Skip to content

Foto: OMS

Mandag 18. april 2016 fikk vi besøk av Air Marshal (Retd.) Sir Timothy Michael Anderson som foredro rundt tematikken Smart Defence. Boeing P-8 Poseidon er blant tematikken i foredraget.

 

Ambassadør Helen Campbell, EU’s ambassadør til Norge gjestet Oslo Militære Samfund mandag 11. april 2016.

Listen over EUs utfordringer er lang, og det ser ut som om EU knaker hardere i sammenføyningene enn noen gang. Både interne og eksterne utviklinger legger press på eksisterende systemer og understreker behovet for å enes om felleseuropeiske løsninger. EUs ambassadør til Norge, Helen Campbell, vil i sitt foredrag berøre aktuelle saker på EUs dagsorden, blant annet innenfor energi og klima, handel, migrasjon, utenriks- og sikkerhetspolitikk og Arktis, samt EUs samarbeid med Norge.

Se presentasjon her (PDF):

EU and Norway

Foto: OMS

Mandag 4. april 2016 hadde vi gleden av å lytte til et inspirerende foredrag med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Introduksjon til foredraget:

Den britiske statsministeren har vist til Norge som et eksempel på hvordan det går med en stat som velger å stå utenfor EU: man får alle ulempene, og ingen av fordelene. Så hva VIL Norge med EU – og med Europa, holdt opp mot Norges tradisjonelt atlantiske orientering? Har Norges EU-samarbeide preg av et pliktløp, eller står Europatankegangen sterkere i Norge enn synet på norsk medlemskap i EU fanger opp? Utdanning nevnes ofte som et eksempel på et område hvor tettere samarbeide statene imellom kommer alle til gode, og hvor utveksling av studenter og forskere gjør oss alle bedre rustet i en stadig mer internasjonalisert verden. Så hvilken rolle spiller EU i Norges internasjonale samarbeide (bi- og multilateralt) innenfor forskning og utvikling? Statsråd Røe Isaksen vil i sitt foredrag berøre blant annet disse vinklingene på forholdet mellom Norge og EU – og Europa.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 23. november 2009

Ved

Håkon Lunde Saxi
Forsker ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS)

 

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Norge og Danmark – felles kurs eller separerte siamesiske tvillinger i forsvarspolitikken?

 

Håkon Lunde Saxi Forsker ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS). Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Ærede Forman, Ærede Forsamling! La meg først takke Oslo Militære Samfunn for invitasjonen. Som det framgår av tittelen på foredraget, skal jeg snakke om forskjellene i norsk og dansk forsvarspolitikk de siste 20 årene. Jeg tar også sikte på å forklare årsakene til disse forskjellene med utgangspunkt i geopolitikk, politisk ledelse, militær kultur og strategisk kultur. Til sist vil jeg også forsøke å spå litt om hvordan forsvarspolitikken i Norge og Danmark vil se ut i framtiden.

 

La meg begynne med to bilder som kan illustrer forskjellen på norsk og dansk forsvarspolitikk over de to siste tiårene. Det første bilde er fra Tuzla i Bosnia-Herzegovina, tidspunktet er april 1994. En eskadron med danske Leopard 1 stridsvogner engasjerer bosnisk-serbiske styrker, fyrer av 72 105mm granater, og tar muligens livet av over 150 bosnisk-serbiske soldater. Om danskene trenger sanitetstjenester, helikoptertransport eller logistiskstøtte så har de norske kolleger de kan ringe. Men Norge har ingen manøverelementer i Bosnia, så danskene sloss mens nordmennene er “in the rear, with the gear”.

 

Bilde nummer to er fra Afghanistan, tidspunktet er august 2006. En dansk speidereskadron kjører i lettpansrede kjøretøyer til den støvete lille landsbyen Musa Qual i Sør-Afghanistan, for å avløse en tropp med britiske fallskjermjegere. Over de neste 36 dagene blir danskene angrepet over 70 ganger av Taliban, og dreper mist 25 fiendtlige stridende. Fortet danskene holdt fikk tilnavnet “Alamo”, fordi man var fullstendig omringet av fiendtlige styrker. Norge var i midlertidig også til stede i Afghanistan, og denne gangen også med tungt oppsatte kampstyrker. Men nordmennene sloss ikke ved sidene av danskene, fordi de norske styrkene befant seg i Maymana eller Mazar-e-Sharif. Begge ligger i Nord-Afghanistan, langt unna der danskene bedrev opprørsbekjempelse i syd.

 

Disse to eksemplene er tatt med 12 års mellomrom, men de viser begge en tendens: Danmark har påtatt seg risikable kampoppdrag i utlandsopprasjoner, mens norske styrker enten ikke har vært utrustet for kamp eller har vært satt inn i relativt trygge områder. Dette er en oppsiktsvekkende forskjell på to små og svært like NATO-land. Ikke minst er det oppsiktsvekkende med tanke på Danmarks nærmest pasifistiske utenrikspolitikk under den kalde krigen, som toppet seg under den såkalte “fotnoteperioden” på 1980-tallet, da Danmark reserverte seg offentlig mot flere NATO vedtak.

 

Mye er altså, som vi har sett, nokså ulikt i norsk og dansk forsvarspolitikk. For det første har tempoet i omstilingen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar vært forskjellig i Norge og Danmark, og for det andre har oppgavene man har tatt på seg i internasjonale opperasjoner vært ulike. Disse forskjellene har vært særlig markant når det gjelder landmakten i de to landene.

 

La meg først si litt mer om hvordan utviklingen har vært forskjellig, før jeg kommer tilbake til hvorfor vi har gått ulike veier.

 

Organiseringen av forsvaret og deltagelse i internasjonale opprasjoner

Omstillingen i Danmark mot et ekspedisjonært forsvar begynte alt i november 1992. Man vedtok da å opprette en Dansk Internasjonal Brigade (DIB) på 4.500 soldater dedikert til internasjonale operasjoner. Brigaden var mekanisert, med en reaksjonstid på 14 dager, og den skulle kunne anvendes i alle typer operasjoner på oppdrag av FN, NATO eller KSSE, inkludert høyintensitetskrigføring. Det var mange problemer med DIBen, både med å overholde reaksjonstiden og med at den skulle kunne fungere som en brigade som en del av den 1. britiske panserdivisjonen i ARRC. Likevel var dette et omfatende bidrag både kvantitativt og kvalitativt. Fra 1. januar 1994 ble det også mulig å beordre all medlemmer av det Danske Forsvaret til deltagelse i internasjonale militæropperasjoner utenfor danske territorium.

 

I Norge valgte man i januar 1993 kun å stille en motorisert infanteribataljon til disposisjon for NATO, og en litt større og lettere styrke til disposisjon for FN, bygget opp rundt en infanteribataljon. FN-styrken egnet seg kun til tradisjonell fredsbevaring, og selv om NATO-IRF bataljonen i prinsippet skulle kunne drive høyintensitetskrigføring, så manglet den i praksis tilstrekelig ildkraft og beskyttelse. Det viste seg også at beslutningen om at bataljonen skulle bestå av frivillige vernepliktige gjorde at reaksjonstiden på 7 dager i praksis ikke kunne overholdes.

 

Parallelt med disse endringene i forsvarstrukturen foregikk det også en endring i mønsteret for deltagelse i internasjonale militære operasjoner i utlandet.

 

Under den kalde krigen hadde både Danmark og Norge hatt et relativt likt bidrag i utlandsoperasjoner. Det var snakk om lett infanteri og støtteenheter til tradisjonelle, upartiske og konsensusbaserte fredsbevarende operasjoner i regi av FN. Norge hadde vært i Libanon siden 1978, og Danmark på Kypros siden 1964. Selv om disse oppdragene ikke var ufarlige, så var det ikke snakk om kampoppdrag, og avdelingene var ikke trent og utrusted for krigføring.

 

Den første indikasjonen på at noe hadde endret seg kom med Golfkrigen i 1990-91. Danmark valgte da å sende en korvett for å håndheve FNs embargo mot Irak. Man sendte altså et krigsskip til Persiabukten, noe som var prinsipielt nytt. Norge avslo å gjøre noe lignede, og sendte isteden et forsyningsskip for å støtte den danske korvetten, samt et feltsykehus.

 

Norge valgte så i første halvdel av 1990-tallet å bidra med personell i støttefunksjoner i Somalia og det tidligere Jugoslavia, og vi sendte tradisjonelle fredsbevarende infanterienheter til Makedonia og opprettholdt vår tilstedeværelse i Libanon. Som Danmark sendte også Norge kampfartøyer til Adriaterhavet under NATO-kommando, men hovedmønsteret for de norske bidragene var altså ikke så ulikt våre tradisjonelle bidrag til FN oppdrag.

 

Danmark valgte en annen vei. Mekanisert infanteri ble sendt til Kroatia fra 1992, og dette ble etter hvert forsterket med tyngre våpen som bombekastere og panservernraketter. Det tradisjonelle FN-oppdraget på Kypros ble avviklet i 1993. Man sendte også en pansereskadron til Tusla, som var første gang stridsvogner ble sendt på FN oppdrag. De danske styrkene ble etter hvert innblandet i flere stridshandlinger. Den mest berømte episoden var den tidligere nevnte “Operasjon Bøllebank” i Tuzla-området, hvor danske stridsvogner avfyrte hele 72 stridsvognsgranater i kamp med bosnisk-serbiske styrker.

 

Dansken valgte altså å sende robuste kampenheter til Persiabukten og Balkan, mens Norge hold seg til tradisjonell fredsbevaring og støttefunksjoner. Dette mønsteret endret seg fra 1997, da Norge sendte en manøverbataljon til Bosnia under NATO-kommando. Både Norge og Danmark bidro deretter med jagerfly og bakkestyrker under Kosovo krigen. Etter 11. september 2001 sendte både Norge og Danmark spesialstyrker og jagerfly til Afghanistan, som en del av den amerikanskledete “Operation Enduring Freedom”.

 

Styrkestrukturen i Norge og Danmark ble også likere i denne perioden. I 1999 oppretter Norge Forsvarets Innsatsstyrke (FIST), som avskaffer skillet mellom FN og NATO strykene i Norge. FIST skulle, som DIB i Danmark, kunne sette inn i alle typer operasjoner, inkludert høyintensitetskrigføring. Kvantitativt og kvalitativt kan vi si at størrelsen og typen bidrag Norge og Danmark kunne stilte med i utlandet var svært like etter forsvarsreformene i Norge etter tusenårsskifte.

 

Men akkurat da deltagelse med kampavdelinger i internasjonale opprasjoner ble en av hoverdoppgavene for det norske forsvaret, så ble de det nærmest den eneste oppgaven for det danske forsvaret. I Forsvarsforliket i Danmark i 2004 avskaffet man mobiliseringsforsvaret, verneplikten ble redusert til 4 måneder, og man gjorde i praksis om Forsvaret til et profesjonelt ekspedisjonskorps. Danmark viste seg også å være lang ivrigere en Norge til å anvende Forsvaret til krigføring langt fra hjemlandet.

 

I 2003 var Danmark med på invasjonen av Irak, vel og merke bare med en ubåt og en korvett, men etter invasjonen sender man også robuste bakkestyrker. Norge var som kjent ikke med, og sendte bare et ingeniørkompani da FN oppfordret til det. I 2006 sendte Danmark så bakkestyrker til Sør-Afghanistan hvor de blir involvert i stadige kamphandlinger som fortsatt vedvarer. Danskene har mistet over 20 soldater i Afghanistan så langt, Norge har mistet 4. Det norske bidraget er også robust og har evnen til krigføring, men man har valgt å sette dem inn kun i relativt trygge områder, til tross for forespørsler fra allierte om å avskaffe nasjonale begrensning på bruk av styrkene.

 

Det har altså vært en markant forskjell mellom Norge og Danmark både når det gjelder evnen, men særlig når det gjelder viljen til å delta i kampoppdrag i internasjonale opprasjoner. Hvorfor det? Hvorfor har to land som er såpass like som Norge og Danmark, og som er medlemmer av den samme militæralliansen, utviklet en slik markant forskjell i forsvarspolitikken?

 

I mine studier har jeg funnet fire faktorer som jeg mener har vært de avgjørende årsakene til denne forskjellen: geopolitikk, lederskap, militær kultur og strategisk kultur. La meg begynne med geopolitikken.

 

 

Geopolitikk

Den geopolitiske forskjellen er den mest opplagte, og den som hyppigst brukes til å forklare forskjellen mellom Norge og Danmark. Da det sovjetiske imperiet i Øst-Europa brøt sammen i 1989, oppsto det plutselig en diger “buffersone” mellom Danmark og Russland. I 1992–93 følte man i Danmark seg trygg på at det ikke kom noen invasjon av dansk territorium fra øst. Det danske forsvaret kunne dermed omstilles hurtig mot de nye sikkerhetsutfordringene, og bli et utenrikspolitisk instrument som skulle gi Danmark innflytelse i alliansen og hindre krig og urolighet i Europas utkant.

 

Norges geopolitiske beliggenhet endret seg i midlertidig i langt mer beskjeden grad etter den kalde krigen. Det å grense til Russland var i grunn ikke så ulikt fra å grense til Sovjetunionen, og utviklingen i Russland ble ansett som ustabil og usikker. Derfor oppretthold man invasjonstrusselen som det dimensjonerende scenarioet for Forsvaret frem til slutten av 1990-tallet. I tillegg økte utfordringene knyttet til Norges enorme og delvis omstridte maritime områder. Forsvarets territorielle forankring ble derfor videreført også etter at invasjonstrusselen forsvant. Man så et behov for militær tilstedeværelse i nordområdene for å bedrive suverenitetshevelse og myndighetsutøvelse, samt å opprettholde en nasjonal krisehåndteringsevne. Sjansen for konflikt i Norges nærområder kan paradoksalt nok ha økt etter den kalde krigen, fordi en begrenset militær trefning ikke automatisk ville eskalere til et nivå hvor NATO ville bli involvert. Danskene synes i midlertidig ikke å ha delt Norges behov for å ha en militær tilstedeværelse i nordområdene, til tross for at Grønland er en dansk besittelse.

 

Ulike geopolitiske utfordringer ga ulike prioriteringer i Danmark og Norge. Danskene prioriterte kapasiteter som kunne setter inn i internasjonale operasjoner, spesielt hæren. I Norge fikk vi derimot en svekkelse av den tradisjonelt dominerende hæren til fordel for marinen. Satsing på innsetning som del av en flernasjonal koalisjon ga også danskene muligheten til å kutte hele kapasiteter, som ubåter og bakkebasert luftvern. I Norge krevde imidlertid nasjonale oppgaver at man behold et bredere spekter av det balanserte forsvaret.

Men geopolitiske ulikheter gir ikke noen fullstendig forklaring på ulikhetene mellom Norge og Danmark. Hvorfor valgte Danmark, som under den kalde krigen ofte var kjent som “det svakeste led” i NATO, å omstille sitt forsvar til en profesjonell ekspedisjonsstyrke som skulle slåss sammen med britene og amerikanerne under fjerne himmelstrøk? Det var jo like tenkelig at Danmark kunne valgt å ta ut en stor “fredsfortjeneste” gjennom å bygge ned forsvaret. Samtidig er det i dag bred enighet i Norge om at invasjonsforsvaret ble opprettholdt mye lengre enn strengt tatt nødvendig, tatt i betraktning de nye sikkerhetspolitiske utfordringene. Den geopolitiske faktoren blir derfor bare en nødvendig, men ikke en tilstrekelig forklaring.

 

Lederskap

En viktig grunn til rask omstilling i Danmark var at lederne man hadde i det den kalde krigen sluttet, lenge hadde ønsket en radikal endring av dansk forsvarspolitikk. Dette gjaldt særlig utenriksminister og venstrepolitiker Uffe Ellemann-Jensen og den sosialdemokratiske forsvarsminister Hans Hækkerup på 1990-tallet. Begge to hadde vært pinlig berørt av Danmarks status som fotnoteland under den kalde krigen, og de ønsket nå å gjenopprette landets gode navn og rykte som en pålitelig alliert.

 

Det var disse to som lyktes i å sende en korvett til Golfen i 1990, stikk i strid med Danmarks tradisjonelle pasifisme under den kalde krigen. De var da også Hækkerup som sendte danske stridsvogner og tunge våpen til Balkan på 1990-tallet, til sterk protest fra FN. Uten disse våpnene hadde kanskje danskene blitt like ydmyket i Tuzla som nederlenderne ble i Srebrenica.

 

Det virkelig overraskende er at disse to politikerne, med ulike partitilknytninger og med sete i to ulike regjeringer, lyktes i å få igjennom en total omlegging av dansk forsvarspolitikk. Vi kan altså slå fast at omlegningen ikke skyldtes høyrevridningen i dansks politikk som kom i 2001, siden omlegningen for alvor kom i gang under sosialdemokratene på 1990-tallet. Anders Fogh Rasmussen videreførte deres politikk, men han var ikke var ikke, som mange påstår, arkitekten bak “militariseringen” av dansk utenrikspolitikk.

 

Den politiske og militære ledelsen i Danmark maktet også å gjøre harde prioriteringer. I 2004 ble for eksempel både ubåtvåpenet og bakkebasert luftvern lagt ned. Dette var ikke minst takket være den danske forsvarsledelsen, som i 2003 gikk offentlig ut med å foreslå disse kuttene. Resultatet ble at det Danmark, som hadde et forsvarsbudsjett på 2/3 av det norske, maktet å få flere utsendbare kapasiteter en Norge.

 

I Norge ønsket ikke politikerne noen tilsvarende endring etter den kalde krigen. Norge hadde vært et mønsterland i NATO sammenlignet med Danmark. Selv om forsvarsminister Johan Jørgen Holst ønsket at NATO skulle ta på seg nye oppgaver, så ble denne målsetningen i liten grad gjort styrende for det norske forsvaret. Ethvert forslag om og å legge om forsvaret ble også møtt med sterk motstand fra det forsvarskommunale komplekse. For politikerne var det få stemmer å vinne, og mange å tape, på å prøve å endre norsk forsvarspolitikk.

 

Norske utenriks- og forsvarsministere fortsatte derfor å snakke om Artikkel 5, Russland og Nordområdene, i en slik grad at Norge en periode ble oppfattet som et av NATOs gjenværende kalde krigere. Endringen i Norge kom i stor grad som et resultat av at reformvillige toppoffiserer i Forsvaret, med tidligere forsvarsjef Sverre Disen i spissen, utarbeidet det radikale endringsforslaget som var Forsvarsstudie 2000. Dette ble så kjempet igjennom politisk av forsvarsminister Bjørn Tore Godal, godt hjulpet av det regjeringsoppnevnte Forsvarspolitiske utvalg. Under Godals etterfølger, Kristin Krohn Devold, ble så det norske forsvaret for første gang involvert i regulære kamphandlinger i utlandet etter 2. verdenskrig.

 

Men Godal og Devold, samt ledelsen i forsvaret, maktet bare i begrenset grad å få presset igjennom behovet for å prioritere. Beslutningen om å anskaffe Skjold klassen er et godt eksempel på dette. Man maktet heller ikke å bygge en like bred konsensus bak den nye forsvarspolitikken som i Danmark. Uenigheten innad i regjeringen høsten 2006, da ISAF utvidet sitt virkeområde i Afghanistan, demonstrerte at forsvarets utenlandsengasjement var svært omstridt i norsk politikk.

 

Men en leder agerer ikke i et vakuum. Ledere som ønsker endring må i stor grad forsøke å påvirke organisasjoner som ikke alltid er helhjertet enige i reformprosjektet. Det norske forsvaret var da også betydelig mindre reformvennlig enn det danske.

 

Militær kultur

I det danske forsvaret var man mer positiv til internasjonalisering og profesjonalisering av forsvaret enn det man var i det norske forsvaret. For eksempel ble DIBen i Danmark opprettet delvis som et resultat av et felles forslag fra de to største militære fagforeningene i Danmark. Disse ønsket også et forsvar som i hovedsak besto av vervete tropper. Dette har sin bakgrunn i at man i Danmark siden 1973 hadde operert med regulære avdelinger utelukkende bestående av vervete soldater, noe som først ble tilfelle i Norge ved opprettelsen av nye Telemark bataljon i 2001.

 

Frivillighet framfor verneplikt var også mer utbredt i Danmark en i Norge. Det danske heimevernet har for eksempel alltid vært basert på frivillighet, mens det i Norge var basert på verneplikt. Det å ha en sterkere kultur for frivillighet og bruk av vervete soldater gjorde at det danske forsvaret lettere kunne omstille seg til de nye ekspedisjonære oppdragene som kom etter den kalde krigen. Da man i 1994 innførte beordringsplikt til internasjonale opprasjoner i Danmark, valgte bare 5 prosent av mannskapene å reservere seg mot dette. I Norge ble det i midlertidig veldig kontroversielt da regjeringen i 1995 foreslo å innføre en lignende bestemmelse, og både Norges Offiserforbund og Befalets Fellesorganisasjon gikk imot. Resultatet var den begrensete beordringsplikten som ble innført i 1999, som kun gjaldt for nyutdannede offiser. Først i 2004 ble ordinær beordringsplikt til internasjonale operasjoner innført i Norge, over 10 år etter innføringen i Danmark.

 

En annen årsak til reformmotstand i Norge var at vi hadde et langt mer topptung forsvar. I 2002 hadde det Norske forsvaret 3 ganger så mange offiseren på oberstløytnantsnivå eller høyere en det danske forsvaret. Denne store gruppen med såkalte “overtallige” offiserer utgjorde i følge forsvarsminister Godal noen av de fremste motstanderne av omlegging. Danskene hadde i tillegg et profesjonelt underoffiserskorps, noe som gjorde at de hadde mer erfarende ledere på taktisk nivå, og at de utdannet færre høyere grads offiserer. Til sist gjorde danskene langt mindre bruk av vernepliktige. Mens over halvparten av norske militære mannskaper var vernepliktige i 2002, utgjorde denne gruppen under ¼ av det danske forsvaret.

 

Det danske forsvaret hadde altså en kultur som var mer tilpasset et post-kald-krigs paradigme enn det norske: mer frivillighet, flere stående avdelinger med vervete, færre staboffiser, mer erfarne ledere på taktisk nivå og færre vernepliktige.

 

Men forsvaret er bare et instrument for staten og samfunnet, og på samme måtte som med den militære kulturen var det også betydelige ulikheter i hvordan man så på militærmakten på strategisk nivå i Norge og Danmark.

 

Strategisk kultur

Under den kalde krigen kan vi si at Norge og Danmark delte et felles “nordisk” syn på bruken av militærmakt. Dette endret seg etter 1990. Den vellykkede, sett fra et dansk perspektiv, anvendelsen av militærmakt i Persiabukta og spesielt i Bosnia, endret fullstendig oppfattelsen av hva som var “normalt” og “rutine” i dansk forsvarspolitikk. I Danmark hadde forsvaret under den kalde krigen blitt sett på som et symbolsk, men i seg selv betydningsløst, bidrag til allianseforsvaret. Nå ble forsvaret plutselig oppfatet som et nyttig utenrikspolitisk instrument.

 

I Norge hadde vi et mer positivt syn på forsvaret under den kalde krigen. Det norske forsvaret hadde vært større, og hadde blitt tildelt mer ressurser enn det danske. Ingen aktører gikk heller aktivt inn for å endre oppfattelsen av hva som var forsvarets naturlige oppgaver i Norge. Resultatet var stor grad av kontinuitet i måten vi tenkte om forsvaret.

 

Det virker også som om det nye paradigme om bruk av militærmakt som et utenrikspolitisk instrument falt i dårlig jord i Norge. Flere forskere har påpekt det vi kan kalle for en “fredsdiskurs” i norsk utenrikspolitisk tenkning. Denne lot seg vanskelig kombinere med annen bruk av militærmakt en i selvforsvar. Resultatet ble at politikerne ble tvunget til å nedtone de militære aspektene med bruk av forsvaret i internasjonale opprasjoner, og isteden forsøke å fremstille dette som en type militær utviklingshjelp. Resultatet har blitt karakterisert som en type kognitiv dissonans, hvor realiteten på bakken ikke står i forhold til retorikken på politisk nivå. Det mest kjente eksempelet på dette er nok statsminister Kjell Magne Bondeviks betegnelse av Kosovokrigen som en “begrenset militær aksjon”, heller en å si offentlig at dette var Norges første krigsdeltagelse siden 1945.

