Skip to content

Mandag 11. november 2019 gjestet visedekan ved Forsvarets høgskole/førsteamanuensis ved Institutt for Forsvarsstudier, Saira Basit Ph. D. med foredraget Asias stormakter posisjonerer seg. Strid og samarbeide mellom India, Pakistan og Kina – blant andre.

Mer informasjon om Saira Basit finner du her. Tidligere avholdte foredrag i Oslo Militære Samfund av Saira Basit finner du her.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes eller hvor du lytter til podcast.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 19. november foredro forfatter og historiker Torbjørn Færøvik med foredrag «Dragen og elefanten – er Kina og India på kollisjonskurs?».

Du kan lese foredraget her:

Dragen og elefanten:

Er Kina og India på kollisjonskurs?

Av Torbjørn Færøvik,

forfatter og historiker

På en reise i India i 1997 ble jeg stående og se på en stor lystavle som fortalte hvor mange innbyggere landet hadde. Det virket som om tallene var i ferd med å løpe løpsk. Indias folketall hadde nettopp passert en milliard. I dag viser det samme tavlen et sted mellom 1,3 og 1,4 milliarder innbyggere. Ifølge FNs prognoser vil India om få år, trolig i 2022, passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden.

Når det skjer, vil de to landene ha til sammen 2,8 milliarder innbyggere. Det forteller oss at utviklingen i Kina og India blir helt bestemmende for vår felles fremtid. Verden er avhengig av at de lykkes, og at de lever i fred med hverandre. I motsatt fall vil følgene bli alvorlige.

I mange hundre år sto geografien i veien for et tett samarbeid mellom disse to gigantene. Himalaya var ikke lett å forsere, og sjøveien var lang. Det betyr ikke at det ikke var kontakt mellom dem. For rundt 2000 år siden fant buddhismen veien fra India til Kina. Inderne fikk også kulturimpulser fra Kina. Men selv om de var naboer, føltes avstanden lang.

Dagens kommunikasjoner gjør det lettere å samarbeide. Men i så fall må de ville det. De indiske lederne nøler av flere grunner. Med rette oppfatter de Kina som den sterke part. Til alt overmål er de kinesiske lederne tydelige på at de ønsker å gjøre landet til en global supermakt. De politiske forskjellene er også åpenbare. India er et demokrati, Kina det motsatte. Mens Indias politiske system er åpent og gjennomsiktig, er det kinesiske stengt for innsyn. Det gjør det vanskelig å etablere et tillitsfullt forhold.

Kulturelt og religiøst er de også vesensforskjellige. Konfusius, kinesernes store læremester, var opptatt av hvordan menneskene skulle leve i forhold til hverandre – ikke av Himmelen. I hinduismen, indernes store religion, er gudene rikelig til stede.

Nehru og Mao

India ble et selvstendig land i 1947, og britene trakk seg ut. To år senere grep kommunistene makten i Kina. Regjeringen i New Delhi var raskt ute med å anerkjenne det nye regimet, men allerede i 1950 fikk India en forsmak hva som var i vente. For da rykket kinesiske styrker inn i Tibet. Statsminister Jawaharlal Nehru var likevel innstilt på å samarbeide med Kina, og i 1954 reiste han på offisielt besøk til Beijing.

Nehru var jurist med utdannelse fra Cambridge. Han var vestlig orientert og hadde kullsviertro på demokratiet som den beste styreform. Mao hadde tilbrakt lange år i felten og trodde på det han kalte «folkets demokratiske diktatur». Naturligvis var de uenige om mye, men begge var opptatt av å forsvare sine respektive land mot «imperialismen». India fremsto på den tiden som en viktig aktør i den alliansefrie bevegelsen. Året etter holdt bevegelsen sitt store møte i Bandung i Indonesia, hvor både Kina og India spilte viktige roller.

Fem år senere, i 1959, gjorde tibetanerne opprør mot det kinesiske overherredømmet. Demonstrasjonene i Lhasa varte i flere dager. Dalai Lamas tiltakende Kina-angst endte med at han flyktet til India, hvor han ble tatt vel imot av daværende statsminister Nehru. Flere titusener tibetanere flyktet samme vei. Dermed ble det brått slutt på den vennskapelige dialogen. I ordkrigen som fulgte, ble Nehru anklaget for å ha gått «imperialismens ærend», og Mao sa han ville «knuse» den indiske statsministeren.

Grensestriden i Himalaya

De neste tre årene hadde Kina nok med sine hjemlige problemer. Maos mislykkede massemobilisering, Det store spranget, endte med sult og elendighet og millioner av menneskers død. Først i 1962 ble situasjonen bedre, og Kina så sitt snitt til å gi det uskikkelige India en lærepenge. Kineserne ville ta tilbake områder i Himalaya som de mente tilhørte dem. Den elendige indiske hæren hadde lite å svare med og led et sviende nederlag. Rundt 3000 indiske soldater ble drept og minst like mange ble tatt til fange. Nehru fortvilte og ble en gammel mann over natten, skriver en av hans biografer. To år senere døde han. Mens inderne sørget over sin mangeårige leder, gjennomførte Kina sin første kjernefysiske prøvesprengning. Hendelsen ble en ny vekker for India, som nå bestemte seg for å gå samme vei. Ti år senere, i 1974, var den indiske bomben en realitet.

Kina og India har en felles grense på nesten 3500 kilometer. I dag er de stort sett enige om om hvor den går. Men ennå strides de om hvem som eier hva i den nordvestlige grensesektoren, hvor krigen i 1962 fant sted. I Indias nordøstlige hjørne ligger delstaten Arunachal Pradesh. Kina gjør krav på deler av den og omtaler det omstridte området som «Sør-Tibet». Da Dalai Lama i fjor besøkte et kloster i dette området, reagerte Beijing med kraftige protester. For å styrke sitt grep har India stasjonert betydelige militære styrker i delstaten. De fleste er forlagt nær grensen til Kina. Hele delstaten er på knappe 84 000 kvadratkilometer.

I fjor havnet kinesiske og indiske styrker i en 73 dagers «stillingskrig» på Dokhamplatået i Himalaya. Platået ligger der India, Kina og Bhutan møtes. Ingen av de tre landene er enige om hvem som eier hva av det. Konflikten ble utløst da kineserne begynte å bygge en vei som ifølge bhutaneserne gikk gjennom deres territorium. Indiske styrker ble tilkalt, og stillingskrigen begynte. Heldigvis ble den avsluttet uten tap av menneskeliv.

India frykter at nye grensestridigheter kan oppstå. Den indiske regjeringen har derfor besluttet å styrke grenseforsvaret med en moderne utrustet mobil styrke. Indiske aviser skriver at den skal bestå av rundt 90 000 soldater og være fullt operasjonell i 2021 – 2022.

Kinas økonomiske ekspansjon

Så lenge Mao styrte, behøvde ikke India bekymre seg for Kinas økonomiske ekspansjon. Kineserne hadde nok med sitt. Med de økonomiske reformene og «den åpne dørs politikk» som regimet introduserte på 1980-tallet, ble situasjonen en annen. Med ett ble det fart på hjulene, og utenrikshandelen vokste.

Tidlig på 2000-tallet begynte kinesiske selskaper å investere i andre land, ikke minst i Asia. Med skiftet av partiledelse i 2012 ble Kinas utenlandske økonomiske engasjement enda sterkere, og i 2013 lanserte Xi Jinping, den nye partisjefen, sitt store Silkevei-prosjekt – en plan om å utvikle et nettverk av trafikkårer mellom Asia og Europa. Planen, kalt Belt and Road (BRI), ble hilst velkommen av mange land, dog ikke av India. «En farlig felle», fnyste flere politikere.

Kina har markedsført sitt Belt and Road-initiativ som et «vinn-vinn-prosjekt». Alle som slutter seg til det, vil tjene på det, lyder omkvedet. Lederne i Beijing peker på at Asia lider av dårlig infrastruktur. Få om noen vil bestride denne påstanden. Problemet kan være at Kina, i egenskap av initiativtaker, hovedbidragsyter og eksekutør, vil bli den største vinneren. Det er også en fare for at land som ikke ivaretar sine interesser godt nok, vil ende opp som tapere.

Siden BRI ble lansert, har statsminister Modi holdt flere møter med sine kinesiske motparter. Men ennå har han til gode å velsigne det kinesiske initiativet. I stedet har han selv tatt flere initiativer, økonomiske som militære, for å holde Kina på avstand.

Kina blir ofte omtalt som verdens største fabrikk. Hvis fabrikken skal ekspandere, trenger den nye markeder og stabil tilgang på råvarer. Jo raskere varene kan fraktes fram og tilbake, desto bedre. Dette er drivkraften bak Belt and Road-initiativet. Landets ledere har siden tidenes morgen vært vant til å tenke langsiktig. De bygde Den store muren og millioner av kilometer med diker og kanaler. Den store kanalen, en vannåre fra sør til nord, ble realisert over en periode på flere hundre år og er nesten 2000 kilometer lang. BRI føyer seg inn i denne tradisjonen, men skiller seg fra tidligere gigantprosjekter fordi det omfatter mange land, og fordi det er det dyreste noensinne.

Kinesisk jernbanebygging

Kinas ambisjon er å forbedre infrastrukturen både til lands og til vanns. Flere av landprosjektene har Indiahavet som mål. Fra byen Kunming i Kinas sørvestlige del skal det bygges veier og jernbaner til Laos, Thailand og Myanmar. Noen av prosjektene er allerede igangsatt, som byggingen av jernbanen gjennom Laos. Tanken er å forbinde den med det thailandske jernbanenettet. Prosjektet er kostnadsberegnet til seks milliarder dollar, og fattige Laos har påtatt seg å finansiere en del av gildet. Asia Times skrev i august at ca. 20 prosent av den 414 kilometer lange strekningen allerede er fullført.

Den planlagte jernbanen fra Kunming til Yangon, Myanmars økonomiske hovedstad, blir enda lengre – hele 1920 kilometer. Planen ble møtt med både skepsis og motstand da den ble lansert, men alt tyder på at den blir realisert, om enn forsinket. Tilhengerne av planen peker på at mye av dagens handel mellom Kina og Myanmar foregår sjøveien via Malakkastredet, en omvei på 3000 nautiske mil. Kina ønsker også å strekke et togspor til Mandalay, en annen viktig by i Myanmar.

