Skip to content

Mandag 6. januar 2020 gjestet forsvarsminister Frank Bakke-Jensen Oslo Militære Samfund med Forsvarsministerens årlige statusoppdatering.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her (vi beklager noe dårlig lydkvalitet):

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes eller hvor du lytter til podcast.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 19. november foredro forfatter og historiker Torbjørn Færøvik med foredrag «Dragen og elefanten – er Kina og India på kollisjonskurs?».

Du kan lese foredraget her:

Dragen og elefanten:

Er Kina og India på kollisjonskurs?

Av Torbjørn Færøvik,

forfatter og historiker

På en reise i India i 1997 ble jeg stående og se på en stor lystavle som fortalte hvor mange innbyggere landet hadde. Det virket som om tallene var i ferd med å løpe løpsk. Indias folketall hadde nettopp passert en milliard. I dag viser det samme tavlen et sted mellom 1,3 og 1,4 milliarder innbyggere. Ifølge FNs prognoser vil India om få år, trolig i 2022, passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden.

Når det skjer, vil de to landene ha til sammen 2,8 milliarder innbyggere. Det forteller oss at utviklingen i Kina og India blir helt bestemmende for vår felles fremtid. Verden er avhengig av at de lykkes, og at de lever i fred med hverandre. I motsatt fall vil følgene bli alvorlige.

I mange hundre år sto geografien i veien for et tett samarbeid mellom disse to gigantene. Himalaya var ikke lett å forsere, og sjøveien var lang. Det betyr ikke at det ikke var kontakt mellom dem. For rundt 2000 år siden fant buddhismen veien fra India til Kina. Inderne fikk også kulturimpulser fra Kina. Men selv om de var naboer, føltes avstanden lang.

Dagens kommunikasjoner gjør det lettere å samarbeide. Men i så fall må de ville det. De indiske lederne nøler av flere grunner. Med rette oppfatter de Kina som den sterke part. Til alt overmål er de kinesiske lederne tydelige på at de ønsker å gjøre landet til en global supermakt. De politiske forskjellene er også åpenbare. India er et demokrati, Kina det motsatte. Mens Indias politiske system er åpent og gjennomsiktig, er det kinesiske stengt for innsyn. Det gjør det vanskelig å etablere et tillitsfullt forhold.

Kulturelt og religiøst er de også vesensforskjellige. Konfusius, kinesernes store læremester, var opptatt av hvordan menneskene skulle leve i forhold til hverandre – ikke av Himmelen. I hinduismen, indernes store religion, er gudene rikelig til stede.

Nehru og Mao

India ble et selvstendig land i 1947, og britene trakk seg ut. To år senere grep kommunistene makten i Kina. Regjeringen i New Delhi var raskt ute med å anerkjenne det nye regimet, men allerede i 1950 fikk India en forsmak hva som var i vente. For da rykket kinesiske styrker inn i Tibet. Statsminister Jawaharlal Nehru var likevel innstilt på å samarbeide med Kina, og i 1954 reiste han på offisielt besøk til Beijing.

Nehru var jurist med utdannelse fra Cambridge. Han var vestlig orientert og hadde kullsviertro på demokratiet som den beste styreform. Mao hadde tilbrakt lange år i felten og trodde på det han kalte «folkets demokratiske diktatur». Naturligvis var de uenige om mye, men begge var opptatt av å forsvare sine respektive land mot «imperialismen». India fremsto på den tiden som en viktig aktør i den alliansefrie bevegelsen. Året etter holdt bevegelsen sitt store møte i Bandung i Indonesia, hvor både Kina og India spilte viktige roller.

Fem år senere, i 1959, gjorde tibetanerne opprør mot det kinesiske overherredømmet. Demonstrasjonene i Lhasa varte i flere dager. Dalai Lamas tiltakende Kina-angst endte med at han flyktet til India, hvor han ble tatt vel imot av daværende statsminister Nehru. Flere titusener tibetanere flyktet samme vei. Dermed ble det brått slutt på den vennskapelige dialogen. I ordkrigen som fulgte, ble Nehru anklaget for å ha gått «imperialismens ærend», og Mao sa han ville «knuse» den indiske statsministeren.

Grensestriden i Himalaya

De neste tre årene hadde Kina nok med sine hjemlige problemer. Maos mislykkede massemobilisering, Det store spranget, endte med sult og elendighet og millioner av menneskers død. Først i 1962 ble situasjonen bedre, og Kina så sitt snitt til å gi det uskikkelige India en lærepenge. Kineserne ville ta tilbake områder i Himalaya som de mente tilhørte dem. Den elendige indiske hæren hadde lite å svare med og led et sviende nederlag. Rundt 3000 indiske soldater ble drept og minst like mange ble tatt til fange. Nehru fortvilte og ble en gammel mann over natten, skriver en av hans biografer. To år senere døde han. Mens inderne sørget over sin mangeårige leder, gjennomførte Kina sin første kjernefysiske prøvesprengning. Hendelsen ble en ny vekker for India, som nå bestemte seg for å gå samme vei. Ti år senere, i 1974, var den indiske bomben en realitet.

Kina og India har en felles grense på nesten 3500 kilometer. I dag er de stort sett enige om om hvor den går. Men ennå strides de om hvem som eier hva i den nordvestlige grensesektoren, hvor krigen i 1962 fant sted. I Indias nordøstlige hjørne ligger delstaten Arunachal Pradesh. Kina gjør krav på deler av den og omtaler det omstridte området som «Sør-Tibet». Da Dalai Lama i fjor besøkte et kloster i dette området, reagerte Beijing med kraftige protester. For å styrke sitt grep har India stasjonert betydelige militære styrker i delstaten. De fleste er forlagt nær grensen til Kina. Hele delstaten er på knappe 84 000 kvadratkilometer.

I fjor havnet kinesiske og indiske styrker i en 73 dagers «stillingskrig» på Dokhamplatået i Himalaya. Platået ligger der India, Kina og Bhutan møtes. Ingen av de tre landene er enige om hvem som eier hva av det. Konflikten ble utløst da kineserne begynte å bygge en vei som ifølge bhutaneserne gikk gjennom deres territorium. Indiske styrker ble tilkalt, og stillingskrigen begynte. Heldigvis ble den avsluttet uten tap av menneskeliv.

India frykter at nye grensestridigheter kan oppstå. Den indiske regjeringen har derfor besluttet å styrke grenseforsvaret med en moderne utrustet mobil styrke. Indiske aviser skriver at den skal bestå av rundt 90 000 soldater og være fullt operasjonell i 2021 – 2022.

Kinas økonomiske ekspansjon

Så lenge Mao styrte, behøvde ikke India bekymre seg for Kinas økonomiske ekspansjon. Kineserne hadde nok med sitt. Med de økonomiske reformene og «den åpne dørs politikk» som regimet introduserte på 1980-tallet, ble situasjonen en annen. Med ett ble det fart på hjulene, og utenrikshandelen vokste.

Tidlig på 2000-tallet begynte kinesiske selskaper å investere i andre land, ikke minst i Asia. Med skiftet av partiledelse i 2012 ble Kinas utenlandske økonomiske engasjement enda sterkere, og i 2013 lanserte Xi Jinping, den nye partisjefen, sitt store Silkevei-prosjekt – en plan om å utvikle et nettverk av trafikkårer mellom Asia og Europa. Planen, kalt Belt and Road (BRI), ble hilst velkommen av mange land, dog ikke av India. «En farlig felle», fnyste flere politikere.

Kina har markedsført sitt Belt and Road-initiativ som et «vinn-vinn-prosjekt». Alle som slutter seg til det, vil tjene på det, lyder omkvedet. Lederne i Beijing peker på at Asia lider av dårlig infrastruktur. Få om noen vil bestride denne påstanden. Problemet kan være at Kina, i egenskap av initiativtaker, hovedbidragsyter og eksekutør, vil bli den største vinneren. Det er også en fare for at land som ikke ivaretar sine interesser godt nok, vil ende opp som tapere.

Siden BRI ble lansert, har statsminister Modi holdt flere møter med sine kinesiske motparter. Men ennå har han til gode å velsigne det kinesiske initiativet. I stedet har han selv tatt flere initiativer, økonomiske som militære, for å holde Kina på avstand.

Kina blir ofte omtalt som verdens største fabrikk. Hvis fabrikken skal ekspandere, trenger den nye markeder og stabil tilgang på råvarer. Jo raskere varene kan fraktes fram og tilbake, desto bedre. Dette er drivkraften bak Belt and Road-initiativet. Landets ledere har siden tidenes morgen vært vant til å tenke langsiktig. De bygde Den store muren og millioner av kilometer med diker og kanaler. Den store kanalen, en vannåre fra sør til nord, ble realisert over en periode på flere hundre år og er nesten 2000 kilometer lang. BRI føyer seg inn i denne tradisjonen, men skiller seg fra tidligere gigantprosjekter fordi det omfatter mange land, og fordi det er det dyreste noensinne.

Kinesisk jernbanebygging

Kinas ambisjon er å forbedre infrastrukturen både til lands og til vanns. Flere av landprosjektene har Indiahavet som mål. Fra byen Kunming i Kinas sørvestlige del skal det bygges veier og jernbaner til Laos, Thailand og Myanmar. Noen av prosjektene er allerede igangsatt, som byggingen av jernbanen gjennom Laos. Tanken er å forbinde den med det thailandske jernbanenettet. Prosjektet er kostnadsberegnet til seks milliarder dollar, og fattige Laos har påtatt seg å finansiere en del av gildet. Asia Times skrev i august at ca. 20 prosent av den 414 kilometer lange strekningen allerede er fullført.

Den planlagte jernbanen fra Kunming til Yangon, Myanmars økonomiske hovedstad, blir enda lengre – hele 1920 kilometer. Planen ble møtt med både skepsis og motstand da den ble lansert, men alt tyder på at den blir realisert, om enn forsinket. Tilhengerne av planen peker på at mye av dagens handel mellom Kina og Myanmar foregår sjøveien via Malakkastredet, en omvei på 3000 nautiske mil. Kina ønsker også å strekke et togspor til Mandalay, en annen viktig by i Myanmar.

Tibets hovedstad Lhasa ble knyttet til det kinesiske jernbanenettet i 2006. I 2014 ble togsporet forlenget til Shigatse, en annen tibetansk by. Nå arbeider Kina på spreng for å knytte det tibetanske jernbanenettet til Nepal. Hvis arbeidet går etter planen, skal strekningen være fullført i 2020. Siden Nepal er Indias nordlige nabo, har indiske myndigheter vært opptatt av å skjerme landet mot fremmed innflytelse. Derfor blir inderne urolige når Kina trenger seg inn i Indias «bakgård».

India er særlig skeptisk til Kinas store infrastrukturprosjekt i Pakistan, kalt «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor». India og Pakistan har vært erkefiender siden Britisk India ble delt i to i 1947. En strekning av «korridoren» skal gå gjennom den pakistansk-kontrollerte delen av Kasjmir, et område som også India gjør krav på.

Prosjektet har en kostnadsramme på 62 milliarder amerikanske dollar. Fra Kinas vestlige Xinjiang-region skal kineserne bygge både jernbane og motorvei til Pakistan, helt til havnebyen Gwadar ved Det indiske hav. Det statlige Chinas Overseas Port Holding Company inngikk i fjor en avtale med Pakistan om å leie havnen i 40 år. Med sin beliggenhet nær Hormusstredet og Persiagolfen er havnen gull verd for Kinas dyktige strateger. Kina skal også utvikle en økonomisk sone utenfor Gwadar med plass til rundt en halv million kinesere. Sonen, kalt International Port City, skal stå ferdig i 2022.

Kineserne skal i tillegg bygge et nettverk av andre veier for å knytte sammen noen av Pakistans viktigste byer. Men godene kommer ikke gratis. Prosjektet er et spleiselag som Pakistan må finansiere ved hjelp av kinesiske lån. Allerede nå er gjeldsbyrden blitt så stor at landets nye regjering, under ledelse av Imran Khan, har innledet en granskning av prosjektet. Pakistanske aviser skriver at deler av det kanskje må skrinlegges eller modifiseres, i det minste inntil videre.

Indisk uro for Sri Lanka

India har lang erfaring med fremmede inntrengere. Derfor er indiske politikere så vare for alle Kinas forsøk på å skaffe seg makt og innflytelse i det sørlige Asia og Indiahavet. I fjor inngikk Kina en avtale med Sri Lanka om å leie havnen i Hambantota, på øyas sørspiss, i 99 år. Flere kommentatorer minnet om at britene i sin tid utnyttet Kinas svakhet til å inngå enn 99-årig avtale om å leie Hongkong. Den gang ble det kalt kolonialisme.

Avtalen med Sri Lanka kom i stand etter at regjeringen i Colombo så seg ute av stand til å tilbakebetale sin massive gjeld til Kina. Inntil videre er det liten kinesisk aktivitet i havnen, men nyervervelsen har uten tvil et stort potensial. USAs visepresident Mike Pence hevdet i forrige måned at Kina har planer om å utvikle Hambantota til et militært støttepunkt for sin egen marine. Påstanden ble straks avvist av srilankesiske myndigheter, som forsikret at havnen utelukkende vil ha en økonomisk funksjon.

Avisen Hindustan Times omtaler Kinas fremgangsmåte overfor Sri Lanka som en «salami-taktikk». Kineserne skjærer først den ene skiven, så den andre. Sjansen for å lykkes synes å ha blitt større etter at den Kina-vennlige Mahendra Rajapaksa igjen er blitt statsminister. Hans forrige styreperiode, fra 2005 til 2015, huskes for sine lysskye avtaler med Kina og sin bunnløse korrupsjon. «Rajapaksas comeback gir India grunn til bekymring. I hans forrige styreperiode stjal han en viktig del av Sørøstasia fra Indias innflytelsessfære», skriver Times of India. Avisen minner om at Sri Lanka har stor sikkerhetspolitisk betydning for India, og at korteste avstand mellom de to landene er bare 12 kilometer.

Nå har også Maldivene havnet i den kinesiske gjeldsfellen. Det lille øyriket har vel 400 000 innbyggere fordelt på 298 kvadratkilometer. På få år har det opparbeidet en gjeld til Kina på tre milliarder amerikanske dollar. Både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er bekymret for landets økonomi. Samtidig har flere tusen kinesere etablert seg på Maldivene. Mange er engasjert i ulike businessforetak knyttet til turisme og bygging av infrastruktur. Øyrikets nye president, Ibrahim Mohamed Solih, ble innsatt for bare to dager siden. Nå lover han å rydde opp i «rotet» etter sin Kina-vennlige forgjenger. Blant de utenlandske gjestene under innsettelsen var den indiske statsminsteren, som varslet at India er beredt til å hjelpe Maldivene ut av krisen. India har tradisjonelt hatt en sterk innflytelse på øygruppen.

Flere andre land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, er i samme kritiske gjeldssituasjon som Sri Lanka og Maldivene.

Rivalisering til havs

I takt med sin økonomiske ekspansjon moderniserer Kina marinen i raskt tempo. Da Kina for to år siden nektet å bøye seg for Haag-domstolens kjennelse i den betente striden om Sørkinahavet, vakte det sterke reaksjoner i New Delhi. «Skal Kina vise den samme forakt for lov og rett også i våre farvann?» spurte den indiske utenriksministeren. Kina gjør krav på 85 prosent av Sørkinahavet. Grenselinjen som regjeringen i Beijing egenhendig har trukket, er i konflikt med territorialkravene til land som Vietnam, Filippinene, Malaysia, Indonesia og Brunei. I tillegg til å være verdens travleste skipsled, har Sørkinahavet store fiskefelter og betydelige olje- og gassressurser.

I 2013 klaget Filippinene Kina inn for en spesialdomstol i Haag. Allerede før den avsa sin kjennelse i 2016, stemplet Kina den som «reaksjonær». Mens striden fortsetter, er kineserne travelt opptatt med å styrke sitt militære nærvær i Sørkinahavet, blant annet ved å forvandle små rev og atoller til militære utposter. USAs 7. flåte, som er tungt til stede i Stillehavet, kan lite gjøre uten å starte en krig. De fleste observatører anser derfor Kinas anneksjon som et fullbyrdet faktum. Amerikanske marinefartøyer fortsetter å patruljere området, men ikke uten risiko. I forrige måned var et amerikansk og et kinesisk marinefartøy nær ved å kollidere med hverandre. USA hevdet at den kinesiske motparten hadde opptrådt uansvarlig, mens Kina la all skyld på USA.

India er ingen aktør i denne striden, bortsett fra at landet har en sterk interesse av retten til fri ferdsel på verdenshavene.

Kina har ennå ikke skaffet seg marinebaser i Indiahavet, med unntak av den ett år gamle basen i Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet. Anskaffelsen av basen ble begrunnet med Kinas behov for å kunne delta mer effektivt i FN-ledede operasjoner i området, samt å beskytte kinesiske skip i Adenbukta. Behovet for å bekjempe somaliske pirater ble eksplisitt nevnt. Også USA, Frankrike og Japan har baser i Djibouti. Samtidig er China Merchants Group i ferd med å utvikle Afrikas største frihandelssone i Djibouti. Landet er et av Afrikas minste, men lilleputtstatens ledere har lenge drømt om å gjøre den til et slags Afrikas Singapore.

Indiahavet er ikke mindre betydningsfullt enn Sørkinahavet. Mesteparten av handelen mellom Asia og resten av verden går via Malakkastredet og Indiahavet. For regjeringen i New Delhi er det viktig at havretten og annen rett følges, og at ingen land tar seg til rette. Men stilt overfor et Kina som opptrer stadig mer nærgående, ser de indiske lederne ingen annen utvei enn å ruste opp. Som et uttrykk for at India ser med uro på utviklingen i sitt naboskap, var landet ifølge SIPRI verdens største importør av større våpen («major arms») fra 2012 til 2016. Indias uro skyldes ikke bare Kina, men også forholdet til Pakistan, som har vært betent helt siden 1947.

India oppgir å ha 1,2 millioner soldater i aktiv tjeneste, mot Kinas 2,3 millioner. Målt i antall fartøyer er den den indiske marinen bare en tredjedel av den kinesiske. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI konstaterer i sin siste rapport (mars 2018) at Asias andel av de globale forsvarsutgiftene øker år for år. Pådriveren er Kina. I 2008 utgjorde landets andel 5,8 prosent. I fjor hadde den steget til 13 prosent.

Ifølge offisielle tall brukte India i fjor 51 milliarder dollar på forsvaret, mot Kinas 152 milliarder. Janes Defense Weekly skriver at Kinas forsvarsbudsjett er ventet å øke til 233 milliarder dollar i 2020.

India er ennå fattig

India ble i en lang periode etter 1947 styrt av Kongresspartiet. I de senere år er landet blitt ledet av en koalisjon med basis i det høyreorienterte Bharatya Janata Party (Det indiske folkepartiet). BJP representerer markante hindu-nasjonalistiske strømninger, i rak motsetning til det sekulære Kongresspartiet. I utenrikspolitikken skiller det seg fra Kongresspartiet ved sin tydelige pro-amerikanske holdning.

Ved å liberalisere deler av indisk økonomi har BJP klart å få fart på økonomien. Under statsminister Modi har regjeringen understreket viktigheten av å lokke utenlandske investorer til landet. «Make in India», lyder slagordet. Indiske politikere håper at India skal bli mer attraktivt for investorer enn Kina. «Jeg ønsker å si til alle verdens folk: Kom hit, lag det i India … Selg varene i hvilket som helst land, men lag dem her. Vi har dyktighet, talent, disiplin og et ønske om å utrette noe», sa statsminister Modi da han lanserte kampanjen i 2014. Landet har i alle fall arbeidskraft nok, og den er billigere enn Kinas.

Indere og andre snakket lenge med forakt om «den hinduistiske vekstraten» på tre prosent. Nå vokser økonomien raskere enn Kinas. Årets resultat ventes å bli rundt 8 prosent, mot Kinas 6,5 prosent. India har åpenbart et stort potensial for utvikling, særlig hvis landet velger å prioritere forsømte sektorer som helse, utdanning og infrastruktur.

India er likevel langt fattigere enn Kina. Landets bruttonasjonalprodukt er bare en fjerdedel av Kinas. En tredjedel av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En like stor andel regnes som analfabeter. Landet utmerker seg med sine store sosiale forskjeller, og det eldgamle kastevesenet lever i beste velgående. Mange betrakter det som et alvorlig hinder i arbeidet for rettferdighet og sosial utvikling.

India søker nye venner

Stilt overfor den kinesiske utfordringen er India villig til å pøse nye milliarder inn i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret. Statsminister Modis regjering arbeider også hardt for å utvikle samarbeidet med land som deler Indias uro. Høyest på listen står USA. Kort etter at Donald Trump tiltrådte som amerikansk president, reiste Modi på offisielt besøk til USA. «Du er en sann venn», sa Trump til Modi på plenen utenfor Det hvite hus. Han tilføyde at forholdet mellom de to landene aldri hadde vært bedre. Da samtalene var over, forsikret begge lederne at de ville styrke det tosidige «strategiske partnerskapet». Det betyr ikke at det er friksjonsfritt, men utad fremstår det som godt.

USA signerte for tre år siden en tiårig rammeavtale om felles utvikling og produksjon av avansert forsvarsteknologi. Russland har i en årrekke vært Indias viktigste våpenleverandør. Nå blir USA viktigere, og de to holder stadig hyppigere felles militærøvelser. Under Trump har USA i økende grad erstattet betegnelsen «Asia-Pacific Region» med «Indo-Pacific Region». Mens den førstnevnte betegnelsen var myntet på det østlige Asia og Stillehavet, omfatter den andre noe større: en region som også omfatter India og Stillehavet. «Vi bruker uttrykket Indo-Pacific fordi det understreker viktigheten av Indias økende betydning», sa en talsmann for Det hvite hus for en tid siden.

India er også opptatt av å styrke samarbeidet med flere andre land. I forrige måned reiste statsminister Modi på offisielt besøk til Japan. I likhet med India er Japan dypt urolig på grunn av Kinas økende rolle og atferd. Partene forhandler nå om en avtale som vil gi Japans marinefartøyer adgang til Indias baser i Andamanhavet.

Da Modi besøkte Vietnam for to år siden, ble de to landene enige om å inngå et begrenset forsvarssamarbeid. Selv om landet styres av et kommunistparti som har mye til felles med det kinesiske, har Vietnam og Kina overlappende krav i Sørkinahavet. Kinas marine har ved flere anledninger jaget vietnamesiske fartøyer, sivile som militære, ut av de omstridte områdene. Ifølge en meningsmåling har bare 16 prosent av vietnameserne et positivt syn på Kina.

India står utenfor den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, men arbeider bevisst for å utvikle samarbeidet med medlemslandene. Malaysia og Indonesia står høyt på listen. Forholdet til Malaysia er blitt spesielt viktig etter at 92 år gamle Mahathir bin Mohamad overtok som statsminister tidligere i år. Den drevne veteranen, som var regjeringssjef fra 1981 til 2003, er sterkt kritisk til Kina og har kansellert flere store avtaler med Beijing. Han anklager Kina for å praktisere en ny form for kolonialisme og vil redusere Malaysias avhengighet av et regime han oppfatter som totalitært. Det demokratiske Australia er et annet viktig land for India.

Den kinesiske partisjefen Xi Jinping ble gjenvalgt på partikongressen i fjor høst. I sin tale til delegatene sa han at Kinas system kunne tjene som modell for land i Den tredje verden. Uttalelsen vakte naturligvis stor oppsikt utenfor Kinas grenser. Hans mye omtalte «kinesiske drøm» er å gjøre landet til en global supermakt. Det er en skremmende tanke for mange, særlig så lenge landet er et strengt diktatur.

«Aldri før har de ansatte i Indias utenriksdepartement arbeidet så mye overtid», skriver Indian Express. «Kina holder dem i arbeid.»

På nasjonalforsamlingens sesjon i mars i år ble grunnlovsbestemmelsen som begrenset presidentens styretid til to terminer, fjernet. Xi kan dermed fortsette som statsoverhode på livstid, om han selv vil. Han er gjenstand for økende persondyrkelse, og hans politiske program, kalt «Xi Jinpings tanker», studeres flittig av både partimedlemmer og andre. Men Xi Jinping har også sine kritikere, selv om de velger å formulere seg forsiktig. Flere kinesiske økonomer og intellektuelle har i den senere tid kritisert hans Belt and Road-prosjekt. De mener det er for ambisiøst, og at de enorme pengesummene som Kina bruker på det, kunne ha gått til påtrengte hjemlige oppgaver. Xi har også måttet tåle kritikk for sin lite fleksible holdning i handelsstriden med USA. Mange tolker hans steile positur som uttrykk for svakhet, og ikke det motsatte. Uansett møter han ingen synlig opposisjon verken i eller utenfor kommunistpartiet. Det sterke overvåkningsapparatet som regimet har utviklet, gjør det heller ikke lett å organisere noen opposisjon.

I India skal det holdes valg på ny nasjonalforsamling i 2019. De fleste observatører anser det for sannsynlig at statsminister Modi og hans BJP vil seire på ny. Hans viktigste utfordrer er Kongresspartiet og dets leder, Rahul Gandhi. Han er sønn av Rajiv og Sonia Gandhi og representerer fjerde generasjon i Nehru-Gandhi-dynastiet.

Rivalisering og samarbeid

Inntil videre vil forholdet mellom India og Kina være preget av både rivalisering og samarbeid. Både samhandel og annen utveksling er økende. Bare i fjor steg samhandelen med 18 prosent, til 84,4 milliarder. Indias eksport til Kina økte med hele 40 prosent. På listen over Indias viktigste handelspartnere rangerer Kina på topp, foran USA, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Kinesiske selskaper har i tillegg investert betydelige summer i indisk økonomi. India har et stort behov for å forbedre sin infrastruktur, og Kina vil gjerne bidra. Et tettere økonomisk samarbeid kan være et bidrag til å dempe konfliktene i forholdet, men kan også gjøre India sårbar for kinesisk utpressing.

