Skip to content

Mandag 5. mars 2018 avholdt sjefen for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde, sin årlige foredrag med rapporten Fokus 2018 som bakgrunn.

Fotos: Forsvaret/Kjosvold

Fokus 2018 kan lastes ned her:

Andre nettressurser:

NRK: https://www.nrk.no/norge/_-russland-simulerte-angrep-pa-vardo-radar-1.13946450
VG: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/1kye4W/e-sjefen-russland-oevde-paa-angrep-mot-nord-norge
Dagbladet: https://www.dagbladet.no/nyheter/e-sjefen-russiske-kampfly-trente-pa-a-angripe-norge/69579128

 

Sjef i Etterretningstjenesten Generalløytnant Morten Haga Lunde holder sin årlge tale i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Kjosvold

 


 

 

 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Foto: OMS

Kommandørkaptein Per Christian Gundersen gjestet OMS med et foredrag om ISIL og dets propaganda og mediastrategi.

Se en presentasjon vist under foredraget (PDF) her:

ISIS-presentasjon i OMS

Bakgrunn: Kronikk i VG:

For ISIL forgår ikke krigen om Syria og Irak kun på bakken med kuler og krutt. De ser også viktigheten av å påvirke tankesett, holdninger og handlinger til ulike målgrupper i og utenfor egne områder, både tilhengere, nøytrale og motstandere. ISIL har gjennom det siste halvannet året vist at de mestrer og forstår viktigheten av media og propaganda og har utviklet en betydelig og profesjonell medieorganisasjon. Gjennom seks større og et utall mindre mediehus blir svært mye produsert for internett og sosiale medier. I tillegg har de blant annet daglige radiosendinger og utvikler pamfletter og magasiner. Her blir ISILs budskap forkynt med innlevelse og overbevisning. Mangfoldet er stort og dekker alt fra nyheter fra frontlinjen, religiøse tekster og tolkninger, humanitær bistand, det sivile dagliglivet i ISIL og demonisering av motstanderne. Studier har vist at ISIL totalt produserer opp mot 40 selvstendige medie- og propagandainnslag hver eneste dag. De fremstår generelt som svært aktive og profesjonelle, og retter bevisst ulike budskap mot bestemte målgrupper, gjerne på flere språk.
Selv om vestlig media primært har fokusert på de svært brutale henrettelsesvideoene og truslene mot vesten i disse, viser det seg at dette kun er en del av ISILs media- og propagandastrategi. De spiller på flere strenger. Sentralt i ISILs propaganda står undertrykking og indoktrinering av «egen» befolkningen. ISIL okkuperer et stort område med rundt åtte millioner mennesker. De må med begrensede ressurser opprettholde kontroll og herredømme i disse områdene. Da er det avgjørende å kvele enhver potensiell opposisjon tidlig. Offentlige henrettelser, avstraffelse og lemlestelser foregår jevnlig, og blir både dokumentert og offentliggjort. Brutaliteten er satt i system og all motstand og avvikende atferd blir møtt uten nåde. Blasfemi, homofili og utroskap straffes med døden, gjerne ved steining, halshogging eller nakkeskudd. Tyveri straffes med avkuttet hånd, røyking med avkutting av fingre og andre forseelser med offentlig pisking.
I tillegg forstår de viktigheten av å påvirke barn og ungdom i ønsket religiøs retning. Pensum på skolene er blant annet endret etter at ISIL tok makten, og siden barn lettere blir påvirket kan de brukes for å holde kontroll på det indre livet i familiene.
Samtidig retter ISIL seg mot tilhengere utenfor de okkuperte områdene ved å fremstille seg selv som harmoniske og rettferdige. ISIL spiller blant annet på den islamske staten som et utopia, hvor det er mulig å leve i tråd med Sharia-lover, og hvor man kan finne det enkle, men gode liv. Jordbruk og dyrehold blir idealisert og man spiller på en rettferdig fordeling av godene. Alle bidrar etter evne og får etter behov. ISIL spiller dessuten på offerrollen. Mye av propagandaen er rettet mot at man i lengre til har vært undertrykt og at man kun forsvarer seg rettmessig mot alle motstandere, spesielt mot en tydelig definert vestlig imperialisme. Volden som fremvises er dermed basert på gjengjeldelse og «øye for øye-logikk». Budskapet er enkelt: «Vesten mot sunni-muslimer.»
Nå er det ikke slik at ISILs propaganda nødvendigvis er radikaliserende eller rekrutterende isolert sett, men fungerer trolig mer som en katalysator for mennesker med tilsvarende tanker, ideer, holdninger og meninger. Man blir ført i “riktig retning”. ISIL forsøker med propagandaen å bevisstgjøre og ansvarliggjøre tilhengere, og vekke de som ennå ikke har funnet meningen med livet, eller ser en fremtid i samfunnene de lever i. ISIL fremviser en alternativ livsstil. Dette virker trolig forlokkende for mange. Så langt har over 20.000 fremmedkrigere reist til Syria og Irak for å slutte seg til kampen om å etablere en islamsk stat. De dyrker det islamske fellesskapet, gjerne omtalt som «Umma», og demoniserer alle andre som vantro og fiender av ISIL. Det blir «oss» mot «røkla», hvor «røkla» er legitime motstandere og kan angripes, uavhengig om man er sivil, militær, barn, kvinne, Yazidi, Shia-muslim, sunni-muslim, jøde, kurder eller nordmann. ISIL har skapt seg mange fiender, men de har også gjennom de tydelige budskapene, og omfanget og kvaliteten på propagandaen, fått mange tilhengere. Krigen mot ISIL må derfor ikke kun handle om kuler og krutt. Det må synliggjøres et bedre alternativ enn ISILs visjon om et dogmatisk islamistisk storsamfunn. I bunn og grunn må man gi mennesker, både i Syria, Irak og i vesten troen tilbake på en bedre fremtid uten ISIL, hvor man kan oppleve trygghet, få utdanning og finne seg arbeid. Unge mennesker i faresonen må få hjelp til å finne en mening der de er, og uten bomber og sprengstoff. Tross alt ønsker de fleste mennesker innerst inne et harmonisk liv med trygghet for seg og sine nærmeste. Så enkelt er det, men lett blir det ikke.

 

Per Christian Gundersen på Oslo Militære Samfund Foto: Ståle Grut / NRKbeta

NRKbeta intervjuet foredragsholder etter foredraget. Her kan du lese artikkelen det kom med i.

Ikke noe nytt

– Bruk av media og propaganda er ikke noe nytt. Hisbollah har brukt det for å formidle sine angrep og forgjengeren til IS brukte det allerede i 2004 for å forsøke å påvirke amerikanske soldater og den veslige opinionen, fortalte kommandørkaptein Per Christian Gundersen til et fullsatt Oslo Militære Samfund i februar.

Han leder mediegruppen ved Forsvarets høgskole og har Syria som spesialfelt.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. mars 2006

ved

Generalmajor Stein E Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 


Nye kampfly – behov og muligheter

 

1 Innledning

 

Generalmajor Stein E Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Formann, mine damer og herrer. La meg få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund for å snakke om nye kampfly. Med tanke på prosjektets størrelse og viktighet var det heller ikke vanskelig å takke ja til en slik invitasjon.

 

Når det gjelder viktigheten så viser jeg til det forsvarssjefen sa i sitt foredrag i oms før jul: ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”.

 

Anskaffelsen av nye kampfly handler om det norske forsvarets evne til å løse nasjonale og internasjonale oppgaver med relevante innsatsmidler i fremtiden. Behovet for nye kampfly knyttes til ambisjonene om innsatsforsvarets evne til å fremstå som et troverdig sikkerhetspolitisk instrument – enten dette fører oss til våre nærområder, til Afghanistan – eller for den saks skyld til Afrika.

 

Jeg hevder altså at behovet for nye kampfly følger naturlig av sammenhengen mellom etablerte sikkerhetspolitiske mål og fagmilitære vurderinger. Samtidig handler kampflyspørsmålet om så mye mer enn fagmilitære vurderinger. Derfor trenger vi en bred og åpen tilnærming.

 

Konklusjoner om valg av type fly, og hvor mange, må ikke komme først i prosessen. Dette vil i så fall legge bindinger på – og skade en prosess som med sin størrelse og viktighet berører både industri, næringsinteresser og samfunnets økonomiske prioriteringer i fremtiden.
En anskaffelse av nye kampfly berører så vidt mange samfunnsinteresser at jeg vil oppmuntre til et felles løft for å få til et best mulig resultat for alle parter.

 

Forsvaret vil gjøre en så grundig prosess som mulig, nettopp for å få frem argumenter for behov – og deretter fremme anbefalinger på et solid vitenskapelig og fagmilitært grunnlag. Derfor er også ffi en viktig deltager i prosessen.

 

I foredraget vil jeg innledningsvis beskrive noen utviklingstrekk når det gjelder bruk av kampfly både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil så komme inn på Norges behov for kampfly. Jeg vil ta for meg noen av de muligheten nye kampfly kan gi. Så vil jeg gå nærmere inn på den prosessen som er i gang og avslutte med noen betraktninger om industrimessige forhold.

 

2 Luftforsvaret i endring

Hensikten med å vise det bildet dere ser nå er å illustrere den betydelig endring som har skjedd med kampflyvåpenet siden vi deltok med F16 i operasjon Allied Force over tidligere Jugoslavia i 1999 – til vi deltok med F-16 over Afghanistan i 2002.

For dem som deltok under Allied Force oppleves det nok som noe urettferdig at vi stadig trekker fram den konflikten på den måten vi gjør, og jeg vil gjerne understreke at de som deltok gjorde dette på en utmerket måte. Samtidig ble det ganske raskt klart at Norge manglet etterspurte kapasiteter. Vi hadde ikke full nattkapasitet og var begrenset til en luft-til-luft rolle.

Sikkerhetspolitikk, teknologi og derav følgende konseptutvikling hadde endret seg raskere enn det vi klarte å følge med på, og det norske kampflyvåpenet var ikke relevant nok under denne operasjonen.

Heldigvis var det en endring i gang og i 2002 hadde flyene gjennomgått en midtlivsoppdatering, flygerne var trent i nye roller, dag og natt, og nye våpen var anskaffet. Samtidig må vi erkjenne at det var i siste liten. Målbelysningspodder måtte lånes og flygerne dro av gårde med minimalt med trening på det nye utstyret.