Tibets hovedstad Lhasa ble knyttet til det kinesiske jernbanenettet i 2006. I 2014 ble togsporet forlenget til Shigatse, en annen tibetansk by. Nå arbeider Kina på spreng for å knytte det tibetanske jernbanenettet til Nepal. Hvis arbeidet går etter planen, skal strekningen være fullført i 2020. Siden Nepal er Indias nordlige nabo, har indiske myndigheter vært opptatt av å skjerme landet mot fremmed innflytelse. Derfor blir inderne urolige når Kina trenger seg inn i Indias «bakgård».

India er særlig skeptisk til Kinas store infrastrukturprosjekt i Pakistan, kalt «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor». India og Pakistan har vært erkefiender siden Britisk India ble delt i to i 1947. En strekning av «korridoren» skal gå gjennom den pakistansk-kontrollerte delen av Kasjmir, et område som også India gjør krav på.

Prosjektet har en kostnadsramme på 62 milliarder amerikanske dollar. Fra Kinas vestlige Xinjiang-region skal kineserne bygge både jernbane og motorvei til Pakistan, helt til havnebyen Gwadar ved Det indiske hav. Det statlige Chinas Overseas Port Holding Company inngikk i fjor en avtale med Pakistan om å leie havnen i 40 år. Med sin beliggenhet nær Hormusstredet og Persiagolfen er havnen gull verd for Kinas dyktige strateger. Kina skal også utvikle en økonomisk sone utenfor Gwadar med plass til rundt en halv million kinesere. Sonen, kalt International Port City, skal stå ferdig i 2022.

Kineserne skal i tillegg bygge et nettverk av andre veier for å knytte sammen noen av Pakistans viktigste byer. Men godene kommer ikke gratis. Prosjektet er et spleiselag som Pakistan må finansiere ved hjelp av kinesiske lån. Allerede nå er gjeldsbyrden blitt så stor at landets nye regjering, under ledelse av Imran Khan, har innledet en granskning av prosjektet. Pakistanske aviser skriver at deler av det kanskje må skrinlegges eller modifiseres, i det minste inntil videre.

Indisk uro for Sri Lanka

India har lang erfaring med fremmede inntrengere. Derfor er indiske politikere så vare for alle Kinas forsøk på å skaffe seg makt og innflytelse i det sørlige Asia og Indiahavet. I fjor inngikk Kina en avtale med Sri Lanka om å leie havnen i Hambantota, på øyas sørspiss, i 99 år. Flere kommentatorer minnet om at britene i sin tid utnyttet Kinas svakhet til å inngå enn 99-årig avtale om å leie Hongkong. Den gang ble det kalt kolonialisme.

Avtalen med Sri Lanka kom i stand etter at regjeringen i Colombo så seg ute av stand til å tilbakebetale sin massive gjeld til Kina. Inntil videre er det liten kinesisk aktivitet i havnen, men nyervervelsen har uten tvil et stort potensial. USAs visepresident Mike Pence hevdet i forrige måned at Kina har planer om å utvikle Hambantota til et militært støttepunkt for sin egen marine. Påstanden ble straks avvist av srilankesiske myndigheter, som forsikret at havnen utelukkende vil ha en økonomisk funksjon.

Avisen Hindustan Times omtaler Kinas fremgangsmåte overfor Sri Lanka som en «salami-taktikk». Kineserne skjærer først den ene skiven, så den andre. Sjansen for å lykkes synes å ha blitt større etter at den Kina-vennlige Mahendra Rajapaksa igjen er blitt statsminister. Hans forrige styreperiode, fra 2005 til 2015, huskes for sine lysskye avtaler med Kina og sin bunnløse korrupsjon. «Rajapaksas comeback gir India grunn til bekymring. I hans forrige styreperiode stjal han en viktig del av Sørøstasia fra Indias innflytelsessfære», skriver Times of India. Avisen minner om at Sri Lanka har stor sikkerhetspolitisk betydning for India, og at korteste avstand mellom de to landene er bare 12 kilometer.

Nå har også Maldivene havnet i den kinesiske gjeldsfellen. Det lille øyriket har vel 400 000 innbyggere fordelt på 298 kvadratkilometer. På få år har det opparbeidet en gjeld til Kina på tre milliarder amerikanske dollar. Både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er bekymret for landets økonomi. Samtidig har flere tusen kinesere etablert seg på Maldivene. Mange er engasjert i ulike businessforetak knyttet til turisme og bygging av infrastruktur. Øyrikets nye president, Ibrahim Mohamed Solih, ble innsatt for bare to dager siden. Nå lover han å rydde opp i «rotet» etter sin Kina-vennlige forgjenger. Blant de utenlandske gjestene under innsettelsen var den indiske statsminsteren, som varslet at India er beredt til å hjelpe Maldivene ut av krisen. India har tradisjonelt hatt en sterk innflytelse på øygruppen.

Flere andre land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, er i samme kritiske gjeldssituasjon som Sri Lanka og Maldivene.

Rivalisering til havs

I takt med sin økonomiske ekspansjon moderniserer Kina marinen i raskt tempo. Da Kina for to år siden nektet å bøye seg for Haag-domstolens kjennelse i den betente striden om Sørkinahavet, vakte det sterke reaksjoner i New Delhi. «Skal Kina vise den samme forakt for lov og rett også i våre farvann?» spurte den indiske utenriksministeren. Kina gjør krav på 85 prosent av Sørkinahavet. Grenselinjen som regjeringen i Beijing egenhendig har trukket, er i konflikt med territorialkravene til land som Vietnam, Filippinene, Malaysia, Indonesia og Brunei. I tillegg til å være verdens travleste skipsled, har Sørkinahavet store fiskefelter og betydelige olje- og gassressurser.

I 2013 klaget Filippinene Kina inn for en spesialdomstol i Haag. Allerede før den avsa sin kjennelse i 2016, stemplet Kina den som «reaksjonær». Mens striden fortsetter, er kineserne travelt opptatt med å styrke sitt militære nærvær i Sørkinahavet, blant annet ved å forvandle små rev og atoller til militære utposter. USAs 7. flåte, som er tungt til stede i Stillehavet, kan lite gjøre uten å starte en krig. De fleste observatører anser derfor Kinas anneksjon som et fullbyrdet faktum. Amerikanske marinefartøyer fortsetter å patruljere området, men ikke uten risiko. I forrige måned var et amerikansk og et kinesisk marinefartøy nær ved å kollidere med hverandre. USA hevdet at den kinesiske motparten hadde opptrådt uansvarlig, mens Kina la all skyld på USA.

India er ingen aktør i denne striden, bortsett fra at landet har en sterk interesse av retten til fri ferdsel på verdenshavene.

Kina har ennå ikke skaffet seg marinebaser i Indiahavet, med unntak av den ett år gamle basen i Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet. Anskaffelsen av basen ble begrunnet med Kinas behov for å kunne delta mer effektivt i FN-ledede operasjoner i området, samt å beskytte kinesiske skip i Adenbukta. Behovet for å bekjempe somaliske pirater ble eksplisitt nevnt. Også USA, Frankrike og Japan har baser i Djibouti. Samtidig er China Merchants Group i ferd med å utvikle Afrikas største frihandelssone i Djibouti. Landet er et av Afrikas minste, men lilleputtstatens ledere har lenge drømt om å gjøre den til et slags Afrikas Singapore.

Indiahavet er ikke mindre betydningsfullt enn Sørkinahavet. Mesteparten av handelen mellom Asia og resten av verden går via Malakkastredet og Indiahavet. For regjeringen i New Delhi er det viktig at havretten og annen rett følges, og at ingen land tar seg til rette. Men stilt overfor et Kina som opptrer stadig mer nærgående, ser de indiske lederne ingen annen utvei enn å ruste opp. Som et uttrykk for at India ser med uro på utviklingen i sitt naboskap, var landet ifølge SIPRI verdens største importør av større våpen («major arms») fra 2012 til 2016. Indias uro skyldes ikke bare Kina, men også forholdet til Pakistan, som har vært betent helt siden 1947.

India oppgir å ha 1,2 millioner soldater i aktiv tjeneste, mot Kinas 2,3 millioner. Målt i antall fartøyer er den den indiske marinen bare en tredjedel av den kinesiske. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI konstaterer i sin siste rapport (mars 2018) at Asias andel av de globale forsvarsutgiftene øker år for år. Pådriveren er Kina. I 2008 utgjorde landets andel 5,8 prosent. I fjor hadde den steget til 13 prosent.

Ifølge offisielle tall brukte India i fjor 51 milliarder dollar på forsvaret, mot Kinas 152 milliarder. Janes Defense Weekly skriver at Kinas forsvarsbudsjett er ventet å øke til 233 milliarder dollar i 2020.

India er ennå fattig

India ble i en lang periode etter 1947 styrt av Kongresspartiet. I de senere år er landet blitt ledet av en koalisjon med basis i det høyreorienterte Bharatya Janata Party (Det indiske folkepartiet). BJP representerer markante hindu-nasjonalistiske strømninger, i rak motsetning til det sekulære Kongresspartiet. I utenrikspolitikken skiller det seg fra Kongresspartiet ved sin tydelige pro-amerikanske holdning.

Ved å liberalisere deler av indisk økonomi har BJP klart å få fart på økonomien. Under statsminister Modi har regjeringen understreket viktigheten av å lokke utenlandske investorer til landet. «Make in India», lyder slagordet. Indiske politikere håper at India skal bli mer attraktivt for investorer enn Kina. «Jeg ønsker å si til alle verdens folk: Kom hit, lag det i India … Selg varene i hvilket som helst land, men lag dem her. Vi har dyktighet, talent, disiplin og et ønske om å utrette noe», sa statsminister Modi da han lanserte kampanjen i 2014. Landet har i alle fall arbeidskraft nok, og den er billigere enn Kinas.

Indere og andre snakket lenge med forakt om «den hinduistiske vekstraten» på tre prosent. Nå vokser økonomien raskere enn Kinas. Årets resultat ventes å bli rundt 8 prosent, mot Kinas 6,5 prosent. India har åpenbart et stort potensial for utvikling, særlig hvis landet velger å prioritere forsømte sektorer som helse, utdanning og infrastruktur.

India er likevel langt fattigere enn Kina. Landets bruttonasjonalprodukt er bare en fjerdedel av Kinas. En tredjedel av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En like stor andel regnes som analfabeter. Landet utmerker seg med sine store sosiale forskjeller, og det eldgamle kastevesenet lever i beste velgående. Mange betrakter det som et alvorlig hinder i arbeidet for rettferdighet og sosial utvikling.