Begge land innser viktigheten av å samarbeide om miljøet. Kina fyres opp med kull, og India er ikke så langt etter. Tall fra 2017 viser at 15 av de 20 mest forurensede byene i Asia ligger i Kina og India. Den tredje pol, det store isødet i Tibet som gir vann og næring til flere asiatiske land, utsettes for store påkjenninger grunn av den globale oppvarmingen. Store breområder krymper år for år. I Himalaya har klimaskiftet utløst erosjon og jordskred. På grunn av temperaturstigningen kan viktige elver som Yangtsekiang, Guleelva, Mekong, Brahmaputra og Indus komme i ulage. Klimaskiftet berører også folkerike land som Pakistan og Bangladesh. Mottiltak bør settes inn i raskt. Havene er også berørt at det som skjer, og lavtliggende landområder risikerer å bli oversvømmet. Maldivene og Bangladesh nevnes ofte som eksempler, men deler av India og Vietnam er også utsatt.

Et fredelig Asia avhenger av et godt forhold mellom Kina, India og Japan. USA må bidra på sin måte. Kina bærer et stort ansvar for utviklingen videre. Fortsetter landet å styrke sin stilling på bekostning av naboene, kan Asia og verden gå inn i en urolig, i verste fall farlig, fase.

Mandag 5. februar 2018 gjestet førsteamanuensis i statsvitenskap, Institutt for industriell økonomi, strategi og statsvitenskap, Dag Einar Thorsen Ph.D., HSN Oslo Militære Samfund med foredraget «Populistene kommer! Hva kan det bety for Europa?».

Du kan se presentasjonen han viste oss ved å følge denne linken.

Dag Einar Thorsen i OMS. Foredraget: Populistene kommer. Foto: OMS 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Sverre Lodgaard, NUPI, foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS). Foto: OMS Presse

Mandag 6. november 2017 hadde vi gleden av å få besøk av seniorforsker Sverre Lodgaard fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt som foredro om Nord-Korea. Sverre Lodgaards ekspertområder er geopolitikk, Midtøsten, iransk utenrikspolitikk, kontroll med og nedrustning av atomvåpen og Irans og Nord-Koreas atomprogrammer. Lodgaard var direktør for NUPI i perioden 1997–2007.

Lodgaards arbeidserfaring er like imponerende som foredraget han avholdt, som også viste seg å ha en svært god timing sett opp mot det aktuelle nyhetsbildet man har om Nord-Korea om dagen.

Arbeidserfaring

2007- Seniorforsker, NUPI
1997-2007 Direktør, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Oslo
1992-1996 Direktør, United Nations Institute for Disarmament Research (UNIDIR), FN-kontoret, Geneve
1987-1992 Direktør, Institutt for fredsforskning (PRIO), Oslo
1980-1986 Forsker, Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI)

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. .

Mandag 30. oktober 2017 hadde vi gleden av å lytte til foredraget «NATO and the North Atlantic» av oberst John Andreas Olsen. Olsen er for tiden forsvarsattache i London og har en lang og imponerende militær karriere. Les mer om dette på Wikipedia.

Foto: OMS 

Introduksjon til foredraget:

The North Atlantic remains essential to the commerce and trade that sustain the economic prosperity of all nations sailing in these waters. It is vitally important that the Alliance remains resolute and that its members and partners continue to contribute their fair share in securing and protecting the transatlantic bridge: the North Atlantic Ocean is NATO’s lifeblood.

Russian submarines are prowling the Atlantic, testing our defences, confronting our command of the seas, and preparing the complex underwater battlespace to give them an edge in any future conflict.
Vice Admiral James G. Foggo

The American, British and Norwegian subject matter experts chosen for this study offer six recommendations:
o renew NATO’s maritime strategy
o reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence
o reform NATO’s Command Structure
o invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness
o enhance Maritime Partnerships
o prepare for Maritime Hybrid Warfare

Under finner du et resyme av foredraget.

NATO and the North Atlantic

NATO AND THE NORTH ATLANTIC: REVITALISING COLLECTIVE DEFENCE

Colonel John Andreas Olsen OMS, 30 October 2017

Russian submarines are prowling the Atlantic, testing our defences, confronting our command of the seas, and preparing the complex underwater battlespace to give them an edge in any future conflict.

Vice Admiral James G. Foggo

The American, British and Norwegian subject matter experts chosen for this study offer six recommendations:

o renew NATO’s maritime strategy
o reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence
o reform NATO’s Command Structure
o invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness o enhance Maritime Partnerships
o prepare for Maritime Hybrid Warfare.

The book’s main conclusion is that NATO must put the North Atlantic Ocean back on its agenda. NATO must have command of the sea. In response to growing Russian capabilities, significant military modernisation and ambitious strategic intent, NATO must strengthen its capability and sustainability, upgrade contingency plans and establish a command structure that can meet the challenges of tomorrow. The United Kingdom should have a leading role in this regard: politically, militarily and conceptually.

1 This submission refers to RUSI Whitehall Paper 87, ‘NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence,’ edited by John Andreas Olsen and published March 2017. The opinions and conclusions expressed in this study are those of the editor and authors. They do not represent the official position of any government or institution.

NATO and the North Atlantic1

The North Atlantic – the ocean that connects North America and Europe – is a central part of NATO’s area of responsibility. It follows that NATO must retain the capability to secure freedom of manoeuvre across the sea and to keep the waterways between the continents open for reinforcement and resupply of materiel and personnel in times of peace, crisis and war. Thus the

1

Alliance, as the guarantor of national sovereignty and territorial integrity, must be prepared to counter any potential threat to the North Atlantic Ocean.

NATO’s renewed interest in, and commitment to, its transatlantic maritime link is in no small part due to Russia’s increasingly provocative rhetoric and behaviour over the past decade. Russia is introducing new classes of conventional and nuclear attack submarines and is modernising its Northern Fleet through the addition of long-range, high-precision missiles. The totality of its modernisation programme adds up to a step-change strengthening of Russian maritime capability in support of an anti-access strategy that could challenge NATO’s command of the high seas and, potentially, hold Europe and North America at existential risk. This represents the re-emergence of a strategy that many in the West assumed had dissipated in the aftermath of the Cold War.

Figure 1 is an illustration of the Russian bastion defence envelope, indicating the patrolling area of the Russian strategic submarines in which Kremlin seeks sea control of the inner bastion and sea denial of the outer bastion.

The Russian Bastion Defence Concept

Figure 1: The Russian Bastion Defence Concept

RUSI’s Whitehall Paper 87, ‘NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence,’ explores the renewed importance of the North Atlantic Ocean to NATO’s security through the lenses of the United States, United Kingdom and Norway in particular.

2

These three NATO members form the territorial rim around the North Atlantic and its peripheral seas. All are maritime nations that have historically taken prime responsibility for security in the region and together with Iceland they form the front line to a resurgent Russian maritime capability. The US is the most powerful country in the world and the United Kingdom the strongest military power in Europe. Norway’s long coastline creates an enormous expanse of territorial waters and economic zones, and more than 80 percent of its ocean areas are located north of the Arctic Circle. Norwegian territorial rights cover an area seven times larger than its mainland territory. Consequently, Norway is a key actor in maintaining peace, stability and security in the north and the maritime domain has always played a central role in Norwegian security politics. These three counties, with support from the rest of the northern region, must take the lead to ensure that NATO and its partners devote sufficient resources to this aspect of NATO’s area of responsibility.

The subject expert authors address three research questions:2 why is the North Atlantic once again of immediate geostrategic importance; what are the enduring and new challenges in this maritime domain; and how can NATO members ensure sea control in the event of a crisis or armed conflict? They seek to decode the ‘new normal’ by focusing on the strategic developments in the North Atlantic from the early period of the Cold War until the present day. To revitalise NATO’s ability to execute collective defence and deterrence against the backdrop of a resurgent Russian navy, they examine NATO’s policy, strategy, operations, contingency plans, standing forces, command and control mechanisms, responsiveness, bi- and multilateral cooperation, and exercise and training programs. They also re-examine pre-positioning arrangements, current initiatives, and future investments in weapon platforms and capabilities.

This Whitehall Paper makes clear that NATO has taken the first step toward re-establishing defence and deterrence through forward bases on its eastern flank and that it is now time for the Alliance to adopt a more comprehensive approach by addressing the broader maritime domain as well, with an emphasis on the strategically important North Atlantic Ocean. The study extends the discussion, connecting NATO’s Eurocentric focus on air and land forces in the Baltic States with the transatlantic maritime domain, including undersea cables, by exploring political, strategic and operational aspects of defence and security.

In short, the book constitutes a discourse on how to maintain and sustain maritime supremacy in an increasingly complex, contested and challenging environment, presenting multiple views of how NATO members can respond both politically and militarily. While many elements of the maritime

2 List of authors: Professor Malcolm Chalmers, deputy director-general of the Royal United Services Institute (RUSI); Heather A. Conley, senior vice president for Europe, Eurasia and the Arctic, and director of the Europe Program at the Center for Strategic and International Studies (CSIS); Svein Efjestad, policy director general for security policy in the Norwegian Ministry of Defence (MoD); Dr. John J. Hamre, president and CEO of CSIS; Vice Admiral Peter Hudson, former commander of the NATO Maritime Command at Northwood; Dr. Peter Roberts, senior research fellow for sea power and maritime studies at RUSI; Professor Rolf Tamnes, the Norwegian Institute for Defence Studies (IFS) and Admiral James Stavridis, former Supreme Allied Commander, Europe (SACEUR). In addition to this, former SACEUR General Philip M. Breedlove has written a foreword.

3

contest in the North Atlantic bring back memories of the Cold War, the authors make clear that the new situation differs greatly in both quality and quantity of forces and armaments involved.

Recommendations

NATO countries are far superior to Russia should they muster their combined economic and military resources in a unified effort. NATO has repeatedly demonstrated unity and resolve at its summits in Wales (2014) and Warsaw (2016). Several members have increased their defence budgets to meet new demands and NATO has responded to increased Russian military activity through forward- deployed ground forces in the Baltic region and Poland in particular.

This Whitehall Paper suggests that it is time to broaden NATO’s strategic aperture to include the North Atlantic. The main conclusion emerging from this study is that NATO must return to these waters. The North Atlantic must yet again be recognised as an operational space in its own right as well as a continuous and interdependent transatlantic theatre of operation. There is no substitution for NATO being the prime structural driver for improving credible deterrence and capable defence, and within the Alliance the United States, the United Kingdom and Norway have a special role to play in strengthening the defence of NATO’s northern flank due to their geographic locations and capabilities. Although the defence of the North Atlantic and its maritime flanks must emphasize maritime forces, it must be a truly full spectrum (joint) effort.

1) Renew NATO’s Maritime Strategy

The Alliance must revise and update its Maritime Strategy. The current version does not reflect the dramatic changes in the security environment that have occurred since it was published in 2011, ranging from Russia’s military actions in Ukraine to the re-emerging contest for maritime supremacy in the North Atlantic. NATO’s new strategy should be a framework for a new and deeper understanding of the North Atlantic and its relevance to transatlantic security. The new strategy must acknowledge the necessity of managing the full spectrum of tasks, from peacetime reassurance to maritime hybrid warfare – including the vulnerability of undersea cables across the North Atlantic – but emphasise deterrence and collective defence. The new strategy should address evolving capabilities and newly formed initiatives rather than seek a revolutionary change to operations in the maritime domain. The strategy must fully take into account that the transatlantic link is one of NATO’s key strategic enablers for peace and prosperity and that the defence of NATO’s northern region and maritime domain can benefit greatly from integrating operations from three key positions: the United Kingdom, Norway and Iceland. A new maritime strategy must explain how a credible defence of the North Atlantic concerns all parts of Europe, not only the maritime countries.

2) Reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence

More extensive training and focused Article 5 exercises, founded on formalised collective contingency planning, are imperative to communicate cohesion, strength and determination and

Comparing and contrasting the recent past with the contemporary situation, the following centres on the way forward, offering six recommendations. Although the authors have different views on the specifics, they provide a set menu for responding to a growing threat to the ocean that physically and metaphorically binds North America and Europe together.

4

thus to achieve effective defence and deterrence. NATO’s military headquarters should be given a more prominent role in the overall exercise activities in the region. Members should link national exercises, including US exercises with major surface and sub-surface combatants, to NATO exercises. The High Visibility Exercise (Trident Juncture), to be hosted by Norway in 2018, offers an excellent opportunity to test a comprehensive and combined effort and to take stock of contingency plans and capabilities. Maritime forces must train differently and continuously be evaluated by task force assessment teams to ensure quality, responsiveness and relevance. While extensive and realistic training and exercises are important, a sustained presence is crucial to demonstrate commitment and to ensure maritime situational awareness in the region.

3) ReformNATO’sCommandStructure

The current NATO command structure is not appropriate to countering present-day strategic challenges and requirements, as it was designed for out-of-area operations, not deterrence and collective defence. NATO’s credibility depends on a command structure that can lead large joint and multinational forces to defend NATO’s territorial integrity, in addition to tasks such as crisis management, cooperative security and maritime security. A reformed command structure should reintroduce geographic areas of responsibility and ensure strong links with relevant national operational headquarters. One solution consists of increasingly dual-hatting selected national headquarters to carry out specific tasks or activities during peacetime, crisis and war. Rather than invest in new infrastructure, the first step should be to enhance the existing Maritime Command (MARCOM) in Northwood (North London) and link it with US maritime competences. Now charged with the defence of the Atlantic, this improved command could also serve as a hub for military consultation among those states that would be most affected by, or involved in, Allied military planning and operations in this maritime domain. An enhanced MARCOM, a ‘North Atlantic hub’ for multinational full-spectrum efforts, would require additional authority and capacity to rebuild the Alliance’s capability to generate credible plans for blue-water operations, and include joint operational plans for surrounding countries.

4) Invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness

A strong maritime posture in the North Atlantic depends on high-end tailored warfighting capabilities. Since Russia is deploying long-range precision weapon systems, NATO’s ability to position forces to exposed areas might be seriously restrained. NATO needs interoperable naval forces capable of establishing and maintaining all-domain access on short notice. NATO should develop a coherent and combined approach to anti-surface and anti-submarine warfare operations for the North Atlantic that harnesses and exploits not only naval and air forces, but also expertise from land forces and domain knowledge in cyber, electronic warfare, aerospace, technology, industry and intelligence. Maintaining the technological edge is critical. More forces must also be prepared and available for the battle of the seas and littorals, which would require both reinvigorating the standing naval forces and providing for follow-on response forces. Norway, the United Kingdom and the United States are about to expand their ISR capabilities for operations in the maritime domain and in the northern region; this presents an opportunity for other NATO members to join that effort. Improved situational awareness and information sharing are vital to maintain knowledge about Russia’s intentions and capabilities.

5

5) Enhance Maritime Partnerships

Since Russia is on the verge of establishing long-range anti-access capabilities that could affect all parts of Europe, any security approach must include both the Baltic region and the Norwegian Sea. Cooperation with selected partners, such as Finland and Sweden in the Baltic Sea, strengthens the Alliance. These nations’ presence, capabilities, intelligence and profound understanding of the northern region, and their relationships with Russia, play a central role in maintaining security in the North Atlantic. It is therefore critical that NATO continue to operate, train and exercise as seamlessly as possible with key partners through multinational and bilateral agreements. Interoperability is the key to the strength of partnership among likeminded nations. NATO members and partners must continue to ensure that they can operate as a single force when needed. To do so, NATO should build on US naval partnership concepts to unlock even greater potential for integration and cooperation among NATO forces.

6) Prepare for Maritime Hybrid Warfare

NATO must primarily give priority to high-end collective defence and deterrence in the North Atlantic, but there are other low-end threats that must also be taken seriously. NATO needs to exercise various maritime hybrid warfare scenarios, including reactions to attacks on high-value targets at sea and under sea. Such operations differ strongly from high-intensity blue-water operations, but could potentially have a paralyzing effect. Taking preventive measures are just as important as response options. To counter hybrid maritime threats and attacks in the North Atlantic, NATO should build intellectual capital, develop tactical and technological counter measures, improve and coordinate information sharing and strategic messaging, work with partners and stakeholder organisations, train and exercise full-spectrum, leverage coast guards and law enforcement and increase steady-state maritime presence. If NATO members are to remain ‘stronger together,’ the Alliance must face these new challenges head on and with one shared vision to ensure the continued security and economic vitality of the North Atlantic.

Conclusion

NATO must relearn some of the maritime concepts that dominated the Cold War period, while acknowledging that the present security environment differs greatly from that of the earlier period. The listed measures offer a comprehensive and sustainable approach for maritime supremacy in the North Atlantic to protect national sovereignty and territory in accordance with international law. There is a growing consensus in NATO that it needs to move in this direction. MARCOM has taken several initiatives to strengthen the maritime posture in the North Atlantic, to improve deterrence and collective defence, but it needs more resources to meet the new security challenges.

The North Atlantic remains essential to the commerce and trade that sustain the economic prosperity of all nations sailing in these waters. It is vitally important that the Alliance remains resolute and that its members and partners continue to contribute their fair share in securing and protecting the transatlantic bridge: the North Atlantic Ocean is NATO’s lifeblood.

6

Oslo Militære Samfund hadde besøk av seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Julie Wilhelmsen, mandag 23. oktober 2017. Her fikk vi overvære foredraget «Russland: hvor reell er trusselen – og hvordan bør Norge forholde seg til den?

Introduksjon til foredraget:

I utgangspunktet ønsker hverken Russland å angripe et NATO-land eller NATO å angripe Russland. Problemet er at begge parter synes å forestille seg slike offensive intensjoner hos den andre og mobiliserer rundt slike scenarier. Dette vises i øvelsesmønstre, troppeoppbygninger og lite direkte kommunikasjon på tvers av øst-vest grensen etter Russlands annektering av Krim 2014.

Dette foredraget belyser hvordan Russlands bilde av seg selv og forholdet til NATO/Vesten har endret seg siden årtusenskiftet. NATO, og ikke minst USAs verdensomspennende makt, har i økende grad blitt fremstilt som en trussel mot stormakten Russland. Disse forestillingene har ledsaget Russlands aggressive handlinger på den internasjonale arena. Foredraget viser også hvordan Vestens handlinger i verdenspolitikken, og i Russlands nærområder spesielt, har bidratt til å føre partene inn i et samhandlingsmønster der kriser fort kan oppstå og usikkerheten bli stor for alle parter. Det spente samhandlingsmønsteret er i dag ikke begrenset til det postsovjetiske området, men gjør seg gjeldende langs hele øst-vest grensen i Europa.

For Norges del gjelder det å være realistisk om utviklingen i Russland og sørge for å være i stand til å forsvare landet, men uten å overdrive trusselen og opptre på en måte som bidrar til eskalering. Selv om situasjonen i dag er vesentlig forskjellig fra den vi hadde under Den kalde krigen kan velprøvde prinsipper fra den perioden danne grunnlag for klok politikk.

Manus:

Hvordan skal vi vurdere om Russland er en trussel? Og hvordan blir Russland en trussel?

Mitt utgangspunkt er dette: Vi kan telle bomber og kanoner og økning i antall bomber og kanoner, men det hjelper lite hvis det ikke sees i sammenheng med hvordan Russland ser på seg selv, sin rolle i verden og ikke minst hvordan Russland ser på omverdenen, inkludert Norge. Det er ikke våpnene i seg selv det dreier seg om, men om det finnes et rasjonale for å sette disse våpnene i spill. Og dette rasjonale er altså historien om hvordan Russland ser seg selv og de andre signifikante aktørene på den internajsonale arena. Jeg sier signifikante fordi Russland historisk sett er mer opptatt av noen enn av andre. Russland er spesielt opptatt av Vesten, USA og NATO og av sin posisjon i forhold til disse politiske størrelsene.

Men, Russland handler ikke i et vakuum. Hvorvidt Russland er eller blir en trussel avhenger også av hva omverdenen faktisk gjør og spesielt hva Vesten, USA og NATO gjør. Dette er en ubehagelig årasaksfaktor å peke på, fordi det ser ut som et forsøk på å fordele skyld – på et tidspunkt da vi er opptatt av å straffe Russland for grove folkrettsbrudd. Men, det er en realitet: Hva omverden gjør påvirker om Russland blir en trussel.

I dette foredraget vil jeg derfor ta for meg Russlands bilde av seg selv og Vesten/USA/NATO og hvordan dette har endret seg over tid og siden Putin kom til makten. Dernest vil jeg vise hvordan andre staters handlinger har påvirket Russlands vei og hvordan Russland og Vesten som en konsekvens av utviklingen på disse to områdene har kommet inn i et samhandlingsmønster som skaper mindre sikkerhet for begge parter. Til slutt vil jeg kommentere hvordan Norge bør forholde seg. Norge behandles til slutt, fordi det er slik at dersom Russland skulle komme til å utgjøre en trussel mot Norge er det egentlig ikke Norge det dreier seg om. Norge er utsatt fordi det kan komme til å bli landet mellom USA og Russland.

Seniorforsker Julie Wilhelmsen, NUPI.
Foto: OMS

Så til hvordan Russland’s bilde av seg selv og forholdet til Vesten/USA/NATO har endret seg over tid: Først vil jeg bare minne om at under Sovjetunionen var Russland Vestens motpol og så seg selv som en supermakt. Dette er et selvbilde som henger igjen og som stadig utgjør et potensiale for russiske ledere. Det er også slik at de gamle fiendebildene av ‘det kapitalistiske, imperialistiske Vesten’ som en trussel på russisk side og av det ‘kommunistiske totalitære Sovjetunionen’ på vestlig side – som var selve rasjonale for all militær mobilisering under Den kalde krigen – ligger der som en arv det er lett å gripe tilbake til på begge sider.

På 90-tallet var imidlertid Russland i følge det offisielle narrativet en vestvendt stat som skulle lære av Vesten. Russland skulle bli en ‘normal europeisk stat’. Men dette var i noen en tynt artikulert identitet på øverste politiske nivå. Det fantes en nasjonalistisk og kommunistisk opposisjon i Dumaen som så for seg Russland i en helt annen posisjon. Hele tiden så man i brede lag av den russiske eliten, også blant flere i den ‘liberale’ eliten, med skepsis på NATO så lenge ikke Russland ble inkludert. Derfor ble også den såkalte ‘atlantisismen’ som russisk utenriks- og sikkerhetspolitisk doktrine raskt avbåst på 1990-tallet, til fordel for ‘multipolaritetsdoktrinen’. Multipolaritetsdoktrinen postulerte at Russland måtte balansere USAs makt og bremse utviklingen mot en unipolar verdensorden. Det handlet om å bevisst balansere USAs makt sammen med andre makter som for eksempel Kina. Det handlet om å hegne om FN og sikkerhetsrådet som eneste instants for å avgjøre spørsmål om krig og fred i verdenspolitikken og om den klassiske folkeretten som fremhevet statenes suverenitet.

Så fort Putin kommer til makten begynner han å arbeide for og snakke om Russland som en sterk makt og behovet for å gjenresie Russland. Vi ser det i talene i forbindelse med den andre tsjetsjeniakrigen allerede i 1999. Og han har appell i den politiske opposisjonen og i brede lag av det utenriks- og sikkerhetspolitiske etablissement. Men i Putins tidlige narrativ er ikke Vesten/USA og ikke engang NATO en fiende eller en trussel, men en mulighet. Russland skulle bli sterkt igjen gjennom integrering i den vestlige økonomiske sfæren, gjennom samhandling med Vesten. Etter 11. september 2001 fikk denne ‘vestvendingen’ en ekstra dimensjon gjennom det nye partnerskapet mellom Russland og USA/NATO i krigen mot internasjonal terrorsime: ikke bare i statsledernes ord, men også i konkret samarbeid. Russland sier ja til etablering av amerikanske militærbaser i Sentral-Asia og aksepterer at USA trekker seg fra ABM avtalen. Det kommer på plass en ny nedrustningsavtale i 2002, NATO-Russland Rådet opprettes og det foregår en formidabel etterretningsutveksling på tvers av øst-vest grensen.  På dette tidspunktet uttrykker til og med Putin at det er på tide å slutte å lage bråk om NATO-utvidelser og legger til at man må få til én felles europeisk sikkerhetsstruktur.

Så skjer det imidlertid ganske raskt et skifte med krigen mot Irak i 2003. Russiske ledere snakker om USAs alenegang, at krigen mot Irak ikke er en del av krigen mot terror og at USA bryter folkeretten. Kosovo (1999) trekkes frem som et lignende eksempel. Vi ser også at Bush administrasjonens kampanje for å spre demokrati ‘world wide’ og den økende kritikken mot demokratiunderskuddet i Russland fremstilles som en slags vestlig imperialisme. Et enda kraftigere skifte i Russlands bilde av Vesten/USA skjer i forbindelse med de såkalte fargerevolusjonene i det postsovjetiske området, spesielt i Georgia i 2003 og i Ukraina i 2004. Disse revolusjonene fremstilles som et resultat av USAs ‘hånd’ inn i Russlands bakgård. Tesen er at USA støtter og bygger opp folkelige opposisjon rundt demokrati og menneskerettighetsparoler, for å velte legitime regimer og sette sin anti-russiske mann på toppen. Postsovjet området fremstilles ikke lenger som en potensiell samarbeidsarena for Russland og Vesten, men som et null-sum-spill: amerikanske baser i Sentral-Asia og vestlige anti-terror tiltak i Kaukasus fremstår i et helt annet lys enn det gjorde i 2001.

Russland ser nå Vesten ikke bare som en sikkerhetspolitisk utfordring gjennom NATO-utvidelser og amerikanske planer om utbygging av et rakett-skjold i Europa. Det ser også en systempolitisk utfordring: regimer som USA definerer som udemokratiske må fjernes. Mot dette hever Russland røsten. Vi hører det i Putins mye omtalte tale i München i 2007. Mot dette intensiverer Russland samarbeidet med Kina, spesielt i SCO og forsøker å bygge opp Den kollektive sikkerhetsorganisasjonen, som et NATO i øst. ‘Suverent demokrati’ lanseres som et slags motsvar til vestlig demokrati spredningspolitikk. Forestillingene om at Vesten/USA gjennom NATO forsøker å omringe, eventuelt nedkjempe, Russland blir forsterket når NATO i 2008 uttrykker at Georgia og Ukraina en gang kommer til å bli medlemmer av alliansen. Russland truer alt den gang med å rette sine kjernevåpen mot Kiev.

