Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Professor Katarzyna Zysk foredro den 5. november 2018 i OMS om «Nordområdene og Nordflåtens rolle i russisk militær doktrine og strategi – implikasjoner for Norges strategiske veivalg».

Introduksjon til foredraget: Kjerneidéen bak sentrale innovasjoner i russisk militær doktrine og strategi etter den kalde krigen har handlet om å kompensere for landets militære underlegenhet på en måte som ville hindre andre stater fra å projisere makt mot Russland. Hvordan påvirker utviklingen i den russiske strategiske tenkningen Nordflåtens oppgaver innen: 1) kjernefysisk avskrekking, 2) ikke-kjernefysisk avskrekking, og 3) russisk tilnærming til rollen av ikke-militære metoder og midler? Foredraget vil ta for seg implikasjoner av den konseptuelle utviklingen for det russiske forsvarets og Nordflåtens sammensetning, og mulige roller til den russiske marinen i nord i krise og konfliktsituasjoner i – og utenfor – nordområdene.

Mer om foredragsholderen finner du her.

I etterkant av foredraget, har denne artikkelen blitt laget. Basert mye på hva vi fikk høre i OMS denne mandagen. Følg lenke helt nederst til hele artikkelen (PDF).

Russlands militærstrategi i endring

Hvordan påvirker endringer i Russlands militærstrategiske  tenkning landets maritime  ambisjoner i nord? Hvordan har Nordflåtens oppgaver og sammensetning utviklet seg i lys av den konseptuelle endringen i russisk militærstrategi? Og hvilke  implikasjoner har utviklingen for Norges strategiske veivalg?

HOVEDPUNKTER

​Kjernevåpen forblir selve fundamentet i russisk militærdoktrine og strategi, og Nordflåtens prioriterte oppgave er å bidra til russisk kjernefysisk avskrekking.

Samtidig har ikke-kjernefysisk avskrekking med langtrekkende presisjonsvåpen i en fremtredende rolle fått økt betydning og gitt Russland større fleksibilitet i krise- og konfliktsituasjoner.

Ikke-militære, asymmetriske og indirekte virkemidler blir en stadig viktigere del av moderne russisk krigføring, som tar sikte på å omgå en høyteknologisk motstander og utnytte sårbarheter på en kosteffektiv måte. Dette anses som potensielt like effektfullt som tradisjonell krigføring.

Russisk militærstrategi karakteriseres av økende kompleksitet. Det tenkes mer helhetlig om bruk av alle tilgjengelige ressurser på en integrert måte: Kjernefysiske våpen, ikke-kjernefysiske våpen og ikke-militære virkemidler inngår i et komplementært system av gjensidig forsterkende effekter som skal styrke russisk avskrekking, forsvar og tvangsdiplomati.

Den russiske tilnærmingen til krigføring utfordrer det tradisjonelle paradigmet «fred – krise – konflikt».

Se hele artikkelen her.

Mandag 5. mars 2018 avholdt sjefen for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde, sin årlige foredrag med rapporten Fokus 2018 som bakgrunn.

Fotos: Forsvaret/Kjosvold

Fokus 2018 kan lastes ned her:

Andre nettressurser:

NRK: https://www.nrk.no/norge/_-russland-simulerte-angrep-pa-vardo-radar-1.13946450
VG: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/1kye4W/e-sjefen-russland-oevde-paa-angrep-mot-nord-norge
Dagbladet: https://www.dagbladet.no/nyheter/e-sjefen-russiske-kampfly-trente-pa-a-angripe-norge/69579128

 

Sjef i Etterretningstjenesten Generalløytnant Morten Haga Lunde holder sin årlge tale i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Kjosvold

 


 

 

 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 29. januar 2018 gjestet sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Nils Andreas Stensønes, Oslo Militære Samfund og leverte foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret». Dette var admiralens første foredrag i Oslo Militære Samfund som sjef Sjøforsvaret.

Foto: Forsvaret

Stensønes ble beordret som sjef for Sjøforsvaret 21. juni 2017. Stensønes kom fra stillingen som sjef for operasjonsstaben ved Forsvarets operative hovedkvarter. Les mer om dette her.

Stensønes har variert bakgrunn fra Sjøforsvaret. Han har tjenestegjort som nestkommanderende, skipssjef og divisjonssjef på MTB. Han har også vært avdelingsleder ved Sjøforsvarets utdannings- og kompetansesenter KNM Tordenskiold og militærassistent for Generalinspektøren for Sjøforsvaret. I tiden 1998-2003 var han prosjektkoordinator for eskortefartøy ved Sjøforsvarets forsyningskommando, hvorav tre år i USA. I perioden 2004-2007 var han sjef ved 21 MTB-skvadron før han i 2007 ble prosjektleder i fregatt-prosjektet. I 2010 ble han nestkommanderende og stabssjef i FLO/maritime kapasiteter. Fra april 2011 til januar 2014 var han stabssjef i Norwegian Task Group (NorTG), hvorav han det siste året var midlertidig beordret som sjef Kysteskadren. I perioden januar til juli 2014 var han midlertidig sjef for NATOs stående flåtestyrke SNMG 1.

Fra 1. juli 2014 tjenestegjorde han som stabssjef i Sjøforsvarsstaben, og 18. mars 2016 ble han utnevnt til kontreadmiral og beordret inn i sin nåværende stilling som sjef for operasjonsstaben ved FOH.

Kontreadmiral Stensønes ble uteksaminert fra Marineortungsschule i 1991, Forsvarets stabsskole II i 2004 og FHS sjefskurs i 2009.

Du kan lytte til podcast fra foredraget samt lese dets manus her.

 

Sjef Sjøforsvaret talte i OMS. Kontreadmiral Nils Andreas Stensønes. Foto: OMS

Manus:

Innledning – Status og utfordringer for Sjøforsvaret

 

Kjære alle sammen,

Jeg har sett frem til å presentere status og utfordringer i Sjøforsvaret for Oslo Militære Samfunn. Nå som sjef Sjøforsvaret og ikke som Generalinspektør. Det er, for meg en viktig endring fra tidligere og jeg vil komme tilbake til dette senere.

Først vil jeg si beskrive våre omgivelser og sikkerhetspolitiske utfordringer med et maritimt perspektiv.

Deretter vil jeg komme med noen betraktninger om hva dette vil bety for oss som en maritim arktisk nasjon, med globale interesser og for Sjøforsvaret.

Før jeg deler noen betraktinger om hvilke evner vi bør ha og status på hva vi har ,og gjør, for å møte denne situasjonen.

Jeg vil også si noe om betydningen av å gi sjefen for Sjøforsvaret et taktisk ansvar – før jeg omtale styrkeproduksjon.

Til slutt vil jeg beskrive vårt fokus fremover.

 

Våre, maritime, omgivelser og sikkerhetspolitiske utfordringer

 

Havet har alltid vært avgjørende viktig for Norge. Helt tilbake til vikingtiden var havet transport åre og høsting av havets ressurser var essensielt. Dette har vært under konstant utvikling, men hele tiden har transport og høsting av havets ressurser vært viktig for Norge. Dagens transport er shipping, transport gjennom rørledninger, strøm gjennom kabler og ikke minst data gjennom fiberoptiske kabler. Dette er det internasjonale samfunns blod og nervebaner. Ifølge en artikkel, publisert av Michael Sechrist ved Harvard Kennedy School, går det alene finansielle transaksjoner for ca.10 billioner dollar per dag gjennom fiberkablene på havbunnen. 90% av import og eksport går over eller gjennom havet. Høsting av havets ressurser handler fortsatt om fiske, men nå også oppdrett i industriell skala, olje og gass industrien. Dette utgjør Norges tre største eksportnæringer.

Flere omtaler tiden vi er i nå som «havets århundre» med økende knapphet på ressurser og et skifte i fokus fra den grønne åkeren til den blå åkeren. Dette er også noe av bakgrunnen for den økende kampen om rettighetene til havområdene.

Jordes befolkning vil passere 8 mrd. mot 2030. Om vi legger dages ressursfordeling og bruk til grunn, vil dette kreve ressursene fra 2 jordkloder og om en legger vestlig standard til grunn vil dette kreve 7 kloder.

Den gode nyheten er at en del av løsningen på ressursknappheten frem mot 2040 finnes i havet. Dette gjelder både innen fornybare og ikke fornybare ressurser.

Ved Universitetet i California, Santa Barbara, viser forskning at om verden tar i bruk alle områder egnet for havbruk, kan verden produsere 100 ganger mer sjømat enn i dag. Under seminaret ”Med Sjøforsvaret mot 2040” presenterte Rolf Birger Pedersen fra UIB, forskning som viste at det finnes store forekomster av metalliske sulfider på havbunnen langs den midtatlantiske ryggen. Dette har et stort potensiale. Men det finnes utfordringer som må håndteres. I tillegg til rent tekniske utfordringer med store havdyp, må rettighetene i havområdene reguleres. Flere store nasjoner posisjonerer seg i Stillehavet nettopp med denne bakgrunnen. Når det gjelder Norge og ressursene mellom Jan Mayen og Svalbard, ligger disse innenfor norsk økonomisk sone eller på vår kontinentalsokkel.

Men vi skal ikke glemme at med rettigheter kommer ansvar for å forvalte, selvstendig og gjennom samarbeid med andre nasjoner.

Russland forventer økonomisk vekst med bakgrunn i utnyttelse av ressurser i det maritime arktis og har uttalt at de vil ha en industriell utvikling i samarbeid med Kina. Samtidig ser vi at utviklingen av arktis som transport-åre ikke har utviklet seg med den forventede hastigheten, men på den andre siden ser vi en økning i turisme.

 

Sikkerhetspolitisk utfordringer

Etter den andre verdenskrigen har tilgangen til det frie hav og staters rett til å høste av havets ressurser vært regulert av stadig bedre utbygd internasjonalt regelverk, traktater, konvensjoner og avtaleverk med solid forankring gjennom FN, også kalt havretten. Høydepunktet er UNCLOS som ble vedtatt i 1982. Respekten for havretten har vært garantert av vestens dominans, hovedsakelig ved de store flåtemaktene Royal Navy og senere US Navy. Norge har vært en av vinnerne i denne utviklingen.

Dette regelverket er under press, med Kinas aktivitet og militære oppbygning i Sørkinahavet som utfordrer og uthuler retten til ferdsel på det frie hav og retten til å høste av havets ressurser.

I etterkant av at domstolen i Haag avslo Kinas krav om rettigheter i Sørkinahavet etablerte Kina «Southern Theater Command». Denne skal kunne planlegge, lede og utføre operasjoner med land-, sjø-, og luftstridskrefter i tillegg til strategiske missilenheter i dette området.

Denne aktiviteten utfordrer UNCLOS. USA, vår nærmeste allierte, med deres «Freedom of Navigation Patrols» er i denne sammenheng en garantist for UNCLOS, til tross for at USA ikke har ratifisert denne.

Det er allikevel hovedsakelig utviklingen innenfor russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk som vil ha størst betydning for Sjøforsvaret. Vi er en liten nasjon solid forankret i vesten med en mer selvhevdende stormakt som nabo i øst.

Luft- og sjøstyrkene har vist evne til å ramme mål ved bruk av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Disse våpnene, kommando-, kontroll-, informasjons og overvåkingssystemer testes systematisk i Syria.

Nye og bedre kapasiteter øker det russiske handlingsrommet i nærområdene til Norge. På Kola er Nordflåten i ferd med å fornye deler av kapasiteten sin for strategisk kjernefysiske avskrekking og gjengjeldelse. Evnen til å verne denne kapasiteten øker når nye ubåter, fartøy, fly og luftvern blir tilført og gamle baser reaktiveres. Kolahalvøya og de arktiske områdene er avgjørende for Russlands evne til å projisere makt.

Russland får dermed større mulighet til å påvirke norske interesser og aktiviteter på land og i våre havområder.

Russiske styresmakter fremhever behovet for styrket kontroll i denne regionen. Dette skal hindre andre aktører i å utfordre russiske økonomiske og militærstrategiske interesser. For Russland fører målet om nasjonal kontroll i Arktis til økt sivil og militær aktivitet og nærvær.

Med den ulovlige annekteringen av Krim og flytting av landegrenser i Europa har vår nabo vist evne og vilje til å bruke militærmakt for å oppnå politiske mål. Russlands modernisering med høyteknologiske sensorer og våpen, samt erfaring med å nå politiske mål uten involvering av større bakkestyrker kan gi en lavere terskel for bruk av militær virkemidler i andre sammenhenger.

I sum har vi en sikkerhetspolitisk situasjon som kan true havretten, og derigjennom vår mulighet til fri ferdsel på havet og utnyttelse av våre havområder.

 

Hva betyr dette for oss?

Norge er en maritim og arktisk nasjon med globale maritime interesser. Vår særegne geografi med en lang kyst, som i tillegg er kurvet, har gitt oss en enorm økonomisk sone. Norge er en maritim nasjon som henter sin velferd fra kyst og tilhørende havområder.

Som en liten nasjon er det avgjørende at stormaktene også forholder seg til havretten. Selv om det ikke eksisterer en direkte trussel mot Norge så betyr ikke det at våre suverene rettigheter eller våre verdier ikke kan utfordres over tid. Russland har sagt at de skal være den dominerende nasjonen i Arktis. Da er spørsmålet hvor langt vest, og hvor langt syd, har de ambisjoner om å være dominerende.

Som FMIN sa på denne talerstolen. «Norge er ikke litt for folkeretten». Om havretten utfordres andre steder i verden kan aktører oppleve mulighetsrom i våre nærområder. Så vi kan ikke, og må ikke, la være å bry oss om det som skjer i andre deler av verden. Det betyr at terskelforsvaret av Norge starter ute, blant annet ved deltagelse i NATOs stående maritime styrker og deltagelse i operasjoner sammen med nære allierte.

Erfaringen fra Krim-halvøya og Ukraina med bruk av øvelser som dekke for reelle operasjoner bekymrer oss. Det betyr at vi må ha kort reaksjonstid og være klar med det vi har – nå. Det betyr at vi må være i operasjoner daglig. Derfor er det viktig at Sjøforsvaret i stadig større grad har fokus på at alt vi gjør til dagen er rettet mot å være i operasjoner, eller i forberedelse til operasjoner.

Sjef Sjøforsvaret taler i OMS – kontreadmiral Nils Andreas Stensønes. Foto: OMS

Hvilke evner må vi ha – og har vi for å møte denne situasjonen?

Den nye regjeringsplattformen forteller at «Forsvars- og sikkerhetspolitikken må bygge på avspenning, avskrekking, konfliktforebygging og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder» og «..styrke den sjømilitære tilstedeværelsen og forsvaret av kysten». Som Sjef for Sjøforsvaret er det viktig for meg å reflektere over hvilke evner vi må ha for å møte disse kravene.

Evner vi må ha

Forsvarssjefen bruker beskrivelsen «strategisk defensiv og evne til motangrep». Det innebærer at vi må ha en balansert tilnærming. Strategisk defensiv betyr, for meg, at vi ikke ønsker en endring i dagens system. Vi må ha en evne til å opprettholde respekten for havretten, med fri ferdsel og retten til å høste av havet. Samtidig må vi ha en troverdig evne til motangrep slik at alternativet til å følge havretten gjennom maktbruk er så kostbar at potensielle motstandere finner det regningssvarende å fortsette å følge havretten, med andre ord avskrekking. Det første løser vi på en særdeles bra måte med kystvakten som opererer i tråd med havretten, forutsigbart, konsekvent og åpent. Det styrker respekten for dette sporet. Vårt bidrag til avskrekking er først og fremst gjennom Marinen. Vår evne til avskrekking betyr først en evne til å påvirke en motstander der hvor det rammer hardt på avstand, det betyr langtrekkende presisjons ild. Dernest må vi ha en evne til å skape dilemma gjennom usikkerhet, det betyr mobilitet og evne til å operere skjult. For det tredje og kanskje det viktigste må vi ha evne til å ta imot allierte, det innebærer klarering av leden og eskortekapasitet. Til sist må vi evne å beskytte oss mot overraskende angrep. Vi må vite hva vi skal kunne ramme og hva vi må beskytte.

Til de to første evnene vil jeg fremheve dagens kapabiliteter som korvett og undervannsbåt – gjerne i samarbeid med fly. Disse har slagkraft og evne til overlevelse gjennom mobilitet og skjul. Det er en signifikant endring fra den kalde krigen til der vi står i dag. Vi var i stor grad taktisk defensive med et stort volum, nå er vi betraktelig slankere, men med en større slagkraft per enhet. Det driver oss mot, og krever at vi klarer å beskytte de få verdifulle plattformene vi har og at vi er offensive i vår evne til motangrep.