 

I Danmark har derimot den nasjonale sikkerhet vært brukt som hovedbegrunnelse for forsvarets agerende i internasjonale opprasjoner. Påstander om at Danmark er i krig, og at landet blir forsvart i Iraks ørken eller Afghanistans fjell, er blitt så vanlige at dette ikke lenger er kontroversielt i det politiske sentrum. Konsensusen om den aktivistiske forsvarspolitikken har bare brutt sammen to ganger i løp av de siste 20 årene, og begge gangene var knytte til Sosialdemokratenes motstand mot respektivt deltagelsen og deretter foreleggelsen av den danske tilstedeværelsen i Irak. Med disse to unntakene har det altså vært bred tverrpolitisk enighet om den nåværende linje i Dansk forsvarspolitikk.

 

Til sist hadde forsvaret flere formål i Norge enn i Danmark. Siden 1970-tallet hadde under ¼ av alle danske menn gjennomført militærtjeneste, mot rundt ¾ i Norge. Det norske forsvaret hadde en dyp lokal forankring, og mange frivillige organisasjoner jobbet opp imot Forsvaret. Dermed fikk også det norske forsvaret en viktigere nasjonsbyggende rolle en sitt danske motstykke. Motstanden mot for eksempel å avskaffe verneplikten var derfor mer beskjeden i Danmark, mens i Norge blir slike forslag møtt med sterke emosjonelle reaksjoner.

 

Avslutning

Som vi har sett, så var det altså flere og sammensatte grunner til at norsk og dansk forsvarspolitikk gikk ulike veier etter den kalde krigens slutt. Mønsteret de siste 20 årene er at Danmark har vært mer ekspedisjonsorientert og mer villig til å delta i stridshandlinger, mens Norge har hatt et sterkere territorielt fokus og har vært motvillig til å anvende forsvaret i stridsoppdrag. Vil dette mønsteret vedvare også i framtiden?

 

Det er lite som tyder på at Norge kommer til å gjøre radikale endringer ved dagens politikk. Den rødgrønne regjeringen har gitt signaler om at de ikke kommer til og revurdere begrensningene på bruk av Norske styrker i utlandet. Samtidig har Nordområdene fått øket oppmerksomhet, noe som styrker fokuset på nasjonale oppgaver. Beslutningen om å sende et feltsykehus til Tsjad på oppdrag av FN er på mange måter også en tilbakevending til mønsteret fra tidlig på 1990-tallet med å bidra med støtteavdelinger. De neste årene kan vi altså verken vente oss noe mer fokus på utenlandsoppgaver, eller noen skarpere oppdrag.

 

Hva så med Danmark? Den nylig avleverte Danske forsvarskomisjonsberetningen, og det nylig inngåtte forsvarsforliket, peker begge i retning av kontinuitet. Man toner riktignok ned fokuset fra tidligere med å skulle stille med “initial entry forces” for en amerikanskledet koalisjon, men beholdte fokuset på å drive ekspedisjonær krigføring. Man fortsetter også trenden med å kutte i kapasiteter for å rendyrke såkalte “helstøpte kapasiteter”. Feltartilleriets tunge ildstøttekapasitet ble for eksempel besluttet tatt ut av strukturen i år.

 

Det er i midlertidig tre faktorer som kan gi en endring i dansk forsvarspolitikk, og som dermed kan bidra til å gjøre Norge og Danmark likere. For det første kan det komme et folkelig opprør mot de økende tapene i Afghanistan. Dette virker lite trolig basert på reaksjonene til nå, men det er ikke utenkelig. For det andre driver danskene rovdrift på både utstyr og personell for å opprettholde dagens utenlandsengasjement. Det danske forsvaret mangler cirka 2.300 soldater per dag dato, og antallet som forlater tjenesten er urovekkende høyt. Samtidig er investeringene i nytt materiell betydelig lavere en i Norge. Resultater kan bli at Danmark blir tvunget å redusere sitt engasjement. For det tredje har også danskene nå fått øynene opp for nordområdenes økende betydning. Man oppretter nå en arktisk kommando, og en styrkekatalog for å kunne sette sammen en arktisk innsatsstyrke. Spørsmålet er om ikke Danmark i framtiden vil føle ett behov for et større militært nærvær rundt Grønland, ettersom klimaendringene øker områdets strategiske og resursmessige betydning.

 

La meg avslutte med denne tanken: Norge og Danmark har hatt svært ulike forsvarspolitiske linjer de siste 20 årene, og de kommer til å fortsette å se ting forskjellig. Men kanskje kan klimaendringens effekt på sikt bli at våre to land samarbeider tettere militært i nordområdene? Både Norge og Danmark synes for eksempel å føle et spesielt ansvar for Islands sikkerhet, og vi utgjør to av fem stater som grenser til det arktiske området. Altså kan geopolitikken i framtiden komme til å føre oss tetter samme, heller en som tidligere å dra oss i ulike rettinger.

 

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. mars 2009

ved

Michael Sahlin,
Sveriges ambassadør i Oslo

MÖJLIGHETER I NORDISKT FÖRSVARSSAMARBETE:
TILLBAKABLICKAR OCH FRAMÅTFUNDERINGAR

 

(Mel: Flickorna i Småland)

 

”Och vänder du dig spörjande att få den gåtan löst

Ja, vänder du dig spörjande mot väster och mot öst

Då skall du höra vinden sussi lull och sussi lo

Fortelle var i världen vi burde söke ro”

 

Michael Sahlin, Sveriges ambassadør i Oslo. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Ärade åhörare,

 

det är förstås mycket hedersamt för mig att ha inbjudits hålla ett anförande i detta ärevördiga forum. Att därtill tala i ett ämne som många adresserat före mig, med betydligt större behörighet, formellt och reellt, har gjort det angeläget för mig, när jag nu är inbjuden, att söka angreppssätt där jag kan känna att jag kan bidra.

 

Bl a därav den kanske något ovanliga spelöppningen med en känd svensk melodi och en kanske inte så känd (norsk-svensk) textvariant.

Ur den utmärkta biografin av Olav Njölstad om försvarsministern, mm Jens Christian Hauge – en bok som min gode vän och f d kollega Åge Danielsen tipsat mig om inför detta evenemang, och jag är Åge tacksam för det ty boken tillhandahåller stor läsning och viktig information – har jag hämtat den av Hauge själv skrivna texten, författad i ett mycket speciellt sammanhang, av stor betydelse för uppkomsten av det nordiska säkerhetspolitiska mönstret under efterkrigs- och kalla krigetepoken.

 

Då – liksom nu – var bristen på facit och kristallkula påtaglig.

 

Sammanhanget var de trilaterala förhandlingarna – trilateralt handlade på den tiden om Sverige, Norge och Danmark – om ett nordiskt försvarsförbund 1948-49. Förhandlingarna, när de till sist kom till stånd efter 1948 års dramatiska händelser (och diverse norska sonderingar främst i London), ägde rum i Karlstad, denna i de norsk-svenska förbindelserna viktiga plats (där jag själv gått i gymnasium och gjort värnplikt), Köpenhamn respektive Oslo (på Oslo Militäre Samfund!), med gradvis minskande sannolikhet att Sveriges respektive Norges minimikrav skulle vara möjliga att förena.

 

Men redan i Karlstad kärvade det, och efter att ha läst Njölstads mycket intressanta beskrivning av 1948 års förhistoria, inte minst inslaget om Churchills besök, förstår man, också som svensk, mycket väl varför. Inte minst i maj 1948 skedde det ju mycken dramatik, Moskva morrade vilt, Atlantpakten fanns inte ännu, Gerhardsen ”stakk till skogs” efter att ha fått kritik av Hauge m fl för att ha gått de neutralistiskt sinnade svenskarna för långt till mötes i ett förberedande Stockholmsmöte om möjliga säkerhetsarrangemang. Så norsk sida behövde – när besöket äntligen blev av efter att ha fördröjts av den norska kungen m a a det kontroversiella Fulton-talet – fråga den allvise Churchill till råds om huruvida rimlig västanknytning och tillräckliga västliga, i den miljön i praktiken brittiska, säkerhets- och försvarsgarantier vore förenliga med ett strukturerat militärt samarbete mellan de nordiska (alltså S, No, DK) länderna; alternativt: vilka risker för sovjetiska motdrag riskerade Norge vid en formell anknytning västerut?

 

Eller hade svenskarna möjligen rätt som gjorde gällande att en västlig försvarsgaranti nog skulle träda i kraft ”uansett” formell, solidarisk västanknytning, i västligt egenintresse, vid ett sovjetiskt angrepp. Att ett angrepp på Sverige/Norden skulle vara casus belli för väst. Var låg Sveriges smärtgräns i fråga om balansen neutralism-västanknytning? Kunde neutralitet ge samma trygghet, i nordisk säkerhetspolitisk mening, som alliansanknytning? Var låg Norges smärtgräns när det gällde balansen mellan det som kallades ”brobyggnadspolitik” (”beroligelse”) och det framväxande behovet av fredstidstydlig avskräckning genom tydlig, explicit västanknytning?

 

Eller frågan som är aktuell och symptomatisk ännu idag: hur förena, eller försona, klassisk norsk (upplevd) strävan att genom nordism dra Sverige (och Finland?) närmare den västallierade gemenskapen med klassisk svensk (upplevd) strävan att genom nordism söka intressera norska vederbörande för en mer neutralistisk hållning. Språkbruket må variera över tiden, men kärnfrågorna känns igen. Norden som säkerhetspolitiskt alternativ eller komplement.

 

Många déja vu-upplevelser uppstår när man läser om argumentation och intressen i den miljön. Till Einar Gerhardsens ”skuffelse” gav Churchill ganska kärva svar på dessa norska trevare: ”Dere bör ikke fölge Sverige. Sverige bör fölge Norge”, skall han bl a ha yttrat. Till Hauge skall han ha sagt: ”Sverige interesserer mig ikke, men Norge interesserer mig. Norge interesserer også amerikanerne fordi de tenker meget på forsvaret av Atlanterhavet og på en Atlanterhavspakt”. I örat på utrikesminister Lange ska han, apropå dessa spörsmål, senare t.o.m. ha viskat att ”Let Sweden go to hell”(!!!).

 

Detta om den 1948 års förhistoria som skapade betydande svårigheter inför Karlstadsmötet när försvarsförbundsförhandlingarna mellan de tre länderna ändå, trots Churchills rekommendationer vad gällde respekten för Sverige, kom till stånd. I en miljö enligt Hauge/Njölstad klavbunden av svenskarnas tilltro till neutralitet som trygghetsvärn, danskarnas ”lyriske nordisme” och norrmännens framväxande övertygelse om nödvändigheten att ett nordiskt försvarsförbund måste ha tydlig västanknytning fanns redan stora frågetecken om vari en hållbar kompromiss skulle kunna bestå. Men, skriver Njölstad, ”midt i alvoret var det…rom for spök og vennskapelig erting”. Han fortsätter (s.419):

 

”For å löse opp stemningen gikk de tre delegasjonene rundt det store juletreet i landhövdingens stue – både Erlander og Gerhardsen hade lange armer, så de rakk rundt. En av sangene var ”Flickorna i Småland”. Under gangen fikk Hauge ideen til et nytt vers. I en pause under forhandlingene neste dag, der Undén ga uttryck for store bekymringer for alt som kunne smake av vesttilknytning, trippet den norske delegasjonen arm i arm frem til Undéns bord, löftet seg på tåspissene og sang til hans tröst:” Och så följer versen jag citerade inledningvis. ”Jeg er ikke så helt sikker på om Undén og Vougt syntes dette var så morsomt”, kommenterte Hauge i ettertid. ”men Erlander syntes det var morsomt”. Detta enligt Njölstads fina bok. Själv uppvuxen i Tage Erlanders Ransäter i hjärtat av Värmland har jag under åren på olika sätt fått närkännedom både om Erlanders säkerhetspolitiska realism och hans berömda humor. Ni kommer väl ihåg hans TV-berättelse om ”Huk er, kärringer å göbber, nu ladder han om!”. Bland mycket annat.

 

Jag ville ta min utgångspunkt i denna skildring av 1948-49 års säkerhetspolitiska betingelser och vägval som lagt grunden för det nordiska säkerhets- och försvarspolitiska mönstret under hela efterkrigstiden, och, i väsentliga delar, fram till den dag som idag är, trots mycket stora skillnader i den omgivande miljön. Jag kommer att rekommendera alla säkerhetspolitiskt medvetna svenskar jag träffar att noga läsa Njölstads bok. Känslan är nämligen att mycket få i dagens Sverige, kanske också i andra nordiska länder, inkl nu aktiva försvarspolitiker och –debattörer, bär med sig den nödvändiga kunskapen om efterkrigstidens betingelser, om kalla krigets hotföreställningar, om kärnvapenbalansens uppkomst och tankevärld.

 

Jag vill därför bidra med några egna erfarenheter av hanteringen av dessa frågor, i olika tidsskeden, för att med det som grund fundera framåt, över vad som framöver kan vara fortsatt gränssättande respektive gagneligt, på ett nytt sätt, när det gäller svensk-norskt och nordiskt försvarssamarbete. Temat blir då, för att citera höstens delar av höstens debatt här i anslutning till kampflysaken: kan norrmännen stole på svenskene, och kan svenskene stole på norrmännen, och vad med finnene, och danskene? Och bortsett från det subjektiva momentet ”stole”, hur ser de nationella och gemensamma intressena ut i dagens värld, s å olik 1948 års, men likväl också nu s å svårbedömd och s å svårförutsägbar. I nordiska, liksom andra, säkerhetspolitiska sammanhang, handlar ju mycket om balansen mellan det bestående (bl a historia och geografi) och det föränderliga.

 

Låt mig nalkas detta först genom att erinra om den nyss framlagda Stoltenberg-rapporten, beställd i somras av de nordiska utrikesministrarna på norskt initiativ. Uppdraget gällde att titta 25 % framåt, utvecklingsmässigt, utöver dagens redan aktiva dagordning. Efter att ha lämnat 12 konkreta utvecklingsförslag, som de nordiska utrikesministrarna sedermera uttryckt intresse för att arbeta vidare med (senast Carl Bildt i förrförra veckans utrikesdeklaration), låter Thorvald sin rapport utmynna i ett noga formulerat förslag om en gemensam, ömsesidig nordisk säkerhetspolitisk solidaritetsförklaring.

 

”En slik felleserklaering fra de nordiske regjeringene vil muliggjöre et langt tettere militaert samarbeid enn det som er tilfelle i dag”, skriver han på s. 40. ”Mitt utgangspunkt er at en erklaering må gis en form som gjör at den ikke kommer i konflikt med de forpliktelser de nordiske landene har påtatt seg gjennom FN, EU og NATO. Ved å muliggjöre et tett militaert samarbeid vil erklaerringen legge en viktig grunnlag for å styrke de nordiske landenes evne til å oppfylle sine forpliktelser og stille ressurser til disposisjon for disse organisasjonene. Et slikt samarbeid vil komme i tillegg til, og ikke i stedet for, de nordiske landenes eksisterende utenriks- og sikkerhetspolitiske forankring.”

 

Se där senaste nytt i utvecklingen av den nordiska säkerhetspolitiska diskurs vars grunder lades 1948-49 varifrån mycket av huvudfrågorna känns igen, trots de stora förändringarna, trots många ”ups and downs”, i den omgivande säkerhets- och försvarspolitiska kontexten och i den inomnordiska diskursen. Det nya är väl framför allt dels att Finland (och även Island) nu, sedan länge, finns tydligt med på banan – Finland och grundläggande svenska hänsyn till Finlands intressen (knappt omnämnt i Njölstads bok!) var då och har alltid varit en bärande balk i svensk säkerhetspolitik, dels att EU tillkommit som aktör och arena, dels att den försvarspolitiska utvecklingen tillfört nya samarbetsincitament, och dels att det allmänna nordiska samarbetet tillförts ny substans och motivation genom faktorerna globalisering, energikris, klimatkris och, nu senast, den ekonomiska krisen. Och dels förstås även inriktningen mot aktivt deltagande i internationella missioner av allehanda slag, militärt och civilt.

 

Men strikt säkerhetspolitiskt, fortfarande samma ömtåliga balansgång mellan det nationella, det nordiska och det allianspolitiska. Och numera det ”europeiska”. Samma känslighet när det gäller att formulera riktlinjer för nordisk säkerhetspolitisk solidaritet (”kan vi stole på…”) i förhållande till respektive allianstillhörigheter. Sveriges klassiska s k ”beröringsångest” vad gäller NATO-medlemskap har fått sällskap av en motsvarande beröringsångest i Norge vad gäller EU. Om detta kan flera resonemang föras parallellt, men viktigast är, anser jag och många med mig, Jonas Gahr Störes formel om ”den variabla säkerhetspolitiska geometrin”, som en tillgång som ger öppningar och möjligheter, snarare än hinder och gränssättande. Komplementaritet är nyckelordet. Men för oss som varit med länge finns som sagt mycket av déja vu i allt detta. Jag ska senare ge några exempel.

 

I den ”unilaterala” svenska doktrinutvecklingen tillkom ju i somras en svensk variant av Stoltenbergs tänkta nordisk/multilaterala skiss, en svensk variant som kanske inte verkar så omstörtande för en internationell publik men som i den svenska tankevärlden a la 2008/9 är nog så signifikant, och relevant för en tankemässig jämförelse med hur den multilaterala ambivalensen såg ut på Hauges tid, bl a i Karlstad. Den svenska regeringen presenterar i dagarna en inriktningsproposition om det svenska försvaret – ytterligare stora och starkt kontroversiella förändringar av det svenska försvaret är att vänta – och denna proposition baseras väsentligen på arbetet i en tvärpolitisk parlamentarisk försvarsberedning som i sitt sista/senaste betänkande av i somras (någon månad eller två före Georgien-händelserna) skrev ihop sig över partigränserna om följande:

 

”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en katastrof eller ett angrepp skulle drabba ett annat medlemsland eller nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas.”

 

Så långt var det ett citat av tidigare betänkande. Det allmänna språkbruket påminde om allmängods i EU-sammanhang och även om Sveriges politiska språk i förhållande till Baltikum. Det nya var att språket nu inkluderade alla nordiska länder, således inklusive NATO- men icke-EU-landet Norge. Beredningen fann dock skäl att ett halvår senare, i somras, i ljuset av världsutvecklingen och den svenska försvarsdebatten, precisera detta några steg vidare:

 

”Detta innebär att Sverige kan bidra med militärt stöd vid kris- och konfliktsituationer. Vi ska kunna och vilja hjälpa varandra i händelse av olyckor, kriser eller konflikter och med relevanta förmågor. Sverige ska mot bakgrund av detta både ha förmåga att ta emot och ge militärt stöd. Solidaritetsförklaringen tar sin utgångspunkt i insikten att de mest allvarliga kriserna som kan drabba vårt land och region kommer att ta såväl civila som militära resurser i anspråk.”

 

Beredningen fortsätter därefter med att föreslå utgångspunkter för ett fördjupat nordiska försvarssamarbete och att ange inom vilka områden det utgör ett särskilt svenskt intresse att samarbetet utvecklas.

 

Det är möjligt att Thorvald Stoltenberg såg – eller ser – för sig att ett genomförandet av hans operativa förslag, i olika takt och måhända olika länderkombinationer, skulle förutsätta någon form av motsvarande, doktrinmässig ram, eller bas, eller paraply, men då på gemensam nordisk nivå, både för att legitimera verksamheterna och markera deras inbördes sammanhang och för att explicit förtydliga just komplementariteten i förhållande till ländernas befintliga alliansåtaganden. En nordisk solidaritetsförklaring.

 

I varje fall finns nu, 2009, dessa tankar om eventuellt nödvändiga doktrinförtydliganden, kanske som en nordisk variant av den just nu diskuterade svenska solidaritetsförklaringen, tillsammans med en upptrappad diskussion om och planering avseende ett utökat nordiskt försvarspolitisk samarbete, baserat inte minst på våra försvarschefers genuina strävan att på detta område göra en säkerhetspolitisk dygd av en teknologisk och försvarsekonomisk nödvändighet, i en tid då efterfrågan på nordiska bidrag till världens behov av stabilitets- och fredsbevarande insatser utövar ett våldsamt politiskt tryck och samarbete utgör det enda svaret. Samtidigt som mer klassiska geopolitiska förhållanden i vårt närområde, påminnande om de som fanns på Hauges, Gerhardsens och Erlanders m fl näthinnor vid kalla krigets inledande skräckskede, på nytt börjat göra sig gällande. De nordiska regeringarnas politiska språk talar nuförtiden om att ett närmare nordiskt samarbete också inom säkerhets- och försvarspolitiken är både önskvärt, möjligt och nödvändigt. Men hur långt och i vilken takt? Vad gränssätter, idag och framöver? Vad betyder (det framväxande) solidaritetstänkandet i termer av den hårdare säkerhetspolitiken?

 

Jag behöver här ta ny sats i historien.

 

Utfallet av alla dessa samtal och förhandlingsuppkast och sångstunder 1948-49 blev – samtidigt som det kalla kriget lade sin kalla hand över den europeiska och transatlantiska tillvaron, i och med att också Sovjetunionen skaffade sig kärnvapen och den mer eller mindre stabila kärnvapenbalansen blev fredens primära hopp – ett läge som för Sveriges del innebar den framväxande doktrinen om alliansfrihet i fred syftande till neutralitet i krig, byggt på ett starkt försvar och en stark inhemsk försvarsindustri, därvid inte minst flygindustri. Det arv som komplicerar svensk försvarsomställning ännu idag.

 

Under 50-talets villkor, med inslag som vi minns av allvarliga militära och underrättelseincidenter i förhållande till ett hotfullt Sovjetunionen, gällde det alltså för oss att backa upp vår neutralitetssträvan med ett starkt, trovärdigt totalförsvar. En egen avskräckningsförmåga. Samtidigt var det uppenbart för den tidens ledare att enbart militär avskräckning inte var tillräckligt; vi måste ha en planering också för det fall där den militära avskräckningen (och respekten för vår neutralitetslinje) misslyckades och vi faktiskt ställdes inför angrepp och ockupationshot. Därav allt det som senare studerats i offentliga utredningar om strängt hemlighållen planering i fred för att främja möjligheter till hjälp västerifrån i händelse av sovjetiskt anfall. En känslig sak i den svenska säkerhetspolitiska trovärdighetsbalansgången. Även Njölstad/Hauge berättar i boken om inledande kontakter över Kölen om ärendet ”Stay behind”.

 

Sven Andersson har berättat för mig om hur man tänkte i det svenska inre kabinettet på den tiden. Kärnvapenhotet kändes överväldigande, och facit och kristallkula saknades som sagt. NPT-tänkandet, att världen kunde bli säkrare om länder som Sverige med den tekniska kapaciteten uttryckligen avstod från att skaffa eget, fanns inte ännu. Alltså var det nödvändigt att även en liten, neutralitetssträvande stat som Sverige borde skapa en egen, autonom nukleär avskräckningsförmåga, om en fortsatt neutralitetslinje skulle vara hållbar. Det som inte var möjligt i 50-talsmiljön blev sedan möjligt i 60-talsmiljön, då världen och öst-västförbindelserna började kännas mindre instabila och mindre farliga: att vända på resonemanget och i icke-spridningstermer presentera icke-innehav av kärnvapen som en säkerhetstillgång snarare än en brist. Non-possession lika med non-targeting, hoppades och trodde man.

 

Jag bör här förklara att tungviktaren i svensk socialdemokratisk efterkrigshistoria, försvars- och utrikesministern Sven Andersson, efter sin pensionering åtog sig flera tunga utredningsjobb, varav ett var som ordförande i 1982 års Ubåtsskyddskommission m a a dramatiken i de svenska skärgårdarna vid en tid då slaget om det kalla kriget skulle komma att avgöras – oklart hur. Då. Jag var kommissionens sekreterare och lärde mig mycket i många och långa samtal med Sven inom ramen för detta utsatta utredningsjobb i upphetsad omgivande politisk miljö.

 

Så småningom etablerades bilden av ”den nordiska säkerhetspolitiska balansen”. Begreppet myntades i första hand av Arne Olav Brundtland. Det var som begrepp inte helt okontroversiellt. Vissa förståsigpåare i Sverige, kanske också Finland, föredrog det mer harmlösa och egentligen normativa uttryckssättet ”den nordiska stabiliteten”.

