Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 10. januar 2011

Ved Forsvarsminister Grete Faremo

Forsvarsministerens nyttårsforedrag

”Det vi ønsker skal bli varig, må vi forandre”. Bill Clintons ord beskriver godt hvorfor vi som ønsker et sterkt forsvar alltid må vær opptatt av endring.

Det er dette vi nå driver med i Forsvaret. Forandring. For meg som sosialdemokrat er det bare endring og reform som kan oppfylle målene om trygghet for alle. Verden rundt oss forandrer seg. Vi må gjøre det samme. Forandre, forbedre og forsterke.  Konservatisme skaper ikke trygghet i en verden i endring.

Men all forandring må ha retning og framdrift.

Har vi tatt oppgaven alvorlig nok? Hvilke utfordringer blir vi stilt overfor framover, og hva må vi endre i tiden som kommer? Og ikke minst – hvordan skal vi endre, for å skape trygghet?

Forsvaret har de siste ti år vært igjennom en grunnleggende omstilling. Tida er kommet for mer gradvise endringer, heller enn altomfattende reformer.

Utviklingen krever likevel av oss at vi forstår den tiden vi lever i og hvilke endringer som er nødvendige framover. Da har vi også en mye å lære av historien. La meg derfor starte med et lite tilbakeblikk.

Tilbakeblikket

Jeg ble statsråd for første gang i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i november 1990. Som bistandsminister fokuserte jeg på fattigdomsbekjempelse og støtte til de aller fattigste land i verden. Samtidig var jeg naturligvis tett på de ufattelige endringsprosessene som pågikk i Øst-Europa, og de første forsøk på å tilpasse seg en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon både i NATO og i det norske forsvaret.

Tenk på den sikkerhetspolitiske situasjonen i 1991:

  • Tyskland var igjen samlet
  • Warzsawapakten var i full oppløsning.
  • I august 1991 ble det med nød og neppe avverget et militærkupp i Sovjetunionen. Landet ble oppdelt i 15 republikker i desember samme år.
  • Det ble fremforhandlet avtaler for reduksjon av de enorme våpenkonsentrasjonene i Europa.
  • Det ble inngått avtaler for reduksjon av strategiske kjernevåpen.
  • NATO reduserte beredskapen i de konvensjonelle styrkene.
  • Uroen på Balkan spredde seg. Vi så begynnelsen på det som ble den første blodige krigen i Europa etter 2. verdenskrig.
  • Irak hadde invadert Kuwait, og vi var redde for en storkrig i Persia-gulfen.

I flere kretser, også i Norge, ble det stilt spørsmål om NATO kunne legges ned. Det ble heldigvis raskt enighet om å videreføre NATO-samarbeidet. Alternativet ville vært at de vestlige land hver for seg utviklet en re-nasjonalisert sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det kunne i så fall ha satt Europa tilbake til en tid med stadige kriger og hvor småstater levde i fare for å bli ofre for større og mektigere stater.

Retningen for NATO-samarbeidet ble nedfelt i NATOs nye strategi fra 1991. Det ble samme året også besluttet å reformere det vestlige forsvarssamarbeidet, både i struktur og innretning.

I Norge hadde Willoch-kommisjonen nedsatt i 1990 skapt en enighet om at utviklingen krevde forandring. Vår krigsstyrke på denne tiden talte 13 brigader i Hæren. I 1992 foreslo Kommisjonen å redusere til 6 brigader og 17 selvstendige bataljoner. Krigsstrukturen gikk fra 320.000 til 215.000 soldater.

Inn i en ny tid

Men det var først med Bjørn Tore Godals nye, politiske initiativ i 2000 at omstillingen av både struktur og innretning startet for alvor. Og dermed også debatten.

Som Godal selv skiver i boka ”Utsikter”: Det handlet om at minst ti års forsømmelser toppet seg og kom til overflaten på to måter.

  • ”For det første ble det synlig at finansieringskrisen var blitt akutt gjennom mange års systematiske underfinansiering av tidligere vedtatt forsvarsstruktur”.
  • For det andre pekte han på tregheten med å ta innover seg konsekvensene av murens fall. ”Forsvarspolitiske miljøer våknet fra sin tornerosesøvn, – ikke av en vakker prins, men av et uhyre som fortalte dem om en virkelighet man helst ikke ville høre om”.

10 år senere har vi gjennomført en av de mest omfattende og vellykte omstillingsprosesser noen gang i Norge. Vi har fått et Forsvar, med en struktur tilpasset vår tids sikkerhetspolitiske utfordringer, betydelig redusert i volum og med grunnleggende endret innretning. Vi har fått et innsatsforsvar med en mer fleksibel og mobil styrke, egnet til bruk både ute og hjemme. Den operative evnen er styrket og vil være ytterligere styrket når langtidsperioden 2009-2012 er i mål. Vi er midt i en modernisering av kapasiteter vi kan være stolte av. På nødvendige områder er bemanningen på vei opp igjen.  Hæren har hatt en 50 prosent personelløkning siden 2005.

Vi har bygget ned det gamle for å bygge opp det nye. Fortsatt har vi et stykke igjen, men inneværende langtidsplans mål er i hovedsak innen rekkevidde. At en langtidsplan er relativt i rute i det vanskelige tredjeåret er også unikt. Det viser en vilje både i Forsvaret og i de politiske miljøer som gir meg tro på at vi skal komme i mål, og oppnå den balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser som er planlagt.

Gode venner,

Vi lever i en verden med et trusselbilde i endring. Forsvarets oppgave er først og fremst å forebygge og forhindre krig. På tross av dette er det fortsatt mange som synes å mene at Forsvarets viktigste oppgave er å forsvare territoriet. Men det handler om mye mer enn det! Vi skal forsvare, beskytte og verne den infrastrukturen og de verdiene som vårt samfunn bygger på – både hjemme og ute.

Vi trenger derfor en løpende diskusjon om våre reelle forsvarspolitiske utfordringer fremover. Det er fristende å minne om dette idet den forsvarspolitiske debatten igjen ser ut til å være redusert til en ren kronekamp, ispedd noen opphetede diskusjoner om organisering av Heimevernet på troppsnivå, og om hvilke pansrede kjøretøy Forsvaret skal velge.

Hvor hadde vi vært i dag uten omstillingen? Vi hadde hatt et forsvar i dyp strukturell krise, som hadde vært uegnet til å møte fremtidens sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer.

Omstillingen handler først og fremst om å endre holdninger.

Kald krig-tankegangen satt fast i mange til langt ut på 2000-tallet, og vi får fortsatt små påminnelser om at den fremdeles eksisterer. Deler av motstanden mot nedleggelsen av HV016 illustrerer dette.

Vi må ha et forsvar som endrer seg i takt med det sikkerhetspolitiske bildet som omgir oss. Mange av de utfordringene som ble avdekket tidlig på 1990-tallet er der fortsatt i dag. I tillegg har nye kommet til, med konsekvenser som vi må analysere og utvikle løsninger for å møte.

Endringer i vår tid

Vi har de siste tjue årene opplevd to store sikkerhetspolitiske omveltninger; Sovjetunionens fall i 1991 og terrorangrepene mot USA i 2001.

I dag, i 2011, står vi ved et nytt, tredje, tidsskille. De sikkerhetspolitiske endringene vi er vitne til, framstår som mindre dramatiske enn oppløsningen av Warzsawa-pakten og Sovjetunionen. Men endringene kan på sikt vise seg å være mer grunnleggende. Veksten i land som Kina, India og Brasil gjør at USAs og vestens dominerende stilling gradvis avløses av en ny verdensorden. Vi er vitne til fremveksten av flere globale maktsentra, mens USAs og de vestlige lands relative makt svekkes. Det er ingen tegn til at dette reverseres. Tvert imot kan utviklingen raskt forsterkes.

Dette har flere konsekvenser.

Først: økt risiko for stormaktsrivalisering. Dette er bekymringsfullt, fordi det også øker risikoen for bruk av militær makt, spesielt mot mindre stater.

Dernest: Faren for stormaktsrivalisering øker på grunn av større konkurranse om hegemoni og strategiske ressurser. Klimaendringene kan føre til indre uro og i verste fall til konflikt, spesielt i de deler av verden som er mest ustabile og dårligst stilt. Allerede nå ser vi at de mest negative konsekvensene av klimaendringene er en del av bakteppet for kriser og konflikter i utsatte områder, som på Afrikas Horn. I Nordområdene er mulige interessemotsetninger knyttet til issmelting, framtidige transportveier og utnyttelse av fisk-, olje- og gassressurser. Vi vet ikke hva slag utfordringer dette vil stille oss overfor i fremtiden, og må planlegge for ulike scenarier.

En tredje utfordring er spredning av masseødeleggelsesvåpen og langtrekkende missiler for å bære disse.  NATO vedtok på toppmøtet i Lisboa i november å gi sin tilslutning til utvikling av et nytt missilforsvar.

Dataangrep utgjør en fjerde alvorlig trussel mot våre åpne samfunn. Nylige eksempler er hackingen av Nobelkomiteens nettsider forut for fredsprisutdelingen i 2010, samt de omfattende Wikileaks lekkasjene av sensitiv informasjon. Angrep mot IKT-systemer er en ny form for krigføring, som også kan ødelegge strømforsyninger, industriprosesser og andre samfunnskritiske virksomheter og funksjoner. Derfor må slike trusler møtes både med sivile og militære virkemidler.

