Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Mandag 2. oktober 2017, startet vi høstsesjonens foredragsrekke med et svært interessant foredrag med viseadmiral Ketil Olsen, sjef for Militærmisjonen i Brussel (MMB) og norsk militær representant til Militærkomiteen i Nato.

Foto: OMS Presse

Oslo Militære Samfund takker admiralen for et godt foredrag.

Sjef for Militærmisjonen i Brussel, Viseadmiral Ketil Olsen holder foredrag i Oslo Militære Samfund / Vice Admiral Ketil Olsen in Oslo Miliære Samfund. Foto: Hanne Olafsen/Forsvaret

Skiftende sikkerhetsutfordringer og endrede trusler – NATOs militære dilemmaer

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 2. oktober 2017: Viseadmiral Ketil Olsen, Norges militære representant i NATOs Militærkomite (Norwegian Military Representative – NOR Milrep).

(Sjekkes mot fremføring)

Forsvarssjef, admiraler, generaler, OMS vertskap, gjester.

Å snakke om, og få kritiske spørsmål om, hva som foregår i NATO og hva vi fokuserer på i Militærmisjonen i Brussel, er noe jeg alltid ser frem til! Jeg håper dere finner det nyttig og lærerikt, og jeg håper å få med meg perspektiver tilbake.

NATO står overfor mange og komplekse utfordringer i dag. Overordnet så er det en mer fredelig verden i dag enn hva verden har opplevd gjennom historien. Dette om man fokuserer på statistikk over definerte pågående kriger og dødsfall. Men, det er samtidig en meget kompleks og ustabil situasjon – på mange fronter, geografisk, så vel som med utfordringer innenfor cyber domenet og med asymmetriske trusler og opplevd usikkerhet.

NATO har siden 1990-tallet hatt fokus på å bidra i konflikter utenfor Alliansens eget territorium. I parallell med dette var det en periode hvor Russland ble antatt å innta en mer åpen og samarbeidsvillig holdning ovenfor Vesten, og det ble etter hvert mindre oppmerksomhet i Europa rundt evnen til å forsvare eget territorium mot væpnet angrep. Forsvarsinvesteringer og volumet på NATOs militærmakt gikk ned, men så, i 2014 kom Russlands ulovlige annektering av Krim-halvøya som en solid vekker for Alliansen.

Siden 2014 har NATO og allierte levd i usikkerhet om Russiske videre intensjoner og planer. Flere av de andre medlemslandene i NATO føler seg truet, enten av konvensjonelle militære eller «hybride» trusler. Det faktum at Russland har annektert Krim, og fortsatt sterkt påvirker sikkerhetssituasjonen i Ukraina, kan ikke aksepteres av det internasjonale samfunnet, og følgelig står det steilt mellom Russland og NATO og allierte nasjoner. Dette er en relativt stabil, men ikke ønskelig situasjon for Norge og NATO. Dette preger alliansen.

Men det er ikke bare det anstrengte forholdet til Russland som opptar NATO.

I tillegg er terrortrusselen mot både Europa og Nord-Amerika svært reell. I perioden 2014-17 har vi opplevd flere titalls terrorangrep. Naturlig nok opptar dette mange nasjoner. Det er en akutt og kontinuerlig trussel som nasjonene og NATO må forholde seg til.

En stor andel av denne terroren stammer fra ustabilitet i Midtøsten og Nord-Afrika, selv om mange av angrepene er utført av innbyggere i NATO land. Følgelig er mange allierte svært opptatt av dagens ustabilitet i NATOs sørlige og sør-østlige grenseområder.

NATO har etablert et 360-perspektiv for å møte spennet av sikkerhetsutfordringer, og omfattende arbeid er pågående for å tilpasse organisasjonen og kapasitetene til å møte disse varierte utfordringene.

Dette inkluderer utvikling av nye planer i NATO i tilfelle omfattende konflikter og krig, og det inkluderer planer og operasjoner for på en langsiktig måte å kunne begrense terrortruslene mot våre land. I tillegg drives det flere operasjoner, særlig i Afghanistan – som er i ferd med å få økt fokus, og NATO har blitt med i koalisjonen mot ISIS i Midtøsten. Videre er det pågående operasjoner, deployeringer og oppbygging av kapasiteter i Europa (‘Forward Presence’) for å forsikre og berolige allierte mot den Russiske aggresjonen som vi har sett de siste år.

Med mitt foredrag i dag vil jeg først og fremst formidle hva som foregår i NATO. Dette mest med tanke på dere, som informasjon.

I tillegg vil jeg trekke frem noen spesielle utfordringer som vi fra norsk ståsted er, eller bør være opptatt av. Her tar jeg gjerne kritiske spørsmål og kommentarer, som jeg kan ta med meg i det videre arbeidet. Jeg vil forsøke å besvare deres spørsmål så godt som mulig.

 

Aller først, før vi går inn på status og utfordringer; Hva er NATO?

 

Et viktig historisk tilbakeblikk:

Det er ofte sagt at NATO ble etablert som svar på trusselen fra Sovjetunionen. Dette er kun delvis riktig. Alliansens etablering hadde tre hensikter:

  • Avskrekke Sovjetisk ekspansjon;
  • hindre oppblomstring av nasjonalistisk militarisme i Europa gjennom en sterk nord-amerikansk tilstedeværelse på det Europeiske kontinentet, og;
  • oppfordre til Europeisk politisk integrasjon.

 

NATO er,

… summen av nasjoner – tuftet på Washington traktaten.

En politisk og militær allianse med felles verdier som frihet, felles arv, sivilisasjon, sikkerhet, stabilitet, demokrati, personlig frihet, menneskerettigheter og rettssikkerhet.

 

NATOs militære målsettinger er,

  • Demonstrere vedvarende evne til å forsvare alle allierte
  • Bidra til å styrke troverdigheten av et kollektivt forsvar
  • Videreutvikle alliansens interoperabilitet, reaksjonsevne og effektivitet
  • Bidra til å avskrekke RUS fra aggresjon eller trusler om aggresjon mot allierte.

 

NATOs kjerneoppgaver er, iht det siste strategiske konseptet:

  • Kollektivt forsvar
  • Sikkerhet gjennom samarbeid
  • Krisehåndtering.

Det legges ulik vekt på disse, avhengig av trussel, og ståsted. Men, alle nasjoner er avhengig av hverandre.

Fra Norsk side tenker vi at om NATO er i stand til å løse den dimensjonerende kjerneoppgaven – kollektivt forsvar – så er man samtidig godt stilt for å løse de to andre kjerneoppgavene.

Viseadmiral Ketil Olsen talte i Oslo Militære Samfund 2. oktober 2017. Foto: OMS Presse

 

NATOs Center of Gravity: enighet – at vi står sammen

 

Center of Gravity (CoG) er et konsept utviklet av vår alles kjente prøyssiske militærteoretiker, Carl von Clausewitz, gjennom hans arbeid med boken «Vom Kriege». Forenklet anses CoG for å være – «kilden til kraften som gir moralsk eller fysisk styrke, handlingsfrihet, eller viljen til å handle».

For NATO er CoG evnen til å stå politisk samlet.

 

NATO er midt inne i en større prosess med omstrukturering og tilpasning til dagens og fremtidens sikkerhetsmessige utfordringer.

For et Europa med store økonomiske og sosiale utfordringer, samt håndtering av store folkemasser på flukt, står det politiske samholdet i Alliansen sterkt prøvet. Både med hensyn til økonomiske og personellmessige utfordringer, men også med utfordringer i å enes om trusler og prioriterte mottiltak. For de ulike nasjonene, hvor innbyggerne setter den politiske scenen, der intern friksjon og sosialøkonomiske utfordringer preger det politiske ordskiftet, betyr konsensus mellom 29 nasjoner i utenrikspolitiske sikkerhetsspørsmål svært lite.

Før Jernteppets fall var hele Alliansen enige om trusselen og hva som måtte til for å kontre spenningen. Da var også Alliansen og dens innbyggeres samhold og enighet sterkt knyttet. Så sterkt knyttet at Sovjetisk propaganda ikke var i stand til å endre på dette.

I dag er situasjonen i Europa mye mer åpen. Sikkerhetspolitisk er det stor forskjell på nasjoner i sør og nasjoner i nord. Det gjenspeiler seg i diskusjoner om hva eller hvem som utgjør de største truslene. Og det oppstår store utfordringer i å bestemme og prioriterer tiltak som skal møte disse truslene. Når i tillegg de sosiale og økonomiske problemene øker, skaper dette en propagandamulighet for alle motstandere av Alliansen. Og da er vår egen CoG under press!

 

Artikkel 5 og Artikkel 3

Jeg vil gjerne trekke frem Artikkel 5 og Artikkel 3, de skal vi alltid ha et nært forhold til da de er selve fundament for NATO.

 

Artikkel 5 – Kollektivt forsvar, avhengig av villighet

Til dags dato må kjernen i NATO sies å holde godt stand. Årsaken til det er Artikkel 5 – kollektivt forsvar. Det har betydd at enhver fiende til Alliansen har vært avskrekket fra konvensjonelle angrep som får en eller flere Allierte til å påkalle Artikkel 5.

Derimot, dersom en motstander, i det politiske terrenget der befolkningen ikke ser verdien av å bruke store ressurser på kollektivt forsvar, greier å lage en krise som er stor nok til at nasjonen det gjelder påkaller Artikkel 5, men enkeltnasjoner ellers i Alliansen sier seg uenig og ikke stiller opp, vil dette rokke alvorlig ved NATOs fundament! Det betyr at i et Allianse perspektiv må vi jobbe uavbrutt med å ha fokus på kollektivt forsvar.

 

Artikkel 3 – Motstandsdyktighet mot væpnet angrep, avhengig av nasjonale forberedelser

Mange er naturlig nok mest opptatt av Artikkel 5. Imidlertid er det jo slik at for at noen skal komme andre til unnsetning, må det både være noen som kan bistå andre, og at den eller de som skal bistås har forberedt mottak av en slik hjelp.

Alle land i alliansen har gjennom NATO traktatens Artikkel 3 forpliktet seg til:

«… enkeltvis og i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte, opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep.»