Den tredje evnen, sikre mottak av allierte skal vi ikke gjøre alene, men vi kan ikke forvente at andre skal løse alt. Det er ingen andre som kan operere nær den norske kyst som oss. Vi må ta ansvar for territorialfarvannet og inn. De største maritime utfordringen vi vil møte er langtrekkende presisjonsvåpen og spesielt i undervannsdomenet med miner, torpedoer. Det kreves ikke mer enn en håndfull miner eller torpedoer for å hindre en hel brigade å komme sjøveien. Her er vår evne til antiubåtoperasjoner – hvor fregatter, helikopter og fly opererer som ett team essensielt. Det finnes faktisk ingen andre enn vi som kan rydde miner effektivt i eget farvann, her er vi nesten alene.

Denne tilstedeværelsen er også beslektet med mitt fjerde punkt, vår evne til beskyttelse.

Det vi gjør i dag og det vi jobber mot er å være et stående Sjøforsvar som seiler i det daglige. Dette vil bidra til overlevelse eller beskyttelse mot et overraskende angrep gjennom mobilitet og uforutsigbarhet. Et fartøy som er underveis og særlig en UVB som er neddykket er vanskelig å lokalisere og derved bekjempe, samtidig som vi skaper usikkerhet hos en potensiell mostander. Evnen til krigføring må være reell ved at vår kampkraft er tilgjengelig der det trengs når det trengs og være bemannet og med materiell som virker.

Forsvaret av Norge handler også om å bidra til å opprettholde aktivitet i samfunnet gjennom vår evne til å sikre flyt av handel under en krisesituasjon. Det fordrer en Kystvakt med evne til både myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse samtidig som vi håndterer en konflikt med bruk av Marinen. I denne gråsonen, mellom fred, krise, og krig kan det være utfordrende å skille kriminell fra fordekt militær aktivitet. Det stiller krav til vår evne til situasjonsforståelse – og da vil jeg trekke fem to viktige momenter. Det første er Kystjegerkommandoen som en allsidig avdeling. De har evne til å operere i hele konfliktspekteret fra et hybrid scenario på havet, med bording og visitasjon til åpen konflikt med overvåking og ildledelse i kystnære områder for å sikre allierte forsterkninger. Det andre momentet er Kystvakten med deres unike lokalkunnskap og politimyndighet. De kan identifisere unormal aktivitet tidlig. Vår løsning med felles ledelse av Kystvakten som hovedaktør i nedre del av konfliktskalaen og Marinen i øvre del er etter min mening derfor svært hensiktsmessig.

Forvaltningen av våre havområder er en stor suksess, som følge av tett og godt samarbeid mellom mange sektorer. Våre nærområder sannsynligvis det eneste havområde hvor den totale biomassen øker. Vårt bidrag er hovedsakelig Kystvakten som forvalter et enormt område som vokser i utstrekning og aktivitet. Dette krever tilstedeværelse flere steder samtidig og vi er strukket med ressurser med en redusert havgående struktur og mangel på helikoptre.

For Marinens enheter merkes en økning i oppdukkende ikke-planlagte oppdrag. Det har vært styrkebeskyttelse, tilstedeværelse og suverenitetshevdelse. Flere av oppdragene har vært av lengre varighet. Antallet oppdrag ble doblet fra 2015 til 16 og igjen fra 2016 til 17. Vi har hatt kontinuerlig tilstedeværelse med undervannsbåt i Nord-Norge og økt seilingsdøgn med fregatt og korvett. I 2017 var 48% av vår seilingsaktivitet i Nord-Norge. Det er en dobling på 3 år.

Internasjonale operasjoner og samvirke med nære allierte ute – og i hjemlige farvann – er normalsituasjonen. Innsatsen bidrar til alliansebygging, dempe motsetninger og understøtter nasjonale interesser. I 2017 har vi bidratt i Coalition Maritime Forces i Bahrain, operasjon Sea Guardian i Middelhavet og avgitt Sanitet og kystvaktpersonell til operasjon TRITON i Middelhavet og Kystjegere i Afghanistan. Vi har hatt KNM Hinnøy og Rauma i NATOs minerydderstyrke nr.1. Fkom Sandquist og Kammerhuber har ledet NATOs stående fregattstyrke nummer 1 i hele 2017 fra fregattene KNM Roald Amundsen og Otto Sverdrup.

Det er ofte ute, i de internasjonale operasjonene, vi vinner erfaring som styrker våre ferdigheter til å forsvare Norge. I tillegg øker våre ferdigheter til samvirke med allierte som vi stoler på for forsvaret av Norge. Derfor er det for meg ikke en motsetning mellom å operere ute vs det å forsvare Norge. Det finnes flere eksempler på at en operativ enhet i Middelhavet kan være hurtigere i Nord-Norge med operativ effekt enn et fartøy som ligger til kai ved Haakonsvern.

Jeg glad for utviklingen av et nytt maritimt tungt fellesoperativt NATO hovedkvarter, med Atlanterhavet og sikring av forsyningslinjer som fokus. Dette er viktig for Norge.

 

Om SJ S som taktisk sjef

I Langtidsplanen er det besluttet å gi grensjefene et taktisk ansvar. Å være taktisk sjef gir meg et helhetlig ansvar. Det omfatter styrkeproduksjon i tillegg til planlegging for og utførelse av operasjoner. Jeg skal ikke bare styrkeprodusere mot de evnene jeg har nevnt tidligere i talen min, men jeg skal også lede enhetene slik at effektene oppnås.

Forsvarssjefen leder Forsvaret med Sjef Forsvarsstaben og Virksomhetsplanen på den ene siden, Sjef FOH og operativt planverk på den andre siden. Dette gjenspeiles i hvordan vi i Sjøforsvaret innretter oss. Jeg har derfor nå to sentrale stabsfunksjoner og planverk. I hverdagen vi stabssjefen drive virksomhetsstyring gjennom virksomhetsplanen. Dette er vi godt kjent med i Sjøforsvaret, og vi er gode på det. Vi har levert på alle punkter i FSJ VP og vi kom i mål i 2017 med 0,25% i underforbruk.

Å lede gjennom det operative planverket er nytt. Jeg har derfor opprettet en stilling som sjef operasjonsstaben som skal lede denne delen av aktiviteten i hverdagen. Jeg vil fremheve tre momenter innen dette området: Først vil det være viktig å forstå hva våre foresatte ønsker å oppnå, dernest vårt operasjonsområde og til sist ha ressurser tilgjengelig. Det betyr at vi skal være intensjons og plandrevet, kunnskapsbasert og e- drevet i våre operasjoner med materiell som virker og robust bemanning. Sjøforsvaret skal i større grad øve og trene mot operativt planverk og reelle trusler.

 

Styrkeproduksjon, med personell og materiell som grunnmur til evnene

Vår evne til å opprettholde respekten for havretten og troverdig evne til evne til motangrep hviler på godt materiell og, primært, på dyktig og dedikert personell. Derfor vil jeg nå omtale styrkeproduksjon med fokus på personell og materiell.

Som del av forberedelse til operasjoner jobber vi for å få materiellet til å virke og å bygge opp lager for å bedre materiellberedskapen og utholdenheten. Langtidsplanen erkjenner at vi over tid har bygd opp et betydelig vedlikeholdsetterslep. I langtidsplanen ligger det midler til å vedlikeholde strukturen og kjøpe reservedeler. Jeg er opptatt av at planen følges slik den er lagt. Det vil øke tilgjengeligheten på fartøyene, og det vil redusere klartidene.

Vedlikehold, beredskap og reservedel satsningen går i henhold til plan og vi omsatte alt som planlagt i 2017. Vi ser allerede at bevilgningene gir operativ effekt. I år gjennomførte vi 98% av planlagt aktivitet. Med bevilgninger i tråd med langtidsplanen vil vedlikeholdsetterslepet, i stort være tatt igjen ila 2020, men det betinger at bevilgningene følger planen og at nødvendige oppdateringer av materiellet gjøres.

Langtidsplanen pålegger oss et betydelig effektiviseringskrav innen dette området også. Jeg er opptatt av at vi må evne å tenke nytt og stille spørsmål ved etablerte sannheter. Vi må kontinuerlig lete etter områder hvor vi kan redusere utgiftene – og få mer operativ effekt innenfor budsjettet. Kan vi frigjøre midler ved å ha lenger tid mellom hver hoved-overhaling? Kan egen besetning gjøre mer? Kan vi får bedre kontrakter med industrien? Samtidig må det etableres en varig balanse mellom drift og ressurser tilgjengelig for å forhindre nye etterslep.

Sjøforsvaret har gjort en betydelig innsats med å få opp antall besetninger, en ekstra fregattbesetning, en ekstra korvettbesetning og flere nye UVB besetninger og den utviklingen skal fortsette. Jeg er glad for at regjeringen anerkjenner den innsatsen Sjøforsvaret har gjort og at langtidsplanen legger opp til at denne trenden skal fortsette.

Vi har også økt ståtiden på besetningene fra 2 til 3 år og redusert oppøvingstiden fra 12 til 6 måneder. Det betyr at vi har doblet tiden besetningene er tilgjengelig med full kompetanse fra ca 40 til 80%

Godt personell og gode resultater oppnås først og fremst gjennom god ledelse, godt samarbeid, gjensidig respekt, tillitt og åpenhet. Jeg har tro på at militærordningen skal bidra til økt annerkjennelse, forutsigbarhet, bedre kompetansestyring og økt stå-tid. Målet er å få operatører med lang erfaring og god utdanning. Den «lette» delen av jobben er gjort, stillingsbeskrivelser og benevnelser. Nå gjenstår det å få rett person i stilling over tid og bygge kultur – i lag – ikke subkulturer. Jeg ser offiseren og spesialisten som likeverdig, like viktig, men ikke like. Vi må ikke utvikle en over- under, eller upstairs – downstairs kultur. Da vil vi feile.

At vi får flere spesialister betyr at offiserene kan ha et annet fokus. Det betyr at offiseren må gi slipp på noe. Dagens offiserer er for mye operatør og har for lite tid til taktikk og ledelse. Kanskje er denne overgangen mer krevende for offiseren enn spesialisten?

Den nye utdanningsordningen skal bidra til vesentlig gevinstrealisering. Innføringen av spesialistordningen medfører at vi kan redusere på opplæring på noen områder. Sjøforsvaret gjorde selv en utredning for tre år siden, hvor vi så om vi kunne klare å gjennomføre Sjøkrigsskolen på 3 år. Svaret var at det gikk for operativ og logistikk men ikke for ingeniører, der trengte man 3,5 år. Det er dette som nå er rammene for krigsskolene. Det som er viktig for oss er at Sjøkrigsskolen primært kvalifiserer for de første stillingene kadettene skal ut i.

 

Veien fremover – å opprettholde og videreutvikle våre maritime evner

Hvordan Norge møter fremtiden, i en mer uoversiktlig verden med stormakts-konkurranse på havet, vil være avgjørende for velferden vår. Det er noen konstanter vi skal ta med oss. For det første er Norge en arktisk nasjon med suverene plikter og rettigheter over store havområder. For det andre Norges plassering med tilgang til Nord-Atlanteren, arktiske kommunikasjonslinjer og store ressurser. For det tredje er vi NATO i nord med en stormakt som nabo med interesser i vårt nærområde.

Det pågår et teknologikappløp med stor hastighet. På Sjømaktseminaret «Med Sjøforsvaret mot 2040» så vi utallige muligheter i teknologien. Vi kan ikke ha alt eller gjøre alt. Vi må identifisere det vi får mest effekt av og velge. Derfor er jeg svært opptatt av at vi har balanse. Vi trenger ikke mer materiell enn vi evner å bruke. Vi skryter av investeringsprosenten vår, det er bra men overhodet ikke hvis det ikke følges med driftsmidler.

Fremtiden på kort sikt (inneværende VP):

Sjøforsvarets oppgave fremover er å implementere vår del av Langtidsplanen for Forsvaret. Langtidsplanen, gitt at den følges, gir oss evne å bruke det vi har og det vi får gjennom en bedre balanse mellom bemanning og materiell, men også balanse mellom materiell og vedlikehold.

Min overordnede ambisjon for kommende periode er å få det vi har til å virke, både som enkeltelementer og som system. Vi skal; opp i antall besetninger, opp i antall seilingsdøgn, heve vår faglige kompetanse, ha logistikk som virker, og har dybde. Vi skal ha økt gripbarhet fra 2019 med en stående taktisk enhet, bestående av forskjellige fartøysklasser i Nord-Norge.

Gjennom 2018 og frem mot 2021 skal Sjøforsvaret ha etablert en taktisk kommando, opprettholde et deployerbart ledelseselement, også kjent som NorTG, og Kystvaktens ledelses fra Sortland. Vi skal bygge opp ytterligere en besetning på Ytre Kystvakt, øke fra 4 til 5 fregattbesetninger, motta helikoptre, implementere 4 Huginsystemer og utfase 2 mineryddere, vi skal øke antallet ubåt-besetninger og motta ett nytt logistikkfartøy. Dette er ikke ubetydelige oppgaver, men vi er i god rute.

Mottak av nytt materiell betyr at vi skal kunne strekke oss lenger og skape nye dilemma for en motstander. KNM Maud gir oss muligheten til å operere med en annen utholdenhet. Maud vil betydelig øke tilgjengeligheten av kampenhetene våre i operasjonsområdet. Innfasing av NH-90, nye maritime patruljefly og nye ubåter vil påvirke hvordan vi utfører antiubåtoperasjoner. Nytt konsept for minemottiltak og videreutvikling av taktikker med NSM og JSM skal prioriteres. Videreutvikling av vår operative ledelse fra FSJ, gjennom FOH og taktisk ledelses element blir et viktig fokusområde. Her må grenene bidra mer. Vi må ikke sitte passive å vente på at FOH skal tenke fellesoperativt, vi må selv ta initiativ til å få maksimalt ut av våre felles ressurser.

Det blir ikke bare innfasing av materiell, men også noe skal ut. Det er besluttet at våre korvetter skal utfases nå nye jagerfly med JSM er operative. Dette har en betydning for hvordan vi kan løse våre oppdrag. Her må vi finne nye løsninger sammen med de andre grenene og FOH.

I kommende periode skal vi fortsette vårt fokus på å bygge grunnmuren ved å ta inn vedlikeholdsetterslep, styrke reservedelsbeholdningen og få det vi har til å virke. Jeg vil gjenta for forsamlingen at det må være en balanse mellom materiell og vedlikehold og personell og materiell. Med korte varslingstider er det ikke mulig å skaffe reservedeler, reparere eller trene opp en besetning fra grunnen av i tide. Det er det som seiler i dag vi skal sloss med i morgen.

Fremtiden på lang sikt

Til slutt vil jeg si noen ord om fremtiden på lengre sikt. På flere måter kan vi si at fremtiden allerede er her. Under Sjømaktseminaret høsten 2017 diskuterte vi sverm-taktikk med droner. For noen uker siden så vi nettopp dette i Syria. En ikke-statlig aktør som benyttet seg av 13 rimelige droner med eksplosiver for å angripe to Russisk/ Syriske baser. Et rimelig våpensystem som det er vanskelig å beskytte seg mot med dagens kapasiteter. Prisveksten på militært materiell og trange budsjetter tvinger oss til å tenke nytt. Som småstat med en stormakt som nabo – er vi avhengig av å bryte denne kostnadsspiralen. Vi må få til større effekt på en rimeligere måte, vi må bli mindre plattformorientert, mer sensor og våpen orientert. Som jeg nevnte, er fremtiden på mange måter her nå. Et oppdrag høsten 2017 var redningsoperasjonen etter helikopterhavariet ved Svalbard i oktober. Innen døgnet var Marinens Hugin i drift fra KV Barentshav. Kort tid senere fant Hugin helikopter vraket. 95% av søket ble gjort av Hugin, en liten ubemannet farkost dekket 95% mens flere fartøy klarte 5%. Dette gir oss et innblikk i fremtidens operasjoner med autonome, modulære våpen- og sensorsystemer.