 

I detta låg dels en verklighetsbeskrivning. Ett mönster hade utvecklats i Norden genom samverkan och samspel mellan de nordiska ländernas säkerhetspolitik var för sig. I den resulterande helhetens mitt låg Sverige med sitt starka försvar och sin neutralitetslinje (föremål för mycket säkerhetspolitikspråkligt finlir genom åren som vi sett), öster om Sverige fanns Finland med sin VSB-paktsstyrda relation till den store grannen i öster men med sin strävan, med finkänsligt och lyhört svenskt stöd, att styra undan från dessa bindningar, och väster om oss fanns Danmark och Norge, NATO-anslutna förvisso, men på villkor (förhandslagring, kärnvapenutplacering, övningsgeografi och annat) som innebar säkerhetspolitiskt signifikanta begränsningar, för den nordiska helhetens skull. Resultatet av summan av dessa nationella nordiska bidrag, menade vi, både som beskrivning och som norm, var dels ett mått av stabilitet i vårt område, dels en begränsad supermaktsnärvaro intill oss, i fredstid. Ett nordiskt bidrag inte bara till freden i Norden utan också till freden i Europa som helhet.

 

Verkligheten och synsättet lade också grund till en delvis ny respekt för varandras säkerhetspolitiska linje, de nordiska länderna emellan. Norges NATO-tillhörighet kunde, t ex, på den grunden beskrivas som en tillgång för Finland. Liksom Norges och Danmarks självvalda begränsningar i allianstillhörigheten.

 

Men Brundtland gick ett steg längre och talade, mer dynamiskt, om ”balansen”, alltså också om risken för balansrubbningar och att stabiliteten kunde vara sårbar för stötvågor tvärs igenom Norden till följd av utvecklingar på något visst frontavsnitt – att således till exempel förvecklingar i det finsk-sovjetiska förhållandet skulle kunna få följder för norsk förhandslagringspolitik. Eller att kärnvapendynamiken och talet, ofta framhållet fr o m 70-talet, om Nordatlantens och Nordeuropas ökande strategiska betydelse kunde tänkas göra det mer, snarare än mindre, troligt att ett europeiskt krig skulle inledas i våra trakter, delvis på grund av den låga supermaktsnärvaron initialt, med åtföljande frestelser att redan i fred förbereda ”först på plats” vid ett krigsutbrott. I detta ligger naturligtvis mycket av den svenska ubåtsfrågans , realiteter, psykologi och dramaturgi, tidigt 80-tal.

 

Men jag vill här nämna något annat som också inträffade tidigt 80-tal, med omedelbar relevans för mitt tema som helhet och ämnet den nordiska balansen. Temat är nordisk kärnvapenfri zon, man kan tala om nytt vin i gamla Hauge-läglar. För svensk del kopplar vi denna fråga till Olof Palme och hans andra initiativ på den tiden om en kärnvapenfri korridor i Europa, och ubåtsfrågan. Och Carl Bildt som i detta skede dök upp som ung, orädd utmanare av socialdemokratisk säkerhetspolitisk hegemonism.

 

Den nordiska kärnvapenfria zonen var som initiativ, om jag minns rätt, Arne Olav Brundtlands paradexempel när han ville problematisera den nordiska säkerhetspolitiken genom sitt begrepp den nordiska balansen. President Kekkonen mottar således, i Vladivostok, ett förslag om upprättande av en sådan zon, ett av många sovjetiska utspel i den tidens kärnvapenpolitik. Detta får ringverkningar för de övriga nordiska länderna. Som jag minns det driver norska Ap frågan en tid, men då i oppositionsställning. Åter i regeringsställning är det annat ljud i skällan; varför skulle Norge (och Danmark) avstå från den amerikanska kärnvapengarantin? Olika signaler från Finland.

 

Hursomhelst. Zonfrågan fanns tydligt och klart och måste utredas. Jag deltog själv i en UD-utredning i ärendet 1981-82. Resultatet, sommaren 1982, före valet, kallades ”gröna boken”, och utandades betydande skepsis beträffande zontanken som något som det skulle i Sveriges säkerhetspolitiska intresse att själv driva. Zontanken störde den nordiska stabiliteten, och balansen. Sverige kunde inte gärna begära av Norge och Danmark att avstå från sin del av det amerikanska kärnvapenparaplyet, utan att få något i gengäld, annat än möjligen sovjetiskt gillande grymtande. Det var inte i Sveriges intresse att grannländerna Norges och Danmarks alliansanslutning försvåras eller problematiseras. Jag tycker minnas liknande tongångar sedermera från ledande finska företrädare.

 

Men i och med riksdagsvalet hösten 1982 återtog Palme och socialdemokraterna den, tillfälligt utlånade, ledningen. ”Gröna boken” gömdes undan och nu blev det, en tid, officiell svensk politik att främja zon-, och korridor-tanken. Jag fick, nytillträdd på ambassaden i Madrid, i uppdrag att författa en ”gul bok”(UD informerar) i ämnet, med instruktion av en nedrustningsbyråchef att det av skriften skulle framgå att det var i Norges ”objektiva” säkerhetspolitiska intresse att den kärnvapenfria zonen i Norden kom till stånd. Jag välkomnade att min chef, ambassadör Craafoord, beslutade att jag inte hade tid för denna extrauppgift. För svensk del försvann zonfrågan rätt snart därefter från dagordningen, dels till följd av den uppseglande ubåtsfrågans predominans och dels genom att svensk sida kunde konstatera den säkerhetspolitiska skillnaden mellan Ap i oppositionsställning och Ap i regeringsställning.

 

För min del var det tidiga 80-talets i övrigt präglat av KESSE-arbetet, företrädesvis just i Madrid. För vår del handlade det då mycket om arbetet i den s k N+N-gruppen, alltså den delvis bisarra kretsen av brobyggarvilliga neutrala och alliansfria länder som befanns nyttiga som managerare av de avspänningssträvanden öst-väst hade överlevt det stora bakslaget i form av Sovjets mindre välbetänkta invasion av Afghanistan. Norge spelade i den miljön en liknande roll i NATO som Sverige spelade i NN-kretsen. Vi samarbetade intensivt och jag har från det arbetet goda, tacksamma minnen av Leif Mevik, Torbjörn Fröysnes, Jakken Lian och Kai Eide. M fl.

 

Fullföljande min tråd vill jag nu hoppa lite i tiden och skriva fram till den tidiga 90-talet.

 

Jag hade dessförinnan fått rollen som ”det svenska totalförsvarets ständiga sekreterare”, sekreterare alltså i 1982 års ubåtsskyddskommission, huvudsekreterare i 1984 års försvarskommitté, kanslichef i riksdagens försvarsutskott, huvudsekreterare i 1988 års försvarskommitté, åter kanslichef i FöU – och, som om detta inte vore nog, statssekreterare i försvarsdepartementet (91-94). Det handlade i dessa roller om att medverka i att omforma både säkerhetspolitiken i relevanta delar och försvarspolitiken till de villkor som framtonade i omvärlden genom det kalla krigets övergång till något ovisst och nytt.

 

Vi var vid denna tid ett gäng nordiska statssekreterare, fast titlarna varierade, som hade nära och konstruktiv kontakt. Det var ”kanslichef” Aimo Pajunen i Finland, det var ”departementschef” Michael Christiansen/Anders Trollborg i Danmark, det var ”departementsråd” Åge Danielsen i Norge och så jag, med titel statssekreterare. Vi åtföljde våra statsråd på nyttiga nordiska försvarsministermöten men vi hade också ett eget, kompletterande besöksutbyte och samarbete. Något av det kanske var något före sin tid. Observera att detta innan EU-frågan kom att i någon mån innebära en ny separation. Då tycktes utrymmet för breddat och fördjupat nordiskt samarbete närmast gränslöst. Som nu!?

 

Det handlade då både om försvarsmaterielsamarbetsfrågor och om säkerhetspolitisk öppenhet, och mycket mer. T ex bjöd Åge Danielsen Aimo och mig på en resa i nordmiljö, Lofoten och Bodö, inkl Reitan, det senare veterligen första besök längst inne i berget utanför allianskretsen. Jag ville bjuda Åge på motsvarande öppenhet så jag tog honom till marinens analyscentrum i Berga. Senaste nytt på ubåtsjaktfronten var vid den tiden att marinen, med ny sonarutrustning, uppfångat undervattensljud med tydlig dopplereffekt. ”Äntligen”, hade dåvarande svenske ÖB Bengt Gustafsson sagt när den tidens jakt på indikationer och hårda fakta gav i utdelning ett ljud som även en lekman tyckte sig kunna begripa. Alltså fick Åge komma med och lyssna på detta ljud. Ett problem uppstod dock ett antal månader senare; vid ett tillfälle när ett speciellt avlyssningsfartyg hade kommit ljudkällan, med dopplereffekten, särdeles nära kunde besättningen plötsligt med egna ögon se en mink krypa upp ur vattnet där undervattensljudet slutade. Åge kan intyga att jag var väldigt snabb med att ringa honom när jag fått del av denna upptäckt. Det var viktigt att han kunde ”stole” på mig. Han behövde få nyheten av mig, ingen annan.

 

Om inte tiden gick ifrån mig skulle jag kunna berätta motsvarande episoder från mitt flitiga besöksutbyte både med Aimo och med Anders. I Aimo Pajunens fall fanns dock intrikata inslag; han var motpart i Finlands dåtida ”kampflysak”, den som till svensk ”skuffelse” ledde till att Finland ratade det då ofärdiga Gripen-planet och i stället, fullt förståeligt för säkerhetspolitiskt insiktsfulla svenskar, satsade på F18 Hornet. Detta apropå déja-vu. Likväl: det nordiska samarbetet då handlade i hög grad om att på ett nytt sätt skapa förtroende i en ny situation, i en ny osäkerhet.

 

Jag stupar nu på uppgiften att i samma svepande tag summera 90-talet och det begynnande 2000-talet. Låt mig bara säga att för svensk del den tiden, säkerhetspolitiskt sett, väsentligen handlar om vår EU-anpassning, inklusive vår strävan att medverka till att göra ett utvidgat EU till en vass och relevant fredsfaktor, företrädesvis på Balkan, oändliga diskussioner om säkerhetspolitiska konsekvenser av WP och Sovjetunionens sammanbrott -och quo vadis NATO? – och vår synnerligen omfattande och inte sällan smärtsamma och politiskt kontroversiella omställning av försvaret, inom oförändrad ekonomisk ram, från ett stort och brett invasionsförsvar (”totalförsvaret”, ”folkförsvaret”) till ett i tid och miljö relevant insatsförsvar, det senare inte olikt omställningsprocessen i Norge. Och detta ju en utgångspunkt för Sverre Diesens och Håkan Syréns produktiva och kreativa samarbete.

 

Med de politiska villkor som gäller i Sverige uppstod efter statssekreteraråren för min del ett skede då jag sysslade med allt annat än statlig svensk säkerhets- och försvarspolitik. Så, när jag återvände till den branschen i och med tillträdet som ambassadör i Oslo kunde jag snabbt konstatera: så likt och ändå så olikt! Eller på ren svenska: Plus ca change, plus c´est la meme chose! De säkerhetspolitiska utgångspunkterna igenkännbara från Hauges tid, men de röd-gröna i Norge hade tillsammans med de blå-gröna i Sverige, detta senaste lappkast i det säkerhetspolitiska umgänget, sagt sig vilja åstadkomma ett kvalitativt lyft i de svensk-norska och nordiska förbindelserna, på olika plan och områden. Inte bara försvarscheferna hade velat göra säkerhetspolitisk dygd av försvarsekonomisk nödvändighet. Det nu säkerhetspolitiskt möjliga, jfr ”geometrin”, hade blivit starkt önskvärt, behovet av militära och civila fredsinsatser världen över, under olika hattar, hade gjort än tätare myndighetsdialog behövlig. Carl Bildt hade satt viktiga ord på en svensk strävan att tillsammans med Norge och övriga grannar reaktivera ett nygammalt politikintresse för nordområdena, Barents såväl som Arktis. Det politiska besöksutbytet var tätt. Ytterligare steg hade tagits, och skulle tas, för att justera, d v s öppna upp, den svenska säkerhetspolitiska doktrinen. En rejält krävande, positiv, dagordning.

 

Och i allt detta fanns ”kampflysaken”: att den röd-gröna regeringens behov av att öppna upp för konkurrens och process hade skapat en, tidigare utesluten, möjlighet för svenska Saab att engagera sig i Norge för att främja sitt stridsflygplan Gripen. Saabs unikt seriösa satsning på Norge-affären backades upp av ett artikulerat svenskt regeringsintresse. Alla insatta insåg efter hand dels att saken var av gigantiskt stor betydelse för Sverige, av både säkerhetspolitiska och industriella skäl, dels att saken var gigantiskt viktig för Norge, ett synnerligen grannlaga långsiktigt vägval (igen denna déja vu– upplevelse), och dels att Norges val skulle vara av stor betydelse för mäktiga intressen ute i världen, mäktigare än lilla (som det heter i dagarna, efter senaste BNP-jämförelser) Sverige, söta bror.

 

Jag har, som bekant, som svensk ambassadör hållit en låg profil i denna fråga; det har naturligt nog ankommit på berörd industri och berörd regering att ansvara för främjande (före) och kommenterande (efter). När jag nu finner det högst onaturligt att inte här ändå göra vissa kommentarer, med mindre borde jag inte stå här alls, kan jag dock inskränka mig till att referera till vad som nu sagts på officiell svensk sida. Att berörda svenska och svensk-norska industrikretsar blev bestörta och bedrövade är en sak. När det gäller officiella svenska kommentarer, primärt av försvarsminister Tolgfors i Sälen och i olika intervjuer, finns skäl att först erinra om att svensk sida konsekvent genom processen framhållit att Norges beslut är Norges beslut, och att fattade beslut är fattade beslut, och att vi godtagit premissen att kampflyärendet hanteras separat från och oberoende av övriga försvarssamarbetsärenden. Och att deltar man få får man räkna med att kunna förlora.

 

Sedan detta är sagt, och även sedan närmare informationer och förklaringar givits till behöriga instanser i Sverige, kvarstår likväl bilden av en officiell svensk ”skuffelse”. Inte beträffande ländervalet som sådant; det är som jag framhöll i det mer historiska perspektivet, ett svenskt säkerhetsintresse att Norge, liksom Sverige, har goda förbindelser med USA. Däremot förvånades vi storligen över vissa brister i transparens under resans gång, apropå ”stole”, och över den gentemot uppenbara svenska intressen okänsliga beslutspresentationen och vissa argument som därvid användes, främst betr kostnadsjämförelsen, det sista en i dagarna på nytt aktualiserad fråga. Det tycks vara ett empiriskt faktum att ingen i Sverige, ens efter överförd exegetik, förstår hur norska försvarsexperter och finansiella kvalitetsgarantörer kommit fram till siffror betr Gripens kostnadsbild som vida överstiger vad Saab och FMV håller för sant och rimligt. Kontentan blir ju att svensk sida framstår som tydliga nettoförlorare på att överhuvudtaget ha deltagit, medan norsk sida ensidigt gagnats av samma sak. Detta slags nollsummespel – och denna brist på öppenhet – känns en aning malplacerat i dagens nordiska säkerhetspolitiska miljö.

 

Vem vet, om, säger om, det norska beslutet skulle visa sig innebära början till slutet för Saab som flygindustri och Sverige som flygindustrination – vilket i termer av min framställning här knappast kan sägas ligga i Norges säkerhets politiska intresse – så kanske Norge i ett nästa skede får sällskap med ett Sverige, nu utan egen flygindustri, som också står i kön för att få slutliga besked om vad JSF eller något annat flyg, amerikanskt eller europeiskt, faktiskt kostar. I mån av tillgänglighet. Det är ju som bekant ingen enkel sak för ett litet land att underhålla och vidareutveckla en egen flygindustri.

 

Men det svensk-norska och nordiska försvarssamarbetet måste vila på och utgå från reella säkerhetspolitiska och identitetsmässiga grundvärden i en fortsatt svårbedömd omvärldsutveckling. För illusioner och inrikespolitiskt grundade bombasmer eller moralismer finns inte plats, nu lika lite som 1948-49, eller 1982. Facit och kristallkula saknas fortfarande. Öppen, fördjupad säkerhets- och försvarspolitisk dialog mellan våra länder, oavsett regeringarnas färgkombinationer blir desto viktigare. Den verkliga, hårda säkerhetspolitiken borde, i mindre grad än vad visats upp under åren, finnas med fullt ut, oberoende om man sitter i regering eller i oppositionsställning.

 

Desto angelägnare också att ta fasta på det samarbete som grundar sig på genuint nationellt egenintresse. Möjligen saknas ännu säkerhetspolitiska förutsättningar för att ta stora kliv i utvecklingen av det försvarspolitiska samarbetet. Desto angelägnare då att ta många, liksom salamitaktiska, småsteg.

 

Jag konstaterar som Thorvald Stoltenberg och alla andra att det i dagens läge finns en mängd små och medelstora steg, steg som naturligen, efter vederbörlig tillvänjning, leder till nya steg. Thorvald har nu själv föreslagit 12 ganska stora steg, plus en för dessa steg legitimerande doktrinchapeau. Våra försvarschefer har bidragit med stor samarbetssubstans, en substans som det nu arbetas seriöst med i departementen, samtidigt som samarbetet breddats till att inkludera hela den nordiska kretsen, hela tiden med markören att detta inte ställer i fråga existerande alliansanknytningar utan handlar om komplementaritet, i allas, inkl alliansernas, intresse. Detta grundas i iakttagelsen, gjort av Thorvald och många andra, att små och medelstora stater inte har en chans att upprätthålla sin försvars- och därmed också säkerhetspolitiska relevans och bidragsförmåga, och därmed trovärdighet, om det inte sker i samverkan med närliggande och likasinnade. Ingen tror väl att detta arbete, denna nya generation av samarbete, kommer att marschera i ilfart – svårigheterna och hindren är många – men i gengäld finns en hållfasthet i utvecklingspotentialen som mer realistiskt återspeglar möjligheter och realiteter i tiden.

 

Bortsett från alla olikheter i de säkerhetspolitiska miljöerna 1948-49 jämfört med 2009, möjligen kan det nu framväxande försvarssamarbetet bli något av det som hrr Hauge, Lange, Gerhardsen, Hedtoft, Erlander, Undén, m fl, kanske hade kunnat uppnå i Karlstad, Köpenhamn och här i OMS i Oslo, om inte identitets- och garantifrågornas oförenlighet hade blockerat.

 

Sveriges intresse för att vidareutveckla det nordiska samarbetet, och det nordiska försvarssamarbetet, kan förväntas i dagarna komma till nytt uttryck när en ny inriktningsproposition för det svenska försvaret skall läggas på riksdagens bord. Detta intresse är grundat på egenintresse och tillåts inte störas av någon princip om det bästa som det godas fiende, om ni känner till detta uttryck. Och om ni förstår vad jag menar.

 

Sveriges förmåga att tänka och agera i komplementaritetstermer, i vårt fall nordiskt vs europeiskt, kommer dock att detta år sättas på hårda prov genom vårt ordförandeskap i EU, och det i en tid då EU skall igenom en stor omställning för egen del och därtill hantera en mängd utmaningar och kriser, kända och okända. Även på EU-planet saknas facit och kristallkula.

 

Jag tror alltså, likväl, sammanfattningsvis, att det nordiska försvarssamarbetets bord kommer att finnas många verksamheter och anrättningar, beska som söta, men aldrig ointressanta, åren framöver. Jag har i det föregående mellanlandat på tre närliggande begrepp, ”den nordiska stabiliteten”, ”den nordiska balansen” och, i anslutning till senaste doktrintrevare, svenskt och nordiskt (Stoltenberg), ”den nordiska solidariteten, nu alltså i säkerhetshets- och försvarspolitisk bemärkelse. Mycken operationalisering återstår betr detta senaste begrepp.

 

Men jag vill i detta sammanhang tillföra ett fjärde begrepp: ”varumärket Norden”. Detta har på senare tid omnämnts främst i samband med Nordiska Ministerrådets och Nordiska Rådets nyvunna konfidens att Norden, inom en mängd politikområden, har mycket att erbjuda i en globaliserad tid, att Norden måste fördjupa samarbetet för att hävda det egna varumärket i globaliseringens – och numera också finanskrisens – konkurrensförhållanden.

 

Med detta vill jag ha sagt att fördjupat nordiskt samarbete är säkerhetspolitiskt möjligt och angeläget också på området civil internationell krishantering. Med utgångspunkt från mitt förra jobb som chef för och grundare av Folke Bernadotteakademin i Sverige har jag, då som nu, sett en stor potential för strukturerat nordiskt samarbete också på detta område, baserat på varumärket Norden. Jag är därför glad över att Thorvald Stoltenberg, liksom f ö Ahtisaari när han var här och lät sig krönas, fångat upp detta element och har konkret förslag på detta område. Skönhetstävlingar kan vara bra att ha, men ett närmare samarbete skulle ge påtagligt mycket större effekt, och synlighet. Om detta finns mycket att säga, i annat sammanhang.

 

Kära åhörare,

 

Jag gratulerar Norge till alla storartade segrar under vintersportsäsongen. Jag uppfattar det som en vänlig handling att ni i alla fall lät oss vinna Vasaloppet.

Den sång jag hade tänkt avsluta med får utgå, dels eftersom jag inte kunde komma på någon lämplig, dels eftersom min tid definitivt är ute.

 

Tack för uppmärksamheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. februar 2009

ved

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”NATO transformasjon – troverdig eller traumatisk?”

 

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Direksjonsmedlemmer, mine damer og herrer. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund og snakke om NATOs militære transformasjon. Jeg har nå i litt over ett år hatt gleden av å være Europa-representant for sjefen for NATOs ”moderniseringskommando”, Supreme Allied Commander Transformation.

Jeg går ut fra at vi alle er vel fortrolige med hva militære operasjoner går ut på. De fleste av oss har en bakgrunn som er tilknyttet operativ virksomhet, det er fra det operative området vi har vår identitet, operative resultater, suksess eller nederlag vises øyeblikkelig, og omsettes i politikk umiddelbart.
Jeg er sikker på at begrepet militær transformasjon ikke klinger like entydig i ørene på de fleste her i kveld. Noen mener kanskje at det er en kunstig prosess for å rettferdiggjøre å beholde en strategisk kommando i USA etter at SACLANT ble nedlagt. Andre tenker kanskje at transformasjon innebærer ensidig fokus på (amerikansk?) høyteknologi, mens noen kanskje tror at transformasjon er et skalkeskjul for nedbygging av forsvaret.

Jeg ønsket derfor en litt utfordrende tittel på mitt foredrag, og jeg håper at dere vil følge opp med å stille krevende spørsmål etterpå.

 

NATOs militære transformasjon har til hensikt å sørge for en kontinuerlig utvikling av Alliansens militære styrker, slik at de er best mulig egnet til å mestre de oppgavene de kan bli satt til, i neste måned, eller om 10 år. Transformasjon er altså en forbedringsprosess, med sterk fokus på operativ evne.

Transformasjon er ikke en teknologiprosess, og dreier seg ikke om å kjøpe mest mulig moderne utstyr. Transformasjon dreier seg om en helhetstilnærming til kvalitet og effekt.

La meg prøve å illustrere dette med en figur.

Under den kalde krigen var Forsvaret skreddersydd for antiinvasjons-oppgaver. Skreddersydd høres veldig råflott ut, men poenget var at det ikke egnet seg til særlig annet. Kvantiteten var stor, i alle fall på papiret, og i manges øyne var kvaliteten en funksjon av antallet. Jeg tror de fleste av oss er enige om at dette ikke er en riktig måte å vurdere den operative evnen.

Måten vi løser oppgavene på, måten vi organiserer forsvaret, i hvilken grad vi er nettverksbaserte, om vi bruker moderne teknologi riktig, om vi sørger for å ha profesjonelle militære ledere, trener styrkene, kan deployere og vedlikeholde engasjement utenfor et (snevert) forhåndsbestemt område, og ikke minst om vi er interoperable med våre allierte, er mer beskrivende. Hvis vi bruker slike målestokker, kan vi kanskje beskrive utviklingen på denne måten. Det er viktig at det er en balanse i disse faktorene. Endrer man en, må man vurdere justering av de andre. Det som gjenstår som den største utfordringen ved en slik betraktning, er når kvantiteten nærmer seg kritisk masse. For småstater som Norge, er dette et svært alvorlig problem, men som NATO kun i liten grad er opptatt av. Etter mitt personlige syn er dette uheldig, fordi en bedre organisering og synkronisering av ulike lands forsvarsstrukturer vil være avgjørende for hvor mye reell effekt vi kan få ut av forsvarskronene.

