Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 13. november 2006

ved

General Sverre Diesen
Forsvarssjef

 

Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

 

FORSVARETS UTFORDRINGER

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

General Sverre Diesen Forsvarssjef. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er vel en nokså årviss forventning til forsvarssjefens foredrag her i Oslo Militære Samfund at han skal bruke anledningen under et godt besøkt møte hvor også pressen er til stede til å beklage seg over alt som er galt – og kanskje først og fremst over budsjettet. Dette er likevel en forventning jeg kvier meg for å innfri, og det er flere årsaker til det:

  • for det første er det alt for mange ting ved dagens forsvar som er bra – faktisk vesentlig bedre enn det har vært på noe tidligere tidspunkt i nyere tid – og som derfor tilsier at man skal være tilbakeholden med for mange elendighetsbeskrivelser
  • for det annet er jeg sterkt i tvil om man ved stadig å beklage seg over budsjetter og andre rammevilkår egentlig blir lagt særlig merke til av andre enn pressgrupper og entusiaster i egen sektor. Kanskje er det snarere slik jeg har vært inne på før – og som jeg også i dag skal få komme tilbake til – at det blir lagt mer merke til hvis man beskriver konsekvensene av ulike politiske valg, men samtidig understreker at man ikke har tenkt å legge seg bort i den tverrprioriteringen som beviselig er det vi har politikere for.

Når det er sagt hører det likevel med til en realistisk beskrivelse av Forsvarets situasjon å peke på de utfordringer vi faktisk står overfor. Disse er imidlertid ikke ensidig av økonomisk art, men dreier seg kanskje like mye om at vi fortsatt holder fast ved en forsvarsmodell som i hovedsak er tilpasset Forsvarets gamle rolle som nasjonalt nødvergeinstrument i en eksistensiell krig på eget territorium. Spørsmålet er altså om tiden ikke nå er inne til å bygge Forsvaret opp fra grunnen av som det vi faktisk er i dag, nemlig et makt- og realpolitisk instrument for den norske stat i en verden der sikkerhetsutfordringene er globalisert.

 

Det betyr ikke at vi skal kvitte oss med alt som kjennetegnet det gamle forsvaret. Men det betyr at vi må være villige til å vurdere alle sider ved forsvarsmodellen kritisk i forhold til om de fortsatt bidrar effektivt til et moderne forsvar tilpasset vår tids politiske og operative krav – eller om de bare er institusjoner og ordninger vi viderefører uten å reflektere over deres fortsatte relevans. Det er dette så vel som de økonomiske utfordringene vi har en ambisjon om å svare på i Forsvarsstudie 07, og jeg vil derfor bruke første del av kveldens foredrag til å utdype disse problemene nærmere. I annen del vil jeg så komme inn på hvilke prinsipielle løsninger vi kommer til å fremme forslag om til politiske myndigheter, når forsvarsstudien legges frem om et snaut år.

 

Sentrale problemområder for Forsvaret – de tre ubalanser

 

Generelt

Nøkternt bedømt er det norske forsvaret i dag preget av manglende balanse på tre viktige områder. For det første er det som nevnt fortsatt dårlig samsvar mellom selve forsvarsmodellen og den type styrker som den sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon skaper behov for. Denne inkonsistensen kan vi kalle den styrkemessige ubalanse. Dernest er det en markert ubalanse mellom operativ og ikke-operativ struktur – altså det forhold at basestruktur og støttefunksjoner er for omfattende i forhold til den kamporganisasjon som skal understøttes. Dette har jeg tidligere kalt den funksjonelle ubalanse. Den tredje og siste er den nærmest institusjonelle økonomiske ubalanse, dvs mangelen på langsiktig samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter. Det er disse tre ubalanser som representerer Forsvarets førsteordens problemer – dvs de forhold som langt sterkere enn andre faktorer svekker vår evne til å generere relevant militær kampkraft, og som det derfor må tas tak i før det har noen særlig effekt å rette på andre og mindre svakheter.

 

Den styrkemessige ubalanse

For å begynne med den styrkemessige ubalanse, så er det fortsatt et gap mellom den type styrker vi hovedsakelig produserer med vår norske forsvarsmodell, og den type styrker vi faktisk har behov for – både nasjonalt og i NATO-sammenheng. I klartekst betyr det at vi fortsatt bruker for store ressurser på å utruste og utdanne de rene vernepliktsenhetene som selv etter fullført oppøving ikke er tilgjengelige for operativ innsats der det er bruk for dem – i første rekke i de internasjonale operasjoner Norge deltar i. Det fremstår selvsagt som ubegripelig for både våre egne politiske myndigheter og NATO at vi med en styrke på totalt 20.000 befal og mannskaper knapt greier å holde ett tusen av disse ute i operasjoner eller disponible for NATO Response Force til enhver tid. Dette er imidlertid ikke annet enn en naturlig konsekvens av de innebygde begrensninger som ligger i selve forsvarsmodellen og måten vi praktiserer den på.

 

Men dertil kommer jo at mange av de samme enhetene heller ikke er anvendelige nasjonalt mer enn en meget begrenset del av tjenestetiden. Dette fordi oppøvingstiden før de fullt ut mestrer moderne materiell og operative prosedyrer nå er meget lang, og stadig øker i takt med mer komplisert teknologi og nye operasjonsmønstre og -typer.

Forholdet mellom oppøvingstid og operativ nytteperiode er dermed i ferd med å bli snudd helt på hodet for de enhetene som i løpet av en kortvarig militærtjeneste skal lære å beherske hele spekteret av operasjoner og stridsformer.

 

Forutsetter vi at den perioden der mange enheter kan sies å være fullt ut operative ikke er lenger enn tre av førstegangstjenestens i alt tolv måneder, innebærer det med andre ord en utnyttelsesgrad på 25 % – dvs for å kunne ha en enhet ferdig utdannet og operativ til enhver tid må vi ha ytterligere tre enheter under oppøving, slik figuren viser.

 

Dersom hensikten fortsatt hadde vært å produsere et stort mobiliseringsforsvar for lager, hadde et slikt system selvsagt vært rasjonelt – en avdeling utdannet gir en avdeling mer på lager. Men når mobiliseringsforsvaret er borte, og vi i stedet skal hente en stående kapasitet ut av det gamle utdanningsapparatet, er dette åpenbart svært ineffektivt både økonomisk og beredskapsmessig. Våre egne ekspertmiljøers vurdering av den konvensjonelle resttrussel i norske nærområder peker entydig i retning av scenarier karakterisert ved høy lokal intensitet, men begrenset styrkeinnsats og meget kort strategisk varsel. Dette tilsier at det er stående styrker med høy reaksjonsevne, treningsstandard og dermed beredskap til enhver tid som utgjør en relevant kapasitet mot de gjenværende militære utfordringer, også nasjonalt.

 

Vi ser altså at vi på tross av alt som er skjedd på det sikkerhetspolitiske området etter Murens fall og Sovjetunionens oppløsning fortsatt i hovedsak baserer oss på en forsvarsmodell og en måte å generere styrker på som egentlig er laget for et annet formål. Det er denne ubalansen mellom styrkeproduksjonsmodell og styrkebehov som fører til at vi har meget lav operativ tilgjengelighet i forhold til det totale antall styrker som til enhver tid er inne til tjeneste. Når det er sagt, vil jeg likevel understreke at vi fortsatt ser en behovstilpasset verneplikt som en viktig forutsetning for rekruttering til og bemanning av Forsvaret, slik jeg skal få komme tilbake til.

 

Den funksjonelle ubalanse

Som jeg også påpekte i fjorårets OMS-foredrag har det over tid oppstått en betydelig funksjonell ubalanse mellom størrelsen på basestrukturen, logistikkapparatet og støttefunksjonene i Forsvaret på den ene side og den operative struktur de skal understøtte på den andre. Først og fremst skyldes dette at vi i dag er lokalisert på alt for mange steder med vår virksomhet. Men delvis er det også en direkte konsekvens av den økonomiske ubalansen, som fører til et årlig behov for å tilpasse struktur og virksomhet til trangere økonomiske rammer enn forutsatt.

 

Etter som den kortsiktige økonomiske handlefriheten alltid befinner seg på områder som ensidig påvirker den operative strukturen – som skyving på materiellinvesteringer, sløyfing av øvelser, tæring på lagre og utsettelse av vedlikehold – vil med andre ord økonomisk ubalanse og den årlige likviditetsstyring dette fører til innebære at den operative strukturen forvitrer langt raskere enn støttefunksjonene. Når en slik utvikling får pågå over år, blir med andre ord resultatet en usymmetrisk nedskalering av operativ struktur ift bl a basestrukturen.

 

Imidlertid er den overdimensjonerte støttestrukturen også en konsekvens av at Forsvaret nå er så lite at logistikkfunksjonene ikke lenger er skalerbare i enhver henseende – dvs det er ikke uten videre mulig å redusere logistikk og støttefunksjoner i samme forhold som vi har redusert antall operative plattformer og avdelinger. Det er med andre ord kapasitetsbredden – antall ulike typer våpensystemer og hovedmateriell vi har i strukturen – mer enn antall enheter av hver type som avgjør kompetansebehovet og dermed størrelsen på FLO. Dette er et klassisk problem for ethvert forsvar som sliter med kritisk masse-problematikk. Men det har som konsekvens at ytterligere forventninger til rasjonalisering av FLO og reduksjon av antall årsverk i organisasjonen er urealistiske, så lenge vi ikke kan konsentrere virksomheten på færre steder eller ta ut hele kapasiteter av strukturen og på den måten redusere oppgaver og kompetansebehov.

 

Dertil kommer at vi nå har et betydelig problem ved at de medarbeiderne som faktisk forlater FLO heller ikke er de som det tross alt er enklest å erstatte eller unnvære – men tvert imot de som innehar en helt kritisk kompetanse. Dette gjelder bl a mange av dem som står for så vel teknisk spesifisering som merkantil gjennomføring av våre materiellinvesteringer. Årsaken til det er den høykonjunkturen vi nå har i næringslivet, som presser lønningene i været og gjør at vi i øyeblikket ikke kan konkurrere om denne type høyt kvalifisert arbeidskraft. Helt konkret har FLO i øyeblikket ikke mindre enn 150 vakanser på dette området, som vi ikke kan dekke opp med personell fra andre divisjoner uten at det får tilsvarende konsekvenser for den daglige driften. Vi ser derfor nå at problemer med å beholde den nødvendige kompetanse til å gjennomføre en rekke materiellprosjekter er en av flere årsaker til et mulig underforbruk på investeringskapitlet, samtidig som vi hevder at vi egentlig har for lite investeringsmidler til å realisere den vedtatte strukturen.

 

Dette er selvfølgelig en pedagogisk og politisk håpløs situasjon å skulle forklare, og vi må derfor finne mer langsiktige måter å dekke vårt kompetansebehov på innenfor investeringsområdet, som gjør at vi ikke er utlevert på nåde og unåde til konjunkturene, slik situasjonen er i dag. I tillegg vil vi i nær fremtid foreslå et mer fleksibelt regelverk knyttet til gjennomføring av materiellanskaffelser enn det relativt stivbente regime vi i dag arbeider under. Det må i den forbindelse bli enklere å gjennomføre hurtiganskaffelser av prioritert materiell ved behov, f eks når midler på årets budsjett frigjøres som følge av forsinkede leveranser.

 

Den økonomiske ubalanse

Den betydeligste ubalansen, og dermed Forsvarets største utfordring i tiden fremover, er likevel den vedvarende økonomiske ubalansen – dvs det manglende langsiktige samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter.

 

La meg i den forbindelse understreke at det aldri er slik at vi på bakgrunn av et enkelt års budsjett som avviker fra langtidsplanen med noen hundre millioner kroner kan si nøyaktig hvilke konsekvenser dette vil ha for selve strukturen – utover at det som sagt vil ramme den spisse enden i form av kutt på aktivitet og øvelser. Strukturmessig sett kommer man seg alltid gjennom både neste år og året etter i og for seg, selv om budsjettet blir stramt. Det er derimot den akkumulerte effekten av en begrenset men kontinuerlig underdekning over tid som får konsekvenser for strukturen. Jeg minner om at en underdekning på 3-4 mrd kroner over en planperiode på 4 år – som er det vi har levd med de siste planperiodene – representerer 15-20 mrd i et 20-års perspektiv, som selvfølgelig er det perspektiv vi må se våre store materiellinvesteringer og dermed strukturutviklingen i. Og da dreier dette seg plutselig om et være eller ikke være for store strukturelementer, som hele fregattvåpenet, 1-2 hærbrigader eller et halvt kampflyvåpen – dvs om hvorvidt et helt sentralt strukturelement vil bli en gigantisk feilinvestering eller ei.

 

Jeg vil likevel understreke at økonomisk balanse ikke bare er et spørsmål om budsjettets størrelse absolutt sett. Det dreier seg i minst like stor grad om troen på at det er mulig å vedlikeholde en konstant struktur eller forsvarsevne ved hjelp av et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett – dvs en budsjettutvikling som kun tilsvarer justering i forhold til konsumprisindeksen. Gitt at forsvarssektoren har og fortsatt vil ha en realvekst i sine kostnader på rundt 2 % som vi ikke selv kan påvirke, er dette dessverre en illusjon.

 

Et forsvarsbudsjett på 30 mrd er i beste fall en meningsfylt størrelse brukt som gjennomsnittsverdi i faste kroner over en periode som i hvert fall bør tilsvare levetiden for Forsvarets hovedmateriell i grovt. Anslås denne meget forsiktig til 15 år, vil det i realiteten si et budsjett på ca 26 mrd kr ved periodens start, som så gis en realvekst som svarer til realkostnadsveksten i forsvarssektoren. Settes denne til 2 % pr år, som for øvrig også er forsiktig anslått, vil budsjettet etter 15 år være 35,1 mrd, og gjennomsnittet altså ca 30 mrd – alt i begynnelsesårets kroneverdi. Men det betyr at utgangspunktet for en forsvarsstruktur som skal kunne holdes stabil over en periode på 15 år med dagens budsjettnivå som gjennomsnitt for perioden, altså vil måtte tilpasses det som kan driftes og videreføres materiellmessig for ca 26 mrd kr med dagens kostnader. Det er åpenbart en vesentlig mindre struktur enn den vi faktisk har, og jeg kommer tilbake til hvilke konsekvenser det får, dersom dette skal være utgangspunktet for neste langtidsplan for Forsvaret.

La meg likevel først få minne om hva konsekvensene er av ikke å innrette seg rasjonelt på dette området, men i stedet fortsette og vedta en forsvarsstruktur som er for stor i forhold til det som kan opprettholdes for et gitt budsjettnivå. Den direkte følge av en slik praksis er at vi stadig vekk begynner å kjøpe materiell og bygge opp kapasiteter som det så viser seg at vi likevel ikke er i stand til enten å fullføre eller å drifte mer enn en brøkdel av materiellets tekniske og operative levetid – eller som vi i verste fall ikke har råd til å ta i bruk i det hele tatt etter at de er anskaffet.

 

Her vil muligens noen av skeptikerne til hele forsvarsmoderniseringen innvende at dersom dette er riktig og denne utviklingen har pågått i flere år – hvordan kan det da ha seg at vi likevel hevder at Forsvaret er bedre i dag enn for ti år siden? Svaret på det er ganske enkelt at vi etter at moderniseringen ble innledet for alvor med St prp nr 45 (2000-2001) for 6 år siden, har tilpasset oss kostnadsveksten ved å kvitte oss med hele resten av det gamle invasjonsforsvaret, som var blitt like lite sikkerhetspolitisk relevant som det var økonomisk bærekraftig. Vi har med andre ord kunnet påbegynne en modernisering som har tatt oss i riktig retning og gitt oss et bedre og mer relevant forsvar, fordi kostnadsveksten i hovedsak har fått eliminere operative strukturelementer som det ikke har hatt noen negativ konsekvens å kvitte seg med – tvert imot.

 

Men da er det samtidig helt avgjørende å erkjenne at dette var en engangsgevinst som vi nå har tatt ut – i fremtiden vil det ikke finnes skjulte reserver av denne størrelse å tære på. Dersom vi heretter ikke innretter oss mer rasjonelt på det økonomiske området, vil kostnadsveksten begynne å undergrave det nye forsvaret like effektivt som den til nå har tæret bort det gamle.

 

Dette er for øvrig også en realitet som er erkjent av Stortinget ifm behandlingen av St prp nr 45 i 2001, slik det fremgår av denne plansjen.

 

Fortsatt økonomisk ubalanse vil med andre ord føre til en fortløpende forvitring av forsvarsevnen som utad vil arte seg som den ene økonomiske skandalen etter den andre – enten som bortkastede milliardinvesteringer eller som påtvunget stans eller reduksjoner i den operative virksomheten som faktisk er det vi er til for. Uansett hva man måtte mene om forsvar og forsvarsøkonomi, må dette være en samfunnsøkonomisk meget lite rasjonell måte å forvalte ressursene på.

 

La meg her benytte et eksempel som illustrerer dette poenget. I 1993 vedtok Stortinget på basis av Forsvarskommisjonens anbefalinger en hærstruktur på 6 brigader, og i de påfølgende år ble nytt materiell til Hæren dermed anskaffet i et antall som svarte til det behovet 6 brigader representerte. I dag, 15 år senere, består Hæren av en brigade. Men 15 år er altså ikke stort mer enn halvparten av levetiden for mesteparten av det materiellet som ble anskaffet utover i 90-årene. Hva disse anskaffelsene derfor utgjør i form av bortkastede investeringer i våpen, kjøretøyer, sambandsmateriell, intendantureffekter og andre ting har jeg ingen formening om, men det dreier seg åpenbart om milliardbeløp. Det er denne type forvaltning av samfunnsressursene våre politikere systematisk legger opp til hvis de fortsetter å vedta et annet forsvar enn det de finansierer.

 

Det er altså slik at opprettholdelse av en konstant forsvarsevne pga realkostnadsveksten krever et stigende budsjett, mens et konstant budsjett innebærer en kontinuerlig omstilling av Forsvaret mot en lavere ambisjon. Et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett er med andre ord ensbetydende med en de facto politisk beslutning om en styrt avvikling av Forsvaret på sikt. Dette må ses i sammenheng med at forsvarsstrukturen nå er så liten at mellom 1/3 og 1/4 av de ca 30 ulike hovedkapasiteter og våpensystemer Forsvaret består av er på et kritisk minimum mht antall enheter. I praksis betyr dette at fortsatt nedbygging ikke vil arte seg som en fortsatt gradvis reduksjon av antall enheter innenfor hele spekteret av kapasiteter, som hittil. I stedet vil hele kapasiteter eller sektorer forsvinne samlet. Dette er årsaken til at vi nå kan si med stor sikkerhet at en videreføring av den budsjettlinjen skiftende regjeringer har ført de siste 10-15 år vil innebære at Forsvaret om 25-30 år for alle praktiske formål vil være avviklet.

 

La meg presisere at dette i så fall selvsagt er et helt legitimt politisk valg, dersom det skjer bevisst og med overlegg. Men mitt poeng i den forbindelse er altså at våre politiske myndigheter bør ta konsekvensen av det som er deres faktiske og reelle ambisjonsnivå når det gjelder forsvar og forsvarsbevilgninger – ellers kaster de samfunnets og skattebetalernes midler ut av vinduet. Dette registrerer jeg at det er en voksende og meget positiv erkjennelse av i det forsvarspolitiske miljø, som egentlig lover godt for fortsettelsen.

 

Samtidig påhviler det også Forsvaret selv et ansvar for å være nøkterne mht hva vi tror det er mulig å få til innenfor gitte rammer, hver gang vi fremmer nye strukturforslag i form av en ny forsvarsstudie. Dersom vi i slike sammenhenger prøver å få til mer enn vi strengt tatt vet er realistisk, lager vi bare ris til egen bak – og det har vi ikke alltid vært oss like bevisst historisk. Når vi i dag ikke greier å realisere den strukturen Stortinget har vedtatt, skyldes det med andre ord ikke bare sviktende bevilgninger, men også at våre egne anbefalinger har vært for ambisiøse allerede i utgangspunktet. Den feilen har vi ikke tenkt å gjøre en gang til.