Jeg nevnte at vi har noen strategiske konstanter. De peker mot at Sjøforsvaret vil sammen med resten av Forsvaret, totalforsvaret og våre allierte forsvare Norge inklusive våre store havområder, sikre forsyningslinjer og forvalte biomassen i havet. Med Marinen skal vi heve terskelen for å bruke makt og med Kystvakten skal vi forvalte ressursene våre på en forsvarlig måte innenfor havretten og folkeretten.

Til sammen betyr det at vi skal videreutvikle et Sjøforsvar som er i operasjoner eller i forberedelse til operasjoner for å forsvare alt vi har og alt vi er.

Takk for oppmerksomheten.

 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 15. januar 2018, gjestet forfatter og tidligere NRK journalist Per Arne Totland Oslo Militære Samfund med et svært aktuelt og interessant foredrag om Svalbard. Foredraget hadde tittelen «Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år». Totland er for tiden bokaktuell under samme tematikk.

Fotos: OMS

Du kan se presentasjonen ved å klikke på bildet under samt lytte til podcast litt lenger ned i artikkelen.

Introduksjon til foredraget:

Svalbard har vært norsk territorium i snart 100 år, etter at Svalbardtraktaten ble inngått i 1920. Gjennom tiårene har den arktiske øygruppen vært arena for tallrike konflikter mellom Norge og andre land, i første rekke Sovjetunionen/Russland. I vår tid er konfliktpotensialet større enn noen gang, aldri tidligere har det vært så tydelig at Svalbard er Norges utenrikspolitiske akilleshæl.  

Det måtte en krig til for at Svalbard skulle bli norsk, en krig Norge ikke deltok i. Innsatsen til det nøytrale Norges handelsflåte under første verdenskrig skapte en velvilje som gjorde at seiersmaktene tildelte Svalbard til Norge under fredskonferansen i Paris. Det var intet mindre enn et norsk kupp. Og Sovjet-Russland, som var holdt utenfor det gode selskap i Paris, reagerte med høyst berettiget harme. En harme de aldri helt har lagt bort.

Per Arne Totland foredro i Oslo Militære Samfund 15. januar 2018 om Svalbard. Foto: OMS

Da Sovjetunionen etter noen år likevel aksepterte Svalbardtraktaten, befolket de raskt øygruppen og drev kullutvinning i tre gruvesamfunn på Svalbard. Sovjeterne var den dominerende nasjonaliteten, da Svalbard ble evakuert i 1941 var det 1955 sovjetborgere og 765 nordmenn som forlot øygruppen. De evakuerte sovjeterne følte at Svalbard var like mye sovjetisk som norsk. Ikke minst fordi de sovjetiske samfunnene var 100% selvstyrte, så godt som uten spor av norsk myndighetsutøvelse.

 

Frem til den andre verdenskrig handlet Svalbard kun om kull. Den militærstrategiske betydningen av Svalbard ble tydelig først da den varme krigen gikk over i en kald krig mellom øst og vest.

Tiårene etter krigen var preget av høy mistenksomhet på begge sider og omfattende etterretningsvirksomhet på Svalbard. Ikke bare av KGB og GRU, som hadde betydelig tilstedeværelse i Barentsburg og Pyramiden, men også av vestlig etterretning, særlig CIA i samarbeid med den norske etterretningstjenesten. I denne perioden kom det til en rekke diplomatiske trefninger mellom Norge og Sovjetunionen knyttet til Svalbard.

 

Sovjetunionens fall i 1991 representerte et vendepunkt også for Svalbard. Russland ble preget av politisk kaos og økonomisk ruin. Moskva hadde ikke lenger mulighet til å finansiere tilstedeværelsen på Svalbard. Det oppsto regelrett hungersnød i de russiske bosettingene.  Gjennom 1990-tallet ble tallet på russere og ukrainere på Svalbard redusert, og for første gang på 60 år var nordmenn i flertall på norske Svalbard.

 

Norske myndigheter utnyttet denne situasjonen godt. Norges svalbardpolitikk har de siste tiårene gått fra usikkerhet til selvsikkerhet. Lovgivningen på Svalbard ble strammet inn, for eksempel gjennom Svalbardmiljøloven i 2002. Det norske myndighetsapparatet på Svalbard ble kraftig utbygget og myndighetsutøvelsen over øygruppen langt strammere. Samtidig er Svalbardtraktaten gradvis tolket mer i favør av norske interesser enn tidligere.

 

Så oppstår de nye svalbardutfordringene. Ingrediensene er

 

  • Issmeltingen i Arktis, som vil gjøre enorme naturressurser tilgjengelig, en hel verden ser nå mot Arktis.
  • Et EU som vil spille en rolle i det nordlige Arktis, selv uten å ha noe territorium eller havområde der.
  • En russisk president, som ser Arktis som Russlands kanskje viktigste interesseområde.

 

Det er kun fem stater som har kystlinje inn mot Arktis, og dermed rettigheter i havet og på havbunnen. Men Svalbardtraktaten representerer en åpen dør inn til Arktis for alle 44 stater som har signert traktaten. Og Norge står alene om å tolke Svalbardtraktaten slik vi gjør.

 

Svalbard i en sikkerhetspolitisk sammenheng handler ikke bare om øygruppens mulige militære betydning. At Svalbard i en konfliktsituasjon vil inngå i Russlands bastionforsvar er selvsagt, og at de militære styrkene derfor både har planer om og øver på et angrep på Svalbard. Men vi er heldigvis ikke der i dag at det er en trussel.

 

Men det faktum at en hel verden ser mot Arktis, og at vi står ganske alene i vår tolkning av Svalbardtraktaten, gjør Norge sårbart på Svalbard. Det er en situasjon hvor vi kan utsettes for press, slik vi ser at EU gjør. Den åpner for propaganda og aktiviteter som kan klassifiseres som hybridkrigføring. Den norske sårbarheten gjør at Norges handlingsrom på Svalbard i en tilspisset situasjon kan bli vesentlig redusert.

 

Svalbardtraktaten i seg selv er ikke under press. Norges suverenitet over Svalbard er det ingen som angriper. Men tolkningen av traktaten er det uenighet om. Både Russland og våre viktigste allierte, samt EU, mener at 200-milssonen omkring Svalbard og kontinentalsokkelen ved øygruppen skal reguleres etter traktatens likebehandlingsbestemmelser, og ikke – slik Norge hevder – som et suverent norsk område, hvor traktaten ikke gjelder. Striden står om potensielt svært store ressurser.

 

Dermed handler norsk svalbardpolitikk i dag om å vise både styrke og klokskap på samme tid. Det er en svært krevende balansegang.

 

Den norske svalbardpolitikken har tre pilarer:

 

  1. Svalbardtraktaten.

Denne er ikke omstridt, men tolkningen av den er et stridstema.

 

  1. Norsk svalbardpolitikk og myndighetsutøvelse.

Både lovgivning og politikk er strammet inn de seneste årene, både Russland og EU er svært kritiske til Norges Svalbard-praksis. Her ligger potensial til enda større konflikter i tiden som kommer.

 

  1. Norsk tilstedeværelse på Svalbard.

For at vår suverenitetshevdelse skal ha troverdighet er norsk bosetting og tilstedeværelse på Svalbard nødvendig. Mangelfull tilstedeværelse gir et større rom for andre aktører.

I denne sammenhengen er utviklingen på Svalbard negativ, og avviklingen av kulldriften i Svea-området har satt ytterligere fart i denne utviklingen. Selv om folketallet på Svalbard øker, går andelen norske borgere kraftig tilbake. Dersom utviklingen fortsetter slik den har vært de siste fem årene, vil norske borgere være i minoritet på Svalbard i 2020.

Mandag 30. oktober 2017 hadde vi gleden av å lytte til foredraget «NATO and the North Atlantic» av oberst John Andreas Olsen. Olsen er for tiden forsvarsattache i London og har en lang og imponerende militær karriere. Les mer om dette på Wikipedia.

Foto: OMS 

Introduksjon til foredraget:

The North Atlantic remains essential to the commerce and trade that sustain the economic prosperity of all nations sailing in these waters. It is vitally important that the Alliance remains resolute and that its members and partners continue to contribute their fair share in securing and protecting the transatlantic bridge: the North Atlantic Ocean is NATO’s lifeblood.

Russian submarines are prowling the Atlantic, testing our defences, confronting our command of the seas, and preparing the complex underwater battlespace to give them an edge in any future conflict.
Vice Admiral James G. Foggo

The American, British and Norwegian subject matter experts chosen for this study offer six recommendations:
o renew NATO’s maritime strategy
o reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence
o reform NATO’s Command Structure
o invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness
o enhance Maritime Partnerships
o prepare for Maritime Hybrid Warfare

Under finner du et resyme av foredraget.

NATO and the North Atlantic

NATO AND THE NORTH ATLANTIC: REVITALISING COLLECTIVE DEFENCE

Colonel John Andreas Olsen OMS, 30 October 2017

Russian submarines are prowling the Atlantic, testing our defences, confronting our command of the seas, and preparing the complex underwater battlespace to give them an edge in any future conflict.

Vice Admiral James G. Foggo

The American, British and Norwegian subject matter experts chosen for this study offer six recommendations:

o renew NATO’s maritime strategy
o reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence
o reform NATO’s Command Structure
o invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness o enhance Maritime Partnerships
o prepare for Maritime Hybrid Warfare.

The book’s main conclusion is that NATO must put the North Atlantic Ocean back on its agenda. NATO must have command of the sea. In response to growing Russian capabilities, significant military modernisation and ambitious strategic intent, NATO must strengthen its capability and sustainability, upgrade contingency plans and establish a command structure that can meet the challenges of tomorrow. The United Kingdom should have a leading role in this regard: politically, militarily and conceptually.

1 This submission refers to RUSI Whitehall Paper 87, ‘NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence,’ edited by John Andreas Olsen and published March 2017. The opinions and conclusions expressed in this study are those of the editor and authors. They do not represent the official position of any government or institution.

NATO and the North Atlantic1

The North Atlantic – the ocean that connects North America and Europe – is a central part of NATO’s area of responsibility. It follows that NATO must retain the capability to secure freedom of manoeuvre across the sea and to keep the waterways between the continents open for reinforcement and resupply of materiel and personnel in times of peace, crisis and war. Thus the

1

Alliance, as the guarantor of national sovereignty and territorial integrity, must be prepared to counter any potential threat to the North Atlantic Ocean.

NATO’s renewed interest in, and commitment to, its transatlantic maritime link is in no small part due to Russia’s increasingly provocative rhetoric and behaviour over the past decade. Russia is introducing new classes of conventional and nuclear attack submarines and is modernising its Northern Fleet through the addition of long-range, high-precision missiles. The totality of its modernisation programme adds up to a step-change strengthening of Russian maritime capability in support of an anti-access strategy that could challenge NATO’s command of the high seas and, potentially, hold Europe and North America at existential risk. This represents the re-emergence of a strategy that many in the West assumed had dissipated in the aftermath of the Cold War.

Figure 1 is an illustration of the Russian bastion defence envelope, indicating the patrolling area of the Russian strategic submarines in which Kremlin seeks sea control of the inner bastion and sea denial of the outer bastion.

The Russian Bastion Defence Concept

Figure 1: The Russian Bastion Defence Concept

RUSI’s Whitehall Paper 87, ‘NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence,’ explores the renewed importance of the North Atlantic Ocean to NATO’s security through the lenses of the United States, United Kingdom and Norway in particular.

2

These three NATO members form the territorial rim around the North Atlantic and its peripheral seas. All are maritime nations that have historically taken prime responsibility for security in the region and together with Iceland they form the front line to a resurgent Russian maritime capability. The US is the most powerful country in the world and the United Kingdom the strongest military power in Europe. Norway’s long coastline creates an enormous expanse of territorial waters and economic zones, and more than 80 percent of its ocean areas are located north of the Arctic Circle. Norwegian territorial rights cover an area seven times larger than its mainland territory. Consequently, Norway is a key actor in maintaining peace, stability and security in the north and the maritime domain has always played a central role in Norwegian security politics. These three counties, with support from the rest of the northern region, must take the lead to ensure that NATO and its partners devote sufficient resources to this aspect of NATO’s area of responsibility.

The subject expert authors address three research questions:2 why is the North Atlantic once again of immediate geostrategic importance; what are the enduring and new challenges in this maritime domain; and how can NATO members ensure sea control in the event of a crisis or armed conflict? They seek to decode the ‘new normal’ by focusing on the strategic developments in the North Atlantic from the early period of the Cold War until the present day. To revitalise NATO’s ability to execute collective defence and deterrence against the backdrop of a resurgent Russian navy, they examine NATO’s policy, strategy, operations, contingency plans, standing forces, command and control mechanisms, responsiveness, bi- and multilateral cooperation, and exercise and training programs. They also re-examine pre-positioning arrangements, current initiatives, and future investments in weapon platforms and capabilities.

This Whitehall Paper makes clear that NATO has taken the first step toward re-establishing defence and deterrence through forward bases on its eastern flank and that it is now time for the Alliance to adopt a more comprehensive approach by addressing the broader maritime domain as well, with an emphasis on the strategically important North Atlantic Ocean. The study extends the discussion, connecting NATO’s Eurocentric focus on air and land forces in the Baltic States with the transatlantic maritime domain, including undersea cables, by exploring political, strategic and operational aspects of defence and security.

In short, the book constitutes a discourse on how to maintain and sustain maritime supremacy in an increasingly complex, contested and challenging environment, presenting multiple views of how NATO members can respond both politically and militarily. While many elements of the maritime

2 List of authors: Professor Malcolm Chalmers, deputy director-general of the Royal United Services Institute (RUSI); Heather A. Conley, senior vice president for Europe, Eurasia and the Arctic, and director of the Europe Program at the Center for Strategic and International Studies (CSIS); Svein Efjestad, policy director general for security policy in the Norwegian Ministry of Defence (MoD); Dr. John J. Hamre, president and CEO of CSIS; Vice Admiral Peter Hudson, former commander of the NATO Maritime Command at Northwood; Dr. Peter Roberts, senior research fellow for sea power and maritime studies at RUSI; Professor Rolf Tamnes, the Norwegian Institute for Defence Studies (IFS) and Admiral James Stavridis, former Supreme Allied Commander, Europe (SACEUR). In addition to this, former SACEUR General Philip M. Breedlove has written a foreword.

3

contest in the North Atlantic bring back memories of the Cold War, the authors make clear that the new situation differs greatly in both quality and quantity of forces and armaments involved.

Recommendations

NATO countries are far superior to Russia should they muster their combined economic and military resources in a unified effort. NATO has repeatedly demonstrated unity and resolve at its summits in Wales (2014) and Warsaw (2016). Several members have increased their defence budgets to meet new demands and NATO has responded to increased Russian military activity through forward- deployed ground forces in the Baltic region and Poland in particular.

This Whitehall Paper suggests that it is time to broaden NATO’s strategic aperture to include the North Atlantic. The main conclusion emerging from this study is that NATO must return to these waters. The North Atlantic must yet again be recognised as an operational space in its own right as well as a continuous and interdependent transatlantic theatre of operation. There is no substitution for NATO being the prime structural driver for improving credible deterrence and capable defence, and within the Alliance the United States, the United Kingdom and Norway have a special role to play in strengthening the defence of NATO’s northern flank due to their geographic locations and capabilities. Although the defence of the North Atlantic and its maritime flanks must emphasize maritime forces, it must be a truly full spectrum (joint) effort.

1) Renew NATO’s Maritime Strategy

The Alliance must revise and update its Maritime Strategy. The current version does not reflect the dramatic changes in the security environment that have occurred since it was published in 2011, ranging from Russia’s military actions in Ukraine to the re-emerging contest for maritime supremacy in the North Atlantic. NATO’s new strategy should be a framework for a new and deeper understanding of the North Atlantic and its relevance to transatlantic security. The new strategy must acknowledge the necessity of managing the full spectrum of tasks, from peacetime reassurance to maritime hybrid warfare – including the vulnerability of undersea cables across the North Atlantic – but emphasise deterrence and collective defence. The new strategy should address evolving capabilities and newly formed initiatives rather than seek a revolutionary change to operations in the maritime domain. The strategy must fully take into account that the transatlantic link is one of NATO’s key strategic enablers for peace and prosperity and that the defence of NATO’s northern region and maritime domain can benefit greatly from integrating operations from three key positions: the United Kingdom, Norway and Iceland. A new maritime strategy must explain how a credible defence of the North Atlantic concerns all parts of Europe, not only the maritime countries.

2) Reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence

More extensive training and focused Article 5 exercises, founded on formalised collective contingency planning, are imperative to communicate cohesion, strength and determination and

Comparing and contrasting the recent past with the contemporary situation, the following centres on the way forward, offering six recommendations. Although the authors have different views on the specifics, they provide a set menu for responding to a growing threat to the ocean that physically and metaphorically binds North America and Europe together.

4

thus to achieve effective defence and deterrence. NATO’s military headquarters should be given a more prominent role in the overall exercise activities in the region. Members should link national exercises, including US exercises with major surface and sub-surface combatants, to NATO exercises. The High Visibility Exercise (Trident Juncture), to be hosted by Norway in 2018, offers an excellent opportunity to test a comprehensive and combined effort and to take stock of contingency plans and capabilities. Maritime forces must train differently and continuously be evaluated by task force assessment teams to ensure quality, responsiveness and relevance. While extensive and realistic training and exercises are important, a sustained presence is crucial to demonstrate commitment and to ensure maritime situational awareness in the region.

3) ReformNATO’sCommandStructure

The current NATO command structure is not appropriate to countering present-day strategic challenges and requirements, as it was designed for out-of-area operations, not deterrence and collective defence. NATO’s credibility depends on a command structure that can lead large joint and multinational forces to defend NATO’s territorial integrity, in addition to tasks such as crisis management, cooperative security and maritime security. A reformed command structure should reintroduce geographic areas of responsibility and ensure strong links with relevant national operational headquarters. One solution consists of increasingly dual-hatting selected national headquarters to carry out specific tasks or activities during peacetime, crisis and war. Rather than invest in new infrastructure, the first step should be to enhance the existing Maritime Command (MARCOM) in Northwood (North London) and link it with US maritime competences. Now charged with the defence of the Atlantic, this improved command could also serve as a hub for military consultation among those states that would be most affected by, or involved in, Allied military planning and operations in this maritime domain. An enhanced MARCOM, a ‘North Atlantic hub’ for multinational full-spectrum efforts, would require additional authority and capacity to rebuild the Alliance’s capability to generate credible plans for blue-water operations, and include joint operational plans for surrounding countries.

4) Invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness

A strong maritime posture in the North Atlantic depends on high-end tailored warfighting capabilities. Since Russia is deploying long-range precision weapon systems, NATO’s ability to position forces to exposed areas might be seriously restrained. NATO needs interoperable naval forces capable of establishing and maintaining all-domain access on short notice. NATO should develop a coherent and combined approach to anti-surface and anti-submarine warfare operations for the North Atlantic that harnesses and exploits not only naval and air forces, but also expertise from land forces and domain knowledge in cyber, electronic warfare, aerospace, technology, industry and intelligence. Maintaining the technological edge is critical. More forces must also be prepared and available for the battle of the seas and littorals, which would require both reinvigorating the standing naval forces and providing for follow-on response forces. Norway, the United Kingdom and the United States are about to expand their ISR capabilities for operations in the maritime domain and in the northern region; this presents an opportunity for other NATO members to join that effort. Improved situational awareness and information sharing are vital to maintain knowledge about Russia’s intentions and capabilities.

5

5) Enhance Maritime Partnerships

Since Russia is on the verge of establishing long-range anti-access capabilities that could affect all parts of Europe, any security approach must include both the Baltic region and the Norwegian Sea. Cooperation with selected partners, such as Finland and Sweden in the Baltic Sea, strengthens the Alliance. These nations’ presence, capabilities, intelligence and profound understanding of the northern region, and their relationships with Russia, play a central role in maintaining security in the North Atlantic. It is therefore critical that NATO continue to operate, train and exercise as seamlessly as possible with key partners through multinational and bilateral agreements. Interoperability is the key to the strength of partnership among likeminded nations. NATO members and partners must continue to ensure that they can operate as a single force when needed. To do so, NATO should build on US naval partnership concepts to unlock even greater potential for integration and cooperation among NATO forces.

6) Prepare for Maritime Hybrid Warfare

NATO must primarily give priority to high-end collective defence and deterrence in the North Atlantic, but there are other low-end threats that must also be taken seriously. NATO needs to exercise various maritime hybrid warfare scenarios, including reactions to attacks on high-value targets at sea and under sea. Such operations differ strongly from high-intensity blue-water operations, but could potentially have a paralyzing effect. Taking preventive measures are just as important as response options. To counter hybrid maritime threats and attacks in the North Atlantic, NATO should build intellectual capital, develop tactical and technological counter measures, improve and coordinate information sharing and strategic messaging, work with partners and stakeholder organisations, train and exercise full-spectrum, leverage coast guards and law enforcement and increase steady-state maritime presence. If NATO members are to remain ‘stronger together,’ the Alliance must face these new challenges head on and with one shared vision to ensure the continued security and economic vitality of the North Atlantic.

Conclusion

NATO must relearn some of the maritime concepts that dominated the Cold War period, while acknowledging that the present security environment differs greatly from that of the earlier period. The listed measures offer a comprehensive and sustainable approach for maritime supremacy in the North Atlantic to protect national sovereignty and territory in accordance with international law. There is a growing consensus in NATO that it needs to move in this direction. MARCOM has taken several initiatives to strengthen the maritime posture in the North Atlantic, to improve deterrence and collective defence, but it needs more resources to meet the new security challenges.

The North Atlantic remains essential to the commerce and trade that sustain the economic prosperity of all nations sailing in these waters. It is vitally important that the Alliance remains resolute and that its members and partners continue to contribute their fair share in securing and protecting the transatlantic bridge: the North Atlantic Ocean is NATO’s lifeblood.

6

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet.  Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar.  Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall.  Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden.  Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

  • USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
  • krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
  • store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
  • vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
  • vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
  • kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
  • kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
  • Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle.  Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene.  Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen.  Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder.  Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

  • Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
  • Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
  • Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
  • Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
  • Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
  • Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
  • Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt.  Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

 

———— SLUTT ————

Foto: OMS/Etterretningstjenesten

Foredrag i Oslo Militære Samfund, februar 1962
Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang

Oslo Militære Samfund ønsker å takke Etterretningstjenesten for velvillighet med å finne frem til dette foredraget og bilde av tidligere Sjef E, Vilhelm Evang. Et aldri så lite stykke norsk militær historie. Foredraget ble sitert i daværende sjef for Etterretningstjenesten, generalmajor Torgeir Hagens foredrag som han avholdt i Oslo Militære Samfund den 20. november 2006 med tittelen: E-Tjenesten i en omskiftelig verden.

Her er Evangs foredrag fra 1962:

Ordtaket «Kunnskap er Makt» har i vår tid – atomalderen – fått et sannferdigere innhold enn noen gang tidligere i historien. Dette gjeler på alle felter. Det er karakteristisk nettopp for vår tid at kunnskapens betydning som ren maktfaktor øker i et enormt tempo. At vitenskap og forskning i stigende grad blir bestemmende faktorer i all fremgang og utvikling, er helt ukjent når det gjelder de alminnelige samfundsmessige forhold. Oppfatningen er også i ferd med å trenge igjennom når det gjelder det sikkerhetspolitiske område, betydningen av dette begrep da tatt i videste forstand.

Men jeg er ikke like sikker på at betydningen av kunnskap og viden er nådd fram til den samme dominerende stilling innen det rent militære området. Det gjelder kanskje for stormaktene, men for de små makter syntes konsentrasjonen om å bygge ut sine styrker å ha vært så sterk at kreftene ikke har strukket til for også å bygge ut innsats på de kunnskapsmessige områder. Utviklingen er nok i gang. Det kan sees tydelig da Sverige nå la frem ÖB 62, at vakten var markert forskjøvet i retning av å skaffe seg større kunnskaper.

Den skandinaviske halvøy og spesielt Norge, ligger i dag i en langt mere utsatt plasering på jordkloden, og manglende forståelse av problemet kunnskap som faktor i storpolitikken kan derfor bli direkte farlig for oss.

Det har ofte undret meg at det ikke er større klarhet i disse spørsmålene hos oss selv og i andre små vestlige land. En av grunnene kan en antakelig finne i Vestens militære situasjon. Spørsmålene tangerer de vestlige stormakters militære hovedproblemer meget direkte. De er vanskelige å drøfte uten å komme i betenkelig nærhet av stormaktenes mest dyrebare militære hemmeligheter. De har på den annen side etter mitt skjønn så svær betydning for Norge at det er nødvendig å forsøke å nærme seg disse problemkomplekser uten å trå noen militær hemmelighet for nær. Det vil føre til at jeg er nødt til å uttrykke meg relativt teoretisk og abstrakt, men forhåpentligvis ikke for uklart.

Bilde av første side av talen som Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang, avholdt i Oslo Militære Samfund, februar 1962. Foto: OMS

 

Et typisk trekk ved atomalderen er at begge de to militære hovedmaktene i verden i dag arbeider intenst på å skaffe seg en kjernefysisk gjengjeldelsesevne som er så sikkertvirkende at om denne evnen noen gang skulle tas i bruk, så ville det som da hendte med stor rett kunne kalles en trykk-knapp krig. Alt er søkt ordnet på forhånd med mangedobbelt sikkerhet. Det endelige mål er å er å nå en situasjon hvor det bare gjelder å trykke på en riktig knapp. Så langt er man selvsagt i dag ikke nådd, og det er heller ikke min mening å hevde at dette blir hele krigen. For alle de deltagende lands militære styrker vil dette bare utgjøre en meget liten del av den totale innsats. Men det som er vesentlig, er at denn trykk-knapp utløsning vil være en forutsetning for andre militære disposisjoner. Og det er også en kjennsgjerning at begge supermakter i størst mulig grad søker å automatisere sine strategiske gjengjeldelsesstyrker. Menneskelig mot, innsats og intelligens ansees i en kritisk situasjon ikke å holde mål. Alt vil tilsynelatende avhenge av teknikk, og teknikken kan gjøre det aller meste bedre enn menneskene. Teknikken kan sørge for at en ladning med en bestemt energimengde kan utløses i en fastsatt posisjon med bestemte, på forhånd kjente, prosentvise gjennomsnittlige avvikelser.

Men det er en ting teknikken ikke ennå kan makte, og det er å angi målet. Det riktige valg av det riktige målpunkt betinger først og fremst kunnskap. Hva menneskelige og elektroniske hjerner enn måtte gjøre av innsats, så vil resultatet helt ut avhenge av hvor riktige, pålitelige og uttømmende kunnskaper som det hele bygger på, er.

Eller la oss se det på en noe annen måte. En bestemt teknisk foreliggende kjernefysisk leveringsevne øker i militær virkning i takt med at opplysningene om målet øker i mengde, pålitelighet og tidsmessig ajourføring. Samtidig vil dens militære nytteverdi synke i takt med at opplysningene om målet er eller blir utilstrekkelige eller for gamle.

Jeg begynner vel nå å nærme meg mitt hovedpoeng. Når det gjelder de nye våpensystemer, så kan man heve deres militære nyttevirkning ved å øke ladninger, rekkevidde, treffsikkerhet eller på en annen side ved å øke kvaliteten av de kunnskaper som tillater en å velge de beste målene. Vi har fått merke i de senere år at betydningen av kunnskap om målene er fullt ut erkjent av stormaktene. En ikke ubetydelig del av kunnskapsinnhentingen finner sted i områder i nærheten av Norge og vi blir, med eller mot vår vilje, blandet inn.

Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang. Foto: Fra Etterretningstjenesten

Innen dette felt har det i tiden etter den annen verdenskrig vokset fram en helt ny tjeneste, tildels av nesten videnskapelig art, som i dag inntar en ledende stilling i moderne etterretningstjeneste. Den er født i dølgsmål, har utviklet seg i meget høy grad innen vanntette skott, men betraktes vel i dag av stormaktene som en absolutt nødvendighet.

Et resultat av dette, som i alle fall i Vest ikke synes å ha vært forutsatt, er at de metoder og midler som har vært brukt i denne kunnskapsinnhenting, har hatt virkninger langt ut over formålet. De utilsiktede og uventede konsekvenser har i enkelte tilfelle økt den internasjonale spenning. Det er nok å nevne U-2 episoden i 1960. Virkningene av denne episode har vært så kraftige at det med betydelig rett kan sies at etterretningstjenestene internasjonalt sett er kommet i en helt ny stilling.

Det er en annen vesentlig side av utbyggingen av gjengjeldelsesevnen. Det er den defensive. Hva kan gjøres for å beskytte sin egen gjengjeldelsesevne mot et forebyggende angrep fra motstanderen. I dag finnes intet våpensystem som har denne evnen, og til tross for et intenst arbeide, synes en løsning å ligge mange år inn i framtiden. Det mest effektive middel i dag synes å være å sørge for at motstanderens viden blir utilstrekkelig, upålitelig og foreldet.

Her ligger selvsagt en vesentlig forskjell mellom Øst og Vest. De store vestlige demokratier har meget begrensede muligheter for å skjule noe. De må søke gjennom mobilitet og sikrede anlegg delvis å oppveie denne svakhet. Men overordentlig meget kan vinnes i Vest ved å øke kunnskapen om målene i Øst. Sovjet har neppe vesentlige problemer med å holde rimelig kvalitet på siden viden om militære forhold i de frie, åpne land i Vest. Men de ser på sin side en meget lovende mulighet i å begrense den vestlige viden om sine egne militære mål, og har systematisk bygget ut evnen til både å holde sitt nåværende nivå og framvor alt sin videre utvikling lukket.

Det jeg vil fram til er at krigen om kunnskapene er i full gang i fred, og at utfallet av en mulig totalkrig i meget høy grad vil avhenge av utfallet av kampen om kunnskap.

I trykk-knapp krigen er følgelig endel av kampen viden fram til fredstiden foran. Krigen om kunnskap og viden går for fullt, med stor innsats og stor bitterhet, like for øynene på oss i dag. utfallet av en senere krig vil i noen grad kunne framstilles som en matematisk funksjon av resultatet av kunnskapskrigen.

Dette er så langt jeg vil gå når det gjelder gjengjeldelsesevne og sikringen av den mot et forebyggende angrep. Enda mer utpreget blir kanskje dette hvis en tenker på taktisk bruk av kjernefysiske våpen.

Men før jeg går nærmere inn på dette vil jeg sette fingeren på noen enkeltheter ved de nye våpen som en må holde klart for seg. Et fly som idag skal avgi et kjernefysisk våpen kan ikke gjøre mer enn å levere våpnet i den oppgitte posisjon. Det er urealistisk å tenke seg at det skal lete opp et mål, og flygeren skal se, tenke, kalkulere, treffe sin avgjørelse og sette den iverk. I mellomtiden har sikkert motstanderen tatt seg av den tenksomme flygeren på sin måte. Betjeningen for et rakettvåpen ser ikke målet, og vet ikke noe om det. De utfører bare rent tekniske funksjoner som teknikken ikke klarer alene. Det vil si at den militære enheten som utfører selve leveringen kan ikke gjøre noe mer enn å levere til oppgitt posisjon. De får ikke gjennom sin virksomhet noe kriterium for å forbedre de oppgitte måldata.

La oss så se litt på den taktiske atomkrigens krav til kunnskap. Med taktisk bruk av kjernefysiske våpen mener jeg da at en setter dem inn for å ødelegge militære enheters kampevne. Her blir det da ganske åpenbart at virkningene blir direkte avhengig av hvor gode og sikre og uttømmende og aktuelle opplysninger en har om fiendens styrker og deres nøyaktige plassering. Og de enhetene som utfører selve leveringene de kan bare levere til oppgitte posisjoner. Det gjelder stort sett enten det brukes fly eller raketter. Og det gjelder helt uavhengig av hvor leveringsmidler og ladninger er plassert. Om de er i Norge eller andre steder. Om de er betjent av nordmenn eller av andre. Det kreves en egen innsats for å skaffe disse gode og riktige opplysningene. Og den innsatsen må utføres av de styrkene som er nærmest målet. Her synes det for meg som om det ligger en klar tendens. Etterhvert som rekkevidde, treffsikkerhet og sprengvirkning øker, så skiller disse to funksjonene lag. En ting er å levere til oppgitt posisjon. Det kan etterhvert gjøres fra nær sagt hvilket som helst annet sted på jorden. Hvor ladningen kom fra spiller ingen rolle, hvis den bare eksploderer på riktig sted. Den andre funksjonen er å bestemme dette stedet riktig og tidlig nok. Det er en klar etterretningsfunksjon. Om nå kommer konsekvensen for oss her hjemme. Hvis vi ikke kan utføre denne etterretningsfunksjonen godt nok så hjelper det oss lite hvor mange ladninger vi måtte ha lagret på norsk jord. Og på en annen side. Hvis vi har denne evnen til å gi gode og riktige måldata tidlig nok, ja – så kan de brukes for et hvilket som helst våpensystem som ha tilstrekkelig rekkevidde og treffsikkerhet.