Forestillingen om at Vesten kommer til å representere en system-politisk utfordring forsterkes når russiske ledere ser på den Arabiske våren. Spesielt det at man gikk skritt utenfor det opprinnelige sikkerhetsrådsvedtaket som Russland støttet for å få fjernet Gaddafi uten dekning i folkeretten, ble lagt vekt på. Forestillingen om at Vesten/USA er en systempolitisk utfordring blir ganske akutt når vi kommer til høsten 2011. Da står Putin-regimet for første gang overfor regimekritiske demonstrasjoner på hjemmebane. Selv om dette på ingen måre er et vestlig-instigert opprør, foreslår Putin at det er Hillary Clinton som står bak. Vi ser denne forestillingen også styre russisk Syria-politikk fra 2012: Russland stemmer ned enhver resolusjon som kan gå i retning av flyforbudssone og regimeendring i Syria.

I takt med at skepsisen mot USA og Vesten øker og at trusselen fremstilles som flerdimensjonal (både en sikkerhetspolititisk og en system-politisk utfordring) gir den russiske ledelsen nytt innhold til hva slags stormakt Russland er. Russland er ikke bare en militær stormakt. Russland er ifølge offisiell retorikk kjernen i en egen alternativ sivilisasjon som står i motsats til den vestlige hyper-liberale sivilisasjon. Dette er en sivilisasjon der Gud ikke er død, der det er forskjell på rett og galt. Den bygger på tradisjonelle verdier som familie og klare kjønnsroller, på det russiske språk og på den russiskortodokse kirke. Dette nye selvbildet blir implementert i konkret politikk. Vi ser en formidabel opprustning og modernisering av det rusiske forsvaret, spesielt etter krigen mellom Georgia og Russland i 2008. Vi ser planene om å etablere en Eurasisk Union med utgangspunkt i tollunionen mellom Russland, Hviterussland og Kazakhstan- et slags EU i øst.

Dette er altså endrigene i Russlands fremstillinger av seg selv og Vesten/USA/NATO over tid. Ja, de er overdrevne og brukes bevisst internt i Russland. Bildene av Vesten som fiende passer som fot i hose med det nye bildet av Russland som stormakt; et bilde som altså også passer stemningen i brede lag av den russiske eliten og folket og som forsterkes og manipuleres gjennom statskontrollerte medier. Men som min historiske fremstilling nok har røpet, dette er ikke bare konspirasjonsteorier fra russiske side. Vesten/USA/NATO har tidvis handlet på en uklok måte som har bidratt til at Russland ser på Vesten som en trussel og seg selv som en forsmådd stormakt. Vestlige lands egen lemfeldige omgang med folkeretten har skapt en dårlig presedens. Man har ofte støttet de man mener er ‘demokratiske mennesker’ i stedet for å støtte demokratiske praksiser. Både Jeltsin og Saakashvili var ‘our guys’ selv om mye av den politikken de praktiserte var direkte udemokratisk. Man har gitt løfte om fremtidig NATO-medlemskap til stater i det postsovjetiske området som er svært langt unna å kunne leve opp til de krav NATO har for medlemskap. Generelt når det gjelder NATO-utvidelser, og løfter om og implementering av NATO-utvidelser, er det er problem at man ikke har evnet å ha blikket på to steder; både hvordan det ser ut fra for eksempel Georgia og Estlands side og hvordan det ser ut fra Russland. Russiske myndigheter ser på kartet og ser at NATO kryper nærmere. De husker Paris Charteret fra 1990, som slo fast at sikkerheten i Europa skulle være udelelig, og hevder at det foreligger et avtalebrudd.

Når vi kommer til krisen og krigen i Ukraina i 2013/2014, som er et vannskille i russisk-vestlige relasjoner tross alt, betinget Russlands forstillinger om seg selv og Vesten Russlands handlinger: Russland som stormakt med ambisjoner om å etablere en Eurasisk Union der Ukraina var det mest selvfølgelige medlem, gjorde integreringsavtalen med EU vanskelig å svelge. Den ville umuliggjøre Unionen og opprettholdelsen av det tradisjonelle, tette handelssamkvemet mellom Russland og Ukraina. Den russiske ledelsens skrekkscenario, det de kaller vestlig regimendringspolitikk gjennom fargerevolusjoner, så ut til å gå i oppfyllelse igjen – og ikke bare hvor som helst, men i ‘brodernasjonen’ Ukraina. I tillegg så de for seg at ukrainsk NATO-medlemskap skulle bli en realitet, at Svartehavsflåten kunne gå tapt. Sett fra Kreml var dette den røde streken. Russland annekterte Krim og intervenerte militært i Øst-Ukraina. (Konflikten i Ukraina handler selvfølgelig om mye mer enn det som omtales her, linjen i denne fremstillingen er kun Russland-Vesten relasjonen.)

Sett fra Vesten har Russlands handlinger i Ukraina bidratt til å justere forestillingene om Russland og Vesten. Russland har blitt en aggressiv, ekspansjonistisk og illegitim makt i Vestens øyne. Vesten og NATO fremstilles som det moralsk høyverdige bolverket mot Russland.

De gjensidige fiendebildene Russland og Vesten nå har av hverandre trigger et samhandlingsmønster som på mange vis ligner det vi hadde under Den kalde krigen. På russisk side har bildet av et Vesten som forsøker å omringe Russland gjenom NATO-utvidelser, velte Putin-regimet gjennom fargerevolusjon og nå kvele russisk økonomi gjennom sanksjonsregimet ledsaget en formidabel økning i det russiske militære øvelsesmønsteret langs grensene i nord, vest og sør mot Europa; senest illustrert ved Zapad øvelsen i September 2017. Vi har sett en kraftig opprustning og utplassering av militær infrastruktur og kapabiliteter, spesielt i Kaliningrad og ved Svartehavet. Vi har til og med hørt sabelrasling med kjernevåpnene – det eneste militære området Russland er like sterkt som USA på. Vi har også sett en øknede informasjonskanpanje inn i vestlige land for å propagere Russland syn på verden og fremme russiske interesser. Selv om de russiske nett-trollenes innflytelse i vestlig politikk etter mitt skjønn er overdrevet, er de en realitet. De har bevisst blitt gjort til et redskap for russiske innflytelse vestover.

På vestlig side har forestillingen om Russland som en aggressiv og ekspansjonistisk makt betinget moralsk, økonomisk og i noen grad militær støtte til det ntye regimet i Kiev. Obama administrasjonen avslo i sin tid å bevæpne Kiev med såkalte ‘lethal weapons’. Under Trump har vi fått et vedtak som gjør det mulig for presidenten å gå til dette skrittet. NATOs samarbeid med Georgia er trappet opp siden 2014. Vi har fått et nytt militærtøvelsesmønster på vestsiden. I 2016 brakte øvelsen Anaconda over 30000 soldater til Polen opp mot Russlands grense, og tyske soldater gikk for første gang siden Andre verdenskrig østover. Militærøvelsen Aurora som ble avholdt i september i år kan fremstilles som et svar på Zapad øvelsen, men trekker likevel Sverige og Finland inn i et økende øvelsesmønster i Vest. Vi har fått nye NATO ‘boots on the ground’ i Polen og Baltikum. Vi har fått US marines på Værnes, nå visstnok på permanent basis. Sist uke ble det bekreftet at US marines skal til Troms. Norge øver nærmere den russiske grensa og med flere britiske og amerikanske soldater enn under Den kalde krigen. Vi har sett en utvidelse av det såkalte rakettskjoldet i Europa, som Russland i mange år har påstått vil nøytralisere deres kjernevåpenkapabiliteter. Så vidt jeg har skjønt er Norge i ferd med å utrede hvordan vi kan bidra. Det brukes penger for å ‘demme opp’ mot Russland. Bare for 2017 allokerte USA 3.4 friske milliarder dollar i de såkalte ‘reassurance’ tiltakene på østflanken mot Russland. Disse har visstnok fått en påplussning under Trump.

Det er ikke min hensikt å liste opp alle tiltak som går inn i det nye kappløpet for å avskrekke og demme opp for den andre – vi kan bare notere at det er mer omfattende enn det som fremstilles i avisen. Jeg skal heller ikke gjøre noe forsøk på å vurdere hvem som ‘gjør mest’. Det viktige her at at begge parter ser alt den andre gjør i sammenheng og i en negativ sammenheng. Russland og Vesten er i ferd med å arbeide seg inn i et samhandlingsmøster som kan skape en ny rustningsspiral. Begge parter kan si at det de gjør kun er defensivt, men fordi man har disse gjensidige fiendebildene av hverandre vil det aldri oppfattes som defensivt fra den andre siden. Snarere vil det se offensivt og truende ut og man vil reagere med ytterligere opptrapping. Da  kommer man raskt inn i et såkalt sikkerhetsdilemma og sikkerheten er truet for begge parter. Selv i de områder der hverken den ene eller den andre  egentlig har offensive intensjoner kan sikkerheten trues, slik som i nord. Dette gjelder spesielt fordi det finnes drivkrefter på russisk side som tjener på denne eskaleringen. Jeg tenker ikke bare på haukene innad i Putin-regimet, de sikkerhetspolitiske etatene og de militærindustrielle interessene. Jeg tenker også på de nasjonalistiske kreftene nedenfor regimet, som har fått økende innflytelse siden krisen i Ukraina.

Eskaleringspolitikken drives imidlertid også fremover fra vestlig side etter en lignende logikk – og selv etter at Trump ble valgt til president i USA; av byråkratene i State Department, av Pentagon og av andre aktører innenfor den forsvars- og sikkerhetspolitiske sektoren. Det dreier seg retorisk sett om å ‘contain’ og ‘deter’ Russland, men politikken er i realiteten ganske fremoverlent når det gjelder å øke amerikansk militær infrastruktur og tilstedeværelse nærmere Russlands grenser. Dette gjelder også i nord.

For Norges del synes de amerikanske ‘tilbudene’ kjærkomne på et tidspunkt når vi ønsker å styrke vårt forsvar. Å ta imot er kanskje den eneste måten å gjøre det teknologiske og økonomiske spranget – men å ta imot har altså den bi-effekt at det bidrar til å gi Norge mindre sikkerhet. Et rakettskjold som manifesterer seg i nord, en tyngre øvelsesmønster i nord, amerikanske ‘boots on the ground’ nærmere Russlands grenser – alt dette som regjeringen har ønsket seg – er nettopp det Russland har fryktet og skrevet inn i sine offisielle dokumenter at de frykter. Det står eksplisitt at tredjelands militære infrastruktur og baser nærmere Russlands grenser anses som en trussel i Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2015. Det er dette vi nå har fått og vi er nødt til å diskutere om det øker vår sikkerhet. Hvis en skal forstå seg på sikkerhetspolitikk kan man ikke bare se innover. Man må se på samspillet mellom aktørene og hvor det bærer hen. Man kan ikke avvise russisk retorikk som propaganda, man må faktisk høre – for Russland kommer til å handle i tråd med sine trusselbilder og forestillinger. Norge kan kalibrere politikken på en annen måte, slik det faktisk ble gjort under Den kalde krigen. Det var avskrekking og beroligelse. Beroligelse er ikke et knefall for en moralsk underlegen, men farlig makt. Det er en pragmatisk politikk som øker sikkerheten. En viktig del av dette bør være tett diplomatisk kontakt med motparten. Det er når man er i konflikt det er viktigst å snakke sammen. Den relativt kraftige nedgangen i diplomatisk kontakt med Russland siden annekteringen av Krim er problematisk.

Når det gjelder den norske diskusjonen om hvordan vi skal forholde oss til Russland – som trussel – tror jeg også vi må ta inn over oss endringene i Vesten. Vi kan ikke operere på autopilot i dagens situasjon. Den transatlantiske vektoren i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk må diskuteres. Det er vanskelig, for i krisetider er ropet om enhet og samling aller høyest. Men dette er ikke tidspunktet for å handle før man tenker og diskuterer. Vesten må vite hva slags politisk linje det egentlig er de står sammen om og hvor den leder hen. Mange hadde fryktet at Trump ville være ‘ettergivende’ overfor Putin. Dette har ikke skjedd så langt. Vi har foreløpig en amerikansk president som er bundet på hender og føtter når det gjelder en potensiell oppmykning. Den politikken som er implementert i forhold til Russland er snarere den fremoverlente avskrekkingspolitikken som Hilary Clinton ville stått for. Trump er imidlertid lunefull og det er usikkert hvilken linje USA kommer til å følge på ulike politikkfelt, deriblant russlandspolitikken. Skal vi da fortsette å innrette sikkerhetspolitikken etter prinsippet at Norge må gjøre det USA ber om, fordi dette er eneste garanti for at de vil komme oss til unnsetning dersom Norges sikkerhet er truet?

Dette er spesielt viktige spørsmål å stille når vi vet at det som sies og gjøres fra vestlig side spiller inn i russisk politikk. Jeg var nylig på en rundebordskonferanse med flere godt informerte russiske eksperter. Vi spurte dem hvorfor i all verden Russland prøvde å påvirke valget i Frankrike og påpekte hvor kontraproduktivt dette var for relasjonen til Europa. Kunne de i det minste fortelle oss om det pågikk en diskusjon i Moskva om hvorvidt dette var klok politikk? De svarte med et bilde: Fra Moskva har man sett en elv av påvirkning, innflytelse, finansiering og mobilisering renne fra Vest til Øst siden slutten av Den kalde krigen. Nå har Kreml forsøkt å snu strømmen. Men, de sa også at det pågår en diskusjon i Moskva om hvorvidt forsøket på å snu strømmen var lurt og at ønsket om avspenning i forholdet til Vesten er ganske sterkt i deler av den russiske eliten. Spørsmålet er, hvordan spiller Norge og Vesten opp til disse kreftene i Russland?

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 16. oktober 2017 hadde vi i Oslo Militære Samfund besøk av forsker ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS), Lars Haugom, som foredro om Tyrkia. Foredraget hadde tittelen «Hvor er Tyrkia på vei?». Et veldig interessant tema og særdeles høyaktuelt jfr dagens nyhetsbilde. 

Tyrkia har lagt bak seg et av de mest turbulente årene i landets moderne historie med et mislykket kuppforsøk, unntakstilstand og en folkeavstemning som vil øke makten til landets president Reccep Tayyip Erdogan betydelig. Samtidig er tyrkisk utenrikspolitikk i endring. Landets forhold til vestlige allierte er blitt mer anstrengt, mens forholdet til andre makter som Russland og Iran er i rask bedring. Mot denne bakgrunnen stiller forsker Lars Haugom spørsmålet: Hvor er Tyrkia på vei?

 

Link til OMS_Tyrkia_plansjer.

Hvor er Tyrkia på vei?

Foredrag i Oslo Militære Samfund,
Mandag 16. oktober 2017

Innledning

God kveld alle sammen.

Først og fremst vil jeg få takke for invitasjon hit til Oslo militære samfunn.

Jeg er sikker på at alle dere som sitter i salen i dag har en forestilling om Tyrkia – fordi dere har besøkt landet, tjenestegjort sammen med tyrkiske offiserer, eller fulgt med når Tyrkia dukker opp i nyhetsbildet. Og jeg er sikker på at de fleste av dere har et inntrykk av at noe grunnleggende er i ferd med å skje i dette landet og i dets forhold til omverdenen.

I løpet av det siste halvannet året har Tyrkia også vært gjennom en svært turbulent periode med et mislykket militærkuppforsøk, innføring av unntakstilstand, store utskiftninger av personell i forsvaret og andre deler av statsapparatet, og en folkeavstemning som vil øke de politiske fullmaktene til president Reccep Tayyip Erdogan betydelig. Samtidig har Tyrkias relasjoner med USA og Europa blitt mer anstrengt, mens forbindelsene til både Russland og Iran er styrket. Spørsmålet blir derfor: Hvor er Tyrkia egentlig på vei? Forhåpentligvis vil dette foredraget bidra til et slags svar på spørsmålet.

Når det gjelder Tyrkia starter mye med geografien og historien. Foredraget starter også der.

  • PLANSJE 2

Geografi og selvforståelse

Sett fra Norge er Tyrkia først og fremst et land i periferien av Europa, på terskelen til Asia og Midtøsten. Fra et sikkerhetspolitisk perspektiv kan en hevde at Tyrkia først og fremst har betydning for oss fordi landet både utgjør en forbindelse til regionene mot øst, og samtidig er en buffer mot ustabilitet og trusler med opphav i disse regionene.

  • PLANSJE 3

Fra et tyrkisk perspektiv har landet derimot en svært sentral geostrategisk beliggenhet mellom verdens kontinenter og stormakter. Dette åpner på den ene siden for at Tyrkia kan bli en stormakt i regionene det er en del av, men gjør samtidig landet sårbart for de etablerte stormaktenes ambisjoner i de samme områdene.

  • PLANSJE 4

Dersom en skal forstå tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitisk tenkning er det viktig å forstå denne spenningen mellom forestillingen om Tyrkias rettmessige stormaktsposisjon på den ene siden, og forestillingen om landets sårbarhet for andre staters ambisjoner på den andre.

Begge disse forestillingene har sitt historiske opphav i Det osmanske riket. På høyden av sin makt på 1600-tallet omfattet dette imperiet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, og store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Det militære nederlaget ved Wien i 1683 innledet imidlertid en nedgangstid for osmanerne som varte fram til den endelige kapitulasjonen for de allierte landene etter Første verdenskrig. Nederlaget sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1918 betød slutten på Det osmanske riket, og krigsoppgjøret ble særdeles ydmykende for tyrkerne.

  • PLANSJE 5

Gjennom Sevres-traktaten som ble undertegnet i 1920 skulle store deler av det gjenværende imperiet avstås til Storbritannia, Frankrike, Hellas, Italia og Armenia. De strategisk viktige stredene Bosporos og Dardanellene skulle i følge avtalen komme under internasjonal administrasjon. Tyrkerne skulle få sin egen lille nasjonalstat i den nordlige delen av Anatolia (det gule området på kartet).

Sevres-traktaten ble som kjent aldri satt ut i livet. Tyrkiske nasjonalister under ledelse av general Mustafa Kemal (1881-1938), som senere tok navnet Atatürk (Tyrkernes far) avviste traktaten og organiserte militær motstandskamp fra områder øst i Anatolia. Uavhengighetskrigen (1920-22) ga nasjonalistene kontroll over området som senere skulle bli Republikken Tyrkia, og den nye statens grenser ble internasjonalt anerkjent gjennom Lausanne-avtalen i 1922.

  • PLANSJE 6

Disse grensene sammenfaller også i det store og hele med grensene til dagens Tyrkia.

  • PLANSJE 7

Sevres-traktaten bidro likevel i stor grad til å forme Tyrkias utenriks- og sikkerhetspolitikk etter 1923, så mye at dette ofte blir omtalt som «Sevres-syndromet» i Tyrkia. Politikken har vært preget av frykten for oppsplitting og isolasjon, og en underliggende mistenksomhet overfor stormaktenes motiver – også landets allianserpartnere i NATO etter 1952. Tenkningen har vært influert av den tyske geopolitiske tradisjonen, og ideen om at Tyrkias unike geografiske plassering og sårbarhet må være utgangspunktet for tilnærmingen til og samarbeidet med andre stater. Dette har også bidratt til et sterkt fokus på sikkerhet til fordel for andre utenrikspolitiske saksfelter i Tyrkia. Dette var også en av flere faktorer som lenge ga militæret en fremtredende rolle i tyrkisk politikk.

  • PLANSJE 8

Republikken Tyrkia (1923 – )

Den nye politiske lederskapet med Mustafa Kemal Atatürk i spissen som grunnla Republikken Tyrkia i 1923, hadde som mål å skape en enhetsstat basert på territoriell nasjonalisme, sekulær politisk legitimitet og en statsdrevet økonomisk og teknologisk utvikling for å skape vekst og velstand. Innflytelsen fra Det osmanske riket skulle derimot minimeres.

  • PLANSJE 9

Dagens Tyrkia

Denne modellen for stat og nasjon har bidratt til at Tyrkia i dag er et land fullt av motsetninger og paradokser.

For eksempel er Tyrkia offisielt en enhetsstat, grunnlagt på forestillingen om at alle statsborgere er «tyrkere». Denne nasjonalstatsmodellen legitimerte Tyrkia innenfor grensene fra 1922. Samtidig fornektet Tyrkia lenge alle andre identiteter enn den tyrkiske – til tross for at landet i realitieten er et lappeteppe av etniske og religiøse grupper. Staten ble også organisert med sterk sentralisering av politisk makt i Ankara, og med svært begrenset lokal selvstyre ute i provinsene. Modellen la dermed også grunnlaget for den langvarige og etter hvert voldelige konflikten med kurderne, som fremdeles er den mest betente i Tyrkia.

Tyrkia er også offisielt en sekulær stat, men i dagens tyrkiske samfunn er det svært ulike oppfatninger om hva dette egentlig skal bety. Den gamle sekulære statseliten i Tyrkia, som var toneangivende fram til årtusenskiftet, hadde en oppfatning av sekularisme som ligger nær det franske begrepet laicité eller laiklik på tyrkisk. Dette vil si politikkens frihet fra religion – eller i den tyrkiske versjonen også statlig kontroll med religiøse institusjoner. President Erdogan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) understreker på sin side også støtte til en sekulær stat i Tyrkia, men oppfatningen her ligger nærmere det amerikanske secularism som vektlegger religionens frihet fra politiske inngrep – hvilket jo åpner et langt større rom for religion i politikk og samfunnsliv.

Tyrkia har videre offisielt hatt et demokratisk styresett siden 1950, men har aldri vært noe demokrati. Det har snarere vært snakk om kortere perioder med demokratisering som er blitt avløst av lenger perioder med et mer autoritært styresett. De demokratiske institusjonene i landet har hele tiden stått svakt, og autoritære elitegrupper har ofte dominert statsapparatet og satt demokratiske prinsipper til side for å fremme egne politiske mål. Den autoritære dreiningen som er foregått i tyrkisk politikk under Erdogan de siste årene er derfor snarere regelen enn unntaket hvis vi ser på moderne tyrkisk historie. Det nye er at dreiningen kommer under en sivil president fra et religiøst-konservativt parti og ikke fra Tyrkias gamle militær-byråkratiske elite.

Den siste perioden med demokratiserende reformer var mellom 1999 og 2004 da Tyrkia tilpasset seg EUs krav til nye medlemsland. Reformene stanset opp da medlemskapsforhandlingene gikk på grunn en gang etter 2005, og ble reversert i takt med at Erdogan konsoliderte sin maktposisjon og opposisjonen mot ham økte. Tilstramningen under Erdogan har vært såpass hard at vi antakelig må tilbake til perioden med militærstyre på begynnelsen av 1980-tallet for å finne noe tilsvarende.

  • PLANSJE 10

Fenomenet Erdogan

Tyrkisk politikk dreier seg i dag mye om landets president og sterke mann Reccep Tayyip Erdogan. Det kan derfor være naturlig å bruke ham som utgangspunkt for å forstå den politiske utviklingen som nå foregår i Tyrkia.

Erdogan kommer fra beskjedne kår som sønn av en fergekaptein i Istanbul. Han startet sin politiske karriere i det islamske Velferdspartiet, og ble i 1994 valgt til Istanbuls borgermester. I 2003 ble han Tyrkias statsminister fra det nyetablerte Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) som hadde fått flertall i parlamentsvalget året før. Etter tre sammenhengende perioder som statsminister ble Erdogan så i 2014 valgt til president. Og med de grunnlovsendringene som ble vedtatt gjennom den omstridte folkeavstemningen i april i år kan Erdogan i teorien bli sittende som president helt fram til 2029.

Erdogan har hele tiden stått for en politikk med vekt på Islam og konservative verdier, og med en målsetting om å gjenopprette historiske og kulturelle bånd til Det osmanske riket – bånd som landsfaderen Kemal Atatürk gjorde sitt beste for å svekke. Dette bragte Erdogan inn i stadige konflikter med den etablerte sekulære eliten i Tyrkia, ikke minst med den tyrkiske forsvarsledelsen som har betraktet seg selv som vokter av Atatürks revolusjon og landets sekulære orden.

I senere år har nasjonalisme også blitt et tydeligere element i Erdogans politiske profil, noe som må sees i sammenheng med hans frieri til nasjonalistiske krefter på høyresiden i tyrkisk politikk. Islam, konservative samfunnsverdier og tyrkiske nasjonale interesser knyttes nå sammen i det presidenten selv kaller «det nasjonale perspektivet» – og som han har en uttalt forventning om at alle samfunnsinteresser i Tyrkia slutter opp om.

Ved siden av Islam har økonomisk vekst og velstandsøkning gjennom privatisering og markedsliberalisering vært et viktig element i Erdogans politiske program. Under de to første AKP-regjeringene (2002-2011) opplevde da også Tyrkia en periode med vedvarende vekst og økning av befolkningens levestandard – noe som i sin tur bidro til Erdogans og AKP-partiets popularitet. Et aspekt ved denne utviklingen er de tette båndene som er knyttet mellom politiske ledere og private forretningsinteresser i Tyrkia, der lojalitet belønnes med kontrakter. Eiendomsutviklere og entreprenører med nære forbindelser til AKP er for eksempel blitt tilgodesett med store kontrakter til offentlige utviklingsprosjekter.

Erdogan har erklært sin tilslutning til et demokratisk system, men har ikke vist seg som noen demokrat i vestlig, liberal forstand. For Erdogan synes demokrati å være synonymt med majoritetsstyre der flertall i valg gir politiske ledere styringsrett, og mindretallet må «kjenne sin plass» og «respektere den nasjonale viljen». Hans kritikere hevder at for Erdogan har demokratiet først og fremst vært et middel for å oppnå politisk makt, ikke et mål i seg selv.

  • KLIKK

Tilbake på 1990-tallet er han også tillagt uttalelsen at «Demokrati er som et tog. Du går av når du er kommet fram til riktig stasjon».

AKP var fra starten av et samlingsparti på høyresiden i tyrkisk politikk som fikk støtte fra så forskjellige grupper som islamister, konservative, liberale, næringslivsledere, tilhengere av tyrkisk EU-medlemskap og konservative kurdere. Det disse gruppene hadde til felles var at de ønsket en endring fra den autoritære formynderstaten som landets gamle militær-byråkratiske elite sto for. AKP ble i denne sammenhengen betraktet som en demokratiserende og liberaliserende kraft som kunne åpne det tyrkiske samfunnet og gjøre Tyrkia til en del av Europa. Partiet skulle imidlertid vise seg å være mer konservativt og religiøst enn liberalt, og i 2013 sa partiledelsen offisielt takk og farvel til liberale krefter som hadde vært deres allierte gjennom ti år. Etter hvert har AKP også blitt mer og mer av et enmannsshow, dominert av Erdogan og hans lojale støttespillere – de såkalte «Erdoganistene» i partiet. Per i dag er det også vanskelig å få øye på noen andre i partiet som har tilstrekkelig evne og vilje til å utfordre Erdogan som partileder.

