Skip to content

Mandag 20. mars 2017 fikk vi besøk av president i veteranorganisasjonen Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO), oberst (p) Britt T. B. Brestrup som foredro om Veteransaken. Foredragets tittel var: Forsvarets veteraner: Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse

Foto: OMS

Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO)

Takk for invitasjonen hit til Oslo Militære Samfunn sin talestol. Det var en prisverdig invitasjon. Takk for at dere derved bidrar til å holde veteransaken på dagsorden.

Innledning
La meg i all beskjedenhet, benytte denne viktige talestol til å hylle våre veteraner og veteranfamiliene. Årets Sønstebypris gikk til Forsvarets veteraner. Det var en flott anerkjennelse tuftet på solide verdier fra våre krigsveteraner, verdier Gunnar Sønsteby har styrket og videreført, til dagens veteraner.

Verdier som gav oss et fritt Norge. En fred og frihet som våre veteraner har videreført og som også omfatter urett, – som i utgangspunktet ikke rammer vårt eget land. Det er en sterk anerkjennelse, og bør være et ansporende middel til å motivere oppvoksende slekter til å delta i vårt Forsvar for å forsvare fred, frihet, menneskerettigheter og demokratisk utvikling i inn- og utland.

Vi må ikke ta fred og frihet for gitt, ei heller at soldater for all fremtid vil stå i kø for å bli veteraner. Det er viljen til å forsvare landet, og vår evne til å ivareta veteranene, som sikrer fremtidig rekruttering.

Vi skal heller ikke glemme veteranfamiliene som holder fortet hjemme. Vi skal ikke glemme de som ble skadet fysisk eller psykisk og som aldri kom hel eller helt hjem. Ei heller de som gav sine liv, – de skal vi alltid minnes med den største ærbødighet.

Det er dog med en viss skrekkblandet fryd jeg i dag skal snakke om Forsvarets veteraner. Det er mye veteranerfaring samlet i denne sal. Noen er veteran, – eller tilhører veteranfamilien, andre jobber for å ivareta veteranene. Ytterligere finnes de som jobber utrettelig for Forsvarssaken. Jeg kommer tilbake til hvorfor jeg mener Veteransak og Forsvarssak går hånd i hånd.

Det som imidlertid skaper skrekkblandet fryd, er at der en eller flere veteraner eller en eller flere forsvarsvenner tilstede, kan det oppfattes som om det er minst like mange forskjellige meninger om hva som bør prioriteres.

Jeg er president og styreleder i Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO). NVIO er en landsdekkende veteranorganisasjon med 58 lokalforeninger, som ivaretar alle veteranene fra internasjonale operasjoner. Fra etableringen av FN-befalets landsforbund i 1960 har navnet blitt endret, men ivaretakelsen av veteranene gjennom aktiviteter, fellesskap og kameratstøtte står fast og bidrar med det i en positiv samfunnsøkonomisk kontekst. NVIO etablerte Stiftelsen Veteranhjelp.

Det har vært en transformasjon Fra sosialklubb til interesseorganisasjon, som Vigar Aabrek skriver i historieboken om NVIO.

Jeg ble pensjonist i fjor, 40 år etter at jeg fikk mitt første krigstjenestekort. I løpet av min tjenestetid i Forsvaret har jeg tjenestegjort ved 7 forskjellige sivile og militære internasjonale operasjoner. Tilsvarende 13 kontingenter, hovedsakelig i Midtøsten og på Balkan

Hovedtemaene i dag, har jeg valgt å avgrenset til:

  • Hva er en veteran, hvem er de?
  • Veteraner før og nå.
  • Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse
Britt Brestrup fra NIVO (Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner) talte i OMS. Foto: OMS

Hva er en veteran, og hvem er de?
Definisjonen på en veteran i Forsvaret er; – personell som på vegne av den norske stat har deltatt i internasjonal militær operasjon.
I Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», stadfester syv statsråder ansvaret for oppfølgingen av «alle som har vært ute i internasjonal tjeneste for Norge». Selve Oppfølgingsplanen kommer jeg tilbake til.

Når jeg snakker om veteraner gjør jeg det gjerne, som vår motstandsbevegelse gjorde, og som våre danske kollegaer gjør på deres veterandag, – med «Alltid freidig når du går». La meg repetere det tredje verset.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Det er alvorlig å være veteran, eller seriøst, som ungdommen ville sagt.

Språket vårt, med definisjon av og holdningene til hva som er en veteran, har variert over tid. Sist helg stod jeg slalåm på Norefjell. Der hvor de proffene reklamerer for Telenor på hjelmen, står det veteran på min. Nå tror jeg bestemt at alle i bakken skjønte at jeg ikke var slalåmveteran, men jeg tror heller ikke mange en gang tenkte på at jeg var veteran fra internasjonale operasjoner.

Endringer i språket kan ikke vedtas. Derfor er jeg tilhenger av å være rausere med veteranbegrepet også for Forsvarets veteraner, men samtidig mer differensiert i de spesifikke betegnelsene.

Siden andre verdenskrig har over 100 000 kvinner og menn deltatt i internasjonale operasjoner. De fleste på internasjonale operasjoner i utlandet. Noen på internasjonale øvelser innenfor landets grenser eller i en annen NATO-kontekst. Andre tjenestegjorde med en halvtimes beredskap, for å kunne forsvare landet vårt om nødvendig, under den kalde krigen. Mens noen holdt seg i havoverflaten, var andre under vann.

For meg kan de alle betegnes veteraner. Noen er veteraner og andre er intopsveteraner. Like betimelig vil jeg etterspørre; – hvorfor ikke være mer konkret, rett og slett kalle krigsveteraner for krigsveteraner? Ikke minst de av våre veteraner som blir nødt til å ta liv, som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv, og som selv blir beskutt?

Bruken av begrepet krig ble grundig drøftet i Godalutvalget og grundig beskrevet i Norsk offentlig utredninger (NOU) 2016:8, «En god alliert- Norge i Afghanistan 2001-2014». Begrepet krig blir etter utvalgets syn, å oppfatte som en ikke-rettslig samlebetegnelse på flere former for væpnet konflikt. Utvalget fastslår at det ikke er noen rettslig grunn til ikke å benytte begrepet. Bakgrunnen for ikke å benytte begrepet krig synes å være tuftet på vurderingen av internrettslige konsekvenser og på det privatrettslige området. Kanskje ikke bare i forhold til beredskapsloven og pensjon, men også den politiske belastningen som kan ligge i å sende kvinner og menn ut i krig?

En annen gruppe er de mange utsendte fra andre departementsområder eller fra frivillige organisasjoner på vegne av Kongeriket. Personellet på operasjon TRITON er et av flere eksempler. Det tjenestegjør 11 personer fra politiet og 10 fra Forsvaret i tillegg til de 14 sivile som står for driften av fartøyet, på Siem Pilot. Nettopp samarbeidet mellom politi og forsvar er forklart som suksessfaktoren for operasjonen av tidligere styrkesjef Lise Christin Dunham.
I 2009-2010 var jeg utsendt fra Utenriksdepartementet som sjef for den internasjonale observatørstyrken i Hebron, Temporary International Presence in Hebron (TIPH). Det er et annet eksempel.

Å gi anerkjennelse til alle, skulle på ingen måte svekke eller utvanne begrepet, snarere styrke anerkjennelsen. Dette bør bli et tema, men må aldri overskygge det ansvaret for ivaretakelse og oppfølging som følger av å sende mennesker ut på oppdrag for fred og frihet på vegne av oss alle. Ivaretakelse og oppfølging av de forskjellige veteranene kan gi forskjellsbehandling. På en annen side, å behandle ulike grupper likt, kan være urettferdig og uhensiktsmessig.

Det er flere spørsmål enn svar, men å ta med alle veteranene inn i denne diskusjonen kunne i seg selv være en anerkjennelse.

Hvem er så denne Forsvarets veteranen?
Veteranen kan være yrkesmilitær eller frivillig, kvinne eller mann i alle aldersgrupper. Det kan være et menneske som enten deltar i strid eller trygger freden med sitt nærvær, eller kanskje begge deler. En som i dag er grundig selektert eller en som i sin tid ikke gjennomgikk samme grundige seleksjon. Veteranen kan være hvem som helst, bror, søster, sønn, datter, mor, far, kjæreste, nabo eller sambygding. Pr i dag også statsråd og stortingsrepresentant. En veteran kan være hvem som helst, men alltid bosatt i en kommune i Norge.

Det som forener veteranene er viljen til, sammen med andre, å gjøre en innsats for landet vårt. Hvor som helst i verden med liv og helse som innsats. Ofte langt borte fra familie og venner, og med den belastningen det kan være for de som blir igjen hjemme.

Vi er alle skrudd sammen forskjellig. Det kan være forskjeller i alder, familiesituasjon, utdanning og erfaringer. Forskjeller i evne til å håndtere nye oppgaver og krevende hendelser i ukjente kulturer, ofte under tidspress i stressende situasjoner. Sist, men ikke minst også evnen til å takle disse hendelsene.

Veteraner får frem opplevelser på godt og vondt. Våre veteraner har tatt med et lite stykke Norge til utlandet, og et lite stykke utland hjem til Norge. Det skal vi støtte med en hånd og gi anerkjennelse med den andre. De fleste av oss kjenner en veteran, for med utgangspunkt i over 100 000 veteraner siden andre verdenskrig, alle med om lag 10 pårørende, utgjør veteranfamilien en million nordmenn.

Krigsveteranene fra andre verdenskrig sikret oss fred i frihet i senere historie. Dagens veteraner vedlikeholder vår fred i frihet. Der er det en direkte link.

Veterankortet har vært en målsetning i NVIOs handlingsplan i inneværende periode. Jeg takker Forsvaret for at det nå har er blitt en realitet. Veldig prisverdig. Det er med å bidra til den veteranidentiteten både veteranene og Forsvaret ønsker å skape.

Veteraner før og nå.
Mye er gjort for å hedre våre krigsveteraner og krigsseilere i den senere tid. Vi er alle enig om at det var altfor sent, mange gikk bort før anerkjennelsen kom.
Det har ikke vært enkelt å nå ut til alle. Mange snakket ikke om sin deltakelse, – etter krigen skulle alt glemmes, for mange fortrenges. Ikke minst kvinnenes historie er mangelfullt dokumentert, noen av dem er på vei ut av skyggen, også det alt for sent. I dag, 72 år etter at Norge ble fritt, deler vi fortsatt ut dekorasjoner. Vi må forhindre at vi kommer i en slik situasjon igjen.

Med all respekt, finner jeg det viktig å påpeke at vi ikke må la den dårlige samvittigheten for dårlig oppfølging, føre til at vi dveler så mye med fortiden at vi utsetter de nye generasjonene for den samme urett ved å parallellforskyve forsinkelsene av anerkjennelsen.

Nå må det prioriteres. Digitalisering av deltakerlister er viktig. De veteranene som fremdeles er i livet må prioriteres, – selv om også pårørende bør få rett til informasjon om de som har gått bort.

Historiebøkene da jeg gikk på ungdomsskolen hadde knapt en halv side om krigen. Innsatsen til dagens veteraner ser heller ikke ut til å være del av pensum.

Når alt går som planlagt er det ingen nyhet. Det er først når noe går galt, det blir nyhet. Det kan være årsaken til mangelfull dekning om våre soldaters innsats på nyhetene.
TV-serien «Nobel» har satt deler av utenlandstjenesten i perspektiv, men det var på ingen måte noen dokumentar, – selv om flere kunne kjenne seg igjen.

Vi må heve blikket.
Opplevelsene i Tysklandsbrigaden, var sterke for mange av datidens ungdommer. Byer jevnet med jorden gav sterke inntrykk. At det var like etter krigen på norsk jord, var nok også krevende. I år er det 70-års jubileum for Tysklandsbrigaden. Det skal markeres.

Mine damer og herrer.
På mange måter var det et paradigmeskift fra den gangen, – til FN-operasjonene som ble etablert i Midtøsten og senere på Balkan tilbake til Midøsten og Afrika.

Det har vært en utrolig utvikling fra den gang da avdelinger ble satt opp, om mulig med kadre av yrkesbefal, ellers hovedsakelig med reservebefal og vernepliktige mannskaper, i alle aldersgrupper, fra det ganske land. Oppsetningsperiodene korte, noen neste ikkeeksisterende. I dag kan vi fastslå at opptrening, utdanning og øving, – om det ble gitt, var alt for kort.

Oppdragene varierte fra kontingent til kontingent, fra misjon til misjon.
Det er viktig for oss alle å huske at tjenesten og opplevelsen av oppdragene også den gangen, kunne være meget krevende med skarpe operasjoner.

Mange av historiene vi hører om tragisk mangel på oppfølging og ivaretakelse skriver seg nettopp fra den tiden. De langt fleste historier om opplevelser som har ført til lidelser for våre veteraner er gamle historier, historier fra tidligere tider med en helt annen oppfølging, eller la meg understreke, fra en tid da oppfølgingen var ikkeeksisterende. Etter dimisjon reiste alle hver til sitt. Det ble ofte en brå slutt på et fellesskap, et fellesskap som må oppleves for å fatte hvor viktig det er.