Og konsekvensene av dette tror jeg ikke at vi har trukket. Jeg ser det på den måten at vi har et behov for å utføre denne etterretningsfunksjonen på alt norsk territorium. Og det gjelder hetl uavhengig av hvor stor kampkraft vi selv har i samme område. Men det burde da være reflektert i vår organisasjon og utdannelse og i våre øvninger som en fast og stadig viktigere del. Det burde føre til at etterretningstjenesten på alle nivå ble regnet for å være en viktig del av tjenesten. Det burde føre til at evnen til å samle, bearbeide og melde opplysningner ble regnet som en meget viktig faktor når en skulle bestemme kvaliteten av en soldat, en befalingsmann, en avdeling eller en stab. Slik er det nok ikke idag. Tvert imot blir etterretningstjenesten av de fleste ærgjerrige offiserer regnet for å være en blindgate som en ikke bør rote seg bort i. Og dette slår tilbake på den alminnelige innstillingen, og det fører til at vårt forsvars evne til å samle og behandle og melde etterretninger ikke blir så god som den kunne være.

Dette ser jeg idag som et veldig alvorlig spørsmål. Og jeg vil innrømme at jeg selv ikke tror at jeg kan rette noe vesentlig på dette. Jeg har nå i mange år virket som en slags legpredikant fra etterretningstjenesten. Jeg har talt og skrevet for at etterretningstjenesten i Forsvaret skulle styrkes. Men jeg må innrømme at jeg ikke tror noe på at dette kan føre frem overfor det problemet jeg nettopp nevnte. Her tror jeg at det må kraftigere saker til. Det som det dreier seg om er jo i virkeligheten å bryte en fast innarbeidet forestilling om at etterretningstjenesten hører med til de mindre viktige disipliner. Og det er ikke noen jobb for oss som idag er Etterretningsspesialister. Det er en jobb for sjefen, fra øverst til nederst i Forsvaret. Jeg tror ikke at det er noe felt hvor vi har alt vi trenger. vi trenger ingen nye bevilgninger, ingen omlegging av basepolitikken. Dette er noe vi kan gjøre med det vi rår over idag hvis vi bare vil gjøre det.

Jeg tviler i og for seg ikke på at dette før eller senere vil finne sted. Tilslutt vil nok det hele bli så åpenbart at det ikke er til å komme utenom. Men det er jo nettopp tidsmomentet som er så viktig i denne saken. Det er i dag vi trenger denne effektiviseringen av etterretnings- og meldetjenesten i dag, og i den nærmeste fremtiden at vi mer enn noen gang trenger å øke vår forsvarsevne med alle de midlene vi rår over.

Jeg vil avslutte denne del av mitt foredrag med ennu en gang å presisere mitt hovedsynspunkt. I atomalderen er kunnskap og viten blitt en direkte maktfaktor i meget høyere grad enn noen gang tidligere. Det gjelder på alle felter. Men akkurat idag er det på det sikkerhetspolitiske området at den direkte sammenhengen mellom makt og viten er aller klarest.

Kunnskapskrigen mellom supermaktene går for fullt i dag. Det er viktig for oss å skjønne hva som her foregår, og hva som står på spill for den ene og den annen part. Hvis vi ikke gjør det kan det hende vi blir utsatt for uventede og unødvendige overraskelser.

Med kunnskap og viten som maktfaktorer har også en direkte betydning for vårt eget forsvar. Hvis vi ikke klarer å innrette oss slik at vi har den riktige viten på den riktige tid og det riktige stedet så hjelper det lite hva vi rår over av kampmidler som trenger denne kunnskapen for å kunne brukes. Det vil si at et forsvar som har dårlig evne til å samle, bearbeide, vurdere og melde den riktige viten på den riktige tiden, det er et forsvar som vil være en mindre ubehagelig motstander enn et forsvar som har en bedre evne til å utføre etterretningstjeneste. Derfor kan vi idag øke vårt forsvars verdi som en fredsbevarende faktor hvis vi sørger for bedre og mer effektiv etterretnings- og meldetjeneste. Og dette er tiltak som ikke koster noe særlig i penger og materiell, og som ikke forlanger at noe annet blir forandret enn det vi selv kan foreandre. Men jeg er selvsagt også klar over at det jeg her snakker om vil koste en rent intellektuell innsats som kan bli hard nok for oss alle. og det er altså mitt syn at den anstrengelsen den får vi ta på oss. Vi har sikkert ikke noe vondt av det.

På denne bakgrunn vil jeg vende meg mot etterretningstjenesten og så langt sikkerheten tillater det se litt på utviklingstendensene.

 

 

The French perspectives of allied and bi-lateral operations in the High North. With reference to the new Norwegian Long-Term Plan for Defence Development ‘Capable and Sustainable’, and the French ‘Roadmap for Arctic’ (2016,) which French Capabilities and Capacities are available to support the Northern Flank (with emphasize on Northern Norway, the Norwegian and Barents Sea,) in times of peace, crisis and war?

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 4. mars 2013

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef etterretningstjenesten

Foto: Kjell Huslid, OMS

Russland – sentral aktør i nordområdene

Mine damer og herrer!
Jeg vil innledningsvis takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. Dette er tredje gang i løpet av like mange år jeg går på denne talerstolen for å orientere om tjenesten og det vi utretter, og for å markere utgivelsen av vår årlige ugraderte vurdering, FOKUS 2013. Denne inneholder tjenestens vurdering av ulike geografiske og tematiske områder som vi anser for å være særlig relevante for norsk sikkerhet og Norges nasjonale interesser.

 

RUSSLAND – SENTRAL AKTØR I NORDOMRÅDENE

I dagens omskiftelige trusselbilde, hvor terrorisme utgjør en alvorlig og høyst reell trussel mot Norge og norske interesser utenlands, er det viktig at Etterretningstjenesten evner å beholde fokus også på andre viktige områder. Utviklingen i Russland og Nordområdene har vært en dimensjonerende oppgave for tjenesten siden den ble etablert for 70 år siden.

Det bilaterale forholdet er i dag godt og preget av økende samarbeid og tillit. I dagens politiske situasjon anses ikke Russland å utgjøre en militær trussel mot Norge. Norges geografiske plassering medfører imidlertid at den interne utviklingen i Russland har vedvarende stor betydning. Også i fremtiden vil norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger, og norske interesser innenfor en rekke andre sektorer, i vesentlig grad være formet av hva som skjer hos vår store nabo i øst. Det er også et faktum at Russland har sterke interesser og store militære kapasiteter i nordvest – et område som er av vital interesse for Norge, som har stor geopolitisk og strategisk betydning og hvor det er forventninger om betydelig vekst i sivil og kommersiell aktivitet i årene som kommer.

Dette innebærer at Russland og utviklingen i Nordområdene er, og vil fortsette å være, grunnleggende for Etterretningstjenestens innretning og fokus.

En av Etterretningstjenestens viktigste oppgaver er å varsle norske myndigheter om forhold som kan komme til å påvirke norske interesser. Nyere russisk historie viser at når politiske endringer finner sted i Russland, skjer det ofte brått, dramatisk og med store konsekvenser også for Russlands forhold til omverdenen. Etterretningstjenesten må derfor hele tiden søke ny kunnskap og forstå det Russland vi står overfor. Vi kan ikke tillate oss å hvile på inngrodde, foreldede oppfatninger om et Russland som har vært, men som ikke lenger er. Russland i dag er noe annet enn Russland på 1990-tallet, for ikke å snakke om under den kalde krigen. Vi må ta høyde for at Russland vil fortsette å overraske oss, men vi må ikke hvile i arbeidet med å analysere tilgjengelig informasjon og stille spørsmål ved gamle vurderinger og hypoteser. Bare på den måten kan vi forstå utviklingen i vårt store naboland slik at norske politiske og militære myndigheter kan fatte best mulige beslutninger på et informert grunnlag. Vi følger altså ikke utviklingen i Russland fordi landet vurderes å utgjøre en militær trussel mot Norge, men fordi et lite land alltid vil påvirkes av utviklingen hos en stor nabo.

Jeg vil her beskrive Etterretningstjenestens vurdering av utviklingen i Russland, Russlands relasjon til omverdenen og landets rolle i Nordområdene slik den ser ut for oss i dag. Jeg gjør det selvfølgelig i ugradert form, men i store trekk er dette det samme bildet jeg ville tegnet i en gradert beskrivelse. Jeg starter med den innenrikspolitiske utviklingen:

 

Innenrikspolitisk utvikling

Det siste tiåret har den politiske makten i Russland gradvis blitt forflyttet fra de politiske institusjonene til en kjerne av sentrale eliteaktører. Etter Putins tilbakekomst til presidentvervet i mai i fjor har denne utviklingen blitt forsterket. Institusjoner som regjeringen og Dumaen har, i større grad enn tidligere, blitt marginalisert til fordel for presidenten og hans nærmeste krets.

Det russiske lederskapet har strammet grepet om samfunnet etter fjorårets store protestaksjoner. Opposisjonelle har blitt utsatt for sterkere press, frivillige organisasjoner har blitt pålagt større begrensninger og også andre lovforslag vitner om en mer restriktiv linje fra myndighetenes side.

De russiske myndighetenes reaksjonsmåte vitner om en mangel på langsiktige strategier for å møte de endringsprosessene Russland nå er inne i. Istedenfor å gå i dialog med opposisjonen har myndighetene valgt å begrense ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Samtidig ser vi eksempler på vilkårlig rettsanvendelse. Det er ikke bare fra et menneskerettslig synspunkt at dette er bekymringsfullt. På sikt kan dette også innebære en utfordring for den politiske stabiliteten i landet, ettersom myndighetenes handlemåte i økende grad møter motstand i folket.

President Putin har som kjent sin personlige yrkesbakgrunn fra sikkerhetstjenestene. Under hele Putins tid ved makten har disse tjenestene hatt nær kontakt med det politiske lederskapet og spilt en sentral rolle i russisk politikk. I en tid der stadig mer makt blir samlet rundt Putin, og der myndighetene søker å styrke sin kontroll over det russiske samfunnet, er det grunn til å tro at sikkerhetstjenestenes maktposisjon har blitt opprettholdt, for ikke å si styrket.

Toneangivende deler av den russiske makteliten forfekter en politisk konservativ kurs, med fokus på å opprettholde det politiske systemet som har blitt bygget opp siden Putin først kom til makten i år 2000. Dette har sin årsak i et genuint ønske om å opprettholde politisk stabilitet. Den tette koplingen mellom forretningsinteresser og politiske interesser bidrar imidlertid også til å forklare dette. Det er fortsatt karakteristisk for russisk elitepolitikk at sentrale politikere er direkte involvert i ulike næringer og at en gruppe rike, myndighetslojale forretningsmenn – de såkalte ”oligarkene” – øver betydelig innflytelse på politiske beslutninger. Dette er trolig en viktig årsak til at Russland fortsatt er preget av et meget høyt korrupsjonsnivå. I dag anslås korrupsjonen å koste landet flere titalls prosent av BNP hvert år.

President Putin lanserte før jul en stor anti-korrupsjonsoffensiv, og tidligere på året sluttet Russland seg til OECD-konvensjonen mot bestikkelser av offentlige tjenestemenn. Dette er positivt, men det er samtidig vanskelig å se hvordan en kraftig innsats mot korrupsjonen skulle kunne gjennomføres uten at dette ville kreve store endringer i det politiske systemet, og ramme personer svært tett opp til presidenten selv. Faren er, som vi har sett eksempler på, at initiativ rettet mot korrupsjon brukes som et politisk virkemiddel for å svekke aktører i opposisjon til lederskapet.

Før finanskrisen førte konservatisme, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd bare i liten grad til folkelig mobilisering mot myndighetene. Høye vekstrater førte til høy oppslutning om lederskapet og til at den politiske situasjonen ikke tilspisset seg. I dag har landet mer usikre økonomiske utsikter. Folk er utålmodige etter å se resultater av Putins løfter om et høyere velstandsnivå, og tilliten til de politiske lederne har sunket. På sikt vil dette kunne medføre usikkerhet omkring landets videre politiske kurs. Endringer i russernes mediehverdag kan også bidra til dette. Myndighetene opprettholder riktignok sin store grad av kontroll over de viktigste nyhetsmediene, spesielt fjernsynet, men Internett og sosiale medier innebærer en ny utfordring som det har vist seg vanskelig for myndighetene å håndtere. Dette ble ikke minst tydelig under fjorårets store protestaksjoner.

Et annet problem som også begynner å melde seg, er at flere aktører i det sentrale lederskapet begynner å nå en relativt høy alder, samtidig som denne kretsen preges av liten nyrekruttering. Mangelen på naturlige arvtakere til dagens elitepolitikere har allerede ført til misnøye hos yngre og relativt liberale politikere som føler at de blir holdt utenfor de sentrale maktposisjonene.

Samtidig er det en mangel på realistiske alternativer til det nåværende lederskapet. Opposisjonen er fortsatt meget fragmentert og splittet. Protestbevegelsen har riktignok tatt enkelte skritt i retning av økt konsolidering, blant annet gjennom opprettelsen av et nasjonalt koordinasjonsråd, og overrasket med en uventet stor mobilisering i Moskva i januar etter en periode med stillstand. Bevegelsen spenner imidlertid over et vidt politisk spekter og mangler en klar leder. Protestbevegelsen synes nå å være avhengig av å samle seg om en felles strategi dersom den skal makte å omdanne seg til en potent politisk kraft.

Fra et vestlig synspunkt kan det også være verdt å merke seg at både nasjonalistiske og gammelkommunistiske krefter er godt representert i bevegelsen. Selv om protestbevegelsen på sikt skulle utvikle seg til en mer potent politisk kraft og et reelt alternativ til dagens politiske lederskap, resulterer ikke dette nødvendiges i et mer liberalt og vestvennlig Russland.

 

Russisk økonomi

Russlands innenrikspolitiske stabilitet hviler på landets økonomiske situasjon. Dette erkjennes også av det politiske lederskapet. Selv om det er store utfordringer i horisonten, har Russland et godt økonomisk utgangspunkt i 2013.

Høy oljepris, betydelige valutareserver, lav utenlandsgjeld og økonomisk vekst gjør at Russland i dag har en bedre økonomisk situasjon enn de fleste EU-land. Mens arbeidsledigheten i Spania har overskredet 25 prosent, er den i Russland bare på rundt 5 prosent. OECD forventer en vekst i BNP på 3-4 prosent i årene som kommer. Det er høyere enn i de fleste EU-landene.

I 2012 ble Russland medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), etter nesten 20 år med forhandlinger. I 2012 har landet også for første gang siden sovjettiden hatt en periode med naturlig befolkningsøkning. Tar man med innvandring økte folketallet svakt i 2012, og er nå på 143 millioner mennesker.

I årene fremover vil Russlands evne til å forvalte dette positive økonomiske utgangspunktet bli satt på sin kanskje tøffeste prøve hittil. For de mer langsiktige økonomiske utsiktene er ikke like lyse.

 

Avhengighet av olje- og gass inntekter

Landet er mer avhengig av inntekter fra eksport av olje og gass enn noen gang tidligere og er dermed svært sårbart for prisfall på verdens råvaremarkeder. Russland var i 2012 verdens største oljeprodusent, etter betydelig produksjonsvekst gjennom hele Putins tid ved makten. Men til tross for at oljeprisen også var fem ganger høyere enn tidlig i hans regjeringstid, var budsjettoverskuddet mindre i fjor enn for 10 år siden. Olje- og gassinntektenes betydning for føderale budsjettet er, som dere ser, svært stor og stigende.

Som resultat av dette innførte Russland i fjor en budsjettregel som begrenser bruken av oljepenger. I likhet med Norges petroleumsfond skal budsjettregelen spare oljeinntekter i perioder hvor oljeprisen er høy og gi større sikkerhet i perioder der oljeprisen er lavere enn forventet.

En strammere finanspolitikk stiller samtidig større krav til at økonomien som sådan er robust nok til å finansiere kostbare militære og sosiale reformer og gi økonomisk utvikling. Russland vil derfor i tiden fremover være enda mer avhengig av å tiltrekke seg investeringer og redusere kapitalflukten, som i 2012 utgjorde over 300 milliarder norske kroner.

