Skip to content

Mandag 30. september 2019 gjestet utenriksminister Ine Eriksen Søreide Oslo Militære Samfund og leverte foredraget kalt «Status og utfordringer for Norge».

Du kan lytte til talen her. Vi takker NRK for lydopptaket:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide foredro om Status og utfordringer for Norge i Oslo Militære Samfund mandag 1. oktober 2018.

Arkivfoto: Anders Fjellestad, FMS


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide gjestet Oslo Militære Samfund 11. januar 2016 med sitt Nyttårsforedrag: «En ny langtidsplan for forsvarssektoren – vårt utgangspunkt og våre valg».

Kjære venner. Godt nytt år! Nyttårsforedraget her i OMS er et av årets høydepunkter for en forsvarsminister, og det er godt å se dere alle igjen.
I dag, i overgangen mellom 2015 og 2016, er det ingen tvil om at Forsvaret står overfor massive utfordringer. Det er heller ingen tvil om at vi har lagt bak oss et år som både var preget av det samme utfordringsbildet. Men samtidig viste 2015 oss at det også nytter å prioritere og fokusere den innsatsen vi gjør – på en enda bedre måte enn vi har gjort tidligere.
I 2015 sluttet Stortinget seg enstemmig til regjeringens forslag til ny militærordning – en gjennomgående endring av hvordan vi forvalter personell og kompetanse i Forsvaret, og jeg vil påstå: Den kanskje største reformen i norsk forsvarssektor på mange tiår. Det er innlysende for alle dere, men trolig knapt merkbart for de som ikke kjenner sektoren. Vi prioriterte seiling og nærvær i nord. Vi bidro sterkt til NATOs reform og modernisering. I 2016 skal det første kullet i den nye allmenne verneplikten inn og tjenestegjøre. Dette er en grunnleggende og prinsipielt viktig endring av en av samfunnets kjerneinstitusjoner. Og i forrige uke åpnet vi Forsvarsmateriell – den nye etaten – som skal sikre mer kosteffektiv forvaltning og strategisk styring av investering og materielldrift i sektoren.
I 2016 øker forsvarsbudsjettet med 9,4 %. Vi skal vri ressursbruken mot operativ aktivitet i nord, som seiling med ubåt og flyging med MPA. Vi stasjonerer en ubåt fast i Ramsund, så den kan seile om lag 250 døgn i nord, og vi øker lengden på og antallet tokt med Orion. Vi starter en massiv styrking av etterretningstjenesten på 370 millioner bare for 2016, og tar et tydelig grep om etterslepet på vedlikehold som har ridd Forsvaret som en mare i lang tid. Og vi investerer i vår viktigste militære kapasitet i overskuelig fremtid i form av F-35.
Det er jeg stolt av. Noe annet jeg er veldig stolt av er at vi har tatt vår del av det internasjonale ansvaret for fred og sikkerhet. Jeg har selv vært til stede der norske soldater har hatt viktige oppgaver i året som er bak oss. I Polen traff jeg styrker på beredskap for NATO, i en urolig tid, der vår deltakelse gjør at en blir både stolt og ydmyk. I Baltic Air Policing ble jeg møtt med samme profesjonalitet, samme betydning av et helt crew som jobber mot et felles mål: En operativ kapasitet enten det er i tjeneste nasjonalt eller på vegne av vår Allianse. Og her hjemme tok jeg med meg generalsekretær Jens Stoltenberg til Bodø for å vise hvordan vår QRA bidrar til god situasjonsforståelse og synlig tilstedeværelse når noen forsøker å komme nær nasjonens grenser, og hvordan vi ivaretar beredskap på vegne av NATO.
Samtidig vet jeg, og dere, at vi står overfor store utfordringer i årene som kommer. Og det er det jeg snakke om i dag. Nyttårsforedraget er en av de beste arenaene for å adressere store og viktige spørsmål. I kveld er sånn sett ikke noe unntak. Tiden er ikke inne for å ta forsvarspolitiske hvileskjær. Vi har en betydelig jobb foran oss.
Utsiktene, både på kort og lang sikt, for det norske Forsvaret er meget utfordrende, og jeg er her i kveld for å dele disse utfordringene med dere. Det er nemlig ikke slik at landets sikkerhet er kun forsvarsministerens anliggende. Det er vårt felles ansvar. Og det er et ansvar ingen av oss kan ta med letthet.
Inneværende langtidsplan, lagt frem av regjeringen Stoltenberg i 2012, la til grunn at en økonomisk omprioritering internt i forsvarssektoren på noe over 600 millioner kroner i langtidsplanperioden – mellom 2013 og 2016 – som følge av nedtrappingen i Afghanistan, ville løse de fleste av sektorens utfordringer. De anbefalingene som Forsvarssjefen har lagt på mitt bord vil for kommende langtidsplanperiode kreve mer enn 30 milliarder kroner akkumulert ekstra til investering og drift de neste fire årene. 30 milliarder! Og da har man tatt utgangspunktet i budsjettet for 2015, som allerede var betydelig økt for å betale for våre nye kampfly.

Ine Marie Eriksen Søreide. Foto: OMS

Jeg tror vi kan være enige om at dette er utfordrende. Av situasjonen kan vi utlede to hovedkonklusjoner: Et moderne og kapabelt forsvar koster langt mer enn det man tidligere har tatt inn over seg. Og, det forsvaret vi har i dag har et økonomisk etterslep som har bygget på seg over tid. Dette gir oss en dobbel, økonomisk utfordring.
Som om ikke det var nok: Alle tenkelige alternativ i dagens situasjon forutsetter betydelige omprioriteringer og det forutsetter endringer og nedleggelser. Vi står altså overfor et av de største økonomiske løftene i nyere forsvarshistorie, men må samtidig gjøre omprioriteringer og endringer som vi av erfaring vet vil skape motstand både blant politikere, i lokalsamfunn, hos ansatte og blant folk flest.
Og: Selv om vi politikere skulle evne å finne 30 ekstra milliarder til Forsvaret i det korte perspektivet, er det likevel mange, kanskje også her i kveld, som vil hevde at det ikke vil kunne anses som en styrking av Forsvaret.
Kjerneelementene her er økonomi, samfunnsansvar og sikkerhetspolitikk. La meg starte med økonomi og vårt samfunnsansvar.
Økonomi og samfunnsansvar
Jeg har ikke tenkt å dvele lenge ved hvorfor det har blitt slik. La meg bare slå fast, og jeg er sikker på at jeg har mesteparten av salen med meg på det, at et moderne og kapabelt forsvar koster mer enn det vi politikere over tiår har vært villig til å betale.
Status i dag er at Forsvaret trenger flere milliarder kroner ekstra de neste årene bare for å ta inn etterslepet på driftssiden. Det akkumulerte etterslepet alene utgjør om lag 2,5 milliarder kroner. På investeringssiden er bildet enda mer utfordrende. Vi skal finne penger til å fortsette den helt nødvendige innfasingen av et nytt kampfly, samtidig som vi står overfor andre store investeringer i alle forsvarsgrenene. Dagens økonomiske utfordringer er i seg selv krevende nok. Det vil de være i 2017. Og det vil de ikke minst være når vi ser fem, ti og femten år inn i fremtiden. Det er da vi forstår de virkelige proporsjonene av det vi nå står ovenfor.
Svaret burde være enkelt. Hvorfor kan ikke bare politikerne legge på noen milliarder ekstra på forsvarsbudsjettet hvert år, så ordner dette seg? Det finnes minst to svar på det: Det ene handler om at økte bevilgninger alene ikke vil løse de utfordringene vi ser. Mange av de tiltakene som må gjennomføres er ikke drevet av økonomi, men av operative behov som må fylles for i det hele tatt å kunne opprettholde et relevant forsvar.
Det andre svaret handler om å se utviklingen av vår sektor som en del av en større helhet. Det står om den langsiktige bærekraften i norsk økonomi. Det er et politisk ansvar. Regjeringen, støttet av Finansdepartementet, må ivareta helheten i statsbudsjettet og norsk økonomi. Vi skal se det store bildet, og Finansdepartementet skal ha pulsen på norsk økonomi. Det innebærer også at de må fortelle deg at du ikke kan få alle pengene du trenger, fordi nasjonen ikke har råd til det. Dette fremstår ofte som veldig irriterende, all den tid det burde være åpenbart for alle, også for Finansdepartementet, at akkurat din sektor virkelig trenger disse pengene.
Så er vi nok alle, innerst inne, glade for at vi har en ansvarlig forvalter av landets økonomi. Til slutt er det jo akkurat den vi alle er avhengig av for å få lønnen vår, pensjonen vår, og alle andre tjenester vi er så heldige å ha krav på her i landet.
I dette ligger også et stort politisk dilemma for regjeringen. Vi vil ha et sterkt forsvar, men vi må også føre en ansvarlig økonomisk politikk. En ansvarlig økonomisk politikk forutsetter en effektiv og kostnadsbevisst offentlig sektor. Det er en forutsetning for at landet skal kunne bære sine forpliktelser også i årene fremover.
Så kan man heller ikke se norsk økonomi isolert fra verden for øvrig. Hvis noen av dere nettopp har vært i utlandet, så er det umulig å ikke registrere at man får veldig mye mindre for pengene sine nå enn det man gjorde for et par år siden. Hva er det som har skjedd? Jo, i hovedsak at den norske stats hovedinntektskilde, oljen, har falt dramatisk i pris. På noen måneder er oljeprisen redusert fra 110-120 dollar fatet til under 40 dollar fatet, og ingen vet om bunnen er nådd. Dette har store konsekvenser for oss alle: Selvfølgelig for en forsvarssektor som er tungt eksponert for valutarisiko, men også for regjeringen og Stortinget som likevel må levere det årlige statsbudsjettet.
Og la meg skyte inn her: Der de fleste av oss kan velge å droppe utenlandsturen på grunn av en svakere norsk krone, så kan ikke Forsvaret brått bestemme seg for å gjøre større endringer i drift og investeringer. Betydelige deler av materiellanskaffelsene til Forsvaret gjøres i utenlandsk valuta. I tillegg har disse anskaffelsene ofte lang ledetid. Derfor vil makroøkonomiske forhold, som utviklingen av valutakurser- og drivstoffpriser, raskt kunne merkes i arbeidet med å balansere de årlige budsjettene. Et eksempel: Da nye korvetter ble planlagt innfaset var drivstoffprisen forutsatt å være fire kroner per liter. I dag må vi ta høyde for nesten åtte kroner literen.
Poenget er at vi ikke lenger planlegger med store, årlige økninger i vårt nasjonalprodukt. Makroøkonomiske forhold, som lavere oljepris, gir direkte konsekvens for verdiskapingen i landet. Det betyr at vi også må bruke mindre penger. Mange eksperter spår at denne situasjonen vil vedvare. Det er vanskelig å si om vi snakker om tre, fem, ti år, eller kanskje mer, men vi må ta alvoret innover oss. Dette gjelder for alle sektorer, også forsvarssektoren.
I det arbeidet vi har foran oss vil vi altså merke at norsk økonomi er i en omstillingsfase. Vi går fra særstilling til omstilling. Vi vil merke at nye økonomiske rammebetingelser utløser en mye hardere prioritering. Det står om å sikre arbeidsplasser, om velferd og om å lykkes med en omstilling av norsk økonomi. I sum handler det om vårt samfunnsansvar.
Vi må også ta innover oss store og akutte utfordringer fra migrasjonsbølgen som nå treffer hele Europa. Det får store og uforutsette konsekvenser på statsbudsjetter over i alle land – også vårt. Det vil kreve noe av oss alle.
Jeg ville ikke snakket sant hvis jeg sa at tøffere tider for norsk økonomi og behovet for å avhjelpe migrasjonsbølgen, ikke påvirker vårt handlingsrom. I det såkalte tilleggsnummeret til statsbudsjettet for 2016 måtte regjeringen i løpet av en måned, umiddelbart etter at 2016-budsjettet ble lagt frem, finne 9,5 milliarder kroner til å håndtere og finansiere en rekke akutte tiltak knyttet til asyltilstrømningen. Det kom ikke av seg selv. Alle sektorer påvirkes av dette. Og det erkjenner også de andre partiene på Stortinget. Heller ikke de så rom for særlig økte bevilgninger til Forsvaret i sine alternative budsjetter for 2016, ut over det løftet regjeringen la inn.
Derfor har jeg sagt at regjeringens budsjett for dette året står seg godt. Vi har valgt å prioritere noe tydelig nettopp for å svare på en endret sikkerhetspolitisk situasjon og for å svare på noen av utfordringene i Forsvaret. Dette er skritt i riktig retning, men det løser langt fra alle problemer. Den analysen deler forsvarssjefen og jeg, og jeg regner med han vil komme inn på dette når han taler her neste uke.
La meg derfor si noe om den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen.
Sikkerhetspolitikk
Taktomslaget de siste tre årene har vært betydelig. Det gjelder våre økonomiske rammebetingelser, anerkjennelsen av den reelle situasjonen i Forsvaret og våre sikkerhetspolitiske omgivelser.
La oss skru tiden noen år tilbake. I 2012 fikk vi presentert langtidsplanen for perioden 2013-2016. Vi ble fortalt at omstillingen av Forsvaret i stor grad var ferdig. Vi skulle ha et solid fundament å bygge videre på, og vi skulle i større grad kunne gjøre endringer fordi det var lurt, og ikke fordi vi måtte. Vi skulle ha et forsvar i balanse.
Norge stilte seg i spissen for å bringe NATO hjem igjen og ta hånd om alliansens kjerneoppgaver. I likhet med våre allierte la Norge planer for en gradvis avvikling av vår deltakelse i Afghanistan. Utfordringene fremover lå et annet sted. Det var en betydelig uro om de videre implikasjonene av Europas finanskrise og hvordan dette ville ramme forsvarsevnen. Tett koblet til dette var USAs rebalansering mot Asia og Stillehavet. Det forsterket bildet av et på sikt mer svekket Europa.
Vår – og også NATOs – sikkerhetspolitikk var fortsatt basert på tanken om Russland som en strategisk partner. Vi så en forsiktig optimisme om at den arabiske våren var begynnelsen på en ny tid for Midtøsten og Nord-Afrika, hvor autoritære regimer skulle bli avløst av demokratiske styresett. Situasjonen i Syria minnet oss samtidig om krefter som trakk i en helt annen retning.
I dag må vi erkjenne at mange av de forestillingene vi hadde om hvordan verden ville utvikle seg, ikke slo til. Vi befinner oss derfor i dag i en mye mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon med et mangefasettert og komplisert trussel- og risikobilde.
Vi har fått store utfordringer tett på NATOs territorium som kan få direkte konsekvenser for norsk og alliert sikkerhet. USA har ikke tatt blikket bort fra Europa, men den langsiktige strategiske prioriteringen av Asia og Stillehavet ligger fast. Midtøsten står i flammer – sannsynligvis i overskuelig fremtid.
Vårt eget kontinent er i rask og til dels dramatisk endring. Det er drevet fram av utviklingstrekk i og utenfor Europa. Det som for noen år siden handlet om håndteringen av en finanskrise, rommer i dag flere og mye mer fundamentale utfordringer for det europeiske fellesskapet.
Russlands anneksjon av Krim og pågående destabilisering i Ukraina er et skarpt brudd med forestillingen om Russland som en strategisk partner. Det representerer et skifte i europeisk sikkerhetspolitikk med store implikasjoner for europeisk og global sikkerhet. Derfor er dette også den enkelthendelsen som mest av alt rokker ved de sikkerhetspolitiske forutsetninger som ble lagt til grunn i langtidsplanen som ble vedtatt i 2012.
Vi er tvunget til å se Russland med andre øyne enn vi gjorde den gang. Det er et Russland som massivt bygger opp og moderniserer sitt forsvar. Et Russland som gjennom sin høye militære aktivitet, særlig i Østersjøen og nå også i sør, tester NATO og enkeltland.
Selv i en tid der Russland rammes av sterkt fallende oljepriser og av sanksjonspolitikken, velger de fortsatt å bruke rundt 20 % av statsbudsjettet på forsvar. Det russiske forsvarsbudsjettet for 2016 er beregnet å utgjøre ca. 4 % av BNP. Til sammenligning er gjennomsnittet for europeiske NATO-land 1,3 %. Russland hadde i fjor en investeringsandel i sitt forsvarsbudsjett på over 60 %.
Det er også verdt å merke seg at det russiske forsvarsministeriet har annonsert at over 4000 militære øvelser vil finne sted i 2016. Det er 10 ganger så mange som NATO har planlagt i den samme perioden.
Utstyr, systemer og kapasiteter i nordområdene er prioritert. Vi kan rimelig tydelig slå fast følgende: Den militærstrategiske balansen i nord forskyver seg i Russlands favør. Vi må forholde oss til at det foreligger en betydelig asymmetri i forholdet til Russland. Asymmetrien i seg selv er ikke ny. Det nye er at tilliten mellom Russland og Vesten er betydelig svekket. Det er en vesentlig forskjell fra bare noen få år siden.
Det gjelder også den utviklingen vi har sett i store deler av Midtøsten og Nord-Afrika. Det som var av forsiktig håp og optimisme er for lengst knust. Knust av en ødeleggende borgerkrig i Syria. Knust av enorme humanitære lidelser og rå og hensynsløse terrororganisasjoner.
Flere land i og utenfor Europa er ofre for ISILs brutale terroranslag. Det skaper frykt og behov for økt beredskap og samarbeid mellom land. Midt i denne krisen er det skapt håp om en effektiv global allianse mot terror og en fremtidig løsning på borgerkrigen i Syria. Russlands forsøk på å bli en viktig medspiller på den globale arena er likevel, etter mitt syn, beheftet med betydelig usikkerhet.
Med utspring i Syria, Afghanistan og en rekke andre land i Midtøsten og Nord-Afrika, står Europa overfor den største migrasjonsbølgen siden andre verdenskrig. En situasjon som slår inn over et EU som allerede sliter med samhold, økonomiske utfordringer og at viktige land vurderer å bryte ut av unionen. Stadig oftere snakkes det om nasjonalstatens, og ikke EUs, betydning i møte med vår tids kriser.
Vi registrerer urovekkende tendenser i det europeiske politiske landskapet. Radikale krefter både på høyre- og venstresiden vinner terreng i en rekke land. Nasjonalisme er på fremmarsj. Tilliten til de politiske og demokratiske institusjonene, inkludert EU og NATO, er svekket.