Noen av våre veteraner som sliter, viser til hendelser hvor opplevelser de ikke har kunnet snakke om, har blitt en belastning. I motsetning til i dag, hvor jeg kan vise til et lite, men viktig eksempel; – varslingskanaler med både åpen og anonym varsling i tillegg til soldat-appen RAPP, som skal gjøre det enklere å varsle alle typer hendelser som ikke er gradert, enten det er mobbing, trakassering, ulykker og nestenulykker. Det kan være med å rense samvittigheten, være en ventil for frustrasjoner og få sin stemme hørt, – om det er internett tilgjengelig. Det er selvfølgelig bare en liten brikke av det hele.

Å være veteran er ingen diagnose.
De langt fleste veteraner før og nå, er friske ressurspersoner med unik militær og sivil kompetanse som er svært viktig for samfunnet. Noen veteraner har imidlertid fått fysiske og eller psykiske skader. De er fortsatt ressurspersoner. Noen trenger oppfølging, andre er ressurspersoner som kan gi kameratstøtte.

Mange savner fellesskapet og kameratskapet de hadde under tjenesten. Andre oppsøker veteranorganisasjoner og veterantreff for å oppleve fellesskapet sammen med andre veteraner.

NVIO gjennomfører Veterantreff på vegne av Forsvaret. Anslagsvis 5000 veteraner har møttes i løpet av det siste året.

Det er vanskelig å nå ut til de yngste veteranene. Behovet kan være annerledes nå, som de i større grad er ansatt i Forsvaret og får behovet for fellesskap dekket der. Vi er klar med et tilbud når de dimitterer.

I Jon G. Reichelts håndbok i militærpsykiatri er soldatlivet godt beskrevet: «Å være soldat er forbundet med helt spesielle utfordringer. Deltakelse i stridshandlinger, enten det er krig i tradisjonell forstand eller nyere tids fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner, innebærer økt risiko for både død og fysisk og psykisk skade. I tillegg kan soldater bli nødt til å ta liv – som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv. Alt dette kan være såpass store påkjenninger at man normalt ville frarådet mennesker å delta i slikt».

Det er store forskjeller på antall med psykiske lidelser når vi sammenligner Storbritannia, USA og Norge. De britiske tallene ligger på 3-5%, amerikanske tall er opp mot 20%. vår egen Afghanistanundersøkelse viser at ca. 5% hadde psykiske plager i gjennomsnitt fire år etter endt tjeneste. Reichelt skriver i sin bok at disse forskjellene antakelig vis kan tilskrives forskjeller i kultur, rekruttering, helsevesen, intensitet, varighet og hyppighet av deployeringer utenlands. Jeg vil i tillegg nevne utdanningsnivået.

Det kan være en indikasjon på at Forsvaret har blitt langt bedre i sin oppfølging etter at Forsvarpersonell-loven om oppfølging før, under og etter tjeneste trådde i kraft. Vi har kunnet bruke erfaringene på godt og vondt, vi har lært at vi må forebygge med god trening, øving, utdanning og selektering. Oppsetningsperiodene for de fleste strekkes seg i dag opp et halvt år. Offiserer, befal og mannskapene er ansatt, om enn noen med en midlertidighet, over en lengre periode i Forsvaret. Da blir det bedre utdanning, øvelser og trening.

For meg personlig har det vært veldig viktig å synliggjøre hva som er naturlige og normale reaksjoner på særdeles unormale hendelser. Å vite hvordan både kropp og sjel kan reagere. Uten denne kompetansen kunne jeg lett ha trodd at noe var virkelig galt med både fysiske og psykiske reaksjoner. Det er viktig å formidle til de som er ankeret hjemme, enten det er ektefeller, partnere, venner, søsken, barn og faktisk til arbeidsgivere, helsevesen og samfunnet for øvrig.
Personlig synes jeg det var veldig krevende å være i pårørenderollen da mannen min tjenestegjorde i Mali i fjor, noen ganger til og med verre enn å være ute selv.

Godtfolk,

I erkjennelsen av at ikke alle har taklet utfordringene på tjenesten, vil jeg omtale Kompensasjonsordningen – Klagenemnden for krav om kompensasjon og billighetserstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner.

Foreldelse av kompensasjon sakene er i dag et viktig tema.
Her må det være medisinske vurderinger som legges til grunn, – ikke juridiske betraktninger.

Sist jeg mottok en oversikt, var det gitt kompensasjon i størrelsesorden 1,8 milliarder.

Med den kompensasjonsordningen som foreligger, skulle jeg gjerne sett at ordningen var mer kunnskapsbasert, det er behov for forskning.

Er dette en ordning og en sum penger som gir veteranene den verdighet de fortjener? Er det andre tiltak som kunne erstattet denne ordningen, eller kanskje kommet som et tillegg? Foreldelsesfrister må vurderes på nytt. Hva med muligheter for tilpasset jobb, jamfør NHOs Veteranprosjekt, uten å miste andre rettigheter.

«Jobb vil gi meg menneskeverdet tilbake», er en uttalelse jeg har festet meg ved.

Et annet gjentagende tema i den senere tid har vært krigspensjon. Som tidligere fagforeningsleder har jeg nok kunnskap om pensjon til å skjønne at dette er et vanskelig tema og at jeg ikke har nok kompetanse til å komme med et forslag over bordet. Samtidig skal vi ikke stille spørsmålet eller sette frem krav, som kan gi et svar vi ikke kan leve med. NVIO er derfor av den klare formening at det bør nedsettes et bredt utvalg for å se på hele tematikken. Det er tross alt resultatene som teller for veteranene også.

Dagens veteraner.
Jeg er skikkelig stolt av dagens veteraner, de yngre veteranene i særdeleshet.
Vi har så mange flotte ungdommer.

Jeg har stor tro på fremtiden, – bare vi ikke tar freden og ungdommene for gitt.

De pågående operasjonene er særdeles krevende. Både allierte, oppdragenes egenart og intensitet stiller store krav til profesjonalitet. En profesjonalitet dagens soldater har. Forsvaret, med de eldre veteranene, gjør mye som er riktig i dag.
I dag er alle mer forberedt på oppdragene. Det er bedre tilgang til områdekunnskap, kulturkompetanse og informasjon om hva som kan forventes i operasjonsområdet.

Dagens ungdom skal også berømmes for at de er langt flinkere til å formidle situasjonen ute, enn hva min generasjon var. I dag er det legitimt å snakke om opplevelsene på en annen måte. Det oppfatter jeg som en styrke for den enkelte veteran og for Forsvaret. Det er selvfølgelig enkelte avdelinger som ikke har mulighet til å være så åpen av grunner som operasjonssikkerhet og oppdragets karakter. Disse avdelingene synes imidlertid å ta vare på seg og sine på en meget god måte. – Og de tar vare på oss andre med forberedelser når vi skal inn i nye områder.

Stabsoffiserer som sendes ut enkeltvis eller i små grupper har alltid, både før og nå, hatt en større utfordring enn de som tilhører en avdeling.

Men, dagens veteraner har mange utfordringer.
Bjørn Tore Godal sa under Afghanistanhøringen på Stortinget at Utviklingsprosjekter og krig passer dårlig sammen og at det ikke er ønskelig med en bredere debatt, men at en slik debatt absolutt er nødvendig.
Resultatet av å ikke ta den ballen kan være en utfordring for de som tjenestegjør ut, ikke minst om norsk styrkesjef ikke er en del av operasjonens kommandokjede. Det er ikke uten grunn at organisasjoner eller land har representanter som nærmest er en spesialrepresentant for å koordinere den samlede kapasiteten deres land eller organisasjon representerer. Det blir ofte sagt at alle vil ha koordinering, men at ingen vil bli koordinert.

Det handler om å profesjonalisere policy i operasjonsområdet.

Av andre nye utfordringer på internasjonale operasjoner, kan jeg nevne oblt. Tore Ketil Stårvik sin masteroppgave om ISAF sin tilnærming til korrupsjon i Afghanistan som et eksempel. Oppgaven har nå blitt en offisiell rapport; Too Little-Too Late, og ble lansert av Senter for integritet i forsvarsektoren (SIFS) for tre dager siden (17 mars 17). Den fastslår at korrupsjon er en større trussel enn Taliban. «Corruption can be just as deadly as bullets».

At korrupsjon er en av årsakene til at fremgangen og måloppnåelsen i Afghanistan ikke har vært som ønsket, er kanskje ikke så godt kjent.
Det er her som med veteransaken, det er bedre å forebygge enn å reparere. Samarbeid med lokale eller koalisjonspartner kan bli utfordrende uten en bevisstgjøring om korrupsjon og konsekvensene. Det er behov for nasjonale og internasjonale normer. Ellers kan ansvaret bli tungt å bære for de som er utsendt.

En annen utfordring til dagens veteraner, og som jeg tar sterkt avstand fra, er holdninger fremkommet i prosjektet «OSLO 2022» Fremtidens kriminalutfordringer i Oslo, – strategisk stab, Oslo politidistrikt 2013.

Sitat: «En annen stor gruppe som det knyttes mye usikkerhet til i tiden fremover er den kommende generasjonen av hovedsakelig unge menn med krigserfaring fra internasjonale operasjoner. De siste årenes innsats, i spesielt Afghanistan, har vært en operasjon preget av mange kamphandlinger, faktisk i et antall som overstiger antall nordmenn i stridshandlinger under annen verdenskrig. Hvordan den enkelte soldat bearbeider sine opplevelser varierer. De fleste klarer å leve et normalt liv, mens andre får store psykiske og fysiske plager. Samfunnskostnadene ved å sende unge menn i krig er allikevel høy.

Fortsatt sitat. Veteraner har erfaringsmessig utgjort to samfunnsmessige utfordringer. Det ene er at de skader seg selv og sine nærmeste – og i enkelte tilfeller tar selvmord og/eller livet av sine nærmeste. I USA viser tall at 22 veteraner tar sitt eget liv hver eneste dag – et selvmord hvert 65 minutt. I tillegg har 25 prosent av veteranene en form for sinnslidelse. Tar en med psykososiale lidelser som vold i hjemmet er antallet 31 prosent. Den andre utfordringen er de som søker sammen i lukkede fellesskap. Historisk har grupper av veteraner skapt egne grupper eller søkt seg til etablerte kriminelle miljøer, jamfør etableringen av Hells Angeles etter annen verdenskrig.

Vi nærmer oss nå slutten på dette lange sitatet.

Med sin militære kompetanse og erfaring har slike grupper både evner og kapasitet til å utføre spektakulære aksjoner mot eksempelvis bank – og finansinstitusjoner. Et annet senario er kompetanseoverføring i militærstrategi og taktikk fra tidligere militært personell til etablerte kriminelle miljøer og gjengstrukturer. Dette kan gi politiet store taktiske og operative utfordringer» sitat slutt.

Prosjektgruppen ved Strategisk stab ved Oslo politidistrikt har innhentet fakta og tallgrunnlag fra US Departement of Veterans Affairs 2013 og Karen Seal, forsker ved San Francisco Veterans Affairs Medical Center 2007. Jeg finner det merkelig at ikke norske referanser er innhentet.
Når jeg tar med hele sitatet, er det fordi jeg har fått bekymringsmeldinger om holdningene.

En slik generalisering avslører holdninger som viser at vi har en stor jobb å gjøre før vi kan måle positivt på tiltaket i Oppfølgingsplanen om samfunnet har fått bedre forståelse for vår innsats? Av innholdet skulle jeg tro vi var bedre tjent med å holde oss oppdatert på hva som er realiteten for veteranene i Norge, snarere enn ikke sammenlignbare veteraner i utlandet. Det er derfor vi forsøker å styrke den interdepartementale tilnærmingen.

Ironisk kan det sies at det ikke er måte på hvilken kompetanse som tillegges veteranene.

Det er et, av flere, eklatante eksempel på at det er behovet for en statssekretær for veteransaker ved statsministerens kontor. Departementene og utøvende etater trenger en koordinering for å ivareta samfunnets samlede interesser.

Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse
Arbeidet med ivaretakelse av veteranene startet på mange måter med Stortingsmelding nr. 34 (2008-2009) «Fra verneplikt til veteran». Den ble etterfulgt av en interdepartemental handlingsplan for veteraner fra internasjonale operasjoner. I 2014 ble den avløst av Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», som er bredt forankret i sju departementer, jamfør innledningen i Oppfølgingsplanen.

Jeg har et inntrykk av at mange vil være med å synes, – uten å være med å bidra. Det kommer jeg tilbake til.

For Forsvarets del, vil jeg fremheve Veteransentret på Bæreia. Bæreia er en del av Forsvarets veterantjeneste og en del av ivaretakelsen vi kan være stolt av. Veteranene er meget tilfreds med tilbudet på Bæreia.
Ivaretakelsen av dekorasjoner og medaljer, betyr også mye for mange. Utstedelse av Veterankortet, kanskje mer.

Vi trenger en utadvendt veterantjeneste som kan stå på barrikadene og selge inn forståelse for veteranene. Det gjelder både i samfunnet generelt og i Forsvaret spesielt. Når jeg nevner Forsvaret spesielt, tenker jeg på et eksempel som tilgang til bruk av Forsvarets lokaler for veterantreff og samlingssted. Det skulle ikke være nødvendig å betale for hverken leie av lokaler heller overtidsbetaling for å ha ansatte til stede ut fra et sikkerhetsaspekt, når veteranene har samling. Det er en gratismulighet, lagt i fanget på Forsvaret, til å opprettholde kontakten med veteranene.