 

Videre utvikling av Forsvaret – hovedlinjer i FS-07

 

Generelt

I denne andre delen av foredraget vil jeg så ta for meg hvilke tiltak jeg i prinsippet vil foreslå i Forsvarsstudie 07, med sikte på å rette opp de ubalanser jeg nå har redegjort for. Jeg begynner med de viktigste konkrete strukturmessige tiltakene, og avslutter så med de nødvendige politiske og økonomiske forutsetninger for de samme endringene.

 

Operativ struktur

I løpet av de siste 1-2 generasjoner har den politiske og økonomiske integrasjon i Europa kombinert med Sovjet-Unionens fall gjort trusselen om en ny total krig innad mellom europeiske nasjonalstater irrelevant for planleggingsformål. Parallelt med dette har en teknologidrevet kostnadsvekst umuliggjort forestillingen om folkeforsvaret og ”nasjonen i våpen”, mens velstandsutvikling og postmodernisme har undergravet så vel evnen som viljen hos store befolkningsgrupper til å la sine liv konfiskere av staten for militære formål. Det er altså nærliggende å si med en spissformulering at den forsvarsmodell vi i det vesentlige fortsatt bygger på er laget for en type krig vi ikke lenger tror på, den er tilpasset produksjon av en type forsvar som ikke lenger er økonomisk mulig og den er utgått fra en type samfunn som på mange måter ikke lenger finnes. I sum har dette banet veien for endringer i alle de vestlige samfunns militære strukturer som ikke er mindre enn de endringer som i sin tid ble utløst av andre tilsvarende omveltninger – hva enten de var sosiale og politiske, som f eks den franske revolusjon eller teknologiske, som f eks oppfinnelsen av bensinmotoren. Vi har altså å gjøre med en genuin ”revolution in strategic affairs” i vår tid, som vi til nå bare delvis har tatt inn over oss i Norge.

 

Dette tatt i betraktning er det derfor på høy tid at vi nå tar det endelige skritt over i en forsvarsmodell som i utgangspunktet er laget for de oppgaver Forsvaret faktisk har, og ikke fortsetter å tillempe et system som opprinnelig ble laget for noe annet. Dette er i realiteten forutsetningen for at vi bedre skal kunne innfri de forventninger som så vel nasjonale politiske myndigheter som våre allierte nå har til oss. I praksis vil det si et forsvar der hovedregelen er at enhver avdeling eller enhet i utgangspunktet skal være stående, profesjonell og derfor klar for innsats hvor som helst, hjemme eller ute, på meget kort varsel.

 

Kun unntaksvis bør det være aktuelt å beholde avdelinger utelukkende for nasjonale oppgaver. De strukturelementer dette i første rekke dreier seg om er Kystvakten med sine oppgaver innen ressursjurisdiksjon og myndighetsutøvelse, H M Kongens Garde som vakt- og eskorteavdeling for hele statsledelsen, Grensevakten og ikke minst Heimevernet, som vil gi samfunnet en evne til å beskytte seg mot en omfattende asymmetrisk trussel over tid.

 

Dette vil først og fremst ha konsekvenser for hvordan vi praktiserer verneplikten – som jeg likevel meget sterkt vil understreke at vi ønsker å beholde som den viktigste innfallsporten til Forsvaret. Imidlertid vil det da ikke være hensiktsmessig å investere i mer enn en grunnleggende opplæring av begrenset varighet, før vi gir rekruttene valget mellom prinsipielt fire alternativer – befalsutdannelse, verving med videre opplæring og påfølgende deltagelse i internasjonale operasjoner, fordeling til 12 måneders tjeneste ved en av de nevnte vernepliktsbaserte, fredsoperative avdelingene eller fordeling til HV med ytterligere spesialutdannelse før overføring til eget HV-distrikt. Dette er en type løsning på vernepliktsspørsmålet som også andre land med lang tradisjon for verneplikt har valgt – bl a Danmark.

 

Verneplikten vil i et slikt system fungere primært som rekrutteringsmekanisme til verving eller befalsutdannelse, mens det overskuddet av innkalte som ikke er interessert i dette vil bli kanalisert inn i de delene av Forsvaret som fungerer godt på vernepliktsbasis, og hvor det ikke vil være verken mulig eller ønskelig å innføre verving. Med den politiske understrekning av at verneplikten skal tilpasses Forsvarets behov som er gjentatt av Stortinget i flere omganger, mener vi at dette bør være akseptabelt.

 

Parallelt med en ytterligere tilpasning av verneplikten til Forsvarets behov og et økende innslag av vervede, vil vi fortsette den materiellmessige og organisatoriske fornyelse av strukturen. Dette innebærer at den dimensjonerende operative utfordring for enhetene fortsatt vil være høyintensitets konflikt i en koalisjons- eller allianseramme – dvs de må kunne inngå i et moderne nettverksorganisert system av systemer. Dette kvalitative ambisjonsnivået er helt avgjørende for å sikre interoperabilitet med våre allierte, og dermed operativ relevans i enhver sammenheng – både hjemme og ute.

 

Jeg vil også understreke betydningen av at høyintensitets krigsoperasjoner fortsatt må være dimensjonerende for hva våre enheter skal utrustes og trenes for, i tillegg til de mer spesifikke counter-insurgency og peace support operasjoner som vi i dag er involvert i internasjonalt. Årsaken til det er flere. For det første vil selv begrensede konflikter kunne bli meget intense på lokalt, taktisk nivå slik vi så i Meymaneh i februar, og dermed blir dette utdanningsnivået avgjørende for den enkeltes og avdelingens mulighet for å overleve og løse oppdraget. For det andre ville noe annet og mindre i realiteten være uforenelig med medlemskap i en allianse bygget på forpliktelsen om kollektivt forsvar og for det tredje vil mestring av dette ambisjonsnivået også være det som gir et kompetansemessig og psykologisk overskudd i forhold til å beherske mindre alvorlige og komplekse situasjoner.

 

Vi må imidlertid erkjenne at kostnadene ved fortsatt materiellmessig modernisering så vel som behovet for å redusere antall hovedsystemer med tanke på nødvendige innsparinger i FLO tilsier at enkelte av dagens kapasiteter vil måtte vurderes med sikte på utfasing av strukturen. Jeg vil da anbefale at vi gir prioritet til å videreføre de strukturelementene som har høyest militær-politisk og strategisk verdi – dvs våpensystemer som enten representerer en selvstendig strategisk kapasitet, som f eks ubåtvåpenet og jagerflyvåpenet, eller enheter som kvalitativt kan hevde seg helt i toppen i alliansesammenheng, f eks spesialstyrkene.

 

Denne prioriteringen følger av at vi, utover å håndtere kriser og episoder med egne styrker, ikke kan ha en ambisjon om at våre styrkebidrag skal kunne bidra avgjørende til utfallet av en operasjon eller kampanje i kraft av sitt volum – heller ikke her hjemme. Gitt at vi – i likhet med alle andre småstater – uansett ikke vil kunne ta sikte på å utkjempe en krig annet enn som en del av en større alliert styrke, vil norsk politisk og militær innflytelse på en operasjon bare kunne sikres ved å stille styrkebidrag som i kraft av høy kvalitet og/eller unik kapasitet gir dem strategisk oppmerksomhet og betydning – og ikke nødvendigvis de bidragene som teller flest hoder eller utgjør den største konvensjonelle slagkraften.

 

La meg også benytte dette punktet i foredraget til å komme litt inn på utviklingen i NATO og NATOs operasjoner, og betydningen av at vi på norsk side utvikler et forsvar som i størst mulig grad setter oss i stand til å støtte opp under disse operasjonene. Jeg understreker at jeg i den forbindelse sikter til betydningen av at vi har en styrkestruktur som i størst mulig grad er tilpasset alliansens behov, og således ikke kommenterer spørsmålet om hvorvidt vi i dagens situasjon bør bidra med større styrker i noen enkelt operasjon. For det første må det være klart at norsk avhengighet av en troverdig militær allianse for å ivareta våre sikkerhetsinteresser er geostrategisk betinget og derfor i prinsipp uforandret etter den kalde krigen. De politiske motiver som i dag kan utløse en konflikt i våre egne nærområder – og dermed også den type konflikt man i så fall må se for seg – er riktignok vesensforskjellige fra den kalde krigens, men den grunnleggende allianseavhengighet består. For mange andre av NATOs medlemsland er imidlertid denne avhengigheten redusert radikalt, samtidig som alliansen har tatt på seg oppgaver som ikke fremstår som like uløselig knyttet til de enkelte medlemslands helt vitale interesser.

 

En praktisk konsekvens av dette er at NATO i dag sliter i alle sine operasjoner med å få medlemslandene til å stille de styrker som man politisk er blitt enige om i den såkalte combined joint status of requirement, eller CJSOR. Dette er på mange måter en vel så bekymringsfull trend for norsk sikkerhet som eventuelle svakheter i vårt eget forsvar. Som kjent er intet farligere for en allianses prestisje og levedyktighet enn at den ikke greier å løse de oppgaver den selv har tatt på seg. Da er det selvsagt bedre å ikke prøve i utgangspunktet. Og når den erkjennelsen siver inn, er veien blitt vesentlig kortere til det punkt hvor alliansens troverdighet – og dermed dens verdi som garantist – er svekket. Snaut nok noen av dagens medlemsland ville ha mer å tape på det enn Norge.

 

Dermed bør det også være vår viktigste prioritet å gi et så stort bidrag som mulig til at alliansen skal lykkes strategisk, ved å gi et så effektivt bidrag som mulig til alliansens operasjoner. Den viktigste konsekvens av dette er at en så stor del av strukturen som mulig må være både kapabel og tilgjengelig. Da kan vi ikke dyrke forestillingen om at vårt beste bidrag til både alliansen og egen sikkerhet er såkalt ”å passe på her hjemme” ved å beholde mest mulig av den gamle forsvarsmodellen basert på tradisjonelle mobiliseringsstyrker.

 

Ikke-operativ struktur

Når det gjelder den ikke-operative struktur, vil det i første rekke være to virkemidler som må tas i bruk.

Det første er slik jeg nevnte allerede i fjorårets foredrag en sterk konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til vesentlig færre steder enn i dag – dog med den reservasjon at vi skal være permanent til stede i begge landsdeler med enheter av alle forsvarsgrener. I praksis vil det så langt vi har oversikt i dag si nedleggelse av mellom 10 og 15 leire eller stasjoner hvor vi i dag driver styrkeproduksjon eller operativ virksomhet.

 

La meg her også understreke at det selvsagt bare gjør galt verre å skulle opprettholde stasjoner og garnisoner vi ikke trenger av distriktspolitiske grunner. Dette vil ut fra de økonomiske mekanismer jeg har beskrevet bare føre til en desto raskere forvitring av de operative enheter og kapasiteter som til syvende og sist er forutsetningen for at de samme leirene skal ha noen virksomhet og dermed noen berettigelse i det hele tatt. Jo flere ganger vi fristes til denne type adferd, jo flere slike baser vil vi dermed helt matematisk bidra til å gjøre overflødige i neste omgang ved at de ender opp som tomme minnesmerker over tapte militære kapasiteter.

 

Det andre virkemidlet er som også tidligere annonsert en sterk satsing på flernasjonalt samarbeid innenfor spesielt en rekke logistikk- og støttefunksjoner. Her er det i løpet av året arbeidet med en rekke alternativer, og dette arbeidet utvikles nå videre mot et begrenset antall land og samarbeidspartnere. Det vil her bli foreslått en rekke konkrete og til dels meget radikale tiltak som det imidlertid er for tidlig å komme nærmere inn på ved denne anledning.

 

Økonomiske forutsetninger

Hva så med den nødvendige finansiering av en fremtidig forsvarsstruktur som ikke bare skal være styrkemessig relevant og i funksjonell balanse – den må også være stabil, i betydningen ikke kontinuerlig måtte reorganiseres fordi kostnadsutviklingen stadig undergraver den. Som allerede nevnt er første betingelse for å få dette til at det man anser som et tilstrekkelig nivå på forsvarsutgiftene ikke tildeles som et konstant årlig budsjett over en lengre periode. Dette utgiftsnivået vil i stedet måtte tilsvare gjennomsnittsnivået for et budsjett med realvekst over en periode på 15-20 år, som i grovt svarer til midlere levetid for mye av Forsvarets hovedmateriell før det enten må gjenanskaffes eller moderniseres.

 

Hva slags forsvar dette er og hvilken forsvarsevne det representerer vil dermed være bestemt av kjøpekraften i det budsjett som danner utgangspunkt for beregningen – altså budsjettet ved periodens begynnelse. Som nevnt vil et gjennomsnittlig budsjettnivå på 30 mrd 2006-kroner over en planperiode på 15 år og en realvekst i Forsvarets kostnader på 2 % pr år innebære at vi måtte justere ned dagens forsvarsstruktur til et kostnadsnivå på ca 26 mrd, og så vedlikeholde den.

 

Skulle derimot utgangspunktet være et budsjett på dagens nivå, ville budsjettet det siste året av perioden måtte være vel 40 mrd kr i startårets kroneverdi, og gjennomsnittsnivået over 15-årsperioden bli 35 mrd. Betydningen av hva man her velger som utgangspunkt følger umiddelbart av den gjennomsnittlige forskjell pr år mellom de to alternativene – altså forskjellen på 35 mrd og 30 mrd kr – som åpenbart er to svært forskjellige ambisjonsnivåer og strukturer.

 

Forsvarstudiens tilnærmelse til utfordringene vil derfor være at vi snarest bør iverksette de tiltakene vi uansett tror blir helt nødvendige på kort sikt – hhv konsentrasjon av virksomheten på vesentlig færre steder, sterk satsing på flernasjonale løsninger på en rekke områder og rask avvikling av de operative strukturelementer som uansett ikke vil la seg videreføre.

Hensikten med dette vil være å hente inn det allerede eksisterende etterslep og etablere en struktur som er en stabil avfarende plass i fortsettelsen. Så snart dette er gjort vil imidlertid våre politikere stå overfor et valg mellom prinsipielt to muligheter:

 

  • enten å opprettholde og videreføre den struktur eller forsvarsevne som da ligger der, noe som i så fall innebærer å la budsjettene vokse i takt med realveksten i kostnadene
  • alternativt å videreføre den historiske utvikling, dvs opprettholde et flatt inflasjonsjustert budsjett og dermed måtte akseptere en kontinuerlig forvitring av forsvarsstrukturen og forsvarsevnen.

 

Som allerede nevnt er det siste alternativet ensbetydende med en politisk beslutning om å avvikle Forsvaret over en periode på 25-30 år.

 

Dette er som jeg har understreket i så fall en helt legitim politisk beslutning, og forsvarsstudien vil selvfølgelig kunne utarbeide en systematisk nedbyggingsplan for et slikt alternativ. Men det forutsetter jo samtidig at de politiske myndigheter, hvis de ønsker å kunne si at de handler ansvarlig, må sannsynliggjøre at verden beveger seg i en retning som gjør at dette er sikkerhetspolitisk rasjonelt – dvs at behovet for militære maktmidler vil avta i noenlunde samme takt som Forsvaret krymper, dit hen at vi om 25-30 år kan konstatere at militærmakt ikke lenger er noe Norge har bruk for. Det kan åpenbart vise seg å bli en meget krevende øvelse.

 

Det helt sentrale poeng i denne forbindelse er imidlertid at den politisk bekvemme tredje vei – å holde budsjettet konstant, men samtidig vedta en ambisiøs struktur – ikke lenger er noen opsjon. Realkostnadsveksten i forsvarssektoren har dessverre ingen respekt for norske stortingsvedtak, og en slik tilnærmelse kommer ikke til å være mer realistisk og vellykket i fremtiden enn den har vært historisk.

 

Hvilket av disse to alternativer vil så forsvarssjefen anbefale? Tatt i betraktning at de er så forskjellige at vi i prinsippet snakker om et ja eller et nei til et militært forsvar overhodet, er dette åpenbart et overflødig spørsmål. Dersom myndighetene fortsatt vil etterspørre militære styrker for så vel nasjonale oppgaver som utenlandsoperasjoner i samme omfang som i dag, vil det åpenbart være nødvendig å opprettholde et forsvar minst på dagens nivå. I realiteten vil det med dagens operative tempo faktisk være nødvendig å foreta en viss økning av den operative strukturen, for å ikke å slite ned personell og materiell over tid.

 

Skulle man likevel i stedet velge å videreføre den historiske budsjettutviklingen og dermed akseptere en gradvis nedbygging av Forsvaret, må man som allerede påpekt være forberedt på at dette vil føre til at viktige kapasiteter vil gå tapt allerede tidlig i perioden. Delvis skyldes dette at en rekke kapasiteter allerede er på kritisk lavt nivå, og delvis vil selvfølgelig muligheten for å bevare noen kapasiteter lengst mulig også forutsette at man kvitter seg med andre kapasiteter umiddelbart. Et slikt valg vil med andre ord innebære at vi, for å forlenge levetiden på de viktigste og nasjonalt mest kritiske kapasitetene, vil måtte foreslå å avvikle 4-5 av de mindre kritiske med en gang.

 

Jeg erkjenner likevel at vi – samtidig med at vi avliver myten om en slags evig og uforanderlig eksistensiell invasjonstrussel som Forsvarets primære rasjonale – også tar på oss et pedagogisk delansvar for å skape forståelse i opinionen for at Norge og den norske stat fortsatt trenger væpnede styrker i dagens verden. Utfordringen er å skape aksept for at også sikkerhetsbegrepet i dag er globalisert, og at alvorlige trusler mot våre verdier og vår sikkerhet kan oppstå langt fra våre egne grenser. Det er med andre ord like naivt å tro at forsvaret av Norge bare dreier seg om norsk territorium, som det er å tenke seg at renten bare avhenger av norske småsparere eller hvilken økonomisk politikk som føres her i landet. På dette området må vi erkjenne at vi har mye ugjort, og her må vi sammen med våre politiske og akademiske ekspertmiljøer satse betydelig i årene fremover.

Ikke minst i den sammenheng ser jeg frem til å samarbeide med det forsvarspolitiske utvalg som Regjeringen har nedsatt, og som nå er i gang med sitt arbeid.

 

Konklusjon

 

Formann, mine damer og herrer,

Forsvaret er i dag i de fleste henseende et bedre, mer profesjonelt og frem for alt sikkerhetspolitisk mer relevant instrument enn for ti år siden. Det vi gjør, gjør vi i de fleste sammenhenger bra. Personellet er jevnt over meget dedikert og innsatsberedt, og det kommer stadig mye nytt og godt materiell inn i strukturen. Spesielt har den mer operative innretning Forsvaret nå har, med stadige utfordringer i form av reelle og til dels skarpe operasjoner i en flernasjonal ramme, betydd svært mye for å etablere en større profesjonalitet rent praktisk, så vel som en mer profesjonell kultur og holdning til soldatyrket enn den man tidvis fant i det gamle forsvaret.

 

I samråd med våre politiske myndigheter har vi gjort betydelige fremskritt de senere år og kvittet oss med store deler av et forsvar som ikke lenger var i pakt med hverken sikkerhetspolitiske, økonomiske eller samfunnsmessige forutsetninger. Jeg er derfor meget opptatt av at vi skal få lov å fullføre denne moderniseringen og konsolidere forsvarsevnen på en økonomisk plattform som gjør at den kan videreføres og videreutvikles. Lar vi derimot kostnadsveksten få lov å undergrave strukturen også inn i fremtiden, vil det som er oppnådd de senere år være forvitret og tapt i løpet av få år – bl a fordi vi allerede er nede på et kritisk minimum mht antall enheter av en rekke viktige kapasiteter. Skulle vi velge å gå i den retningen, vil veien være brolagt med stadig nye forsvarsstudier som alle vil varsle stadig ny nedtrapping – nettopp fordi disse stadige forsvarsstudiene med nye dramatiske forslag i seg selv er et symptom på en manglende evne til å fatte bærekraftige beslutninger.