En femte utfordring er kampen mot terror. Selvmordsangrepet i Stockholm i desember, og avsløringen av terrorplaner i Danmark nå i romjulen viste at også vi her i Norden er innenfor rekkevidden av denne type angrep. Terrorisme er en viktig sikkerhetsutfordring, men vi må ikke la den bli altoverskyggende.  Det mest bekymringsfulle scenariet er utsiktene til at internasjonal terrorisme kobles med masseødeleggelsesvåpen. Så langt har vi unngått dette, men faren er der.

Konsekvensene for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk

Hva betyr dette for oss? Vi står overfor et meget sammensatt sikkerhetspolitisk bilde, som endrer seg raskere enn før. Selv om det ikke foreligger noen konkret trussel mot Norge, må vi kunne håndtere provokasjoner og uforutsette trusler. Dette kan være begrensede militære angrep og ikke-militære angrep som for eksempel cyberangrep. Slike angrep kan imidlertid settes inn raskt, og gjøre oss sårbare. Som sådan kan representere en klar trussel mot vår territorielle integritet og politiske handlefrihet.

 

Dette understreker hvor viktig det er for små land å ha gode allierte og venner. Ikke minst viser utviklingen hvor viktig et sterkt internasjonalt rettssamfunn og et godt fungerende globalt styresett er.

 

Utfordringene understreker også betydningen av nasjonale kapasiteter. Det dreier seg blant annet om at vi har troverdig nasjonal evne til å håndtere kriser opp til et visst nivå. Og evne til bidra til NATOs kollektive forsvar dersom dette skulle kreves.

 

Dagens forsvarsstruktur er et godt utgangspunkt for å møte situasjonen. Ny gjennomgang og oppdatering av nasjonale beredskapsplaner og totalforsvar, kommandoordninger og mottaksapparatet for allierte øvelser og forsterkninger er eksempler på tiltak som bør på plass. Vi utarbeider nå en nasjonal cyber-strategi.

 

Nato toppmøtet i Lisboa 2010.

Norge har et alliansebasert forsvar. Langtidsplanen for 2009 til 2012 beskriver rammer og mål for vårt Forsvar og våre forventninger om alliert støtte. NATOs toppmøte i november ga oss et godt utgangspunkt for videre arbeid med våre sikkerhetsutfordringer, både i form av det nye strategiske konseptet og reformvedtak om ny kommandostruktur.

 

I min tale her i Oslo Militære samfunn for ett år siden gikk jeg igjennom Norges holdninger og krav både til konseptet og reformene. Jeg er derfor fornøyd med at norske standpunkter ble så godt reflektert i resultatene fra toppmøtet. I tillegg var det uvanlig stor enighet om veien videre. For det første løftes forpliktelsen om kollektivt selvforsvar fram i nytt strategisk konsept. Dette er i tråd med det norske nærområdeinitiativet som vi har arbeidet for lenge.

  • Videre skal den felles operative planleggingen for forsvar av medlemslandenes territorium styrkes. Vi øker dermed NATOs troverdighet og effektivitet for å samordne og lede den kollektive forsvarsinnsatsen i Europa.
  • NATOs kommandostruktur skal ha et regionalt fokus. Dette må innrettes slik at NATOs fellesoperative hovedkvarter har innsikt i og forståelse for de enkelte medlemslandenes sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer. NATOs kommandostruktur skal kobles til og samarbeide med relevante nasjonale strukturer. Ordningen vil være et viktig effektiviseringstiltak og tilføre NATO sårt tiltrengt kompetanse og kapasitet.
  • NATOs styrker skal være mobile og kunne settes inn der behov oppstår. Den nye strukturen vil gi økt fleksibilitet og evne til å møte dagens og morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Norge har vært en av pådriverne for disse endringene som vil gi NATO en mer effektiv og likevel langt billigere organisasjon med redusert personellbehov, fra 16.000 til ca 9.000 personer.

NATO skal i fremtiden ha to fellesoperative hovedkvarter. Jeg regner med at hovedkvarteret som nå ligger i Brunssum i Nederland blir videreført. Det er dette hovedkvarteret i Nord-Europa som skal ha et regionalt fokus, og som skal ha tilknytning til nasjonale militære strukturer. Det skal også ha kapasitet til å lede operasjoner utenfor NATOs nærområder.

Både Forsvarsdepartementet og allierte land arbeider nå med å gjøre NATO-toppmøtets reformbeslutninger om til praktiske resultater.

De nasjonale hovedkvarterene på NATO-landenes territorier vil få en viktigere rolle. Dette vil få stor betydning for oss. Forsvarets operative hovedkvarter ved Bodø kan bli viktig i en ny regional kommandostruktur, og bidra til å styrke NATOs oversikt og situasjonsforståelse av nordområdene.

NATO vil fortsatt ha behov for et Joint Warfare centre som er en del av transformasjonskommandoen. Jeg jobber hardt for at senteret fremdeles skal bli liggende i Stavanger. Prosessen som går nå, er en del av oppfølgingen av toppmøtet og avgjøres etter planen i juni.

Partnerskap, nordisk- og flernasjonalt forsvarssamarbeid

Toppmøtets beslutninger om å utvide og utdype partnerskap med andre land og organisasjoner er svært viktig for Norge.

Vi har landegrense mot tre land, som alle omfattes av partnerskapet med NATO. Russland har en særstilling gjennom NATO-Russland Rådet. Sverige og Finland er de land utenfor NATO som vi har mest samarbeid med.

Den positive utviklingen i forholdet til Russland, både bilateralt med delelinjeavtalen som prikken over i’en, og i NATO, åpner nye muligheter. Klimaendringene i Arktis vil understreke vårt lands strategiske plassering enda mer. Nedsmeltingen av polisen kan på sikt endre seilingsmønsteret for sivil og militær skipstrafikk i nord. For Russland vil nordområdene også være av økende strategisk betydning.

Kjernevåpnenes betydning for Russland vil neppe avta, og en meget stor andel av disse våpnene vil være lokalisert i våre nærområder. Russland øker sin militære tilstedeværelse og øker sitt forsvarsbudsjett. Vi må selvsagt forholde oss også til disse fakta når vi planlegger neste generasjons dimensjonering av vårt eget forsvar.  Dette krever en forutsigbar og konsekvent forsvars- og sikkerhetspolitikk basert på NATO-medlemskapet og i tett samvirke med våre nærmeste allierte.

Partnerskapet med EU og FN har naturligvis også stor betydning for Norge. Vi deltar i deler av forsvarssamarbeidet i EU, og hele vårt internasjonale engasjement er basert på prinsippene i FN.

Etter finanskrisen har flernasjonalt forsvarssamarbeid blitt stadig viktigere.

Vi opplever at kostnadsveksten gjør at ingen land har råd til å opprettholde nasjonale og dyre strukturer alene. Se bare på den nylig inngåtte fransk-britiske avtalen om forsvarssamarbeid.

Det nordiske forsvarssamarbeidet er i stadig utvikling. På mange måter har samarbeidet her vært den sterkeste katalysatoren for styrket samarbeid også på andre sektorer.

Et stadig tettere samarbeid de senere år om utenriks- og sikkerhetspolitikk, styrket samarbeid om trening, planlegging, øvelser og innkjøp – ja, ikke bare innen Nato, men også mellom de nordiske land – dette vil fortsette, også i årene som kommer. Økt nordisk samarbeid skal være en tilleggsdimensjon til det vi allerede har.

En separat nordisk solidaritetserklæring med militære bistandsgarantier er i dag ikke aktuelt. Når Regjeringen likevel har satt en nordisk solidaritetserklæring på dagsorden, så skjer det i erkjennelsen av at nye sikkerhetsutfordringer av ikke-militær karakter er økende. Det er grunn til å merke seg at NATOs partnerskapspolitikk og nordisk forsvarssamarbeid har vært i endring de siste 20 år.

Det norske forsvaret har i dag et utstrakt flernasjonalt samarbeid på en rekke områder, og med en rekke partnere. Samarbeidet i NATO utgjør grunnsteinen. Norge samarbeider også direkte med enkelte allierte eller grupper av allierte stater, blant annet gjennom Nordsjøsamarbeidet. Samvirket med våre nordiske naboer foregår innenfor rammen av NORDEFCO. Og som eneste land utenfor EU har vi en samarbeidsavtale med Det europeiske forsvarsbyrået, EDA.

I fjor høst inviterte jeg, etter initiativ fra min britiske kollega til et møte i Oslo hvor alle de nordiske og baltiske land, samt Polen, Tyskland og Storbritannia deltok. Også Nederland ønsker å delta i denne typen møter i fremtiden. Vi drøfter nå hvordan vi kan ta dette initiativet videre. Kanskje vi nå kan kombinere disse tilnærmingene og utvikle et samarbeid som omfatter både våre nordiske partnere og våre nord-europeiske allierte.  Det er ingen motsetning mellom de ulike arenaene der Norge driver forsvarssamarbeid. Det kan være aktuelt å samarbeide om styrkeproduksjon, trening, utdannelse, øvelser og operasjoner.

Kjernevåpen, missilforsvar, nedrustning

Gode venner. Ingen forbrytelse mot mennesket og vår sivilisasjon er større enn bruken av kjernevåpen. Vi må alltid sende et klart signal til verden: Dette er våpen vi ikke ønsker.

