Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Mandag 18. mars 2019 fikk på ny besøk av Sjef Hæren, generalmajor Odin Johannessen. Han foredro med foredrag «Status og utfordringer i Hæren».

Foto: Arkivfoto

Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Du kan lese talen (PDF) her:

2019-03-18 OMS SJ H Endelig

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Mandag 2. februar 2016 gjestet generalmajor Odin Johannessen, generalinspektør i Hæren Oslo Militære Samfund hvor han holdt et engasjerende foredrag om Hærens usikre fremtid.

Fellesskapets ansikt – GIHs tale til OMS

Generaler, kjære venner;
Jeg er soldat.
Min jobb ligger i ytterkanten av samfunnet. Langt fra den dype freden, tryggheten, skal jeg sammen med medsoldater kunne fungere – og sørge for at samfunnet innenfor overlever.
Sikkerhet er forutsetningen for velferdssamfunnet vårt.

Idag er denne oppgaven mer sammensatt enn før. Det er langt fra middelalderbyen med mur rundt, som soldater holdt vakt oppå, mens mennesker jobbet, handlet, sov og gikk på skole inni.
Men funksjonen er den samme.

Taler som handler om Norge og med tema av nasjonal betydning – tar ofte posisjonen at Norge er annerledes. Vi er rike – fredelige – små – i utkanten av verden. Vi er spesielle. Her “oppe i nord” er forutsetningene unike, vi er ikke, og vil ikke, bli som “alle andre”.
Vi er verdens rikeste land – vi er annerledeslandet.

Mitt utgangspunkt idag er det motsatte. Vi er en del av historien – vi kan både påvirke – og blir påvirket av – den. Vi er sårbare.
Norge har selvfølgelig særtrekk som alle andre. Positive og negative.
I det siste historiske øyeblikket – siden slutten av 70-tallet – har vi vært i en privilegert situasjon – det kan endre seg. Det endrer seg. Vi har vært gode til å forvalte flaksen vi har hatt de siste 30-40 årene. Det gir oss fordeler og en bra posisjon i dag – men gjør oss også utsatt og skaper forventninger. Dagens hell og suksess må ikke blende oss.

Vi er et folk og en nasjon, blant alle de andre. Norge er et land midt i verden. Jordkloden er rund, og avhengig av projeksjonen man velger – kan vi plassere Norge hvor som helst på kartet. Vi ser som oftest Norge plassert høyt oppe – andre ser det annerledes.
Sammen med resten av verden er vi på vei inn en utfordrende og usikker fremtid.
Jeg tror vi må være beredt til å kjempe, både med ord – handlinger – og om nødvendig våpen – for å bevare det landet og de verdiene vi har felles.
Uroen har rykket nærmere i 2015. Ukraina-krisen og terroren i Paris viser at Europa ikke lenger kan regne med å leve i fred og trygghet, uten å måtte forsvare oss selv – våre interesser og verdier. NATO har allerede sett det, og beslutningen fra Wales om at landene i alliansen skal bruke 2% av BNP på forsvaret – er nettopp et uttrykk for at verden har blitt mer utrygg.

I Norge har vi utfordringer med et offentlig forbruk som ikke er bærekraftig over tid. Derfor ønsker vi å effektivisere statlige organisasjoner og offentlig tjenesteproduksjon. Det er selvfølgelig også et ønske om å gjøre Forsvaret billigere og mer effektivt. Det forstår vi som jobber i Forsvaret. Samtidig er det viktig at en effektivisering ikke går ut over vår forsvarsevne. Vi skal fornye og forbedre evnen til å forsvare landet vårt – samtidig som vi skal kutte utgifter som ikke gir forsvarseffekt.
Hæren har rasjonalisert bort godt over 90% av soldatvolumet siden den kalde krigen. Vi har utviklet oss til noe annet. Dette har hatt dyptgripende konsekvenser – det meste bra – men det har også gitt oss utfordringer.

Jeg ønsker å heve blikket i dag – og komme med mitt synspunkt på hva Hæren kan gjøre i dag for å møte det trusselbildet og de utfordringene Norge står ovenfor nå.

Hva står vi ovenfor?
Det er sagt mye om det nye trusselbildet, og jeg skal ikke her gi en fullstendig oppsummering. Noen forhold må likevel påpekes, og først vil jeg derfor hevde at selv om mye endrer seg – finnes fortsatt også noen konstanter.
Politikk – herunder også krig – handler om å oppnå fordeler- Om å styrke våre interesser og samtidig skjerme våre svakheter.
Det internasjonale samfunnet har regler og normer som skal hindre at krig og konflikt oppstår – mekanismer som skal sørge for stabilitet. Det er når disse ikke virker og systemet svikter – at sånne som meg og kollegaene mine er nødvendig.

En kløktig og opportunistisk motstander vil utnytte våre svakheter. Gå for ”åpninger” der vi ikke kan vinne. Forsøke å angripe oss ”under artikkel 5 radaren”. Hvordan kan dette se ut, og hvordan kan vi forsvare oss?
Mennesker – og gjennom dem stater – har interesser. Konflikt er både rasjonalitet og irrasjonalitet på samme tid. Siden rasjonalitet ikke er en objektiv standard – betyr følelser mye. Det som synes å være fullstendig irrasjonelt for noen – er fullkomment rasjonelt for andre. Krig skjer mellom mennesker. Oppfunnet av mennesker. Utøvd av mennesker. Og det løses og avsluttes av mennesker.
Med dette formålet har den norske Hæren eksistert siden 1628. Det er lengre enn nasjonen Norge. Organisert landmilitær virksomhet har vært utøvd her i mer enn 1000 år.
Krigens ”instrumenter” har utviklet seg – og vil fortsette å utvikle seg – fra klubber – sverd – musketter – automatvåpen, fly og skip – til smarte missiler, droner, autonome våpensystem, kunstig intelligens og nanomaterialer.
Men instrumenter lager ikke lyd uten musikere. Så også med krig. Våpen skyter ikke uten mennesker.
Hvis det militære målet skal nåes – både uprovosert angrep og rettferdig forsvar – så er det styrt av oss selv – menneskene.
Hvis målet er å bevare eller fremme fred er soldater avgjørende.
Det nytter ikke å bygge tillit, skape stabilitet eller roe gemytter med bare å slippe bomber i hodet på noen.

Nå litt om landmaktens karakter – tre ting:
Først nærhet: Til befolkning, operasjonsområde, infrastruktur og andre verdier som skal beskyttes.
Denne tilstedeværelsen betyr noe. Hæren er folk, opererer blant befolkningen og beskytter gjennom nærhet.
Avgjørelse: Gjennom evnen til å virke blant folkene som utøver og påvirkes av krigen. Gjennom å slå en fiende på land, ta og holde lende og legge til rette for videre sivil bistand og gjenoppbygning.
Varighet: Med tilstedeværelse av landstyrker oppstår det ikke maktvakuum, eller rom for alternative maktstrukturer i operasjonsområdet.
Du kan ikke vinne kriger uten å ha mennesker på bakken. Det finnes få, kanskje ingen, eksempler på at man har etablert varige løsninger uten landmakt. Man kan vinne et slag med maskiner, men man vinner ikke en fred.
Dette gjaldt under Peloponneskrigen for 2500 år siden – det gjaldt under den andre verdenskrig – det gjelder i dag. Det vil fortsatt være gyldig om 100 år.
En robust og tilgjengelig landmakt kan ikke byttes ut med missilteknologi, datamaskiner eller langtrekkende ”presisjonsleverte effekter”.

Kun med en troverdig landmakt, som spiller i konsert med en rekke andre militære og ikke minst sivile aktører, har vi mulighet til å lykkes med utfordrende oppdrag – både innenfor og utenfor landets grenser.
Og spesielt hvis vi som nasjon på egen hånd skal ha evne til å hevde vår suverenitet.

Krig generelt, og landstrid spesielt, er i sin natur en sosial interaksjon der partene søker å påtvinge sin vilje på motstanderen.
Landstriden kjennetegnes ved nærheten til fienden og andre mennesker i operasjonsområdet. Dette gjør at opplevelsene til en fotsoldat i strid i dag, ikke skiller seg vesentlig fra det en fotsoldat opplevde under slaget på Stiklestad i år 1030.
Frykt, utmattelse, friksjon og usikkerhet har preget soldatens virke i uminnelige tider.
Uansett hvor mye teknologi vi tilfører våre soldater og avdelinger, så kan vi ikke fullt ut erstatte behovet for soldater som står på bakken og holder et stykke land.
Som blant menneskene rundt seg skaper trygghet med budskapet: Bak denne grensen har vi kontroll!
Landmakten er bygget rundt mennesker. Vi utstyrer mennesker – vi bemanner ikke utstyr.