I sin tid som statsminister og senere president har Erdogan stått i sentrum for noen av største kampene i tyrkisk politikk- ikke minst fortrengningen av den gamle sekulære eliten fra statsapparatet, og oppgjøret med militærets politiske vokterrolle og innflytelse. Striden med Gülen-bevegelsen, som toppet seg med det mislykte militærkuppforsøket sommeren 2016, er bare den siste i rekken av politiske kamper som Erdogan har stått midt oppi og (foreløpig) gått seirende ut av.

Mest av alt kan Erdogan betegnes som en populist, og hans bakgrunn og evne til å kommunisere med folket har hjulpet ham enormt i den politiske karrieren. Millioner har stemt på Erdogan fordi de betrakter ham som en av dem, en som vet hva det betyr å komme fra beskjedne kår. Oppveksten og tiden som lokalpolitiker i Istanbul har også gitt den tyrkiske presidenten en glimrende teft for hva den jevne borger er opptatt av og hva som appellerer til velgerne. Han har en egen evne til å samle folk rundt seg, kontrollere politiske nettverk og kommunisere et politisk budskap til velgerne. Selv om han er høyst kontroversiell og intenst hatet i mange kretser i Tyrkia er det vanskelig å være uenig i at han er den mest effektive lederen, taleren og politiske operatør Tyrkia har hatt siden Kemal Atatürk døde i 1938.

I hvilken retning er det så Erdogan er i ferd med å ta Tyrkia?

  • PLANSJE 11

Det vi nå ser konturene av i Tyrkia er et system i Tyrkia som er blitt kalt «competitive authoritarinism». «Slike regimer har konkurranse om politisk makt i den forstand at opposisjonspartier kan bruke demokratiske institusjoner for å komme i maktposisjon, men de er ikke demokratiske fordi selve konkurransen er rigget til fordel for de sittende makthaverne. Konkurransen er med andre ord reell, men ikke rettferdig» (Levitsky og Way, 2010). Russland under Putin kan tjene som eksempel på et slikt system.

Om to år, i 2019, er det igjen valgår i Tyrkia – og for første gang skal det gjennomføres valg på president, nasjonalforsamling og lokalstyre samme år. Det er grunn til å tro at Erdogan og regjeringspartiet vil bruke all den kontrollen og innflytelsen som de nå har over statsapparatet og samfunnsinstitusjoner for å sikre en seier i disse tre valgene. Opposisjonen vil ha en teoretisk mulighet til å ta makten, men det skal svært mye til for at den vil greie dette i praksis.

  • TRYKK FOR Å FÅ FRAM BILDE

Blant opposisjonslederne i Tyrkia i dag er det Meral Aksener som har størst reell mulighet til å utfordre Erdogan i 2019. Aksener er utbryter fra nasjonalistpartiet MHP og er i ferd med å starte sitt eget politiske parti. Det som gir Aksener en reell sjanse mot Erdogan er at hun tilhører den konservative høyresiden, og derfor appellerer til de samme velgergruppene som til nå har støttet AKP. Samtidig er hun sekulær og reformorientert nok til å appellere til velgere som ellers ville stemt på det republikanske partiet CHP. I tillegg har hun ry for å være en sterk og handlekraftig leder – noe som også bidrar til hennes popularitet i Tyrkia. Det springende punktet med tanke på en valgseier er imidlertid om hun kan tiltrekke seg nok stemmer fra velgere som identifiserer seg med AKP, men som av ulike grunner ikke ønsker at Erdogan skal fortsette som president. I tillegg må hun makte å overkomme de mange begrensningene som styresmaktene utvilsomt vil legge på opposisjonspartiene i den kommende valgkampen. Valgene i 2019 er skjebnevalg som Erdogan ikke har råd til å tape, og som han vil benytte de fleste midler for å vinne. Med stor grad av personlig kontroll over mediene, domstolene og etterretnings- og sikkerhetsapparatet er det også gode muligheter for at han vil hale nok en valgseier i land om to år.

  • PLANSJE

Utenrikspolitisk er det også skjedd vesentlige endringer i Erdogans tid som Tyrkias leder. Tyrkia har nå en annen måte å forholde til omverdenen på enn tidligere.

I tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitikk kan en identifisere tre ulike perspektiver eller syn på hvordan Tyrkia bør orientere seg.

Det første perspektivet, «atlantisisme», hevder at tyrkiske interesser er best tjent med en tett tilknytning til euro-atlantiske samarbeidsordninger som NATO og EU. Dette synet var særlig fremherskende i Tyrkia fra 1950-tallet og frem til den kalde krigens slutt, og var først og fremst motivert av trusselen fra Sovjetunionen.

«Ny-osmanisme» kom til som perspektiv på 1990-tallet da det igjen ble mulig å opprette bånd til de tidligere osmanske områdene på Balkan og i Midtøsten, og med de tyrkisktalende republikkene i Kaukasus og Sentral-Asia. Den grunnleggende ideen i ny-osmanismen er at Tyrkia, på grunn av sin geografiske beliggenhet, kultur og historie har en unik mulighet til å påvirke utviklingen i de regionene landet er en del av – primært ved hjelp av «myke maktmidler» som diplomati, handelsforbindelser og kulturutveksling. I følge tidligere statsminister Ahmet Davutoglu, som var en av de fremste eksponentene for ny-osmanismen, kunne Tyrkia på denne måten skaffe seg strategisk dybde i de omkringliggende regionene, og bli en regional stormakt – eventuelt på sikt også en middelmakt på linje med Russland og Brasil. Tilnærmingen til de tidligere osmanske områdene skulle imidlertid ikke gå på bekostning av Tyrkias forhold til Vesten. Tvert imot skulle innflytelsen i disse områdene sørge for at Tyrkia forble relevant for USA og Europa – som brobygger og fasilitator i forhold til land i andre regioner.

Det tredje perspektivet, «eurasianismen», kan også spores tilbake til 1990-tallet og Den kalde krigens slutt. Den tyrkiske eurasianismen kjennetegnes ved en dyp skepsis til Europa og USA, og en avvisning av at Tyrkia fortsatt har sammenfallende interesser med vestlige land. Tyrkia bør i stedet føre en utenriks- og sikkerhetspolitikk som er uavhengig av Vesten og være fri til å styrke relasjonene med andre stormakter – først og fremst Russland, men også stater som Iran, India og Kina.

Utenrikspolitikken som Tyrkia nå fører har tydelige trekk fra det eurasianistiske perspektivet.

  • KLIKK

Den nye sikkerhetspolitiske linjen har fått betegnelsen «Erdogan-doktrinen» Kort fortalt innebærer denne at Tyrkia skal føre en mer pro-aktiv sikkerhetspolitikk med forebyggende bruk av militærmakt utenfor egne grenser for å sikre nasjonale interesser. Om nødvendig skal Tyrkia også kunne se bort fra hensynet til alliansepartnere og handle unilateralt.

I løpet av de seneste fire årene har da også landets utenrikspolitiske kurs dreid fra en satsing på mulitlateralitet og diplomatisk brobygging, til en mer unilateral, nasjonalistisk og til dels selvhevdende utenrikspolitikk – inkludert en større vilje til militær maktprojisering i regionale konflikter som Syria, Irak og Qatar.

  • PLANSJE

Det er også liten tvil om at forholdet til USA og flere europeiske land er blitt dårligere de seneste årene – spesielt etter at Erdogan ble president i 2014 og det mislykte militærkuppforsøket sommeren 2016 – mens forholdet til østlige makter som Russland og Iran er styrket.

Det er flere grunner til dette.

For det første har Tyrkia og de vestlige landene i økende grad motstridende interesser i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Både når det gjelder kurderne, den syriske borgerkrigen og den regionale utviklingen i Midtøsten befinner Tyrkia og vestlige land seg oftere og oftere på forskjellig side.

For det andre har Tyrkia og Vesten beveget seg vekk fra hverandre når det gjelder politiske verdier. Den autoritære dreiningen i Tyrkia, med stadig dårligere kår for demokrati og menneskerettigheter, er gjentatte ganger påpekt og kritisert av USA og europeiske land, til Ankaras store forbitrelse. Tyrkiske styresmakter mener Vesten ikke forstår de sikkerhetsmessige utfordringene landet står overfor med terrortrusler fra mange politiske hold.

Et tredje moment er den iboende mistanken mange tyrkere har til Vestens egentlige motiver og planer med Tyrkia. Denne mistanken er ikke blitt noe mindre etter kuppforsøket i fjor sommer. At USA og europeiske land nekter å utlevere både Fetullah Gülen og andre tyrkiske statsborgere som anklages for delaktighet i kuppet, styrker bare mistanken om at USA og Vesten stod bak kuppforsøket – eller i alle fall hadde et sterkt ønske om at det skulle lykkes.

Sist, men ikke minst, forsterkes dette motsetningsforholdet ved at Erdogan bruker utenrikspolitikken så aktivt for å fremme sin innenrikspolitiske agenda. Både den harde linjen mot kurderne i og utenfor Tyrkia, og den glødende retorikken mot flere av landets vestlige allierte, har funnet god gjenklang hos Erdogans velgere og politiske støttespillere på hjemmebane. Her spiller presidenten på historien om Tyrkia som offer for stormaktenes skumle planer. Stormaktene vil – i følge Erdogan bruke alle midler for å holde Tyrkia svakt og forhindre at landet inntar sin rettmessige plass som politisk og økonomisk stormakt.

Bildet av kjøligere relasjoner med europeerne er imidlertid ikke entydig. Det dårlige forholdet til Europa gjelder først og fremst de store landene på kontinentet. Forholdet mellom Tyrkia og Storbritannia virker på den annen side å være svært godt. Da den britiske statsministeren Theresa May besøkte Tyrkia i januar i år ble det for eksempel undertegnet forsvarskontrakter for 135 milliarder dollar. Møtet mellom May og Erdogan fikk en britisk diplomat til å trekke en sammenlikning med situasjonen i 1580 da Storbritannia og Det osmanske riket allierte seg mot de europeiske kontinentalmaktene.

Det er også antakelig en grense for hvor langt Tyrkias vending mot øst vil gå. Helt siden 1990-tallet har Ankara søkt en lederrolle i naboregionene – først overfor de turkomane republikkene i det tidligere Sovjetunionen og senere overfor de arabiske landene. En slik lederrolle er det imidlertid få om noen andre stater som ønsker at Tyrkia skal ha. De turkomane republikkene foretrakk sine etablerte relasjoner med Moskva framfor å knytte seg til Ankara, og i den arabiske verden huskes fortsatt Det osmanske riket som en undertrykkende kolonimakt. I Midtøsten konkurrerer også Tyrkia med Egypt, Saudi-Arabia og Iran om å være en lederstat, og så langt er det tyrkerne som er gått tapende ut av denne konkurransen. Og i Tyrkias forhold til Russland er det vel liten tvil om hvem som er storebror og lillebror.

Tyrkia trenger dessuten relasjonene med Europa og USA, uansett hvor mye president Erdogan insisterer på det motsatte. EU og USA er fremdeles blant Tyrkias viktigste handelspartnere, og en betydelig kilde for utenlandske investeringer. De fleste tyrkere som bor utenfor Tyrkia er også bosatt i europeiske land. Dette er viktige grunner til at andre i Tyrkias politiske lederskap uttrykker seg langt mer forsonlig når det gjelder EU enn presidenten. I tillegg er det vanskelig å se hvordan Russland eller en organisasjon som Shanghai Cooperation Council vil kunne gi Tyrkia de samme sikkerhetsgarantiene som NATO i dag gir. Selv om det er en sterk mistenksomhet mot USA og Europa i dagens Tyrkia, er ikke mistenksomheten mot Russland og Iran nødvendigvis så mye mindre. Dette er Tyrkias historiske rivaler om regional makt og innflytelse. Det kjøligere forholdet til vestlige land, og samtidig et varmere forhold til østlige makter kan derfor først og fremst sees som et uttrykk for at Ankara ønsker flere hester å spille på når de skal fremme egne utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Når det gjelder NATO, vil en slik politikk fra tyrkisk side vil utvilsomt komplisere samarbeidsforholdene i alliansen – spesielt dersom Ankara lar bilaterale relasjoner bestemme sin linje i NATO eller Tyrkia reserverer seg mot deler av NATO-samarbeidet. En total tyrkisk exit fra NATO virker på den annen side mindre sannsynlig all den tid alliansen ikke har noen eksklusjonsparagraf og Ankara fortsatt synes å se seg tjent med medlemskapet.

Det er godt mulig at vi nå ser begynnelsen på et mer varig brudd mellom Tyrkia og Vesten. Ingen av partene synes imidlertid å ønske noe dramatisk brudd, så hvis det går mot en skilsmisse vil det i så fall bli en skilsmisse med lang separasjonstid.

  • PLANSJE

Det tyrkiske forsvaret

Siden dette er Oslo militære samfunn skal jeg også til slutt si noen ord om Det tyrkiske forsvaret som nå gjennomgår en omfattende restrukturering i kjølvannet av fjorårets kuppforsøk.

Kuppforsøket var en monumental ydmykelse av forsvaret som nasjonal institusjon, og førte til store utskiftninger i offiserskorpset. Så langt er 7500 personer avskjediget fra militæret. Av disse er 4200 offiserer, 150 av dem med general- eller admirals grad. Dette betyr at nesten halvparten av alle generaler og admiraler i Tyrkia har fått avskjed. Hvis vi sammenlikner med situasjonen et år før kuppforsøket er det tyrkiske offiserskorpset redusert med hele 38 prosent.

Utskiftningene i offiserskorpset har ført til mangel på militært personell i noen kategorier som flygere og personell i spesialstyrkene, men synes ikke å ha gått utover forsvarets evne til å gjennomføre militære operasjoner. Tyrkiske styrker har gjennomført flere store operasjoner i året siden kuppforsøket – både i nabolandene Syria og Irak og i de sørøstlige provinsene i Tyrkia. Selv om disse operasjonene ikke har vært ubetingete suksesser er det heller ikke noe som tyder på at forsvaret har fått redusert sin stridsevne i betydelig grad.

Det er også omfattende planer for å omstrukturere forsvaret og sivil-militære relasjoner i Tyrkia.

Forsvaret er fratatt mange av sine enheter. Det paramilitære Gendermeriet og kystvakten er nå fullt og helt underlagt innenriksdepartmentet, mens militære sykehus, skipsverft og industrielle foretak er overført til sivil ledelse

Det militære utdanningssystemet er også i endring, med stenging av de militære videregående skolene og etableringen av et nasjonalt forsvarsuniversitet under ledelse av en sivil rektor. Dette universitet skal etter planen fungere som en overbygning for det tyrkiske forsvarets stabsskole og tre krigsskoler.

Kommandolinjene på toppen er også endret. Presidenten skal nå utpeke forsvarssjefen direkte, og forsvarssjefen og hans stab skal underlegges presidentembetet. Grensjefene skal på sin side underlegges forsvarsdepartementet og rapportere til forsvarsministeren. Presidenten og statsministeren skal dessuten kunne gi grensjefene ordre direkte uten å gå veien om forsvarssjefen. Dette svekker formelt forsvarsjefens rolle og muligheter til å handle uavhengig av den politiske ledelsen.

I vestlig sammenheng må en antakelig til Vest-Tyskland etter Andre verdenskrig og etableringen av Bundeswehr for å finne en liknende struktur

Alt i alt synes det tyrkiske militæret for første gang i sin historie å ha kommet under reell sivil kontroll. Det er imidlertid et system med sivil politisk kontroll vi ser konturene av i Tyrkia, ikke demokratisk kontroll som i vestlige land. Kontrollen i Tyrkia ligger i siste instans hos Erdogan og AKP-partiet.

Takk for oppmerksomheten!

 

 

 

 

 

Mandag 9.oktober 2017, gjestet mag. art. Odd Gunnar Skagestad Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget «Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer». Et høyst aktuelt tema i dagens spente geopolitiske sikkerhetssituasjon.

Om foredragsholderen:

Odd Gunnar Skagestad – som i høst er bokaktuell med ‘Fra Lenin til Putin – Hundre år som rystet verden’ – har over 40 års fartstid i norsk utenrikstjeneste, herunder 7 år i Sovjetunionen/Russland. Du kan lese mer om ham her. Se også hans publiseringer på minerva.no: Odd Gunnar Skagestad (f. 1944) er en aktiv skribent og samfunnsdebattant, og har tidligere hatt artikler i bl.a. Samtiden, Nytt Norsk Tidsskrift og Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift.

Presentasjonsfilen finner du her: russland-foredrag-oms-skagestad.

Odd Gunnar Skagestad. Foto: OMS

Oslo Militære Samfund 9. oktober 2017: 

Formann, generaler og admiraler, mine damer og herrer!

 FLAK  1  – FORSIDE

 TITTEL:

«Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer»

 

  • La meg begynne med et berømt sitat av den russiske diplomat og dikter Fjodor Tjuttsjev som levde for 200 år siden: «Russland kan ikke forstås – Russland må man bare tro på!»
  • Tjuttsjev siteres til stadighet den dag i dag. Men for oss nordmenn er Russland, i kraft av dets størrelse, geografiske naboskap og turbulente historie, noe som vi bare forsøke å forstå.  I Norges forhold til omverdenen er Russland en konstant variabel, med et skiftende, men alltid betydningsfullt innhold.  Vi må uopphørlig forsøke å forstå dets diplomatiske manøvreringer, dets militære kapasiteter, prioriteringer og hensikter, samt hvilke motiver – situasjonsbetingede eller langsiktige – som driver dets lederskap.
  • For å forstå et land og dets nåtid, må vi kjenne dets fortid – landets historie.
  • For å forstå dagens Russland – forstå hva Putin og hans regime står for, er det nødvendig å kjenne forhistorien.
  • Russlands historie handler fremfor alt om makt – om hva mennesker gjør med makten og hva makten gjør med menneskene. Russlands historie er også en fortelling om definisjonsmakt – makten til å bestemme hva som er riktig og hva som er galt, hva som er sant og hva som er usant…  Makten til å tolke fortiden og derigjennom styre samtiden og nåtiden.
  • La oss gå 100 år tilbake i tid: Lenins statskupp 7. november 1917 – den såkalte Oktoberrevolusjonen.

FLAK  2  –  DEN RØDE PLASS,  LENIN-MAUSOLEET

  • Her ser vi Lenins mausoleum på Den Røde Plass i Moskva.
  • Mellom mausoleet og Kreml-muren ligger en rekke æresgraver. Her ligger også den amerikanske journalisten og kommunisten John Reed, berømt for sine øyenvitneskildringer fra november 1917, senere utgitt i bokform: «Ti dager som rystet verden».
  • Om vi skal oppsummere Russlands rolle i verdenshistorien siden den gang, vil jeg si at det har vært «Hundre år som rystet verden».
  • Men Russlands historie begynte ikke med Lenins etablering av sovjetstaten:
  • I november i fjor avduket Putin – med hele den russiske makteliten tilstede – en gigantisk (17 m høy) statue i Moskva av fyrst Vladimir den Store – den brutale skikkelsen som for over tusen år siden hersket over Kiev og Novgorod, men som i år 988 lot seg døpe og innførte kristendommen til det som senere skulle bli Russland.

FLAK  3  –  VLADIMIR DEN STORE 

  • «Vladimir den Store la det moralske fundamentet som våre liv er basert på», sa Putin, som dermed – sammen med kirken – nå var i ferd med å omskrive Russlands historie.
  • Men her snakker vi om forhistorien: Middelalderens Russland var ikke en samlet statsdannelse, men en rekke større eller mindre øst-slaviske fyrstedømmer.  Disse hadde det til felles at de omkring år 1240 ble erobret, rasert og undertrykket av det mongolske og senere tatariske imperiet – en situasjon som vedvarte i flere hundre år.
  • Det moderne Russland vokste gradvis frem fra 1460-tallet, da storfyrst Ivan III (Russlands «Harald Hårfagre») med utgangspunkt i Moskva begynte å utvide sitt rike og underlegge seg sine naboområder.

FLAK  4  –  IVAN III

  • Men Ivan III var ikke bare en verdslig imperiebygger – han la også grunnlaget for den historiske misjon som Russland har tiltatt seg på det åndelige/religiøse plan:
  • Da Ivan kom til makten, hadde en historisk katastrofe nettopp rammet Europa og hele kristenheten: Det østromerske keiserriket hadde gått til grunne, ved de ottomanske tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453.
  • Ivan III, som giftet seg med niesen av den siste østromerske (bysantinske) keiseren, så seg selv som arvtager til dette riket, og utropte Moskva til «Det Tredje Roma» og hele kristenhetens sentrum.
  • Ivan III overtok også riksvåpenet fra keiseren i Konstantinopel – dobbeltørnen, som fortsatt i dag er Russlands riksvåpen.

  FLAK  5  –  RIKSVÅPENET – DEN TO-HODEDE ØRNEN

  • Den religiøse misjon: Her ser vi Russlands riksvåpen med landets skytshelgen St.Georg i våpenskjoldet i midten (også Moskvas byvåpen).  Georg som dreper dragen er selve symbolet på det godes seier over det onde.
  • Dermed hadde Ivan III og hans etterkommere gitt seg selv og Russland en historisk misjon, og etter hvert rykke opp fra «storfyrste» til «keiser» – på russisk «tsar».
  • Ivan IIIs erobringskriger i øst, vest, nord og syd innvarslet en prosess som skulle vare helt frem til vår tid – maktbruk for å underlegge seg stadig nye landområder og undertrykke stadig flere folkegrupper.
  • Ivan III og hans etterfølgere etablerte det største sammenhengende imperium verden har sett: Gjennom de neste 400 år økte Russlands landområde med over 60 tusen km2 – dvs tilsv. Nederland og Belgia til sammen – i gjennomsnitt pr. år.
  • Russlands posisjon i verden er basert på bruk av MAKT. Det gjaldt under tsarriket, i sovjetperioden og det er tilfellet mht. dagens Russland.
  • Spørsmålet om hvem som har makt gjennomsyrer russisk tenkemåte og samfunnsliv på alle nivåer – på det mellommenneskelige plan så vel som på det politiske plan.
  • Jeg nevner et eksempel på hvordan dette har formet russisk tenkemåte:
  • Da jeg var Norges generalkonsul i Murmansk for et par og tyve år siden hadde jeg en gang besøk av Stortingets Justiskomite, og arrangerte et møte med Guvernøren. Dennes budskap var kort og godt som følger:  Russland behøver og vil alltid behøve en TSAR.  Stillingsbetegnelsen kan det være det samme med – det være seg storfyrste, imperator, generalsekretær eller president – men det må være en Fører med MAKT, dvs. en tsar.
  • Og det er nettopp i forhold til begrepet MAKT at russerne opp gjennom historien har målt og bedømt sine ledere:
  • Slik så en fører med makt ut – så lenge det varte:

 

FLAK  6:   Tsar Nikolaj II evnet ikke å bruke eller holde fast på den makten som han hadde arvet, derfor ble og blir han mindre respektert (selv om han nå er blitt helgenerklært og rehabilitert).

FLAK  7:  Lenin evnet både å gripe og bruke makten – hensynsløst og nådeløst – noe som avtvang enorm respekt og beundring.

FLAK  8:   Stalin tok opp arven etter Lenin – blir i dag beundret for sin evne og vilje til makt.

FLAK  9:  Gorbatsjov ble beundret i Vesten på grunn av sin reformpolitikk og humane fremtoning.   Men Gorbatsjov var ingen tsar.  I Russland blir han derfor dypt foraktet som mannen som hadde makt men ikke var istand til å bruke den da det gjaldt.

FLAK  10:  Jeltsin viste at han evnet å bruke makt da det gjaldt, og blir respektert for det – selv om han ikke maktet å hamle opp med et Parlament som motsatte seg hans politiske veivalg.

FLAK  11:  Putin har ifølge russiske meningsmålinger gjennom en årrekke hatt en popularitetsoppslutning på stabilt over 80 prosent.  Dette er først og fremst fordi han har makt og viser at han har evne og vilje til å bruke makten.  Derfor blir han beundret og respektert av den jevne russer.

På dette bildet ser vi Putin i august i år på fisketur i Sibir.  Dette er alfa-hannen og macho-mannen Putin:  Bar overkropp med svulmende muskler, og halskjede med gullkors.  Her lader han opp med sikte på neste års presidentvalg – som han utvilsomt akter å vinne.

FLAK  12  –  LJUBJANKA

  • Hvor kommer Putin fra? Han kommer blant annet fra denne bygningen – Ljubjanka i Moskva, hovedkvarteret for Russlands sikkehetspoliti, landets hemmelige tjenester og tilholdsted for noen av de verste bødler i landets historie.
  • I min bok «Fra Lenin til Putin» (som kom på markedet i dag) beskriver jeg forholdsvis inngående mitt møte og samtale med daværende FSB-direktør Putin 27. april 1999 og ikke minst mine inntrykk av denne personen: Mannen som få måneder senere skulle innta plassen på toppen av landets kommandohøyder.  Hvordan dette møtet forløp, vil her være en digresjon.
  • Mer interessant er det å merke seg at 1990-tallet ble AVVIKETS DECENNIUM og MULIGHETENES TIDSVINDU i Russlands historie. Det var et tiår da MAKTENS BUD ble utfordret som aldri før i Russlands historie (med mulig unntak av sommeren 1917).
  • Det var et tidsvindu som ble lukket nyttårsaften 1999 da Jeltsin brått annonserte sin avgang og Vladimir Putin overtok statsroret.
  • Under Putin er Russland nå tilbake i noe som ligner landets tradisjonelle normalsituasjon.
  • Som franskmennene sier: – «Plus ça change, le plus c’est la même chose» – altså: – «Jo mer som forandres, desto mer forblir det det samme».
  • Men ikke helt – derfor noen ord om Putinismen:
  • Her ser vi forsiden av tidsskriftet The Economist november 2016 – en spesialutgave som handler om :

FLAK  13  –  VLADIMIR PUTIN og PUTINISMEN

  • Hva er «Putinismen» for noe? Mitt korte svar er at Putinismen er Russlands nåværende statsideologi:
  • Russlands statsideologi (statsdoktrine) i det 21. århundre er sammensatt av ulike elementer som må forstås på bakgrunn av landets fortid – dets historie.