 

Det er i det hele tatt avgjørende hvordan forsvaret organiseres. I NATO beskriver vi vanligvis en helhetstilnærming til kapabiliteter med forkortelsen DOTMLPFI, Doktrine, Organisering, Trening, Materiell, Lederskap, Personell, Fasiliteter og Interoperabilitet.

En stor del av omstillingen av det norske Forsvaret har vært preget av å organisere Forsvaret på mest mulig effektiv måte. Tradisjonelt har imidlertid fokuset vært størst på materiellbiten av denne ”likningen”. Det er ikke så merkelig. Materiellstruktur involverer investeringpenger, industri, og er lett å måle. Båtene langs kaia, hæravdelingene i strukturen og et visst antall flyskvadroner er lette å telle, lette å assosiere seg med og gir prestisje.

Det er vanskeligere å forholde seg til resultatet av DOTMLPFI-likningen.

Et behov kan være relevant over tid, men måten vi dekker behovet på, kan endres i samme tidsrom. For eksempel er det ofte slik at den raskeste og mest effektive å fremskaffe en kapasitet på, er å organisere og trene de styrkene man har. Forholdet mellom de ulike elementene endrer seg over tid, alt etter hvilken teknologi, forsking og utvikling osv. som er tilgjengelig. Dette gjør det viktig å prioritere behov og løsninger i et langsiktig perspektiv.

Jeg tror, som nevnt, at de aller fleste har fokus rettet mot det vi som møter oss i media hver dag, løpende operasjoner. Men de fleste av oss er sikkert enige om at det er det en output i form av erfaringer. Disse må vurderes og tas høyde for ved at vi endrer måten vi gjør ting på og ved vi tilpasser materiellet vårt. Så må dette implementeres ved hjelp av utdanning og trening. Samtidig må vi ta med disse erfaringene når vi planlegger for fremtiden. På midlere sikt ved at vi videreutvikler konseptene og eksperimenterer med dem før vi implementerer og tar med erfaringen for videre kapabilitetsutvikling.

Mange vil sikkert si at denne formen for transformasjon ved hjelp av pågående operasjoner er alt vi behøver. Selv tror jeg det blir veldig feil. Dersom vi mener alvor med at NATO skal kunne løse et spektrum av oppgaver, er det avgjørende at vi ikke langtidsstrukturerer i henhold til en spesifikk trussel. Det vil i så fall kunne skape svakheter som kan utnyttes av en potensiell motstander. Derfor er det viktig at vi anvender for eksempel NATO Response Force (NRF) også som verktøy for transformasjon ved å målrettet styre enhetene som tilbys til NRF inn mot krav til beredskap, trening og sammensetning.

Det er ACTs syn at NRFs rolle i transformasjon er vellykket, men under press på grunn av medlemslandenes manglende vilje til å bidra med de styrkene som er påkrevet, og fordi det ser vanskelig ut å komme til enighet om å bruke styrken.

Samtidig som vi omsetter erfaringene fra operativ virksomhet i planlegging for fremtiden, må vi ta hensyn til etterretningsvurderinger for å vite hva slags andre utfordringer vi er nødt til å være forberedt på. I NATO gjøres dette ut fra en omforent trusselvurdering. Med bakgrunn i denne, kan vi gjennom arbeidet med forsvarsplanlegging regne ut hva slags kapasiteter vi trenger for å kunne løse oppdragene.

Men fordi et omforent trusselbilde bare er et slags minste felles multiplum, og fordi etterretningsvurderinger (hva må man kunne regne med) har en begrenset tidsperspektiv, må man se ut over dette og ta høyde for det ikke kan utelukkes.

Det er summen av disse prosessene som til sammen sørger for en balansert utvikling og er det vi forstår med transformasjon.

Iterativ prioritering kan synes vanskelig, men er noe de fleste av oss gjør hver dag. Når vi kjører bil, ser vi på veien noen hundre meter lenger fremme, samtidig som vi korrigerer for det vi ser i speilet og det vi erfarer mens vi kjører. Og vi hører på radio for å få værmelding og veirapporter.

NATO består av snart 28 svært ulike medlemsland. Fra min plass i en rekke komiteer, kan NATO fortone seg som dette. Pilenes størrelse og retning illustrerer status for utviklingsprosessen i de enkelte landenes forsvar. Det er innlysende at utviklingen av medlemslandenes forsvar bør synkroniseres i størst mulig grad. Prisen for å la være å gjøre dette kan bli svært høy, både i form av tap av liv i operasjoner, og fordi det enkelte land utvilsomt vil bruke mye mer tid og penger på å foreta dette på egen hånd. Jeg må tilstå at en slik strømlinjeforming ikke er helt enkel, spesielt i en allianse uten overnasjonal kommandorett.

Det er dette som er oppgaven til min sjef, Supreme Allied Commander Transformation.

Han skal utvikle NATOs grunnleggende militære konsepter og definere og prioritere hva som er nødvendige kapabiliteter og vurdere og utvikle de operative konseptene som kreves.

Ettersom det enkelte medlemsland ikke kan beordres, men gjør det man selv finner riktig, er det viktigste virkemiddelet til SACT, gjennom godt lederskap, å overbevise det enkelte medlemsland at det man foreslår, er i deres egen interesse.

Supreme Allied Commander Transformation er lokalisert i Norfolk, USA. Samtidig som han er NATO-sjef, er han sjef for den amerikanske Joint Force Command, som er det amerikanske forsvarets utviklings- og transformasjonskommando. Dette sikrer god synergi for NATO.

For å anskueliggjøre hva som er ACTs verdiøkning, vil jeg gjerne gå tilbake til et bilde av jeg viste tidligere og ta en nærmere titt på ett av landene.

Transformasjonen skjer i nasjonene, og effekten av ACTs arbeid kan best måles der. ACT må bistå nasjonene med å identifisere hindringer som bør fjernes og gap som bør fylles, og bidra til å styre utviklingen. Deretter må vi prøve å bidra til at landets styrker utvikler seg i en retning som styrker fellesskapet.

I tillegg, og dette er like viktig, må ACT bidra til å gjøre NATO, med partnere, til et bedre lag, ved å fokusere på interoperabilitet gjennom å synkronisere doktriner, standarder og trening.

Selv om den virkelige verdien av transformasjon bare kan måles gjennom suksess i fremtidens løpende operasjoner, må vi i ACT strukturere arbeidet i konkrete og målbare oppgaver som gjøres ”i dag”.

I dag er de fleste NATO-landenes militære styrker preget av høyt operasjonstempo i et særdeles krevende stridsmiljø. Vi har en skruppelløs motstander som ikke er begrenset av engasjementsregler, og heller ikke føler seg tvunget til å etterleve folkeretten. Koplet med en nettverksorganisering hvor betydelig beslutningsmyndighet er delegert langt ned i organisasjonen, gjør at vi står overfor en motstander med svært kort beslutningssløyfe.

Ikke minst fordi våre egne styrker har en kort rotasjon, gjør dette det avgjørende å lære av egne og andres erfaringer. NATO har derfor opprettet et senter for Lessons Learned under kontroll av ACT hvor erfaringene samles inn, analyseres og gjøres tilgjengelig for medlemmene. Trening, øvelser og utdannelse er som nevnt viktige elementer i militær transformasjon. Det er særlig to grunner til at det er et spesielt fokus på dette nå. Den ene er naturligvis at NATO har styrker i krig, og da nytter det ikke å komme uforberedt. Det andre er at styrker i dag samvirker på et taktisk eller stridsteknisk nivå som man vanskelig kunne forestille seg for få år siden. Dette stiller høye krav til hvordan øvelser og trening planlegges, og det stiller krav til individer og avdelinger som deltar i øvelser.

Det er en klar forventning til at de enkelte medlemslandene sørger for at enkeltmennesker og avdelinger møter ferdig trent for de oppgavene de skal løse. Selv om mye av øvelser og trening skjer i regi av nasjonene, kreves samtrening før deployering til internasjonale operasjoner. ACT har et ansvar for dette gjennom Joint Warfare Centre i Stavanger og Joint Force Training Center i Bydgoszcz i Polen.

Mesteparten av overgripende koordinering og arbeid som for eksempel plan og policy, konseptutvikling og kapabilitetsplanlegging foregår i hovedkvarteret i Norfolk, USA. Det er tett forbindelse mellom SACTs hovedkvarter og det amerikanske Joint Forces Command.

Forsvarsplanleggingen foregår i Mons, og er samlokalisert med den operative kommandoen. Dette gir nærhet til ”kundene”.

Og til slutt, min egen lille stab på 20 personer i NATO-hovedkvarteret i Brussel som representerer ACT i NATOs kommitteer, arbeidsgrupper, og hvor det enn måtte behøves.

La meg gi noen konkrete eksempler på hva ACT har levert.

For å gjøre det lettere samle inn erfaringer og gjøre erfaringer og analyser lettere tilgjengelig, har Lessons learned og analysesenteret i Portugal opprettet en felles database hvor nasjonene og NATO-kommandoer kan legge inn sine erfaringer og lære av andres. Denne databasen har en gradert og en ugradert inngangsdør. Den graderte er åpen for NATOs medlemmer og når det gjelder operasjonene i Kosovo og Afghanistan, også for bidragsytere fra ikke-NATO-land. Den ugraderte delen er åpen for alle, og man kan ganske enkelt registrere seg på intenett og få brukernavn og passord. Dere kan faktisk gå på internett og se selv!

Det har vært lagt stor vekt på at databasen skal være brukervennlig, og så langt har den vist seg svært verdifull. Allikevel ville den gjøre enda mer nytte hvis flere brukte den. Dette forutsetter en felles forståelse av Lessons Learned, at nasjonene har et felles format for rapportering, og ikke minst at man evner å legge en viss porsjon stolthet til side.

 

Improviserte bomber, såkalte improvised explosive devices, er en av hovedtruslene mot NATOs personell i Afghanistan og Irak. ACT har derfor lagt ned mye arbeid i forsvar mot slike trusler. Et av de viktigste tiltakene, er å sørge for at enkeltpersoner og avdelinger drar nytte av andres erfaringer og lessons learned, oger vel trenet før de ankommer operasjonsområdet. ACT har derfor utviklet flere kurs på taktisk og operasjonelt nivå for å forberede personellet og for å hjelpe nasjonene å utvikle sine egne treningsopplegg.

En av metodene for dette, er å bruke mobile rådgivningsteam. Disse teamene har bistått en rekke nasjoner, både ved å trene opp personell og avdelinger, og i å bygge opp nasjonale treningskapasiteter.

Forsvar mot improviserte bomber omfatter naturligvis mer enn trening. Passiv beskyttelse i form av pansrede kjøretøy er ett viktig element. Bruk av jammere er et annet viktig tiltak, men som krever at man er tilpasset felles standarder, slik at ikke den ene avdelingens jammere ødelegger for andre. Hvordan man møter en slik trussel, hva slags prosedyrer man følger, er svært viktig, og jeg tror at alle forstår at dette ikke er noe som kan være individuelt for hver nasjon. Arbeidet med forsvar mot improviserte bomber er et godt eksempel på hvordan ACT arbeider med en helhetlig tilnærming til kapabilitetsutvikling.

Jeg tror de fleste av oss er opptatt av at Forsvaret har god situasjonsforståelse i Nordområdene. I min tid som sjef for Landsdels-kommando Nord-Norge, fikk jeg gleden av å arbeide mye med dette, og se hvilken enorm resssursbesparelse det var i å integrere ulike sensorer og bruke dem aktivt i den operative virksomheten.

NATOs operasjon Active Endeavor ble iverksatt for å hindre terroristorganisasjoners trafficking i Middelhavet. Norge har bidratt godt i operasjonen, både med fly og fartøy. Den operative sjefen hadde imidlertid et bilde som bare baserte seg på et begrenset antall radarplattformer. I 2005 hadde man i gjennomsnitt bare et 60-talls antall kontakter, som kunne være fra 20 minutter til 72 timer gamle. Dette var ikke godt nok til å følge mistenkelig skipsfart og det var en stor utfordring i å få en god situasjonsforståelse slik at de begrensede operative ressursene kunne utnyttes optimalt.

ACT laget derfor en prototyp som integrerte radardataene med informasjon fra Automatisk Identifikasjonssystem og andre ugraderte kilder. Dermed fikk man et bilde med ca 3.600 kontakter med nær sanntidsinformasjon. Dette gav en mye bedre mulighet til å sjekke konsistens mellom ulike kilder. Utfordringen var at den enorme mengden kontakter gjorde det svært ressurskrevende å skille ut mistenkelige kontakter. Svaret på denne utfordringen, var å lage et automatisert system for å skille ut slike kontakter ved å sjekke mot ulike databaser, se om fartøy prøver å unngå internasjonalt farvann, skip som har rendez vous, og så videre.

Dette har fungert meget godt, og har ført til at vi nå sparer operative ressurser som fly og fartøyer, i tillegg til personell i ledelsesapparatet. Her snakker vi om betydelige besparelser! Dette er ressurser som kan brukes til andre formål, for eksempel mot pirater.

Prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan dra nytte av at mange nasjoner samarbeider, men også på hvor vanskelig det er å samkjøre sensitive opplysninger som for eksempel: Lagring av data, Deling av data utenfor det som er vanlig i militære operasjoner, Vil tollmyndighetene i nasjon A dele informasjon med politimyndighetene i nasjon B? Kan informasjon som er levert av nasjon A brukes som grunnlag for en rettssak i nasjon B? Vil nasjonene tillate deling av kommersiell følsom informasjon, burde et rederi x fra nasjon A vite at en tanker fra et rederi fra nasjon B konkurrerer i samme marked? Vil NATO-medelemmene akseptere andre konsepter og annen oppgavefordeling enn det de bruker nasjonalt? Slike utfordringer, og en rekke andre, måtte løses. Jeg synes at dette er et godt eksempel på det diplomatiske og militærpolitiske håndverket som må utføres før vi kan ta ut gevinsten.

Forsvarsplanleggingen er et av de viktigste prosessene i å sørge for at NATO er i stand til løse sine oppgaver. Prosessen følges ofte med kritiske blikk, ikke minst av de som har spesiell interesse av å fremme spesielle strukturelementer. Planleggingen skjer i en transparent prosess og i samarbeid med nasjonene.

I grove trekk skjer følgende: På bakgrunn av det ambisjonsnivået som nasjonene fastsetter, beskriver de strategiske kommandørene under ledelse av ACT det minimum av militære styrker som behøves for å løse oppgavene. De enkelte lands forsvarssjefer kan påvirke disse prioriteringene gjennom NATOs militærkomité. Deretter fordeles behovet på medlemslandene. Det kan ikke stikkes under en stol at det ikke er full inndekning av behovet. Differansen mellom behovet og de medlemslandene vil bidra med, blir derfor gjenstand for en risikovurdering som de politiske beslutningstakere må forholde seg til.

Kravene til medlemslandene er individuelle og tilpasset det enkelte medlemmets utgangspunkt og ressursmessige situasjon. For hvert land utarbeides det en kravkatalog, og landene må redegjøre for hvor langt man er kommet i transformasjonsprosessen, hvilke planer man har for å møte kravene, og hva som er årsaken hvis progresjonen ikke er som forventet.

Resultatet av denne vurderingen dokumenteres i en sikkerhetsgradert rapport med ”ros og ris”. Vanligvis er disse rapportene meget grundige og omfattende, og meget nyttig tilbakemelding til landene. Forutsetningen for dette, er imidlertid ærlighet og åpenhet i prosessen. Dersom dette mangler, undergraves ikke bare NATOs evne, men landene ”lurer” i stor grad seg selv!

Politisk vilje og evne til å frigjøre ressurser er avgjørende for en vellykket transformasjonsprosess. Det er medlemslandenes politiske ledere som bestemmer rammebetingelsene for transformasjonen på NATOs toppmøter. Man er også blitt enige om at 2 % av brutto nasjonalprodukt skal være et minimumsmål for forsvarsbudsjettene. Man er også blitt enige om at minimum 40 % av medlemmenes landstridskrefter skal være deployerbare, og at man skal være i stand til å ha 8 % av landstyrkene deployert over tid. Det er videre enighet om at disse kravene skal økes til henholdsvis 50 % og 10 %.

Dessverre er det langt fra at alle medlemslandene følger opp dette i praksis. Fra et NATO-ståsted er det vanskelig å forstå at en finansminister ikke slutter seg til noe en utenriksminister (eller statsminister) har vært med på å beslutte noen måneder tidligere, eller sagt på en annen måte, at en utenriksminister (eller statsminister) kan være med på å beslutte noe man ikke tror at resten av regjeringen vil være med på å følge opp. Det er liten tvil om Alliansen i det lange løp vil være tjent med en mer realistisk holdning til hva det er mulig å oppnå.

Nasjonenes politiske lederskap blir også enige om hva som bør være Alliansens ambisjonsnivå. Det vi planlegger er, at vi skal kunne gjennomføre et visst antall store fellesoperasjoner og et noe større antall mindre fellesoperasjoner samtidig. At dette fører til at behovene for styrker, – og kravene til nasjonene vris i retning av støttekapasiteter som samband, ingeniør, logistikk, strategisk løftekapasitet og ”in theatre air-lift”, for å nevne noen områder. Når så de samme lederne er enige om å stille tilstrekkelig styrker til rådighet, både for operasjoner og NRF, burde dette love godt. Problemet er imidlertid at det ikke ser ut til å være noen automatikk i dette, heller ikke å fremskaffe spesielt viktige kapasiteter som avgjørende for at NATO skal lykkes.

Sikkerhet er ikke på samme måte som før knyttet til nasjonalstatenes territorium. NATO-landene og partnerne står i dag overfor svært sammensatte sikkerhetsutfordringer som krever økt fokus på en helhetlig tilnærming og omfatter alle aktører som opererer i et operasjonsteater. I tillegg vil fremtidens sikkerhetsvurderinger i langt større grad en det som har vært tilfellet til nå, omfatte ikke-militære aspekter som for eksempel klimaendringer, demografi, energisikkerhet, fattigdom og liknende.

Selv om den samme utfordringen kan oppfattes ulikt og ha forskjellige konsekvenser for de ulike medlemslandene, treffes landene av de samme truslene i et stadig mer globalisert verdenssamfunn. Dette fører til økt gjensidig avhengighet og økt behov for koordinasjon mellom de allierte. I særlig grad har små og middelstore stater begrenset relevans alene, ikke minst når det gjelder ”hard” militær eller territoriell sikkerhet.

I en slik situasjon er det avgjørende at man fokuserer på den operative effekten til våre styrker. Retorisk kan man stille spørsmålet: Hvis det er slik at den norske hæren nå er så liten at den bare kan forsvare én bydel i Oslo, hvor mye kan en dobbelt så stor hær forsvare? Og hvor mye mer relevant blir i så fall en dobbelt så stor hær? Det er liten tvil om at Hæren, på samme måte som andre deler av Forsvaret, nærmer seg kritisk masse. Poenget er at ressursene ikke nødvendigvis må legges i en ”ukritisk” volumøkning, men anvendes målrettet for å bibeholde og øke den reelle operative evnen. Dette er en utfordring som er felles for flere NATO-land. I denne prosessen kreves det dyp innsikt og en god porsjon mot av lederskapet i disse landene, slik at man tar fatt i de virkelige problemene.

Det er avgjørende at man ikke skjønnmaler utfordringene. Som et ledd i å vurdere om militær maktbruk er et hensiktsmessig virkemiddel i en krisesituasjon, vil en potensiell motstander uten tvil nøkternt vurdere vår operative evne, alene og sammen med Alliansen. I forhold til en regional stormakt, vil det norske forsvaret ikke være relevant for annet enn krise- og episodehåndtering. Relevansen for mer krevende situasjoner er knyttet til NATO, og avhenger av vår evne til å operere effektivt sammen med våre allierte, og av at NATO forblir en effektiv og troverdig allianse.

Er så NATO i stand til å håndtere disse utfordringene på en tilfredsstillende måte? NATO er sannsynligvis en av de mest vellykkede internasjonale organisasjonene, men er ikke perfekt. For det første må en spørre om ambisjonsnivået er relevant, og om man er villig til å følge opp med nødvendige ressurser. Etter mitt personlige syn, er det en del som mangler på dette.

Det er vesentlig at man er villig til å se med åpne øyne på de problemene man har, og unngå skjønnmaling. Ikke alle er like flinke til det.

Også politisk er det utfordringer. Sikkerhetspolitikken er ikke overordnet slik den var under den kalde krigen, og dette bidrar til at de ulike nasjonenes interesser på områder som for eksempel energi og økonomi kan føre til forskjellige prioriteringer på det sikkerhetspolitiske området.

Noe av det aller viktigste er sannsynligvis at Alliansen finner en arbeidsform som er bedre tilpasset fremtidens sammensatte trusler. Det pågår derfor en prosess med å reformere NATO HQ.

Jeg tror de fleste er enige om at transformasjonsprosessen fungerer bra. Tilbakemeldinger fra operative sjefer er positiv, og interoperabiliteten mellom de ulike landene er betydelig forbedret. Selv om det går langsomt, er styrkene mer deployerbare og kosteffektive enn før, og samarbeidet fungerer bra.

Så etter tommelfingermål vil jeg si gi en Meget minus i karakter.

NATO vil fortsatt være forutsetningen for Forsvarets relevans, både når det gjelder operasjoner, og når det gjelder avskrekking. Derfor er det i Norges interesse å arbeide aktivt for at NATO skal forbli militært effektivt og politisk troverdig. For å lykkes med dette, må vi fortsatt fokusere på transformasjon, både politisk og militært.

Transformasjon er ikke et mål i seg selv, men noe vi gjør fordi det sparer liv og gir større operativ effekt.

En vellykket transformasjon vil bidra til å gjøre Forsvaret mer relevant og i større grad komme i forkant av problemene. En bedre synkronisering av utviklingen med våre allierte vil øke effekt og sikkerhet i pågående operasjoner.

For Forsvarets uvikling blir det avgjørende å sette realistiske mål. Moderne krigføring er et grunnleggende sosialt problem som ikke kan løses ved en ensidig fokus på materiell og teknologi. Den militære transformasjonen må derfor ikke fokusere ensidig på det som er mest synlige, men ha en helhetlig tilnærming.

Mine damer og herrer. Transformasjon dreier seg om å løse problemer. Jeg takker for oppmerksomheten og tar gjerne i mot kommentarer eller spørsmål.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Onsdag 10. oktober 2007

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Nordområdene i endring – hvordan kan Norge,
Finland og Sverige styrke sitt samarbeid

Kontrolleres mot fremføringen

OMS Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Iblant står vi overfor store vendepunkter i historien – veiskiller, som gjør det mulig å ”begynne på nytt” og å legge smertelige kapitler i historien bak oss.

Mange her i salen har opplevd slike veiskiller, mange har vært deltakende i dem. Jeg tenker på avslutningen av den andre verdenskrigen, som skulle gjøre det mulig å skape ett, fredelig Europa. Jeg tenker på avslutningen av den kalde krigen, som endelig rev ned skillelinjene på vårt eget kontinent.

Hvert av disse veiskillene har brakt med seg nye muligheter; til utvikling, fred og stabilitet. De har skapt et handlingsrom land og politikere har søkt å utnytte til beste for folkene. Men hvert av dem er også blitt etterfulgt av overraskelser og tilbakeslag. De har minnet oss om hvor viktig det er å ha ankerfester i vår politikk, og å ta vare på dem – ankerfester som vi trenger over tid – ankerfester som viser sin betydning fordi selv om mye er i forandring, så ligger også mye fast gjennom våre grunnleggende politiske verdier som demokrati og frihet, gjennom vår geografi og gjennom vår nære tilknytning til naturressursene.

Det er nettopp her – i innsatsen for å finne den riktige balansen mellom fornyelse og kontinuitet – at utfordringene i utenriks- og sikkerhetspolitikken ofte ligger.