Veterantjenesten må i tillegg stå på for en organisering som gir helhetlig ivaretakelse av veteranene i Forsvaret både operativt og forvaltningsmessig. Det er for viktig til å overlates til en mer frittstående organisasjon eller til å underlegges HR fullt og helt.

Samarbeidet med NHO om Veteranprosjektet for å få veteraner i jobb, bør bli et hovedsatsningsfelt for veterantjenesten. Det kan gi veteraner som sliter, mer verdighet. I tillegg vil det bidra til synliggjøring av veterankompetansen.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide poengterte i sin redegjørelse om Afghanistan 10. januar i år, at det er viktig for Regjeringen å sørge for at personell som har tjenestegjort eller tjenestegjør i dag, får den oppfølgingen som kreves.

Mye bra blir gjort, men hvilken oppfølging er det som kreves, og hvem stiller kravene?
Hva innebærer en innsats som verdsettes høyt? Hvem definerer verdsettelsen?

Politikerne er veldig oppsatt av målsetninger. Det er imidlertid ikke like lett å forstå hvordan målene skal nås. Hva de innebærer, hva som må gjøres, hvilke virkemidler må til? Er det lover eller forskrifter som må endres. Er det avsatt ressurser?
Det er mange flotte honnørord, de må gis konkrete og målbart innhold.

Oppfølgingsplanen er under evaluering. Revisjonsfirmaet PWC har fått oppgaven. Kan de si noe om effekten av målsetninger som ikke er konkrete? I 19 av 27 tiltak skal det kartlegges, utarbeides og vurderes. Oppfølgingsplanen er ikke enkel å evaluere, målene er hverken konkrete heller målbare. Hvordan skal det måles om samfunnet har fått bedre forståelse for vår innsats?

Denne evalueringen av oppfølgingsplanen må sees i lys av Riksrevisjonens tilbakemelding om mangelfull oppfølging av Forsvarets veteraner fra 2014.

Kompetanse.
Veteranene er en meget stor uutnyttet ressurs i Norge – aktiv bruk av veteraner er god ivaretakelse.

Alle veteraner har generelt mye kompetanse. Dagens veteraner, kanskje mer enn noen gang. Griper vi ikke den kompetansen nå, gjentar vi gårsdagens feil.
Alle veteraner er en ressurs. La oss håpe at denne ressursen ikke overføres til en ressursbank. Banken der ressurser settes inn den dagen ingen lenger har bruk for dem.

Jeg ønsker å se nærmere på hvilken ressurs veteraner kan være og hvilken kompetanse som kan være nyttig for hele samfunnet, – både stat og kommune.

Forsvaret har påført og påfører veteranene enorm kompetanse. Hvilket ansvar bør samfunnet og Forsvaret ta for å nyttiggjøre seg denne verdifulle kompetansen? Det bør finnes muligheter for å gjenbruke kompetansen, veteranene har den profesjonen Forsvaret og Totalforsvaret behøver.

Jeg er så gammel at erfaringene fra den kalde krigen er relevant igjen. La meg starte med Totalforsvaret.

Regjeringen vedtok i fjor høst å styrke og fornye Totalforsvaret. Det skal tilpasses dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og som tidligere, bygge på gjensidig støtte og samarbeid mellom det sivile samfunn og Forsvaret i alle typer kriser. Det foregår et omfattende arbeid med å revidere og oppdatere både beredskapsplaner og operativt planverk. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har på sin side vært meget opptatt av at hver kommune må ha en verktøykasse klar i tilfelle krisesituasjoner; – for både kriser og krig. Å forebygge er langt rimeligere enn å reparere, i både menneskelige lidelser og penger.

I denne konteksten stiller jeg spørsmål om veteranene, som den ressursen de blir omtalt som, er tatt med i vurderingen som aktuelt innhold i kommunenes kriseverktøykasse?
Alle veteraner bor i en kommune.
Hvilket ansvar har, eller bør kommunene ta, for ivaretakelse? Veteraner er ressurser kommunene egentlig har tilgjengelig i både krig, krise og fredstid. Å ivareta veteraner er god samfunnsøkonomi. En varaordfører på Helgelandskysten sa det så dekkende. «Etter å ha sett hva NVIO har gjort for et par av kommunens veteraner, dere har spart veteraner for personlig lidelse, samtidig sannsynligvis spart kommunen og staten for millioner», han fremhevet at det er god samfunnsøkonomi. Samfunnet får mer igjen for pengene enn hva den statlige tildelingen via Forsvaret skulle tilsi. En god investering på alle plan.

Antall veteraner i alle landets kommuner er kjent. Det kommunene ikke vet, er hvem disse er. Det er ikke frigitt informasjon. Her vil jeg anbefale hver enkelt kommune å gi veteranene en mulighet til å registrere seg på frivillig grunnlag.

I Narvik kommune har de laget en portal på kommunenes hjemmeside med bilder og informasjon om krigsveteranene i kommunen. Det kunne være en ide til etterfølgelse og utvidelse. Selv om noen av dagens veteraner velger, av forståelige årsaker, at de ikke ønsker personlige opplysninger på nettet, kan det være nyttig informasjon for kommunene å vite hvilke ressurser de har tilgjengelig. En egenregistrering kunne vært gjennomført. Det kan i seg selv være en anerkjennelse.

En annen god start er utarbeidelse av veteranplaner. Noen kommuner har laget veteranplan, mange har ikke. Kommunale Veteranplaner kan bli grunnmuren i oppfølgingsplanen. Her antar jeg at Heimevernet kan være en god samarbeidspart, kanskje også en pådriver for både kommune og veteran, – til gjensidig nytte og respekt. En Veteranplan trenger ikke å være komplisert. Det kan være en god start er å begynne med to setninger om felles markering av 8. mai.

Apropos 8. mai. I fjor feiret vi 8. mai på en søndag. Det var stor deltakelse. Det er på mange måter en av de største og viktige dagene våre. I år kommer den på en mandag. Da er det mange som ikke får muligheten til å delta. Kan jeg driste meg til å foreslå at 8. mai kunne blitt den høytidsdag den fortjenes å være. Alternativt at vi legger markeringen av 8. mai til nærmeste søndag? Anerkjennelsen skal være tilgjengelig for flest mulig.

Ivaretakelse av veteraner er med andre ord ikke bare en jobb for Forsvaret. Men all virksomhet i Forsvaret, enten det gjelder utdanning, øvelser, trening, investeringer, materiell, sågar Landmaktutredningen, inngår i en helhetlig ivaretakelse av veteraner. Det er derfor jeg mener veteransaken og forsvarssaken er to sider av samme sak. Å oppfylle NATOs felles krav om et forsvarsbudsjett på 2 % av BNP, er således også en del av veteransaken.

Helhetlig ivaretakelse i hele karrieren er avgjørende for operativ kapasitet i pågående og nye operasjoner. Internasjonale operasjoner er en del av Forsvarets totale virksomhet. Veteransaken og Forsvarssaken er samme sak. Forsvaret må ha en helhetlig tilnærming til Veteransaken. Det gjelder all utdanning, trening, øving, operative planlegging og materiell.

Våre soldaters hjernekapasitet og forsvarsvilje er det skarpeste våpen vi har. Når alle investeringer, forberedelser og gjennomføring er helhetlig får vi den forebygging som er nødvendig for å anerkjenne våre veteraner.
Soldatene våre må klargjøre til strid på første klasse. Det er starten på all anerkjennelse. Anerkjennelse er summen av ivaretakelse og oppfølging.

Det bør synliggjøres ved å etablere et nasjonalt Veteranmonument på Akershus Festning.

For å oppnå intensjonen i Oppfølgingsplanen, er det imidlertid behov for en iverksettingsplan.

Mine damer og herrer.

Nå har jeg ikke nevnt spesifikt de øvrige departementene. Det er mye å hente på ivaretakelse fra hele statsforvaltningen. Det hadde vært langt bedre resultater med en enighet mellom alle impliserte om å samhandle. Departementene kan ikke beordre hverandre, det er intet klart ledelsesdepartement tillagt rettigheter til å beordre samhandling. Dette er et av flere eksempel på behovet for koordinering på et høyere plan, – en statssekretær med ansvar for veteraner på statsministerens kontor for å sikre tverrsektoriell samhandling. Uten et slikt koordinerende ledd blir samhandling på politisk og utøvende nivå fraværende.
Det er nødvendig for å samordne det spekter av ivaretakelse som er kartlagt, men ikke iverksatt og for å forhindre at oppfølgingen bare blir en teoretisk øvelse.
En god oppfølging og ivaretakelse av veteraner er god samfunnsøkonomi.

Jeg vil igjen understreke at Veteran er ikke en diagnose, men en hedersbetegnelse. Oppfølging er ikke ene og alene helsespørsmål. Det kan det imidlertid fort bli om ivaretakelsen ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Mangelfull familiepolitikk, samlivsbrudd, ny lås i døren, manglende jobbmuligheter eller karriereutvikling kan gi helseutfordringer om det ikke er en helhetlig ivaretakelse.

For forsvarsministeren er veteranorganisasjonene viktige samarbeidspartnere for å oppnå effekten av ivaretakelsen. Hun presiserte at vi har samme mål; å sørge for at veteranene får den anerkjennelsen, støtten og ivaretakelsen de skal ha. Å være veteran er først og fremst en beskrivelse av kompetanse – og det er en hedersbetegnelse. Jeg er hjertens enig, men det mangler en operasjonalisering av helhetlig ivaretakelse av veteranene. Det er etter min mening ikke behov for evaluering av PWC, til å skjønne det. Det kan imidlertid hjelpe å få det stadfestet fra et så kvalifisert hold.

I forlengelsen av denne betraktningen er det viktig å dra erfaringer fra alle veteraner og ikke bare den ene prosenten som alltid roper høyest og er mest synlig på sosiale medier.

Gjensynstreff blir derfor en stadig viktigere inngangsport til kontakt med veteranene. Der er det rom for å gjenoppleve og dele felles historie. Der kan vi «ta temperaturen» på hverandres behov for oppfølging, samtidig som det gir en indikasjon på de som eventuelt ikke møter og hvorfor. Samlingene bør kunne gjennomføres opp til kompaninivå. Der hvor Bæreia har kapasitetsproblemer, burde andre etablissementer blitt stilt til disposisjon. En gang avdelingssjef, alltid avdelingssjef.

Avslutning
Problemer blir ikke løst av at vi kaller dem utfordringer.

Datagrunnlaget har blitt bedre, men det kommer alltid nye metoder som kan forbedre det ytterligere. Et annet poeng kan være å spørre veteranene om de er fornøyd med oppfølgingen. Hvis svaret er ja, må vi dele hva vi har lært. Er svaret nei, må vi finne ut hva som gjenstår og hvordan vi da eventuelt kan løse det. Det krever forskning utover de tema det forskes på i dag.

Livet som soldat har alltid vært fullt av dilemmaer. Det er det og, når det gjelder å prioritere innholdet i et foredrag om veteraner. Jeg ønsker å oppsummere noen punkter:

Det er behovet for:

  1. Helhetlig ivaretakelse av veteranene ved å styrke Forsvaret, slik at utdanning, trening, øving, materiell og ledelse blir av topp kvalitet. Det er viktig for ivaretakelse av både veteranene, forsvarsviljen og fremtidig rekruttering.
  2. Utarbeide klare, målbare og konkrete mål for ivaretakelsen og oppfølgingen for derved å gi anerkjennelse. Det er behov for å operasjonalisere gamle planer. Vi er på overtid.
  3. Koordinering og samhandling av ivaretakelsen av veteraner tverrsektorielt med en statssekretær ved statsministerens kontor. Vurdere behovet for ytterligere koordineringer i operasjonsområdet.
  4. Forskning for kunnskapsbasert ivaretakelse generelt og kompensasjon og verdighet spesielt.
  5. Pålegg til kommunene om ivaretakelse av veteranene, herunder markering av 8. mai og utarbeidelse av veteranplaner.
  6. Styrke samarbeidet mellom Forsvaret og NHO i Veteranprosjektet.
  7. Nasjonalt veteranmonument på Akershus festning

Veteran er et varemerke.
Jeg er veteran og stolt av det.

Takk for oppmerksomheten.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 1. desember 2008

ved

Odd Helge Olsen

President i FN-Veteranenes Landsforbund

Veteranarbeid i går, i dag og i morgen

Formann

Ærede forsamling

Innledning

På vegne av FN-Veteranenes Landsforbund vil jeg takke for invitasjonen hit i kveld.

 

Odd Helge Olsen
President i FN-Veteranenes Landsforbund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er en stor ære og ikke minst en stor glede å få anledning til å komme til Oslo Militære Samfund for å presentere det jeg brenner for og har vært tillitsvalgt for i nesten 4 år – FNVLF som veteranorganisasjon, samt veteranarbeid i går, i dag, og i morgen.

 

Jeg vil i mitt foredrag legge hovedvekten på det som skjer i dag og de utfordringer veteranarbeidet og vår veteranorganisasjonen står overfor.