La meg derfor summere opp kveldens tredje hovedutfordring: Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har fått nye og mer krevende rammebetingelser. Verden har ikke gått i den retning vi ønsket oss. I dette bildet kommer også erkjennelsen av at dagens forsvar ikke har tilstrekkelig god evne til å løse sine aller mest krevende oppgaver. Den langtidsplanen som ble vedtatt for fire år siden, var bygd på et premiss om fortsatt lavspenning i våre nærområder. Derfor ble Forsvaret optimalisert for å løse fredstidsoppgaver og kunne stille enkelte styrkebidrag ute og hjemme.
Ved lanseringen av planen ble det hevdet at vi hadde «et forsvar for vår tid». Det underliggende premisset var at Forsvaret var i en så fullkommen tilstand at det nå kun var tale om finjusteringer innenfor videreførte økonomiske rammer. De av dere som husker diskusjonene fra den tiden vil vite at jeg ikke delte denne optimismen.
Jeg var også grunnleggende uenig i bærekraften i de økonomiske planforutsetningene, og jeg stilte meg spørrende til om vi hadde et «forsvar i balanse». Disse bekymringene delte jeg med dere også fra denne talerstolen høsten 2012.
I dag har en ny erkjennelse seget inn i de fleste fagmiljøer og den forsvarspolitiske debatten er snudd på hodet. Knapt noen snakker om «et forsvar for vår tid». Enda færre om «et forsvar i full balanse». I stedet er det en bred erkjennelse i nær sagt alle politiske partier og i opinionen at vi har et forsvar med betydelige mangler.
Men vi har gjort det beste ut av denne vanskelige situasjonen de siste par årene. Vi har klart å stille viktige bidrag i NATO for å svare på en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Vi er en av pådriverne bak reformprosessene i NATO. Vi har igangsatt et arbeid med sentrale allierte om de nordlige maritime flankene med Warszawa-toppmøtet som viktig milepæl. Vi har økt beredskapen og tilstedeværelsen her hjemme. Forsvarets ansatte har lojalt stilt opp. Derfor har Forsvaret levert høy kvalitet.
Og jeg har lyst til igjen å rose våre militært og sivilt ansatte som gang på gang viser en imponerende evne til å løse oppdrag her hjemme og i krevende internasjonale operasjoner. Som statsråd har jeg hatt flere møter i 2015 som har gjort meg utrolig stolt over det arbeidet som legges ned.
Jeg har møtt soldatene våre i Irak som trener sikkerhetstyrker i temperaturer opp til 53 grader. Jeg er blitt møtt med takknemlighet av irakiske og kurdiske soldater for den jobben som gjøres. I Nord-Norge har jeg møtt motiverte soldater under øvelse Joint Viking. Jeg har sett høy profesjonalitet i kirurgiske team i sanitetsbataljonen, og at hektiske øvelser i en urolig sikkerhetspolitisk tid lar seg kombinere med nystekte vafler i sanitetsbataljonens telt. Og selv har jeg bidratt som ubåtfører og hjelpekokk ombord på ubåten KNM Utvær i et døgn i neddykket tilstand i Bjørnefjorden. Som bonus var jeg utenfor mobildekning på en dybde som er gradert informasjon.
Alt det våre soldater gjør kommer ikke av seg selv. Det har en pris. Vi ser at det øker presset på en allerede tynt bemannet struktur og stramme driftsbudsjetter. Vi ser at forutsetninger, mål og ambisjoner ikke samsvarer med de krav som i dag stilles til reaksjonsevne og tilgjengelighet.
En annen viktig erkjennelse er den forsvarsspesifikke kostnadsveksten, realveksten, og de utfordringer denne fører med seg. Vi har jobbet mye, godt støttet av FFI, med en omforent forståelse av hva som er driverne bak denne kostnadsveksten. Realveksten i forsvarsutgiftene har hittil blitt forutsatt håndtert innenfor forsvarsbudsjettene, med noen få unntak. Sagt med andre ord har man ikke hittil tatt inn totalkostnaden av over tid å skulle holde seg med full bredde av relevante kapasiteter i strukturen. Når vi, i motsetning til våre politiske forgjengere, anerkjenner disse kostnadsfaktorene, innebærer det også en helt annen forpliktelse. Det betyr at regnestykkene vi legger til grunn må være mer robuste, mer realistiske. Mangelen på slik robusthet og realisme har medført nettopp den uthulingen og de etterslepene vi nå ser. Dette påvirker i sterk grad Forsvarets aktiviteter og operative evne på kort sikt.
Nettopp derfor er det heller ikke noen løsning å fortsette med den innretningen Forsvaret har i dag. Forsvarssjefens beregninger viser at en videreføring av dagens modell vil ha et merbehov i forhold til 2015-budsjettnivået på i størrelsesorden 180 milliarder kroner akkumulert i et 20-års perspektiv. Men enda viktigere: Det vil ikke gi oss det Forsvaret vi trenger. Det er derfor tvingende nødvendig at vi tenker nytt og tenker langsiktig.
Våre valg og tilhørende risiko
Daværende oberst Otto Ruge uttalte følgende i februar 1940, altså snaue to måneder for Norge ble angrepet: «Jeg er realist. Jeg har lært av livet at pessimisten kommer ikke noen vei uansett hvor godt utrustet han er. Mens optimisten alltid får utrettet noe, om det så er med bare nevene. Man må bare vite hvor en vil hen og hva en har å fare med».
Dette sitatet passer seg i kveld fordi jeg anser meg selv som en realist. Og jeg tilhører ikke minst leiren av optimistene som ser fremover og tror endring er mulig. «Man må bare vite hvor en vil hen og hva en har å fare med», sier Ruge. Sagt på en annen måte: Vi må ta utgangspunkt i våre rammebetingelser og se hvordan vi innenfor disse rammene best kan utvikle et forsvar som er i stand til løse sine oppgaver. Det krever realisme og at vi ser verden som den er, ikke slik vi skulle ønske at den var.
I Forsvarsdepartementet jobbes det nå hardt med å analysere alle råd og innspill. Forsvarssjefens fagmilitære råd er selvfølgelig en svært viktig del av dette. Og la meg slå det fast her og nå; jeg er glad for at forsvarssjefen klart og tydelig kommer med sine anbefalinger. Jeg forstår godt hvorfor han kommer med dem.
Samtidig vet jeg også at forsvarssjefen er fullt innforstått med at det som nå ligger på bordet er svært krevende å håndtere, for Forsvarsdepartementet, regjeringen og Stortinget. Vi skal se på helheten og finne frem til løsninger som er politisk mulige og forsvarspolitisk sunne. Som jeg har vært inne på: Forutsetningene er betydelig endret siden 1. oktober i fjor.
Jeg vet også at forsvarssjefen ser risikoen ved å legge en plan som er så ambisiøs at det er fare for at den ikke vil bli fulgt opp. I et slikt scenario fortsetter vi å ta beslutninger basert på forutsetninger som ikke blir innfridd, og så er vi tilbake der vi startet. Hvis vi sier at «best case» er en ambisiøs plan som faktisk blir fulgt opp, så er «worst case» en ambisiøs plan som ikke blir fulgt opp med nødvendige ressurser.
Realistiske økonomiske betraktninger må veies mot våre sikkerhetspolitiske behov. Og omvendt. Det som kan virke sikkerhets- og forsvarspolitisk klokt, kan i et større samfunnsøkonomisk perspektiv fremstå som ren ønsketenkning. Men logikken går også den andre veien: Vi må ta våre endrede sikkerhetspolitiske omgivelser på alvor og innrette Forsvaret deretter. Vår oppgave er å finne den rette balansen mellom tre akser: Det forsvarspolitiske fornuftige, som folket kan støtte opp under og politikerne kan levere.
Mitt budskap har så langt i kveld vært fokusert på det jeg vil kalle en orientering om de realitetene som danner rammen rundt LTP-arbeidet. Eller å definere det vi i forsvarskretser kaller «avfarende plass». Jeg tror vi alle kan enes om at dagens avfarende plass er svært krevende. Vi har store økonomiske etterslep, vi har en krevende sikkerhetspolitisk situasjon og vi har en ny samfunnsøkonomisk virkelighet. Det er i disse omgivelsene vi skal foreta valg som vil prege Forsvaret i mange år framover.
Et nøkkelord i disse avveiningene er risiko. Hvilken risiko innebærer de forskjellige militære alternativene gitt det sikkerhetspolitiske landskapet, og, ikke minst, hvilken risiko kan man ta med tanke på framtidige regjeringers finansieringsevne og finansieringsvilje? Hvor store budsjetter kan vi realistisk legge til grunn i årene framover, og hvilke fagmilitære prioriteringer vil gi mest effekt innenfor disse rammene? Her finnes det dessverre ingen fasit. Fordi dette er ingen eksakt vitenskap. Dette handler først og fremst om å gjøre avveininger og vurderinger som er basert på kunnskap, klokskap og skjønn.
La meg si litt om kjerneproblemstillingen. Som jeg sa tidligere i kveld er nå de fleste enige om at Forsvaret har vært underfinansiert i forhold til planene som har vært lagt. Dette er negativt for Forsvaret og det er definitivt ikke en fornuftig bruk av samfunnets penger. Gang på gang har man gjennomført investeringer basert på forutsetninger som i ettertid har vist seg ikke å være bærekraftige. På samme måte har vi tillatt oss å planlegge med en struktur som over tid er overdimensjonert sett opp mot realistiske driftsbudsjetter. Det betyr at fartøy blir liggende til kai, fly står på bakken og kjøretøy blir stående i garasjen.
Denne type planlegging kunne virke rimelig i et mobiliseringsforsvar, eller et forsvar bygget på lang varslingstid. Da kunne man i ro og mak øve opp og bemanne ekstra struktur på sikt. Slik er det ikke lenger. Hvis det er én ting vi må ta inn over oss, så er det at Forsvarets beredskapsordninger, varslingstider og reaksjonstider er i dramatisk endring. Vi snakker ikke lenger om måneder og år, men om timer og dager. Det må også få konsekvenser for forsvarsplanleggingen.
Hva er så alternativet? Det svaret har jeg ikke til dere i kveld. Det svaret skal vi finne i løpet av de neste månedene. Det jeg kan si i kveld er at vi ikke kommer utenom også å vurdere andre alternativer enn de forsvarssjefen anbefalte i oktober, og andre innretninger. Forsvarssjefens oppdrag var å levere et fagmilitært råd, og det er flere faktorer han derfor ikke er bedt om å vurdere som departementet og regjeringen likevel må vurdere. Dette spiller også inn på helheten.
Vi skal inn i et landskap med ganske andre forutsetninger enn det som ble lagt til grunn i de to forrige langtidsplanene. Spesielt utfordrende er dette når vi ikke kan benytte framgangsmåten fra de siste tiårene, ved å beholde hele bredden, men redusere antall enheter i et kampsystem, eller rett og slett ved å senke aktivitetsnivået og ambisjonsnivået for Forsvaret i perioder der nye prosjekter og investeringer skal gjennomføres.
Vi skal dessuten se på hele Forsvaret, alle enkeltdelene, og ikke bare deler av Forsvaret. Vi må se på bredden av kapasiteter innen hær, sjø og luft. Kan vi velge nye teknologiske løsninger, kan vi fokusere ressursene på færre og mer spissede kapasiteter, kan vi kutte hele kapasiteter uten at dette etterlater for stor risiko på sikt? Vi snakker om store og grunnleggende spørsmål omkring Forsvarets fremtid.
Av dette tvinger det seg fram noen svært krevende avveininger, ikke minst om risiko. Vi må spørre oss selv hvor vi kan tillate oss en større risiko for å sikre oss på andre områder vi anser å være vitale for norske interesser. Så vil det alltid være slik at vi i fremtiden må leve med risiko. Det gjelder ethvert forsvar – risiko vil aldri helt kunne fjernes. Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å redusere denne eller definere denne tydeligere.
Litt forenklet sagt, så har vi i dag et forsvar der risikoen er smurt ganske jevnt utover. Noen steder er risikoen veldig stor. Vår målsetting er å sette sammen et forsvar som løser sine pålagte oppgaver der risiko er erkjent og tydeliggjort, og ikke som et resultat av bristende forutsetninger og planer.
For å komme dit må vi vurdere alle Forsvarets bestanddeler og sammensetningen av dem. Ingen deler av Forsvaret eller de øvrige etatene i sektoren er i utgangpunktet skjermet fra denne vurderingen. Vi må nå, som i tidligere langtidsplaner, sette tydelige mål om interneffektivisering. Vi må bidra betydelig selv til å flytte noen av de ressursene vi har i sektoren fra mindre til mer prioritert virksomhet. Vi må holde alle mulighetene åpne og ta et kritisk blikk på hele ønskelisten. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at ressurser prioriteres til operativ struktur fremfor annen aktivitet. Dette er også inngangen til hvordan vi nå ser på hele personell-, utdanning- og støttestrukturen. Vi vet det vil kreve at virksomhetene i sektoren må bli innovative når det gjelder utnyttelse av personellressursene.
Det viktigste er at uansett hvilken struktur vi til slutt velger, så skal den være finansiert, den skal være øvd og trent og den skal være godt utstyrt. Vi må bort fra tanken om at en større struktur på papiret og materiell i garasjen, langs kaia eller i hangaren er bedre enn en mindre, spissere, men reelt operativ struktur som kan løse sine pålagte oppgaver – med de vanskelige valgene en slik vridning vil innebære. Gjør vi ikke det vil Forsvaret ikke klare å løse de mest krevende oppgavene.
Det er også viktig at vi får tatt nødvendige beslutninger så raskt som mulig. Samtidig er det en voldsom utfordring at nesten alle alternativene som nå ligger på bordet forutsetter en rask og sterk økning av forsvarsbudsjettene. I dagens økonomiske virkelighet er dette langt fra noen selvfølge – for noen sektor.
Regjeringen har styrking av forsvarsbudsjettene som en av sine kjernesaker. Det har vi levert. Vi har utnyttet det handlingsrommet vi har hatt. Vi har tatt noen tøffe valg for å møte en endret sikkerhetspolitisk situasjon og vi har styrket budsjettene. Budsjettet for 2016 er økt med 9,4 %. Det gir oss mer tilstedeværelse i nordområdene, mer aktivitet med våre ubåter, Orion-fly og Kystvakten. Vi styrker Etterretningstjenesten, vi prioriterer overvåking, tilgjengelighet og kampfly, og vi griper tak i driftssituasjonen gjennom en ekstra satsing på vedlikehold i Sjøforsvaret.
Jeg var så heldig å være til stede da det første av våre F-35 fly ble levert i Texas i begynnelsen av september. En 1600 meter lang produksjonslinje med om lag 30-40 fly. De enkle arbeidsoppgavene løses av noen få roboter, mens de kompliserte løses av et stort antall mennesker. Jeg tror vi var mange der som kjente på stoltheten over å overvære klargjøringen av et fly for fremtiden.
Her i den hjemlige budsjettdebatten er det samtidig noen som har hevdet at siden størsteparten av økningen har gått til F-35, så teller dette på en måte ikke. Den logikken har jeg vanskelig for å forstå. Flyene var forhåndsbestilt, men langt fra forhåndsbetalt. F-35 blir et kjerneelement i Forsvarets oppgaveløsning, så at anskaffelsen av denne kapasiteten ikke skulle telle som en styrking av Forsvaret, faller på sin egen urimelighet. Pengene – flere milliarder hvert år – prioriteres til dette framfor eksempelvis samferdsel og sykehus. Det er resultat av et villet løft og klare politiske prioriteringer.
Når det er sagt, så er det viktig å tilføye at utfordringene jeg har gjort rede for i kveld er av en slik dimensjon at dette vil kreve forpliktelser langt utover denne regjeringsperioden. Vi må raskt velge en kurs og beslutte hovedprinsippene for det Forsvaret vi skal ha de neste 10-20 årene, men også kommende regjeringer og kommende Storting skal år for år bevilge pengene og eventuelt justere kursen. Vi skal planlegge økonomisk for sektoren mange år frem i tid, vel vitende om at bevilgningsreglementet i Stortinget kun tillater ettårig budsjettering. Det er derfor vi må legge alt til rette for at vi skal få en plan som gir oss tilstrekkelig trygghet og som er økonomisk bærekraftig.

Tvilen er kanskje alltid størst når en står i vanskelige situasjoner. Det å ikke ta beslutninger kan ofte synes å være den enkleste utvei eller løsning. Jeg mener det ikke er en farbar vei. Hvis vi ikke tar nødvendige beslutninger nå, så vil de for alle praktiske formål bli tatt for oss ved at den økonomiske situasjonen blir så prekær at man igjen må ty til kortsiktige og lite fremtidsrettede beslutninger. Det er nå vi har muligheten til å påvirke fremtiden og ikke la utviklingen styre oss.
For det er like mye mulighetene våre jeg vil vektlegge fremover. Muligheten til å utforme et nytt og mer bærekraftig forsvar for fremtiden. Det er nå vi har mulighet til å skru på alle delene av Forsvaret slik at det peker riktig vei. Derfor ser jeg heller ikke på omstilling som utelukkende noe negativt. Jeg ser på det som en mulighet fordi det tvinger oss til å tenke nytt, annerledes og bedre.

Min målsetting er å legge fram en troverdig og god langtidsplan for Forsvaret. En langtidsplan som gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver og verne om våre interesser. En plan som er økonomisk bærekraftig, og som gir en effektiv og fornuftig bruk av samfunnets ressurser.

Krevende rammebetingelser
Mine damer og herrer,
En forsvarsminister har to hovedoppgaver. Den ene er som ansvarlig for utviklingen av forsvarssektoren og den andre som en del av et kollegium som ivaretar nasjonens samlede interesser. Jeg ønsker å bidra til et virkelighetsbilde som gjør oss i stand til å ta riktige beslutninger. Så er det også slik at nå, når alle kort er kommet på bordet, er vel ingen i tvil om at dette er svært krevende.
Regjeringen har lovet en forsvarspolitisk kursendring og vi har lovet en styrking av Forsvarets operative evne. Det leverer vi, men jeg kan også si at det vi må gjøre er av et slikt omfang at det ikke vil kunne løses på én langtidsplan.
Vi har et mer krevende trussel- og risikobilde. Vi ser at nye konfliktlinjer og trusselbilder trer fram og blander seg med de som allerede er der. På toppen av dette følger en mer usikker tid for norsk økonomi. Samlet gir dette oss svært krevende rammebetingelser. Vi må erkjenne at det vil ta tid å rette opp alle skjevhetene. I kommende langtidsplan må vi aller først bøte på ubalansen som allerede er der. Parallelt med dette må vi legge grunnlaget for en reell og varig styrking av Forsvarets operative evne. Og vi må sikre oss at vi innretter Forsvaret slik at vi på sikt kan få en mer reell balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.
Uten en organisasjon som i mange år har vist vilje til å arbeide målrettet for endring, ville jeg kanskje tenkt annerledes. Uten disse menneskene, de ansatte og vernepliktige, ville jeg muligens ha tvilt. Det gjorde ikke han jeg traff under «felles opptak og seleksjon» (FOS) på Sessvollmoen i juni fjor. Sliten og fullstendig utmattet etter en veldig lang marsj, feide han all tvil til side: «Mitt største ønske er å være i Forsvaret resten av livet!»
Hva nå? Som sagt, de konkrete løsningene er ikke klare ennå. La meg likevel forsikre forsamlingen om at jeg kommer til å fortsette min åpenhetslinje både før, under og etter at den nye langtidsplanen er lagt fram. Vi jobber nå sent og tidlig med innspill, analyser, vurderinger, konsekvensanalyser og økonomiske beregninger. Jeg vet at det blir tøffe tak, både fagmilitære og politiske. Og jeg starter veldig gjerne her i kveld med å ta imot spørsmål fra dere.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. februar 2015

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide

Ærede forsamling, kjære forsvarsvenner, mine damer og herrer,

Rett før nyåret kom første bind i en bokutgivelse av de sjeldne – historien om Forsvarsdepartementet.

Her får vi lære mer om departementets tidlige formative periode, og om verden slik den artet seg sett fra Norge fra 1814 fram til 1940. Vi blir minnet om at norsk forsvarshistorie er kompleks og sammensatt. At den er breddfull av motsetninger og tidvis ganske dysfunksjonelle løsninger. Sett under ett blir forsvarsplanleggingen omtalt som ønsketenkning. Bare unntaksvis var den mer enn høystemte intensjonserklæringer.