Artikkel 3 innebærer for Norge:
  • vi må selv være i stand til – ikke bare i sammen med allierte – å kunne utøve selvhjelp. Norge må kunne beskytte egen befolkning, samfunnskritisk infrastruktur og nasjonale beslutningsprosesser (K2). Norge må yte forsvar mot cybertrusler. Vi må ivareta forsyningssikkerhet for egen befolkning samt militære styrker.
  • Motstandsdyktighet – å begrense sårbarheten i samfunnet, er nødvendig også for Norges militære evne til selvhjelp. Tilsvarende for naturkatastrofer, og intern sikkerhet.
  • I tillegg må Norge alene – og sammen med allierte – til enhver tid inneha en kapasitet/evne til å stå imot væpnet angrep. Evnen til å være forberedt må stå i forhold til forventet «varslingstid», beredskap for aktuelle kapasiteter, mv, for at evnen til å motstå et væpnet angrep skal være relevant (og dermed i tråd med traktatens artikkel 3). Norge må avklare med våre allierte på hvilke områder, og med hvor mye, de skal være i stand til å bidra, for å forsterke og utfylle norske kapasiteter. Som følge av dette må vi forberede mottak av allierte (RSOM). Kapasiteten/evnen må trenes og øves – nasjonalt og sammen med allierte – for å være relevant.
  • Norges innsats ute, i fellesskap med allierte, er relevant også mht å utvikle vår individuelle og felles evne til å motstå angrep – i tillegg til å redusere risikoen for nettopp dette.
  • Traktatens omfang er i utgangspunktet avgrenset til væpnet angrep (traktatens ordlyd). Den tradisjonelle forståelsen av væpnet angrep utfordres bl.a. ved nye domener som cyber, nye utfordringer som terrorisme og dimensjoner som hybride trusler. Norges individuelle evne til å motstå væpnet angrep erstattes ikke av NATOs kollektive evne til å motstå væpnet angrep. Det er med andre ord ikke enten-eller, men både-og.
NATOs øvelse Trident Juncture 2018

Om ett år fra nå er Norge vertskap for NATOs High visibility øvelse Trident Juncture 2018.

NATOs ønsker med øvelsen å synliggjøre alliansens vilje og evne til å gjennomføre en kompleks, fellesoperativ, Artikkel 5 øvelse, i et fiktivt men realistisk scenario og i reell geografi.

I tillegg er Trident Juncture 2018 en sertifiseringsøvelse for NATOs hurtigreaksjonsstyrke 2019.

Forrige øvelse av denne karakter og størrelse var i 2015, med hovedvekten i Portugal, Spania og Italia. NATO-hovedkvarteret i Napoli planlegger og gjennomfører øvelsen i Norge.

Trident Juncture 2018 er en øvelse med land-, sjø- og luftstyrker samt Totalforsvaret først, etterfulgt av en kommandoplassøvelse.

Norge, som vertsnasjon, har et ansvar for å fasilitere og bistå NATOs øvingsplanleggere og avdelinger som deltar på øvelsen i Norge. På den annen side er øvelsen en meget god anledning for Norge til å øve mottak av store forsterkninger med reelle styrker – og samvirke med disse.

I tillegg involverer øvelsen store deler av Totalforsvaret, som dermed får testet planverket.

Dette blir den største øvelsen i Norge siden i hvert fall 2002; Slik det ligger an nå vil ca. 35 000 soldater fra omlag 30 nasjoner øves. I tillegg vil ca. 150 fly og ca. 70 fartøyer delta på øvelsen.

Forsvarsplanlegging i NATO og Militærkomiteens rolle

Jeg vil nå si litt om det som på mange måter kan ses på som limet i NATO, nemlig Defence Planning eller forsvarsplanlegging.

Forsvarsplanlegging er basert på Artikkel 3 i NATO-traktaten.

I tillegg får forsvarsplanleggingen føringer gjennom NATOs strategiske konseptet (gyldig siden 2010) og politiske føringer (Political Guidance), som fornyes av NAC hvert 4. år. Siste Political Guidance ble utgitt 2015 og ligger til grunn for analysen som ledet til de nye og oppdaterte kapabilitetsmålene i «Capability Target Report 2017», godkjent av Forsvarsministermøtet i juni.

I tillegg til rapporten om kapabilitetsmålene, blir det utarbeidet en kapabilitetsrapport (Capability Report) som omhandler nasjonenes implementering av målene. Sistnevnte utgis hvert annet år og er en samlet vurdering av kapabilitetenes kvalitet og egnethet til å møte ambisjonsnivået NATO har satt seg. Gjeldene rapport ble utgitt i 2016, men ny er under utarbeidelse for utgivelse i 2018. Den inneholder bl.a. et sammendrag av NATOs vurdering av hver enkelt nasjons bidrag. For Norges del blir dette sammendraget avgradert, oversatt til norsk, og publisert i Prop. 1 S påfølgende år.

 

De ovennevnte hovedproduktene nevnes fordi Militærkomiteen bidrar vesentlig, og er delaktig der hvor militære vurderinger må legges til grunn, eksempelvis:

  • Supplerende militære føringer før de strategiske kommandoene utleder det militære kapabilitetsbehovet (Minimum Capability Requirements (MCR)). Dette er et av de viktigste delproduktene og kan på mange måter sammenlignes med Fagmilitært Råd her hjemme. Under utarbeidelsen av MCR utveksler de strategiske kommandoene informasjon underveis og mottar eventuelle justeringer fra Militærkomiteen.

 

  • Et viktig militært bidrag når MCR/kapabilitetsbehovet er fastlagt, er en sammenligning av det militære kapabilitetsbehovet (MCR), med det faktiske planlagte inventaret hos nasjonene. Dette gjøres for å identifisere eventuelle gap og hvilke gap som det er viktigst å prioritere når hvert enkelt lands kapabilitetsmål utarbeides.

 

  • Militærkomiteen utgir en vurdering av kapabilitetenes kvalitet og egnethet til å møte ambisjonsnivået NATO har satt seg, inklusive evnen til å gjennomføre beredskapsplaner, pågående og fremtidige operasjoner (Suitability & Risk assesment), som inngår i kapabilitetsrapporten.

 

NATOs beslutning om fornyet fokus på forsvar og avskrekking har fått innvirkning på militære kapabilitetsbehov. I siste MCR som er fra 2016, ser man øket etterspørsel etter tyngre materiell med mer kampkraft enn det som var tilfellet for fire år siden. Norge har vært en pådriver for å få mer fokus på det maritime domenet. Også i forsvarsplanlegging har viktigheten av å sikre de transatlantiske forsyningslinjene gitt seg utslag i at det er gitt mer krevende kapabilitetsmål både kvantitativt og kvalitativt innenfor de fleste maritime krigføringsområder, men kanskje spesielt innenfor Anti Submarine Warfare (ASW).

 

Norge anses i stor grad å imøtekomme forventningene om å stille de kapabilitetene NATO mener er Norges rimelige og rettferdige andel som vi skal ha i nåværende og fremtidig inventar. Det er lett å bli opphengt i manglene, men vi må huske på at Norge har planer gjennom LTP for det NATO forventer innenfor viktige kapabiliteter, slik som kampfly, ubåter, maritime patruljefly, langtrekkende luftvern, mv.

 

På noen områder er det en utfordring å imøtekomme NATOs kapabilitetsmål. Noe av det mest utfordrende for Norge i fremtiden, etter NATOs vurdering, er anskaffelse av 3 lufttankingsfly, som følge av kampflyanskaffelsen. I tillegg finnes det utfordrende kvalitetsmessige mål til deployerbare kommando og kontroll kapabiliteter, og hvordan NATO mener vi skal innrette en deployerbar mekanisert brigade. For målet om mekanisert brigade har Norge tatt forbehold om utfallet av landmaktsutredningen, ved tilbakemelding om implementering. Nasjonale staber vil få anledning til å diskutere dette og andre mål når NATOs forsvarsplanleggingsteam kommer til Norge for bi-laterale samtaler i slutten av november.

 

Etter Wales toppmøtets økte fokus på avskrekking og forsvar, har vi via Warszawa toppmøtet sett at kapabilitetsmålene fremkommet gjennom forsvarsplanleggingen har fått økt betydning. Dette fordi nasjonenes implementering av kapabilitetsmål relateres til byrdefordelingen mellom USA og Europa/Canada og i hvilken grad hvert enkelt land oppfyller målet om å bruke 2% av BNP på forsvar.

 

Hvis vi relaterer kapabilitetsmanglene til NATOs, og det faktum at Norge i 2017 ligger på ca. 1,6% av BNP, så får vi en indikasjon på hvor NATO mener at vi bør investere pengene. Det er min oppgave å formidle dette hjem slik at det kan tas hensyn til i fremtidige fagmilitære råd og langtidsplaner.

I den sammenheng benytter jeg anledningen til å nevne at det de siste 2-3 årene har vært en økende erkjennelse av at det er nødvendig å styrke evnen til logistikkmessig understøttelse – både i et Artikkel 5 og Artikkel 3 perspektiv. Dette arbeidet pågår og vil ha stor oppmerksomhet fremover. NATO har styrket kommandostrukturen for å ivareta logistikken bedre, og det pågår flere viktige initiativ for å styrke NATOs evne til å koordinere og planlegge logistikk-understøttelsen. Imidlertid er det minst like viktig at den enkelte nasjon sikrer at det er tilstrekkelig logistisk kapasitet i forhold til det eksisterende planverk og for de mest sannsynlige scenariene som militærmaktens struktur dimensjoneres etter.

Status forsvarsplaner og tiltak

Som direkte konsekvens av den Russiske annekteringen av Krim og skjult – men åpenbar invasjon av østlige deler av fastlands-Ukraina i 2014, ble det på toppmøtet i 2014 i Wales tatt en viktig strategisk beslutning om bedre å verne seg mot fornyet russisk aggresjon, og en rekke tiltak ble vedtatt.

 

Noen av disse ble igangsatt umiddelbart, med mål om å berolige de østlige medlemslandene gjennom økt militær aktivitet og tilstedeværelse. Det ble satt av flere jagerfly for patruljering av de baltiske nasjonenes luftrom, og for stasjonering i Polen og Romania. Med AWACS-fly og maritime patruljefly styrket man også overvåkningen langs Alliansens grenser i øst. I tillegg kom økt maritim patruljering av de østlige sjøområdene og økt alliert øvingsvirksomhet både på land og sjø og i luften i NATOs østlige territorier.