I ettermiddag kom jeg tilbake fra Bodø, hvor jeg hadde invitert mine kolleger fra Finland og Sverige til diskusjoner om utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Under oppholdet ved Landsdelskommando Nord-Norge mottok vi en orientering om utviklingstrekk og utfordringer i nord. Det er ingen mangel på slike utfordringer.

Og mange av dem er krevende. Men som den erfarne admiral Trond Grytting sier det: de har det til felles at Forsvaret ikke eier noen av dem alene. Løsningen ligger ikke først og fremst i militære virkemidler. Der det tidligere handlet om å planlegge for å møte en stor militær trussel, handler det i dag om evne til å møte og håndtere en lang rekke utfordringer, muligheter og risiki.

I Nordområdene finnes store fiskeriressurser, som må forvaltes på en klok måte. Her ligger det som er i ferd med å bli Europas nye energiregion. Her kan man se – og ikke bare lese om – forandringene i klimaet. Her øker transporten på havet i takt med ny økonomisk virksomhet. Her formes det nye og stadig mer sammensatte naboforholdet til Russland.

Vi ser en region hvor det ikke bare settes krav til et samspill mellom en rekke norske instanser – hovedsakelig sivile men også militære. Vi ser en region hvor det settes krav til samspill og dialog med en rekke land, og i første rekke de vi grenser opp til – de som deler de samme utfordringer, muligheter og risiki som vi.

Å invitere min finske og svenske kollega til et slikt besøk i 1980 ville vært utenkelig. Å gjøre det i 1990 ville heller ikke vært naturlig. Men å invitere min finske og svenske kollega i 2007 er ikke bare mulig. Det er riktig!

Jeg vil benytte anledningen i dag til å gå nærmere inn på hvordan jeg ser perspektivene for dette trilaterale samarbeidsforholdet i tiden som kommer. Det er et forhold med mange komponenter. I dag vil jeg særlig berøre de utenriks- og sikkerhetspolitiske sidene.

De tidligere sikkerhetspolitiske skillelinjer mellom Norge, Finland og Sverige er i dag forvandlet til et samarbeidsrom av muligheter – et møte mellom NATO og EU i felles geografi og internasjonalt utsyn. Ja, bortfallet av den kalde krigen har åpnet for at vi kan ta opp igjen saksområder nordiske politikere valgte å legge til side – for rundt 60 år siden.

Under den kalde krigen kastet de storpolitiske skillelinjene lange og tunge skygger inn over vårt eget nærområde og begrenset samarbeidet.

Vi skulle helt frem til tidlig på 1990–tallet før utenriksministeren og forsvarsministeren fra formannslandet i Nordisk Ministerråd kunne gi Nordisk Råd en redegjørelse. Helt til slutten av 1980-tallet ble slike spørsmål ansett som for følsomme til i det hele tatt å bli drøftet i denne nordisk krets.

Nå er vi alle en del av EUs indre marked med alt det innebærer. Realiteten er at EØS-avtalen og hele rettsgrunnlaget knyttet til EUs indre marked fremstår som den viktigste nordiske samarbeidsavtalen som noen gang er inngått. Ja, i ett perspektiv har dette felles rettsgrunnlaget også sine verdifulle sikkerhetspolitiske sider i en ny tid. Felles regler binder sammen og gir trygghet mot usikkerhet.

Sikkerhetspolitisk dreier vårt forhold til Russland seg ikke lenger om en eksistensiell trussel, slik det gjorde under den kalde krigen. Ulike sikkerhetspolitiske veivalg begrenser ikke lenger muligheten for samarbeid mellom nordiske land. Som min finske kollega Ilkka Kanerva sa i Bodø i dag: Det finnes ikke ett utenrikspolitisk eller sikkerhetspolitisk tema våre tre land ikke kan diskutere. Det er snarere slik at muligheten øker for dypere og bredere samarbeid – nå også på det sikkerhetspolitiske området.

Det er en spennende mulighet, for vår region er i rivende utvikling. Østersjøregionen er i internasjonal presse utpekt til en av verdens mest interessante regioner for økonomisk og teknologisk vekst. Legger vi til Barentsregionens ressurser og kunnskaper blir perspektivet enda mer spennende. Arktis og nordområdene var tema for forrige nummer av Time Magazine. På forsiden vaiet det norske og danske flagget sammen med det amerikanske, russiske og kanadiske.

Oppdagelsen av store energiressurser, teknologisk utvikling som gjør det mulig å utvinne dem, den aktiviteten det vil generere på land og til havs i en sårbar økologi, teknologi og forskning, blomstrende næringsutvikling på Nordkalotten, is som smelter og nye sjøveier som åpnes på grunn av klimaendringene, noen av verdens største gjenlevende fiskeressurser; alt dette bringer nordiske naboer sammen – og det bringer noen av oss sammen med en felles russiske nabo.

Og som resultat er nordområdene igjen i ferd med å innta en sentral plassering i Europa. For mindre enn 20 år siden hadde det internasjonale samfunn sine øyne rettet mot konfliktpreget militær virksomhet i nord.

Så forsvant mye av oppmerksomheten. Nå vender den tilbake, men med en ny agenda – en krevende agenda. Men det er en agenda for samarbeid – og evne til å møte og mestre risiki – ikke konfrontasjon.  Vår oppgave må være å vise aktivitet, ha den fremste kunnskap og å gi vårt bidrag til at den utvikles med respekt for det regelverk folkeretten inneholder.

Forholdet til en stor russisk nabo har mange sider – noen av dem er også krevende.  Vi er – og skal være – nøkterne realister når det gjelder Russlands utvikling. Vi ønsker oss ikke tilbake til de turbulente årene på 90-tallet. Men vi skal også si i fra når vi ser tegn til autoritære trekk ved et styresett i Europa. Det retoriske spenningsnivået mellom Vesten og Russland er økt. Det er større uenighet om sentrale utenrikspolitiske spørsmål enn på lenge. Vi merker også det. På søndag markerte vi ett-årsdagen for det uoppklarte drapet på Anna Politkovsjkaja, et uttrykk for ytringsfrihetens krevende kår hos vår nabo.

Samtidig er det slående at Norden, og da spesielt Norge, Finland og Sverige, har utviklet et grensenært og regionalt samarbeid med Russland av unik karakter.  Femten år med Barentssamarbeid har skapt et interessefelleskap og muligheter for å skape ny vekst på hele Nordkalotten.  Naboer er kommet hverandre nærmere. Vi har fått et nytt handlingsrom, som gjør det mulig å utnytte dette interessefellesskapet.

Utfordringen ligger i hvordan vi utnytter det nye handlingsrommet. Regjeringens nordområdestrategi handler i stor grad om nettopp det.

Jeg mener de nordiske landene har vist vilje til å skape nye muligheter regionalt – rundt Østersjøen og i Barentsregionen. Det skal vi fortsette med. Norske tanker om en samarbeidssone over grensen til Russland skriver seg inn i denne tradisjonen.

Men så er det også slik: Vi manøvrerer best i nye politiske farvann og strømninger ved å holde fast ved sentrale ankerfester. For oss er tilhørigheten til det atlantiske fellesskapet et slikt grunnleggende ankerfeste – nå som før.

NATO og forholdet til USA er vår sikkerhetspolitiske garanti – og garantier skal ligge fast. Nære vennskap – ikke minst til USA – skal ivaretas og pleies og fornyes. Vi har et medansvar for å bidra til nettopp det. For Finland og Sverige er medlemskapet i EU et slikt ankerfeste. Og for oss alle ligger grunnlaget for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk i FN og i folkeretten.

Men selv om ankerfestene ligger fast, gjennomlever også de sin forandring i møte med nye utfordringer. Medlemskapet i NATO betyr fortsatt solidaritet overfor alle Alliansens medlemmer. Her er det ingen endring. Men perspektivene på sikkerhetsutfordringene varierer i større grad fra medlemsland til medlemsland.

I den globale supermakten USA er det sikkerhetspolitiske utsynet annerledes enn det er i Norge. I de baltiske landene er det forskjellig fra hvordan vi oppfatter det. I Baltikum oppleves det klarere enn i andre regioner hvordan nye konfliktlinjer ikke erstatter de gamle, men legges oppå hverandre.

Essensen i NATO-medlemskapet er at vi alle tar hensyn til hverandres perspektiver. Derfor reagerte NATO øyeblikkelig med Alliansens første artikkel 5 – vedtak etter terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Vi sto overfor en felles trussel. Derfor deltok Norge med F-16 fly for overvåkning av de baltiske landenes luftterritorium etter at de hadde fått sine medlemskap i Alliansen. Vi sto overfor en felles oppgave. Snart skal disse flyene tilbake til de baltiske land med det samme oppdrag.

Og liksom vi tar hensyn til andres perspektiver tar våre allierte hensyn til våre. Det er vår oppgave å kommunisere våre perspektiver klart og tydelig. Det er en annen viktig oppgave i nordområdepolitikken.

Samtidig betyr medlemskap i NATO noe langt mer enn solidaritet i tilfelle av overgrep mot vårt territorium. Det er en militærallianse, men også en organisasjon for politiske konsultasjoner og samordning. Den gir oss en traktatfestet rett til konsultasjoner der vi mener at vårt land er truet. Og den gir oss adgang til drøftelser på alle nivåer om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål medlemslandene er opptatt av. Slike drøftelser pågår kontinuerlig; enten det dreier seg om spesifikke temaer som energitilførsler eller om generelle utviklingstrekk i medlemslandenes naboskap.

Med dette utgangspunkt er jeg invitert til NATOs Råd i midten av november for å orientere medlemslandene om utviklingen i det vi kaller ”the High North” – Nordområdene. Våre allierte vil vite mer om den rivende utviklingen i nord. Vi har kunnskap og erfaring som nå etterspørres og det er i Norges interesse at våre allierte blir mer fortrolige med forandringene lengst mot nord i Europa. Besøket til NATO vil følge opp de samtaler og diskusjoner jeg gjennom det siste året har hatt med alliansepartnere enkeltvis, på besøk nordpå eller på besøk hos dem.

Men la meg samtidig understreke: Vi skal ikke være bekymret over at våre nærområder ikke står på Alliansens daglige sakskart. Det reflekterer jo nettopp det grunnleggende faktum at den kalde krigen er over og at nordområdene preges mer av behovet for samvirke enn av fare for konfrontasjon.

Ja, det reflekterer det faktum at man i NATO har beveget seg fra å konsultere om Sovjetunionen og Russland i NATOs Råd til å konsultere med Russland i NATO-Russlandsrådet. Norge har vært – og er – en pådriver for slike kontakter.

Medlemslandenes sikkerhetspolitiske perspektiver er i dag mer sammensatte enn tidligere. Nettopp derfor må også samarbeidsstrukturene som utgjør våre ankerfester være fleksible og formes etter dagens utfordringer. NATO – slik vi har kjent det – er nødvendig. Men mens NATO, sammen med det norske forsvaret, ga det meste av svaret under den kalde krigen, så krever en lang rekke nye utfordringer og muligheter at vi utvikler nye og tilpassede svar.

Det må vi gjøre selv – og sammen med andre, ikke minst med land som har sammenfallende interesser og utfordringer med Norge, ikke minst de landene som grenser mot de samme områdene.

Nettopp derfor er fordypet utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden så viktig, og det er i dette perspektivet vi skal forstå det utdypede trilaterale samarbeidet mellom Norge, Finland og Sverige. Sammen ønsker vi å utvikle nye svar på utfordringene i våre egne nærområder og i samarbeidet mellom EU og NATO – ikke minst når det gjelder felles deltakelse i internasjonale operasjoner. For å gjøre oss selv, NATO og EU mer relevante i våre nærområder og for å utnytte det  mulighetsrom som er oppstått.

Et av de klareste tegn på NATOs evne til tilpasning ligger nettopp i utviklingen av forholdet til andre organisasjoner – i første rekke FN og EU. Forholdet til FN var lenge preget av avstand og gjensidig skepsis, helt gjennom krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Forholdet til EU var lenge, helt frem til for 3-4 år siden, preget av frykt for rivalisering og konkurranse.

De siste årene har det utviklet seg et nærmere partnerskap mellom alle tre, preget av samarbeid og av arbeidsfordeling. NATO – operasjoner er ikke lenger begrenset til Allianse-medlemmer. EU – operasjoner ei heller til EUs egen medlemskrets. Derfor deltar Sverige og Finland i dag som betydelige bidragsytere til NATOs innsats i det nordlige Afghanistan – ved siden av Norge. Og Norge deltar i EUs operasjoner og i EUs innsatsstyrker – sammen med Sverige og Finland.

Men fortsatt kan samarbeidet mellom NATO, EU og FN bli bedre. Et tettere nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid vil bidra til det.

Vi har et økende interessefellesskap, et voksende handlingsrom og politisk vilje til å utnytte disse mulighetene. Vi skal gjøre det med full respekt for de forpliktelser vi – hver for oss – har påtatt oss overfor NATO og EU. Og vi skal gjøre det på en måte som bidrar til å styrke det bredere nordiske samarbeidet og i åpenhet overfor både Danmark og Island.

For la meg understreke: Dette dreier seg ikke om noen form for eksklusivt trilateralt samarbeid, men om et samarbeid basert på den så mye omtalte variable geometri, hvor utdypet samarbeid mellom noen bidrar til å styrke samarbeidet mellom alle. Og fordi tidene har forandret seg behøver ikke alle fem land følge hverandre langs alle spor. Vi har god felles forankring i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, stadig oftere supplert av våre baltiske venner, og sammen møter vi Russland og våre partnere rundt Østersjøen og i Barentsregionen.

Realiteten er at Norge nå fordyper samarbeidet med alle de nordiske land basert på et mer finmasket interessefellesskap.

Norge og Danmark har felles realiteter å møte gjennom våre arktiske grensestrøk.

I april i år inngikk vi en avtale om tettere samarbeid med Island, og parallelt har Island inngått en liknende avtale med Danmark. Dette kom som resultat av at USA trakk sine fly og helikoptre tilbake fra Keflavik-basen. Et nærvær formet i en annen tid opphørte fordi USA i dag har større behov for sine stridsressurser i andre regioner.

Vårt samarbeid med Island er formet i en ny tid med behov for å overvåke store havområder og med perspektiver for sterkt økende og hovedsakelig sivil trafikk. Det snakkes om en trafikk på 300 tankskip på vei vest- og sørover fra Barentshavet. Og trafikken er økende. Det er en utfordring for kyststatene Island og Norge. Avtalen handler om et samarbeid som både bidrar til å trekke de nordiske landene sammen og samtidig er et uttrykk for alliert solidaritet – og som også tjener NATO-medlemmene Storbritannia, Canada og USAs interesser som maritime grensestater.

Det er to hoveddimensjoner i det samarbeidet vi nå diskuterer med Sverige og Finland; samarbeid om og i vårt eget naboskap og samarbeid i internasjonale operasjoner.

La meg starte med naboskapet. Her er vi – som dere vet – kommet langt i samarbeidet over grensen med Russland. Vi ønsker å drive dette videre, i felles interesse, ikke minst i lys av aktiviteten i Barentshavet og i Barentsregionen.

Vår satsing med nordiske naboer i nord er i god utvikling: politisk dialog, tettere utenriks- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner, næringslivssamarbeid, felles arenaer og nettverk for forskning og kompetanseutvikling, samt et viktig og langsiktig informasjonsarbeid.

En stor svensk næringslivsdelegasjon ledet av den svenske utenriksministeren og næringsministeren besøkte Nord-Norge tidligere i år. Vi som var vertskap så og opplevde at potensialet for samarbeid er stort og med mange muligheter. De vil vi følge opp.

Finske selskaper har allerede vært med i utbygging av Snøhvit/Ormen Lange og svenske ingeniører har deltatt på Snøhvit. Jeg venter at finsk næringslivsinteresse i Barentsregionen fremover vil knytte seg til byggbransjen, infrastrukturutvikling og på lenger sikt tjenestenæringer, som følge av økt regionalisering i Nord-Norge. Og la oss huske: også i Nord-Sverige og Nord-Finland er det rivende utvikling med stadig større muligheter også for norske nærings og forskningsaktører.

Perspektivene for samarbeidet må også omfatte vår russiske nabo. Som nærmeste naboer i nord står vi overfor de samme utfordringene knyttet til miljøforurensning og klimaendringer, til marin sikkerhet og til ressursforvaltning, til organisert kriminalitet og menneskehandel.

Dette må være vår tilnærming: I møte med disse mulighetene – og utfordringene – ser vi på Russland som vår partner. Slik var det ikke under den kalde krigen. Det har tatt tid hos oss å endre tankegangen. Og vi ser at det tar tid hos russerne. I Norden har vi lenge sett på perspektivene om regionalt samarbeid som en vinn-vinn-mulighet. Mitt inntrykk er at det ikke alltid ser slik ut fra russisk side. Det må vi arbeide med for å vise – hvor mye det er å hente for alle i tettere samarbeid innenfor klart og tydelig regelverk i nord.

Samtidig opplever vi i dag en mer selvbevisst russisk utenrikspolitikk. Vi opplever russisk flaggplanting på Nordpolens havbunn og russiske flygninger utenfor vårt eget territorium. Vi ser økt russisk interesse for Svalbard, med en ny russisk regjeringsoppnevnt kommisjon, som har som målsetting å legge til rette for økt næringsvirksomhet og økt russisk bosetting på øygruppen.

Summen av dette er økt aktivitet og det jeg vil kalle en mer fremoverlent russisk opptreden i nord. Men la oss ikke trekke konklusjoner basert på gamle reflekser. Noen gang er det bedre med refleksjon.

Den russiske flaggplantingen på polpunktet har ført til økt oppmerksomhet om naturressurser og jurisdiksjon i Arktis. Det er ikke rart. Men plantingen er ikke mer enn den er, en symbolsk handling. Det tror jeg er hva russerne ønsket – å vise et symbol på russiske ambisjoner i nord.

Men den har ingen juridisk betydning. Vi tar det for gitt at alle parter vil følge internasjonal havrett, også i de arktiske havområdene. I Polhavet er det behov for å ta stilling til om undersjøiske rygger må oppfattes som en del av den naturlige forlengelsen av kyststatenes landmasser og derved skal ha status som kontinentalsokkel. Dette krever datainnhenting og tolkninger i regi av Kontinentalsokkelkommisjonen, som er opprettet i henhold til FNs Havrettskonvensjon.

Russland har fulgt spillereglene og har allerede overlevert slike data i 2001. Nå samler de inn nye data for å utfylle sin dokumentasjon. Vi leverte våre data i november i fjor. Så skal Kontinentalsokkelkommisjonen si sitt. Men Norge er ikke blant de land som kan ha rett til Kontinentalsokkel på Nordpolen. Vår kontinentalsokkel tar slutt mer enn 500 kilometer fra polpunktet.

Når det gjelder den økte russiske interessen for Svalbard vil jeg si at Norge setter pris på det gode forholdet til russerne på øygruppen. Det har lange tradisjoner. Russisk nærvær og aktivitet innenfor rammen av Svalbardtraktaten og i henhold til norsk lov er noe vi ønsker velkommen. Men det er ikke spesielt i forhold til Russland. Det er Norges ansvar å ha samme holdning til nærvær av personer og bedrifter fra alle land som har skrevet under traktaten. Og det er Norges ansvar å sette seg i stand til å påse at norsk lov følges i hele Norge – på fastlandet som på Svalbard.

Og til sist; vi er ikke urolige over den økte flyaktiviteten i nord. Det er flygninger som hele tiden har funnet sted utenfor vårt territorium. Det har vært en pause noen år. Vi har ikke savnet flyene. Men jeg har heller ikke noe grunnlag for å si at de reflekterer noen økt russisk militær oppmerksomhet rettet mot oss.

Russland er for meg en sentral medspiller i nord, men det er en krevende medspiller vi skal vie tid og kunnskap til å forstå. Også her har Norge, Sverige og Finland mye å hente i å dele vurderinger og utsyn. Om Nordområdene og om Russland. Slik vi gjorde det i Bodø i går og i dag.

Samtidig skal vi med fasthet håndheve våre rettigheter og forpliktelser i nord.  Det handler om gjenkjennelighet. Oppbringelsen av den russiske tråleren Elektron – dagen etter at regjeringen hadde overtatt ansvaret for to år siden – viste viktigheten av at vi har virkemidler og rutiner til å håndtere denne typen episoder. Det var ikke en militær episode. Og vår løsning på slike episoder er ikke å se dem i et militært perspektiv.

Behovet for å ha en styrket militær tilstedeværelse i nordområdene handler om det naturlige nærvær enhver kyststat må ha i vår moderne tid når trafikken øker og flere flokker mot våre farvann. Det politiske signalet er tydelig gitt for den videre utvikling og lokalisering av vårt forsvar.

Samarbeidet med Finland og Sverige i nord kan stimulere til utvikling av våre nordlige landsdeler. Sammen kan vi bidra til å gi samvirket med Russland nye impulser og større bredde. Og sammen kan dette trilaterale samvirket bidra til en bredere europeisering av vår egen nordområdepolitikk. Det ønsker vi.

I dette perspektivet ser jeg for øvrig den nære dialogen med andre europeiske land om nordområdespørsmål. Jeg nevner som eksempel besøket av den tyske utenriksminister til Tromsø og Svalbard i august.

Vi er best tjent med å knytte regionale ordninger i nord tettere opp til europeiske prosesser. Finland har i flere år vært en foregangsnasjon for å trekke EUs oppmerksomhet og ressurser nordover. Nå er EUs ”Nordlige Dimensjon” blitt en ordnet ramme for et slikt fokus. Her er det dannet et partnerskap for miljøspørsmål, som inkluderer atomsikkerhet, og et partnerskap innenfor helse og sosiale spørsmål. Russland, Norge og Island er trukket med som fullverdige deltakere.

Det ligger i vår interesse å styrke denne rammen, blant annet gjennom et bredere grenseregionalt samarbeid i nord.

Vi har gode samarbeidsstrukturer i Nord-Europa; vi har Østersjøsamarbeidet og vi har Barentssamarbeidet. Begge representerte gjennombrudd i samarbeidstenkningen på begynnelsen av 1990-tallet da nye muligheter åpnet seg. Nå er samarbeidsbehovene i ferd med å bli mer omfattende. Da er spørsmålet hvordan vi tilpasser de ordningene vi har etablert.

Ser vi fremover kan vi tenke oss den Nordlige Dimensjon – med russisk, norsk og islandsk deltakelse – som en slags hatt over regionale samarbeidsordninger. Både i EU og i Østersjøområdet er man nå i ferd med å se på hvordan slike strukturer best kan forenes. Vi bør gå i gang med en tilsvarende tenkning for strukturene i våre egne nærområder. I denne sammenheng må vi se muligheter for å bygge nye broer mellom Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet.

Så gjelder det klima. Her er Arktisk Råd en viktig organisasjon. Norge har formannskapet til 2009, etterfulgt av Danmark og Sverige. Sammen må vi tre kraftfullt markere behovet for handling i møte med klimaendringene som er så tydelige i nord.

La meg så komme til den andre hoveddimensjonen i det trilaterale samarbeidet vi ønsker å utvikle. Det handler om vår evne til møte utfordringer knyttet til internasjonal krisehåndtering.

Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i vårt engasjement i Afghanistan. Her er de tre landene deployert i de samme regionene i nord og nordvest.

Vi har allerede erfaringer det er naturlig å bygge videre på. Finland deltok inntil nylig i det ”norske” stabiliseringslaget i Maymaneh i Faryab-provinsen. Da det norske kompaniet i februar 2006 sto overfor en kritisk situasjon i denne byen sto norske soldater skulder ved skulder med finske soldater. En finsk soldat har også senere mistet livet under arbeid for denne enheten.

Sverige har sin stabiliseringslag i Masar – i – Sharif, hvor Norge leder en hurtigreaksjons-styrke.  Vi har med andre ord et geografisk naboskap også i Afghanistan. Vi deltar med styrker som skal utfylle hverandre og med en politikk som har mange likhetspunkter vedrørende forholdet mellom militær og sivil innsats. Det er et godt utgangspunkt.

Som et ledd i den løpende planleggingen av nasjonale styrkebidrag, pågår det allerede et arbeid i Stockholm og Helsingfors – i likhet med i Oslo – med å se på sammensetningen av de militære bidragene for 2008. Vi skal gjøre våre vurderinger, også med det norske utgangspunktet at vi er NATO-medlem. Men et samarbeid med Sverige og Finland omkring denne planleggingen kan gi bedre forutsigbarhet og ressursutnyttelse både for våre tre land og for NATO.