Jeg er derfor fornøyd med at det strategiske konsept for første gang slår fast at NATO skal arbeide for en verden uten kjernevåpen. NATO skal ha en økt rolle når det gjelder nedrustning, ikke-spredning og rustningskontroll. Dette har regjeringen vært særlig opptatt av. Når START-avtalen nå er ratifisert vil vi intensivere arbeide for å redusere eller eliminere de kortrekkende kjernevåpnene. Slike kjernevåpen utgjør fremdeles en stor sikkerhetsutfordring.

Toppmøtet har besluttet at NATO skal gå videre med utviklingen av et territorielt missilforsvarssystem for å møte trusler fra ballistiske missiler. Det betyr at det systemet NATO allerede er i ferd med å etablere for tropper i felt, utvides til også å omfatte alliert territorium og befolkning. Norge er opptatt av at det holdes fast ved at et slikt forsvarssystem må rettes mot reelle trusler, være kostnadseffektivt og ivareta sikkerheten til alle medlemsland. Regjeringen har tidligere uttrykt stor skepsis mot de gamle amerikanske planene om et rakettskjold. Det missilforsvaret som nå er vedtatt vil være NATO-basert og underlagt alliert kommando- og kontroll. Det vil bygge opp under alliansens grunnleggende prinsipp om kollektiv sikkerhet, noe vi fra norsk side har vært svært opptatt av. Det er positivt at det er bred enighet i alliansen og med Russland om at vi skal utvikle rakettforsvaret i samarbeid med Russland. Det er mer enn vi torde håpe på for bare kort tid tilbake. Men vi må aldri glemme at heller ikke et effektivt missilforsvar vil kunne komme til erstatning for gode diplomatiske konfliktløsningsmekanismer.

Toppmøtet konkluderte også med at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av alliansens politikk for forsvar og avskrekking, og jeg vil fra norsk side fortsette jobben med å fremme norsk politikk i den forbindelse.

Afghanistan

NATO trenger også en mer systematisk og helhetlig fellestilnærming til internasjonale operasjoner. Situasjonen i Afghanistan viser hvor krevende det er å få på plass varige politiske løsninger.

Det internasjonale samfunnet og afghanske myndigheter må forfølge politiske prosesser parallelt med den militære innsatsen – det finnes ingen militær løsning alene i Afghanistan. Det trengs økt fokus på økonomisk utvikling, både fra Afghanistan og det internasjonale samfunnet. Det er også viktig å se sikkerhetsutfordringene i en regional sammenheng der spesielt Pakistan, men også India spiller viktige roller. Dette fikk jeg grundig belyst i forbindelse med min reise til Pakistan og Afghanistan i desember.

NATO og afghanske myndigheter bekreftet på toppmøtet målsetningen om at afghanske sikkerhetsstyrker tar over sikkerhetsansvaret for hele Afghanistan innen utgangen av 2014. Konseptet for overføring av sikkerhetsansvaret – såkalt transisjon – er fortsatt under utvikling, men målet er at afghanerne våren 2011 kan overta ansvaret i de første provinsene. Afghanerne har allerede ansvaret for sikkerheten i Kabul. Transisjon er imidlertid ikke ensbetydende med tilbaketrekking av NATO-styrker. NATO og afghanske myndigheter signerte på toppmøtet en erklæring om langsiktig sikkerhetssamarbeid også etter 2014.

Vi må fortsatt ha et langsiktig fokus, og samtidig sørge for at norske styrkebidrag til enhver tid settes sammen på en måte som er tilpasset det operative behovet. Etter hvert som afghanerne gjennomfører selvstendige operasjoner, vil NATO spille en mer tilbaketrukket og støttende rolle. Norge er langt framme i opptreningen av afghanske militære styrker i Faryab. Våre styrker har hatt fokus på kapasitetsbygging gjennom lengre tid.

Det er besluttet at norsk militær innsats skal opprettholdes på samme nivå i 2011, men med en innretning som styrker opplæringsperspektivet ytterligere.

Jeg vil gjerne også fremheve at norske soldater i Afghanistan har et særdeles godt omdømme både hos militære og sivile ledere jeg besøkte. Jeg er stolt over måten våre soldater utfører sin tjeneste på.

Oppdraget i Afghanistan er utfordrende – spesielt for Hæren.  Omstillingsprosessen som Forsvaret står midt oppe i forsterker dette.

Ny langtidsplan

Jeg har snakket om det sikkerhetspolitiske trusselbildet som omgir oss. Og jeg har pekt på at NATO fortsatt er hjørnesteinen for vår sikkerhet. Med nytt strategisk konsept og ny kommandostruktur, står alliansen bedre rustet til å møte de nye utfordringene.

Grunnlaget for vår langtidsplanlegging bygger på vårt NATO-medlemskap. Vi har endret og omstilt vårt eget forsvar for å sette det bedre i stand til å møte dagens og framtidas utfordringer. Dette gir oss et godt utgangspunkt for videre tilpasning.

Veien videre legges gjennom en ny langtidsplan, som regjeringen tar sikte på å legge fram for Stortinget våren 2012.  Vi følger opp beslutningen om å gå over til en modell med kontinuerlig langtidsplanlegging som bebudet i inneværende langtidsplan. Dette Stortinget vil som foregående Storting, få anledning til å diskutere rammene for Forsvarets videre utvikling.

Jeg vil videreføre praksis med å presentere et overordnet perspektiv for Stortinget. Politisk vedtatte langtidsplaner med tydelige mål er et viktig verktøy for å sikre langsiktighet og bredest mulig enighet om forsvarspolitikken. De er også avgjørende for å kunne styre forsvarssektoren på effektivt og forsvarlig vis.

Men vi skal ikke tegne opp hele Forsvarets struktur fra grunnen av i hver langtidsplan. I den neste og de kommende langtidsplanene kan vi konsentrere oss om spørsmål der det innenfor en helhetlig ramme er ønskelig å justere kursen eller treffe sentrale beslutninger.

Forsvarssjefens rolle i langtidsplanleggingen

Forsvarssjefens rolle er ikke endret i den nye planmodellen – han fremmer fortsatt sitt uavhengige, fagmilitære råd. Hans råd er sentralt i utarbeidelsen av den nye langtidsplanen. Jeg har nettopp sendt forsvarssjefen et rammeskriv om dette. Han vil i månedene som kommer lede prosessen som munner ut i et mer utførlig fagmilitært råd for den nye langtidsplanen.

Forsvarssjefens rolle som den fremste fagmilitære rådgiver ligger altså fast – jeg vil si hans rolle er vel så viktig som tidligere. Fagmilitære råd har størst relevans og betydning når de utvikles i tett samspill med politikkutformingen.

Utarbeidelsen av en ny langtidsplan skal være en bred og inkluderende prosess. Forsvarssjefen involverer egen organisasjon for å identifisere utfordringer og i å utrede løsninger. Fagorganisasjonene og forskningsmiljøene deltar i prosessen. Jeg ønsker et bredt grunnlag for de tilrådinger jeg skal legge frem for Stortinget våren neste år.

I den kommende langtidsplanen er det noen temaer som allerede avtegner seg som sentrale:

  • hva betyr utviklingen i NATO og hos våre allierte for den videre moderniseringen av Forsvaret?
  • Hvordan skal vi håndtere utfordringer både hjemme og ute best mulig? I denne sammenheng bør landforsvaret behandles spesielt, slik at det kan fastlegges en klar og langsiktig innretning og ambisjon for landstyrkene i planen.
  • Nye kampfly og Luftforsvarets basestruktur

La meg si litt mer om utviklingen av våre kapasiteter i lys av en ny langtidsplan.

God etterretning

Vi må alltid ha et godt oppdatert situasjonsbildeVårt fokus på etterretning er derfor forsterket og vil ha prioritet også framover.  Forsvaret, ikke minst Etterretningstjenesten bidrar med informasjon som gir oss et løpende og godt situasjonsbilde for våre nordområder, så vel som for de områder der vi deltar i utenlandsoperasjoner. Det gir oss innsikt og forutsigbarhet om utviklingen. I tillegg gir det sterk tilknytning til våre viktigste allierte.

Dette saksområdet har stor offentlig interesse. Jeg har derfor bedt sjefen for Etterretningstjenesten om å utarbeide en ugradert trusselvurdering som et bidrag til en bedre informert, og dermed mer fruktbar, offentlig debatt om de mange sikkerhetsutfordringer vi står overfor. Denne vil komme i løpet av året.

Luftforsvaret – nye kampfly og basestruktur

I Luftforsvaret dekker nye transportfly behovet for strategisk løftekapasitet og nye maritime helikoptre er rett rundt hjørnet. Ikke minst har vi tatt beslutningen om anskaffelse av nye kampfly av typen F-35 og vi planlegger nå selve anskaffelsen.

Kjære forsamling – anskaffelsen av de nye kampflyene vil pågå det neste tiåret. Det er den største enkeltanskaffelsen i vår historie. Ingen må la seg overraske over at det fra tid til annen kommer endringer og justeringer. Men la oss ikke miste fokuset over noen måneders forsinkelser eller justerte ordrebøker: Vi trenger et modernisert kampflyvåpen. F-16 vil bli faset ut i løpet av noen år. Norge kan ikke tilby neste generasjon et forsvar uten kampfly.