For å få til dette må man åpne for flere og mer attraktive investeringsprosjekter under tryggere betingelser, slik at tilliten til det russiske finansmarkedet og forretningsklimaet blir vesentlig bedre. I dag gjør blant annet uforutsigbare juridiske rammebetingelser, betydelig statlig deltakelse i økonomien og høy korrupsjon at Russland er lite attraktivt både for utenlandske og russiske investorer. Disse investorene er helt nødvendige for å forbedre konkurranseevnen og effektiviteten i russisk industri og næringsliv på sikt.

Den demografiske utviklingen utgjør også en alvorlig bekymring i årene som kommer. Selv om Russland skulle klare å stabilisere folketallet noe, vil andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder bli drastisk redusert samtidig som andelen eldre øker betydelig. Helsevesenet har vært underfinansiert i lang tid og trenger store forbedringer.

Samtidig har Russland så langt ikke klart å tiltrekke seg kvalifisert utenlandsk arbeidskraft, og innvandringen som sådan er relativt lav. Den lave arbeidsløsheten gjør at landets eget arbeidsmarked er nær fullt utnyttet..

Dette gjør at utgiftene til pensjoner, og forbedringer i helsevesenet som helhet, vil bli svært krevende kostnadsdrivere i årene som kommer.

Oppsummert tegner dette et økonomisk fremtidsbilde for Russland med økte statlige utgifter, mindre penger å bruke og færre yrkesaktive til å finansiere det hele.

Årene som kommer vil derfor synliggjøre Russlands reelle evne til å omforme dagens positive økonomiske utgangspunkt til en bærekraftig økonomisk vekst og en høyere levestandard. Dette vil kreve økonomiske og institusjonelle fremskritt der alle deler av samfunnet må bidra for å lykkes.

Det største ansvaret for å få til dette vil ligge hos lederskapet i Moskva.

 

Russisk utenrikspolitikk

I de første årene av Medvedevs presidentperiode så vi en bedring i forholdet mellom Russland og Vesten – og i første rekke forholdet mellom Russland og USA. En ny START-avtale ble inngått, og Russland sluttførte forhandlingene om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon. Perioden etter den såkalte ”omstarten” var generelt preget av et bedre samarbeidsklima.

Vi har de siste par årene sett en hardere tone i russisk utenrikspolitikk. Dette skiftet begynte under Medvedev og har fortsatt etter at Putin tok fatt på sin tredje presidentperiode. Det er nå problemsakene som dominerer relasjonene mellom Russland og flere vestlige land. Blant annet har uenigheten rundt planene om et europeisk missilforsvar tilspisset seg. Men også i Midtøsten har Russland og Vesten vært på kollisjonskurs. I Libya-konflikten unnlot Russland å legge ned veto mot resolusjonen som ledet til den vestlige militæroperasjonen. Dette var imidlertid en beslutning som ikke hele det russiske lederskapet stod bak. Vi må forstå at Russlands holdning i Syria-konflikten delvis skyldes en oppfatning om at Vesten tok seg til rette i Libya-konflikten og misbrukte FN til å legitimere et regimeskifte i Libya – et regimeskifte hvor russiske interesser ble skadelidende. Det er Russlands oppfatning.

I Syria-konflikten ser vi et Russland som er fastere bestemt på å ivareta landets sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser slik de defineres i Moskva. Men i Syria-spørsmålet trekker Russlands interesser i forskjellige retninger. Ønsket om fortsatt våpensalg til Syria og behovet for marinebasen i Tartus er med på å forklare Russlands fortsatte støtte til Assad-regimet. Samtidig ser Russland at det syriske regimet kommer stadig mer på defensiven. Det har til og med offentlig blitt spekulert i at regimet kan komme til å falle. Derfor har Moskva åpnet kanaler til den syriske opposisjonen. Russisk Syria-politikk er altså i endring. Den forsøker å tilpasse seg fortløpende til utviklingen på bakken, men bærer også preg av å være improvisert og lite strategisk.

Som medlem av NATO merker vi også Russlands fortsatt kjølige holdning til alliansen. Russlands syn på NATO har ikke endret seg. Landets militære og politiske ledelse ser fortsatt på NATOs virksomhet med betydelig skepsis. Dette gjelder i første rekke modernisering av våpen og materiell, øvingsvirksomhet og etablering av militær infrastruktur i medlemsland som ligger nær Russlands grenser. Russland motsetter seg sterkt en videre utvidelse av alliansen østover. Som under Georgia-krigen i 2008 må vi ta høyde for at vi igjen kan bli berørt av konfliktspørsmål som ikke springer ut av vårt bilaterale forhold til Russland. Planene om etablering av et europeisk missilforsvar og Georgias ambisjoner om NATO-medlemskap vil forbli de viktige stridsspørsmål i forholdet mellom Russland og alliansen.

En bærebjelke i russisk utenrikspolitikk den senere tid har vært utviklingen av nære forbindelser til nabolandene og i første rekke tidligere sovjetstater. Forholdet til landene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) vil forbli en av hovedprioritetene i russisk utenrikspolitikk. Russland har brukt store ressurser på å utvikle et sett av bilaterale og multilaterale avtaler med SUS-landene som styrker både forsvars- og handelssamarbeidet. Vi ser i dag en økende satsing på integrasjon i denne regionen gjennom organisasjoner som Organisasjonen for kollektiv sikkerhet (CSTO) og Tollunionen, som per i dag omfatter Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Dette er land med tette historiske, kulturelle og økonomiske bånd til Russland.

Samtidig vil Russland søke å opprettholde sin sterke innflytelse på det sikkerhetspolitiske området. Russlands militære baser i enkelte av SUS-landene har primært en politisk funksjon ettersom de signaliserer russisk støtte til landenes politiske lederskap og Russlands intensjon om å forbli den viktigste sikkerhetspolitiske aktøren i regionen.

Russland har i tillegg reelle sikkerhetsutfordringer, ikke minst faren for spredning av radikal islamisme og terrorisme fra sør. Russland har derfor de siste årene søkt å styrke CSTO – Organisasjonen for kollektiv sikkerhet – en regional sikkerhetsorganisasjon som omfatter flere tidligere sovjetstater. Selv om CSTO ikke er en like utviklet forsvarsallianse som NATO, er det Russlands mål å styrke det militærpolitiske samarbeidet mellom medlemslandene ytterligere.

Dette har Russland delvis lykkes med. Etter lange forhandlinger ble det i 2010 besluttet å etablere en utrykningsstyrke i regi av CSTO. Spenninger mellom medlemslandene, særlig i Sentral-Asia, kan imidlertid gjøre et enda tettere sikkerhetspolitisk samarbeid vanskelig. Usbekistan trakk seg fra CSTO i fjor, blant annet i protest mot etableringen av utrykningsstyrken. Skepsis til russiske intensjoner i flere av medlemslandene vil skape utfordringer for Moskva i arbeidet med å styrke CSTO ytterligere. Men samtidig vil medlemsland med store indre og ytre sikkerhetsutfordringer, som Tadsjikistan og Kirgisistan, fortsatt se på medlemskap i organisasjonen og et tett forhold til Russland som en garanti for egen sikkerhet.

La meg si noen få ord om Ukraina, som er en god illustrasjon på det komplekse forholdet mange land i regionen har til Russland. Ukraina har historiske bånd til Russland, og landene har tette handelsforbindelser. Samtidig ser vi at det politiske forholdet er anspent, noe som i bunn og grunn skyldes uenighet om Ukrainas utenrikspolitiske veivalg. De langvarige feidene rundt prisen på russisk gass til Ukraina er reelle i seg selv, men de er først og fremst et produkt av Ukrainas ambisjoner om assosiert medlemskap i EU og kjølige holdning til de russiskledede integrasjonsprosjektene. Russland har nylig gjort det klart at en lavere gasspris er avhengig av at Ukraina går inn i Tollunionen. Dette er en god illustrasjon på både den tette koblingen mellom politikk og handelsforbindelser og Russlands bruk av gasspris som et utenrikspolitisk virkemiddel.

Så til et annet sentralt element i russisk utenrikspolitikk: det russiske lederskapets ønske om å styrke landets rolle på den internasjonale arena. Det politiske lederskapet ønsker at Russland skal være en sentral aktør i internasjonal politikk, ha respekt og bli lyttet til i spørsmål som direkte eller indirekte berører landets sikkerhet. Det er viktig for Moskva at russiske synspunkter blir tatt på alvor, noe som i seg selv styrker Russlands internasjonale posisjon. Russlands rolle i internasjonal politikk styrkes selvfølgelig også gjennom landets permanente medlemskap i FNs sikkerhetsråd. Moskva vil derfor fortsatt argumentere for at internasjonale konfliktspørsmål, som konflikten i Syria, skal behandles innenfor rammen av FNs sikkerhetsråd. Denne holdningen vil også trolig prege Russlands holdning i fremtidige kriser. Mange vil vel likevel mene at Russland i dag i overraskende liten grad nytter sin historiske posisjon til å spille en konstruktiv og kreativ rolle i internasjonal politikk.

 

Russisk sikkerhetspolitikk

Det er liten tvil om at Russland ser på seg selv som en regional militær stormakt med global rekkevidde og innflytelse og at de forventer å bli respektert i henhold til dette. På den kjernefysiske arenaen ønsker de å beholde sin supermaktstatus i paritet med USA, mens de på de fleste andre områder arbeider for en multipolar verdensorden organisert etter nye, og slik de ser det, og bedre tilpassede sikkerhetsarkitekturer. I et slikt bilde tror jeg også vi må forstå russisk motstand mot vestlig missilforsvar.

Russland arvet jo som kjent sin militære kapasitet fra Sovjetunionens enorme våpenarsenal. Nå, drøye 20 år etter murens fall og Warszawa-paktens oppløsning, kan det være vanskelig å forstå dimensjonene i den militærmakten Norge og NATO den gang stod overfor og som det var mine forgjengeres oppgave å kartlegge. Jeg skal ikke plage dere med masse militær statistikk, men i 1984 gjennomførte eksempelvis Nordflåtens flyvåpen alene mer enn 800 tokt til vestlig luftrom (vest av 30 grader øst). I 2012 fløy de 21 tilsvarende tokt.

Fra oppløsningen i 1991 og frem til godt ut på 2000-tallet forvitret mye av Russlands nedarvede militærmakt. Det var lite penger til drift og vedlikehold, og nyinvesteringer uteble nesten helt. År for år økte materiellparkens gjennomsnittsalder, samtidig som den taktiske og tekniske kompetansen fordunstet, både fra forsvarsgrenene og fra industrien. Bare deler av det en gang så velsmurte militærindustrielle komplekset ble gitt kunstig åndedrett gjennom eksportkontrakter, deriblant til Kina og India. Siden landet selv ikke kunne anskaffe nye systemer, ble eksporten selve drivkraften for industriens innovasjon.

Bunnmålet ble på mange måter nådd med forliset av atomubåten Kursk den første sommeren i det nye årtusenet (12. august 2000). De neste årene bedret imidlertid russisk økonomi seg, og bevilgningene til forsvaret økte. Det ble gjort enkelte spede forsøk på å reformere militærmakten og sette den i stand til å omsette økende bevilgninger til økt kapasitet og beredskap. Mange av generalene, med mesteparten av sin erfaring fra Den røde armé, ønsket imidlertid å beholde massemobiliseringskonseptet av vernepliktige i tunge militære avdelinger og bremset for endringer.

Georgiakrigen i 2008 fungerte som ”wake-up call” for Russland. Lite gikk som det skulle under dette felttoget, og resultatet ble en intensivering av allerede iverksatte reform- og moderniseringstiltak. Militærmakten skulle revitaliseres! Effekten kan vi allerede observere blant prioriterte styrker i Nordområdet i form av mer synlig, kompleks og effektiv trening, økt evne til fellesoperasjoner og økt nyproduksjon ved militære verft og fabrikker. Men ikke alt går fremover. Bemannings-, beredskaps- og treningsnivået for store deler av de russiske landstyrkene er fremdeles relativt lavt og langt fra å svare til generalstabens ambisjoner.

Til tross for utskiftinger i Forsvarsministeriet og i den øverste militære ledelsen høsten 2012, beholdes hovedretningen i moderniseringsprosessene. Den nye ledelsen, med forsvarsminister Sjojgu og generalstabssjef Gerasimov i spissen, ønsker nok likevel å beholde mer av mobiliseringspotensialet enn deres forgjengere. Det foretas også en revisjon av de overordnede russiske trusselpersepsjoner og forsvarsplaner, med antydning om at slike også kan lovfestes.

I henhold til militærdoktrinen av 2010 (underskrevet av presidenten 5. februar 2010) rager NATO fremdeles øverst på den russiske farelista. I realiteten er nok likevel de russiske trusselpersepsjonene mer nyanserte. Russerne har et gigantisk territorium å forsvare, og de ser potensielle farer i nesten alle retninger. Jeg vil tro at sett fra Moskva anses det nordvestlige hjørne med Norge og Norden tross alt som et sikkerhetspolitisk lyspunkt. I det minste sammenliknet med det problematiske Kaukasus.

For å kunne møte alle potensielle utfordringer og farer er måltallet for den russiske militærmakten fastsatt til en styrke på om lag en million mann. Det er selvsagt ikke mulig å utruste et forsvar av denne størrelsen uten kraftige innhogg i statsfinansene. Det russiske våpenprogrammet for perioden 2011 til 2020 har da også en nominell ramme tilsvarende nær 4 000 milliarder kroner, og dette støttes av et fond på ytterligere 600 milliarder til omstilling av forsvarsindustrien. Blant annet skal det satses på modernisering og utvikling av verftsindustrien, og det skal bevilges penger til økt innovasjon.

I tråd med programmet, som har til hensikt å øke andelen moderne våpen i den russiske militærmakten fra 20 % til rundt 70 %, fortsetter parlamentet å øke forsvarsbevilgningene. Dersom planen følges, vil forsvarsbudsjettets andel av bruttonasjonalproduktet øke fra om lag 3,1 % i 2012 til 3,8 % i 2015, og belastningen på statsbudsjettet fra nær 15 % til rundt 20 %. En forutsetning i opplegget er imidlertid at driftsbudsjettets andel av forsvarsbudsjettet skal reduseres kraftig til fordel for investeringer og da til et nivå som, basert på våre egne erfaringer, synes litt vel optimistisk.

 

Offentlige utgifter

Jeg vil henlede oppmerksomheten et øyeblikk mot denne illustrasjonen som er utarbeidet av Forsvarets Forskingsinstitutt. Det er viktig å få frem at inntil 2011 var ikke økningen i det russiske forsvarsbudsjettet enestående. Også andre budsjettposter vokste i samme takt. Etter 2011 har imidlertid forsvarsutgiftene vokst raskere enn andre deler av budsjettet, noe som fremgår tydelig her. I hvilken grad en slik utvikling kan fortsette er et av de store spørsmålene i russisk politisk debatt.

 

Forsvarsbudsjettet

Med fare for å trette dere med detaljer ønsker jeg likevel å gi et lite inntrykk av størrelsen på de russiske planene. I år er det eksempelvis budsjettert med om lag 180 milliarder kroner bare til investeringer, neste år ca 217 milliarder og i 2015 hele 307 milliarder kroner. Investeringsandelen av budsjettet vil i så tilfelle ligge på ca 55 % i 2015. Det er også verdt å merke seg at selv i de økonomisk vanskelige årene 2009 og 2010 fortsatte det russiske forsvarsbudsjettet å øke i reelle termer. I 2011 og 2012 økte realveksten til henholdsvis ca 10 og 17 %.

Vi ser nå at våpenprogrammet har effekt i form av nye kontrakter og at det faktisk leveres nytt materiell til våpengrenene. Vi registrerer videre at det fremdeles er sterk politisk vilje til å nå de vedtatte målsettingene, inkludert fra president Putin selv. Innenfor moderniseringsplanene er det gitt høyest prioritet gitt til de strategiske kjernevåpenstyrkene og til luftstyrkene, men det er også et satsingsområde å videreutvikle spesielt Nord- og Stillehavsflåten.

Et annet satsingsområde for Russland er å gjøre seg mindre ensidig avhengig av kjernevåpen for global og regional avskrekking. I dette ligger å ta frem konvensjonelle presisjonsvåpen med lang rekkevidde og å videreutvikle statens evne til å benytte og koordinere alle sine virkemidler i en konfliktsituasjon. I flere år fremover vil imidlertid konvensjonelle mangler og svakheter sannsynligvis medføre at Russland føler seg sårbar overfor tiltak og forslag som rører ved det avskrekkingspotensialet som ligger i de ulike deler av kjernevåpenarsenalet, både på strategisk og taktisk nivå.