 

Mitt hovedbudskap til forsamlingen er at FNVLF – i løpet av de tre-fire siste årene – aldri har hatt større vind i seilene, takket være blant annet en regjering, en forsvarsminister og en forsvarssjef som tar veteranene på alvor. Men vi står fortsatt overfor mange veteran- og pårørendeutfordringer.

 

Før jeg går videre tror jeg det er på sin plass å se på veteranbegrepet slik det er definert pr i dag:

 

”En veteran er en person som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands”.

 

Veteranbegrepet er ikke noen diagnose – men snarere en honorær benevnelse.

Slik har det ikke alltid vært.

I går

 

I Norge har den 2. verdenskrig skapt den historiske hukommelse, tidsvitnene og definisjonene på hva begrepet krig innebærer.

Andre verdenskrig skapte mange forskjellige veteraner med forskjellige behov og erfaringsbakgrunn. I løpet av noen hektiske aprildager i 1940 og frem til 8. mai 1945 skulle Norge gå fra å være et nøytralt, uskyldsrent land langt mot nord, til å ha titusener av norske kvinner og menn med krigens grusomme erfaringer med seg inn i den nye fremtid.

Det norske forsvarets forskjellige våpengrener ble kastet inn i kamper som startet på norsk jord og som etter invasjonen av tyske styrker fortsatte på alle verdens hav, på land, og i luften.

 

Krigsseilere, som dro ut som svært unge menn og endte opp som en stor og betydelig gruppe mennesker som på mange måter skulle definere veteranbegrepets tragiske ansikt i hele etterkrigstiden.

 

Ved krigens slutt ligger det meste av Finnmark og Nord-Troms i ruiner og Norge har for første gang i nyere tid fått sivile og militære krigsveteraner etter fem år med okkupasjon og kamper hjemme og ute.

 

Derfor kan det være nyttig å starte med å se på etterkrigstidens politiske landskap og hva krigsveteranene selv måtte erfare.

 

De ble tatt i mot som helter og tiljublet i 1945, og så forsvant de inn i den trivielle undersøkelsesmaskin norske myndigheter etablerte, der de selv måtte bevise sin krigsdeltagelse, innsats og senere sine fysiske og psykiske skader.

 

Krigspensjoneringsloven av 1946 fastslo grunnprinsippene for pensjon til kun 2600 krigsveteraner.

 

Loven hadde sine klare begrensninger:

 

  • Den åpnet ikke for indeksregulering av pensjonene. Noe som førte til at krigsveteranene ble liggende langt etter velstandutviklingen.

 

  • Den tok heller ikke for seg krigens langtidsvirkninger på menneskene.

 

Det er neppe tvil om at floraen av spesialorganisasjoner bidro sterkt til å forsinke dannelsen av samlende organisasjoner, og ikke minst forsinket det arbeidet med det som senere skulle bli Krigspensjonen, slik vi kjenner den i dag.

 

Krigsdeltagerforbundet var blant de organisasjonene som arbeidet positivt for å skape store enheter. Og det var dette forbundet som i 1953 var med og bar Krigsinvalideforbundet til dåpen og bidro sterkt til opprettelsen av Krigsinvalideforbundet i 1954.

 

I løpet Krigsinvalideforbundets historie fra 1954 har 12.000 personer kommet inn under krigspensjonsordningen.

 

Men loven tok ikke opp i seg krigens langtidsvirkninger.

Personer som kom fra krigens redsler tilsynelatende friske og raske ble etter en tid rammet av store ettervirkninger som mer eller mindre satte dem ut av spill.

 

Dette førte til Tilleggsloven av 1968 (altså 23 år etter krigens avslutning), loven som åpnet dørene for blant annet de tusener som hadde stått på i den norske handelsflåten under krigen.

Dermed ble det med et slag åpnet adgang i krigsinvalidenes rekker for henimot 8000 rammede krigsveteraner som inntil da var holdt utenfor og var blitt henvist til ulykkestrygden.

Hvorfor skulle det skulle gå så urimelig mange år før krigsinvalidene i 1954 fikk sin egen interesseorganisasjon og sitt eget rekreasjonshjem, Bæreia, i 1959?

 

Krigsinvalideforbundets senere formann og generalsekretær Per Arnesen uttalte i 1953 at et forbund for krigsinvalider egentlig burde vært stiftet umiddelbart etter krigen. “Hadde myndighetene holdt sine løfter, hadde det sannsynligvis ikke vært aktuelt å stifte et forbund, åtte-ni år senere.”

En annen viktig årsak til at krigsinvalidene ikke kom med organisasjonsmessig før i 1954 kan være den oppsplittelsen i foreningsvirksomheten som fant sted blant krigsveteranene like etter frigjøringen.

 

Det viste seg at de som hadde gjennomgått de største påkjenninger under fangenskap og tortur, kom tilbake tilsynelatende friske til fredens innsats. Dette kunne skape det inntrykk at påkjenningene hadde vært til å bære. Krigsinvalidestemplet gjaldt først og fremst mennesker som i krigshandlingene hadde mistet en arm eller et bein, eller som i fangenskap hadde blitt uføre.

 

Langtidsvirkningene av krigens hendelser var det få eller ingen som tenkte på.

Det kom naturlig nok først senere.

 

Noe av årsaken til datidens manglende fokus på senskader kan ligge i underrapportering.

Det norske samfunn manglet de økonomiske sikkerhetsnett som vi har i dag, og tvang dermed veteranen til å holde seg i arbeid.

Men etter hvert ble også disse innhentet av sine fysiske og psykiske traumer.

Folketrygden kom som kjent først i 1967.

 

Når endelig Krigsinvalideforbundet var en realitet var det materielle kår i form av pensjon og sikring av pensjonenes verdi som sto i forgrunnen.

Medlemmenes ønsker gikk ut på å få større pensjoner eller høyere satser, skattelettelser, mer omskolering og hjelp med boligproblemer.

Det ble ikke sagt et eneste ord om krigsinvalidenes behov for rekreasjon eller psykisk hjelp.

 

På dette området hadde man antagelig fått nok av Rikstrygdeverkets nitidige granskning av legeme og sjel for å konstatere om de som fremsto som krigsinvalider virkelig hadde hatt det så forferdelig som det ble krevd i lovteksten fra 1946.

 

Etter at hjemmet på Bæreia var tatt i bruk i 1959 ble det observert at mange krigsinvalider hadde så stor angst for leger og hvite frakker, at tilsynslege Reidar Gjems hengte bort sitt legekostyme og aldri tok det på igjen i sitt virke blant krigsinvalidene på Bæreia.

 

Norge skulle snart med sine allianser, forpliktelser og sitt internasjonale engasjement skape nye veteraner.

 

Selv med krigsveteranenes erfaringer fortsetter vi å sende ut norske kvinner og menn i internasjonale operasjoner, uten å bygge på de kunnskaper og erfaringer som norske myndigheter hadde høstet fra 1945 til 1968 og ute å etablere et tilfredsstillende sikkerhetsnett. En unnlatelsessynd som gjør at vi i dag har et sterkt etterslep i erstatningssaker.

 

 

FNVLF

Forløperen for FN-Veteranenes Landsforbund er ”Norske militære FN-observatøres landsforening” som ble stiftet 16. november 1960 av en gruppe tidligere FN observatører fra Kashmir og Midt-Østen, med felles behov for å dele erfaringer, stille krav, holde foredrag og styrke de bekjentskaper de hadde tilegnet seg fra sin tjeneste.

 

For å ta med også de som kom tilbake fra Sinai og Gaza, og Kongo, ble organisasjonen snart omdøpt til FN-befalets landsforbund, men den var fortsatt bare åpen for befal.

 

I 1988 ble foreningen åpnet for alle (befal og soldater) og fikk dagens navn:

”FN-Veteranenes Landsforbund”, men allerede 7 år tidligere, den 7.mai 1981, var den første lokalforening stiftet på Nordmøre.

 

De første årene var økonomien meget vanskelig, det var ingen direkte bevilgninger fra politiske myndigheter, kun indirekte midler fra Forsvaret.

FNVLF fikk for første gang støtte over Forsvarsbudsjettet i 1997 med 700 000 kroner, først og fremst takket være to personer, daværende forsvarsminister, Jørgen Kosmo, og daværende statssekretær, Inger Hovengen.

Derfor sier vi: ”Jørgen Kosmo er vår far og Inger Hovengen er vår mor”.

 

Fra 1981 og fram til i dag har FNVLF i økende grad bestått av medlemmer i lokalforeninger spredt utover hele landet, fra Svalbard i nord til Mandal i syd.

 

FNVLF er i dag den ledende organisasjon for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner, og består av:

 

  • 53 lokalforeninger
  • 33 kameratstøttegrupper
  • 7700 betalende medlemmer – en økning på 4ooo betalende medlemmer fra 2005.
  • Gjennomsnittsalder 45 år, hvor den eldste er 92 år og den yngste 20 år.

FNVLFs arbeid er basert på frivillig innsats. Mange veteraner har opp gjennom årene bidratt til at veteraner skal få en bedre hverdag.

 

FNVLF er en partipolitiske nøytral organisasjon som har til formål å:

 

  • Samle veteraner fra alle internasjonale operasjoner
  • Gi medlemmer mulighet til å opprettholde kontakten med kolleger og miljøet fra internasjonal tjeneste, herunder gi støtte til etablering og drift av lokale foreninger.
  • Arbeide for at personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner blir ivaretatt av samfunnet.
  • Gi hjelp til veteraner som har behov for støtte.
  • Spre informasjon om FN- og internasjonal tjeneste, herunder stille erfaringer til disposisjon og delta i den offentlige debatt.
  • Samarbeide med nasjonale og internasjonale organisasjoner på ovennevnte felt.

 

Vårt medlemsblad er Sjekkposten som utkommer 6 ganger i året med aktuelt veteranstoff, og fordeles til alle medlemmer i forbundet.

 

Kameratstøttearbeidet.

 

Våre, for tiden, 33 kameratstøttegrupper skal:

  • Være et lavterskeltilbud for veteraner som møter vanskeligheter
  • Kunne drive oppsøkende virksomhet.
  • Fungere som et støttende nettverk for personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.
  • Gi informasjon om sivile og militære hjelpetilbud.
  • Kameratstøttegruppen utformer en oversikt over de hjelpetilbud som finnes i lokalmiljøet.
  • Gi nærmiljøet informasjon om tjenester og ettervirkninger.

 

Alle som arbeider med kameratstøtte går gjennom tre weekendseminarer før de begynner aktivt med kameratstøttearbeid.

 

Kameratstøttetelefonen, 800 48 500, er bemannet med frivillige 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

 

Den nettbaserte tjenesten, kameratstøtte.no, er et supplement til Kameratstøttetelefonen. Den er et anonymt lavterskeltilbud for soldater, veteraner og deres pårørende, som sliter med store og små problemer som følge av deltakelse i utenlandsoperasjoner. Tjenesten er døgnåpen, og henvendelsene besvares innen 48 timer av ansatte som selv har erfaring fra utenlandstjeneste. Erfaringen viser at det ofte er lettere å skrive om de vanskelige tingene enn å snakke om dem.

 

Dette prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom FNVLF og Mental Helse Norge med støtte fra stiftelsen Helse og rehabilitering – så takk til alle dere som spiller EXTRA hver tirsdag!

 

Prosjektet ble etablert 1.januar 2008 og skal gå over 2 år. Den offisielle åpningen av nettsidene ble foretatt av Forsvarsministeren den 1.september.

Vår intensjon er at denne tjenesten skal bli et godt forebyggende tilbud for veteraner og deres pårørende.

 

For noen år siden ble Krigshospitalkassen og FN-soldatenes hjelpefond slått sammen til Krigshospitalkassen av 1679, som gir økonomisk støtte til veteraner og deres pårørende som på grunn av tjenesten har kommet i en vanskelig livssituasjon. I løpet av de siste årene er det utbetalt i gjennomsnitt mer enn en halv million kroner pr år.

 

I løpet av de siste årene har det imidlertid blitt åpenbart at det er behov for en ordning som på meget kort varsel kan gi økonomisk akutthjelp til veteraner som for eksempel har problemer med å få betalt avdrag og regninger i tide. For å bøte på dette, etablerte FNVLF tidligere i år Stiftelsen veteranhjelp. Stiftelsen kan på meget kort varsel, ofte bare et par dager, gi akutt økonomisk førstehjelp der det øvrige hjelpeapparatet ikke strekker til. Hittil i år har stiftelsen hatt i alt sju utbetalinger på til sammen ca kr 25 000. Stiftelsen har ingen andre egne inntekter enn renter, og er avhengig av frivillige bidrag for å kunne fungere etter sin hensikt.