Da melder følgende spørsmål seg, som vi nå vil se nærmere på:

Kan vi samordne vår innsats i trening og opplæring av de afghanske sikkerhetsstyrkene?

President Karzai og den afghanske regjeringen legger avgjørende vekt på å styrke denne opplæringen.

Kan vi samordne innsatsen i vårt bidrag til stabilisering, slik at befolkningen kan oppfatte våre bidrag som deler av et større hele.

Kan vi etter hvert sette opp felles enheter, alternativt også rotasjon mellom de tre land innenfor utvalgte styrkekategorier?

Mulige samarbeidsområder kan være flytransport, sanitet, samt vakt- og sikringsoppdrag.

Kan vi skape et tettere samarbeid innen andre deler av sikkerhetssektoren hvor vi alle er engasjert, som den kritisk viktige opplæringen av politi?

Dersom vi lykkes med å forene et slikt tettere trilateralt samarbeid – vil vi også bidra til å forankre vår innsats enda sterkere i våre tre lands egen befolkning.

Oppbyggingen av en samordnet innsats og vil kreve tid. Resultatene vil ikke komme fra en dag til en annen. Nå har vi reist spørsmålene. Dermed er første skritt tatt.

Det er selvsagt ikke første gang de nordiske landene deltar sammen i internasjonale operasjoner. Og Afghanistan er heller ikke det eneste sted hvor vi i dag er engasjert sammen. La meg nevne et lite utvalg eksempler;

Norge, Sverige og Finland har tradisjon for nært og tillitsfullt samarbeid innen FN – operasjoner. Senest i 1990 – årene sto vi sammen innenfor FN-rammen, i UNPROFOR under krigen i Bosnia-Herzegovina. Det var et krevende oppdrag. Ved innledningen til dette tiåret arbeidet vi sammen i NATO-operasjonen i Kosovo. Sammen fikk vi en betydelig utfordring da en Kosovo-albansk folkemengde gikk til opptøyer. Og sammen fikk vi vist at vi kunne møte en slik utfordring på en måte som vakte beundring blant andre deltakerland.

Ser vi fremover så deltar de samme tre land – under svensk ledelse – i EUs nordiske innsatsstyrke. Den står i beredskap fra januar neste år. Gjennom denne innsatsstyrken vil personell fra våre tre land jevnlig øve sammen. Dette er viktig for utviklingen av et langsiktig militært samarbeid. I dag er disse tre landene de eneste nordiske landene som deltar med militære styrker innen rammen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dermed er det også naturlig at vi tenker fremover sammen om den rollen vi ønsker å spille.

På samme tidspunkt skal Norge og Sverige etter planen utplassere en felles ingeniørstyrke, som et bidrag til den kombinerte styrken fra FN og Den Afrikanske Union i Darfur. Når Danmark nå vurderer å bidra med en sikringsenhet til denne styrken, så er det et eksempel på den variable geometri og fleksibilitet vi ønsker. Og la meg tilføye at et styrket norsk engasjement i FN-ledede operasjoner vil være et viktig bidrag til å oppfylle en av de prioriteringer regjeringen satte seg ved regjeringsdannelsen.

Gjennom et slik samarbeid mellom de tre landene – bidrar vi til å styrke det internasjonale samfunnets samlede evne til å gjennomføre kompliserte internasjonale operasjoner. Ved å trekke Finland og Sverige nærmere inn i et NATO – ledet samvirke styrker vi Alliansen. Samtidig kommer Norge – gjennom deltakelse i EUs internasjonale operasjoner og styrker – tettere inn på arbeidet med å forme EUs fremtidige forsvars- og sikkerhetspolitikk.  Og vi styrker Eus evne til krisehåndtering og konflikløsning.

Og til slutt; vi bidrar til å bringe NATO og EU nærmere et strategisk partnerskap.

Samtidig drøfter våre forsvarsmyndigheter hvordan et slik styrket samarbeid kan underbygges. Sverige og Finland har allerede et samarbeid om sjøovervåking og forbereder et tilsvarende samarbeid om luftovervåking. Norge og Sverige ser på mulighetene for et tettere forsvarspolitisk samarbeid. Geografisk naboskap, felles utfordringer og begrensede økonomiske ressurser gjør slikt samarbeid naturlig. Dette reflekteres i mulighetsstudien den norske og svenske forsvarssjef har utarbeidet. Her står styrkeproduksjon sentralt, gjennom  materiellanskaffelser og opplærings- og øvingsvirksomhet. Arbeidet de to forsvarssjefene har levert er ambisiøst. De skisserer muligheter og perspektiver. Så får politikerne vurdere hva som kan realiseres og hvilke tidshorisonter man skal velge.

I Finland følges også dette arbeidet med betydelig interesse. Finland og Sverige setter nå i gang en tilsvarende mulighetsstudie med Sverige. Det er interesse for en tilsvarende gjennomgang med Norge. Da er det også naturlig at de tre også tenker sammen og forbereder oss sammen.

Det arbeid som her nedlegges reflekterer en trend vi kommer til å se mer av. Og det er heller ikke noe nytt. Norge har i en årrekke hatt et nært samarbeid med F-16 – landene Danmark og Nederland. Både i Afghanistan og i Baltikum har dette samarbeidet vist sin nytte. Nære allierte – som Nederland og Belgia – går eksempelvis i retning av å integrere sine mariner. Men det er trolig første gang allierte og ikke-allierte land tenker sammen i samme retning. At det er mulig reflekterer hvilket handlingsrom som har utviklet seg. Men et nærmere samarbeid mellom oss må styrke og ikke gå ut over vår evne til å operere separat og ivareta de forpliktelser hver av oss har påtatt oss, i NATO og i EU.

X X X X X

Jaques Attali, en av den tidligere franske president Mitterrands mest innflytelsesrike rådgivere og nå nært tilknyttet president Sarkozy, skriver i sin siste bok ”En kort historie om framtiden” om hvilke regioner som kan bli verdensledende. I Europa er han fascinert av potensialet i samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland.

Attali kaller det et ”eksepsjonelt klima” og viser til industriutvikling i verdenstoppen, et meget høyt nivå innen både forskning og utdanning, betydelige energireserver og høy sosial sikkerhet. Men han spør om vi er rede til å gripe fremtidssjansen, om vi ikke snarere vil ta vare på det vi har og lukke oss mot andres oppmerksomhet.

For meg står dette som noe av det mest spennende som møter oss i tiårene fremover.

Vi skal gripe fremtidssjansen. Vår norske politikk skal være dynamisk og fast på samme tid. Vi skal legge grunnlag for utvikling – men det skal være i et forutsigbart miljø. Vi skal ha de virkemidlene vi trenger – militære, politiske og sivile – for å skape en slik forutsigbarhet.

Samtidig skal vi ha veltilpassede ordninger for samarbeid, som skal gi oss den styrke og de impulser vi trenger i møtet med utfordringer vi foreløpig bare ser konturene av. Det kan vi gjøre gjennom et nært og tillitsfullt samarbeid med naboer, med Finland, Sverige og Russland,  gjennom et bredere europeisk engasjement og gjennom de sterke båndene til USA og Canada over Atlanterhavet. Tenk på det historiske: Om få uker går det første skip lastet med naturgass fra Melkøya utenfor Hammerfest til Cove Point, Maryland på USAs østkyst. Et nytt transatlantisk bånd knyttes.

Jeg kommer tilbake til den orienteringen vi fikk på Reitan i går. Admiral Grytting, sjef for Landselskommando Nord-Norge var opptatt av hvor viktig det er å forstå hvilken form og bredde utfordringene i nord nå har fått. Den gamle trusselen er ikke der lenger, heller ikke i en mindre versjon eller med mindre sannsynlighetsgrad. Den er erstattet av behovet for å håndtere et nytt risikospektrum som spenner over et bredt saksfelt: Miljøspørsmål fra forurensninger fra transport og næringsvirksomhet til atomsikkerhet og klimaforandringer, ressursspørsmål knyttet til fisk, olje og gass, terrorvirksomhet og organisert kriminalitet – og suverenitetshåndhevelse.

Truslene – de finner vi dag under fjernere himmelstrøk, i Afghanistan og i den bredere Midtøsten-regionen og i Afrika. Trusler i form av stater som er brutt sammen, etniske og religiøse konflikter, som skaper grunnlag for terror og ekstremisme, narkotikaproduksjon og masseødleggelsesvåpen.

Og selvsagt betyr det å møte trusseler å være beredt til å møte det uventende – i nære som i fjerne strøk.

Så i sum: Vi skal vi samarbeide – mer enn før – med vår nordiske naboer. Det dreier seg ikke om å endre forankringen i vår politikk – verken for dem eller for oss. Men det dreier seg om å justere våre mentale kart og sørge for at vi utnytter det handlingsrommet som en ny tid har gitt oss.

Takk for oppmerksomheten.

Utviklingen i forholdet Norge – Russland med særlig vekt på nordområdene.

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007

ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva

Formann

Mine damer og herrer!

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007
ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

For noen og 40 år siden avtjente jeg min verneplikt. Jeg var innkalt til infanteriet, men så så jeg en annonse om at man kunne lære seg russisk under førstegangstjenesten. Jeg søkte, kom inn på Forsvarets russiskkurs, og hadde det ikke vært for det, hadde jeg neppe stått her. Forsvaret, og de russisk- kunnskaper jeg der fikk gjennom den mest effektive undervisningen jeg noensinne har vært utsatt for, ble på dette vis ved en tilfeldighet inngangen til det som skulle bli mitt yrkesvalg, utenrikstjenesten, og til at jeg skulle komme til å tilbringe mange år av mitt liv i vårt store naboland, enten det nå het Sovjetunionen, som den gang, eller Russland som i dag.

 

På midten av 60-tallet da jeg var i militæret, varte russiskkurset to år. De siste seks månedene var plikttjeneste som befal ved en stående avdeling. Jeg var så heldig å komme til Garnisonen i Sør Varanger, der jeg hadde en allsidig og givende tjeneste, og til fots og på ski, avpatruljerte det meste av vår 196 km lange felles grense med datidens Sovjetunionen.

 

I perioder var jeg også NK på grensevaktstasjoner. På en av disse var en av hovedoppgavene å sprenge broer. Hver dag durte vi ned med Volvo-jeepen og øvde på dette.

 

I dag er verden annerledes, og tingene på mange måter snudd på hodet. Der hvor vi for noen tiår siden voktet grenser, og øvde i å sprenge broer, der – for å si det billedlig – sprenger vi dag grenser, og bygger broer.

 

Den gangen var grensen for alle praktiske formål stengt. Bare noen få offisielle delegasjoner passerte en sjelden gang over Storskog. I dag drar bortimot 100.000 nordmenn og russere over grensen hvert år, og vi utvider nå åpningstiden med flere timer slik at man kan reise inn og ut fra kl. 06.00 om morgenen til 23.00 om kvelden.

 

Nordmenn og russere er med andre ord i ferd med å vokse seg sammen som normale grannefolk, der grensen ikke lenger er en barriere og et stengsel. Fortsatt er det visumkrav, og vil nok komme til å være det i en god del år til, selv om Schengen-landene og Russland er enige om at visumfrihet er et langsiktig mål. Slik det er i dag, er det ikke til å komme forbi at visumkravet er et hinder. Fortsatt må flere millioner mennesker hvert år, og på begge sider, bruke timevis på å skaffe seg innreisetillatelse. Derfor legger vi også stor vekt på den avtalen som for ikke lenge siden ble inngått med Russland om forenkling av prosedyrene. Sammen med andre tiltak som Utenriksministeren har tatt initiativ til, vil vi bidra til at samkvemmet over grensen blir så ukomplisert som mulig.

 

Den ambassaden jeg leder, er den utenriksstasjonen som behandler flest visumsøknader – i fjor litt over 20.000. Ved generalkonsulatene i Murmansk og Sankt Petersburg utferdiges det samlet et tilsvarende antall. Tallet stiger raskt. I 2006 var økningen 35 %. Hvem er det som reiser? Jo, det er vanlig godtfolk, personer som jobber eller studerer i Norge, folk som er gift med norske borgere, eller turister fra den nye russiske middelklassen. I dag bor det ca 10. 000 personer i Norge som opprinnelig kommer fra Russland og andre deler av det tidligere USSR. Rett før jul ga jeg visum nr. 20.000 for 2006 til en babusjka – russisk for bestemor – som skulle besøke sin datter som var gift i Norge der hun var professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Et ikke helt utypisk eksempel på de nye tider.

 

Hva jeg vil si med dette? Jo, at forholdene for helt vanlig, dagligdags menneskelig kommunikasjon og samkvem over grensen er i ferd med å normaliseres slik det i det 21. århundre bør være mellom gode nabofolk.

 

Alt dette betyr ikke at grensen og kontrollen ved den er blitt mindre viktig. Tvert imot, ordnede forhold på grensen er, nå som før, av den største betydning. GSVs daglige oppsyn, og Grensekommissærens arbeid, er garantien for at ting er som de skal være på vår side. At vi skulle ha mye å vinne på å legge om til en sivil grensevakt, slik det er tatt til orde for fra utenlandsk hold, er ikke uten videre lett å se.

 

Etter at vi fikk ansvaret for Schengens yttergrense mot Russland i nord, er det også investert flere hundre millioner kroner i oppgradering av grenseovervåkningen. Det er den nye tids felles utfordringer som dikterer dette – risikoen for internasjonal terrorisme og illegal migrasjon. Vi er nå enig med russerne om en ny teknisk gjennomgang av grensen som er den eldste grense Russland har. Alle andre har vært endret siden vi fikk grenseavtalen av 1826.

 

Også fra russisk side understreker man betydningen av den ro og orden som hersker vår felles grense. Dette var bl.a. noe forsvarsminister Sergej Ivanov fremhevet da ha besøkte Norge i fjor. Desto mer er det egnet til forundring at man på russisk side nå synes å legge opp til et striktere regime også for opphold av naboene i grensesonen på russisk side.

 

Den norsk-russiske grense er den eneste av Russlands grenser der det ikke har vært krig mellom de to naboland. Den eneste gang krig rammet området, var under 2. Verdenskrig. Hvert år markerer vi ved ambassaden i Moskva den sovjetiske hærs frigjøring av Øst Finnmark med en mottagelse for de gjenlevende veteranene som deltok i operasjonene høsten 1944, befridde Kirkenes 24. oktober, fortsatte fram til Tana Bru, og stod i Norge fram til september 1945, da de trakk seg tilbake. Det er en spesiell opplevelse å treffe aldrende mennesker – de fleste nå godt over 80 – som den gang gikk fram i kuleregnet for en felles sak, eller – som en av dem pleier minne oss om – Jo, jeg så Kirkenes uttalige ganger, men bare gjennom bombesiktet. Det er i denne sammenheng også verdt å minnes at de sovjetiske tap på norsk jord under annen verdenskrig, i form av døde krigsfanger og falne soldater under felttoget høsten 1944, oversteg de samlede norske tap under hele krigen.

Dette er nå fortid, men samtidig en viktig del av vår felles historiske arv. Ikke minst utgjør det en spesiell klangbunn for det nære samarbeid som i de senere år har utviklet seg mellom våre væpnede styrker, et samarbeid som er blitt en betydelig del av vår totale kontaktflate.

For få uker siden ble det nye årlige norsk-russiske militære samarbeidsprogrammet undertegnet. Det omfatter et tjuetalls tiltak, deriblant besøk av øverstkommanderende for Nordflåten til Norge, og fartøysbesøk fra Norge til russisk havn, og fra Nordflåten til Håkonsvern. På hærsiden møtes bl.a. offiserer fra Telemark bataljon og en russiske brigade for utveksling av erfaringer om fredsbevarende operasjoner; og sjefen for Leningrad Militærdistrikt tar i mot sjefen for Fellesoperativt Hovedkvarter til samtaler i Sankt Petersburg.

 

Også mellom hæravdelingene i Nord Norge og på Kola er det etablert regelmessige kontakter og besøksutveksling. For noen år siden hadde jeg gleden av å være til stede under en demonstrasjon på Blåtind skytefelt i Troms. Blant gjestene var på en og samme tid daværende generalsekretær i NATO, Lord Robertson, og sjefen for Russlands 200. motoriserte infanteribrigade, forlagt i Petsjenga, ikke så langt fra Norge.

 

Når den russiske nasjonalforsamlingen – Dumaen – forhåpentligvis om ikke for lenge ratifiserer SOFA-avtalen mellom NATO og Russland, vil det også ligge til rette for oppfølging av planene om felles norsk-russisk småskala øvelse av hæravdelinger, samt gjenbesøk til Russland av en avdeling norske jagerfly etter at en sveit Sukhoi 27 fly fra det russiske luftforsvar, gjestet Bodø flystasjon i 2003.

 

Et viktig nytt trekk ved kontaktene mellom forsvaret i de to land, er de besøk som de fremste norske militære skoler, nå som nærmest et fast innslag i programmet, avlegger i Russland. Det gjelder såvel Forsvarets Høyskole, som Krigsskolen og Stabsskolen. Nylig hadde vi også besøk av Forsvarspolitisk utvalg som utreder premissene for innretningen av det norske forsvar i perioden 2009 – 2012. Alt dette gir gjensidig innsikt, og er med på å skape tillit og bedre forståelse.

 

Også mellom den øverste politiske forsvarsledelsen er det god kontakt. Daværende forsvarsminister Sergej Ivanov besøkte, som nevnt, Norge i november i fjor, og inviterte sin norske kollega, Anne-Grete Strøm-Erichsen til et gjenbesøk som vi håper kan finne sted i år.

 

Da Sergej Ivanov f o r r i g e gang besøkte Norge, dvs. for noen år siden, ble det fra høyt norsk hold bruk uttrykk som – nå, som vi på sett og vis er allierte. Med dette siktet man særlig til det samarbeid som utspinner seg innen rammen av NATO-Russlands rådet, et samarbeidsforum som ble opprettet på et toppmøte utenfor Roma i mai 2002. Samarbeidet i NRC omfatter en rekke saker, herunder redningssamarbeid, missilforsvar, narkotikabekjempelse i Afghanistan. Et ledd i samarbeidet er også at Russland deltar med fartøy i Active Endeavour, antiterrorisme operasjonen i Middelhavet der Norge bl.a. har vært representert med ubåter, overflatefartøy og maritime patruljefly. Det er allmenn enighet om at NRC har vært verdifullt, men også at det eksisterer et ytterligere potensiale for økt dybde og bredde i det praktiske samarbeidet og den politiske dialogen.

 

Om en måned kommer den russiske utenriksminister, Sergej Lavrov, til Oslo for å delta på det NRC møtet som vil bli avholdt 27. april d.å. Møtet vil falle sammen med 10 årsjubiléet for NATO-Russlandssamarbeidet og 5 årsjubileet for opprettelsen av NRC. Fra norsk side søker vi gjennom kontakt med allierte og Russland å bidra til at møtet kan føre til en vitalisering av samarbeidet, herunder når det gjelder dialogen om politiske spørsmål og om nordområdene.

 

Det russiske forsvar gjennomgår p.t., som andre lands, inkl. vårt eget, en moderniserings- og omstillingsprosess. Utgiftene til de væpnede styrker er økt i takt med Russlands sterkt forbedrede økonomi, og statsbudsjettet forøvrig. I 2007 øker forsvarsbudsjettet med 23 % til vel 200 milliarder kr.

 

Denne utviklingen har, sammen med uttalte markeringen fra høyt hold, fått enkelte til spørre om man nå kan ane konturene av en ny form for konfrontasjon. På norsk side er det naturlig at vi, som andre land, følger utviklingen med et nøkternt og usentimentalt blikk. Samtidig kan det være verdt å ha for øye at økningen i det store og hele faller sammen med veksten i Russlands BNP, at forsvarsbudsjettets andel av denne er stabil, og at det er oppstått et behov for modernisering og reformer etter alle årene da det russiske forsvaret, som andre statlige institusjoner, ble høyst begrensede ressurser til del. Dette illustreres av, at for få år siden, var det russiske statsbudsjettet i reelle tall ikke større enn Norges. Omleggingen av det russiske forsvaret innebærer også at man fra neste år reduserer tjenestetiden fra 2 til 1 år, og i stigende utstrekning går over til vervet personell.

 

Likeledes er det – slik representanter for Forsvarsdepartementets politiske ledelse nylig har gitt uttrykk for – viktig å se dagens Russland – og uttrykksformene fra russisk side – i perspektiv. Som statssekretær Barth Eide fremhevet, er det ikke tale om noen tilbakevenden til en ny kald krig, ”men om at stormakten Russland nå er tilbake på den internasjonale scene, med krav om innflytelse og respekt for sin egenart. Dette blir viktig for oss i utformingen av vår politikk overfor Russland, som må kombinere samarbeid med fasthet. Det er viktigere en noen gang at vi fortsetter vår politikk basert på dialog og konkret samarbeid, både multilateralt og bilateralt”, fastslo han.

 

Det er avgjørende at vi har en levende debatt om våre utenrikspolitiske prioriteringer og internasjonale engasjement. Ikke minst gjelder dette forholdet til vår nabo i nordøst. I den senere tid har oppmerksomheten ofte vært rettet mot Russland, og det er stilt viktige og kritiske spørsmål om grunnlaget for, og innretningen av norsk Russlands-politikk. Bakgrunnen er at det Russland vi opplever i dag, er et Russland som er radikalt annerledes enn det vi så gjennom 1990-årene, preget som det var av tilbakegang og forvitring. Det moderne Russland, er et Russland som melder seg med nyvunnen styrke, selvbevissthet, direkte tale og krav om innflytelse og medvirkning når viktige avgjørelser tas. Russland er i dag verdens største olje- og gassprodusent, sitter på noen av verdens største reserver av begge deler, og har i snart ti år hatt en økonomisk vekst på 5-6 %. Landet har lenge før fristen nedbetalt en utenlandsgjeld som på det meste nærmet seg 1000 milliarder kroner, lagt opp gull- og valutareserver som nå er verdens tredje største, og vil om ikke altfor mange år kunne ha Europas største økonomi.

 

Gjenreisningen av Russland som stormakt – Ingen viktige internasjonale spørsmål kan lenger løses uten Russlands medvirkning, sa utenriksminister Lavrov nylig – har, kombinert med en kraftigere markering av russiske interesser i ulike sammenhenger, og spørsmål om hvilken vei utviklingen internt i Russland går – ført til at begrep som den russiske trussel på ny er dukket opp i debatten, også her hjemme, noe som heller ikke har gått upåaktet hen i Moskva. I Russland ser vi på sin side at enkelte beskylder Norge for å vise ekspansjonistiske tendenser i nord, og generelt opptre aggressivt og uvennlig overfor Russland.

 

Dette er viktige spørsmål som det ikke på noe vis er grunn til å overse, aller minst for oss som naboland. Samtidig som vi har en fordomsfri diskusjon om forholdet til Russland, er det viktig at vi ikke faller for forenklingens fristelse. Igjen kan det være på sin plass å minne om at det halvtomme glasset, på samme tid er halvt fullt. Vi må ikke rygge tilbake for å kalle ting ved deres rette navn, men vi vil samtidig være tjent med å spørre hvordan omtalen av hverandre, påvirker våre oppfatninger og holdninger. For at ingen skal være tvil – dette gjelder selvsagt ikke i minst den annen part.

 

Persepsjonene av hverandre er og blir en vesentlig faktor i den politikk vi utformer. For noen år siden samlet vi ved noen anledninger, norske og russiske politikere, forskere, militære og medifolk til symposia i Oslo og Moskva, der hele bredden av spørsmål i naboforholdet, ikke minst de kritiske, ble tatt opp. Jeg tror det ville være nyttig om man gjenopptok denne praksis.

 

Høsten 2002 besøkte president Putin Norge. I sin tale under den middag HM Kongen ga på Slottet, viste presidenten til at Norge og Russland hadde en felles ledestjerne – Stella Polaris / Nordstjernen.

 

Så har det da også alltid vært slik, at det er i Nord at forbindelsene mellom Norge og Russland er kommet tydeligst til uttrykk – det er her vi finner nerven i vårt forhold. Her er det vi har en felles landegrense, og her ligger Barentshavet som både forener, men også skiller med sine uløste spørsmål. I nord er samarbeidspotensialet størst, felles-utfordringene flest, men også kryssende interesser og mulighetene for friksjon mest følbare.