Krigen krever at soldatene utsetter seg for personlig risiko. Menneskelig kompetanse er knyttet direkte til suksess i landoperasjoner.
Militære operasjoner dreier seg om å kombinere stridens basisfunksjoner. Ild, manøver, etterretning, informasjon, beskyttelse, kommando og logistikk. Slik oppnår vi fysisk eller mental forskyving hos motstanderen – slik gir han opp sin egen målsetting – slik føyer han seg til vår.
Vi oppnår operative resultat med tempo, presisjon og overraskelse. Vi behersker terrenget. Vi finner, binder og rammer. Vi legger til rette for fremgang. Vi oppnår avgjørelse.

Å drepe og ødelegge kan være, men er ikke nødvendigvis, en del av oppdraget.
Landoperasjoner er i sin natur komplekse. Faktorer som tid, klima, terreng og egne styrker er forutsetninger som spiller inn på stridsevnen.
Dessuten vil alltid de andre aktørene i operasjonsområdet ha betydning. Det høye antallet enheter som må jobbe sammen – og menneskene som opererer systemene – gjør at det tar lang tid å bygge opp full landmilitær stridsevne fra bunnen av.
Bygges den for langt ned, kan den ikke bygges raskt opp igjen.
Samtidig er terskelen for når kapasiteter kan tas i bruk på landjorda, lavere enn for de andre domenene.

Tilbake til dagens situasjon.

Hva gjør soldater relevant som et politisk verktøy – for Norge – i dagens komplekse konflikter?
La meg fortelle hvorfor soldater fortsatt betyr noe – hvorfor vi trenger en hær – i Norge – vår egen hær for å møte utfordringene vi står ovenfor.

Det siste først.
Er det virkelig mer komplekst i dag enn tidligere? Og hvis svaret er ja – hvorfor?

Kompleksiteten kommer fra et bredt spekter av kilder:

Spillere: Dagens konflikter inneholder et langt større antall spillere, eller aktører, enn tidligere. Skillet statlige og ikke-statlige aktører er blitt for enkelt. Vi forholder oss til internasjonale selskap, stater, formelle og uformelle organisasjoner, mektige enkeltmennesker og globale interessefellesskap som alle er i konkurranse om innflytelse og ressurser.
– disse er tilstede både i den virkelige og den virtuelle verden.

Verdier: våre verdier utfordres av politisk og religiøs ekstremisme. Tidligere tiders store konkurrerende ideologier er for øyeblikket i en form for fredelig dvale, men til stadighet utfordres vi av mindre grupperinger med uforsonlige, ytterliggående, standpunkt som ikke går av veien for å bruke ekstrem vold for å oppnå sine religiøse eller politiske mål.

Geografi: Geopolitikk er på mange måter motstykket til digitaliseringen og ”sammentrekkingen” som cloud-computing og ”alltid-online” utviklingen har gitt oss.
Land, sjø og luft betyr noe. Det samme gjør terreng, værforhold, avstand, tid og rom. Og alle former for menneskelig terreng – kultur og identitet. Dette er betydelige vektorer som åpner muligheter og gir begrensninger. Det dreier seg altså ikke bare om tilgang til ressurser, men også om å beherske geografi slik at makt kan utøves og interesser ivaretas. Det finnes ikke flere nye, uoppdagede horisonter på jorden – vi må klare oss her – med det vi har.
Den fysiske, detaljrike og komplekse geografien – utfordres ofte av den imaginære, eller innbilte, geografien. De forenklede forestillingene om hvordan effekter kan oppnås – skjuler i realiteten tunge forutsetninger om hva som er mulig og umulig.
Når den virkelige geografien tilsidesettes av den innbilte geografien i forsvarsplanleggingen – er faren stor for at vi sitter igjen med en strategi som ikke lever opp til forventningene når den møter verden slik den faktisk er.
En blind, instrumentell og teknologisk fokusert tilnærming til krig visker ofte ut den kompleksitet og dynamikk Clausewitz beskriver i krigen.

Økonomi: Vi utfordres av grådighet. Frie, sunt regulerte, markedsbaserte økonomier trues av finansiell manipulasjon, overforbruk og blind kommersialisme. System med skjult risiko, der penger ikke er knyttet til faktiske verdier, gir risiko for ukontrollert kollaps.

Teknologi: utfordret av etterspørselen for “neste generasjon”, som skal gi så mye mer. En ting er det sivile forbrukssamfunnet, men militært er det også gjeldende. Det holder deg relevant og foran motstanderen. Prisen er høy, men lavere enn å tape duellen.
Krigens instrumenter har blitt effektive, men også så dyre at de nesten ikke kan bli brukt. De kan absolutt ikke bli tapt i kriger mot ikke-eksistensielle trusler – noen andres krig.
Er det et riktig valg å alltid velge på aller øverste hylle – selv om dette fører til at volumet blir kritisk lavt?
Vi må finne balanserte løsninger som er ”gode nok” – uten at vi taper før krigen har begynt.

Samfunn: Av samtlige styreformer som har eksistert er demokratiet det beste vi har. Jeg er både villig til å ta liv – og ofre mitt eget – for å forsvare det.
Men vårt fellesskap utfordres også av demokratiet selv. Måten det moderne folkestyret har utviklet seg på er utfordrende både for systemet selv og for dem som bor der.
Med respekt – våre politiske ledere – konstant utsatt for gjenvalg og derfor på jakt etter stemmer – er de virkelig i stand til å ta upopulære avgjørelser som stiller tøffe krav til velgerne?
Spesielt nå som vi er blitt vant til fruktene av rike, liberale samfunn der staten ikke bare er ansvarlig for sikkerhet og basisfunksjoner – men leverer et rikt mangfold av kultur og velferd.

I Norge viser dette seg tydelig ved at vedtatte planer for Forsvaret ikke følges opp med nødvendige bevilgninger.
Jeg kan si nå at det er umulig for meg å nå de målene som ligger i inneværende langtidsplan.
For oss på innsiden av det militære systemet har det har vært klart i flere år allerede. Men også på utsiden har dette vært kjent. Det er skrevet bøker og artikler om denne trenden som har pågått i årtier.

Når Forsvaret og vår nasjonale sikkerhet konkurrerer direkte med andre velferds- og samfunnsområder – før man er i krig – er de populistiske mekanismene i moderne demokratier vanskelige å håndtere. Jeg forstår det, men anser det som min jobb å advare mot å sove for dypt på silkeputen.
Krig er en av de mest krevende utfordringene en stat må igjennom. Derfor bør vi forsøke til det ytterste å unngå den!

Hvilken type strategi vil opponenten bruke mot oss?
1 – Han vil holde alliansen ute!
2 – Han vil holde det norske samfunnet splittet – dem som opplever krig, og dem som ikke gjør det . Splittelse svekker oss og gjør jobben til våre politiske ledere enda mer krevende. Motstanderen vil hevde at vi ved å avstå fra bruk av militærmakt – og holde NATO utenfor – vil vi få være i fred. Dette er toner vi har hørt før.
Norges sikkerhet hviler på NATO. I bunn av denne alliansen, ligger atomvåpenets dilemma. Nå – som under den kalde krigen.
Men alliansen har gått fra 12 til 28 land. Det økt forskjell innen økonomi, kultur, historie. Oppfatninger om hva som er rett og galt og hva som er farligst varierer. Konsistens i allianser blir mer utfordrende å holde når perspektivene er forskjellig. Samholdet – denne utrolig viktige forutsetningen for effektiv avskrekking og troverdig forsvar – utfordres hele tiden.
Lite demokratiske spillere som ser folkestyret som en svakhet – trives godt i slike omgivelser. Opportunisten følger kun regler han selv i øyeblikket tjener på. Ser bort fra internasjonale lover, regler, avtaler og normer. Manipulerer alt som ikke passer hans eget narrativ. Ubesluttsomhet, uenighet og mangel på samhold gir opportunisten manøverrom. Her finnes ingen hindringer, bare muligheter.
Der det ikke er noen til å hevde sin rett – kan andre komme å ta den.
Et gammel munnhell sier: ”alle land har en hær – sin egen eller noen andres”.
I et maktvakuum, uten landmilitær tilstedeværelse, er hybride tilnærminger svært effektive.
Spesielt hvis alliansen ikke holder seg allierte – om opponenten klarer holde det under artikkel 5. For stort for Norge og for lite for NATO.

