forsvaret ta i bruk nye plattformer og systemer på en måte som styrker hele Forsvaret.

Moderne kampsystemer stiller høyere krav til samhandling på tvers av de klassiske domener og forsvarsgrener.

Vi ser også at gjennomføringen av en plan gir oss ny forståelse som nyanserer kunnskapen som lå til grunn for beslutningene som er fattet.

Det vi kan gjøre i møtet med en mer ustabil verden, er å fortsette å bygge en sterk, nasjonal forsvarsevne – til vern av vår og våre alliertes sikkerhet.

En nasjonal forsvarsevne der totalforsvaret igjen får en sentral funksjon i alle sektorer.

Med et forsvar som er tilpasset alliansen.

Et relevant og robust forsvar gir oss evne til å stille ressurser dersom vår suverenitet blir utfordret, også på andre måter enn de tradisjonelle.

Et relevant og robust forsvar gir oss også rom for å være en troverdig og solid alliansepartner.

Bare slik kan vi bidra til å sikre alliansen, den transatlantiske forbindelsen og ikke minst, en regelstyrt verdensorden.

En verdensorden som er basert på universelle verdier:

Demokrati, frihet, toleranse og universelle menneskerettigheter.

Derfor skal vi fortsette med å styrke forsvarsevnen.

Et sterkt og nasjonalt forsvar innenfor rammen av NATO er vårt beste vern mot den usikkerhet som råder.

Mer internasjonalt samarbeid er det vi trenger.

Mandag 8. januar gjestet forsvarsminister Frank Bakke-Jensen Oslo Militære Samfund og avholdt sitt første foredrag i OMS som Forsvarsminister. Til fullsatte lokaler leverte ministeren et svært engasjerende og godt foredrag.

Foto: Thorbjørn Kjosvold/Forsvaret

Se relaterte nyhetsklipp her:

Dagbladet: – Norge skal bli en ledende romonasjon i Arktis

Vol: Bakke-Jensen: – Norge skal bli en ledende romnasjon i Arktis

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

«Vi må bygge et sterkt og motstandsdyktig samfunn.»

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen, jeg er glad for å være her i dag, og for at jeg har fått muligheten til å snakke for alle dere, her i ærverdige Oslo Militære Samfund.

Timingen er bra. Jeg er ny i stolen, og vi er ved starten av et nytt år. Det første året etter et Stortingsvalg. Og det første året etter at vi fikk en ny, helhetlig langtidsplan.

*

I løpet av de første månedene har jeg som forsvarsminister vært opptatt av å besøke Forsvarets avdelinger rundt omkring i landet. Prøve å bli kjent med etaten og avdelingene.

Utviklingen går fort, og teknologien hjelper oss frem, men forsvarsevne utvikles og leveres fortsatt av mennesker.

Det er personellet som gjør materiellet til effektive våpensystemer. Min hverdag er nå møter med dyktige og dedikerte mennesker fra de forskjellige avdelingene i forsvaret.

Det er evnen til og forståelsen for samhandling i smått og stort som skaper forsvarsevne.

For at Forsvaret skal bidra til å bevare det vi setter høyest:

Et tillitsbasert liberalt demokrati, i et fritt og selvstendig Norge som har kontroll over både våre territorier og våre ressurser.

 

Men, Norge og våre interesser er under større sikkerhetspolitisk press enn på lenge.

Det har kommet et nytt alvor inn i sikkerhetspolitikken.

Flere foruroligende utviklingstrekk inntreffer samtidig, forsterker hverandre og kan i verste fall ha potensiale til å underminere den freden vi har levd med i over 70 år.

Vi opplever økt polarisering i – og mellom – land.

Vi opplever anti-stemninger av mange slag kommer til uttrykk, enten det er anti-globalisering, anti-elite, anti-frihet, anti-institusjoner eller anti-demokrati.

Militære trusler, terrorisme, økonomisk usikkerhet, massemigrasjon og klimaendringer gjør at mange bekymrer seg for sine barns og barnebarns fremtid.

Så også her i Norge.

For det som skjer i verden rundt oss, påvirker oss her hjemme. Hver dag og over hele landet.

Den eneste konstanten vi ser i dag, er at verden endres raskere og mer uforutsigbart enn for bare noen få år siden.

Derfor er det nødvendig å gjennomføre endringer også i Forsvaret.

Krevende endringer, men høyst nødvendige.

Vi kan ikke stå i ro når verden endrer seg.

Stillstand styrker ikke forsvarsevnen, bygger ikke sikkerhet men skaper tilbakegang snarere enn fremgang. Vi må være rigget og beredt for det uforutsigbare.

Og! La meg klargjøre en ting. Vi rigger oss for det uforutsigbare. Forsvarsbudsjettet har økt med om lag 30 % siden 2013. Fra ca. 43 mrd. til 55 mrd. i 2018. Jeg er uenig med de som ikke ser noen satsing.

 

Norge er fortsatt et av verdens beste land å bo i. Mye takket være at vi har tillit til hverandre.

Den tilliten muliggjør et demokratisk, teknologisk avansert velferdssamfunn med god økonomi, og muligheter for alle.

Vi er også et langstrakt land – med våre særegne sikkerhetspolitiske utfordringer.

Geografi, demografi og klima er variabler som stiller ulike krav til samfunnet så vel som til Forsvaret.

Vi forvalter store havområder, som rommer enorme ressurser – fisk, olje, gass og mineraler. Havet er kilden til vår velstand.

Samtidig er deler av vårt nærområde det strategiske kjerneområdet for en stormakt med atomvåpen.

*

Dette danner et viktig sikkerhetspolitisk bakteppe.

Russlands militære og utenrikspolitiske opptreden gir grunn til bekymring.

Russiske stormaktambisjoner har over tid blitt underbygget med en betydelig styrking av landets militærmakt.

De siste ti årene har Russland gjennomført både militære og destabiliserende operasjoner mot naboland.

Særlig små stater som Norge er avhengige av at også stormaktene følger folkeretten.

Vår politikk skal derfor være fast og forutsigbar for å bidra til stabilitet.

Vi står derfor sammen med EU om sanksjoner mot Russland etter den folkerettsstridige anneksjonen av Krim.

Og vi har i likhet med våre allierte i NATO, suspendert det militære samarbeidet.

Hvorfor?

Norge er ikke litt for folkeretten. Vi er ubetinget for og avhengig av folkeretten.

*

Samtidig som vi fra norsk side søker samarbeid og dialog med Russland, vårt største naboland der det er mulig.

Vi samarbeider om kystvakt, grensevakt og søk og redning, og vi har videreført mekanismene i «Incidents at Sea-avtalen».

Vi har også opprettholdt direktelinjen mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåten.

Vi har utvide den visumfrie sonen i Øst-Finnmark og folk til folk samarbeidet viser seg viktigere enn noen gang.

Det er viktig for oss å understreke at Russland i dag ikke er å anse som en militær trussel rettet direkte mot Norge.

Samtidig kommer vi ikke bort fra at Russland er en selvhevdende stormakt med kjernevåpen – utenfor det vestlige sikkerhetsfellesskapet.

Derfor forblir Russland en dimensjonerende faktor for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

*

En sikkerhetspolitikk som hviler på to pilarer.

Den første pilaren skal jeg returnere til senere i foredraget, en troverdig nasjonal forsvarsevne.

Den andre pilaren i norsk sikkerhetspolitikk er alliert samarbeid.

Da andre verdenskrig var over, var det overtydelig at vi ikke kunne sørge for vår egen sikkerhet alene.

Vi søkte beskyttelse blant noen av dem som hadde vært våre allierte under krigen.

USA var verdens mektigste industri- og militærmakt.

De sa seg villige til å garantere for vesteuropeisk sikkerhet.

Resultatet var NATO – verdens mektigste forsvarsallianse.

*

Mens jeg står her i dag, forbereder vår statsminister og utenriksminister et møte med president Trump i Det hvite hus.

En president som har skapt store overskrifter og ført til at jeg flere ganger har fått spørsmål om vi fortsatt kan stole på USA – om de fortsatt vil stille opp for Europa.

Til det vil jeg si:

USA er og blir vår største og viktigste allierte, og det transatlantiske samarbeidet forblir helt sentralt for Norge.

USA er med sine globale, strategiske kapasiteter garantisten for medlemslandenes sikkerhet.

Vi har ikke sett noen endring i dette.

Og min kollega, James Mattis, har understreket det samme i våre samtaler.

USA er garantisten for vår sikkerhet, men samtlige medlemsland må være seg sitt ansvar bevisst for å bidra til vår kollektive sikkerhet.

Det er ikke noe nytt.

Norge har allerede styrket forsvarsbudsjettene betydelig.

Vi har snudd trenden med nedbygging av Forsvaret. Og vi skal fortsette å styrke Forsvaret.

Vi investerer stort i kapasiteter tilpasset vår rolle i alliansen.

Norge bidrar til alliansens kollektive sikkerhet gjennom overvåkning og tilstedeværelse i NATOs nordlige ansvarsområde.

Samtidig bidrar vi i flere av alliansens felles operasjoner, som Enhanced Forward Presence og NATOs stående marinestyrker.

Vi bidrar også i koalisjonens kamp mot terroristorganisasjonen ISIL.

70 land står sammen med Den arabiske liga, Interpol, NATO og EU i kampen mot ISIL, en kompleks, stor operasjon i et komplekst verdensbilde.

*

Nordområdene er for oss nærområdene, og Norge er NATO i nord. NATOs oppmerksomhet er igjen rettet mot det transatlantiske.

Norge har lenge arbeidet for å etablere en stående maritim kommando for å sikre våre forsyningslinjer. Det lyktes vi med i fjor høst.

Kommandoen skal ivareta ansvaret for planlegging og gjennomføring av operasjoner over Atlanterhavet.

Dette vil styrke NATOs evne til kollektivt forsvar.

*

Samvirke med våre allierte styrker er en helt sentral del av vår totale forsvarsevne.

Forsvaret av Norge er avhengig av at våre allierte raskt kommer oss til unnsetning i krise og krig.

Dette må vi forberede allerede i fredstid.

Det inkluderer tilrettelegging av tilstrekkelig mottakskapasitet og et oppdatert planverk.

Også det amerikanske utstyret som er forhåndslagret i Norge er en del av disse forberedelsene.

*

Men utstyr og planer er ikke tilstrekkelig alene.

Soldatene som skal komme oss til unnsetning, må være trent for operasjoner i Norge.

Derfor er vi helt avhengige av at allierte soldater øver her i fredstid.