I dag er vi der vi skal være. Utstyret er topp moderne, og flygere og teknikere holdet det nivået som skal til for at vi skal løse de meste kompliserte oppdragene i sammen med våre allierte. Dette har vi vist gjennom operasjoner og øvelser. Jeg vil også fremheve den positive utviklingen som har funnet sted i forhold til de andre forsvarsgrenene. Resultatene av dette kan vi blant annet se i Afghanistan i dag.

Den langsiktige utfordringen for kampflyvåpenet blir derfor å klare å opprettholde denne evnen. Det betyr stadige forbedringer, både når det gjelder utstyr, konseptutvikling og trening/øving. Vi vet nå hva det vil si å tilhøre toppdivisjonen og vi må etter min mening gjøre det vi kan for å bli der. Med et så lite kampflyvåpen som vårt er det intet alternativ til kvalitet. For å si det veldig enkelt; det deles ikke ut sølvmedaljer i en luftkamp, ei heller i en presisjonslevering mot et bakkemål.

Vi må derfor fortsette oppdateringen av F16, mens det på lengre sikt er avgjørende at vi anskaffer tidsmessige nye kampfly.

3 Bruk av kampfly etter den kalde krigen

Som et lite bakteppe for en vurdering av de sikkerhetspolitiske utfordringer og derav behov for kampfly, vil jeg gå litt tilbake i tiden og se på hvordan konfliktene, og med det bruken av kampfly, har endret seg.

Ser vi på Irak og Desert Storm i 91 så var det luftkampanjen som var dominerende. Luftkampanjen var i stor grad basert på oberst John Wardens teorier om å betrakte fienden som et system og fordelene ved parallell krigføring. Ny teknologi med presisjonsvåpen og fly med lavsignatur gjorde at man allerede den første natten kunne angripe viktige mål i hele operasjonsområdet.

 

Fra tidlig på 90-tallet husker vi konfliktene på Balkan hvor FN og NATO benyttet luftmakt for å stabilisere situasjonen. I de første fasene ble kampfly brukt som avskrekkingsmiddel ved at man truet med bruk. Vi så de første eksemplene på ”show of force”. Deretter de første forsøk på gradvis bruk av makt. Uklare mandater, sviktende kommando og kontroll og utilstrekkelige engasjementsregler gjorde bruken lite effektiv.

 

Effektiv bruk av kampfly så vi ikke før i 95 da det ble gjennomført en massiv luftkampanje mot utvalgte mål for å tvinge partene, først og fremst bosniaserberne, til forhandlingsbordet. Dette virket, sannsynligvis fordi det samtidig var en utvikling på bakken. En lærdom som for øvrig etter hvert ble klarere og klarere; den største effekten av luftmakt oppnås når den utføres i samvirke med andre.

 

Under operasjon allied force i 99 over tidligere Jugoslavia og Kosovo så var det nok en gang teorien om bruk av luftmakt for å endre en motstanders atferd som dominerte. Hvorfor ikke dette virket særlig bra har blitt mye diskutert i ettertid. En gradvis bruk av luftmakt, feil tyngdepunkt og det at man tidlig signaliserte at luft skulle gjøre jobben alene, er brukt som forklaringer. Operasjonene over Kosovo ga nye utfordringer. Bekjempelse av mobile og godt kamuflerte mål, ofte i kombinasjon med dårlig vær, ga oss nye begrep som time-sensitiv targeting, swing-rolle og behov for bomber som kunne leveres nøyaktig i dårlig vær.

 

Etter en periode med håndhevelse av flyforbudssoner i Irak og på Balkan, kom så 11 sep og plutselig ble det viktig med Homeland Defence og fly på beredskap. I Norge ble kampfly raskt deployert til rygge og sola for å dekke dette behovet.

 

I operasjonene i Afghanistan var det nye utfordringer; kampfly til bekjempelse av terrorister. Det var samarbeid med spesialstyrker, nærstøtte, bekjempelse av mindre grupperinger som var i hyppig bevegelse. Igjen så vi behovet for å kunne bekjempe viktige, raskt oppdukkende mål.

 

Vi fikk så krig 2 i Irak, som ble en fellesoperasjon hvor man benyttet prinsippene for effekt – og nettverksbaserte operasjoner i et nært samspill mellom bakke- og luftstyrker.

 

Ser vi på hva som skjer i dag i Afghanistan og Irak, så er hensikten stabilisering og oppbygging. I takt med dette har også bruken av kampflyene endret seg. Vi ser flyene brukt til patruljering, eskorte av bakkestyrker under forflytning, nærstøtte inne i byer, overvåkning og rekognosering. Vi har ferske eksempler på show of force fra Afghanistan. Fleksibiliteten er stor, noe som bekreftes av et eksempel fra Irak:

F-15E er i utgangspunktet et fly til levering av mål på dypet – typiske interdiktmål. Det skulle fly fort og lavt og levere våpen presist i all slags vær og mørke. I Irak måtte de amerikanske F15E-flygerne raskt konvertere til nærstøtteoperasjoner, inkludert nærstøtte inne i byer. Store deler av tiden fløy de visuell bevæpnet rekognosering langs veiene.

Hvilken lærdom kan vi så ta med oss fra dette? For det første at veldig få konflikter er like, hver trenger en individuell behandling. For det andre bekreftes oppfatningen av at konfliktbildet er uforutsigbart.
For det tredje er det ingen tvil om at kampfly er veldig fleksible og tilpasningsdyktige. For det fjerde forteller F15E-eksemplet oss noe om verdien av å være godt trent. Skal man konvertere til nye roller i en kampsone, da må det ligge en betydelig grunnkompetanse i bunn.

 

4 Sikkerhetspolitiske utfordringer og konsekvenser forutsetninger for forsvarets utforming

Når man skal besvare spørsmålet om Norges behov for kampfly berøres særlig to forhold: Norges fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer – og forsvarets eventuelle funksjon i forhold til dette. Kampflyspørsmålet må således betraktes ut fra de oppgaver forsvaret skal løse og de kapasitetsmessige konsekvenser og prioriteringer dette medfører.

 

I det strategiske konsept for forsvaret ”styrke og relevans”, heter det at vi lever i en tid preget av endring og at retningen i de endringstrekk vi ser er uviss og trusselbildet er diffust. Dog er det noen konkrete utviklingstrekk vi kan bygge på for å si noe om fremtiden.

 

I forhold til den kalde krigen er vi i dag tilbake til hva vi kan kalle en normalsituasjon, preget av mer dynamikk, med flere aktører som på hver sin måte prøver å fremme sine interesser. Vi ser også nye typer allianser og samarbeidsordninger.

 

Globaliseringen er forårsaket av politiske, økonomiske og teknologiske krefter som medfører integrering og gir mange positive muligheter – men samtidig kan det bety fragmentering og uro. En konsekvens av globaliseringen er at konflikter kan få påvirkning på områder som ligger langt unna geografisk.

 

En positiv endring er at land som tidligere stod mot hverandre, i dag er involvert i et sikkerhetspolitisk og økonomisk fellesskap og at sannsynligheten for eksistensielle kriger dermed anses å være svært liten.

Vi ser også at økonomi som maktfaktor i forholdet mellom stater har fått økt relativ betydning. Det betyr at stater i enda sterkere grad enn før vil være opptatt av forhold som kan påvirke ens økonomiske utvikling.

Dette betyr allikevel ikke at militær størrelse og makt er uvesentlig i forholdet mellom stater. Det er flere eksempler på at stater bygger opp sin militære makt – gjerne som en følge av positiv økonomisk utvikling. Derfor vil det fremdeles være viktig hvordan man håndterer sitt forsvar.

For Norge er de sikkerhetspolitiske utfordringene først og fremst knyttet til to dimensjoner: våre nærområder og den globale dimensjon.

Nærområdeutfordringen dreier seg særlig om vår strategiske beliggenhet og det faktum at vi er en liten nasjon som forvalter betydelige naturressurser. Særlig energiressursene, både de som utnyttes, men ikke minst de uutnyttede, har strategisk betydning også for andre stater.
Aktørene som opptrer i området har gjerne motstridende interesser, og grenser og territoriell overhøyhet er omdiskutert. Selv om vi må forutsette at eventuelle motsetninger vil bli forsøkt løst via fredelige midler, kan vi ikke utelukke at situasjoner kan oppstå hvor bruk av militær makt kan være aktuelt.

For eksempel som et middel for å utøve politisk press.

 

Vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom påvirkes særlig av tre aktører, Russland, USA og EU. Innenfor denne triangelen er det viktig at vi balanserer forholdene mellom aktørene og medvirker til at forholdene utvikler seg innenfor en multilateral ramme. I den forbindelse er Norges sikkerhet helt avhengig av allianser. Å bidra til ”limet” i NATO er derfor en viktig del av norsk sikkerhetspolitikk.
Vi må også være forberedt på at internasjonal terrorisme ikke kjenner noen grenser. Norge er en internasjonal aktør og en konsekvens av globaliseringen og den teknologiske utviklingen er at også vi kan bli mål for terrorister.

Når det gjelder den globale dimensjonen kan både internasjonal terrorisme og forskjellige typer regionale og lokale konflikter gi direkte eller indirekte virkninger i våre områder. Det er derfor i vår interesse å bidra til stabilitet og fredelig utvikling også i områder som ligger geografisk langt unna. Samtidig er det viktig for norsk sikkerhetspolitikk at vi støtter opp under arbeidet for sikkerhetsordninger i en global sammenheng. Støtte til FN og andre sikkerhetsorganisasjoner er derfor sentralt.

Vi har også felles interesser med våre allierte i å redusere eller motvirke globale trusler. For å kunne løse oppgaver i sammen og for at vi skal kunne yte innflytelse i felles fora, må forsvaret være relevant. Dette har konsekvenser for både kapasiteter og kompetanse.
Disse sikkerhetspolitiske utfordringene har konsekvenser for utformingen av forsvaret og reaksjonsevne, mobilitet og presisjon er stikkord for forsvarets fremtidige struktur. Fleksibilitet til å løse mange oppgaver både nasjonalt og internasjonalt er en konsekvens av et uklart trusselbilde og rask omskiftelighet i det sikkerhetspolitiske landskapet.