FLAK  14  –  STATSIDEOLOGI

  • Sovjetunionen var en sosialistisk stat. Denne statens legitimitet var basert på den marxistisk-leninistiske ideologi (visjonen om bygging av det klasseløse kommunistiske fremtids-samfunn).
  • Da Sovjetunionen brøt sammen, stod det nye Russland uten en klart definert statsideologi (statsdoktrine).

 

DERMED MELDTE SPØRSMÅLENE SEG:

  • Hva var landets politiske systems innhold og berettigelse (dets ‘raison d’être’?). Hvordan skulle det nye regime begrunne sin legitimitet – utenriks og hjemlig – og hvilken politikk skulle det føre – sosialt og økonomisk?
  • 1990-tallet var avvikets decennium i russisk historie. Det var tiåret da alt syntes mulig.
  • For mange var svaret et fremtidsrettet ønske om tilnærming til Vesten – å innføre en vestlig-inspirert samfunnsmodell: Menneskerettigheter, rettssikkerhet, ytringsfrihet, markedsøkonomi og demokrati.
  • Da Putin kom til makten, skulle han søke svarene i Russlands fortid – både den fjerne og den nære.

 

FLAK  15  –  PUTIN-RUSSLANDS STATSIDEOLOGI

  • Kan kort sammenfattes i to punkter, henholdsvis innenriks og utenriks.
  • Innenriks:
  • ‘Maktvertikalen’, dvs. den sterke sentralmakten med en sterk leder (en «tsar») på toppen.
  • ‘Tradisjonelle verdier’: Verdikonservatisme med moralske dyder og familieverdier og ikke minst:  Dyrkelse av fortiden, med tre-enigheten:  ortodoksi, enevelde, nasjonal karakter (som også hadde vært tsarens valgspråk).
  • Det nærmest uoversettelige begrepet ‘Passionarnost’ (syntese av selvoppofrelse, disiplin, lojalitet, tapperhet) – I Putins vokabular nærmest innbegrepet av den russiske nasjonalkarakter
  • Utenriks:
  • ‘Geopolitikk’ – som ikke det mange tror det er (et jålete populæruttrykk for storpolitikk), men: En kvasi-vitenskap som betyr legitimering av maktbruk inkludert territoriale utvidelser på andre staters bekostning (beslektet med Nazi-Tysklands «Lebensraum»-ideologi, null-sum-tenkning, forestillingen om at makt=rett).
  • ‘Eurasianisme’: Forestillingen om at landets fremtid ligger sammen med Asia – ikke med den angivelig moralsk fordervede Vesten (jfr. ‘Strategisk partnerskap’ med Kina).

 

  • Vi snakker altså om en statsideologi med rot i tradisjonell russisk forestillingsverden, med elementer som følgende:
  • Maktens bud: For russere flest, er makt = rett, og forestillingen om at dette er tingenes naturlige tilstand.
  • Politikk, forretninger, mellom-menneskelige relasjoner (og diplomati) et nullsum-spill:  Det som den ene parten vinner, vil den andre parten tape.
  • ‘Den enes brød er den annens død’.
  • ‘Vinn-vinn- situasjon’ en fremmed tanke.
  • Russerne vant til å bli systematisk lurt og undertrykket – iallfall av sine egne herskere. Og lederne har på sin side alltid vært flinke til å legge skylden på omverdenen, som følgelig betraktes med mistro.
  • Lover, rettsregler og domstoler har aldri vært etablert for å ivareta borgernes rettigheter, men for å legitimere myndighetenes vilkårlige overgrep mot innbyggerne.
  • Aksepten av makt som erstatning for rett, og denne mistroen overfor andres (spesielt Vestens) hensikter – inngår i en farlig kombinasjon med forestillingen om Russlands særstilling i forhold til omverdenen og landets historiske misjon som kristenhetens åndelige ledestjerne.
  • I denne forestillingsverdenen står Russland for DET GODE i motsetning til DET ONDE prinsipp, jfr. symbolikken med St.Georg som dreper dragen –  (FLAK  5).
  • Det er i dette perspektivet vi må forstå hvorfor og hvordan Putin bruker den russisk-ortodokse kirke for å legitimere sin makt (mens kirken tilsvarende benytter sin særstilling i forhold til staten for å befeste sin posisjon):
  • Her ser vi Putin sammen med den russisk-ortodokse kirkens overhode Patriark Kirill:

 

FLAK  16  –  PUTIN OG PATRIARK KIRILL

  • Putin går her inn i en lang russisk herskertradisjon…
  • Dette fordi forestillingen om at makt = rett ikke er nok. Makten må legitimeres eller forankres i ett eller annet, helst i noen «høyere prinsipper».
  • Putin opererer med et glansbilde av sovjetperioden: Han har sagt at Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundres største geopolitiske katastrofe.  Men Putin har også sagt at Lenins kupp i 1917 var en kriminell handling, og han tror neppe på noen kommunistisk ideologi for å legitimere sin makt.
  • I stedet har han søkt tilbake til røttene – til de lange linjene i russisk historie.
  • Når det gjelder betoningen av tradisjonelle verdier, kommer den ortodokse kirke inn som nasjonal identitetsmarkør. Forestillingen om det russiske folks historiske misjon og særlige overlegne kvaliteter, både genetisk og på det åndelige plan – at russerne står for edlere verdier enn det materialistiske og moralsk fordervede Vesten.  Dette er en fortelling som har appell og vekker gjenklang hos Putins hjemmepublikum.
  • En digresjon for å illustrere den ortodokse kirkes symbolbetydning som bærer av og gjenreiser av den nasjonale kontinuitet – etter det avbrekket som skjedde under sovjetperioden:

 

FLAK  17  –  KRISTUS FRELSEREN-KATEDRALEN

  • Bygget 1839-83.  Sprengt på ordre av Stalin og jevnet med jorden i 1931. Skulle erstattes med en ny bygning (Sovjetenes palass) på 415 meter (verdens høyeste) med en 70 meter høy Lenin-statue på toppen.  Men det skjedde ikke.  Pga dårlige grunnforhold ble det i stedet anlagt et enormt friluftsbad (1960).   Gjenreist under Jeltsin-epoken (1995-99).  Verdens høyeste russisk-ortodokse katedral med 103 meter.
  • Moskvas hoved-katedral – det er hit Putin kommer for å be i all offentlighet og dermed markere sin samhørighet med kirken og de verdier den står for.
  • Putins utenrikspolitiske prosjekt: Å gjenreise det russiske imperiet – som maktfaktor i verdenspolitikken, særlig innenfor  «tradisjonelle russiske interesseområder» slik det var under Sovjetimperiet og Tsarriket.  Hans politiske forbilde – som enehersker og imperiebygger:  Jekaterina II, keiserinnen som på 1700-tallet erobret Ukraina inkludert Krim fra tyrkerne, som slukte mesteparten av Polen og som satte Russland på verdenskartet som stormakt av første rang.
  • «Håndgripelig» eksempel på den samlende symbolikken i arven fra Jekaterina II. Den lille silkesløyfen med sorte og oransje striper –  båndet fra St.Georg-ordenen, som Jekaterina innstiftet.  Et bånd som i den offisielle propagandaen binder alle russere (innenfor og utenfor Russlands grenser) sammen i et patriotisk fellesskap:

 

FLAK  18  –  BÅNDET FRA ST. GEORG-ORDENEN

  • En liten digresjon: Selv var jeg i Moskva senest i går (for 4. gang på 6 uker), og kunne nok en gang ved selvsyn observere hvordan denne sløyfen spesielt henges opp i bussene – ved inngangsdøren, ved frontruten eller ved siden av sjåføren.

 

  • Tilbake til «dagens Russland»: Har alltid vært et korrupt samfunn, hvor menneskerettigheter og ytringsfrihet står svakt.  Så også under Putin (jfr. stengingen av Amnesty i Moskva 2. november 2016).  Men Putin er populær, fordi han er Føreren – han har makt og han bruker makten besluttsomt.
  • Putin har også vært heldig: Russisk økonomi har nytt godt av høye eksportinntekter.  I de 11 årene 1998-2008, med ekstremt høye råvarepriser, rant pengene inn.  Dette medførte øket levestandard for folk flest.  Dette er folk takknemlige for – en takknemlighet som kommer Føreren til gode.
  • Baksiden av dette bildet var riktignok en enorm sløsing: I stedet for å benytte de gode årene til å modernisere staten og dens økonomi, skjedde det en kraftig økning i statsutgiftene:  Mellom 2005 og 2015 økte statskontrollerte bedrifter og statlige utgifters andel av BNP fra 35 til 70 prosent.
  • Putins popularitet må også forstås på bakgrunn av at hans regime er langt mindre brutalt enn i sovjetperioden. Så lenge man er lojale og føyelige, har folk flest det rimelig bra i dagens Russland – iallfall materielt sett bedre enn i noen annen tidligere epoke i landets historie.  Det er ikke lenger slik at staten tar livet av millioner på millioner av landets borgere i slaveleirer og masseutrenskninger.
  • Kontrasten til den staten som i forrige århundre tok livet av 66 millioner av landets egne innbyggere, er åpenbar.
  • Men brutalt nok: Se kronikk i Aftenposten 7.1.2017.  (Arkadij Babtsjenko).

 

FLAK  19  –  LIV  OG  DØD  I  PUTINS  RUSSLAND

  • Gravejournalisten Anna Politkovskaja, KGB/FSB-avhopperen Aleksandr Litvinenko, MR-aktivisten Natalia Estemirova, MR-advokaten Sergej Magnitskij, opposisjonspolitikerne Boris Nemtsov og Denis Voronenkov – Hva har disse til felles?:
  • (1) At de kritiserte Putin, og (2) at de ble drept.

 

FLAK  20  –  LIV OG DØD…

  • Hvem blir nestemann? Noen tipper korrupsjonsbekjemperen og organisatoren av protestdemonstrasjoner, Putins argeste kritiker Aleksej Naval’nyj):  Han er fremdeles i live, men blir til stadighet trakassert og fengslet (senest i forrige uke).
  • Samtidig som Putin slår ned på hjemlige motstandere har han styrket sin stilling på hjemmebane ved å føre en aggressiv utenrikspolitikk. På samme måte som under sovjetstyret har Putin-regimet skapt et fiendebilde av Vesten.  Dette ved å piske opp stemningen gjennom løgnpropaganda, som f.eks. myten om at Vesten unyttet Russlands svakhet på 1990-tallet og brøt avtaler som ble inngått etter Sovjetunionens fall.
  • Særlig ille: Militære angrep mot naboland og anneksjon av nabolands territorier.  Putins bruk av militære maktmidler for å tvinge andre i kne begynte med Tsjetsjenia i 1999:

 

FLAK  21  – TSJETSJENIA

FLAK  22  –  GEORGIA  I  2008

FLAK  23  –  KRIM-HALVØYA  MARS 2014

FLAK  24  –  ØST-UKRAINA, DE  SISTE TRE ÅRENE

  • Både mht. Tsjetsjenia, Georgia, Krim og mht den krigen som foregår i Øst-Ukraina, har Putin lykkes i å vinne propagandakrigen og definisjonsmakten – ikke bare på hjemmebane, men langt på vei også på vestlig kommentatorhold og vestlig opinion. Dere kjenner kanskje uttrykket som man stundom hører, at (vi må) «Forstå Russlands legitime interesser?»  (eller endog «…Russlands legitime geopolitiske interesser»)?
  • På det neste flaket ser vi Russlands (foreløpig) eneste hangarskip, bilde tatt i det østlige Middelhav for et års tid siden:

 

FLAK  25  –  ADMIRAL  KUZNETSOV

  • Hangarskipet «Admiral Kuznetsov» – hvorfor vise dette? (1) Her er det på vei til Syria for å spre død og ødeleggelse oktober 2016,  (2) Viser Russlands vilje til å projisere makt – sjømakt – globalt, og (3) Viser samtidig hvor ynkelig de er utstyrt:  Dekket formet som et spretthopp.  Ombord er kampfly av typen Sukhoj-33 (Flanker-D) og MiG-29K.  Kan ikke ta av med full bombelast – da faller de i sjøen. (Til sammenligning:  USA har 10 atomdrevne hangarskip av Nimitz-klassen)
  • Men: Russland utøver et aktivt, fremoverlent og effektivt diplomati.
  • På dette punkt har Putin lært av sine sovjetiske forgjengere: Det var Lenin som innførte uttrykket «nyttige idioter» om folk i Vesten som ikke var kommunister, men som villig vekk slukte hans løgnpropaganda og formidlet den videre.
  • Neste flak – presidentene Putin og Trump – har jeg kalt «Good Vibrations…?», med et stort spørsmålstegn etter.

 

FLAK  26  –  «GOOD VIBRATIONS»  –  ?

  • Ingen av disse to er idioter (det være seg nyttige eller unyttige), men la oss ta ad notam at Russlands politiske påvirkningsindustri har et format og et perspektiv som omfatter alle nivåer i Vestens beslutningssystemer. fjorårets hacking-skandale mot USAs presidentvalg.
  • Vi har her å gjøre med et sentralt element i Putins såkalte «hybrid-krig», hvor det er satt inn en hel armé av propagandister, des-informanter, hackere, nett-troll m.v.
  • Spesialitet: Falske nyheter.  Gjerne iblandet fakta og halvsannheter.
  • Som det fremgår av statusrapportene fra PST og E-tjenesten primo februar i år, er denne virksomheten også en av de viktigste truslene mot vårt eget land.
  • Denne virksomheten er grundig dokumentert (jfr den finske gravejournalisten Jessikka Aros avsløringer, Kjell Dragnes’ artikkel i «Norges Forsvar» høsten 2016, samt Dagbladets reportasje «Her er Putins trollfabrikk» 3. april 2015.
  • Her ser vi bildet av hovedkvarteret for Putins hær av profesjonelle nettroll – Ul. Savusjkina 55 i St.Petersburg. («Til leie»):

 

FLAK  27  –  PUTINS  «TROLLFABRIKK»

  • Historien gjentar seg: Ex-KGB-mannen Putin har i løpet av de siste vel 17 årene vist at han sier hva han mener og gjør som han sier.  Men Putin har også lært seg den gamle russiske leksen at rå maktbruk i kombinasjon med systematisk løgn lønner seg.
  • Dagens Russland er muligens en mer uberegnelig og farligere aktør på den internasjonale arenaen enn hva Sovjetunionen var i Den Kalde Krigens og «terrorbalansens» dager. Dette så meget mer som Russland samtidig gjennomfører en storstilet militær opprustning, hvor spesielt Arktis (eller det vi nordmenn kaller «nordområdene») er utpekt til det viktigste strategiske satsingsområdet.  (Jeg minner også om den nylig avholdte kjempemessige «Øvelse Zapad-17» mot Østersjø-området).
  • I tillegg vet vi at Russland har et digert arsenal med atomvåpen – noe som gjør Russland til en formidabel militærmakt og som i seg selv innebærer en trusel mot omverdenen.
  • Russland er verdens overlegent største land i utstrekning – 17 mill. kvkm over hele 9 (tidligere 11) tidssoner. Men bortsett fra på det militære området er landet kun en annenrangs stormakt, som vi kan se av flg. tabeller over folketall og bruttonasjonalprodukt:

 

FLAK  28  –  FOLKETALL:  RUSSLAND NR. 9

FLAK  29  –  BNP:  RUSSLAND NR. 11

  • Etter de økonomiske oppgangsårene 1998-2008 har Russland opplevet enkelte tilbakeslag – vestlige sanksjoner som sammen med synkende oljepriser siden 2014 har fått Russland til å svi økonomisk. Men russerne er vant til å få svi, og sluker gjerne budskapet om at all elendigheten er Vestens feil og at de selv og deres regime er eksponenten for «De Gode Gjerninger».
  • Internasjonalt ønsker Russland under Putin å fremstå som en makt som står i en særstilling – en makt som krever og som fortjener særlig respekt på grunn av sin størrelse og sin moralske og materielle inkl. militære overlegenhet.
  • Landet utviser stor aktivitet på den internasjonale diplomatiske arena, hvor Putins utenrikspolitiske prosjekt er å bli anerkjent som respektert medlem av det gode selskap, se flg. flak:

 

FLAK  30  –  PUTIN MED KINAS PRESIDENT XI JINPING

FLAK  31  –  PUTIN MED OBAMA

FLAK  32  –  PUTIN MED TRUMP

 

HVOR STÅR PUTIN OG RUSSLAND I DAG?

FLAK  33  –  PUTIN – TRIUMFATOR  JANUAR 2017

  • Aftenpostens karikaturtegning 7. januar 2017: Putin i en positur inspirert av Chaplin-filmen «Diktatoren»: Leker seg med en ball som illuderer jordkloden, forsynt med EU-emblem.  Trump titter misunnelig fra bak gardinet…
  • I en stort oppslått artikkel i avisen Rossijskaja Gazeta januar 2017 presenterte Sergej Karaganov – en av Putins mest innflytelsesrike utenrikspolitiske premissleverandører – en bred analyse av Russlands og dets regimes umåtelige vellykkethet.
  • Her ser vi nok en gang Russland presentert som selve eksponenten for Det Gode, det Sanne og de Riktige verdier, i motsetning til Vesten, som representerer Det Onde, det Usanne og de Falske verdier.
  • Vi møter her et selvbilde som i sin hemningsløst triumferende form og innhold kan sammenfattes i det overmodige budskapet «Russland seirer på alle fronter» eller «Seiren følger våre faner».

 

JEG RUNDER AV MED Å VISE ET BILDE FRA VÅRT EGET HJEMLAND:

 

FLAK  34  –  RUSSLAND  I  NORGE?

  • Russiske gateskilt i Kirkenes. Ingen kommentarer, men det reiser et spørsmål:
  • Hva slags signaler er det vi formidler på denne måten?

 

Jeg minner om at temaet for dette foredraget har vært Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer – og ikke hva disse utfordringene består i.

Likevel bør det også tilføyes noe ganske få ord om sistnevnte forhold, og ikke minst – hvordan disse utfordringene bør gripes an fra omverdenens side:

 

Jeg tror det er viktig for det første å erkjenne at dagens Russland utgjør en trussel mot internasjonal stabilitet og orden.  Et første skritt med hensyn til å forholde seg til denne trusselen, er å forstå at russisk krigersk adferd ikke er et tegn på nyvunnet styrke, men et utslag av kronisk, margstjelende svakhet.

Det betyr ikke at en énsidig tøff konfrontasjons- eller isolasjonspolitikk er nøkkelen til å håndtere Vestens forhold til Russland.  Den vanskelige utfordringen består i å finne en optimal ‘mix’ av inkluderende tiltak og klare krav med hensyn til hva som forventes av et land som aspirerer til en plass blant siviliserte nasjoner.  Dette tilsier en form for balansegang som vi fra norsk side bør ha solide erfaringer i å utføre.  Men selv om vi fra norsk side gjerne roser oss av vårt tusenårige gode forhold til Russland, lever heller ikke vi i et storpolitisk vakuum med handlingsrom for utenrikspolitisk solospill.  Vårt sikkerhetspolitiske ståsted er sammen med våre NATO-partnere.

Et svekket, usikkert og uforutsigbart land med atomvåpen er farlig – muligens (men ikke uten videre opplagt) en farligere aktør på den internasjonale arena enn hva Sovjetunionen i sin tid var.  Det bekymringsfulle ville være om Russland nok en gang skulle falle for fristelsen til å ty til hasardiøs eventyrpolitikk med bruk av militære maktmidler mot andre land – det har jo fungert før, så hvorfor ikke atter en gang?  Det er en eventualitet som hverken Russland eller verden for øvrig vil ha godt av.

Disse dystre perspektivene er vel å merke en fremskrivning av de mest urovekkende tendensene i dagens situasjon, basert på utviklingen i den nære fortid.  Trøsten får være at all erfaring tilsier at denne type spådommer før eller siden – og især jo lenger tiden går – har det med å slå feil.

I politikkens verden må man stundom ta til takke med resignert å konstatere at ‘veien blir til mens man går’.  Hva forståelsen av Russland – og vårt forhold til dette landet – angår, vil vi likevel være best tjent med å være utstyrt med mest mulig realistiske veikart.  At slike veikart i noen grad vil være basert på mer eller mindre treffsikre spådommer, er en del av den virkeligheten som vi må leve med.

Mandag 2. oktober 2017, startet vi høstsesjonens foredragsrekke med et svært interessant foredrag med viseadmiral Ketil Olsen, sjef for Militærmisjonen i Brussel (MMB) og norsk militær representant til Militærkomiteen i Nato.

Foto: OMS Presse

Oslo Militære Samfund takker admiralen for et godt foredrag.

Sjef for Militærmisjonen i Brussel, Viseadmiral Ketil Olsen holder foredrag i Oslo Militære Samfund / Vice Admiral Ketil Olsen in Oslo Miliære Samfund. Foto: Hanne Olafsen/Forsvaret

Skiftende sikkerhetsutfordringer og endrede trusler – NATOs militære dilemmaer

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 2. oktober 2017: Viseadmiral Ketil Olsen, Norges militære representant i NATOs Militærkomite (Norwegian Military Representative – NOR Milrep).

(Sjekkes mot fremføring)

Forsvarssjef, admiraler, generaler, OMS vertskap, gjester.

Å snakke om, og få kritiske spørsmål om, hva som foregår i NATO og hva vi fokuserer på i Militærmisjonen i Brussel, er noe jeg alltid ser frem til! Jeg håper dere finner det nyttig og lærerikt, og jeg håper å få med meg perspektiver tilbake.

NATO står overfor mange og komplekse utfordringer i dag. Overordnet så er det en mer fredelig verden i dag enn hva verden har opplevd gjennom historien. Dette om man fokuserer på statistikk over definerte pågående kriger og dødsfall. Men, det er samtidig en meget kompleks og ustabil situasjon – på mange fronter, geografisk, så vel som med utfordringer innenfor cyber domenet og med asymmetriske trusler og opplevd usikkerhet.

NATO har siden 1990-tallet hatt fokus på å bidra i konflikter utenfor Alliansens eget territorium. I parallell med dette var det en periode hvor Russland ble antatt å innta en mer åpen og samarbeidsvillig holdning ovenfor Vesten, og det ble etter hvert mindre oppmerksomhet i Europa rundt evnen til å forsvare eget territorium mot væpnet angrep. Forsvarsinvesteringer og volumet på NATOs militærmakt gikk ned, men så, i 2014 kom Russlands ulovlige annektering av Krim-halvøya som en solid vekker for Alliansen.

Siden 2014 har NATO og allierte levd i usikkerhet om Russiske videre intensjoner og planer. Flere av de andre medlemslandene i NATO føler seg truet, enten av konvensjonelle militære eller «hybride» trusler. Det faktum at Russland har annektert Krim, og fortsatt sterkt påvirker sikkerhetssituasjonen i Ukraina, kan ikke aksepteres av det internasjonale samfunnet, og følgelig står det steilt mellom Russland og NATO og allierte nasjoner. Dette er en relativt stabil, men ikke ønskelig situasjon for Norge og NATO. Dette preger alliansen.

Men det er ikke bare det anstrengte forholdet til Russland som opptar NATO.

I tillegg er terrortrusselen mot både Europa og Nord-Amerika svært reell. I perioden 2014-17 har vi opplevd flere titalls terrorangrep. Naturlig nok opptar dette mange nasjoner. Det er en akutt og kontinuerlig trussel som nasjonene og NATO må forholde seg til.

En stor andel av denne terroren stammer fra ustabilitet i Midtøsten og Nord-Afrika, selv om mange av angrepene er utført av innbyggere i NATO land. Følgelig er mange allierte svært opptatt av dagens ustabilitet i NATOs sørlige og sør-østlige grenseområder.

NATO har etablert et 360-perspektiv for å møte spennet av sikkerhetsutfordringer, og omfattende arbeid er pågående for å tilpasse organisasjonen og kapasitetene til å møte disse varierte utfordringene.

Dette inkluderer utvikling av nye planer i NATO i tilfelle omfattende konflikter og krig, og det inkluderer planer og operasjoner for på en langsiktig måte å kunne begrense terrortruslene mot våre land. I tillegg drives det flere operasjoner, særlig i Afghanistan – som er i ferd med å få økt fokus, og NATO har blitt med i koalisjonen mot ISIS i Midtøsten. Videre er det pågående operasjoner, deployeringer og oppbygging av kapasiteter i Europa (‘Forward Presence’) for å forsikre og berolige allierte mot den Russiske aggresjonen som vi har sett de siste år.

Med mitt foredrag i dag vil jeg først og fremst formidle hva som foregår i NATO. Dette mest med tanke på dere, som informasjon.

I tillegg vil jeg trekke frem noen spesielle utfordringer som vi fra norsk ståsted er, eller bør være opptatt av. Her tar jeg gjerne kritiske spørsmål og kommentarer, som jeg kan ta med meg i det videre arbeidet. Jeg vil forsøke å besvare deres spørsmål så godt som mulig.

 

Aller først, før vi går inn på status og utfordringer; Hva er NATO?

 

Et viktig historisk tilbakeblikk:

Det er ofte sagt at NATO ble etablert som svar på trusselen fra Sovjetunionen. Dette er kun delvis riktig. Alliansens etablering hadde tre hensikter:

  • Avskrekke Sovjetisk ekspansjon;
  • hindre oppblomstring av nasjonalistisk militarisme i Europa gjennom en sterk nord-amerikansk tilstedeværelse på det Europeiske kontinentet, og;
  • oppfordre til Europeisk politisk integrasjon.

 

NATO er,

… summen av nasjoner – tuftet på Washington traktaten.

En politisk og militær allianse med felles verdier som frihet, felles arv, sivilisasjon, sikkerhet, stabilitet, demokrati, personlig frihet, menneskerettigheter og rettssikkerhet.

 

NATOs militære målsettinger er,

  • Demonstrere vedvarende evne til å forsvare alle allierte
  • Bidra til å styrke troverdigheten av et kollektivt forsvar
  • Videreutvikle alliansens interoperabilitet, reaksjonsevne og effektivitet
  • Bidra til å avskrekke RUS fra aggresjon eller trusler om aggresjon mot allierte.

 

NATOs kjerneoppgaver er, iht det siste strategiske konseptet:

  • Kollektivt forsvar
  • Sikkerhet gjennom samarbeid
  • Krisehåndtering.