Nå skal for eksempel britiske Royal Marines øves i Troms, slik de har gjort om vinteren i flere tiår.

Men nå skal amerikanere, briter, nederlendere, tyskere og andre allierte trene tettere sammen med norske styrker. En viktig satsing i langtidsplanen vedtatt av et bredt flertall på Stortinget.

*

Til høsten skal Norge være vertsnasjon for den store NATO-øvelsen Trident Juncture.

Det vil være med på å sette Norge, Nordområdene og Nord-Atlanteren på dagsorden.

Øvelsen vil bli en av de største i Norge noensinne.

NATO planlegger med at så mange som 35.000 soldater vil delta.

Trident Juncture vil være et nasjonalt løft som vil styrke både totalforsvaret og vår evne til å motta og samvirke med allierte forsterkninger.

Den vil gi oss ei unik anledning til å prøve ut planverket både for enkeltsystemer og helheten i vårt forsvarskonsept, inkludert totalforsvaret.

Forsvaret vil samarbeide med blant annet politi, jernbane, veimyndigheter og næringsliv og andre offentlige myndigheter.

Dette vil være første gang vi får anledning til å teste vårt totalforsvarskonsept siden Den kalde krigen.

Her blir det viktig at vi lærer av både det som går bra, og det som ikke går helt etter planen.

Slik viser vi at NATO som allianse er i stand til å løse sin viktigste oppgave – kollektivt forsvar.

At det sikkerhetspolitiske bildet preger våre forsvarspolitiske prioriteringer er naturlig.

En vel så viktig dimensjon er utviklingen i teknologi.

Den kalde krigen var preget av kappløp.

Atomkappløp, opprustningskappløp og teknologisk kappløp.

Resultatet var at Vesten ved utgangen av Den kalde krigen hadde et stort teknologisk forsprang. Det forspranget er i ferd med å bli visket ut.

Et sentralt poeng i dagens bilde er at sivil, og ikke militær, teknologi nå er ledende – og den er ikke forbeholdt Vesten alene.

Dermed ser vi at stadig flere land tar i bruk ny teknologi i militære operasjoner – og at det finnes flere virkemidler tilgjengelig.

Et potent eksempel er langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen.

På kort varsel kan man ramme motstanderen uten å sette egne mannskaper i fare.

Med mindre fare for at sivile blir rammet.

Det gir et nytt handlingsrom. Terskelen for maktbruk kan bli senket, og vi sitter med et endret trusselbildet.

For oss innebærer det blant annet at der det tidligere var hensiktsmessig å spre ressursene, må vi nå kraftsamle under flerlags luftvernparaplyer.

Tredimensjonalt kringvern for oss fra hæren. Dette er dyrt og tvinger oss til å prioritere.

*

Den teknologiske utviklingen, spesielt innenfor kommunikasjons- og informasjonsteknologi, gir nye muligheter – og nye sårbarheter.

Løsninger vi ikke en gang drømte om for bare 10-15 år siden er blitt dagligdagse.

Stadig flere personer, gjenstander og systemer knyttes sammen i den digitale sfære.

Vi må utnytte de mulighetene teknologien skaper.

Samtidig som vi må være oppmerksomme på sårbarhetene.

*

Digitaliseringen er i stor grad avhengig av rombaserte tjenester.

Det mest kjente og gjennomgripende er satellittbaserte navigasjonssystemer.

Alle moderne militæroperasjoner er avhengige av satellittbasert navigasjon, satellittbasert kommunikasjon og satellittbasert jordobservasjon.

Regjeringens romstrategi skal gjøre Norge til en ledende romnasjon i Arktis.

Vår beliggenhet langt mot nord gjør at satellitter i bane ved ekvator gir liten dekning.

Satellitter i polar bane gir imidlertid suverent god dekning over norske områder og våre nærområder.

Utviklingen av mikrosatellitter har gjort at også mindre nasjoner kan utvikle kapasiteter i verdensrommet.

Norge har skutt opp fire slike satellitter til nå.

Tre satellitter er planlagt skutt opp de neste årene, og flere kan komme til.

*

Norsk romvirksomhet skjer hovedsakelig i sivil regi.

I 2017 ble det etablert et Program Space i Forsvarsdepartementet, for å ivareta sektorens satsing på romvirksomhet.

I samarbeid med sivil sektor, internasjonale partnere og kommersielle leverandører vil vi sikre at våre behov blir ivaretatt.

Slagordet for programmet er «Så sivilt som mulig, så militært som nødvendig.» Et godt slagord som viser den nye tiden.

Det er et økende problem at Arktis ikke har bredbånd.

Nye kapasiteter som kampflyet F-35 og P-8 Poseidon virker bedre med digital kommunikasjon med omverdenen.

Vi deltar derfor i et tverrdepartementalt prosjekt for å skaffe bredbånd i Arktis.

Planen er å skyte opp satellitter i bane over polene, som skal gi bredbåndsdekning for sivile og militære, helt opp til Nordpolen.

Det vil være en tjeneste av stor betydning både for Norge og for våre allierte.

*

Digitalisering og utnyttelse av rombaserte kapasiteter gir altså muligheter, men åpner oss for nye sårbarheter.

Både statlige og ikke-statlige aktører kan utnytte systemenes svakheter for å ramme oss.

Det er grovt sett fire typer digitale trusler:

  1. Påvirkning.
  2. Og kriminalitet.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste har de senere årene fremhevet digitale etterretningsoperasjoner fra fremmede stater som en av de største truslene vi står overfor i det digitale rom.

Grensene mellom de forskjellige truslene er flytende, og det kan være vanskelig å finne ut hvem som står bak et angrep, og hva hensikten er.

Det kan være uklart om det er kriminalitet eller sikkerhetspolitiske formål som ligger bak.

Og uklart om vi er utsatt for en militær operasjon eller ikke.

Dette kan være et kjennetegn ved hybride trusler.

Grunnleggende er det for så vidt ikke nytt at en stat bruker alle tilgjengelige virkemidler for å oppnå sine mål.

Det som er nytt, er at det nå er flere tilgjengelige virkemidler.

*

Regjeringen har tatt disse sektorovergripende utfordringene på alvor.

Vi har et stort arbeid på hvordan vi kan styrke vår evne til å avdekke og motvirke truslene i det digitale domenet.

Et eksempel er forslaget til ny sikkerhetslov som vi har fremmet for Stortinget.

Forslaget til ny lov skal bidra til å trygge våre nasjonale sikkerhetsinteresser i et stadig mer digitalisert samfunn.

Både offentlige og private virksomheter som råder over informasjon, informasjonssystemer, objekter eller infrastruktur som har avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, vil bli omfattet av loven. Her er et lite bilde på utviklingen. Mens den gjeldende loven har 33 paragrafer, har den nye hele 68.

Det er fordi den nye loven skal virke i et mer komplekst samfunn, med økende grad av gjensidig avhengighet på tvers av sektorer.

Den er en dynamisk rammelov som skal ta høyde for både sikkerhetspolitiske, samfunnsmessige og teknologiske endringer.

Loven legger til rette for samhandling mellom ulike sektorer og mellom private og offentlige virksomheter.

Slik vil vi kunne oppnå en best mulig sikkerhetsmessig effekt.

*

En av de mest alvorlige potensielle skadevirkningene av påvirkningsoperasjoner, er at tilliten i samfunnet svekkes.

Amerikanske myndigheter har slått fast at Russland forsøkte å påvirke presidentvalget i USA.

Det er blitt hevdet at lignende innblanding har skjedd i valg i Europa.

Flere av våre allierte utsettes for langsiktige påvirkningsoperasjoner, og det ville være naivt å tro at denne utfordringen ikke gjelder oss.

Vi endret rutinene for opptelling av stemmer ved siste stortingsvalg nettopp for å være sikre på at dette ikke kunne manipuleres.

Vi var ikke sikre på at elektronisk opptelling ville være sikker, så vi talte for hånd.

Vårt samfunnssystem er avhengig av tillit til staten og demokratiet.

Av tillit mellom mennesker og tillit til systemer.

Vi må arbeide på tvers av sektorer for å kunne møte disse utfordringene.

Vi må gjøre samfunnet mest mulig robust i møtet med denne type aktivitet.

Da må mennesket settes i sentrum. Samtidig som tekniske og planmessige løsninger utarbeides og implementeres.

Påvirkning og påvirkningsoperasjoner er ikke noe nytt, men omfanget, mulighetene og dermed utfordringene har økt kraftig de senere årene.

Dette må vi – og skal vi – ta på alvor.

*

Det kanskje viktigste er at vi jobber aktivt for å bevare tilliten i samfunnet vårt.

Verner om demokratiet vårt og verdiene våre.

Vi skal være åpne, også om det som kan være vanskelig.

Det skal legges til rette for en åpen og offentlig debatt – slik min forgjenger, og jeg om noen skulle være i tvil, tar til ordet for. Men, og her er et viktig men!

Åpenhet betyr ikke at lekkasjer av gradert informasjon skal være en naturlig del av debatten.

Eller at all informasjon skal være tilgjengelig for alle.

Åpenhet handler om at vi skal debattere de viktige sakene, og at alle skal få komme til orde.

*

Den sikkerhetspolitiske utviklingen kan påvirkes av hendelser som skjer nærmest over natten.

Militære kapasiteter har på sin side både lang ledetid og lang levetid.

Selv om man kunne ønske seg at det var mulig til enhver tid å anskaffe ulike kapasiteter direkte, er det ikke slik.

Store investeringer og strukturendringer medfører lange og kompliserte prosesser – også politiske.

Det har ikke blitt enklere med den rivende teknologiske utviklingen vi nå ser.

For at kapasitetene vi anskaffer skal kunne møte fremtidens trusler, må de også være designet for videre utvikling.

De ulike kapasitetene skal vanligvis tilpasses nasjonale krav – som svar på unike, nasjonale utfordringer.

Derfor må vi forsøke så langt det lar seg gjøre å se for oss hvilke behov vi har flere år frem i tid.

For å konkretisere dette for sektoren er langtidsplanlegging avgjørende.

Forsvarssektorens langtidsplaner har av skiftende regjeringer vært lagt frem for det enkelte Storting, men planene har også et lengre perspektiv.

Stortinget orienteres løpende om utviklingen, og langtidsplanen følges opp med bevilgninger og føringer underveis i planperioden.

Slik kan Stortinget ha tillit til at langtidsplanene gjennomføres.

*

Inneværende langtidsplan ble vedtatt høsten 2016, og løper til en ny plan vedtas.