Effektiv informasjonsinnsamling, rask reaksjon og målrettede presise tiltak er nødvendig for å følge og eventuelt hindre negativ situasjonsutvikling. Militær makt må være på rett plass, til rett tid, med rett effekt – og bruk av teknologi er en kosteffektiv måte å imøtekomme dette på.

Komponentene må ha en allsidighet som muliggjør flere forskjellige type roller og oppgaveløsninger. Disse bør være kompatible i et nettverk hvor både forskjellige forsvargreners komponenter og allierte stridskrefter kan integreres.

 

Nasjonal råderett over et sett effektive flerbruks kjernekapasiteter innenfor spekteret av ”militær makt” må til for å sikre troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, samt bidra til å gi et nødvendig politisk handlingsrom i en krisesituasjon. En begrenset evne til selvstendig krisehåndtering er viktig der Norge av gitte årsaker ikke ønsker innblanding av andre, eller ved at våre allierte enten ikke vil pga motstridende interesser – eller ikke har mulighet pga manglende kapasitet.

 

Kapasitetene må kunne inngå i allierte styrkestrukturer og kunne ha relevans i operasjoner både i Norge og i utlandet. Hjemme kan dette skje dersom situasjonen utvikles i et slikt omfang at en lokal konflikt ikke lenger er håndterlig alene – eller ved at den av andre grunner tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet.

 

Utenlands vil dette demonstrere vilje til å ta på seg allierte forpliktelser og være med på å gi Norge innflytelse og oppmerksomhet internasjonalt. Interoperabilitet er et stikkord for både de enkeltkapasiteter og for det kompetansenivå som ligger i den militære organisasjonen.

 

Bekjempelse av terrorisme er normalt definert innenfor grensesnittet til politiet. Allikevel kan militære ressurser bli satt inn for å støtte politiet. De flerbrukskapasitetene forsvaret besitter vil også være velegnet i slike sammenhenger.

 

5 Kampflyets betydning

Hvilken plass har så kampflyet i dette bildet?
Mitt utgangspunkt er at kampflyet har egenskaper som er relevante i enhver forsvarsstruktur. Dette baserer seg på utnyttelsen av de fortrinn som ligger i luftmaktens grunnleggende egenskaper, nemlig høyde, hastighet og rekkevidde, eller H2R som vi liker å uttrykke det. Høyde kombinert med avanserte sensorsystemer gir uovertruffent overblikk. Hastighet og rekkevidde gir mulighet til å oppnå ønsket effekt til rett tid på rett sted uavhengig av geografi. Kombinasjonen av disse grunnleggende egenskapene gir til sammen relative fordeler som mobilitet, reaksjonsevne, fleksibilitet og allsidighet.

 

Kampflyets hovedbidrag til nasjonal sikkerhet og fellesoperasjoner er:

  • Evne til kontroll i luften
  • Evne til informasjonsinnsamling og beslutningstaking
  • Evne til presisjonslevering av ildkraft

 

Kontroll av luftrommet er den suverent viktigste oppgaven for nasjonal luftmakt. Kontroll i luften er luftmaktens primære kjernekapasitet og viktigste leveranse til fellesoperasjoner og samfunnssikkerhet. For en motstander vil også utnyttelse av luftrommet være et meget kosteffektiv militært virkemiddel for å oppnå politiske målsettinger.

Kontroll i luften er både et middel og et mål i seg selv. Evne til kontroll i luften er en forutsetning for å sikre handlefrihet for egne styrkers operasjoner. Samtidig krever nye sikkerhetsutfordringer økt fokus på beskyttelse av styrker, territorium, befolkning og infrastruktur fra alle typer trusler ført gjennom lufta.

I sammen med et effektivt luftkommando og kontrollsystem, og moderne luftvernsystemer, er kampfly den desidert viktigste kapasiteten for kontroll av aktiviteter i vårt luftrom.

 

Endrede sikkerhetsutfordringer og utvikling mot nettverksbasering tilsier økt betydning av overvåking, måloppdagelse, målfølging og rekognosering med økt krav til presisjon i tid og rom. Moderne kampfly kan med sine informasjonssystemer og sensorer spille en avgjørende rolle i kampen om informasjonsoverlegenhet.

 

Kampfly vil være de mest fleksible og anvendbare kapasitetene for å levere presisjonslevert ild basert på kampflyenes grunnleggende egenskaper H2R. Kombinasjonen av kampflyets sensorer, ulike typer presisjonsvåpen og beslutningstaker om bord, gjør kampflyet til et anvendbart politisk og militært virkemiddel. Man kan utøve betydelig og kontrollerbart press på en motpart fra en relativt sikker avstand uten at det nødvendigvis fører til en dramatisk økning i spenningsnivået.

 

Kampfly vil kunne delta i hele spekteret av både offensive og defensive operasjoner, fra begrenset levert effekt i den ene enden av konfliktskalaen, til en full bidragsyter under krigsforhold i den andre enden. Det kan være avskjæring og bekjempning av lufttrusler eller bekjempelse av overflatemål – enten disse fremstår som strategisk infrastruktur eller gjennom støtte av egne styrker på overflaten.

 

Kampflyene kan utføre militære handlinger som kan ha direkte operasjonell og strategisk effekt. Kampflyene kan få tilgang til målgrupper som ikke kan overvåkes eller angripes med andre midler. Det betyr at mål av stor strategisk verdi er innenfor maktutøverens rekkevidde. Dette kan oppnås gjennom selvstendige handlinger eller ved samvirke mellom flere forsvarsgreners styrkekomponenter.

 

Kampflyenes tilstedeværelse signaliserer evne og vilje til å forsvare norsk territorium og samfunnssikkerhet. Skulle avskrekkingen ikke være tilstrekkelig, kan de anvendes for å håndheve norsk suverenitet og interesser ved å håndtere ulike episoder om nødvendig ved bruk av makt. Som suverenitetshevder og myndighetsutøver vil kampfly kunne være på kort beredskap på bakken eller i luften for avskjæring eller markering over bakke, og/eller sjøområder.

Kampfly er et egnet virkemiddel for gradert demonstrasjon av militærmakt i politisk øyemed. Anvendeligheten fremgår i alle faser ved utførelse av fredsopprettende operasjoner – fra militær intervensjon til sikring /beskyttelse av fredsbyggende aktivitet.

 

Som vi har sett i alle større konfliktene siden den kalde krigen er kampflyene anvendbare som del av flernasjonale operasjoner og fleksibiliteten tilsier at kampflyene kan løse et utall av oppgaver etter som situasjonen tilsier det. Operasjonene i Afghanistan viser hvordan kampfly kan bidra til økt sikkerhet for bakkestyrkene i et område av stor utstrekning og med manglende infrastruktur. Nok engang viser det anvendeligheten av kampflyene som i bunn og grunn er fundert på de tidligere nevnte grunnleggende egenskapene til luftmakt.

 

6 Et forsvar uten kampfly

Et norsk forsvar uten kampfly gjør det tilnærmet uinteressant hva slags styrker og kapasiteter det norske forsvaret ellers måtte ha. Et forsvar uten kampfly vil være i så stor ubalanse at det nuller ut verdien av andre materiellanskaffelser.

 

En struktur uten kampfly vil være ute av stand til å drive selvstendig suverenitetsutøvelse og krisehåndtering i norsk –og tilstøtende internasjonalt luftrom. Et bortfall av evnen til å møte politiske og militære utfordringer fra en annen stats side, nettopp ved krenkelser av luftrom er betenkelig. Manglende evne til å etablere akseptabel grad av kontroll i luften vil sette bakke –og overflatestyrkers handlefrihet i en klemme.

 

Alternative strukturelementer kan gi en akseptabel ytelse innenfor flere av de oppdragene som i et tidsom er tiltenkt kampfly. Orion-flyene har eksempelvis muligheter som kan utnyttes videre. Imidlertid er det ikke mulig å finne alternativer som kan gjennomføre luft-til-luft oppdrag. Heller ikke finnes alternative løsninger i dag, med evne til å løse flere typer oppgaver – nær sagt samtidig.

 

For ubemannede kampfly og områdedekkende luftvernsystemer er det teknologiske utfordringer som ikke kan forventes løst innen den eksisterende kampflyflåte faller for aldersgrensen. Ubemannede løsninger har utvilsomt en del åpenbare fordeler; muligheten for å utføre høyrisikooperasjoner uten fare for tap av menneskeliv er vel den største. Men nettopp det at de er ubemannede gir også en stor ulempe: man fjerner beslutningstakerens nærhet til operasjonene. Erfaringene har også vist at kostnadsmessig gir heller ikke ubemannede løsninger den fordelen som var forventet.

 

En struktur uten kampfly vil også bety at vi mister vår kompetanse både når det gjelder utøvelse og ledelse av kampflyoperasjoner. I de situasjoner hvor en kampflykapasitet vil være nødvendig, vil vi i så fall være prisgitt både andre lands kampflystyrker, og deres ledelse.

7 Nye kampfly og nye muligheter

Ser vi så på nye kampfly så må vi forvente at de vil gi nye muligheter, først og fremst knyttet til teknologiforbedringer, som igjen vil medføre nye konsepter, operativt og logistisk.

De største operative kapasitetsforbedringene knytter seg til avanserte sensorer og lavsignatur eller stealth som det også kalles.

Nye kampfly vil være utstyrt med flere og mer avanserte sensorer enn de vi har i dag. Det dreier seg om ny radar, forskjellige typer elektrooptiske og infrarøde sensorer, samt sensorer for innsamling av elektromagnetisk utstråling. Informasjon fra alle disse sensorene vil bli knyttet sammen og vil bidra til å presentere et situasjonsbilde av en helt annen karakter enn i dag. Situasjonsbildet vil øke flygerens evne til å ta riktige beslutninger, samtidig som informasjonen vil bidra til et bedre situasjonsbilde hos alle de andre deltakerne i det nettverksbaserte forsvaret. Kampflyets rolle som informasjonsinnsamler blir derfor kraftig forbedret, noe som vil gi nye muligheter i alle aspekter av operasjonene.

De nye sensorene vil øke effektiviteten både mot luft- og bakkemål. Eksempelvis vil det øke evnen til å oppdage og identifisere bakkmål. Dette kombinert med nye våpen vil redusere faren for feilbombing.