 

Det norsk forsvarsdebatt nå egentlig bør dreie seg om er derfor ikke hva slags forsvar vi skal ha, men derimot om vi har tenkt å la budsjettene følge kostnadsutviklingen eller ei. Hvis ikke, diskuterer vi egentlig bare hva slags forsvar det er vi kommer til å nedlegge, og det er kanskje ikke så interessant i lengden.

 

Forsvaret – eller rettere sagt det norske samfunn – står med andre ord overfor to hovedutfordringer, en organisatorisk og en økonomisk. Organisatorisk er utfordringen å ta den fulle konsekvens av både de sikkerhetspolitiske, økonomiske og samfunnsmessige realiteter ved å fullføre omdanningen av Forsvaret til en i hovedsak profesjonalisert, allianseintegrert stående innsatsstyrke, dimensjonert og utformet for å kunne stille norske kontingenter til internasjonale operasjoner og kampanjer både hjemme og ute – men fortsatt bygget på verneplikt som rekrutteringsmekanisme og supplert med hva man kan kalle noen rene ”nasjonale” styrkeelementer. Hele denne virksomheten må i tillegg konsentreres på vesentlig færre steder enn i dag.

 

Økonomisk er utfordringen å etablere rasjonelle og realistiske finansieringsordninger basert på å skulle videreføre og videreutvikle denne innsatsstyrken. Dette innebærer forsvarsbudsjetter med en realvekstutvikling som følger kostnadsutviklingen, og der det i tillegg forutsettes at man tar utgangspunkt i en struktur som ikke er større enn det budsjettet faktisk tilsier. Hvilket budsjettmessige og strukturmessige utgangspunkt dette skal være er derimot et politisk prioriteringsspørsmål – det fagmilitære anliggende er altså konsistens i forholdet mellom budsjett og ambisjonsnivå, samt de kapasitetsmessige prioriteringer vi da må gjøre innenfor rammene

Jeg understreker imidlertid så sterkt jeg kan at vi her egentlig snakker om statens og samfunnets valg. Forsvaret har ingen egne interesser å ivareta i dette, og vi er ikke på noen måte en slags part i spørsmålet om vår egen fremtid.

Forsvaret er Regjeringens verktøy og politiske instrument – det er ikke en slags ideell nasjonal folkebevegelse som kan tillate seg å opptre som pressgruppe for seg selv. Det ville i så fall være både prinsipielt galt og dertil fullstendig ulogisk. Forsvarssjefens oppgave er å være tydelig på hva som er mulig, hvilket forsvar man kan få for ulike økonomiske rammer og hva det krever å løse de oppgaver politiske myndigheter ønsker løst – slik de ønsker dem løst. Men det forsvaret Regjeringen på dette grunnlag finner at den ikke har bruk for eller vil ta seg råd til, det trenger selvsagt ikke forsvarssjefen heller.

Ikke desto mindre – dersom vi også i fremtiden skal kunne snakke om et norsk forsvar i det hele tatt, er vi nå nødt til å komme ut av de siste 15 årenes nedadgående spiral når det gjelder kjøpekraft, og skape langsiktighet og forutsigbarhet i forsvarsplanlegningen. Hvis ikke, har vi i realiteten tatt en beslutning om å bli en avrustet og dermed avmektig nasjon i løpet av en generasjon. Det betyr at den nåværende regjering vil ha en historisk sjanse til å bli stående som den regjering som etablerte politisk og samfunnsøkonomisk rasjonalitet i forsvarssektoren. Forsvarsstudie 07 vil sørge for at den muligheten ligger der.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 6. november 2006

ved

Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold
Generalinspektør for Heimevernet

 Status og utfordringer i dagens Heimevern

 

Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Ærede forsamling. Det er en stor glede for meg å kunne komme hit til Oslo Militære Samfund (OMS) å fortelle om Heimevernet. En gladhistorie om status i omstillingen av Heimevernet – kjent som Heimevernets Kvalitetsreform.

Det er ganske nøyaktig ett år siden sist jeg stod her og fortalte om hvor langt vi var kommet i omstillingen av Heimevernet. Mye har skjedd på dette året, blant annet har vi markert at Heimvernet er 60 år i år. Den 26. oktober 2006 vil for alltid være en merkedag i Heimevernets historie. Da overleverte Hans Majestet Kongen de nye fanene til Heimevernet.

 

La meg ganske raskt gå igjennom hva mitt foredrag her i kveld skal ta for seg:

 

  • Politiske føringer som forteller hvilken retning Heimevernet skal utvikles i retning av.
  • Hvordan vi er organisert i fredsstrukturen og krigsstrukturen
  • En rask gjennomgang av hva Heimevernet har levert siden stortinget, 14. juni 2004, bestemte at Kvalitetsreformen skulle gjennomføres.
  • Det territorielle ansvaret.
  • Kulturreformen i Heimevernet.

Hva har Heimevernet levert?

I erkjennelsen av at det ikke vil komme mer penger, må Heimevernets Kvalitetsreform finansieres ved omstilling og reduksjoner i egen struktur. Dette gjør vi ved å gjøre kloke grep som frigjører penger – penger som vi stort sett får beholde og skal brukes til å investere i kompetanse, moderne materiell og kvalitetstrening for hele strukturen.

Stortinget bestemte innretningen av Heimevernet 14. juni 2004. Allerede 13 måneder senere hadde vi lagt ned 18 Heimevernsdistrikter og opprettet 13 nye. Resultatet er en årsverkreduksjon på 135, gjennomført uten at noen gikk til arbeidsledighet.

I samme periode mer enn halverte vi bygningsmassen vår og la ned hele Avsnittsorganisasjonen. Antall Heimevernsområder ble redusert fra 520 til 280 områder og på den operative struktur er reduserte fra 83 000 soldater til 50 000. Krigsorganisasjonen er organisert i en I-F-O struktur.

Alt dette på 13 måneder – noe som må sies å være norsk rekord i omstilling.

Totalt har vi på denne måten spart 250 mill kroner årlig, noe som tilsvarer 25 % av Heimevernets driftbudsjett. Og som nevnt er dette penger vi stort sett beholder og som vi bruker på kompetanse, materiell og årlig kvalitetstrening for alle.

 

Politiske føringer

Allerede i oktober 2002 fikk Forsvarssjef politiske føringer for hvordan Forsvaret skulle utvikles. Ett godt grunnlag for Forsvarssjefens Militærfaglige utredning 2003 (MFU 03). La meg spesielt nevne de forhold som berørte Heimevernet:

  • ”Heimevernet må utvikles i takt og i samsvar med kravet til Forsvaret om å være en moderne, oppgavebasert, alliansetilpasset og bærekraftig organisasjon…”
  • Stortinget understreket viktigheten av Heimevernet som en del av territorialforsvaret og sivilmilitært samarbeid og samfunnssikkerhet.
  • ”HV-distriktenes organisering og antall må vurderes…”
  • ”Det bør tilstrebes at Heimevernet fortsatt er tilgjengelig i hele landet.”

 

Videre sier politikerne hvilke oppgaver som skal tilligge Heimvernet:

  • ”Å bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt å beskytte vitale samfunnsfunksjoner, skal prioriteres.

 

Heimevernets hovedoppgaver

Selv om det at Heimevernet skal forbygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, har vi ingen ambisjon om å beherske anti-terror. Dette er politiets ansvar, og om det skulle bli behov for bistand til dette fra Forsvaret, vil avdelinger som Hærens Jegerkommando eller Marinejegere bli brukt til dette. Heimevernet skal støtte politiet og andre i forebyggende tiltak for å bekjempe terror.

Heimevernet er en defensiv, beskyttende organisasjon som skal beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.
Dette innebærer:

  • Styrkebeskyttelse
    • uttak/rullering av forhåndslagret materiell
    • oppsetting og sammendragning av FIST- Sjø/Luft eller HSTY
    • besøk og alliert trening
  • Sikring av infrastruktur, nøkkelpersonell og materiell
  • Overvåkning og kontroll
  • Støtte til det sivile samfunn (§13-operasjoner)

 

Men la meg like godt først som sist avkrefte en myte: Heimevernet er ikke reservepoliti, brannvesen eller sivilforsvar!

Vi står selvstendig og trygt på egne bein som en del av Forsvarsmakten. Dimensjonert etter gjeldende trusselbilde.
Fredstruktur

Heimevernet har som nevnt lagt ned 18 Heimevernsdistrikter og opprettet 13 nye. Dette er viktig for meg å poengtere da de 13 nye på ingen måte kan sammenlignes med de tidligere distriktsstabene.

Til tross for reduksjon i antall årsverk er dagens distriktsstaber mer robuste. Det er en økning på 5-8 i antall årsverk i gjennomsnitt pr. Heimevernsdistrikt.

 

Innretningen er endret fra en statisk kommandoplass med fokus på ren styrkeproduksjon til dagens distriktsstab med integrerte mobile kommandoer med fokus på planlegging og ledelse av operasjoner og sivilmilitært samarbeid.

Vi har samlokalisert 7 nye distrikter med forsvarsgrenene for å rasjonalisere driften og utnytte eksisterende kompetansemiljøer. På denne måter har vi bidratt til en halvering av eksisterende eiendom, bygg og anlegg.

 

Operativ struktur – krigsorganisasjonen

Det er en bred misoppfatning om hvilken rolle Heimevernet skal operere i ved en eventuell krisesituasjon. Den kalde krigen er for lengst over og hele Heimevernet med sine 50 000 soldater skal ikke lenger kalles ut samtidig.

I dag er vi organisert, utstyrt og etter hvert trent, for væpnet bistand i fredstid. Dagens Heimevern er dimensjonert for et scenario hvor 5-10 000 soldater er ute samtidig i en fredstidsoperasjon med en varighet på 6 – 12 måneder.

Det totale volum er derfor avgjørende for å oppnå utholdenhet. Det er viktig å presisere at landet ikke er i krig, men at samfunnet skal fungere som normalt.

 

Derfor har vi organisert den operative struktur i en Innsatsstyrke på 3-5000 soldater. Forsterkningsstyrke på 25 000 og en Oppfølgingsstyrke på 20 000. Innsatsstyrken er basert på frivillighet og soldatene inngår en treningsavtale med Heimevernet om å trene inntil 25 dager i året. Realitetene er at soldatene er ivrige og motiverte, og mange trener langt mer en 25 dager i året på frivillig basis.

Forsterknings- og Oppfølgingsstyrkene trener 6-9 dager hvert år.

 

Æresnavn på Heimevernets Innsatsstyrker

Heimevernet har et godt og tett samarbeid med Linge klubben. Dette har resultert i at Heimevernets har fått tillatelse til å kalle våre innsatsstyrker etter navn på operasjoner som Linge kompaniet deltok i under 2. Verdenskrig. Navnene er lokale og operasjonene er gjennomført i lokalområdene til de respektive Innsatsstyrkene våre.

Navnene er vi veldig stolte over er takknemlig for at Heimevernet vår lov til å bringe historien om våre helter fra Linge kompaniet videre. Historiene skal aldri bli glemt.

 

Kapasiteter i Heimevernet

Heimvernet er en stor, entusiastisk, og formidabel organisasjon med mange forskjellige kapasiteter. Den viktigste endringen fra tidligere er at hele Avsnittsorganisasjonen er lagt ned. Dette nivået bidro lite til kampkraften og bandt ca 10 000 soldater. Enkelt fortalt er dette nivået erstattet av 13 Kommandoer med kommandoplasscontainere. Én i hvert Heimevernsdistrikt og 4 i Sjøheimevernskommandoene. Kommandoplasscontainerne er utstyrt med topp moderne Kommando, – Kontroll og Informasjonssystemer (K2IS), som gjør oss i stand til å lede enhver operasjon over hele landet. Dette er avgjørende for at Heimevernet skal drive taktisk samvirke mellom Landheimevern, Sjøheimevern og Luftheimevern.

Under neste års vinterøvelse skal vi gjennomføre troppeprøver på nytt konsept som vi kaller Taktisk Mobil Samvirkekommando (TMSK). Her skal hele Heimevernet øve innenfor felles ramme og geografisk område. Vi skal bl.a. produsere felles oppdatert land- og sjøsituasjonsbilde som vi skal overføre til FOHK og eventuelt andre samvirkepartnere.

 

Heimevernet har i tillegg fått mobilitet i form av militære kjøretøy og flerbruksfartøy, slik at vi ikke lengre er avhengig av å rekvirere dette. Heimevernet besitter nå disse kapasitetene selv.

Alt dette er store fremskritt og vi har på 2 år investert og arvet materiell i størrelsesorden 950 mill kroner – noe som betyr at Heimevernet har fått mer materiell de siste to årene enn de 20 foregående. I tillegg har vi oppdatert personlig bekledning og utrustning (PBU) og avdelingsmateriell, noe den enkelte soldat vil sette pris på.

 

En slik kvalitativ oppbygging er helt nødvendig for at Heimevernet skal bli en troverdig og gripbar ressurs. Vi jobber for å nå Full Operativ Kapasitet (FOK) på våre staber og kommandoer innen utgangen av 2006, mens avdelingene skal oppnå samme status ved utgangen av 2008. Dette tar vi meget seriøst og har etablert et evalueringssystem som skal brukes for å kvalitetssikre fremdriften.

 

Heimevernet i internasjonal operasjoner

Heimevernet har alltid bidratt med enkeltpersoner i internasjonale operasjoner. Vi har vært med mindre enheter i Kabul og er i dag i Kroatia med Liason and Observation Team.

Heimevernet vil, når omstillingen er ferdig, ha relevante kapasiteter/avdelinger som kan bidra i internasjonale operasjoner innenfor vakthold og sikring.

Lag/tropper og andre kapasiteter som Heimevernet har skal signere kontrakt med Forsvarsgrenene eller fellesinstitusjoner, og deltar som del av disse styrkene i internasjonale operasjoner. Etter redeployering overføres disse styrkene tilbake ti Heimevernet.

Hvis alt går etter planen vil dette bli en realitet allerede i løpet av 2008.

 

Oppsummering – status Kvalitetsreformen

Kvalitetsreformen er selve symbolet på omstillingen av Heimevernet. Den er tredelt:

  1. Personell med rett kompetanse
  2. Moderne materiell
  3. Årlig kvalitetstrening

 

Vi har i løpet av de siste to årene sett en betydelig økning i antall søkere til stillinger i Heimevernet. Dette gledelig, men ikke overraskende. Vi har fått en ny giv og tro på det vi driver på med, som andre har lagt merke til.

Kompetanseplaner både for freds- og krigsorganisasjonen er laget og vi er i full gang med kompetanseoppbygging.

Nytt og moderne materiell er som tidligere nevnt, på full fart inn i Heimevernsdistriktene. Faktisk mottar vi så mye materiell at vi har utfordringer med å utdanne personellet rettidig ift bruk. Det er selvfølgelig en gledelig og utfordrende problemstilling.

 

Det territorielle ansvar

Sjef FOHK har det nasjonale territorielle ansvar, mens Heimevernets distriktssjefer er lokale territorielle sjefer.

Heimevernet fikk det territorielle ansvar da Infanteriregimentene ble lagt ned i 2002. Min påstand er at Heimevernets distrikter ikke har vært bemannet eller organisert for å ivareta det territorielle ansvar før 1. august 2005.

 

Hva innebærer det territorielle ansvar?

I henhold til FOHKs instruks til distriktssjefer har distriktssjefene ansvar for (utdrag):

  • lokal planlegging og ledelse av operasjoner i fred, krise og krig innen eget kommandodistrikt med egne og tildelte styrker.
  • Lokalt samarbeid og nettverksbygging med sivile partnere og lokale myndigheter som politi, fylkesmenn, kommuner, etater, næringsliv med samfunnsansvar innenfor rammen av totalforsvaret.
  • Etablere kontakt opp mot politimestere og fylkesmenn. Forsvarets faste representant i de råd og nemnder disse har etablert (fred, krise, krig).
  • Områdesjefene representerer territorialforsvaret i de kommunale beredskapsråd.
  • Etablere samarbeidsavtaler med de lokale politimestrene vedrørende operativ- og håndhevelsesbistand.
  • Samarbeidsavtaler med lokalt PST-ledd for utveksling av informasjon og koordinering, herunder lede og gjennomføre møter i lokal sikkerhetsnemnd.
  • Stille representant i LRS ifm støtte fra Forsvaret.
  • Stille forbindelsesledd (liaison) til berørte etater ved operasjoner.

 

I dag ivaretar Heimevernet kontakten med det sivile samfunn og det territorielle ansvar, gjennom er meget tett nettverk mellom Heimevernets sjefer og Fylkesmenn, Politimestere, ordførere og andre myndighetspersoner. Dette samarbeidet er tuftet på tillitt og kjennskap til hverandre.

Det handler ikke om enten politi, brannvesen, sivilforsvar, helsevesen eller Forsvaret. Det handler om vår felles evne til å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.

 

Råd og utvalgstrukturen i Heimevernet

Ved etableringen av Heimevernet i 1946 ble det etablert en Råds- og Utvalgsorganisasjon som skulle passe på at Heimevernet ikke utviklet seg i en retning som ikke var ønskelig.

Foruten militære medlemmer, består denne organisasjonen av et betydelig nettverk av representanter fra sivile organisasjoner. Disse er et rådgivende organ for Heimevernets sjefer, og besitter en betydelig kompetanse og ikke minst et nettverk som har stor innflytelse i samfunnet.

I tillegg er det etablert Heimevernsnemnder i hver kommune i Norge. Disse skal sørge for at det ikke kommer uønskede personer inn i Heimevernet.

Det er med andre ord ikke alle gitt å tjenestegjøre i Heimevernet.

 

Totalt består Råds- og Utvalgsstrukturen av et nettverk av ca 5000 sivile personer som alle jobber til det beste for Forsvaret og Heimevernet.

 

Kulturreformen i Heimevernet

Jeg mener at omstilling er 25 % konkrete grep(les: Kvalitetsreformen), og 75 % endring av kultur (les: Kulturreform).

For å få tak på disse 75 prosentene lanserte vi for ett år siden en Kulturreform i Heimevernet. Kvalitetsreformen vil ikke få full effekt uten at vi samtidig bygger på den gode kulturen i Heimevernet og tilpasser denne.

Kulturreformen er mer prosess, og er ikke gjort med konkrete håndgrep.

Vi har bestemt at for å konkretisere Kulturreformen bedre, og har vi delt den i fire deler:

  1. Hjemmelsgrunnlag
  2. Holdninger/etikk
  3. Kommunikasjon
  4. Ledelse

 

Dette skal vi ”rulle ut” i hele Heimevernet i løpet av høsten i år og hele neste år.

Sjefer på alle nivå skal bruke disse fire områdene til å implementere Kulturreformen i Heimevernet.

Vi skal lage en film i løpet av høsten hvor GIHV redegjør for Kulturreformen, hva jeg legger i den og hvordan jeg vil at den skal videreføres.

Det vil videre bli laget krisescenarier med klare innslag av hjemmelsgrunnlagsproblematikk og etisk- og holdningsmessige utfordringer. Disse scenariene vil distriktssjefene bli testet i under realistiske forhold ifm distriktsvise øvelser i 2007.

Her er det viktig at sjefene spiller på de ressurspersonene som alle distrikter har og som er spesialister innen sitt fagområde for å hjelpe sjefene til å formidle rett budskap, herunder PIO, jurist og prest.

 

Sammendrag og avslutning

Vi er stolte av den retning og fart som omstillingen av Heimevernet har. Kvalitetsreformen er godt forankret i så vel den politiske og militære ledelse som internt i hele Heimevernet.

Det er veldig viktig for meg å presisere at omstillingen på ingen måte er ferdig.