Regjeringen ønsket en grundigere utredning av landmakten.

Det fikk vi, og en god offentlig debatt fulgte, før regjeringen la frem en egen landmaktproposisjon i fjor høst.

Der regjeringen pekte på en ny, klar retning for landmakten.

Proposisjonen ble vedtatt av et bredt flertall på Stortinget, med noen viktige føringer for landmaktens videre utvikling.

Det betyr at vi nå har en samlet plan for den videre utviklingen av forsvarssektoren, som består av langtidsplanen fra 2016 og landmaktproposisjonen fra 2017.

For meg blir det viktig å skape en felles og dyp forståelse av at disse to dokumentene må sees under ett. Bare slik kan vi sørge for at de vedtatte tiltakene blir gjennomført.

*

Langtidsplanen legger opp til økt tilstedeværelse og øving og trening i nord.

Nordområdene er for meg nærområdene og Norges viktigste interesseområde. Dette er også essensen i regjeringens nordområdestrategi. Nordområdepolitikken skal være relevant for nærområdene, og innbyggerne, offentlig og privat sektors utvikling i nord skal i størst mulig grad være i synk med nordområdepolitikken.

Forsvarets viktigste bidrag til nordområdepolitikken er derfor overvåkning, suverenitetshevdelse og tilstedeværelse i nord.

Jo mer vi vet om hva som foregår i våre nordområder, dess mindre er faren for at uheldige situasjoner oppstår som følge av misforståelser.

Vi må derfor sørge for at vi har best mulig situasjonsforståelse.

Det krever blant annet tilstrekkelig antall seilingsdøgn og flytimer i nord.

I tillegg er Hæren i ferd med å etablere ett nytt jegerkompani ved garnisonen i Sør-Varanger.

Og vi skal få en kavaleribataljon i Porsanger.

*

Et annet viktig tiltak i langtidsplanen er anskaffelsen av nye kapasiteter med strategisk betydning.

En slik kapasitet er de maritime patruljeflyene P-8 Poseidon, som vil bidra til bedre situasjonsforståelse.

Sjøforsvaret skal få tilført fire nye ubåter gjennom en fellesanskaffelse med Tyskland.

Luftforsvaret er i ferd med å innfase nye kampfly, F-35.

Hele Forsvaret er i gang med å utvikle kompetanse og konsepter for bruken av disse nye kapasitetene.

*

Rett før jul inngikk vi avtale om anskaffelse av nytt, moderne artilleri, og vi har forsert anskaffelsen av kampluftvern.

Dette vil gi Hæren økt beskyttelse, kapasitet og ildkraft.

Telemark bataljon videreføres som en profesjonell avdeling.

Det opprettes en ny kavaleribataljon i Finnmark.

De planlagte endringene i verneplikten og utnyttelsen av en trent reserve vil gi Hæren mer kampkraft.

Nye stridsvogner står også på programmet.

Regjeringen vil sørge for å opprettholde en tilstrekkelig operativ evne frem til nye løsninger er på plass.

Vi skal også finne gode løsninger på de andre føringene som Stortinget har vedtatt.

*

Heimevernet bidrar gjennom sin desentraliserte struktur til at vi har en tilstrekkelig landsdekkende landmilitær tilstedeværelse.

Derfor er HV også en viktig del av Forsvarets bidrag til totalforsvarsberedskapen.

Heimevernets styrke er ikke tunge kampsystemer.

HV er ikke Hæren light.

Heimevernets styrke er volum og rask reaksjonsevne, med lokal tilstedeværelse og forankring.

Som kan mobiliseres ved uforutsette hendelser.

Soldater som har øvet og operert sammen med sivile myndigheter, politi og brannkorps.

Dette gir dyktige soldater som raskt kan være klare til innsats.

Samtidig må Heimevernets oppdrag justeres kontinuerlig i samsvar med de nasjonale behovene.

Kompetanse er stadig viktigere for Heimevernet.

Derfor er det viktigste fremover at soldatene trenes og utrustes for oppdraget.

Som landmaktproposisjonen pekte på vil Heimevernet i fremtiden måtte få noe større kampkraft og mobilitet.

Slik kan Heimevernet møte en større bredde av trusler enn tidligere.

*

Brigaden er Hærens kampsystem.

Med tunge våpensystemer som stridsvogner, artilleri og CV90.

Heimevernets kampsystem er lag og tropp.

Det vi skal jobbe med fremover er å få de to systemene til å virke sammen på en mest mulig hensiktsmessig måte.

De må utfylle hverandre.

For at landmakten skal få mest mulig operativ evne.

Dette skal først prioriteres i Finnmark, med opprettelsen av en felles kommando. Etableringen av Finnmark landforsvar.

*

En annen vesentlig ressurs er spesialstyrkene.

Forsvarets spesialstyrker har i mer enn to tiår bidratt i våre operasjoner i utlandet.

Nå sist som mentorer for Afghanske sikkerhetsstyrker og i kampen mot ISIL.

De representerer en spesialisert, men vesentlig ressurs for Forsvaret.

Nå skal de styrkes med en dedikert helikopteravdeling.

Jeg nevnte innledningsvis at Forsvaret må operere forskjellig i forskjellige omgivelser – i hele Norge.

Det er spesialstyrkene eksperter på.

*

Teknologiske nyvinninger, både sivilt og militært, gir nye muligheter.

Muligheter for forbedring og rasjonalisering.

Vår erfaring viser at relevant, militært utstyr er kostbart.

Derfor må vi alltid lete etter de mest kostnadseffektive løsningene og gjøre bevisste valg om hva som er godt nok.

Det er vårt ansvar som politikere å sørge for at ressursene som fellesskapet stiller til rådighet, forvaltes på en god måte.

Vi sørge for at gapet mellom ambisjoner og bevilgninger ikke vokser og blir uhåndterlig nok en gang.

Langtidsplanen og landmaktproposisjonen er nøye gjennomtenkt, basert på de rammene som er vedtatt.

Vi må vokte om balansen og bærekraften i utviklingen av sektoren.

Det betyr at vi må stå i gjennomføringen også av de vanskelige beslutningene.

Det betyr også at endringer underveis må ledsages av tilstrekkelige bevilgninger eller tydelige prioriteringer. Og i relasjon til mine tidligere linjer om tillit. Det må ligge kunnskap og troverdige vurderinger bak prioriteringene.

Bak langtidsplanene og de store anskaffelsene ligger det brede politiske forlik, som gir gode forutsetninger for å gjennomføre de planene som er vedtatt.

Det forplikter skiftende regjeringer, uavhengig av partifarge.

Slik at vi får kampkraft i et økonomisk bærekraftig Forsvar.

*

Et annet viktig poeng jeg vil peke på er følgende. Når vi skifter systemer, kan vi få perioder med svekkelse av den operative evnen. Det er svært krevende å opprettholde så mye operativ evne som mulig i slike prosesser.

Et eksempel på det er utfasingen av P-3 Orion og innfasingen av P-8 Poseidon.

Et endret trusselbilde gjør at vi måtte finne fremtidsrettede og kostnadseffektive løsninger for understøttelsen av det nye systemet. Stortinget har besluttet at hovedbasen for Norges nye maritime patruljefly, skal samlokaliseres med kampflyenes fremskutte operasjonsbasen på Evenes.

Det er krevende for de ansatte som har sine liv på Andøya, og som samtidig skal opprettholde leveransen av operative flytimer.

Det er også krevende for lokalsamfunnet.

Regjeringen bidrar og skal fortsette å bidra aktivt til omstilling av lokalsamfunnet. Regjeringen er opptatt av at vi fortsatt skal ha et levende samfunn på Andøya, og vi vil videreføre innsatsen for å legge til rette for det.

Men også for forsvaret er dette viktig. Forsvaret er på mange måter et parallellsamfunn i de lokalsamfunnene det opererte i.

Utviklingen har gjort at dette i mindre og mindre grad er tilfellet.

Når vi endrer strukturen nå, får det direkte konsekvenser – for personellet, deres familier og lokalsamfunnet de er en del av.

Forsvaret må ta en mer proaktiv rolle når operative hensyn krever endringer i strukturen.

Vi må være tydeligere i våre prosesser, slik at tilværelsen og fremtiden blir så forutsigbar som mulig for de berørte.

Vi må anstrenge oss for å gjøre omstillingen så bra som mulig. For forsvaret er dette viktig for å ivareta og beholde vår kompetanse der de behøves gjennom hele prosessen. For befolkningen er dette viktig fordi det skaper større tillit mellom innbyggere og myndigheter. Som jeg sa tidligere. En tillit vårt demokrati er fundamentert på.

*

Nye trusler som presisjonsvåpen og cybervåpen gjør at flere må samhandle på annen måte enn tidligere.

Fra før har vi domenene Land, Sjø og Luft.

De siste årene har Cyber og verdensrommet, eller space, kommet til som egne domener.

På den ene siden har vi fått flere domener, i tillegg må de forskjellige domene samhandle mye tettere enn før. Våre kapasiteter i alle domener må virke sammen, og det gjør det mer komplekst.

De fagmilitære snakker om multi-domene-operasjoner.

Dette er nytt, og under stadig utvikling. Det er et begrep jeg ikke helt har inne, men jeg jobber med saken.

Offiserer, spesialister og soldater med ekspertise i ett domene, må i økende grad ta hensyn til alle de andre domenene også.

Det er Forsvarets operative hovedkvarter som viderefører og utvikler det fellesoperative i Norge.

Men med multi-domene-tankegangen kommer det flere funksjoner enn det som tradisjonelt har vært det fellesoperative, og flere av dem er mer sivile.

Som for eksempel cyber og space.

Nå må vi utarbeide planer, konsepter og doktriner for operasjoner i alle domener – i en norsk kontekst.

Dette må også håndteres politisk.

Multi-domene utvider krigen både innenfor og utenfor de tradisjonelle militære sfærer på en annen måte enn tidligere.

Det kan også føre til overlapping med sivile kapasiteter, som må avklares når det gjelder det folkerettslige.

Og da kan man se på multi-domene som en moderne måte å tenke totalforsvar på: Politisk, strategisk og tverrsektorielt.

****************************************************************

Totalforsvaret innebærer gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn.

Samarbeidet omfatter blant annet forebygging, beredskapsplanlegging og krise- og konsekvenshåndtering.

Det gjelder i hele krisespekteret, fra fred via sikkerhetspolitisk krise, til væpnet konflikt.

