Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Sverre Lodgaard, NUPI, foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS). Foto: OMS Presse

Mandag 6. november 2017 hadde vi gleden av å få besøk av seniorforsker Sverre Lodgaard fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt som foredro om Nord-Korea. Sverre Lodgaards ekspertområder er geopolitikk, Midtøsten, iransk utenrikspolitikk, kontroll med og nedrustning av atomvåpen og Irans og Nord-Koreas atomprogrammer. Lodgaard var direktør for NUPI i perioden 1997–2007.

Lodgaards arbeidserfaring er like imponerende som foredraget han avholdt, som også viste seg å ha en svært god timing sett opp mot det aktuelle nyhetsbildet man har om Nord-Korea om dagen.

Arbeidserfaring

2007- Seniorforsker, NUPI
1997-2007 Direktør, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Oslo
1992-1996 Direktør, United Nations Institute for Disarmament Research (UNIDIR), FN-kontoret, Geneve
1987-1992 Direktør, Institutt for fredsforskning (PRIO), Oslo
1980-1986 Forsker, Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI)

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. .

Oslo Militære Samfund hadde besøk av seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Julie Wilhelmsen, mandag 23. oktober 2017. Her fikk vi overvære foredraget «Russland: hvor reell er trusselen – og hvordan bør Norge forholde seg til den?

Introduksjon til foredraget:

I utgangspunktet ønsker hverken Russland å angripe et NATO-land eller NATO å angripe Russland. Problemet er at begge parter synes å forestille seg slike offensive intensjoner hos den andre og mobiliserer rundt slike scenarier. Dette vises i øvelsesmønstre, troppeoppbygninger og lite direkte kommunikasjon på tvers av øst-vest grensen etter Russlands annektering av Krim 2014.

Dette foredraget belyser hvordan Russlands bilde av seg selv og forholdet til NATO/Vesten har endret seg siden årtusenskiftet. NATO, og ikke minst USAs verdensomspennende makt, har i økende grad blitt fremstilt som en trussel mot stormakten Russland. Disse forestillingene har ledsaget Russlands aggressive handlinger på den internasjonale arena. Foredraget viser også hvordan Vestens handlinger i verdenspolitikken, og i Russlands nærområder spesielt, har bidratt til å føre partene inn i et samhandlingsmønster der kriser fort kan oppstå og usikkerheten bli stor for alle parter. Det spente samhandlingsmønsteret er i dag ikke begrenset til det postsovjetiske området, men gjør seg gjeldende langs hele øst-vest grensen i Europa.

For Norges del gjelder det å være realistisk om utviklingen i Russland og sørge for å være i stand til å forsvare landet, men uten å overdrive trusselen og opptre på en måte som bidrar til eskalering. Selv om situasjonen i dag er vesentlig forskjellig fra den vi hadde under Den kalde krigen kan velprøvde prinsipper fra den perioden danne grunnlag for klok politikk.

Manus:

Hvordan skal vi vurdere om Russland er en trussel? Og hvordan blir Russland en trussel?

Mitt utgangspunkt er dette: Vi kan telle bomber og kanoner og økning i antall bomber og kanoner, men det hjelper lite hvis det ikke sees i sammenheng med hvordan Russland ser på seg selv, sin rolle i verden og ikke minst hvordan Russland ser på omverdenen, inkludert Norge. Det er ikke våpnene i seg selv det dreier seg om, men om det finnes et rasjonale for å sette disse våpnene i spill. Og dette rasjonale er altså historien om hvordan Russland ser seg selv og de andre signifikante aktørene på den internajsonale arena. Jeg sier signifikante fordi Russland historisk sett er mer opptatt av noen enn av andre. Russland er spesielt opptatt av Vesten, USA og NATO og av sin posisjon i forhold til disse politiske størrelsene.

Men, Russland handler ikke i et vakuum. Hvorvidt Russland er eller blir en trussel avhenger også av hva omverdenen faktisk gjør og spesielt hva Vesten, USA og NATO gjør. Dette er en ubehagelig årasaksfaktor å peke på, fordi det ser ut som et forsøk på å fordele skyld – på et tidspunkt da vi er opptatt av å straffe Russland for grove folkrettsbrudd. Men, det er en realitet: Hva omverden gjør påvirker om Russland blir en trussel.

I dette foredraget vil jeg derfor ta for meg Russlands bilde av seg selv og Vesten/USA/NATO og hvordan dette har endret seg over tid og siden Putin kom til makten. Dernest vil jeg vise hvordan andre staters handlinger har påvirket Russlands vei og hvordan Russland og Vesten som en konsekvens av utviklingen på disse to områdene har kommet inn i et samhandlingsmønster som skaper mindre sikkerhet for begge parter. Til slutt vil jeg kommentere hvordan Norge bør forholde seg. Norge behandles til slutt, fordi det er slik at dersom Russland skulle komme til å utgjøre en trussel mot Norge er det egentlig ikke Norge det dreier seg om. Norge er utsatt fordi det kan komme til å bli landet mellom USA og Russland.

Seniorforsker Julie Wilhelmsen, NUPI.
Foto: OMS

Så til hvordan Russland’s bilde av seg selv og forholdet til Vesten/USA/NATO har endret seg over tid: Først vil jeg bare minne om at under Sovjetunionen var Russland Vestens motpol og så seg selv som en supermakt. Dette er et selvbilde som henger igjen og som stadig utgjør et potensiale for russiske ledere. Det er også slik at de gamle fiendebildene av ‘det kapitalistiske, imperialistiske Vesten’ som en trussel på russisk side og av det ‘kommunistiske totalitære Sovjetunionen’ på vestlig side – som var selve rasjonale for all militær mobilisering under Den kalde krigen – ligger der som en arv det er lett å gripe tilbake til på begge sider.

På 90-tallet var imidlertid Russland i følge det offisielle narrativet en vestvendt stat som skulle lære av Vesten. Russland skulle bli en ‘normal europeisk stat’. Men dette var i noen en tynt artikulert identitet på øverste politiske nivå. Det fantes en nasjonalistisk og kommunistisk opposisjon i Dumaen som så for seg Russland i en helt annen posisjon. Hele tiden så man i brede lag av den russiske eliten, også blant flere i den ‘liberale’ eliten, med skepsis på NATO så lenge ikke Russland ble inkludert. Derfor ble også den såkalte ‘atlantisismen’ som russisk utenriks- og sikkerhetspolitisk doktrine raskt avbåst på 1990-tallet, til fordel for ‘multipolaritetsdoktrinen’. Multipolaritetsdoktrinen postulerte at Russland måtte balansere USAs makt og bremse utviklingen mot en unipolar verdensorden. Det handlet om å bevisst balansere USAs makt sammen med andre makter som for eksempel Kina. Det handlet om å hegne om FN og sikkerhetsrådet som eneste instants for å avgjøre spørsmål om krig og fred i verdenspolitikken og om den klassiske folkeretten som fremhevet statenes suverenitet.

Så fort Putin kommer til makten begynner han å arbeide for og snakke om Russland som en sterk makt og behovet for å gjenresie Russland. Vi ser det i talene i forbindelse med den andre tsjetsjeniakrigen allerede i 1999. Og han har appell i den politiske opposisjonen og i brede lag av det utenriks- og sikkerhetspolitiske etablissement. Men i Putins tidlige narrativ er ikke Vesten/USA og ikke engang NATO en fiende eller en trussel, men en mulighet. Russland skulle bli sterkt igjen gjennom integrering i den vestlige økonomiske sfæren, gjennom samhandling med Vesten. Etter 11. september 2001 fikk denne ‘vestvendingen’ en ekstra dimensjon gjennom det nye partnerskapet mellom Russland og USA/NATO i krigen mot internasjonal terrorsime: ikke bare i statsledernes ord, men også i konkret samarbeid. Russland sier ja til etablering av amerikanske militærbaser i Sentral-Asia og aksepterer at USA trekker seg fra ABM avtalen. Det kommer på plass en ny nedrustningsavtale i 2002, NATO-Russland Rådet opprettes og det foregår en formidabel etterretningsutveksling på tvers av øst-vest grensen.  På dette tidspunktet uttrykker til og med Putin at det er på tide å slutte å lage bråk om NATO-utvidelser og legger til at man må få til én felles europeisk sikkerhetsstruktur.

Så skjer det imidlertid ganske raskt et skifte med krigen mot Irak i 2003. Russiske ledere snakker om USAs alenegang, at krigen mot Irak ikke er en del av krigen mot terror og at USA bryter folkeretten. Kosovo (1999) trekkes frem som et lignende eksempel. Vi ser også at Bush administrasjonens kampanje for å spre demokrati ‘world wide’ og den økende kritikken mot demokratiunderskuddet i Russland fremstilles som en slags vestlig imperialisme. Et enda kraftigere skifte i Russlands bilde av Vesten/USA skjer i forbindelse med de såkalte fargerevolusjonene i det postsovjetiske området, spesielt i Georgia i 2003 og i Ukraina i 2004. Disse revolusjonene fremstilles som et resultat av USAs ‘hånd’ inn i Russlands bakgård. Tesen er at USA støtter og bygger opp folkelige opposisjon rundt demokrati og menneskerettighetsparoler, for å velte legitime regimer og sette sin anti-russiske mann på toppen. Postsovjet området fremstilles ikke lenger som en potensiell samarbeidsarena for Russland og Vesten, men som et null-sum-spill: amerikanske baser i Sentral-Asia og vestlige anti-terror tiltak i Kaukasus fremstår i et helt annet lys enn det gjorde i 2001.

Russland ser nå Vesten ikke bare som en sikkerhetspolitisk utfordring gjennom NATO-utvidelser og amerikanske planer om utbygging av et rakett-skjold i Europa. Det ser også en systempolitisk utfordring: regimer som USA definerer som udemokratiske må fjernes. Mot dette hever Russland røsten. Vi hører det i Putins mye omtalte tale i München i 2007. Mot dette intensiverer Russland samarbeidet med Kina, spesielt i SCO og forsøker å bygge opp Den kollektive sikkerhetsorganisasjonen, som et NATO i øst. ‘Suverent demokrati’ lanseres som et slags motsvar til vestlig demokrati spredningspolitikk. Forestillingene om at Vesten/USA gjennom NATO forsøker å omringe, eventuelt nedkjempe, Russland blir forsterket når NATO i 2008 uttrykker at Georgia og Ukraina en gang kommer til å bli medlemmer av alliansen. Russland truer alt den gang med å rette sine kjernevåpen mot Kiev.