Omstillingen består av tre faser, hvor fase én er det jeg kaller for omorganisering/modelleringsfasen der vi formet organisasjonen og fikk på plass firkantorganisasjonen.

Fase to som er interim/opptrenings- og kompetansefasen, er vi akkurat begynt på. Mange av mine ansatte i Heimevernet skulle nok ønske vi var i siste fase som er fullførings/transformasjonsfasen.

Dette vitner egentlig bare om ungdommelig utålmodighet og kommer godt med i det videre løp i omstillingen.

 

Litt avsluttende karakteristikk av det gamle og nye Heimevern

Vi har beveget oss fra et Heimevern som var tilpasset den kalde krigen med et invasjonsscenario, til et nytt Heimevern som er tilpasset det nye trusselbildet.

 

Vi hadde store og personelltunge avdelinger som løste statiske oppdrag på faste objekter. I dag har vi avdelinger med en størrelse som til enhver tid er tilpasset det operative behov og de oppdrag som skal løses.

Vi gjennomgår en Kvalitetsreform hvor vi har fått, og stadig får, nytt og moderne materiell, og ikke minst kvalifisert personell som gjør at vi for første gang i historien trener hele Heimevernets organisasjon årlig.

Vi er for første gang mobile, noe som gjør oss i stand til å være på rett sted til riktig tid med rette kapasiteter. Dette innebærer også at vi også blir gode på å yte bistand til det sivile samfunn.

Til slutt har vi endret vårt motto fra: ”overalt – alltid” til
Verner – Vokter – Virker.

Dette mener vi sier mer om HVA Heimevernet er og hvilke oppgaver og roller vi har i samfunnet.

 

Vi VERNER om mennesker og viktige samfunnsfunksjoner!

Vi VOKTER over lokalsamfunnet!

Vi VIRKER med kraft!

Forsvaret i omstilling

Debattinnlegg i Oslo Militære Samfund 29. oktober 2001

Av Sjef for Fellesstaben, Forsvarets overkommando

Generalmajor Svein Ivar Hansen

 

  1. september

Terroranslagene mot USA den 11 november vekket oss alle fra den ”normaltilstand” vi hadde etablert i forkant og etterkant av Stortingets vedtak 13 og 14 juni – med fokus på omstilling av Forsvaret – og distriktspolitikk eller Forsvaret i en ny tid. Hendelsene den 11 september satte fokus på et moderne og åpent demokratisk samfunns sårbarhet. En ny situasjon – en helt annerledes katastrofe, krise og etter hvert krig enn den vi har planlagt for.

En slik situasjon – en annen enn den vi til enhver tid planlegger for – er vel erfaringen vi gjør oss hver gang en katastrofe, krise eller krig bryter løs. Det bør igjen ha lært oss at evne til å handle – reagere fleksibelt og raskt, kommunisere med andre, evne til samhandle med andre, forflytte oss og ikke minst omstille oss hurtig, og sist, men ikke minst evne til å opprettholde militære kapasiteter med kvalitet over tid, blir helt essensielt i tiden fremover.

Den 11 september satte også fokus på Forsvaret, og ikke minst at Forsvaret umiddelbart blir etterspurt både til beskyttelse av samfunnet og til å bidra med kapasiteter for samhandling med andre allierte utenfor landets grenser, noe som nettopp gir beskyttelse også for vårt eget samfunn.

Her hjemme viste det seg at vi må være i stand til å reagere raskt, stille faktiske styrker på bena for beskyttelse av egne og allierte militære installasjoner, og som bidrag og støtte til politiets beskyttelse av viktige samfunnsinstallasjoner med relevante midler, – og være i stand til å vedlikeholde beskyttelsen over tid.

Mer enn alt, viste terroranslaget og den påfølgende biologiske trusselen at utfordringer mot samfunnet ikke kan håndteres av en instans alene, men at det kreves et tverrfaglig og integrert samarbeid mellom militære og sivile instanser. Beskyttelsen er heller ikke et rent nasjonalt anliggende, da faren for terror mot Norge først og fremst er et resultat av den internasjonale situasjon, som vi ikke kan distansere oss fra.

Terroranslaget har også konsekvenser for våre tradisjonelle forsvarsoppgaver. Helt siden den andre verdenskrig har vårt forsvar basert seg på å gjøre et eventuelt angrep mot Norge til et angrep på hele NATO gjennom Atlanterhavstraktatens artikkel 5.

Grunnfjellet i den allierte hjelpen var forsterkninger fra USA, og Artikkel 5 var ankeret som bandt oss fast til grunnfjellet. Vårt fokus har faktisk vært at det er her – på norsk territorium – at eksistenskrigen utkjempes av alliansen med USA som den desidert største bidragsyter. Det blir derfor en øyeåpner for alle at terroranslagene mot USA den 11 september rokker ved dette grunnfjellet.

For, den første gang Artikkel 5 blir erklært, er det faktisk USA, vår fremste sikkerhetsgarantist, som ber om vår støtte, både politisk og militært. Dette understreker med all tydelighet gjensidigheten i NATO-medlemskapet, en gjensidighet som for de fleste ikke var like klar under den kalde krigen, men mer ble betraktet som en ensidighet.

For Norge er det helt vitalt at vi nå makter å stå ved de forpliktelsene vi har påtatt oss. Hvis vi ikke klarer det, vil vi i første omgang marginaliseres. På sikt, og det er mye viktigere, vil manglende innsats føre til at NATOs troverdighet og vår egen stilling i alliansen undergraves, og med det vår mulighet til selv å få hjelp om det trenges. Hva som vil være et riktig bidrag, vil være resultat av en politisk prosess som vi foreløpig bare ser konturene av. Det er allikevel viktig å være klar over at det ikke nødvendigvis bare er vår egen oppfatning av hva som er et troverdig bidrag som teller, men hvordan våre allierte oppfatter dette. Det som er sikkert, er at terroranslaget understreker behovet for at også det norske Forsvaret kan brukes som et sikkerhetspolitisk virkemiddel, – og ikke bare som et lokalt nødvergeinstrument. Dette må også få en konsekvens for hvordan vi videreutvikler vårt forsvar gjennom den store omstilling vi står overfor.

Troverdighet blir et nøkkelord; troverdighet i forhold til våre politiske myndigheter; troverdighet i forhold til våre allierte samarbeidspartnere, og sist, men slett ikke minst, troverdighet innad i Forsvaret. For meg innebærer troverdighet at vi faktisk har et Forsvar til enhver tid som er i stand til å gjennomføre de oppgaver vi er pålagt, eller sagt på en noe annen måte, et forsvar som ikke utgir seg for å kunne mer enn det faktisk er i stand til.

Samtidig ser det ut til at terroranslaget kan ha skapt en ny dimensjon i samarbeidet mellom USA og Russland. Amerikanske styrker bruker baser i det tidligere Sovjetunionen i sin krig mot terrorismen. Presidentene Putin og Bush opptrer samstemt og koordinert. Slikt samarbeid kan etter mitt syn føre til et sikkerhetspolitisk klima som ikke minst Norge vil kunne nyte godt av, og kan muligens ytterligere redusere sjansen for interessemotsetningen i våre nærområder og derigjennom en tradisjonell militær konflikt i norsk territorium.

Moderniseringen av Forsvaret

Dette understreker behovet for fortsatt nytenkning og modernisering av Forsvaret. Selv om det er et hovedmål for omstillingsprosessen å få bukt med ubalansen, mellom mål og midler, drift og investering, langsiktige planer og kortsiktige løsninger, er Forsvarets hovedproblem ikke noe som alene kan løses ved å tilføre mer penger.

Det er imidlertid helt klart at dersom Forsvaret ikke blir tilført tilstrekkelige ressurser til – i et langsiktig perspektiv – å anskaffe, vedlikeholde og drifte den struktur Stortinget har vedtatt, vil dette uvegerlig føre til at forsvarsstrukturen raskt forringes. Etter noe tid har den ikke sin største verdi i reell stridsevne, men at den på papiret ser mer imponerende ut gjennom sin størrelse. Dette kunne muligens være en gangbar strategi under den kalde krigen, da den internasjonale situasjonen tillot at vi kunne holde kortene tett til brystet så lenge vår nasjonale eksistens ikke var truet.

Det forsvarsbudsjettet som den avtroppende regjeringen foreslo, kunne føre store deler av forsvarsstrukturen i denne retningen. Da ville det bare i begrenset grad hjelpe at enkelte andre områder tilsynelatende ble styrket.

Foreløpig vet vi ikke hva slags forsvarsbudsjett den nye regjeringen vil gå inn for, selv om signalene tilsier at den vedtatte strukturen vil bli finansiert. Det viktige blir da at vi ikke faller for fristelsen til å definere innholdet i strukturen på en slik måte at det igjen blir strukturelementer som er best egnet på papiret. Det blir altså vesentlig at innholdet blir reelt, og ikke minst at vi styrer pengestrømmen slik at det bidrar til en modernisering av hele strukturen. Moderniseringen er en ikke minst en forutsetning for å oppnå synergier mellom strukturelementene.

Forsvarsplanlegging er en virksomhet med lang tidshorisont. Mye av materiellet har en levetid på 20, 30 ja opptil 40 år. For å kunne drive troverdig forsvarsplanlegging er det derfor vesentlig at vi har en forutsigbar økonomi. Dessverre lyktes ikke bestrebelsene på å oppnå en økonomisk forsvarsavtale i Stortingsforhandlingene i sommer. En slik avtale ville vært et kvantesprang i arbeidet med å planlegge den videre forsvarsutviklingen, og en viktig hjelp i arbeidet med å unngå å ødsle samfunnets midler i planlegging av urealistiske prosjekter.

En modernisering er også et absolutt nødvendig skritt i den retningen som NATO går i. Den 11 september har overhodet ikke stanset alliansen behov for Defence Capabilities Initiative -DCI. Tvert imot, en forsering av initiativets innhold i tid synes å bli resultatet. Gjennom moderniseringsprosessen , – DCI, – og NATOs styrkeplanlegging stilles stadig nye krav. Stikkordene er mobilitet, deployerbarhet, interoperabilitet, fleksibilitet og utholdenhet.

Det er viktig å understreke at dette ikke bare er gjelder deltakelse med norske styrker i internasjonale operasjoner utenfor Norge. Forsvaret av norsk territorium er som nevnt et dugnadsarbeid. All erfaring viser klart at det er avgjørende å ha en situasjonsforståelse som gjør det mulig å sette inn den riktige innsatsen på rett sted til riktig tid.

Situasjonsforståelse, kommando- og kontrollsystemer er nøkkelfaktorer i et nettverksbasert konsept. Dersom vi ikke er interoperable med de allierte som skal bistå oss i en konfliktsituasjon, oppnår vi ikke synergi, men det motsatte!

Modernisering er ikke bare et spørsmål om å kjøpe nytt og avansert materiell. Forsvarets virksomhetsgrunnlag er å ha evne til å fremskaffe, og om nødvendig når det blir politisk besluttet, kunne anvende militær makt. Det dreier seg altså i minst like stor grad om at tilstrekkelige midler settes av til å drive militær aktivitet, trening og øving slik at vi oppnår et skikkelig og troverdig kompetansenivå.

Forsvaret blir kun på en slik måte en troverdig militær organisasjon, både i våre egne øyne, i samfunnets øyne, og hos de internasjonale aktører. Troverdighet og muligheten til å gjøre en profesjonell jobb er også en forutsetning for å tiltrekke oss det beste personellet i knivskarp konkurranse med et godt betalt arbeidsmarked. Det nytter ikke lenger kun å satse på tradisjonelle goder som en livslang karriere i en trygg bedrift og gode pensjonsvilkår.

1.     Stortingsvedtaket

Stortingsvedtaket i juni var en viktig milepæl i Forsvarets historie. For det første fikk vi tilslutning til mer enn 90% av forslagene til endringer i Forsvaret organisasjon, – grunnleggende endringer som er en forutsetning for å komme i balanse og for en videre modernisering. Dette er viktig og gledelig , og viser at det går an å få til løsninger som man ellers skulle tro ”satt langt inne”. Det viser også at det faktisk ble gjennomført en debatt om Forsvaret i tiden frem til og gjennom Stortingets behandling og vedtak.

Forsvarets militære organisasjon følger lojalt opp Stortingsvedtakene. Som vår konstitusjonelle forfatning tilsier er det Forsvarsministeren som gir Forsvarssjefen de nødvendige føringer for dette gjennom sitt Iverksettingsbrev. Forsvarssjefen gir den militære organisasjon retningslinjer i sitt Gjennomføringsdirektiv, både for omstillingen av fredsorganisasjonen og for implementering av den vedtatte strukturen. Alt i den grad det er mulig innenfor de gitte økonomiske rammer. Dersom de økonomiske rammebetingelsene mot formodning ikke skulle strekke til, er det selvfølgelig FSJs embedsplikt overfor den til enhver tid sittende regjering, å redegjøre for konsekvensene av dette, samt anbefale endringer for å bringe balanse mellom mål og midler.

Uansett må vi ikke lukke øynene for at Forsvarets økonomi vil være i en anstrengt situasjon i overskuelig fremtid. Derfor er det intet alternativ til omstillingen, selv om vi skulle få mer penger. Utfordringene står i kø, og det er nok å bruke pengene, – og arbeidskraften til. Det viktige blir å styre ressursene mot riktige mål. For å klare dette, er vi avhengig av et vel fungerende styringssystem. Det arbeides derfor med å utvikle Balansert Målstyring som verktøy for enhetlig styring og rapportering for Forsvaret. Dette arbeidet har tette koblinger opp mot det øvrige strategiske arbeidet, og er en prosess som forhåpentligvis også kan danne grunnlaget for styring gjennom en enhetlig og samstemt ledelse.

Ledelse

Jeg har vil gjerne si litt mer om Forsvarets ledelse. I disse dager, hvor Forsvarets fremtid avhenger av at tidenes største omstilling lykkes, er det etter mitt syn helt avgjørende at Forsvarets ledelse står sammen, synlig og troverdig for å skape den kraft, forståelse og gjensidige støtte som er påkrevet.

Som kjent utredes for tiden endringer i Forsvarets ledelse. Bakgrunnen er selvfølgelig Stortingets vedtak om nedleggelse av Forsvarets overkommando, opprettelse av en Forsvarsstab, samtidig som vedtakene om kommandostrukturen for øvrig gjennomføres. Den nye Forsvarsstaben skal reellt sett mer enn halveres i forhold til dagens FO. Jeg har i dag ansvaret for å utrede fremtidens organisasjon, herunder Generalinspektørenes plass i den nye organisasjonen. Vi har fått ca 2 måneder på dette arbeidet, og er midt oppe i nettopp GI’enes plass. Det er mange alternativer som er til vurdering. Problemet er at det synes å være mange ulemper ved alle alternativer, færre synlige fordeler. Den faktiske begrensning gitt av Stortinget, sammen med de vedtak som samtidig ble truffet på kommandostrukturen, gjør dette arbeidet komplisert.

Senest i forrige uke ble det fra denne talerstol argumentert til dels kraftig for et av disse alternativene, hvor fordelene ved den foretrukne løsning ble synliggjort i forhold til den aktuelle forsvarsgren alene. Etter min oppfatning er det også forbundet ulemper ved denne løsning, ikke minst for Forsvaret som helhet. Min oppgave er å vurdere hva som tjener Forsvaret best, både på kort og lang sikt. I en slik betraktning finnes det ingen enkle, og direkte ”iøynefallende” løsninger som ligger klart i dagen. Jeg har noe vanskelig for å se at det kun er svart-hvitt bilder i denne sammenheng.

Den måten som Forsvarets ledelse er organisert på i dag, har forankring i politiske beslutninger gjennom de siste 30 år, og er en konsekvens av behovet for å styrke den strategiske ledelse av Forsvaret helhetlig og samlet. Det er også en erkjennelse av behovet for å slanke og effektivisere hele organisasjonen gjennom å blant annet å fjerne dobbeltarbeid, og ikke minst et absolutt nødvendig økonomisk fokus. Når FO nå skal slankes med ytterligere 3-400 personer, blir det enda viktigere å lede Forsvaret på en enklere måte, slik at Forsvarets samlede oppgaver løses mest mulig effektivt. Det etterlyses helhetlig sjefsansvar med henvisning til det etablerte konsept for styring i Forsvaret.

Jeg er enig i styringskonseptets prinsipper om at ansvar skal klarlegges og at ansvar og myndighet skal følges ad. Dog betyr ikke dette at vi tilbake til at alle sjefer skal eie alle ressurser selv for å kunne løse de oppdrag den enkelte gis. Det vi imidlertid bli mye bedre til, er å klarlegge hvilket ansvar enhver sjef på ethvert nivå har, og hvilken myndighet som følger med for å kunne løse oppdragene.

På det administrative området er det viktig å se oppgavene i en forsvarsmessig helhet. Når størrelsen på fredsorganisasjonen, så vel som den operative strukturen reduseres, samtidig som de administrative systemene forbedres, blir det stadig mindre hensiktsmessig å holde seg med parallelle ressurskrevende byråkratier.

På det operative området har utviklingen i nesten alle lands forsvar gått fra at forsvarsgrenene løser sine oppgaver hver for seg, til en stadig tettere integrering. Grensene mellom forsvarsgrenene blir mindre skarpe. Overgangen fra et plattformbasert forsvar til det som kalles nettverksentrisk krigføring, dvs at enheter fra land-, luft- og sjøstridskrefter knyttes sammen ved avanserte kommunikasjons- og informasjonsløsninger fører til behov for et enda tettere samspill mellom forsvarsgrenene.

Etter min oppfatning er det absolutt nødvendig å se på hvilken organisatorisk effekt vi kan og må ta ut av den teknologiske utvikling, basert nettopp på nettverkssentrisk krigføring.

Etter min oppfatning er nettopp det militære tenkesett preget av en viss konservatisme, lukket som det pr system er. Lar vi egentlig tenkerne, de innovative nyskaperne få utfolde seg nok? Vi lar dem ofte få boltre seg innen rammen av Forskning og Utvikling, men tar sjelden konsekvensene av deres resultater på alvor.

Nettverkssentrisk krigføring vil kunne føre til store og kanskje dramatiske konsekvenser for troppeanvendelse, og måten disse organiseres og ledes på; en flat organisasjonsstruktur; langt færre ledelsesnivåer; korte beslutningslinjer; delegert ansvar, enklere rapportering; sentraliserte beslutninger og en meget desentral utførelse.

Oppgavene må løses i fellesskap, og denne ”joint”-heten griper stadig lenger ned i forsvarsgrenene. Det er i dette samspillet at det skapes synergier som gjør det mulig å få større effekt ut av styrkene når de virker sammen, enn når de opererer hver for seg.

For å klare dette, er det viktig at forsvarsgrenene, som leverer den operative evnen, utvikler seg slik at de gjensidig forsterker hverandre, både når det gjelder struktur, doktriner, taktikk, – og, faktisk også kultur. Det er gjennom forståelse av helheten, og gjensidig respekt for hverandres utfordringer at vi skaper den grobunnen som er nødvendig.

Det er derfor ikke innlysende at det eneste saliggjørende er å gjøre forsvarsgrenene mer selvstendige med sitt eget helhetlige ansvar. Det er sikkert økonomisk gunstig å dele store, private konserner i mindre ganske selvstendige divisjoner, slik at de kan styre innsatsfaktorene opp mot de økonomiske realitetene som råder i markedet. Da er det viktig samtidig å innse at de samme markedsprinsippene ikke direkte kan anvendes på Forsvaret, som ikke på samme måte kan la seg styre av det kundene er mest opptatt av, – akkurat i dag.