Totalforsvarskonseptet handler i stor grad om å utnytte knappe ressurser så godt og effektivt som mulig.

Forsvarets støtte til sivile myndigheter har hatt stor oppmerksomhet over lengre tid.

De siste årene har den sikkerhetspolitiske utviklingen satt også sivil støtte til Forsvaret på dagsorden.

*

I krise og væpnet konflikt må Forsvaret få støtte fra både offentlige myndigheter og private aktører.

Støtte fra privat sektor skal først og fremst baseres på kommersielle avtaler.

Men Forsvaret har fremdeles lovhjemmel til å rekvirere varer, tjenester og infrastruktur dersom det skulle bli nødvendig.

En rekke oppgaver utenfor Forsvarets kjerneoppgaver utføres allerede i dag av sivile.

Vi har funnet kostnadseffektive løsninger som har frigjort ressurser til operativ virksomhet.

I tiden fremover vil vi undersøke om det er mulig med slike løsninger på flere områder utenfor kjerneoppgavene.

Her jobber vi med løsninger som er kostnadseffektive, bidrar til økt operativ evne og som er godt innenfor folkerettens rammer.

*

Blant NATOs forventninger til medlemslandene er leveransesikkerhet og robusthet innenfor ulike samfunnssektorer.

Justis- og beredskapsdepartementet har etablert et program som følger opp disse forventningene fra NATO.

De andre berørte departementene har tatt ansvar for oppfølgingen i sine sektorer.

Programmet omfatter også sivil støtte til Forsvaret, og vil bidra til videreutvikling av totalforsvaret.

Vi må jobbe aktivt og målrettet for å utrede behov og stille krav som møter behovene.

Sivil støtte til Forsvaret er avhengig av at vi vet hva vi trenger, og at vi har bestilt rett kapasitet for å dekke behovet.

Målsettingen er et tilpasset totalforsvar innen 2020.

*

Selv om sivil støtte til Forsvaret har fått større oppmerksomhet, har vi på ingen måte glemt støtten som ytes den andre veien.

Regjeringen har styrket og forbedret samarbeidet mellom Forsvaret og politiet.

Vi har fått på plass en ny bistandsinstruks som kutter en rekke ledd i beslutningsprosessen.

Arbeidet med å videreutvikle Forsvarets støtte til sivil krisehåndtering vil fortsette.

*

Etter en periode i skyggen, må totalforsvaret igjen være et konsept som resonerer i befolkningen.

Slik bygger vi forsvarsevne – og forsvarsvilje.

Slik skaper vi ny forståelse for forsvarstanken i sivilbefolkningen.

*

I en tid med høy endringstakt må vi kontinuerlig tilpasse oss og være åpne for nye løsninger.

Under Den kalde krigen kalte vi inn nesten halvparten av årskullene.

Den mannlige halvparten. Til og med vi som ikke var helt motivert.

Nå kaller vi inn en mindre andel av årskullene.

De mest egnede og mest motiverte blant norsk ungdom, uavhengig av kjønn.

Verneplikten er også dypt forankret i norske tradisjoner og verdier, og bidrar til befolkningens tillit til Forsvaret.

Den bidrar til å sikre godt kvalifiserte mannskaper til Forsvaret.

Jeg mener det er viktig at den opprettholdes, selv om ikke alle kommer til å tjenestegjøre.

I tråd med langtidsplanen og landmaktproposisjonen vil verneplikten videreutvikles på en rekke områder de neste årene.

*

Når vi med loven i hånd kan kreve at alle stiller til tjeneste, plikter vi å gi våre vernepliktige og ansatte en trygg og god arbeidshverdag, uavhengig av kjønn, etnisitet, legning eller andre faktorer.

Nå regner jeg med at forsamlingen forventer en lengre utredning om #metoo-kampanjen. Det får dere ikke. Den største endringen er ikke det som skjer nå, men den endringen vi vil se på basis av kampanjen. Dette er en kulturrevolusjon. Det som ikke var ok men ble stilltiende godtatt for ganske kort tid siden, blir helt uhørt i morgen. Det er bra og vil føre til viktig læring. Eller varig endret handlingsmønster som er en definisjon på læring.

Jeg har egentlig bare to budskap når det gjelder #metoo:

For det første:

I forsvaret har vi nulltoleranse for mobbing og trakassering.

Forsvaret har jobbet godt og systematisk med denne problematikken i mange år. Resultatene har vært gode.

Mange organisasjoner vil ha nytte av å se til Forsvaret når det gjelder arbeid mot mobbing og trakassering.

For det andre:

Det er kanskje utopisk å tro at mobbing og trakassering aldri vil finne sted. Men jeg krever at alle ledere i Forsvaret sørger for at den gode trenden fortsetter.

Jeg forventer at samtlige fortsatt tar dette på største alvor, og gjør alt som står i deres makt for at ingen i Forsvaret skal ha noen grunn til å bruke hashtaggen metoo.

*

For å rekruttere de best egnede, må vi vise at vi ivaretar dem som utsettes for belastninger som er særskilte for vår sektor.

Når samfunnet sender sine unge soldater i skarpe oppdrag, er det samfunnets plikt å ta vare på dem når oppdraget er over.

Veteransaken ligger mitt hjerte nær. Måten vi ivaretar våre veteraner på har blitt mye bedre siden jeg kom hjem fra Libanon. Jeg kom hjem i 1991 og brukte lengre tid i tollen enn på legekontoret. Debriefen tok 2 døgn og foregikk på Scotsman, Karl Johansgate 17.

De aller fleste av oss veteraner har positive erfaringer som har gitt unik kompetanse. Selv om det er slik, må vi fortsette å arbeide for at de som trenger hjelp skal få det.

Noen trenger hjelp, og det skal de få.

Vi har kommet langt i skape forståelse for at dette ikke er noe en sektor kan ivareta alene.

Dette krever tverrsektorielt samarbeid, og regjeringen står samlet om å ivareta våre veteraner.

*

Det er essensielt å sikre at sektoren også i fremtiden vil ha den kompetansen som morgendagens trusler krever.

Forsvarssektoren er et system av systemer.

Men først og fremst er forsvarssektoren mennesker.

Soldater – og sivile.

De må trenes, utdannes og øves slik at de blir i stand til å fylle de stadig mer krevende rollene i Forsvaret.

*

Ett av tiltakene er at Hærens rekruttutdanning samles under Hærens våpenskole.

Operative avdelinger får da tilført soldater som allerede har militær grunnkompetanse, slik at tilgjengelighet og operativ evne styrkes.

Flere avdelinger får flere innrykk enn i dag, slik at de har kompetente soldater gjennom hele året.

Vi skal også etablere en aktiv reserve for å utnytte potensialet som ligger i verneplikten.

For en del stillinger i Hæren vil førstegangstjenesten utvides med fire måneder. Til sammen sikrer dette kompetanse, kampkraft og responstid.

*

Avansert teknologi gjør avanserte systemer enklere å håndtere rent teknisk.

Men kompleksiteten krever en annen forståelse enn tidligere.

Derfor gjennomføres det nå en rekke reformer som skal gi rett kompetanse på rett plass til rett tid.

Vi er i gang med å innføre et spesialistkorps.

Det skal sikre at komplekse systemer vil betjenes av spesialister som kan få det beste ut av dem. Offisers-rollen skal rendyrkes. Offiserene skal større grad konsentrere seg om ledelse, taktikk og overblikk i komplekse situasjoner.

Spesialisten skal representere erfaring, kontinuitet og spesialisert kompetanse. Offiserene og spesialistene skal utfylle hverandre slik at de sammen vil øke Forsvarets operative evne. Dette krever at vi ser utviklingen av offisersrollen og spesialistrollen i sammenheng.

Jeg ser at noen hevder dette vil føre til færre offiserer.

Det stemmer.

At offisersrollen endres og spesialisten kommer til, gjør at vi også må tilpasse utdanningssystemet til den nye virkeligheten.

*

Forsvarssjefen er i ferd med å implementere utdanningsreformen. Utdanningsreformen skal gi bedre forutsetninger for kvalitet i utdanningen.

Ressursene skal samles på færre, men sterkere institusjoner som vil legge til rette for mer robuste fagmiljøer og mer forskningsbasert utdanning.

Reformen skal sette den militære profesjonskompetansen i sentrum.

Krigsskolekadettene vil få mer felles undervisning enn de har hatt tidligere, for å utvikle felles militær kjernekompetanse.

De lærer at «krigen vinnes» ved at alle kan det de skal samtidig som summen av komponentene er det som gir økt kampkraft.

Utdanningsreformen vil – som alle reformer – medføre utfordringer.

Som nevnt tidligere må Forsvaret være tydelige i prosessen for å ivareta de som rammes negativt av reformen.

Men reformen gjennomføres for at vi skal få bedre forutsetninger for utviklingen av et kompetansedrevet forsvar.

Vi skal fortsette å identifisere potensielle områder som i tiden fremover kan gi mer kampkraft for pengene.

*

Jeg åpnet med å si at forsvarsevne utvikles og leveres av mennesker.

Det kan de levere når de får ressurser til utstyr, trening og infrastruktur.

Når vi nå skal implementere langtidsplanen og landmaktproposisjonen, gir vi dem nettopp det.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen krever i økende grad at vi har de rette hodene på rett plass.

Kompetanse, holdninger, verdier og potensiale skal styre seleksjonen.

Med utdanningsreformen sikrer vi at sektoren også i fremtiden vil bestå av kompetente offiserer og spesialister.

*

Forsvaret springer ut av befolkningen.

Verneplikten gir oss anledning til å velge dem som er best egnet til alle sektorens mange stillinger.

Samtidig vet vi at mangfold skaper kampkraft.

For å løse de stadig mer komplekse oppgavene samfunnet pålegger oss, er vi avhengige av mangfold.

Det gir også den tilleggsverdien at mangfold er en demokratisk verdi i seg selv.

Og gir økt gjensidig tillit, og dermed også forsvarsvilje.

*

Mange oppfatter forsvarssektoren som homogen.

Men sektoren er tvert imot en av de mest mangfoldige arbeidsplasser i landet.

Forsvarssektoren består av alt fra kontorfaglærlingen til atomfysikeren.

Fra infanteristen til kampflygeren.

Fra programmereren til spesialjegeren.

Fra teknikeren til ubåtkapteinen.

Og hele vårt langstrakte land er representert.

For det er sammen vi kan møte fremtidens utfordringer.

Det er gjennom samhandling vi kan bygge et motstandsdyktig samfunn.