Forestillingen om at Vesten kommer til å representere en system-politisk utfordring forsterkes når russiske ledere ser på den Arabiske våren. Spesielt det at man gikk skritt utenfor det opprinnelige sikkerhetsrådsvedtaket som Russland støttet for å få fjernet Gaddafi uten dekning i folkeretten, ble lagt vekt på. Forestillingen om at Vesten/USA er en systempolitisk utfordring blir ganske akutt når vi kommer til høsten 2011. Da står Putin-regimet for første gang overfor regimekritiske demonstrasjoner på hjemmebane. Selv om dette på ingen måre er et vestlig-instigert opprør, foreslår Putin at det er Hillary Clinton som står bak. Vi ser denne forestillingen også styre russisk Syria-politikk fra 2012: Russland stemmer ned enhver resolusjon som kan gå i retning av flyforbudssone og regimeendring i Syria.

I takt med at skepsisen mot USA og Vesten øker og at trusselen fremstilles som flerdimensjonal (både en sikkerhetspolititisk og en system-politisk utfordring) gir den russiske ledelsen nytt innhold til hva slags stormakt Russland er. Russland er ikke bare en militær stormakt. Russland er ifølge offisiell retorikk kjernen i en egen alternativ sivilisasjon som står i motsats til den vestlige hyper-liberale sivilisasjon. Dette er en sivilisasjon der Gud ikke er død, der det er forskjell på rett og galt. Den bygger på tradisjonelle verdier som familie og klare kjønnsroller, på det russiske språk og på den russiskortodokse kirke. Dette nye selvbildet blir implementert i konkret politikk. Vi ser en formidabel opprustning og modernisering av det rusiske forsvaret, spesielt etter krigen mellom Georgia og Russland i 2008. Vi ser planene om å etablere en Eurasisk Union med utgangspunkt i tollunionen mellom Russland, Hviterussland og Kazakhstan- et slags EU i øst.

Dette er altså endrigene i Russlands fremstillinger av seg selv og Vesten/USA/NATO over tid. Ja, de er overdrevne og brukes bevisst internt i Russland. Bildene av Vesten som fiende passer som fot i hose med det nye bildet av Russland som stormakt; et bilde som altså også passer stemningen i brede lag av den russiske eliten og folket og som forsterkes og manipuleres gjennom statskontrollerte medier. Men som min historiske fremstilling nok har røpet, dette er ikke bare konspirasjonsteorier fra russiske side. Vesten/USA/NATO har tidvis handlet på en uklok måte som har bidratt til at Russland ser på Vesten som en trussel og seg selv som en forsmådd stormakt. Vestlige lands egen lemfeldige omgang med folkeretten har skapt en dårlig presedens. Man har ofte støttet de man mener er ‘demokratiske mennesker’ i stedet for å støtte demokratiske praksiser. Både Jeltsin og Saakashvili var ‘our guys’ selv om mye av den politikken de praktiserte var direkte udemokratisk. Man har gitt løfte om fremtidig NATO-medlemskap til stater i det postsovjetiske området som er svært langt unna å kunne leve opp til de krav NATO har for medlemskap. Generelt når det gjelder NATO-utvidelser, og løfter om og implementering av NATO-utvidelser, er det er problem at man ikke har evnet å ha blikket på to steder; både hvordan det ser ut fra for eksempel Georgia og Estlands side og hvordan det ser ut fra Russland. Russiske myndigheter ser på kartet og ser at NATO kryper nærmere. De husker Paris Charteret fra 1990, som slo fast at sikkerheten i Europa skulle være udelelig, og hevder at det foreligger et avtalebrudd.

Når vi kommer til krisen og krigen i Ukraina i 2013/2014, som er et vannskille i russisk-vestlige relasjoner tross alt, betinget Russlands forstillinger om seg selv og Vesten Russlands handlinger: Russland som stormakt med ambisjoner om å etablere en Eurasisk Union der Ukraina var det mest selvfølgelige medlem, gjorde integreringsavtalen med EU vanskelig å svelge. Den ville umuliggjøre Unionen og opprettholdelsen av det tradisjonelle, tette handelssamkvemet mellom Russland og Ukraina. Den russiske ledelsens skrekkscenario, det de kaller vestlig regimendringspolitikk gjennom fargerevolusjoner, så ut til å gå i oppfyllelse igjen – og ikke bare hvor som helst, men i ‘brodernasjonen’ Ukraina. I tillegg så de for seg at ukrainsk NATO-medlemskap skulle bli en realitet, at Svartehavsflåten kunne gå tapt. Sett fra Kreml var dette den røde streken. Russland annekterte Krim og intervenerte militært i Øst-Ukraina. (Konflikten i Ukraina handler selvfølgelig om mye mer enn det som omtales her, linjen i denne fremstillingen er kun Russland-Vesten relasjonen.)

Sett fra Vesten har Russlands handlinger i Ukraina bidratt til å justere forestillingene om Russland og Vesten. Russland har blitt en aggressiv, ekspansjonistisk og illegitim makt i Vestens øyne. Vesten og NATO fremstilles som det moralsk høyverdige bolverket mot Russland.

De gjensidige fiendebildene Russland og Vesten nå har av hverandre trigger et samhandlingsmønster som på mange vis ligner det vi hadde under Den kalde krigen. På russisk side har bildet av et Vesten som forsøker å omringe Russland gjenom NATO-utvidelser, velte Putin-regimet gjennom fargerevolusjon og nå kvele russisk økonomi gjennom sanksjonsregimet ledsaget en formidabel økning i det russiske militære øvelsesmønsteret langs grensene i nord, vest og sør mot Europa; senest illustrert ved Zapad øvelsen i September 2017. Vi har sett en kraftig opprustning og utplassering av militær infrastruktur og kapabiliteter, spesielt i Kaliningrad og ved Svartehavet. Vi har til og med hørt sabelrasling med kjernevåpnene – det eneste militære området Russland er like sterkt som USA på. Vi har også sett en øknede informasjonskanpanje inn i vestlige land for å propagere Russland syn på verden og fremme russiske interesser. Selv om de russiske nett-trollenes innflytelse i vestlig politikk etter mitt skjønn er overdrevet, er de en realitet. De har bevisst blitt gjort til et redskap for russiske innflytelse vestover.

På vestlig side har forestillingen om Russland som en aggressiv og ekspansjonistisk makt betinget moralsk, økonomisk og i noen grad militær støtte til det ntye regimet i Kiev. Obama administrasjonen avslo i sin tid å bevæpne Kiev med såkalte ‘lethal weapons’. Under Trump har vi fått et vedtak som gjør det mulig for presidenten å gå til dette skrittet. NATOs samarbeid med Georgia er trappet opp siden 2014. Vi har fått et nytt militærtøvelsesmønster på vestsiden. I 2016 brakte øvelsen Anaconda over 30000 soldater til Polen opp mot Russlands grense, og tyske soldater gikk for første gang siden Andre verdenskrig østover. Militærøvelsen Aurora som ble avholdt i september i år kan fremstilles som et svar på Zapad øvelsen, men trekker likevel Sverige og Finland inn i et økende øvelsesmønster i Vest. Vi har fått nye NATO ‘boots on the ground’ i Polen og Baltikum. Vi har fått US marines på Værnes, nå visstnok på permanent basis. Sist uke ble det bekreftet at US marines skal til Troms. Norge øver nærmere den russiske grensa og med flere britiske og amerikanske soldater enn under Den kalde krigen. Vi har sett en utvidelse av det såkalte rakettskjoldet i Europa, som Russland i mange år har påstått vil nøytralisere deres kjernevåpenkapabiliteter. Så vidt jeg har skjønt er Norge i ferd med å utrede hvordan vi kan bidra. Det brukes penger for å ‘demme opp’ mot Russland. Bare for 2017 allokerte USA 3.4 friske milliarder dollar i de såkalte ‘reassurance’ tiltakene på østflanken mot Russland. Disse har visstnok fått en påplussning under Trump.

Det er ikke min hensikt å liste opp alle tiltak som går inn i det nye kappløpet for å avskrekke og demme opp for den andre – vi kan bare notere at det er mer omfattende enn det som fremstilles i avisen. Jeg skal heller ikke gjøre noe forsøk på å vurdere hvem som ‘gjør mest’. Det viktige her at at begge parter ser alt den andre gjør i sammenheng og i en negativ sammenheng. Russland og Vesten er i ferd med å arbeide seg inn i et samhandlingsmøster som kan skape en ny rustningsspiral. Begge parter kan si at det de gjør kun er defensivt, men fordi man har disse gjensidige fiendebildene av hverandre vil det aldri oppfattes som defensivt fra den andre siden. Snarere vil det se offensivt og truende ut og man vil reagere med ytterligere opptrapping. Da  kommer man raskt inn i et såkalt sikkerhetsdilemma og sikkerheten er truet for begge parter. Selv i de områder der hverken den ene eller den andre  egentlig har offensive intensjoner kan sikkerheten trues, slik som i nord. Dette gjelder spesielt fordi det finnes drivkrefter på russisk side som tjener på denne eskaleringen. Jeg tenker ikke bare på haukene innad i Putin-regimet, de sikkerhetspolitiske etatene og de militærindustrielle interessene. Jeg tenker også på de nasjonalistiske kreftene nedenfor regimet, som har fått økende innflytelse siden krisen i Ukraina.

Eskaleringspolitikken drives imidlertid også fremover fra vestlig side etter en lignende logikk – og selv etter at Trump ble valgt til president i USA; av byråkratene i State Department, av Pentagon og av andre aktører innenfor den forsvars- og sikkerhetspolitiske sektoren. Det dreier seg retorisk sett om å ‘contain’ og ‘deter’ Russland, men politikken er i realiteten ganske fremoverlent når det gjelder å øke amerikansk militær infrastruktur og tilstedeværelse nærmere Russlands grenser. Dette gjelder også i nord.