 

Andre, mer langsiktige tiltak ble igangsatt for å styrke Alliansens evne til raskere å respondere på kriser. Reaksjonsstyrken NATO Response Force (NRF) ble betydelig forsterket gjennom nær en tredobling i styrker og en kortere reaksjonstid. Man styrket også det multinasjonale korpshovedkvarteret i Szczecin, Polen for bedret evne til kommando og kontroll i regionen på kortere varsel. Ikke minst blir evnen til hurtig innsetting av forsterkninger forbedret gjennom utbedringer av nasjonal infrastruktur, forhåndslagring av materiell og en styrking av kapasiteten til å lede store logistikkoperasjoner.

Disse tiltakene er implementert, og de ble i 2016 fulgt opp av ytterligere beslutninger på NATO toppmøtet i Warszawa. I tillegg til tiltak utenfor NATOs territorium og nærområder, som støtte til afghanske og irakiske myndigheter samt støtte til koalisjonen mot ISIL, besluttet Alliansen å etablere en fremskutt tilstedeværelse under NATO kommando i flere av de østlige medlemsnasjonene.

Det er nå etablert fire fullt operative bataljoner fordelt på de baltiske landene og Polen, hvorav Norge i 2017 bidrar med en stridsvogneskadronstridsgruppe på ca. 200 personer i Litauen. I tillegg er en brigade i Romania gjort multinasjonal i sin sammensetning, og Svartehavsregionen har fått høynet aktivitetsnivået for både luft- og sjøstridskrefter. Disse styrkene skal vise en aggressor samholdet i Alliansen og at et angrep på en alliert vil bli møtt med styrker fra mange allierte.

I Middelhavet er det igangsetting en ny maritim sikkerhetsoperasjon (operasjon Sea Guardian) for å styrke situasjonsbevissthet, bidra til bekjempelse av terror og bidra til kapasitetsbygging for partnere i regionen.

 

Minst like viktig var det at de Allierte fortsatt forpliktet seg til å styrke eget lands motstandsdyktighet også på sivil side gjennom å strekke seg etter NATOs grunnleggende krav til nasjonal motstandsdyktighet med fokus på evne til opprettholdelse av myndighetsutøvelse, opprettholdelse av essensielle tjenester, sikring av sivil kritisk infrastruktur og sivil støtte til militære styrker.

Alle disse tiltakene er implementert eller er under implementering. Norge står som nevnt med en avdeling i Litauen, og vi har i år deltatt med en fregatt og ledet en av NATOs stående maritime styrker. I tillegg kommer vår egen døgnkontinuerlige operative virksomhet som norsk bidrag til NATO i Norge gjennom suverenitetshevdelse og overvåkning med marinefartøyer, fly, grensepatruljer og annen innsats.

 

Arbeidet med revitalisering av planverk for håndtering av aggresjon mot Alliansen er godt på vei. Russland har minnet oss på nødvendigheten av å tenke de store tankene også på dette feltet, og Alliansen har tatt inn over seg at dagens og morgendagens slagfelt er langt mer komplekst og ikke-lineært enn gårdagens.

 

Felleserklæringen fra Warszawa mellom NATO og EU følges opp bl.a. gjennom samarbeid innenfor hybridkrigføring. EU External Action Service (EEAS) og Den Europeiske Kommisjonen adopterte i desember 2015 NATOs Hybrid Strategi hvor følgende prioriterte samarbeidsområder er definert; Situasjonsoversikt og tidligvarsling; Strategisk kommunikasjon; Sivilt beredskap – krisehåndtering; Cyber krigføring. Fokus for videre samarbeid vil være å bygge motstandsdyktighet og forsvar av Allierte medlems land. NATO og EU har ambisjon om felles koordinering innen Hybridkrigføring, noe som bl.a. gjenspeiles gjennom deltakelse på hverandres øvelser (NATO Cyber Coalition Exercise (siden 2009); NATO Trident Juncture 15; NATO CMX 17; EU MILEX 16).

NATOs nye felles kapasiteter

Det norske forsvaret går inn i en krevende langtidsplanperiode med innføring av nye operative kapabiliteter. Luftforsvaret kan nevnes spesielt, som med innføring av F-35 har startet prosessen med å omstille hele organisasjonen til et femte-generasjons luftforsvar hvor ikke bare ny teknologi, men også nytenkning, økt kompetanse og samhandling står sentralt. Her kan man dra paralleller til NATO som med sine 29 medlemsland er helt avhengig av et tett og godt samarbeid, stikkord som interoperabilitet og samhandling er viktige prinsipper når man opererer sammen for å løse felles oppdrag. NATOs nye felles kapabiliteter er et godt eksempel på dette:

 

  • Strategic Airlift Capability (SAC) Programme er et multinasjonalt samarbeid for fremskaffelse og drift av en strategisk transportflykapasitet i form av tre Boeing C-17 Globemaster III stasjonert ved Papa Air Base i Ungarn. SAC omfatter 10 NATO-nasjoner samt 2 partnernasjoner (SWE og FIN). Norsk andel på 12 % av drifts og investeringsutgifter utgjør i praksis 18 stillinger (Norge innehar for tiden sjefsstillingen som er på to-års rotasjon med US) og 400 flytimer årlig.
  • NATOs luftbårne overvåknings- og kontrollkapasitet (NATO AWACS – Airborne Early Warning & Control System) har sin hovedbase i Geilenkirchen Tyskland, Norge har også en lokasjon på Ørland. Antall fly er redusert fra 17 til 14 fly for å tilpasse seg reduserte økonomiske rammer i NATO. Investeringer og modernisering av flyene finansieres av 16 nasjoner gjennom et eget programbudsjett mens nødvendig infrastruktur, samt drift og vedlikehold av flystyrken finansieres over NATOs fellesbudsjetter. Norges bidrag til AWACS programmet er på 1,4 % av driftskostnadene og et personell bidrag på totalt 15 personer. NATOs flystyrke oppdateres for å sikre operativ evne frem mot 2025. Det er særlig flyenes cockpit, radar- og kommunikasjonsutstyr som moderniseres for å møte endrete operative behov. Planrammen for Final Lifetime Extension Programme (FLEP) er på 1 mrd. USD og vil dekke investeringskostnadene, samt gjennomføringskostnader. Boeing vil være systemansvarlig leverandør for en levetidsforlengelse med betydelig innslag av europeisk forsvarsindustri, herunder Kongsberg. Planen er til vurdering blant nasjonene med sikte på en godkjenning i løpet av neste år.
  • Utvikling av en ny kapasitet til erstatning for dagens NATO AWACS som utfases i 2035 er allerede startet under navnet Alliance Future Surveillance and Control (AFSC).
  • Norge er blant 15 nasjoner som finansierer og gjennomfører anskaffelsen av NATOs felles bakkeovervåkingsstyrke (NATO AGS – Alliance Ground Surveillance Force). Prosjektet anskaffer fem ubemannede fly av typen Global Hawk og bakkebaserte støttesystemer som skal eies og driftes av NATO i fellesskap fra en hovedbase på Sicilia. Northrop Grumman (US) er ansvarlig systemleverandør, med bidrag fra europeisk industri, herunder Kongsberg.
  • Multi-rolle tank- og transportfly (MRTT – Multi-Role Tanker Transport) har som formål å effektivisere og styrke europeisk lufttanking- og transportkapasitet gjennom felles anskaffelse, bruk og drift av MRTT-fly. Norge signerte en Memorandum of Understanding (MoU) i juni i år. Norge har signert for 100 flytimer per år. Hovedbasen for flyene blir i Eindhoven, Nederland. Selv om det norske behovet for tankfly er lite i fredstid, er luft-tankingskapasiteten ansett som særdeles viktig og nødvendig styrkemultiplikator i større luftoperasjoner. Operasjonene eksempelvis i Afghanistan eller Libya, ville ikke latt seg gjennomføre uten støtte av tankfly.
Sjef for Militærmisjonen i Brussel, Viseadmiral Ketil Olsen holder foredrag i Oslo Militære Samfund. Foto: Hanne Olafsen/Forsvaret

Et par viktige, men noe omstridte tema: BMD og Cyber

BMD

Det har vært skrevet mye i norske medier den siste tiden angående missilforsvar, rakettskjold og trusler fra ballistiske missiler. Jeg skal her forsøke å avklare noen myter rundt NATOs ballistiske missilforsvar:

Nato’s ballistiske missilforsvar:

  • …er en ren defensiv kapabilitet mot en økende trussel fra spredning av ballistiske missiler utenfor det euro-atlantiske området og er en del av NATOs kollektive forsvar.
  • …har en målsetting om full dekning og beskyttelse for hele NATOs europeiske befolkning og territorium. I 2016 på toppmøtet i Warsawa ble det erklært en innledende BMD-kapasitet som et steg på veien mot et fullt operativt ballistisk missilforsvar.
  • …er en felles satsning hvor allierte tilbyr bakkebaserte luft- og missilforsvarssystemer eller komplementære skip som er med på å styrke det ballistiske missilforsvaret. Andre er i ferd med å utvikle eller oppnå BMD-kapasiteter som vil kunne gjøres tilgjengelige for NATOs ballistiske missilforsvar. Norge utreder om man eventuelt kan bidra til NATOs missilforvar på en måte som kan styrke Norges og alliansens sikkerhet. Denne utredningen vil være klar mot midten av 2018.

Nato’s ballistiske missilforsvar er IKKE:

  • …et amerikansk «rakettskjold» hvor Norge deltar.
  • …rettet mot Russland og har verken intensjon eller kapasitet til å avskjære Russlands strategiske kapasiteter.

Norsk tilslutning til NATOs ballistiske missilforsvar ble besluttet av Stoltenberg II-regjeringen så tidlig som i 2010 i forkant av NATOs toppmøte i Lisboa i 2010. NATOs beslutning fra Lisboa gjorde det klart at alle kapabiliteter i form av avskjæringsmissiler og radarer mv. til det ballistiske missilforsvaret skal være basert på frivillige nasjonale bidrag.

 

Cyber som eget domene (og hva bringer dette)

Det er godt og vel ett år siden toppmøtet i Warszawa sommeren 2016, der de Allierte ble enige om å forsterke sin forpliktelse til egenbeskyttelse for felles beste innen Cyber-domenet, samt å implementere cyberspase som eget operasjonelt domene.