India søker nye venner

Stilt overfor den kinesiske utfordringen er India villig til å pøse nye milliarder inn i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret. Statsminister Modis regjering arbeider også hardt for å utvikle samarbeidet med land som deler Indias uro. Høyest på listen står USA. Kort etter at Donald Trump tiltrådte som amerikansk president, reiste Modi på offisielt besøk til USA. «Du er en sann venn», sa Trump til Modi på plenen utenfor Det hvite hus. Han tilføyde at forholdet mellom de to landene aldri hadde vært bedre. Da samtalene var over, forsikret begge lederne at de ville styrke det tosidige «strategiske partnerskapet». Det betyr ikke at det er friksjonsfritt, men utad fremstår det som godt.

USA signerte for tre år siden en tiårig rammeavtale om felles utvikling og produksjon av avansert forsvarsteknologi. Russland har i en årrekke vært Indias viktigste våpenleverandør. Nå blir USA viktigere, og de to holder stadig hyppigere felles militærøvelser. Under Trump har USA i økende grad erstattet betegnelsen «Asia-Pacific Region» med «Indo-Pacific Region». Mens den førstnevnte betegnelsen var myntet på det østlige Asia og Stillehavet, omfatter den andre noe større: en region som også omfatter India og Stillehavet. «Vi bruker uttrykket Indo-Pacific fordi det understreker viktigheten av Indias økende betydning», sa en talsmann for Det hvite hus for en tid siden.

India er også opptatt av å styrke samarbeidet med flere andre land. I forrige måned reiste statsminister Modi på offisielt besøk til Japan. I likhet med India er Japan dypt urolig på grunn av Kinas økende rolle og atferd. Partene forhandler nå om en avtale som vil gi Japans marinefartøyer adgang til Indias baser i Andamanhavet.

Da Modi besøkte Vietnam for to år siden, ble de to landene enige om å inngå et begrenset forsvarssamarbeid. Selv om landet styres av et kommunistparti som har mye til felles med det kinesiske, har Vietnam og Kina overlappende krav i Sørkinahavet. Kinas marine har ved flere anledninger jaget vietnamesiske fartøyer, sivile som militære, ut av de omstridte områdene. Ifølge en meningsmåling har bare 16 prosent av vietnameserne et positivt syn på Kina.

India står utenfor den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, men arbeider bevisst for å utvikle samarbeidet med medlemslandene. Malaysia og Indonesia står høyt på listen. Forholdet til Malaysia er blitt spesielt viktig etter at 92 år gamle Mahathir bin Mohamad overtok som statsminister tidligere i år. Den drevne veteranen, som var regjeringssjef fra 1981 til 2003, er sterkt kritisk til Kina og har kansellert flere store avtaler med Beijing. Han anklager Kina for å praktisere en ny form for kolonialisme og vil redusere Malaysias avhengighet av et regime han oppfatter som totalitært. Det demokratiske Australia er et annet viktig land for India.

Den kinesiske partisjefen Xi Jinping ble gjenvalgt på partikongressen i fjor høst. I sin tale til delegatene sa han at Kinas system kunne tjene som modell for land i Den tredje verden. Uttalelsen vakte naturligvis stor oppsikt utenfor Kinas grenser. Hans mye omtalte «kinesiske drøm» er å gjøre landet til en global supermakt. Det er en skremmende tanke for mange, særlig så lenge landet er et strengt diktatur.

«Aldri før har de ansatte i Indias utenriksdepartement arbeidet så mye overtid», skriver Indian Express. «Kina holder dem i arbeid.»

På nasjonalforsamlingens sesjon i mars i år ble grunnlovsbestemmelsen som begrenset presidentens styretid til to terminer, fjernet. Xi kan dermed fortsette som statsoverhode på livstid, om han selv vil. Han er gjenstand for økende persondyrkelse, og hans politiske program, kalt «Xi Jinpings tanker», studeres flittig av både partimedlemmer og andre. Men Xi Jinping har også sine kritikere, selv om de velger å formulere seg forsiktig. Flere kinesiske økonomer og intellektuelle har i den senere tid kritisert hans Belt and Road-prosjekt. De mener det er for ambisiøst, og at de enorme pengesummene som Kina bruker på det, kunne ha gått til påtrengte hjemlige oppgaver. Xi har også måttet tåle kritikk for sin lite fleksible holdning i handelsstriden med USA. Mange tolker hans steile positur som uttrykk for svakhet, og ikke det motsatte. Uansett møter han ingen synlig opposisjon verken i eller utenfor kommunistpartiet. Det sterke overvåkningsapparatet som regimet har utviklet, gjør det heller ikke lett å organisere noen opposisjon.

I India skal det holdes valg på ny nasjonalforsamling i 2019. De fleste observatører anser det for sannsynlig at statsminister Modi og hans BJP vil seire på ny. Hans viktigste utfordrer er Kongresspartiet og dets leder, Rahul Gandhi. Han er sønn av Rajiv og Sonia Gandhi og representerer fjerde generasjon i Nehru-Gandhi-dynastiet.

Rivalisering og samarbeid

Inntil videre vil forholdet mellom India og Kina være preget av både rivalisering og samarbeid. Både samhandel og annen utveksling er økende. Bare i fjor steg samhandelen med 18 prosent, til 84,4 milliarder. Indias eksport til Kina økte med hele 40 prosent. På listen over Indias viktigste handelspartnere rangerer Kina på topp, foran USA, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Kinesiske selskaper har i tillegg investert betydelige summer i indisk økonomi. India har et stort behov for å forbedre sin infrastruktur, og Kina vil gjerne bidra. Et tettere økonomisk samarbeid kan være et bidrag til å dempe konfliktene i forholdet, men kan også gjøre India sårbar for kinesisk utpressing.

Begge land innser viktigheten av å samarbeide om miljøet. Kina fyres opp med kull, og India er ikke så langt etter. Tall fra 2017 viser at 15 av de 20 mest forurensede byene i Asia ligger i Kina og India. Den tredje pol, det store isødet i Tibet som gir vann og næring til flere asiatiske land, utsettes for store påkjenninger grunn av den globale oppvarmingen. Store breområder krymper år for år. I Himalaya har klimaskiftet utløst erosjon og jordskred. På grunn av temperaturstigningen kan viktige elver som Yangtsekiang, Guleelva, Mekong, Brahmaputra og Indus komme i ulage. Klimaskiftet berører også folkerike land som Pakistan og Bangladesh. Mottiltak bør settes inn i raskt. Havene er også berørt at det som skjer, og lavtliggende landområder risikerer å bli oversvømmet. Maldivene og Bangladesh nevnes ofte som eksempler, men deler av India og Vietnam er også utsatt.

Et fredelig Asia avhenger av et godt forhold mellom Kina, India og Japan. USA må bidra på sin måte. Kina bærer et stort ansvar for utviklingen videre. Fortsetter landet å styrke sin stilling på bekostning av naboene, kan Asia og verden gå inn i en urolig, i verste fall farlig, fase.

Mandag 4. desember 2017 hadde vi æren av å ha ambassadør Kai Eide på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foredragets tema var Afghanistan, et land og en region Kai Eide har svært god kjennskap til.

Med sitt foredrag avsluttet ambassadør Eide OMS sitt høstsemester. Og det var et svært engasjerende og spennende foredrag vi fikk servert.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Sverre Lodgaard, NUPI, foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS). Foto: OMS Presse

Mandag 6. november 2017 hadde vi gleden av å få besøk av seniorforsker Sverre Lodgaard fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt som foredro om Nord-Korea. Sverre Lodgaards ekspertområder er geopolitikk, Midtøsten, iransk utenrikspolitikk, kontroll med og nedrustning av atomvåpen og Irans og Nord-Koreas atomprogrammer. Lodgaard var direktør for NUPI i perioden 1997–2007.

Lodgaards arbeidserfaring er like imponerende som foredraget han avholdt, som også viste seg å ha en svært god timing sett opp mot det aktuelle nyhetsbildet man har om Nord-Korea om dagen.

Arbeidserfaring

2007- Seniorforsker, NUPI
1997-2007 Direktør, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Oslo
1992-1996 Direktør, United Nations Institute for Disarmament Research (UNIDIR), FN-kontoret, Geneve
1987-1992 Direktør, Institutt for fredsforskning (PRIO), Oslo
1980-1986 Forsker, Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI)

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. .

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 13. april 2015

Oberst Per Erik Solli

Tidligere militærrådgiver ved Norsk utenrikspolitisk institutt samt gjesteforsker ved INSS i Washington D.C. og RSIS i Singapore.

Ærede forsamling, mine damer og herrer,

Jeg vil først takke for invitasjonen til å holde et nytt foredrag i Oslo Militære Samfund. Etter å ha vært gjesteforsker ved en tenketank i Singapore var jeg på samme talerstol for litt over et år siden. Da orienterte jeg om sikkerhetspolitiske utfordringer i Stillehavsregionen sett fra et asiatisk perspektiv. Siden den gang har jeg vært gjesteforsker på nytt og denne gangen i Washington D.C.. Jeg var tilknyttet instituttet for nasjonale strategiske studier ved National Defense University og studerte utfordringer i Asia-Stillehavet fra et amerikansk ståsted. USAs syn er også et såkalt lokalt perspektiv fordi landet er en Stillehavsnasjon og har i tillegg vært en hegemoni i regionen i over 60 år. USAs dominerende rolle blir nå utfordret. Geopolitiske forhold i Asia-Stillehavet har gradvis endret seg i de seneste tiårene som en følge av Kinas økende makt og innflytelse. Kina har først og fremst blitt en global økonomisk stormakt, men også en sterkere regional militærmakt.

Min orientering i dag vil først og fremst handle om Kinas militære modernisering og hvilke endringer som har skjedd i maktbalansen mellom Kina og USA. Jeg vil også drøfte dynamikken mellom Kina, USA og andre stater i Øst-Asia. I hovedsak vil jeg prøve å holde meg på et overordnet nivå og drøfte generelle utviklingstrekk, og kun presentere enkelte fakta som eksemplifiserer trender. Noen sentrale problemstillinger er (1) hvorfor Kina har modernisert sine militære styrker, (2) hvordan landet har reformert forsvarssektoren, (3) på hvilken måte er maktbalansen mellom USA og Kina endret, og (4) hvordan er dynamikken mellom Kina, USA og andre land i Asia-Stillehavsregionen?

Kina

Fra en fredelig til en mer markant internasjonal aktør.

Fra 1970-tallet og utover hadde Kina en strategi som først ble kalt «fredelig vekst» og senere «fredelig utvikling» (Peaceful Rise/ Peaceful Development). Det internasjonale samfunnet oppfattet de første endringene i Kina som fredelige og uproblematiske. Lenge ble Kina forbundet med eksport av billige varer til gunst for prisbevisste kunder i hele verden. Vendepunktet var den globale finanskrisen i 2008-09. Lavere etterspørsel i markedene i USA og Europa påvirket Kinas eksportøkonomi. Høye forventninger i egen befolkning kombinert med lavere økonomisk vekst skapte tendenser til intern uro i Kina. For å dempe misnøyen utnyttet ledelsen i Kina den voksende nasjonalismen og selvfølelsen i landet, og markerte seg mer tydelig og «ikke-fredelig» i regionale disputter og internasjonale relasjoner.