Veteraner tas på alvor

 

Jeg nevnte innledningsvis at vi i dag har en regjering, en forsvarsminister og en forsvarssjef som tar veteranene på alvor. Her er noen av sakene de har tatt tak i de siste 3 årene:

 

General Sverre Diesen hadde ikke vært forsvarssjef i mer enn ca 8 måneder før han kom med sitt beslutningsnotat av 7.desember 2005, hvor han besluttet å etablere Forsvarets
Veteranorganisasjon (FVA) hvis oppgave så langt har vært å være:

  • En troverdig og nøytral instans for alle veteraner
  • Et overordnet kontaktpunkt for veteraner som henvender seg til Forsvaret
  • Et kontaktpunkt for veteraner som har behov for oppfølgning, veiledning og råd
  • Veilede og koordinere alle veterantiltak på vegne av Forsvarsstaben
  • Være FSJ rådgivende organ i alle spørsmål som angår veteransaker
  • Ha nært samarbeid med de frivillige veteranorganisasjonene

 

Mange av disse oppgavene er kompliserte og berører flere problemstillinger, og tar ofte også tid. Men styrken i ordningen er at FVA kan spille på alle relevante deler av Forsvaret for å få sakene løst, i stedet for at den enkelte veteran skal bli sendt fra den ene til den andre på egen hånd.

 

FVA har også holdt god kontakt med de frivillige veteranorganisasjonene utover landet, og bidratt økonomisk og på annen måte til det omfattende oppfølgnings- og kameratstøttearbeid samt jubileumsarbeid som har vært drevet lokalt, regionalt og sentralt.

 

Bæreia er kommet hjem

 

Under Forsvarsministerens foredrag i her Oslo Militære Samfund den 7. januar i år meddelte hun at Forsvaret kjøper Bæreia og etablerer dette som et veteransenter. Dette var en beslutning som ble mottatt med stor glede hos alle som har et hjerte som banker for Bæreia- og det er det mange som har. Dette har vært en sak for FNVLF siden 1997 – altså i over 10 år – som nå endelig er kronet med seier. ”Bæreia er kommet hjem”.

 

Forventningene til Bæreia som Forsvarets Veteransenter er store. Nå gjelder det å gi senteret et innhold slik at vi ikke blir skuffet, og å videreføre Forsvarets intensjoner om å gi veteranene og de pårørende den anerkjennelse de rettmessig fortjener.

 

Veteranloven

 

En pressemelding fra den norske regjeringen 7. oktober i år sier følgende:

 

Sitat:

”Regjeringen vil sikre god oppfølging av de som har deltatt i internasjonale operasjoner, og sørge for at de får den anerkjennelsen de fortjener. Derfor styrkes veteranenes rettigheter i 2009 og vi legger til rette for en bedre oppfølging gjennom flere konkrete tiltak. Gjennom et tett samarbeid på tvers av ulike sektorer i samfunnet, setter vi fokus på veteranene.” Sitat slutt.

 

Forslaget om endringer i Forsvarspersonelloven nærmer seg Statsråd og behandling i Stortinget, og vil bety et stort skritt fremover i arbeidet for å sikre rettighetene til veteranene og deres pårørende.

 

Det er med stor glede FNVLF konstaterer at dagens tjenestegjørende soldater og hjemvendte veteraner opplever at politikere viser klokskap og handlekraft ovenfor en gruppe kvinner og menn som fortjener den største respekt og anerkjennelse for sin egen og de pårørendes oppofrende innsats.

Betydningen av å skape en trygg, forutsigbar, økonomisk plattform med gode forsikringsordninger, pensjoner og hjelp til god helse når veteranene kommer hjem kan ikke overvurderes.

 

Det gjenstår et betydelig arbeid før denne loven kan iverksettes. Allerede i januar neste år starter arbeidet med forskriftene til loven.

Et arbeid som krever at alle – politikere, militære myndigheter og veteranorganisasjoner viser ansvar og samarbeider for å lose dette gjennom, med alle de juridiske problemer som måtte finnes.

Vegen videre

 

Veteranarbeidet har, som sagt, kommet et godt stykke videre i løpet av de siste 4 – 5 årene, men det er fortsatt mye som gjenstår. Selv om forslagene om endringer i forsvarspersonelloven og innføringen av Forsvarssjefens veterandirektiv vil bringe oss et godt stykke videre, bør det ikke være noen diskusjon om behovet for en fortsatt utvikling av veteranarbeidet. La meg derfor minne om en del kjensgjerninger:

 

  • Som en fredsnasjon vil Norge fortsette å bidra til bygge sikkerhet og stabilitet som grunnlag for en fredelig utvikling i konfliktherjede deler av verden.
  • Norge vil bidra til dette arbeidet med hele spekteret av virkemidler, inkludert militær innsats. Det betyr at nye veteraner vil fortsette å komme hjem hvert eneste år i overskuelig fremtid
  • Også i fremtiden vil det store flertall av veteraner vende tilbake til en trygg og fredelig hverdag i Norge med et vell av erfaringer som de vil ha glede og nytte av gjennom resten av livet, men
  • vi vil dessverre også oppleve at noen soldater kommer hjem med skader på kropp og sjel, eller med opplevelser som kan føre til at skader utvikler seg over tid, dersom ikke tilstrekkelige forebyggende tiltak settes inn i tide. Uten oppfølging vil en veteran med plager gradvis bli en skadet veteran.

 

Generalinspektøren for Hæren, som selv er veteran, har ved en rekke anledninger, blant annet fra denne talerstol, understreket at det er tre avgjørende faktorer for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste. Den første er trygghet for at han eller hun vil bli gitt effektiv hjelp hvis skader skulle oppstå i tjenesten. De to neste gjelder veteraner:

 

  • For det første: Anerkjennelse, slik at både veteranen selv og hans pårørende føler at samfunnet anerkjenner og setter pris på den innsatsen som er gjort.

 

Dette innebærer blant annet at det skapes en forståelse i samfunnet, både i det politiske miljø og i befolkningen, for at soldaten i felt om nødvendig må bruke vold på statens eller verdenssamfunnets vegne. Det er ikke noe ønske om å bruke vold, men noen ganger kan det være nødvendig både for å ivareta sikkerheten for lokalbefolkningen, for å bidra til stabilitet i regionen, og for å beskytte seg selv. I krig kan det være meningsfylt å ta liv for å skape grunnlag for stabilitet og sikkerhet, selv om dette strider mot alt hva vi har lært fra barnsben av.

 

Anerkjennelse kan gis i form av medaljer, parader, taler, minnesmerker, og en klapp på skulderen, og det er viktig. Den viktigste anerkjennelsen er imidlertid at samfunnet tydelig viser sin respekt for den innsatsen som er gjort ved den måten vi møter og tar vare på våre veteraner, slik at veteranene selv og deres pårørende ikke må ”snike seg langs husveggene” for å unngå å bli gjenkjent.

 

Anerkjennelse innebærer at veteranen og hans eller hennes pårørende skal kunne føle stolthet over det de har vært med på, og respekt for de vanskelige valg de har vært nødt til å treffe.

 

Anerkjennelse kan også vises gjennom praktiske tiltak i samfunnet, for eksempel ved å prioritere veteraner i helse-, arbeids- og utdanningskøene, der et tiltak for eksempel kunne være at veteraner foretrekkes under ellers like forhold ved ansettelse i stat og kommune.

 

  • For det andre må veteranene og deres pårørende føle trygghet for at de enkelt og ubyråkratisk vil få den helsemessige, sosiale og økonomiske støtte de har behov for, hvis de trenger det når de kommer hjem – eller om behovet skulle oppstå mange år senere.

 

Dette krever at det bygges opp tilstrekkelig kompetanse i det sivile hjelpeapparatet om de fysiske og psykiske sykdommer og behov veteraner fra internasjonale operasjoner og deres pårørende kan få, og hva som skiller disse fra andre som har behov for støtte fra samfunnets hjelpeapparat, enten dette dreier seg om helsevesenet, NAV, Statens pensjonskasse eller andre. I denne forbindelse er det gledelig å konstatere at representanter for de tre viktigste stortingskomiteene i denne sammenheng, og representanter på relativt høyt nivå fra både NAV og Statens pensjonskasse, deltok på GIHs konferanse om oppfølging av veteraner i Tollbugata 10 den 4. november i år.

 

Forslagene om endringer i forsvarspersonelloven tar oss et langt stykke på vegen mot en tilfredstillende løsning, dersom de blir vedtatt. Om lovgivernes intensjoner skal bli virkeliggjort avhenger imidlertid også av at forskriftene til loven blir gode, og av at det stilles tilstrekkelige ressurser til rådighet, både i form av penger, tid og arbeidskraft, slik at de gode intensjonene kan føre til effektive tiltak.

 

Målet må være at alle som har behov for støtte får den, når de trenger den, og på en slik måte at den sikrer muligheten til et fullverdig liv, helsemessig, sosialt og økonomisk.

 

Til tross for det alminnelig aksepterte prinsipp om at alle i Norge har den samme rett til offentlige tjenester, er det nødvendig at visse grupper, herunder veteraner, gis det vi kan kalle særbehandling, enten dette skjer i form av oppfølging fra den tidligere arbeidsgivers side, prioritering i behandlingsapparatet, eller hjelp til utdanning og jobb. I denne forbindelse ser vi med en viss bekymring på forslaget om ny arbeidsskadeerstatningslov, som kan føre til at særrettighetene for militærpersoner med hensyn til yrkesskader i Lov om folketrygd faller bort. Det er imidlertid betryggende at Forsvarsdepartementet er klar over dette, og til en viss grad er villig til å kompensere ved bestemmelser i sin særlovgivning.

 

Det er dessverre fortsatt slik at kunnskapene om de spesielle forhold som kjennetegner tjenesten under operasjoner i utlandet, og hvordan de kan påvirke personellets helse senere i livet, er relativt dårlige i helsevesenet som helhet. Det finnes selvsagt mange hederlige unntak, men inntil videre er det helt nødvendig at det arbeides aktivt for å bedre kompetansen på dette området, både i primærhelsetjenesten og behandlingsapparatet for øvrig. Samtidig er det nødvendig at Forsvaret tar på seg et spesielt ansvar for å følge opp sine veteraner, også i tiden etter at arbeidsforholdet tar slutt og det formelle arbeidsgiveransvaret opphører.

 

Forslaget om lovfestet plikt til oppfølging i inntil ett år er et viktig skritt på vegen, men det er ikke nok. Det er kanskje tiltrekkelig for de som har konstatert en skade når de kommer hjem – der er både årsakssammenheng og diagnose klar. Vi vet imidlertid at noen av de som kommer hjem, tilsynelatende friske, står i fare for å utvikle fysiske eller psykiske skader senere i livet som følge av tjenesten i utlandet. Vi vet ikke hvem disse er, og det kan ta mange år før den det gjelder eller hans eller hennes omgivelser innser at det er nødvendig å søke hjelp. Vi mener derfor at Forsvarets plikt til oppfølging må utvides betydelig, minimum til fem år. Jo lenger tid som har gått fra tjenesten ble avsluttet til en eventuell skade bryter ut, jo vanskeligere blir det å dokumentere at den skyldes deltagelse i internasjonale operasjoner. Vi mener derfor også at den som utvikler en skade som følge av tjenesten må få rett til veiledning fra Forsvaret i minst ett år etter at vedkommende søker hjelp, uansett når i livet dette måtte skje.

 

Den beste behandling er som kjent forebygging. Jeg er overbevist om at selv om noen vil utvikle skader uansett hva som gjøres, er det mye som kan forebygges ved fornuftig oppfølging. På dette området må Forsvaret spille en helt sentral rolle, og Forsvarets veteransenter på Bæreia kan få en sentral funksjon. For mange av dem som fortsetter tjenesten i Forsvaret i kortere eller lengre tid, vil selvsagt den viktigste delen av oppfølgingen skje i avdelingen. Det forutsetter imidlertid at det settes av tilstrekkelig tid til dette, og at tiden mellom to deployeringer blir tilstrekkelig lang til at både den enkelte og avdelingen kan hente seg inn igjen. Slik det er i dag er det liten tvil om at det drives rovdrift på enkelte personellgrupper.

 

Veteranorganisasjonene har også en viktig rolle i det forebyggende arbeidet, både som et møtested i lokalmiljøet, gjennom sitt kameratstøttearbeid, og selvsagt som interesseorganisasjon og talerør for veteranene overfor myndighetene.

 

Selv om de fleste veteranene vil klare seg aldeles utmerket gjennom livet, vet vi at det er noen som faller utenom yrkeslivet for kortere eller lengre tid som følge av tjenesten i utlandet. Det er viktig at også disse er sikret en anstendig livsinntekt og et forsvarlig pensjonsgrunnlag. Etter vår mening betyr dette en garantert årsinntekt tilsvarende minimum 6G, noe som vil være betydelig bedre enn minimumsytelser som uføretrygdet med overgang til minstepensjon, slik tilfellet er for noen i dag.

 

Mange vil, og med rette, hevde at de pårørende ofte bærer en betydelig del av byrden, både under tjenesten i utlandet, og etterpå hvis det oppstår problemer. Det er derfor viktig at Forsvaret tar ansvaret for de pårørende, både økonomisk og sosialt, som forslaget om endringer i forsvarspersonelloven forutsetter, blant annet ved å innføre en tilstrekkelig ordning med etterlattepensjon, dersom veteranen skulle falle fra, og å sørge for muligheter for veiledning, støtte og avlastning når det skulle være behov for det.

 

Et vesentlig ankepunkt mot NAV i den senere tid har vært at, til tross for målsettingen om at enhver skal få en saksbehandler å forholde seg til, blir mange veteraner sendt fra saksbehandler til saksbehandler før de kanskje får saken sin ferdigbehandlet. Er det noe bedre i Forsvaret?