På personellsiden sliter Russland med å bemanne spesielt landstyrkene med den rette blandingen av offiserer, kontraktssoldater og vernepliktige. For å øke profesjonaliteten og kompensere for kortere verneplikt og redusert tilgang på vernepliktige er det en målsetting å øke andelen kontraktssoldater. Dette går imidlertid ikke smertefritt, og de militære styrkene er for tiden relativt kraftig underbemannet.

Hvis vi beveger oss til våre egne nærområder er alle russiske konvensjonelle styrker i nordvest, inkludert i Moskva-området, nå underlagt Det vestlige militærdistrikt med hovedkvarter i St. Petersburg. Lokalt på Kolahalvøya fører Nordflåten operativ kontroll med områdets sjø- og landstyrker. Under Det vestlige militærdistrikt, som har ansvar for Russlands vestlige grenser, hører også Østersjøflåten, to armékommandoer og en luftforsvarskommando.

 

Nordområdenes militærstrategiske betydning

Nordområdene, med spesielt Kolahalvøya og Barentshavet, har vært og er fremdeles av svært høy militærstrategisk betydning for Russland. Dette skyldes områdets funksjon som base- og operasjonsområde for ubåter som bærer interkontinentale ballistiske missiler med atomstridshoder. Ettersom nye slike ubåter utgjør en viktig del av moderniseringsprosessen, vil denne situasjonen ikke endre seg de nærmeste årene. Faktisk er det mer sannsynlig at områdets relative militærstrategiske betydning vil øke enn avta. Dette er det viktig for et lite naboland å legge merke til.

De øvrige militære styrkene på Kolahalvøya har som hovedoppgave å forsvare de missilbærende ubåtene, enten de er i havn eller på patrulje. Med en slik dimensjonerende oppgave har Russland samtidig konsentrert tilstrekkelig militær slagkraft i nord til å drive effektiv episode-, krise- og konflikthåndtering. Dette inkluderer å forsvare seg mot overraskende angrep og å stille reaksjonsstyrker til disposisjon for oppdrag i andre deler av Russland.

For å kunne gjennomføre offensive operasjoner av et visst omfang i nord må imidlertid området tilføres forsterkninger. Slike forsterkningskonsepter inngår som en viktig del av reformplanene, og Russland øver slike jevnlig. Ettersom kapasiteten og kompetansen til å overføre forsterkninger øker, går varslingstiden for eventuelle militære aksjoner langs Russlands grenser ned. Det er derfor ikke lenger tilstrekkelig å følge med på eventuelle mobiliseringstiltak for å fange opp mulige russiske intensjoner.

I russiske media har det de siste årene vært diskutert å opprette nye såkalte ”arktiske brigader” på Kolahalvøya. Utover en ambisjon om å videreutvikle evnen til deler av områdets eksisterende landstyrker til operasjoner under ekstreme arktiske forhold, foregår det for tiden ingen kvantitativ opptrapping av styrkenivået i nord. Imidlertid vil tilførsel av nytt materiell på sikt gi styrkene økt evne og kapasitet, og det vil tilrettelegge bedre for fellesoperasjoner på tvers av forsvarsgrenene.

Nordområdets og Barentshavets utstrekning og beskaffenhet gjør det spesielt velegnet for utprøving av nye russiske våpenplattformer og langtrekkende våpen. Utvikling og test av mange av deres viktigste maritime våpensystemer gjennomføres da også i dette området. Eksempelvis gjelder dette flere typer nye atomubåter. En av disse ubåtklassene fører en ny type interkontinentale ballistiske missiler og en annen vil ha nye langtrekkende kryssermissiler for bruk mot sjø- og landmål. Også våpen for eksportmarkedet prøves ut i disse områdene.

På aktivitetssiden fortsetter Russland å sende sine strategiske bombefly på jevnlige tokt over Barentshavet og Norskehavet, inkludert langs norskekysten, der de identifiseres av våre jagerfly. Dette mønsteret, med en kombinert russisk hensikt av operativ trening og styrkedemonstrasjon, har vært rutine siden sommeren 2007.

Bombeflyenes hovedoppgave, som en komplementær kapasitet til de missilbærende ubåtene og de landbaserte rakettstyrkene, er å levere langtrekkende kryssermissiler – en kapasitet som først og fremst er rettet inn mot det nordamerikanske kontinentet. Flyene er stasjonert mer sentralt i Russland, men har deployeringsbaser også i Nordområdene.

Nordflåten på sin side fortsetter å sende fartøysgrupper på tokt til fjerne himmelstrøk. I 2012 ble det prioritert anti-pirat-operasjoner i Aden-bukta, seilas til den amerikanske østkysten for havnebesøk og innsamling av etterretninger, samt deployeringer til Middelhavet i forbindelse med Syria konflikten.

Som en av Russlands to strategiske flåter vil Nordflåten trolig også i fremtiden opprettholde en viss kapasitet til operasjoner på verdenshavene og til militær styrkeprojeksjon. Store overflatefartøy som kreves for slike oppgaver, egner seg – og benyttes også – til å markere russisk suverenitet og militær styrke mer lokalt i Nordområdene.

I fjor opererte eksempelvis Nordflåten for første gang med en større fartøysstyrke langs Den nordlige sjørute i Karahavet og Laptevhavet. Hensikten med det nærmere 7000 km lange toktet var å markere russisk herredømme og trene på nye oppgaver, slik som sikring av sivil skipsfart og forsvar av kommersiell næringsvirksomhet og strategisk viktige installasjoner.

Det er nok likevel et spørsmål i Moskva om slike operasjoner virkelig bidrar til å markedsføre russiske interesser av lavspenning i Arktis, og vi vil derfor trolig se slike tokt mer sporadisk enn som rutine. Til daglig vil det være den føderale sikkerhetstjenestens (FSB) og kriseministeriets (MChS) ressurser som opererer langs Den nordlige sjøruten, hvor de bemanner områdets grensevaktstasjoner og søk- og redningssentre.

Av spesiell russisk militær aktivitet i år vil jeg trekke frem en relativt omfattende strategisk øvelse benevnt ”ZAPAD”, eller oversatt ”VEST”, som skal gjennomføres til høsten i samarbeid med Hviterussland. Slike øvelser ledes av generalstaben og roterer årlig mellom de fire militærdistriktene Øst, Sentral, Syd og Vest. Siste gang ZAPAD ble gjennomført var i 2009, og den ble spesielt godt lagt merke til av våre baltiske og polske venner.

Nordområdene

For få år siden ble fremtiden i Arktis i mange medier fremstilt som et kappløp om ressurser. Dette konfliktpotensialet har den senere tiden blitt sterkt tonet ned, blant annet av representanter for det russiske politiske lederskapet. Russland anser at økonomisk aktivitet og nasjonal kontroll over sokkel og Den nordlige sjørute forutsetter forutsigbarhet og internasjonal stabilitet. Russiske myndigheter vil dermed trolig prioritere å styrke det internasjonale samarbeidet i tiden fremover, først og fremst innenfor rammene av Arktisk råd. Samtidig vil de legge vekt på å unngå en militær opptrapping i regionen.

I 2011 fikk Norge og Russland endelig en definert grenselinje til havs. Dette bidro til at en viktig usikkerhet ble fjernet fra det bilaterale forholdet. Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland i Barentshavet er gjennom mange år videreutviklet slik at det sikrer at de felles fiskeriressursene kan tas ut på en bærekraftig måte.

Russland er en svært viktig premissleverandør for utviklingen i hele det arktiske området. Russisk Arktis-politikk flyttes oppover på agendaen i Moskva og russiske ambisjoner og aktivitet i det arktiske området vil i årene som kommer kunne få betydelige konsekvenser for områder nær opp til norsk territorium.

Den russiske økonomiens energiavhengighet forklarer noe av den økte russiske satsningen på det arktiske området, som anses som Russlands fremtidige ressursbase. Det forventes at 70 % av de gjenværende russiske oljeressursene og 80 % av gassressursene finnes i Russlands arktiske områder. Issmelting og ny teknologi gjør at disse ressursene vil bli mer tilgjengelige enn tidligere. Stadig mindre is har også gjort sjøveien utenfor den 550 mil lange arktiske kysten til en potensiell transportvei i fremtiden. Denne transportruten vil kunne gi Russland mulighet til å frakte ut sine energiprodukter uten å måtte bygge rørledninger i det klimatisk krevende arktiske området.

 

Sokkelkrav

Den FN-styrte prosessen med å utvide kyststatenes kontinentalsokler har også vært med på å sette fart i den russiske Arktis-satsningen. I løpet av et års tid vil Russland legge frem dokumentasjon for FNs kontinentalsokkelkommisjon for å definere grensene for den russiske kontinentalsokkelen. Russland vil etter all sannsynlighet fremme et forslag som gir landet en utvidet kontinentalsokkel på 1,2 millioner kvadratkilometer.

Potensielle energiressurser vil i hovedsak ligge innenfor den allerede definerte juridiske grensen for russisk økonomisk sone. En utvidet kontinentalsokkel vil derfor ikke ha avgjørende betydning for eierskap til petroleumsressurser for Russlands del. De potensielt nye sokkelområdene vil likevel ha stor symbolsk betydning for Russland, som ønsker å fremstå som en stormakt i Arktis.

Det russiske Arktis-prosjektet er først og fremst et statlig prosjekt som er forankret i den russiske Arktis-strategien. Potensiell fremtidig aktivitet har skapt behov for ny nasjonal lovgivning, og den russiske nasjonalforsamlingen har nylig vedtatt en ny lov om Den nordlige sjørute og er nå i gang med å utarbeide en ny lov om den russiske arktiske sonen. Russiske myndigheter bevilger også store summer over det føderale budsjettet til satsningen i Arktis. Den sterke statlige styringen gjenspeiles i sterkere sentralisering og økt koordinering av aktørene på russisk side. Dette kan bety at vi i tiden fremover vil oppleve Russland som en mer enhetlig aktør og dermed også som en mer handlekraftig nabo.

Russland er den arktiske kyststaten som tradisjonelt har hatt størst aktivitet og tilstedeværelse i de arktiske områdene. Etter en nedgangsperiode i aktivitetsnivået på 90-tallet og tidlig på 2000-tallet er aktiviteten igjen økende. Dette gjelder ulike sektorer: energiutvikling, forskning og utbygging av infrastruktur langs Den nordlige sjørute.

Russland har lange tradisjoner for forskning i Arktis og etablerte allerede i 1937 den første flytende forskningsstasjonen i Arktis. Russland har dermed hatt et solid forskningsmateriale til rådighet under de prosessene de har gjennomførte de seneste årene. Det har på russisk side foregått en utstrakt forskning på kontinentalsokkelens beskaffenhet for å ferdigstille dokumentasjonen til FNs kontinentalsokkelkommisjon. Også i utviklingen av Den nordlige sjørute har forskningsaktører i stort monn bidratt til å undersøke seilingsforholdene utenfor den russiske arktiske kysten. Den russiske Arktis-forskningen ventes også bli ytterligere styrket ved opprettelsen av et nytt forskningssenter i Barentsburg. Gjennom å utvide forskningsaktiviteten på Svalbard vil også befolkningen i Barentsburg igjen øke.

Russland har i sin Arktis-strategi nedfelt en målsetning om å utvikle Nordøstpassasjen for internasjonal skipstransport. Foreløpig er den russiske redningskapasiteten langs passasjen lav, men det finnes planer for etablering av nye redningssentre, grensevaktstasjoner og havner langs den russiske arktiske kysten. Det foregår også utvikling av nye navigasjonssystemer. Kommersiell bruk av Nordøstpassasjen foregår fortsatt i svært liten skala, selv om den er økende. I 2012 ble det registrert 44 transitter, sammenlignet med 34 i 2011. Russiske myndigheter avventer trolig både større interesse i transportnæringen og en bedring av isforholdene før en eventuell storstilt utbygging av ny infrastruktur.

 

Energiutvikling

Globalt har utviklingen av skifergass og – olje begynt å gjøre seg gjeldende, og endringer i gassmarkedet har bidratt til å bremse utviklingen av enkelte kostbare gassprosjekter, ikke minst til havs, noe som blant annet reflekteres i at utviklingen av det kjente Shtockmann-prosjektet er satt på hold. Ikke desto mindre forblir energiutvinning det helt sentrale motiv for russisk aktivitet i nord. Ressurspotensialet her er svært stort, både for olje og gass, på land og på sokkelen.

Mens Russlands økonomi er mer oljeavhengig enn noensinne, faller produksjonen på de eldre feltene i energisektorens tradisjonelle kjerneområder lenger sør. Dermed vil behovet for å utvikle nye forekomster i hittil øde områder vil gjøre seg gjeldende i økende grad. I så måte er utbyggingen av ressursene på Jamalhalvøya, øst for Novaya Zemlja, høyest prioritert, og i tillegg forventes oljeletingen på den arktiske sokkelen å fortsette med tiltagende intensitet.

Russiske myndigheter streber etter å stimulere energisektoren til å produsere mest mulig. For å få dette til er utenlandsk kapital, teknologi og kompetanse påkrevet og derfor ønsket, men kun i den grad det ikke oppfattes som svekkende for den nasjonale kontrollen over energiressursene. Å finne dette delikate balansepunktet synes fortsatt å være en av Kreml’s virkelige hovedutfordringer.

 

Oppsummering Nordområdene og Russland

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland er preget av et veletablert samarbeid på flere felt, og utviklingen i Arktis preges først og fremst av stabilitet og samarbeid. I takt med at ressursene i Arktis kartlegges og at det etableres en voksende kunnskapsbase, øker erkjennelsen av at kyststatene allerede er i besittelse av hoveddelen av interessante forekomster innenfor anerkjente økonomiske soner.

Russland, som den viktigste aktøren i Arktis, følger FN-prosessen for avklaring av kontinentalsokkelens utstrekning mot Nordpolen.. Dette bidrar til å svekke frykten hos enkelte om at Arktis kunne bli et fremtidig konfliktområde. Samtidig øker interessen for Arktis og de muligheter som vil kunne gjøre seg gjeldene. Dette medfører at stormakter og mindre stater utenfor regionen også vil ønske å påvirke rammebetingelsene for regionen.

Vi forventer ingen store endringer i den politiske kurs som Putin har staket ut i sitt første år som president. Russland fremstår for tiden som stabilt, men som jeg har pekt på så er usikkerheten knyttet til blant annet økonomisk utvikling og den folkelige støtten til lederskapets politiske kurs med på å understreke at dette på sikt kan vise seg å være en skjør stabilitet.

 

FREMTIDEN

I 1990, kort tid før Sovjetunionens sammenbrudd, uttalte daværende SJE at: ”Vi lever i en ny verden og tingene har endret seg betydelig. Vår E-tjeneste har endret seg med den. Det nytter ikke å bli bedre og bedre i å løse gårsdagens problemer. Både våre holdninger og vår ressursdisponering er rettet inn mot de nye perspektiver som avtegner seg”

Det samme kan jeg si i dag. Fremtidige utfordringer og trusler vil være annerledes enn de vi har sett de siste ti årene. Etterretningstjenesten må utvikle seg i takt med samfunnet den skal beskytte. Den må opprettholde etablert evne og kompetanse og samtidig skape ny. Etterretningstjenesten må operere i den samtiden den lever i, men samtidig ligge i forkant for å være relevant og fremoverskuende.

Under den kalde krigen utviklet norsk etterretning unik evne til å følge Sovjetunionen og den strategiske situasjonen i nord, kartlegge sovjetiske disposisjoner og den sovjetiske Nordflåten. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og et nytt sikkerhetspolitisk bilde, ble det utover 90-tallet foretatt bevisste veivalg for å tilpasse tjenesten til det endrede bildet. Dette innebar at spisskompetanse ble bevart, men også at ny kompetanse ble ervervet og tekniske kapasiteter fornyet.

Den bevisste satsningen på å bevare og fornye evne og kompetanse, og til å fornye teknologien, innebærer at tjenesten i dag evner å dekke et bredt spekter av vedvarende såvel som nye fokusområder. Den har bevart dybdekompetansen til å følge utviklingen i Nordområdene og Russland, men den har også videreutviklet teknisk og menneskelig kompetanse til å møte dagens og morgendagens utfordringer. Dette har gitt tjenesten fleksibilitet. Som et resultat av dette kunne tjenesten blant annet raskt opparbeide en løpende situasjonsforståelse av hendelsene i In Amenas tidligere i år.