Kunnskap om fortiden gjør oss bedre rustet til å møte fremtiden. Men jeg vil legge til – selve løsningene ligger nok ikke i fortiden. Morgendagens forsvar krever andre svar enn dem vi ga i går. Det som var riktig i 2012 eller 2013, er ikke nødvendigvis riktig i 2015 eller i 2020.

I fjor da jeg sto her, så verden ganske annerledes ut enn den gjør i dag. Russlands militære maktbruk overfor Ukraina lå fortsatt noen uker foran oss. Det forteller oss hvor brått og uventet sikkerhetsbildet kan endre seg.

Det nye sikkerhetsbildet preget også diskusjonene under ministermøtet i Brussel og sikkerhetskonferansen i München rett før helgen. Mine samtaler og inntrykk etter disse møtene bekrefter at det arbeidet vi nå gjør i NATO er både riktig og nødvendig.

Jeg tror ingen vil bestride at vi ved inngangen til 2015 er omgitt av større sikkerhetspolitisk uro enn på veldig lenge. Jeg ser på det med stort alvor. Det er ekstra alvorlig fordi de brå skiftene vi ser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser forsterker endringsbehovene i vårt eget forsvar.

Og det var også fra denne talerstolen jeg i fjor tegnet et bilde som nok brøt med forestillingen om at absolutt alt står så bra til i Forsvaret.

I kveld vil jeg, basert på erfaringene og kunnskapen vi har innhentet det siste året, si det enda tydeligere: Forsvaret av i dag lar seg ikke videreføre på mellomlang og lang sikt. Ambisjonsnivå, struktur og tilgjengelige ressurser er under stort press, og vil komme i ytterligere ubalanse hvis vi ikke gjør tydelige veivalg. Og dette er ikke bare et spørsmål om økonomiske ressurser. Det dreier seg like mye om organisering, om å tilpasse oss ny teknologi og om å få mer forsvar ut av hver krone.

Jeg mener at det på flere områder kreves en kursendring. Det er ganske tøft å si til dere – til en organisasjon som har vært i kontinuerlig omstilling i 15 år. La meg derfor legge til – det er fordi vi har svært dyktige ansatte er mye veldig bra. Jeg vil verken svartmale eller skjønnmale. Jeg vil være realistisk. Og i vår tid er vi godt kjent med at endring normaltilstanden – på godt og vondt.

Derfor sier jeg at mitt fremste mål er å motivere til nytenkning og endringsvilje. Denne gangen er det min tur til å berede grunnen for vanskelige valg og harde prioriteringer. Og som jeg sa til dere i fjor, vi som politikere må se på om de løsninger vi anbefalte står seg.

Politikk handler om å ta valg, om å prioritere og å gjennomføre. Det er i spenningen mellom det ønskelige og det mulige våre valg må gjøres. Jeg har understreket behovet for realisme og nøkternhet i stedet for ønsketenkning. Det vil jeg gjenta i kveld.

Jeg vil løfte fram noen viktige perspektiver og sammenhenger. Jeg vil snakke om situasjonen i vårt eget forsvar og alvoret i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og jeg vil bruke denne anledningen til å drøfte noen dilemmaer vi står overfor i arbeidet med å utvikle et forsterket og fornyet forsvar for fremtiden.

La meg starte med hva vi har gjort så langt, hva vi har lært og hvor vi skal.

Mangler, utfordringer og veien videre

I løpet av det siste året har vi gått grundig gjennom Forsvarets driftssituasjon, struktur og bemanning. Det har vært nødvendig og viktig. Vi har sett hva vi får til godt og vi har sett mangler, gap og hvor skoen trykker mest.

Denne gjennomgangen bekrefter at viktige deler av vår forsvarsstruktur ikke har den reaksjonsevnen og utholdenheten som de store endringene omkring oss krever at vi bør ha.

Kombinasjonen av endringene i omverdenen, utfordringer knyttet til Forsvarets operative evne og stramme økonomiske forutsetninger synliggjør et krevende bilde og flere store dilemmaer.

Det skyldes først og fremst at noen viktige forutsetninger for gjeldende planer på vesentlig punkt er endret. Ikke minst gjelder det vår forståelse av varslingstider. Vi har lenge forutsatt at vi ville få tidlig varsel, og store deler av våre styrker er derfor satt opp med lange klartider.

Det holder ikke lenger. I dag er det sånn at deler av strukturen, hvis vi ikke gjør endringer, vil miste sin relevans fordi de ikke er i stand til å etablere den nødvendige reaksjonsevnen. Og la meg for ordens skyld legge til: Vi er ikke alene om dette. Alle europeiske land opplever nå den samme utfordringen med å få satt høy reaksjonsevne på et tilstrekkelig volum av styrker.

Vi ser også mangler ved utholdenheten i viktige deler av Forsvaret. Begrenset kapasitet innenfor logistikk og understøttelse av strukturen gir en begrenset utholdenhet.

Logistikken – og dette har vært en utfordring i flere år, som nå ses stadig tydeligere – er ikke tilstrekkelig dimensjonert for å sikre evnen til samtidighet i styrkeoppbyggingen, førsteforsvar og mottak av alliert støtte. Vi ser både samtidighetsutfordringer og forsinkelser ved klargjøring av avdelinger og redusert utholdenhet.

Logistikkunderstøttelse krever støtte fra det sivile samfunn. Derfor må vi sikre at totalforsvarsordningen er oppdatert og relevant. Utfordringene rundt oss krever altså ikke bare militære svar. Det nye trusselbildet tester oss på evnen til nasjonalt samspill. Vår evne til å respondere raskt og koordinert på tvers av sektorer vil være avgjørende.

Summen av de funn og sårbarheter vi har funnet og kartlagt, innebærer at vi må innrette Forsvaret annerledes. Vi har behov for et spissere forsvar med høyere beredskap, med evne til rask styrkeoppbygging, med større utholdenhet, og med et sterkere sivilt-militært samspill.

Til et slikt forsvar finnes det ingen snarveier. Og det finnes heller ikke enkle svar eller løsninger. Det er en krevende og kostbar eksersis. Men ikke la det være noe som helst tvil – det er helt nødvendig.

Regjeringens arbeid vil i hovedsak følge to spor. For det første vil vi fortsette å øke forsvarsbudsjettene og fortsette å prioritere operativ aktivitet og beredskap. Vi har tilleggsfinansiert de internasjonale operasjonene Forsvaret har deltatt i fra slutten av 2013 og i 2014.

For aktiviteten internasjonalt har vært veldig høy og variert i 2014. I tillegg til våre langvarige oppdrag som i for eksempel Afghanistan, har det vært veldig mange oppdrag det ikke var tatt høyde for. Fra RECSYR og transport av kjemiske stridsmidler ut av et krigsherjet Syria, via kommandofartøy i NATOs stående maritime styrker, transport av medisinsk utstyr til ebolabekjempelse i Sierra Leone og betydelige bidrag for å berolige allierte land i øst. Så har vi sørget for tilleggsfinansieringen av kampflyene – et stort, men avgjørende viktig økonomisk løft.

Jeg er enig med forsvarsjefen i at de mer grunnleggende utfordringene ikke alene løses innenfor de årlige budsjettene. De løses heller ikke innenfor gjeldende langtidsplan eller fullt og helt i én ny langtidsplan. Vi må derimot i fellesskap se nøye på om vi i enda større grad kan vri ressursene fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Og vi må se på muligheten for å øke bevilgningene mer enn vi allerede gjør. Det er et arbeid jeg nå står midt i og som jeg stort sett bruker all min tid på.

Det andre sporet regjeringen følger, er å legge grunnlaget for en mer langsiktig kursendring. Kort og godt er det å utvikle et relevant forsvar for fremtiden. Dette har to sider. Den ene er at vi skal opprettholde et høyt investeringsnivå. F-35 og JSM er to eksempler på det – en kjernekapasitet som ingen motstander vil kunne ignorere. Den andre er å gå løs på de grunnleggende sårbarheter og mangler vi ser. Det er å stake ut en ny retning – en ny langtidsplan for Forsvaret.

I det arbeidet har jeg lagt vekt på åpenhet, offentlighet og engasjement. Jeg har gått bredt ut for å søke råd og innspill. Når jeg gjør det, så vet jeg samtidig at vi kommer til å bli utfordret. Jeg vet at det vil kunne skape uro og jeg vet at vi helt sikkert kommer til å bli stilt overfor noen veldig krevende valg og dilemmaer.

Forsvarssjefens fagmilitære råd vil ha særlig stor betydning. Det er viktig at vi har en forsvarssjef som kommer med tydelige og uavhengige råd. Forsvarssjefen skal legge fram sitt fagmilitære råd 1. oktober, nøyaktig ett år etter at jeg ga ham oppdraget. I tråd med mitt ønske om åpenhet, var det full åpenhet om oppdragsbrevet, og forsvarssjefen og jeg gjennomførte en felles pressekonferanse.

Jeg ser også fram til rapporten fra den uavhengige ekspertgruppen som skal vurdere Forsvarets forutsetninger for å kunne løse sine mest krevende oppgaver i sikkerhetspolitisk krise og krig. Den gruppen offentliggjør sitt arbeid i løpet av våren.

Jeg har gitt Nasjonal sikkerhetsmyndighet i oppdrag om å fremme et sikkerhetsfaglig råd. Vi lever som vi alle vet i et stadig mer sårbart samfunn. Det sikkerhetsfaglige rådet skal ikke bare kartlegge dette, men også fremme forslag til hvordan vi beskytter våre verdier gjennom forebyggende tiltak.

Vi har oppnevnt et Vernepliktutvalg som vil gi viktige innspill til hvordan vi kan ta denne samfunnskontrakten inn i en ny tid.

Og til sist, har jeg bedt om råd fra eksterne konsulenter for å se hvordan vi kan bruke ressursene våre enda smartere – og finne enda bedre måter å nyttiggjøre oss 43 milliarder for å skape økt operativ evne.

I sum vil dette gi oss, Regjeringen og deretter Stortinget, et solid grunnlag for politiske beslutninger og vedtak.

Jeg forventer debatt. Eller sagt på en annen måte – jeg ønsker meg debatt. Ingen er tjent med at forsvarspolitikken utelukkende diskuteres i lukkede kretser. Forsvaret av Norge er ingen særinteresse. Det angår hele samfunnet. Vi er alle med og betaler den forsikringspremien det er å holde seg med et forsvar.

Derfor er jeg opptatt av at vi lykkes med å løfte forsvarsdebatten og -interessen, i hele samfunnet. Jeg mener det er på høy tid med et bredt offentlig ordskifte om evnen til å forsvare landet og våre interesser. Her trenger jeg hjelp av dere – fortsett å engasjere dere. Dere gjør alle, på ulike måter, en uvurderlig jobb for å skape forståelse for og engasjement rundt forsvarssaken.

Vi lar oss ofte engasjere mest av spørsmål som lokalisering. Det er forståelig, vi er alle oss selv nærmest. På mange måter er jeg likevel redd for at denne diskusjonen bidrar til å skygge for de bakenforliggende problemene – og for løsningene.

Tiden er inne for å løfte blikket og se utover partipolitikkens grenser. Det er enklere sagt enn gjort. Etter åtte år i opposisjon vet jeg en god del om dette. De kortsiktige politiske seirene står ofte veldig høyt i kurs. I et større perspektiv gir dette derimot ingen vinnere. Og kanskje minst av alt tjener det Forsvaret som trenger langsiktige og forutsigbare rammer.

Med det alvoret som omgir oss, er det ikke tid å diskutere tapere eller vinnere, eller hva som oppleves som «rettferdig» fordeling – geografisk eller organisatorisk. Det er ikke tid for å diskutere gårsdagens beslutninger eller legge opp til politiske omkamper.

De utfordringene vi står overfor treffer derfor ikke bare denne regjeringen. Også fremtidige regjeringer vil måtte håndtere dette – uavhengig av partifarge. Jeg mener at enhver ansvarlig regjering må ta disse utfordringene på alvor. Vi må sammen finne fram til hvordan vi sammen kan bygge et relevant forsvar. Det er det vi kommer til å bli målt på. Det er her vi må legge prestisjen.

Jeg vil bruke mye av tiden framover til å se etter nye løsninger. Vi må tørre å spørre oss selv om de løsningene vi har valgt, gir oss det Forsvaret vi trenger i fremtiden. Og vi må ikke låse oss til én måte å tenke på.

Det forutsetter at vi erkjenner at det er noen sider ved dagens situasjon som er annerledes enn for noen år siden. Det gjelder våre sikkerhetspolitiske omgivelser og det gjelder Forsvarets økonomiske rammebetingelser. La meg i tur og orden si litt mer om dette.

Våre sikkerhetspolitiske omgivelser

2014 har, som Jens Stoltenberg sa, vært et svart år for sikkerheten i Europa. Vi er vitne til betydelige forskyvninger i det sikkerhetspolitiske bildet. De forutsetningene vi har lagt til grunn siden avslutningen av den kalde krigen ser nå helt annerledes ut.

Summen av utfordringer internasjonalt er større enn på svært lenge. Spennvidden er stor og truslene mot vår sikkerhet er flere. Vi må styrke vår evne til å håndtere det uforutsette. Vi må sikre oss mot truslene enten det dreier seg om konvensjonelle eller asymmetriske utfordringer, hybrid krigføring, cybertrusler, terrorisme eller fremveksten av ekstremisme. Gamle og nye utfordringene smelter sammen. Den ene forsvinner ikke når den nye kommer til.

Den russiske aggresjonen mot Ukraina, anneksjonen av Krim og den aktive og pågående destabiliseringen av områdene i øst er et sannhetens øyeblikk i europeisk sikkerhetstenkning. Dette er omveltende for hvordan vi kan tillate oss å tenke rundt europeisk sikkerhet og forsvar.

Grunnleggende internasjonale kjøreregler er brutt. Folkeretten er den grunnmuren Europa har bygget opp etter dyrekjøpte erfaringer i to ødeleggende verdenskriger. Når den brytes, senkes terskelen for bruk av militær makt. Ukrainas innbyggere er de som i dag betaler den høyeste prisen.

Vi har i dag å gjøre med et annet Russland. Internasjonalt samarbeid er erstattet av økt spenning. Sett fra Moskva er militær opprustning og aggresjon svaret på de utfordringene de ser rundt seg. Det etterlater ingen tvil om at tyngdepunktet i russisk sikkerhetspolitikk igjen handler om interessesfærer og maktpolitikk.

I 2014 var Russlands militære aktivitet på et nivå vi ikke har sett siden sovjettiden. Vi ser en helt annen bredde og kvalitet. Øving, trening og militær modernisering er ikke i seg selv problematisk eller illegitimt. Alle land som ønsker å utvikle et relevant og stridsdyktig forsvar gjør det.

Noe annet er det når et land velger å ignorere internasjonale avtaler og regler. Da reduseres sikkerheten. Jevnlige tokt med tunge strategiske bombefly over Østersjøen og til dels aggressive flyvninger med krenkelser av andre lands luftrom føyer seg inn i det bildet. Det kan ikke leses som noe annet enn en styrkedemonstrasjon fra russisk side.

Sett fra Norge er bildet noe mer sammensatt. Der naboland og nære allierte opplever territorielle krenkelser og økt aktivitet, ser vi et mer gjenkjennelig mønster. Antallet identifiseringer av fly var omtrent på samme nivå i 2014 som i 2013 i våre nærområder, mens det i Østersjøområdet var en tredobling av russisk flyaktivitet. Men vi ser også hvordan russiske flyvinger, seilaser, øvelser og testaktivitet i nordområdene preges av stadig større kompleksitet og kvalitet. Nordområdene er ikke blitt et mindre militærstrategisk viktig område for Russland.

Nytt og oppgradert materiell, etablering av nye avdelinger, mer komplekse operasjonsmønstre, en helt ny strategisk mobilitet, og opprettelse av Den arktiske kommandoen på russisk side, gjør at det er viktig at vi fortsetter å følge utviklingen framover svært nøye. Vi må også ta høyde for at konflikter som oppstår andre steder kan forplante seg i vår retning. Økt årvåkenhet og tilstedeværelse er ett av svarene på dette.

Vi må samtidig ta hånd om de viktige oppgavene Norge og Russland møter sammen i nord. Vi har et viktig folk-folk samarbeid som kan videreutvikles. Og vi deler ønsket om trygghet og stabilitet i nordområdene. Derfor opprettholder vi samarbeidet om grensevakt, kystvakt, søk og redning og kontakten mellom FOH og Nordflåten, selv om det bilaterale militære samarbeidet er innstilt.

Fasthet og forutsigbarhet har alltid tjent våre interesser i nord. Det er uendret. Uendret er også vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste i NATO.

Jeg mener at betydningen av Alliansen er større enn på lang tid. Vi må aldri glemme at NATO er en politisk allianse, bygget på et verdifellesskap over Atlanterhavet. Vi må slå ring om NATOs politiske troverdighet. Det gjør vi gjennom å sikre Alliansens militære troverdighet.

Essensen av toppmøtet i Wales var nettopp dette. Det var likevel mye mer; det ga en klar marsjordre om å igangsette en styrking av NATO. Dette dreier seg om beslutninger som har som formål å forsterke NATOs kjernefunksjoner, å styrke evnen til planlegging og gjennomføring av kollektive forsvarsoperasjoner, og å skjerpe beredskap og reaksjonstid.

Løfter vi blikket tror jeg summen av de endringene vi nå ser i NATO, vil gi oss et NATO «før og etter Wales». Husk at vi kommer fra en tid hvor veldig mange forbinder NATO-styrker og norske soldater med ørkenuniform og operasjoner langt utenfor Europa. Dere og jeg vet at bildet er mye mer sammensatt.

Vi ser nå konturene av noe nytt. Vi må basere oss på at større deler av Forsvarets virksomhet vil handle om beskyttelse av Alliansens territorium.

Det utfordrer oss. Telemark bataljons opphold i Latvia i fjor høst var noe mer enn å bare sende et kompani for å øve. Det er snakk om en konseptuell endring som påvirker hele Forsvaret. I de gjeldende planene våre har vi ikke lagt opp til det vi i dag kaller beroligelsesoperasjoner.

Avskrekking og beroligelse er noe helt annet enn å delta i kamphandlinger i Afghanistan. Det å øve på NATOs planverk for kollektivt forsvar, er ganske ulikt det å drive opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. I den nye sikkerhetspolitiske situasjonen må Forsvaret være innstilt på å gjøre begge deler. Vi trenger en forsvarsstruktur med operasjonskonsepter for å løse ulike typer oppdrag hjemme og ute.

Jobben vi har tatt på oss i Afghanistan skal vi fullføre sammen med våre allierte. Og vi skal bruke tiden framover til å trekke noen grundige lærdommer for fremtiden. Jeg har store forventninger til det arbeidet Afghanistan-utvalget nå er i gang med.

Underveis må vi tørre å spørre: Hva gjør en slik langvarig internasjonal innsats med Forsvaret? Hvordan påvirker det innretning, tenkning og ikke minst rekruttering?

Jeg mener innsatsen i Afghanistan har gitt Forsvaret og våre allierte mye viktig erfaring. Tre korte erfaringer stikker seg etter min mening umiddelbart ut;

Én; landmakten kan i dag på en helt annen måte enn tidligere gå sømløst inn i en alliert operasjon. Denne evnen til samvirke må vi ta vare på og utvikle videre, fordi den er minst like viktig på alliert territorium.

To; Forsvarets omstilling og modernisering har fått vesentlig drahjelp. Menneskene er den viktigste delen av dette. Vi har en generasjon av soldater og offiserer med lang erfaring fra både planlegging og gjennomføring av krevende operasjoner under tøffe forhold.