For Norges del synes de amerikanske ‘tilbudene’ kjærkomne på et tidspunkt når vi ønsker å styrke vårt forsvar. Å ta imot er kanskje den eneste måten å gjøre det teknologiske og økonomiske spranget – men å ta imot har altså den bi-effekt at det bidrar til å gi Norge mindre sikkerhet. Et rakettskjold som manifesterer seg i nord, en tyngre øvelsesmønster i nord, amerikanske ‘boots on the ground’ nærmere Russlands grenser – alt dette som regjeringen har ønsket seg – er nettopp det Russland har fryktet og skrevet inn i sine offisielle dokumenter at de frykter. Det står eksplisitt at tredjelands militære infrastruktur og baser nærmere Russlands grenser anses som en trussel i Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2015. Det er dette vi nå har fått og vi er nødt til å diskutere om det øker vår sikkerhet. Hvis en skal forstå seg på sikkerhetspolitikk kan man ikke bare se innover. Man må se på samspillet mellom aktørene og hvor det bærer hen. Man kan ikke avvise russisk retorikk som propaganda, man må faktisk høre – for Russland kommer til å handle i tråd med sine trusselbilder og forestillinger. Norge kan kalibrere politikken på en annen måte, slik det faktisk ble gjort under Den kalde krigen. Det var avskrekking og beroligelse. Beroligelse er ikke et knefall for en moralsk underlegen, men farlig makt. Det er en pragmatisk politikk som øker sikkerheten. En viktig del av dette bør være tett diplomatisk kontakt med motparten. Det er når man er i konflikt det er viktigst å snakke sammen. Den relativt kraftige nedgangen i diplomatisk kontakt med Russland siden annekteringen av Krim er problematisk.

Når det gjelder den norske diskusjonen om hvordan vi skal forholde oss til Russland – som trussel – tror jeg også vi må ta inn over oss endringene i Vesten. Vi kan ikke operere på autopilot i dagens situasjon. Den transatlantiske vektoren i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk må diskuteres. Det er vanskelig, for i krisetider er ropet om enhet og samling aller høyest. Men dette er ikke tidspunktet for å handle før man tenker og diskuterer. Vesten må vite hva slags politisk linje det egentlig er de står sammen om og hvor den leder hen. Mange hadde fryktet at Trump ville være ‘ettergivende’ overfor Putin. Dette har ikke skjedd så langt. Vi har foreløpig en amerikansk president som er bundet på hender og føtter når det gjelder en potensiell oppmykning. Den politikken som er implementert i forhold til Russland er snarere den fremoverlente avskrekkingspolitikken som Hilary Clinton ville stått for. Trump er imidlertid lunefull og det er usikkert hvilken linje USA kommer til å følge på ulike politikkfelt, deriblant russlandspolitikken. Skal vi da fortsette å innrette sikkerhetspolitikken etter prinsippet at Norge må gjøre det USA ber om, fordi dette er eneste garanti for at de vil komme oss til unnsetning dersom Norges sikkerhet er truet?

Dette er spesielt viktige spørsmål å stille når vi vet at det som sies og gjøres fra vestlig side spiller inn i russisk politikk. Jeg var nylig på en rundebordskonferanse med flere godt informerte russiske eksperter. Vi spurte dem hvorfor i all verden Russland prøvde å påvirke valget i Frankrike og påpekte hvor kontraproduktivt dette var for relasjonen til Europa. Kunne de i det minste fortelle oss om det pågikk en diskusjon i Moskva om hvorvidt dette var klok politikk? De svarte med et bilde: Fra Moskva har man sett en elv av påvirkning, innflytelse, finansiering og mobilisering renne fra Vest til Øst siden slutten av Den kalde krigen. Nå har Kreml forsøkt å snu strømmen. Men, de sa også at det pågår en diskusjon i Moskva om hvorvidt forsøket på å snu strømmen var lurt og at ønsket om avspenning i forholdet til Vesten er ganske sterkt i deler av den russiske eliten. Spørsmålet er, hvordan spiller Norge og Vesten opp til disse kreftene i Russland?

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. januar 2006

Ved

Forsker Stina Torjesen, NUPI

Sikkerhetspolitiske utfordringer i Sentral-Asia:

Politisk ustabilitet, geopolitisk rivalisering og narkotikahandel

 

Hei

1
I presentasjonen min i kveld er det 3 poenger jeg vil understreke.

For det første:

Forsker Stina Torjesen, NUPI. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Sentral Asia er en ustabil region – særlig Usbekistan og til dels Kirgisistan gir grunn til bekymring. Et mulig secenario for Usbekistan er et kaotisk kollaps av det sittende regimet.

For det andre:

Sentral Asia er arena for rivalisering mellom USA på den ene siden og Russland og Kina på den andre.

For det tredje:

Kriminelle nettverk øker sin innflytelse – dette gjør det vanskelig å få til politisk og økonomisk utvikling som kunne trygget regionen og gjort den mer stabil.

Sentral Asia er viktig for Norge: Vi har militære styrker i Nord Afghanistan nær grensen til Uzbekistan, hvis Usbekistan kollapser vil det gi vansker for stabiliseringsprosessen i Afghanistan.

Uhelding for NATO om det blir en blokk danning og videre konsolidering av Russisk og Kinesisk militært samarbeid.

Russiske myndigheter hevder at narkotikaen som når Russland via Sentral Asia fra Afghanistan går videre til Europeiske markeder.

40 min gir meg lite sjanse til å gå ordentlig i dybden – ta gjerne opp ting dere vil jeg skal gå nærmere inn i når vi har en runde med spørsmål etterpå.

2

Før vi begynner vil jeg bare gi en kort introduksjon om Sentral Asia og en liten profil på hvert av landene som ligger i regionen.

Sentral Asia – en region mellom Kina i øst Russland i nord, Afghanistan i sør. Landene var tidligere del av sovjetunionen.

3

Turkmenistan:

  • 5 millioner innbyggere
  • President Saparmyrat Niyazov
  • Persondyrkelse
  • Autoritært
  • Isolasjon – nøytralitet
  • Store gassresurser

4

Usbekistan

  • 9 millioner innbyggere
  • President Islam Karimov
  • Regionens historiske senter (Samarkand)
  • Autoritært
  • Radikal islamsk motstand
  • Stagnasjon
  • Pro USA 1996-2005

5

Kasakhstan

  • 15,4 millioner innbyggere
  • President Nursultan Nasarbajev
  • Nomadisk, preges av sovjetisk og russisk påvirkning
  • Semi-autoritært
  • Oljefunn og økonomisk vekst
  • Pro Russland

5

Kirgisistan

  • 5,3 millioner innbyggere
  • President Kurmanbek Bakijev
  • Nomadisk, preges av sovjetisk og russisk påvirkning
  • Tulipan revolusjonen
  • Underutvikling
  • Pro Russland
  • Norsk bistand

6

Tadsjikistan

  • 6,3 millioner innbyggere
  • President Emomali Rakhmonov
  • Persisk kulturarv
  • Borgerkrig 1992-1997
  • Semi-autoritært
  • Fattig
  • Vannkraftutbygging
  • Pro Russland

7

Da går vi over til det første av dagens hovedtema.

På hvilken måte er regionen ustabil nå i 2006? Usbekistan og President Karimovs regime gir størst grunn til bekymring.

Usbekistan har ført en feilslått økonomisk politikk siden landet ble uavhengig i 1991. Gradvis og lite markedsreform har ført til lav vekst og lite utenlandske investeringer. Jordbrukssektoren kontrolleres av staten. Bomull står for ca 25 % av Usbekisk eksport. Bøndene som jobber på jordbruksmarkene utnyttes.

Landet styres på hardt og autoritært vis av President Karimov. Den moderate opposisjonen er i fengsel eller eksil – islamske undergrunnsbevegelser har tatt over.

The Islamic Movement of Usbekistan viktigst av disse: oppstod på tidlig 1990 tallet, gikk i eksil, hadde treningsleire i Afghanistan og tett bånd til Taleban. Angrep på Kirgisistan og Usbekistan i 1999 og 2000. Kjempet med Taleban mot de internasjonale styrkene, flesteparten drept i kamper i Nord Afghanistan, inkludert lederen Juma Namanganii.

Ved siden av IMU er det aktive celler av Hizb ut Tharir i Usbekistan, disse ønsker og kaste Karimov regimet og opprette kalifatet – så langt bare med fredlige midler.

Andre grupper muligens med forbindelse til gjenværende deler av IMU stod bak bombe eksplosjoner og skyte episoder i byen Bukhara og Tashkent i 2004 .

Men kanskje mest urovekkende: tendensen til at ’vanlige folk’, særlig bønder og basar selgere, i økende grad har demonstrert – til tross for at de vet dette vil innbære fengsling og forfølgelse. Dette er et tegn på at innbyggerne i Usbekistan i økende grad er desperate.

8

Andijan protesten og massakren som fulgte etterpå er del av denne tendensen. Her utløste en rettssak mot 23 forretningsmenn beskyldt for islamsk fundamentalsme en demonstrasjon – hvor flere hundre av demonstrantene ble drept av den usbekiske hæren.

Andijan er et tegn på hvor dårlig stilt det er med Usbekistan. Det har vært forsøkt og initiere politiske og økonomiske reformer, men dette har ikke virket. Hvordan vil folk reagere? Blir det fortsatt frykt og passivitet eller blir det protest? Hvis protest kan dette bli svært kaotisk, siden all motstand mot Karimov er utryddet er det få lederskikkelser eller bevegelser som kan ta over. Uzbekistan er som sagt den mest folkerike staten og grenser mot alle landene i Sentral Asia, inkludert Afghanistan.