Det som skjer videre nå, er at det utredes flere alternativer for den øverste ledelsen. FSJ og FMIN vil naturligvis gi sine faglige anbefalinger, men i siste instans er det Stortinget som skal ta stilling til dette. En forutsetning for alle alternativene, er at de innebærer dramatiske reduksjoner i personelloppsetningen. Det er etter mitt syn illusorisk å tro at dette kan gjøres uten (negative) konsekvenser. Derfor er det helt vesentlig at vi evner å beskrive konsekvensene på best mulig måte, og ikke binder oss til enkelte løsninger nå. Det er viktig at dette spørsmålet kan avklares fullt ut av forsvarsledelsen internt og bringes frem for den sittende statsråd og hennes rådgivere, før dette bringes ut i en offentlig debatt i en stortingsbehandling, som jeg regner med vil finne sted på vårparten 2002.

Veien videre

Stortingsvedtaket var som nevnt en viktig milepæl for Forsvaret. Vedtaket er allikevel ikke noe mål i seg selv, men et skritt på veien. Fremdeles har vi ikke tatt ut hele effektiviseringspotensialet i vårt produksjonsapparat. Den politiske behandlingen av krigsstrukturen resulterte i en struktur som kan vise seg å være så stor at faren for fortsatt ubalanse er betydelig. Strukturen inneholder også etter mitt syn elementer som rent konseptuelt ikke samsvarer med de forsvarsutfordringene vi står overfor.

Vi må derfor slå fast vi ikke maktet å skape tilstrekkelig forståelse for hvordan rammefaktorene sikkerhetspolitikk, militær strategi, teknologi, økonomi og den øvrige samfunnsutvikling gjensidig forsterker hverandre og fører til et mindre, mer kapitalintensivt forsvar.

Når vi i disse dager fortsetter det langsiktige planleggingsarbeidet, er det etter mitt syn viktig at vi gjør dette i en integrert prosess med den politiske ledelse; og at vi i større grad enn tidligere tar inn over oss at de reelle beslutningene fattes i Stortinget, av beslutningstakere som søker informasjon også fra andre kanaler enn de rent formelle. Vi må altså skape en større forståelse blant de mange som er opptatt av Forsvaret. Dette innebærer en utfordring i måten vi kommuniserer vårt arbeid på, og det innebærer klart et behov for en bred diskusjon om sikkerhets- og forsvarspolitiske forhold som vi til nå ikke har hatt. Det er nødvendig for å skape en plattform for hvilke oppgaver Forsvaret, som det fremste sikkerhetspolitiske verktøy våre politikere har, skal løse ved siden av de rent diplomatiske i en meget hastig og omskiftelig verden. Fra disse oppgavene vil vi så måtte gjennomgå kapasitetene, for å finne hvilke vi trenger til oppgaveløsningen, for deretter å kunne diskutere strukturelementer og organisasjon.

En slik tilnærming krever en kontinuerlig debatt og et kontinuerlig langtidsplanarbeid, hvor alle aktører har sin rolle. Til nå kan man se vårt langtidsplanarbeid som en funksjon av et behov for innspill til et nytt langtidsdokument for Forsvarets virksomhet – hvert fjerde år. Vi har derfor gjennomført en Forsvarsstudie som et godt norsk skippertak – med klimaks hvert fjerde år. I fremtiden vil vi måtte arbeide på et kontinuerlig høyt nivå til enhver tid, og kun tappe av til de dokumenter som fremlegges for de politiske beslutningstakere. Tidshorisonten for langtidsplanleggingen har krympet betraktelig, drevet frem av hurtige endringer i rammebetingelsene for samfunnet og for Forsvaret som en funksjon av dette igjen, med teknologisk utvikling, informasjonsflyt, krav til beslutningshastighet som noen av stikkordene.

Grensene mellom oppgaver for de mange etater og organer i et moderne, demokratisk og derav sårbart samfunn, gråtoner grensene mellom Forsvaret som et militært maktapparat og eksempelvis politiets oppgaver. Det militære forsvars dilemma kan bli å bevege seg i denne gråsonen og samtidig opprettholde en profesjonell god nok militær kapasitet for kamp i et reellt stridsmiljø.

Til dette trenges en fagmilitær kompetanse med høy kvalitet og integritet. Det er en stor og viktig oppgave å sørge for at denne kompetansen blir beholdt, og videreutviklet gjennom den meget krevende omstilling vi har startet på.

Den utfordring jeg ser som den største er nettopp denne i det som for de fleste kan fortone seg som en kontinuerlig bevegelse i alle plan samtidig.

Jeg vet at det finnes mange, svært mange offiserer og sivilt tilsatte som ser Forsvarets omstilling og behov for modernisering som absolutt nødvendig for å skape det Forsvaret de ønsker å tjenestegjøre i. Veien dit kan fortone seg lang, og særdeles kronglete, men de aller fleste vet hvordan vi skal nå målet, og vet at vi er i gang.

Vi har lagt planen i Forsvarssjefens gjennomføringsdirektiv som tar sitt utgangspunkt i Forsvarsministerens Iverksettingsbrev som igjen er et resultat av Stortingets vedtak 13 og 14 juni i år. Vi har satt meget stramme tidsrammer for omstillingen. Vi skal redusere vår personellstyrke med minst 5000 årsverk. Vi skal konsentrere Forsvarets virksomhet til færre steder. Vi skal legge ned Forsvarets overkommando, og etablere en liten Forsvarsstab samlokalisert med Forsvarsdepartementet. Den nye kommandostrukturen skal etableres som forutsatt av Stortinget.

Vi skal etablere en ny og moderne krigsstruktur som krever gjennomføring av mange og svært kompliserte totalprosjekter. Samtidig skal vi ta inn over oss den verden vi lever i etter 11 september, og ikke minst løse de oppgaver vi til enhver tid er satt til; suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, internasjonale engasjementer for FN og internasjonale operasjoner i alliert sammenheng, utdanne, trene og øve for militære operasjoner i et tungt stridsmiljø.

Utfordringene er mange:

  • Vi trenger forutsigbarhet i de økonomiske rammene. Det er mitt håp at vi skal få det gjennom de neste 4 år
  • Vi trenger modernisering på mange plan
  • Fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet, utholdenhet
  • Ta ut effekt av den teknologiske utvikling gjennom organisatoriske innsparinger
  • Troverdighet gjennom å levere det vi skal, når vi skal, på rett sted til rett tid
  • Få mer ut av pengene i form av effekt i den spisse ende
  • Videreutvikle vår evne til effektiv og troverdig langtidsplanlegging hvor en reell forsvarsdebatt kan føres med bred tilslutning.

Gjennomføringsevnen har vært for dårlig gjennom 90-årene. Det konkluderer våre politiske myndigheter med i Stortingsproposisjon 45 og Stortingsbehandlingen av denne. Vi har også hatt en kultur i Forsvaret hvor debatten starter først når beslutningen er truffet. Dette må endres, samtidig som åpenhet i det som fører frem til beslutningene må fokuseres. For å oppnå dette må vi ha et samlet personellkorps til å stå sammen om utfordringen og løsning av oppgavene. Det må starte på toppen. En forsvarsledelse med fokus på helhet som står samlet om løsningen av Forsvarets oppgaver, er en forutsetning for å lykkes. Jeg har stor tro på at vi får det til denne gang og derigjennom skape et tidsmessig forsvar for nasjonal og internasjonalt engasjement.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
22. oktober 2001

SJØFORSVARET I OMSTILLINGENS TEGN
ved

Kontreadmiral Kjell-Birger Olsen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

Innledning

Det er nå 41 dager siden terrorangrepet på USA! En hel verden i sjokk fikk overført TV-bildene av angrepet rett hjem i stua. For majoriteten av verdens befolkning var dette en umenneskelig handling som resulterte i at over 6000 uskyldige ble drept, mens enkelte fanatikere feiret resultatet. Brått var dermed freden i den vestlige verden brutt og USA hadde, for første gang på over 100 år, krigshandlinger på eget territorium. Den etterfølgende effekten av angrepet, samt ringvirkningene i vår del av verden viste hvor sårbart et moderne og demokratisk samfunn er for angrep eller trusler.

 

USA fikk stor sympati og en historisk støtte av både alliansepartnere og tidligere motstandere til å gjengjelde angrepene til også å bruke militære styrker i bekjempingen av terrorisme. Den nye alliansene som har blitt bygd opp, viser hvor raskt nye konstellasjoner kan oppstå. Terrorangrepene har også ført til at NATO, for første gang i historien, definerer angrepet til å komme under Atlanterhavspaktens artikkel V.

 

Midt i denne verdenssituasjonen er Forsvaret, som er Norges viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel, i en dyp og vedvarende strukturell krise. Det er to grunnleggende ubalanser som preger situasjonen; Forsvarets størrelse står ikke i forhold til de ressurser det blir tilført, og Forsvarets innretting er ikke egnet til å løse framtidens oppgaver (St.prop.nr.45).

 

Når det gjelder Forsvarsbudsjettet, er jeg optimist. Signalene fra Samarbeidsregjeringen er entydige når den erklærer at den vil sørge for at den forsvarsstruktur som Stortinget vedtok 13. juni, blir finansiert. Bak Stortingets vedtak den 13. juni stod dessuten et nær samlet storting. Jeg ser ingen grunn til å mistro våre folkevalgte på at de vil stå bak den beslutning som de har fattet. Det er min oppfatning at det nå er både politisk vilje og evne til å følge opp vedtakene om Forsvarets framtidige oppgaver og struktur.

 

Jeg synes derfor heller ikke det er grunn til å henge med hodet for Forsvarets ansatte. Tvert om er de politiske signalene så klare at det er på tide at vi skuer ut over dagens omstillingshorisont. Vi skal rette blikket over horisonten – mot det forsvar vi som fagfolk skal drive –det forsvar som også er det sikkerthetspolitiske verktøy Stortinget har bestemt vi skal være.

 

Jeg skal i dette foredraget fokusere på langtidsproposisjonen og den struktur Stortinget besluttet, samt at jeg vil komme med mine betraktninger rundt de utfordringene vi står overfor i tiden framover. 7

 

Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk

Det er lagt ned et solid og grundig arbeid i forbindelse med Langtidsproposisjonen, Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005. Den ble som kjent skrevet før terrorangrepet på USA, men beskrev det nye risiko- og trusselbildet på en treffende og god måte.

Den forutså bl.a. at sikkerhetsutfordringene i Midt-Østen fortsatt vil kunne ha betydelige implikasjoner for vestlig sikkerhet og at Norge kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. Det viser bare, og det er viktig å være klar over, at de potensielle truslene ikke er borte, men flere og mer uoversiktlige. Dagens internasjonale situasjon har ført til at flere mennesker forstår hvor sårbart et moderne samfunn er og hvilke katastrofale konsekvenser som kan bli realitet dersom en eller flere av de potensielle truslene blir realisert, spesielt dersom noen tar i bruk masseødeleggelsesvåpen.

Fortsatt er betydelige fiske, olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen og tilstøtende havområder av stor strategisk viktighet både Norge og for mange andre stater. Videre er Norges geografiske beliggenhet i en transatlantisk sammenheng av strategisk betydning.

I de senere årene har det også vist seg at økonomiske problemer innenfor en sektor eller del av verden også kan gi alvorlige ringvirkninger for andre sektorer og deler av verden. Norge er, som et rikt oljeland, også blitt storeksportør av kapital til de internasjonale finansmarkedene. Den gjensidige avhengigheten mellom nasjoner og organisasjoner gjør derfor moderne samfunn mer sårbare overfor økonomiske svingninger.

Norge er omgitt av de tre maktpolitiske tyngdepunktene USA, EU og Russland. Det er ikke utenkelig at Norge som ressursforvalter kan komme i interessekonflikt med en eller flere av disse hovedaktørenes pga knapphet på ressurser. Dersom disse 3 maktene skulle komme i konflikt, vil Norge kunne bli et rent objekt for deres politikk og strategi dersom vi ikke har en selvstendig militær evne.
Forsvaret skal derfor bidra til å aktivt ivareta de overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk:

  • være i stand til å forebygge krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling
  • ivareta norske rettigheter og interesser, og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press
  • å ivareta norsk suverenitet.

 

Stortingsproposisjon nr 1 (2001-2002) nevner 3 forhold som skal være toneangivende i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i årene framover. Forsvaret skal:

  • ha selvstendig kapasitet og evne til å håndtere episoder og mindre konflikter i Norge og Norges nærområder,
  • under større sikkerhetspolitiske kriser kunne operere sammen med allierte forsterkningsstyrker
  • fortsatt kunne inngå i kollektivt forsvar av norsk territorium og norske interesser.

 

Dette betyr at Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk verktøy som skal kunne brukes i fred, krise og krig både nasjonalt og internasjonalt. Et moderne og fleksibelt Sjøforsvar blir derfor et viktig redskap for å løse de maritime oppgavene.

 

Hvilke krav til operativ evne fører dette til?

Norge må disponere militære enheter som kan løse følgende oppgaver:

  • militær tilstedeværelse i prioriterte områder. Forsvaret må ha en evne til tilstedeværelse i våre nordområder for å forebygge ustabilitet og konflikter.
  • suverenitetshevdelse som i krise og krig innebærer en evne til å hindre en motstander i å få adgang til norsk territorium, samt evne til å håndtere større og mindre episoder i territorialfarvannet.
  • myndighetsutøvelse i våre nærområder ifm ressurskontroll. Kystvakten har fått utvidede oppgaver knyttet til sjøgrenseoppsyn gjennom Schengen-avtalen
  • etterretning og overvåking av norske interesseområder. Effektiv og troverdig suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekkelige ressurser til å overvåke aktiviteten i våre enorme sjøområder og være tilstede på kort varsel med egnet personell og materiell.
  • krisehåndtering i norske områder. Forsvaret må ha en selvstendig evne til å forebygge og håndtere kriser av varierende omfang og karakter.

Spesielt i den lavere del av krisespekteret er det viktig å kunne håndtere disse på en god måte for å ikke miste troverdighet både i forhold til NATO-partnere og potensielle motstandere.

  • forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet med allierte. Vi må også ha evne til å sikre innsettingsområder for allierte styrker og å operere sammen med disse som en reell bidragsyter.
  • sikring av vitale samfunnsfunksjoner
  • internasjonalt engasjement. Gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner viser Norge vilje til også å være en eksportør av sikkerhet gjennom NATO.

 

Forsvaret skal inneha kapasiteter som ivaretar alle disse oppgavene, samt at utfordringene Norge står overfor fordrer høyere krav til militære styrkers beredskap og treningsnivå, tilgjengelighet, mobilitet, utholdenhet og deploybarhet over større avstander, samt moderne utrustning.

 

Hva har Stortinget besluttet?

 

Operative enheter

Stortinget har besluttet at Sjøforsvarets operative ledd skal bestå av:

  • 5 ”Fridjof Nansen”-klasse fregatter.
  • 14 ”Hauk”-klasse MTBer.
  • 6 ”Skjold”-klasse MTBer.
  • 6 ”Ula”-klasse UVB’er
  • 8 ”Oksøy/Alta”-klasse mineryddere
  • 1 logistikkfartøy innfases i 2008. Inntil da ivaretas denne funksjonen av en ”Vidar”-klasse minelegger. Dette nye logistikkfartøyet vil kanskje være et styrkebidrag i de stående styrkene som av og til har behov for å ha tankbåtkapasitet i styrken.
  • 3 ”Tjeldsund”-klasse landgangsfartøyer, hvorav kun et blir seilende.
  • KV Svalbard erstatter KV Nornen. Sjøforsvaret overtar ”Svalbard” 15. desember i år.
  • Kystjegerkommandoen utenfor Harstad.
  • Minedykkerkommando, lokalisert til Haakonsvern, med en ombygget minerydder som støttefartøy eller kommandoplattform.
  • Marinejegerkommando, lokalisert til Ramsund
  • 15 stasjonære KA-anlegg som langtidslagres
  • Sjøminer skal vi fortsatt ha. De gamle ”merke 6 antenneminene” vi har i dag skal erstattes etter noen år med nye moderne miner.
  • I tillegg beholder vi KNM Tyr og KNM Valkyrien.

 

Løser denne strukturen oppgavene ?

Ja, etter min mening ivaretar den vår nasjonale sikkerhet og våre internasjonale forpliktelser på en god måte, spesielt fordi strukturen vil gi økt fleksibilitet, operativ tilgjengelighet og reaksjonsevne. Langtidsproposisjonen tegnet et veldig nyansert og riktig risiko- og trusselbilde, men det tilsa at Sjøforsvaret måtte være i stand til å gjøre mye mer enn den strukturen som først ble foreslått. Etter min mening ville den anbefalte strukturen medført en sterk redusert evne for Sjøforsvaret til å kunne løse sine oppgaver. Slik jeg oppfatter det følte også politikerne at det var en logisk brist mellom trusselbildet som var laget i langtidsproposisjonen og den struktur som ble anbefalt uten MTBer. Disse fartøyenes fleksibilitet, rekkevidde og hurtighet vil gi Sjøforsvaret en betydelig forbedring av den operative evnen slik hovedmålsettingen med omstillingen er. Fartøyene vil også kunne benyttes i fred, krise og krig, samt at fartøyene vil kunne bli en viktig kapasitet for NATO for strid i kystnære farvann, hvor det norske MTB-våpenet har betydelig kompetanse. Det er klart at den strukturen som er besluttet gjør at Sjøforsvaret er i mye bedre stand til å løse oppgavene enn om vi ville vært uten MTBer, og da spesielt uten ”Skjold”-klassen.

 

Omstillingen av Sjøforsvaret

Sjøforsvaret har over mange år fokusert på å prioritere den spisse ende og redusere den regionale organisasjonen. Sjøforsvaret har lenge vist omstillingsevne og –vilje og alle de forslagene Sjøforsvaret hadde, ble videreført i det store omstillingsprosjektet, ARGUS, sitt navn. Sjøforsvaret reduserte først den regionale landorganisasjonen til 3 sjøforsvarsdistrikter og 7 orlogsstasjoner. Nå er vi i ferd med å redusere ytterligere ved å legge ned alle sjøforsvarsdistriktene og redusere antall orlogsstasjoner til to.

Vi har gjort denne omstillingen, fordi vi vet at det er tilstedeværelse av fartøyer som betyr mest for vår evne til å støtte nasjonens sikkerhetspolitiske mål. Baser og sjøforsvarsdistrikter har vært viktige, men vi er nødt til å prioritere knallhardt for å komme oss ut av den dype krisen vi er i.

 

Prioriteringen har ført til at Stortinget har besluttet følgende utdannings-, base- og stabsstruktur:

  • Sjøforsvarsstaben inntil GIenes plassering er avgjort
  • Kysteskadren på Haakonsvern
  • Kystvakten med baser på Haakonsvern og Sortland
  • Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten
  • Sjøkrigsskolen i Bergen
  • Skolesenteret KNM Tordenskjold på Haakonsvern
  • Sjøforsvarets rekruttskole, KNM HH, i Stavanger
  • Kystjegerkommandoen i Harstad
  • Marinemusikken i Horten.

 

Det er denne strukturen omstillingen i Sjøforsvaret nå tar sikte på å komme inn i så snart som mulig, fordi det haster. Usikkerheten er stor og vi står derfor overfor ekstra mange utfordringer. Disse utfordringene skal vi derimot klare, fordi vi ser et moderne og tidsriktig Sjøforsvar som vil gi Norge den beskyttelse og stolthet vi trenger.

 

 

Utfordringer

 

Økonomiske tildelinger i tiden framover

Dersom Forsvaret skal kunne bli det sikkerhetspolitiske verktøyet Norge trenger og samtidig kunne gjennomføre omstillingen, forutsettes det selvfølgelig at det gis økonomiske midler til både investering og drift. Som kjent ble det ikke noe forsvarspolitisk forlik i sommer når det gjaldt de økonomiske rammene knyttet til langtidsproposisjonen. Ekstra stor spenning er derfor knyttet til neste års statsbudsjett. Foreløpig ser det dramatisk ut og indikerer en manglende politisk vilje til å følge opp vedtatte struktur med økonomiske midler. Det er derfor fortsatt usikkerhet knyttet til den fremtidige strukturen, og målsettingen med nettopp langtidsproposisjonen var å legge til rette for en rask og effektiv omlegging av Forsvaret i perioden.