Det handler om å være i stand til å møte en trussel på det nivået den oppstår. Derfor trenger vi relevante og fleksible virkemidler. Både i nedre og øvre del av konfliktspekteret. Når Kennedy under Cubakrisen lette etter militære handlemåter for å håndtere Sovjets utplassering av atomvåpen – hadde han ikke andre virkemidler enn sitt ”nuclear option”. Som han heldigvis var for ansvarlig til å bruke.
De fant en løsning den gangen – men det var så nære vi noen gang har vært utslettelse av verden med atomkrig.
I ettertid kom ”flexible response”, – en tilnærming og innretning av forsvaret som gav muligheter på alle nivå i konflikten. Uten selv å måtte være den som eskalerer.
Dette er den beste måten å forebygge krig.

Hvis en liten del av Norge blir okkupert av en fremmed makt – og den delen ikke blir skikkelig forsvart av norske kvinner og menn – hvordan kan vi tro at USA eller andre allierte vil være brydd med å sende sine egne unge gutter og jenter til å gjøre den jobben som vi ikke var villige til selv?
Vil våre allierte blø for oss hvis vi ikke blør selv? Hvor er det norske ansiktet på krigen?
Hvis politikk er mer enn døde instrumenter for å utøve makt – er våre egne ansikter en sentral del av norsk sikkerhetspolitikk. De er fremste linje av vår demokratiske prosess og beslutningene vi felles har tatt. Soldaten er felleskapets ansikt.
Uten tilstedeværelse finner vi ikke løsninger. Ingen løsninger varige nok til at opportunisten avskrekkes fra å prøve igjen.
Uten ansikt – har vi ikke troverdighet – og kan ikke vise vår besluttsomhet. Vi forplikter alliansen med vår egen tilstedeværelse.

Nå har jeg delt mitt syn på landmakt og dagens utfordringer. Det gjenstår å se dette i sammenheng – hva kan vi gjøre?

Pengeproblematikken kan vi ikke løsrive oss fra. Det er vært sagt flere ganger, senest av Forsvarsministeren og Forsvarssjefen fra denne talerstol for få uker siden.
Det er mulig å gjøre mye – nå – også uavhengig av både inneværende og neste langtidsplan. Hvem venter passivt på at andre skal løse problemene våre?
Vi skal ikke peke på hverandre – Hæren peker på seg selv.
Vi skal rasjonalisere og optimalisere Hæren ytterligere, og vi kommer til å gå radikalt til verks. Vi skal flytte kraften dit det gir mest operativ evne.
I militær sammenheng, betyr ofte det ”å prioritere” egentlig – ”å ta risiko”.
Jeg ble kritisert i Aftenposten noen dager siden for å gi ordre om å droppe sekundærbevæpningen, altså pistolene, som standard. De som har operative behov beholder selvsagt pistolene sine – men de andre ikke.
I en sunn hær uten økonomiske utfordringer hadde selvsagt alle soldater hatt dobbeltbevæpning. Det gir best fleksibilitet og selvforsvarsevne på enkeltmannsnivået.
Bevæpningsplanen ble lagt for flere år siden. Saken ble også blåst opp i media – det forventet ikke jeg – men når det først ble som det ble – velger jeg å nevne det her. Det var mange feil i den opprinnelige Aftenposten-saken – som jeg kommenterte på kronikk-plass dagen etter – men poenget om et stramt budsjett er gyldig. Hærens driftsbudsjett er redusert med over 50 millioner i år. Andre bindinger i tillegg gir oss over 120 millioner i redusert handlingsfrihet i 2016. For hæren har dette konsekvenser.
De operative vurderingene rundt bevæpningsplanen er gode. Risikoen ved å fjerne pistoler er liten. Vi frigjør penger som kan overføres til høyere prioritert del av virksomheten. Samtlige soldater er fortsatt bevæpnet for sine oppdrag – de som trenger det har også dobbeltbevæpning.
Men tiden krever sparsommelighet som tilnærming – der risiko nødvendigvis vurderes opp mot penger – det er en normalsituasjon i Hæren. For vår profesjon er vurderinger med konsekvens for liv og død en del av kjernekompetansen.
Det burde ikke være kontroversielt å si dette.

NRK dekket foredraget til GIH med livesending.

Våre folkevalgte gjør kontinuerlig avveininger om Forsvaret med vesentlig høyere innsats enn den vurderingen jeg gjorde om sekundærbevæpningen.

Norge forsøker å redusere risikoen for krig med å holde seg med et Forsvar.
Vi vinner ikke krigen alene, men vi kan skape en innretning som forebygger at den kommer, og som sikrer oppslutning og støtte fra våre allierte. Det er det viktigste av alt. Oppgave nummer 1 for Forsvaret er å forebygge krig. Vi må tenke langsiktig og helhetlig. Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalte løsning i FMR. Det gjør jeg fordi løsningen er balansert og fleksibel. Den gir Norge de valgmulighetene som trengs – militært – for å møte de mest sannsynlige – eller verst tenkelige – sikkerhetsutfordringene. Den gir oss ikke absolutt trygghet – det gjør intet – men på en rimelig måte veies utfordringene opp mot ressurser – og ikke minst hva Forsvaret skal beskytte. Og ja – det koster. Mye penger – i konkurranse med eldrebølge, skoler, barnehager og sykehus.
Men sikkerhet er også forutsetningen for alt det andre.

Det verst tenkelige resultat er at vi ender opp med en bastardløsning på Forsvaret. Med et svakt Sjøforsvar – og uten troverdig styrke på land der menneskene bor – trenger vi neppe 52 kampfly heller.
FSJ tar i FMR til ordet for at dersom Forsvaret ikke får tilført midlene som trengs for å drifte den anbefalte strukturen – bør vi vurdere å kutte i antallet kampfly.
I en anstrengt økonomisk situasjon er det en anbefaling jeg stiller meg bak. Det vil være mulig å realisere mye av den anbefalte strukturen for blant annet Hæren, dersom et slikt grep gjøres for å kutte kostnader i et 20-års perspektiv. Forplikter ikke politikerne seg til å finansiere den anbefalte løsningen faller også forutsetningen for vektingen av de militære kapabilitetene i den.
Relevant og balansert forsvarsevne, både i luften, til sjøs og til lands er det viktigste – skal vi ha et levedyktig og selvstendig Forsvar.

Hæren er og blir en stående avdeling – hele Hæren. En stående beredskapsavdeling – klar til innsats hjemme, og fordi vi er det hjemme – kan vi ved behov også brukes ute.
Denne evnen vil jeg sikre ved å allerede i inneværende år iverksette tiltak som har som formål å fokusere den spisse enden.
Vi skal dra effekt ut av nye forvaltningssystemer og logistikksystemer. Jeg forutsetter at de virker. Vi skal høste den avkastningen disse nyvinningene skal levere gjennom en ny arbeidsorden.
Vi skal dra effekten ut av at vi mottar flere operative oppgaver og myndighet.
Hæren skal redusere ledelse, stab og administrasjon med i betydelig grad i løpet av 2016. Dette skal jeg gjøre sammen med våre ansatte og de tillitsvalgte.
Vi skal stille kampklare avdelinger – hæravdelinger som kan fylle deler av våre sikkerhetspolitiske behov – i dag. Dette får vi til ved å prioritere operativ virksomhet i alle ledd av organisasjonen.
Vi er klare på timer og dager – med hele Hæren. Ikke uker eller måneder.
Soldatene er inne til daglig – enten så er de godt nok trent – eller hvis det nettopp har vært nyinntrykk – så kaller vi inn dem som nettopp er ferdig trente.

Finnmark – Vi kan være der med en reel evne i løpet av 2016. Både en forsterking av grensevakten og en løsning med en solid og fleksibel mekanisert kampevne i Porsanger. Dette behøver ikke å gjøres på en permanent og kostbar måte i første omgang. Og vi utnytter eksisterende infrastruktur. Vi er klare!
Brigadeledelsen utøver mobil fremskutt ledelse av operasjonene og virksomheten. Dette er en kampavdeling og ikke et forvaltningsnivå. Hele Hæren, også Hærstaben, gis en operativ rolle, og da vil de nødvendige støttefunksjonene, logistikk, forvaltning, og planlegging ledes derfra. Arbeidsprinsippet med de nye forvaltnings- og ledelses-verktøyene er at arbeidsoppgavene gjøres på ett sted, en gang. Ingen hatt over hatt. Det er en luksus vi ikke har råd til.
Forvaltningen er tynn i forhold til dagens standard, men ny teknologi og arbeidsorden gir rom for dette og åpner for å prioritere å være mer robust i den spisse enden.