Sensorene vil også sette flyet i stand til å løse nye oppgaver. Radaren, i kombinasjon med elektronisk innsamling, vil kunne sette flyet i stand til elektronisk krigføring på en helt annen måte enn i dag. Der man før trengte eskortefly, kan flyet løse disse oppgavene selv.

Lavsignatur er først og fremst knyttet til flyets evne til overlevelse. Stealth gjør at man kan komme nærmere en motstander uten å bli oppdaget. Dette vil gi en taktisk fordel og man kan i større grad engasjere mål som er forsvart av høytrusselsystemer. Hvis vi ser på tidligere konflikter så har fordelene ved stealth særlig kommet til syne i en åpningsfase av en konflikt. Lavsignatur må også antas å gi en fordel i et operasjonsteater med diffuse skillelinjer mellom venn og fiende. Anskaffelse av fly med lavsignatur vil altså kunne gi oss muligheten til å delta i de mest kompliserte operasjonene; vi kan gjerne kalle det ”første bølge”.                                       En usikkerhet rundt stealth er hvor lang tid det tar før det er utarbeidet gode mottiltak. Det er rimelig å anta at effekten av stealth vil avta over tid. På den annen side ser vi at amerikanerne fortsatt satser på stealth og det er vanskelig å tenke seg at fordelen av lav radarsignatur vil bli nullet ut.

På logistikksiden vil et nytt fly først og fremst bety mye større tilgjengelighet enn den vi har i dag. I dag er godt under halvparten av F16-flåten tilgjengelig for flyging hver dag, mye av dette grunnet strukturproblemer. Med nye fly følger også nye logistikkonsepter, både som følge av ny teknologi, men også som følge av nye markedsmessige muligheter. Sannsynligvis vil vi få færre nivåer for vedlikehold og vi vil få sentralisert vedlikehold via et internasjonalt samarbeid. Når det gjelder videre utvikling av flyet så baserer nye fly seg på såkalt åpen arkitektur, noe som åpner for et ”plug and play” konsept. Da kan delsystemer skiftes ut uavhengig av andre delsystemer.

Alt i alt må vi forvente at et nytt kampfly vil gi en betydelig operativ kapasitetsøkning og kostnadseffektive logistikkløsninger.

 

8 Prosessbeskrivelse; ” prosjekt nye kampfly”

 

Våre f-16 kampfly vil i løpet av det neste tiåret nærme seg slutten av sin operative levetid. Dette er knyttet til slitasje i skrog og flystruktur, samt uvisshet om oppdateringer fra produsentenes side kan påregnes ettersom nye flytyper blir produsert for markedet.

 

Våre politikere har besluttet at forsvaret skal forberede anskaffelsen av nye kampfly og Norge skal delta i utviklingsfasen av JSF og i et industrielt samarbeide i forbindelse med eurofighter. Forsvaret skal dessuten følge utviklingen av Rafale, Jas-Gripen og eventuelt andre kandidater. Utover dette skal Norge søke å bidra til å etablere industrisamarbeid med de respektive partnerlandene i JSF og eurofighter prosjektene.

 

Forsvardepartementet er ansvarlig for materiellanskaffelser og leder denne prosessen. Luftforsvaret, de andre forsvarsgrenene, flo og ffi har bidratt til at grunnlagsdokumentet for anskaffelsen, ”konseptuell løsning” ble ferdigstilt høsten 2005. Denne er nå under ekstern kvalitetssikring på oppdrag fra forsvarsdepartementet og finansdepartementet.

Forsvaret er i slutten av konseptfasen av prosjekt 7600 – fremtidig kampflykapasitet. En beslutning knyttet til fremskaffelsesløsning er forventet tatt i 2008. Valg av kandidater er forventet tatt 2010. Antallsanalyser og kandidatvurdering skal gjennomføres ved ffi i løpet av sommeren 2006. Dersom det blir vedtatt anskaffelse av nye kampfly, påregnes disse å komme til Norge fra 2015 og utover.

Den eksisterende kampflystrukturen har en teknologisk levetid frem til 2015-2020.

 

Operasjoner med F-16 utover 2010 vil øke driftskostnadene og høyne usikkerhetsfaktorer med hensyn til å oppnå tilstrekkelig flytilgjengelighet for trening. Operativt og driftsmessig er det derfor ønskelig at beslutninger om erstatning av f-16 strukturen blir tatt så tidlig at nye fly kan komme til Norge fra 2016 og utover.

9 Betydning av valg av kandidat / kandidatbeskrivelse

Som nevnt befinner vi oss i den fasen som beskriver det konseptuelle vedrørende kampflyfremskaffelsen. Dette innebærer at en avklaring og definisjon av behov skal formuleres. I tillegg brukes ressurser på å analysere alternative løsninger.

 

Prinsipielt sett skal ikke kandidatvurdering være en del av denne diskusjonen. Men vi er nødt til å håndtere dette som en parallell prosess, da vi har engasjert oss til dels betydelig i både jsf og eurofighterprosjektene. Dermed sjonglerer vi i realiteten med to faser av fremskaffelsesprosessen samtidig – både konseptfasen og definisjonsfasen.

De fire kandidatene som vi forholder oss til, tilfredsstiller i utgangspunkt i all vesentlighet overordnede militære krav og spesifikasjoner. Kandidatene er multirollekampfly. Det vil si at de har kapasitet til å benyttes i de fleste av de aktuelle oppgavene jeg beskrev tidligere. Likevel representerer de så langt fire veldig forskjellige totalløsninger.

 

Et aspekt ved dette er at utover de rent operative egenskapene, vil de ha både økonomisk og sikkerhetspolitisk betydning. Når man velger et fly fra en bestemt produsent, vil det innebære et forpliktende samarbeid mellom tilbyder og kjøper i mange år. Dette har vi sett i forhold til produsenten som står bak F-16.

 

Forholdet mellom Norge, USA og de andre europeiske F-16-landene, har blant annet på grunn av denne plattformen forsterket de bånd som finnes til vår fremste allierte – og har også muliggjort de oppgraderingsprogrammer, som vi har sett gjennom hele programmets levetid.

At Norge anskaffet f-16 på samme tid som en rekke europeiske Nato-land har lagt en forutsetning for at vi i dag kan stille en europeisk luftving bestående av F-16 bidrag fra Norge, Danmark, Nederland og Belgia. Denne vingen er meldt inn i NRF-7 og gir en rekke operative og logistiske fordeler.

 

Gjennom anskaffelse av nye kampfly skaffer man seg samtidig alliansepartnere og man velger industripartnere. På denne måten veves de sikkerhetspolitiske interesser og de økonomiske/næringsmessige interesser sammen i en eventuell beslutning.

Dette er fortrinnsvis et politisk domene, men forsvaret skal fremlegge militærfaglige råd, og de berører faktisk både spørsmål om flytype, forutsigbarhet og troverdighet i forhold til fremtidige leveranser hos produsent. De berører følgelig allianseaspekter, gjennom de rent sikkerhetspolitiske og næringsmessige interesser.

 

La oss ikke glemme at det primære mål for forsvaret i prosessen er å få på plass en arvtaker etter F-16 når denne når slutten på sin levetid i perioden 2015-2020. Det er mange faktorer som skal vurderes. La meg nevne noen av de militærfaglige.

 

  • Samarbeidsforhold: jeg har fremhevet behovet for samarbeide internasjonalt for å sikre et best mulig produkt for fremtiden. Et viktig forhold for internasjonalt samarbeid, er at de vi ønsker å samarbeide med har tilsvarende ønske om å samarbeide med oss. Det må derfor herske et samarbeidsklima som alle parter vil kunne akseptere – også med tanke på oppnå samling og størst mulig konsensus på den politiske hjemmebane. Valget må utover de rent militære betraktninger også kunne være ”spiselig” både sikkerhetspolitisk og industripolitisk.
  • Leveransesikkerhet: en avtale om kjøp vil forplikte, som jeg har vært inne på, produsent og mottaker i et langsiktig perspektiv. Vi må forvente sikkerhetspolitiske og teknologiske endringer også i tiden som kommer. Dette vil medføre behov for oppdateringer og moderniseringer på lik linje med de som F-16 har blitt utsatt for de siste årene. Det er viktig at produsent og samarbeidspartnere har evne og vilje til å kunne gjennomføre dette.
  • Nasjonal kontroll: kampfly fremstår som kanskje den fremste nasjonale militære kapasitet. I forhold til våre sikkerhetspolitiske utfordringer er det viktig at en kampflyressurs gir oss handlingsfrihet – og ikke pålegger oss begrensninger overfor andre stater og aktører. Et fremtidig kjøp av fly må derfor ikke binde oss til samarbeid både operasjonelt og økonomisk i strid med overordnede sikkerhetspolitiske mål.
  • Nasjonal og internasjonal interoperabilitet: fremtidige kampfly må kunne integreres sammen med bestående komponenter i luftforsvaret, andre forsvarsgrener, samt med et bredt utvalg av komponenter tilhørende de som forefinnes hos våre primære alliansepartnere.
  • Flyene må kunne leveres med de basisegenskapene som kreves. Disse egenskapene må være fundert på de ambisjoner forsvaret skal strekke seg etter gitt de overordnede politiske mål. I denne diskusjonen vil eksempelvis rolleavklaring komme frem. Dette spørsmålet henger også sammen med pris og antall. Dersom kapasiteten i et plattformalternativ foreskriver en viss mengde fly for ønsket oppdragseffekt, mens et annet alternativ utleder en annen mengde fly for å oppnå det samme resultat, er dette selvsagt viktig.
  • Nettverksbasert forsvar som operasjonskonsept er målgivende for transformasjonen av forsvaret. Evne til informasjonsinnhenting og formidling, samt presisjonsengasjement med våpen tilsier at sensor-, effektor- og beslutningstaker-funksjonene i en fremtidig kampflyplattform er sentrale kriterier.
  • Kampflysystemet må også kunne forsvares gjennom en kostnadsvurdering basert på både anskaffelses- og levetidskostnadene. Herunder nevnes eventuell utnyttelse av utviklingspotensialet i fremtiden. Den engangskostnaden som følger av selve anskaffelsen er derfor bare en del av totalkostnadene, mens sistnevnte avhenger av produsentens evne til å levere og de samarbeidsforhold som eksisterer mellom tilbyder og kunde.