 

Personell

Personell til bemanning av den nye strukturen er en reell problemstilling som jeg tar seriøst. Men jeg mener definitivt at vi skal klare å bygge opp våre operative enheter med riktig og høy kompetanse dersom alle krefter i Sjøforsvaret jobber i samme retning. Vi har behov for ca 40 flere befal på MTBene og en økning på ca 130 befal på de fem nye fregattene. Det betyr at vi har en økning på ca 170 befal innen 2010. Det er også en økning på matroser som kommer i tillegg. Det innebærer en økning de neste ti årene med ca 20 hver år. Halvparten av disse kan vi ta ved regulær krigskoleutdanning, og den andre halvparten ved å øke antall kontrakter. Dette klarer vi!

 

Det som er vel så bekymringsfullt, er at vi har kommet i en situasjon der veldig mange kompetente personer har sluttet i Sjøforsvaret, både ved at personell med viktig kompetanse har fått avgangsstimulerende tiltak og at noen ble lei av kontinuerlig omorganiseringer. Det beklager jeg, fordi jeg helst kunne tenkt meg å beholde den kompetansen de besitter.

Det jeg imidlertid kan gjøre, er å appellere til alle Sjøforsvarets ansatte om å være med å bidra til å bygge opp det nye, spennende Sjøforsvaret.

 

Pga omstilling og beredskap er belastningen på den enkelte ansatte svært høy. Ansatte i Forsvaret er ærekjære og bidrar med det man kan i beredskapssituasjon og omstilling. Og vi er jo, vil jeg påstå, på bristepunktet ift hva personellet kan makte over lengre tid. Alle er så delaktige i så mange aktiviteter at det er en utfordring for sjefer på alle nivåer å være i tett dialog med våre ansatte og holde moralen oppe. Det er nå en hovedutfordring for oss å forhindre at flere med viktig kompetanse slutter.

 

Organisering

Vi er midt inne i en større prosess for omorganisering av Forsvarets øverste ledelse. Jeg er helt enig i at Forsvarets øverste ledelse må gjennomgå en dramatisk omstrukturering og nedbemanning for å kunne tilføre mer ressurser til de operative enhetene. Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando skal derfor samordnes til én Forsvarsstab med maksimalt 800 personer. Til sammenligning var FO, uten sikkerhetsstaben, 1367 personer i september -00. FO er allerede redusert med ca 185 ansatte, men vi skal altså ned til samlet 800 hvorav FDs andel er ca 200. Det er altså en betydelig nedgang i forhold til det som er i dag. Her er det tøffe tak!

 

Organiseringen av Forsvarets ”nye” ledelsesapparat reiser en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål. For meg er det viktigste at man kommer fram til en organisasjon og en måte å styre på som er mest mulig hensiktsmessig. Jeg ønsker å bli trodd på at for meg personlig ligger det ikke noen prestisje i dette, men at det overordnede mål må være å innrette styring og ledelse av Forsvaret slik det gavner Forsvaret som helhet og ikke sær- eller sektorinteresser. Det bør heller ikke være noen tvil om at de ting som best kan gjøres i fellesskap, bør organiseres slik at de utføres så rasjonelt som mulig og med minst mulig total ressursinnsats. Jeg tenker spesielt på infrastruktur, støttefunksjoner og felles systemer. På den annen side må ikke fellesløsninger gå utover individuell styrke og de komparative fortrinn som ligger i de forskjellige deler av organisasjonen og heller ikke skape uklare ansvars- og myndighetsforhold. Virksomheten i Forsvaret er mangeartet og som i idretten er det summen av individuelle ferdigheter, organisering, ledelse og fokus på felles målsetninger som avgjør om et lag har suksess eller ikke. Kulturell identitet er viktig i denne sammenhengen og må ses på som noe som kan brukes positivt for å nå felles mål.

 

Skal vi få dette til, må ansvar og myndighet klargjøres og plasseres i organisasjonen slik at det ikke er den minste tvil om hvem som har ansvar og myndighet på det enkelte nivå. Det er uklarhet rundt dette som har vært et hovedproblem for Forsvaret og som ikke minst har redusert den gjennomføringskraft som er nødvendig for å virkeliggjøre beslutninger og vedtak.

 

For meg er det helt klart at Forsvaret må ha en sterk strategisk ledelse hvis hovedoppgaver er å angi retningen vi skal gå i. Det strategiske nivåets hovedoppgaver er å omgjøre politiske vedtak til praktisk handling, legge premisser og rammebetingelser for virksomheten og foreta overordnede prioriteringer og derigjennom tverrprioriteringer i den militære organisasjon. Like klart er det imidlertid også at dette nivået ikke skal være utøvende og opptatt av detaljer i gjennomføringen av virksomheten. Delegering er et nøkkelord i denne sammenheng.

 

Det er erkjent, og det er også bakgrunnen for den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i, at Forsvarets øverste ledelsesapparat ikke har vært funksjonelt. Først og fremst fordi ansvar og myndighetsforhold har vært uklare og fordi det har vært for mange nivåer hvor ansvar og myndighet ikke har vært sammenfallende. Det er mitt håp at vi nå kan klare å rydde opp i dette og etablere en funksjonell organisasjon.

 

Jeg er selvfølgelig opptatt av GIenes plassering og funksjoner i dette bildet. Organisasjonskartet viser GISs rolle og plassering slik organisasjonen er i dag.

Forskjellen fra den tidligere organisasjonen er at en rekke fagstaber har falt bort og man har fått en ny fellesstab. Det som ikke vises på plansjen er at GIene allerede har mistet en del av sin funksjoner, da både forvaltningen av personell og disiplinærmyndigheten har blitt fjernet. Dette reiser det prinsipielle spørsmål om hvor ansvar og myndighet skal ligge i organisasjonen, hvordan skal dette delegeres og hvilken styringsform og filosofi skal legges til grunn.

 

Generalinspektørenes rolle i Forsvarsstaben

For alle praktiske formål har GIene vært å betrakte som grensjefer, dog med en rekke begrensninger som har fulgt av den forrige organisasjonen. Det har derfor over lang tid vært et uttalt ønske fra GIene å få en formalisering og klargjøring av ansvar og myndighet samt et klarere helhetlig ansvar. Jeg er bekymret for at trenden i steden fortsetter med å fjerne myndighet og ansvar fra GIene. Jeg mener at GIene må få et helhetlig ansvar for styrkeproduksjon, og jeg mener det er unaturlig å skille mellom operativ drift og styrkeproduksjon. Dette unaturlige skillet gir etter mitt syn uklare kommando- og ansvarslinjer. Dette forholdet har man nå mulighet til å rette opp i den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i.

 

Admiral Tamber skal ha sagt : ” Gutta trenger en sjef”. Jeg tror at denne enkle formuleringen uttrykker kjernen i problemstillingen.

 

Det vurderes nå fire alternativer for hvordan Forsvarets ledelse kan organiseres:

 

Alternativ 1 – Rendyrket GI modell

Dvs at ansvaret for personell og strukturplanlegging gis tilbake til GIene, og Fellesstaben kun blir en stab på 15 -20 mennesker. Det betyr at vi må reversere alle de beslutningene vi har gjort ila det siste halvannet år.

 

Alternativ 2 – «GIene i huset”

Modellen ”GIene i huset” innebærer at vi beholder GIene, med eller uten stab, enten integrert i Forsvarsstaben eller i en mer selvstendig linje. Forsvaret vil i denne modellen enten styres gjennom Giene, eller styres direkte ned i organisasjonen utenom GIen. Modellen innebærer en ”ostehøvling” av dagens organisasjon.

 

Alternativ 3 – Svensk modell

Dette er en svensk modell som har litt til felles med alternativ 2. Dette innebærer en stor fellesstab som styrer direkte på de enkelte enheter i en eller annen form. Det vil ikke være noen GIer eller grenstaber i den rollen de har i dag. Modellen har en fremste talsmann for forsvarsgrenen som kan være kommandørene eller høyeste offiser lokalisert til de respektive utdannings- og kompetansesenter (UKS).

 

Alternativ 4 – Dansk modell

Dette alternativet er en dansk modell hvor kommandørene gis et mer helhetlig ansvar, både for operativ virksomhet og styrkeproduksjon. Han kan lokaliseres her i Oslo, i fellesoperativt hovedkvarter eller på Haakonsvern med ansvar for både styrkeproduksjon og operativ virksomhet. Danskene ble etter hvert som de fikk erfaring med strukturen veldig begeistret, og de har fått en styringsmodell som virker veldig bra.

 

Jeg synes alternativ 1, den rene GI-modellen, og alternativ 4, den danske modellen, er de mest aktuelle. Den rene GI-modellen gjør i alle fall at det blir én styrkeprodusent som har all makt og myndighet til å drive styrkeproduksjon. Danskemodellen, som jeg synes er best, bryter med det prinsippet om å skulle styre på de tre linjene; operativ myndighet, styrkeproduksjon og logistikk. Jeg har vært både operativ sjef som sjøkommandør og styrkeprodusent som GIS og for Sjøforsvaret sin del går styrkeproduksjon og operativ myndighet hånd i hanske. Det er unaturlig å skille de! Det samme mener jeg er tilfellet også for Luftforsvaret og Hæren.

 

De fire modellene skal utredes og det går rykende fort. Jeg regner med at Forsvarssjefen ved årsskiftet vil legge fram et forslag for departementet, slik at den kan vurderes politisk før saken legges frem for Stortinget i mars 2002. Planen er at dette skal være utført innen utgangen av år 2002. Så det er tøffe tak, det går fort i svingene og resultatet kan komme til å bety veldig mye for Forsvaret i årene som kommer.

 

Sjøforsvarets øvrige organisasjon

SFK vil fra nyttår være en del av Forsvarets logistikkorganisasjonen (FLO) som FLO/SJØ – Haakonsvern.

Kysteskadren er en sammenslåing av det som tidligere var Marinen og Kystartilleriet. Kystvakten, KNM HH og KNM T er det ingen store endringer for. Sjef Sjøkrigsskolen får Befalsskolen for Sjøforsvaret underlagt.

 

Kysteskadren (KE) består av følgende:

  • Overflateflotilje med fregatter
  • Undervannsbåtflotilje
  • Minekrigsflotilje med minejakt (Oksøy-klassen), minesveipere (Alta-klassen), minelegger, minedykkerkommandoen, langangsfartøyer og stasjonære KA-anlegg.
  • Kyststridsflotilje med Hauk-klasse MTBer, Kystjegerkommandoen, lette missilbatterier og Marinejegerkommandoen.
  • Norwegian Task Group (NoTG)

Når KNM Skjold blir innfaset bør den etter min mening plasseres under overflateflotiljen. Det vil føre til en splittelse av MTB-miljøet noe jeg vet veldig mange er uenig i, men det er en intern diskusjon som vi kan ta etter hvert. NoTG, er et taktisk ledelseselement som består av en kjernestab på 7 offiserer og som er tilknyttet sjef Kysteskadren. Denne staben driver planlegging i samarbeid med operativ myndighet. Under øvelser og i virkelige situasjoner går NoTG om bord og blir forsterket, først og fremst av personell fra vårt maritimt kompetansesenter, KNM Tordenskjold. Sjef KE (SJKE) har med andre ord fått en operativ hatt, fordi han også er sjef for NoTG, som er underlagt KOMSJØSØR. Dette er en litt mystisk konstellasjon da jeg som GIS ikke har noen operativ myndighet, mens han som er underlagt meg har det. Men det er vel slik vi er flinke til – å lage mystiske konstellasjoner.

 

Stasjonering av MTBer

Det har vært mye fram og tilbake når det gjelder stasjoneringen av MTBer. Da det ikke var foreslått noen MTBer i Langtidsproposisjonen(LTP) i det hele tatt, ble det også besluttet at det ikke skulle være fast stasjonerte enheter på Olavsvern. Dette var antagelig fornuftig under forutsetning av at vi ikke skulle ha MTBene, men denne forutsetningen har jo endret seg. For meg er det soleklart at fast stasjonering av MTBene i Nord-Norge er den eneste måte å skape tilgjengelighet, tilstedeværelse og evne til å reagere på.

 

Det er helt klart et operativt behov for å ha MTBer i Nord-Norge, og det eneste stedet MTBer kan stasjoneres er på Olavsvern, fordi basen er spesialbygget nettopp for dette formålet. Dersom man velger å se Ramsund og Olavsvern under ett, kan man heller redusere bemanningen i Ramsund, fordi å øke personellrammen utover grunnforutsetningene vil nok være svært vanskelig.

 

Det er altså besluttet å videreføre MTBene, men det er usikkerhet knyttet til hvor mange fartøyer og hvor lenge ”Hauk”-klassen kan seile. Det er flere formuleringer i Stortingsproposisjonen som kunne vært mer presis om oppgradering og drift av ”Hauk”-klassen. Uklarheter i vedtatte struktur skaper ekstra usikkerhet i organisasjonen fordi konsekvensene ifm planlegging er store. Skal 8 eller 14 fartøyer oppgraderes? Skal ”Hauk”-klassen seile fram til 2015, eller er det bare til ”Skjold”-klassen er innfaset? Dersom det er det sistnevnte som er riktig, vil ”Hauk”-klassen bli utfaset i 2006/07.

 

Sjøforsvarets bidrag til Norges internasjonale engasjement

Sjøforsvaret har vært internasjonalt orientert siden den forrige verdenskrig og viser seg godt egnet til internasjonale operasjoner. I tillegg er det viktig å være klar over at Sjøforsvaret gjennomfører vårt internasjonale engasjement innenfor ordinært budsjett. Vi får ikke en krone av denne store kontoen på ca 1,3 milliarder kroner som er øremerket internasjonale operasjoner.

Fleksibiliteten til Sjøforsvarets enheter vises i den måten kommandoforholdene er i en maritim struktur. Når vi får en ordre om å seile, ja så seiler vi, og så er vi under en eller annen sjef som vet hvem vi er, hva vi har, hva vi kan og hva vi ikke kan. Og så gjør vi jobben! Det er fleksibilitet det!

 

Sjøforsvaret deltar i dag i STANAVFORLANT med KNM Narvik og i MCMFORNORTH med KNM Hinnøy. Utdanningen vil framskyndes slik at KNM Bergen vil kunne overta for KNM Narvik i januar, mens KNM Hinnøy erstattes etter planen i medio desember. I tillegg har SACLANT anmodet om en ubåt til STANAVFORLANT som er meldt inn som en av 2 ubåter til NATOs reaksjonsstyrker. Videre inngår 1 minerydder, 4 MTBer, logistikkfartøy, og spesialstyrker i Forsvarets innsatsstyrker/Sjøforsvaret (FIST/SJØ). Totalt utgjør dette omtrent 440 mann og alle enheter skal ha en reaksjonstid på mindre enn 30 dager. I tillegg utfører Sjøforsvaret mineryddingsoperasjoner i Latvia, Litauen og Estland.

 

 

Framtiden

 

Sjøforsvarets visjon

Sjøforsvarets visjon er å være et hensiktsmessig sikkerhetspolitisk verktøy for å ivareta maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Sjøforsvarets overordnede målsetning er å:

  • være best i verden på maritime operasjoner i kystnære farvann.
  • ha operative enheter med en troverdig stridsevne tilgjengelig for nasjonale behov og for internasjonal virksomhet i henhold til de kravene som Forsvarssjefen gir oss
  • fremstå som en attraktiv arbeidsplass som gjør at unge mennesker ønsker å komme inn i Sjøforsvaret og at de, sammen med de som er i Sjøforsvaret i dag velger å bli.

 

Eskortefartøyer

Fregattene skal være Norges høyest prioriterte sjømilitære strukturelement i perioden 2005-10. Fartøyene utrustes bl.a. med våpensystemer som NSM og Evolved Sea Sparrow Missiles, samt et organisk middelstungt helikopter av typen NH 90. Fregattene vil bli et flaggskip for kyststaten Norge både internasjonalt og i våre havområder. Vi planlegger med å ha 1 fartøy kontinuerlig i STANAVFORLANT og jeg har satt som mål at Norge skal stille en fregatt av ”Fritjof Nansen”-klasse som kommandofartøy med norsk styrkesjef til STANAVFORLANT i 2008.

 

Mineryddere

Høyt ambisjonsnivå har jeg også for vår deltagelse i den store minerydderstyrken MCMFORNORTH, hvor vi skal delta kontinuerlig, som i dag, med 1 minerydder, samt et kommandofartøy med styrkesjef på rullerende basis.

 

MTBer

”Skjold”-klassen er planlagt innført i perioden 2004-06. Fartøyene har fleksibilitet og slagkraft som sitt viktigste bidrag til vår nasjonale sikkerhet og internasjonale interesser. Fartøyet har gode sjøgående egenskaper, samtidig som den er ideell for den norske kysten. KNM Skjold har gjennom utprøvingen seilt i 8 meter høye bølger med en fart på 30 knop, samt at den hadde en transittfart til Færøyene på 48 knop.

 

Amerikanerne skal gjennomføre tester av båten frem til august neste år hvorpå vi overtar den igjen. Jeg tror terrorangrepet på USA har økt deres interesse for dette fartøyet. Interessen er ikke bare fra spesialstyrkene, men også for US Coast Guard som synes fartøyet kan være interessant.

 

 

Kystjegerkommandoen (KJK)

KJK utvikles og tilføres materiell for å kunne gjennomføre avdelingsutdannelse fra 2005. KJK skal utrustes, organiseres og trenes slik at den skal være i stand til å gjennomføre offensive og meget hurtige operasjoner mot fiendtlige styrker, samt raidlignende operasjoner i kystnære områder der behovet oppstår både nasjonalt og internasjonalt. Den skal også kunne settes inn alene eller sammen med større maritime og amfibiske styrker. Stikkord er mobilitet og fleksibilitet.

 

Ubåter

Ula-klassens potensiale skal utnyttes bedre vet at tauet antenne skal anskaffes i 2004, mens satelittsamband og Link-11 skal anskaffes innen 2005. I 2002 skal det fattes en beslutning om Viking-prosjektet skal videreføres.

 

Konklusjon

Det jeg har forsøkt å fortelle dere er at jeg mener Sjøforsvaret i framtiden vil kunne bli et moderne og tidsriktig verktøy som våre norske myndigheter og våre alliansepartnere i NATO vil ha stor nytte av. Og ansatte i Sjøforsvaret vil være stolte av. Forutsetningen er imidlertid at beslutningen om LTPens struktur opprettholdes og ikke minst at det bevilges midler slik at Forsvaret kan både investere til og drifte ny struktur. Dersom ikke vedtaket følges opp med penger vil vi måtte gå en ny runde for å prioritere strukturelementer på tvers av forsvarsgrenene. Dette kan føre til alvorlige konsekvenser for Norges sikkerhetspolitiske situasjon ved at vi mister tempoet i omstillingsprosessen og at vi ikke kommer oss ut av den meget alvorlige krisen vi er i.

 

Det at Forsvaret både er i tidenes omstilling og i beredskap, kommer til å tære på personellet. Det vil ikke være mulig over lengre tid å prioritere begge deler. En av de største utfordringene i årene framover blir å sikre at det personellet vi har i dag med kritisk kompetanse fortsetter. Riktignok skal vi ha bort noen flere, men vi må ha tilstrekkelig med personell til å gjennomføre omstillingen og at vi må klare å opprettholde og etter hvert øke kompetansen slik at vi kan drifte den nye strukturen og nå Sjøforsvarets visjon.

 

Jeg er også bekymret for en usynliggjøring av generalinspektørene, fordi mer og mer ansvar og myndighet har blitt tatt ifra GIene de siste årene. Jeg mener Forsvaret trenger synlige grensjefer og ser ikke noe problem i å samkjøre operativ myndighet og styrkeproduksjon. Tvert imot mener jeg at ansvarslinjene blir enklere.