Forpliktelsen til egenbeskyttelse innen cyberforsvar, som forsterking til Artikkel 3, ble nedtegnet i det som heter Cyber Defence Pledge. Alle nasjonene har levert svar på et selvvurderingsskjema, som har dannet utgangspunkt for å rapportere progresjon. Og første statusrapport viser at mange nasjoner tar dette på største alvor. Mange nasjoner er godt i gang med arbeidet å oppfylle ambisjonene nasjonene har lagt ned i Cyber Defence Pledge. Men det er ikke til å stikke under stol at det fortsatt er mye å jobbe med innen områder som ressursallokering for tiltak mot digitale trusler, rekruttere og beholde kritisk kompetanse, utvikling av doktriner og strategier, samt utvikling av en bedre sikkerhetskultur.

For cyberspace som eget domene er det lagt opp til en treårig arbeidsplan for implementering. Cyber skal likestilles med de øvrige stridsdomenene og dette vil kreve en stor omstilling i Alliansen. Frem til nå er det utarbeidet egne cybervedlegg til de regionalt fokuserte forsvarsplanene, og opprettet en Cyber Command på SHAPE som skal sørge for koordinering og implementering av tiltakene.

Alle nasjonene er enige om NATO at ikke er en allianse som skal ha offensive kapasiteter innen cyberdomenet.

Fokusområder fremover – terrorbekjempelse, partnerskap, stabilitetsfremme, økt maritimt fokus og tilpasning av kommandostrukturen

Noen tanker om terrortrusselen

I tillegg til de vel kjente truslene om og utfordringene med terrorisme i Europa og Amerika, den felles innsatsen og det store fokuset på ISIS – så vil jeg gjerne trekke frem noen poeng om at vi nok i større grad også må ta Tyrkias opplevde trusler på alvor. Vi må akseptere Tyrkias utfordringer, de er NATO medlemmer og er viktige for Alliansen.

Utover trusselen fra ISIS og terrorisme i våre land, så er det fortsatt og kanskje bør være, økende bekymring om et Midtøsten som er i ‘flux’, spenning – usikkerhet – nye allianser, og dermed de rette grunnleggende betingelsene for både potensielle statlige konflikter og fortsatt grobunn for ekstremisme og terrorisme.

Faktisk, bør vi stille oss spørsmål om hva som kan bli morgendagens terrortrussel, med tanke på terrorisme. Hva blir ISIS i fremtiden? Ser vi et styrket Al-Qaida, eller kan det dog vokse frem noe helt nytt.

Partnerskap

Under toppmøtet i Wales i 2014, bekreftet NATO at partnerskap vil fortsatt være en viktig del av hvordan NATO opererer og samtidig forpliktet man seg til å styrke den politiske dialogen og det praktiske samarbeidet med partnere som deler alliansens visjon for «coperative security» og interoperabilitet. Gjennom partnerskap ønsker NATO å styrke partnerlandenes evne til å håndtere egne sikkerhetsutfordringer, forsvarsreformer samt deltagelse i internasjonale operasjoner. Alliansen vedlikeholder et bredt spekter av partner relasjoner med land innenfor den Euro-Atlantiske sonen, men også med en rekke land utenfor denne sonen. I over to tiår har NATO utviklet partner relasjoner med over 40 nasjoner. Disse er fordelt i forskjellige regionale rammeverk, Partnership for Peace (PfP), Euro-Atlantic Partnership Council (EAPC), Mediterranean Dialogue (MD) og Istanbul Cooperative Initiative (ICI). Partnere som ikke kommer inn under disse formelle rammeverkene ligger under det som er kjent som Partners Across the Globe (PatG), herunder Australia og New Zeeland. En rekke internasjonale organisasjoner som blant annet EU, OSSE og FN er også en del av NATOs partnersamarbeid. I løpet av et år er mer enn 1200 partnerskaps aktiviteter tilgjengelig for partnerland; alt fra språkkurs til trening av styrker for å oppnå interoperabilitet med NATO-styrker. Denne interoperabiliteten er svært viktig om en ser på partnerlandenes store bidrag til NATOs operasjoner. Georgia er 4. største bidragsyter i Afghanistan (Resolute Support) og har nesten dobbelt så mye personell der som Storbritannia. Med USA som den klart største bidragsyter (mer enn 50%) er partnernes bidrag på nesten 12% et signifikant bidrag. Hver NATO partner bestemmer, sammen med NATO, tempo, rekkevidde, intensitet og fokusområder for samarbeidet med alliansen. Ambisjonsnivået nås gjennom utarbeidelse av spesifikke politiske og militære målsettinger for samarbeidet. Robuste partnerskap er en vesentlig del av NATOs tilpasning. Partnerskap bidrar til NATOs styrke og er en fordel for både de Allierte, partnernasjoner, partnerorganisasjoner og det internasjonale miljøet.

Fremme stabilitet

Alliansen står foran en rekke sikkerhetsutfordringer og trusler, som har sitt opphav både i fra øst og i sør. Alt fra stater til ikke statlige aktører, militære styrker og fra terrorisme, cyber- og hybride angrep. NATOs sikkerhet er tungt påvirket av handlingene fra Russland, hvor invasjonen i Georgia i 2008 og den pågående okkupasjonen av Krim halvøya og de østlige deler av Ukraina er de mest håndfaste bevisene på hvordan Russland ignorerer anerkjente rettsprinsipper og verdensnormer. Videre er sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika heller ikke så lys, og totalt sett skaper dette en utfordrende og usikker situasjon for NATO landene.

I lys av denne endrede og forverrede sikkerhetssituasjonen, har de allierte innsett nødvendigheten i å se på NATOs langsiktige militære, politiske og institusjonelle tilpasning, i sammenheng. NATO er mer sikkert dersom nabolandene er stabile. Under toppmøtet i 2016 understreket de allierte at de ønsket å bidra mer internasjonalt gjennom stabilitetsfremme og styrke sikkerheten utenfor NATOs territorier. Ett av tiltakene er gjennom samarbeid og partnerskap og at forebygging er bedre enn intervensjon. Stabilitetsfremme er derfor en sentral del av NATOs «Cooperative Security» gjennom aktivt engasjere partnere og internasjonale organisasjoner. Dette gjør NATO via aktiviteter som har som hensikt å bygge lokale kapasiteter gjennom blant annet målrettede partner treninger, spissede politiske og militære råd og ved behov, skreddersydd assistanse. Man ønsker gjennom stabilitetsfremme å unngå å bruke betydelige NATO ressurser gjennom blant styrkebidrag. Generalsekretæren har vektlagt stabilitetsfremme som et prioritert område i NATO og som skal ha fokus på å gjøre ustabile land i stand til å ivareta egen sikkerhet gjennom forsvarsreformer og etablerte sikkerhetsstrukturer, og der igjen bidra til Alliansens sikkerhet. NATOs kjerne oppgave er fortsatt å beskytte de alliertes befolkning, territorier og styrker. Hvordan NATO utøver denne sentrale delen av det strategiske konseptet må reflekteres ut fra de dynamiske strategiske miljøene som påvirker alliansens sikkerhet og hvor alliansen opererer. Derfor må stabilitetsfremme ses i sammenheng med de to andre strategiske kjerneoppgavene; Kollektivt forsvar og krisehåndtering.

 

Norge, naturlig opptatt av Russisk utvikling – High-end trusler og lang utviklingstid, krever handling nå

Russisk våpen- og systemutvikling har ikke ligget med brukket rygg selv om Russland både har og har vært gjennom krevende tider for statsøkonomien. Nye produkter som har tilkommet det russiske forsvaret de siste årene utfordrer NATO-s teknologiske forsprang og krever vår bevissthet og vilje til å utvikle vårt eget arsenal. Russland har for vårt nærområde prioritert både egen evne til å forsvare sin atomvåpentriade på Kola-halvøya, og til å utfordre NATO også ut i Nord-Atlanteren med styrket evne til bekjempelse både i luft- og sjødomenet.

Norge og andre allierte nasjoner treffer tiltak for å stå bedre rustet i møtet med en modernisert russisk militærmakt. Anskaffelsene av F-35 multi-rolle kampfly, P-8 maritime overvåkningsfly og nye ubåter er fremtredende eksempler på at Norge tar utviklingen av russiske offensive kapabiliteter på alvor. Dette er heller ikke nytt sett i lys av erfaringene fra den kalde krigen. Men kostnadene for utvikling og investering i høyteknologisk banebrytende materiell har skutt i været som vi sjelden har sett det tidligere, og vil stille oss ovenfor tøffe prioriteringer også i tiden som kommer.

Tilpasset NATO kommandostruktur

Utviklingstrekk og planer

I tiden etter Warszawapaktens, og Berlin murens fall, har NATO gjennomført en rekke omorganiseringer. Felles for dem alle har vært reduksjoner; Uttak av fredsdividenden har også truffet NATOs kommandostruktur gjentatte ganger.

I Brussel er prosessene godt i gang med neste omorganisering av kommandostrukturen. Etter Russlands annektering av Krim er imidlertid mantraet om ytterligere reduksjoner erstattet av fokus mot HVA som trengs. Samtidig er man åpen for at det kan være flere løsningsalternativer som tilfredsstiller behovet til NATOs kommando- og kontroll – og man vil naturligvis velge det alternativet som er mest effektivt og som gir størst synergier.

Norsk posisjon

Fra norsk side har jeg tatt til orde for å bedre kommandostrukturens kompetanse og kapasitet særskilt innen det maritime domene; NATOs oppmerksomhet på Nord Atlanteren har lenge vært nedprioritert – spesielt innen kommando og kontroll. Dette innebærer på nytt å sette fokus på den transatlantiske link mellom Europa og Nord Amerika, og det innebærer forsterket fokus på Kollektivt forsvar. Den sammensatte og utfordrende sikkerhetssituasjonen vi lever i idag, tilsier imidlertid at alle tre av NATOs kjerneoppgaver fortsatt er viktige: Kollektivt forsvar – Sikkerhet gjennom samarbeid – Krisehåndtering.

I arbeidet med en tilpasset NATO kommandostruktur forsøker vi også å få på plass smarte løsninger; Vi ser på muligheter for at NATOs kommandostruktur samarbeider tettere med, eller etablerer en form for tilknytning til eksisterende nasjonale eller multinasjonale hovedkvarter. Et slikt samarbeid eller tilknytning vil både være effektivt og samtidig bidra til en god og felles situasjonsforståelse. Jeg tror at dette i noen grad vil innebære at deler av NATOs kommandostruktur vil få et sterkere geografisk fokus – noe jeg mener er både ønskelig for Norge og nødvendig for NATO.