 

I utkastet til Forsvarssjefens veterandirektiv listes alle de instanser i Forsvarets militære organisasjon som har større eller mindre ansvar for veteranspørsmål, i alt mer enn 15. Det er utmerket at FSJ på denne måten slår fast at ansvaret for Forsvarets veteraner påhviler hele Forsvaret, og at han understreker det sjefsansvaret ikke minst generalinspektørene har for sine veteraner. For veteranene blir det imidlertid svært uoversiktlig. Det er åpenbart et behov for en samlende og koordinerende instans som kan trekke opp grensene mellom for eksempel generalinspektørenes oppgaver og Forsvarets veteranadministrasjons mandat.

 

Selv om innføringen av veterandirektivet er et viktig tiltak for å klarlegge hvem som har ansvar for hva om veteranspørsmål i Forsvaret, avdekker det også den betydelige fragmenteringen av ansvar, som gjør det vanskelig å utvikle og gjennomføre en samordnet veteranpolitikk.

Behov for et ”veterandepartement”

 

Både for veteranorganisasjonene og for veteranene selv – ikke minst for de veteranene som er skadet – er dagens fragmenterte ansvar et betydelig problem. Dette problemet forsterkes ved at det er mye som tyder på at de ulike instansene både innenfor Forsvaret, og ikke minst utenfor, vet for lite om hverandre, hva de andre instansene gjør og hvilken ansvarsfordeling som gjelder.

 

Derfor er det både behov for en klarere ansvarsfordeling og for en grenseoppgang mellom de ulike instansers ansvarsområder. I tillegg er det behov for en betydelig kompetanseoverføring, særlig mellom Forsvaret og de ulike sivile instanser. Forslaget om en lovfestet plikt for Forsvaret til å følge opp veteranene en viss tid etter endt tjeneste – vi har som nevnt tatt til orde for at denne plikten skal vare i minst fem år – vil bedre situasjonen, men vil ikke løse de grunnleggende problemene.

Dersom man etablerte en sentral organisasjon der alle ansvarslinjer kunne møtes, ville mye være gjort. Den måtte være slik plassert og ha tilstrekkelig kompetanse og ressurser til virkelig å kunne ivareta veteranenes interesser, både innad i Forsvaret og overfor det sivile hjelpe- og støtteapparat. Etableringen av Forsvarets veteranadministrasjon er et godt forsøk på å etablere et slik organisasjon, men den organisatoriske plasseringen, som en avdeling i FST/P, gjør at den vanskelig kan ivareta koordineringen innad i Forsvarets militære organisasjon, der den står overfor tunge aktører som generalinspektørene og Vernepliktsverket. I forhold til Forsvardepartementet og de øvrige berørte departementer blir denne oppgaven nærmest umulig. En samordnet avdeling som skal ivareta veteranenes interesser må derfor få en ganske annen organisatorisk tyngde – vi trenger på sikt et ”veterandepartement”!

Politisk ansvar

 

Beslutningen om å sende norsk militært personell for å bidra til konfliktløsning i utlandet er politisk, dermed blir også det overordnete ansvaret for å ivareta veteranenes interesser politisk. Fordi ansvaret for oppfølging av veteraner med problemer skal overføres til det sivile hjelpeapparatet så snart som mulig, i prinsippet i det de slutter i Forsvarets tjeneste, har FN-Veteranenes Landsforbund, blant annet i vår uttalelse til forslaget til ny langtidsproposisjon for Forsvaret, tatt til orde for det at burde etableres formelle kontaktordninger både mellom de mest aktuelle departementer: Forsvarsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og mellom fagetatene Forsvaret, Helsedirektoratet med helseforetakene, og NAV. Hensikten med disse ordningene skulle både være nødvendig kompetanseoverføring og koordinering av de tiltak som iverksettes.

 

For å ivareta disse oppgavene, i påvente av et veterandepartement, bør det snarest etableres en tilstrekkelig ”tung” avdeling i Forsvarsdepartementet, ledet enten av en ekspedisjonssjef, eller en underdirektør med ansvar både for å koordinere Forsvarets veteranpolitikk internt, og forholdet til de øvrige berørte departementer eksternt. For å sikre overordnet politisk styring og koordinering, bør personellspørsmål generelt og veteranspørsmål spesielt, forankres i den politiske ledelse.

Behov for et veteranombud

 

Uansett hvor godt bestemmelsesverket blir, og uansett hvor godt hjelpeapparatet blir utviklet, vil det alltid være noen som faller mellom to stoler, og som har problemer med å nå frem med sine krav. Dette vil ofte være personer med store og sammensatte problemer, og ofte uklar årsakssammenheng mellom de problemene vedkommende har og deltakelsen i internasjonale operasjoner. Dette kan ha en rekke årsaker, for eksempel lang tid siden tjenesten ble avsluttet, at årsakene er mangelfullt dokumentert eller begge deler (vi har nettopp sett at en erstatningssak er i ferd med å finne sin løsning, 30 år etter de hendingene som førte til problemene). For å sikre at også disse får sin sak vurdert og kvalitetssikret på en skikkelig måte, bør det snarest opprettes et uavhengig veteranombud. Fordi de fleste veteraner ikke er i Forsvarets tjeneste, faller dette utenfor mandatet til Ombudsmannen for Forsvaret.

 

Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner

 

For å tydeliggjøre at vi er et forbund for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner, besluttet landsmøtet i april i år at vi skal skifte navn til:
Norges Veteranforbund for Internasjonale operasjoner (NVIO)

fra 1. januar 2009. FNVLF blir historie – NVIO blir fremtiden.

 

Det har vært hevdet at forbundet gjennom de snart 50 år vi har eksistert har beveget seg fra å være en kameratklubb til å bli en interesseorganisasjon. Dette er ikke helt riktig – vi skal fortsatt være en kameratklubb for alle veteraner, men vi vil også fortsette å arbeide for å ivareta interessene til veteranene og deres pårørende. Vi skal med andre ord være både kameratklubb og interesseorganisasjon.

 

Forbundet er allerede landsdekkende, men Norge er et stort land, og det er fortsatt mange som har for langt til nærmeste lokalforening. Vi vil fortsette arbeidet med å etablere nye lokalforeninger der hvor forholdene ligger til rette for det. Gjennom lokalforeningene vil vi arbeide for å skape møtesteder for veteraner i lokalmiljøene, både i form av møter og andre medlemsarrangementer, og ved å arrangere veterantreff – også kjent som pizzakvelder – for alle veteraner, i samarbeid med Forsvarets veteranadministrasjon.

 

Det vil fortsatt være en viktig oppgave å videreutvikle kameratstøttearbeidet, der et viktig prinsipp er at vi aldri vil spørre en veteran som søker hjelp om medlemskap. En veteran som søker hjelp, skal få det, uansett hvem det er. Dette skal være forebygging på et meget lavt nivå – helst før problemene blir for store.

Det er mange år siden vi konstaterte at de pårørende er en meget viktig, og ofte glemt gruppe. Det er også mange år siden FNVLF tok initiativet til å etablere en pårørendegruppe av og for pårørende til soldater i og veteraner fra internasjonale operasjoner. Gruppen har ennå ikke funnet sin form, og har for tiden valgt å være en uavhengig organisasjon. Vi har invitert dem til å bli en del av vår organisasjon, men hva de gjør er noe de må velge selv. I mellomtiden har vi tilbudt samarbeid der det er hensiktsmessig. Uansett hva Pårørendegruppa velger å gjøre, vil NVIO være nødt til å arbeide for de pårørende i årene som kommer. Hvilken form dette arbeidet vil få gjenstår å se.

Avslutning

 

Selv om alle de erfaringene som ble gjort i arbeidet for veteranene etter Andre verdenskrig synes å ha blitt glemt når det gjelder veteranene fra de siste drøyt 50 års innsats, har det skjedd mye positivt de siste årene, og mange interessante prosesser er i gang. Det er mye som gjenstår, og så lenge vi fortsetter å sende unge kvinner og menn på krevende oppdrag i konfliktområder rundt om i verden, vil det fortsatt være behov for å videreføre og videreutvikle arbeidet for veteranene og deres pårørende.

 

Dette arbeidet må skje i et nært samspill mellom veteranorganisasjonene og våre militære og politiske myndigheter, der målet må være at vi gjennom kritisk dialog og effektivt samarbeid kan gjøre en stadig bedre jobb.

 

FNVLF er et forbund i sterk vekst med store ambisjoner for fremtiden for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner. Forbundets ambisjoner for fremtiden kan kun nås dersom vi fortsetter med stø kurs mot det vi tror på.

 

Veteranarbeidet og den måten vi tar vare på våre veteraner og deres pårørende, dreier seg til syvende og sist om vår selvrespekt som nasjon.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. januar 2008

Ved

Generalmajor Robert Mood,

Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren – Hæren ved et veiskille

 

INNLEDNING

Generalmajor Robert Mood, Generalinspektør for Hæren. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Vi skuer inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat har lagt bak oss. Positive og negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

De internasjonale mekanismene og institusjonene som ble etablert i det forrige århundret, for det forrige århundrets utfordringer, må grunnleggende fornyes eller avløses av mekanismer og institusjoner med global forankring, troverdighet og evne til å handle dersom verden skal gå ut av dette århundret i bedre stand enn da vi gikk inn i det.

Norge sees på som en aktør med rikelig mulighet til både å bidra ute og til å skape stabilitet og fasthet her hjemme. Mine damer og herrer, enkelte hevder i debatten at vi bør bidra mindre i internasjonale operasjoner ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme. Det er ikke et aktuelt valg; det er en illusjon. Forsvaret vårt har så liten kapasitet at vi er mer avhengig av NATO og andre allianser, enn noen gang siden NATO ble etablert.

Kun i praktisk og forpliktende samarbeid med NATO-land og andre aktuelle koalisjoner har vi kapasitet til å håndtere kriser eller konflikt, det være seg i Nord-Norge, på Balkan, i Middelhavsområdet eller under fjernere himmelstrøk.

Hvis vi skulle slutte å bidra ute ville det altså redusere vår evne til å bidra under større kriser og konflikt her hjemme ytterligere, i tillegg til å gi oss mindre innflytelse over operasjonene.

Mine damer og herrer, de som begrenser debatten til hvorvidt vi skal bidra mindre ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme, reiser en grunnleggende debatt vi skal ønske velkommen; det er på tide å slutte å diskutere hvor lite Forsvar vi kan ha.

Tidenes miniatyrforsvar henger krampaktig sammen med dogmet om at andre vil ta et hovedansvar for kriser og konflikt som direkte rammer oss her hjemme og for de større ute i verden.

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det tid for debatten om hvor mye forsvar Norge trenger for å være en stat med vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme – i større grad på egenhånd.

Bak hver nordmann er det over 400.000,- kr på bok. Vi har vunnet i Lotto – uten å ha kjøpt kupong. Vi tar uhemmet for oss av dyrebare ressurser, belaster miljøet langt mer enn de fleste og velter oss i forbruk. En situasjon som gjør at verden med rette kan forvente mer av oss.

 

FORSVARET

FSJ la i høst fram sin studie og anbefaling for Forsvarets utvikling den neste fire-årsperioden. Nesten samtidig kom Forsvarspolitisk utvalg med sin anbefaling. Forsvarssjefen sa det slik fra denne talerstol: ”Maktbrukens hensikt ville med andre ord ikke være å erobre territorium eller påføre oss størst mulig skade for dets egen del, men å demonstrere vilje og understreke styrken i de politiske krav som var fremsatt.” For egen del vil jeg legge til; Vi vil bli overrasket, det vil komme krevende utfordringer vi ikke ser i dag.

 

Historien forteller oss dessuten at overraskelsene oftest kommer fra retninger vi ikke venter. Historien har vist oss at det uforutsette vil skje. 11. September 2001 ble vårt bilde av verden endret.

Norge var med ett i krig, da NATO-alliansens artikkel V for første gang trådte i kraft.

Overraskelsen var total – selv for verdens mektigste mann George W Bush. De fleste husker sikkert hans uttrykk da han fikk de første meldingene, mens han hørte skolebarn lese i Florida. Vi husker hvordan verden endret seg på de 102 minuttene det tok fra første flyet traff det nordlige tårnet til begge Twin Towers lå i grus.

Ekspertene spør seg nå – hva er det neste? Det eneste vi med rimelig sikkerhet kan si er at det vil være overraskende, det vil være spektakulært og det vil medføre økt ustabilitet lokalt, regionalt og globalt.

Forsvarsministeren snakket om forsikringspolisen i sitt foredrag nylig. Innholdet i -og verdien av- dagens polise er nok vanskelig og forstå, selv for forsvarskjennere.
Det er lett å la seg forlede av selve begrepene Forsvar og Hær til å tro at vi er en aktør av betydning i krise eller konflikt – ute eller hjemme.

Det er vi selvsagt ikke, vi er så små at vi i praksis er ute av stand til å påvirke utfallet av større kriser eller konflikt i særlig grad.
Det grunnleggende poeng er at Norge i 2008 er mer avhengig av at andre er villig til å ofre sine sønner og døtre for oss og våre interesser enn noen gang siden 1945. Ansvaret for å sannsynliggjøre at det vil skje hviler ikke på oss i Hæren.