Hva trenger vi? Hæren er midt i en modernisering som må fullføres.
Vi har fire hovedmateriellprosjekter som vi er avhengige av, i tillegg til oppdatering av kommando og kontrollsystemene:
De nye CV90ene er på vei inn i organisasjonen. Dette er en kampvogn som gir oss en evne for fremtiden.
Artilleriet vårt er fra slutten av 50-tallet og henger sammen med duct-tape.
Stridsvognene – vårt hovedkampsystem – trenger midtlivs-oppdatering.
Samvirke-systemet på land fungerer ikke uten kampluftvern – dette er en kapasitet vi ikke har i dag.
Sammen utgjør disse systemene et minimum av det vi trenger for å ha den kampevnen som er nødvendig på land.

Politikerne er klar over manglene våre – og vi er på vei mot å bedre situasjonen – men moderniseringen må i havn.

Det eksisterer alternative innretninger på Hæren. Alternativene jeg kjenner til er: – ikke alliansetilpassede – baserer seg på teknologi som ikke er utviklet – for kostbare eller bygd på en grunnleggende feil forståelse av menneskets kognitive begrensninger. Å eksperimentere med disse innretningene vil jeg på det sterkeste fraråde. Kompetansen i en hær som vi har i dag – tar årtier å bygge opp. Den kan tas fra hverandre i løpet av måneder.
Vi må utvikle oss kontinuerlig – men holde fast på det som virker. Det som vi, og våre allierte, vurderer som den beste måten å sloss på.
Som Forsvarssjefens landmilitære rådgiver sier jeg at vi må beholde evnen til taktisk samvirke på brigadenivå. Vi er på et absolutt minimum for å beholde denne evnen i dag.
En evne som er skalerbar og kan møte alt fra det som ligger rett over politiets kapasitet – til en fiende med det ypperste av kampvåpen. Fleksibilitet igjennom hele konfliktspekteret er nøkkelen til å være relevant i dag og i fremtiden. Evne til å yte, også i den mest intense enden, er krigsforebyggende.
En landmilitær evne handler om å kunne stille fienden ovenfor et dilemma ved å kombinere forskjellige våpensystem og troppearter. Stridsvognen gir mulighet til å levere massiv ildkraft på mål som kan sees fra vognen. Kampvognene flytter soldater beskyttet rundt i stridsfeltet. Kampluftvernet beskytter bevegelsen mot trusler fra lufta. Artilleriet brukes for å bekjempe fiendtlige mål på ekstra lang avstand, gjerne over fjell, helst før de møter soldater og stridsvogner direkte.
Vi må være mekaniserte fordi det er det som gir størst fleksibilitet gjennom hele konfliktspekteret.
Moderniseringen av Hæren fra forrige langtidsplan, var en helhetlig plan. Uten gjennomføring av oppgradering av hovedsystemene i det taktiske samvirket blir kampvognprosjektet til 9,6 milliarder et av århundrets største feilinvesteringer – hva skal vi gjøre med fulldigitaliserte vogner hvis ikke informasjonen kan deles med dem som trenger det mest? Systemet vil ikke virke.
Uten artilleri må vi møte fienden uten forhåndsbekjempelse – her er støtte fra F-35 iberegnet og i beste fall begrenset på grunn av usikkerhet med vær, kort tid over målet og effektivt fiendtlig luftvern. Fregattene vil ikke ha nok, egnede, missiler til å ta ut sannsynlige mål. Uten eget luftvern vil de norske soldatene bli lett bytte for fiendens fly.
Som langtrekkende presisjonsild er artilleri meget kosteffektivt sammenlignet med skyts fra sjøen eller luften. Prisen per granat er minimal sammenlignet med missiler. Vurdert opp mot antall mål som det kan være nødvendig å engasjere , er dette en viktig vurdering.
Her snakker vi om relevante risikovurderinger.

Plattformer på sjøen og i luften kan levere mye av den samme ildkraften, men de vil aldri være tilstede for oss hele døgnet og er begrenset av værforhold.

Det har også vært diskusjon om helikopter – her er jeg på linje med min forgjenger. En hær uten helikopter er en hær som ikke er i stand til å ivareta sine taktiske oppgaver. Dette er også en risiko vi må bære fordi en hær uten luftvern heller ikke kan fly helikopter. I mangel av økonomi velger jeg derfor å prioritere slik det er gjort i FMR. Så får det være våre folkevalgte som til syvende og sist avgjør.
Som en del av diskusjonen om planen for fremtiden – Forsvarsministeren sa her i Oslo Militære Samfunn at inneværende langtidsplan ikke var innrettet mot dagens situasjon. Det er riktig at mye har endret seg fort. Men jeg vil allikevel gjerne påpeke – fra en fagmilitær posisjon – at jeg mener at planen for Hæren i inneværende langtidsplan er god.
Den gir en relativt robust og fleksibel evne igjennom hele konfliktspekteret.
Hæren er marginal i størrelse, men planen i 73S gir oss den kampevnen jeg mener Norge trenger for å løse de utfordringene vi står ovenfor.
Vi er helt på en nedre grense. Vi har i dag tre manøverbatajoner med Panserbataljonen Andre Bataljon og Telemark Bataljon. Dette gir oss en evne til å utøve landmakt – på alle de måtene en nasjon med Norges ambisjoner har behov for.
Vi kunne hatt en vesentlig større hær – jeg kunne redusert risikoen betraktelig – men jeg er realist, og før neste brigade vil jeg prioritere helikopter, mer luftvern og ikke minst langtrekkende landbasert rakettartilleri .
Vi innfører ny ordning for militært tilsatte – en verdifull endring som gjør oss mer operativt kapable gjennom at vi kan beholde spesialister og befal i en forutsigbar fremtid. Dette vil på sikt trolig redusere behovet for befals- og offisersutdanning, men inntil vi vet bør vi ikke tukle med våre kultur- og kompetansebærende institusjoner. Igjen er Forsvarssjefens råd viktige å lytte til. Vi bør høste erfaringer fra den nye ordningen for militært tilsatte – før vi gjør omveltninger på utdanningssystemet vårt. Selv om mange går over til å bli spesialister, og vi dermed også får en ny offisersrolle, betyr ikke det at det systemet vi har bygget opp ikke leverer den kompetansen Hæren og Forsvaret trenger.
Her må vi skynde oss sakte. Det er for risikabelt å ta sjansen på at kompetansen glipper i denne overgangsfasen.

Jeg skal avslutte snart, men jeg ønsker å påpeke at når vi nå går mot en ny langtidsplan er det viktige valg som må gjøres. Valgene er nå i hendene på våre folkevalgte. De har ingen lett jobb.
Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalinger i FMR. Hvilket Forsvar Norge skal ha er til syvende og sist et verdispørsmål. Hva synes vi er viktig – riktig – og hvordan skal vi innrette oss for å beskytte landet vårt?
Det er ikke bare et spørsmål om penger – men også om oss selv og hvilket type land vi ønsker å leve i.

Jeg begynte i dag med å forsøke å heve blikket. Det mener jeg er viktig å gjøre.
Norge er et land i verden – vi rammes og er sårbare som alle andre. Vi må vurdere og ta aktive valg som gir politisk handlefrihet, troverdighet og nasjonal trygghet. – Opportunisme og opportunister finnes overalt og vi burde ikke ta vår privilegerte posisjon for gitt.
Vi må ikke basere vår sikkerhet på håp eller flaks.

Hæren er mennesker.
Med å plassere våre egne kvinner og menn – der folket mener vi burde være – viser Norge ansikt. Landmakt betyr nærhet, avgjørelse og varighet.
Vi er trygghet gjennom tilstedeværelse – engasjement – kompetanse – vilje og handlekraft.

Den norske soldaten er felleskapets ansikt.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. oktober 2006

ved

Oberst Odin Johannessen

Sjef for Krigsskolen

 

Erfaringer fra operasjoner i ISAF

 

Oberst Odin Johannessen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jeg vil i dette foredraget redegjøre for erfaringer høstet under oppdraget som hurtig utrykningsstyrke eller Quick Reaction Force (QRF) i Nord-Afghanistan fra februar til juli 006. Erfaringene er knyttet til alle nivå i organisasjonen, og vil være preget av personlige betraktninger av virksomheten på flere nivå, både innenfor og utenfor bataljonen. Siden vi igjennom perioden har arbeidet tett på de ulike International Security Assistance Force (ISAF) avdelingene i Nord-Afghanistan, og derigjennom har fått et godt bilde av deres oppgaver, og siden foredraget er gitt en meget vid tittel, erfaringer fra ISAF operasjoner i Afghanistan, vil jeg avslutningsvis benytte anledningen til å kommentere noen sider av oppdraget som ligger utenfor egen avdelings primæroppdrag og mitt primære ansvarsområde som sjef for QRF Nord.

Bakgrunn – om avdelingen

Telemark bataljon (Tmbn) har siden opprettelsen i 1994 deltatt aktivt utenlands. Først med ett kompani i IFOR senere SFOR i Sarajevo i Bosnia fra 1996, deretter som samlet bataljon i KFOR i Kosovo i flere kontingenter fra 1999.