 

Ja, det er ”skjær i sjøen”, men den eneste måten vi kan bygge det nye Forsvaret på er å holde et høyt tempo i omstillingsprosessen for så tidlig som mulig å frigjøre ressurser til å bygge opp det nye Forsvaret. I denne prosessen er det derfor viktig å bruke energi og krefter til å føre Sjøforsvaret framover i samme retning som allerede er skissert gjennom LTPen. Det er den største utfordringen for sjefer på alle nivå.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
15. oktober 2001


ved

 

Forsvarssjef

General Sigurd Frisvold

 

OMSTILLINGEN AV FORSVARET

 

Innledning

Etter å ha mottatt iverksettingsbrevet fra Forsvarsministeren har Forsvaret hatt et usedvanlig trykk og momentum i omstillingen. Vår visjon er ”et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”.

Omstillingen, som er en nødvendighet under tidspress, er vår høyest prioriterte oppgave og er todelt:

  • en økonomisk drevet reduksjon av volumet
  • en sikkerhetspolitisk endring og modernisering av Forsvarets innhold.

Det er min vurdering at det nok er den siste – en modernisering av forsvaret – som er den mest nødvendige og krevende delen. NATO’s oppfølging av hendelsene 11 september viser også med all ønskelig tydelighet hvor grunnleggende og styrende artikkel 5 forpliktelsene og utviklingen innen NATO vil være for medlemslandene. La meg derfor starte med å beskrive den omfattende omstillingsprosessen som allerede er i gang.

 

NATO

NATO er nå i full prosess med å implementere de militære utfordringer som det strategiske konsept som ble vedtatt våren 1999 på toppmøtet i Washington D.C, medfører. Konseptet peker på at et tradisjonelt invasjonsforsvar alene ikke lenger er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov. Videre knyttes ”morgendagens” trusler til etniske og religiøse motsetninger, nød og sosial uro samt globale trusler som masseødeleggelsesvåpen og terrorisme. Etter terrorangrepene i USA påvirkes nok NATO ytterligere for å møte de trusler som det nye strategiske konseptet beskriver, en utvikling som også vi er en del av. Moderniseringen av militære kapasiteter for å møte flere av de trusler det utvidede sikkerhetsbegrepet og endrede nasjonale sikkerhetsbehov innebærer, ble grundig behandlet i FS 2000. Konklusjonen var at Forsvaret må utvikle moderne militære kapasiteter som kan dekke et bredere spektrum av oppgaver med fokus på kvalitet, fleksibilitet, forflytningsevne og reaksjonsevne. Som generelt prinsipp ble lagt til grunn at kvalitet skal ha prioritet foran kvantitet og at et høyt ambisjonsnivå på få områder skal ha prioritet foran et lavt ambisjonsnivå på mange områder.
Defence Capabilities Initiative (DCI), som er den fagmilitære prosess for å oppnå de målene som det strategiske konseptet forutsetter, fokuserer på NATO’s evne til samvirke (interoperabilitet), og identifiserer fem kjernekapasiteter:

 

  • Evne til deployering og mobilitet
  • Utholdenhet og logistikk
  • Effektivt engasjement i strid
  • Overlevelsesevne og infrastruktur
  • Konsultasjon, kommando og kontroll

 

Til sammen teller listen 58 tiltak innenfor disse områdene. For en mindre nasjon som Norge er det svært krevende å imøtekomme alle disse og alliansen oppfordrer nasjonene til samarbeid. Flernasjonale løsninger må derfor i økende grad søkes etablert. Som det heter i St.prp. 45: ”I mange sammenhenger vil flernasjonalt samarbeid være eneste mulighet til å få tilgang til disse kapasiteter”.

Jeg vil understreke at hensikten med flernasjonalt samarbeid ”force pooling” nettopp er å gi oss tilgang til kapasiteter som vi ellers ikke vil ha tilgang til. La meg nevne AWACS (Overvåkningsfly) som et eksempel. Et annet viktig framtidig prosjekt, som vil få ytterligere aktualitet etter 11 sep, er en tilsvarende luft til bakke overvåkning, Air to Ground Surveillance.

 

Så noen ord om

 

NATO’s kommando og styrkestruktur

NATO’s kommandostruktur skal være fullt operativ ved utgangen av 2003, samtidig som den mobile delen av NATO’s øvrige kommando-og kontrollarrangement blir videre utviklet. Combined Joint Task Force konseptet (som er et fellesoperativt reaksjonshovedkvarter) videreføres med et redusert ambisjonsnivå i forhold til tidligere, ett landbasert og ett sjøbasert hovedkvarter. Størst oppmerksomhet i øyeblikket har imidlertid etableringen av et antall mobile reaksjonshovedkvarter som del av NATO’s styrkestruktur. Disse er meget ressurskrevende og medfører tilsvarende forpliktelser for medlemslandene. Det er- også i NATO- meget vanskelig å forbedre kvaliteten på styrkene uten en betydelig reduksjon i kvantitet når forsvarsbudsjettene minsker. Et nytt strategisk miljø krever i tillegg en bedre balanse mellom de behov Artikkel 5 og ikke-artikkel 5 (Crisis Response Operations) stiller. Det er spesielt på hær- og delvis på luftsiden utfordringene ligger. I tillegg er det totale personellbehovet en bekymring for medlemslandene.
Utviklingen av NATO’s styrkestruktur vil også være mer styrende for vår egen omstilling og stiller oss overfor krevende utfordringer. Men samtidig vil moderniseringen innen NATO gi Norge flere militære kapasiteter som også passer godt inn nasjonalt. For å sitere FS 2000-”Dermed oppstår det en konvergens mellom de tradisjonelle og de nye sikkerhetspolitiske interessene m.h.t hva slags styrker de skaper behov for”. Jeg må imidlertid understreke at moderniseringsbehovet gjelder for hele vår styrkestruktur, også de såkalte ”in-place” styrkene fra alle forsvarsgrenene og for heimevernet. Det nye Forsvaret vil på denne måten bli bedre rustet til krisehåndtering, samt evner å håndtere et bredere sett med oppgaver. Som et eksempel har vi i den senere tid vært lead-nation i Kosovo, deltatt i en avvæpningsoperasjon i Makedonia, deltatt i NATO’s stående flåtestyrker, etablert anti-terrorberedskap Alfa/Bravo, øket jagerflyberedskap (QRA) samt forberedt eventuelle bidrag i samsvar med våre art. 5- forpliktelser.

 

Norske bidrag

På denne bakgrunn er derfor etableringen av reaksjonsstyrker fra alle forsvarsgrener en høyt prioritert oppgave. Situasjon etter 11 september har bekrefter nødvendigheten av denne type styrker, både for nasjonal og internasjonal krisehåndtering.

 

Hærens bidrag inn i Forsvarets innsatsstyrke FIST/H består av styrker med differensiert reaksjonstid. Telemark bataljon (mekanisert infanteribataljon), som nå er i Kosovo, omorganiseres til en hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 personer. Den lokaliseres til Rena i nærhet til Regionfelt Østland og Hærens Taktiske Treningssenter. Den består av vervede og mannskaper på beredskapskontrakt. Styrken skal være etablert 1 juli 2003 med en reaksjonstid på 3-7 dager. Vi etablerer videre en forsterkningsstyrke på inntil 400 mann. Denne består av oppklaring, artilleri og ytterligere mekanisert infanteri, og etableres innen 1. juli 2005. Styrken planlegges med en beredskap på 30 dager. I tillegg etableres en forsterket mekanisert infanteribataljon som oppfølgingsstyrke på inntil 1100 mann, med en beredskap på 90 dager. Oppfølgingsstyrken skal være klar innen 1 juli 2002. Forsterkningsstyrken og oppfølgingsstyrken bemannes med bruk av beredskapskontrakter. Avdelingene i FIST/H søkes satt opp i en brigaderamme.

 

Sjøforsvarets bidrag, FIST/S består av

  • En minerydder .Vi har til enhver tid 1 minerydder i MCMFORCENORTH, KNM Hinnøy er for tiden del av styrken, som nå er på øvelse i Baltikum.
  • Ett minedykkerelement/MDK med sjømobilt konsept (Alta-kl)
  • En Oslo-kl fregatt. Vi deltar pr i dag 4 mnd pr år med 1 fregatt i STANAVFORLANT, KNM Narvik er for tiden del av styrken, som nå driver øvelser sør av UK
  • En Ula-kl undervannsbåt
  • Ett Kommando og støttefartøy

Alle disse styrkene hører inn under kategorien reaksjonsstyrker med reaksjonstid mindre enn 30 dager. I tillegg nevnes at sjøforsvaret etablerer en sjøgående taktisk stab (NoTG). Kjernen av denne staben nyttes i forbindelse med FIST/S, men staben forutsettes å nytte våre nye Fregatter som kommandoplattform for blant annet å kunne lede multinasjonale formasjoner. Dette kan skje fra 2006.

 

Luftforsvarets bidrag, FIST/L består av:

  • 1 skvadron kampfly. Kampflyene opererer i luft-til-luft rolle, og vil innen 2003 ha luft-til-bakke kapasitet.
  • 1 luftvernenhet (NASAMS)
  • 1 maritimt patruljefly (P3-C76)
  • 2 transportfly
  • 1 helikopterenhet bestående av 4 helikoptre

 

Som High Readiness Force har jagerflyskvadronen en beredskap på 5 døgn.For øvrig er beredskapen for alle disse styrkene mindre enn 30 dager. Luftforsvaret etablerer for øvrig 2 basesett som fra 2003 skal kunne brukes i nasjonale og internasjonale operasjoner. Basesettene er mobile støtteenheter som forestår administrative, tekniske og taktiske støttefunksjoner for luftforsvarets innsatsstyrker. Det ene basesettet settes opp med personell som er på beredskapskontrakt. Basesettene gjør at flyene fleksibelt kan operere fra kun en flystripe. QRA- beredskapen både på Sola og Rygge ble etablert meget raskt og problemfritt. Dette innebærer at vi kan gå videre i prosessen med å tilpasse antallet flystasjoner i den nasjonale strukturen.

 

I tillegg ønsker vi å etablere en beredskapspool med godt kvalifiserte stabsoffiserer og enkelte ”nisje kapasiteter” som

 

  • Spesialstyrker, der vi har øket vår kapasitet betydelig den senere tid både i Hæren og Sjøforsvaret
  • Etterretningskapasiteter
  • Mine-og eksplosivryddeavdelinger (EOD team)
  • Ildledere for flylevert ild (FAC)
  • Minedykkere
  • I forbindelse med vårt engasjement på Balkan har vi utviklet DCI relaterte containerbaserte kommunikasjonsløsninger som dekker hele avdelingenes behov for både intern og ekstern kryptert kommunikasjon.

 

Jeg har tidligere påpekt at forutsigbarhet i internasjonale operasjoner nødvendiggjør en beordringsplikt for yrkesbefalet. Dette vil være riktig både hva angår ansvarsforhold og for å legge forholdene til rette for en ”personellmessig grunnmur” som inkluderer en hjemmestøtteordning, rotasjonsordning, karriereplaner mv.

 

Ansvaret for støtte til og oppfølging av deployerte styrker fra FIST skal ligge hos det fremtidige FOHK, og ordningen ble implementerte fra 01 aug i år med nåværende Forsvarskommando Sør-Norge.

Dette forenkler og forbedrer planlegging, styring og oppfølging av vårt løpende internasjonale engasjement, samtidig som FO kan fokusere på de nasjonale, strategiske oppgaver.

 

”In-place forces
Som jeg påpekte innledningsvis må moderniseringen omfatte hele vår styrkestruktur, inkludert såkalte ”in-place forces”, med fokus på interoperabilitet, kvalitet og reaksjonsevne slik at de møter NATO’s standardkrav. Modernisering på de kapasitetsområder NATO beskriver er helt nødvendig, og må gis høyeste prioritet. For landstyrkene opprettholder vi Divisjonen i Troms. Hoveddelen av mannskaps og avdelingsutdannelsen i Hæren gjennomføres i Div 6’s ramme, inkludert oppfølgingsstyrker til internasjonale operasjoner. Ved å konsentrere utdanningen i Troms greier vi å opprettholde Divisjons- og Brigadestrukturen, noe jeg anser for å være avgjørende for å opprettholde kritisk kompetanse innenfor landstridskreftene.

 

Av avdelinger som representerer interessante og framtidsrettede kapasiteter vil jeg nevne Jegerkonseptet i Hæren og Kystjegerkonseptet i Sjøforsvaret.

Dette er begge kapasiteter som er tilpasset krevende geografiske og klimatiske forhold og utgjør ”nisjekapasiteter” med kapable, mobile enheter med stor operativ fleksibilitet. Hærens jegerkonsept er nå prøvd over noen år, og videreføres i Garnisonen i Porsanger, som en avdeling under Div 6. Kystjegerkommandoen, med en krigsoppsetning på bataljons størrelse planlegges operativ i 2005 på Trondenes.

For å kunne ivareta våre forpliktelser i hht. Schengenavtalen er vi i gang med å bedre mobiliteten og observasjonsevnen på grensekompaniet ved GSV, ved å tilføre terrengkjøretøyer, nye patruljebåter samt nytt observasjonsutstyr.

 

Gjennom en styrking av Kystvakten ved innføringen av KV Svalbard fra desember i år, en markant økning i antallet maritime helikoptre og de nye fregattene vil vår tilstedeværelse, synbarhet og evne til krisehåndtering i havområdene styrkes. Våre topp moderne Orion fly (P3C) er også viktige bidragsytere i denne sammenheng.

Teknologisk utvikling påvirker behovet for nye og endrede kapasiteter og muliggjør nye løsninger. Forsvarets stabsskole har i løpet av det siste året sett nærmere på ”Nettverksbasert Forsvar”. En av de sentrale konklusjoner er at utviklingen av nye teknologiske kapasiteter ikke kan skje uten en tilsvarende justering av operasjonskonsepter, doktriner, organisasjon og trening.

Vi er godt i gang innefor enkelte områder. Spesielt vil jeg trekke fram Luftforsvarets ”Norwegian Battle lab experiment” -NOBLE i Bodø. Ved å koble kreativitet, utnyttelse av komersiell teknologi og operativ innsikt, er vesentlige konseptforbedringer framkommet for luft til bakkelevert ild. I tillegg har vi høstet verdifulle erfaringer i bruken av ubemannede luftfartøy (UAV).

 

MATERIELLPROSJEKTER

For å oppnå nødvendig kvalitet og reaksjonsevne må nødvendige ressurser prioriteres til materiellinvesteringer. Jeg vil igjen minne om bekymringen fra FS 2000 der det framkom at en rekke DCI kapasiteter, som tankfly og langtrekkende missiler ble vurdert som ønskelige, men ikke kunne realiseres innenfor den politisk bestemte økonomiske ramme. Dagens situasjon viser at denne typen kapasiteter, som i NATO ofte karakteriseres som ”low density-high demand” kapasiteter er sterkt etterspurt. Ubemannede luftfartøy (UAV), som FS 2000 foreslo innført i perioden 2006-08, er ett eksempel på en slik etterspurt kapasitet som bør etableres så snart som mulig også i det norske forsvaret.

Noen få av de viktigste materiellprosjektene vi står overfor er

 

For luftforsvaret:

Nye kampfly

Våre nylig oppdaterte F-16 fly er blitt meget bra. Som delprosjekt inngår også nytt kortholds luft-til-luft rakettsystem og hjelmbaserte siktemidler som ytterligere forbedrer flyenes kapasitet. Men tidlig i perioden etter 2010 er det nødvendig å anskaffe en erstatning for våre F-16. Sikring av et jagerflykjøp er en forutsetning for å kunne løse helt sentrale nasjonale oppgaver. Et land uten jagerflyvåpen legger seg åpent for press og utfordringer over hele konfliktspekteret, fordi en motstander selvfølgelig vil tilpasse seg en så åpenbar mangel på vår side.

I tillegg vil mangelen på et eget kampflyvåpen gjøre alle de øvrige deler av Forsvaret så sårbare at det i gitte situasjoner kan bli uten betydning hva vi investerer i dem.

 

 

Transportfly

Våre militære transportfly, Hercules – C-130, er over 30 år gamle. Problemene vi har erfart den senere tid viser at de er så slitt at det er på høy tid med enten en stor oppdatering eller utskifting. Transportflyene er sentrale både i nasjonale og internasjonale operasjoner. Nye regler innen europeisk luftfart krever i tillegg annet og bedre utstyr i flyene enn det våre transportfly er utstyrt med. Vi er godt i prosess med en anbefaling om eventuelle nye transportfly og forventer å forelegge dette for Stortinget våren 2002.

 

 

For Sjøforsvaret

Maritime helikoptre

I samarbeide med Finland og Sverige vil vi anskaffe åtte maritime helikoptre til kystvakten og seks til de nye fregattene. I tillegg inngår også en opsjon på ti redningshelikoptre til erstatning for våre Sea King. Vi håper å inngå kontrakt med hovedleverandøren NH 90 denne måned. Tidsplanen, som er styrt av nødvendig erstatning for Lynx og tilgjengelige helikoptre ved ferdigstillelse av fregattene tilsier leveranser av helikoptre fra 2004-2005. Anskaffelseskostnaden for helikoptrene er estimert til mellom fire og fem milliarder kroner. Innføringen av 14 nye helikoptre med betydelig øket aksjonsradius representerer en klar kapasitetsøkning i forhold til dagens situasjon.

 

Fregatter

Gjennom det siste året er detaljert design for de 5 fregattene vi har i bestilling blitt utviklet og i løpet av det neste halve året vil produksjon starte på de fleste områder Innføringen av fregattene innebærer bedrede kapasiteter både for overflate- og undervannskrigføring gjennom bruk av ny teknologi og våpensystemer som for eksempel Norsk Sjømålsmissil (NSM).

 

For Hæren

Leopard II stridsvogner

Stortinget har vedtatt anskaffelse av 52 stk stridsvogn Leopard II fra Nederland. Stridsvognene leveres i 2002. Kontrakten inneholder også logistikk, utdanningsmateriell og ammunisjon. Totalprosjektet har en kostnadsramme på ca 1,5 mrd kr, og gir, sammen med de vel 100 meget moderne svenske stormpanservognene som nettopp er innført, Hæren betydelig styrket ildkraft og beskyttelse.

 

Middels PV

Anbefaling for kjøp av Panserbekjempelsesvåpen midlere hold (PBM) planlegges sendt fram til Stortinget for godkjenning snarest. Leveransen planlegges mellom 2003 – 07. Prosjektet har en kostnadsramme på ca 1,1 mrd og vil gi økt ildkraft ut over 2000 meter.

 

Soldat 2000

Med prosjektet Soldat 2000 moderniserer vi utrustningen til Hærens soldater. Dette er et prosjekt av stor moralsk betydning for våre styrker. Prosjektet har vært noe forsinket grunnet den økonomiske situasjonen i Hæren, men har nå fått topp prioritet. Prosjektet kommer til å anskaffe hovedtyngden av materiellet i 02-03 og skal være fullført i 2004.

 

Fellesprosjekter

MRR

MRR – multi rolle radio – er nå på vei inn i Forsvaret. Allerede i 2002 starter vi innfasingen av disse radiostasjonene for styrkene i KFOR. 7000 MRR radiosett til bruk i alle forsvarsgrener er under anskaffelse. Systemet vurderes komplettert med en håndholdt radio som skal nyttes på lags- og troppsnivå i alle forsvarsgrener fra 2003.

Gjennom TADKOM-systemet etableres det nå et gjennomgående robust og sikkert kryptert radiosamband samt dataoverføring helt ned til laveste nivå.

 

 

FIS basis

Modernisering av IT-infrastrukturen i Forsvaret er i full gang. Innføringen av FISBasis vil gi felles løsninger for drift, vedlikehold, sikkerhet, brukerstøtte og opplæring. Dette gjør det mulig å realisere betydelige effektiviserings- og rasjonaliseringsgevinster. Basiskonfigurasjonen skal være implementert innen utgangen av 2002 og omfatter utskifting av 8-10000 datamaskiner for alle forsvarsgrener. Så noen ord om

 

INTERNASJONALT ENGASJEMENT

Vårt internasjonale engasjement har også i betydelig grad bidratt til å videreutvikle faglig kompetanse og interoperabilitet, ikke minst har dette vært tilfelle for NATO operasjonene på Balkan.