9

Så over til tema 2 for presentasjonen:

Kirgisistan er også et problematisk land – men kanskje ikke like urovekkende som Usbekistan. Kirgisistan er et av tre land i tidligere sovjet unionen som har opplevd en såkalt farge revolusjon. Etter organisert valgfusk oppstod det folkelige protest aksjoner mot President Akaev, presidenten flyktet og en tidligere statsminister, Bakiev, tok over. Revolusjonen har gitt det sentrale makt apparatet enda mindre kontroll en det det hadde tidligere, kriminelle nettverk har tred frem i lyset, interne oppgjør som involverer den politiske eliten utspiller seg. Kirgisistan svak og fattig men håp om at deler av den politiske eliten for kontroll over landet igjen.

10

Kriminelle nettverk er ikke bare et problem i Kirgisistan men i regionen som helhet. Mye av dette skyldes narkotika, særlig heroin, som går gjennom Sentral Asia til Russland. Tadsjikiske myndigheter beslagla 5 tonn heroin i 2003, og dette regnes å være bare en liten del av den mengden som går gjennom regionen.

Problemet er at ofte er det nettverk innenfor politiet og tollvesenet som selv driver med smuglingen eller beskytter smugler nettverkene. Slike skjer det en sakte kriminalisering av deler av statsstrukturen. Dette gjør staten dårlig i stand til å lede den økonomisk og sosial utviklingen og gir en ond sirkel med konstant underutvikling og ustabile samfunn.

Dessuten kan narkotika trafikken til enhver tid bli brukt som inntektskilde av radikale politiske grupper – disse eksisterer ikke i dag, men kan lett komme tilbake, IMU hadde narko trafikk som sin viktigste inntektskilde.

11

Jeg har snakket litt om hva som rører seg innad i landene i Sentral Asia.

Nå vil jeg rette fokus mer på den storpolitiske konteksten som omgir landene i Sentral Asia – den er heller ikke enkel.

Seks viktige aktører: Iran, Pakistan, Tyrkia, Kina, Russland, USA.

Disse konkurrerer om følgende:

  • Kontroll over olje og gass
  • Militær innflytelse og baser
  • Markeds adgang, transitt
  • Hydro elektrisk kraft

12

Jeg tar her for meg et av disse aspektene – det militære:

Det er særlig Kina, Russland og USA som er fremtredene aktører her.

Disse kjemper om å sikre seg lojale allierte stater i regionen, samt muligheter for å opprette militære baser.

Alle tre ønsker å bekjempe terror nettverk – inkludert Kina som er bekymret for at separatist bevegelser i blant Uighurerne som bor i den Kinesiske regionen Xinjiang, skal få støtte fra den etniske uighurske minoritetsbefolknigen i de Sentral Asiatiske landene.

Russland og de andre landene i Sentral Asia deler Kinas frykt for seperatisme i regionen. Kina og Russland videre har sett det som svært lite ønskelig og ha amerikanske baser i regionen – og motstand mot dette har styrket samarbeidet mellom Kina og Russland og ført til økt vektlegging av Shanghai cooperation organisation SCO.

13

Før 11. september: Russland dominerte militært, Kina lite aktiv.

Alle statene utenom Turkmenistan ble likevel med i NATOs Partnership for Peace, og det var særlig USA og Tyrkia som oppfordret til dette.

14

Etter 11. september: USA oppretter baser i Usbekistan og Kigisistan, men er nå sterkt kritiske og en pådriver for å få landene i sentral asia til å avslutte base kontraktene de har med USA.

Må legges til at sikkerhetssituasjonen i sentral asia forbedret seg med enduring freedom: IMU kraftig svekket, ingen nye terrorgrupper med sete i Afghanistan kan oppstå.

15

Som svar på USAs engasjement har Kina og Russland økt sin aktivitet i regionen.

  • CIS Anti-terror senter, Kirgisistan, 2001
  • Russisk base ved Kant, Kirgisistan 2003
  • 2004 Russland-Tadsjikistan avtale, permanent Russisk base i Tadsjikistan
  • SCO Anti-terror senter i Usbekistan
  • SCO regime støtte

Største omrokkeringen i regionen: Usbekistan: fra USA til Russland i 2005.

16

Fremtidsutsikter.

  • USA beholder Manas (Kirgisistan) på kort sikt, leter etter andre allierte i regionen (Aserbajdsjan?)
  • SCO øker i betydning
  • Positivt at Usbekistan og Kirgisistan begge er allierte med Russland?
  • Kina + Russland i sammenfallende interesser i Sentral Asia på lang sikt?

 

Situasjonen i Afghanistan?

Innledningsforedrag 1 av 2:

Kontreadmiral Jørgen Berggrav
Forsvarsdepartementet

Deres Majestet, Formann, mine damer og herrer

Innledning

Før jeg begynner, tror jeg det er riktig å minne om Stortingets beslutning om å legge ned Forsvarets overkommando og integrere FSJ og hans strategiske funksjoner i departementet. Dette innebærer at en del av departementet ikke bare arbeider for Forsvarsministeren, men også bistår FSJ i hans strategiske planarbeid. Mitt innlegg i aften har dette som utgangspunkt.

Direktør Narums innlegg gir grunn til alvorlig ettertanke, og gir signaler om at noen kraftfulle grep må tas. Det tror jeg er riktig. Jeg tror imidlertid det er viktig å understreke at de målene som Stortinget har besluttet for inneværende planperiode, er helt avgjørende skritt på veien for å opprettholde et relevant og bærekraftig forsvar. Vi har oppnådd betydelig forbedret samsvar mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang, og redusert de årlige driftsutgiftene med 2 milliarder pr år sammenliknet med alternativet uten omstilling. Vi har redusert med mer enn 5000 årsverk, og mer enn 2 millioner kvadratmeter eiendomsmasse. Samtidig har vi oppnådd en betydelig forbedret operativ evne nasjonalt og internasjonalt.

Endringene, og belastningen på personellet, er betydelig, og jeg vil berømme Forsvarets personell for den lojalitet og stå-på-evne de utviser.

Hovedproblemet, slik Paul Narums skisse over forventede inntekter og utgifter viser, er at vi ikke styrer mot noe som er bærekraftig på sikt, gitt fortsatt flat budsjettutvikling.

Prinsipielt kan vi se på forholdet mellom økonomi, operativ struktur og base og støttestruktur som en trekant. Det enkle svaret på problemet om å beholde Forsvaret slik vi kjenner det, er naturligvis å tilføre mer penger.

Penger alene er imidlertid ikke svaret. For det første må man unngå å la mer penger bli en sovepute som gjør at man lar være å gjøre de strukturelle grepene som må til for at Forsvaret skal være relevant for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer. For det andre må vi vri pengestrømmen, slik at vi får mer operativ virksomhet for hver krone. Dersom vi skal klare dette, er vi helt avhengige av at moderniseringen av Forsvaret går som planlagt. Og, for det tredje, er det politisk vilje for å tildele Forsvaret en større andel av statsbudsjettet i dagens situasjon? Personlig (og jeg vil understreke at dette er en personlig betraktning), tror jeg ikke det. Det ene er at det er mange andre sektorer med store forventninger, og det andre er at jeg dessverre ikke tror at vi har den troverdigheten i samfunnet som er nødvendig for å få mer penger. Jeg tror vi må komme oss på ny kurs, stå samlet, både ansatte, forsvarsvenner og andre og vise at vi leverer det samfunnet etterspør, og at vi leverer det på en kosteffektiv måte. Da burde det være mulig å snu budsjettrenden.

Uansett er vi som har ansvaret for å planlegge for fremtiden, nødt til å forholde oss til de pengene vi får. Det betyr at vi må bevege oss på aksen mellom operativ struktur og base- og støttestrukturen.

Fjorårets økonomiske problemer skyldtes at aktiviteten kostet mer enn man var klar over og hadde kontroll på. Denne aktiviteten var ikke spesielt ambisiøs, og var planlagt videreført for å vedlikeholde kompetansenivået og gi landet en operativ gevinst på de betydelige skattepengene som tilføres Forsvaret. For å dekke inn dette, har FSJ strammet kraftig inn på reisevirksomhet, konsulentbruk og liknende, men vi har også måttet tære på lagre og skyve på investeringer. Dette er forhold som har betydning for å finansiere en fremtidig struktur, og altså har samme effekt som de utfordringene Paul Narum skisserte. Og det er ting vi merker i dag, og ikke noe vi antar kan skje i fremtiden.

For meg betyr dette at omstillingen, ombyggingen eller hva man vil kalle det, ikke er slutt når målene for 2008 er implementert. Vi må fortsette en meget nøktern planlegging, og ikke styre mot en større struktur enn det som det er reell betalingsvilje for. Fordi så stor del av forsvarsbudsjettet er bundet, har vi i det korte perspektivet ikke handlefrihet til å møte manglende økonomi med aktivitetskutt i tillegg til utsatte investeringer. Dette er ødeleggende. For personellet som ikke får gjort jobben sin mister både kompetanse, motivasjon og inntekt, og landet får dårlig avkastning av dyrt materiell.

Prinsipielt har vi derfor valget mellom å beholde base- og støttestrukturen tilnærmet uendret, eller å gi maksimal prioritet til den operative strukturen. Dersom vi beholder støttestrukturen, innebærer dette at vi ikke klarer å fornye helt sentrale elementer i den operative strukturen. Etter min vurdering er dette en struktur som vil avvikle seg selv over tid. Alternativet er at man lar de distriktspolitiske hensyn bli tilgodesett gjennom andre sektorer og bare beholder det som er absolutt nødvendig for å understøtte den operative strukturen. Tilsvarende bør de enhetene som det ikke er operativ bruk for i dagens situasjon, og det ikke er midler til å videreføre på sikt, avvikles raskest mulig for å styre ressursene til investeringer og øket aktivitet.

På denne måten er det mulig å beholde omtrent samme operative kapasiteter som i dag.

Den operative strukturen kan styres i to retninger. Den ene vil være å fortsette moderniseringen av Forsvaret mot en mindre struktur som har evne til å utvikle og anvende militær makt og møte reelle sikkerhetsutfordringer. Den andre muligheten ville være å styre mot en større struktur med lavere kvalitet som fokuserer på det vi kan kalle utvidede politioppgaver, et slags gendarmeri.