 

10 Kort kandidatbeskrivelse

La meg så bruke litt tid på en beskrivelse av kandidatene. Det er jo gjerne slik at virkelig fart i slike debatter får vi ikke før vi kommer inn på sammenligninger mellom kandidatene. Husk samtidig på at noe av det viktigste vi gjør etter hvert som prosjektet skrider frem er å redusere usikkerhet. Dette gjør vi blant annet ved å bygge opp informasjon og kompetanse til å ta et valg. Jeg kan forsikre dere om at vi stadig vet mer, men det vil nok fremdeles gå noen tid før vi kan trekke de første konklusjoner.

11 Eurofighter

Eurofighter er et tomotors deltavinget jagerfly. Flyet har en tradisjonell konstruksjon som i utgangspunktet er optimalisert for kontraluftrollen. Flyet vil ha en stor sensorpakke og konstruksjonen gjør at flyet er meget manøvrerbart, har høy topphastighet, lav landingshastighet og kan ta stor nyttelast.

Eurofighter er satt i produksjon og det skal videreutvikles gjennom såkalte tranches. Målsettingen er å oppdatere flyet med jevne mellomrom fram til et kapabelt multirollefly. Dette gjør det mulig å erstatte hele F-16 strukturen med en multirolle versjon av eurofighter innen tidlig i tidsrommet 2015-2020.

12 JSF

JSF er en nyere konstruksjon enn de andre kandidatene. Det er et multirollefly optimalisert for antioverflaterollen, og baserer seg blant annet på lav signatur for overlevelse og effektiv gjennomføring av pålagte oppdrag. Flyet har også gode kontraluftegenskaper, med aerodynamiske ytelser på samme nivå som F-16.

JSF har satt store krav til målidentifisering, målklassifisering og leveringsnøyaktighet. Flyet har en integrert nettverkssentrisk pakke som omfatter sensorer, samband/link og våpensystemer. Jsf er utformet som en sentral brikke i et nettverksbasert konsept.

JSF settes i begrenset produksjon fra 2008, og med full produksjon fra 2014. Det vil således være mulig å erstatte hele F-16 strukturen innen denne når slutten på sin levetid.

13 Rafale

Den neste kandidaten er det franske Rafale som er deres satsning på et fremtidig multirolle fly. Rafale fløy første gang i 1998. Flere versjoner er produsert eller under produksjon. Rafale C er under kontrakt og forventes levert til det franske flyvåpen i 2007. Denne versjonen vil være fullt ut multirollekapabel – og er dermed den mest aktuelle versjonen for Norge.

14 Gripen

Det siste alternativet er JAS-39 Gripen som er et multirollefly, hvor fremtidige versjoner vil være fullt ut NATO kompatible, samt ha muligheter for lufttanking. Dette vil til en viss grad kunne kompensere for et av ankepunktene mot Gripen, nemlig relativt kort rekkevidde. Svenskene har alltid vært langt fremme når det gjelder nettverksbaserte systemer og en kan forvente at aktuelle versjoner for oss kan leveres med avanserte sensorer og linksystemer.

15 Industriaspektet

Det er forsvarsdepartementet som er ansvarlig for å ivareta forsvarsindustriens interesser, og forsvaret skal i teorien ikke blande seg inn i dette. Det er helt sikkert delte meninger om i hvilken grad forsvaret skal engasjere seg i forhold til egen industri. Det vi ser er at mange andre lands forsvar jobber tett mot egen industri og på mange måter baner vei for sin nasjonale industri i konkurransen om leveranser.

Uten å ta stilling til det spørsmålet her, så er det i hvert fall et faktum at en investering i nye kampfly vil legge beslag på en vesentlig del av investeringsmidlene i forsvaret i mange år fremover. Derfor er det også rimelig å forvente at norsk industri ønsker seg betydelige kontrakter tilknyttet dette prosjektet.

 

Erfaringen fra f-16 kjøpet har vist at Norge har fått stor avkastning fra investeringen, både hva angår inntekter, arbeidsplasser og teknologi. En investering i nye kampfly kan vise seg å gi tilsvarende, om ikke større effekter. Den norske industrien vil i fremtiden satse på kunnskapsintensiv og høyteknologisk produksjon. De avanserte systemene og komponentene kampflyplattformen er sammensatt av kan gi et potensiale for en slik utvikling.

 

Jeg oppfatter det slik at det er politisk ønskelig at norsk forsvarsindustri skal gis betingelser for å overleve i årene som kommer. Jeg finner det derfor naturlig at forsvaret i kampflyprosjektet spiller på lag med industrien.

16 Avslutning

 

Vi har i dag et kampflyvåpen som pga bevisste valg er et av verdens mest avanserte kampflysystemer. Dette bidrar hver dag til at vi har et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement. Hvis vi skal opprettholde denne kvaliteten må Norge i løpet av de nærmeste årene ta viktige valg. Et slikt valg innebærer en vurdering av faktorer av sikkerhetspolitisk, industriell og militær art. Tilslutt må våre politikere ta en beslutning basert på en helhetlig vurdering av hva som er det beste for nasjonen.

 

På dette tidspunkt i prosessen mener jeg det viktigste spørsmålet vi kan diskutere er Norges behov for nye kampfly. Mitt foredrag i dag har hatt dette som hovedtema. Prosessen fortsetter nå fram mot en endelig anbefaling om type og antall. På nåværende tidspunkt er det mye oppmerksomhet mot den industrielle siden av prosjektet. Det har jeg all mulig forståelse for og fra forsvarets side vil vi støtte opp under en prosess hvor dette aspektet også blir tatt best mulig vare på.
Til slutt vil jeg si at en av forsvarets hovedutfordringer i dag er en aldrende flyflåte som en følge av tidligere tiders manglende evne til å ta beslutninger. Mitt håp er derfor at det i denne prosessen kan tas beslutninger i rett tid slik at våre kampfly kan bli erstattet før de når slutten av sin levetid.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 25. oktober 2004

”Forsvarets forskningsinstitutts rolle

i fremtidens forsvar”

 

ved Paul Narum
Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt

 

Innledning

Utviklingen av et moderne og fleksibelt forsvar i en tid preget av omfattende sikkerhetspolitiske, militære og teknologiske endringer, stiller høye krav til kunnskap og kompetanse i hele organisasjonen. Militær transformasjon forutsetter omfattende satsing på teknologi, konseptutvikling og eksperimentering – dette vil stå sentralt i utviklingen av Forsvaret i overskuelig fremtid. Anvendelse av militærmakt bygger i stor grad på bruk av moderne teknologi for å oppnå høy effektivitet, god beskyttelse av egne styrker og begrensning av unødige skader.

 

Den militære overlegenhet som Vesten har kunnet fremvise under de siste års konflikter, har den teknologiske overlegenheten som en av de viktigste grunnpilarene. Det er bare denne som kan forklare at krigen mot enhver militær motstander vinnes så totalt, og praktisk talt uten egne tap. Denne ”winner takes all”-asymmetrien er årsaken til at vi kan fastslå at kvantitet ikke er noen erstatning for kvalitet for de som ønsker å delta i denne type internasjonale operasjoner. Samtidig har vi flere eksempler på begrensninger i denne type militærmakt. Mens krigen mot en militær motstander raskt vinnes, byr stabilisering av samfunnet og opprettelsen av ekte fred på store utfordringer. Her er det åpenbart behov også for volum og utholdenhet for styrkene. Det må derfor holdes et våkent øye også på volumet av våre militære styrker.

 

Det er kanskje heller ikke alltid slik at det nødvendigvis er et konkurranseforhold mellom det å være høyteknologisk og modere – og det å være mange. Vi vil kanskje i fremtiden se at de teknologiske fremskrittene ikke bare utnyttes til effektivitetsøkning og reduksjoner i antall enheter og i personell, men også til å opprettholde volumet innenfor gitte ressursrammer.

 

Et godt eksempel fra vår egen historie på at dette er mulig er utviklingen av MTB-våpnet. Det ble på 60-tallet klart at fartøyer med den kapasitet vi trengte ville bli så store og kostbare at vi bare ville kunne anskaffe noen svært få. Det var ny teknologi og nye måter å løse oppgavene på, med sjømålsmissilet Penguin i spissen, som gjorde at vi kunne opprettholde et stort antall slagkraftige fartøyer i Marinen. Med den evnen til tilstedeværelse langs kysten og seighet som det ga.

 

Teknologi er også en helt avgjørende faktor for evnen til å operere sammen med andre lands militære styrker. Det norske forsvaret må til enhver tid være tilgjengelig for flernasjonale operasjoner med effektive systemer basert på oppdatert teknologi. Det er også viktig å være klar over at det ikke er nok å besitte teknologien, det er også nødvendig å besitte kompetanse om sine og andres tekniske løsninger. Bare da har vi en mulighet for å få systemer som kobles sammen – til faktisk å virke sammen.

 

Forskjellig satsing på å ta i bruk avansert teknologi og materiell er en hovedforklaring på det økende gapet mellom militære kapasiteter i USA og Europa. Det er en tiltakende bekymring på begge sider av Atlanterhavet for hva dette kan få å si for evnen til å kunne virke sammen i fremtiden. Det som minimum kreves er at hver enkelt nasjon, stor som liten, yter sitt bidrag og gjennom koordinert innsats i internasjonalt samarbeid, bidrar til å motvirke at disse forskjellene fortsetter å øke i samme høye tempo.

 

Ny teknologi kan også åpne muligheter til å forbedre eller effektivisere andre sider ved Forsvarets virksomhet, f.eks. styrkeproduksjon eller drift og vedlikehold av materiell.

 

Norge er en småstat med et lite forsvar og unike utfordringer i våre nærområder. De fleste faktorene som krever endring og påvirker endring, er eksterne og utenfor vår kontroll. Vi trenger egen innsikt i teknologiens muligheter og konsekvenser for selv å kunne legge premissene for forsvarsplanlegging, materiellanskaffelser og militære operasjoner, og for å kunne treffe selvstendige valg. Valgene og oppgavene står i kø innenfor alle forsvarsgrenene og innen forsvaret som helhet: Sjøforsvaret står overfor krevende oppgaver med innfasing av nye plattformer og systemer, og om få år vil vi måtte gjøre fundamentale valg om fornyelse av Hæren og Luftforsvaret. Derfor har nasjonal, teknologisk rettet forskning og utvikling (FoU) avgjørende betydning for et fremtidsrettet Forsvar.