I årene fremover må Etterretningstjenesten forholde seg til et stadig økende informasjonstilfang og må evne å håndtere all denne informasjonen på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette krever langsiktige perspektiver, høy teknologisk kompetanse og evne til å utvikle og drifte avanserte teknologiske løsninger. Ikke minst fordrer det at tjenesten har kompetent personell som evner å omdanne de fragmenterte informasjonsbitene til lesbar informasjon og forståelige vurderinger til støtte for våre politiske og militære myndigheter.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 12. november 2007

ved

 

Sergey Andreev
Ambassador of the Russian Federation

 

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

“Relations Russia-Norway: today’s challenges and future opportunities”

 

Sergey Andreev Ambassador of the Russian Federation. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

The Russian-Norwegian bilateral relations are quite positive; we are good neighbours and partners.

Our mutual acquaintance, relations, exchanges have over a thousand years’ history. And there are very few neighbouring countries in the world that have never been at war with each other. Centuries-old trade relations in the North, family bonds between Russian and Norwegian ruling dynasties, opposing common enemies, the lightning-fast recognition by Russia of the Norwegian independence, Nansen’s humanitarian mission in support of famine victims in Russia, the liberation by the Red Army of Northern Norway from the nazi occupation…

This is an important platform of our relations – a positive mutual perception by our peoples at the emotional and subconscious level. There are no particularly hard feelings towards each other in our historical memory.

Of course, there are problems between us, some of them rather complicated, but we always seek to solve them in a spirit of mutual sympathy, respect and pragmatism.

On international issues we usually agree regarding maintenance of international peace and security, international law’s supremacy, the UN’s central role, accent on political and diplomatic means of solving differences, involving “problematic” states and parties into negotiations instead of their isolation. On the contrary, we often disagree on questions like NATO’s enlargement, ratification of the adapted CFE-treaty, assessing activities of the OSCE, its Office for Democratic Institutions and Human Rights, “colour revolutions” in post-Soviet countries.

A negative factor in our relations is a modest volume of bilateral economic cooperation. Russia and Norway stand for only 1-2% in each other’s overall foreign trade. The reason is obvious: both our countries sell their main export goods – oil and gas – to the third parties.

Energy branch is of special importance for both our countries. Russia is the world’s leading exporter of gas and 2nd exporter of oil, while Norway holds the 3rd place in oil and gas exports after Russia and Saudi Arabia. Russia accounts for 1/3 of oil and 40% of gas imported by the EU countries from outside the Union, Norway supplies 17 and 25% respectively. We compete on the European market, but we also face common challenges – ensuring safe conditions for development of oil and gas production.

Partnership in developing Shtokman gas field is a crucial step not only in our energy cooperation; it may lead to quality changes for the better in our economic relations in general.

Over 30 years we have been successfully cooperating in jointly managing Barents Sea’s fish stocks through our Mixed Fisheries Commission. It is a good example of how most complicated issues can be solved in a constructive and efficient way.

We highly appreciate assistance by the Norwegian side in solving problems of nuclear and radiological safety in North-Western Russia.

For centuries Russians and Norwegians have been working side by side on Spitzbergen archipelago. Russia faced difficult times in the 90-s, that also affected the Russian activities on Spitzbergen. Now we intend to invest more money and efforts into improving the situation in Barentsburg, solving problems that have been mounting there over the last 15 years.

Complicated issues of our bilateral relations are delimitation of exclusive economic zones and continental shelf in Barents Sea (the negotiations on this subject have been going on for over 30 years) and the regime of sea areas and continental shelf around Spitzbergen.

However, this largely positive atmosphere in our official contacts, business and humanitarian cooperation contrasts with the image of Russia in Norwegian media, which naturally strongly affects the public opinion in this country.

In this respect Norwegian media are no exception from the general trend that prevails in other West European or North American countries.

In fact, there is a psychologic, propaganda war going on against Russia in Western media.

See what we read or hear every day about Russia. With very rare exceptions it is a rather one-sided and superficial set of stereotypes: “in Russia democracy is subdued, authoritarian rule strengthens, there is no freedom of speech, human rights are violated, authorities get rid of political opponents and unwanted journalists, criminality and corruption grow; Russia is returning to the cold war, rejects Western values, does not let the West solve properly international problems, tries to split the EU, divide Europe and USA, increases its military power, threatens neighbouring states, uses energy supplies to put pressure on them” etc.

In March this year Norway’s Foreign Minister Jonas Gahr Støre, speaking at the opening of the Business Centre for Northern Regions in Bodø, said the following:

“Nå følger vi Russlands utvikling, med stor interesse og forhåpning, med spenning og med en viss usikkerhet. Noen ses veldig raskt etter alarmerende trekk i dette bildet. Det mener jeg vi skal være varsomme med. Tenk på kontrasten til tiden før 1990. Så skal vi møte Russland med realisme og nøkternhet…
Men vi skal ikke møte de nye trekkene med ”kald krigs reflekser”. De må ikke ta styringen over refleksjonen”.

This wise message unfortunately up to now has not been received. What I described before quoting Minister Støre is precisely a product of cold war reflexes, not reflection.

If we assume that the media both reflect and to a large extent shape the perceptions that really exist in the society, I would earnestly like to understand why Russia is subject to such irritation? Believe me, there is nothing comparable in the Russian public opinion and media with regard to Norway.

It looks like the very existence of Russia on the rise is perceived by certain people as a confrontational challenge.

Normally the media avoid direct lies; usually it is angles and interpretations, rather than facts, that matter. The information from Russia and about Russia is served in the context of negative clichés I mentioned earlier.

Russia is among items on which there is not much place for pluralism in public discussion.

I don’t question the role of free and critical media in modern society. It’s about their responsibility for circulating full, objective and balanced information and for not allowing misuse of their considerable influence on public opinion.

How do we see today’s world? We believe that after the cold war there is no objective ground for global confrontation. However, the world remains unstable, new conflicts emerge, former block discipline does not function, new checks and balances are not yet in place. Rivalry for access to natural resources, particularly energy, increases. Slogans about “promoting democracy” and humanitarian concerns are often used for breaking national sovereignties and imposing loyal political regimes.

Attempts at promoting unilateral leadership, unilateral decision-making, unilateral use of force have failed. They produced ideological reloading and remilitarizing of international relations, security deficit, new impulses towards arms race and acquiring weapons of mass destruction. And finally, unilateral approaches do not solve problems, but provoke new ones. Wars and conflicts grow in number, more people die in them than before.

We believe that the only right way to follow is shaping the multipolar international system, based on the international law, collective leadership of world powers and power centres.

Forcing of democracy – and more precisely of its certain model – upon other countries results in major setback for their democratic development undermines its credibility. In most cases there are reasons to believe that other motives and interests are pursued through “forced democratization” policy.

We firmly abide by the principles of sovereign equality and non-intervention in the internal affairs of sovereign states. Each country should be allowed to follow the logic of its own evolution and arrive at democracy in due time. Within the scope of democracy and market principles there are different systems and models, they should not be evaluated by comparison to some ideal pattern; the criteria for such evaluation should be their efficiency in promoting social and economic development of respective states.

Meanwhile, those who preach ideology-guided approaches to the world affairs challenge the international stability. Security and prosperity are indivisible; there is a direct link between peace and development. Extending conflict zones of the world politics – even if it is justified with fighting for democracy – undermines international stability and sustainable economic growth. Poverty and desperation are conducive to extremism.

Russian foreign policy’s main principles today are pragmatism instead of ideology, multi-vectoralism, firm promoting of own national interests without confrontation with anybody.

We don’t try to please everybody, either hide disagreements with our partners or overdramatize them – we just pursue our pragmatic interests and regard Russia’s role as an important balancing factor in international relations.

We don’t have any imperial ambitions or great power complex – but we do not suffer inferiority complex either. We are ready to take upon ourselves our share of international responsibilities and play by the rules agreed with us.

There are no states or groups of states that we regard as our adversaries. We will not take part in any “sacred alliances”, based on ideological or civilizational confrontation, and support things in which we don’t believe.

We have no intention of trying to split the EU or NATO, but we do not like false alarms about Russia to be used for consolidating transatlantic unity at our expense.

Spiritually and culturally Russia is an inalienable part of the European civilization. We do not intend to apply for membership in or association with the EU, but we are willing to promote our strategic partnership and to advance in this direction as far as possible. Disagreements and competition between us are unavoidable – but they should be taken naturally and calmly and not as a motive for announcing a new cold war and conflict of values between us.

Our opponents say that Russia’s policy is conducive to a new cold war. Maybe they forgot how the genuine cold war really was – a global confrontation between two systems based on irreconcilable ideological differences. There is nothing of this kind at present.

Let me remind you some simple things that the heralds of a new cold war normally leave outside their analysis.

The Russian armed forces have been reduced from 2,75 mln. in 1992 to 1,1 mln. and are going to be cut further down to 1 mln. Our military budget is less than 3% of the country’s GDP, over 10 times less than the size of the USA’s military expenses, more or less equal to military budgets of Great Britain or France. NATO’s military potential in Europe is 3 times larger than that of Russia.

Our country is not a member of NATO and has to provide for its own security. The increase in our military spending is not a threat to anybody, but a necessary effort to give the armed forces what they need and what they for well known reasons didn’t get in the nineties.

By 2000 80% of the Russian armed forces’ equipment were obsolete; with all the financing approved now by 2015 the share of modern equipment is going to reach only 45%. And the major part of the spending is directed at improving living standards of the military and covering the expenses of cutting down obligatory military service in favour of professional armed forces.

Don’t those who keep writing and speaking about the Russian threat know it? We have much more reasons for concern seeing that NATO’s military infrastructure moves closer to our borders, that elements of the American global anti-missile defense are established along our territory’s perimeter, that NATO countries for over 8 years have been blocking the ratification of the adapted CFE-treaty, that certain countries try to influence our domestic politics.

Unlike some other countries, Russia does not use force abroad against the international law, and the Russian public is very much allergic to the very idea of sending our troops beyond our borders.

We have abandoned the foreign policy based on ideology in favour of pragmatism and common sense. We believe that one should not mix ideology with practical politics and we don’t want to take part in new crusades, even if they are proclaimed to be for the sake of promoting democracy. If there is someone now who forces own ideology on other countries and seeks to bomb them into a “shining future”, it is definitely not Russia.

We don’t believe that democracy may be exported into other countries by force or by sponsoring so called “colour revolutions”; that nuclear problems with Iran or North Korea may be solved through putting pressure upon or isolating “rogue states”; that Kosovo’s hasty independence would be a good solution both for this concrete problem and for international relations at large, etc.

If gas costs on West European markets up to 250 US $ per 1000 m3, why should Russia sell it to neighbouring countries at 40 or 50 US $? And when those countries insist upon getting unfairly low prices, blocking supplies to Western Europe, why is Russia blamed for it? Why is Russia accused of blackmailing its neighbours for political reasons? Who blackmails whom?

Why exaggerate fears over “energy dependence” of Europe upon Russia? The EU receives 52% of Russian exports and provides for 70% of foreign investments in the Russian economy. Yes, we supply 1/3 of EU’s oil and 40% of gas imports, but this is also respectively 78% of our oil and 90% of gas exports. This dependence is reciprocal, and if even during the cold war the energy supplies to Western Europe never stopped, it would be absurd now to undermine the basis of our cooperation with leading economic partners.

Russia has its natural advantages; including natural resources, geographical situation etc., and we intend to make full use of them. We regard our standing in the world energy branch as a guarantee of our independence in international politics.

But it is no reason to accuse us of imperial ambitions and great power complex; we base our relations with neighbours and partners on pragmatism, balance of mutual interests and security considerations.

We have no reason for being ashamed of our history. There was a lot of everything in it – good and bad, – but in any case we have at least as much ground to be proud of our country and its past as any other leading nation of the world.

We see as unacceptable the demands that foreign officials should link discussing the issues of our bilateral relations with “the state of democracy in Russia”.

Exactly what is not right with it? Elections at all levels are held regularly, on the basis of competitiveness and political pluralism, in the presence of international observers; there are no serious reasons to question their fairness; one can say and write whatever he or she wants – no one is persecuted for freedom of speech or opinion; disputes are solved in courts etc.

We do not intend to abandon democracy, because we know only too well from the Soviet Union’s experience that only the society based on competition and cooperation between free people, open to the outer world can be successful.

But it doesn’t mean that we should reproduce other countries’ state institutions.

The system of state governance in Russia should be first of all efficient, adequate to the needs of solving our problems, to present phase of social development, geography, traditions. Which model suits us better, we shall decide ourselves.

The quality of democracy depends directly on the level of social and economic development of the society. Democracy is an expensive thing and functions successfully only in a fairly well-off society, with numerous middle class and strong state authority. The Russian democracy is far from perfect, and to consolidate and develop it, it is vitally important to ensure accelerated economic growth, better living conditions for the people and for this – political stability, competent and pragmatic policy, guided by national interests, citizens’ confidence in their leaders.

It is evident that short time after a period of severe political, social and economic turbulence, facing acute domestic and international challenges, the Russian authorities have to act resolutely and firmly to guarantee security and well-being of the country and its citizens.

In fact, it is not the lack of democracy in Russia that irritates our opponents – there is hardly any doubt that the governing bodies in Russia are constituted in accordance with the electorate’s genuine will and that the policy of Russian leadership enjoys the support of the people’s vast majority. The cause of discontent is this policy itself. Those who criticize us, like better the helpless state in which Russia was in the 90-s and those in Russia who, lacking support in their own country, appeal to foreign backing. It’s the cold war reflexes that dictate a “black and white” logic: “anybody who opposes Russia is a true democrat and the free world’s friend”. According to this logic the criterium of democratism is the readiness to follow the foreign lead. This logic of “political correctness” dictated that elections, for example, in Afghanistan, Iraq or Georgia should be declared “just and fair” and those in Russia, Bielorussia or Ukraine should not.

Pressure, to which Russia is subject on these issues, we regard as aimed at getting from our country concessions in foreign policy and on practical matters of our relations with foreign partners. The natural reaction of an absolute majority of Russians, no matter if they support Putin and the Government or not: we shall sort out our problems ourselves.

Let’s see closer at the freedom of media in Russia. There is no state censorship; one can easily find out that there is a wide pluralism and diversity of opinions in thousands of Russian newspapers, radio- and TV-channels. Russia is an open country, where one can receive foreign radio- and TV-programs, use Internet, read foreign written press.

Russian leading TV-channels are under state influence – but isn’t it so also in many other countries, including Norway.

In fact, it is a necessary element of media pluralism and defence against the propaganda aggression we are subject to. It is well known that the world information space is dominated by Western media-corporations that have at their disposal the largest financial resources. They are tuned and addressed mostly to the Western public and cover the news accordingly. The Russian public has access to alternative information – otherwise we would be at the mercy of the same one-sided picture of the world that is fed to information consumers in many other countries.

There is no ground to make the Russian state responsible for killings of journalists. It is understandable that the media are particularly sensitive to their colleagues’ deaths, but even if the deceased criticized authorities it is not a motive to accuse state institutions of having ordered his or her killing, or of covering up the killers, or of delaying investigation etc.

We believe that with our Western partners we have much more in common, than motives for disagreements, but it is necessary to cooperate as equals, without imposing own will to each other, without politicizing questions that are of purely material nature (like Polish meat, gas prices, etc.), not to look for pretexts for announcing a new cold war and not to picture Russia as an enemy each time we have differences on specific issues.

Finally, to sum up the message I meant to deliver today:

  1.  Don’t take for granted everything you read or hear about Russia; follow Minister Støre’s advice and guide yourselves not by cold war reflexes, but by reflection and objective information.
  2. Simplistic approaches – “whoever is not with us, is against us”, “there are two standpoints – ours and wrong” etc. – do not work.
  3.  Ideology should not be mixed with practical politics.
  4.  In dealing with Russia one should choose between cooperating with it and containing it – the latter choice should be preceded by answering to the question: containing from what and for what purpose?
  5. And finally: I’m optimistic about the future of our relations. Regardless cold war reflexes, we have much to do together and for mutual benefit. Cooperation on the ground, more people getting to know each other is the best way of dismissing old fears and outdated agendas.

 

Thank you for your attention.