I 2002 ble bataljonen flyttet fra Kongsberg til Rena, og samtidig omorganisert til en mekanisert bataljons-stridsgruppe bestående av ett mekanisert infanterikompani, en stridsvogneskadron, ett pansret ingeniørkompani og en stab- og stridstreneskadron. Samlet styrke er på ca 600 sjeler hvorav 450 tjenestegjør til daglig i bataljonen. Rundt 150 soldater er knyttet til bataljonen gjennom en beredskapskontrakt, og beredskapstillegget øves regelmessig.

Med dette styrkemessige grunnlaget har bataljonen siden 2003 deltatt internasjonalt slik:

  • ett pansret ingeniørkompani i den britiske styrken i Irak fra juni 2003 til januar 2004.
  • to lette kompanistridsgrupper i Kabul, Afghanistan fra november 2003 til juni 2004.
  • to kompanier i Battle Group 3 (BG 3) i Kabul fra juni 05 til januar 20006
  • en vakt og sikringstropp i Meymaneh fra 9. februar til 22. juni 20006
  • en QRF styrke i Mazar e- Sharif fra 15. februar til 20. juli 2006.

 

Bakgrunn – om oppdraget

Høsten 05 ble det besluttet at den norske militære innsatsen i Afghanistan skulle flyttes fra Kabul og kraftsamles i Nord-Afghanistan. Norge skulle stille en QRF enhet, samt et bidrag til Multinational Support Group (MNSG) i den tyskledede regionkommandoen i Nord-Afghanistan med base i Mazar e-Sharif. Bidraget skulle være på plass og virksomt fra midten av mars 06.

Tmbn fikk oppdraget, og i oktober 05 gjennomførte vi en rekognosering til det aktuelle området hvor vi blant annet etablerte kontakt med den britiske styrken vi skulle avløse.

 

For å klarlegge hvilke rammer QRF skulle operere innenfor må jeg først si litt om PRT konseptet.

Konseptet går i korthet ut på å etablere tilstedeværelse i alle Afghanistans provinser med personell som kan bidra til at oppbyggingen og utviklingen lokalt foregår koordinert, derav navnet ”provincial reconstruction team” forkortet PRT. Konseptet forutsetter vennligsinnede og samarbeidende omgivelser.

Operasjonaliseringen av konseptet er meget ulik. Den britiske metoden i Nord-Afghanistan gikk ut på tilstedeværelse med lav militær profil, der militære og sivile rådgivere innhentet lokal informasjon som ble benyttet til gjenoppbyggingsarbeidet. Det er en forutsetning at alle ulike bidragsytere, sivile og militære, arbeider etter den samme planen slik at støtten gjennomføres og oppleves koordinert.

Den tyske metoden leder mot samme mål og krever den samme koordinering, men profilen er langt mer robust. Mens et team organisert etter britisk operasjonsmønster kan være på mellom 6 til 10 personer, er et tysk på over 100, og oppsatt med hjulgående pansrede og upansrede kjøretøy av alle størrelser.

 

I Nord-Afghanistan er det 5 PRT, og regnet fra vest, norskledet i Meymaneh, svenskledet i Mazar e-Sharif, nederlandsk, nå ungarsk i Pol-e-Khomri og tyskledet i Kunduz og Feyzabad. Den nederlandske, svenske og norske operasjonaliseringen av PRT konseptet var svært lik den britiske metoden.

 

Oppdrag

Oppdraget til QRF-Nord var:

Conduct military operations with priority to Northern Afghanistan.

Styrken var innledningsvis kommandomessig underlagt COM ISAF, og kunne avgis til Regional Area Coordinator – North (RAC–N) i ekstremsituasjoner. Når RAC ble endret til Regional Command (RC) i begynnelsen av juni i år, ble også kommandoen over QRF flyttet dit. Fra norsk side var det ikke lagt operative begrensninger på styrken, men FOHK skulle riktignok godkjenne bruk av QRF utenfor RC Nord operasjonsområde.

 

Organisasjon

For å kunne støtte PRTene optimalt, gjennomførte vi en meget grundig analyse av oppdraget. Informasjon ble innhentet fra flere kilder, både nasjonale og internasjonale, og på bakgrunn av dette oppdragsorganiserte vi Tmbn som en QRF på ca 230 sjeler.

 

Utrustning

Styrken skulle være luftmobil, og ble i tillegg oppsatt på ulike varianter av brukte, ombygde MB 290 feltvogn, Scania lastevogner og et mindre antall SISU sanitetskjøretøyer. Et fåtall av feltvognene var pansret.

Vi var også organisert for forflytning gjennom luften, men på grunn av svært begrensede ressurser og operative begrensninger knyttet til de ulike flytypene ble denne opsjonen kun benyttet ved ett tilfelle.

Med hensyn til våpen var vi utstyrt med AG 3 eller MP 5 og P-80 som personlig våpen. Avdelingsvåpen var 7,62 mm skarpskytter rifle, 12.7 mm skarpskytter rifle, MG-3, 12.7 mm mitraljøse og 84 mm rekylfri kanon. Personlige våpen var påmontert siktemidler som gav begrenset mørkekapasitet. På avdelingsvåpen manglet slik utrustning. Nattkapasiteten for øvrig ble ivaretatt av et antall lysforsterkningsbriller og – kikkerter.

Styrkens knyttneve var 3 stk 81 mm bombekastere. Disse gjorde oss i stand til begrensede operasjoner i mørke, i tillegg til at vi stridsteknisk ble stand til å engasjere mål som av ulike grunner ikke kunne nås med flatbanevåpen. Behovet for denne typen våpen i en slik operasjon er etter mitt syn åpenbar. Krumbaneilden ble ledet av kvalifiserte multi-ildledere slik at vi rent teknisk oppfylte kravene stillet i Rules of Engagement (ROE). Disse ildlederne ledet i tillegg flystøtten som vi fikk tildelt fra COM ISAF.

Behandling av sårede ble foretatt på en hjelpeplass som fulgte hver enhet. Sårede ble evakuert enten gjennom luften eller over land ved bruk av SISU ambulanser der disse kom seg frem. Der hvor det ikke var tilfelle ble sårede transportert i vanlige feltvogner.

Forsyninger ble brakt frem på lastebiler og ved bruk av feltvogner. Vi benyttet våre innarbeidede konsepter for forsyningstjenesten i felt, noe som ledet til at vi ikke tapte kapasitet i perioder når etterforsyningsoperasjonen pågikk. (Lite eller ingen eskorte).

 

Styrken ble ledet på militært samband av typen PRR, LFR og MRR i VHF båndet. På lengre avstander benyttet vi militær ugradert og gradert HF, og satelittkomunikasjon. I hver QRF enhet inngikk også satellitt telefon av typen IRRIDIUM. I tillegg hadde vi et antall sivile lokale mobiltelefoner til disposisjon.

 

Styrken hadde som stridsteknisk reserve 6 stk CV 9030N stormpanservogn. Denne vognen gir både mobilitet, beskyttelse og ildkraft, både i lyse og mørke, og er et solid supplement til en ellers meget lett utrustet avdeling.

 

Operasjonsområdet

Tmbn QRF skulle primært operere i Nord-Afghanistan. AOO er ca 1250 km i øst – vestlig og mellom 250 og 350 km i nord-sørlig utstrekning. Arealet er like stort som Sør-Norge.

Vårt primære innsettingsområde ble avgrenset i sør av fjellkjeden Hindu Kush. I øst av grensen mot Kina, i nord av grensen mot Tajikistan, Usbekistan og Turkmenistan. I vest grenset AOO Nord mot RC West.

Terrenget vekslet fra svært kupert til meget flatt, og høyden over havet varierte fra ca 300 til over 5000 meter.

Store deler av landet var dyrket mark, og det dyrkes på steder der ingen skulle tro at det var mulig å få ting til å gro.

Temperaturen kan variere fra – 50 til + 50 grader celsius, og nedbørsmengden varierer avhengig av årstid og terreng. Temperaturen har, sammen med høyden over havet, stor innvirkning på evnen til å benytte både fly og helikopter.

Veistandarden er for det meste svært dårlig, med unntak av deler av ringveien fra Kabul til Sherbegan og Kunduz. Veiene er for det meste tråkk som gradvis har blitt utvidet ettersom motorisert ferdsel har tatt seg opp. Ellers tjener uttørkede elveleier som akser både for militære og sivile når disse ikke oversvømmes.