Og det er forsvaret sammen med sivil sektor som bygger totalforsvaret.

For alt vi har. Og alt vi er.

 

Tusen takk for oppmerksomheten!

Foto: Anders Fjellestad, FMS

Statsråd Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister gjestet et fullsatt Oslo Militære Samfund mandag 9. januar 2017 med Forsvarsministerens årlige statusoppdatering.

Kjære alle sammen,

Takk for at dere har kommet hit i kveld. For meg er det alltid et høydepunkt å være her, og forsvarsministerens årlige OMS-tale er en institusjon i seg selv. Jeg har altså ikke for vane å omtale meg selv i tredjeperson, men dette r som sagt en institusjon. Og jeg kan forsikre forsamlingen om at jeg ikke pleier å ønske min familie velkommen til forsvarsministerens bursdagsselskap. I år faller denne talen sammen med tidspunktet for annonseringen av hvem som får Gunnar Sønstebys minnepris. Den går til alle Forsvarets veteraner – en tildeling jeg synes er veldig fortjent.

#

«Alt går så fort i våre dager», sang Odd Børretzen. Jeg synes ikke det er lenge siden vi var samlet her på denne tiden i fjor. Det har vært et innholdsrikt, travelt og krevende år. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er fortsatt kompleks og uforutsigbar. Et mer selvhevdende Russland, kampen mot voldelig ekstremisme og følgene av konflikt og ustabilitet i Nord-Afrika og Midtøsten er fortsatt de mest fremtredende utfordringene for europeisk og transatlantisk sikkerhet.

Dette faller sammen med store politiske endringer både i Europa og USA. Vi ser en trend i flere land, hvor motsetningene øker både i befolkningen og mellom folket og myndighetene. Troen på demokratiske institusjoner, politikere og media minker. Samtalen i det offentlige rom og i sosiale medier preges i økende grad av konfrontasjon, desinformasjon, forenklinger og fremmedfrykt. Dette er utviklingstrekk som bekymrer meg, fordi de også kan få konsekvenser for internasjonal forsvars- og sikkerhetspolitikk. I en usikker tid trenger vi mer tillit, mer samarbeid og flere felles løsninger. Ikke det motsatte. Vi må ta på alvor den utviklingen vi ser nå. Jeg har i mange sammenhenger over tid uttrykt bekymring for «helsetilstanden» i europeisk politikk.

#

Siden sist vi møttes her, har kampen mot voldelig ekstremisme hatt en viss framgang. Det er kanskje ikke det inntrykket vi sitter igjen med etter et blodig 2016, men ISIL er under hardt press og i ferd med å tape terreng både i Irak og Syria. Samtidig skal vi ikke ha noen illusjoner. Vi har fortsatt langt igjen. Vi skal ikke undervurdere ISILs evne til å omorganisere seg og endre strategi, eller ta lett på at Al Qaida og Al-Nusra-fronten den senere tid har styrket seg. Kampen mot voldelig ekstremisme vil være langvarig og kompleks. Og den må føres bredt, både når det gjelder virkemidler og geografi.

Men vi ser i kampen mot ISIL, er at det er summen av alle tiltakene som gir effekt. Det gir grunn til forsiktig optimisme. Det er også et viktig bevis på hvor nødvendig det er å samarbeide og finne felles løsninger på felles utfordringer. Over 60 land, inkludert Norge, deltar i den internasjonale koalisjonen mot ISIL. Vi ville ikke hatt denne framgangen hvis vi ikke hadde stått sammen.

Årets tittel på foredraget var "Kampkraft og bærekraft i usikkerhetens tid".Årets tittel på foredraget var «Kampkraft og bærekraft i usikkerhetens tid». Foto: Anders Fjellestad, FMS

#

Det som har preget det forsvars- og sikkerhetspolitiske året mest her hjemme er nok likevel den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Vi har hatt grundige prosesser og omfattende debatter. De har i all hovedsak vært gode og saklige. Jeg vil takke alle som har bidratt til det – fra engasjerte privatpersoner uten noen forsvarstilknytning, men med et stort hjerte for Forsvaret, til forsvarsansatte, akademikere, forskere, journalister, redaktører, politikere og pensjonerte offiserer.

Planen ble vedtatt av Stortinget i november. Den representerer et historisk løft for Forsvaret, med en økning i forsvarsbudsjettet på om lag 180 milliarder kroner over de neste 20 årene, etter forliket. Og jeg vil understreke at dette er friske penger. Aldri før har forsvarsbudsjettet fått en større økning enn nå. Og her er det viktig å huske utgangspunktet: I langtidsplanen for 2008-12, skulle Forsvaret styrkes med 800 mill. kr til sammen over fire år. I langtidsplanen for 2013-16, skulle ikke Forsvaret tilføres noen friske penger, men omdisponere 634 mill. kr fra operasjoner i Afghanistan til andre formål i Forsvaret. I langtidsplanen regjeringen nettopp har fått vedtatt i Stortinget, skal forsvarssektoren styrkes med om lag 7,6 milliarder kroner over de neste fire årene. Og vi begynner styrkingen umiddelbart, i budsjettet for 2017.

Det betyr ikke at vi med dette har løst alle Forsvarets utfordringer. Men vi har snudd den langvarige, negative utviklingen og lagt det nødvendige grunnlaget for å bygge et forsvar med den kampkraften og bærekraften som kreves i en ny tid. At den offentlige forsvarsdebatten fortsetter med stort engasjement og ulike meninger er jeg glad for. Det trenger vi. For nasjonens sikkerhet angår oss alle.

Det viktigste jeg skal snakke om i kveld er Forsvaret i dag og i fremtiden. Jeg vil fortelle om langtidsplanen og landmaktutredningen. Om hvor vi er og hvor vi skal. Da mener jeg det er klokt og nødvendig at vi først både løfter blikket og ser oss litt tilbake. Når vi bretter ut kartet er det lettere å se hvor vi kom fra, hvor vi er, hvor vi skal og hvordan vi skal komme oss dit.

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
High North News:
Kronikk: Tilbake til unormalen
ABCNYHETER: Direktevideo fra foredraget

#

Alt går så fort i våre dager.

Den kjente visa av Odd Børretzen er på mange måter et oppgjør med den tida vi lever i. Han synger om den teknologiske utviklingen og menneskets jag etter at alt skal gå raskere. Budskapet virker like aktuelt i dag som da sangen kom ut i 1996.

«På Blankvannsbråten», sang han. «På Blankvannsbråten, under olympiaden i nitten-to-og-femti, tar 50-kilometerløperne en pause. De sitter ved siden av hverandre med pledd om skuldrene og får havresuppe av de kjekke pikene i Hennum idrettsforening. Men i dag, i dag kan man for eksempel gjennomsteke en høne, infrarødt, på tre sekunder. Så fort kan det gå», sang Børretzen.

Jeg tror ikke Børretzen og jeg er alene om å tenke at alt går fort i våre dager.

Men sangen ble faktisk skrevet helt tilbake i 1983 og mikrobølgeovnen var det ypperste eksempelet på høyteknologisk forbrukerelektronikk.

Ennå skulle det gå mange år før ting virkelig begynte å gå fort.

Ennå skulle det gå lang tid før vi fikk internett, twitter og smarttelefoner.

Ennå skulle vi få bevege oss en god stund til i sikkerhetspolitisk gangfart før Berlinmuren plutselig falt, Sovjetunionen ble oppløst, Balkan brøt ut i brann og Europakartet igjen måtte tegnes om etter nesten et halvt århundre med relativ stabilitet i våre nærområder.

Hvis Børretzen synes alt gikk så fort i 1983, hvor fort går det ikke i dag?

#

Vi står igjen i en brytningstid.

Omfanget av den kjenner vi ikke. Det gjør man aldri når man står midt i den. Men i brytningstider skjer ting gjerne raskere enn ellers.

Som forsvarsminister i de siste tre årene har jeg hatt en sterk opplevelse av den brytningstiden.

Ikke minst fordi det er mitt ansvar å sørge for at Forsvaret henger med.

 

Sikkerhetspolitisk tilbakeblikk

Børretzen synger at femtikilometerløperne kunne få kriser i skogen. Selv om de andre løperne pustet dem i nakken, tok de seg tid til å stanse og tenke «hvor er det jeg skal?»

I løpet av min tid som forsvarsminister har verdens begivenheter budt på flere kriser. Men vi har ikke kunnet stanse for å finne ut hvor vi skulle. Sikkerhetssituasjonen rundt oss venter ikke på at vi skal legge planer. Vi har vært nødt til å stake ut kursen mens vi har løpt.

Den første krisen kom våren 2014, da Russland annekterte Krim. Det var et alvorlig brudd på folkeretten, selve rammeverket for internasjonal fred og stabilitet som vi sammen reiste på ruinene av to ødeleggende verdenskriger.

Krim gikk fort. Veldig fort.

Ikke lenge etter gikk russiske styrker inn i Øst-Ukraina. Der står de fortsatt og opprettholder en permanent tilstand av destabiliserende konflikt.

Sikkerhetssituasjonen for Europa, og dermed for oss, endret seg over natten.

Ikke fordi vi anser Russland som en direkte militær trussel mot Norge i dag, men fordi de har skapt en ny grad av usikkerhet og uforutsigbarhet i Europa. Og det må vi forholde oss til i vår forsvarsplanlegging. Russland har alltid vært en dimensjonerende faktor i vår forsvarsplanlegging.

Arbeidet med den nye langtidsplanen fikk plutselig et nytt og mer akutt alvor over seg.

Omtrent samtidig med dette, fikk vi en annen krise. Terrororganisasjonen ISIL la i 2014 under seg enorme landområder i Syria og Irak, med en vold og en brutalitet som sjokkerte en hel verden. Trusselen fra voldelig ekstremisme hadde lenge vært reell, også i Europa, men ISIL tok den til et nytt nivå. Dette fikk konsekvenser, og har konsekvenser, for norsk sikkerhet og for Forsvaret.

Dette er kjent stoff for dere, men jeg synes det er viktig å minne om at det var her vi startet, kort tid etter at regjeringen tiltrådte. Etter mange år med fred og stabilitet i våre nærområder, kom forsvars- og sikkerhetspolitikk igjen øverst på dagsorden. Dette var imidlertid ikke unikt for Norge.