Kampflyene og Luftforsvarets basestruktur kommer til å stå svært sentralt i den nye langtidsplanen – ja, det kommer til å bli den viktigste struktursaken som Stortinget inviteres til å ta stilling til når planen fremlegges.

Regjeringen har ikke behandlet spørsmålet om lokalisering av de nye kampflyene. Siden høsten 2009 har Forsvarsdepartementet utredet de ulike alternativer som vurderes, nemlig Bodø, Evenes og Ørland og kombinasjoner av disse.

Vi kan ikke se kampflyene isolert fra resten av Luftforsvarets basestruktur. Luftforsvaret er i dag lokalisert på åtte fly- og luftforsvarsstasjoner. I tillegg har Luftforsvaret to skoler og tre helikopterdetasjementer. Totalt altså 13 steder med styrkeproduksjon eller operativ virksomhet. Dette er først og fremst et resultat av historisk arv og reflekterer ikke Luftforsvarets behov i dag.  Basestrukturen er dessuten uforholdsmessig dyr i drift.

Nok en gang vil jeg vise til den historiske innledningen til dette foredraget. Noen ganger er det nødvendig å vise evne til å ta tydelige grep for å unngå å bli hengende fast i fortiden. Luftforsvarets basestruktur er overmoden for reform. Innføringen av nye kampfly er et naturlig utgangspunkt for å gjennomgå og modernisere hele Luftforsvarets basestruktur.

Landforsvaret

Et annet viktig tema for den kommende langtidsplanen er Hærens fremtidige struktur og innretting. I snart ti år har vi bidratt til en komplisert og vanskelig operasjon i Afghanistan. Det er Hæren som har båret de største byrdene.

Utfordringen ligger særlig i å produsere styrker som tilfredsstiller kravene til kollektivt forsvar, samtidig som de er relevante og tilgjengelige for flernasjonal krisehåndtering. Denne doble målsettingen er krevende. Men det er nødvendig å klare begge deler, både av kompetansehensyn og for å opprettholde landmaktens relevans.

Utlandsinnsatsen må avveies mot de nasjonale behov. Ved oppdrag av lengre varighet må innsatsen legges på et nivå og ha en innretning som ikke fører til forvitring av styrkestrukturen som igjen gir nedsatt evne til styrkeproduksjon.  Alle relevante deler av Forsvaret må nyttes, spesielt i oppdrag innen flernasjonal krisehåndtering som medfører kontinuerlig tilstedeværelse over lang tid.

Samtidig må vi huske at våre operative leveranser i Afghanistan også dreier seg om å lykkes med å nå andre mål vi har satt oss: Å bidra til stabilisering av en region som kan skape betydelig internasjonal uro og krig. Å bekjempe terrorisme. Å stille opp når FN og NATO trenger oss.

Når det gjelder Heimevernet har Kvalitetsreformen lagt rammene for et nytt og moderne innsatsheimevern som skal fortsette å utvikle seg som den hovedpilaren det er i det norske Forsvaret. Framover gjelder det å sikre en høyere øvingsaktivitet og at vi har en mest mulig effektiv struktur.

Sjøforsvaret

Vårt havområde er fem ganger større enn landterritoriet. Derfor ønsker jeg et sterkt sjøforsvar. Det har vi. I 2011 vil Norge faktisk ha en av Europas mest moderne mariner.  Sjøforsvaret har evne til å løse oppdrag i Barentshavet så vel som i Aden-bukten.

Den neste store utfordringen for Sjøforsvaret på investeringssiden gjelder spørsmålet om fremtidig ubåtkapasitet. Her skal vi foreta grundige avveininger og gjøre de utredninger som kreves og trekke riktige konklusjoner i tide.

Den nye langtidsplanen må ha fokus på hvordan vi best kan videreføre våre ambisjoner om å drifte sjøforsvarets struktur på en god måte.

Sivil-militært samarbeid

Det nye trusselbildet vi står overfor knyttet til dataangrep og terror, krever også et helt nytt fokus på sivilt-militært samarbeid. Vårt moderne samfunn er sårbart. Det gjelder også i betydelig grad vår militære evne. Det er derfor viktigere nå enn før å se de sivile og militære virkemidlene i sammenheng. Vi må sikre oss at vi har samarbeidsordninger mellom militær og sivil sektor som fungerer effektivt. En gjennomgang av disse ordningene har nylig avdekket behov som vi nå ser nærmere på.

Veteranene

Før jeg avslutter vil jeg si noen ord om siste ukes store mediedebatt. Det er ingenting som ligger meg mer på hjertet enn at våre soldater skal få den støtten og anerkjennelsen de fortjener. De må oppleve at de blir tatt vare på før, under og etter at de har vært i tjeneste. Derfor har denne regjeringen tatt tak i veteranpolitikken på en helt annen måte enn før. Vi har tatt et sjumilssteg siden 2005!

Mediebildet handler i stor grad om unnlatelsessyndene. Og det er ikke så merkelig. Når vi retter lyskasteren mot et felt som lenge lå i skyggen, så kommer tidligere tiders forsømmelser fram.

Vi er i gang med å gjøre noe med dem. Og jeg gir meg ikke før alle instanser og etater har den kunnskapen de trenger for å ivareta soldatenes behov og rettigheter. Det gjelder Forsvaret, det sivile helsevesen, NAV, Statens pensjonskasse, kommunene og fastlegene. Selv om Forsvaret har en viktig rolle som arbeidsgiver, er det et samfunnsansvar å sørge for at soldater som har blitt skadet i tjenesten får hjelp, behandling og erstatning.

I løpet av januar etablerer vi et pilotprosjekt i Åmot og Elverum. Målet er å utvikle en god, samarbeidsmodell for å ivareta skadde soldater. De må få et godt helsetjenestetilbud og hjelp til å komme tilbake i arbeid. I tillegg må vi ivareta familienes behov for støtte og informasjon.

Avslutningsvis vil jeg gjøre det klart at jeg erkjenner at det finnes personer der ute som ikke føler seg ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Jeg møter personell som har hatt det vanskelig, men som likevel har vært fornøyd med oppfølgingen Forsvaret og samfunnet eller har gitt. Når det er sagt er jeg helt klar på at hver og en som opplever at samfunnet svikter er en for mye.

Selv om mye er gjort, er det fortsatt mye som står igjen. Mange er utålmodige og det forstår jeg godt. Jeg er også utålmodig. Vi er mange som må jobbe sammen for å få dette til. Men på veien er det viktig å se på hva vi oppnår – ikke bare på hva som gjenstår.

Avslutning

La meg til slutt oppsummere. Som for 20 år siden, er vi i dag vitne til grunnleggende endringer i det internasjonale sikkerhetspolitiske bildet. NATOs nye strategiske konsept reflekter disse endringene og våre posisjoner fikk bredt gjennomslag på toppmøtet.

Beslutningene om reform gir oss muligheten til å få en tettere sammenbinding mellom det norske forsvaret og NATOs militære strukturer. Og finanskrisen gir, sammen med andre utviklingstrekk, mulighet for en tettere kobling mellom vårt forsvar og våre nord-europeiske allierte og nordiske partnere. Disse mulighetene skal vi utnytte fullt ut.

Vi må også gjennom praktiske tiltak og ny langtidsplan sørge for at disse resultatene reflekteres i utøvelsen av det nasjonale forsvarets virksomhet og i våre forsvarsplaner.

Våre nærområder vil få økt strategisk betydning i tiden fremover. Ambisjonen er at vårt alliansebaserte innsatsforsvar skal ha en forebyggende funksjon i våre nærområder, og samtidig være et viktig bidrag til internasjonal krisehåndtering.

Vi må derfor fortsette å forandre for å være relevante. Det krever politisk vilje, og det krever evne til endring i etaten. Jeg vet også at endring er krevende både for Forsvaret og for folk flest, men det er evne til endring som sikrer oss trygghet. Vi skal imidlertid tilpasse oss med større ro enn tidligere, – i trygghet om at en del grunnleggende rammer alt er lagt.

Vi trenger en forsvarsdebatt som gjør at vi har befolkningens forståelse og anerkjennelse av behovene for endring. Første bud for å få til det er økt vekt på åpenhet og en god diskusjon om Forsvarets utvikling..

Vi må forandre på en måte som tar vare på menneskene i organisasjonen.  Et godt samarbeid med organisasjonene er sentralt for å sikre et vitalt og sterkt forsvar også i årene som kommer. Det fagligpolitiske samarbeidet har stått som en garantist for et forsvar som i dag fremstår som moderne, kompetansedrevet og godt rusta for framtidige utfordringer.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 4. januar 2010

Ved

Forsvarsminister Grete Faremo
Forsvarsministerens nyttårsforedrag

Med evne til innsats – Det norske Forsvaret 2010

Deres Majestet

Mine damer og herrer,

Forsvarsvenner

 

Innledning

Det er en stor glede for meg å innta talerstolen her i Oslo Militære Samfund i kveld.  Velgerne har talt og gitt Regjeringen Stoltenberg II fornyet mandat for nok en stortingsperiode.  Personlig er jeg ny i min rolle som forsvarsminister, men jeg ”styrer videre i samme kurs som forgjengeren”, slik Dagbladet slo fast før jul. Jeg ønsker selvsagt å bygge på det gode arbeidet som ble gjort i forrige periode.

 

Langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2009-2012 ligger fast.