 

Nedbør i form av regn eller snø reduserte fremkommeligheten langs veiene betydelig, og store deler av operasjonsområdet kunne ikke nås med kjøretøy på grunn av snø, oversvømte elver og ødelagte veier i lange perioder. Vårflommene som kom i juni og juli som en følge av snøsmeltingen i fjellene, reduserte også fremkommeligheten betydelig. I sommerhalvåret bød fremkommeligheten i ørkenstrøk også på utfordringer på grunn av løs, ”flyvende” sand.

Minetettheten varierer i Afghanistan. I Mazar e- Sharif var tettheten lav til moderat, i operasjonsområdet for øvrig varierte tettheten fra lav til ekstrem. Situasjonen var uoversiktlig, og vi måtte hele tiden utvise aktsomhet.

 

Døgnet deles i to, lyse og mørke, og overgangen skjer innenfor en time. I perioder uten måne var mørket virkelig mørkt. Mørket styrer dagsrytmen i samfunnet rundt oss. Man utnyttet den lyse delen av døgnet optimalt, når det var mørkt hvilte man. Slik ble også operasjonsrytmen vår.

Partene

Jeg har ikke anledning til å beskrive alle de aktører vi møtte i detalj, og jeg ber om unnskyldning for alle de viktige nyanser som ganske sikkert burde vært redegjort for i en slik orientering. Nord-Afghanistan befolkes av mange folkegrupper. Her finnes hazarer, uzbekere, tadjikere, turkmenere og pashtuner. I tillegg finnes arabere og en rekke mindre grupper med ulik etnisk tilhørighet. At konflikten i Afghanistan også har en etnisk bakgrunn og begrunnelse er åpenbart, og ser man på Nord-Afghanistan finnes det grobunn nok for etniske konflikter også her. Området har imidlertid i lang tid vært under sterk styring av noen kraftfulle aktører. Disse utøver fortsatt sin makt, slik at ulike opprørsbevegelser ikke til nå har funnet grobunn for sine aktiviteter her. Det betyr ikke at disse kraftfulle aktørene hele tiden spiller på lag med sentralmakten i Kabul, og konflikten mellom sentralmakten og provinsguvernørene var ofte meget synlig og konkret, uten at det kom til noen form for fysisk konfrontasjon mellom dem. Mindre stridigheter blant de ulike etniske grupperingene i Nord-Afghanistan var relativt vanlig.

 

Operasjonsmodus

I det daglige delte vi styrken i tre, en del var på 60 minutters beredskap og opererte fast i Mazar e-Sharif. Med de to andre tredjedelene støttet vi de ulike PRTene i deres daglige gjøremål. Vi patruljerte alene eller sammen med styrker fra PRT, lokalt politi og afghaniske militære avdelinger for å vise samhold, styrke og militær tilstedeværelse. Vi innhentet informasjon på oppdrag fra PRT. Vi støttet FN sitt mineryddingsprogram, vi ryddet miner og UXO til støtte for den afghanske hæren, vi trente også afghanske enheter i mineryddingstjeneste, sanitet, bombekastertjeneste samt stridsteknikk for lag og tropp. Alt samarbeid ble koordinert gjennom det PRT som var teigeier.

I noen tilfeller forberedte vi støtte til, og støttet anti opprørsoperasjoner. Operasjonene ble utført av afghanske styrker i tett samarbeid med amerikanske og britiske spesialenheter. Alt i alt gjennomførte vi 367 større eller mindre oppdrag, hvorav ett var et utrykningsoppdrag der lufttransportkapasitet ble stillet til rådighet.

Trussel og risiko

Trussel og risiko er noen enhver soldat må ha et reflektert forhold til. Å analysere den foreliggende trussel og bedømme risiko, er et av avdelingssjefens viktigste gjøremål. Trusselen mot ISAF var i hovedsak moderat under vår tid i operasjonsområdet, men variasjoner forekom hyppig, faktisk over hele registeret fra lav til ekstrem. Endringene kom på sekunders og minutters varsel, og vår evne til å møte de endrede forutsetningene var avgjørende for å oppnå målet med vår deltakelse, nemlig å løse oppdraget under minst mulig risiko.

 

Dersom trussel er et utrykk for noe eller noens evne, vilje og mulighet til å skade eller drepe andre, og dersom risiko er et uttrykk for ens evne til å redusere effekten av den eller det som truer, betyr det at høy trussel ikke automatisk innebærer høy risiko. Dersom trusselen nøytraliseres av et eller flere mottiltak, ser vi at vi utmerket godt kan operere under et høyt trusselnivå, men likevel oppleve lav risiko.

 

Relatert til QRF oppdraget måtte vi forholde oss til både trussel og risiko. Trusselen kan vi vanskelig påvirke. Risikoen kan vi selv påvirke i betydelig grad gjennom flere aktive og passive tiltak.

Konkret fremsto trusselen mot oss slik i prioritets rekkefølge:

  1. Improvised Explosive Device (IED) forhåndsplassert eller i form av selvmordsbombere av ulike kategorier
  2. Miner og Unexploded Ordnance (UXO)
  3. Mindre enheter med håndvåpen, mitraljøser, bombekaster og panserbekjempelsesvåpenet RPG-7.

Normalt er det ofte de passive tiltakene som vies mest oppmerksomhet. Det er også disse som er lettest å omgå fordi de er statiske og relativt forutsigbare av natur.

 

Aktive styrkebeskyttelsestiltak øker vår evne til å beskytte oss mot identifiserte og uidentifiserte trusler, fordi vi gjennom aktive handlinger påvirker egen situasjon og evne til å håndtere denne.

Økes denne evnen reduseres samtidig trusselens effekt, altså risikoen. Derfor er evnen til fleksibilitet svært avgjørende når det gjelder sammensetting av styrken og under utførelsen av oppdrag.

 

Jeg vil benytte denne sammenhengen mellom trussel og risiko som en bro over til erfaringsdelen av denne orienteringen. Erfaringene velger jeg å systematisere i fire ulike dimensjoner. Til hjelp i dette arbeidet har jeg valgt å benytte Sir Michael Howards fire strategiske dimensjoner; det er den operative, den logistiske, den teknologiske og den sosiale/kulturelle dimensjonen.

 

Den operative dimensjonen:

Som dere har sett skulle vi med meget begrensede styrker dekke svært store områder der de klimatiske og de topografiske forholdene setter oss på den ytterste prøve. Vi var ikke oppsatt på kampkjøretøy og den passive beskyttelsen mot det definerte trusselbildet var meget begrenset. Dette krevde meget god situasjonsbevissthet og et godt etterretningsbilde. Med god informasjon om området og de ulike aktører, eller det jeg vil kalle spillerne, var det hele tiden vår utfordring å sikre at styrkene ble benyttet riktig i den hensikt å redusere risiko samt oppnå taktiske fordeler lokalt.

Faktorer som lokal styrkeoverlegenhet, godt samvirke mellom taktisk støtte og manøver samt enhetlig kommando var viktig.
Samtrening og kunnskap om ulike lands operasjonsmetoder er også en forutsetning for å lykkes. Likeså er styrkens evne til å endre operasjonsmodus hurtig svært avgjørende. Selvmordsbombere endrer situasjonen lokalt på sekunder, og evnen til hurtig å fange opp hva som skjer før en slik eksplosjon, er avgjørende for å unngå å være for tett på detonasjonen.
Luftmobile operasjoner er i realiteten en jakt på kilo og gram. Begrensede kapasiteter på de fly og helikopter som var tilgjengelige for oss, gjorde dette til en eksersis på linje med Børge Ouslands polekspedisjoner. Det viktige var å få med seg de rette tingene; ammunisjon, sanitetsmateriell, vann og mat. Streng prioritering måtte til slik at vi faktisk kunne holde ut de timene som var forutsatt i de operative krav til oss.

I juni i år endret ISAF oppdrag. Innledningsvis medførte ikke endringen svært synlige forskjeller i Nord-Afghanistan, bortsett fra at Regional Aeria Co-ordinator North (RAC-N) ble Regional Command North (RC-N), og fikk både QRF og alle PRTer under kommando. Alle overordnede formaliteter var selvsagt i orden fra Nato sin side, og opprørsbekjempning ble hovedfokus. Rules of Engagement (ROE) ble endret i samsvar med det nye oppdraget.