I de senere årene har Kina har vært meget offensiv i regionale disputter og opptrådt aggressivt i ulike episoder i forbindelse med uavklarte suverenitetsspørsmål, blant annet over øyer og skjær i Østkinahavet og Sørkinahavet. Denne utfordrende holdningen ovenfor naboer står i skarp kontrast til de første tiårene etter etableringen av Folkerepublikken. Fra 1949 til 2005 avklarte regimet i Kina 17 av 23 territorielle og maritime disputter med sine nabostater. Sannsynligheten er lav for at det blir diplomatiske kompromisser og hensiktsmessige avklaringer i de seks gjenstående sakene. I dag er Kina en langt mer markant aktør, ikke bare regionalt, men også globalt. Før var Kina som fast medlem i FNs sikkerhetsråd en av de mest forsiktige med å bruke sin vetorett. Siden 2005 har 11 ulike resolusjonsforslag i sikkerhetsrådet blitt blokkert av de faste medlemmene. Kina vært med å legge ned veto i 6 av de 11 tilfellene. I de siste årene har Kina vært med å avgi veto i hele 4 av 6 tilfeller (2011-14). Et annet eksempel er at Kina i disse dager arbeider med å etablere en asiatisk konkurrent til Verdensbanken som er dominert av USA og vestlige land. Kina har sagt seg villig til å bidra med inntil 100 milliarder dollar i startkapital til Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), og over 40 land i Asia, Midt-Østen og Europa har søkt om medlemskap i denne konkurrerende institusjonen.

Endringene i ekstern adferd må først og fremst sees i sammenheng med behovet for å ivareta økonomisk vekst og intern stabilitet i Kina. Hovedmålsettingen til landets politiske ledelse er at kommunistpartiet beholder makten, og indre sikkerhetsutfordringer er øverst på prioriteringslisten. Eksterne sikkerhetsutfordringer er lavere på agendaen. Kinas ledelse har lansert en visjon om å revitalisere landet som en ledende global stormakt. Regimet hevder ovenfor egen befolkning at landet er inne i en periode med store strategiske muligheter. Kommunistpartiet har fremmet en langsiktig målsetning om nasjonal foryngelse innen år 2049, som sammenfaller med folkerepublikken Kinas 100års jubileum. Fremtidsvisjonen er at Kina og USA vil være de to dominerende globale supermaktene. Ledende kineserne mener dette er deres rettmessige plass i verden.

Denne semantikken har skapt en forventing i befolkningen om en langsiktig endring som også må bekreftes på kort sikt med enkelte indikasjoner. Kinas mer markante adferd mot naboland, og større vilje til å utfordre USA, kan derfor sees i sammenheng med behovet for å signalisere innenrikspolitisk at landet er på riktig vei. Hensikten er å bidra til oppslutning om regimet underveis mot det «langsiktige målet». Kina er nå lite villig til å inngå kompromisser i saker som de anser som viktige, og pragmatiske diplomatiske løsninger ovenfor USA og asiatiske naboland er mindre sannsynlige enn tidligere. Kommunistpartiets aller viktigste hensyn er å virke sterk og handlekraftig ovenfor egne rekker. Kina som en mer markant utenrikspolitisk aktør kombinert med en mer nasjonalistisk befolkning og et voksende militærvesen er ikke nødvendigvis en risikofri situasjon.

Hvorfor modernisering av de militære styrkene?

Kinas militær modernisering har pågått omtrent siden midten av 1990-tallet. Tilbake i 1979 opplevde Kina et militært nederlag og et tap av ansikt i krigen mot Vietnam, men dette alene førte ikke til selvransakelse og større reformer. En langt viktigere milepæl var Taiwankrisen i 1995-96. Kina var sterkt misfornøyd med den politiske utviklingen i Taiwan og gjennomførte militærøvelser og til og med skarpskyting med missiler i nærheten av øya. Som et svar på kinesernes handlinger sendte USA hangarskipsgrupper til farvannet i nærheten av Taiwan. Kineserne opplevde den gang å bli satt i forlegenhet fordi de kunne hverken beskytte seg mot eller potensielt true den amerikanske marinen. Siden den gang har Kinas forsvarsbudsjetter økt signifikant og den moderniseringsprosessen som startet pågår fremdeles.

Allerede 5 år før Taiwankrisen forstod Kina at de var sterkt akterutseilt stilt ovenfor USAs konvensjonelle militærmakt. Tidligere var Kina mindre bekymret over amerikanernes operativ evne. Koreakrigen på 1950-tallet endte «uavgjort» med en våpenhvile. USAs militære troverdighet var svekket på 70- og 80-tallet etter nederlaget i Vietnamkrigen og det mislykkete forsøket på å redde de amerikanske gislene i Teheran. På 1990-tallet snudde dette og amerikansk militærmakt ble oppfattet å være særdeles overlegen. Gulfkrigen mot Irak i 1991 var en amerikansk militær maktdemonstrasjon som bekymret kinesiske analytikere. Inntrykket av vestlig militær dominans ble bekreftet av koalisjonens offensiv i Bosnia høsten 1995 og den internasjonale luftoperasjonen over Kosovo og Serbia 4 år senere. Flybombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd i 1999 førte til at kineserne ble enda mer skeptisk til vestlig militærmakt og våre intensjoner.

I Kina var flere miljøer betenkt over vestlig evne til å angripe mål langt innen i et land uten å lide store tap av egne styrker, og evnen til å invadere et land med mobile og effektive bakkestyrker. Kina har lenge benyttet et atomvåpenarsenal for å avskrekke en angriper, men den landtunge forsvarsstrukturen med relativt mye lett- bevæpnet personell ville ha lite å stille opp mot moderne amerikansk sjømakt og luftmakt.
USA har lenge eksportert avansert militært materiell til sine allierte i Asia-Stillehavet, og sett fra Beijing forverret dette den konvensjonelle maktbalansen ytterligere.

Den gryende konsensusen om behovet for militær modernisering av de konvensjonelle styrkene sammenfalt med gryende økonomisk vekst i Kina. Å starte prosessen med å modernisere Kinas militære styrker var mulig på grunn av stadig større statsbudsjetter og en solid finansiell handlefrihet over flere tiår.

Kinas økonomiske vekst og økningen i forsvarsbudsjettene

Frem til og med 1970-tallet Kina var en relativt lite velstående stat, og på mange måter et fattig land. I 1978 introduserte kommunistpartiet markedsøkonomiske reformer, men la stor vekt på ikke å utfordre det eksisterende politiske systemet. Modellen har blitt omtalt som «sosialisme med kinesiske særtrekk». President Deng Xiaping startet reformene i Guangdeng provinsen, og endringene spredde seg gradvis utover landet. På begynnelsen av 1980-tallet var Kinas nasjonaløkonomi totalt sett mindre enn Nederlands. Kinas bruttonasjonalprodukt per innbygger er fremdeles relativt lavt, men Kina har nå den nest største økonomien i verden og kan overta førsteplassen hvis utviklingstrekkene fortsetter som nå. Kinas økonomiske fremvekst er antagelig den største geopolitiske endringen i moderne tid. I følge ugraderte rapporter fra CIA var den gjennomsnittlige årlige veksten i Kina 13,1% i perioden fra 1980 til 2010. I 1980 var Kinas økonomi 10% av den amerikanske. I 2010 hadde Kina vokst til et nivå som var 75% av USAs nasjonaløkonomi. Kina er uomtvistelig en økonomisk global stormakt, men det er viktig å påpeke at landet ikke nødvendigvis er en global stormakt på andre områder.

Kinas militærutgifter har økt betydelig og i samme mønster som veksten i bruttonasjonalprodukt. Helt siden 1997 har det vært en stabil trend med meget høy prosentvis budsjettvekst innen forsvarssektoren. Kina har i dag verdens nest største forsvarsbudsjett. I henhold til offisielle kilder er det kinesiske forsvarsbudsjettet i 2015 på 145 milliarder dollar, en økning på litt over 10 % fra i fjor. Veksten i forsvarsutgiftene fra 2013 til 2014 var på hele 12,2%. Mange eksperter har påpekt at de reelle kinesiske forsvarsutgiftene er langt større enn det offisielle forsvarsbudsjettet, muligens inntil 40-50% høyere. Dermed kan Kinas reelle forsvarsutgifter i år være på over 200 milliarder dollar.

For å forstå omfanget av endringen over tid er det viktig å huske at for omtrent 20 år siden var Kinas forsvarsutgifter under 10 milliarder dollar. Kinas voksende forsvarsutgifter passerte Storbritannias nivå allerede i 2008 og har siden den gang overtatt andreplassen på globale målestokker. Kinas militærutgifter er nå over tre ganger større enn stormakter som Japan, Frankrike og Storbritannia, og neste fire ganger større enn Indias militærutgifter. I dag har kun USA og Kina et tresifret forsvarsbudsjett målt i milliarder amerikanske dollar. Fremdeles er det amerikanske forsvarsbudsjettet 3-4 ganger større enn det kinesiske, men sistnevnte vokser fremdeles og førstnevnte har stagnert.

Hvordan har Kina modernisert sine styrker?

Kinas konvensjonelle styrker kan nå utfordre nabostater og amerikanske styrker i regionen. I tillegg til å ivareta sine nasjonale defensive oppgaver er Kinas forsvar i stand til å projisere militærmakt utenfor egne grenser, spesielt utover havområdene. Etter Sovjetsamveldets sammenbrudd i 1991 kunne Kina nedprioritere forsvar av landegrensene i nord og vest, og legge større vekt på utvikling av militærmakt for å kunne øve innflytelse over havområdene i sør og øst. For å bruke et militært fagspråk har Kinas militære styrker allerede en solid evne til å utøve kontroll over nære havområder og i tillegg nekte andre å anvende havområdene lengre ut. I grove trekk har Kina en viss evne til å kontrollere Østkinahavet og Sørkinahavet hvis det bryter ut en militær konflikt og i stor grad forstyrre eller nekte andre bruk av Filippinerhavet til militære formål. Utviklingen må første og fremst sees i sammenheng med Taiwans betydning av i kinesisk sikkerhetspolitikk. Kina ønsker ikke å oppleve igjen den handlingslammelsen de erfarte i 1995-96. Selv om andre utfordringer er mer fremtredende i nåtidens nyhetsbilde må vi ikke glemme hvor sentral Taiwan er i kinesisk maktpolitikk.