Arbeidet med å styrke Forsvaret fortsetter. Ikke minst fordi Forsvaret kontinuerlig må tilpasse seg så vel endrede geopolitiske omgivelser som nye samfunnsmessige krav.  Vi er i ferd med å få et svært moderne innsatsforsvar.

 

Menneskene i Forsvaret, og den kunnskapen de besitter, er Forsvarets aller viktigste ressurs og utgjør en kraftfull kompetanseorganisasjon. Et slikt forsvar stiller også helt andre krav til ledelse enn tidligere. Økt åpenhet, vekt på kjerneverdier og profesjonell forvaltning blir fokusområder i mitt virke som forsvarsminister. Jeg kommer nærmere inn på alle disse temaene i kveldens foredrag.

 

Men la meg likevel begynne på den sikkerhetspolitiske arena.

 

Revisjonen av NATOs strategiske konsept

En prosess som vil ha stor politisk oppmerksomhet gjennom hele 2010, er revisjonen av NATOs strategiske konsept. Dette konseptet er alliansens mest overordnede dokument, nest etter selve NATO-traktaten fra 1949.  Konseptet vil legge politiske føringer for NATOs langsiktige innretning. Disse føringene vil Regjeringen være med på å bestemme innholdet i.

 

NATO er en organisasjon av stater som vil ”trygge sin frihet, kulturarv og sivilisasjon”, og som er bygget på rettsstatens prinsipper, folkestyre og individets frihet. Dette er universelle prinsipper og verdier, uavhengige av den kalde krigens stramme sikkerhetspolitiske ramme.

 

NATO er på mange måter en unik organisasjon. Alliansen har et felles planverk, en integrert militær kommandostruktur og en permanent tilgjengelig beslutningsmekanisme; Det nordatlantiske råd. Ingen annen organisasjon har denne kombinasjonen. NATO har vært vår sikkerhetspolitiske hjørnestein siden vi undertegnet Atlanterhavspakten 4. april 1949, og vil fortsette med å være nettopp dét. Oppslutningen om NATO medlemskapet i Norge er meget sterk og økende.

 

Prosesser og milepæler

NATOs gjeldende strategiske konsept er fra 1999. Svært mye har skjedd siden da. Toppmøtet i Strasbourg/Kehl i fjor vår besluttet derfor å sette i gang arbeidet med et nytt og oppdatert strategisk konsept.

 

For tiden pågår det som kalles en refleksjonsfase. NATO arrangerer fokuserte seminarer om nøkkelspørsmål i samarbeid med utvalgte medlemsland. En såkalt ”vismannsgruppe,” ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright, deltar på alle disse seminarene. Gruppen skal utarbeide en rapport med sine vurderinger til NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen. Til sommeren vil så Generalsekretæren legge frem sitt forslag for medlemslandene. Deretter går vi inn i en mer formell forhandlingsprosess. Medlemslandene skal etter planen sluttføre forhandlingene om et nytt strategisk konsept innen toppmøtet i Lisboa denne høsten.

 

All erfaring tilsier at muligheten for å påvirke slike prosesser er størst når man engasjerer seg allerede i refleksjonsfasen. Derfor har vi fra norsk side vært aktive fra starten.

 

Hovedsaker og problemstillinger.                                                                                                                Norges syn er at NATO fortsatt først og fremst må være en forsvarsallianse og den primære organisasjonen for håndteringen av de alliertes sikkerhetsutfordringer. Alliansens betydning som forum for dialog mellom USA og Europa må opprettholdes.

 

Fra norsk side har vi særlig understreket at konseptet må fokusere på NATOs kjerneoppgaver. Alliansens evne til å forsvare alle medlemslandene i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5 må fortsatt være grunnleggende. Med andre ord må NATO være i stand til å gi medlemslandene den tryggheten som ligger i et kollektivt forsvar.  Gjensidig bistand i tilfelle væpnet angrep er selve fundamentet NATO er bygget på. Alle medlemslandene må føle at deres grunnleggende sikkerhetsinteresser blir ivaretatt. Derfor må NATO også ha relevante og troverdige kapasiteter. Dette kan høres selvfølgelig ut – men er det ikke for alle. De siste årene har alliansen hatt et så stort militært og politisk fokus på operasjoner ”out of area” at de egentlige kjerneoppgavene har kommet noe i bakgrunnen.

 

Vi ønsker ikke å sette opp dette som et enten – eller. NATO bør fortsatt kunne påta seg internasjonale operasjoner ”out of area” og utenfor artikkel 5, forutsatt at disse er forankret i klare FN-mandat.  Men balansen mellom ”hjemme” og ”ute” bør gjennomgås på nytt. Denne avveiningen mellom ”hjemme” og ”ute”, og mellom ”artikkel 5” og ”ikke-artikkel 5”-operasjoner, er nå et av de viktigste spørsmålene i strategidiskusjonen. Det er liten tvil om at vi fra norsk side har bidratt til å sette nettopp denne tematikken høyt på dagsordenen.

 

I avveiningen ligger også at vi ikke må forveksle det som er mest akutt her og nå med det som er viktigst i det lange løp. Dette krever evne til å løfte blikket og tenke langsiktig – i stedet for rett og slett å anta at fremtiden er en ren fremskriving av dagen i dag.

 

Denne tenkingen er oppsummert i det vi kaller nærområdeinitiativet. Dette innebærer:

 

  • Å styrke NATOs troverdighet når det gjelder å ivareta medlemslandenes sikkerhet
  • Å styrke alliansens situasjonsforståelse og etterretningssamarbeid
  • Å øke den allierte øvings- og treningsaktiviteten i NATOs nærområder
  • Og at alliansens struktur og forsvarsplanlegging reflekterer disse prioriteringene

 

Spørsmålet om alliansens fremtidige avskrekkingsevne, inkludert atomvåpnenes betydning, vil stå sentralt i forhandlingene. Fra norsk side arbeider vi for en løsning der alliansens kjerneoppgaver og alliert solidaritet opprettholdes, men hvor atomvåpnenes rolle reduseres i alliansens strategi. Det er ingen motsetning i dette. Det er et selvstendig sikkerhetspolitisk mål å bidra til atomnedrustning og ikke-spredning. Norge arbeider aktivt med dette som mål frem mot den viktige tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen, NPT, senere i år.

 

Atomnedrustning og ikke-spredning henger nært sammen, og dagens atomvåpenstater må ta sin del av ansvaret. Det amerikansk-russiske samarbeidet om en ny START-avtale er positivt i så måte. En balansert nedrustningsprosess mellom disse to statene vil være et viktig bidrag til å styrke sikkerheten i Europa så vel som i verden for øvrig. Vi må ikke glemme at disse to statene fortsatt besitter hele 95% av verdens atomvåpenarsenal.

 

Norge ønsker et effektivt NATO med vekt på artikkel 5. Vi må derfor sikre effektiv avskrekning, men uten den vektleggingen av atomvåpen som vi har med oss fra den kalde krigens dager. Dette betyr i sin tur at NATO-landene må besitte relevante, konvensjonelle militære kapasiteter som er egnet til å demonstrere alliansesolidaritet i praksis.

 

Alliansen trenger en reformprosess. Først og fremst må det fokuseres på en bedre balanse mellom ambisjonsnivå og tilgjengelige ressurser. NATO bør gi prioritet til deployerbare kapasiteter som kan dekke hele krisespekteret, inkludert høyintensivoperasjoner. Kravene fra enkeltoperasjoner må ikke være styrende for den langsiktige forsvarsplanleggingen.  Eksempelvis må ikke akutte behov i Afghanistan bestemme hva NATO bør prioritere i det lange løp. I motsatt fall kan vi fort ende opp med en overfokusering på kapasiteter som først og fremst trengs i langdryge stabiliseringsoperasjoner. Kapasiteter som ikke nødvendigvis er de samme som de som gir sikkerhetspolitisk relevans i alliansens nærområder. Vi må derfor sikre at NATO beholder en militær evne som dekker hele spekteret av alliansens oppgaver.

 

Erfaringene fra NATOs operasjoner illustrer behovet for å samarbeide tett med andre internasjonale aktører. Bare slik sikrer vi helhetlige løsninger. Disse vil omfatte både sivile og militære virkemidler. Vi ser det i Afghanistan, men det gjelder like mye for Nordområdene.

 

I internasjonale operasjoner betyr en slik tilnærming gjerne samarbeid med organisasjoner som FN, EU eller Den afrikanske union. I Nordområdene kan det være den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO, Arktisk råd og institusjonene under FNs havrettskonvensjon.

 

NATO bør ikke forsøke å kopiere den virksomheten som foregår i disse organisasjonene, men settes bedre i stand til å samvirke med dem. Dette er like riktig ”hjemme” som ”ute”. Fra norsk side ønsker vi derfor å sette fokus på NATOs forhold til andre internasjonale organisasjoner i konseptarbeidet. Ikke minst gjelder dette forholdet til EU.

 

Forholdet mellom NATO og EU er en viktig sak for Norge. Vi har et nært samarbeid med EU, også på det forsvars- og sikkerhetspolitiske feltet. Vi deltar i EUs innsatsstyrker.  Den norske fregatten Fridtjof Nansen deltar i EUs ATALANTA-operasjon i Adenbukta. Vi har knyttet oss til EUs forsvarsbyrå, EDA, som arbeider for et mer integrert marked i Europa for forsvarsmateriell.