NATO er bærebjelken i europeisk og transatlantisk sikkerhetspolitikk, og utfordringene traff oss alle. Enkelte snakket om at alliansen på nytt ble relevant. Det er jeg ikke enig i. NATO har alltid vært relevant. Men den raskt omskiftelige sikkerhetssituasjonen krevde at vi som en allianse med 28 land på kort tid klarte å bli enige om hvordan vi sammen skulle tilpasse oss. På toppmøtet i Wales i september 2014 meislet vi ut en plan som vi sammen operasjonaliserte umiddelbart, og som ble fulgt opp ved toppmøtet i Warszawa i fjor sommer:

Økning av forsvarsbudsjettene, forbedret kommunikasjon, etableringen av en hurtigreaksjonsstyrke – hvor Norge tok en ledende rolle. Mer øving og trening sammen. Beroligende tiltak overfor våre østlige allierte og en klar, fast, forutsigbar og felles holdning til Russlands folkerettsbrudd.

Det tar tid å snu en årelang nedbygging av europeiske lands forsvar, men den negative trenden er snudd. USA forblir garantisten for europeisk sikkerhet i overskuelig framtid. Samtidig er det er ingen tvil om at vi, de europeiske medlemslandene, må ta en større del av ansvaret – og det gjør Norge gjennom den nye langtidsplanen.

Vi har mye arbeid foran oss, men NATO har vist at vi som politisk og militær allianse kan fornye oss og tilpasse oss raske endringer i omgivelser og trusselbilde. Dette er Norge, som en liten nasjon, helt avhengig av.

Og la meg skyte inn her: Enkelte har hevdet at den nye langtidsplanen gjør oss for avhengige av NATO. Det er i beste fall kunnskapsløst. For uansett hvor mye penger vi bruker på Forsvaret, vil vi aldri kunne fullt ut ivareta vår egen sikkerhet alene. Til det er vi rett og slett for små og har for få innbyggere. Det er realiteten, det har hele tiden vært realiteten, og det kommer til å forbli realiteten.

Derfor har NATO-samarbeidet, og ikke minst Alliansens forståelse for nordområdenes viktighet, vært et svært høyt prioritert område for regjeringen fra dag én. Det bygger på en langsiktig og ansvarlig sikkerhetspolitikk praktisert av skiftende regjeringer siden 1949. En sikkerhetspolitikk som er tuftet på det transatlantiske samarbeidet, og på at Norge skal ta sitt internasjonale medansvar for at verden skal bli et tryggere sted. Det gjør vi gjennom NATO, det gjør vi gjennom FN og det gjør vi gjennom andre typer bidrag i operasjoner hvor det er naturlig og mulig for oss å bidra.

Ved å skape sikkerhet ute, styrker vi vår sikkerhet hjemme. Og bidrag til NATO og våre allierte er den viktigste investeringen vi kan gjøre for å sikre at andre stiller opp for oss dersom vi en dag skulle trenge det.

Regjeringens to klare prioriteringer til den langsiktige tilpasningen av NATO har for det første vært å få oppdatert den maritime strategien og få oppmerksomhet om Nord-Atlanterens svært store strategiske betydning, og for det andre å gjennomgå alliansens kommando- og kontrollsystem. Begge deler har vi fått gjennomslag for.

#

Alt går så fort i våre dager.

Nyhetshjulet spinner hele døgnet, hele året, uten pause.

Så la meg ta en kort oppsummering av det viktigste vi har holdt på med samtidig som vi har jobbet med langtidsplanen:

I løpet av denne regjeringsperioden har vi, sammen med Danmark, og på vegne av FN og verdenssamfunnet, uttransportert Syrias kjemiske våpen. Det var en langvarig og krevende maritim operasjon med svært stor betydning for regional og internasjonal sikkerhet.

På NATOs vegne har vi voktet luftrommet over Baltikum og Island.

Vi har vært med på å bekjempe piratvirksomheten i det indiske hav.

Og vi har så langt reddet 9843 migranter fra drukning i Middelhavet, og i tillegg plukket opp flere tusen mennesker fra båter.

Vi har både ledet og deltatt i NATOs stående minerydderstyrke, som har operert fra Middelhavet i sør til Nordsjøen i nord.

Vi har vært helt sentrale i etableringen av NATOs nye hurtigreaksjonsstyrke sammen med Tyskland og Nederland, og deltatt aktivt i alliansens beroligende tiltak overfor våre østlige allierte. Da de første beroligelsestiltakene skulle iverksettes i 2014, tok Norge ansvar for å stille et kommandofartøy til NATOs stående minerydderstyrke i Østersjøen, så beroligelsestiltakene faktisk kunne gjennomføres.

Vi har fortsatt vår innsats i Afghanistan, hvor norske spesialstyrkers mangeårige opplæring av kontraterror-politiet i Kabul har blitt en internasjonalt anerkjent suksess.

Vi bidrar i kampen mot ISIL. Mens vi sitter her, holder norske soldater på med å trene, rådgi og støtte lokale samarbeidspartnere både i Irak og i Jordan, som en del av en bred koalisjon av over 60 land.

Vi har utviklet og etablert nye konsepter innen etterretning og byrdefordeling i FN-operasjoner. Det er bare et par måneder siden vi avsluttet vårt nesten ett år lange Herkules-bidrag til FNs krevende stabiliseringsoperasjon i Mali. Og oppdraget fortsetter på rotasjon mellom flere land takket være en modell som vi har etablert. FN kaller den «The Norwegian Model». Den norske modellen.

I tillegg bidrar vi med offiserer med nøkkelkompetanse en rekke steder, blant annet i Bosnia, Kosovo, Egypt, Midtøsten, Sør-Sudan og Georgia.

Og fra januar i år og gjennom hele 2017 skal vi seile kommandofartøyet – en fregatt – i NATOs stående marinestyrke. I 2018 er vi tildelt ansvaret for den store NATO-øvelsen «Trident Juncture».

«Norway punches above its weight», sa Obama til statsminister Erna Solberg da de møttes i 2014. Så viste det seg jo etter hvert at han sa det til flere land… Vi er små, men vi er gode på nisjekapasiteter og smarte løsninger. Og vi bidrar mer enn vår størrelse skulle tilsi. Vi gjør det fordi vi kan og fordi det er i vår sikkerhetspolitiske interesse.

Alt dette, og mye mer, har Forsvaret gjort i løpet av de siste tre årene. Samtidig som det har løst sine pålagte oppgaver her hjemme. Det har Forsvaret fått til, på tross av store utfordringer. Og det er først og fremst takket være Forsvarets dyktige og lojale kvinner og menn. Jeg kan ikke få rost dem nok. Uten deres standhaftighet, løsningsvilje, pågangsmot og profesjonalitet hadde vi ikke greid alt det vi har oppnådd sammen gjennom denne tiden. Den innsatsen de har gjort og gjør for Norge, både hjemme og ute, er av stor betydning. Mye større enn jeg tror mange er klar over.

Vår langsiktige og ansvarlige sikkerhetspolitikk forutsetter at vi fortsetter å bidra der vi kan. Og her står NATO selvsagt i en særstilling, som bærebjelken for vår egen sikkerhet.

Samtidig med dette har regjeringen gjennomført en «stille revolusjon». Vi har innført et spesialistkorps, som kommer til å ha stor betydning for vår evne til å rekruttere og beholde kompetanse i Forsvaret. Vi har også innført allmenn verneplikt – også det avgjørende for kompetanse og operativ evne. Det er stor interesse blant mine utenlandske kollegaer for å lære mer om allmenn verneplikt, og jeg har hatt besøk fra dem hvor det primære fokuset har vært nettopp verneplikten.

 

Konsekvenser for Forsvaret

Men NATOs kollektive sikkerhetsgaranti forutsetter at vi selv har et godt og kapabelt forsvar. At vi er i stand til å hevde vår egen suverenitet, holde oppsyn med grensene våre, territoriet vårt, luftrommet vårt og havområdene våre. Både for vår egen del, men også på vegne av Alliansen. For Norge er NATO i nord. Og i tillegg må vi ha evne til å stille opp for andre medlemsland, på samme måte som de skal kunne stille opp for oss.

Da regjeringen overtok i 2013 var Forsvaret erklært å være i balanse. Det var en påstand jeg allerede da hadde stilt meg tvilende til lenge, og som vi raskt så at ikke stemte. De økonomiske og operative utfordringene var langt større og mer komplekse enn det som var allment kjent. Utilstrekkelig finansiering over mange år hadde ført til et etterslep på vedlikehold, mangel på reservedeler og kutt i operativ virksomhet som hadde hult ut strukturen innenfra.

I møtet med de plutselige endringene i sikkerhetssituasjonen rundt oss ble det fort klart at det Forsvaret vi hadde ikke bare var underfinansiert. Det var tilpasset en annen tid.

En tid med stabilitet og ro i våre nærområder.

En tid hvor en potensiell trussel mot vårt eget territorium syntes fjern, og vår militære innsats var rettet mot operasjoner ute.

En tid hvor man kunne forvente lang varslingstid, og hadde begrenset behov for å kunne reagere raskt med betydelige militære kapasiteter.

Behovet for omstilling og satsning var stort i utgangspunktet, selv i en rolig verden. De plutselige endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen gjorde det prekært.

Og arbeidet med en ny langtidsplan ble viktigere enn det hadde vært på flere tiår.

 

Langtidsplanen – et veivalg

Det ble tydelig at vi sto overfor et veivalg. Jeg husker godt de første samtalene forsvarssjefen og jeg hadde om neste langtidsplan, og om behovet var å flikke på den daværende planen, eller om vi måtte gjøre noen betydelige endringer. Vi konkluderte raskt med det siste. Uten en betydelig satsning på Forsvaret ville vi gått mot en styrt avvikling.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke forsvarssjefen for et usedvanlig godt samarbeid om langtidsplanen – uten det hadde vi ikke kommet hit vi er.

Det veivalget har vi tatt. Og vi har valgt å satse på Forsvaret. Vi har valgt å satse på et forsvar som skal være i stand til å løse sine mest krevende oppgaver i krise og krig. Og hvor de økonomiske rammene er tilpasset de faktiske kostnadene til drift og investeringer.

Langtidsplanen ble vedtatt av Stortinget i november i fjor. Den ble vedtatt gjennom et bredt og forpliktende forlik. Det var en omfattende prosess, men det er verdt å merke seg at både debatten og forhandlingene i siste fase dreide seg om hvordan vi skulle styrke Forsvaret, ikke om vi skulle styrke det.

Kjære venner, jeg vil minne om at det på ingen måte var noen selvfølge i den offentlige debatten da regjeringen startet dette arbeidet.