Tre; det varige og viktige løftet for våre veteraner. Jeg kan knapt huske en sak med så bred tverrpolitisk enighet og oppslutning. Det gjør at jeg er optimistisk med tanke på arbeidet videre, selv om mye fortsatt gjenstår. I regjeringens nye oppfølgingsplan legges det opp til en bred tilnærming for særlig å sørge for at veteranene gis god oppfølging i møte med sivile etater og institusjoner.

Vi må ta vare på alt dette. Og vi må forberede oss på det nye sikkerhetsbildet. For oss og for våre allierte, innebærer det en stor dreining av både planverk og hvordan vi øver og trener.

«Forsterkninger er vår sikkerhet». Siden 1970-tallet har det vært et mantra i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Men har vi egentlig tenkt veldig gjennom dette de siste 15-20 årene? Har vi øvd nok på det?

Norge vil fortsatt føre en aktiv invitasjons- og vertskapspolitikk. Og vi vil delta enda mer i relevante øvings- og treningsaktiviteter i andre deler av alliansen for å styrke det kollektive forsvaret.

Til høsten skal mer enn 25 000 soldater delta på den iberiske halvøy i den første nye typen storskala-øvelser. Her skal de øve samvirke, beredskap og reaksjonsevne. Her demonstreres avskrekking og forsvar av allianseområdet. Vi stiller fra Norge er substansielt bidrag til denne øvelsen.

Neste gang øvelsen avholdes er i 2018. Som noen av dere kanskje så kunne NATOs generalsekretær og jeg i forrige uke annonsere at Norge påtar seg oppgaven med å være vertskap for den neste høyprofiløvelsen. Vi har lang erfaring med alliert øving og trening i Norge. Geografisk balanse er viktig. Vi må forstå utfordringene sett fra alle deler av Alliansen. Her har de nordlige delene av Alliansen en vesentlig plass. Og øvingsscenariet for 2018-øvelsen er kollektivt forsvar. 2015-øvelsen fokuserer på krisehåndtering.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon trenger vi styrker som kan stille på kortere varsel. Når Norge sammen med Tyskland og Nederland skal teste og utforme en ny hurtig-reaksjonsstyrke, handler det nettopp om skjerpet beredskap og reaksjonstid. Det er bra for vårt hjemlige forsvar og det er viktig for Alliansen. Og det er viktig for Norge å ta ansvar for å gjennomføre vedtakene fra toppmøtet. Men vi må ikke glemme oppfølgingen av resten av Readiness Action Plan: Det er her mange av de store utfordringene ligger.

De tiltak vi gjør i NATO handler om å stå bedre rustet til å håndtere utfordringer fra flere hold. En mer spent og usikker tid i Europa forsterkes av utviklingen i Midtøsten. Også her har det strategiske bildet endret seg raskt.

Det er en utvikling vi må møte på flere plan. Økt beredskap her hjemme er ett. Bekjempelse av radikalisering et annet. Militær støtte til kapasitetsbygging i Irak et tredje. Regjeringen har besluttet å bidra med om lag 120 norske soldater. Sammen med allierte og partnere er målet å gjøre irakiske sikkerhetsstyrker bedre rustet til å håndtere trusselen fra ISIL.

Jeg er glad for at vi har evnet å svare på utfordringene rundt oss og at vi stiller opp når det trengs. Dette kommer ikke av seg selv. Det vet vårt personell på vakt hjemme og ute. Som der vet bedre enn noen er det personellet som har tatt belastninger og gjort det mulig for Norge å stille i internasjonale operasjoner.

Høyere aktivitet hjemme og ute koster. Det merkes i den daglige driften av Forsvaret. En endret og mer alvorlig sikkerhetssituasjon kommer kort og godt med en annen prislapp.

Det er ikke egnet til beroligelse, men Norge er altså ikke alene om å ha disse utfordringene i Alliansen. Endringene i NATO skaper hodebry for både økonomer og styrkeprodusenter. Europas økonomiske nedgang treffer dessuten forsvarsområdet ekstra hardt. Og den fortsetter å utfordre samholdet i Europa.

Den økonomiske krisen er langt fra over. 21 av 28 NATO-allierte brukte mindre penger på forsvar i 2014 enn i 2008. Så mens utfordringene rundt oss øker, så fortsetter budsjettene å synke.

Vi ser mer polariserte samfunn. Fremveksten av radikale protestbevegelser og anti-establishmentpartier og nasjonalisme kan lede til økt renasjonalisering av sikkerhets- og forsvarspolitikken. I så fall risikerer vi en forvitring av det europeiske sikkerhetsfellesskapet, og det kan ha konsekvenser for vår evne til å fatte beslutninger.

EU og NATO har vært og er uvurderlige for å inkludere Sør- og Øst-Europa i dette fellesskapet. NATOs stabiliserende betydning på det sikkerhetspolitiske området kan neppe overvurderes.

Norge er et av få europeiske land som har opprettholdt stabile forsvarsbevilgninger gjennom disse årene. Dette har gjort at vår relative posisjon i NATO neppe har vært sterkere noen gang. Men det betyr samtidig at vi må betale en større del av regningen for vår egen sikkerhet. Det bringer meg over på et annet viktig område – Forsvarets økonomiske rammebetingelser.

Forsvarets økonomiske rammebetingelser

Gitt Forsvarets situasjon og det nye sikkerhetspolitiske landskapet, bør vi styrke budsjettene mer enn vi allerede gjør?

Enhver regjering må selvsagt avstemme sin politikk mot den økonomiske virkeligheten. Det gjelder å finne balansepunktet mellom det som er ønskelig og det som er mulig.

Jeg tar ikke mål av meg å forfatte andre bind av Forsvarsdepartementets historie. Jeg synes likevel jeg kan tillate meg å gi et røft historisk perspektiv på norsk forsvarsøkonomi. Ofte kan historien kaste et klarere lys over dagens situasjon og også endrede forutsetninger.

Vi vet hvordan vi bygget opp Forsvaret på 1950- og 60-tallet. Vi var en mottaker av sikkerhet i en periode der USA hadde et særlig strategisk blikk på nordflanken og på sjøstridskreftene. Flåteplanen av 1960 husker kanskje noen? Det var den tiden da de fleste fartøy var bemannet til enhver tid. Det samme gjaldt kystfortene i nord – med beredskapstider på 30 minutter.

På 1970- og 80 tallet fikk vi også ganske mye drahjelp utenfra. Vi vil huske denne tiden for NATOs store infrastrukturprosjekter. Gjennom utstrakt bruk av fellesfinansiering – et tema som i dag nesten ikke eksisterer i NATO – kunne vi bygge store militære anlegg, flystasjoner og fort.

På 1980-tallet økte igjen USA sine forsvarsbevilgninger, noe som kom Europa og Norge til gode. Vi la også ned betydelig med forsvarspenger på egen hånd. Likevel var vi på mange områder også i denne perioden prisgitt støtte utenfra.

Så kom Murens fall. Vi gjennomførte i likhet med andre allierte omstillingen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar. Vi tok ut den såkalte fredsdividenden. Store midler ble frigjort gjennom å redusere strukturen og avhende eiendom.

Et omfattende internt effektiviseringsarbeid muliggjorde en veldig bred modernisering av Forsvaret. Hvis vi lykkes med den gjenstående del av planen, har Forsvaret fra 2002 til 2016 kunnet omprioritere en akkumulert sum på om lag 60 milliarder kroner fra lavere til høyere prioriterte områder.

Det har gjort det mulig å finansiere moderniseringen og omstillingen av Forsvaret i en periode med nærmest flat budsjettutvikling. Utilsiktet kanskje, men like fullt, så tillot vi oss i denne perioden å nedprioritere beredskapslagrene våre og evnen til styrkeoppbygging av hele strukturen.

Og vi gjorde noe annet som er helt vesentlig: Vi aksepterte et redusert operativt nivå for å dekke noen av utgiftene ved nyinvesteringer. Våre fem fregatter fulgte en slik logikk. Det kan godt hende det var fornuftig i en situasjon da utviklingen rundt oss tilsa at dette var mulig.

Fremme ved vår egen tid er utgangspunktet et ganske annet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gir ikke rom for redusert operativ aktivitet. Vi ser derimot økte krav og forventninger til mer beredskap over hele krisespekteret, inkludert støtte til det sivile samfunn. Vi ser at vi må fylle beredskapslagrene våre, ikke tømme dem.

Vi skal også investere i kampfly som samlet sett koster mer enn det vi så langt har tatt ut gjennom effektivisering og omprioriteringer. USA er lokomotivet innenfor F-35 partnerskapet, men det er likevel ganske få tegn på at en ny «Marshallhjelp» er på trappene.

Tvert i mot er det et sterkt innenrikspolitisk press i USA for å redusere forsvarsutgiftene sine. Det treffer også oss. Europa må bære en større del av kostnadene for egen sikkerhet.

Det ble vi også minnet om under forsvarsministermøtet i NATO forrige uke. Målsettingen om å stoppe nedgangen i forsvarsbudsjettene og å arbeide for at minimum 2 % av BNP skal benyttes til forsvar i løpet av en tiårsperiode, er svært krevende for de fleste av våre allierte.

Vi har også et stykke å gå før vi når 2 %-målet. Men vi står likevel fast på det. Jeg vil samtidig si at 2 %-målet er langt fra det eneste målet på operativ evne. Vilje til å investere i fremtidige kapasiteter, og til tørre å omstille Forsvaret er også viktig. Jeg vil også legge til omfanget av øvelser og hvordan vi øver og trener. Jeg er glad for at vi er et av få land nå møter målet om å bruke mer enn 20 % av budsjettet på investeringer, at vi fortsetter moderniseringen og at vi bruker mer på øving og trening.

Det er utfordrende å skjerme tunge investeringer. Selv om nye kampfly er besluttet, vil jeg minne om at det er denne regjeringen som innenfor sine budsjetter skal finne rom for reelle budsjettøkninger i mangemilliardklassen. Flyene er forhåndsbestilt, men jeg kan love dere at de er langt fra forhåndsbetalt.

De milliardene må vi kjempe for i konkurranse med veldig mange andre viktige samfunnsområder. Og tilsvarende må vi fortsatt finne rom for vår del av investeringen, som forutsatt, innenfor forsvarsbudsjettene. Jeg kan love at det ikke kommer av seg selv. Det er beintøffe prioriteringer.

Vi må sørge for at de operative enhetene er tilstrekkelig bemannet. Dette har jeg en god dialog med forsvarssjefen om. Og vi må fortsette å fornye og investere i nytt materiell. Vi må fortsette å planlegge for de store materiellanskaffelsene i nær fremtid og 15-20 år fram i tid.

Slik vi nå gjør med Hæren, som gjennomgår en omfattende modernisering med innfasing av nye stormpanservogner, CV-90. Det et vesentlig kapasitetsløft der bare investeringen er på omkring 10 milliarder kroner.

Nye ubåter er annen helt vesentlig anskaffelse. De utgjør en forskjell for Forsvarets totale evne – og de gir troverdighet til den fremtidige krigsforebyggende terskelen. Derfor er jeg glad for at regjeringen nylig fattet et prinsippvedtak om nyanskaffelse av ubåter fremfor levetidsforlengelse av dem vi har.

Samtidig er en ubåtanskaffelse også et godt eksempel på hvilke økonomiske utfordringer vi står overfor. Vi kan ikke lenger finansiere den type anskaffelser enten bare ved å redusere volumet eller gjennom effektivisering. Hvis vi ønsker ubåter må vi skape rom for det, og vi vet det vil kunne innebære å prioritere noe ned.

Behovet for fly, ubåter og moderne hærmateriell er enkelt å forstå, og det er lett å samle støtte om anskaffelsene. Det samme gjelder også andre moderne kampsystemer. Andre vesentlige deler av vår forsvarsstruktur har færre støttespillere. Jeg tenker da på de systemene som skal gi oss situasjonsforståelse og evne til koordinert innsats.

Vi ser behovet for å styrke den evnen i årene som kommer, med særlig vekt på overvåkning av våre enorme maritime områder og luftrommet. Det er felleskapasiteter vi må diskutere nøye, både gjennom det fagmilitære råd og innenfor rammen av langtidsplanen.

Forsvaret er en type virksomhet som må holde tritt med utviklingen. For å være relevant må vi stadig forbedre ytelsen til de militære innsatsmidlene. Derfor ser vi en teknologisk fordyrelse i vår sektor som er høyere enn ellers i samfunnet.

Vi kan enkelt slå fast er det ikke vil bli billigere å anskaffe og drifte et høyteknologisk forsvar. Vi kan i dag med en viss sikkerhet anslå at F-35 blir nesten 400 millioner dyrere å operere hvert år enn F-16. Andre nye plattformer som NH90 og CV90 følger samme logikk og mønster. Vi får en helt annen og ny kapasitet, en helt annet bredde, men altså til en helt annen pris.

Igjen ser dere konturene av diskusjonene vi skal ha i året som kommer. Og behovet for å fatte strategiske viktige, men også tøffe beslutninger.

Vi skal fortsette å gjøre en veldig grundig jobb internt for å være trygge på at vi bruker ressursene riktig. Vi må igjen stille oss spørsmålet – har vi mer å gå på? På andre områder enn vi har jobbet til nå? Kan vi gjøre ting annerledes? Gjør vi de riktige tingene – gjør vi tingene riktig?

Jeg er i den sammenheng ikke redd for å søke råd hos eksterne konsulenter. Jeg har derfor bedt McKinsey vurdere effektiviseringspotensial innenfor utvalgte funksjoner i sektoren.

Hensikten er å bringe klarhet i om vår organisering og våre løsninger innenfor stab, støtte og ikke minst forvaltningsvirksomhet er hensiktsmessig. Og la meg understreke: Vi rører ikke ved den operative aktiviteten og evnen. Tvert i mot gjør vi dette for å styrke den operative evnen.

I dag kjøper vi eksempelvis både kontorstoler og terminalbriller enkeltvis og med stor variasjon i prisen. Ved å ikke bruke rammeavtaler og faste standarder betaler Forsvaret sannsynligvis veldig mye mer enn vi trenger. Dette er penger jeg gjerne heller skulle brukt på mer ammunisjon og flere øvingsdøgn.

De valgte løsningene skal være våre egne. Eierskapet må være i organisasjonen for å gi effekt. Rapporten jeg etter hvert mottar, kommer derfor selvsagt til å gjøres tilgjengelig for alle parallelt med departementets eget arbeid.

For meg dreier dette seg først og fremst om at vi som jobber i denne sektoren finner smartere og bedre måter å gjøre tingene på – der dette er hensiktsmessig og mulig – og at vi i fellesskap skaper entusiasme for dette. Uten at jeg skal gå sentralbanksjefen i næringen – han holder som kjent sin årstale først på torsdag – vil jeg likevel peke at vi gjør dette i en situasjon der stadig flere peker på svekkede utsikter for norsk økonomi. Og det er også i en tid der det snakkes om behovet for å satse på kompetanse og utdanning.

La meg derfor avslutningsvis dele noen refleksjoner rundt akkurat det siste.

Kompetanse, personell og verneplikten

Nesten 60 % av Forsvarets årlige driftsutgifter er personellrelatert. Det illustrerer først og fremst hvordan personellet er selve kjernen i Forsvaret. Sektorens rundt 20.000 ansatte gjør en utrolig jobb. Med det betyr samtidig at vi løpende må vurdere hvordan vi utdanner og rekrutterer. Målet må hele tiden være økt tilgjengelighet og relevans – økt operativ evne. Dette har flere sider.

Militær kompetanse og operativ erfaring er behov som alltid vil være der. Gode militære ledere, dyktige soldater som kan sitt håndverk, som brenner for det de gjør – det er det som skaper stridsevne. Derfor må vi også sørg for at de med militær kompetanse brukes til det de kan best og er utdannet til – altså militærfaglige oppgaver.

Vi snakker om kompetanse innenfor planlegging, ledelse og gjennomføring av militære operasjoner. Og ikke minst om den yrkeskodeks som er så avgjørende for den militære profesjonen.

Forsvaret – som først og fremst skal produsere operativ evne – må finne en riktig balanse mellom offiserer i stabsfunksjoner og de som er ute i operative stillinger. Det handler grunnleggende sett om hvordan vi bemanner og organiserer Forsvaret. Det handler om hvordan vi prioriterer de militære personellressursene i et forsvar der den operative strukturen har behov for styrket bemanning.

Rask teknologiutvikling og rask endringstakt har kommet for å bli. Det fordrer et tilpasningsdyktig forsvar – og det krever mer satsing på spesialisert kompetanse, erfaring og kontinuitet. Trenden i Forsvaret jo dessverre vært litt motsatt – manglende spesialisering og for lav ståtid i operative tjenestestillinger.

En grenader skifter stilling i gjennomsnitt hver 14. måned. Samtidig vet vi at det koster 1,7 millioner kroner å utdanne en skytter på CV-90 – bare i ammunisjon. Stadig flere stillinger for vervet personell er så spesialiserte og så kostnadskrevende at vi må ha ordninger som gjør det mulig for personellet å bli spesialist over lengre tid.

Vi må derfor skape en ordning som gir mulighet for å ha en karriere innenfor et spesialfelt. På denne måten ivaretas både den enkeltes og Forsvarets behov.

Arbeidet som er gjort for å forberede etableringen av en ny personell- og befalsordning, er et svar på dette. Vi foreslår innføringen av et spesialistkorps i Forsvaret. Målet er å styrke kontinuiteten, kompetansen og den operative evnen. Reduserte kostnader forbundet med stadig å produsere ny kompetanse som blir værende for kort tid i stillingen, er i så fall en kjærkommen tilleggseffekt av det.

Å etablere et spesialistkorps vil også øke ansvaret som hviler på den enkelte offiser. Kvalitet og innhold i offisersutdanningen blir derfor enda viktigere. Tradisjonelt er Forsvarets kultur i stor grad knyttet til offiserenes rolle og anerkjennelse av breddekompetanse.

Det blir derfor viktig å skape anerkjennelse også for spesialistkorpsets rolle og forståelse for hvordan offiserer, befal, grenaderer og matroser skal utfylle hverandres arbeidsoppgaver. En kultur som bygger på gjensidig respekt og forståelse vil være en forutsetning for at et spesialistkorps skal fungere godt.

Vi må også se nøye på hvordan vi driver vår kompetansebygging. Er dagens løsning den mest hensiktsmessige eller kan andre modeller være bedre? Dette er også en del av forsvarssjefens oppgaver å vurdere i det fagmilitære rådet.

Jeg tror nok en trend er at fremtidens utdanning i økende grad må finne sted i et tettere samspill med sivile utdanningsinstitusjoner og her har vi allerede kommet et godt stykke på vei.

Vi må tenke bredere. En del av det er å ansette flere med sivil utdanning og gi de som har behov nødvendig militærfaglig kompetansepåfyll. Kan vi også bli flinkere til å bruke sivile i stillinger som all hovedsak har sivile kompetansekrav sånn at de som har militær kompetanse kan settes inn i de stillinger som krever det?

Den tradisjonelle veien inn i Forsvaret har vært gjennom verneplikten. Fra 1. januar i år er den veien gjort bredere. Inntaket av jenter født i 1997 er starten på en historisk samfunnsreform. Dette vil først og fremst styrke den operative evnen, men jeg føler meg også trygg på at det vil være med å styrke Forsvarets anseelse og betydning i det norske samfunnet.