 

FFIs rolle

Forsvarets forskningsinstitutts rolle er bl. a. beskrevet i St.prp. nr. 42 (2003–04). I denne sammenheng vil jeg særlig understreke fire forhold:

 

For det første er FFI Forsvarets forskningsinstitusjon. Dette betyr at instituttet må være en integrert del av Forsvaret, og at forskning og utvikling for militære formål vil prege instituttets virksomhet. Aktiviteter i grenselandet mellom militær og sivil side – eller utelukkende til støtte for det sivile samfunn, vil bare bli utført i den grad det er hensiktsmessig og forenelig med Forsvarets behov. Som en integrert del av Forsvaret vil instituttet sette like høye krav til kostnadseffektiv drift som Forsvaret for øvrig, og sikre effektiv bruk av forskningsmidlene bl.a. gjennom nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

 

For det andre har instituttet en strategisk rådgiverrolle: Å bistå den øverste ledelsen av Forsvaret med å fremskaffe et best mulig grunnlag for å treffe beslutninger om Forsvarets utvikling. Dette henger tett sammen med FFIs integrerte rolle i Forsvaret. Instituttet skal først og fremst holde seg orientert om trekk ved den militærtekniske utvikling som kan påvirke forutsetningene for forsvarsplanleggingen og ta nødvendige initiativ til at slik innsikt blir formidlet til Forsvarets ledelse. Men instituttet skal også – ut fra sin forskning, kunnskap og tilgang til et internasjonalt nettverk av forsvarsforskere – kunne gi råd innenfor hele spekteret av Forsvarets virksomhet.

 

For det tredje er FFI et forskningsinstitutt som følger anerkjente vitenskaplige prinsipper i sitt arbeid og har et utstrakt i sitt arbeid med andre militære og sivile forskningsinstitusjoner i inn- og utland. Gjennom den kraftsamling av kunnskap og teknologisk rettet forskning og utvikling som FFI representerer, har Forsvaret tilgang til troverdige fagmiljøer og ekspertise, selv om den totale FoU-aktiviteten i Forsvaret er svært begrenset sett i internasjonal målestokk.

 

For det fjerde vektlegger FFI anvendt forskning, innrettet mot reelle og viktige forskningsproblemstillinger for Forsvaret. Dette innebærer et bredt arbeidsområde, fra spørsmål knyttet til norsk sikkerhet, forsvarsplanlegging og konseptuelle løsninger, til vurderinger av spesifikke systemer, materiellkomponenter og tekniske løsninger. Det betyr også at FFI legger vekt på arbeider der våre bidrag kan bli utslagsgivende for Forsvarets beslutninger.

 

I stortingsproposisjonen heter det videre at FFIs virksomhet skal rettes inn mot å:

 

  1. Drive langsiktig forskning rettet mot teknologiområder som er avgjørende for den langsiktige utviklingen av Forsvaret, og innenfor fagområder som er særlig viktige for norske forhold,
  2. Utføre forskning rettet mot militærteknologiske områder som skal gi hurtig effekt innenfor f.eks. militær transformasjon,
  3. Utføre kostnytteanalyser av helheten av Forsvarets virksomhet, med spesiell vekt på logistikk- og støttevirksomheten, samt
  4. Øke vektleggingen av hurtig innfasing av standardisert materiell i Forsvaret, fremfor egenutvikling av løsninger. Dette er viktig for å sikre interoperabilitet med allierte og ikke minst ut i fra kostnadshensyn.

 

FFIs rolle slik den er beskrevet i proposisjonen er i hovedsak en videreføring av den rollen instituttet har hatt de senere årene, men med enkelte viktige endringer:

 

Vi skal nå i større grad dekke hele Forsvaret, og ikke bare den spisse enden, og det legges øket vekt på aktiviteter som bidrar til rask effekt ute blant brukerne og på innfasing av standard materiell. Sett i lys at forholdene der det legges til rette for en god balanse mellom den kortsiktige og den langsiktige delen av aktiviteten, er dette en dreining i riktig retning. Et Institutt bare opptatt av de langsiktige problemstillingene ville kanskje utføre god forskning, men ville ikke være relevant for Forsvaret. Tilsvarende er det viktig at det langsiktige perspektivet beholdes for at Instituttet skal kunne fylle sin rolle som nettopp beskrevet.

 

FFIs organisasjon og styring

FFI er organisert som et forvaltningsorgan med utvidete fullmakter og er underlagt Forsvarsdepartementet. Et styre med syv medlemmer er ansvarlige for den forvaltningsmessige driften av Instituttet. Når det gjelder faglig styring og rapportering av resultater fra Instituttets arbeid går det direkte linjer inn i departementet og til Forsvaret, avhengig av arten av arbeidet og finansieringskilden.

 

Forsvarets forskningspolitiske råd har ansvaret for all FoU-virksomhet i Forsvaret, hvorav FFI utgjør en vesentlig del. Rådets medlemmer oppnevnes av Forsvarsdepartementet etter innstilling fra Forsvarssjefen og fra Norges Forskningsråd. Rådet ledes av Forsvarssjefen og består ellers nå av stabssjef i Forsvarsstaben, sjef for Fellesoperativt hovedkvarter, sjef for Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i FD, administrerende direktør i Forsvarets Logistikkorganisasjon og administrerende direktør for FFI. I tillegg har rådet fem medlemmer oppnevnt etter innstilling fra Norges Forskningsråd. Rådet møtes to ganger i året og har spesielt ansvaret for den langsiktige delen av forskningen ved FFI; den delen som er finansiert av den såkalte basisbevilgningen. Denne utgjør i 2004 Mkr. 153 som svaret til 29% av omsetningen.

 

Et annet viktig formelt styringsorgan er Forsvarets forskningsforum, som behandler forslag til nye prosjekter, prosjektendringer og sluttmeldinger. Forsvarets forskningsforum sikrer at prosjektene er i tråd med styringssignalene gitt av Forsvarets forskningspolitiske råd og i henhold til Forsvarets behov for forsknings- og utviklingsstøtte. Forsvarets forskningsforum bidrar også til at forskningsresultatene formidles til Forsvaret. Forsvarets forskningsforum har omfattende representasjon fra Forsvarsdepartementet, Forsvarets militære organisasjon og Forsvarsbygg.

 

Sjef for Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet leder Forsvarets forskningsforum sammen med FFIs administrerende direktør. For FFI møter ellers hele ledelsen og de forskningssjefer som deltar i behandlingen av aktuelle prosjekter.

Til sammen utgjør disse tre styringsorganene; Styret, Forsvarets forskningspolitiske råd og Forsvarets forskningsforum, en balansert enhet som sikrer at Instituttet drives forretningsmessig og faglig på en god måte. I de enkelte prosjektenes løpetid blir i tillegg fremdriften fulgt av et prosjektråd, der både oppdragsgiver og brukere av prosjektresultatene er representert.

Internt er instituttet organisert i fem produktorienterte avdelinger: Analyse, Ledelsessystemer, Land- og luftsystemer, Maritime systemer og Beskyttelse. Dette er en ny organisasjon som trådte i kraft fra 1. januar i år. Den skal speile våre oppdragsgiveres behov, og gjøre det lett å finne frem og samarbeide med FFI.

Videre er det etablert en egen planenhet for sterkere koordinere og styre strategi og planarbeidet. Planenheten koordinerer også nasjonalt og internasjonalt samarbeide og produktutvikling og markedsføring på tvers av avdelingsgrensene. Alle interne driftsfunksjonene er samlet i Staben, og ledes av en stabssjef, som i tillegg er direktørens stedfortreder.

 

Finansiering

I 2003 var Instituttets inntekter Mkr 521. Blant annet på grunn av interne effektiviseringstiltak med fokus på å styrke forskningsaktiviteten og på å redusere volumet på stabs- og støttefunksjonene kunne regnskapet gjøres opp med et driftsoverskudd på Mkr 42. Dette har vi nå latt komme våre kunder til gode ved å redusere timeprisene. Et uforandret aktivitetsnivå for forskningsvirksomheten vil derfor kunne vidreføres med et inntektsnivå på Mkr 480 i 2003 – kroner.

 

Vi har fire hovedkilder for denne finansieringen: Basisbevilgningen, behovsrettede strategiske forskningsmidler, oppdragsfinansiering innen Forsvaret og oppdragsfinansiering fra kilder utenfor Forsvaret. De to første finansierer aktivitet med et mellom- og langsiktig tidsperspektiv, samt den strategiske rådgivningen, mens oppdragsforskingen i de aller fleste tilfellene har et mer kortsiktig perspektiv. I 2003 dekket basisbevilgningen 29% av aktiviteten, de strategiske midlene 32% og oppdragsforsking 39%. Oppdragsforsking utenfor Forsvaret utgjorde 7 % av totalomsetningen. Dett legges i planverket opp til finansieringen av den langsiktige forskningen skal reduseres med 20 prosent i perioden frem mot 2008. Dette skjer som en del av reduksjonen av de samlede kostnadene til FoU i Forsvaret med ca. 330 millioner kroner fra 2003 til 2008. Det er et paradoks at den økte vektleggingen av transformasjon, eksperimentering, kvalitet og kompetanse – kombineres med planlagte kraftige kutt i Forsvarets FoU-midler, men slik er det.

 

FFI vil søke å kompensere for reduksjonen i midlene til den langsiktige forskningen med øket innsalg av oppdragsforskning inn mot Forsvaret, men sett i lys av reduksjonene av den totale FoU-innsatsen i Forsvaret kan dette bli vanskelig. Jeg anser en økning av sivil rettet forskning opp mot 20 prosent både som forenelig med FFIs formål og som en måte å beholde bredden og volumet i forskningsvirksomheten ved Instituttet ved like.