 

EU har blitt en viktigere sikkerhetspolitisk aktør enn før. Lisboa-traktaten, som trådte i kraft for en måned siden, vil sannsynligvis forsterke denne utviklingen. Noe vi forholder oss aktivt til. Det er nå viktig å få på plass et effektivt samarbeid mellom NATO og EU. Operativt for å unngå duplisering ved utvikling av militære kapasiteter, og finansielt for å unngå sløsing med ressurser.

 

Vi håper at sammenfallet i tid mellom iverksettelsen av Lisboa-traktaten i EU og konseptarbeidet i NATO bør kunne blåse nytt liv i dette samarbeidet allerede i inneværende år.

 

Fra både NATOs og norsk side legger vi opp til en åpen og inkluderende prosess frem mot toppmøtet i Lisboa. Senere denne måneden vil utenriksministeren og jeg være vertskap for et stort alliert strategiseminar her i Oslo. Seminaret er det tredje i rekken. Temaet er nettopp alliansens partnerskap.

 

Utfordringer i nord – Norge, NATO og Russland 

Når vi snakker om nærområdene, snakker vi om alliansens nærområder helt generelt. Det kan være seg rundt Østersjøen, Svartehavet eller Middelhavet. I Norge definerer vi Nordområdene som vårt viktigste nærområde.  Dette fremgår både av Soria Moria-erklæringen fra 2005 og vår oppdaterte plattform fra høsten 2009. Utviklingen de siste årene har etter mitt syn vist at dette er en riktig prioritering.

 

Vi ser en voksende internasjonal oppmerksomhet omkring endringene i Arktis. Vi ser dette hos våre allierte, i Russland og i Asia. Muligheter for nye seilingsruter og energiutvinning skaper forventning og optimisme. Samtidig kan økt skipstrafikk og petroleumsproduksjon gi store, negative konsekvenser for fiske og miljø. Og la meg slå fast det selvsagte – at isen i Arktis smelter er en svært dårlig nyhet for oss alle.  Dette må likevel ikke hindre oss i å begynne å tenke på konsekvensene av at det faktisk skjer.

 

Hvorfor er vi så opptatt av Nordområdene fra et forsvars- og sikkerhetspolitisk ståsted? Utfordringene er jo stort sett av sivil natur.  Klima, miljø, transport, energi og fiskeri. Burde ikke Forsvaret ligge lavt i dette området heller enn å invitere til økt militær aktivitet?

 

Svaret er nei. En slik passiv politikk vil signalisere manglende ambisjoner, evne og vilje til å ivareta så vel våre interesser som forpliktelser. Stikkord er suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Forsvaret utøver dessuten viktig bistand til det sivile samfunn i dette området. Eksempelvis gjennom kystvakttjeneste, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold. Det er ikke noe prinsipielt nytt i dette. Det nye er at utfordringene øker i volum og i geografisk utstrekning, som en konsekvens av klimatiske endringer. Om ikke vi forbereder oss på dette, kan vi ikke regne med at noen andre gjør det for oss.

 

På grunn av de store avstandene, er militær tilstedeværelse i nord en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid. Å være tilstede med fartøy, fly og landstyrker øker også evnen til å forebygge episoder og kriser. Dessuten har det en viktig signalfunksjon som bidrag til regional stabilitet.

 

Fire av de fem statene som grenser til Polhavet – det vil si Canada, Danmark, USA og Norge – er medlemmer av NATO.  NATO-medlemmet Island er også sterkt berørt av utviklingen. Alliansen har derfor en naturlig rolle å spille i forhold til mulige sikkerhetsutfordringer i regionen.

 

Vi etterlyser ikke et permanent høyt NATO-nærvær i nord, slik som under den kalde krigen. Det vi ønsker er først og fremst en bevissthet rundt sikkerhetsutfordringene som gjenspeiles i planverk, informasjonsutveksling og øvingsaktiviteter. I tillegg ønsker vi et nærmere samarbeid mellom vårt nye operative hovedkvarter i Bodø og NATOs kommandostruktur. Flere regelmessige øvelser i NATO-regi vil demonstrere solidaritet. De vil samtidig kunne danne grunnlag for et samarbeid med Russland på flere områder. Jeg tenker spesielt på søk og redning til sjøs, operasjoner under vinterforhold, beskyttelse av seilingsleder og anti-terror operasjoner.

 

Russland revitaliseres som stormakt. Vi er etter alt å dømme på vei inn i en ny geopolitisk normaltilstand.  For ordens skyld: Dagens Russland ligner svært lite på Sovjetunionen. Russland representerer ikke noe alternativt politisk-økonomisk system. Landet har mange gjensidige avhengighetsforhold til oss i vest, og dessuten en rekke interne utfordringer som begrenser dets handlefrihet.

 

Russland er en viktig del av europeisk sikkerhet. NATO- og EU-landene må derfor ha en god dialog østover. Det er oppmuntrende at den amerikansk-russiske dialogen nå synes å ha kommet over i et mer positivt spor.

 

Samtidig ser vi jo – nærmest fra orkesterplass – at Russland har gjenopptatt sin militære aktivitet i våre nærområder.  Selv om vi ikke ser dette som noen trussel rettet mot Norge, må vi følge utviklingen nøye. Norges sikkerhetspolitiske situasjon påvirkes i høy grad av utviklingen i Russland. Derfor er det så viktig at vi styrker samarbeidet med Russland, også på forsvarsområdet. Vi må samtidig ta høyde for at det kan oppstå situasjoner der vi har motstridende interesser.  Vi hevder derfor vår suverenitet og tar vår myndighetsutøvelse og vårt jurisdiksjonsansvar på alvor.

 

Utenlandsoperasjoner

Akkurat som NATO opplever også vi som land dualiteten hjemme – ute.  For det å være en fredsnasjon utelukker ikke at vi til tider må stille opp med aktive bidrag til militære operasjoner utenfor våre egne nærområder.

Som president Obama så treffende uttrykte det i sin Nobeltale:  Krigens instrumenter har en rolle å spille for å bevare fred.  Dette er helt i tråd med en tenkning som har stått sentralt i norsk politisk tenkning i svært mange år: Makten må forankres i retten, men noen ganger må makten brukes i rettens tjeneste.

 

Derfor er vi i Afghanistan, derfor er vi i Tsjad og derfor patruljerer fregatten Fridtjof Nansen Somalia-kysten. For selv om vi har store oppgaver hjemme, har vi også et medansvar for internasjonal sikkerhet. Dette bidrar vi til gjennom NATO, FN og EU. Det er mange år siden Norge hadde så mange soldater i utenlandsoperasjoner som vi har i dag. Om lag 900 nordmenn tjenestegjør akkurat nå i internasjonale operasjoner gjennom de tre nevnte organisasjonene, som alle er viktige for norsk sikkerhet. Dette utgjør et betydelig bidrag, sett i lys av Norges størrelse. Enda flere gjør seg klare til innsats, har nettopp kommet hjem, eller støtter opp om våre utenlandsoperasjoner her hjemmefra.

 

Flertallet i det norske folk støtter opp om vår deltakelse i ISAF- operasjonen i Afghanistan, der vi er ett av 42 bidragsytende land. Denne støtten må forvaltes med den største respekt.  Operasjonen har også full oppslutning i Stortinget.

 

Både vår militære og sivile innsats i Afghanistan er svært omfattende, og bidrar til hjelp til selvhjelp. I Afghanistan er hovedformålet nå på militær side å sette afghanerne bedre i stand til å overta ansvaret for egen sikkerhet.  Der er vi på linje med den nye amerikanske strategien. Den legger også vekt på økt beskyttelse av den afghanske befolkningen fremfor direkte konfrontasjon med opprørerne – en tilnærming vi fra norsk side har ivret for lenge.

 

Nøkkelen til suksess i Afghanistan er trening og oppbygging av afghanske statsinstitusjoner, herunder hæren og politiet. Arbeidet med å styrke de afghanske sikkerhetsstyrkene skal koordineres gjennom en felles NATO treningsmisjon. For å finansiere dette, er det etablert et NATO støttefond der Norge bidrar med 20 millioner dollar i år. I tillegg bidrar vi med ytterligere 10 millioner dollar til oppbyggingen av afghansk politi. Samtidig vrir vi vårt eget militære bidrag ytterligere i retning av trening, opplæring og støtte.

 

Meningen er at afghanske styrker trinnvis skal overta ansvaret for sikkerheten utover i distriktene. Når dette skjer, betyr det ikke at ISAF-styrkene trekker seg ut, men at de går over i en tydeligere støtterolle for afghanske styrker og myndigheter. Dette er den eneste veien å gå for å sikre at den internasjonale innsatsen for sikkerhet og stabilitet i Afghanistan skal bære frukter.

 

Vi stiller samtidig klare krav til den afghanske regjeringen. Den internasjonale støtten vil vurderes i lys av oppfølging fra afghanske myndigheters side. Tiltak for å bekjempe korrupsjon, forbedre styresettet og skape bedre levekår for det afghanske folk er temaer som vil stå sentralt på den store konferansen om veien videre i Afghanistan som skal avholdes i London mot slutten av måneden.

 

Egne erfaringer

Rett før jul kom jeg hjem fra en rundreise til våre tre største operasjoner.