Vi har i dag et høyteknologisk forsvar med høy endringstakt og dynamikk, som krever et bredt spekter av spesialisert kompetanse. Vårt personell må derfor ha det mangfoldet. Allmenn verneplikt gir Forsvaret anledning til å rekruttere de best egnede og mest motiverte.

Vi har en organisasjon med en helt unik bredde i oppgaver og funksjoner. Det gjør selvsagt at behovet for vernepliktige varierer mellom forsvarsgrenene. Derfor må vi se etter modeller som svarer godt på Forsvarets behov.

Også her må vi stille spørsmålet: Hvordan kan vi bruke førstegangstjenesten på en måte som gir økt operativ evne? Har vi den rette balansen mellom hvor vi bruker førstegangstjenestegjørende og hvor vi bruker vervede?

Vi må ikke glemme at førstegangstjenesten har vært – og fortsetter å være – en sentral rekrutteringsbrønn til vervede og til befalsutdanning. Den er også avgjørende for å bemanne dagens styrkestruktur. Dette er altså ikke et enten eller, men det er et både og. Uansett, Forsvarets behov skal være styrende for praktiseringen av verneplikten og også eventuelle justeringer av førstegangstjenesten, for eksempel gjennom større differensiering av tjenestetiden. Jeg har forventinger til at både Vernepliktutvalget og forsvarssjefen i det fagmilitære rådet vil gå nøye inn i disse problemstillingene.

Et forsvar for fremtiden

Kjære alle sammen,

Jeg har ønsket å dele noen tanker rundt vår tid og utfordringer vi står overfor – hjemme og ute. Og jeg har snakket om noen dilemmaer vi møter. Et dilemma stiller deg som kjent overfor to muligheter som begge vil gi et uønsket resultat.

Det er ikke helt tilfeldig. Jeg tror at vi ved den korsveien vi nå er må forberede oss på at mange av valgene vi har foran oss kan framstå som dilemmaer. Viktigst av alt er det likevel at vi våger å ta de vanskelige diskusjonene. Og at vi våger å ta gode beslutninger i tide.

Tidspunktet hvor Forsvaret ikke lenger kan finansiere fornyelse ved hjelp av reduksjon, uten at det går utover bredden av strukturelementer, nærmer seg. Det vil i så fall være en ny epoke i norsk forsvarsplanlegging. Det er ikke retorikk. Det er en realitet.

Jeg vil stå ved det ansvaret det er å legge om kursen og sikre en bærekraftig finansiering av den kursendringen. Derfor vil jeg invitere alle politiske partier til å være med på å finne gode bærekraftige løsninger for Forsvaret. Jeg gjør det i visshet om at alternativet til tøff prioritering og videre endring kan være forvitring og irrelevans.

Det har seg nemlig sånn at det ikke er nok å ønske seg en bedre fremtid. Vi må aktivt jobbe for den. Vi må virke i vår tid og ikke overlate til ettertiden å rydde opp for de valg vi ikke evnet å ta. Som vi i første bind av Forsvarsdepartementets historie kan lese at våre forgjengere er blitt testet, vil vi også bli testet: Høystemte intensjonserklæringer eller realistiske målsettinger vi kan innfri?

Det er dette som er kjernen i våre felles anstrengelser framover. For et forsterket og fornyet forsvar – et forsvar for fremtiden!
Takk for meg!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. januar 2014

Forsvarsministerens nyttårsforedrag

«Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk»

Kjære forsvarsvenner! Et riktig godt nytt år.

Det er ni år siden forrige gang en Høyre-statsråd sa de ordene fra denne talerstolen.

Jeg er stolt og glad over å innlede årets foredragsrekke her i Oslos militære og forsvarspolitiske storstue. Jeg er glad for å stå på denne talerstolen igjen.

Gjennom fire år som leder av utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget har jeg hatt det privilegium å reise gjennom det norske Forsvaret i store avdelinger og små enheter: På øvelser og medaljeseremonier, på tokt langs kysten og på besøk hos norske styrker ute. I mine første uker som forsvarsminister har jeg kunnet fortsette å møte norske soldater som gjør en enestående innsats hjemme og ute. De gjør en jobb for oss alle. De risikerer egen trygghet og eget liv for vår fred, frihet og sikkerhet.

La meg derfor benytte denne anledningen til å sende en nyttårshilsen til alle våre soldater. En spesiell hilsen går til alle dem som er ute i operasjoner på vegne av Norge. Mine beste ønsker for det nye året går ikke minst til mannskapet på KNM Helge Ingstad.

Møtene med soldatene og våre andre ansatte har vist meg at svært mye er veldig bra i det norske forsvaret. De har vist meg at moderniseringen og omstillingen av Forsvaret har gitt oss et helt nytt og bedre forsvar. Dette tror jeg få vil bestride.

Vi har et forsvar med moderne plattformer. Vi har en svært kompetent organisasjon med dyktige ansatte. Forsvaret leverer meget høy kvalitet. Det ser vi i daglige operasjoner her hjemme, på land, i lufta og i norske farvann. Vi har sett det i Adenbukta, vi ser det i dag blant annet i Middelhavet, i Afghanistan, i Afrika og i Midtøsten.

Ved inngangen til et nytt år er det derfor godt å kunne slå fast: vi har et forsvar som holder en svært høy kvalitet.

Så langt er bildet gjenkjennelig. Dette er en historie som er blitt fortalt flere ganger før, også fra denne talerstolen. De siste årene har denne beskrivelsen blitt krydret med uttrykk som «at omstillingen er fullført», «fullfinansiert forsvar» og at vi er i «full balanse».

Fra tid til annen har jeg tenkt at slike fyndord ikke utgjør hele virkeligheten – at de virker tilslørende. Alt for ofte har vi blitt presentert for det jeg vil kalle en «redigert virkelighet». La meg si klart i fra. Jeg er ikke komfortabel med denne type retorikk.

Min fortelling i kveld vil derfor være litt annerledes. Og den er forankret i tre viktige prinsipper: Åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger. Jeg vil at denne regjeringens forsvarspolitikk skal kjennetegnes av og måles på dette. Flere av dere vil sannsynligvis kjenne igjen mitt budskap her i kveld. For de utfordringene jeg ser i dag, er langt på vei de samme som jeg så før 16. oktober.

Jeg er ikke her for å skjønnmale. Jeg vil snakke om de utfordringene Forsvaret har i dag og framover. Jeg vil ha utfordringene opp på bordet. Bare slik kan vi løse dem.

Vi ønsker å styrke den operative evnen. For å få til dette må Forsvaret ha en bærekraftig økonomi. Og vi må vite at beslutningene som er tatt står seg i et langsiktig perspektiv. Det krever realisme og en god porsjon nøkternhet.

Vi må rett og slett vite om dagens planer og ressursmessige forutsetninger gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver om 10-15 år. Altså, står dagens planer og forutsetninger seg over tid, eller må noe justeres?

I regjeringsplattformen skriver vi at «Det er et fortsatt behov for økte bevilgninger, modernisering og reform». Og alle disse faktorene må sees på. Framfor alt må vi ta nøkterne skritt mot gradvis større og varige bevilgninger.

Vi vil prioritere ressursbruken slik vi mener er riktig. Det betyr at vi må se nøye på hvordan vi kan løse våre oppgaver mer rasjonelt og effektivt. Kontrollspørsmålene må alltid være: «Blir det mer forsvarsevne av dette?» og «Bidrar det til bærekraft over tid?»

Det er dette jeg vil snakke med dere om i kveld. Jeg vil snakke om regjeringens og min visjon for norsk forsvarspolitikk.

Jeg vil ta utgangspunkt i tre grunnleggende spørsmål:

For det første: Er dagens forsvar en ubetinget suksesshistorie, eller har vi åpenbare utfordringer i årene som kommer?

For det andre: Hvilke sikkerhetspolitiske utviklingstrekk ser jeg ved inngangen til 2014?

Og for det tredje: Hvordan vil dette samlet påvirke regjeringens valg og prioriteringer?

La meg starte med å snakke om det Forsvaret vi har.

Det å gjøre opp status

Det er sunnhetstegn ved det norske demokratiet at ulike regjeringer kommer og går uten stor dramatikk. En ny regjering og en ny statsråd kan stoppe opp, vurdere veivalg i ett nytt lys og utfordre etablerte sannheter.

For meg som forsvarsminister handler det om å ta pulsen på det Forsvaret vi har i dag. Hvor går ting bra og hvor går det mindre bra? Kall det gjerne å gjøre opp et bo. Det er viktig å bruke tid på det. Minst av alt er vår sektor tjent med forhastede beslutninger.

Jeg har samtidig ikke til hensikt å dvele for lenge ved politikken til tidligere regjeringer. Og jeg har heller ikke behov for å snakke ned politikken til forrige regjering, i hvert fall ikke mer enn nødvendig. Det er mye som er bra og det skal bevares. Mitt mål er å endre det som bør endres og forbedre det som bør forbedres. Jeg vil først og fremst se framover.

For meg er det også viktig å bygge på de lange linjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk:

– NATO som fundamentet.

– Den vesentlige betydningen av FN og folkeretten.

– Vårt samarbeid med naboer, venner og partnere i Norden og Europa.

– Vårt nærvær i nord.

Bred enighet er en styrke vi skal bygge på der vi kan skape den. Enighet kjennetegnet også inngangen til den grunnleggende omstillingen av Forsvaret. Retnings- og taktskiftet for ca. 15 år siden var påkrevet og har tatt oss langt.

La meg gi den forrige regjeringen honnør for mye av arbeidet den har utført. Sammen med Forsvaret og sektoren for øvrig, sørget den forrige regjeringen for at vi langt på vei nådde mange av målsettingene vi satte oss i omstillingen. Og sammen har de bidratt til at vi i dag har et fleksibelt forsvar med moderne materiell og kompetente ansatte. Det største løftet har Forsvaret selv tatt.

Kvaliteten på de bidrag Norge i dag stiller i internasjonale operasjoner er allerede nevnt, og kan med fordel gjentas. Vi har tatt kvantesprang. I dag har vi små, men meget kompetente enheter. Disse kan anvendes til internasjonal innsats og løpende – og krevende – fredstidoppdrag her hjemme.

Det har også vært en styrke at Stortinget har stilt seg samlet bak deltakelse i den store militære operasjonen vi nå ser gå mot slutten. Norges deltakelse i ISAF har vært en prøvestein – særlig for Hæren – men deltakelsen har selvsagt preget hele Forsvaret.

Svært mange nordmenn kan se tilbake på en tid som soldat i Afghanistan. Deres innsats har også vært sentral for å skape en ny og bedre politikk for våre veteraner. Vi har i dag et helt annet apparat for å ta vare på våre soldater før, under og etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er et arbeid regjeringen vil fortsette å prioritere høyt.

Det gjelder også satsningen på kompetanse og rekruttering. I det første intervjuet jeg ga som forsvarsminister ble jeg spurt om hva som er den aller viktigste saken for meg som ny minister. Svaret var enkelt. Det er «personell og kompetanse».

Jeg vil si det enda sterkere: For meg er dette startpunktet når vi skal sikre at Forsvaret i framtiden har den nødvendige operative evnen. Eller som tidligere Generalinspektør i Hæren generalmajor Per Sverre Opedal sa det, nettopp fra denne talerstol: «Vi skal utstyre menneskene, ikke bemanne utstyret». Det betyr at vi må investere i de menneskene som skal utgjøre det framtidige forsvaret. Og vi må stille oss slik at vår sektor fortsatt oppfattes som en relevant og attraktiv arbeidsgiver.

Så har denne regjeringen på flere områder andre inngangsverdier enn den forrige. Jeg har sagt tidligere at åpenhet er viktig for meg. Og da mener jeg ikke åpenhet som et honnørord, men reell åpenhet. Åpenhet betyr særlig å bidra til et korrekt bilde av virkeligheten.

Jeg vil ha åpenhet så langt det er mulig og innenfor de rammene som naturlig gis. En god del informasjon er gradert og tilgangen er regulert i lov. Men det er etter min oppfatning et rom for mer åpenhet innenfor de rammene loven setter.

Jeg ønsker meg en mer redelig og ærlig kommunikasjon rundt Forsvarets utfordringer. Jeg vil bidra til å lukke gapet mellom retorikk og realitet. Vi ønsker å bringe på det rene hva som er den egentlige situasjonen. Her vil jeg også lytte til de ansatte og til kritiske røster. Jeg vil vite hvor skoen trykker. Det skal være stort rom for faglig brytning og diskusjon før beslutning treffes, men det betyr ikke at gjennomføringen av vedtatt politikk skal være et løpende seminar.

Vi politikere mener jo oppriktig at de beslutningene vi tar er til det beste. Men av og til mangler vi evnen til å erkjenne at vi tok feil. Jeg tror vi må bort fra den fristelsen det er å si at vi alltid lykkes, at alt vi gjør er bra, at det meste er perfekt på eget felt. Sånn er det nemlig ikke.

Jeg tror vi kan bli flinkere til å kommunisere hva som er bra og hva som er mindre bra. Skal vi ha tillit til alt som er bra i dagens forsvar, må vi også snakke om utfordringene. Vi trenger å formidle hele bildet, ikke bare deler av det. Og vi ønsker å bruke de rette bildene og de rette begrepene.

Prinsippet om å vri ressurser fra lavere prioriterte formål til operativ evne vil være viktig også for denne regjeringen, men vi vil samtidig kommunisere ærlig rundt hva det faktisk handler om: Knalltøffe interne omprioriteringer og krevende effektivisering og endring. Det holder simpelthen ikke å flytte tall fra et sted til et annet innenfor et allerede stramt budsjett og kalle det «en styrking». Pengene tas jo fra et annet sted og det må vi fortelle.

I stedet for kreativ bildebruk, er jeg opptatt av å snakke om virkeligheten slik den er. Det betyr at vi også må snakke om de forutsetningene vi bygger vårt innsatsforsvar på

At dette blant annet handler om at vi, som alle andre sammenlignbare land, har valgt å holde oss med gradert beredskap. Og minst like viktig, at et innsatsforsvar med hele strukturen på alarmberedskap og med umiddelbare klartider ikke kan bli et forsvar i «full balanse». Jeg tror vi trygt kan si at det hadde vært uhyre kostnadskrevende og betydelig underfinansiert.

Så må vi jevnlig vurdere forutsetningene som ligger til grunn for den graderingen i beredskap vi har valgt. Altså balansen mellom det som faktisk står klart og det som skal styrkeoppbygges. Det er både en fagmilitær og en politisk vurdering.

Og hva er «full balanse» hvis det er slik at deler av vedtatt struktur har mangler eller har mindre tilgjengelighet enn planlagt? Og kan vi egentlig snakke om «full balanse» så lenge vi har bemanningsproblemer som reduserer operativ evne både i Sjøforsvaret og Luftforsvaret?

Det er en økende erkjennelse av at omstillingen til et innsatsforsvar også har hatt en pris. Omstillingen har gitt oss evnen til å stille raske og relevante bidrag i internasjonale operasjoner. Og det har gitt oss et forsvar som er godt på sine fredstidsoppgaver – overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Kystvakt, grensevakt, våre spesialstyrker og andre enheter som også skal støtte det sivile samfunn – det meste av dette er i dag i svært godt skikk.

Dette har vært en villet prioritering. Den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss har tilsagt en bevisst prioritering av disse oppgavene. Men igjen, det har hatt en kostnad. Vi ser at vi på noen områder kan ha sluppet oss litt for langt ned. At selve ryggraden, evnen til å forsvare Norge og allierte i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ha ønsket.

Vi er ikke alene i NATO om å ha disse utfordringene. Akkurat det bør ikke berolige oss. Tvert i mot. Regjeringen er derfor særlig opptatt av å opprettholde NATO som en relevant og sterk allianse – istand til å ivareta sine kjerneoppgaver, med særlig vekt på kollektivt forsvar.

Vi må samtidig svare ærlig når vi spør oss selv: Er vi godt nok forberedt til å ivareta våre oppgaver innenfor kollektivt forsvar? Har vi tilstrekkelige systemer og kapabiliteter for å kunne håndtere en situasjon den dagen vi må trykke på «den store knappen»?

Jeg tror vi må være ærlige og si at vi ser mangler. Vi ser at det er oppstått en skjevhet. Et omfattende arbeid med revitalisering av forsvars- og beredskapsplaner er satt i gang. Ut fra dette må vi vurdere våre kapasiteter og deres tilgjengelighet. Vi vil ha reell operativ evne som er tilpasset vår tid og framtidige utfordringer. Noe annet er også vesentlig: Vi må også spørre oss om vi måler operativ evne på en god nok måte – altså om målingen gir det riktige bildet av den operative evnen?

La meg legge til: Vi står i dag ikke overfor én konkret og direkte militær trussel. Samtidig ser vi tydelige bevegelser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser nye utfordringer kjennetegnet av en kort eller ikke-eksisterende varslingstid. Og vi ser at mer tradisjonelle utfordringer gjenoppstår. Og med det nye allianser og motsetninger. En ting synes klart og det er at Norge på sikt må regne med å gjøre mer av jobben selv. Det krever at vi posisjonerer oss fornuftig. Her hjemme og der ute.

Sikkerhetspolitiske utfordringer og prioriteringer

I morgen reiser jeg til USA for å møte min amerikanske kollega Chuck Hagel. Jeg vil møte en amerikansk forsvarsminister som er en svoren atlantist. Det er jeg glad for. I vår regjeringsplattform framhever vi det transatlantiske forholdet i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Det har regjeringspartiene lang tradisjon for. Denne regjeringen har det transatlantiske båndet i ryggmargen fordi vi kjenner både historiens lærdommer og verdien av ekte fellesskap.

Akkurat nå er dette kanskje viktigere enn på lenge. Mitt besøk til USA skjer mot et bakteppe som er både krevende og interessant.

Forsvarsminister Hagel var like før jul på en lengre rundreise. Reisen brakte ham blant annet til Midtøsten og Afghanistan, to deler av verden hvor både USA og Norge er dypt engasjert.

Det gjelder ikke minst konflikten i Syria. Situasjonen der er kritisk. Jobben med å få destruert de kjemiske stridsmidlene er viktig og her bidrar Norge tungt. Men dette løser ikke krisen for millioner av uskyldige krigsofre. Situasjonen i Syria, sammen med andre politiske omveltninger i regionen, har skapt en selvforsterkende spiral av tett sammenvevde regionale konflikter med potensial for dramatisk eskalering.

Når det gjelder Afghanistan, registrerer jeg at vi politikere gjerne omtaler hvert eneste år som avgjørende. For 2014 tror jeg vi med god grunn kan gjøre det. Gjennomføringen av presidentvalget i vår vil gi noen indikasjoner på landets demokratiske tilstand. At maktovertakelsen oppfattes å være legitim og valget finner sted uten for mye vold, vil være avgjørende.

Avslutningen på ISAF-operasjonen blir en politisk merkestein. Det vil gi oss en anledning til å se både bakover og framover. Bakover når vi her hjemme og i NATO-rammen evaluerer innsatsen. Framover når vi, som de andre ISAF-partnerne, vurderer rammene for eventuell deltagelse i den nye operasjonen Resolute Support Mission.

Norge skal stå løpet ut sammen med sine allierte og bidra på egnet måte. Alt avhenger nå av at president Karzai undertegner den bilaterale sikkerhetsavtalen med USA, fordi denne også vil danne rammen for NATOs videre tilstedeværelse.