Dagens versjon av Kinas militære styrker har ulike byggesteiner. Et sentralt satsningsområde har vært å gi marinen, flyvåpenet og de strategiske missilstyrkene mer tidsmessige systemer og våpen. Inventaret består av langtrekkende og presisjonsstyrte kryssermissiler og ballistiske missiler som kan brukes mot sjømål og landmål. Kina er ikke bundet av INF-traktatens forbud mot missiler med mellom 500 og 5500 km rekkevidde. Det kinesiske forsvaret har flere typer missiler innen alle kategorier rekkevidder. Et annet viktig element i kinesisk forsvarsplanlegging er en asymmetrisk konvensjonell strategi for å utfordre amerikanske og andre militære styrker som i dag er sterkt avhengig av nettverksteknologi og satellitter. Kina har derfor utviklet en offensive operativ evne i både det digitale rom og verdensrommet. En kinesisk våpentest i 2007 var vellykket i den forstand at de klarte å ødelegge en defekt værsatellitt, men det resulterte i så mye romsøppel i bane over jorden at kineserne fikk krass kritikk fra mange i det internasjonale samfunnet. I tillegg til å kunne gjennomføre offensive cyberoperasjoner i krise og krig, er kineserne også meget aktive i domenet i fredstid. Ikke bare USA, men også Norge har fått merke denne aktiviteten i egne nettverk og datasystemer.

Kinas atomvåpenprogram starte på 1960-tallet. Landet har oppdatert sine atomvåpen og arsenalet inkluderer omtrent 250 atomvåpen. Det reelle antall missiler og våpen i Kina er heftet med noe usikkerhet på grunn av mangel på åpne inspeksjonsregimer og fordi kinesere har mange mobile missilsystemer skjult i et omfattende system av fjellhuler og hangarer. Kina er en mellomstor atommakt på samme nivå som Storbritannia og Frankrike. Kina har en tradisjonell triade og kan levere atomvåpen fra bombefly, ubåter og landbaserte enheter. Missilene har ulike rekkevidder og kan true både nabostater og USA. Kina er derimot langt unna nivået til Russland og USA som begge har over 4000 atomvåpen i sine inventarer. Kinas strategiske defensive doktrine ekskluderer førstebruk av atomvåpen i en konflikt, og de vil kun gjengjelde et angrep. Offisielt er formålet med Kinas atomvåpenprogram å avskrekke og forhindre at noen kan true med eller anvende atomvåpen mot landet.

Kinas store militærvesen består av i alt 2,3 millioner personell, både kvinner og menn. En rekke nye våpentyper er introdusert og som sagt har missilstyrkene, marinen og flystyrkene vært prioritert de siste tiårene. I tillegg har forsvarsledelsen lagt stor vekt å introdusere moderne informasjonsteknologi i hele forsvaret. Ambisjonsnivået er økt nettverksbasering og integrering som legger forholdene bedre til rette for fellesoperasjoner og effektiv kommando og kontroll.
Kinas forsvar anvender satellitter til en rekke tradisjonelle formål, og landet har til og med et eget program for navigasjonssatellitter for å ha nasjonal kontroll på posisjonsdata. BeiDou systemet er planlagt å være ferdig utbygget og operativt i år 2020.

I de strategiske missilstyrkene er det 100.000 personer som betjener missiler med både atomvåpen og konvensjonelle stridshoder. Andre artillerikorps har i den senere tid fått en utvidet rolle innen konvensjonell krigføring. En viktig utviklingstrekk er innføringen av det landbaserte anti-sjømålsmissilet DF-21 som potensielt kan anvendes mot hangarskip. Men, den største og tradisjonelle rollen for Andre artillerikorps er å avskrekke med atomvåpen. De mest langtrekkende missilene kan nå USA og Europa.

Hæren er den største forsvarsgrenen med i alt 1,6 millioner mennesker i uniform, og er dermed verdens største arme. I tillegg er det en reservestyrke på cirka 510.000 personer. Moderniseringen av hæren har ført til økt pansring og mekanisering (40%), men fremdeles er over halvparten av landstyrken lette infanteristyrker. Kina har 18 armekorps fordelt til flere militærdistrikter. Noen landstyrker finnes også i organisasjonen til andre forsvarsgrener (marinekorps og luftbårne styrker).

Marinen har vært gjennom en av de største militære endringene i Kina. Overgangen fra en ren kystmarine til en havgående marine har ført til en satsning på nye typer skip og ikke minst en betydelig kompetanseheving for personellet. Kina fikk sitt første hangarskip i 2012 og har planer om å bygge et til. 235.000 personer er tilknyttet forsvarsgrenen. Den kinesiske marinen er mer offensiv og i stand til å operere på åpne hav, men har fremdeles en betydelig kystflåte. Kina har 4 strategiske og 66 taktiske ubåter som er sentrale for landets nye militærstrategi og doktrine. Den nye Jin-klassen atomubåter har 12 JL-2 ballistiske atomvåpenmissiler med en rekkevidde på 7400 km. Marinen har 72 overflatefartøy og derav 1 hangarskip, 17 destroyere og 54 fregatter. I tillegg har Kina over 200 korvetter og andre fartøyer som opererer i kystnære farvann. Marinen inkluderer også hele 211 logistikk og støttefartøy. I Marinens flyvåpen er det 332 flymaskiner og marinekorpset består av 10.000 marinesoldater.

Kinas store flyvåpen inkluderer over 2800 flymaskiner, bakkebaserte kontroll- og varslingssystemer, over 600 luftvernmissilsystemer og omtrent 16.000 kanonluftvern. Forsvarsgrenen er bemannet av 400.000 kvinner og menn. Flyparken inkluderer bombefly, kampfly, radarovervåkningsfly, tankfly, transportfly, ulike typer helikoptre og ubemannede fly/droner. Mye av materiellet er av eldre design, men stadig flere moderne systemer blir introdusert i forsvarsgrenen. Sist gang Kinas flyvåpen fikk kamperfaring var under Koreakrigen på 1950-tallet. Det store flyvåpenets reelle operative yteevne i en moderne væpnet konflikt er et åpent spørsmål, men det er ikke den eneste usikkerheten knyttet til Kinas forsvar.

Kinas forsvarsbudsjett er stort, moderniseringsprogrammet har vart i mange tiår, og det er lett å bli imponert av antall systemer og størrelsen på personellmassen. For å ha et balansert perspektiv er det viktig å være klar over ulike problemer og utfordringer. Selv om kinesisk media og offentlige kilder fremhever innføringen av moderne systemer er det kinesiske forsvaret fremdeles en god blanding av gamle og nye løsninger.
Kinas militære styrker mangler praktisk kamperfaring fra høyintensitetskonflikter. Enkelte av deres styrker har deltatt i internasjonale operasjoner, men stort sett i den lavere delen av konfliktskalaen. Både internasjonale og kinesiske analytikere har stilt spørsmålstegn ved den store og komplekse organisasjonens evne til å gjennomføre reelle og integrerte fellesoperasjoner. Et eksempel på mangel på kompetanse og erfaring er at enkelte kampflygere i den amerikanske marinen har individuelt gjennomført flere landinger på hangarskip enn summen av erfaringen til alle marineflygere i Kina. En stor sak i Kina er utfordringer med etikk og moral. Staten Kina har et generelt problem med korrupsjon og det inkluderer også den militære organisasjonen. President Xi Jingping gjennomfører en aktiv kampanje mot korrupsjon og militære ledere har også blitt etterforsket, tiltalt og dømt.

Hvordan vil Kinas forsvar utvikle seg på lang sikt? Det er vanskelig å spå, men en indikator er hvor mye landet investerer i militær forskning og utvikling. Eksperter har påpekt at Kina i år bruker 10 milliarder dollar på sektoren, som er dobbelt så mye som summen av alle militære forskning og utviklingsbudsjettene i alle vesteuropeiske land. Men, hvilke perspektiver har USA på den militære utviklingen i Kina?

Maktbalansen mellom Kina og USA

Et viktig poeng er at de seneste geopolitiske endringene i Asia-Stillehavet har skjedd seg uten væpnet konflikt eller krig mellom gamle og nye stormakter, et ikke ukjent fenomen i verdenshistorien. USA var imøtekommende ovenfor den kraftige økonomiske veksten i Japan som startet på1960-tallet og førte til at landet fikk verdens nest største bruttonasjonalprodukt. Japan økonomiske vekst flatet ut på 1990-tallet og Kina har nå overtatt andreplassen. Japan har et lite forsvarsbudsjett, selvpålagte restriksjoner og er alliert med USA. Japan har derfor aldri utfordret amerikanernes hegemoni i Asia-Stillehavet. Endringene i maktbalansen mellom Kina og USA har fått større konsekvenser. Kinas nasjonaløkonomi kan muligens bli den største i verden i løpet av det neste tiåret. Kinas militærmakt har økt betydelig og landet har fått mer innflytelse i internasjonal politikk, men uten å være i krig/konflikt med USA som er den etablerte globale og regionale hegemoni. Det kan forklares med Kinas tidlige vektlegging av en fredelig vekst og USAs initiale engasjementspolitikk ovenfor kineserne. USA og Kina er i dag økonomisk avhengig av hverandre og vil begge tape mye på en forvitring av forholdet seg imellom. USA og Kina har vidt forskjellige politiske systemer og amerikanerne har historisk sett arbeidet for å promotere den liberale demokratiske modellen ovenfor andre land. Sannsynlighet er meget lav for at Kina vil la seg påvirke av vestlige politiske modeller. Økonomimodellen er relativ lik i begge land siden Kina i praksis har innført en variant av markedsøkonomi og kapitalisme. Kina og USA har et meget ulike syn i prinsipielle saker som talefrihet, sensur og menneskerettigheter, men ulikheter og motsetninger har tidligere ikke stått i veien for dialog og samarbeid.