Det legges ulik vekt på disse, avhengig av trussel, og ståsted. Men, alle nasjoner er avhengig av hverandre.

Fra Norsk side tenker vi at om NATO er i stand til å løse den dimensjonerende kjerneoppgaven – kollektivt forsvar – så er man samtidig godt stilt for å løse de to andre kjerneoppgavene.

Viseadmiral Ketil Olsen talte i Oslo Militære Samfund 2. oktober 2017. Foto: OMS Presse

 

NATOs Center of Gravity: enighet – at vi står sammen

 

Center of Gravity (CoG) er et konsept utviklet av vår alles kjente prøyssiske militærteoretiker, Carl von Clausewitz, gjennom hans arbeid med boken «Vom Kriege». Forenklet anses CoG for å være – «kilden til kraften som gir moralsk eller fysisk styrke, handlingsfrihet, eller viljen til å handle».

For NATO er CoG evnen til å stå politisk samlet.

 

NATO er midt inne i en større prosess med omstrukturering og tilpasning til dagens og fremtidens sikkerhetsmessige utfordringer.

For et Europa med store økonomiske og sosiale utfordringer, samt håndtering av store folkemasser på flukt, står det politiske samholdet i Alliansen sterkt prøvet. Både med hensyn til økonomiske og personellmessige utfordringer, men også med utfordringer i å enes om trusler og prioriterte mottiltak. For de ulike nasjonene, hvor innbyggerne setter den politiske scenen, der intern friksjon og sosialøkonomiske utfordringer preger det politiske ordskiftet, betyr konsensus mellom 29 nasjoner i utenrikspolitiske sikkerhetsspørsmål svært lite.

Før Jernteppets fall var hele Alliansen enige om trusselen og hva som måtte til for å kontre spenningen. Da var også Alliansen og dens innbyggeres samhold og enighet sterkt knyttet. Så sterkt knyttet at Sovjetisk propaganda ikke var i stand til å endre på dette.

I dag er situasjonen i Europa mye mer åpen. Sikkerhetspolitisk er det stor forskjell på nasjoner i sør og nasjoner i nord. Det gjenspeiler seg i diskusjoner om hva eller hvem som utgjør de største truslene. Og det oppstår store utfordringer i å bestemme og prioriterer tiltak som skal møte disse truslene. Når i tillegg de sosiale og økonomiske problemene øker, skaper dette en propagandamulighet for alle motstandere av Alliansen. Og da er vår egen CoG under press!

 

Artikkel 5 og Artikkel 3

Jeg vil gjerne trekke frem Artikkel 5 og Artikkel 3, de skal vi alltid ha et nært forhold til da de er selve fundament for NATO.

 

Artikkel 5 – Kollektivt forsvar, avhengig av villighet

Til dags dato må kjernen i NATO sies å holde godt stand. Årsaken til det er Artikkel 5 – kollektivt forsvar. Det har betydd at enhver fiende til Alliansen har vært avskrekket fra konvensjonelle angrep som får en eller flere Allierte til å påkalle Artikkel 5.

Derimot, dersom en motstander, i det politiske terrenget der befolkningen ikke ser verdien av å bruke store ressurser på kollektivt forsvar, greier å lage en krise som er stor nok til at nasjonen det gjelder påkaller Artikkel 5, men enkeltnasjoner ellers i Alliansen sier seg uenig og ikke stiller opp, vil dette rokke alvorlig ved NATOs fundament! Det betyr at i et Allianse perspektiv må vi jobbe uavbrutt med å ha fokus på kollektivt forsvar.

 

Artikkel 3 – Motstandsdyktighet mot væpnet angrep, avhengig av nasjonale forberedelser

Mange er naturlig nok mest opptatt av Artikkel 5. Imidlertid er det jo slik at for at noen skal komme andre til unnsetning, må det både være noen som kan bistå andre, og at den eller de som skal bistås har forberedt mottak av en slik hjelp.

Alle land i alliansen har gjennom NATO traktatens Artikkel 3 forpliktet seg til:

«… enkeltvis og i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte, opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep.»

Artikkel 3 innebærer for Norge:
  • vi må selv være i stand til – ikke bare i sammen med allierte – å kunne utøve selvhjelp. Norge må kunne beskytte egen befolkning, samfunnskritisk infrastruktur og nasjonale beslutningsprosesser (K2). Norge må yte forsvar mot cybertrusler. Vi må ivareta forsyningssikkerhet for egen befolkning samt militære styrker.
  • Motstandsdyktighet – å begrense sårbarheten i samfunnet, er nødvendig også for Norges militære evne til selvhjelp. Tilsvarende for naturkatastrofer, og intern sikkerhet.
  • I tillegg må Norge alene – og sammen med allierte – til enhver tid inneha en kapasitet/evne til å stå imot væpnet angrep. Evnen til å være forberedt må stå i forhold til forventet «varslingstid», beredskap for aktuelle kapasiteter, mv, for at evnen til å motstå et væpnet angrep skal være relevant (og dermed i tråd med traktatens artikkel 3). Norge må avklare med våre allierte på hvilke områder, og med hvor mye, de skal være i stand til å bidra, for å forsterke og utfylle norske kapasiteter. Som følge av dette må vi forberede mottak av allierte (RSOM). Kapasiteten/evnen må trenes og øves – nasjonalt og sammen med allierte – for å være relevant.
  • Norges innsats ute, i fellesskap med allierte, er relevant også mht å utvikle vår individuelle og felles evne til å motstå angrep – i tillegg til å redusere risikoen for nettopp dette.
  • Traktatens omfang er i utgangspunktet avgrenset til væpnet angrep (traktatens ordlyd). Den tradisjonelle forståelsen av væpnet angrep utfordres bl.a. ved nye domener som cyber, nye utfordringer som terrorisme og dimensjoner som hybride trusler. Norges individuelle evne til å motstå væpnet angrep erstattes ikke av NATOs kollektive evne til å motstå væpnet angrep. Det er med andre ord ikke enten-eller, men både-og.
NATOs øvelse Trident Juncture 2018

Om ett år fra nå er Norge vertskap for NATOs High visibility øvelse Trident Juncture 2018.

NATOs ønsker med øvelsen å synliggjøre alliansens vilje og evne til å gjennomføre en kompleks, fellesoperativ, Artikkel 5 øvelse, i et fiktivt men realistisk scenario og i reell geografi.

I tillegg er Trident Juncture 2018 en sertifiseringsøvelse for NATOs hurtigreaksjonsstyrke 2019.

Forrige øvelse av denne karakter og størrelse var i 2015, med hovedvekten i Portugal, Spania og Italia. NATO-hovedkvarteret i Napoli planlegger og gjennomfører øvelsen i Norge.

Trident Juncture 2018 er en øvelse med land-, sjø- og luftstyrker samt Totalforsvaret først, etterfulgt av en kommandoplassøvelse.

Norge, som vertsnasjon, har et ansvar for å fasilitere og bistå NATOs øvingsplanleggere og avdelinger som deltar på øvelsen i Norge. På den annen side er øvelsen en meget god anledning for Norge til å øve mottak av store forsterkninger med reelle styrker – og samvirke med disse.

I tillegg involverer øvelsen store deler av Totalforsvaret, som dermed får testet planverket.

Dette blir den største øvelsen i Norge siden i hvert fall 2002; Slik det ligger an nå vil ca. 35 000 soldater fra omlag 30 nasjoner øves. I tillegg vil ca. 150 fly og ca. 70 fartøyer delta på øvelsen.

Forsvarsplanlegging i NATO og Militærkomiteens rolle

Jeg vil nå si litt om det som på mange måter kan ses på som limet i NATO, nemlig Defence Planning eller forsvarsplanlegging.

Forsvarsplanlegging er basert på Artikkel 3 i NATO-traktaten.

I tillegg får forsvarsplanleggingen føringer gjennom NATOs strategiske konseptet (gyldig siden 2010) og politiske føringer (Political Guidance), som fornyes av NAC hvert 4. år. Siste Political Guidance ble utgitt 2015 og ligger til grunn for analysen som ledet til de nye og oppdaterte kapabilitetsmålene i «Capability Target Report 2017», godkjent av Forsvarsministermøtet i juni.

I tillegg til rapporten om kapabilitetsmålene, blir det utarbeidet en kapabilitetsrapport (Capability Report) som omhandler nasjonenes implementering av målene. Sistnevnte utgis hvert annet år og er en samlet vurdering av kapabilitetenes kvalitet og egnethet til å møte ambisjonsnivået NATO har satt seg. Gjeldene rapport ble utgitt i 2016, men ny er under utarbeidelse for utgivelse i 2018. Den inneholder bl.a. et sammendrag av NATOs vurdering av hver enkelt nasjons bidrag. For Norges del blir dette sammendraget avgradert, oversatt til norsk, og publisert i Prop. 1 S påfølgende år.

 

De ovennevnte hovedproduktene nevnes fordi Militærkomiteen bidrar vesentlig, og er delaktig der hvor militære vurderinger må legges til grunn, eksempelvis:

  • Supplerende militære føringer før de strategiske kommandoene utleder det militære kapabilitetsbehovet (Minimum Capability Requirements (MCR)). Dette er et av de viktigste delproduktene og kan på mange måter sammenlignes med Fagmilitært Råd her hjemme. Under utarbeidelsen av MCR utveksler de strategiske kommandoene informasjon underveis og mottar eventuelle justeringer fra Militærkomiteen.

 

  • Et viktig militært bidrag når MCR/kapabilitetsbehovet er fastlagt, er en sammenligning av det militære kapabilitetsbehovet (MCR), med det faktiske planlagte inventaret hos nasjonene. Dette gjøres for å identifisere eventuelle gap og hvilke gap som det er viktigst å prioritere når hvert enkelt lands kapabilitetsmål utarbeides.

 

  • Militærkomiteen utgir en vurdering av kapabilitetenes kvalitet og egnethet til å møte ambisjonsnivået NATO har satt seg, inklusive evnen til å gjennomføre beredskapsplaner, pågående og fremtidige operasjoner (Suitability & Risk assesment), som inngår i kapabilitetsrapporten.

 

NATOs beslutning om fornyet fokus på forsvar og avskrekking har fått innvirkning på militære kapabilitetsbehov. I siste MCR som er fra 2016, ser man øket etterspørsel etter tyngre materiell med mer kampkraft enn det som var tilfellet for fire år siden. Norge har vært en pådriver for å få mer fokus på det maritime domenet. Også i forsvarsplanlegging har viktigheten av å sikre de transatlantiske forsyningslinjene gitt seg utslag i at det er gitt mer krevende kapabilitetsmål både kvantitativt og kvalitativt innenfor de fleste maritime krigføringsområder, men kanskje spesielt innenfor Anti Submarine Warfare (ASW).

 

Norge anses i stor grad å imøtekomme forventningene om å stille de kapabilitetene NATO mener er Norges rimelige og rettferdige andel som vi skal ha i nåværende og fremtidig inventar. Det er lett å bli opphengt i manglene, men vi må huske på at Norge har planer gjennom LTP for det NATO forventer innenfor viktige kapabiliteter, slik som kampfly, ubåter, maritime patruljefly, langtrekkende luftvern, mv.

 

På noen områder er det en utfordring å imøtekomme NATOs kapabilitetsmål. Noe av det mest utfordrende for Norge i fremtiden, etter NATOs vurdering, er anskaffelse av 3 lufttankingsfly, som følge av kampflyanskaffelsen. I tillegg finnes det utfordrende kvalitetsmessige mål til deployerbare kommando og kontroll kapabiliteter, og hvordan NATO mener vi skal innrette en deployerbar mekanisert brigade. For målet om mekanisert brigade har Norge tatt forbehold om utfallet av landmaktsutredningen, ved tilbakemelding om implementering. Nasjonale staber vil få anledning til å diskutere dette og andre mål når NATOs forsvarsplanleggingsteam kommer til Norge for bi-laterale samtaler i slutten av november.

 

Etter Wales toppmøtets økte fokus på avskrekking og forsvar, har vi via Warszawa toppmøtet sett at kapabilitetsmålene fremkommet gjennom forsvarsplanleggingen har fått økt betydning. Dette fordi nasjonenes implementering av kapabilitetsmål relateres til byrdefordelingen mellom USA og Europa/Canada og i hvilken grad hvert enkelt land oppfyller målet om å bruke 2% av BNP på forsvar.

 

Hvis vi relaterer kapabilitetsmanglene til NATOs, og det faktum at Norge i 2017 ligger på ca. 1,6% av BNP, så får vi en indikasjon på hvor NATO mener at vi bør investere pengene. Det er min oppgave å formidle dette hjem slik at det kan tas hensyn til i fremtidige fagmilitære råd og langtidsplaner.

I den sammenheng benytter jeg anledningen til å nevne at det de siste 2-3 årene har vært en økende erkjennelse av at det er nødvendig å styrke evnen til logistikkmessig understøttelse – både i et Artikkel 5 og Artikkel 3 perspektiv. Dette arbeidet pågår og vil ha stor oppmerksomhet fremover. NATO har styrket kommandostrukturen for å ivareta logistikken bedre, og det pågår flere viktige initiativ for å styrke NATOs evne til å koordinere og planlegge logistikk-understøttelsen. Imidlertid er det minst like viktig at den enkelte nasjon sikrer at det er tilstrekkelig logistisk kapasitet i forhold til det eksisterende planverk og for de mest sannsynlige scenariene som militærmaktens struktur dimensjoneres etter.

Status forsvarsplaner og tiltak

Som direkte konsekvens av den Russiske annekteringen av Krim og skjult – men åpenbar invasjon av østlige deler av fastlands-Ukraina i 2014, ble det på toppmøtet i 2014 i Wales tatt en viktig strategisk beslutning om bedre å verne seg mot fornyet russisk aggresjon, og en rekke tiltak ble vedtatt.

 

Noen av disse ble igangsatt umiddelbart, med mål om å berolige de østlige medlemslandene gjennom økt militær aktivitet og tilstedeværelse. Det ble satt av flere jagerfly for patruljering av de baltiske nasjonenes luftrom, og for stasjonering i Polen og Romania. Med AWACS-fly og maritime patruljefly styrket man også overvåkningen langs Alliansens grenser i øst. I tillegg kom økt maritim patruljering av de østlige sjøområdene og økt alliert øvingsvirksomhet både på land og sjø og i luften i NATOs østlige territorier.

 

Andre, mer langsiktige tiltak ble igangsatt for å styrke Alliansens evne til raskere å respondere på kriser. Reaksjonsstyrken NATO Response Force (NRF) ble betydelig forsterket gjennom nær en tredobling i styrker og en kortere reaksjonstid. Man styrket også det multinasjonale korpshovedkvarteret i Szczecin, Polen for bedret evne til kommando og kontroll i regionen på kortere varsel. Ikke minst blir evnen til hurtig innsetting av forsterkninger forbedret gjennom utbedringer av nasjonal infrastruktur, forhåndslagring av materiell og en styrking av kapasiteten til å lede store logistikkoperasjoner.

Disse tiltakene er implementert, og de ble i 2016 fulgt opp av ytterligere beslutninger på NATO toppmøtet i Warszawa. I tillegg til tiltak utenfor NATOs territorium og nærområder, som støtte til afghanske og irakiske myndigheter samt støtte til koalisjonen mot ISIL, besluttet Alliansen å etablere en fremskutt tilstedeværelse under NATO kommando i flere av de østlige medlemsnasjonene.

Det er nå etablert fire fullt operative bataljoner fordelt på de baltiske landene og Polen, hvorav Norge i 2017 bidrar med en stridsvogneskadronstridsgruppe på ca. 200 personer i Litauen. I tillegg er en brigade i Romania gjort multinasjonal i sin sammensetning, og Svartehavsregionen har fått høynet aktivitetsnivået for både luft- og sjøstridskrefter. Disse styrkene skal vise en aggressor samholdet i Alliansen og at et angrep på en alliert vil bli møtt med styrker fra mange allierte.

I Middelhavet er det igangsetting en ny maritim sikkerhetsoperasjon (operasjon Sea Guardian) for å styrke situasjonsbevissthet, bidra til bekjempelse av terror og bidra til kapasitetsbygging for partnere i regionen.

 

Minst like viktig var det at de Allierte fortsatt forpliktet seg til å styrke eget lands motstandsdyktighet også på sivil side gjennom å strekke seg etter NATOs grunnleggende krav til nasjonal motstandsdyktighet med fokus på evne til opprettholdelse av myndighetsutøvelse, opprettholdelse av essensielle tjenester, sikring av sivil kritisk infrastruktur og sivil støtte til militære styrker.

Alle disse tiltakene er implementert eller er under implementering. Norge står som nevnt med en avdeling i Litauen, og vi har i år deltatt med en fregatt og ledet en av NATOs stående maritime styrker. I tillegg kommer vår egen døgnkontinuerlige operative virksomhet som norsk bidrag til NATO i Norge gjennom suverenitetshevdelse og overvåkning med marinefartøyer, fly, grensepatruljer og annen innsats.

 

Arbeidet med revitalisering av planverk for håndtering av aggresjon mot Alliansen er godt på vei. Russland har minnet oss på nødvendigheten av å tenke de store tankene også på dette feltet, og Alliansen har tatt inn over seg at dagens og morgendagens slagfelt er langt mer komplekst og ikke-lineært enn gårdagens.

 

Felleserklæringen fra Warszawa mellom NATO og EU følges opp bl.a. gjennom samarbeid innenfor hybridkrigføring. EU External Action Service (EEAS) og Den Europeiske Kommisjonen adopterte i desember 2015 NATOs Hybrid Strategi hvor følgende prioriterte samarbeidsområder er definert; Situasjonsoversikt og tidligvarsling; Strategisk kommunikasjon; Sivilt beredskap – krisehåndtering; Cyber krigføring. Fokus for videre samarbeid vil være å bygge motstandsdyktighet og forsvar av Allierte medlems land. NATO og EU har ambisjon om felles koordinering innen Hybridkrigføring, noe som bl.a. gjenspeiles gjennom deltakelse på hverandres øvelser (NATO Cyber Coalition Exercise (siden 2009); NATO Trident Juncture 15; NATO CMX 17; EU MILEX 16).

NATOs nye felles kapasiteter

Det norske forsvaret går inn i en krevende langtidsplanperiode med innføring av nye operative kapabiliteter. Luftforsvaret kan nevnes spesielt, som med innføring av F-35 har startet prosessen med å omstille hele organisasjonen til et femte-generasjons luftforsvar hvor ikke bare ny teknologi, men også nytenkning, økt kompetanse og samhandling står sentralt. Her kan man dra paralleller til NATO som med sine 29 medlemsland er helt avhengig av et tett og godt samarbeid, stikkord som interoperabilitet og samhandling er viktige prinsipper når man opererer sammen for å løse felles oppdrag. NATOs nye felles kapabiliteter er et godt eksempel på dette:

 

  • Strategic Airlift Capability (SAC) Programme er et multinasjonalt samarbeid for fremskaffelse og drift av en strategisk transportflykapasitet i form av tre Boeing C-17 Globemaster III stasjonert ved Papa Air Base i Ungarn. SAC omfatter 10 NATO-nasjoner samt 2 partnernasjoner (SWE og FIN). Norsk andel på 12 % av drifts og investeringsutgifter utgjør i praksis 18 stillinger (Norge innehar for tiden sjefsstillingen som er på to-års rotasjon med US) og 400 flytimer årlig.
  • NATOs luftbårne overvåknings- og kontrollkapasitet (NATO AWACS – Airborne Early Warning & Control System) har sin hovedbase i Geilenkirchen Tyskland, Norge har også en lokasjon på Ørland. Antall fly er redusert fra 17 til 14 fly for å tilpasse seg reduserte økonomiske rammer i NATO. Investeringer og modernisering av flyene finansieres av 16 nasjoner gjennom et eget programbudsjett mens nødvendig infrastruktur, samt drift og vedlikehold av flystyrken finansieres over NATOs fellesbudsjetter. Norges bidrag til AWACS programmet er på 1,4 % av driftskostnadene og et personell bidrag på totalt 15 personer. NATOs flystyrke oppdateres for å sikre operativ evne frem mot 2025. Det er særlig flyenes cockpit, radar- og kommunikasjonsutstyr som moderniseres for å møte endrete operative behov. Planrammen for Final Lifetime Extension Programme (FLEP) er på 1 mrd. USD og vil dekke investeringskostnadene, samt gjennomføringskostnader. Boeing vil være systemansvarlig leverandør for en levetidsforlengelse med betydelig innslag av europeisk forsvarsindustri, herunder Kongsberg. Planen er til vurdering blant nasjonene med sikte på en godkjenning i løpet av neste år.
  • Utvikling av en ny kapasitet til erstatning for dagens NATO AWACS som utfases i 2035 er allerede startet under navnet Alliance Future Surveillance and Control (AFSC).
  • Norge er blant 15 nasjoner som finansierer og gjennomfører anskaffelsen av NATOs felles bakkeovervåkingsstyrke (NATO AGS – Alliance Ground Surveillance Force). Prosjektet anskaffer fem ubemannede fly av typen Global Hawk og bakkebaserte støttesystemer som skal eies og driftes av NATO i fellesskap fra en hovedbase på Sicilia. Northrop Grumman (US) er ansvarlig systemleverandør, med bidrag fra europeisk industri, herunder Kongsberg.
  • Multi-rolle tank- og transportfly (MRTT – Multi-Role Tanker Transport) har som formål å effektivisere og styrke europeisk lufttanking- og transportkapasitet gjennom felles anskaffelse, bruk og drift av MRTT-fly. Norge signerte en Memorandum of Understanding (MoU) i juni i år. Norge har signert for 100 flytimer per år. Hovedbasen for flyene blir i Eindhoven, Nederland. Selv om det norske behovet for tankfly er lite i fredstid, er luft-tankingskapasiteten ansett som særdeles viktig og nødvendig styrkemultiplikator i større luftoperasjoner. Operasjonene eksempelvis i Afghanistan eller Libya, ville ikke latt seg gjennomføre uten støtte av tankfly.

Sjef for Militærmisjonen i Brussel, Viseadmiral Ketil Olsen holder foredrag i Oslo Militære Samfund. Foto: Hanne Olafsen/Forsvaret

Et par viktige, men noe omstridte tema: BMD og Cyber

BMD

Det har vært skrevet mye i norske medier den siste tiden angående missilforsvar, rakettskjold og trusler fra ballistiske missiler. Jeg skal her forsøke å avklare noen myter rundt NATOs ballistiske missilforsvar:

Nato’s ballistiske missilforsvar:

  • …er en ren defensiv kapabilitet mot en økende trussel fra spredning av ballistiske missiler utenfor det euro-atlantiske området og er en del av NATOs kollektive forsvar.
  • …har en målsetting om full dekning og beskyttelse for hele NATOs europeiske befolkning og territorium. I 2016 på toppmøtet i Warsawa ble det erklært en innledende BMD-kapasitet som et steg på veien mot et fullt operativt ballistisk missilforsvar.
  • …er en felles satsning hvor allierte tilbyr bakkebaserte luft- og missilforsvarssystemer eller komplementære skip som er med på å styrke det ballistiske missilforsvaret. Andre er i ferd med å utvikle eller oppnå BMD-kapasiteter som vil kunne gjøres tilgjengelige for NATOs ballistiske missilforsvar. Norge utreder om man eventuelt kan bidra til NATOs missilforvar på en måte som kan styrke Norges og alliansens sikkerhet. Denne utredningen vil være klar mot midten av 2018.

Nato’s ballistiske missilforsvar er IKKE:

  • …et amerikansk «rakettskjold» hvor Norge deltar.
  • …rettet mot Russland og har verken intensjon eller kapasitet til å avskjære Russlands strategiske kapasiteter.

Norsk tilslutning til NATOs ballistiske missilforsvar ble besluttet av Stoltenberg II-regjeringen så tidlig som i 2010 i forkant av NATOs toppmøte i Lisboa i 2010. NATOs beslutning fra Lisboa gjorde det klart at alle kapabiliteter i form av avskjæringsmissiler og radarer mv. til det ballistiske missilforsvaret skal være basert på frivillige nasjonale bidrag.

 

Cyber som eget domene (og hva bringer dette)

Det er godt og vel ett år siden toppmøtet i Warszawa sommeren 2016, der de Allierte ble enige om å forsterke sin forpliktelse til egenbeskyttelse for felles beste innen Cyber-domenet, samt å implementere cyberspase som eget operasjonelt domene.

Forpliktelsen til egenbeskyttelse innen cyberforsvar, som forsterking til Artikkel 3, ble nedtegnet i det som heter Cyber Defence Pledge. Alle nasjonene har levert svar på et selvvurderingsskjema, som har dannet utgangspunkt for å rapportere progresjon. Og første statusrapport viser at mange nasjoner tar dette på største alvor. Mange nasjoner er godt i gang med arbeidet å oppfylle ambisjonene nasjonene har lagt ned i Cyber Defence Pledge. Men det er ikke til å stikke under stol at det fortsatt er mye å jobbe med innen områder som ressursallokering for tiltak mot digitale trusler, rekruttere og beholde kritisk kompetanse, utvikling av doktriner og strategier, samt utvikling av en bedre sikkerhetskultur.

For cyberspace som eget domene er det lagt opp til en treårig arbeidsplan for implementering. Cyber skal likestilles med de øvrige stridsdomenene og dette vil kreve en stor omstilling i Alliansen. Frem til nå er det utarbeidet egne cybervedlegg til de regionalt fokuserte forsvarsplanene, og opprettet en Cyber Command på SHAPE som skal sørge for koordinering og implementering av tiltakene.

Alle nasjonene er enige om NATO at ikke er en allianse som skal ha offensive kapasiteter innen cyberdomenet.

Fokusområder fremover – terrorbekjempelse, partnerskap, stabilitetsfremme, økt maritimt fokus og tilpasning av kommandostrukturen

Noen tanker om terrortrusselen

I tillegg til de vel kjente truslene om og utfordringene med terrorisme i Europa og Amerika, den felles innsatsen og det store fokuset på ISIS – så vil jeg gjerne trekke frem noen poeng om at vi nok i større grad også må ta Tyrkias opplevde trusler på alvor. Vi må akseptere Tyrkias utfordringer, de er NATO medlemmer og er viktige for Alliansen.

Utover trusselen fra ISIS og terrorisme i våre land, så er det fortsatt og kanskje bør være, økende bekymring om et Midtøsten som er i ‘flux’, spenning – usikkerhet – nye allianser, og dermed de rette grunnleggende betingelsene for både potensielle statlige konflikter og fortsatt grobunn for ekstremisme og terrorisme.