 

Satsningen på nordområdene gjennom den strategi som ble lansert 1. desember i fjor, er Regjeringens store, helhetlige grep for å forme utviklingen i nord gjennom en fremtidsrettet politikk der aktivitet, kunnskapsoppbygging, tydelighet og nærvær er sentrale stikkord. Et viktig utgangspunkt for strategien er den raskt økende virksomhet vi opplever både på norsk og russisk side i nord, først og fremst på energisektoren. Dette er en utvikling som på sin side stiller krav til ivaretakelse av vitale miljøhensyn slik Regjeringen for våre havområder har lagt opp til i Forvaltningsplanen for Barentshavet. Den helhetlige og økosystembaserte tilnærming som ligger til grunn for planen, har også vakt interesse blant russiske myndigheter, og vi håper at det etter hvert skal bli mulig å knesette miljøstandarder som på begge sider opererer med de strengeste krav.

 

I Nordområdestrategien er samarbeid med Russland et bærende element. Dette springer ut av erkjennelsen av at mange av de utfordringer vi står overfor, bare, eller best, kan løses i felleskap. Denne tilnærming gjelder alle områder av strategien.

 

For et første gjelder det energisiden. Virksomheten på russisk sokkel er bare så vidt kommet i gang, men – slik president Putin kunngjorde det etter et møte i det rusiske sikkerhetsrådet før jul – er det er ikke minst her fremtidens muligheter finnes for russisk petroleumsnæring. Den russiske sokkelen strekker seg fra Barentshavet til havområdene utenfor Nord Korea, og dekker et enormt område, herunder i Nordishavet utenfor det euroasiatiske fastland med sine mange påviste petroleumsførende provinser. Langt fra alt er grundig undersøkt, men vi kan uten videre gå ut fra at petroleumspotensialet er betydelig.

 

Norske selskaper, både på oppstrømssiden og innen leverandør-industrien, er verdensledende, og bør ha gode muligheter for å vinne innpass i utbyggingsprosjekter, inkl. når det gjelder det store Stockman-feltet i Barentshavet. Men russerne er tøffe forhandlere, og, som erfaringen viser, er det ikke tale om noe walk-over å komme med. Fra vår side har vi gjort det klart at russiske selskaper er velkomne til å delta å norsk sokkel, der åpenhet mot internasjonal oljeindustri alltid har vært et bærende prinsipp.

 

For det andre gjelder det spørsmål som er nær knyttet til olje- og gassproduksjon – vern av det sårbare miljøet i Barentshavet og i nord. Vi har allerede opprettet god kontakt til faginstansene i Russland, inkl. når det gjelder oljevernberedskap, herunder transporten av olje utenfor kysten av Nord Norge. Dette er en trafikk som vil kunne øke merkbart i årene fremover, og stille krav til håndtering fra alle parters side. Selv om det er innledet en positiv dialog om disse spørsmål, er det åpenbart at miljøvernsamarbeidet i nord, i vid forstand, vil måtte intensiveres og utgjøre en av de høyest prioriterte oppgavene i det norsk-russiske samarbeidet i tiden fremover.

 

Vi vil også vurdere oppfølgingen av den norsk-russiske avtalen om modernisering av smelteverket i Nikkel, som sikkert mange i forsamlingen har sett tvers over på andre siden av Pasvikelva i Sør Varanger. Som kjent, er den globale oppvarmingens virkning på miljøet, særlig merkbar i Arktis og polarområdene. Dette er tema vi allerede har innledet samarbeid med Russland om, og som i fortsettelsen vil måtte oppta oss sterkt i bilateral norsk-russisk sammenheng.

 

Et betydningsfullt innslag i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet er den nære kontakt det har vært om opprydding og håndtering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall etter det omfattende sovjetiske militære nærværet gjennom mange tiår i nord og på Kola. Over UDs budsjett vil det i år bli avsatt midler til opphogging av en femte utrangert atomubåt for norsk regning. Antallet slike båter lå for noen år siden på over 100, men opphoggingen av disse er nå ferd med å bli fullført takket være bidrag fra flere land, men mest av alt av innsatsen fra Russland selv.

 

Også det norske forsvar har vært trukket aktivt med i dette samarbeidet gjennom den avtalen om Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC) som i 1997 ble inngått mellom Norge, USA og Russland. Ikke alle prosjekter har vært like vellykket, men totalt sett har dette utgjort et verdifullt samarbeid. Fra norske side kan vi bare beklage at en av de sentrale medarbeidere i dette samarbeidet, helt på tampen er nektet innreise til Russland.

 

For det tredje vil, nå som før, fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland være en helt sentral dimensjon i samarbeidet i Nord. Også dette er et felt der Forsvaret, først og fremst gjennom Kystvakten, spiller en vesentlig rolle.

 

Fiskerisamarbeidet handler om to hovedspor – forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet noe som skjer i den norsk-russiske blandede fiskerikommisjon som bl.a. fastsetter kvoteuttaket for de ulike arter. Det dreier seg om betydelige fornybare ressurser, der bare verdien av totalkvoten for torsk i Barentshavet ligger på om lag 8-9 milliarder kroner årlig. I tillegg kommer andre fiskeslag som hyse, sild og lodde. Videre handler det om handelen med fisk, en handel som i fjor var preget av betydelige problemer, men som vi gjennom forhandlinger og kontakt i stor grad har maktet å finne løsninger på. Russland er nå igjen det viktigste enkeltmarkedet for norsk fisk, og eksporten har en verdi på ca 3.5 millarder kr., eller 10 % av all utførsel av sjømat fra Norge.

 

For tiden står vi på fiskeriområdet overfor to aktuelle utfordringer. For det første gjelder det det betydelige ulovlige overfisket i Barentshavet. Begge parter erkjenner at dette er et problem, men det uenighet om omfang og metodikken bak de norske beregninger og anslag. Om dette ha vi nå nettopp vedtatt å avholde ekspertdrøftelser over påske.

 

Det andre problemet angår den ubalanse som gjelder forskningstokt i hverandres økonomiske soner. Mens vi har ansett det for å være i begges interesse å slippe den annen parts forskningsfartøyer til i NØS for å studere bestandsutviklingen, har man på russisk hold vært langt mer restriktiv. Vi vurderer nå hvordan vi best kan håndtere dette spørsmål, og holder ulike opsjoner åpne.

 

Fiskerisamarbeidet hviler på to pilarer – på kvotefastsetting, og avtaler om hvem som fisker hva, hvor. Det er det ene. Det andre – og ikke mindre viktige – er kontrollen med, og håndhevelsen av at de avtalte ordninger blir fulgt i praksis. Her spiller Kystvakten en avgjørende rolle, ofte under vanskelige forhold. Etter hvert er det også etablert gode kommunikasjonskanaler til tilsvarende russiske myndigheter under FSB. Senest for en uke siden, da jeg var i Murmansk og deltok på en større internasjonal fiskerikonferanse, ble det fra russisk hold understreket hvor stor vekt man la på dette denne kontakten, som nå også innebærer at man ringer hverandre på direkten om spørsmål oppstår.

 

Dette sier jeg ikke for å idyllisere. Alt er slett ikke såre enkelt. Tydeligst ble det demonstrert da den russiske tråleren ”Elektron” ble tatt for tjuvfiske og søkt oppbrakt i oktober 2005. Denne episoden viser også hvor viktig det er at vi gjennomfører oppsynet systematisk og med fasthet. Alternativet er stor risiko for nedfisking av bestandene med svarte garn og tomme trålposer som resultat.

 

Da mulighetene for en normalisering av det norsk-russiske samkvemmet åpnet seg tidlig på 1990-tallet, tok utenriksminister Thorvald Stoltenberg initiativet til Barents-samarbeidet. Barentsrådet har vært rammen om et bredt, folkenært samarbeid som av den russiske statsminister ble karakterisert som det mest vellykkede grenseoverskridende, regionale samarbeidsprosjekt overhodet. Det omfatter såvel det nasjonale, som det regionale, og lokale plan. Det har nå virket siden 1993 og satt dype spor på begge sider. Vi går nå gjennom hvordan vi best kan ivareta og styrke denne arven under omstendigheter i endring – herunder hvordan samarbeidet best kan samkjøres med Norges deltagelse i Den nordlige dimensjon, et samarbeid som Finland for 10 år siden lanserte under sitt EU formannskap, og som Norge i fjor høst ble fullverdig medlem av.

 

Utenriksministeren og regjeringen har som en oppfølging av Nordområdestrategien, også tatt nye initiativ. Et av disse er en mulig opprettelse av en samarbeidssone – også referert til som Pomorsonen – på begge sider av grensen mellom Sør Varanger og Murmansk fylke. Hensikten er at denne skal bidra til å styrke samarbeidet når den økonomiske utviklingen skyter fart, ikke minst som følge av oljeindustriens inntog i nord. Vi legger med det første fram våre idéer om en mulig sonemodell. De foreløpige russiske reaksjonene er positive.

 

Som en rød tråd gjennom Nordområde-strategien går tanken om heve kunnskaps- og kompetansenivået. Barents 2020 heter denne viktige delen av strategien. En betydelig del av de vel 250 millioner kr. UD har avsatt for ulike nordområdetiltak i 2007, går til slike formål. Også her satses det på et utstrakt samarbeid med Russland. Få land har samlet så mye kunnskap om Arktis som nettopp russerne, og begge parter har mye å hente i et nært samarbeid. Allerede i dag er det tett kontakt mellom Polarinstituttet og tilsvarende forskningsinstitusjoner i Russland. Av alle de prosjekter som nå er satt i gang i norsk regi i forbindelse med Det internasjonale polaråret (IPY) 2007 – 2009, som nettopp har startet, har rundt halvparten en russisk samarbeidskomponent.

 

Nordområdestrategien fremstår som et konsept for lang tid og over bred front. Som utenriksminister Jonas Gahr Støre har poengtert – det handler ikke om noe stunt, men om en dynamisk prosess som kan gå over generasjoner. Også vår Russlands-satsning må ses i et slikt perspektiv. Ønsket om raske uttellinger må ikke komme til å stå i veien for tålmodig arbeid, vi må bygge naboforholdet stein for stein. Utenriksministeren har minnet om de tre T´er – Ting Tar Tid. Det gjelder også samarbeidet med Russland.

 

Til grunn for Regjeringens Russlands-politikk ligger enkelte nøkkelbegreper – samarbeid, fasthet, gjenkjennelighet, tydelighet og engasjement. Engasjements- og dialoglinjen betyr at vi søker samarbeid og felles løsninger der det er mulig, tydelighet betyr at vi taler åpent om alle spørsmål, også der vi har ulikt syn, og gjenkjennelighet betyr at vi skal være forutsigbare og prinsippfaste.

 

Både på norsk og russisk hold slås det fast at vi i dag har et bredere og dypere samarbeid enn noensinne. Kontakten på politisk plan er omfattende – i månedene fremover forestår besøk til Russland av energiministeren, justisministeren, kunnskapsministeren og, forhåpentligvis, også forsvarsministeren. Russiske ministre og andre fremtredende representanter er ventet til Norge. Et høydepunkt blir statsminister Stoltenbergs offisielle besøk til Russland i juni da også fremtredende norske næringslivsledere vil delta.

 

Også på det økonomiske området er det fremgang. Samhandelen er i vekst og lå i 2006 på ca 15 milliarder kr., hvorav en tredjedel er norsk eksport. Flere norske bedrifter etablerer seg i Russland, og norske investorer engasjerer seg i et økende antall prosjekter på vidt ulike områder. Norske redere kontraherer skip ved russiske verft for flere milliarder kroner. Mange dyktige russiske sjøfolk, først og fremst offiserer, tjenestegjør på norskeide skip. Mange norske investorer gjør det bra.

 

Parallelt med de mange positive trekk, står vi også overfor et sett av til dels vanskelige, uløste spørsmål og utfordringer i forhold til Russland. De fleste knytter seg til havrettslige spørsmål og synet på Svalbard, der Russland har drevet ut kull i over 70 år, og der det i perioder var flere russiske, eller rettere sagt, sovjetiske borgere, enn nordmenn.

 

Siden begynnelsen av 1970-tallet har vi forhandlet om avgrensningen av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Vi har nådd langt, men fortsatt gjenstår å komme til enighet om en gjensidig akseptabel avtale. Forhandlingene fortsetter i et konstruktivt spor. De gjelder et område på ca 177.000 kvadrat km, mer enn den norske delen av Nordsjøen. Den dag vi blir enige, vil mulighetene ligge til rette for et styrket samarbeid i nord. Ved siden av grenselinjens gang, drøfter vi også mer funksjonelle spørsmål, som premissene for videreføring av fiskerisamarbeidet og på energisiden, når en delelinje er et faktum. Vi har også med våre russiske partnere i denne sammenheng delt våre erfaringer når de gjelder sjømilitær virksomhet i områder med oljeinstallasjoner.

 

Norge innførte i 1977 en fiskevernsone rundt Svalbard der vi praktiserer et ikke-diskriminerende fiskeregime. Det er vårt syn at vi har full rett til etablere en økonomisk sone, men regjeringen valgte den gang ikke en slik løsning. Fra russisk side har man aldri i prinsippet akseptert fiskevernsonen, men i praksis i det store og hele etterlevd de ordninger for fisket i området, som norske myndigheter har fastsatt. De to ganger russiske fartøyer er blitt arrestert i fiskevernsonen, har det kommet klare reaksjoner. Russerne har ikke bestridt at fartøyene kan ha begått lovbrudd, men ønsker at disse skal bli overlevert til russiske myndigheter for oppfølging og eventuell rettsforfølgelse. Dette er ut fra vårt syn, ikke akseptabelt. Hvis vi ikke hevder våre rettigheter og fører oppsyn i disse områder, vil følgene fort kunne bli svært negative. De typer situasjoner som har oppstått i forbindelse med disse episodene, har ikke vært bare enkle å håndtere. Den kontakt som er opprettet bl.a. mellom FOHK, LDKN og russiske staber i nord-vest Russland, har derfor vist seg som en verdifull kanal.

 

Også på selve Svalbard, oppstår det fra tid til annen uenighet. Vi har imidlertid gjort det klart at, ikke bare har russere all rett til å være der i henhold til Svalbard-traktaten, men at vi ser positivt på deres nærvær på den norske øygruppen, og ønsker dette velkommen innen de rammer traktaten og norsk lov setter.

 

På samme måte som det i debatten fra norsk side stilles spørsmål om russiske forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold, opplever vi ved gitte korsveier kritikk mot norske disposisjoner. Ikke minst gjelder dette Globus II radaren ved Vardø og militær øvingsvirksomhet i Finnmark. Vi svarer til dette at radaren er under norsk kontroll, og, ja – at den også har til oppgave å følge med i utviklingen i vårt nærområde, noe som er viktig for å unngå usikkerhet.

 

I det aller siste har man i russiske kommentarer også vist til den styrking av forsvaret i Nord Norge som bl.a. forsvarsministeren omtalte i sitt foredrag i dette forum for ikke lenge siden. Like lite som vi blir bekymret når vi kjører over Kola halvøya – der militær kapasitet av ulikt slag i betydelig, om enn vesentlig redusert, omfang, fortsatte finnes – burde man på russisk hold bekymre seg over at vi på norsk hold styrker vårt militære nærvær, og vår evne til kontroll og suverenitetshevdelse i en region der aktiviteten på mange områder er raskt økende, med de krav det setter til tilstedeværelse og overvåking. Når det gjelder øvelsesvirksomheten kan vi heller ikke se at denne skulle være problematisk, tvert imot er det vårt ønske at vi også skal kunne legge til rette for mulig russisk deltagelse, og til den nylig avholdte Cold Response øvelsen, var også russiske observatører invitert.

 

Det er ikke alltid at vi opplever den nevnte russiske kritikken som like rettferdig. Men vi rygger ikke tilbake for å svare på den. Åpen tale basert på grunnleggende og gjensidig respekt, er og blir en forutsetning for å kunne bygge et tillitsforhold.

 

Derfor unnlater heller ikke vi å ta opp spørsmål som fra russisk side kan bli sett på som kontroversielle. Derfor er det også at Utenriksministeren har gjort det klart – slik han nylig uttrykte det i en tale i Bodø – at ”vi ser trekk i russisk politikk som ikke helt rimer med hva vi forventer av et medlem av Europa-rådet, berettigede spørsmål til respekten for rettstatens prinsipper, ytringsfriheten og demokratiets kår og respekten for menneskerettighetene”. Slike spørsmål, slår ministeren fast, hører også naturlig med i den brede dialogen med Russland.

 

Man hører rett som det er, en etterlysning av større realisme i norsk utenrikspolitikk, som – hevdes det – kan fremstå som blåøyd og fjern fra det virkelige liv. Også vår holdning til vår russiske nabo karakteriseres somme tider som i for stor grad basert på illusjoner og ønsketenkning. Det eneste russerne forstår, sies det, er maktspråk og realiteter. Jeg er slett ikke sikker på at dette postulatet holder stikk, men uansett er dette en debatt vi alltid må være rede til å ta.

 

I det store og hele, er det likevel vår overbevisning at den engasjementslinje vi har valgt, kombinert med åpen tale, har vært realpolitisk velbegrunnet, og brakt resultater – kanskje ikke så mange, og så raskt som vi idéelt sett skulle ønsket det – men likevel slik at vi har kunnet utvikle et rasjonelt naboforhold basert på felles interesser, og vilje til å ta fatt i de problemer vi møter.

 

Det er intet dårlig utgangspunkt når vi dag fører arven fra et tusenårig norsk-russisk naboskap inn i en ny tid.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 12. mars 2007

ved

Ambassadør David Powell
British Ambassador to Norway

FOTO:
British Embassy, Oslo. Foto: Google/Wikipedia/Kjetil Ree

UNITED KINGDOM SECURITY POLICY:  JOINING THE DOTS

(Check against delivery)

It is a great privilege to be here tonight to address such a distinguished audience and in such a distinguished and historic setting.

I want to cover tonight three sets of issues.  First, a UK view of the current global security context; second, our security response at the national level – how the institutions and interactions can make policy responses work; and third, some of the wider issues about international co-operation.

I have subtitled this talk ‘Joining the Dots’.  This is not a particularly new or surprising concept.  The challenges of the modern world are inter-related.  An integrated response is essential:  military, diplomatic and development interventions all matter.  And few of these challenges can be addressed without international co-operation.  Of course, all countries want to make their policies as effective as possible by ensuring that the policy instruments chosen are mutually reinforcing.  I’d like this evening to reflect on what the concept means for the UK, given our particular history and our position as a medium-sized country, but one with a global perspective.

Current Security Challenges

First, the challenges.  It may be foolhardy to predict – especially about the future.  But the security environment over the next 20-30 years looks set to see continuing threats from international terrorism, weapons of mass destruction and failed – and failing – States.  Emerging trends, including climate change, resource competition and demographics, will potentially pose additional drivers for conflict.  The way these threats interact and combine will further complicate the picture.

The UK’s approach to foreign policy and particularly its security challenges has a number of characteristics:

  1. Values-based:  We believe that it is by furthering our values that we best further our interests in the era of globalisation and interdependence;
  2. Activist:  We seek to be engaged in every issue, both in helping to set the agenda and delivering it;
  3. Comprehensive:  Using the full range of instruments to deliver the agenda, including both ‘hard’ and ‘soft’ power – I’ll come back later to this point; and
  4. International:  Having as its foundation both a central role in Europe and a strategic alliance with the US.  And at the same time, engaging with broader international coalitions and working with key niche players to effect change.

This approach has delivered considerable success in the global agenda.  We have contributed, for example, to:

  1. G8 initiatives leading to $70billion of debt relief and agreement to double development assistance;
  2. Successful military interventions in Kosovo, Bosnia and Sierra Leone;
  3. Removing Saddam Hussein from power and the election of a national unity government in Iraq;
  4. Establishing democracy in Afghanistan, and eradicating terrorist camps;
  5. Pre-emptive intervention to help prevent conflict in Macedonia;
  6. The renunciation by Libya of its weapons of mass destruction programme.

Needless to say, at the same time, many other security issues remain.  The most significant would, however, probably include:

  1. Stabilising Iraq and Afghanistan;
  2. Accelerating the Middle East peace process;
  3. Countering the threat from Islamic extremism;
  4. Tackling nuclear proliferation in Iran and North Korea; and
  5. Ending the violence in Darfur.

Obviously, not all these or other future security challenges will require the use of armed force.  But some might, in both conflict and non-conflict situations:  to intervene when our strategic interests are threatened; to maintain the security and stability of the international system; and to act when there is a moral imperative to do so.  Distinctions between conflict and non-conflict situations are themselves becoming less clear and operating environments are becoming more demanding.  Military action alone is not enough:  integrated civilian and military solutions are needed.

By an integrated solution I mean the combination of both ‘hard’ and ‘soft’ power.  That is the willingness to take direct military action as well as to make diplomatic and financial commitments of a different kind.  In the military context this has required the UK to retain balanced forces, able to act against a range of threats and to maintain the strategic nuclear deterrent.

But it is fair to say that the ‘hard’ power has been considerably more controversial than the ‘soft’.  For the UK, ‘hard’ and ‘soft’ power are driven by the same principles.  The world is interdependent.  That means we work in alliance with others.  But it also means problems interconnect.  Poverty in Africa cannot be solved simply by the presence of aid.  It needs the absence of conflict.  Failed States threaten us as well as their own people.  Terrorism destroys progress.  Terrorism cannot be defeated by military means alone.  But it cannot be defeated without it.

The UK Approach

This brings me to my second set of issues:  how the UK seeks to respond in practice to new security challenges.  I shall illustrate what I mean by three examples:  the struggle against terrorism; Iraq; and Afghanistan.  And I’d like then to draw a few more general lessons.

Terrorism is not simply a security issue.  The UK’s response, termed ‘Contest’, is divided into four strands, which we term the ‘four Ps’:

  1. Prevent:  We seek to tackle the radicalisation of individuals, both in the UK and elsewhere, which sustains the international terrorist threat.  The UK’s response includes tackling disadvantage, deterring those who facilitate terrorism; and engaging in the battle of ideas by challenging the ideologies that extremists believe can justify the use of violence;
  2. Pursue:  Activities within this strand include the disruption of terrorists and their operations, and have a number of aspects:  Gathering intelligence; disrupting activity, including bringing terrorists to justice through prosecution; and international co-operation with partners and allies.  In this connection, I welcome last week’s announcement that Norway’s counter-terrorism intelligence effort is to be strengthened;
  3. Protect:  This is concerned with reducing the vulnerability of the UK and UK interests overseas to a terrorist attack and includes strengthening border security; protecting key utilities; reducing the risk of attacks on transport;
  4. Prepare:  Finally we have to ensure that the UK is as ready as it can be for the consequences of a terrorist attack.  The key elements include identifying potential risks; building capabilities; and continually evaluating and testing our preparedness.

None of these strands can, of course, be considered in isolation from the others.  Changing mindsets can be slow.  Politics on its own is not sufficient.

Iraq

Turning next to Iraq, where the UK’s use of ‘hard’ power has perhaps been most controversial.  There is no doubt that Western governments did make mistakes – in regard both to some of the intelligence before the war and to some of the decisions taken after the fighting stopped.  And there is no doubt that the levels of violence by terrorists in Iraq are blighting the lives of many Iraqis.  This is not the occasion to go through the reasons for the conflict, though it is worth noting both that the conclusions we reached on Saddam’s weapons of mass destruction were shared by intelligence agencies right across the world; and that there was a track record of concealment:  Saddam’s sophisticated biological weapons programme was only uncovered when his son-in-law defected in 1996 – after the United Nations Special Commission (UNSCOM) had been already operating for many years.

I understand, of course, why some countries, including Norway, have chosen to withdraw armed forces.  But it is worth underlining the tremendous needs of the people of Iraq.  Iraq’s neighbours only on Saturday, at the Iraqi neighbours meeting in Baghdad, emphasised their support for the Iraqi Government’s efforts to confront terrorism and sectarian violence.  And the multi-national force there now is not an occupying force but is acting in a supporting role with the mandate of the United Nations and at the request of the Iraqi Government.  And this was not a government imposed by anyone.  It was the people of Iraq who turned out in their millions to vote for that government and for a positive future for their country.  By helping them to take on the violent minority who want to drag the country into chaos, we are fulfilling a responsibility which we took on when we removed the previous, murderous regime.