USA og Kina normaliserte sitt forhold allerede tidlig på 1970-tallet og hadde Sovjetsamveldet som felles motpart. Kinas gryende økonomiske vekst fra 1980-tallet og utover ble oppfattet som et positivt utviklingstrekk. USA importerte kinesiske varer i økende grad og flere amerikanske bedrifter flyttet sin produksjon til Asia for å redusere kostnader. Taiwankrisen i 1995-96 ble et varsel ovenfor USA at forholdet til Kina ikke nødvendigvis ville være uproblematisk. På slutten av 1990-tallet begynte enkelte miljøer i USA å overvåke utviklingen i Kina nøyere, og spesielt den militære opprustningen. Amerikanernes globale krig mot terror fra 2001 tok mye av oppmerksomheten bort fra den militære moderniseringen i Kina. Analyser av de langsiktige konsekvensene av Kinas økte maktposisjon ble nedprioritert i mange år. Vendepunktet var Kinas endrede regionale adferd etter finanskrisen i 2008-09 og bekymringsmeldinger fra USAs allierte i Asia. Parallelt med USAs nedtrapping i Irak og Afghanistan fikk Kina gradvis større oppmerksomhet i amerikansk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Den reviderte amerikanske strategien ble først kalt Pivot-to-Asia, men har siden blitt kalt «rebalansering». USA har i de senere år balansert mellom en engasjementspolitikk og oppdemmingspolitikk ovenfor Kina. Amerikanerne hevder offisielt at de ikke har en oppdemmingspolitikk, men en rekke tiltak de siste årene tilsier at USA ikke lengre har en ren engasjementspolitikk.

Etter lanseringen ble USAs Pivot-to-Asia og rebalanseringsstrategi misforstått i flere land og grupperinger. Noen oppfattet endringen slik at USA kun ville konsentrere seg om Asia-Stillehavsregionen på bekostning av andre. Amerikanerne er meget klar på at de fremdeles har et globalt engasjement, men hovedprioritetene er utfordringer i Asia-Stillehavsregionen og Midtøsten. I tillegg vil USA fremdeles være involvert i Europa, Afrika, Latin-Amerika og andre deler av verden. Reaksjoner i Europa var en av årsakene til USAs bytte av navn på strategien, men hovedinnholdet er det samme.

Fra 2010 og utover ble utfordringer i globale allmenninger et prioritert tema i amerikanske regjeringsdokumenter. Dette var en indikasjon på at USA forsto at verdensbildet og maktbalansene var i endring. Globale allmenninger er de områder som er utenfor nasjonalstatens suverenitet, med andre ord internasjonale farvann, internasjonalt lufttom og det ytre rom. Cyberdomenet regnes også som en global allmenning. Etter slutten av den kalde krigen var USAs maktposisjon så dominerende at statsvitere brukte begrepet unipolar for å beskrive verdensorden. Amerikanerne var en garantist for å sikre internasjonal handel og fri flyt av varer, og kunne håndtere alvorlige trusler mot global sikkerhet og stabilitet. I 2010 erkjente viktige ekspertmiljøer i USA at maktsystemet i verden hadde forandret seg og at amerikanerne alene ikke kunne håndtere fremtidige globale utfordringer. Kinas økte globale maktposisjon og endrede regionale adferd var en viktig faktor i det reviderte verdensbildet. USA og en rekke andre land, deriblant Norge, deltok i et større prosjekt i 2011-12 som utredet fremtidige utfordringer i globale allmenninger og hvordan håndtere dem. NUPI, Forsvaret, FFI og andre norske kompetansemiljøer deltok i det flernasjonale prosjektet.

Fri tilgang til internasjonale havområder og stred i Asia-Stillehavet er særdeles viktig for verdensøkonomien. USAs sterke forsvar, og spesielt deres marineflåte, har til nå vært en garantist for fred og stabilitet i regionen. Amerikanerne har hatt suverenitet over territorium i Asia-Stillehavet i over hundre år og betrakter seg selv som en lokal aktør. I dag har amerikanerne en betydelig militær tilstedeværelse med faste stasjonerte styrker blant annet i Japan og Sør-Korea, og på Guam, Hawaii og andre amerikanske stillehavsøyer. USAs Stillehavskommando består av US Pacific Fleet, US Pacific Air Forces, US Army Pacific og US Marine Forces Pacific. I alt er 330.000 militært og sivilt personell stasjonert i regionen og det utgjør en femtedel av USAs totale styrke. Stillehavsflåten inkluderer fem hangarskipsgrupper med 140.000 personell, 180 skip og 2000 flymaskiner. To tredjedeler av det amerikanske marinekorpset er til stede i Stillehavsregionen og inkluderer 85.000 personer og 2 marineekspedisjonsstyrker.

Det amerikanske flyvåpenet har 435 fly og 43.000 personer stasjonert i Stillehavsområdet. Hærens fotavtrykk er 60.000 personer og 5 Stryker brigader. I regionen har USA også ca 1200 spesialstyrker og en stor kystvakt med i alt 27.000 personell.

Når USA vurderte Asia-Stillehavsregionen etter omprioriteringene for 5-6 år siden ble det identifisert to utfordringer. For det første demret det for militære planleggere at en eventuell militær konflikt med Kina ville bli lang mer symmetrisk og likeverdig enn noe annet tilfelle i den senere tid. For det andre hadde USAs militære styrker lenge vektlagt andre typer operasjoner enn klassisk høyintensitets krig og amerikanere manglet en relevant tilnærming ovenfor store militære aktører som Kina. Air-Sea Battle konsept ble et prioritert initiativ i 2009 og en ferdig utviklet versjon ble formelt godkjent av forsvarsledelsen i 2011. Samme år ble et Air-Sea Battle kontor opprettet i Pentagon. Under utviklingsfasen i 2009-10 ble Kina og Iran eksplisitt nevnt som hovedutfordringer, men senere hevdet amerikanerne at Air-Sea Battle konseptet var generisk og innrettet mot en rekke typer utfordringer. I samme periode opprettet USA nye militærbaser i Asia-Stillehavet og fikk i stand flere militære samarbeidsavtaler med nye partnere. USAs marine offentliggjorde at de ville prioritere operativ tilstedeværelse i Stillehavet (60% innen 2020). Det amerikanske flyvåpenet annonserte at alle flyskvadroner stasjonert i USA fikk pålegg om å delta regelmessig på øvelser i Asia. Amerikanerne har også prioritert internasjonal stasjonering av nye systemer til denne verdensdelen. Eksempler er utstasjoneringen av de nyeste Virginia-klasse ubåtene, F-22 og F-35 kampfly samt P-8 maritimt overvåkningsfly.

Kina reagerte på USAs nye konsept og planer om en tydeligere amerikansk militært nærvær i Asia-Stillehavet. Paradokset er at den kraftigste kritikken mot Air-Sea Battle konseptet oppsto i USA. Krefter i hæren og marinekorpset beskyldte marinen og flyvåpenet for å ha utviklet det nye konseptet kun for å sikre finansiering av egne favorittprosjekter, som også ville binde opp en betydelig andel av forsvarsbudsjettet. Amerikanske analytikere stilte spørsmålstegn ved et av premissene for konseptet som er å angripe kinesiske radarer og missilbatterier på fastlandet. Siden Kina er en atomvåpenmakt er et angrep på landets kjerneområder en alt for risikabel tilnærming i følge flere debattanter. En tredje innvending mot Air-Sea Battle konseptet var at det ikke er relevant mot de reelle utfordringer som USAs allierte står ovenfor i Sørkinahavet og Østkinahavet. Kina bruker tvangsdiplomati og en rekke paramilitære fremgangsmåter for å endre situasjonen i de nære havområdene. Kineserne går frem med små steg over lang tid og unngår store konfrontasjoner. Konvensjonell militærmakt kan ikke anvendes ovenfor denne type hybride utfordringer. I år ble Air-Sea Battle konseptet satt ut av kraft og kontoret i Pentagon ble nedlagt. Amerikanerne har annonsert at de vil utarbeide nye militære løsninger som vil bli offentliggjort i høst.

En annen intern kritikk i USA har vært at rebalanseringen ovenfor Asia-Stillehavet har vært for dominert av forsvarssektoren og for mye preget av hensynet til den militære maktbalansen ovenfor Kina. USAs politiske og økonomiske posisjon i Asia i forhold til Kina er viktig i forhold til amerikanske egeninteresser. For et par år siden begynte amerikanske eksperter å anbefale en sterkere vektlegging av USAs ikke-militære utfordringer i regionen. Siden 2010 har USAs president og sentrale statsråder deltatt regelmessig på møter i asiatiske internasjonale møteforumer. Bilaterale politiske møter mellom USA og Kina og andre asiatiske land forgår hyppig og regelmessig. USAs prioriteringer andre steder i verden etter 11. september skapte et regionalt politisk åpenrom som Kina kunne fylle, men amerikanerne er nå i ferd å gjeninnta en aktiv rolle i Asia-Stillehavet. Et prioritert initiativ er forslaget om en frihandelsavtale for Stillehavsnasjonene (TPP), men USA har en lang vei å gå internasjonalt og nasjonalt før en slik ordning kan komme på plass. USAs nye forsvarsminister, Ash Carter, holdt nettopp en tale om den neste fasen i USAs rebalansering ovenfor Asia-Stillehavet. Carter påpekte at halvparten av verdensbefolkningen vil leve i regionen i år 2050, og at innen år 2030 vil halvparten av verdens middelklasse bo i Asia-Stillehavet med påfølgende konsekvenser for forbruk og globalt handelsmønster. I talen la forsvarsministeren stor vekt på diplomatiske og økonomiske utfordringer og løsninger, og la vekt på en funksjonell sameksistens med et mektigere Kina. Carter pekte også på urovekkende kinesisk adferd i lokale konflikter. Forsvarsministeren minnet også om at verdens største militærvesener er i Asia-Stillehavet og at militærbudsjettene i regionen er størst i verden. Et hovedspørsmål er om området er militær en kruttønne som kan eksplodere snart eller om regionen fortsatt vil være stabil under de fremtidige endrings- og vekstfasene?

Selv om det ikke har vært alvorlige kriger og konflikter i Asia-Stillehavet i den senere tid betyr det ikke at fremtiden vil være fredelig. For eksempel kan en væpnet konflikt mellom Kina og en av USAs allierte i Asia føre til en dramatisk forverring av situasjonen. Konsekvensene av en slik utvikling vil være særdeles alvorlige både regionalt og globalt. Derfor er forholdet mellom Kina, USA og andre land i Asia-Stillehavet et meget viktig tema.

Dynamikken mellom Kina, USA og andre land i Øst-Asia

Først, noen generelle betraktninger om den geopolitiske situasjonen i Asia som er preget av fastlåste og uavklarte situasjoner. Koreahalvøya er fremdeles delt og det har ikke vært noe fremdrift eller politiske avklaringer etter våpenhvilen som ble inngått for 60 år siden. Taiwans status versus fastlandkina har lenge vært en uavklart sak og vil være det i den nærmeste fremtid. Russland og Japan har enda ikke inngått en fredsavtale etter den andre verdenskrig på grunn av en uenighet om suvereniteten over Kurilene. Kina og India har ikke avklart alle tvister om landegrensen mellom landene. Konfliktpotensialet er størst i Sørkinahavet og Østkinahavet hvor suvereniteten over en rekke øyer og farvann i er uavklarte og hvor det er mange overlappende krav. Kina har opptrådt meget bestemt og aggressivt i Sørkinahavet og Østkinahavet de siste årene, men bruker ikke tradisjonell militærmakt og krig for å oppnå sine mål. Kinas hybride tilnærming er kompleks og gradvis.