Mitt besøk til USA er dessuten viktig for bedre å forstå de større og langsiktige endringene vi ser i internasjonal politikk. Hva er utfordringene og hva kan denne regjeringen gjøre? La meg bruke litt tid på å svare på dette.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er kompleks og uforutsigbar. Aktørbildet er langt mer uoversiktlig enn før. Endringene skjer langt raskere enn tidligere. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er ikke lenger så tydelig. Vi er mer eksponert for det som skjer langt unna oss, og geografisk avstand gir ikke lenger automatisk trygghet. Blant annet har konflikten i Syria mobilisert sivile norske statsborgere til borgerkrig. Det er urovekkende.

Løfter vi blikket, ser vi endringer i det geopolitiske bildet. Vi ser nye lokomotiver i verdensøkonomien. Tyngdepunktet flytter seg mot Asia og Stillehavsområdet. I motsetning til Europa og Vesten, kjennetegnes ikke denne regionen av institusjoner som regulerer samarbeid. I stedet ser vi gryende nasjonalisme knyttet til uløste grensespørsmål. Det er en dårlig kombinasjon.

Vi ser tydeligere maktspill enn på lenge også nærmere oss selv. Situasjonen i Ukraina er et alvorlig eksempel. Det er fortsatt mye som står på spill i den politiske utviklingen i Europas nabolag. Det understreker hvor viktig det er at vi fortsatt følger nøye med på utviklingen i våre egne nærområder.

Økonomisk vekst gir grunnlag for økte militærinvesteringer. Trendene er tydelige. Vi ser at enkelte land og regioner øker forsvarsbudsjettene, mens andre må kutte. Ett synes dermed klart: Vi går inn i en tid med mindre relativ militær overlegenhet. Forspranget, det militære og teknologiske, er i ferd med å krympe. Sikkerhetsoverskuddet i vår del av verden minker.

Noen snakker om en verdensorden med fravær av en systembærer. Andre peker mot en multipolar verdensorden. Begge gjør det uansett mulig å snakke om faren for økt stormaktrivalisering. Vestlige verdier og interesser kan i større grad bli utfordret.

Et annet trekk er samtidig verdt å merke seg: Over tid er antallet væpnede konflikter blitt færre. De fleste av dagens konflikter er intrastatlige. De kjennetegnes gjerne av svak statsmakt, flere krigførende parter og vold mot sivilbefolkningen.

Hva framtiden bringer, er som alltid uvisst. Og jeg tenker at nettopp at i en slik brytningstid blir våre valg ekstra viktige – og de blir vanskelige.

Vi må forstå hva den globale maktforskyvningen innebærer. Og vi må posisjonere oss fornuftig internasjonalt. Vi må samtidig stå fjellstøtt i det verdi- og interessefellesskap vi allerede er en del av. Norge skal forbli våre venners venn. Dette krever innsats, engasjement og konsistens over tid.

Vårt bilaterale forhold til USA er av en slik karakter. I dag er det sikkerhets- og forsvarspolitiske forholdet til USA svært godt. Samarbeidet strekker seg over mange og viktige saksfelt.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Gode venner bør også si fra om ting som er mindre bra. I lys av Snowden-avsløringene, som har vært krevende for mange land, ikke minst her i Europa, er det naturlig å diskutere etterretningssamarbeid under mitt besøk til USA.

Mitt budskap er følgende: Vi skal fortsette å ha et dypt og effektivt etterretningssamarbeid. Men det er samtidig helt avgjørende at denne virksomheten er underlagt streng politisk kontroll, og at deling av informasjon skjer med bakgrunn i nasjonale prioriteringer og kontroll. Vi må kunne stole på at alle som deler og mottar slik informasjon ivaretar den på forsvarlig måte.

Vi trenger i vår tid saker som samler snarere enn splitter oss. Det transatlantiske forholdet stikker dypt, men kan likevel ikke tas for gitt. Vi må jobbe for å bevare, fornye og forsterke det.

I parentes bemerket hadde jo særlig ett parti i den forrige regjeringen som grunnstilling å være kritisk til USA – uansett. Vår regjering følger i stedet det som har vært den brede konsensus i mer enn 60 år og ønsker et nært og godt forhold til vår største og viktigste allierte.

I dag ser vi et USA med innenrikspolitiske utfordringer. Økonomien preges av høy arbeidsledighet, høy gjeld og underskudd i statsfinansene. Det er et USA som må gjennom omfattende kutt i offentlige utgifter, også i forsvarssektoren.

Noe annet er også viktig: Når problemene tårner seg opp hjemme, blir det som skjer lenger borte mindre viktig. Det har vi sett når finanskrisen har skylt over Europa. Og vi kan se i det i amerikansk politikk. USA redefinerer sine interesser i en endret verden.

For Norge er det viktig at vi har et handlekraftig USA. Vi er tjent med at USA fortsatt kan fylle en lederrolle internasjonalt. Det er nettopp det USA gjør når det engasjerer seg i Asia og i Stillehavsområdet.

NATO og Europa er ikke likevel upåvirket av dette. Det forventes mer av oss. Ikke minst at vi forbereder oss på en tid med redusert amerikansk vilje til å betale for Europas sikkerhet. Den økonomiske situasjonen i Europa gjør dette krevende.

Vi skal huske at hele 15 europeiske NATO-land har kuttet mer enn 10 % i forsvarsutgiftene siden 2008. Noe annet som bør bekymre oss, er at hele 11 land i alliansen bruker under 10 % av budsjettet på nyinvesteringer.

De europeiske alliertes forsvarsevne er med andre ord redusert. Og ikke nok med det, denne utviklingen forsterker også byrdefordelingsproblemet ytterligere.

Få land i Europa er, som Norge, i stand til å øke eller opprettholde sine forsvarsbudsjetter. I europeisk målestokk er vi nå på 9. plass blant allierte i størrelsen på forsvarsbudsjettet, tett bak Polen og Nederland. Det gir økt tyngde. Vår relative posisjon i NATO har aldri vært sterkere. Men: Viktigere enn budsjettstørrelsen isolert er at ressurser står i forhold til oppgaver og forpliktelser.

For: et relativt høyt budsjett betyr også noe annet – det forventes mer av oss. Vi blir lagt merke til av allierte. Det forplikter her hjemme, og når vi kalles på ute.

Regjeringen vil investere i mer samarbeid med USA bilateralt. Jeg vil si det kanskje aller viktigste i dag er å sikre at NATO forblir utgangspunktet for USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske engasjement i Europa.

Vi vil engasjere amerikanske beslutningstagere i europeiske sikkerhetsutfordringer. Og vi vil videreutvikle det praktiske samarbeidet. Det betyr blant annet mer øving og trening – i Norge og steder der USA øver og trener. I år vil derfor en norsk fregatt for første gang delta i verdens største maritime øvelse utenfor Hawaii.

Vi vil også ta en aktiv rolle i NATO. Fram mot september-toppmøtet i Storbritannia vil vi jobbe for en allianse som klarer å omstille seg til tiden etter Afghanistan. NATO er for meg veldig mye mer enn Afghanistan. Det er først og fremst en politisk allianse. Det er det politiske felleskapet som utgjøre selve fundamentet. Uten dette vil ikke alliansen være bærekraftig.

Et redusert operasjonstempo fordrer mer trening og øving for å sikre evnen til samvirke mellom allierte – og med sentrale partnere. Dette legges det nå opp til gjennom NATOs Connected Forces Initiative. Det er mer øving og trening som skal sørge for at gevinstene ved mange års operasjoner sammen vedlikeholdes.

For meg handler dette initiativet ikke alene om behovet for militært samvirke og synlighet. Det dreier seg dypest sett om vilje til å forstå og anerkjenne hverandres sikkerhetsbehov. Og det dreier seg om byrdefordeling og om sammen å bygge den kollektive sikkerhet over Atlanteren.

Fram mot toppmøtet vil vi derfor ta til orde for større europeisk vilje til å delta i trening og øvelser som er relevante for USA. Noen ganger kan det være i Nord-Amerika. Andre ganger kan det, som neste år, være med utgangspunkt på Hawaii.

Vi må bort fra forestillingen om at kollektivt forsvar kun dreier seg om USAs bidrag til Europa. Europa kan ikke lenger bare være en nettoimportør av sikkerhet. Vi må i langt større grad evne å være en eksportør.

Samtidig skal vi fortsette å jobbe for at USA også i framtiden engasjerer seg i europeisk sikkerhet. CFI handler derfor også om nordamerikansk prioritering av trening og øvelser i Europa, og om større oppmerksomhet om egne nærområder og behovet for regional situasjonsforståelse i NATO.

Derfor vil regjeringen fremme Norge som vertsland for store allierte øvelser. Vi ser det som avgjørende at NATO opprettholder kompetanse om hele allianseområdet.

Neste år avholdes en av NATOs såkalte høyprofiløvelser i Portugal, i Spania og i Middelhavet. Jeg ser det som naturlig at den neste øvelsen, i 2018, avholdes i nordregionen. Vi har derfor nå signalisert overfor NATO at Norge vil vurdere å tilby alliansen å være vertsland for denne øvelsen neste gang den finner sted.

Det er ingenting som tyder på at Alliansen vil få mer penger å rutte med framover. Derfor blir økonomi og ressursbruk en viktig sak fram mot toppmøtet. Jeg håper vi vil få se et Europa som står opp for det transatlantiske fellesskapet også på dette området. Vi trenger et Europa som viser vilje til å avlaste USA.

Europeiske allierte må vurdere nye og mer kreative måter å bruke ressursene på. Også her må vi tenke utradisjonelt – vi må utenfor den velkjente boksen. Investeringer og anskaffelser er én ting. Kanskje enda større potensial er det å hente i integrerte løsninger innenfor militære avdelinger og understøttelse av disse.

Jeg tror europeiske allierte i økende grad blir avhengige av at de store nasjonene står fram og tar lederskap. Storbritannia, Frankrike og Tyskland kan hver for seg fungere som samlingspunkter for grupper av mindre land rundt felles prosjekter.

Et tysk initiativ, det såkalte rammenasjonsinitiativet, er sånn sett interessant. Kort fortalt handler det om at større allierte trekker til seg mindre i utviklingen av forsvarskapabiliteter.

Jeg ser på dette som et initiativ som kan bane veien for mer struktur, effektivitet og forutsigbarhet når nye kapasiteter skal utvikles. Ja visst kan dette virke utfordrende på de enkelte landenes suverenitet. Slike prosesser vil alltid være sensitive, men like fullt er det nødvendig å gå i denne retningen.

Derfor er det også tvingende nødvendig at felles initiativ og eventuelle reduksjoner i nasjonale kapasiteter gjøres tett koordinert mellom landene. Min frykt er at konsepter som «pooling and sharing» og «smart defense» kan bli unnskyldninger eller soveputer. Det er ikke noe «smart» over en lang serie ukoordinerte kutt. Tvert i mot svekker det alliansens forsvarsevne.

For Norge vil det være viktig å styrke samarbeidet med utgangspunkt i vår region. Norge skal være med og ta en reell lederrolle i utviklingen av NATO og den nordeuropeiske dimensjonen i alliansen.

Vi vil ta aktivt del i å styrke handlingsevnen både i NATO og i EU. Vi tror Norge er tjent med å delta i relevante initiativ innenfor rammen av i EU.

Regjeringen vil fortsette å prioritere det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet (NORDEFCO). I 2014 har vi formannskapet og det gir oss mulighet til å påvirke innretningen på samarbeidet.

Også nordisk kapabilitets- og materiellsamarbeid forblir en sentral del av forsvarssamarbeidet. At regjeringen så seg nødt til å avbryte den felles anskaffelsen av artillerisystemet Archer, handler ikke om en nedprioritering av verken nordisk eller norsk-svensk samarbeid. Et eksempel er at vi dagen før underskrev en avtale om nordisk samarbeid om drift og vedlikehold av transportfly.

Et annet eksempel jeg særlig vil peke på i norsk-svensk samarbeid, er CV 90, nye panservogner til Hæren, som vi anskaffer fra svensk forsvarsindustri. Dette er på en måte Hærens «kampflyprosjekt» – til en verdi av mer enn 6 milliarder kroner er det den største investeringen i Hæren noensinne.

De nordiske landene skal fortsatt prioritere felles evne til å stille effektive styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Gjennom deltakelse i Afghanistan, har samarbeidet særlig på logistikksiden gitt viktig lærdom. Vi skal bygge på dette.

For meg er nordisk samarbeid ensbetydende med økt operativ effekt til bedre pris. Jeg ønsker meg konkrete og praktiske samarbeidsområder. Det betyr mer øving og trening på tvers av landegrensene, også med tredjeland.

Vanskelige valg – viktige veivalg

Jeg har til nå beskrevet noen utfordringer her hjemme og i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. En konklusjon er at det neppe blir kjedelig å være forsvarsminister framover. En annen er at alt ikke står så bra til som vi kunne ønske.

Jeg kan dessverre ikke love enkle løsninger, heller ingen såkalte «quick fix». For som kjent, i forsvarspolitikken finnes sjelden slike. Å skape den reelle balansen krever fortsatt reform og omstilling, vanskelige valg og tøffe prioriteringer. Det kreves framfor alt smart tenkning.
Vi går nå nøye gjennom status for tiltak, frister og kostnader i inneværende langtidsplan. Det er et omfattende materiale som vil kreve tid å vurdere. Vi skal ta oss den tiden. Min beskjed har vært at gjennomgangen skal skje uten prestisje i hva som tidligere er gjort, eller hva vi sa i opposisjon.

Utgangspunktet skal være nåsituasjonen og hva som i dag er de beste faglige vurderingene. Og jeg har gitt beskjed om at jeg vil at alle utfordrer seg selv, tenker kreativt og utenfor boksen, når løsningsforslag skal presenteres.

Min holdning er at der forutsetningene har endret seg, må vi vurdere tidslinjene og ytterste fall også omgjøring av beslutninger. Dette gjelder spesielt Luftforsvaret, som står midt i en krevende omstilling hvor det å fatte riktige beslutninger og gjennomføre riktige tiltak, i riktig rekkefølge og i riktig tempo er essensielt.

Jeg understreker at dette ikke må forstås som en invitasjon til omkamper om beslutninger det hele veien har vært enighet om – eller de beslutningene som ikke har samlet politisk enighet bak seg. Og, i den grad noen skulle være i tvil – beslutningen om anskaffelse av F-35 kampfly ligger fast. Det jeg derimot vil ha visshet om er at alt i strukturen rundt våre nye kampfly er slik de bør være.

Jeg vil se beslutningsgrunnlaget i sin helhet. Og jeg vil ha en status for virksomhet vi skal flytte, bygge opp eller avvikle. Jeg vil vite om sannsynligheten for avvik i kostnader og tidsfrister. Jeg vil vite hvordan omstillingen vil påvirke Luftforsvarets styrkeproduksjon og operative evne. Kort og godt – vet vi noe i dag som vi ikke visste da langtidsplanen ble vedtatt i Stortinget i juni 2012?

Vi gjør dette vel vitende om at historien vil kunne dømme oss hardt når det gjelder vår evne til å beregne tid og kostnader ved å flytte eller legge ned avdelinger. Derfor har jeg bedt om å få de gode og realistiske anslagene. I tillegg vil jeg jeg unngå forhåndsgitte politiske svar eller konklusjoner.

Vi vil vite om det vi beslutter i dag vil stå seg i et langsiktig perspektiv og bidra til å sikre et forsvar med reell balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser: Et forsvar med høy operativ evne.

Jeg har også sagt at vi må utfordre oss selv på andre områder. For å kunne nå et slikt mål, må vi blant annet tenke nytt om hvordan vi i dag forvalter og drifter forsvarssektoren.

Et viktig poeng for meg er hvordan vi bedre kan lykkes med å integrere Forsvaret i samfunnet rundt oss. Jeg vil ha et forsvar som åpner seg mer mot samfunnet. Ikke bare fordi det er viktig som et demokratisk prinsipp. Men også fordi det åpner for samarbeid og gode fellesløsninger. På sikt mener jeg dette er en forutsetning for et sterkt forsvar.

Jeg tror det er effektiviseringsgevinster å hente innenfor flere områder. Utvidet bruk av offentlig-privat samarbeid er en vei vi ønsker å se nøye på. En annen er å vurdere bortsetting av tjenester og funksjoner der leverandører i samfunnet gjør dette bedre og billigere. Vi må samtidig sørge for at Forsvarets særegne behov sikres.

Jeg mener det er et behov for å se nøyere på hvordan vi anskaffer moderne materiell. Dyre og langvarige utviklingsprosjekter må balanseres med «godt nok»-hyllevare der dette er tilstrekkelig.

Vi vil også bort fra en praksis med parallelle strukturer for Forsvaret, der beredskapsmessige hensyn ikke tilsier at det er nødvendig. Vi vil profesjonalisere nøkkelfunksjoner innenfor forvaltning i Forsvaret og effektivisere offentlige innkjøpsprosesser i alle sektorer, ikke bare vår.

Vi bør finne ut hvor Forsvaret sammen med andre samfunnsaktører kan finne gode, og kanskje rimeligere, fellesløsninger. Jeg tror at det vil gi et resultat som totalt sett er bedre for AS Norge.

Allianser og nye samarbeidsflater må også ledsage oss i arbeidet med kompetansereformen. Min grunntanke er den samme her; et åpnere Forsvar, og et Forsvar som i økende grad er integrert med resten av samfunnet.

Vi kan ikke lenger ta for gitt at framtidens medarbeidere vil ønske et livslangt karriereløp i vår sektor. For at Forsvaret skal framstå som en attraktiv arbeidsgiver for flere, trenger vi nye ideer og ny retning.

Det betyr mer integrerte kunnskaps- og kompetansemiljøer. Se til Cyberforsvaret på Jørstadmoen, Forsvarets Ingeniørhøgskole og Høgskolen på Gjøvik. Rundt Mjøsa og Innlandet finner sivile og militære teknologitunge miljøer sammen til felles beste.

Vi vil være ambisiøse. Vi vil se et forsvar som i større grad er en del samfunnets totale kunnskapsproduksjon – fra utdanning til et felles arbeidsmarked. Vi vil gjøre utveksling av kompetanse mellom sivil og militær sektor enklere og mer fleksibel.

Forsvaret som arbeidsmarked må ha en åpen dør inn og ut. I dag er avgangen for stor for en del personellkategorier. Vi mister teknikere i Luftforsvaret og Sjøforsvaret. Hæren mister grenaderer og avdelingsbefal i ung alder. Det er langt fra en ideell situasjon. Derfor kreves både kortsiktige og mer varige tiltak.

Vi trenger dyktige offiserer. Vi har behov for både generalister og spesialister med tung militær utdanning som skal fylle stillinger der militær kompetanse er påkrevet. Samtidig er det en rekke stillinger i støttestrukturen på ulike områder, hvor det er både ønskelig og mulig å rekruttere inn personer med sivil bakgrunn. Forsvaret består allerede i dag av mange sivile som løser viktige oppgaver.

Vi må vise både endringsevne og endringsvilje. Vi må akseptere at endring er normen, ikke unntaket i alle deler av samfunnet. Dette er en dynamikk vi må ta inn over oss for å forbli relevante i fremtiden.

Behovene i samfunnet endrer seg. Kunnskaps- og teknologitunge bedrifter utgjør en økende andel av norsk verdiskapning. Tilsvarende er Forsvarets behov i endring. Etterspørselen etter spiss- og dybdekompetanse vokser. Spesialisering er en tydelig trend. Er vi i dag i stand til å svare på et slikt behov?