Faktisk, bør vi stille oss spørsmål om hva som kan bli morgendagens terrortrussel, med tanke på terrorisme. Hva blir ISIS i fremtiden? Ser vi et styrket Al-Qaida, eller kan det dog vokse frem noe helt nytt.

Partnerskap

Under toppmøtet i Wales i 2014, bekreftet NATO at partnerskap vil fortsatt være en viktig del av hvordan NATO opererer og samtidig forpliktet man seg til å styrke den politiske dialogen og det praktiske samarbeidet med partnere som deler alliansens visjon for «coperative security» og interoperabilitet. Gjennom partnerskap ønsker NATO å styrke partnerlandenes evne til å håndtere egne sikkerhetsutfordringer, forsvarsreformer samt deltagelse i internasjonale operasjoner. Alliansen vedlikeholder et bredt spekter av partner relasjoner med land innenfor den Euro-Atlantiske sonen, men også med en rekke land utenfor denne sonen. I over to tiår har NATO utviklet partner relasjoner med over 40 nasjoner. Disse er fordelt i forskjellige regionale rammeverk, Partnership for Peace (PfP), Euro-Atlantic Partnership Council (EAPC), Mediterranean Dialogue (MD) og Istanbul Cooperative Initiative (ICI). Partnere som ikke kommer inn under disse formelle rammeverkene ligger under det som er kjent som Partners Across the Globe (PatG), herunder Australia og New Zeeland. En rekke internasjonale organisasjoner som blant annet EU, OSSE og FN er også en del av NATOs partnersamarbeid. I løpet av et år er mer enn 1200 partnerskaps aktiviteter tilgjengelig for partnerland; alt fra språkkurs til trening av styrker for å oppnå interoperabilitet med NATO-styrker. Denne interoperabiliteten er svært viktig om en ser på partnerlandenes store bidrag til NATOs operasjoner. Georgia er 4. største bidragsyter i Afghanistan (Resolute Support) og har nesten dobbelt så mye personell der som Storbritannia. Med USA som den klart største bidragsyter (mer enn 50%) er partnernes bidrag på nesten 12% et signifikant bidrag. Hver NATO partner bestemmer, sammen med NATO, tempo, rekkevidde, intensitet og fokusområder for samarbeidet med alliansen. Ambisjonsnivået nås gjennom utarbeidelse av spesifikke politiske og militære målsettinger for samarbeidet. Robuste partnerskap er en vesentlig del av NATOs tilpasning. Partnerskap bidrar til NATOs styrke og er en fordel for både de Allierte, partnernasjoner, partnerorganisasjoner og det internasjonale miljøet.

Fremme stabilitet

Alliansen står foran en rekke sikkerhetsutfordringer og trusler, som har sitt opphav både i fra øst og i sør. Alt fra stater til ikke statlige aktører, militære styrker og fra terrorisme, cyber- og hybride angrep. NATOs sikkerhet er tungt påvirket av handlingene fra Russland, hvor invasjonen i Georgia i 2008 og den pågående okkupasjonen av Krim halvøya og de østlige deler av Ukraina er de mest håndfaste bevisene på hvordan Russland ignorerer anerkjente rettsprinsipper og verdensnormer. Videre er sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika heller ikke så lys, og totalt sett skaper dette en utfordrende og usikker situasjon for NATO landene.

I lys av denne endrede og forverrede sikkerhetssituasjonen, har de allierte innsett nødvendigheten i å se på NATOs langsiktige militære, politiske og institusjonelle tilpasning, i sammenheng. NATO er mer sikkert dersom nabolandene er stabile. Under toppmøtet i 2016 understreket de allierte at de ønsket å bidra mer internasjonalt gjennom stabilitetsfremme og styrke sikkerheten utenfor NATOs territorier. Ett av tiltakene er gjennom samarbeid og partnerskap og at forebygging er bedre enn intervensjon. Stabilitetsfremme er derfor en sentral del av NATOs «Cooperative Security» gjennom aktivt engasjere partnere og internasjonale organisasjoner. Dette gjør NATO via aktiviteter som har som hensikt å bygge lokale kapasiteter gjennom blant annet målrettede partner treninger, spissede politiske og militære råd og ved behov, skreddersydd assistanse. Man ønsker gjennom stabilitetsfremme å unngå å bruke betydelige NATO ressurser gjennom blant styrkebidrag. Generalsekretæren har vektlagt stabilitetsfremme som et prioritert område i NATO og som skal ha fokus på å gjøre ustabile land i stand til å ivareta egen sikkerhet gjennom forsvarsreformer og etablerte sikkerhetsstrukturer, og der igjen bidra til Alliansens sikkerhet. NATOs kjerne oppgave er fortsatt å beskytte de alliertes befolkning, territorier og styrker. Hvordan NATO utøver denne sentrale delen av det strategiske konseptet må reflekteres ut fra de dynamiske strategiske miljøene som påvirker alliansens sikkerhet og hvor alliansen opererer. Derfor må stabilitetsfremme ses i sammenheng med de to andre strategiske kjerneoppgavene; Kollektivt forsvar og krisehåndtering.

 

Norge, naturlig opptatt av Russisk utvikling – High-end trusler og lang utviklingstid, krever handling nå

Russisk våpen- og systemutvikling har ikke ligget med brukket rygg selv om Russland både har og har vært gjennom krevende tider for statsøkonomien. Nye produkter som har tilkommet det russiske forsvaret de siste årene utfordrer NATO-s teknologiske forsprang og krever vår bevissthet og vilje til å utvikle vårt eget arsenal. Russland har for vårt nærområde prioritert både egen evne til å forsvare sin atomvåpentriade på Kola-halvøya, og til å utfordre NATO også ut i Nord-Atlanteren med styrket evne til bekjempelse både i luft- og sjødomenet.

Norge og andre allierte nasjoner treffer tiltak for å stå bedre rustet i møtet med en modernisert russisk militærmakt. Anskaffelsene av F-35 multi-rolle kampfly, P-8 maritime overvåkningsfly og nye ubåter er fremtredende eksempler på at Norge tar utviklingen av russiske offensive kapabiliteter på alvor. Dette er heller ikke nytt sett i lys av erfaringene fra den kalde krigen. Men kostnadene for utvikling og investering i høyteknologisk banebrytende materiell har skutt i været som vi sjelden har sett det tidligere, og vil stille oss ovenfor tøffe prioriteringer også i tiden som kommer.

Tilpasset NATO kommandostruktur

Utviklingstrekk og planer

I tiden etter Warszawapaktens, og Berlin murens fall, har NATO gjennomført en rekke omorganiseringer. Felles for dem alle har vært reduksjoner; Uttak av fredsdividenden har også truffet NATOs kommandostruktur gjentatte ganger.

I Brussel er prosessene godt i gang med neste omorganisering av kommandostrukturen. Etter Russlands annektering av Krim er imidlertid mantraet om ytterligere reduksjoner erstattet av fokus mot HVA som trengs. Samtidig er man åpen for at det kan være flere løsningsalternativer som tilfredsstiller behovet til NATOs kommando- og kontroll – og man vil naturligvis velge det alternativet som er mest effektivt og som gir størst synergier.

Norsk posisjon

Fra norsk side har jeg tatt til orde for å bedre kommandostrukturens kompetanse og kapasitet særskilt innen det maritime domene; NATOs oppmerksomhet på Nord Atlanteren har lenge vært nedprioritert – spesielt innen kommando og kontroll. Dette innebærer på nytt å sette fokus på den transatlantiske link mellom Europa og Nord Amerika, og det innebærer forsterket fokus på Kollektivt forsvar. Den sammensatte og utfordrende sikkerhetssituasjonen vi lever i idag, tilsier imidlertid at alle tre av NATOs kjerneoppgaver fortsatt er viktige: Kollektivt forsvar – Sikkerhet gjennom samarbeid – Krisehåndtering.

I arbeidet med en tilpasset NATO kommandostruktur forsøker vi også å få på plass smarte løsninger; Vi ser på muligheter for at NATOs kommandostruktur samarbeider tettere med, eller etablerer en form for tilknytning til eksisterende nasjonale eller multinasjonale hovedkvarter. Et slikt samarbeid eller tilknytning vil både være effektivt og samtidig bidra til en god og felles situasjonsforståelse. Jeg tror at dette i noen grad vil innebære at deler av NATOs kommandostruktur vil få et sterkere geografisk fokus – noe jeg mener er både ønskelig for Norge og nødvendig for NATO.

Til å være et lite land opplever jeg at vi i denne saken blir lyttet til og blir hørt i NATO. Mange av de forslag vi i ulike sammenhenger har bidratt med oppleves å bli verdsatt og akseptert, og vi finner dem igjen i løsningsforslagene vi for tiden jobber med i Brussel.

Etter behandling i bl.a. Militærkomiteen er forventningen at tilpasset NATO kommandostruktur besluttes på Forsvarsministermøtet i februar 2018.

Avslutning

Komplisert sikkerhetsbilde

Fortsatt anspent forhold til Russland, men stabilt i sentrale Europa. Boer allikevel bedres.

Russisk modernisering i våre nærområder, både ‘Bastionforsvaret’ av atomvåpentriaden og offensive sjø- og luftstyrker, er bekymringsfullt. Vi må huske på at det tar mange år å bygge opp kompetanse og teknologi til å møte denne russiske moderniseringen. Det er noe vi prøver å understreke i NATO, hvor mange selvsagt er mer opptatt av de umiddelbare trusler. Det er noe av NATOs naturlig utfordring, at truslene er av forskjellig karakter. Men vi må håndtere alt samtidig.

Afghanistan, tilbake i fokus

NATO-s rolle i Afghanistan har gått fra førstelinjeinnsats til opplæring og rådgivning med unntak av for eksempel flystøtte til de afghanske operasjonene på bakken. De afghanske nasjonale sikkerhetsstyrkene har fått et betydelig løft gjennom flere år med støtte utenfra, og gjennomfører nå store samtidige operasjoner under egen ledelse. Men sikkerhetssituasjonen i landet er meget krevende, og sikkerhetsstyrkene slåss hver dag en innbitt kamp for å hindre økt innflytelse fra spesielt Taliban og ISIL. Det er altså ikke slik at Afghanistan er i ferd med å bli et stabilt og fredelig land med det første. Derfor ser vi også at antallet soldater fra NATO-land og partnere dessverre må økes igjen, med USA som den største bidragsyteren med trolig flere tusen soldater.

Må også spørre oss, hva er det vi ikke ser?

Er vi forberedt på morgendagens terrortrusler, og hva kan de være? Mer av det samme, eller kan det endre karakter?

Hva med konsekvensene av en forverret situasjon rundt Nord Korea? Hva betyr det for Norge, og hva betyr det for NATO? Dette går inn i de kontroversielle temaer om BMD og NATOs samlede kapasiteter. Om USA blir involvert i en direkte konflikt eller krig rundt Nord Korea, har de samme evner til å stå som sikkerhets garantist i Europa? Det bør vi i Norge og Europa spørre oss selv om.

 

For oss, Norge i NATO, så jobber vi kontinuerlig for at alliansen skal være relevant. Vi aksepterer de mange forskjellige trussel-perspektivene som naturlig vil finnes innen en så bred allianse – men vi tar vårt ansvar også for å passe på og trekke frem behov relevante for vår region. Derfor er maritimt fokus og tilpasset kommandostruktur særlig viktige for oss om dagen.

Status og veien videre

Fra etableringens fokus på kollektiv sikkerhet og kollektivt forsvar, til fokus på krisehåndtering og sikkerhet gjennom samarbeid i tiden etter Berlin-murens fall, er nå fokus på kollektivt forsvar igjen i fokus etter RUS annektering av Krim i 2014.

Men dette er ikke NATOs eneste fokus; truslene fra sør – Midtøsten og Nord-Afrika – gjør at NATO har etablert et 360-perspektiv for å møte spennet av sikkerhetsutfordringer.

Et omfattende arbeid pågår for å tilpasse organisasjonen og kapasitetene til å møte disse varierte utfordringene.

NATOs kjerneoppgaver:

Kollektivt forsvar – Sikkerhet gjennom samarbeid – Krisehåndtering, er fortsatt relevante.

Dette innebærer at NATO fortsatt er relevant – og vi jobber for det kontinuerlig.

Slik jeg ser det, har vi ingen alternativer for Norges sikkerhet.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Neste ukes kommer generalmajor Odd Egil Pedersen og foredrar om NATOs partnerskapssamarbeid i Oslo Militære Samfund. Mer om dette her.

Mandag 24.april hadde vi besøk av forsvarsattache i Kiev, Kommandørkaptein Hans Petter Midttun som foredro om Ukraina sett fra hans øyne, og da understreket i egenskap av ham selv og ikke i kraft av sin stilling.

Les foredraget hans her:

Ærede forsamling

Mine damer og herrer

Jeg må innlede foredraget med å presisere at jeg er her som privatperson og at synspunktene jeg presenterer ikke representerer norske myndigheter. Dette er en nødvendig presisering også fordi jeg vil berøre problemstillinger som ligger utenfor mitt profesjonelle ansvarsområde; men som samtidig er helt avgjørende for å forstå konflikten i Ukraina.

INNLEDNING

Min analyse baserer seg på følgende: Våren 2014 innledet Russland militære operasjoner mot Ukraina i den hensikt å forhindre dets vestventing og på sikt, sikre russisk kontroll over hele Ukraina. Til tross for at det ukrainske forsvaret lå med brukket rygg, valgte Russland å ikke invadere og okkupere Ukraina. De valgte med andre ord en annen strategi enn en konvensjonelle militære løsning. Hvordan ser denne strategien ut?

I februar 2013 publiserte militærtidsskriftet «Военно-промышленный курьер» en artikkel av den russiske forsvarssjefen, general Valery Gerasimov[1]. Artikkelen er en glimrende analyse av de foregående 10 års internasjonale konflikter og inneholder konklusjoner som:

  • The role of non-military means of achieving political and strategic goals has grown, and, in many cases, they have exceeded the power of force of weapons in their effectiveness.
  • The focus of applied methods of conflict has altered in the direction of the broad use of political, economic, informational, humanitarian, and other non-military measures — applied in coordination with the protest potential of the population.
  • All this is supplemented by military means of a concealed character, including carrying out actions of informational conflict and the actions of special-operations forces[2].

Jeg vil forsøke å forklare hvordan ovennevnte blir omsatt i Ukraina. Jeg vil bruket begrepet hybridkrig. Jeg vil imidlertid ikke avvike mye fra Etterretningstjenestens bruk av de mer nøytrale begrepene «sammensatte virkemidler» eller «alle statens virkemidler».

Når jeg likevel bruker begrepet hybridkrig er det fordi gjør det mulig å diskutere både HVORDAN og HVOR den utkjempes. HVORDAN er viktig fordi det handler om både militære og ikke-militære virkemidler; som hver for seg presenterer oss for helt unike utfordringer. Spørsmålet «HVOR utkjempes hybridkrigen» er ikke bare viktig for å forstå konflikten i Ukraina, men også for å forstå hybridkrigens kompleksitet og dilemma.

Kommandørkaptein Hans Petter Midttun
Forsvarsattache i Kiev «Hva skjer i Ukraina»?

Jeg kommer i mindre grad til å snakke om HVEM. Mitt foredrag er basert på det uomtvistelige faktum at Ukraina er utsatt for russiske aggresjoner. Russland har iverksatt en hybridkrig mot Ukraina. De russiske hybridstyrkene i Donbass er ledet, organisert, utrustet, bemannet, trent, øvet, kontrollert og testet, etterforsynt og finansierte av Russland. At Russland nekter for at så er tilfelle bidrar kun til å definere Russland.

Jeg vil imidlertid benyttet begrepet «russiske hybridstyrker». Det internasjonale samfunn bruker ulike betegnelser på styrkene inne i Donbass. Dette inkluderer «Ukrainian rebels», «anti-Kyiv separatists», «Russian-backed forces», «pro-Russian forces» og «combined Russian-separatist forces». De har alle det tilfelles at de ikke beskriver realitetene og enten ender opp med å understøtte den russiske historiefortellingen om at dette en intern konflikt; eller ender opp med å bare gi Russland en støtte funksjon. Det første er direkte feil, mens sistnevnte er misvisende.

Begrepet «russiske hybrid styrker» (RHS) er etter min mening, mer dekkende. Det identifiserer aggressor, indikerer en profesjonalitet, samtidig som at det åpner for at lokalt rekrutterte ukrainere faktisk utgjør en del av bemanningen. I tillegg minner «hybrid» oss om konfliktens sammensatte natur.

FORHISTORIEN

Det er naturlig å starte med starten; ikke minst fordi den inneholder aspekter som er viktig for å forstå Ukraina. EuroMaidan har gått inn i de ukrainske historiebøkene som «Revolution of Dignity», en god beskrivelse av en demonstrasjon uten sidestykke i moderne historie. Måten EuroMaidan ble gjennomført på speiler etter min oppfatning, det ukrainske folk. Den ble gjennomført med en utrolig selvbeherskelse, disiplin, fokus og verdighet. Den oppstod like spontan som den ble spontan organisert. Den var mulig fordi Ukraina hadde alle nødvendige demokratiske institusjoner. Den var ikke minst mulig på grunn av en demokratisk moden og engasjert befolkning.

Dette kommer best til uttrykk etter at konflikten var et faktum. I 2014 bidro frivillige organisasjoner til innsamling av ett kvart forsvarsbudsjett. Det ble etablert frivillige bataljoner som forhindret konflikten fra å spre seg. De ivaretok forsvarets logistikkansvar da dette kollapset, organiserte mottiltak mot den russiske informasjonskrigen og engasjerte seg i reformprosessen.

Valget av en ny president og regjering markerer derfor på mange måter en ny start for Ukraina. En start preget av en nasjonen uten et troverdig forsvar, med en oligark kontrollert økonomi; en tom statskasse, en grenseløs korrupsjon, enorme sosiale ulikheter, en nedslitt infrastruktur og null energisikkerhet. Men også en oppstart preget av at Krim var annektert og nasjonen var under angrep.

De russiske aggresjonene hadde til gjengjeld foret den ukrainske befolkningen på en måte som Russland sannsynligvis aldri hadde forutsett. I fraværet av en aktøranalyse antok Russland at ukrainerne var som dem. De tok feil. Og de tar fortsatt feil. For det er nettopp en unik, engasjert og demokratisk moden befolkning som gjør at Ukraina fortsatt sloss for sin selvstendighet. Dette faktum vil også påvirke konfliktens videre forløp.

DEN MILITÆRE KONFLIKTEN

Våren 2014 holdt verden pusten. Etter å blitt overrasket av både EuroMaidan, det påfølgende regimeskiftet, den russiske anneksjonen av Krim og de russiske aggresjonene i Donbass, fryktet mange at Ukraina kunne stå foran en fullskala russisk invasjon.

I dag omtaler verken norsk eller internasjonal presse knapt konflikten. Konflikten i Ukraina har på linje med Afghanistan, Libya og migrasjonskrisen blitt den nye normal situasjonen og tiltrekker seg derfor knapt mediets oppmerksomhet.

Det er derfor et tankekors at sikkerhetssituasjonen i dag er mer alvorlig enn for tre år siden.

Påstanden er begrunnet i flere utviklingstrekk. Men også konfliktens inngangsverdi: Ukraina er ment å tape.

Samtidig kjemper Ukraina for sin suverenitet med stadig større selvtillit og kapasitet. Dets militære kapasitet styrkes daglig. Nasjonen har til tross for konflikten, gjort en bemerkelsesverdig fremgang. Vi ser sågar de første positive økonomiske indikatorene. Fremgang har imidlertid blitt etterfulgt av intensiverte kamphandlinger. Dette er ikke bare et tegn på at de russiske målsettingene er uendret, men også en indikator på at konflikten vil kunne endre karakter som nødvendig for å sikre at ønsket «end state» faktisk oppnås.

Kommandørkaptein Hans Petter Midttun
Forsvarsattache i Kiev «Hva skjer i Ukraina»? Foto: OMS

Tre utviklingstrekk fremstår som dimensjonerende.

Voldsnivået

Voldsnivået har økt kontinuerlig siden konfliktens start. Dette er ikke bare reflektert i antall våpenhvilebrudd eller mengden ammunisjon som benyttes. Det er også reflektert i antall drepte og skadde på begge sider av frontlinjen. Det er ikke minst reflektert i sikkerhetssituasjonen for de internasjonale observatørene som opererer i Ukraina.

Profesjonalisering av de russiske hybridstyrkene

Hvor konflikten i øst ble initiert av 350-400 mann, består de russiske hybridstyrkene i dag av to armeer. Dette utgjør 12 brigader; organisert og utrustet etter modell av russiske mekaniserte brigader. Hybridstyrkene har rundt 36.000 soldater, 480 stridsvogner, 850 pansrede kjøretøy, 730 artillerisystemer, mer enn 400 luftvernsystem og 200 Multi-Launcher Rocket Systems. De russiske hybristyrkene har dermed flere stridsvogner enn både Frankrike, Tyskland og Storbritannia, samt flere pansrede kjøretøy enn Frankrike, Tyskland og Storbritannia til sammen.

Styrkene er i tillegg blitt profesjonalisert.

  • Alle sentrale lederposisjoner bekles av russisk regulære offiserer.
  • Man anslår at knapt 30% av soldatene er rekruttert lokalt. Øvrige antas å være russiske regulære soldater, leiesoldater eller kontraktører.
  • Den russiske hybridstyrken gjennomgår kontinuerlig intensiv trening og øvingsaktivitet. Den ble erklært full kampklar allerede i desember 2015.
  • Beredskapen verifiseres jevnlig av Sjefen for Søndre Militærdistrikt.
  • Hybridstyrkene støttes av regulære russiske avdelinger inne i Donbass. Dette gir tilgang til bl.a kommando og kontroll, elektronisk krigføring og overvåking fra droner og overvåkingsfly operert fra Russland.

Ukraina kjemper med andre ord ikke mot såkalte «separatister», men mot to regulære og godt utrustete armeer.

Russisk kapasitetsbygging

Styrkene som står på ukrainsk territorium utgjør imidlertid bare første linje. Andre linje består av russiske regulære avdelinger på eller langs ukrainsk territorium. Dette inkluderer per i dag 3 mekaniserte divisjoner (riktignok under etablering) og flere bataljonsstridsgrupper. Dette utgjør ytterligere 45.500 mann, 600 stridsvogner, 1080 pansrede kjøretøy, 380 artillerisystemer, 200 Multi-Launcher Rocket Systems.

Russland har benyttet de tre siste årene til å tilføre regionen nye kapasiteter som samlet sett medfører at Ukraina i dag står ovenfor en større militær trussel enn våren 2014. 3 nye mekaniserte divisjoner er under etablering. Permanente baser og avdelinger er under oppbygging langs den ukrainske grensen. Kommunikasjonslinjer utbedres. De rundt 20 flyplassene i ukrainsk nære utland har blitt tilført nye og moderne kampfly og helikoptre. Regionen tilføres langtrekkende luftforsvar, kryssermissiler, ubåter og overflatefartøy. Utviklingen forventes å fortsette frem til 2020-25.

De kvalitative endringene medfører en mangedobling av kapasiteter. Russland har allerede i dag en betydelig «Anti-Access/Area Denial» kapasitet på Krim, samt evnen til å ramme mål på tvers av Ukraina fra fly og fartøy; fra nord, øst og syd.

Hva betyr dette?

Ettersom de russiske hybridstyrkene må anses som fullt ut interoperable med de russisk regulære styrkene, står Ukraina i dag overfor mer enn 81.000 mann totalt. Mer enn 1000 stridsvogner. Nesten 2000 pansrede kjøretøy. Dette beskriver likevel ikke den egentlige trusselen. Denne dimensjoneres ut fra minst to faktorer:

  • Russland er i stand til tilføre regionen et betydelig antall bataljoner bare i løpet av 3-4 dager.
  • Russland har ennå til gode å ta i bruk hele skalaen av militære kapasiteter

Sikkerhetssituasjonen er av ovennevnte grunner, i dag mer alvorlig og uforutsigbar enn for tre år siden. Den militære konflikten utkjempes i dag på de områdene hvor Ukraina er sterk. Dets kritiske sårbarheter har ikke blitt utfordret så langt. I det øyeblikket dagens konfliktdesign endres, endres også den sikkerhetspolitiske situasjonen dramatisk.

Når det er sagt, blir det desto viktigere å presisere at Russlands militære innsats i Ukraina per i dag ikke er dets «Main Effort». Den militære dimensjonen av hybridkrigen skjer i parallell med og bidrar til å styrke effekten av de ikke-militære virkemidlene. Den bidrar til å destabilisere Ukraina, tvinge nasjonen til å omprioritere dets begrensede ressurser, bidrar til svekke Ukraina økonomisk, understøtter informasjonskrigen og bidrar dermed til å undergrave Ukrainas omdømme. Men mest viktig, den militære innsatsen lammer vesten.

I motsetning til øvrige virkemidler, står militærmakt likevel i en særstilling. Hvor øvrige tiltak krever strategisk tålmodighet, fungerer militærmakt som en lysbryter. Av/På. Fred i dag; krig i morgen. Militærmakt gjør det mulig å fundamentalt endre den strategiske situasjonen over natten.

La meg derfor være tydelig: Til tross for den alvorlige militære situasjon og de negative utviklingstrekkene: Bryteren står i dag på «AV». Ikke fordi mennesker ikke skades eller drepes daglig, men fordi konflikten kan bli en krig.

DEN IKKE-MILITÆRE KONFLIKTEN

Ukraina sloss i dag på fire fronter. De militære aggresjonene er allerede dekket. Etter min mening – og i mangel på et bedre begrep – fungerer den som en «honey trap». Den fanger det internasjonale samfunns oppmerksomhet og mange ser kun en konvensjonell krig i et lite hjørne av Ukraina. Men Ukraina forsvarer seg ikke bare mot et militært angrep, men forsøker også å:

  • Forhindre Russland fra å destabilisere hele Ukraina innenfra;
  • Motvirke Russlands informasjonskrig; samt
  • Sikre fortsatt internasjonal støtte for å kunne opprettholde forsvarskampen.

Dette – bruken av ikke-militære virkemidler utgjør Russlands «Main Efforts». Her foregår den egentlig kampen om ukrainsk selvstendighet.