Mer penger løser ikke alt, men det er en nødvendighet for å bygge morgendagens forsvar. Så la meg starte med det:

Vi øker nå forsvarsbudsjettet med ca. 180 milliarder kroner over de neste 20 årene, med en betydelig styrking allerede fra i år. En slik økning har aldri før skjedd. Den er historisk. Så må vi, som alle andre organisasjoner og bedrifter, prioritere hardt og alltid finne smartere måter å gjøre ting på. For oss handler det om å bruke mindre av fellesskapets penger på administrasjon og mer på å produsere kampkraft. Men der man i tidligere langtidplaner har pålagt kutt for å spare, har vi identifisert og iverksatt en rekke tiltak i hele forsvarssektoren som både vil spare penger og gi bedre effekt tilpasset Forsvarets reelle behov. Og de pengene vi sparer inn vil gå til å styrke Forsvarets operative evne.

La meg ta noen eksempler:

Nye og forbedrede løsninger innen logistikk, vedlikehold og forsyning vil kutte kostnader og gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Økt standardisering innenfor eiendom, bygg og anlegg vil kutte bygg- og driftskostnader og gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Reform av utdanningssystemet vil øke kvaliteten, kutte kostnader, og dermed gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Et av de viktigste premissene for den nye langtidsplanen er at Forsvaret skal være finansiert og bærekraftig over tid. Forsvaret skal ha nok penger til å utføre de oppgavene det er pålagt. Og i den grad noen har vært i tvil, vil jeg understreke at vi i de økonomiske beregningene har lagt til grunn både store budsjettøkninger, gevinstene av effektiviseringstiltak og de innsparingene også forsvarssektoren – som alle andre samfunnssektorer – er pålagt som en del av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform.

Langtidsplanens tretrinnsmodell

Den nye langtidsplanen kan deles inn i tre faser:

Det første vi gjør, er å få det vi har i dag til å virke. Vi fyller opp reservedels- og beredskapslagre, og tar inn det mangeårige etterslepet på vedlikehold. Dette arbeidet har vi startet for lengst, blant annet med ekstrabevilgninger i fjor til Sjøforsvaret på over 300 millioner kroner. Og effekten ser vi allerede. Da regjeringen tok over, lå tre av fem fregatter til kai. På Sjøforsvarets årlige storøvelse Flotex i fjor høst, var fire av fem fregatter ute og seilte – sammen med fem korvetter og tre ubåter Og det, kjære venner, er en helt ny virkelighet. Med en tilførsel på 2,2 milliarder i friske penger til årets budsjett, skal vi få det grunnleggende på plass i hele Forsvaret. Jeg vet at forsvarssjefen har klare planer for hvordan han skal omsette alle vedlikeholdsmidlene.

I neste etappelegger vi ytterligere nye penger på toppen av årets økning, og vi skrur opp den operative aktiviteten. Vi skal seile mer, fly mer, øve mer og trene mer. Både avdelingsvis, fellesoperativt og med våre allierte. Vi skal øke Forsvarets tilstedeværelse, redusere klartider og sette større deler av Forsvaret i stand til å kunne være på rett plass til rett tid, og med de rette kapasitetene, dersom behovet oppstår. Alt dette er avhengig av at vi i første fase har fått vedlikeholdt materiellet og fylt opp reservedels- og beredskapsbeholdningene.

Og mot slutten av perioden skal vi investere i viktige strategiske kapasiteter. Nye kampfly, ubåter og maritime overvåkningsfly vil, sammen med økt satsning på etterretning og store investeringer i Hæren, styrke vår samlede forsvarsevne betraktelig de kommende årene. Dette er avgjørende kapabiliteter for styrking av kampkraften. Men de er også helt sentrale for vår evne til å kunne ha oversikt og kontroll over våre enorme havområder, som er sju ganger større enn våre landområder. Overvåking av Alliansens nordlige flanke er en jobb vi gjør også på vegne av NATO. Og det er svært viktig at vi gjør den selv for å ivareta stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder.

Med den nye langtidsplanen legger vi grunnlaget for å skape et forsvar hvor alle delene fungerer godt sammen. Hvor vår samlede forsvarsevne er større enn summen av de enkelte forsvarsgreners kapasiteter. Og hvor vi sikrer at det er penger til å drifte det Forsvaret vi har vedtatt.

Vi kommer ikke utenom at noen baser vil legges ned, mens andre bygges opp. Vi kan ikke holde oss med flere baser enn vi trenger eller drive operasjoner fra baser som ikke kan beskyttes i krise og krig. Det er aldri enkle avgjørelser å ta, fordi de får konsekvenser for mennesker og lokalsamfunn, og spesielt på Andøya. Men det var en nødvendig avgjørelse å ta.

Jeg skjønner godt at det er tungt for dem som berøres av nedleggelser. Men den er grundig utredet og støttet av et stortingsflertall på over tre fjerdedeler. Lederen for utenriks- og forsvarskomiteen, Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, sa følgende etter Stortingets vedtak: «Nå bør fokus være på omstilling fremfor omkamp».

Jeg støtter henne i det. Det er en tøff beskjed å få, men en riktig beslutning å ta.

 

Landmaktutredningen

Så er det landmakten. Her har regjeringen som kjent besluttet å gi forsvarssjefen i oppdrag å gjennomføre en tidsmessig kort, men grundig landmaktutredning.

Når enkelte påstår at regjeringen med dette nedprioriterer landmakten, så kunne det ikke vært mer feil. La meg være så tydelig jeg kan:

Vi gjør dette nettopp fordi landmakten er så viktig. Å kunne forsvare, innta og holde på landområder og viktig infrastruktur har alltid vært avgjørende i territoriell krig og væpnet konflikt. Landmaktens rolle er minst like viktig i dag og i fremtiden som den alltid har vært. Derfor må vi sikre at Hæren og Heimevernet er best mulig tilpasset utfordringer og trusselbilder.

Debatten den siste tiden har vist at det finnes mange ulike syn på hvordan landmakten bør organiseres, hvor den bør ha sine baser og hva den bør være i stand til å gjøre. Jeg ønsker debatten velkommen, og er glad for at så mange er opptatt av vår felles sikkerhet. Samtidig er det nettopp ulike syn som gjør det nødvendig å vurdere om dagens landmakt er svaret på morgendagens trusselbilde. Det er ikke gitt at gamle planer er løsningen på nye utfordringer.

Jeg ville nok ha gjort det enklere for meg selv hvis jeg hadde besluttet å videreføre dagens landmakt uten å stille relevante kontrollspørsmål.

Regjeringen må gjøre det den mener er riktig og ansvarlig. Og akkurat som femtikilometerløperne i Børretzens vise, tar vi oss tid til å tenke over hvor vi skal. For akkurat som femmila, er forsvarsplanlegging et langt løp. Vi må ta ut riktig kurs fra start, kontrollere den jevnlig og justere den hvis det trengs. Hvis ikke kan vi ende opp et helt annet sted enn der vi skulle. Kursen for landmakten ble satt i 2012 basert på to tiår med sikkerhetspolitisk stabilitet og helt andre krav. Det er på tide å kontrollere den. Om det er behov for å justere den, vil landmaktstudien vise. Det betyr imidlertid ikke at vi stopper opp.

Over de neste fire årene vil vi øke øvings- og treningsaktiviteten i Hæren, og investere mellom fem og seks milliarder kroner i CV90 pansrede kampvogner, nytt kampluftvern, nye lastevogner og nytt utstyr til soldatene. Bare i år, i 2017, investerer vi mer enn 1,9 milliarder kroner i CV90-anskaffelsen. Og for perioden 2021 til 2034 er det i tillegg satt av mer enn 27 milliarder kroner til ytterligere investeringer for å sikre at Hæren også i fremtiden forblir slagkraftig og relevant. Og la meg være tydelig: De pengene som er satt av til Hæren, skal brukes på Hæren. Landmaktutredningen skal sørge for at vi investerer dem riktig, fordi landmakten er så viktig for Norges sikkerhet.

#

Kjære venner,

Med den nye langtidsplanen tar vi Forsvaret inn i en ny tid. Det betyr ikke at alle Forsvarets utfordringer nå er løst med et pennestrøk.

I dag har vi en langtids plan jeg er helt trygg på vil styrke forsvaret av Norge.

Det er en plan som gir en helt nødvendig, men også historisk, økonomisk satsning på Norges forsvarsevne.

Det er en plan som for første gang tar inn over seg den særegne kostnadsutviklingen som vi ser i forsvarssektoren. At den aldri har blitt kompensert, har bidratt til å undergrave bærekraften i forsvarsøkonomien år for år, og gjort at Forsvaret ikke har hatt råd til å drifte og vedlikeholde materiellet som forutsatt da det ble anskaffet.

Det er en plan som er realistisk, finansiert, bærekraftig og gjennomførbar. Som har solid forankring i Stortinget – faktisk den sterkeste på flere tiår – og som sikrer at vi også i framtida kommer til å ha et forsvar som er i stand til å løse sine mest krevende oppgaver.

Bak dette arbeidet ligger titusenvis av arbeidstimer med grundige fagmilitære vurderinger og økonomiske utregninger av en rekke ulike modeller. Vi har jobbet i FD, vi har engasjert Forsvarets forskningsinstitutt, de øvrige etatene i sektoren, alle deler av Forsvaret og selvsagt forsvarssjefen selv i arbeidet. Vi har hentet inn uavhengige analyser og anbefalinger fra en rekke aktører, ikke minst McKinsey og Ekspertgruppen for forsvaret av Norge.

Aldri før i Forsvarets historie har en langtidsplan vært gjenstand for grundigere analyser og vurderinger.

Så kan man alltids likevel mene at landet ikke vil kunne la seg forsvare uten en bestemt avdeling, base eller kapabilitet. Og en slik debatt kan vi gjerne ta. Men det som gjør den krevende er at det har begrenset verdi å diskutere en enkelt forsvarsgren, en avdelings beliggenhet eller et våpensystems kapasiteter uten å se dem i sammenheng med Forsvarets totale innretning.

Jeg er trygg på at vi har fått til den beste planen vi kunne i det sikkerhetspolitiske bildet vi ser og de behovene vi som nasjon og alliert har. Det er en plan som legger grunnlaget for et solid og bærekraftig forsvar tilpasset en sikkerhetspolitisk usikker og uforutsigbar framtid.

 

En usikker tid i møte

Jeg vil avslutte med å si litt om den. Framtiden.