Til å være et lite land opplever jeg at vi i denne saken blir lyttet til og blir hørt i NATO. Mange av de forslag vi i ulike sammenhenger har bidratt med oppleves å bli verdsatt og akseptert, og vi finner dem igjen i løsningsforslagene vi for tiden jobber med i Brussel.

Etter behandling i bl.a. Militærkomiteen er forventningen at tilpasset NATO kommandostruktur besluttes på Forsvarsministermøtet i februar 2018.

Avslutning

Komplisert sikkerhetsbilde

Fortsatt anspent forhold til Russland, men stabilt i sentrale Europa. Boer allikevel bedres.

Russisk modernisering i våre nærområder, både ‘Bastionforsvaret’ av atomvåpentriaden og offensive sjø- og luftstyrker, er bekymringsfullt. Vi må huske på at det tar mange år å bygge opp kompetanse og teknologi til å møte denne russiske moderniseringen. Det er noe vi prøver å understreke i NATO, hvor mange selvsagt er mer opptatt av de umiddelbare trusler. Det er noe av NATOs naturlig utfordring, at truslene er av forskjellig karakter. Men vi må håndtere alt samtidig.

Afghanistan, tilbake i fokus

NATO-s rolle i Afghanistan har gått fra førstelinjeinnsats til opplæring og rådgivning med unntak av for eksempel flystøtte til de afghanske operasjonene på bakken. De afghanske nasjonale sikkerhetsstyrkene har fått et betydelig løft gjennom flere år med støtte utenfra, og gjennomfører nå store samtidige operasjoner under egen ledelse. Men sikkerhetssituasjonen i landet er meget krevende, og sikkerhetsstyrkene slåss hver dag en innbitt kamp for å hindre økt innflytelse fra spesielt Taliban og ISIL. Det er altså ikke slik at Afghanistan er i ferd med å bli et stabilt og fredelig land med det første. Derfor ser vi også at antallet soldater fra NATO-land og partnere dessverre må økes igjen, med USA som den største bidragsyteren med trolig flere tusen soldater.

Må også spørre oss, hva er det vi ikke ser?

Er vi forberedt på morgendagens terrortrusler, og hva kan de være? Mer av det samme, eller kan det endre karakter?

Hva med konsekvensene av en forverret situasjon rundt Nord Korea? Hva betyr det for Norge, og hva betyr det for NATO? Dette går inn i de kontroversielle temaer om BMD og NATOs samlede kapasiteter. Om USA blir involvert i en direkte konflikt eller krig rundt Nord Korea, har de samme evner til å stå som sikkerhets garantist i Europa? Det bør vi i Norge og Europa spørre oss selv om.

 

For oss, Norge i NATO, så jobber vi kontinuerlig for at alliansen skal være relevant. Vi aksepterer de mange forskjellige trussel-perspektivene som naturlig vil finnes innen en så bred allianse – men vi tar vårt ansvar også for å passe på og trekke frem behov relevante for vår region. Derfor er maritimt fokus og tilpasset kommandostruktur særlig viktige for oss om dagen.

Status og veien videre

Fra etableringens fokus på kollektiv sikkerhet og kollektivt forsvar, til fokus på krisehåndtering og sikkerhet gjennom samarbeid i tiden etter Berlin-murens fall, er nå fokus på kollektivt forsvar igjen i fokus etter RUS annektering av Krim i 2014.

Men dette er ikke NATOs eneste fokus; truslene fra sør – Midtøsten og Nord-Afrika – gjør at NATO har etablert et 360-perspektiv for å møte spennet av sikkerhetsutfordringer.

Et omfattende arbeid pågår for å tilpasse organisasjonen og kapasitetene til å møte disse varierte utfordringene.

NATOs kjerneoppgaver:

Kollektivt forsvar – Sikkerhet gjennom samarbeid – Krisehåndtering, er fortsatt relevante.

Dette innebærer at NATO fortsatt er relevant – og vi jobber for det kontinuerlig.

Slik jeg ser det, har vi ingen alternativer for Norges sikkerhet.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Neste ukes kommer generalmajor Odd Egil Pedersen og foredrar om NATOs partnerskapssamarbeid i Oslo Militære Samfund. Mer om dette her.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. april 2006

ved Kontreadmiral Ole-Gerhard Røn

Sjef NMR SHAPE, Belgia

Erfaringer fra NATO – sett fra SHAPE

Innledning

Formann, mine damer og herrer.

Kontreadmiral Ole-Gerhard Røn. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Takk for introduksjonen. Det er utrolig hvor mye man har fått tid til av utdannelse i Forsvaret og hvor liten tid man har hatt til å gjøre praktisk arbeid. Og takk for invitasjonen til å holde foredrag i dette utmerkete samfund rett etter en storslått middag og før en generalforsamling. Jeg ser det som en fin utfordring for en som er å betrakte som jungmann i denne forsamling, med bare ett foredrag her tidligere. Det var 9 mars 1998, altså ganske nøyaktig 8 år siden med et svært relevant tema for dagens foredrag. Jeg var SJO (sjef operasjonsstaben) som det het den gangen. Foredraget het ”Norge i internasjonale operasjoner – Quo vadis?” og ga en vurdering av vår og NATOs utvikling i forbindelse med internasjonale operasjoner.

Jeg synes selv jeg var ganske så visjonær og radikal i min analyse, men ser i dag at jeg ikke gikk langt nok, og at utviklingen og endringene i NATO på mange måter har vært ekstraordinær. Min fantasi strakk ikke til, og kjølige vurderinger var ikke nok. Min vurdering i dette foredraget har derfor fordelen av det historisk faktagrunnlaget de siste 8 årene, og med et annerledes personlig ståsted når det gjelder erfaring og stilling.
Mitt foredrag i kveld heter ”Erfaringer fra NATO – sett fra SHAPE”. For at dette skal gi noen mening er det på sin plass med en introduksjon av begge begrepene; både NATO og SHAPE. NATO har nok alle her gode kunnskaper om, mens det vel er mer variert når det gjelder SHAPE. Og så er det verdt å nevne at erfaringene som jeg kommer til å snakke om er mine egne, og ikke underlagt noen instruksjoner fra øverste hold, eller mer konkret fra FSJen som er min nærmeste overordnede. Forhåpentligvis er det en stor grad av konvergens mellom disse syn, siden jeg tross alt representerer FSJen på SHAPE. Men foredraget har altså kun én forfatter, nemlig meg selv.

 

Min egen erfaring i NATO

 

Litt om min nåværende stilling. Dette er min tredje beordring til SHAPE. Og SHAPE (som fortsatt står for Supreme Headquarters Allied Powers Europe) er hovedkvarteret til SACEUR (som fortsatt står for Supreme Allied Commander Europe). Enkelte nasjoner ønsket nemlig å endre disse historiske navnene for noen år siden, men fornuften seiret heldigvis til slutt. SHAPE er ikke NATO Hovedkvarteret (NATO HQ), selv om SHAPE er et hovedkvarter i NATO. Litt forvirrende, men slik er det bare. Jeg ønsker ikke å høres belærende ut, men det er et faktum at alt for få hjemme vet forskjellen på disse to hovedkvarterene, selv om de vet at de er forskjellige. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet rette på gode offiserer og embetsmenn som sier ”Brussel” så snart jeg sier SHAPE. Og vet man ikke slike grunnleggende ting om en organisasjon, er det mye forlangt at man skal kunne forstå den, og kunne gi noen innsiktsfull vurdering av reell situasjon og mulig utvikling.

Det er kanskje dristig å si slikt, for jeg legger hodet på blokken dersom jeg nå sier noe feil. Men jeg tar sjansen, både fordi jeg føler at jeg har rimelig lang og variert fartstid i NATO og det faktum at jeg pensjoneres om knappe to år. Det siste er kanskje også det beste argumentet for at dette blir et personlig preget foredrag.
Jeg begynte på SHAPE i 1985 og var der til 1988. Jeg var orlogskaptein og jobbet i CIS Division med bla NORCCIS og NECCCIS. Som et apropos er det interessant å se at et noen av disse systemene fortsatt lever. Dette er altså ca 20 år siden, før slutten på den kalde krigen og riving av muren i Berlin. Men bare så vidt. Året etter at jeg kom hjem så var dette politiske fakta. Hadde jeg merket noe til disse historisk skjellsettende endringene på SHAPE, året før det faktisk skjedde? Nei, ikke som jeg kan erindre. Og det er jo en interessant observasjon i seg selv; men vil jeg hevde, ikke bare kom dette overraskende på NATO, men også på alle 16 nasjonene som den gangen utgjorde NATO. Så et naturlig spørsmål å stille er jo om Alliansen er blitt noe flinkere til å se inn i framtiden og forberede seg på denne. Dette vil jeg komme tilbake til.
Min andre beordring til SHAPE er ganske fersk. Jeg ble beordret til stillingen som ACOS Intelligence Division i september 2001, som første, og foreløpig eneste nordmann. Jeg kom fra stillingen som KOMSJØNOR, og før det SJO, slik at jeg hadde en rimelig god og bred militær plattform, og også rimelig god innsikt i militær- og sikkerhetspolitikk. Jeg overtok stillingen fra en nederlandsk generalmajor som fortalte meg at han hadde valgt å prioritere og fokusere på utviklingen på Balkan. Naturlig nok, gitt den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjonen, men sørgelig kortsiktig når en tenker på hva som skjedde bare 10 dager etter at jeg overtok. Nine eleven, eller 11. september 2001 kommer til å være brent inn i min hukommelse for alltid. Ikke bare for den avskyelige terrorhandlingen (til Al Qaida), men fordi det ble åpenbart at dette ville endre NATO i en helt ny retning. Som seierherrer, og uten angrep på NATO territorium i de ca 40 årene som den kalde krigen varte, var vi i løpet av minutter blitt gjenstand for et overraskende angrep som krevde mange menneskeliv, dypt inne i det sikreste, og militært sterkeste av alle Alliansens land. Hvilken suksess for internasjonal terror, og hvilket sjokk for NATO og alle våre etterretningsorganisasjoner.
Hvordan kunne dette skje, hvorfor kunne ikke verdens mektigste nasjon, og verdens beste forsvarsallianse forhindre en slik djevelsk handling? Ett svar er kanskje at NATO hadde så mye på sin agenda, og så mange visjoner om framtiden at det ikke var rom for, eller stemning for seriøst å behandle slike science fiction scenarier. NATOs suksess var kanskje blitt dets største fiende? Trusselen fra Al Qaida var ikke ny for USAs etterretningsorganisasjoner; i ca 10 år hadde de fulgt denne terrortrusselen og Usama bin Laden. Allikevel skjedde det ufattelige. Jeg vil komme tilbake til noen konsekvenser av nine eleven litt senere i mitt foredrag.
Min tredje beordring til SHAPE er den jeg er i nå. Jeg har tittel som National Military Representative (forkortet NMR). Jeg er FSJs representant på SHAPE, med utstrakte fullmakter og direkte tilgang til kommandogruppen på SHAPE, dvs COFS, DSACEUR og SACEUR. Det hadde jeg for så vidt også som ACOS Intelligence, men da som medlem av ledergruppen, som NATO offiser i en internasjonal stilling. er jeg nasjonal representant, og i noen tilfelle er dette en fordel, men ikke i alle.