Etter min vurdering må Forsvarets aktivitet – hjemme og internasjonalt, sees i en sammenheng som gir stor operativ synergieffekt, og som forsterker vår nasjonale sikkerhet ved å styrke allierte nasjoners vilje til å bistå Norge i en krisesituasjon

I øyeblikket har Norge et betydelig internasjonalt engasjement på ca 1500 personer. Jeg mottar ofte svært positive tilbakemeldinger fra allierte sjefer og samarbeidspartnere om vårt personell og våre avdelinger. Spesielt vil jeg framheve vår innsats i Kosovo der Genlt. T. Skiaker har gjort en fremragende jobb som sjef for KFOR. På en overbevisende måte har han demonstrert at vår operative kompetanse og ledelse holder meget høy kvalitet.

 

Så over til noen

ANDRE UTFORDRINGER

Terroraksjonene i USA er en påminnelse til oss alle om de trusler vårt samfunn kan stå overfor. Ved forsvarets avdelinger har vi derfor skjerpet anti-terrorberedskap samtidig som vi kontinuerlig følger nøye utviklingen innenlands og internasjonalt. Asymetrisk krigføring innebærer å måtte håndtere det uventede. Samtidig understrekes nødvendigheten av å fokusere mot hva vi skal forsvare, ikke bare hvem vi skal forsvare oss mot. Dette innebærer for forsvaret et bredere oppgavespekter. I tillegg blir det en utfordring for Forsvaret å bidra til trygghet og sikkerhet for befolkningen. Ikke minst gjelder dette de største befolkningskonsentrasjoner (som er i Sør-Norge).

FS 2000 lister som en av forsvarets fremtidige oppgaver: ”sikring av vitale samfunnsintallasjoner og -virksomhet mot terrorisme og sabotasje.” Moderniseringen av Forsvaret i retning av fleksible og robuste operative kapasiteter med god reaksjonsevne og mobilitet er godt tilpasset en slik oppgave. Forsvarets evne til operasjoner i byer må videreutvikles, samtidig som vi ser at flere spesialiserte kapasiteter som forsvaret innehar er kritiske som støtte for vitale samfunnsfunksjoner.
Det sivil-militære samarbeidet må revitaliseres gjennom øvelser og tilpassning til de nye utfordringer som foreligger. Det er også viktig at vi opprettholder og videreutvikler toppstyrte samarbeidsordninger med klare ansvars og myndighetsforhold innenfor det sivil- militære samarbeid. Vi må videre etablere helhetlige løsninger på tvers av funksjons- og ansvarsområder og ikke minst følge opp nødvendige tiltak fra sårbarhetsutvalget.

 

La meg knytte noen kommentarer til en spesiell utfordring, nemlig sikring av olje- og gass infrastrukturen, en oppgave som forsvaret har tatt meget alvorlig.

Her gjennomfører Forsvaret rutinemessig anti-terrorøvelser i samarbeid med Politiet og andre partnere. Sist en slik øvelse ble gjennomført var for vel 3 måneder siden.

I fredstid har Forsvaret som oppgave å støtte Politiet i håndteringen av denne type hendelser. Forsvarets spesialkommando (FSK) har kapasiteter som er aktuelle å bruke i slik sammenheng. Dette krever politisk godkjenning. Innsetting av spesialstyrker vil imidlertid innebære en betydelig fellesoperasjon ledet fra FOHK. En slik operasjon kan involvere:

  • overvåkingsfly, transportfly og helikoptre fra luftforsvaret
  • ubåter og overflatefartøyer fra sjøforsvaret
  • sanitet, samband, transport etc. fra hæren
  • Elektronisk krigføring
  • etterretningskapasitet
  • eksplosivryddegrupper (EOD).

Forsvaret har ved erklært beredskap, et punktforsvarsansvar for viktig infrastruktur. Videre deltar Forsvaret i områdeforsvaret, som er et NATO-ansvar, i en art. 5 situasjon.

Før jeg går videre på omstillingen av Forsvarets fredsorganisasjon og –aktivitet er det naturlig å kommentere ressurssituasjonen.

 

Ressursrammen

Utgangspunktet i St.prp 45 var ”at Forsvaret er i en dyp strukturell krise, ikke minst i en ubalanse mellom kostnader og bevilgninger”.

Målsettingen var gjennom en kraftfull og omfattende omstilling å fjerne den doble ubalansen mellom ambisjoner og ressurser samt mellom investering og drift.

Erfaringer fra 90-tallet viser også at forsøk på å opprettholde en større forsvarsstruktur enn det er økonomi til, heller vil akselerere den motsatte prosess, nemlig fortsatte og drastiske omstillingstiltak, både struktur- og aktivitetsmessig. Med dette som bakgrunn beskrev jeg i FSJ’s prinsippielle syn på det nye forsvaret tre viktige forutsetninger for at den foreslåtte strukturen i St.prp 45 skal kunne realiseres, nemlig:

 

  • forutsigbare og tilstrekkelige forsvarsbudsjetter
  • en omstilling som fører til driftsinnsparinger på minst 2 milliarder, og
  • at krigsorganisasjonen ikke tilføres materiell eller avdelinger som det i realiteten ikke er økonomisk dekning for.

Og jeg tilføyde at dersom disse forutsetningene ikke innfris vil det umiddelbart utløse behov for nye omstillingstiltak.

 

Som et svar på brev fra et flertall i forsvarskomiteen oversendte Forsvarsministeren 31 aug d.å. nye beregninger for kostnadene i perioden 2002-2005 for strukturen som ble vedtatt i Stortinget 13/14 juni i år. Disse beregningene viser et årlig gjennomsnitt på 30,4 MRD kroner. Full operativitet i Brig 12 og Brig 5 innebærer at totalsummen må heves med nærmere 1 MRD kroner årlig. I tillegg kommer kostnader for eventuelle nye transportfly, stipulert til ca 3,5MRD. Til sammenlikning gir årets budsjettforslag en ramme på 27,6 MRD kroner, og derfor følger en gjennomsnittlig ubalanse på ca 4 MRD (2002)kroner mellom vedtatt struktur og tildelte ressurser.

Med andre ord er dette en meget alvorlig og uholdbar situasjon som Forsvaret må ut av ved at det snarest bringes samsvar mellom de oppgaver som er bestemt av Stortinget og ressursene som tildeles. Alternativet er umiddelbare og alvorlige omstillingstiltak i den av Stortinget vedtatte struktur for forsvaret.

 

Så over til

OMSTILLING OG MODERNISERING

Generelt

Omstillingen av Forsvaret skal gjennomføres som en toppstyrt og ledelsesforankret prosess, hvor helhetlige løsninger på tvers av forsvarsgrener, resultatorientering og tempo er viktige prinsipper.

Målet for omstillingen er å redusere driftskostnadene med 2 mrd kr pr år. For å klare dette må vi redusere Forsvarets bemanning med 5000 årsverk, og bygningsmassen må ned med 2 mill m2. Rekkefølgen for omstillingstiltakene er i hovedsak styrt av hva som innenfor en helhetlig ramme gir best og raskest økonomisk gevinst. Omstillingen gjennomføres i 3 faser:

  • Forberedelsesfasen, som skal være sluttført innen utgangen av året.
  • Gjennomføringsfasen, vil gå i 2002 og 2003.
  • Oppfølgingsfasen i 2004 og 2005 omfatter relokalisering av gjenstående restvirksomhet, evaluering av omstillingsperioden og andre nødvendige etterarbeider.

 

ARGUS
Program ARGUS skal i samarbeid med Fellesstaben koordinere og synkronisere omstillingstiltakene. I tillegg skal programmet overvåke gjennomføringen og gevinstrealisering. Samtidig driver Argus kontinuerlig frem omstillingstiltak for raskt å overføre midler fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Allerede i 2001 regner vi med innsparinger på 174 mill kr blant annet ved å innføre felles ammunisjonsforvaltning, omorganisering i FO, reduksjon i bruk av overtidsmidler, redusert reisevirksomhet til fordel for bruk av videokonferanser og bortsetting av aktivitet. De innsparte midler investeres blant annet i simulatoranlegg.

Så over til den framtidige

 

Forsvarets øverste ledelse
FO skal nedlegges og Forsvarsstaben (FST) opprettes og samlokaliseres med FD. Dette blir den nye samlokaliserte strategiske ledelse av Forsvaret. I Forsvarskomiteens merknader uttrykkes det at Forsvarssjefens evne til strategisk styring skal styrkes. Det forutsettes at FSJ blir en synlig leder av FMO, at han fører alminnelig kommando over landets militære forsvar og at FSJ’s instruks videreføres.

Utredningsarbeidet omkring den nye forsvarsstaben er i full gang. Vi ser også på stedsvalg for den nye staben. En vanskelig, men viktig avgjørelse som må tas er GI’enes plassering og rolle. Vi har flere modeller under vurdering. Målsettingen er å oversende en anbefaling til Stortinget innen 1 mars 02, og implementere Samlokalisert strategisk ledelse innen 31 des 02.

Jeg er imponert og fornøyd med signaleffekten ved at Forsvarets Overkommando har gått foran i omstillingsprosessen ved å ta store reduksjoner allerede.

FO har fram til september blitt redusert med 200 årsverk samtidig som vi har håndtert krevende krisehåndteringsoppgaver. I forhold til våren 2001 vil summen av reduksjonen i FO bli på over 50%,. Kjerneoppgavene for forsvarsstaben blir perspektiv- og produksjonsplanlegging, virksomhetsstyring og krisehåndtering, og vil også innebære en styrket evne til å tverrprioritere i forhold til helheten av oppgaver. På dette feltet har omstillingsprosessen identifisert et åpenbart og betydelig forbedringspotensiale i Forsvaret.

 

OPERATIV VIRKSOMHET

Kommandostruktur

I løpet av 2002 etableres en ny nasjonal kommandostruktur som er vel tilpasset utviklingen innen NATO’s kommando- og styrkestruktur. Omleggingen av den nasjonale kommandostrukturen skal gi en innsparing i antall ansatte på ca 40% i forhold til i dag. Hovedoppgaven til Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger er planlegging og ledelse fellesoperasjoner med tildelte styrker fra alle tre forsvarsgrener. Ved å legge dette fellesoperative hovedkvarteret sammen med NATO-hovedkvarteret på Jåtta vil vi bedre ivareta våre totale behov, nasjonalt og som tidligere nevnt for internasjonale operasjoner. Vi sikrer fortsatt en skjermet nasjonal ledelse av militære operasjoner i fred, krise og krig, noe som vi har fått testet på en utmerket måte etter 11 september, både i oppgavespekter og i geografisk spredning.

Landsdelskommandoene vil føre kommando over territorialforsvaret i sine respektive landsdeler, koordinere med det sivile samfunn og totalforsvaret, samt tilrettelegge for mottak og innsetting av allierte forsterkningsstyrker (HNS). Landsdelskommando Nord-Norge på Reitan skal også kunne virke som krisestyringskommando for nordområdene. Totalt skal disse tre hovedkvarterene til sammen ikke telle mer enn ca 500 hoder.

 

LOGISTIKK

Etableringen av FLO
Stortinget vedtok i november 2000 å samle alle enheter innen Forsvaret som steller med forvaltning av materiell ol. i én organisasjon: Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). FLO vil omfatte forsyningskommandoene til de tre forsvarsgrenene, Forsvarets tele- og datatjeneste, samt en rekke regionale og lokale forsynings- og vedlikeholdsledd. Som første ledd i etableringen av FLO ble Logistikkstaben operativ 1. september i år. Sjef FLO , som tiltrådte 1. okt, vil overta ansvaret for resten av organisasjonen ved kommende årsskifte. Hovedprinsippet for FLOs framtidige virksomhet vil være kundefinansiering gjennom samhandel.

 

 

STYRKEPRODUKSJON
Skoler

For Forsvaret er kompetanse er en kritisk suksessfaktor, og vi er en organisasjon som bruker svært mye ressurser på utdanning. Jeg er godt fornøyd med at vi nå får samlet stabs- og alle forvaltningsskolene på skolesentret på Akershus. Sjef skolesentret på Akershus skal koordinere all skolevirksomhet i forsvaret. Satsing på fjern og elektronisk undervisning samt vekttallsgodkjenning av vårt utdanningstilbud er også svært viktige tiltak.

 

På Forsvarets stabsskole tar vi nå i bruk de muligheter teknologisk utvikling gir. Det grunnleggende kurs i alle forsvarsgrener, stabsskole I, gjennomføres nå delvis som distribuert læring. Dette skjer i en kombinasjon av en kort samling og deretter interaktiv læring hvor elever og studieveiledere kommuniserer ved hjelp av moderne dataverktøy. Dette vil også være et viktig familiepolitisk virkemiddel.

 

Utdanning , trening og øving forutsettes å kunne økes i fremtiden for å oppnå nødvendig operativitet. For å kraftsamle og å oppnå synergieffekter samler vi nå utdannings og treningsaktiviteten rundt et mindre antall Utdannings og kompetansesentra, samt befalsskoler.

På Rena har Hæren etablert sitt topp moderne taktiske treningssenter til vel 500 mill kr. som gjør utstrakt bruk av simulatorer. Sjøforsvaret har tatt i bruk en avansert simulator for opplæring i navigasjon på Sksk. De oppdaterte F-16 simulatorene er nå koblet i nettverk slik at de nå også kan samøve med flykontrollørene ved våre kontroll og varslingsstasjoner.

På øvingssiden planlegges fortsatt øvelse Strong Resolve 2002 gjennomført i mars neste år. I likhet med forrige gang den ble gjennomført, i 1995, er øvelsen todelt. Den består av en NATO Art 5 operasjon i Midt-Norge sammen med ikke-Art 5 CRO i Polen. Den delen av øvelsen som gjennomføres i Norge ledes fra Jåtta, og COMJCNORTH, Gen. T.Skiaker.

 

Verneplikten

Fra 2002 er tallet på innkalte til førstegangstjeneste noe redusert. Innkallingsstyrken vil imidlertid sannsynligvis måtte økes noe igjen når vi kommer til 2005 for å fylle ny struktur. Også i vernepliktsutdanningen slår vi nå sammen utdanningsinstitusjoner på tvers av forsvarsgrener, jeg nevner sanitet, transport, militærpoliti, luftvern etc.

Verneplikten må være basert på Forsvarets behov. Fundamentet for en fortsatt verneplikt er at den oppleves som relevant og meningsfylt både for de vernepliktige og for Forsvaret. Den må derfor produserer de militære avdelinger og kapasiteter som et moderne forsvar krever. Målsettingen er at den enkelte skal ha tiltro til egen og avdelingens evne til å løse sitt oppdrag. Dette vil koste ressurser, men vi må forholde oss til at kvalitet koster.

 

Så noen ord om

EIENDOM, BYGG OG ANLEGG (EBA)

Forsvarsbygg

En helt avgjørende forutsetning for å lykkes i omstillingen og den videre utvikling av Forsvaret er å investere store beløp i ny infrastruktur.
Samtidig samles forvaltningen av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg fra 1.1.02 i en ny organisasjon underlagt FD, med navnet Forsvarsbygg (FB).

Hensikten med denne omleggingen er å synliggjøre kostnadene knyttet til bruk av EBA, som utgjør en betydelig del av Forsvarets driftskostnader. Det skal skrives leieavtaler for hvert enkelt bygg og anlegg, og dette skjer første gang for året 2002. Den EBA vi ikke lenger ønsker å leie, vil Forsvarsbygg være pålagt å avhende så snart som mulig.

 

ANDRE PROSJEKTER

Så over til en del andre prosjekter som opptar krefter og tid for forsvarsledelsen.

Først

 

Prosjekt GOLF
Et fundamentalt element i Forsvarets omstilling er å effektivisere måten vi driver administrasjon og forvaltning. Prosjekt Golf skal gi oss et Felles Integrert Forvaltningssystem (FIF) som dekker økonomi, materiell og personell på tvers av forsvarsgrenene. Prosjekt skal etablere felles prosesser og IT-systemer.

På samme måte som Kommando og kontrollsystemer gir oss situasjonsoversikt og grunnlag for å treffe gode operative beslutninger i strid, skal FIF skaffe oss situasjonsoversikt og beslutningsgrunnlag i fredsdriften.

Et annet viktig virkemiddel i omstillingsprosessen er

 

Outsourcing, som vi i Forsvaret har valgt å benevne bortsetting av virksomhet. Hensikten er å konsentrere Forsvarets ressurser på det vi skal være best på (kjernevirksomheten) og vurdere bortsetting av deler av støttevirksomheten som det er et kommersielt marked for.

For å trekke erfaringer pågår det for tiden to prosjekter. Det er bortsetting av materielltransporter over 12 tonn og forvaltning av administrative kjøretøyer. For begge prosjektene har det vært gjennomført politiske avklaringer, økonomiske og beredskapsmessige vurderinger samt drøftinger med de ansatte. Dersom de første prosjektene blir vellykkede, vil konsept og metode bli innført i Forsvaret innen neste sommer.


PERSONELL
Personellreduksjonen-status
De avgangsstimulerende tiltak som har vært nyttet har så langt ført til at ca 3000 ansatte har søkt om avgang. Så langt er er vel 1500 søknader innvilget.

Av disse er litt i underkant av 500 sivilt tilsatte. Disse tiltakene har blitt håndhevet noe restriktivt de siste måneder. Når omstillingen nå føres videre basert på Stortingsbeslutningen forventer jeg at disse tiltakene igjen får virke.

Jeg er opptatt av at vi nå retter fokus mot de som fortsatt skal ha Forsvaret som arbeidsplass. Moderniseringen skal gi oss en moderne og fremtidsrettet organisasjon. Det blir ikke mindre interessant å jobbe i Forsvaret – utfordringene vi står overfor er komplekse, krevende og spennende.

Dagens befalsordning reflekterer den forsvarssruktur vi har besluttet å endre. Vi må derfor vurdere dagens befalsordning i forhold til behovene i det nye Forsvaret.

 

INFORMASJON

Informasjon er en kritisk suksessfaktor for Forsvaret.

Tidligere denne måneden åpnet vi Forsvarets mediesenter (FMS). Etableringen av FMS innebærer en styrket og mer målrettet satsning på informasjon og kommunikasjon. FMS er resultatet av en sammenslåing av Forsvarets rekrutterings- og mediesenter og produksjonselementene i det som tidligere het FO/P&I.

All produksjon av informasjon samles nå på ett sted, noe som skal gjøre den både mer målrettet og slagkraftig.

Det strategiske elementet vil fortsatt være FO’s informasjonsavdeling som med et strategisk plankontor utvikler og følger opp Forsvarets overordnede informasjonsstrategi.

 

AVSLUTNING
Avslutningsvis vil jeg si at omstillingen i Forsvaret har et usedvanlig trykk og momentum for å oppnå ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.” Forsvaret må tilpasses to primærhensyn henholdsvis å møte direkte sikkerhetsutfordringer mot Norge og delta med synlige bidrag til internasjonale operasjoner. Moderniseringsprosessen i NATO vil både være meget krevende, men samtidig helt avgjørende også for Norge. Utviklingen etter 11 september bekrefter nødvendigheten av å modernisere,samt å utvikle moderne militære kapasiteter med kvalitet, fleksibilitet, forflytningsevne samt reaksjonsevne og som kan dekke et bredt spektrum av oppgaver.

Avstanden mellom foreslått budsjett og kostnadsberegninger for vedtatt struktur er meget bekymringsfull, og må snarest håndteres slik at Forsvaret får tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Alternativet er beklageligvis nye og meget alvorlige omstillingstiltak i den av Stortinget vedtatte forsvarsstruktur.

 

 

Takk for oppmerksomheten.