I forkant av endringen, som for øvrig sammenfalt med at ARRC overtok hovedkvarters ansvar i ISAF, ble det gjennomført et ”road show” hvor det ble orientert om den nye innretningen på Nato oppdraget i Afghanistan. Til tross for at dette må ha vært behandlet og godkjent sentralt i Nato, oppsto det uenighet og diskusjon mellom det britisk ledede orienterings team fra ARRC og våre tyske samarbeidspartnere og sjefer. Jeg kom aldri helt til bunns i hva denne uenigheten konkret hadde sitt utspring i fordi jeg aldri fikk innsyn i de spesielle tyske bestemmelsene for operasjoner i Afghanistan. At uenigheten dreiet seg om mer enn retorikk var likevel åpenbar, og den ledet ved noen anledninger til at jeg som sjef måtte opptre i henhold til COM ISAF intensjon uten å ha fått oppdraget som ordre fra min tyske sjef. Spesielt synlig var dette i de tifellene der vi av COM ISAF var gitt i oppdrag å støtte afghanske og utenlandske spesialstyrker når de utførte oppdrag i Nord-Afghanistan, for eksempel i operasjoner rettet mot narkotikaproduksjon og – handel.

Samvirke er avgjørende i enhver multinasjonal operasjon. Det er relativt lett å samvirke med amerikanske, britiske tyske, franske, svenske, danske, latviske, nederlandske og norske enheter. Forutsetningen er selvfølgelig at alt planlegges nøye og øves og gjennomføres under enhetlig kommando. Det krever videre at vi forbereder oss i forkant av operasjonen slik at effekten av de begrensede styrkene optimaliseres, og slik at risikoen reduseres.

På stridsteknisk nivå oppstår som regel problemene på grunn av manglende språkkompetanse, spesielt i de ikke-engelsktalende avdelingene.

Samvirke med afghanske styrker var noe mer krevende. Språk er en ting, den kulturelle forskjellen en annen. Vi opplevde Afghan National Army (ANA) som en pålitelig samarbeidspart. Når det gjelder Afghan National Police (ANP) var erfaringene mer varierte, fra det meget gode til det helt upålitelige.

Det sies at djevelen sitter i detaljene, og her en noen eksempler:

  • dårlig nattsyn pga vitamin mangel i kostholdet hos den afghanske soldat
  • varierende forhold til tid – timer og minutter versus år eller generasjoner
  • få kan lese kart, å benytte dette som planleggings og stridsledelsesverktøy er ikke lett
  • ulik aksept av risiko og hva som innebærer risiko, store forskjeller for eksempel når det gjelder rydding av miner, IED og UXO
  • ulik aksept av risiko leder til ulike taktiske løsninger Når vi foretrekker mørket kan dette lede til stor usikkerhet hos samarbeidende styrke på grunn av manglende nattsyn
  • ulik føringsteknikk, vi går selv – andre må ledes av en sterk leder som fysisk går først.

Dimensjonerende for vår styrke var at den skulle være lett. Hva menes egentlig med en lett avdeling? Og hva gjør vi hvis trusselbildet endrer seg? Jeg besitter ingen fasit, men for vår del fant vi gode løsninger i de fleste tilfeller først og fremst fordi erfarings- og ferdighetsnivået i Tmbn QRF var meget høyt, støtten fra Etterretningstjenesten og E-bataljonen svært god og samvirket internt og mot våre allierte ble øvet regelmessig slik at de personlige relasjonene fikk utvikle seg positivt. Spesielt i multinasjonale operasjoner er etablering av gode personlige relasjoner helt avgjørende for å lykkes operativt sett.
 

 

 

 

Den logistiske dimensjonen

Avstanden mellom Norge og Afghanistan gir i utgangspunktet en utfordring som ikke behøver ytterligere kommentarer. Å etterforsyne over halve kloden er og blir en betydelig operativ nasjonal utfordring, som innledningsvis fungerte meget dårlig men som ble bedre etter hvert. Å kjøre rundt i overbelastede biler på veier som tidvis mest minner om en godt stablet ur, krever god tilgang på dekk, fjærer og støtdempere. Med unntak av disse slitedelene, og tilgang på dem, fungerte de gamle kjøretøyene våre meget godt. De er enkle og ukompliserte og lar seg reparere, også i felt, noe som er en forutsetning for denne type operasjoner.

 

Å finne løsninger på praktiske problemer krevde noen utradisjonelle grep som jeg helt sikkert kan kritiseres for i ettertid. Den kritikken tar jeg når den måtte komme. Når de offisielle systemene ikke virker raskt nok, er det godt det finnes sivile leverandører som evner å reagere på deployerte avdelingers behov. Behovet for tilgang til nasjonal strategisk lufttransportkapasitet er åpenbar. Det er ikke alle deler til en militær avdeling som passer inn i buken på en sivil Boeing 737, det er heller ikke alt som kan flys med sivile kontraktører, noe vi fikk smertelig erfare da et slik fly ble stående fast i Hviterusland i flere uker.

 

Når det gjelder sanitet har COM ISAF sine retningslinjer beskrevet at det ikke skal ta mer enn to timer før en pasient er under behandling på et rolle 2 sykehus. Dette er ikke gjennomførbart av flere årsaker hvorav den første er tilgangen på flyvende evakueringsressurser som kan operere 24/7 i afghansk terreng. For å bøte på dette tildelte vi hver QRF enhet sanitetsressurser på lik linje med det vi finner på kompani og bataljonsnivå her hjemme. Vanskelige, lange og utrygge evakueringsakser endret behovet for kompetanse i sanitetstroppen. Bare akuttmedisin var ikke tilstrekkelig, vi måtte også kunne pleie pasienter over lengre tid i påvente av evakuering. Dette medførte endring i både trening og utrustning i sanitetstroppen før avreise.

 

Såret personell binder meget fort store deler av styrken til selve evakueringen eller til å sikre evakuering. Vi slapp heldigvis å gjøre dette skarpt, men det er likevel vesentlig for meg å understreke betydningen av å ta også disse ekstremsituasjonene i betraktning når man dimensjonerer en styrke for et slikt oppdrag.

 

Shingella sonnei – er et for meg nytt bekjentskap som jeg håper det blir lenge til jeg møter igjen. En persons manglende hygiene og en organisasjons manglende oppfølging av eksisterende systemer, ledet til at over 100 soldater lå meget syke i løpet av noen få hektiske dager. Jeg konstaterer at takket være solid kompetanse og en enorm innsats fra personellet ved det norske feltsykehuset, ble epidemien brakt under kontroll og alle syke soldater tilbake til tjenesten igjen, forhåpentligvis uten varige men annet enn en fryktelig erfaring rikere.

 

Tilgang på teknisk kompetent personell ute i troppene en forutsetning for militære operasjoner. Videre er kunnskapen og ferdighetene hos den enkelte soldat, uavhengig av grad avgjørende. Under oppdrag i Afghanistan er det ikke bare å snu seg å rope på hjelp. Aktivt forbyggende vedlikehold og rett bruk av alt utlevert utstyr er en forutsetning, hvis ikke reduseres den operative kapasiteten meget raskt. Å mestre slike utfordringer krever stor evne til tilpassing og mental omstilling. Du har det du har og det får du greie deg med. Det er ikke en helt vanlig innstilling hos mange av oss nå til dags. Dette sier også litt om behov for trening før slike oppdrag, et behov som ikke vil bli ikke mindre i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg utrykke bekymring over tilgangen på teknikere i Hærens avdelinger. Denne kategorien soldater utdannes ikke lengre, og uten dem tror jeg vi vil møte betydelig større utfordringer etter hvert som det teknologiske nivået øker i avdelingene. Dette leder meg over til den teknologiske dimensjonen.

 

Den teknologiske dimensjonen

Teknologi gir muligheter vi knapt kunne tenke oss for få år siden. Teknologisk sett erfarte vi oppdraget i Afghanistan som todelt. Innenfor enkelte felt bringer teknologien oss fremover, og leder blant annet til redusert risiko forbundet med ulike typer operasjoner. Samvirket med norske og nederlandske fly må fremheves her. Spesielt de norske flyene sin evne til å observere på bakken ved bruk av pod er imponerende. Samvirket har gitt oss mulighet til sikker fremrykning i svært uoversiktlig terreng i tillegg til sikrere identifikasjon av mål på bakken.

Nye radioer som PRR, LFR og MRR har gitt oss bedre mulighet til situasjons forståelse. Manglende og/eller svært begrenset tilgang på sikkert samband til høyere enhet, både hva angår tale og data er forunderlig i 2006, men var og er likevel en realitet i Afghanistan. Internasjonale operasjoner er videre ensbetydende med multinasjonalitet. Det er åpenbart for alle at teknologiske systemer må kunne samarbeide dersom man i en multinasjonal ramme skal kunne virke operativt. Til tross for det åpenbare det er det fortsatt ikke slik. Interoperabiliteten mellom de ulike system var i de aller fleste tilfeller svært mangelfull eller i beste fall svært begrenset.