Mitt korte og kanskje litt unyanserte svar er nei. Det litt lengre og presise svaret er at vi i dag ikke har et system som godt nok ivaretar spesialistenes behov. I dag mister vi altfor mange her fordi vi ikke kan framvise en karrierevei for denne gruppen. Og med det mister også Forsvaret viktig erfaring og kompetanse.

Regjeringen ønsker å innføre et spesialistkorps. Personell- og befalsordningene er under revisjon for å sørge for at et slikt spesialistkorps er tilpasset norske forhold og Forsvarets behov.

Samtidig skal vi åpne for økt grad av mangfold. Også her skal vi være i takt med samfunnet for øvrig. Vi har allerede gjort mye bra. Forsvaret fikk nettopp Mangfoldsprisen. Det er likevel ikke nok å etablere større mangfold. Vi må bli bedre på å bruke dette mangfoldet.

En del av kompetansereformen omfatter også innføring av allmenn verneplikt hvor plikter og rettigheter gjelder begge kjønn. Verneplikten skal være likestilt, hensiktsmessig og relevant, og vi jobber nå med å identifisere innføringsmodell.

Det er viktig for meg at framtidens vernepliktsordning baserer seg på vernepliktens grunnleggende prinsipper og framtidens behov, og ikke på historiske svar til en forgangen tid. Verneplikten skal være tilpasset Forsvarets og samfunnets reelle behov.

For meg står kompetansereformen som vår kanskje største utfordring framover. Og den mest krevende. Våre oppgaver, vår samlede evne til å sikre et godt forsvar for framtiden, står og faller på om vi lykkes med dette.

Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk

Mine damer og herrer, kjære alle sammen.

Jeg har ikke gitt dere noen glansbilder i dag. Jeg har skrytt av alt det jeg mener er bra. Og la det være sagt – det er veldig mye. Og så har jeg pekt på noen viktige utfordringer framover.

Mitt budskap har vært følgende: Vi må ha en forsvarsstruktur som er tilstrekkelig til å løse våre sikkerhetspolitiske utfordringer på en langsiktig og økonomisk bærekraftig måte. Noen vil si det er enkelt, ja kanskje banalt. Like fullt er det dette jeg som forsvarsminister blir målt på: At Forsvaret kan levere når det trengs.

En som har vært på Stortinget en del år, kan ikke ha unngått å se en og annen forsvarspolitisk hestehandel. Men det Forsvaret trenger er rasjonelle valg som tjener Forsvaret. Det gir oss som politikere et ansvar. Det må vi leve opp til etter beste evne.

Utviklingen rundt oss tillater rett og slett ikke de nest-beste løsningene. Til det er utfordringene framover for markante og tydelige.

Derfor er mitt fremste mål åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 8. mars 2010


Ved

Ine Eriksen Søreide,
leder av Stortingets Utenriks- og Forsvarskomité:

Foto: Stig Morten Karlsen. OMS


”Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk – Perspektiv fra Stortingets nye utenriks- og forsvarskomité.”

 

Deres Majestet, Kjære forsvarsvenner,

 

La meg først få takke direksjonen og medlemmene her i Samfundet for invitasjonen hit i kveld. Dette er andre gang jeg deltar i et møte i OMS – den første var for nøyaktig fire uker siden, da jeg hørte generalinspektør Opedal redegjøre for Hærens status og fremtid. Jeg kan vel også med stor sikkerhet si at det ikke blir den siste.

 

Det er med både stolthet og ydmykhet jeg står foran dere her i kveld. Stolthet over det privilegium det er å ha ledervervet i det jeg anser som Stortingets absolutt mest spennende komité, den nye Utenriks- og forsvarskomiteen, som jeg vil komme mer tilbake til senere. Og kanskje med en ekstra grad av stolthet for som kvinne å kunne stå akkurat her foran denne forsamlingen, akkurat i dag, på den 8. mars.

 

Samtidig skaper det en viss grad av ydmykhet, som fortsatt forholdsvis ny på dette feltet, å skulle dele mine refleksjoner med det som må være et av landets aller mest kompetente publikum når det kommer til forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Og det i omgivelser som bærer en århundrelang militær tradisjon.

——————-
Tittelen for kveldens foredrag er ”Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk – Perspektiv fra Stortingets nye utenriks- og forsvarskomité” Det åpner for en bred tolkning, Tolkning er jo en yrkesskade for oss jurister, men innenfor tidsrammen jeg har til rådighet her, tenkte jeg å bruke en del tid på selve komiteen – det har ligget i bestillingen fra arrangøren: Bakgrunnen for sammenslåingen av forsvars- og utenrikskomiteene, hvordan den nye komiteen arbeider, og hvordan den ser ut til å fungere så langt. Jeg vil deretter gå mer substansielt inn i på politikk. I dette forumet anser jeg det som naturlig å konsentrere meg om noen helt sentrale forsvarspolitiske utfordringer – uten at det er ment til forkleinelse for andre av komiteens politiske saksfelter.

 

La meg starte på et helt overordnet nivå:

Vi lever i en tid med stadig raskere utvikling, hvor tradisjonelle grenser mellom sektorer og fagområder, utenriks og innenriks, viskes ut. I et overordnet perspektiv er globalisering fortsatt stikkordet. Denne trenden omfatter alle stater, alle samfunn, inkludert Norge, og ligger på mange måter som et bakteppe for den samfunnsutvikling og -dynamikk som vi ser både her i Norge og internasjonalt.

 

Også innenfor sikkerhets og forsvarsfeltet ser vi hvordan trusler og utfordringer smelter sammen. Tradisjonell geopolitikk og konvensjonelle militære trusler, terrorisme, grenseoverskridende kriminalitet, spredning av masseødeleggelsesvåpen og teknologi, migrasjonsstrømmer og konsekvensene av klimaendringer skaper en potensiell eksplosiv miks. Vi ser et fragmentert og diffust trusselbilde som bringer med seg store utfordringer for stater og et internasjonalt system som først og fremst er utrustet for å møte andre trusler.

 

Som politiske beslutningstagere, embetsmenn og offiserer har vi et stort ansvar for å tenke helhetlig og utvikle strategiske løsninger for å møte globaliseringens skyggesider. Samtidig må vi håndtere de mer tradisjonelle oppgavene knyttet til nasjonalstatens rolle og suverenitet. For de gamle oppgavene har ikke blitt borte på veien, men det samler seg altså stadig nye tråder i det som etter hvert er en svært kompleks vev av faktorer som påvirker staten, samfunnet og oss som enkeltmennesker.

 

Jeg nevner dette fordi nettopp behovet for en helhetlig tilnærming til utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken var en av kjernetankene bak Stortingets beslutning om å slå sammen forsvars- og utenrikskomiteene.

 

Beslutningen ble fattet våren 2009, etter at et utvalg nedsatt av presidentskapet, og med medlemmer fra alle partiene, hadde foretatt en fullstendig gjennomgang av Stortingets komitéstruktur. Forslaget hadde støtte fra seks av syv partier, men ikke uten betydelig intern diskusjon – det tror jeg gjaldt i alle partigruppene. I hvert fall gikk diskusjonen meget varmt i Høyre.

 

Flere uttrykte stor skepsis til sammenslåingen. Jeg regner med at også flere her i salen har vært usikre på konsekvensene. Innen Forsvaret og blant forsvarsvenner fryktet man at interessen for, og innsikten i Forsvarets virke, struktur og vesen skulle reduseres ytterligere i kampen om oppmerksomhet og ressurser innen en svært bred oppgaveportefølje.

 

Samtidig har det vært interessant å registrere at det på den andre siden, hos noen av bistandsorganisasjonene og i det humanitære miljøet, også har vært bekymring. ”Hvordan kan vi konkurrere med Forsvaret?”, spurte lederen for en av de største humanitære aktørene meg nylig.

 

Usikkerheten på begge sider er forståelig, og på sett og vis naturlig. Men, nettopp derfor har det hele tiden vært veldig viktig for meg å understreke at det som har skjedd er en sammenslåing av to komiteer, ikke en nedleggelse av den ene. De to tidligere komiteens oppgaver er sidestilte og likeverdige i den nye komiteen.

 

Sammenslåingen ble begrunnet ut fra flere hensyn, av ulik karakter.

Forsvarskomiteen hadde en klart lavere saksmengde enn øvrige komiteer. Sakstallet i forsvarskomiteen lå på 40 pst. av gjennomsnittet for komiteene totalt sett. Dette er ikke på noen måte noe avgjørende argument for min del, men var nok et poeng for presidentskapet, som søker en viss grad av jevn arbeidsfordeling.

 

For meg var det andre hensyn som var vesentlig viktigere. Som nevnt er den generelle utviklingen innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikken en viktig faktor. Med økt deltakelse i internasjonale operasjoner, har Norges militære engasjement utenfor egne grenser vokst betraktelig. Forsvaret benyttes slik sett i større grad enn tidligere som et sikkerhetspolitisk instrument – i sammenheng og samarbeid med andre, sivile og politiske, virkemidler.

 

Forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål er derfor nært knyttet sammen, og behovet for å se dem i sammenheng er økende. Denne nære tilknytningen mellom komiteenes saksfelt talte for at de bør behandles i en og samme komité. Skillet mellom ”hjemme” og ”ute”, også når det gjelder Forsvarets aktivitet er vesentlig mindre enn tidligere.

 

For de tidligere skillene var til dels kunstige. Mens de rene forsvarsspørsmål – økonomi og struktur, ble behandlet i forsvarskomiteen, har den overordnede sikkerhetspolitikken hele tiden ligget i UTK. Dette gjaldt blant annet alliansespørsmål og NATO-saker. Stortinget hadde et ønske om, og behov for, å se Forsvaret i mer direkte sammenheng med den sikkerhetspolitiske debatten.

 

Like viktig mener jeg det er at man gjennom å samle feltene kan bidra til å ansvarliggjøre utenrikspolitikerne på de operasjonelle, tekniske og økonomiske realitetene i Forsvaret -FØR man debatterer overordnet sikkerhetspolitikk, alliansespørsmål eller eventuell norsk deltagelse i ulike utenlandsoperasjoner.

 

Utenrikspolitikerne må kjenne og ha eierskap til Forsvaret for å skape reell forståelse av hva Forsvaret er, og hva Forsvaret kan eller ikke kan gjøre.

 

Det forhold at det etter tradisjonen er slik at de fleste parlamentariske ledere satt i den tidligere utenrikskomiteen, er jo også et klart argument for at det ikke innebærer noen nedgradering av noe saksområde når denne praksisen fortsetter i den nye komiteen. I UFK sitter nå fem av stortingets syv parlamentariske ledere. Disse ansvarliggjøres nå i større grad i forsvarspolitikken.

 

Hva gjelder de formelle og mer tekniske sidene ved sammenslåingen, har den nye komiteen overtatt tilnærmet alle oppgaver fra de to tidligere komiteene, med enkelte unntak.

 

Saker om sivil beredskap, som tidligere hørte under forsvarskomiteen, er overført til justiskomiteen.

 

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har overtatt ansvaret for oppfølgingen av ombudsmannen for Forsvaret og behandlingen av ombudsmannens årsrapport – på linje med ansvaret for Stortingets andre sammenlignbare kontrollorgan.

Forsvarskomiteens tidligere hjemmel for å innkalle til lukket høring og eventuelt å forfølge saker ut fra beredskapshensyn erstattes av nye regler i forretningsorden for DUUFK – Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen (gamle DUUK – et opprinnelig forslag til den nye komiteen var for øvrig UTFOR). Denne komiteen fortsetter som et lukket konsultasjonsorgan mellom Stortinget og Regjeringen, og vil i tillegg til den ordinære komiteens medlemmer bestå av parlamentariske ledere og stortingspresidenten.

 

Kontrollfunksjonen sikres nå gjennom at komiteens leder eller et mindretall på seks medlemmer kan innkalle til møter i den utvidede komiteen. Det synes å være et felles ønske fra Stortingets side å bruke de åpninger den nye forretningsorden gir til å forbedre konsultasjonene mellom Storting og regjering – og for mer aktivt kunne søke innsikt i og opprettholde en dialog om utenriks- og forsvarspolitiske spørsmål. Og jeg tror vel at både statsminister, utenriksminister og forsvarsminister fremover vil kunne finne en innkalling til DUUFK – initiert fra Stortingets side, på sitt bord når Stortinget finner det nødvendig.

 

——————

 

Men vel så viktig som de formelle sidene er jo hvordan komiteen fungerer og hvordan den vil arbeide med sakene. Etter budsjettprosessen i fjor høst synes det å være en bred forståelse internt for at representantene skal jobbe med alle typer saker, og komiteen ble enig om et opplegg for budsjettbehandlingen hvor alle representantene hadde ansvar for budsjettkapitler innen rammeområdene for både utenriks og forsvar. De større partiene har egne talspersoner for henholdsvis forsvar og utvikling, men dette er jo en praksis man ser i alle Stortingets komiteer. Det er et klart uttrykt ønske om å unngå at det danner seg uformelle ”underkomiteer”.

 

Komiteen er stor – med 17 medlemmer er den nå Stortingets nest største komité – etter finans. Det genererer en viss oppmerksomhet om feltet i seg selv. Og det kan jo samtidig nevnes at det i denne perioden er opposisjonen som har flertallet i komiteen. Dynamikken kan derfor bli noe annerledes i saker hvor det er uenighet.

——————–

 

Så for å komme med en foreløpig konklusjon (eller underveisevaluering som vi kalt det i min gamle bransje), mener jeg at komiteen er godt rustet og svært bevisst på at man skal ivareta en bred og mangfoldig saksportefølje, hvor Forsvaret er en helt sentral del. Jeg opplever interessen for forsvarsspørsmål som stor blant medlemmene, og jeg synes at komiteens besøksprogram, som startet i Forsvarsstaben, fortsatte hos FOH og deretter har omfattet Washington og Brussel peker mot en komité som er seg sitt ansvar bevisst.

 

Ser man dessuten på hvilke saker som har vært i på den politiske og mediamessige dagsorden i løpet av høsten og vinteren, og som har tatt mye av komiteens tid, gjelder jo de nettopp Forsvaret og brytningsfeltet mot den overordnede sikkerhetspolitikken – særlig rundt Afghanistan. Et tema som heller ikke vil forsvinne fra dagsorden med det første.

 

For meg er dessuten Forsvaret noe helt annet enn en pressgruppe. Militært forsvar er en av statens helt grunnleggende oppgaver, og dermed et kjerneansvar for politikerne. Det er et ansvar i hvert fall jeg er meg meget bevisst, og mitt klare inntrykk er at det gjelder hele komiteen. Mer enn å skyve Forsvaret under teppet ønsker jeg at den nye komiteen skal gjenvinne Stortingets eierskap til og innsikt i forsvarsspørsmål.

 

—————-

 

Akkurat i denne sammenheng kan det være relevant å trekke opp et litt bredere perspektiv på hvilken rolle Stortinget, som folkets valgte representanter, egentlig har når det kommer til spørsmål om konflikt og bruk av militærmakt?

 

Den konkrete gjennomføringen av sikkerhets- og forsvarspolitikken er i stor grad Regjeringens prerogativ. De militære oppdrag utføres av Forsvaret. Mediene formidler og kommenterer, mer eller mindre korrekt, og i et åpent og fritt samfunn som det norske bør det også legges opp til en informert og levende debatt i offentligheten og blant innbyggerne. Så hvilken rolle blir igjen for Stortinget?

 

Stortinget formelle roller er å gi lover, bevilge ressurser og kontrollere regjeringen og offentlige myndigheter arbeid – i kortversjon: Stortinget beslutter, og er valgt av folket til å representere dem og fatte beslutninger på deres vegne.

 

Hvorfor disse banale poengene, spør dere kanskje nå?

 

Jo, fordi med beslutningsmyndighet følger også ansvar. Stortingets rolle som beslutningstager gir oss til syvende og sist en større rolle og et betydelig større ansvar enn det som først er åpenbart.

 

Først og fremst er vi ansvarlige overfor velgerne – for å fatte riktige beslutninger på informert grunnlag, og vi er ansvarlige overfor Forsvaret som skal utføre et oppdrag på våre vegne. Det må Stortinget, gjennom politiske vedtak, oppfølging og bevilgninger sette Forsvaret i stand til å gjøre. Men vårt ansvar favner bredere enn det – og det er det som er mitt poeng her.

 

I utredningen fra Forsvarspolitisk utvalg – som kom i 2007, understreket man at forsvaret av landet er et ”tidløst” ansvar. Et ansvar som påligger oss uavhengig av direkte trusselbilde eller kortsiktige trekk i tiden. Jeg mener at dette er et riktig perspektiv. Noen saker er faktisk viktigere enn andre, og vårt samfunn er faktisk verdt å forsvare.

 

Men å legge et slikt perspektiv til grunn er samtidig krevende. Det er krevende å skape oppmerksomhet for forsvars- og sikkerhetsspørsmål i en tid hvor vi i vårt hjørne av verden opplever uavbrutt fred og velstand. Det er enda mer krevende å vinne frem i den stadige budsjettkampen i konkurranse med de sektorer folk møter i sin hverdag, som helse og velferdsordninger eller samferdsel. Og ikke minst er det krevende å opprettholde en genuin interesse og en informert, faktabasert debatt på et område som for de aller fleste oppleves som fjernt og ukjent.

 

Dette gjelder både på et overordnet nivå – for forsvarspolitikken som helhet, men det gjelder kanskje særlig når vi deltar i internasjonale militære operasjoner – som vi nå gjør i Afghanistan og Tsjad.

 

Å ta del i en konflikt, i krigshandlinger – som vi gjør, er ikke bare en sak for Forsvaret isolert. Det er en sak for hele det norske samfunnet.

 

På den praktiske siden medfører dette noen åpenbare ting: at staten sørger for å ivareta våre soldater før, under og etter operasjoner i utlandet. Dette gjelder ressurser og materiell, tilstrekkelig trening og øvelser, økonomiske rettigheter og støtteordninger.

 

Men i tillegg til det praktiske, må man se dette i et større perspektiv, noe som innebærer to ting:

 

Én: Politiske beslutningstagere har et klart ansvar for å skaffe seg kunnskap og innsyn og å holde seg oppdatert – man må fatte sine beslutninger på et riktig grunnlag, og foreta de nødvendige strategiske vurderingene, se på risiko og konsekvenser. Det ligger i den militære maktanvendelsens natur at det å ta den i bruk har meget alvorlige, men til dels svært påregnelige konsekvenser. Den har også klare begrensninger. Dette må man være bevisst når beslutningen om å ta den i bruk fattes.

 

Derfor har vi et særlig ansvar for å levere premissene til den offentlige debatten, å faktisk opplyse befolkningen om hvorfor norske myndigheter har tatt de valg de har gjort. Hvorfor er det behov for et militært forsvar? Hvorfor deltar Norge i Afghanistan? Og hvorfor det er verdt at norske kvinner og menn i uniform, risikerer eller faktisk mister livet. Dette er sentrale spørsmål.

 

Det andre er at det norske samfunnet må anerkjenne og ta inn over seg at det finnes kvinner og menn som er villige til å ofre livet for et oppdrag som vi som samfunn har gitt dem. Det krever vår respekt og vår støtte.

 

En beslutning om å sende norske styrker til et konfliktområde handler i realiteten om at vi som politikere sender unge mennesker ut på våre vegne – for i verste fall å måtte drepe eller dø som en konsekvens av våre politiske valg.