Den største geopolitiske endringen i Asia er den sterke økonomiske veksten som inkluderer lang flere land enn Kina og Japan. Økte nasjonalbudsjetter kombinert med regionale sikkerhetspolitiske spenninger har ført til en militær opprustning i hele regionen. En indikator er at i 2012 var de samlede forsvarsbudsjettene i Asia for første gang høyere enn de samlede forsvarsbudsjettene i Europa. Militærutgifter i Asia har økt med hele 27 % siden 2010. Et annet viktig moment angående regionens militære betydning er at 5 av de 7 erklærte atomvåpenmaktene er i Asia-Stillehavet.

En tilleggseffekt av den nye økonomiske og politiske situasjonen er fremvekst av nasjonalisme og et sterkere selvbilde i land som Kina og Japan, men flere stater i regionen begynner også å bli preget av et sterkere selvbilde. Hedging eller balansering er et annet fremtredende fenomen i Asia. Et vanlig mønster er at nabostatene til Kina ønsker seg solide sikkerhetspolitiske og militære bånd til USA samtidig som de opprettholder sterke handelspolitiske og økonomiske bånd til Kina. Stater ønsker å opprettholde et forhold til flere stormakter og ønsker for eksempel ikke å velge mellom Kina og USA. Et tredje fenomen i asiatisk kultur er et skille mellom sikkerhetspolitisk saker og økonomi. Mellomstatlig handel kan ofte være upåvirket av militær spenning, men ikke alltid selvsagt. Et fjerde forhold som kjennetegner Asia er svake flernasjonale organisasjoner. Kina foretrekker bilaterale relasjoner og forhandlinger med andre stater, og selvsagt fordi de er den sterke part i er tosidig forhold. USA prøver å promotere sterkere internasjonale organisasjoner i Asia-Stillehavet, men møter motstand. Det er en sterk kultur i Asia for uformelle og diskré diskusjoner før beslutninger annonseres formelt. Reelle og åpne diskusjoner i flernasjonale møter, hvor man muligens kan tape ansikt i all offentlighet, bryter med denne tradisjonen.

Asiatisk stater er meget åpne på at de er bekymret for Kinas maktpolitikk og ønsker å kompensere for dette forholdet. Noen av Kinas nabostater ønsker derfor mer amerikansk militært tilstedeværelse og et tettere forsvarssamarbeid. Fra før har USA bilaterale forsvarsallianser med Japan, Sør-Korea, Australia, Filippinene og Thailand. Enkelte nye ordninger har blitt etablert i løpet av de siste årene. Det amerikanske marinekorpset vil på rotasjonsbasis trene styrker på inntil 2500 personer ved en australsk base i Darwin. Våren 2013 startet utstasjonering av fire amerikanske Littoral Combat Ship i Singapore. USA får antagelig igjen de baserettigheter de tidligere mistet på Filippinene på 1990-tallet. Det amerikanske flyvåpenet vil sende flyskvadroner fra det amerikanske fastlandet og øve regelmessig fra baser i Australia (Darwin and Tindal), Singapore (Changi), og Thailand (Korat). Det amerikanske praktiske militære samarbeidet med Indonesia, Malaysia, Brunei og til og med Vietnam har blitt tettere i løpet av de siste årene.

USA har i disse dager fått en utfordrende situasjon angående økonomisk makt og innflytelse i Asia. Prosessen om å etablere en frihandelsavtale for stillehavslandene går meget sakte fremover, og Kina ikke ønsker å være med i dette regimet. Amerikanske politikere lenge har blokkert Kinas ønske om mer innflytelse i verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Derfor har Kina tatt initiativ til å etablere en egen internasjonal investeringsbank (AIIB), og mange land i og utenfor regionen har søkt om medlemskap. Hvem som får bli medlemmer i AIIB blir annonsert onsdag denne uken (15. april)USA og Japan har holdt seg utenfor prosessen og står ovenfor viktige politiske og økonomiske konsekvensanalyser.

Avslutning

Parallelt med et sterkt økende bruttonasjonalprodukt har Kinas forsvarsutgifter vokst betraktelig. Kinas militære styrker har blitt mer moderne og har fått en offensiv evne langt utover egne landegrenser. Den militære maktbalansen mellom USA og Kina har endret seg de siste tiårene. USAs atomvåpenarsenal er overlegent, men Kinas konvensjonelle styrker har fått en evne til å gjennomføre mange typer avanserte operasjoner. Kina kan ikke reelt sett true USA, men amerikanernes militære handlefrihet i kinesiske nærområder har blitt kraftig redusert. Kinas mer markante adferd ovenfor naboland har ført til at de samme statene ønsker å knytte sterkere sikkerhetspolitiske og militære bånd ovenfor USA. Nabolandene ønsker fremdeles sterke økonomiske bånd og handelsforbindelser til kineserne. Kina har blitt en global økonomisk stormakt og en regional militær stormakt, men har fått mindre handlefrihet til å løse tvister med naboer på grunn av sterkere intern nasjonalisme og idealisme.

USAs forsvar er fremdeles på tegnebrettet når det gjelder å finne en løsning som vil reetablere deres konvensjonelle militære overlegenhet. Amerikanerne vil i den nærmeste fremtid mest sannsynlig prioritere økonomiske og politiske forhold i Asia-Stillehavet. USA prøver å påvirke Kina som en ny stormakt til å ta mer fellesansvar for regionale og globale utfordringer, og ikke bare være en gratispassasjer i verdenssamfunnet. Kina har i flere år deltatt med marinefartøy i anti-pirat operasjonene utenfor Afrika. Marinefartøy fra Kina bidro til transport av kjemiske våpen ut av Syria. Medisinsk personell fra Kina har også bidratt for å bekjempe Ebola i Afrika. Derimot vil Kina fremdeles i den nærmeste fremtid først og fremst forfølge sine egne nasjonale målsetninger og interesser. Det vil bli interessant å følge den videre utviklingen i Kina og hvordan den til nå voksende stormakten vil påvirke fremtidige regionale og globale forhold.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. februar 2010

Speech given by H. E. Mr. Tang Guoqiang

Ambassador of the People’s Republic of China

At Oslo Military Society

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Dear acting chairman, ladies and gentlemen:

It’s an honor for me to be here at Oslo Military Society, which has a history of 185 years, to give you a briefing on China. I’m going to talk about 6 questions which have been frequently asked.

 

  1. How to observe China

In my opinion, an objective, changing and global vision is necessary.

China is a country both old and young.

It is old, because it is a big oriental country with a civilization stretching back several thousand years. With diligence and wisdom, the Chinese nation created a splendid civilization and made significant contributions to the progress of humanity.

It is young, because the People’s Republic of China is just 60 years old, and the country began reform and opening-up only 30 years ago. The Chinese people established the New China after unremitting struggles and ultimately found a development path suited to China’s national conditions through painstaking efforts. This is the path of socialism with Chinese characteristics. Following this path, the ancient civilization has been rejuvenated.

The key element of China’s reform and opening-up is to free people’s mind and the most fundamental and significant component is institutional innovation. Through economic institutional reform, we have built a socialist market economy, where the market plays a primary role in allocating resources under the government’s macro-regulation. We have carried out political institutional reform, promoted democracy and improved the legal system. People are the masters of the country. We run the country according to law and endeavor to build a socialist country under the rule of law.

The Chinese people are working hard to modernize their country. It is a mighty experiment ongoing in a large developing country.

China is also a country both big and small.

It is big, because it has an area of 9.6 million square kilometers and a population of 1.3 billion. With hard work over the past half century and more, China has achieved great progress. Its total economic output is now the third in the world, the total trade volume is the third largest in the world, and the foreign currency reserve is no.1 in the world.

It is small, because it remains a developing country and is keenly aware of the big gap that it has with the developed countries. There has been no fundamental change in our basic national condition: a big population, weak economic foundation and uneven development. China’s GDP per capita ranks behind 100 countries in the world and is only about 1/26 of Norway. If we use the UN’s criteria of 1 dollar a day as the poverty line, there are still 150 million Chinese people living harsh lives below this line. 10 million have no access to electricity. More than 10 million need to find the jobs every year. 84 million disabled need to be taken special care of.

To basically achieve modernization by the middle of this century, we must accomplish three major tasks: first, achieve industrialization, which Europe has long completed, while keeping abreast of the latest trends of the scientific and technological revolution; second, promote economic growth while ensuring social equity and justice; and third, pursue sustainable development at home while accepting our share of international responsibilities. The journey ahead will be long and arduous, but no amount of difficulty will stop the Chinese people. Through persistent efforts, we will reach our goal.

China’s relationship with the rest of the world has undergone historic changes.

China’s economy has become an important part of the world economy. In 2009, China’s share of global GDP was 7.8%, total imports and exports accounted for more than 8 percent of the global share and the actually used foreign capital exceeded 90 billion U.S. dollars. China’s development has strongly promoted the growth of world economy and trade. Being the third largest import market in the world and the largest import market in Asia, China’s imports from the relevant countries and regions have created 10 million job opportunities abroad. In 2009 China’s economic contribution to world economic growth amounted 30%.

China has become an important member of the international community. It has participated in more than 100 intergovernmental organizations and signed more than 300 international conventions. China has actively participated in international and regional affairs, and seriously fulfilled its international responsibilities.

China’s development is inseparable from the world and the world’s prosperity and stability also need China. As the world is irreversibly multi-polarizing, economic globalization is developing in depth and scientific and technological revolution is accelerating, China’s future and destiny are increasingly closely linked with the world. Although China is doing its best, its contributions to the world is still limited as China is a developing country. However, China will surely contribute more as it continues to grow.
2.How did China cope with the financial crisis and achieve 8.7% growth rate in its economic development last year ?

Facing the crisis, we have acted decisively. We have made timely adjustment to the direction of our macroeconomic policy, promptly introduced ten measures to expand domestic demand, and formulated a series of related policies. Together, they make up a systematic and comprehensive package plan aimed at promoting steady and relatively fast economic growth.

First, substantially increase governmental spending to boost domestic demand. The Government has announced a two-year investment program that will generate, through fiscal spending, a total investment of 4 trillion RMB yuan nationwide, equivalent to 16% of China’s GDP in 2007. The money mainly goes into government-subsidized housing, the construction of railway and other infrastructural projects, social development programs, environmental protection and post-earthquake recovery and reconstruction.