Ved inngangen til 2017, er det lite som tyder på at dette året kommer til å bli mer forutsigbart eller mindre krevende enn det forrige når det gjelder forhold som påvirker forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Også norsk sikkerhet påvirkes i høyeste grad av konflikter, global maktforskyvning, fremvoksende stormakter og uenighet om mål og midler for å sikre internasjonal fred og stabilitet.

Vi ser en sterkere gråsoneproblematikk som følge av at både statlige og ikke-statlige aktører opererer på tvers av, og innenfor, landegrenser for å nå sine mål. Som dere godt vet: Hybride virkemidler er ikke et nytt fenomen, selv om de ser annerledes ut i dag enn tidligere. Men kjerne i dem er at de er designet for å skape usikkerhet i beslutningsprosesser. Er dette et angrep? Er det over terskelen for å utløse NATOs artikkel V?

Voldelig ekstremisme har stadig grobunn i sårbare og svake stater. Og terrortrusselen har dessverre blitt en virkelighet vi må forholde oss til i lang tid, også her hjemme.

Borgerkrigen i Syria er inne i sitt sjette år. De humanitære lidelsene er enorme. Situasjonen er svært komplisert og preget av mange aktører og liten tillit mellom partene. Sikkerhetsrådets enstemmige støtte til våpenhvileavtalen og initiativet til fredsforhandlinger gir likevel grunnlag for forsiktig optimisme, selv om veien til stabilitet, varig fred og gjenoppbygning er svært lang.

Utviklingen i Russland er bekymringsfull. Russiske myndigheter utviser en stadig mer selvhevdende rolle i sin såkalte «interessesfære» og i internasjonal politikk. Vi må være forberedt på at motsetningsforholdet mellom NATO og Russland vil bli langvarig, og at Europa også i årene fremover må ha den forsvars- og sikkerhetspolitiske oppmerksomheten rettet østover. Vi vil fortsette å jobbe for stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder, men må også ta innover oss at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa kan få implikasjoner i nord.

Samtidig er det grunn til å spørre seg om vi nå står ved inngangen til en historisk periode der også utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika kommer til å påvirke europeisk sikkerhet med langt større kraft enn tidligere.

Terror har allerede – på dramatisk vis – endret europeisk politikk. Og vi ser at migrasjon synes å ha blitt saken som avgjør valg, splitter folk, setter europeiske land opp mot hverandre, forårsaker mistillit til politikere, forrykker etablerte politiske styrkeforhold og gir næring til fremveksten av ytterliggående partier.

Storbritannias folkeavstemning om Brexit og valget av Donald Trump som USAs neste president er to svært ulike hendelser og kan ikke direkte sammenlignes. Men de har det til felles at de har avdekket en frustrasjon og misnøye i store deler befolkningen som kan synes å være symptomatisk for vår tid. Ikke bare i Storbritannia og USA, men i en rekke europeiske land. Det må vi ta på alvor.

Hvis vi skal prøve å sammenfatte det som skjer omkring oss, så er det på sett og vis fortellingen om misnøyens konvergens i vår del av verden.

Ikke bare løper misnøyen sammen i tid og rom. De forskjellige elementene påvirker og forsterker hverandre, godt hjulpet av en stadig større utbredelse av falske nyheter og sosiale mediers ekkokammer hvor sannhet og fakta har blitt relative størrelser. I sum kommer alt dette til uttrykk som en generell misnøye med samfunnsutviklingen og mistro til at de som styrer kan håndtere utfordringene godt nok. Og det påvirker i ytterste fall sikkerhetspolitikken.

For hvis en stor del av både den europeiske og amerikanske velgerskaren opplever at de står overfor så store utfordringer at deres identitet er truet, har vi fått en ny og alvorlig dimensjon som kan få politiske konsekvenser i mange vestlige samfunn. Vi har da en situasjon hvor det liberale demokratiet presses både innenfra og utenfra. Det kan få konsekvenser for samholdet, styrken og forutsigbarheten i et transatlantisk fellesskap som i 70 år har vært bærebjelken i en stabil verdensorden bygget på idealene fred, velstand og demokrati.

«Vi vet så altfor godt at krig ikke kommer når frihetens krefter er sterke, men når de er svake. Det er da tyranner fristes,» sa Ronald Reagan i sin nominasjonstale i 1980.

Jeg mener Reagan formidler en viktig lærdom her. En lærdom vi fikk kjenne på kroppen i årene 1940 til 1945 og som vi lovte hverandre at vi aldri skulle glemme, og aldri tillate oss å få kjenne igjen. Derfor er det så viktig at vi er bevisst på utviklingstrekkene i tiden vi lever i, og at vi står opp for våre demokratiske grunnverdier når disse er under press. Det gjelder i internasjonal politikk, det gjelder i norsk politikk og det gjelder for oss som enkeltindivider i hverdagen.

I dag, ved begynnelsen av et nytt år, står vi overfor en sikkerhetspolitisk uforutsigbarhet og usikkerhet av et omfang vi ikke har opplevd på svært lang tid.

«Det er en ubønnhørlig historisk lov at samtiden aldri er i stand til å oppfatte de begynnende store bevegelser som blir bestemmende for tiden», skrev en av mellomkrigstidens mest kjente forfattere, Stefan Zweig fra Østerrike.

Jeg vet ikke om han har rett. Men det er vårt ansvar å identifisere hvilke utviklingstrekk som er så betydningsfulle at de kan bli bestemmende for tiden. Og det er vår plikt å gjøre det vi kan for å møte dem på best mulig måte. Det er rasjonalet bak den nye langtidsplanen, og det er det førende prinsipp i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det er mye som synes usikkert, men hvis det er én ting jeg er helt sikker på, så er det at de utfordringene vi står overfor bare kan løses av land i fellesskap. For de store, sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene vi ser treffer ikke bare enkeltland. De treffer oss alle, om enn i ulik grad. Og de er så sammensatte og globale at de ikke kan løses av noen av oss alene.

Derfor er det så viktig at vi styrker de demokratiske institusjonene og samarbeidsarenaene vi har. Gjennom NATOs raske tilpasning har vi vist at vi er i stand til å gjøre det, men det er et arbeid som må være kontinuerlig og uten sluttdato.

Samtidig har virkeligheten vist oss at vi ikke utelukkende kan basere oss på etablerte organisasjoner og allianser. Kampen mot ISIL er et eksempel på det, hvor mange i utgangspunktet ulike land med ulike interesser er i stand til å jobbe sammen mot en felles trussel. Jeg tror vi i fremtiden kommer til å se flere slike koalisjoner av villige og kapable nasjoner og ulike samarbeidskonstellasjoner. Ikke bare i militære operasjoner, men i generelt forsvars- og sikkerhetssamarbeid der man har sammenfallende interesser. Det gjelder også for oss. Norge søker et stadig tettere samarbeid bilateralt både med andre NATO-allierte og våre nordiske naboer. Ikke i stedet for Alliansen, men i tillegg til. Det mener jeg er klok og pragmatisk politikk.

#

«Alt går så fort i våre dager», sang Børretzen. Det er enda mer treffende i dag enn da han skrev låta. Jeg er opptatt av at vi som nasjon er best mulig rustet til å forstå den tiden vi lever i og at vi gjennomfører de nødvendige tiltakene for å ivareta vår sikkerhet. Det gjelder ikke minst når utviklingen går fort. Historien har vist oss viktigheten av det. Derfor har regjeringen sørget for å legge grunnlaget for at vi både militært og politisk står best mulig rustet til å møte en usikker og uforutsigbar framtid.

En sikkerhetspolitisk analyse er gjerne dyster i sin natur. Spesielt i dag. Men vi skal ikke svartmale, heller. Vi skal ikke glemme at de positive utviklingstrekkene i verden er mange. Endringer gir også nye muligheter, og det er mitt og regjeringens ansvar å identifisere og utnytte de mulighetene endringene rundt oss åpner for – til det beste for landets sikkerhet.

Og når vi snakker om ansvar, har jeg lyst til å si følgende: Vi har fått på plass en ny og solid langtidsplan som vil sikre at Forsvaret nå tilpasses en ny og krevende tid. Noen grep får umiddelbar effekt, og vi vil allerede i år få se et forsvar med høyere operativ evne enn i fjor. Andre grep er langsiktige. Å bygge et solid forsvar tar tid og koster penger. Mye penger. Man kan av og til få inntrykk av, når man hører enkelte av diskusjonene, at glasset er halvtomt og ikke halvfullt. Men det er faktisk ikke mulig å mene at en styrking av budsjettet på 2,2 milliarder kroner på ett år, en planlagt styrking på om lag 7,6 milliarder kroner på fire år og 180 milliarder på 20 år, er et halvtomt glass. Det er en historisk styrking, og et tydelig veivalg, for å styrke Norges forsvarsevne.

Regjeringen har påtatt seg en langsiktig økonomisk forpliktelse, som politikerne har et ansvar for å videreføre de neste 20 årene. Statens aller viktigste oppgave er å sørge for sikkerhet for landets borgere, og det må vi aldri glemme.

I det ligger også et stort ansvar på alle oss som jobber i forsvarssektoren. Vi har fått tildelt en vesentlig del av fellesskapets penger for å bygge et solid forsvar. Det er penger vi har fått på bekostning av helse, skole og andre viktige samfunnssektorer. Vi må vise at vi kan forvalte de pengene vi har fått på en god og ansvarlig måte i tråd med den langtidsplanen som Stortinget har vedtatt.

Kjære forsvarsvenner,

Jeg vil takke dere for at dere kom hit i kveld. Børretzens femtikilometerløpere har Blankvannsbråten, hvor de stanser for å gjøre opp status og reflektere litt. Vi har Oslo Militære Samfund. Jeg er glad for at dere tok dere tid til å stanse opp i denne timen sammen med meg.

Og til alle dere som jobber eller har jobbet i forsvarssektoren, har jeg lyst til å avslutte med å si: I en hverdag som for mange av oss består av prosjekter og detaljer og de nære tingene, er det viktig å løfte blikket.

Jobben er ikke administrasjon, logistikk eller ildledelse. Den er ikke å fly, seile eller stå vakt. Jobben er å bygge Norges forsvarsevne. For alt det jeg driver med, alt det dere driver med, handler til syvende og sist om å sørge for at ingen aktør skal kunne presse oss mot vår vilje eller ta fra oss vår frihet. Ikke i dag, og ikke i morgen. Det er det forsvarsevne handler om. Og det er det dere bidrar til å skape.

Takk for oppmerksomheten!

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
High North News:
Kronikk: Tilbake til unormalen
ABCNYHETER: Direktevideo fra foredraget