I skjæringspunktet mellom en stadig mer usikker verden, stor nedbygging av vår evne til å forsvare eget territorium, økte forventninger til oss fra våre allierte, økt strategisk betydning av Nordområdene og et selvbevisst Russland som ruster opp, er det naturlig at vi spør oss selv; Hva skal vi forsvare oss mot, med hva og hvordan?

Vi har mye å verne og det er mye vi i Norge har behov for å forsvare oss mot. Intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, navlebeskuende selvgodhet og den store kampen for at våre barnebarn skal ha en klode det er mulig å leve på.
Et positivt og inkluderende mangfold i Hæren kan bidra med små drypp til å bekjempe intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, men vår rolle vil nok bli sterkere knyttet til den store kampen for miljøet.
Fordi denne kampen vil kunne utløse egosentriske krefter og spenninger mellom regioner, mellom folkeslag, mellom stater. Økende konkurranse om ressursene i Nordområdene og et selvbevisst Russland forsterker usikkerheten. Overraskelser fra uventet hold er imidlertid historiens svar.

Norge er blant de stater som bør vise vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme, på et militært nivå som ansees rimelig ift vår rikdom, vårt ansvar for ressursforvaltning og vår rolle som energileverandør.
Vi vet alle at de negative og destruktive kreftene i vårt samfunn ikke kan bekjempes ved å sitte stille, vi må ta opp kampen aktivt – på den rette arenaen. Lederskap handler om å skape relevante resultater som gavner alle; å lede fra front – ved å stille krav til seg selv først. I kampen for klimaet og klodens fremtid bruker vi våre ressurser til å skape best mulig resultater der det teller – regnskog og CO2 kvoter. Samtidig må vi være et internasjonalt klimaeksempel på hjemmebane – ikke en egosentrisk nasjon som unnviker egne tiltak ved å kjøpe de ute.

Slik er det også med Forsvaret; vi må ta opp kampen for demokratiet, vi må kjempe for NATOs relevans og sloss for samfunn i oppløsning der kampen utkjempes, som i Afghanistan eller i Afrika. Vi må samtidig holde oss med nok militær kapasitet her hjemme
til at vi ikke skaper usikkerhet om stabilitet og fasthet.

Der er vi ikke i dag, men heldigvis er det slik at vår deltagelse ute gir direkte relevante erfaringer, som gjør oss bedre enn hvis vi bare var hjemme. Vi er faktisk så små at vi er helt avhengig av de erfaringer vi høster ute for å ha troverdig kapasitet her hjemme, alene eller sammen med venner og allierte.

Samtidig kan vi konstatere at Norge, i motsetning til da vi valgte NATO-medlemskapet i 1949, i 2008 har både menneskelige, teknologiske og økonomiske ressurser til å etablere et Forsvar med en selvstendig kapasitet å regne med – hvis vi vil.
For noen mrd pr år ekstra kombinert med de riktige struktur- og infrastrukturtiltak, planlagt og fulgt opp i et langsiktig perspektiv, ville vi innen, la oss si 25 år, ha en rimelig kapasitet på egenhånd, som alternativ til dagens nedbyggingskurs og som utgangspunkt for forpliktende samarbeid om store utfordringer.

 

HÆREN

Før jeg tar for meg detaljer om Hæren, vil jeg fremheve at kampfly er avgjørende for å hevde Norges interesser her hjemme, og kjærkommen støtte til styrkene våre ute. Dagens hær er helt avhengig av mobilitet for å løse oppdrag; helikoptre, transportfly og luftvern er derav viktigere for Hæren enn for Luftforsvaret. Vi trenger også en Kystvakt med god kapasitet og en marine som står i forhold til oppgavene.
Vi trenger et landsdekkende Heimevern med territoriell troverdighet og lokal forankring.
Mine etterfølgende betraktninger om Hæren må ikke oppfattes i motsetning til ovenstående, selv om Hæren de siste 10-15 år er redusert med over 95 % i volum. For dagens samlede Hær vil motstand være et symbolsk kollektivt selvmord ved et tradisjonelt angrep fra en seriøs aktør, men selv det kan selvsagt ha uvurderlig politisk betydning i åpningsfasen av en konflikt.

 

 

HÆREN I DAG

Status i Hæren er at det vi gjør, det gjør vi i følge andre enn oss selv, svært godt. Den norske Hæren har oppnådd anerkjennelse internasjonalt som tuftet på deltagelse i en lang rekke operasjoner. De siste femten årene har vi vært i Libanon, Bosnia, Kosovo, Makedonia, Irak, Sudan og Afghanistan.
Vi har deltatt i skarpe operasjoner, noe som har gitt oss avgjørende erfaringer for videre utvikling.
Nasjonalt løser grensevakten og kongevakten hver time, hver dag, hele året, sine oppdrag. Pågående og krevende operasjoner løses på en utmerket måte.

Årsaken til at Hæren lykkes med sine oppdrag, er tredelt.

For det første har Hæren fokusert på lagarbeid med gjensidig forsterkende kapasiteter – combined arms innenfor en brigaderamme. Vi har utviklet samvirkemiljøer der lederskap er blitt satt på prøve, og erfart at nøkkelen til suksess ligger i samarbeid mellom de ulike troppearter.

Det har gjort det mulig å reise ut i internasjonale operasjoner med visshet om at vi kan delta i kamphandlinger, men også med en velutviklet evne til å samarbeide med andre og se vår rolle som støttefunksjon.
For det andre har vi kunnet tære på lagrene etter en stor mobiliseringshær. Det er ikke lenger tilfelle.

Det kanskje viktigste av alt er et unikt personellkorps rekruttert via verneplikt og førstegangstjeneste. Vi har lyktes på tross av Hærens størrelse, ikke på grunn av.

Ullevål sykehus har 8600 ansatte, Hæren har 3100. Det sier jeg ikke fordi jeg ønsker å redusere helsetilbudet ved Ullevål, men fordi jeg ønsker å påpeke at enhver organisasjon har en nedre grense for bemanning. Hæren gleder seg over økende ressurser, men er fortsatt for liten. Vi leverer over evne, og forvitrer over tid.

Kvaliteten på vernepliktige mannskaper er utmerket, og det er i mange tilfeller en konkurranse om å avtjene sin verneplikt. Jeg hilser også alle kvinner som vil gjøre en jobb i Hæren velkommen inn i rekkene.

Vi trenger den kompetanse og det mangfold kvinnene representerer, de vil gjøre Forsvaret bedre. Det er grunn til å merke seg at andelen av kvinner som deltar i internasjonale operasjoner langt overstiger den andel av kvinner som tjenestegjør i Forsvaret her hjemme. Det viser at kvinner ser de muligheter og utfordringer som ligger i deltagelse i operasjoner i utlandet.
Motstandsmann og krigshelt Gunnar Sønsteby uttalte på sin 90-årsdag 11. januar at deltagelse i internasjonale operasjoner er ”den beste utdanning en norsk ungdom kan ta”. Mange ungdommer har forstått det, i tillegg til at de brenner for en bedre verden.

Det er den direkte grunnen til at Hæren, på tross av sin størrelse, har vært i stand til å kunne stille avdelinger for langvarige oppdrag i utlandet.

Sønsteby er ikke bare kjent som motstandsmann og krigshelt. Han har også et omdømme som forkjemper for demokratiet. Det er nettopp i kampen for demokratiet at Hæren er relevant. Hæren er først og fremst mennesker. Demokrati utvikles ved dialog mellom mennesker, ikke ved unødig våpenbruk. Vi er gode som team først og fremst på grunn av menneskene i laget, ikke på grunn av våpnene, teknologien eller kjøretøyene. Det er også først og fremst mennesker vi etterspør.

Effekten av dagens Hær er som sagt begrenset, selv etter en moderat økning av antall ansatte i 2006 og 2007. Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.

Det er da gledelig å konstatere at folket, så vel som de folkevalgte nå synes å ha vilje til å ta et oppgjør med den gradvise avviklingen av landmakten. Vi i Hæren må vise oss tilliten verdig og ta vare på hvert menneske og hver familie bedre enn i dag, løse oppdrag som i dag og skape enda mer operativitet for pengene enn i dag.
Dette bringer meg over til de utfordringer Hæren i dag står ovenfor.

 

HÆRENS UTFORDRINGER

Det er krevende å videreutvikle Hæren. Forsvarsstrukturer er ”standhaftige i sin natur”. Det tar tid å bygge opp kompetanse, det tar tid å sikre finansielt grunnlag – det tar tid å omsette investeringsmidler. Vi trenger både relevante operative kapasiteter og en fremtidsrettet kompetanseorganisasjon. Hæren kan gjerne kjøpe en tjeneste, som for eksempel en økonomiutdannet medarbeider fra BI. Spørsmålet er hvor man kjøper en bataljonsjef eller batterisjef som er i stand til å løse oppdrag med bruk av dødelige maktmidler, samtidig koordinere med et stort spekter av andre aktører og ta vare på sine menn og kvinner?
Hæren skal løse alle oppdrag; tradisjonell krigføring, fredsoperasjoner, kamp mot en asymmetrisk motstander, bekjempe terror og støtte i en nasjonal krise.
I tillegg øker ambisjonene om internasjonale bidrag; fra enkeltmenn til avdelinger. Hvem hadde for kort tid siden trodd at vi skulle bidra tungt i den militære opplæringen av Afghanske, brigader og bataljoner? Det gjør vi nå.

Dette, sammen med Regjeringens nordområdesatsing og den geopolitiske utfordring gjør det derfor betimelig å stille følgende spørsmål: Er dette riktig tidspunkt for dramatiske endringer av Hærens innretning og struktur? Eller er det tid for fasthet i kjernen og en gradvis, forutsigbar vekst for å møte fremtidens utfordringer?

Dagens hær har svakheter. Erfaringsnivået direkte etter dagens førstegangstjeneste er for lavt til å sette avdelingene rett inn i de mest krevende oppdrag. Først og fremst pga mangelfull samtrening på kompani og bataljonsnivå.

Vi er for få ansatte i forhold til oppdragene og det er ubalanse i fordelingen mellom kampavdelinger og nisjekapasiteter. Vi har heller ikke kapasitet til å raskt omsette lærdom og erfaring til nye prosedyrer og nytt materiell. I verste fall kan det bety tap av menneskeliv.
I 2006 ble en soldat skutt i armen av sin kamerat. Det hadde utviklet seg en metode for å gi støtte til maskingeværet ved å plassere MG’en på ryggen til makkeren som lå i snøen. Til tross for at de var av våre mest erfarne MG-skyttere, med over 70.000 avfyrte skudd, var ulykken et faktum. Ikke fordi de var dårlige skyttere – men fordi vi ser ettervirkninger etter år med nedbygging av kompetansemiljøene. Der var ingen til å evaluere og korrigere, verken den feilslåtte utviklingen eller soldaten som fulgte avdelingspraksisen.

Det var et indirekte resultat av ubalanse mellom oppdrag og budsjett, mer enn et direkte resultat av uforsiktig omgang med våpen og ammunisjon.

For å takle disse utfordringene, er mine målsettinger først og fremst å styrke kontinuiteten i avdelingene, styrke kompetansen og samtreningen samt sikre bedre ivaretakelse av de få som får problemer i etterkant av operasjoner. Hovedgrepet er mer korttidsverving etter fullført 12 måneders førstegangstjeneste. 12 måneders korttidsverving fordelt på 6 måneder samtrening etterfulgt av 6 måneder i oppdrag og 36 måneder avdelingsspesifikk korttidsverving, der personellet følger avdelingen i trening og operasjoner.
Jeg håper 2008 vil være det året det ble klart for alle at Hæren og Forsvaret styrkes ytterligere. Alternativet vil være en Hær som mister sin relevans og troverdighet.
Det vil være en alvorlig situasjon for landet fordi støtte fra andre i en vanskelig situasjon, nasjonalt eller internasjonalt, står om tillit og troverdighet mellom likeverdige partnere.

En hærstruktur med flere bataljoner vil kunne bedre operative leveranser, med en kompetansemessig forankring på brigadenivå. Den evnen er vesentlig for å bli vurdert seriøst i NATO’s forsvarssamarbeid.

Det er et kvalitetsstempel som gjør det mulig å stille alle typer bidrag, fra kompetente enkeltmenn og kvinner til fullt oppsatte brigader.
Det er derfor i første rekke uttrykk for evne til å stille en militær kapasitet for nasjonal eller internasjonal innsats, mens viljen fortsatt vil være politisk betinget.

Innføringen av avdelingsbefal og økt innslag av kortidsvervede på 36 mnd kontrakt tilfører avdelingene mer erfaring og bedre kontinuitet. Det vil igjen bidra til å øke den operative evnen også i avdelinger med innslag av vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Avdelinger som vil kunne stå vakt, bekjempe naturskade og delta i søk etter kort tids førstegangstjeneste, men som etter fullført 12 mnd førstegangstjeneste og påfølgende samtrening vil være klar til kamp hjemme eller ute.
Vi har ingen grunn til å tro at det politiske ønsket om langvarige oppdrag i utlandet vil avta – tvert om. Paradokset er at større kontinuerlige oppdrag ute enn det 1+ 5 tillater vil føre til at evnen til nasjonal krisehåndtering på brigadenivå forvitrer. Samtidig er en liten hær helt avhengig av å hente erfaringer ute, for å forbli relevant og ha påvirkning på operasjonene. For liten struktur vil ikke tillate en bærekraftig rotasjonsordning på bataljonsnivå i internasjonale operasjoner. Kontinuerlige bidrag kun på kompaninivå øker sårbarheten.