En slik løsning ville kanskje være lett å gripe til, men vil behov for en større base- og støttestruktur. Men det er klart at det er et mulig valg, noe vi ser i Finland som har en 3 – 4 ganger så stor struktur som oss for et vesentlig mindre budsjett. Dette reiser to spørsmål. Det ene er om en slik struktur ville ha nasjonal troverdighet i Norge. De historiske erfaringene og forsvarstradisjonen i de to landene er ganske forskjellige. For Norge er leksen fra den andre verdenskrigen okkupasjon og nasjonale nederlag, mens det for finnene var noe som ”i själva verket” stadfestet selvstendigheten.

Men det viktige spørsmålet er naturligvis om en stor mobiliseringsstruktur kan møte de nasjonale sikkerhetsutfordringene vi kan stå overfor?

Den norske utfordringen i våre nærområder er å håndtere problematikken rundt strategiske ressurser som petroleum og fisk, militær betydning og uavklarte og til dels omstridte områder. Dette er utfordringer som krever politiske løsninger. De kan ikke møtes med militær evne alene, men militær evne kan være et viktig bidrag til politikken.

Den nye regjeringen har lagt vekt på vår evne i nordområdene, og ønsker å øke vår evne til overvåkning, suverenitetshevdelse og tilstedeværelse. Som tidligere sjef Landsdelskommando Nord-Norge har jeg forståelse for dette. Dette er imidlertid aktiviteter som ikke kan møtes med gårsdagens mobiliseringsstruktur. Vi må kunne reagere raskt og målrettet. Likeledes har regjeringen i Soria Moria-erklæringen understreket at den vil bygge videre på vår plass i NATO og øke det militære bidraget til FN. Dette betyr at vi må være i stand til å stille opp med styrker. La meg i den sammenheng understreke at FN-oppdrag med blå hjelm i Afrika, hverken er mindre krevende eller mindre farlig enn operasjoner grønn hjelm i NATO-regi. Dette betyr at vi fortsatt har behov for robuste militære styrker. Dette krever en fortsatt modernisering. En slik modernisering er ikke en rendyrket satsing på høyteknologi, slik noen synes å tro, men at vi er i stand til å operere sammen med andre styrker.

En mer ensidig satsing på styrker med lavere kvalitet og en gjenreising av mobiliseringsforsvaret, vil etter min vurdering ikke bare være uegnet til å løse oppgavene her hjemme, men føre til sterkt redusert evne til å innfri våre forpliktelser i NATO og over FN. Slik jeg ser det, risikerer vi at den politiske forståelsen vi er avhengige av i Nordområdene undergraves. På den annen side, kan vi man ikke utelukke at en antallsmessig større struktur kan skape en slags alternativ terskelhevning for å bli utfordret her hjemme. Hvorvidt dette er noe man kan bygge en sikkerhetspolitisk strategi på, må bli en politisk vurdering.

Militær evne er et resultat over hvor godt elementene ”spiller sammen”. For å kunne ta de riktige valgene for fremtiden er det derfor viktig at den videre debatten fokuserer mer på Forsvarets evne enn på hvor stor strukturen er.

Jeg vil gjerne illustrere dette med noen enkle skisser. Det er enkelte som ynder å fremstille forsvarsutviklingen som en kontinuerlig nedbygging mot det absurde. Etter mitt syn er dette i beste fall misvisende. Først må vi se hva som skjuler seg bak tallene.

For Marinens del ser vi at hovedkomponentene er byttet ut med noe som er mye bedre. Ser man f eks på minesveiperne, gjør fartspotensialet at de nye båtene sparer så mye tid i transitten frem til operasjonsområdet, at de har sveipet i flere dager før de gamle ville vært på plass. Og så må vi se på hvordan man leder styrkene, på sensorene, på evnen til å inngå i nettverk, og så videre. Vi må se på tilgjengeligheten, deployerbarheten og vår evne til å operere sammen med andre.

Dersom vi ser på det på denne måten, blir bildet annerledes. Da kan kanskje den ”gode gamle” strukturen slik ut, mens den kanskje var slik i 99 og slik i 2009. utfordringen i dette bildet blir problemene rundt kritisk masse, men det kan vi jo komme tilbake til.

I tiden fremover skal det tas mange viktige beslutninger. Derfor er det viktig at vi har en åpen forsvarsdebatt. I den debatten bør flest mulig komme til orde, både offiserer i tjeneste og de som er pensjonert, fagfolk og de som ”bare” er interessert. Det viktige er at vi hever oss over symbolikken og diskuterer det som er det vesentlig, nemlig Forsvarets evne til å bygge opp under den politikken vår politiske ledelse ønsker, og at vi evner å møte de utfordringene vi kan bli stilt overfor.

Hvis vi gjør dette i respekt for at vi har litt forskjellig utgangspunkt og at vi spiller ulike roller, tror jeg vi kan bidra til å øke den troverdigheten som er så viktig for at vi på sikt kan få rammer og ressurser som kan bidra til et bærekraftig og relevant forsvar i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

 

Innledningsforedrag 2 av 2:

Resymé av innledningsforedrag
ved

Ståle Ulriksen
Norsk utenrikspolitiske institutt

Forsvarets framtidige struktur. Hvilke behov bør den møte?

Vi har ikke lenger, om vi noensinne har hatt det, en situasjon der sikkerheten hadde primat foran andre politikkfelter. I dag er sikkerhetspolitikken underlagt og underordnet finanspolitikken på en måte som jeg som sikkerhetspolitisk forsker ikke kan forholde meg til.

Jeg kan med andre ord ikke akseptere det som har vært grunnpremisset i norsk forsvarsdebatt de siste årene at en debatt om forsvarsstruktur skal ta utgangspunkt i en gitt sum med penger.

Fra mitt ståsted defineres den politiske, geopolitiske rammen for norsk strategi av at vi på den ene siden er en delvis integrert del av et internasjonalt fellesskap der bruk av militær vold mellom stater er avleggs og lite sannsynlig. På den andre siden er våre sentrale interesser i geografisk og politisk forstand bundet opp i et område som ikke åpenbart er en del av dette fellesskapet.

Inne i det postmoderne fellesskapet har vi klare interesser i å være med på å utforme de internasjonale institusjonene, lovene og sikkerhetspolitikken. Det er slike ting som har gitt oss råderett over all den rikdommen til havs som vi nå er så bekymret for. Det er kritisk viktig for oss at disse institusjonene består, vedlikeholdes og utvikler seg. Vi har ikke råd til å ta dem for gitt. Vi trenger også innflytelse i dette fellesskapet for å kunne påvirke utviklingen av det i en retning som er i samsvar med våre interesser og verdier. Jeg tror militær deltakelse i det systemet vil gi oss innflytelse. Utad har dette fellesskapet et sett med mål som krever to ulike typer militære kapasiteter.

For det første kreves en reaksjonsevne med kapasitet til å gå inn i et gitt område og å gjennomføre operasjoner der. Rask deployeringsevne og evne til å gjennomføre intense felles stridsoperasjoner er kritisk. Det er viktig for Norge at organisasjoner som NATO har denne evnen i fellesskap slik at man ikke bare må stole på at stormaktene skal gjøre denne jobben.

Dagens forsvarsstruktur maksimaliserer denne evnen og Forsvaret har vist at Norge kan bidra med relevante kapasiteter. I årene som kommer vil denne evnen bli ytterligere styrket.

For det andre så viser vel både Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak at denne første stridsfasen bare er en begynnelse. Den kan kanskje eliminere et symptom, som terroristbaser, men ikke selve sykdommen – som ofte er statskollaps. Derfor kreves det også et langvarig nærvær av stabiliseringsstyrker i samarbeid med sivile kapasiteter, gjerne for å bygge opp en stabil stat og på sikt utvide fellesskapet av stater som bekjenner seg til demokrati og en internasjonal rettsorden. Også her er det viktig med kvalitet, både på styrkene og på lederskapet. Den svenske og norske innsatsen under opptøyene i Kosovo i mars 2004 viste dette klart og tydelig. I hele KFOR var dette de eneste styrkene som holdt mål. Sannsynligvis hindret de et lite Srebrenica i Caglavica.  Slike styrker må selvsagt også være trent for strid og samtrente som avdeling, de må være forberedt på det verste.

I denne rollen er dagens forsvarsstruktur svak. Hæren har for få enheter til å kunne levere i henhold til målet om å kunne rullere en avdeling av bataljonsstørrelse i slike oppdrag.

Det er en politisk utopi å tro at et land som Norge kan ”slippe unna med” å være ”First in, first out” av hver nye operasjon. De allierte forventer at vi bidrar til den langsiktige stabiliseringen. NATO forventer at vi skal bli lenge i Afghanistan. Det er også en litt underlig tanke at norske politikere, spesielt i den nåværende regjeringen, skulle være mindre opptatt av det langsiktige. Signalene peker i høy grad mot FN og Afrika. Om man bare har reaksjonsstyrker vil disse likevel bli brukt i denne type roller. Og siden disse styrkene i stor grad allerede er dekket av budsjettet, de er jo satt opp med fast ansatte yrkessoldater, så vil de bli brukt ofte. Da vil evnen til beredskap og treningsnivået som er nødvendig for å beherske et spekter av oppdrag bli vanskelig å opprettholde. Reaksjonsevnen vil erodere. Det er antakelig slik at dersom man skal lykkes i å opprettholde evne til hurtig reaksjon så er det å ha et apparat for produksjon av stabiliseringsstyrker en forutsetning.

Utenfor det postmoderne fellesskapet er situasjonen den at vi vet ikke hvilken rolle militærmakt vil spille i forholdet mellom stater som alle aksepterer det internasjonale systemets grunnleggende kjøreregler. Jeg vil tro at vi kan utelukke eksistensiell krig og målsetninger om anneksjon men jeg vil ikke utelukke trusler om bruk og regelrett bruk av militær tvangsmakt om begrensete spørsmål som for eksempel råderett over et havområde.