 

Satsningsområder

Det norske forsvarsbudsjettet er naturligvis lite i forhold til budsjettene i mange av de landene vi ønsker å samvirke tett med i internasjonale operasjoner. I tillegg velger vi å bruke en forholdsvis liten, og minkende, andel av budsjettet til FoU. Det er derfor en utfordring å sørge for at vi er på høyde med våre partnere internasjonalt. Vi bidrar i dette arbeidet med å satse selektivt innen områder som er av spesielt stor betydning, samtidig som vi opprettholder en breddekompetanse på flest mulig områder gjennom systematisk å dra nytte av nasjonalt og internasjonalt samarbeide.

 

Våre fem satsingsområder er Transformasjon og CDE, terrorisme og samfunnssikkerhet, innføring av nettverksbasert forsvar, militære operasjoner og forsvar og sikkerhet i nordområdene. Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på innholdet i disse satsningsområdene, samt vise eksempler fra aktiviteten på FFI.

 

  1. Transformasjon og CDE

Prosjektene faller i to hovedkategorier, nemlig forsvarsanalyser som grunnlag for Forsvarets langsiktige planlegging og forskning som direkte bidrar til Forsvarets økte satsing på konseptutvikling og eksperimentering.

Forsvarsanalysene utvides gradvis tematisk, og vil omfatte både organisasjon, operativ struktur og ikke-operativ virksomhet. Hovedproblemstillingene er knyttet til fleksibilitet, reaksjonsevne og kosteffektivitet i et langsiktig perspektiv.

 

Instituttet vil fortsatt bidra med solid funderte, langsiktige kostnadsberegninger og ytelsesvurderinger både på kapabilitets- og strukturnivå. Studier av viktige internasjonale sikkerhetsaktører og av mulige strategiske konsekvenser av den teknologiske utvikling, danner et nødvendig grunnlag for forsvarsanalyseaktiviteten.

 

I sum utgjør dette ca. 21 % av Instituttets total kapasitet. Aktiviteten innen konseptutvikling og eksperimentering er i første omgang rettet mot de behov Forsvaret har på overordnet nivå for å prioritere, planlegge og styre CDE-aktivitetene. FFI vil bidra til å utvikle bedre metoder og prosesser, og støtte forberedelser til og gjennomføring av viktige konseptuelle eksperimenter. Det vil også bli utviklet kompetanse og metodikk for modellering og simulering til støtte for Forsvarets trenings- og eksperimenteringsaktiviteter. Vi tar sikte på at FFIs analysestøtte til Forsvarets operative hovedkvarter i denne sammenheng skal bli et viktig bindeledd mellom vår nasjonale og Natos eksperimenteringsvirksomhet.

 

FFI gjennomfører også konseptutvikling og eksperimentering som en integrert del av mange av våre andre prosjekter. Dette gjelder for eksempel viktige områder som autonome system, under vann og i luften, (AUV og UAV), satellittovervåkning, elektronisk krigføring og operasjoner i datanett (CNO). For tiden er disse aktivitetene i hovedsak tatt inn i satsingsområde 3, innføring av nettverksbasert forsvar. Instituttet vil imidlertid fortløpende vurdere hvordan den CDE-relaterte aktiviteten bør finansieres og organiseres. En større andel separate prosjekter med eksplisitte CDE-målsettinger finansiert over Forsvarets spesielle CDE rammebevilgning er en aktuell mulighet. Forsvarets nye konsept for fremskaffelse av materielle kapasiteter legger økt vekt på de tidlige prosjektfasene. Her vil FFI kunne bidra med spesialkompetanse innen konsept- og systemutvikling.

 

  1. Terrorisme og samfunnssikkerhet

Dette satsingsområdet inneholder forskning om terrorisme som fenomen, analyser av tiltak mot økende samfunnssårbarhet og forskning relatert til masseødeleggelsesvåpen. Dette utgjør ca. 8 % av total kapasitet ved Instituttet.

 

Den grunnleggende terrorismeforskningen gir innsikt i ulike terroristaktørers bakgrunn, motivasjoner og adferd. Dette er nødvendig for å forstå hvilken trussel terrorisme utgjør, både i en internasjonal og nasjonal kontekst. Andre lands og internasjonale organisasjoners respons på og tiltak mot terrorisme blir også studert. Instituttet startet forskning innen dette feltet mot slutten av 1990-årene og har bygget opp en kompetanse som har fått internasjonal anerkjennelse; spesielt for forskning om terrorisme motivert av radikal islamism.

 

Forskningen omkring masseødeleggelsesvåpen, opprettholder viktig kompetanse innen atomvåpen, biologiske, radiologiske og kjemiske våpen, med vekt på endringer i trusselbildet og bedre beskyttelsestiltak. Risikoen er stor for at terrorgrupper kan få tilgang til kjemiske, biologiske og radiologiske våpen. Slike våpen vil kunne påføre omfattende og vanskelig kontrollerbare skader og har et stort potensial for terroriserende psykologisk påvirkning. FFI vil arbeide videre for å bedre militær og sivil beredskap mot slike våpen.

 

Kjernevåpentrusselen er preget av usikkerheten om tilgjengelighet av spaltbart materiale og spredning av teknisk kunnskap om konstruksjon av bomber. Forskningen tar sikte på å skape en bedre forståelse av dette komplekse trusselbildet, som grunnlag for innretting og dimensjonering av mottiltak.

 

Studiene av samfunnssårbarhet gjøres i hovedsak på oppdrag fra andre departementer enn FD, primært Justisdepartementet, og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Gjennom de siste 8–10 årene har viktige samfunnsfunksjoner blitt grundig analysert og tiltak for å redusere kritisk sårbarhet, er foreslått. Arbeidet går videre bl.a. med en tilsvarende studie av sårbarheter og mottiltak knyttet til den raskt økende avhengigheten av IKT-systemer i samfunnet.

3 Innføring av nettverksbasert forsvar

FFI både har og planlegger en omfattende forskning på innføring av et nettverksbasert forsvar. Forskningen foregår i nær kontakt med andre land. Men alle land har delvis sine særegne forutsetninger i form av utstyr, organisasjon og kultur.

Det er derfor behov for en solid og godt målrettet nasjonal forskning. Fremover vil dette legge beslag på rundt 24 % av total kapasitet ved Instituttet.

 

I prinsippet dekker begrepet NbF alle deler av et moderne forsvar, inndelt i fire kategorier av komponenter: informasjonsinfrastruktur, beslutningstakere, sensorer og effektorer. Vår satsing innen dette området er i hovedsak ment å skulle omfatte de nye og spesielle komponentene i et nettverksbasert forsvar og det som er viktigst for en rask og vellykket innføring. Forskningen på dette området bygger på instituttets kompetanse innen områdene sensorer, våpen, samband og ledelsessystemer, bygget opp gjennom tunge aktiviteter over mange tiår.

 

Også innen elektronisk krigføring og operasjoner i datanettverk har instituttet spisskompetanse av internasjonalt format. Når det gjelder de organisatoriske og ledelsesmessige aspektene, opprettholder instituttet en begrenset egenkompetanse og vil satse på et nært samarbeid med Forsvarets skolesenter. Instituttets planlagte aktivitet har to hovedtyngdepunkter, nemlig et eget ”NbF-program” og informasjonsoperasjoner. NbF-programmet er utformet i nært samarbeid med Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet, som har definert et bredt dekkende ”Program NbF Infrastruktur” for hele Forsvaret.

 

FFIs NbF-program inneholder tre hovedkomponenter:

  • NbF i operasjoner adresserer organisatoriske, konseptuelle og kognitivt relaterte problemstillinger og skal vise hvordan Forsvaret bør innføre ny teknologi, endre organisering og tilpasse operasjonene for å få størst mulig effekt av innføring av nettverkstenkning.
  • NbF Beslutningsstøtte omfatter forskning på omfatter forskning på datafusjon, distribuert billedoppbygging og IT-baserte løsninger for å støtte planlegging og beslutningsfatning. Informasjonsstyring og sikkerhet er gjennomgående og sentrale temaer.
  • NbF Grid dekker områdene transmisjon, nettstrukturer, distribusjonssystemer og arkitektur. Økt båndbredde, mobilitet og tjenestekvalitet er sentrale målsettinger.

 

Informasjonsoperasjoner er et meget omfattende felt som har fått økt betydning. FFI velger å konsentrere sin aktivitet innen dette feltet om elektronisk krigføring (EK) og operasjoner i datanettverk (Computer Network Operations, CNO).

 

Den EK-forskningen som inngår her, gjelder jamming av systemer basert på radar og IRsensorer. Den teknologiske utvikling innen disse områdene er svært rask. Hurtig signalbehandling er avgjørende for å kunne jamme fremtidens radarsystemer.

 

Ny laserteknologi vil gi muligheter for gjennombrudd i utviklingen av mottiltak mot IR-søkere. Innen begge disse sentrale områdene har omfattende sivile anvendelser gitt grunnlag for militære systemer med dramatisk økt ytelser til redusert kostnad.

 

Innen Computer Network Operations satser instituttet på konsolidering og videreutvikling innen den offensive delen av spektret (Computer Network Attack, CNA). Også her foregår det en rivende teknologisk utvikling, samtidig som militære organisasjoner gjøres stadig mer avhengig av funksjonerende informasjonssystemer. FFI satser på å videreutvikle sin spisskompetanse og dermed skape grunnlag for selektivt internasjonalt samarbeid. Under dette satsingsområdet finner vi også en del forskning som er faglig nært relatert de to nevnte hovedtyngdepunktene. Dette gjelder eksempelvis forskning på radar og IR-sensorer, satellittovervåkning og støtte til evaluering av NSM (norsk sjømålsmissil).

 

  1. Militære operasjoner

Dette satsningsområdet omfatter forskningsprosjekter som vil understøtte Forsvarets arbeid med å nå de krevende mål som er satt om økt tilgjengelighet, effektivitet, fleksibilitet og evne til samvirke med andre nasjoner. I sum utgjør disse prosjektene ca. 26 % av FFIs total kapasitet.

Hovedtyngden av prosjektene er innrettet mot å gi bidrag til utvikling og operativ/teknologisk vurdering av nye kapasiteter som planlegges avskaffet, og til rask og kosteffektiv utprøving og innfasing av nye systemer.