Her så jeg norske soldater gjøre en formidabel innsats under både vanskelige og uvante omgivelser. Det være seg under en stekende afrikansk sol eller i et vinterkledd Afghanistan.

Det gjør sterkt inntrykk å se vårt personell agere momentant på alarm om såret afghansk personell i felt.  Jeg fikk også sett betydningen av helikopterstøtten vi yter i nord-provinsen i Afghanistan for å sikre rask medisinsk hjelp til sårede.

 

Den samme profesjonaliteten og ønsket om å hjelpe møtte jeg hos de norske mannskapene i Tsjad. Der sørger de for høykvalitets helsetjenester til en FN-styrke med krevende oppgaver. De finner vann, og de bidrar til å stabilisere krisen som Darfur-konflikten har skapt. Vår innsats i Tsjad er et konkret uttrykk for Regjeringens ambisjon om å prioritere Norges deltagelse i FN-ledede fredsoperasjoner, med særlig vekt på kapasiteter som kan gjøre disse operasjonene mer effektive. I for mange år har vestlige land glimret med sitt fravær i FN-ledede operasjoner. At Tsjad-bidraget termineres til sommeren har vært planlagt siden oppstarten og representerer ikke noe brudd med denne linjen. Vi er i dialog med FN om hvor vår innsats kan gjøre mest nytte for seg i fremtidige operasjoner – selvsagt innen rammen av hva Forsvaret er i stand til å bære over tid.

 

Jeg besøkte også vårt bidrag i ATALANTA i Adenbukta. Mens jeg var om bord, fikk KNM Fridtjov Nansen oppkalling om pirater. Mannskapet satte full fart.  Det viste seg at ”piratene” akkurat denne gangen var fredelige fiskere, men drillen var like fullt imponerende. Et profesjonelt team, dyktig ledet og med kvalifisert personell som dekket alle funksjoner.  De var godt trent og visste hva som var ventet av dem.

Jeg ble stolt av det jeg så i alle operasjonene jeg besøkte. Jeg så personell som leverer, som holder høy faglig standard, og med høy moral. Noe av det jeg spesielt bet meg merke i var entusiasmen og engasjementet som legges for dagen.

Forsvaret har valgt respekt, ansvar og mot som sine kjerneverdier.  I operasjonene ute så jeg hvordan disse kjerneverdiene ble satt ut i livet på en forbilledlig måte.  Som jeg vil komme tilbake til senere, er det mye å lære i hverdagsdriften her hjemme av det man gjør i felt.

Det nye Innsatsforsvaret    

For å løse Forsvarets primæroppgave; forsvar av vår politiske suverenitet og territorielle integritet, tilfører vi en rekke nye militære kapasiteter og oppgraderer andre. Ikke minst slike som er av særlig betydning for å ivareta våre interesser i nordområdene. Det er derfor nøye samsvar mellom regjeringens nordområdestrategi og utviklingen av Forsvaret.

Etter et tiår med omfattende reformer, er vi i ferd med å få på plass et moderne innsatsforsvar av høy kvalitet. Forsvaret er inne i en investeringsmessig fornyelse som savner sidestykke i nyere tid.

Vi innfaser nye fregatter og MTBer og har anskaffet nye kystvaktfartøy. Våre nye transportfly dekker behovet for strategisk løftekapasitet, og det første av våre nye maritime helikoptre vil bli levert i inneværende år.

 

Hærens avdelinger vil få økt ildkraft, mobilitet, beskyttelse og ikke minst styrket evne til å samvirke i et fellesoperativt miljø. Blant annet anskaffes et helt nytt artillerisystem, Archer. Vi oppdaterer våre CV 90 stormpanser-vogner og anskaffer nye stridsoppklaringssystemer.

Våre soldater får nytt utstyr, blant annet nye håndvåpen og kommunikasjonsutstyr. Dette betyr mye for soldatenes sikkerhet og stridsevne.

Heimevernet har gjennomgått en dyptgripende kvalitetsreform. To nye fartøy til Sjøheimevernet i 2010 vil være et ytterligere steg mot et mer fleksibelt og moderne heimevern.

Dette forsvaret er vesentlig mindre målt etter personell enn under den kalde krigen. Men enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et nivå som markerer et kvantesprang sammenliknet med det gamle mobiliseringsforsvaret. Det er dessuten interessant å merke seg hvordan deler av kritikken av denne omleggingen synes å ligge flere år på etterskudd. Nedbyggingen fant sted frem mot midten av dette tiåret. Siden 2005 har Forsvaret tvert i mot blitt større. År for år.

Kampfly

Anskaffelsen av kapasiteten kampfly er den desidert største investeringen vi står overfor i årene som kommer.

Kampflyvåpenet utgjør en hjørnestein i en moderne forsvarsstruktur. Flyene gir en fleksibel kapasitet som kan utføre et bredt spekter av oppgaver knyttet til ildstøtte, informasjonsinnhenting og langtrekkende presisjonslevert ild.

I tillegg til å ha en selvstendig evne til å løse oppdrag, er kampflyene en forutsetning for å kunne utnytte sjø- og landstyrker fullt ut. Flyene representerer derfor en svært sentral komponent i Forsvarets totale operative samvirkesystem. Det vi kjenner som det nettverksbaserte forsvaret.

Når de nye flyene av typen F-35 er på plass, vil vi få et vesentlig bedre forsvar. Frem til da skal vi holde vår flåte av F-16 i god skikk, gjennom fortsatte oppgraderingsprogrammer.

 

Næringslivssamarbeid

Det er mange viktige næringspolitiske aspekter ved forsvarssektorens virksomhet.  Jeg tenker da på Forsvarets kjøp av varer og tjenester og på våre omfattende investeringer. Samlet er det snakk om årlige utbetalinger opp mot 20 milliarder kroner til ulike norske og utenlandske leverandører. Vår anskaffelsespolitikk bygger på hovedregelen om åpen og fri konkurranse.

 

Denne regjeringen vil føre en næringspolitikk som stimulerer til utvikling av et nyskapende, kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv. Der det er kostnadseffektivt og forenlig med forsvarssektorens behov, bruker regjeringen disse anskaffelsene aktivt til blant annet å videreutvikle industriell kompetanse i Norge. På denne måten fremmes også sysselsetting og eksport. Det er med glede jeg kan konstatere at eksporten av norsk militært materiell til utlandet har opplevd en kraftig vekst de siste årene. Det er liten tvil om at dette er ett uttrykk for at Regjeringen har lykkes i å styrke partnerskapet mellom Forsvaret og industrien.  Det er samtidig betryggende for meg å vite at denne veksten skjer innen klare rammer som ett av verdens strengeste eksportkontrollregimer setter.

 

Industrielt samarbeid knyttet til Forsvarets anskaffelser er viktig i denne sammenheng. Gjenkjøp er et sentralt element og et betydelig virkemiddel i vår anskaffelsespolitikk. Som følge av gjenkjøpsordningen mottar norske bedrifter årlig om lag 2 milliarder kroner fra utenlandske leverandører. Enten som kjøp av produkter og tjenester – eller i form av bidrag til forsknings- og utviklingsvirksomhet og industrielle samarbeidsprosjekter mellom norske og utenlandske bedrifter. Sammenliknet med andre støtteordninger, er tilskuddene gjennom gjenkjøpsordningen den viktigste næringslivsstøtten for forsvars- og sikkerhetsrelatert industri i Norge.

 

Gjenkjøpsavtalene skal bidra til å styrke nasjonal industriell kompetanse, teknologiutvikling og markedsmuligheter. Dette vil også kunne påvirke annen sivil industri. Utvikling av militær høyteknologi fører ofte til produkter og virksomhet som kan utnyttes av annen teknologibasert industrivirksomhet. Militær høyteknologi kan bidra til industriell innovasjon og verdiskapning i fremtidens Norge, og gi grunnlag for nye industrisatsinger. Forsvarets anskaffelser kan med andre ord være en viktig katalysator for sivil virksomhet i Norge på en rekke områder.

 

Kampflyanskaffelsen kan tjene som et godt eksempel. Forsvarsdepartementet stiller store krav til kampflyleverandørens industriplan. Vi vil i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet arbeide aktivt for at denne industriplanen skal inneholde langsiktige, konkrete og realistiske muligheter for norsk industri.  La meg her minne om at en solid norsk forsvarsindustri også er av stor betydning for Forsvaret selv.

 

Forsvaret som en kompetansebasert organisasjon.

Forsvaret har i de senere årene fått – og vil fortsatt få – mye nytt og avansert materiell. Medarbeidernes kompetanse er likevel vår avgjørende og viktigste kapital. Hele personellkorpset; militært og sivilt tilsatte samt våre soldater, må ha kompetanse til å operere og utnytte dette avanserte materiellet. Personellets tekniske kompetanse skal dessuten holde materiellet ved like, og bidra med logistikk som gir fleksibel og effektiv drift.  Nyere konfliktscenarier har vist at vi må ha evne til å improvisere. Vi må raskt og effektivt kunne sette inn operativ kompetanse i nye strukturer. Våre teknikere og logistikkpersonell må kunne understøtte nyetableringer langt vekk fra våre hjemlige baser.  Vår tilpasningsevne er kritisk for vår styrke.  Det samme gjelder kompetanse og forståelse om kultur og mangfold.