Ulike teknologiske løsninger gav også logistiske utfordringer av et annet omfang enn strengt tatt nødvendig. Videre førte ulike teknologiske løsninger til ulike taktiske og stridstekniske disposisjoner. ROE skrives ut i fra en forutsetning om at eksisterende teknologi er tilgjengelig hos alle som opererer på operasjonsfeltet. Kontrollsystemer som Identification Frend or Foe(IFF), blue force tracker, og annet aktivt eller passivt identifikasjonsutstyr skal hindre oss i være på feil sted til feil tid. Mangler vi det er vi overlatt til oss selv. Har vi et system som ikke er kompatibelt med de store nasjonenes systemer er vi omtrent like langt. Jeg håper ikke nasjonal industripolitikk eller andre merkantile hensyn er mer tungtveiende enn egne soldaters sikkerhet.

Kanskje er jeg naiv, men jeg vil likevel benytte denne anledningen til å be om at hensynet til egne soldaters sikkerhet veier tyngst når industripolitiske eller merkantile problemstillinger møter reelle materiellbehov.

 

Med hensyn til materiell er det flere forhold jeg vil peke spesifikt på:

Vi må ha nye personlige våpen i kaliber 5.56. Du kan blant annet bære tre ganger så mye ammunisjon til samme vekt – og det er det som teller i en stridssituasjon når forsyningslinjene er lange. Videre er dette viktig når vi vet at faren for utilsiktet skade også reduseres ved bruk av denne type våpen og ammunisjon. Siden styrken er lett utrustet med tanke på passiv beskyttelse, er det viktig at våpenrekken er komplett. I tillegg til finkalibervåpen av ulike typer må den også inneholde anti tank våpen og bombekastere slik at alle måltyper kan engasjeres, både i rette og krumme baner.

Arsenalet må utvides gjennom at ikke dødelige våpen, eller våpen med mindre dødelighet innføres som standard utrustning. Da kan avdelingene opptre fleksibelt, noe som ikke bare er et krav i forhold til ROE, men som jeg oppfatter at vår egen befolkning også krever.

 

Alle våpen, også avdelingsvåpen må ha nattkapasitet.

De kjøretøyer vi anvender må tåle bruk i Afghanistan. På belastningssiden er spesielt dekk, fjærer og støtdempere utsatt, og årsaken er kjøretøyenes tyngde og dårlige veier.

Med hensyn til beskyttelse må effekten i å kombinere aktive og passive tiltak utnyttes. Her tenker jeg på passivt beskyttelsesmateriell som panserplater, kevlarmatter, vester, hjelmer og bekledning kombinert med aktive tiltak som IED- jammere, droner, elektronisk søkeutstyr, hunder, elektronisk lytte- og peileutstyr med mer. Jeg vil her trekke frem den meget gode støtten vi fikk fra Etterretningstjenesten. Jeg vet at dette samvirket gav oss øket situasjonsbevissthet som i sin tur ledet til endrede taktiske disposisjoner i forhold til reelle trusler som vi uten støtten ikke hadde klart å identifisere før vi eventuelt hadde blitt eksponert for den.

Teknologi alene er aldri nok – og det bringer meg inn på de sosiale og kulturelle utfordringene.

Den kulturelle dimensjonen:

Behandlingen av kultur og kulturelle forskjeller er aldri lett. Nyansene er små, oppfattelsen subjektiv og innsikten kanskje mangelfull. Likevel drister jeg meg til noen kommentarer også på dette punktet.

 

Internt i ISAF var vi forskjellige selv om vi tilsynelatende så like ut. Forskjellene er det meget viktig å bli klar over, for her ligger mange feller og mulighet for friksjon. Ulike kulturer nasjonene imellom og avdelingene imellom virker svært ofte forstyrrende på tempoet i operasjonen. Det som aksepteres i en norsk avdeling kan være totalt uakseptabelt i en utenlandsk, og omvendt. Stolthet og tradisjon rangerer ofte foran andre forhold, hvilket betyr at den ordren som gis av en annen nasjons offiser, selv i en alvorlig situasjon ikke er tungtveiende nok til å iverksette. Respekten for gradssystemet er påfallende, kommer man høyt nok opp, slutter man å snakke til vedkommende, men venter heller til man blir snakket til av vedkommende. Respekten for sjefer virket tidvis lammende på organisasjonen.

Informasjonen siles, og kvaliteten på det som kommer kan det stilles spørsmålstegn til. Sirkelrapportering får fort en fjær til å bli til fem høns.

Det er også tungt å innrømme at man ikke forstår. Derfor blir det sagt ja når det burde vært svart nei eller spurt en gang til.
Internt i NATO merkes uenigheten mellom stormaktene når det gjelder veivalg til målet. Man er enig om sluttsituasjonen, men målene og metodene for å nå dit er man langt fra enige i. Nasjonale begrensninger knyttet til hva styrken kan gjøre, og nasjonale særinteresser gir utslag på hva styrkene faktisk benyttes til. Spesielt synlig ble dette etter overgangen til ISAF IX og Stage 3 i Nato operasjonen i Afghanistan, og dette forholdet er alt kommentert.

Når det gjelder forholdet til afghansk kultur vil jeg starte med religionen. Vi vet at den er forskjellig, og jeg vet at mange av forskjellene er så store at de faller noen mennesker så tungt for brystet at de må påberope seg ytringsfriheten for å kritisere og sjikanere. Jeg håper norske redaktører tar hensyn til de som arbeider under andre himmelstrøk, både sivile og militære, når de skal behandle spørsmålet om å trykke ting som kan virke støtende på andre. Respektløs opptreden fra begge sider tjener ingen hensikt, og rommet for fornuft og dialog må aldri oppgis.

Hvordan reagerer vi når andre sjikanerer det som er viktig for oss?

Hvordan reagerer vi når vi møter på bevæpnede fremmede på vår egen jord?

Jeg tror det er svært likt det afghanere gjør når de møter vår kultur og når treffer oss i Afghanistan.

Vi er der i utgangspunktet som deres inviterte gjester. Det må vi aldri glemme, og husker vi på det, vil vi oppleve å bli kjent med en kultur som operativt fortsatt spenner over mer enn 2000 år, ikke bare historisk, men også i det daglige.

 

Vi jobbet målrettet for å øke kulturforståelsen hos våre mannskaper. Om vi har lykkes er det vanskelig for meg som sjef å gi en objektiv bedømming av. Når jeg så styrken på bakken i Afghanistan, er jeg imidlertid ikke i tvil. Profesjonelle soldater, med tro på egne kunnskaper og ferdigheter, og tillit til systemet de er en del av, som er tydelige og høflige, løste også den kulturelle utfordringen svært godt. Det blir lettere å forstå afghanernes situasjon og motivasjon når man setter seg inn i historie, språk, geografi, religion og mye annet. Da blir møtet med den afghanske kulturen også mer spennende uten å bli dramatisk. Da ser vi at bak masken finnes det mennesker, og bak retorikken finnes en annen virkelighet som vi her hjemme alt for ofte er ikke får innsikt i.

 

Avslutning

Jeg har forsøkt å gi dere et bilde av og innblikk i noen av det vi har erfart gjennom et halvt ars tjeneste i Afghanistan. Konklusjonene står for min regning, men jeg er kan forsvare og forklare dem i langt større detalj enn jeg har hatt mulighet til å gjøre her. Jeg vil ut i fra ovennevnte avslutte med noen sentrale punkter.

Natos operasjon i Afghanistan er meget utfordrende. Utfordringene ligger først og fremst i at den samlede kampanjeplanen for utvikling og støtte til landet ikke virker synkronisert. Det finnes ikke en overordnet dirigent som har myndighet nok til å få alle til å starte avspillingen av denne krevende symfonien samtidig. Før denne dirigenten er på plass, slik at de ulike pilarene i utviklingsplanen fungerer synkront, er jeg redd Nato sine utfordringer ikke vil bli mindre i tiden som kommer.
Vi må fra vår side holde fast ved Nato gjennom aktivt å støtte dens bestrebelser på å lykkes i Afghanistan. Det finnes ingen andre som er i stand til å overta Natos rolle, verken i Afghanistan eller andre steder.
Videre må vi holde fast ved og aktivt å samarbeide med våre to nærmeste allierte USA og Storbritannia. Når retorikk forhindrer effektiv utnyttelse av styrker mot et felles mål synes jeg vi bør stå ved de som faktisk leverer en forskjell, og ikke bruker mest tid til å bare snakke om det. Da vil vi være en pålitelig og relevant samarbeidspartner og kan ganske sikkert også påregne støtte fra disse viktigste aktørene den dagen vi treneger det. Gjør vi det vil vi i større grad være i stand til å skape en forskjell for disse to unge afghanerne og alle deres søstere og brødre.

 

Takk for oppmerksomheten.