Delvis fordi avhengigheten til andre lands styrker øker, men også fordi virkemidlene på kompaninivå er begrenset. Resultatet er begrenset evne til å løse oppdrag i hele bredden av Forsvarets oppgaver.
Balansepunktet mellom førstegangstjeneste og verving kan selvsagt tilpasses Hærens behov og de politiske ønsker, men det forutsetter tilstrekkelig størrelse på en struktur som over tid kan bygges opp til å være både relevant og troverdig.

Slikt sett blir det viktigste arbeidet med Langtidsproposisjonen, å sikre bedre kontinuitet, bedre kompetanse og mer samtrening av avdelingene. Dette må etterfølges av god ivaretakelse av personellet før, under og etter at man har deltatt i de operasjoner hvor Hæren er engasjert. Jeg er trygg på at jeg har hele Hæren i ryggen når vi fremmer disse råd. Forsvarsstudie 07, i likhet med Forsvarspolitisk utvalg, legger til rette for en
styrking av Hæren. Det er slikt sett underordnet om Hæren formateres i to eller fem manøverbataljoner, men selv fem er for lite hvis vi både skal bidra med bataljonsbidrag ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

Imidlertid er også slik at om man ikke er villig til å fullfinansiere ambisjonene, så er konsentrasjon av ressursene et riktig grep.

 

AFGHANISTAN

Innsatsen i Afghanistan har mange dimensjoner; blant de viktigste er Afghanistans fremtid, NATOs fremtid og vestens sikkerhet. Våre soldater gjør en fremragende jobb, de løper risiko hver dag, tar krevende og vanskelige etiske valg, skaper resultater som skaper håp.

Soldatene bidrar for det første sterkt til å gi Afghanistans kvinner og barn en sjanse til et bedre liv, utenfor rekkevidden av Talibans undertrykkende klør. Skoler, rent vann, sykehus, fengsler, sin egen Hær og politi, for å nevne noe av alt det positive som skjer.

For det andre er NATOs samhold og fremtid på vektskålen i Afghanistan. Våre demokratier vil så gjerne fred og fremgang, at det er vanskelig å takle krigen mot de ekstreme kreftene som et viktig støttende element for stabilitet og hjelpearbeid.
Unødige nasjonale begrensninger og innenrikspolitikk skaper friksjon. NATO tåler neppe et nederlag uten at det vil få konsekvenser. Så lenge Norge er enda mer avhengig av NATO enn under den kalde krigen, vil et nederlag kunne ha meget store konsekvenser for Norge.
For det tredje er det i norsk interesse å bidra til at treningsarenaene for de som vil ramme oss, med bomber og verst tenkelige stridsmidler, er færrest mulig. Et Afghanistan og for den del et Pakistan i oppløsning vil direkte påvirke vår egen sikkerhet, som i 2001.

En forsvinnende liten del av tiden for våre avdelinger består av kamp, tilstedeværelse og dialog dominerer. Norske soldaters tilstedeværelse handler først og fremst om synlig tilstedeværelse, patruljering med -og opplæring av- den Afghanske hæren, møte med myndigheter samt kontinuerlig analyse og evaluering av situasjonsbildet. Reaksjoner fra Faryab’s provinsmyndigheter til hendelsen ved Hotel Serena viser at Norges innsats blir lagt merke til. Guvernør av Faryab samt andre provinsledere har alle kondolert og vært oppriktig lei seg da besøket dessverre måtte avlyses. Dette er stolte og gjestfrie mennesker som vi møter daglig, som støtter vårt mandat og gledet seg til besøk.
Joschka Fischer, utenriksminister og visekansler i Tyskland fra 1998 til 2005 sier i Dagbladet 6 jan 2008; ”Tida er derfor overmoden for et NATO-toppmøte der alle medlemmene gjør opp status for situasjonen og trekker de nødvendige konklusjoner. De nasjonale reservasjonene må bort, og det må vedtas en felles strategi for suksess, inkludert en kraftig økning i den sivile og militære bistanden til Afghanistan, hvis landet skal hindres fra å synke ned i det samme bunnløse dypet som Irak.”

Her hjemme ser vi aktører som fortsatt foretrekker diskusjonen fra 2001; hvorvidt det internasjonale samfunn burde intervenere eller ei i Afghanistan. Som om vi ikke allerede var der.

Det er på høy tid alle erkjenner at det internasjonale samfunn er i Afghanistan sammen, vi er moralsk og praktisk forpliktet, og det handler om både Afghanistans, NATOs og Norges interesser. Med Joschka Fishers ord; ”Det ville vært mer enn en tragedie – det ville vært politisk dårskap uten sidestykke – hvis Vesten, på grunn av manglende engasjement og politisk framsyn unnlater å forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte.”

Vi forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte enten det blir fordi det politiske prosjektet mislykkes som følge av manglende vilje til å stille opp med mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og bedre samordning – eller det blir som følge av at vi om 15-20 år har klart å bringe at stort og krevende politisk prosjekt – uten militær løsning – frem til suksess. Suksess fordi politisk mot og lederskap resulterte i mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og målrettede militære offensive kapasiteter samt bedre samordning. Noe som styrket Afghanistans egne institusjoner, slik at de i 2025 stod på egne ben, med en samlende og troverdig regjering, politi med sterkt redusert korrupsjon og en effektiv Hær som på egen hånd klarte å kontrollere de ekstreme kreftene.

Det sistnevnte optimistiske scenarioet forutsetter at våre politiske ledere tar inn over seg at Afghanistan sannsynligvis er et mer krevende prosjekt en gjenoppbygging av Tyskland etter 1945.

Jan Even Sandal spør retorisk i et debattinnlegg i Dagbladet.no søndag 06. januar 2008 om vi kan akseptere en halvhjertet operasjon?

Han gir selv svaret; ”Svaret bør være et rungende nei! La oss gi det afghanske folk en grunn til å stole på verdenssamfunnet igjen. La oss hjelpe dem med å bygge et samfunn som kan være et fyrtårn for de øvrige landene i den muslimske verden.

Dette samfunnet bør ikke bygges som en kopi av ”det vestlige ideal samfunn”, men utvikles gjennom det beste fra den islamske humanistiske tradisjon.”

I en utsatt og vanskelig hverdag har Norge i 2007 – gjennom afghanske myndigheter, FN og NGOer i Faryab støttet 107 skoler, utdanning av 1130 lærere, 21 landsbyprosjekter, 1100 hus for flyktninger, 261 brønner, 636 latriner og 4 helseklinikker. I tillegg kommer kapasitetsbygging av provins- og distriktsmyndigheter. Norges tilstedeværelse handler om så mye mer enn «krig mot Taliban». Hver dag – også fra militær side som i sin sikkerhetsfunksjon er med å støtte oppunder det sivile samfunn – foretas det møter med afghanske sivile aktører, provins, – og distriktsmyndigheter, tidligere («nåværende») krigsherrer, religiøse ledere, nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner med en kontinuerlig evaluering, analysering og rapportering om behov og effekt som resultat.
Fremskritt i Afghanistan er også avhengig av at vi har militær evne til å utfordre de ekstreme kreftene offensivt på individnivå, evner å lære opp og støtte den afghanske hær og politiet, samtidig med at sivilt og frivillig hjelpearbeid styrkes. Hvis vi skal lykkes må de langsiktige politiske og humanitære mål og kapasiteter være premiss for målrettet militær handling helt ned på taktisk nivå.

Likegyldighet ift våre bidrag ute ville også være et alvorlig demokratisk nederlag. Debatten i seg selv tåler vi godt. Det er selvsagt slik at det ikke finnes en militær løsning alene i Afghanistan, like lite som det finnes en løsning uten militær innsats. Mer politikk, mer soldater og bedre samordning under sivil ledelse er en god resept.
Det er viktig og riktig at vi diskuterer veien videre – det betyr ikke at vi ikke står bak våre soldater fullt og helt – tvert om.

 

 

VETERANER

Forsvaret og Hæren betraktet i mange år tjeneste utenfor landets grenser som en bi-geskjeft. Det er nok mye av årsaken til at arbeidet for veteranene også har vært en bi-gesjeft både for Forsvaret og det sivile samfunn. De siste årene har internasjonale operasjoner blitt en av hovedoppgavene våre og operasjonene blir skarpere. FSJ kommenterte dette slik i OMS 26. november: ”Vi ser nå konturene av et forsvar hvor skarpe operasjoner, inklusive kamphandlinger, er en realitet og en profesjonell selvfølge’’.

Selv om vi som har valgt å bruke livet som demokratiets soldater gjør det frivillig, er det meget viktig – særlig for de yngste av oss – at nasjonen stiller seg bak sine soldater. Vi må forsterke arbeidet for å ta bedre vare på veteranene våre. I tilegg til samtrening og god fleksibel utrustning, er det tre faktorer jeg vurderer som avgjørende for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste:

  • at soldatene føler trygghet for hjelp hvis man blir såret
  • at soldatene og deres pårørende opplever anerkjennelse for den jobben som gjøres, og
  • at soldatene og pårørende føler trygghet for at det er enkelt og ubyråkratisk og få hjelp hvis man trenger det når man kommer hjem – eller hvis behovet dukker opp 10 år etterpå.

Dette handler også om en nasjons selvrespekt. Mange vil huske hvordan behandlingen av krigsveteranene under Vietnam-krigen rokket ved grunnvollene i det amerikanske samfunnet og bidro til nederlaget.
Kompetanseutfordringene kan illustreres ved at 11 % av enhetene innen psykisk helsevern for voksne oppgav, i følge undersøkelsen ”Behandling av psykisk traumatiserte i Norge”, at de behandlet veteraner (Tidskrift for Norsk legeforening 2003, Ellinor F Major).

Det innebærer at 89 % ikke har behandlet, eller oppfattet at de har behandlet veteraner. Det er bekymringsfullt.

Forsvarsministeren kunngjorde nylig den gledelige nyheten om at Forsvaret har kjøpt tilbake Bæreia, og at dette vil bli et veteransenter. Dette er et gledelig og nødvendig steg i riktig retning.

Jeg vil her også ta til orde for at veterandagen – selve frigjøringsdagen – 8. mai, gjøres til noe langt mer enn i dag. Symbolikken taler for seg selv. Arven fra Gunnar Sønsteby og våre krigsveteraner fra 2. verdenskrig føres videre av soldater som Tor Arne Lau Henriksen, Kristoffer Sørlie Jørgensen, Kjetil Brakstad, Kenneth Lysell og Stig Bjarne Wigestrand Moe for å nevne noen få av våre mange unge helter. Lysell og Wigestrand Moe kjørte i bilen bak Kristoffer Sørli Jørgensen da sistnevntes bil ble angrepet med en IED, og Kristoffer omkom. Sammen berget de livet til Kjetil Bragstad. Vi skal merke oss Lysells budskap:
”Jeg mistet en kamerat og det var veldig tøft. Men samtidig føler jeg at denne jobben er så viktig. Jeg vil gjøre noe i stedet for å bare sitte hjemme å prate – de norske styrkene bidrar til at skoler, infrastruktur og fengsler bygges opp, men det hører man lite om her hjemme”.

Professor Lars Weiseth, en av Norges fremste eksperter på krigstraumer forteller at mange utenlandsveteraner i for liten grad føler at Norge setter pris på dem, og det blir da enda vanskeligere for dem å takle post-traumatiske lidelser. Han mener at soldatene som skades eller får problemer derfor bør få krigspensjon, omtales som krigsskadde og ikke havne i den enorme gruppen sammen med yrkesskadde. – Det gir en helt annen identitet og stolthet enn at du kommer i den store gruppen av oss andre som kan bli yrkesskadet,” uttaler han. Jeg slutter meg helhjertet til dette, men det er viktig å huske at det å bli oppfattet som ”køsniker”, strider mot mye av det veteranene står for.

La meg også fremheve de mange konstruktive innspill som kommer fra både FNVLF, Veteranforbundet SIOPS og andre.
De er verdt å lytte til i regjeringens helhetlige arbeid for å styrke vårt veteranarbeid.

AVSLUTNING

Jeg startet dette foredraget med å skue inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på enn det århundret vi har lagt bak oss. Positive, men også negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet hjemme.
Hærens personell vil gjerne bidra til stabilitet og fasthet hjemme samt handlekraft ute. Gjensidig forsterkende politiske tiltak.
Jeg håper vi har passert skilleveien; vi har så vidt startet marsjen mot større evne, tross en kunstpause i 2008 – vilje skorter det ikke på.

 

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det -viktigst av alt- tid for den riktige debatten om Forsvaret, debatten om hvor mye Forsvar vi trenger for både å bidra substansielt ute og for å verne Norge og Norges interesser – med fasthet her hjemme.

 

Hæren både vil og kan være en positiv bidragsyter – hvis vi gis anledning.
Takk for oppmerksomheten!