 

Innen feltet land-/luftsystemer er aktiviteten samlet i fem delområder: kampfly, luftvern, panserstrid, presisjonsstyrte våpen, og overvåkning, deteksjon og identifikasjon. Av sentrale prosjekter kan nevnes innføring av UAV som ny ressurs i Forsvaret, assistanse til utvikling og valg av nye kampfly, soldatutrustning og teknologi for nettverksintegrert stridskjøretøy.

 

Instituttet har bred og solid kompetanse innen militære, maritime systemer og operasjoner, og vil videreføre den tunge satsingen på dette området. Forskningen dekker sentrale problemstillinger både innen operasjoner i norske kystnære områder og internasjonalt. Det tyngste prosjektet er evaluering av Nansenklasse fregatt. Andre viktige delområder er autonome undervannsfarkoster, undervannsbåter, minemottiltak og navigasjon. Satsingsområdet innbefatter også en serie analyseprosjekter innen logistikk, som omhandler både nasjonale og flernasjonale problemstillinger, og forskning om ikke-dødelige våpen, som er rettet mot nasjonale, sivile så vel som militære behov.

 

  1. Forsvar og sikkerhet i nordområdene

Av instituttets samlede kapasitet utgjør dette forskningsområdet rundt 8 % av Instituttets samlede kapasitet. For tiden arbeider vi med å utforme flere prosjektforslag som på sikt kan føre til at området ekspanderer noe. Prosjektene viarbeider med fordeler seg i følgende fire delområder: Russland som sikkerhetspolitisk aktør, miljø og forurensninger, kartlegging av geofysiske og metrologiske forhold og kaldværsoperasjoner (Cold Weather Operation, CWO).

 

Forskningen om Russland som sikkerhetspolitisk aktør skal opprettholde en minimumskompetanse på Russland som skaper de nødvendige forutsetninger for kontakt og samarbeid med andre tilsvarende forskningsmiljøer både i Norge og utlandet. Kompetansen er spesielt viktig som grunnlag for instituttets bidrag til Forsvarets langsiktige strukturplanlegging.

 

Miljøforskningen angår dels nasjonale miljøkonsekvenser av Forsvarets egen aktivitet, dels forurensningsproblemer i de nordlige havområdene knyttet til russiske kjernevåpen og atomdrevne fartøyer. Planen inneholder videre arbeider for å bidra til sikrere behandling av radioaktivt avfall på Kola.

 

Kartleggingen av geofysiske forhold i de nordligste havområdene foregår ved bruk av instituttets forskningsfartøy HU Sverdrup. For Sjøforsvaret viderefører Instituttet arbeidet med å utvikle moderne, operative tjenester for meteorologisk og oseanografisk informasjon. Forskningen knyttet til operasjoner under kalde værforhold utgjør første trinn i å videreutvikle norsk spesialkompetanse som skal understøtte etableringen i Norge av et ”Center of Excellence for Cold Weather Operations” innen Nato. Avhengig av hvordan denne planen blir realisert, vil instituttet vurdere å øke forskningen på dette feltet.

 

Langsiktig innrettet forskning

Vi legger stor vekt på å se alle instituttets aktiviteter i sammenheng med våre forsvarsrelevante satsingsområder. Dette bidrar til nær integrasjon mellom den langsiktige, kompetanseoppbyggende og den mer kortsiktige, leveranseorienterte forskningen. Den langsiktige innrettede forskningen står likevel i en viss særstilling – det er en spesiell utfordring å sørge for at den langsiktige strategiske utviklingen i tilstrekkelig grad blir tatt vare på og dermed bidra til at Forsvaret på mellomlang og lang sikt utvikler seg på en måte som harmonerer med fremtidens oppgaver.

 

Instituttet får som tidligere nevnt i underkant av en tredjedel av sine midler i form av en årlig basisbevilgning over forsvarsbudsjettet, basisbevilgningen skal brukes for å utvikle kompetanse på lang sikt, og er en nødvendig forutsetning for at FFI skal kunne fylle sin selvstendige rådgiverfunksjon. Det er nødvendig å sikre at disse midlene blir benyttet som forutsatt. Her har Forsvarets forskningspolitiske råd en sentral rolle. For å tilrettelegge for bedre prioritering og styring, har instituttet foretatt en ny gjennomgang av hvordan de basisfinansierte forskningsprosjektene kategoriseres i ulike forskningsprogrammer. Vi har valgt å operere med følgende to hovedtyper:

 

Grunnlagsstudier som skal bidra til at instituttet holder seg oppdatert om viktige trekk i den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Forskningen skal holde høyt internasjonalt nivå. Innrettingen skal ikke være styrt av Forsvarets problemstillinger på kort sikt.

 

Strategiske forskningsprogrammer som er en type prosjekter som skal bidra til å utvikle bred basiskompetanse, og spesialkompetanse innen utvalgte områder med sikte på anvendelse i et 5–10 års perspektiv.

 

Internasjonalt samarbeid

St.prp. nr. 42 legger stort vekt på internasjonalt samarbeid og flernasjonale løsninger som en mekanisme for å opprettholde et moderne forsvar med begrensede ressurser. Dette gjelder ikke minst forskning, utvikling og materiellanskaffelser. Proposisjonen fremhever bl.a. potensialet som ligger i samarbeidet med våre viktigste allierte, inkludert Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland (Nordsjøstrategien).

 

All forskning er i prinsippet av global karakter og bygger på internasjonalt samarbeid, internasjonal arbeidsdeling og internasjonal konkurranse. Dette gjelder imidlertid i begrenset grad for anvendt militær forskning, som ofte, av ulike grunner, utføres gjennom rent nasjonale programmer eller i lukkede, flernasjonale samarbeider. Innenfor denne type lukkede samarbeidsordninger er det ikke mulig å få tilgang til informasjon på et område uten selv å bidra med betydelig innsats. Men ofte kan en forholdsvis begrenset aktivitet av høy kvalitet være tilstrekkelig til å komme på innsiden innen et område og få tilgang til resultatene fra andres arbeid. Derfor kan vi med en god kombinasjon av selektiv satsing og bred teknologisk basiskompetanse knytte oss til flernasjonalt FoU-samarbeid. Dette er realistisk sett den eneste måten vi kan oppnå tilstrekkelig bredde innen forsvarsforskningen til å kunne ivareta den strategiske rådgiverrollen og sikre fleksibilitet. Derfor er internasjonalt samarbeid et sentralt, strategisk virkemiddel i instituttets forskning. Instituttet vil særlig prioritere følgende deler av det internasjonale samarbeidet:

 

NATO Research and Technology Organisation (RTO)

Forskningssamarbeidet i Nato gir oss unike muligheter til internasjonalt samarbeid over et bredt spektrum. Samtidig er et aktivt norsk engasjement i RTO en forutsetning for å kunne bidra til Natos aktiviteter og forme og oppfylle våre forpliktelser overfor Alliansen.

 

Western European Armaments Group (WEAG)

Innen rammen av dette vesteuropeiske materiellsamarbeidet har det foregått teknologi- og materiellrelatert forskning i en rekke forskjellige paneler og grupper. Norge er aktiv deltaker på flere områder. WEAG er nå i ferd med å bli integrert i EU som European Defence Agency (EDA), og det er usikkert hvordan dette vil påvirke norsk deltagelse. Det vil være svært uheldig dersom vi stenges ute fra en effektiv deltakelse i det som blir fortsettelsen av WEAG. Fremdriften er også usikker, men det synets som om overgangen som var planlagt til å skje ved utgangen av 2004, nå tidligst vil fine sted mot slutten av 2005.

 

 

Anglo-Netherlands-Norwegian Collaboration Project (ANNCP)

Det trilaterale forskningssamarbeidet mellom Storbritannia, Nederland og Norge gir muligheter til et tettere og dynamisk samarbeid på utvalgte områder. Samarbeidet har pågått over lang tid, og effektive, ubyråkratiske arbeidsformer er utviklet. FFI legger stor vekt på at dette samarbeidsprogrammet opprettholdes og videreutvikles.

 

Bilateralt samarbeid

På FoU-området foreligger det bilaterale samarbeidsavtaler med Canada, Danmark, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Sverige og USA. Selv om samarbeidsmulighetene i stor grad varierer fra område til område, åpner denne type avtaler for meget tett og fleksibelt samarbeid med andre land. Spesielt viktig er samarbeidet med sentrale forskningsinstitusjoner i USA. Nordsjøstrategien omfatter som tidligere nevnt, Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland. På forskningssiden samarbeider vi allerede tett med Storbritannia og Nederland, og fremover vil det vil bli lagt økt vekt på å utvikle det bilaterale forskningssamarbeidet med Tyskland som i dag er mer begrenset

 

Alt dette er fora med lange tradisjoner. Som i de fleste andre internasjonale samarbeidsfora er det ikke alt som fungerer optimalt, og det er store rom for forbedringer. Dette må imidlertid ikke få skygge for at det i hovedsak fungerer og at problemet med dobbeltarbeid på langt nær er så stort når det gjelder forskning som det er for utvikling og produksjon av forsvarsmateriell.

 

Avslutning

De kommende årene vil bli svært utfordrene for det norske Forsvaret. Store endringer vil bli gjennomførte samtidig som utviklingen i den internasjonale situasjonen er usikker.

Budsjettsituasjonen er vanskelig. I sitt foredrag her i OMS for to uker siden pekte Forsvarssjefen på at det er en ressursmessig underdekning på 4 milliarder kroner i henhold til planrammen for inneværende periode med påfølgende negative konsekvenser for nødvendige materiellinvesteringer, samt at problemene i inneværende langtidsperiode overføres og til dels forsterkes i neste periode. For FFI er det en ekstra utfordring at vi får en vesentlig del av våre inntekter gjennom horisontal samhandl med Forsvaret.

 

FFIs oppgave er å være den forskningsbaserte pådriveren og premissgiveren for den omstillingen som skal skje. Dette er en oppgave vi løser ved å engasjere oss i alle sentrale problemstillinger for Forsvaret som ligger innenfor vårt arbeidsområde. Dette spenner fra sikkerhetspolitikk, via økonomi, operasjonsanalyse og teknologiutvikling til detaljerte tekniske arbeider innen alle de store anskaffelsesprosjektene og inn mot eksisterende utstyrskategorier. Gjennom dette gir vi vårt bidrag til den løpende omstillingen og til at denne skjer i et langsiktig perspektiv.

 

Takk for oppmerksomheten!