Over the coming months we will be reducing our troop levels in Iraq from the present 7,100 to roughly 5,500.  Over time and depending naturally on progress and the capability of the Iraq Security Forces, we will be able to draw down further.  The UK military presence will continue into 2008, for as long as we are wanted and have a job to do.  Increasingly our role will be support and training, and our numbers will be able to be reduced accordingly.

Our over-riding objective – shared by our coalition partners – remains the same:  to help the Iraqi Government create a secure environment:  the space in which they can continue the task of reconstructing their country.  We are under no illusions how difficult that task is or how acutely the fate of that country still hangs in the balance.

For the UK’s part, military forces work closely with diplomats and aid workers.  The physical side of reconstruction is important – getting the oil flowing again, putting children back into schools, repairing roads, providing fresh water and a reliable electrical supply.  But it is also about reconstructing the structure of a functioning nation:  State-building if you will.  In other words, after decades of autocratic, sectarian rule, creating a government of national unity along with the legal and non-governmental structures at every level of society that are the mark of a mature, stable democracy.  The consequences of a failure in Iraq now are every bit as stark as the failure in Afghanistan in the last decade.  A country that risks becoming an ungoverned and lawless State in the heart of the most volatile region in the world – the Middle East.

Afghanistan

In Afghanistan, too, a joined-up approach is essential.  The UK is, of course, operating predominantly in the south.  The Afghan Government, international organisations, donor nations and Non-Government Organisations need secure environments in which to conduct much-needed reconstruction work.  The UK’s Helmand Task Force, part of the long-planned expansion of the International Security Assistance Force (ISAF) across Afghanistan, is playing a crucial role in setting the conditions for reconstruction in the south of the country.  They are working closely with the combined military and civilian UK Provincial Reconstruction Team (PRT) based in Lashkar Gah.  As we recently announced, the size of our military contingent will increase over the coming months.

In the initial stages of the deployment UK troops have seen operations designed to root out insurgents, an essential prelude to implementing their ISAF mission of facilitating development.  Deploying to provinces in the south of Afghanistan has, as expected, proved a major challenge.  The region was a Taliban heartland and the expansion of ISAF was bound to lead to clashes with those who oppose the Afghan Government.  It remains, too, the major drug-producing area of the country, and is where the trade is organised.  Nonetheless the presence of UK troops is now having a positive effect.  The people of Helmand province are starting to see the initial benefits of Afghan Government and international community reconstruction efforts.  They are starting to see that the opportunity of the future is significantly better than the alternative, the repression of the Taliban regime.

Lessons

I’d like at this point to note three broader lessons we have taken from these examples and UK experience more generally.  All basically come down to one theme:  «it’s good to talk».

First, the vital importance of interdepartmental co-ordination.  Departmental government does not always lend itself easily to co-operation on cross-cutting issues.  Different cultures, working practices and terminology conspire to make co-operation difficult.  A collective desire for better co-operation is not enough to make it happen spontaneously.  In the UK the central role has long been played by the Cabinet Office (responsible to Government collectively and separate from the Prime Minister’s office).  Ministerial committees (in the case of Afghanistan, chaired by the Defence Secretary) draw together Ministers and senior officials from across government to co-ordinate the UK’s military, political, developmental and economic engagement.

Second, the need for the intelligence on which policy is based to be independent, but also policy-sensitive.  In the UK, Ministers and senior officials are served by a central co-ordinating mechanism, known as the Joint Intelligence Committee, that prepares

policy-neutral strategic intelligence and analysis on some of the key issues.  Because these assessments include intelligence, diplomatic reporting and open-source information, they aim to give as comprehensive a picture as possible.  But because the mechanism involves all the key experts getting around the table to argue about the significance of different items of information, intelligence practitioners can be much more sensitive to the needs of policy practitioners and policy can be informed by a better understanding of the strengths and weaknesses of intelligence sources.

Third, the need for policies to be explained openly and consistently.  We are seeking to take a new approach to public diplomacy, to be more strategic, better co-ordinated with others, such as the British Council and BBC World Service, and evaluated more systematically.  Public diplomacy activity is becoming much more an integral part of the UK’s plans for achieving the Government’s priorities in other countries.  In the security context, co-ordinated public diplomacy is perhaps particularly important in explaining the UK to the public in countries most suspicious of our objectives.  But there is a possibly tangential role even with our closest friends.  In Norway, for example, one of the themes being pursued by the British Council relates to the issues of identity, multiculturalism and diversity.  Efforts to increase understanding between different cultures can cross geographical borders.

So, we try to ensure that inside the UK, our strategies are joined up and are mutually reinforcing.  But in almost all areas, what the UK does must of course chime with the objectives of host governments (such as Afghanistan) and those of other international actors.  This is essential if we are to be relevant and useful – but it does also present us with some real sequencing problems if these wider reference points are not clearly defined.

The International Dimension

The last set of issues, then, that I want to cover tonight is the issue of wider international co-ordination.  Again, for this audience, I’ll focus on co-ordination where the use of armed force may be an element.

Much co-ordination is carried out within and between multilateral institutions.  The number has steadily proliferated since 1945.  Some have evolved to meet new challenges; others have not.  The result is a complex international architecture with many overlapping roles and too little focus on the value added that each institution can deliver.  Only by working with others through these institutions can we secure our international objectives, whether on human rights, security or climate change.  So there is a need to work both with individual partners and with the institutions themselves to reform institutions so that they enable results, not block them.  I would in this context pay a tribute to Prime Minister Stoltenberg’s work in reforming the UN system.

I’d also pay a tribute to Norway’s role in achieving the consensus at the Rīga NATO Summit for the Alliance as a whole to concentrate on a comprehensive approach in Afghanistan.

Afghanistan is indeed a good example.  The country is not one anyone would naturally have wanted to choose as an example of how to put together a failed State.  Clearly, applying a comprehensive approach – co-ordinating various interlocking strands of activity to achieve the desired end state – in a complex, multi-national environment, presents a major challenge.

That challenge is essentially about integrating the two aspects of the international role in Afghanistan:  to underpin our collective security by denying ungoverned space to terrorists; and second, within this framework for stability, help the new Afghan Government to build a rule of law, governance and economic activity.  As President Karzai said at his press conference in London last month:  «Reconstruction will have to be accompanied with security.  In the absence of security, reconstruction will become a difficult thing to achieve».

The UK actively seeks to ensure that actions in those institutions of which we are a member are again mutually reinforcing.

I referred earlier to sequencing issues.  This can mean, for example, that action in the UN Security Council has to take place against very tight deadlines; EU and G8 positions have to be mutually reinforcing; and macro-level economic intervention does not undercut the essential micro work carried out on the ground by aid agencies and NGOs.

Sequencing and joining the dots on the ground can be every bit as, or more, challenging.  There is a tension, for example, between the short-term planning horizons of the military, and also humanitarian players, and the longer perspective of the development agencies.  Both sets of processes need to be able to feed experience and lessons learned to each other.  And both need to take account of local actors and authorities.

As an aside here, it is worth noting that strict demarcation may not always be possible.

Sometimes, where plans and co-ordination mechanisms are under-developed, NATO will need to do some interim filling of gaps.  The practicalities on the ground, particularly in the south and east, where the civilian and NGO presence is very restricted or non-existent, mean it is inevitable that NATO will need to take on more of a lead co-ordination role within the framework of agreed objectives.  But this can only be a holding operation, until the conditions are right for the proper authorities to take over.  What is fundamental is that the real needs of the ordinary people in Afghanistan should not be held hostage to institutional rivalries.

I welcome that Norway is making a particularly substantial contribution.  There are practical and financial initiatives on education, governance, rural development, the rule of law and, most recently, oil for development.  And you have over 500 troops deployed in the north of the country, soon to be augmented by Special Forces in Kabul.

It is the military aspect of this contribution that has, I recognise, been not without some domestic controversy.  The debate in this country is probably similar to that in many others.  But because Norway is a nation that punches well above its weight internationally some of the dilemmas that many now face may be particularly acute here.  For example:

  1. How much resource can or should be spent on armed forces in a time of peace in Europe?
  2. What capabilities should a country need to maintain for national defence?  Should a country try to cover a full range of international operations or would concentration on fewer, and more sustainable niche roles be more appropriate?
  3. Should a nation explicitly plan to be able to deploy a particular proportion of its armed forces overseas – for the larger players the figure is about 20%; and
  4. To what extent will there be the political will to exercise both ‘hard’ and ‘soft’ power?  Some countries have effectively, except in the most exceptional circumstances, retreated to peacekeeping alone.  That is perhaps understandable – it reduces domestic controversy.  But there may be also less political influence with those who still do exercise that hard power.

The UK, like everyone else, can’t do everything or be everywhere.  But we continue to believe that our national interest is served by taking as wide a focus as possible.  This means in a military context that we are resourcing our armed forces at well above the 2% of GDP that is increasingly discussed as a NATO target; we maintain a range of forces, with a capacity to deploy overseas; and above all we retain the political will to use these forces for military action.

I have tried, then, in this talk to set out the context within which the UK sets the contribution its armed forces can make to international peace and security.  I am very conscious that the issues and dilemmas we face, though different in scale and resonance, may not be wholly unfamiliar to those responsible for Norway’s security policy.  I look forward with great interest to following the debate in this country on these issues as your Defence Study 07 and Defence Policy Commission unfold.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 27. november 2006

ved

Ambassador Benson K. Whitney


USAs ambassadør til Norge

US AND NORWAY — LEADING A 21st CENTURY NATO?

 

Introduction

Ambassador Benson K. Whitney USAs ambassadør til Norge. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er en ære for meg å få tale til dere i kveld. Jeg takker Oslo Militære Samfunn for invitasjonen, som jeg setter stor pris på. Imidlertid minner listen over fremragende personer, som har snakket i denne salen om sikkerhetspolitikk de seneste måneder, meg om det norske ordspråket ”å hoppe etter Wirkola”. Jeg vil gjøre mitt beste for å følge deres gode eksempler. Nå må jeg gå over til engelsk, før jeg har brukt opp de norske ordene jeg kan.

(English translation)I am much honored to be speaking to you tonight. I thank the Military Society for the invitation and I appreciate this opportunity very much. However the list of distinguished people who have spoken in this hall on security policy just in the last few months reminds me of the Norwegian caution of the danger “å hoppe etter Wirkola.” I will do my best to uphold their fine examples. Now I will switch over to English before I run out of Norwegian words I know.

People sometimes ask me what I have learned in my first year about the relationship between Norway and the United States. Two related points immediately come to mind. The first is that our nations have enjoyed a truly unique and special relationship for the past 60 years. The second is that we cannot merely assume that the US and Norway will maintain that special relationship in the 21st Century. To do so will require more and harder work. I believe strongly that it is important to our mutual interests and the world’s interest that we make that investment. And that means we must carefully attend to the true pillars of our relationship.

One essential pillar has been our common devotion to NATO and that is what I want to talk about tonight. Would it be too presumptuous to call our meeting tonight the unofficial opening of the Riga Summit? Of course, the official summit begins tomorrow with the gathering of the 26 NATO heads of state in Riga, and even as I speak, President Bush is in Tallinn, conferring with our mutual friends and allies. But for us here, I can think of no better way to kick off the summit than to take a closer look at the U.S.-Norwegian relationship to NATO. In doing so, I admit to taking my prerogative as speaker to alter the subject of my speech somewhat. The revised title of my remarks is “US and Norway—Leading a 21st Century NATO?”

 

Norway’s History in NATO

I was gratified to hear Foreign Minister Store, in his excellent speech in this hall, confirm that Norway is just as committed as the United States to continuing our special partnership.

He went on to say that our continued cooperation is “a partnership that draws on the experience of the past but that is driven by the challenges of the future.” He is so very right, most especially with respect to our common relations to NATO.

 

The “experience of the past” brings to mind the recent commemorations of Jens Christian Hauge’s remarkable life. Mr. Hauge’s contribution to bringing Norway into NATO was an important turning point in Norway’s history. Norway’s rejection of neutrality and its choice to tie its security to NATO and the U.S. was not assured, as might be assumed today. Strong voices argued that Norway should play a non-aligned role and rely on the UN for guarantees of security. No doubt many of you in this room engaged in that debate. But in the end, Norway took a hard look at the realities of the world and took the necessary steps to ensure its security. Of course, the US too made a deep commitment to the trans-Atlantic alliance from the very start.

Any honest assessment of history shows clearly that both nations greatly benefited from their NATO commitment. Our close security cooperation, both within our NATO alliance and bilaterally, was crucial for the defense of Norway and Europe during the Cold War. U.S. pre-positioned equipment here in Norway was just one demonstrable sign of how quickly we could respond to a threat to the alliance. This equipment is just as relevant today as during the Cold War—it is now a demonstrable sign of how quickly we can respond to threats worldwide. Norway has historically been one of the United State’s closest and most dependable NATO allies and one of the most vigorous advocates of the alliance’s value.

NATO has always worked to guarantee the security and independence of its member states. Of course, the methods used to ensure security have varied greatly over the years and continue to evolve. One of the remarkable things about NATO is that it has adjusted to meet each challenge, becoming a stronger institution each time. Today Norway and the U.S. have an important opportunity to provide essential leadership – to lead NATO through a critical transition period necessary to enable the alliance to address the challenges of the 21st century.

A 21st Century NATO

Minister Store’s speech was also right on target that the US – Norway relationship is, and should be, “driven by the challenges of the future.”   This is especially true with regards to NATO and defense policy. The very point of the Riga Summit is to continue NATO’s efforts to prepare – “to transform” — for these 21st century challenges. Let me emphasize that the goal of NATO remains exactly the same — to guarantee the security and independence of its member states. NATO cannot remain viable unless its collective members continued to find it in their individual security interest to belong.

The trickier part is that the nature of national security has profoundly changed. Of course, the threat of national armies clashing in Europe has greatly diminished. But globalization in all its forms has so shrunk the world that genuine threats come not from our neighbors, but from across the globe. We face not a common enemy but common threats. And these threats may not come from Europe, but they most certainly threaten Europe.

 

Global terrorism and proliferating weapons of mass destruction top the list, but in an ever shrinking world the threats of HIV/AIDS, poverty, energy security and what might in the past have been just regional conflicts, all pose meaningful dangers. The fact that any and all of these threats will usually arise from failed states far from our shores makes the dangers far more complex to contend with. The alliance that helped bring down the Berlin Wall, reunite a divided Europe, and bring peace to the war-torn Balkans, is today on the frontlines of a struggle every bit as important: defeating a resurgent Taliban and supporting the development of a free, democratic, and economically viable Afghanistan. The history of the conflict in Afghanistan provides a clear example of the existence, the dangers, and the nature, of these new global threats.

 

The very nature of these 21st century threats demand very different tools. Global threats demand global – and thus collective — solutions. These challenges have diplomatic, military and non-governmental aspects and require the broadest scope of international cooperation. These threats demand longer and deeper commitments, which require more patience and discipline. They require projecting power and resources far further from home than ever before. Afghanistan again provides a real example of the new tools we will need in the 21st century. And that is precisely what will be discussed tomorrow at Riga.

 

These are profound challenges. Successfully addressing them will require many complex changes in our national and multilateral institutions. The US believes that a transformed NATO should remain the foundation of our collective security arrangements. NATO is the only institution among transatlantic democracies which has the military capacity to be effective in addressing global challenges. We strongly agree with Defense Minister Stroem-Erichsen who has emphasized Norway’s firm belief in a transformed NATO.

 

The Demands of Change and Leadership

But we must recognize that understanding 21st century threats and believing in a transformed NATO is really the easy part. Making it happen requires change. Change is hard –very hard, and history shows that change does not happen without leaders willing to drive that change through. My central point here tonight is that successfully developing a “new” NATO will demand leadership and that Norway and the US should be partners in providing it.

 

Why us? For one, the tradition of a strong NATO has always been important in our nations. We closely share the set of core values that form the heart of this alliance of democracies – freedom, justice, and human rights. We hold these values not merely as a matter of principle but as an agenda for action. These values have driven both nations to actively project our influence far from home to try to change the world for the better. We are also nations with the financial resources to implement the necessary changes in our institutions to make transformation a reality. Both the US and Norway share the same vision of what a 21st century NATO should look like. Not least, we should lead because we have led before. We understand the need for that leadership and have the skills and influence necessary to the task.

Let’s look at what some of the things the US and Norway could do to provide this much needed leadership.

 

Creating the will

My first point is that NATO cannot succeed in the 21st century without a strong will for NATO’s mission among the people of the NATO countries.   Without popular support, change is flat out impossible. Beyond change itself, the likely protracted nature of future actions means that NATO countries need to have the will to stick with its commitments for longer periods. Abraham Lincoln rightly said “Always bear in mind that your own resolution to succeed is more important than any one thing.” Thus, political leaders of all the NATO partners must actively and aggressively explain to their citizens about these new threats, why NATO is needed, and what changes need to occur to make NATO work.

 

This may be harder in Europe, including Norway, because of NATO’s primary role as the Cold War deterrent. The end of the Cold War naturally invites the average person to wonder what NATO’s purpose is today. I was disturbed to read the results of a recent poll which showed a five percent drop in Norwegians who support NATO membership. I hear some voices in Norway suggesting the nation should look to primarily the EU or even the United Nations for its security needs. Other voices question the need for a robust security posture at all, suggesting Norway needs to have just good enough security– whatever that means — and no more.

 

It is certainly not my business to engage in Norway’s debate about what the nation’s defense policy should be. That is for Norwegians. But as a representative of a NATO partner whose security is directly tied to Norway, I can fairly hope that the government, political leaders and leading intellectuals take the time and energy to really explain to the Norwegian people the new threats and why a commitment to a NATO really matters to Norway after the Cold War. The same goes for US political leadership which must continually confront isolationism and explain why we should devote so much effort and commitment across the ocean.

 

In particular, I believe the Norwegian people need to better appreciate the reality of international terrorism — to see how this threat poses deep and direct dangers to all the free countries of the world, including Norway, and to see that NATO has a crucial role in fighting it. Norway is not exempt from terrorism, as we have seen in this very year. Popular reluctance to admit threats is natural, but it is up to leaders in the US and Norway to overcome it.

 

One of the clearest expressions of this need for can be seen in countries’ participation in NATO operations. Of course, this is where the rubber really hits the road. Both Norway and the US have strong records in NATO operations, from northern Afghanistan to the Balkans to Active Endeavor in the Mediterranean, and possibly soon to Darfur. We have stood with, and in fact often led, our NATO partners. The decision by Norway to withdraw from the NATO mission in Iraq and, for now, not to send Special Operations Forces to southern Afghanistan are exceptions to this leadership. But, I hope, they are limited exceptions. To demonstrate political will for other alliance partners means showing a complete commitment to these important NATO operations.

It is only by building the will for a transformed NATO at home and engaging in operations abroad that Norway and the US can truly be models for other alliance partners.

 

Bridging the cultural divide on force

NATO also needs our leadership in addressing what I believe is a genuine cultural divide between the US and Europe in how to solve problems, specifically how to balance between diplomacy and dialogue on the one hand, and the use of harder force like sanctions, isolation, and military action on the other. Please excuse these gross generalizations – but speaking in broad terms, Europeans tend to believe deeply in the process of diplomacy and dialogue as a goal and are more reluctant to think in terms of power. Americans want to solve problems peacefully through negotiation and dialogue, but do not see the process of dialogue itself as a goal and therefore are less reluctant to use power when necessary.

This difference can be characterized as impatience and patience, action and dithering, or operating out of positions of strength or weakness, depending on your perspective. There are quite legitimate reasons for the American and European approach to problems and both can, and do, play an important role in solving international conflicts.

Let us not debate which is right or wrong, but let us not ignore this difference. It is also important to note that this divide is fundamentally a genuine part of the European and American outlooks. As such, it will not change with political shifts on either side of the Atlantic.

So, how do we merge our two approaches to problem solving? Here, I think Norway can help play a constructive bridging role to harmonize these differences. This is because, although Norway has always prized dialogue, it also, as demonstrated in the Balkans, Afghanistan, and elsewhere, has understood there is a time and place for exercising power.

It is essential that we work on this issue. The U.S. cannot solve the world’s problems alone. Europe has significant power but, as Foreign Minister Store correctly stated, the United States must be a part of the solution for the world’s efforts to be successful. We must work effectively together if we hope to have success in facing the new global security challenges.

Ultimately, this is a core reason why NATO remains important for the 21st Century. NATO is where transatlantic democracies gather, consult and forge strategic consensus. And, when necessary, NATO is where they take decisions on joint action. NATO is the one organization which binds transatlantic democracies together. And it should be Norway and the US, in constructive engagement, who help reconcile some of the natural differences in outlook between the allies to creative a more effective and coherent NATO.

 

Leading in Transformation

Turning now to the subject of transformation, leadership for the new NATO also demands that both the US and Norway stand as strong forces for military transformation. Today’s forces need to be deployable, inter-operable, and supportable. Why? Simply put, to support our foreign policy. This is as Clausewitzian as it gets. Indeed Norway and the U.S. share almost exactly same vision for NATO. Norway has been an excellent example of a NATO ally which has seriously addressed the difficult transition from a static territorial defense to an expeditionary military able to respond to global needs and the complexity of modern conflict.

 

I wish more Norwegians knew about the great work being done in Stavanger at the NATO Joint Warfare Center. I visited the center the very last day that General Richards completed the training of his staff in preparation for leading the NATO troops in Afghanistan. They were learning to deal with the multi-faceted nature of modern military operations, including coordinating armed forces from multiple countries with multiple roles, working with the media, implementing development projects, and communicating with local populations. This is the future and Norway is helping make it happen in Stavanger.

 

Another place the US and Norway can lead the way at NATO is the purposeful coordination of development assistance and security. Again, Afghanistan is the model where the generals have clearly said that to win they must fight the Taliban, but equally importantly we must build roads and schools. Both Norway and the US have worked internally to ensure their development assistance supports their nations foreign and security policy. Again, this leadership experience should be proactively shared with other NATO partners.

 

Financing Change

Transformation has many obstacles but one of the biggest is cost. Change requires investment. In this regard far too many NATO countries are falling short of the NATO benchmark to spend 2% of gross national product for defense. Some NATO countries are as low as a little over 1%. European allies collectively have economies comparable to the US, yet spend only half as much on defense. Norway stands in 14th place among the partners, in the lower half, at about 1.6%. This is a place, I hope, where Norway, the wealthiest country per capita among NATO members, could assert greater leadership and increase its spending to the 2% standard, thereby providing a strong positive example. This would also give Norway the potential to provide more support to NATO operations and show leadership in that way as well.

Of course, spending on security can be hard to prioritize in a national budget. It can be difficult for the public to understand why serious investments are necessary to ensure future security. It is up to political leaders to recognize and explain this. In the U.S., for example, we had a strong debate over the “peace dividend.” In the immediate days following the Cold War, people expected the “peace dividend” would be permanent. Armed forces were cut, and intelligence agencies greatly diminished as we celebrated our new-found threat-free world. Unfortunately, this did not prove to be the case and it took the tragic events of 9/11 to fully end this debate in the U.S. I hope and pray that other nations don’t have to experience such tragedies to realize the very real dangers of today’s world.

One might ask what business is it of the US what another country spends on defense. The answer is that the failure to meet defense spending needs makes it harder for countries to contribute effectively to NATO operations. That undermines the effectiveness of the partnership. In turn, an ineffective NATO will have no future.

 

Purchasing modern technology and capability is essential. Airlift capacity is one clear example where investment is not being made in a very critical area. NATO cannot be expeditionary if its troops cannot be moved. The international consortium to acquire C 17s is a hopeful example of how countries can finance needed upgrades to their capability. We welcome Norway’s positive indications on joining the consortium and believe it indicates Norway’s desire to prepare for future needs.

 

Forward leaning Norway

In summary, let me say that the future I want to see is Norway and the United States working shoulder to shoulder to build a vigorous NATO ready to meet the challenges of the 21st century. This means leading, not following. It means not doing just enough, but all we can. It means both countries must be the most forward leaning with respect to NATO transformation and supporting the costs to make it happen. It means building a NATO with global reach and perspective, and supporting NATO operations with all the capacity that we have to share. Norway and the US have historically been leaders in NATO, holding NATO as the cornerstone of our defense policies. Now is the time to renew our commitment to leading in NATO. Leadership at NATO is right for our nations, for our relationship, and right for the world.

 

Thank you.