Informasjon

Informasjonskrigen utgjør etter min mening, den største trusselen mot både Ukraina og det internasjonale samfunn.

En meningsmåling publisert av Europakommisjonen viser at hele 44% av EUs befolkning anser nasjonal media som upålitelig[3]. Andre undersøkelser viser at befolkningens tillit til myndighetene og media har falt kraftig det siste året[4]. Dette har åpnet for andre og alternative nyhetskanaler.

Ovennevnte forsterker effekten av den russiske informasjonskrigen. Den brukes til å forme opinion, endre det politiske landskap, ødelegge nasjoners og politikers renommé, påvirke økonomi, fremme hat og frykt, splitte befolkninger, tåkelegge sannheten, endre historien, og så mye mer. At den kan ha bidratt til å påvirke folkeavstemningene i både Nederland og Storbritannia, så vel som presidentvalget i USA illustrerer dens påvirkningskraft, til tross for dens tidvis absurditet.

Ord som «nazisme» og «kupp» er utbredt i russisk omtale av Ukraina. Ukraina blir beskyldt for konflikten, voldsnivået, brudd på Minsk avtalen og den humanitære situasjonen. Budskap som at «Ukraina egentlig ikke er en stat», «ukrainsk lederskap har mistet evnen til å styre landet» og «Krim er russisk» går igjen. Man ignorer samtidig den ukrainske historien, «Revolution of Dignity», samfunnets fundamentale mobilisering, valget av både president og parlament og ikke minst, det faktum at Russland er aggressor og Ukraina er dets offer.

Hvor Russland bruker informasjon som våpen, er vi avhengig en fri og kritisk presse. Media prøver å tilpasse seg de nye realitetene. Men fortsatt ser vi for mange eksempler på at «objektiv sannhet blir til objektiv løgn». Internasjonal presses bruk av begrep som separatisme og borgerkrig er de to mest åpenbare eksemplene på dette. «Russland er ikke part i konflikten» er et annet.

Informasjonskrigen er også en indikasjon på at de russiske aggresjonene i Ukraina ikke var et resultat av improvisasjon. I en rapporten fra NATO StratCom Centre of Excellence i 2014, konkluderte man med at informasjonskampanjen er basert på budskapsplattformer som har blitt bygget opp over flere år[5].

Sikkerhet

Ukraina har opplevd terroranslag, cyberangrep, betalte demonstrasjoner, smugling og lagring av våpen, med mer. Men også mer omfattende forsøk på destabilisere Ukraina, så som:

  • Forsøket på å etablere et «Novorassiya» (Kharkiv, Luhansk, Donetsk, Kherson, Mykolaiv og Odessa) i 2014
  • Forsøk på etablering av såkalte «separatistbevegelser» i Bessarabia, Odessa, Lviv, Bukovina, Zakarpattya (Transcarpathia) og Kharkiv fra 2015 og frem til i dag.
  • Krav til føderalisering gjennom Minsk avtalen.
  • Den såkalte “Shatun planen” fra november 2016, som var ment å initiere massive demonstrasjoner.
  • Politiske initiativ for økt regional selvstendighet på bekostning av myndighetene sentralt.

Ovennevnte er ikke utfyllende. De representerer imidlertid tiltak hvor det er relativt enkelt å se en russisk involvering.

Politikk

Men det finnes også en rekke områder hvor dette bildet er langt mer tvetydig; hvor vi i beste fall bare aner konturene av en russisk innblanding. Det ukrainske parlamentet har den reelle utøvende makten[6]. Majoriteten av dets 450 parlamentarikere har fartstid fra pre-Maidan. Når lovforslag fremmes, stoppes eller utvannes er det tidvis vanskelig å skille mellom reell politisk uenighet, egeninteresser eller ekstern påvirkning. Det er imidlertid god grunn til å anta at ikke alle prioriterer nasjonens interesser først.

Manglende reformprosess, kleptomani og korrupsjon vil på sikt kunne utfordre både befolkningens og det internasjonale samfunns tålmodighet. Politisk trenering og sabotasje kan i seg selv være et effektivt våpen.

Reformprosessen har per i dag ikke møtt verken befolkningens eller det internasjonale samfunns forventninger. Hvorvidt forventningene var realistisk eller ikke, er i denne sammenheng underordnet.

Økonomi

I løpet av 2014 mistet Ukraina nesten 30 % av BNP, 60 % valuta verdi og 7 prosent av sitt territorium som følge av de russiske aggresjonene[7]. Nasjonalbanken hadde gull og valutareserver for knapt en måneds import.

Den ukrainske økonomien er i dag vesentlig bedre. Lån på 8,8 milliarder dollar fra IMF har bidratt til at Ukrainas valutareserver har økt fra $5 til $16.7 milliarder. Dette har bidratt til å stabilisere valutakursen og bringe inflasjonen under kontroll[8]. Ukrainas er likevel fortsatt grunnleggende avhengig internasjonal økonomisk støtte.

Å forhindre – eller forsvare seg mot destabilisering er vanskelig når «angrepet» er forankret i reelle utfordringer. En rekke internasjonale og nasjonale institusjoner påviser en økende legitim misnøye i befolkningen. Denne er bl.a. begrunnet i økende levekostnader. Rundt 72% mener at den generelle utviklingen går i feil retning. Majoriteten forventet i tillegg at situasjonen vil forverre seg i tiden som kommer[9].

Russland har ikke eneansvar for denne situasjonen, men bærer hovedansvaret ettersom den militære konflikten har tvunget Ukraina til å prioritere sine svært begrensede ressurser på forsvars- og sikkerhetssektoren. Når denne sektoren i tillegg er kraftig underfinansiert, kan vi konkludere med at Ukrainas evne til å adressere befolkningens legitime problemer, er begrenset. Når Russland dernest bruker økonomiske virkemidler for å ytterligere svekke Ukraina, styrker dette deres mulighet til å «utnytte protestpotensialet i befolkningen».

Diplomati

Russland bruker sin innflytelse i alle internasjonale fora for å påvirke verdens persepsjon av både Russland og Ukraina; men også for at verdenssamfunnets respons i størst mulig grad tjener russiske interesser. Ukrainsk anmodning om FNs fredsbevarende styrker ble stoppet. OSSE misjon i Ukraina har tilsvarende blitt utformet gjennom et kompromiss mellom 57 nasjoner, hvorav den en er aggressoren.

Russland bruker Normandieformatet og Minsk forhandlingene til å distansere seg fra rollen som aggressor. I henhold til russiske myndigheter har de samme funksjon og rolle som Tyskland og Frankrike.

Den «diplomatiske offensiven» forfølger også bilaterale spor hvor Russland bruker «pisk og gulerot» for å splitte det internasjonale samholdet. Utsagn som «Usaklig og virkelighetsfjern anti-russisk retorikk som brukes av våre norske partnere»; «Alle anti-russiske handlinger skal få et proporsjonalt svar[10]», «forholdet mellom Norge og Russland er utilfredsstillende» og «norsk deltagelse i rakettskjoldet vil sette våre grenser i fare», kan være eksempler på sistnevnte.

Det handler om å svekke ukrainsk omdømme, svekke internasjonalt samhold, fjerne sanksjonene mot Russland og redusere støtten til Ukraina. Men det handler kanskje mest om å binde det internasjonale samfunn til det politiske sporet og forhindre at andre alternativ vurderes.

FORVENTNINGER TIL MORGENDAGEN

Ettersom vi har latt oss overraske av samtlige konflikter i nyere tid, inkludert den russiske anneksjonen av Krim og de russiske aggresjonene i Øst-Ukraina, må vi erkjenne at det er vanskelig å predikere morgendagen.

Hvis vi imidlertid legger til grunn at Russland ennå ikke har oppnådd sine strategiske mål, at Russland ikke har til hensikt å tape konflikten og at NATO/EU ikke vil endre sin tilnærming til konflikten, anser jeg to scenarier som sannsynlige. Enten lykkes Russland i å destabilisere Ukraina; eller så vil det forsøke å fremtvinge et ukrainsk sammenbrudd gjennom økt militær innsats.

Utviklingen i og rundt Ukraina kan kunne tolkes som en forberedelse til sistnevnte. Styrke- og kapasitetsoppbygging skjer av en grunn; og det er lite som tyder på at den er defensivt begrunnet. I juni 2016 konkluderte den kanadiske sikkerhetstjenesten med at: «Russia is not modernising its military primarily to extend its capacity to pursue hybrid warfare. It is modernising conventional military capability on a large scale; the state is mobilising for war. Second, on the important issues which generate international tensions, the regime does not change its policies: it reinforces them[11]”.

Antakelsen forsterkes av utviklingstrekk i både Ukraina så vel som verden for øvrig.

  • Ukraina sloss med stadig større selvtillit og operativ evne. Fra å møte de russiske aggresjonene med knapt 5-6.000 mann våren 2014, består den ukrainske forsvars- og sikkerhetssektoren i dag av mer enn 300.000 mann. Ukraina har mer enn 100.000 i reserve. I det øyeblikket forsvaret også lukker sine kritiske sårbarheter, reduseres det russiske handlingsrommet.
  • Ukraina har blitt mer offensiv i sin bruk av «ikke-militære» virkemidler. Blokaden av både Krim og de midlertidig okkuperte områdene i øst, bidrar til å øke de russiske kostnadene.
  • Høsten 2016 så vi også de første tegn på økonomisk vekst; noe som på sikt vil styrke Ukrainas evne til både å modernisere forsvaret så vel som å øke lønninger og sosiale ytelser, utbedre infrastruktur, med mer. En utvikling som ikke tjener russiske interesser.
  • Ukraina er forventet å oppnå både visum frihet og en endelig ratifisert EU assosieringsavtalen med EU i løpet av våren. Dette vil i tilfelle markere nok et steg mot vest; i strid med Russlands interesser.
  • Europa fokuser på Tyrkia, migrasjon, Brexit, Syria, de transatlantiske forbindelsene, nasjonale valg, med mer. Dette, kombinert med at stadig flere nasjoner flagger et behov for å normalisere forholdet til Russland, bidrar til et redusert fokus på Ukraina. Dette forsterker muligens persepsjonen om et økt russisk handlingsrom.
  • I påvente av at USA klargjør sin utenriks- og sikkerhetspolitikk, har USA tatt en rekke beslutninger som har negative konsekvenser for Russland[12]. Det amerikanske angrepet på Shayrat flyplass er kanskje det mest åpenbare. Men USA har i tillegg indikert at det vil styrke forsvarsbudsjettet, modernisere sitt atomvåpenarsenal og krevd at NATOs medlemsland må øke sine forsvarsbudsjett. USA vil ikke minst, lette på reguleringen for amerikansk oljeutvinning, noe som svekker oljeprisene og dermed rammer Russland hardt.

Listen er selvsagt ikke utfyllende, men gir et bilde av russisk handlingsrom. Et sterke Ukraina vil redusere Russlands handlingsrom. Så hvorfor vente, hvis vesten instinktivt vil søke å normalisere forholdet til Russland. Hvis FN rapporterer om en stadig verre humanitær situasjon i øst, kan det i tillegg bli vanskelig for det internasjonale samfunn å respondere på en eventuell «humanitær intervensjon» i lys av NATOs intervensjon i Kosovo og Libya.

La meg derfor igjen referere til general Gerasimovs artikkel fra februar 2013, hvor han påpeker at «The open use of forces — often under the guise of peacekeeping and crisis regulation — is resorted to only at a certain stage, primarily for the achievement of final success in the conflict.”

Det finnes selvsagt et tredje alternativ. Ukraina lykkes. Dette betinger imidlertid et større internasjonalt engasjement enn i dag. Dette er lite sannsynlig; kanskje fordi vi ikke fullt ut forstår konsekvensene av at Ukraina eventuelt taper.

RELEVANS FOR NATO OG NORGE

Russland

Mye tyder på at EuroMaidan og det overraskende regimeskiftet, utløste aggresjoner som allerede var planlagt. Det finnes en rekke faktorer som indikerer at de russiske aggresjonene i Ukraina var basert på et eksisterende planverk. Konflikten er i henhold til ukrainske analyser, et resultat av en langtids policy formulert så tidlig som i 1995[13]. At strategien ikke ble omsatt tidligere kan forklares med at Russlands økonomiske situasjon på 90-tallet ikke tillot dem å etablere den militær kapasiteten og strukturen som var påkrevd for å kunne påtvinge andre nasjoner dets vilje. Putins tale i München i februar 2007 – 1 år før Georgia og 7 år før Ukraina – markerte muligens startskuddet for den praktiske implementeringen.

De russiske aggresjonene i Ukraina er med andre ord ikke nødvendigvis et resultat av en endret strategi. Aggresjonene kan være en konsekvens av at en endret økonomisk og militær kapasitet gjorde det mulig å omsette eksisterende strategi i praktisk handling.

I mai 2012 påpekte generalmajor McMaster at «We have a perfect record in predicting future wars — right? … And that record is 0 percent.«[14] Dette har sannsynligvis aldri vært mer riktig enn i dag. Ikke minst fordi vi etter å ha blitt overrasket i Georgia i 2008, igjen ble overrasket av den russiske anneksjonen av Krim og de påfølgende aggresjonene i Øst-Ukraina. Våre analyser av den sikkerhetspolitiske situasjonen har vært forankret i forutsetninger og «etablerte sannheter» som ikke har overlevd møte med virkeligheten.

Å predikere konfliktens videre forløp er vanskelig. For å kunne treffe med en rimelig grad av nøyaktighet, må vi som et minimum skille mellom forutsetninger og fakta. Det er – for å sitere Michael Kofman – rom for et mer balansert, informert og nyansert forståelse av Russland. «Perhaps the greatest woe of discussions on Russian military, strategy, and decision-making is the constant seesaw between two extremes. Too often, we are engaged in an asinine debate as to whether Russia’s military is five feet tall or 12 feet tall. Assessments tend to track more closely with where one sits in the policymaking or national security establishment, versus where the Russian military actually is, and what it can do. [15]” Analysen blir ikke enklere av at vi også må vurdere dets kapasitet til å anvende og virkningen av dets bruk av ikke-militære virkemidler.

I lys av gjentatte strategiske overraskelser, må vi derfor våge å utfordre de grunnleggende forutsetningene og de «etablerte sannheter» våre trusselvurderinger er basert på; og i stedet forsøker å fylle gapene i eksisterende analyser med fakta.

Hvis vi eksempelvis forutsetter at Russland ikke har evne og vilje til å agere utenfor egne grenser eller forutsetter at Russland ikke våger å utfordre NATO eller forutsetter at Russland – etter å ha startet aggresjonene i Ukraina – egentlig søker en politisk løsning på konflikten, er det godt mulig at vi både vil bli skuffet og overrasket. Igjen.

Europeisk sikkerhet

Under Sjef for Etterretningstjenesten sitt foredrag den 6 mars påpekte han at «Moskvas viktigste strategiske målsettinger er […] å styrke Russlands kontroll over sitt «nære utland», og å sikre og forsterke landets globale stormaktstatus. Det er en nær sammenheng mellom disse målsettingene og Russlands ønske om å svekke EU og NATO. Russland opplever disse organisasjonene som hindre på veien mot å nå sine strategiske mål.»

Russlands «nære utland» omfatter mer enn bare Ukraina. I henhold til “The Polish Institute Of International Affairs” omfatter begrepet hele det post-sovjetiske området[16]. Hvis Ukraina taper, taper det i tilfelle som den første av flere europeiske nasjoner.

Hva er konsekvensene for europeisk sikkerhet? Jeg vil hevde at:

  • En seier forutsetter at den vestlige verden «sitter stille i båten». Hvis så skjer, vil dette medføre et ytterligere selvbevisst og selvhevdende Russland.
  • Den ukrainske befolkningen har gjennomført to revolusjoner; har et enormt sosialt engasjement og en imponerende demokratisk modenhet. Befolkningen vil ikke akseptere et tap. Et tap vil utløse alt fra fortsatt «motstandskamp» til en emigrasjonsstrøm; en situasjon som også vil bidra til å destabilisere Europa.
  • Ukraina har i dag mer enn 30 brigader; hvorav flere med omfattende kamperfaring. I et demokrati, innebærer sivil kontroll med forsvars- og sikkerhetssektoren at sistnevnte er lojal til den enhver tid sittende president, regjering og parlament. Også en hypotetisk pro-russisk politisk ledelse. Et ukrainsk tap vil dermed innebære at de nevnte brigadene kan ende opp på russisk side.

Er et ukrainsk nederlag sannsynlig og kan NATO leve med konsekvensene dette innebærer? Hvis svaret er nei, kan det bli nødvendig å revurdere støtten vi i dag gir til Ukraina.

Ovennevnte leder meg også til mitt innledende spørsmål: «Hvor utkjempes hybridkrigen?» Bruken av ikke-militære virkemidler er ikke begrenset til verken Donbass eller Ukraina. Disse anvendes hver eneste dag i det internasjonale rom. Ettersom Ukraina er grunnleggende avhengig av internasjonal støtte, foregår kanskje den aller viktigste kampen i det internasjonale domenet.

Totalforsvarskonseptet

Hybridkrig handler ikke om «grønne høflige menn»; men om at aggressor tar i bruk hele verktøykassen, både militære og ikke-militære virkemidler. Den brede tilnærmingen tillater imidlertid vår potensielle motstander å:

  • Utkjempe konflikten i alle dimensjoner – det fysiske så vel som det psykiske domenet – på og utenfor offerets territorium – gjennom direkte og indirekte trussel – ved å utnytte demokratiets svakheter og divergerende nasjonale interesser
  • Utkjempe konflikten uten at krig er erklært; men med tilstrekkelig intensitet til å bringe en motstander i kne over tid, men med en intensitet som ikke er høyere enn at håpet om en politisk løsning forblir levende.
  • Mangedoble egen ressurstilgangen gjennom synkronisert innsats av militære og ikke-militære virkemidler. Aggressors kapasiteter er ikke begrenset til forsvarsbudsjettet og tilhørende militære kapasiteter. Bruken av ikke-militære virkemidler inkluderer også andre departements budsjett, struktur og kapasiteter.
  • Utfordre oss på områder hvor vi per i dag mangler relevante «forsvarsmekanismer». Dette er domener som tidvis også er beskyttet fra egne myndigheters inngripen. Cyber og informasjonsdomenet er to åpenbare eksempler på dette. Men hvordan forhindrer vi fremmede makter fra å påvirke vårt politiske system? Hvordan beskytter vi energisektoren? Hvor sårbar er vår økonomi for ekstern påvirkning? Kan samfunnet lammes gjennom terror eller angrep på kritisk infrastruktur?

Hybridkrigens største dilemma er dog følgende: Det er vanskelig å avdekke hvorvidt man blir utsatt for aggresjoner eller ikke! Koblingen mellom militære og ikke-militære virkemidler, gjør at det komplisert å fastslå hvorvidt bruk av ikke-militære virkemidler, så som informasjon, sikkerhet, politikk, økonomi, energi og diplomati, er forløpet til et fremtidig militært engasjement. Eller ikke. Det gjør det ikke bare vanskelig å engasjere alliansen, men også å treffe adekvate mottiltak i tide. Hvis konfliktens start utelukkende kobles til bruk av militærmakt, kan en fremtidig motstander ha påvirket stridsmiljøet i mange år allerede.

Vårt totalforsvarskonsept må tilpasses til ovennevnte. Norges forsvar vil kreve en koordinert innsats på tvers av samfunnet.

Strukturutvikling

Den militære delen av konflikten i Ukraina er relevant for vår egen forsvarsplanlegging og strukturutvikling. Vår nabo har studert NATO kapasitetsutvikling og doktrine og har utviklet gode mottiltak.

  • Hvor vi satser på raskt inn, raskt ut; har Russland videreutviklet både sin strategiske løfteevne så vel som dets evne til å sloss over tid.
  • Hvor vi har fokusert på lett og mobil; har Russland valgt tungt og bedre egenbeskyttelse
  • Hvor vi har blitt nettverkbasert; har Russland utviklet en robust cyber- og elektronisk krigføringskapasitet
  • Hvor vi har utviklet høypresisjon smart ammunisjon; har Russland utviklet mer effektfull ammunisjon med kapasitet til å dekke store områder
  • Hvor vi satser på luftmakt, har Russland utviklet en formidabel «Anti-Access/Area Denial» kapasitet

Ukraina har mye å lære av NATO. Etter min mening, har NATO også mye å lære av Ukraina. Etter mer enn 20 år med internasjonale operasjoner, er ikke nødvendigvis NATO «Best Practice» lengre fullt tilpasset vår nye strategiske utfordringer.

AVSLUTNING

Mine damer og Herrer – Ærede forsamling

Jeg vil avrunde mitt foredrag med følgende:

Til tross for felles nabo, kan vi selvsagt ikke uten videre trekke paralleller mellom Norge og Ukraina. Hvor Ukraina utsettes for russiske aggresjoner; anser ikke Norge Russland som en trussel mot vår sikkerhet. Vi har ulike historiske relasjoner. Vår alliansetilhørighet bidrar i seg selv til at vår sikkerhetspolitiske situasjon er ulik.

Men vi må samtidig erkjenne at Russlands maktbruk mot Ukraina har skapt en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Vi står overfor en grunnleggende endret sikkerhetssituasjon i NATOs nærområder som i økende grad utfordrer alliansen og medlemslandene. Vi ser et trusselbilde som er langt mer sammensatt enn tidligere. Vi har nå en situasjon hvor cybertrusler og hybrid krigføring kommer i tillegg til det gamle konvensjonelle trusselbildet. Kriser kan oppstå veldig raskt[17].

I henhold til Bismarck er «Russland aldri så sterk som hun virker, men heller aldri så svak som man antar.» De russiske aggresjonene i Ukraina har demonstrert evne og vilje hvor bruk av militærmakt er ikke annet enn praktisk omsetting av dets langsiktige mål.

Usikkerheten dette skaper vil måtte få konsekvenser for vår innretning. En av de viktigste lærdommene fra Ukraina er at man sloss med det man har. Ikke de kapasiteter man håpte å ha! I en situasjon hvor vi står overfor en uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon må vi også våge å utfordre forutsetningene og de «etablerte sannhetene» som våre trusselvurderinger er basert på. Hvor Ukraina har mye å lære av NATO, har NATO også veldig mye å lære av Ukraina.

Etter min mening er det i tillegg behov for robuste løsninger. Ikke bare forsvar, men også samfunnet for øvrig. Ukraina har demonstrert viktigheten av å kunne mobilisere hele samfunnets ressurser ved behov.

Og igjen: Synspunktene var mine egne; og kan ikke anses som noe annet enn personlig betraktninger.

Takk for oppmerksomheten.

[1] Военно-промышленный курьер, “Ценность науки в предвидении”, datert 27. Feb 2013 (http://www.vpk-news.ru/articles/14632)

[2] In Moscow’s Shaddows, “The ‘Gerasimov Doctrine’ and Russian Non-Linear War” (https://inmoscowsshadows.wordpress.com/2014/07/06/the-gerasimov-doctrine-and-russian-non-linear-war/)

[3] European Union Open Data Portal, “Special Eurobarometer 452: Media pluralism and democracy”, publisert (http://data.europa.eu/euodp/en/data/dataset/S2119_86_1_452_ENG)

[4] Edelman, “2017 Edelman Trust Barometer”, publisert 15. Jan 2017 (http://www.edelman.com/trust2017/)

[5] NATO StratCom Centre of Excellence, «Analysis of Russia’s Information Campaign against Ukraine», publisert 2014 (http://www.stratcomcoe.org/analysis-russias-information-campaign-against-ukraine)

[6] Euromaidanpress, “Spare a bit of reform shaming for Ukraine’s parliament, will you?”, datert 20 nov 2015 (http://euromaidanpress.com/2015/11/20/save-a-bit-of-blaming-for-ukraines-parliament-will-you/#arvlbdata)

[7] Atlantic Council, “Why Investors Are Giving Ukraine a Second Chance”, datert 17 apr 2017 (http://www.atlanticcouncil.org/blogs/ukrainealert/why-investors-are-giving-ukraine-a-second-chance)

[8] Atlantic Coucil, “Why Does the IMF Keep Funding Ukraine?”, datert 11 apr 2017 (http://www.atlanticcouncil.org/blogs/ukrainealert/why-does-the-imf-keep-funding-ukraine)

[9] International Republican Institute’s (IRI) Center for Insights in Survey Research, “Ukraine Poll: Continued Dissatisfaction with Government and Economic Situation”, datert 31. Okt 2016 (http://www.iri.org/resource/ukraine-poll-continued-dissatisfaction-government-and-economic-situation)

[10] Den Russiske Ambassade Oslo, «Kommentar av Russlands Ambassade i Norge i forbindelse med situasjonen i det bilaterale forholdet», datert 17 feb 2017 (http://www.norway.mid.ru/press_17_011.html)

[11] Canadian Security Intelligence Service, “2018 Security Outlook”, datert 6 jun 2016 (https://www.csis-scrs.gc.ca/pblctns/ccsnlpprs/2016/2016-06-03/GLOBAL_SECURITY_POST-CONFERENCE_ENGLISH.pdf)

[12] Brookings, “Putin might not wait for Trump to sort out his Russia policy”, datert 14 mar 2017 (https://www.brookings.edu/blog/order-from-chaos/2017/03/14/putin-might-not-wait-for-trump-to-sort-out-his-russia-policy/)

[13] The Jamestown Foundation, “Yeltsin’s CIS Decree: An Instrument for Regaining Russia’s Superpower Status”, datert 6. Okt 1995 (https://jamestown.org/program/yeltsins-cis-decree-an-instrument-for-regaining-russias-superpower-status/)

[14] Foreign Policy, «100% Right 0% of the Time”, datert 12. oktober 2012 (http://foreignpolicy.com/2012/10/16/100-right-0-of-the-time/)

[15] War on the Rocks, “The Seven Deadly Sins of Russia Analysis”, datert 23. desember 2015 (https://warontherocks.com/2015/12/the-seven-deadly-sins-of-russia-analysis/)

[16] The Polish Institute Of International Affairs, “Special Issue: What Next? Developments in the Post-Soviet Space”, publisert jan 2015 (https://www.pism.pl/files/?id_plik=19331)

[17] Regjeringen.no, «NATO-møte med endret trusselbilde som bakteppe», datert 9 okt 2015 (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/natos-forsvarsministermote/id2457649/)