La meg gi et eksempel på det sistnevnte. SACEUR ble forbannet på lekkasjer fra noen av NMRene. Han fant ut at arbeidsdokumenter fra hans stab ble brukt mot han i møter med Forsvarssjefene. Som en reaksjon på dette stengte han med øyeblikkelig virkning NMRenes tilgang til deler av datasystemet på SHAPE, slik at vi ikke lenger kan følge saker elektronisk. For de store nasjonene er ikke dette et stort problem, de har så mange informasjonskanaler likevel.
Men for mindre nasjoner som Norge er det et reelt hinder for effektiv utførelse av mitt oppdrag til FSJen. Som ACOS Iintelligence ville jeg fortsatt hatt tilgang til disse sakene, men ikke nå, som Nasjonal representant. Men SACEUR har lovet at vi snart skal få tilgang igjen, etter at de har lagt inn tilstrekkelig mange elektroniske sperrer!! Vi må med andre ord belage oss på nye rutiner for å få samme tilgang til informasjon som tidligere.

 

Norges organisasjon i NATO

 

FSJ har to organisasjoner som han primært bruker i forhold til NATO. Den ene er Militærmisjonen i Bryssel (MMB) med Vadm Eivind Hauger Johannessen som sjef, og NMR, altså min organisasjon på SHAPE. I tillegg har han bred informasjonstilgang fra alle norske Senior National Representatives (SNR) som er i NATOs kommandostruktur og i NATO-innmeldte styrker der Norge er representert. Til sammen er det ca 20 SNRer, som imidlertid ikke rapporterer direkte til FSJ, men til Forsvarsstaben og FD. Uansett betyr dette at Forsvarets ledelse, i prinsippet, har et bredt, oppdatert og tidsriktig bilde av situasjonen i NATO?!
Trekanten FSJ, Sj MMB og Sj NMR er viktig. Så lenge de tre kommuniser åpent og hyppig er det min mening at Forsvaret får de beste militærfaglige råd om status og planer for NATO, og kan sørge for at norske syn og handlinger er vel kjent, og forhåpentligvis forstått i NATO. Hver fredag har vi 3 møte på gradert VTC, der informasjon, anbefalinger og oppdrag utveksles. Det er en meget effektiv måte å drive butikken på, og det er særdeles hyggelig at nåværende FSJ personlig engasjerer seg i NATO arbeidet, og aktivt deltar i NATOs Forsvarssjefsmøter. Det er min observasjon at synlighet er positivt, selv om man ikke bestandig har et positivt budskap å levere.
Sj MMB har sitt virke i Militærkomiteen mens Sj NMR har sitt virke med SACEUR og hans stab. Det er av natur to helt forskjellige arbeidsplasser, med forskjellige oppgaver og myndighet. Jeg vil unngå å si noe om hvordan NATO ser ut ifra Militærkomiteens side, det kan dere invitere Sj MMB til å gjøre, men jeg observerer at Militærkomiteen har ønsket å spille, og faktisk spiller en større rolle enn de gjorde for 5-6 år siden. Det er positivt, men betyr ikke at SACEURs rolle og viktighet er blitt mindre av den grunn. I gamle dager sa vi at det er krig nok til alle; det samme kan vi si når det gjelder oppgaver og utfordringer i NATO. Det er nok til alle. Men det er også slik at det er noen som mener SACEUR har for stor innflytelse, og ikke ønsker at han for eksempel skal ha direkte tilgang til Generalsekretæren i NATO.

I det nye Terms Of Referense (ToR) for SACEUR står det intet om dette, men min erfaring med General Jim Jones er at han gjør det han mener er nødvendig for å løse sitt oppdrag. Og fra mitt perspektiv er dette nyttig for Alliansen; en kraftfull amerikaner med sterke europeiske røtter og utmerket fransk er et aktivum for å løse saker som NATOs hovedsteder har forskjellig syn på. Nå kan det argumenters for at dette er det Militærkomiteen som skal gjøre; det er deres oppgave etter at SACEUR har presentert sitt rent militærfaglige råd. Til det vil jeg svare at Militærkomiteen burde være glad for all den drahjelpen de kan få. Det er fortsatt mange saker som ligger uløst i Militærkomiteen etter at de er framsendt fra SACEUR.

Noen av disse sakene er i prinsippet militære, men i praksis er de betent med nasjonale interesser. Et eksempel er den evige politiske krangelen mellom Hellas og Tyrkia, som nå stadig oftere synes å skje også i militær regi i Brussel og på SHAPE. Det er et paradoks at vi fortsatt har denne nasjonale stridigheten i NATO, uten at det synes å settes inn særlige resurser for å løse den. NATO driver i dag internasjonal fredsvirksomhet og nasjonsbygging, med stor suksess vil jeg hevde. En seriøs idé kunne være å overføre disse erfaringene til et eget program for forsoning og samarbeid mellom Hellas og Tyrkia. Vel, nok om det.

 

NATOs utvikling siste 17 år (etter muren), med fokus på de siste 5 årene (etter 9-11)

Jeg skal ikke trette dere med en lengre orientering om NATOs utvikling siden murens fall. Det får holde å nevne det faktum at vi faktisk vant den kalde krigen, og at vi var, og fortsatt er verdens mest ettertraktede sikkerhetsorganisasjon, i hvert fall for nasjoner i vår del av verden. 10 nye nasjoner er blitt medlemmer siden 1999, og 7 av disse for bare 2 år siden. Og flere banker på NATOs dør og vil inn.

De historiske endringene i NATO vil jeg kort oppsummere som følger;

I 1991 fikk vi NATOs nye strategiske konsept. Det skjedde under toppmøtet i Roma der grunnlaget for de store endringene i NATO ble lagt. Det er altså 15 år siden.

I 1994 ble Partnership for Peace (PFP) lansert. Det samme ble Combined Joint Task Force (CJTF) konseptet.
I 1995 fikk vi Mediterranean Dialogue (MD) og viktigere; NATOs første operasjon; i Bosnia Herzegovina med IFOR. Den var en suksess, og som dere vet avsluttet og overlevert til EU i 2003.

I 1997 ble Europe Atlantic Partnership Council (EAPC) etablert, med 46 medlemsland, inklusive NATO.

Året etter ble bla Europe Atlantic Disaster Response Coordination Centre (EADRCC) etablert, for å koordinere innsatsen ved store naturkatastrofer. Jeg tar med dette for å vise bredden i det NATO har gjort, og den politiske framsyntheten som faktisk har vært utvist i perioden.

1999 var et travelt år for NATO. NATO fylte 50 år. Vi fikk 3 nye medlemmer, luftoperasjonen i Kosovo ble gjennomført, KFOR styrken ble deployert, og under toppmøtet i Washington ble det godkjent et nytt strategisk konsept. Litt av en bursdag!

I 2001 deployerte NATO til Makedonia etter forespørsel fra landets president (Trajkovskij).
Men viktigere, og mer skjellsettende var terrorangrepet 11. september (2001). Dagen etter var Artikkel 5 iverksatt, for første gang i NATOs historie. Det var forbløffende, og svært positivt å observere at NAC kunne handle så raskt og besluttsomt, i en ny sikkerhetsvirkelighet. Operation Active Endeavour (OAE) ble iverksatt i oktober, og NATOs AWACS-fly fløy over USA og bidro til luftkontroll.

I 2002 ble NATO Response Force (NRF) konseptet lansert. Prague Capabilities Commitment (PCC) ble godkjent, og erstattet det ikke så vellykkete Defence Capabilities Initiative (DCI) fra 1999. Det militære konseptet for Defence against Terrorism ble lansert, og 7 nye land ble invitert til å starte forhandlinger om medlemskap.
I 2003 ble forsvarsministrene enige om den foreløpig siste endringen av NATOs militære kommandostruktur. Mindre, mer effektiv, mer fleksibel og bedre til å løse Alliansens oppgaver var oppskriften og slagordene. En formell reduksjon av stillinger i kommandostrukturen på ca 20 % ble godtatt, og antall hovedkvarter og nivåer ble redusert.
I 2004 ble 7 nye land opptatt som medlemmer i NATO. Det skjedde i april, og jeg husker godt hvor stolte offiserene fra disse landene var da den formelle seremonien ble holdt på SHAPE. Det var en helt spesiell opplevelse, og den synliggjorde verdien av NATO for oss blaserte langtidsfarere i organisasjonen. Som et mal á propos kan jeg nevne at det tok nesten 2 år før disse nye nasjonene fikk gater oppkalt etter sine land på SHAPE. Dette er nemlig en gammel tradisjon, men alle gater var selvfølgelig allerede navngitt. Så løsningen, og kompromisset ble at noen av de eksisterende gatene ble delt opp, slik at de 7 nye nasjonene kunne avduke sine gater i en formell seremoni før 2005 var omme. Det er også grunnen til at Avenue d’Oslo er blitt vesentlig kortere enn den var før.
Som en oppsummering av det jeg nettopp har gått gjennom om utviklingen i NATO er det verdt å huske på den politiske framsyntheten vi så allerede i 1991, det faktum at NATO er utvidet med 10 nye medlemmer på bare 5 år, at NATO har et stadig tettere og bredere samarbeid med en rekke nasjoner, og at NATOs første operasjon skjedde for hele 11 år siden. Men den mest skjellsettende hendelsen var selvfølgelig nine-eleven, eller 9. september 2001 som på mange måter har preget Alliansens utvikling og innretning i ettertid.