 

I Afghanistan har fem norske soldater og offiserer måttet bøte med livet. Slike hendelser, hvor tragiske de enn er, vil skje i det som reelt sett er en krigssituasjon. Konsekvensene må være gjennomtenkt og akseptert av det politiske lederskapet når beslutningen om norsk deltagelse fattes. Og ikke minst må de være klart kommunisert til norsk offentlighet og presse. Dette kan ikke bare skje i etterpåklokskapens lys når våre styrker er involvert i alvorlige hendelser.

 

Nettopp derfor synes det stadig klarere for meg at vi, som ansvarlige politikere, ikke har vært flinke nok til å forklare og debattere hvorfor militær maktbruk og norsk militær deltagelse i utenlandsoperasjoner er nødvendig, eller hvilke konsekvenser som må påregnes. Etter åtte års norsk innsats i Afghanistan ser vi fortsatt at virkelighetsbeskrivelsen og begrepsbruken rundt engasjementet varierer dramatisk.

 

Både militære og pårørende etterspør større åpenhet om de faktiske forhold og en mer realistisk tilnærming fra det politiske Norge. Meningsmålinger viser at det norske folk er delt omtrent på midten mellom de som helhjertet støtter opp om det norske engasjementet og de som er usikre eller ønsker å trekke norske soldater ut. Vi har med andre ord fortsatt en utfordring i å kommunisere tilstrekkelig klart.

 

Vi har kunnet lese at foreldrene til norske soldater er utslitt av å måtte forsvare hva deres sønner og døtre faktisk gjør i Afghanistan. Reaksjoner på deres yrke og innsats har vært kunnskapsløse og tankeløse. Et sterkt og klart uttrykt forsvar av norsk Afghanistanpolitikk og norske soldater er ikke en oppgave som burde vært delegert til pårørende: Det er en soleklar oppgave for landets politiske lederskap i Stortinget og regjeringen. Det er et politisk ansvar å stå bak de beslutninger man fatter, og de soldatene vi sender ut på Norges vegne.

 

Det kan være verdt å nevne her: Jeg har tatt initiativ overfor presidentskapet angående muligheten for markeringer i Stortinget dersom vi skulle miste flere soldater. Dette ble nylig for første gang gjennomført i den svenske Riksdagen.

 

——————-

 

Jeg mener ikke at man skal kvele debatter om norsk sikkerhets- og forsvarpolitikk, eller ukritisk støtte ethvert utenlandsengasjement eller enkelthandling – slik det ble påstått i et leserinnlegg i Aftenposten forrige uke. Jeg mener derimot at politiske beslutninger forplikter – når samfunnet, Stortinget, og vi som politikere, har fattet en beslutning om at vi skal ha et militært forsvar, at vi skal anvende militær makt og benytte soldater til å oppnå politiske mål – da har vi også en forpliktelse til å sørge for dem: både materielt og moralsk.

 

Og jeg forventer at i hvert fall de som er med på å fatte disse beslutningene står bak dem. Så må man selvfølgelig samtidig løpende diskutere om det vi gjør er riktig – og om vi gjør det på en riktig måte. Men dette må skje gjennom en faktabasert og realistisk debatt.

 

Og nettopp denne debatten, og den genuine interesse for forsvarsspørsmål er etterspurt i Forsvaret.

 

Et eksempel: Forrige uke besøkte jeg øvelse Cold Response. I løpet av to dager fikk jeg møtt en rekke av avdelingene som deltok, fra hær, sjø, luft og Heimevernet – og fra våre allierte. Jeg fikk se et omfattende øvingsapparat og mitt klare inntrykk var at Cold Response 10 har vært vellykket og gitt det øvingsutbytte man ønsket.

 

Likevel var det klart mest interessante å tilbringe en hel natt i felt sammen med stridsvognseskadronen til Telemark bataljon. I minus 30 grader, og mellom angrepene fra heimevernssoldater på ski og snøscootere, ble det også tid til gode samtaler. Jeg vil beskrive refleksjonsnivået som svært høyt – i forhold til egen rolle, til hva man faktisk kan bidra med som profesjonell yrkesmilitær og til hva man gjør i Afghanistan. Jeg møtte soldater og befal med kanskje 5-6 kontingenter i utenlandsoperasjoner bak seg. Det gjør inntrykk.

 

Samtidig var tilbakemeldingene klare og ganske ensartede: lær om hva vi gjør, vis interesse og engasjement for forsvarsspørsmål ut fra faktabaserte og realistiske premisser.

Jeg har så vidt nevnt Afghanistan, som både dominerer dagsorden og er det beste eksempelet på hvordan trådene i utenriks-, sikkerhets- forsvars- og utviklingspolitikken nå samles. Norge deltar i den internasjonale innsatsen i landet med både sivile og militære virkemidler – i hele spekteret fra humanitær bistand via langsiktig utviklingshjelp og statsbygging til spesialstyrker. Afghanistan-engasjementet viser virkelig behovet for å se politikken i sammenheng.

 

Jeg skal ikke bruke mye tid på Afghanistan her nå, men jeg vil bare nevne at mitt utgangspunkt for Norges engasjement er klart:

vi deltar i Afghanistan fordi det er i vår interesse. Vår deltagelse er først og fremst et spørsmål om vår egen og våre alliertes sikkerhet. Det internasjonale samfunnet gikk inn i Afghanistan høsten 2001, ikke for å starte et massivt utviklingsprosjekt, men for å forhindre at landet igjen kunne brukes som en base for å planlegge og utføre angrep mot oss eller våre allierte, slik det var under Taliban-regimet frem til 2001: et fristed for terrorister som truet internasjonal fred og sikkerhet.

Det var altså ikke kvinnefrigjøring, demokratibygging eller skolegang for barn som brakte oss til Afghanistan. Dette er positive konsekvenser av vår tilstedeværelse, og over tid nødvendige forutsetninger for at afghanerne igjen skal bli i stand til å ivareta egen sikkerhet, men disse formålene kan altså utledes av hovedformålet, ikke motsatt.

 

Men selv om hovedmålet ikke er humanitært, reagerer jeg sterkt på at man som en av hovedparolene i 8. mars toget i Oslo i dag velger ”Norge ut av Afghanistan”. For selv om krig ikke er kvinnefrigjøring, vil samtidig en for tidlig alliert tilbaketrekning massivt styrke de reaksjonære kreftene som blant annet ser på det som sin oppgave å hindre unge jenter i å ta utdannelse, for eksempel gjennom å kaste syre på dem. Det er i hvert fall ikke kvinnefrigjøring.

 

Afghanistan er dessuten det fremste eksempelet på at det å delta i internasjonale militære operasjoner nå er en integrert og sentral del av norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Og utenlandsoperasjoner er en viktig og dimensjonerende oppgave for dagens norske forsvar.

 

Samtidig må vi innse at våre bidrag har en kostnad – både økonomisk og menneskelig. I 2010 vil Norge bruke nesten halvannen milliard kroner på ISAF-operasjonen, mens feltsykehuset og ingeniørsoldatene i Tsjad, som avsluttes nå om kort tid, er beregnet å koste 500–600 millioner totalt. Det er betydelige midler, som øker presset på en forsvarsstruktur preget av ressursknapphet.

 

Enda mer utfordrende vil jeg si at vårt store internasjonale engasjement er for Forsvarets personell og avdelinger. I forhold til folketall er innsatsen stor, og vi ser at presset på soldater og befal innen en del særskilte kompetansemiljøer over tid er uholdbart. Slitasjen er for stor, og vi trenger en større styrkebrønn for å gi den enkelte soldat og offiser tid til opptrening og kompetanseutvikling og aller viktigst: Til hvile og muligheten til å ha et normalt liv med familie. Fortsatt rovdrift vil undergrave og forvitre Forsvaret.

 

I tillegg til slitasjen på den enkelte ser vi også at måten vi opererer på, særlig i Afghanistan, skaper nye utfordringer for Forsvarets avdelinger, og for det ”systemet av systemer” som utgjør et moderne forsvar. Innretningen mot mentorering, trening og partnering medfører for eksempel at Hærens avdelinger kontinuerlig avgir sine mest erfarne offiserer. Dette skaper en særdeles vanskelig situasjon for Hæren i det daglige, og for ambisjonen om en styrket, samtrent og operativ hær innenfor den brigadestrukturen vi har igjen. Denne trenden forsterker de utfordringene et sterkt presset driftsbudsjett allerede skaper. For Luftforsvaret skaper videreføringen av helikopterbidraget – som samtidig er helt avgjørende for å lykkes med oppdraget i Afghanistan – tilsvarende press mot et lite kompetansemiljø.

 

——————

 

Og akkurat disse spørsmålene gir meg en inngang til å gå dypere inn i noen av de mer grunnleggende utfordringene for det norske Forsvaret i dag.

 

Jeg mener at nåsituasjonen er vesentlig mer utfordrende enn det Regjeringen synes villig til å ta inn over seg, og jeg frykter for konsekvensene av dette på sikt.

 

Det er direkte påfallende hvor stor avstand det er mellom Forsvarsdepartementets vurderinger av status og de økonomiske forutsetningene for Forsvaret, og den pressede virkelighet som Forsvarets avdelinger og mannskaper møter i sitt daglige virke.

 

Bakgrunnen for dagens situasjon er godt kjent for dere her i salen:

 

Omstillingen av Forsvaret startet i 2000 og pågår ennå. Den er nok korrekt betegnet som den største offentlige omstillingen i Norge noensinne. Hovedretningen og endringen fra et mobiliseringsforsvar til et moderne og fleksibelt innsatsforsvar har det vært stor enighet om i Stortinget. Rundt langtidsplanene for 2001­–2005 og 2005–2008 ble det inngått brede forlik.

 

Omstillingen var tvingende nødvendig, og har tatt oss mange skritt i riktig retning. La det ikke være tvil om det. Dagens forsvar er på mange områder særdeles mye bedre enn det vi hadde. Innsatsforsvaret er kommet for å bli.

 

Men vi er altså ikke på langt nær i mål, og langs veien har det også blitt begått for mange feil. Flere regjeringer har begått feilgrep, også vår da vi satt med makten fra 2001 til 2005, og vi står nok vesentlig lenger unna det Forsvaret vi burde hatt i dag enn mange liker å tro.

 

Riksrevisjonen har for eksempel i flere rapporter gjort rede for hvor stort presset på deler av Forsvaret er, og deres konklusjon i sin siste rapport er at den operative evne har falt etter 2005. Selv om jeg vet at daværende forsvarssjef Diesen ikke var enig i alle Riksrevisjonens konklusjoner, så peker dette på betydelige gjenstående utfordringer.

 

Oppsummert kan man si at Forsvarets hovedproblem fortsatt er den betydelige ubalansen mellom de oppgaver vi som politikere har pålagt dem, den strukturen Forsvaret har hatt, og de ressurser vi har stilt til rådighet.

Ubalansen har løpende blitt forsterket av den spesifikke årlige kostnadsveksten i sektoren, og at Stortinget – basert på budsjettforslagene fra ulike regjeringer – heller ikke bevilget de midlene som var forutsatt i planene.

 

Kortversjonen er derfor at Stortinget, over mange år, ikke har vist seg villig til å betale for det man har bestilt, ikke engang det man har fått levert, av Forsvaret.

 

Langtidsplanen for 2009–2012, vedtatt av Stortinget i juni 2008, var ment, en gang for alle, å skulle rette opp denne ubalansen. Regjeringen synes å mene at dersom planen er gjennomført etter forutsetningene i 2012, vil vi endelig ha et forsvar i balanse. Regjeringen har videre gjort det klart at deres overordnede mål for Forsvaret i denne perioden er å gjennomføre langtidsplanen.

Det tror jeg dessverre ikke de vil klare.

 

Jeg mener dessuten at en oppfyllelse av langtidsplanen, selv i tråd med forutsetningene, ikke er tilstrekkelig for å skape den lenge etterlyste balansen.

 

Og dette var også hovedankepunktet da en samlet opposisjon stemte mot Regjeringens langtidsplan i juni 2008: Langtidsplanen bygger på usikre og for optimistiske økonomiske forutsetninger. I hovedsak er det fire årsaker til dette:

  • Forsvaret førte med seg en ubalanse mellom budsjett og årlig strukturkostnad fra perioden 05-08. Dette er på sett og vis underbevilgningens arvesynd, og inndekningen – som særlig skal tas på materiellinvesteringssiden, skaper nye problemer.

 

  • I tillegg kommer merkostnadene ved Regjeringens strukturmål i forhold til det opprinnelige forslaget i Forsvarssjefens studie. Dette er 800 millioner i utgifter som har løpt fra første dag, mens regjeringen allerede har skapt et etterslep på disse midlene.

 

  • Spørsmålet om lønns- og priskompensasjon, som tidligere anslått til 500-600 millioner pr. år, er fortsatt uavklart, selv om forsvarsdepartementet sier noe annet.

 

  • Flytting og omstilling skaper utgifter i milliardklassen på et tidspunkt hvor forsvarsøkonomien allerede er under press. Disse utgiftene kommer i liten grad til syne i regjeringens opplegg.

 

Og jeg beklager å måtte si at tiden som har gått nok har gitt skeptikerne og opposisjonen mer rett enn vi skulle ønske. Allerede i juni 2008 skrev forsvarskomiteens flertall i sin innstilling til LTP at man ”ser åpenbare mangler i Forsvarets struktur og operative evner, som blant annet har konsekvenser for deltagelse i internasjonale operasjoner, trenings- og øvelsesaktivitet, og nivået på driften for øvrig. Forsvaret kan i dag ikke yte optimalt, situasjonen for mange ansatte er usikker og slitasjen på personell og materiell er stor. Flertallet er meget bekymret for at dagens driftssituasjon vil ha negative virkninger på Forsvarets rekruttering og evne til å beholde personell – både på kort og lang sikt.”

 

Og det er her vi er i dag. I budsjettinnstillingen for 2010 gjentar et flertall i komiteen sine bekymringer, i det som for Stortinget er usedvanlig klare vendinger.

”I dagens situasjon er flertallet særlig bekymret for drifts- og aktivitetssituasjonen. Problemene ved inngangen til langtidsperioden i 2009 var, som også forsvarskomiteens flertall påpekte i [LTP] svært alvorlige og kan undergrave hele Forsvarets virksomhet, også på lang sikt. Dette er ikke forhold som kan løses separat, men som må sees i sammenheng med den langsiktige balansen.”

 

Det er altså et flertall i komiteen som mener at utviklingen i aktivitet og driftsbudsjettene i forsvarsgrenene og HV i 2009 og 2010 ikke er bærekraftig, og vil undergrave hele forsøket på å skape den lenge etterlengtede balansen.

 

Forsvarssjefen har kalt drifts- og aktivitetssituasjonen i Forsvaret for ”en kneik”, Forsvarsministeren anerkjenner at man ikke er på det nivå man skulle ønske, men tviholder på at balansen vil skapes innen 2012. Jeg vil derimot si at dagens driftssituasjon vil kunne få store konsekvenser for hele Forsvaret.

 

Eksemplene er etter hvert mange:

  • Riksrevisjonen har påpekt hvordan øvingstid har falt dramatisk, Hæren har et gjennomsnittlig antall øvingsdøgn på et nivå som tidligere GiH har omtalt som et ”kritisk minimum”
  • Det er kritiske mangler på ammunisjon mannskap under opplæring skyter en brøkdel av hva de skal i henhold til planverket.
  • Seilingstimer i Marine og Kystvakt er redusert de siste år
  • Og HV øvde altså ingen mannskaper i forsterknings- og oppfølgingsstyrkene i 2009. I år skal de etter planen øve 20 pst. Innen hvert HV-distrikt vil det da ta 5–6 år mellom hver gang man får øvd et område.

 

Å tro at et slikt lavt aktivitetsnivå over flere år ikke vil ha konsekvenser for operativ evne, samvirke og struktur eller personellets kompetanse og motivasjon, fremstår i mine øyne som naivt.

 

GiH uttalte i sitt foredrag i OMS for fire uker siden at ”Utfordringen ligger i presset på de årlige driftsbudsjettene, og de langsiktige investeringene”.

 

Det siste er også en sak for seg: perioden vi er inne i beskrives ofte som en omstillingsfase, hvor vi faser inn nye kapasiteter. Ofte brukes dette som en forklaring på hvorfor aktivitetsnivået faller. Men hva når kapasitetene er faset inn – når alle de nye fregattene, Skjold-klassen og etter hvert en ny kampflyflåte er på plass? Å tro at dagens driftsbudsjett vil være i nærheten av tilstrekkelige dersom de skal operere utover et rent minimum er en illusjon – enkelt og greit.

 

Denne utviklingen ser vi altså i en situasjon hvor Regjeringen insisterer på at driftsbudsjettene øker, og i tillegg omfordeler midler fra investeringssiden til drift. Et grep som er gjennomført over flere år. I år ser vi at et beløp i størrelsesorden 500 millioner omdisponeres til drift, mens aktiviteten forblir på et lavmål. Det tyder på et budsjett som i utgangspunktet ikke er balansert korrekt.

 

Når vi i tillegg hører fra departementet at personellveksten, blant annet i Hæren, skal videreføres – samtidig som vi fra annet hold får høre at Forsvaret har et såkalt ”overforbruk” på 700 årsverk som skal kuttes i 2010, får jeg, og mange med meg, rett og slett ikke dette til å stemme.

Nettopp derfor har det vært gledelig å høre Forsvarsministeren ta til orde for en åpenhetsreform i forsvarspolitikken. Jeg ser frem til den, og forutsetter at den innebærer en reell vilje til å diskutere blant annet de problemstillingene jeg har tatt opp her, et ønske om å finne et slags ”minste felles multiplum” for en åpen og informert forsvarsdebatt, der ikke konstruktiv kritikk og spørsmål avfeies som tøv og ”talltriksing”, eller offiserer som uttaler seg om den hverdag de møter i sitt virke møtes med munnkurv. Så langt må jeg si at det synes å være et stykke igjen.

 

Det er også avgjørende at et slikt åpenhetsinitiativ medfører at Stortinget gjennom beslutningsdokumenter og årlige budsjettproposisjoner må gis et grundigere og mer spesifisert grunnlag enn i dag. Stortinget må gis mulighet til å vurdere de enkelte kostnadselementer og ta stilling til tverrprioriteringer som gjøres i forsvarsbudsjettet i det enkelte år.

Jeg mener at dagens budsjettproposisjoner ikke gir Stortinget tilgang på den nødvendige informasjon. Noe vi har merket når Stortinget har fått informasjon via Riksrevisjonen i etterkant, som man åpenbart burde hatt tilgang til i forkant. Fra og med i år har komiteen derfor bedt om å få oversendt Forsvarssjefens årsrapport til departementet. Det vil gi oss en større grad av innsyn.

 

Det er verdt å merke seg at akkurat åpenhet og innsyn var den saken Jan Petersen anså som aller viktigst da han gikk av som komitéleder. ”Helt avgjørende for Forsvarets fremtid” mente altså en av Norges mest erfarne politikere at dette var, og Jan er ikke den som tar store ord i sin munn i utide.

 

—————

 

Deres Majestet, kjære forsvarsvenner.

 

Min tilmålte tid er ute. Jeg har gjennom disse 45 minuttene forsøkt å dele noen tanker med dere – om den nye komiteen og dens arbeid, om hvordan jeg vurderer Stortingspolitikernes ansvar for Forsvaret og forsvarsdebatten, og ikke minst hva jeg anser som noen hovedutfordringer for det norske forsvaret her vi står i 2010. Andre temaer kunne også vært nevnt, men jeg håper også få komme tilbake hit til OMS ved en senere anledning.

 

Takk for meg.