Jeg vil også tro at vi i en slik konflikt om begrensete spørsmål også vil få en ganske kraftig innskrenking av hvilken militær maktbruk som faktisk er anvendbar. Hvilke militære handlinger vil bli sett på som legitime og hensiktsmessige, og hvilke vil åpenbart ikke være det? Også her tror jeg det er mulig å avskrive enkelte trusler som usannsynlige. Herunder kommer bombing av sivile mål som ikke direkte kan knyttes til konflikten. Men trusler mot økonomisk aktivitet er nok mer sannsynlig. Jeg tror også en invasjon av norsk landområde er svært usannsynlig. Men innsetting av tropper på Svalbard er nok mindre usannsynlig enn i Finnmark.

Det man har behov for da er en tredje type militær kapasitet, nemlig en viss evne til å kunne slåss alene i et relativt kort tidsrom, inntil alliansen er engasjert. Skal denne evnen skape en terskel, ha en viss avskrekkende effekt, må den også ha offensiv kapasitet med en viss evne til å ødelegge. Det betyr i første rekke at man har etterretning og ISTAR-kapasitet på plass. Dette er allerede høyt prioriterte kapasiteter, men de kunne vært enda høyere prioritert. De er anvendelige i alle tenkelige scenarier. Dernest trenger man en kapasitet for å agere på informasjonen – med spesialstyrker, ubåter, fly eller langtrekkende presisjonsvåpen. Her er det et poeng at vi ikke trenger å tenke symmetrisk. Det viktigste er at vi er i stand til å skape usikkerhet.

I dagens forsvarsstruktur er denne evnen fremdeles relativt godt ivaretatt. Men beslutningene om hva man skal gjøre med artilleriet, som man må ta snart, og beslutningene om å kjøpe nye kampfly og ubåter som kommer opp i neste tiår har naturligvis relevans. Samtidig er det viktig å forsøke å se på evnen til å agere uavhengig av plattformene som skal levere det systemet eller de enhetene som i sin tur skal levere effekt. Det er sluttproduktet, effekten, som teller.

Foreløpig mener jeg altså at det er vanskelig å avskrive behovet for en viss beredskap i forhold til nasjonale kriser i nord. Det er ikke sikkert det er noen automatikk i alliansens respons. En nasjonal militær evne til å handle på egenhånd i nord vil høyne terskelen for at en krise skal gå over i åpen konflikt. Men også et norsk EU-medlemskap kan gjøre dette. I den grad EU kan akseptere norske synspunkter vil medlemskap kunne gi oss større diplomatisk tyngde og ryggdekning og dermed bidra til større forutsigbarhet i våre nærområder. Da vil diplomatisk tyngde kunne overflødiggjøre militær beredskap utover det som trengs for overvåking og å sikre at norsk lov blir overholdt. I det lange løp er det nok bare gjennom en utvidelse av dette sikkerhetsfellesskapet til nordområdene og Russland, og gjennom et nært samarbeid med Russland, at vi kan sikre oss norske interesser i disse områdene.

For å oppsummere bør en forsvarsstruktur bygges i forhold til strategiske behov. Tre slike behov er etter min mening alle så viktige ut i fra strategiske og politiske perspektiver at ingen av dem uten videre kan oppgis bare fordi de koster for mye, nemlig:

–         En nasjonal evne til å kunne håndtere ikke bare kriser, men den kritiske overgangen fra krise til kollektiv respons. Det fordrer etter mitt syn en viss evne til nasjonal respons.

–         En evne til å kunne stille styrker for hurtig respons for høy-intensive stridsoppdrag på vegne av alliansen og/eller det internasjonale samfunn.

–         En evne til å kunne vedlikeholde substansielle styrker i stabiliseringsoppdrag for internasjonale organisasjoner.

Av disse tre er det i dag etter min mening bare evnen til å stille styrker for langvarige stabiliseringsoppdrag som er truet. Det er bare der vi er kommet under kritisk masse. I forhold til den debatten vi har hatt om Hærens størrelse og nasjonale forsvarsbehov vil jeg også hevde at det er bare denne oppgaven, det å kunne stille styrker for langvarige stabiliseringsoppdrag som virkelig fordrer større bakkestyrker.

 

 

Tore Bjørgo
Seniorforsker
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Foredrag: Innledning til diskusjonsaften: Grunnleggende årsaker til terrorisme
Oslo Militære Samfund, Oslo
 

Hovedfunn fra et internasjonalt ekspertmøte om ”Root Causes of Terrorism” i Oslo 9-11 juni 2003
Organisator, formann og rapportør: Tore Bjørgo, NUPI

Et internasjonalt panel bestående av et tyvetall ledende eksperter på terrorisme (se appendix) møttes i Oslo for å diskutere grunnleggende årsaker til terrorisme. Hovedformålet var å gi faglige innspill fra forskermiljøet til en høynivå-konferanse om ”Fighting Terrorism for Humanity” som skal avholdes i New York 22. september 2003 etter initiativ fra den norske statsministeren. De følgende funn er konklusjoner som formannen har trukket på grunnlag av presentasjoner og diskusjoner på ekspertmøtet.
Avkreftede myter om grunnleggende årsaker til terrorisme

Et av ekspertmøtets viktigste resultater var å avsanne en del vanlige forestillinger om hva som forårsaker terrorisme. Det var bred enighet om at

· Det er bare en svak og indirekte sammenheng mellom fattigdom og terrorisme. På individnivå viser studier at terrorister generelt ikke kommer fra de fattigste delene av befolkningen. Vanligvis ligger de på eller over gjennomsnittet når det gjelder utdannelse og sosioøkonomisk bakgrunn. Fattige mennesker er mer tilbøyelig til å delta i enklere former for politisk vold enn terrorisme, for eksempel opptøyer. Forekomsten av terrorisme er ikke spesielt høy i de fattigste landene i verden.

Terrorisme er sterkere assosiert med land som har et middels høyt utviklingsnivå, og oppstår ofte i samfunn kjennetegnet av rask modernisering og sosial endring. Fattigdom blir imidlertid ofte brukt som legitimeringsgrunnlag av sosialrevolusjonære terrorister, som ofte hevder å representere de fattige og marginaliserte uten å være fattige selv. Fattigdom er et sosialt onde som må bekjempes på selvstendig grunnlag, ikke fordi det angivelig skal være en årsak til terrorisme.

· Statsstøtte til terroristgrupper er ikke en primærårsak til selve terrorismen. En rekke stater har støttet terrorgrupper som et utenrikspolitisk virkemiddel. Som regel har de gjort bruk av allerede eksisterende grupper i stedet for å etablere nye grupper. Terrorgruppene selv har som oftest initiert disse relasjonene, og har gjerne hatt forhold til flere ulike stater for å opprettholde en viss uavhengighet. Statsstøtte er klart en forsterkende årsak til terrorisme, ved å gi terrorgrupper langt større ressurser og slagkraft enn de ville hatt på egenhånd. Stater har hatt ulike grader av kontroll over de gruppene de har støttet – fra å kunne bruke dem som rene leiemordere, til å ikke ha noen innflytelse over deres operasjoner i det hele tatt. Sterk statlig kontroll hører til unntakene. Også vestlige demokratiske myndigheter har til tider støttet terrororganisasjoner for å bruke dem som utenrikspolitisk virkemiddel.

· Selvmordsterrorisme er ikke forårsaket av religion (eller mer spesifikt, Islam) som sådan. Mange selvmordsterrorister i ulike deler av verden er sekulære, eller tilhører andre religioner enn Islam. Selvmordsterrorister er primært motivert av politiske målsetninger, vanligvis for å bekjempe fremmed okkupasjon eller lokal dominans av en annen etnisk gruppe. Deres ”martyrium” blir imidlertid ofte legitimert og glorifisert gjennom religiøse ideer og verdier.

· Terrorister er ikke mentalt forstyrrede eller irrasjonelle aktører. Symptomer på psykopatologi er ikke vanlig blant terrorister. Selvmordsterrorister har som individer heller ikke de typiske risikofaktorer for selvmord. Det finnes ingen typisk personlighetsprofil som kjennetegner de fleste terrorister. De fremstår vanligvis som relativt normale individer. Terrorister følger ofte sine egne rasjonaliteter basert på ekstreme ideologier eller en spesiell terroristisk logikk, men de er ikke irrasjonelle.

Hva forårsaker terrorisme?

Begrepet terrorisme anvendes på et stort mangfold av grupper med høyst ulike opprinnelser og målsetninger. Terrorisme oppstår i rike så vel som i fattige land, og både i demokratier og i autoritære stater. Derfor finnes det ingen enkeltårsak til terrorisme, ei heller et felles sett av årsaker. Det finnes imidlertid en rekke forutsetninger og foranledninger for fremveksten av terrorisme.

En begrensning ved et perspektiv som ser på ”grunnleggende årsaker” til terrorisme, er at det kan gi et misvisende inntrykk av at terrorister styres av sosiale, økonomiske og psykologiske krefter rundt dem – og at de bare gjør hva disse ”årsakene” tvinger dem til å gjøre. Det er mer fruktbart å se på terrorister som rasjonelle og intensjonelle aktører som utvikler bevisste strategier for å oppnå politiske målsetninger. De foretar valg mellom ulike alternativer og taktikker på grunnlag av de muligheter og begrensninger som ligger i situasjonen. Terrorisme forstås bedre som at det oppstår i en samhandlingsprosess mellom ulike aktører, enn som en mekanisk form for årsak og virkning.

Med disse reservasjonene i bakhodet er det likevel nyttig å forsøke og identifisere noen forhold og omstendigheter som gir opphav til terrorisme, eller som i det minste gir grobunn for ekstreme grupper som ønsker å bruke terroristiske metoder for å oppnå sine målsetninger.

Forutsetninger er de forhold som gir grobunn for terrorisme. De er vanligvis av relativt generell og strukturell karakter, og kan bidra til å skape en rekke sosiale fenomener og uttrykk, hvor terrorisme bare er ett. Selv om slike forutsetninger er til stede, er det ikke i seg selv tilstrekkelig til å forårsake utbrudd av terrorisme. Foranledninger er en type årsaker som langt mer direkte innvirker på fremveksten av terrorisme. Dette er de mer spesifikke hendelser og situasjoner som direkte motiverer eller trigger et utbrudd av terrorisme. I oversikten nedenfor har de første årsakene mer preg av å være forutsetninger, mens de nederste har mer og mer karakter av å være foranledninger. (Oversikten er ikke uttømmende.)