Vi som har vært så heldige å arbeide i NATO i denne perioden har tatt del i en historisk utvikling. Uttrykk som ”for første gang”, ” aldri før”, ”historisk øyeblikk” og ”nye tiltak” var konkrete tegn på den enorme endringen som faktisk skjedde.

SHAPE

Og alle disse endringene og nyhetene ble på en eller annen måte realisert eller behandlet på SHAPE. Fra å være et hovedkvarter med relativt rutinemessige oppgaver måtte SHAPE konvertere til å bli et hovedkvarter med nye og vesentlig flere operasjoner, nye partnere, mye kortere reaksjonstid og et betraktelig bredere spekter av oppgaver. Tornerosesøvnen var over, og det som en gang måtte ha vært av bekvem arbeidstid for de ansatte er definitivt over. I tillegg må alle norske offiserer nå være forberedt på å bli sent ut i en av NATOs internasjonale operasjoner. Det skjer jevnlig, og til sammen betyr dette at situasjonen for de norske familiene som nå er ved et av NATOs hovedkvarter eller operative styrker er ganske forskjellig fra det den var før. Det betyr blant annet at det er behov for mer støtte til familiene når ledsager er beordret til en operasjon. I tillegg skaper dette en spesiell situasjon som ikke umiddelbart er synlig. Det er nemlig slik at nordmenn er en meget ettertraktet arbeidskraft i NATO.
Det har flere årsaker, først og fremst fordi vi er dyktige, vi er seriøse, vi er lojale, og ikke minst er vi relativt gode i engelsk. I tillegg har vi få formelle begrensninger på bruken av norsk befal. Til sammen gjør dette oss svært ettertraktet, noe det er all grunn til å være stolt og glad for. Imidlertid er det også mulig at dette kan føre til misbruk av nordmenn i avdelinger med liten bemanning og stort arbeidspress. Denne utviklingen følger vi nøye fra SHAPE. Det kan ikke være slik at norsk befal skal overbelastes fordi noen nasjoner ikke oppfyller sine forpliktelser med bemanning av stillinger.

Situasjonen i NCS

Og dette med underbemanning fører meg over til NATOs nye kommandostruktur. Etter planen skal den være operativ (FOC) i juni i år. Dersom FOC innebærer 100% bemanning vil ikke dette skje. Status er pr nå at ca 80% er bemannet, og de resterende 20% av stillingene er tomme. I tall snakker vi om ca 11000 stillinger totalt i NATOS nye kommandostruktur, som i parentes bemerket er en nedgang på ca 20% fra den gamle strukturen. Av de 11000 stillingene er ca 2000 ubesatt. Og av disse 2000 stillingene er det ca 1000 som ikke er fylt av de nasjonene som har påtatt seg ansvaret for å fylle dem, og ca 1000 stillinger som ingen nasjoner har budt på. Jeg vil presisere at Norge overholder sine forpliktelser på en skikkelig måte.
Dette er imidlertid en ganske uholdbar situasjon for de fleste av hovedkvarterene, der den nye strukturen var en minimumsbemanning. Samtidig ble gradsnivået på lederstillinger redusert, for eksempel ble Divisjonssjefene (ACOS) på SHAPE endret fra 2-stjerners til 1-stjerners nivå. Det var faktisk et forslag om å endre det til oberst nivå, med det argumentet at dagens oberster har like bred erfaring og kompetanse som dagens generaler og admiraler. Som admiral er jeg glad for å konstatere at dette ikke synes å være tilfellet, og at klokere menn enn meg ønsker 2-stjerners nivået tilbake på SHAPE.
Realiteten av underbemanning, lavere kompetanse og flere arbeidsoppgaver er selvfølgelig at arbeidstempoet skrus opp. Men dette er ingen varig løsning. Konsekvensen blir en ny gjennomgang av NATOs kommandostruktur som det er grunn til å anta vil starte inneværende år. Da er det viktig at strukturen ses under ett, inklusive det planlagte ACCS (Air Command and Control System). Og et ganske sikkert stalltips er at det ut ifra rene militære behov kan reduseres ganske kraftig i antall hovedkvarter i NATOs operative kommandostruktur. Én grunn til at dette nå kan komme på dagsordenen er at NAC nylig ga ut sin ”Comprehensive Political Guidance” (CPG). CPG beskriver bla det militære ambisjonsnivået for Alliansen. Riktignok ikke i rene militære termer, men i en mer politisk språkdrakt som krever ytterligere analyse.
Men det som er klart er at ambisjonsnivået endres til å inkludere flere mindre operasjoner. Det tradisjonelle Artikkel 5 forsvaret står fast, men er skjøvet ut i tid. Styrkemessig kan disse endringene føre til et behov for flere styrker, spesielt innen de tradisjonelle problemområdene logistikk og samband. Men samtidig gjør nivået, eller kompleksiteten på operasjonene at det er rom for reduksjoner i antall hovedkvarter i kommandostrukturen. Spesielt synes det å være rom for reduksjoner på landsiden, gitt at man ser kommando- og styrkestruktur under ett. Hvorvidt det er politisk mulig med en ytterligere reduksjon fra dagens struktur er et åpent spørsmål.
Erfaringsmessig er nasjoner, spesielt i syd opptatt av å bevare de NATO kvarter de allerede har på sitt territorium. Men en slik ny slankekur er, etter min mening, helt nødvendig for at NATO fortsatt skal ha en effektiv og relevant kommando- og kontroll organisasjon, gitt at nasjonene ikke er villige til å bemanne den eksisterende. Det er heller ingen automatikk i at en reduksjon i antall hovedkvarter betyr en ytterligere reduksjon i antall NATO-stillinger. Det betyr at de gjenværende hovedkvarter blir fullt bemannet. Nå kan man hevde, basert på erfaring, at det ikke er noen grunn til å tro at det skal bli slutt på underbemanning selv om strukturen blir ytterligere redusert. Men en markspising av NATOs kommandostruktur vil i lengden gjøre Alliansen militært impotent, og det er en politisk uaktuell problemstilling, håper jeg.

Som nevnt har den militære delen av NATO allerede vært på en kraftig slankekur. Det er ikke tilfelle for NATO Hovedkvarteret i Brussel. Der er det mye snakk om effektivisering og organisasjonsendring, men lite eller intet er gjort.

Status i NATOs operasjoner

NATO deltar pr i dag i 6 operasjoner med ca 30.000 mann. Størrelse og kompleksitet varierer, og som en kuriositet kan nevnes at NATO AWACS støttet Italia under vinter-OL i Torino, for de av dere som ikke allerede visste det. Det bidro nok til økt sikkerhet for publikum og utøvere, men åpenbart ikke på resultatene til de norske deltakerne. De visste kanskje ikke at de hadde NATO i ryggen.
Det er nok innen området operasjoner at det er størst sprik mellom intensjoner og realiteter i NATO. Det er en stor grad av politisk entusiasme i å etablere nye eller å utvide operasjoner. Og det er bra. Men når intensjonene, eller ambisjonene, ikke fylles med reelt innhold i form av tropper, fly og fartøyer er det grunn til å være bekymret. Og jeg vil hevde at det blir vanskeligere og vanskeligere å fylle de operative krav, eller MMR, Minimum Military Requirement som det heter på fagspråket.

Dere husker alle angrepet på den norskledede basen i Mayhmaneh i Afghanistan for 2 måneder siden. Det kunne ha gått riktig galt, også fordi det var en kraftig underdekning på fly- og helikoptertransport for forsterkningsstyrker som gjorde at de kom sent fram til Mayhmaneh. Imidlertid gikk det godt, men lærdommen fra det angrepet, og flere andre i samme periode, gjorde at nasjonene ganske umiddelbart stilte mer transportstøtte til disposisjon for COMISAF. Det er nemlig ikke slik at det er stor mangel på kapasiteter i operasjonsteateret. Men mange av disse er rene nasjonale ressurser og derfor ikke mulig å planlegge med for NATO.
Det hadde hjulpet mye om slike ressurser ble tilbudt NATO, men det er det erfaringsmessig vanskelig å få til. Årsakene er flere, men mest alvorlig er nok en uuttalt oppfatning om at NATOs operasjoner ikke er så effektive og responssive som den enkelte nasjon forutsetter for å delta. Derfor sikrer man seg med ekstra, dedikerte nasjonale styrker og systemer. Dette er en Catch 22 situasjon. Færre ressurser til NATO, fører til dårligere evne til å løse oppdraget, som igjen forsterker nasjonenes syn om NATOs svakhet. Vi har jo ingen NATO styrker, men nasjonale styrker som stilles under NATO kommando i gitte situasjoner.
Og dette vil også være situasjonen i framtiden, med de fordeler og svakheter det har. Løsningen er åpenbar; still så mye som mulig av nasjonale styrker under NATO kommando, og la så lite som mulig bli igjen til rene nasjonale gjøremål. Her vil jeg hevde at Norge markerer seg positivt, og også det faktum at vi har få, om noen begrensinger, eller caveats på våre bidrag. SACEUR kaller for øvrig ”caveats” for ”cancer to the operation”. Det sier mye om hvor viktig dette er for operasjonenes mulighet for suksess.
Det er jobber man skal være glad man ikke har, selv om det fører 4 stjerner med den. Deputy SACEUR Gen Sir John Reith er NATOs høyest rangerte tigger, vil jeg hevde. Han er, i tillegg til utpekt EU Commander også ansvarlig for generering av styrker til alle NATOs operasjoner. Han leder personlig de såkalte Styrkegenereringskonferansene. Dette er formaliserte prosesser der nasjonene til slutt inviteres til å oppgi hva de konkret vil bidra med i operasjon X. Dette gjelder også for ikke-NATO nasjoner som inviteres til å delta. Min erfaring er at det blir vanskeligere og vanskeligere å få nasjonene til å bidra slik at de militære minimumsbehovene oppfylles.