 

Vårt nye innsatsforsvar bærer alle trekkene som kjennetegner en kompetansebasert organisasjon.  Store utfordringer innen teknologi og logistikk, nye arbeidsprosesser og utfordringer krever spisskompetanse og et Forsvar som er i kontinuerlig omstilling for å finne de beste løsningene.  En slik organisasjon krever sterke og tydelige ledere som kan utføre sine oppgaver i vanskelige situasjoner og konflikter, og som evner å foreta gode etiske vurderinger.

 

Ledere i Forsvaret leder avdelinger i krig og konflikt.  De samme lederne må også kunne motivere til god forvaltningsledelse i fredstid.  Forsvaret må ha evnen til å motivere alle medarbeiderne, ikke minst de som hver dag utfører støtte- og forvaltningsfunksjoner. Utøvelsen av disse funksjonene er av stor betydning for folks oppfatning av Forsvarets effektivitet og funksjonsmåte. Forsvaret nyter stor tillit blant folk flest. Omdømmet har likevel blitt satt på prøve ved en del anledninger, vesentlig knyttet til forvaltnings- og forretningsmessige forhold.

 

En kompetanseorganisasjon krever ledere som ”ser” medarbeiderne sine, som stiller krav, som legger godt til rette for innsats fra medarbeidere og som selv bidrar positivt til organisasjonens omdømme.

 

”Respekt, ansvar og mot” er Forsvarets kjerneverdier.  Jeg ønsker større fokus på hva dette betyr for utøvelsen av Forsvarets forvaltningsoppgaver.

 

Forsvaret i en ny tid

Det kan virke mest relevant å operasjonalisere kjerneverdiene respekt, ansvar og mot i skarpe situasjoner.  Der hvor holdninger og handlinger kan bety forskjellen mellom liv og død.  En god leder vil vite å planlegge, organisere og  strukturere innsatsen for å løse oppdraget på best mulig måte.  En god leder vil vite at kunnskap om motstanderen, godt kjennskap til eget utstyr og god trening trengs for å være best mulig forberedt.

 

Som dere forstår: Et hovedspørsmål for meg er hvordan vi skal sikre at den sterke og gode kulturen for profesjonalitet og kompetanse som jeg selv også var vitne til ute i operasjonene, kommer til sin rett ved alle sider av Forsvaret.  Et svar er å ha et bevisst forhold til kjerneverdiene, også innenfor områder av mer administrativ natur. Dette vil også bidra til å bedre forsvarssektorens omdømme. Dette omdømmet må preges av gode ledere som baserer seg på tydelige verdier.  Noe som må gjennomsyre all aktivitet i sektoren, ikke bare i den skarpe enden. Et godt omdømme er ikke minst er viktig når det gjelder spørsmål om rekruttering.

 

Rekrutteringen til Forsvaret

Verneplikten og førstegangstjenesten gir Forsvaret en helt spesiell mulighet til å rekruttere unge mennesker inn i organisasjonen. Samtidig gir dette en vesentlig del av befolkningen innblikk i den virksomheten Forsvaret driver. Vi skal heller ikke glemme at mange av våre vernepliktige utfører viktige fredsoperative oppdrag, som grensevakt og tjeneste i Garden. Jeg konstaterer med glede at verneplikten har meget høy oppslutning i befolkningen, og at samtlige partier på Stortinget ønsker å opprettholde denne viktige samfunnskontrakten mellom Forsvaret og befolkningen. Dette gir oss samtidig et ansvar for kontinuerlig å tilpasse verneplikten til en ny tid. En forbedret sesjonsordning vil gi mulighet til å informere hele årskullet om Forsvaret, samtidig som vi får et seleksjonssystem som velger ut de som er egnet og best motivert.

 

Forsvaret har et vell av gode utdanningsmuligheter innenfor mange fagområder.  Utdanning er en kjerneaktivitet i et Forsvar med kompetanse som viktigste ressurs. Det skal imidlertid ikke forhindre at vi kontinuerlig vurderer hvordan vi best, og på en mest mulig effektiv måte, kan tilføre medarbeiderne våre denne kompetansen. Vi må også være tydelige når vi rekrutterer til Forsvarets skoler; vi skal rekruttere til et yrke, ikke bare til en utdanning. Et yrke som også innebærer helt spesielle farer og utfordringer.

Søkertilfanget i Forsvaret varierer som regel med arbeidssituasjonen i samfunnet for øvrig. Vi er for tiden inne i en god periode med en positiv utvikling i søknadstallene til våre utdanningsordninger. Utfordringen fremover blir å opprettholde disse gode søkertallene, samt å sikre at flest mulig fortsetter i Forsvaret etter sin plikttjeneste.

 

Personell i utenlandsoperasjoner

Norske soldaters opptreden ute er en viktig faktor for Forsvarets omdømme.  Like viktig er den måten vi ivaretar dem på når de kommer hjem.

 

Det å delta i utenlandsoperasjoner er blitt en normal del av tjenesten.  Å delta i slike operasjoner gir de aller fleste opplevelser og kompetanse de ikke ville vært foruten. Oppdragene oppleves ofte som svært meningsfylte samtidig som de gir anledning til å teste ut egne ferdigheter og holdninger i krevende situasjoner. Men vi vet at noen sliter tungt med opplevelser fra utenlandstjenesten. Denne regjeringen har styrket oppfølgingen av våre veteraner vesentlig.  Arbeidet ble påbegynt gjennom Langtidsplanen og fulgt opp gjennom fjorårets Stortingsmelding ”Fra vernepliktig til veteran” – om ivaretakelse av personellet før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner. Denne meldingen legger særlig vekt på forebyggende tiltak, kompetanseoppbygging, forskning og utvikling, samarbeid på tvers av samfunnssektorer samt tiltak for å styrke anerkjennelsen av personellets innsats. Jeg gleder meg til å følge dette arbeidet videre gjennom den påbegynte handlingsplanen.

 

Åpenhetskultur

Forsvaret er en viktig samfunnsaktør på flere områder.  Forsvaret forvalter ansvaret for maktutøvelse i krig og konflikt. Det er en stor arbeidsgiver, forvalter et omfattende næringslivssamarbeid og forestår ikke minst forvalting og bruk av betydelige beløp bevilget av Stortinget. Samfunnet har krav på å vite hvordan de store summene som settes av årlig til Forsvaret er brukt.  Det gjelder alt fra hvordan vi anvender statens regler for offentlige anskaffelser til hvordan vi håndterer  krav til habilitet, notoritet, kontraktsforhold og mye annet. Forsvarssektoren vil i året som kommer merke at jeg krever åpenhet. Innenfor rammene som lovverket setter, ønsker jeg at Forsvaret skal åpne seg mot samfunnet i større grad enn tidligere.

Skal vi åpne opp mer, må folk også tåle å bli eksponert for virkeligheten.  Jeg ble derfor ganske forundret da jeg i går kunne lese i Dagbladet at jeg burde ha sensurert opptakene fra nyttårshelgens kamphandlinger i Afghanistan, med bakgrunn i hvordan en norsk soldat beskrev et fulltreff mot en angripende fiende.

Selvfølgelig er det enklere å veie sine ord på gullvekt bak en skrivepult i Akersgata enn når man er utsatt for et bakholdsangrep i Afghanistan. Forsvarets intensjon med å frigi egne bilder var imidlertid å vise hvordan virkeligheten noen ganger oppleves blant de vi sender ut – noe jeg tror var en helt riktig vurdering.

Avslutning

Regjeringens mål er å sikre at Norge har et moderne forsvar med hær, sjøforsvar, luftforsvar og heimevern som gir relevant evne i hele krisespekteret. Jeg kalte derfor dette foredraget for ”Med evne til innsats – det norske Forsvaret i 2010”. Min målsetting var å vise at vårt Forsvar av i dag nettopp har en slik evne. Hjemme og ute.  Som suverenitetshevder i det kalde nord og som internasjonal bidragsyter i Afghanistans karrige fjell og under Afrikas brennende sol.

I et Europa hvor forsvarsbudsjettene i enkelte land kuttes med opp til 30 prosent, er Norge i en situasjon med realvekst i forsvarsbudsjettene. Vi driver en omfattende videreutvikling av det norske Forsvaret. Vi gjennomfører en av det offentlige Norges største omstillingsprosesser. Vi faser inn nytt moderne materiell. Denne omstillingen medfører selvsagt utfordringer. Øvingsnivået er lavere enn vi skulle ønske, og innfasingen av enkelte nye kapasiteter er forsinket. Når det er sagt, er det likevel et privilegium å kunne omstille uten at dette skjer samtidig med budsjettkutt.  Alternativet til omstilling og modernisering er ikke status quo, men forvitring. Vi kan derfor ikke miste målet av synet: Europas mest moderne forsvar er innen rekkevidde.

I tida som kommer er vi dermed i en situasjon hvor vi har overskudd og mulighet til å kunne satse enda tyngre på kompetanseoppbygging og utviklingen av etikk, åpenhet og lederkultur i Forsvaret.

Norge spiller også en rolle i utviklingen av europeisk og global sikkerhetspolitikk. Jeg har beskrevet utformingen av NATOs nye strategiske konsept som et eksempel på dette. Vårt virke innen FN og sammen med EU har samme formål. Vi gjør en innsats for global fred og sikkerhet – det er tross alt vårt fremste forsvarsverk. Og bak det står et solid Forsvar med evne til innsats.

Takk for oppmerksomheten.