· Mangel på demokrati, sivile rettigheter og rettssamfunn er en forutsetning for flere former for terrorisme. Forholdet mellom myndigheters repressive maktbruk og opposisjonell politisk vold har form av en omvendt U-kurve: De mest demo­kra­t­iske og de mest totalitære samfunn har den laveste forekomsten av opposi­sjonell vold. Moderate nivåer av repressiv vold fra myndighetenes side har en tendens til å kaste bensin på bålet og forsterke opprørsviljen, mens opposisjonelle aktiviteter kan knuses av myndigheter som er villige til å utøve ekstrem repressiv brutalitet. Slik drakonisk maktbruk ligger utenfor grensene for hva demokratiske myndigheter er villige til å gjøre bruk av – og med rette.

· Mislykkede eller svake stater mangler evne eller vilje til å håndheve kontroll over eget territorium og opprettholde statens voldsmonopol. Dette skaper et makt­vakuum som terrororganisasjoner kan utnytte for å skaffe seg sikre tilholds­steder, treningsleirer og baser for terroraksjoner. På den annen side kan terrorister også (hvis de holder en lav profil) finne tilhold og utføre støtteopera­sjoner i sterke og stabile demokratier på grunn av de friheter som innbyggere nyter godt av i slike åpne samfunn.

· Rask modernisering i form av høy økonomisk vekst har også blitt funnet å korrelere sterkt med fremvekst av ideologisk terrorisme, men ikke med etno-nasjonalistisk terrorisme. Dette synes å være av særlig betydning i land hvor rask rikdom (f.eks. fra olje) har foranlediget en overgang fra stammesamfunn til et globalisert samfunn i løpet av en generasjon eller mindre. Når tradisjonelle verdier og sosiale mønstre forvitrer eller synes irrelevante, kan nye radikale ideologier (ofte basert på religion og/eller nostalgi for en gloriøs fortid) fremstå som attraktive for visse deler av befolkningen. Det moderne samfunnet kan også legge til rette for terrorisme gjennom å gi tilgang til rask transport og kommunikasjon, nyhetsmedier, slagkraftige våpen og liknende.

· Ekstreme ideologier av sekulær eller religiøs karakter er i det minste en mellomliggende årsak til terrorisme, selv om folk vanligvis slutter seg til slike ideologier av mer grunnleggende politiske eller personlige årsaker. Når de først har begynt å integrere slike ideologier i sine verdensbilder, og anvender dem for å fortolke situasjoner og rettlede handling, har ideologiene en tendens til å få en egendynamikk. De kan tjene til å dehumanisere fiender og rettferdiggjøre ugjerninger. Disse prosessene forsterkes i en gruppesammenheng.

· Historiske tradisjoner for politisk vold, borgerkrig, revolusjoner, diktatur eller okkupasjon kan bidra til å senke terskelen for aksept av politisk vold og terrorisme, og hindre utviklingen av ikke-voldelige normer blant alle lag av befolkningen. Offerrollen og opplevelsen av at det er begått en historiske urett kan også utnyttes til å legitimere terrorisme. Når barn blir sosialisert inn i kulturelle verdisystemer som opphøyer martyrium, hevn og hat mot andre etniske, nasjonale eller religiøse grupper, vil dette også kunne øke deres vilje til å støtte eller utføre ekstreme voldshandlinger når de vokser opp.

· Hegemoni og ulikhet i makt. Når lokale, regionale eller internasjonale stormakter besitter en overveldende maktdominans sammenliknet med opposisjonelle grupper, og sistnevnte ikke ser noen realistiske muligheter for å fremme sin sak gjennom normale politiske eller militære metoder, vil ”asymmetrisk krigføring” representere et fristende alternativ. Terrorisme gir mulighet for å oppnå høy politisk virkning med begrensede midler.

· Illegitime og korrupte myndigheter gir ofte opphav til opposisjonsgrupper som tyr til terroristiske virkemidler hvis ikke andre alternativer synes å gi realistiske muligheter for å få skiftet ut disse regimene med et mer troverdig og legitimt styresett – eller i det minste et regime som representerer opposisjonsbevegelsens verdier og interesser.

· Mektige eksterne aktører som opprettholder illegitime myndigheter kan også bli sett på som en uoverstigelig hindring for nødvendige regimeskifter. Slik ekstern støtte til illegitime regjeringer blir ofte oppfattet som utøvelse av fremmed dominans gjennom marionettregimer for å tjene de politiske og økonomiske interessene til de utenlandske sponsorene.

· Opplevelse av diskriminering på grunnlag av etnisk eller religiøs opprinnelse er hovedårsak til etno-nasjonalistisk terrorisme. Når betydelige minoriteter blir systematisk fratatt sine rettigheter til like sosiale og økonomiske muligheter, hindret i å uttrykke sin kulturelle identitet (f.eks. gjennom forbud mot å bruke sitt språk eller utøve sin religion), eller blir utestengt fra politisk innflytelse, kan dette gi opphav til selvstendighetsbevegelser som tar i bruk terrorisme eller andre voldelige kampformer. Nasjonalisme basert på etnisk opprinnelse har en sterkere tendens til å gi seg utslag i terrorisme (og rettferdiggjøring av dette) enn de mer moderate og inkluderende former for nasjonalisme basert på statsborgerskap.

· Manglende evne eller vilje fra myndighetene til å integrere opposisjonelle grupper eller nye samfunnsklasser kan føre til at de fremmedgjøres fra det politiske systemet. Noen grupper ekskluderes fordi de har meninger eller repre­sen­terer politiske tradisjoner som betraktes som uforenlige med statens grunn­leggende verdier. Store grupper av velutdannede unge med små muligheter for meningsfulle karrierer innenfor et blokkert system vil også føle seg fremmed­gjorte og frustrerte. Ekskluderte grupper er tilbøyelige til å se etter alternative kanaler for å få politisk innflytelse og gjennomføre samfunns­endring. For noen kan terror­isme fremstå som den mest effektive og fristende muligheten for å oppnå dette.

· Opplevelse av sosial urettferdighet er en viktig motiverende årsak til særlig sosial­revolusjonær terrorisme. Relativ deprivasjon eller store forskjeller i inntekts­fordeling (snarere enn absolutt deprivasjon eller fattigdom) i samfunnet har i noen studier blitt funnet å korrelere sterkt med fremvekst av sosial­revolusjonær terrorisme, men i mindre grad med etno-nasjonalistisk terrorisme.

· Eksistensen av karismatiske ideologiske ledere som er i stand til å omsette utbredt misnøye og frustrasjon til en politisk agenda for voldelig kamp er en avgjørende faktor bak fremveksten av en terroristisk gruppe eller bevegelse. Det at det finnes misnøye og opplevelse av urett er bare en forutsetning – noen må oversette dette til et program for (voldelig) handling.

· Utløsende hendelser er de direkte foranledningene til terroristiske handlinger. Slike triggere kan være provoserende handlinger fra fiendens (ev. myndighet­enes) side, tapte kriger, massakrer, omstridte valg, politivold eller andre opprørende hendelser som nærmest roper på respons eller hevn. Men selv fredssamtaler kan utløse terrorhandlinger fra kompromissløse grupper fra begge sider.

Enkeltpersoner kan slutte seg til ekstremistiske grupper av svært ulike grunner (eller ofte kombinasjoner av grunner).
Noen er primært motivert av ideologi og politiske målsetninger, mens andre går inn av egoistiske grunner (f.eks. ønske om makt eller økonomisk vinning), mens atter andre slutter seg til gruppen fordi det er viktig for deres identitet og følelse av tilhørighet.

Faktorer som opprettholder terrorisme

Terrorgrupper og deres aktivitet blir ofte vedlikeholdt av andre årsaker enn de som opprinnelig frembrakte terrorismen. Det er derfor ikke sikkert at terrorismen vil ta slutt selv om de klagemålene som gav opphav til den, blir imøtekommet. Terrorgrupper kan endre formål og motivasjonsgrunnlag over tid.

· Hevnsykluser. Gjengjeldelsesaksjoner er ofte populært i folkeopinionen som svar på terroristiske ugjerninger. Dette er imidlertid ofte tilfelle på begge sider av en konflikt, hvor partene gjerne forsøker å overgå hverandre i å ta hevn for å tilfredstille sine respektive hjemmepublikum. Avskrekking fungerer ofte ikke i forhold til ikke-statlige terroristiske aktører. Voldelig gjengjeldelse kan til og med ha den motsatte effekt av avskrekking fordi mange terrorgrupper nettopp ønsker å provosere frem overreaksjoner. En militær gjengjeldelsespolitikk som svar på terroraksjoner kan komme til å fungere som et incentiv til mer terrorisme, nettopp fordi kompromissløse ekstremister prøver å undergrave moderasjon og politisk kompromiss.

· Gruppens behov for å sørge for sine medlemmer og for gruppens overlevelse kan også føre til at gruppen endrer sine målsetninger (iallfall de uoffisielle), eller at den fortsetter kampen lenger enn den ellers ville ha gjort, f.eks. for å få satt fri fengslede medlemmer eller tilfredstille for medlemmenes økonomiske behov.

· Profitable kriminelle aktiviteter for å finansiere deres politiske og terroristiske kampanjer kan i sin tur gjøre at terrorgrupper får en egeninteresse i å fortsette sine aksjoner lenge etter at de innser at deres politiske sak er tapt. Det er også noen grupper og aktivister som fortsetter selv om mange av deres politiske krav er innfridd.