De som har vært med en stund vil hevde at slik har det vært siden NATO begynte med sine operasjoner for 11 år siden, og det har jo gått bra!? Vel, det er neppe noen som ønsker å motbevise denne statistikken, og den beste måten å sikre dette på er ved å fylle styrkebehovet, som apropos alle nasjonene har sagt seg enige i på forhånd. Det er pinlig å overvære noen av disse styrkegenereringskonferansene der DSACEUR står med lua i hånden og ber om støtte til VÅRE operasjoner; og nasjonenes representanter stirrer stumt i taket, tvinner tommeltotter eller ser ned i gulvet, fordi de ikke har noe å bidra med. Ingen god temperaturmåling for Alliansens helsetilstand, disse konferansene!
Men det er der vi ser realitetene, det er der nasjonenes konkrete vilje og evne til å bidra testes. Og det er der spriket i politiske ambisjoner og politiske vilje synliggjøres. Jeg beundrer DSACEUR, som for øvrig er en god Norgesvenn etter lang fartstid på øvelser i Norge, bla som sjef for ARRCen. Han er en ukuelig optimist, men selv han har måttet ty til noen negative uttrykk i det siste. Og han krisemaksimerer ikke situasjonen, kan jeg forsikre. Det som nettopp er sagt om styrkegenerering kan kanskje virke negativt og ureflektert. Den viktigste konklusjonen på dette feltet er at NATOs operasjoner blir det nasjonene er villige til å gi. Det nytter ikke å klage på manglende suksess eller tap dersom styrkene ikke er fullt oppsatt til å løse sine pålagte oppdrag.

De nye medlemmene

Det var en del skepsis til utvidelsen av NATO. De 3 første nasjonene var relativt uproblematisk, men blant de 7 siste var det nok noen land som ble vurdert som negativ ballast. Og utvidelsen fra 16 til 26 land ville gjøre beslutningsprosessen i NATO, som fortsatt baserer seg på konsensus, både langdryg og vanskelig. Min erfaring er at det ikke er de nye medlemmene som skaper problemer i NATO i dag. De er tvert imot ivrige støttespillere for å opprettholde en reell Artikkel 5 forpliktelse, samt bidra til operasjonene med det de kan. Det er klart at de har militære kapasitetsmangler, men hvem har ikke det i disse dager. Ytterligere utvidelse av NATO diskuteres, og vil sikkert bli tema på toppmøtet i høst. Man kan jo spørre seg om det er noen akseptable kandidatene igjen? Uansett er dette et politisk spørsmål der tidspunktet for nye medlemskap også vil bli styrt av slike faktorer som skifte av USAs president i 2008 og NATOs 60-årsdag i 2009.

Non-NATO Contributing Nations

Et viktig element i NATOs sikkerhetspolicy har vært å utvide samarbeidet med andre nasjoner. Dette arbeidet har pågått i 12 år, og blir stadig bredere og dypere, som det heter. På SHAPE har dette ført til en stadig endring av organisasjonen for å støtte disse aktivitetene. SACEUR har som én av sine fire hovedprioriteter å gjøre dette på en best mulig måte, og han bruker personlig mye tid på å besøke disse nasjonene og følge opp konkrete tiltak. Det betyr også at det er fokus på disse samarbeidslandene på SHAPE. I dag er det 25 ikke-NATO nasjoner permanent representert på SHAPE, og det kommer stadig flere til. Det er et internasjonalt samfunn der PfP, Mediterrannean Dialogue (MD) og Triple-nons er tilstede. Nasjoner fra Istanbul Cooperation Initiative (ICI) er ikke der foreløpig, men det er vel bare et spørsmål om tid. De som hevder at SHAPE bare har ansvar for operasjoner tar altså ganske kraftig feil.
La meg også nevne at det vaier tre flagg på toppen av hovedkvarterbygningen på SHAPE. Det er naturlig nok NATO flagget og SHAPE flagget, men i tillegg vaier EU flagget der, noe det har gjort siden 2003 og som en konsekvens av den såkalte Berlin Plus avtalen mellom EU og NATO. DSACEUR har vært EUs Operational Commander, og SHAPE har vært EUs operative hovedkvarter i 3 år. Det fungerer med andre ord både som Strategisk hovedkvarter for NATO og operativt hovedkvarter for EU. Og det fungerer meget godt, og helt etter intensjonene i Berlin Plus avtalen. Det har naturlig nok vært mye nybrottsarbeid for å få dette til, bla på sikkerhetssiden, fordi de fleste nasjonene som er representert i EUs planelement på SHAPE er fra ikke-NATO land. Men erfaringene fra disse årene gjør det nok vanskelig å finne gode argumenter for ikke å bruke SHAPE og NATOs kommandostruktur i framtidige EU operasjoner.
Jeg vil ikke si noe mer om EU. Foruten samarbeid og koordinering om konkrete militære operasjoner, primært operasjon Althea, som for øvrig fungerer meget godt som jeg nettopp sa, er det nesten ingen aktivitet mellom EUs militære komité og NATOs militærkomité. Dette er etter pålegg fra politiske hold, og er en ”absurd situasjon”, som Generalsekretær De Hoop Scheffer uttalte tidligere i år. Den synliggjør imidlertid de politiske spenningene som er mellom enkelte av medlemslandene i de to organisasjonene, og synes å smitte over på det politiske samarbeidet innad i NATO. En ytterst uheldig situasjon.
NATO Response Force (NRF)

I dag kan en ikke snakke om NATO uten å nevne NRF, NATO Response Force. Dette er en hurtig utrykningsstyrke på ca 25000 mann som skal være fullt militært operativ, altså Full Operational Capability (FOC) innen oktober i år. Som dere sikkert vet har det vært, og er det et meget sterkt fokus på denne styrken, både militært og politisk. SACEUR har ansvaret for implementeringen av NRF, og han har personlig lagt ned mye arbeid og prestisje for at denne styrken skal lykkes. Jeg husker godt da han som nytiltrådt SACEUR, mens jeg var ACOS Intelligence, uttalte at ”NATO er ved et veiskille”, og ”relevansen av NATO for framtiden vil synliggjøres ved dens evne til å realisere NRF”, som i parates bemerket er introdusert av ham. Det ser ikke ut til å lykkes! NRF 7 som nåværende styrke heter, og som skal øves på Kap Verde øyene i juni før eventuell FOC, har mindre enn 70 % oppsetting. SACEUR kommer ikke til å akseptere dette som grunnlag for FOC, og spillet er allerede begynt for i hvert fall å kunne erklære NRF en politisk suksess under toppmøtet i november i år.

Situasjonen er enda verre for NRF 8 og 9. Det er naturlig nok satt i gang en rekke tiltak for å bedre situasjonen. De to som synes å ha mest for seg er en utvidet mulighet til å få dekket nasjonale kostnader ved deployering, samt en langsiktig rulleringsplan mellom nasjonene. Det sistnevnte tiltaket er det FSJ Sverre Diesen som introduserte, og som nå er omfavnet av de øvrige NATO landene. Hvorvidt disse tiltakene faktisk løser NRFs oppsettingsproblemer er et åpent spørsmål, men de muliggjør i hvert fall bedre måloppnåelse. Norge kommer godt ut av denne prosessen, og har styrkebidrag til NRF 7 som er gode og av akseptabel størrelse.

Det er noen positive effekter av NRF som er åpenbare allerede nå. NRF er ”a vehicle for Transformation” som det heter i slagords form, og det betyr blant annet at styrkekomponentene blir utsatt for meget grundig trening, evaluering og sertifisering før de blir godkjent. Dette skal så danne grunnlaget for tilsvarende aktivitet i de enkelte medlemsnasjoner for de øvrige styrkekomponenter som de rår over. Sentralt i NRF prosessen står Joint Warfare center (JWC) på Jåtta. De gjør en meget god jobb og står på mange måter for realiseringen av de mange, tildels abstrakte tiltak som Allied Command for Transformation (ACT) har ansvaret for. JWC er med andre ord et relevant hovedkvarter som Norge bør ha spesiell interesse av å støtte og å utvikle. Det må også gjelde konkret støtte til drift og vedlikehold av JWCs sambands- og datautrustning. Dette kan vi bidra til ved blant annet å fylle flere av stillingene ved NATOs støtteorganisasjon på Jåtta. Dette er en rimelig og god måte å sikre våre interesser på.
Jeg vil ikke bruke mer tid på ACT. Det får bli et eget foredrag av andre. Men jeg vil si at samarbeidet mellom SHAPE og ACT er meget godt, og har utviklet seg i positiv retning. Nytten og effekten av ACT, ut over det JWC står for er det mange meninger om. Min personlige mening er at ACT er et viktig element i utviklingen av NATOs militære kapasiteter, men at det er rom for forbedringer, spesielt når det gjelder konkrete resultater.

Avslutning

La meg avslutte med følgende personlige momenter og observasjoner;

NATO er verdens beste sikkerhetsorganisasjon som stadig tiltrekker seg nye medlemmer. De gamle medlemmene gjør klokt i å minne seg selv om dette med jevne mellomrom.
NATO er fortsatt høyst relevant, og utvikler seg i tråd med medlemmenes ønsker.

NATO har hatt en positiv utvikling, drevet av framsynte politiske ideer og beslutninger.
NATO er det medlemslandene gjør den til. Konkrete bidrag som monner er det som skaper balanse i regnskapet.
NATO er i dag mye mer enn en ren forsvarsallianse. Politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale saker utgjør en økende del av oppgaveporteføljen. Det kan derfor være klokt å vurdere måter å synliggjøre Norges samlede innsats i NATOs operasjoner på, ikke bare den militære komponenten.
NATOs kommandostruktur må utvikles videre. Reduksjon av antall hovedkvarter er en forutsetning for en fortsatt effektiv kommando- og kontrollstruktur.

Norges innsats og bemanning i NATO bør være en direkte konsekvens av hvor politisk viktig NATO er for Norge. De nedtrekksplanene for NATO stillinger som nå gjelder bør revurderes.

Norge er fortsatt meget vel ansett i NATO. Det er imidlertid ingen automatikk i dette.
Det er absolutt ingen interesse for Nord-områdene i NATO, i hvert fall ikke på SHAPE. Dersom Norge ønsker dette, bør det gjøres til gjenstand for en skikkelig brainstorming.
Det å tjenestegjøre i NATO er meget interessant, utfordrende og personlig stimulerende. Jeg vil anbefale alle tjenestegjørende å søke stillinger der.

Og til slutt, men kanskje viktigst er det faktum at vårt personell gjør en flott innsats i NATOs operasjoner og hovedkvarter, og er gode ambassadører for Kongeriket.

 

Takk for oppmerksomheten.