Second, implement a large-scale industrial restructuring and rejuvenation program. We are restructuring ten key industries, including automobiles and iron and steel. We take economic and technological measures to boost energy conservation and reduce emissions, and promote merger and reorganization of enterprises to raise the level of industry concentration and the efficiency of resource allocation. We also encourage and support the extensive application of new technologies, techniques, equipment and materials.

Third, make efforts for progress and innovation in science and technology. We are stepping up the implementation of the National Program for Medium- and Long-Term Scientific and Technological Development, with special emphasis on 16 major projects including core electronic devices, development and use of nuclear energy and advanced numerically controlled machine tools in order to make breakthroughs in a host of key technologies.

Fourth, significantly raise the level of social security. We continue to increase basic pension for enterprise retirees and upgrade the standard of unemployment insurance and workers’ compensation. We raised the level of living allowances in both urban and rural areas and welfare allowances for those rural residents without family support. We are advancing the reform of the medical and health system and working to put in place a nationwide basic medical and health system covering both urban and rural areas within three years. We are following a more active employment policy with special emphasis on helping college graduates and migrant workers find jobs.

Last year was the most difficult year for China’s economic and social development since the beginning of the new century. However, because of the correct policy initiatives, the main trend of China’s economy was good. In 2010, we will continue to expand domestic demand and rely on innovation, energy saving, emission reduction and in particular economic structural adjustment so as to realize a steady and relatively fast development in economy. Of course, we will continue to join hands with other countries and take firm measures to overcome global economic difficulties.
3.If China further develops, will it pose any threat to the world?

Some friends said that indeed China has been a peace–loving country and has pursued foreign policy of peace in the past six decades because it needed to develop. But if China further develops, will it change its foreign policy from peace to expansion? All Chinese people will answer this question with a sound “No”.

A more developed China is an opportunity rather than a threat to the world. “Harmony without sameness“ has been a much cherished value of the Chinese people since ancient times. The argument that a strong nation is bound to seek hegemony finds no supporting case in China‘s history and goes against the will of the Chinese people. China today is committed to a path of peaceful development. We will continue to pursue a defence policy that is defensive in nature and a nuclear strategy solely for self-defence. We will continue to adhere to the policy of no-first-use of nuclear weapons at any time and under any circumstance. China‘s military development has a clear purpose, that is, to maintain national security and unity and ensure smooth economic and social development.

A more developed China will continue to treat others equally and will not impose its will upon others. China has always maintained that all countries, big or small, strong or weak, rich or poor, are equal members of the international community and must respect one another and treat one another with equality. This will continue to be China’s foreign policy and practice in the new century. China, like any country in the world, will stick to the principles on issues affecting its core interests and major concerns, and defend its hard-won equal rights and legitimate interests.

A more developed China will undertake more international responsibilities and will never pursue self interests at the expense of the interests of others. As I mentioned just now that in this interdependent world, China‘s future is closely linked to that of the world. Our own interests and those of others are best served when we work together to expand common interests, share responsibilities and seek win-win outcomes. That is why while focusing on its own development, China is undertaking more and more international responsibilities commensurate with its strength and status.

Living in a changing world, China will continue to pursue a foreign policy of peace and independence. At the same time, it proposes to all countries in the world that we must see things in the light of their development and seek solutions with a cooperative spirit. We should foster a cooperation outlook based on mutual respect and equal consultation and safeguard the right of developing countries to equal participation in international affairs. We should foster an outlook on interests which emphasizes mutual benefit and common development, and advance economic globalization in the direction of balanced progress and shared benefits. We should foster a security outlook featuring mutual trust, mutual benefit, equality and coordination, respect each other’s security interests and pursue security for all. We should foster an outlook on civilization that encourages mutual learning and seeks common ground while reserving differences, and facilitate exchanges among civilizations and development models for common progress. And we should foster an outlook on the environment that champions mutual support and coordinated progress, and make joint efforts to preserve the Earth, our common home.

In short, we are seeking a peaceful international environment to develop ourselves and at the same time contribute to the cause of world peace through our own development. This is a long term strategic choice that China has made and will never change.

 

4.What kind of security situations are China and the world and China facing?

With the advent of the new century, the world is undergoing tremendous changes and adjustments. Peace and development remain the principal themes of the times, and the pursuit of peace, development and cooperation has become an irresistible trend of the times. The rise and decline of international strategic forces is quickening, major powers are stepping up their efforts to cooperate with each other and draw on each other’s strengths. They continue to compete with and hold each other in check, and groups of new emerging developing powers are arising. Therefore, a profound readjustment is brewing in the international system.

However, world peace and development are faced with multiple difficulties and challenges. Struggles for strategic resources, strategic locations and strategic dominance have intensified. Meanwhile, hegemonism and power politics still exist, regional turmoil keeps spilling over, hot-spot issues are increasing, and local conflicts and wars keep emerging. The impact of the financial crisis is still with us. In the aspect of world economic development, issues such as energy and food are becoming more serious. Issues such as terrorism, environmental disasters, climate change, serious epidemics, transnational crime and pirates are becoming increasingly prominent.

The Asia-Pacific security situation is stable on the whole. The regional economy is brimming with vigor, mechanisms for regional and sub-regional economic and security cooperation maintain their development momentum, and it has become the policy orientation of all countries to settle differences and hotspot issues peacefully through dialogue. However, there still exist many factors of uncertainty in Asia-Pacific security. The drastic fluctuations in the world economy impact heavily on regional economic development, and political turbulence persists in some countries undergoing economic and social transition. Ethnic and religious discords, and conflicting claims over territorial and maritime rights and interests remain serious, regional hotspots are complex. Terrorist, separatist and extremist forces are running rampant, and non-traditional security issues such as serious natural disasters crop up frequently.

On the whole, China’s capability for upholding national security has been further enhanced. The attempts of the separatist forces for “Taiwan independence” to seek “de jure Taiwan independence” have been thwarted, and the situation across the Taiwan Straits has taken a significantly positive turn. The two sides have resumed and made progress in consultations on the common political basis of the “1992 Consensus”, and consequently cross-Straits relations have improved. Meanwhile, China has made steady progress in its relations with the developed countries, strengthened in all respects the good-neighborly friendship with its neighboring countries, and kept deepening its traditional friendship with the developing countries. China is playing an active and constructive role in multilateral affairs.

China is still confronted with long-term, complicated, and diverse security threats and challenges. Being in a stage of economic and social transition, China is encountering many new circumstances and new issues in maintaining social stability. Separatist forces working for “Taiwan independence”, “East Turkistan independence” and “Tibet independence” pose threats to China’s unity and security. Damages caused by non-traditional security threats like terrorism, natural disasters, economic insecurity, and information insecurity are on the rise. Impact of external uncertainties and destabilizing factors on China’s national security and development is growing.

 

5.What kind of defence policy will China pursue?

China pursues a national defense policy which is purely defensive in nature. China’s national defense policy in the new century basically includes: upholding national security and unity, and ensuring the interests of national development; achieving the all-round, coordinated and sustainable development of China’s national defense and armed forces; enhancing the performance of the armed forces with informationization as the major measuring criterion; implementing the military strategy of active defense; pursuing a self-defensive nuclear strategy; and fostering a security environment conducive to China’s peaceful development.

According to the requirements of national security and the level of economic and social development, China pursues a three-step strategy to modernize its national defense and armed forces step by step in a well-planned way. That is:

To lay a solid foundation for the informationization of armed forces by 2010; to accomplish mechanization and make major progress in informationization by 2020; and to reach the goal of modernization of national defense and armed forces by the mid-21st century.

 

Last question, how are the Sino-Norway relations?

Last year was the 55th anniversary of the establishment of diplomatic relations between China and Norway. Over the past years, both sides have been attaching importance to developing bilateral ties, and regarding each other as important partners. The bilateral ties are developing in a positive and stable way. In 2009, our two countries enjoyed good relations. There were frequent exchanges of high-level visits. The trade volume last year reached 5.73 billion U.S. dollars, an increase of 21% compared with 2008. The negotiation of a free trade agreement is under way. The cooperation in education, culture and science and technology continued to deepen.

In the new year, we will further expand exchanges and cooperation in various fields and enhance the friendly relations between our two countries. As far as I know, nearly half of the norwegian cabinet ministers will visit China or to participate in the World Expo in Shanghai this year. This will make a positive contribution to bilateral relations. I believe that as long as China and Norway abide by the principle of mutual respect, equality and mutual benefit, our bilateral relations will surely continue to develop in a steady way.

Thank you for your attention.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. november 2009

Ved

Seniorforsker Øystein Tunsjø
Institutt for Forsvarsstudier (IFS)

Kinas gjenreisning – ambisjoner, utvikling og utfordringer.

 

(Kort resymé)

 

Seniorforsker Øystein Tunsjø Institutt for Forsvarsstudier (IFS). Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

60-årsmarkeringen 1. oktober 2009 av etableringen av Folkerepublikken ble benyttet til å legitimere og tydeliggjøre kommunistpartiets makt og signalisere til omverden at Kina har gjenvunnet sin stormaktsrolle. Samtidig vil Kinas ledere møte store utfordringer i å utforme og håndtere den nye identiteten som konstrueres.

 

Kinas voldsomme vekst vekker troen på at Kina vil gjenoppstå som verdens midtpunkt og ledende stormakt. Kravet om økt status og prestige er naturlig for de fleste kinesere, men bidrar også til at kinesisk nasjonalisme vokser frem. Nye stormaktsambisjoner vil kunne føre til spenning i forholdet til andre stater. Fra historien kjenner vi til flere eksempler på at forbindelsen mellom en fremvoksende stormakt og nasjonalisme har ført til konflikter. Derfor trengs det tilbakeholdenhet. Kina har til nå mestret denne utfordringen gjennom en garderingsstrategi som kombinerer militær oppbygging og en økende regional og global rolle med moderasjon og sofistikert diplomati.

 

Kina har konsolidert sin kontinentale posisjon og dominerer i dag store deler av Asia. Det er lite som tyder på at Kina vil ekspandere innover på det asiatiske kontinentet på samme måte som mongolene gjorde det på 1200-tallet. I tiden fremover er det isteden grunn til å anta at det avgjørende spørsmålet for fremtidig stabilitet og potensiell konflikt vil være om kontinentalmakten Kina etablerer seg som en dominerende sjømakt og utfordrer USAs overlegenhet til havs. Dette spørsmålet vil stå sentralt for å forstå maktbalansen i forholdet mellom Kina og USA og legge viktige føringer for fremtidens globale utviklingstrekk.