· Ingen vei ut. Når de først har fått ”blod på hendene” og har brent alle bruer tilbake til det vanlige samfunnet, er det noen terrorgrupper og medlemmer som fortsetter sin underjordiske kamp fordi de eneste alternativene er lange fengsels­straffer eller døden. Det bør derfor vurderes nøye om det finnes mulig­heter for å føre opprørsgruppen inn i den politiske prosessen igjen, eller i det minste å tilby de enkelte terrorister en vei ut (f.eks. gjennom amnesti eller redusert straffeutmål­ing) dersom de bryter med sin terroristiske fortid og samarbeider med myndighet­ene. Slike opplegg har i flere land bidratt betydelig til at terrorismen har tatt slutt.
Avsluttende kommentarer

Flere av de årsakene til terrorisme som er beskrevet ovenfor er av en slik karakter at det er mulig å gjøre noe med dem, og påvirke dem i en slik retning at de i mindre grad bidrar til å produsere terrorisme eller skape grobunn for ekstremisme og politisk vold. Men det finnes også en rekke årsaker (eller forutsetninger) for terrorisme som ikke kan ”fjernes” – enten fordi det ligger utenfor vår evne å kunne gjøre noe med det, eller fordi slike faktorer som ”modernisering” har både positive og negative effekter.

Mange terroristiske bevegelser vil ikke kunne bringes til opphør før det blir gjort noe med de grunnleggende årsakene og urettene, slik at fundamentale rettigheter blir ivaretatt. Men terrorisme vil ikke nødvendigvis opphøre selv om de oppfinnelige årsakene og klagemålene blir tatt hånd om. Terrorisme blir ofte vedlikeholdt av andre årsaker enn det som frembrakte den. Derfor bør det vies spesiell oppmerksomhet overfor de faktorer som vedlikeholder terrorismen.
I tiltakene mot terrorisme er det av avgjørende betydning å holde ved like demokratiske prinsipper og opprettholde moralske og etiske standarder i bekjempelsen av terror. Øket represjon og maktmisbruk har en tendens til å nære terrorismen snarere enn å redusere den. Ekstreme ideologier som fremmer hat og terrorisme, bør konfronteres på ideologisk grunnlag gjennom å utfordre dem politisk.

Over hele verden foregår det en kamp om å definere den politiske virkelighet, og her er det avgjørende at ikke ekstremistenes fortolkninger får fremstå som de mest troverdige. Da er det ikke sikkert at tvang og militær maktbruk er det beste virkemiddel.

Mange av årsakene til terrorisme er også årsaker til geriljakrigføring, opptøyer og andre former for politisk vold. Det som skiller terroristisk vold fra andre former for vold i politiske og væpnede konflikter, er terrorismens kriminelle og normløse karakter, med overlagte angrep på sivile, vilkårlig bombing og gisseltaking. Dette er taktikker som kvalifiserer som krigsforbrytelser i konvensjonelle væpnede konflikter. Derfor kan terrorisme betraktes som ekvivalensen til krigsforbrytelser i fredstid.

Vi trenger innsikt i årsaker og prosesser som fører til terroristiske ugjerninger dersom vi skal kunne identifisere muligheter for forebygging, tidlig intervensjon eller måter å bryte onde sirkler av terroristisk hevn og mothevn. Slik forståelse betyr ikke at man aksepterer eller legitimerer bruk av terroristiske metoder. De politiske målset­ningene som terrorister forsøker å realisere, kan være legitime i noen tilfeller og illegitime i andre. Men bevisst og vilkårlig bruk av vold mot sivile som et virkemiddel for å oppnå dette er aldri akseptabelt.
Appendix: The International Expert Panel

The experts listed below were speakers and chairs at the International Expert Meeting on “Root Causes of Terrorism” in Oslo. Summaries of their individual presentations and biographical details are available at the following address: www.end-terror.org. The findings described are conclusions drawn by the chairman on the basis of presentations and discussions. Each individual expert on the panel may not necessarily agree with every single conclusion or statement in this report.

Speakers (in order of appearance in the conference programme):

Dr. Tore Bjørgo, Norwegian Institute of International Affairs, Oslo, Norway (Introduction on “Root Causes of Terrorism”)

Prof. Dipak Gupta, San Diego State University, USA/India (Exploring Roots of Terrorism)

Dr. Michael Stohl, Univ. of California, Santa Barbara, USA (Expected Utility and State Terrorism)

Prof. Farid el-Khazen, American University of Beirut, Lebanon (Patterns of State Failure: The Case of Lebanon)

Executive Dean Louise Richardson, Radcliffe Institute for Advanced Study, Harvard University, USA/Ireland (State Sponsorship ­− A Root Cause of Terrorism?)

Ass. Prof. Jitka Melackova, Charles University, Czech Republic (Poverty and Terrorism – Is There a Causal Connection?)

Dr. Abdullah Sahar Mohammed, University of Kuwait (Roots of Terrorism in the Middle East: Internal Pressures and International Constraints)

Prof. Jerrold M. Post, George Washington University, USA (When Hatred is Bred in the Bone: Social Psychology Dimensions of Terrorism)

Prof. Ariel Merari, University of Tel Aviv, Israel (Social, Organisational and Psychological Factors in Suicide Terrorism)

Dr. John Horgan, University College, Cork, Ireland (Social and Psychological Characteristics of Terrorism and Terrorists)

Dir. Francois Burgat, French Centre for Yemeni Studies, Yemen/France (Root Causes to Local and International Terrorism: Between Analysis and Obscuring Lenses)

Dr. Hisham Ahmed, Birzeit University, Palestine (Palestinian Resistance and ‘Suicide Bombing’)

Prof. Bassam Tibi, University of Göttingen, Germany/Syria (Islamist Fundamentalism and Terrorism)

Prof. Fernando Reinares, King Juan Carlos University, Spain (National Separatism and Terrorism)

Prof. Em. Peter Waldmann, University of Augsburg, Germany (Left-wing Terrorism in Latin America and Europe)

Prof. Wilhelm Heitmeyer, University of Bielefeld, Germany (Right-wing Terrorism)

Consultant Alison Jamieson, Italy/Britain (The Use of Terrorism by Organised Crime)

Dr. Charles Goredema, Institute for Security Studies, Cape Town (Organised Crime, War & Terror in Southern Africa – An Analysis of a Noxious Cocktail)

Dr. Andrew Silke, University of Leicester, UK (Fire of Iolaus: The Role of State Counter-measures in Causing Terrorism, and What Needs to be Done)

Federico Andreu-Guzman, International Commission of Jurists, Geneva/Colombia (Terrorism, Counter-terrorism and Human Rights Abuses in Colombia) [could not attend due to illness]

D.R. Kaarthikeyan, legal consultant, New Delhi, India (Root Causes of Terrorism: A Case Study of the Tamil Insurgency and the LTTE)

Dr. Joshua Sinai, Anser Analytic Services, Virginia, USA (Which Root Causes are Possible to Influence?)

Dr. Alex P. Schmid, Terrorism Prevention Branch, UN Office of Drugs and Crime, Vienna (Prevention of Terrorism: Towards a Multi-pronged Approach)

Additional session chairs:

Espen Barth Eide, Norwegian Institute of International Affairs, Norway.

Uzi Arad, Institute of Policy and Strategy, Israel.

Ekaterina Stepanova, Center for International Security, Russian Academy of Sciences, Russia.

Brynjar Lia, The Norwegian Defence Research Establishment, Norway.

Resymé av innledning til diskusjonsaften

Brynjar Lia Seniorforsker Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund, Oslo
Terrorisme kan og bør bekjempast gjennom mange parallelle tiltak der nokre tiltak tek sikte på kortsiktig beskyttelse, avverging og konsekvenshandtering, medan andre tiltak søker å endre på underliggjande årsaker til at terrorgrupper er i stand til å rekruttere og vinne tilhengjarar. Eit hovudproblem er at kortsiktige og langsiktige tiltak ikkje alltid let seg foreine og at streng antiterrorlovgiving, hardhende politiaksjonar og militære operasjonar ofte fører til auka sympati og oppslutning om terrorgrupper. Dette dilemmaet blir ytterlegare aksentuert ved at dei statane som i dag opplever å vere mest utsette for terrorisme, som f eks USA, Israel, Russland, manglar politisk vilje til å endre dei politiske motivasjonsfaktorane for internasjonal terrorisme.

Dagens internasjonale terrorisme dominert av al-Qaida og den radikale islamismen. Det finst mange politiske forklaringar på al-Qaidas framvekst: Afghanistan-krigen, Gulfkrigen, USAs stasjonering av styrkar i Saudi-Arabia, ‘beleiringa’ av Irak etter 1991 etc.

Det er imidlertid ei rekkje underliggjande strukturelle tilhøva som kan forklare styrken og den globale rekkjevidda til al-Qaida, samt oppslutninga om al-Qaidas ideologi. Den viktigaste faktoren er sannsynlegvis framveksten av eit semi-globalisert USA-dominert verdssystem der nord-sør aksen no overskyggar den gamle aust-vest skiljelinja, der det ikkje lenger finst statlege motmakter til ‘imperiemakta’ USA og der teknologiutviklinga har ført til ei maktforskyving frå staten til ikkje-statlege transnasjonale aktørar.

Grunnen til at motkreftene til det nye verdssystemet i så stor grad får eit valdeleg uttrykk i den radikale islamismen – og ikkje ei hovudsakleg ikkje-valdeleg form som i den vestlege anti-globaliseringsrørsla – heng saman med fleire faktorar: (i) det ideologiske og politiske fellesskapet mellom ‘settlarstatene’ USA og Israel, (ii) brutale borgarkrigar og okkupasjonsregimer (Bosnia, Tsjetsjenia, Algeria, Kashmir, Irak) der muslimar var/er part og offer, og mangelen på demokratisering i den arabiske verda.
Drivkreftene til dagens internasjonale terrorisme vil ikkje bli borte utan at desse faktorane endrar seg. Mest fundamentalt treng vi ei reorientering i USAs utanrikspolitikk vis-a-vis Israel og arabarstatane, ei fredsløysing på konfliktane i Palestina, Kashmir, Tsjetsjenia og Irak, samt ei massiv statsbyggjande innsats i den tredje verda for at statar, ikkje krigsherrar og opprørsgrupper, igjen kan bli dei dominerande aktørar i internasjonal politikk. Det er dessverre ønsketenking av desse faktorane skal endre seg i åra framover. Derfor vil den internasjonale terrorismen sannsynlegvis forbli ei av våre største tryggingsutfordringar.

Foredrag:

Jan Ove Akerjordet
Oslo Militære Samfund
 
Kun pdf av plansjer.